24 Det norske Stortingsvalget 14. september 2009 - Rapport fra OSSE/ODIHRs valgobservatører

Sammendrag 1

Som svar på invitasjonen til Norges faste delegasjon til OSSE om å observere stortingsvalget 14. september 2009, og ut fra anbefalinger fra kartleggingsdelegasjonen, sendte OSSEs kontor for demokrati og menneskerettigheter (OSSE/ODIHR) ut en delegasjon av valgobservatører fra 2. til 16. september 2009.

Norge har en lang tradisjon med å avholde demokratiske valg, og gjennomføringen av valget 14. september bekreftet at norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk, samt at hele prosessen er gjennomført med integritet. Myndighetene har vist seg å være spesielt lydhøre når det gjelder å rette opp i svakheter i valgprosessen og å forbedre den.

Det juridiske rammeverket sørger for et solid grunnlag for utføringen av demokratiske valg. Flere nye endringer har forbedret lovgivningen. Det er blant annet blitt tillatt å akkreditere nasjonale og internasjonale valgobservatører i samsvar med OSSEs København-dokument. Det konstitusjonelle kravet til borgere om å akseptere et kandidatur, og et mulig valg uten deres godkjennelse, og den ulike vektingen av stemmer i valgkretsene, skiller seg likevel fra OSSEs krav og andre internasjonale standarder.

Valgadministrasjonen er desentralisert, og de fleste ansvarsoppgaver utføres på kommunalt nivå av valgstyrer som er sammensatt av kommunalt ansatte og representanter fra politiske partier. Kommunal- og regionaldepartementet sørger for retningslinjer og lager utkast til forordninger for valgprosessen, men strukturen gjør det mulig for kommunene å utvise en betydelig grad av skjønn. Politiske partier og andre samtalepartnere, samt mindre partier som ikke var representert i valg­styrene, ga uttrykk for at de hadde tillit til disse organenes kompetanse og upartiskhet.

Disse valgene fant sted i et konkurransedyktig miljø, og velgerne hadde et bredt og reelt utvalg av politiske alternativer. Valgkampen er uregulert. Den har derfor ingen offisiell startdato, og valgkampaktiviteter startet i juli. Den sittende koalisjonsregjeringen forsvarte sitt arbeid og hva de hadde oppnådd på flere områder. Samtidig dreide mye av den politiske debatten seg om mulige koalisjoner i den kommende regjeringen. Politiske partier kommuniserte hovedsakelig med velgere gjennom kringkastingsmedier, blant annet i debatter, intervjuer og diskusjonsprogrammer. Partiene brukte i stor grad sosiale medier (Facebook, Twitter, blogger) for å formidle sine meninger, og her var det hovedsakelig unge velgere som var målgruppen.

Media hadde en bred dekning av valgkampen, men flere mindre partier klaget over at de så vidt ble inkludert. På grunn av et lovbestemt forbud mot politisk reklame på fjernsyn, kunne partiene heller ikke kjøpe sendetid for å kommunisere sine meninger. Som et svar på Den europeiske menneskerettsdomstolens kjennelse fra 2008, som fastslår at små partier trenger tilgang til kringkastingsmedier, ble det satt fram et krav om at den offentlige kringkasteren må ha en balansert og inkluderende valgdekning. Gratis sendetid ble gitt av en ideell fjernsynskanal. Enkelte partier mente likevel at dette ikke var en tilfredsstillende løsning på problemet.

Kvinner er framtredende på alle de politiske partienes kandidatlister, selv om det ikke er noe formelt kvoteringssystem. Kvinner utgjorde 38 prosent av det forrige stortinget, og alle regjeringer i nyere tid har hatt et betydelig antall kvinnelige ministre. Partiene har også minoriteter, spesielt personer med innvandringsbakgrunn, på kandidatlistene, men de har ofte en lavere plassering på listene.

Norske borgere har store muligheter til å utøve sin rett til å stemme, blant annet gjennom en lang forhåndsstemmingsperiode. De kan også stemme fra utlandet eller hjemmefra, og i nesten halvparten av kommunene er det to stemmedager. Dette er ment å øke valgdeltakelsen og sikre at alle de stemmeberettigede kan delta. Samtidig er det satt i verk sikkerhetstiltak for å hindre mulig misbruk. Nesten én fjerdedel av velgerne som deltok i valget, forhåndsstemte. Valgdeltakelsen var meldt å være på 76,4 prosent, en svak nedgang fra forrige stortingsvalg.

I samsvar med vanlig praksis utførte ikke OSSE/ODIHRs valgobservatører en utfyllende og systematisk observasjon av valgdagsprosedyrene. Observatørene besøkte et begrenset antall valg­lokaler i flere kommuner under forhåndsstemmingsperioden og på valgdagen. Avstemningen og opptellingen virket å foregå på en rolig og ryddig måte, selv om avstemningens fortrolighet ble observert å være dårlig enkelte steder.

Det ble registrert svært få klager og ingen ankesaker under valget. Klage- og ankeprosedyrene kan likevel med fordel forklares på en bedre måte, og de bør revurderes. Det er spesielt viktig med raske tidsfrister for avgjørelser for å sikre en effektiv utbedring, og en mulighet til en siste anke til en kompetent domstol ved alle valgrelaterte anliggender, i samsvar med OSSEs krav og internasjonal god praksis.