6 Konklusjoner og tilrådning

Regjeringen la i Voksenåsen-erklæringen til grunn at stortingsflertallet ønsket forhandlinger med EU for å videreføre norsk tilknytning til Schengen-samarbeidet også etter at det ble integrert i EU. Regjeringen uttalte at den under forhandlingene ville arbeide for å ivareta norske interesser på best mulig måte, blant annet for å sikre opprettholdelse av Den nordiske passunion.

Både forberedelsen til forhandlingene og gjennomføringen av dem har krevd betydelig innsats fra norsk side. Forhandlingene har dreiet seg om institusjonelle løsninger. Det har ikke vært forhandlet om det materielle innholdet i samarbeidet. Dette tok Stortinget stilling til i juni 1997, da samarbeidsavtalen ble behandlet.

Det har vært en forutsetning at Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet skal finne sted på folkerettslig grunnlag. Regjeringen har vært opptatt av å sikre en grundig vurdering av de grunnlovsmessige spørsmål knyttet til en ny Schengen-avtale. Den besluttet i april 1998 å oppnevne en referansegruppe av fem juridiske eksperter som løpende har gitt råd til forhandlingsdelegasjonen om de konstitusjonelle spørsmål forhandlingene reiste.

Inngåelsen av den foreliggende avtalen vil sikre at Den nordiske passunion kan videreføres innenfor et større europeisk passfrihetsområde. Uten et nytt avtalegrunnlag for Norges tilknytning etter at Schengen er integrert i EU-samarbeidet, ville Sverige, Finland og Danmark etter Schengen-reglene bli forpliktet til å bygge opp yttergrensekontroll mot Norge. Dette ville i så fall innebære opphør av Den nordiske passunion.

Ved vurderingen av den foreliggende avtalen har Regjeringen dessuten lagt vekt på følgende:

For Norges del vil samarbeidet skje på folkerettslig grunnlag. Avtalen gir ikke EF-domstolen eller Kommisjonen myndighet i Norge.

Norges og Islands deltakelse i det løpende Schengen-samarbeid skal drøftes i et organ som opprettes særskilt for dette formål. Samtlige spørsmål som avtalen omfatter, skal drøftes i Fellesorganet.

Norge og Island skal hver for seg på selvstendig grunnlag ta stilling til om de godtar vedtak i EUs råd om nye regler. Norge og Island må ikke ta stilling til vedtak som ikke har vært drøftet i Fellesorganet.

Dersom Norge ikke finner å kunne godta et vedtak av EUs råd, kan partene likevel beslutte at avtalen skal videreføres dersom de finner en løsning som gjør dette mulig. Samarbeidsavtalen gir for sin del ingen mulighet til å videreføre avtalen i en slik situasjon. Den ville ført til automatisk opphør.

Oppsigelsesadgangen etter avtalen er absolutt, i motsetning til i samarbeidsavtalen, hvor det må foreligge alvorlig uenighet for at Norge skal kunne si opp avtalen.

Regjeringen ser det også som positivt at det i en felleserklæring til avtalen åpnes for parlamentarikersamarbeid om Schengen-saker mellom partene.

Regjeringen anser at den avtalen som legges fram, er så god som det er mulig å få til når man tar hensyn til rammene for forhandlingene og partenes ulike utgangspunkter.

Regjeringen finner etter en samlet vurdering å ville tilrå at avtalen inngås etter fremgangsmåten i Grunnloven § 26 annet ledd.