12 Merknader til de enkelte bestemmelser

Dette kapitlet inneholder merknader til forslag til endringer i lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling og forslag til endringer i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven). Forslagene til endringer vil innebære at det inn­føres et forbud mot at forsikringsmeglere mottar provisjoner fra forsikringsselskapene. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det ikke behov for å gjøre andre lovendringer for å kunne gjennomføre dette. Det vises til nærmere kommentarer i de alminnelige motiver kapittel 7 til 10.

Til forsikringsformidlingsloven § 5-2a. Provisjon og annet vederlag for forsikringsformidling

Første ledd første punktum fastsetter at et for­sikringsmeglingsforetak som driver virksomhet her i riket, skal påse at provisjon og annet vederlag som skal betales for forsikringsformidlingen, blir avtalt med oppdragsgiveren før oppdrag blir utført. Slik tydeliggjøres det at det er forsikringsmegler og oppdragsgiver, og ikke forsikringsmegler og forsikringsselskapet, som skal avtale hva megleren skal ha i betaling for de tjenestene som skal utføres for oppdragsgiver. Det fremgår videre at vederlaget skal avtales før oppdraget blir utført. Før oppdraget blir utført har kunden enda mulighet til å velge en annen forsikringsmegler dersom kunden synes prisen på meglertjenestene er for høy. På denne måten unngår man også at det oppstår uenighet med hensyn til hva som skal betales etter at forsikringsmegleren har utført oppdraget. Det er forsikringsmeglingsforetaket som skal påse at en avtale om vederlag blir inngått, og som derved har bevisbyrden for at slik avtale er inngått dersom det senere oppstår tvil med hensyn til om det var oppdragsgiveren og forsikringsmegler som avtalte vederlaget. Forbudet gjelder for forsikringsmeglingsforetak som driver virksomhet «her i riket», og omfatter således både forsikringsformidlere som har fått sin tillatelse til å drive virksomhet etter forsikringsformidlingsloven §§ 2-1 flg., og utenlandske forsikringsmeglingsforetak som har etablert filial eller driver grenseoverskridende virksomhet i Norge i henhold til bestemmelsene i lovens § 8-2. Av første ledd annet punktum følger det at avtalen skal være skriftlig hvis oppdragsgiveren krever det, eller formidlingen omfatter tjenester utover selve kontraktslutningen. Hvis forsikringsmegler skal utføre mange tjenester for kunden i løpet av året, kan det være vanskelig for kunden å ha fullstendig oversikt over hvilke tjenester som skal utføres uten at avtalen er skriftlig. Men også ellers bør kunden kunne kreve en skriftlig avtale dersom kunden ønsker det. For eksempel kan det være hensiktsmessig i tilfeller hvor kunden ikke har benyttet vedkommende forsikringsmegler tidligere, og hvor partene således ikke har innarbeidede rutiner med hensyn til hva forsikringsmegleren skal gjøre for kunden. Det vises for øvrig til de alminnelige motiver foran i kapittel 9.

I annet ledd fastsettes det at et forsikringsmeglingsforetak som driver virksomhet her i riket, ikke har adgang til å motta provisjon eller annet vederlag for forsikringsformidlingen fra det for­sikringsselskapet som har overtatt den forsikringsavtalen et formidlingsoppdrag gjelder. Med denne bestemmelsen innføres et lovforbud mot at forsikringsmeglere skal motta provisjon fra forsikringsselskapene. Forbudet gjelder for forsikringsmeglingsforetak som driver virksomhet «her i riket», se merknadene til første ledd ovenfor i dette avsnittet. Forbudet gjelder vederlag «for forsikringsformidlingen», dvs. dersom oppdraget har relasjon til et konkret kundeforhold, og stenger ikke for at forsikringsmeglere kan utføre oppgaver for et forsikringsselskap, eksempelvis foredragsvirksomhet. Hvorvidt tjenesten kan relateres til et kundeforhold må bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, se for øvrig kommentarer i de alminnelige motiver kapittel 10. Forbudet gjelder i utgangspunktet for både skade-, livs- og pensjonsforsikring samt sjø- og energiforsikring. Det vises i den forbindelse til avsnitt 7.1.

I tredje ledd er det gjort unntak for formidling av en del typer av forsikringer hvor det enten ikke er ansett nødvendig å innføre et forbud, eller markedet er av en slik karakter at et forbud vil ha alvorlige konsekvenser for bransjen. Dette vil være tilfelle hvor forsikringsmarkedet er internasjonalt. Det foreslås også at det gjøres unntak i tilfeller hvor en type forsikring nesten utelukkende plasseres i utlandet. Se foran i de alminnelige motiver avsnitt 7.2.

Tredje ledd nr. 1 fastsetter at bestemmelsene i første og annet ledd ikke skal gjelde for forsikringsformidling av gjenforsikring. Dette begrunnes i at en gjenforsikringsavtale er en avtale mellom et forsikringsselskap og en forsikringsmegler, og at forsikringskunden ikke er part i denne avtalen. Det vil i et slikt avtaleforhold derfor nettopp være forsikringsselskapet som skal betale forsikringsmegleren for meglertjenestene. Det vises for øvrig til avsnitt 7.2.5.

Videre gjøres det unntak fra forbudet for forsikringsformidling av en del typer av skadeforsikring i næringsvirksomhet, se tredje ledd nr. 2 bokstav a til f. For det første gjøres det unntak for skip som er registrert i norsk internasjonalt skipsregister eller i utenlandsk skipsregister, se bokstav a. Dette unntaket er begrunnet i at dette sjøforsikringsmarkedet er utpreget internasjonalt, og at de norske sjøforsikringsselskapene og sjøforsikringsmeglerne kan stå i fare for å tape i konkurransen med utenlandske aktører dersom de norske aktørene blir underlagt et slikt forbud. Det internasjonale sjøforsikringsmarkedet omfatter også forsikring av norske og utenlandske boreplattformer og lignende flyttbare innretninger, se bokstav b. De hensyn som taler for å unnta internasjonal skipsfart gjelder derfor tilsvarende for forsikring av slike flyttbare innretninger. Også forsikringer i tilnytning til innretninger til bruk i olje- og gassvirksomhet plasseres i stor grad i det internasjonale forsikringsmarkedet. Banklovkommisjonen foreslår derfor at det gjøres unntak for faste innretninger til bruk i forbindelse med utvinning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster eller i forbindelse med utskiping, lagring eller rørtransport av utvunnet olje og gass, samt innretninger til bruk i forbindelse med olje- og gassvirksomhet ved anlegg på land, se bokstav c og d. Her har Banklovkommisjonen funnet det hensiktsmessig å bruke petroleumslovens begreper. Når det gjelder anlegg på land, er disse i skattemessig forstand i en del tilfeller bare delvis underlagt petroleumslovens regler. I forhold til problemstillingen her antar Banklovkommisjonen at dette ikke bør få betydning og at slike anlegg i sin helhet bør omfattes av unntaket. Også formidling av forsikring av bygging av skip eller innretninger som nevnt i bokstav a til d er unntatt fra forbudet med den begrunnelse at markedet for slike forsikringer er internasjonalt, se bokstav e. Dette gjelder byggerisikoforsikring knyttet til selve skipet eller innretningen, og ikke verftet. De samme betraktninger gjør seg gjeldende for virksomhet, utstyr, tilbehør mv. i tilknytning til forsikring av innretninger som nevnt i bokstav b til e. Det vises for øvrig til de alminnelige motiver avsnitt 7.2.1.

Forsikring av luftfartøy er unntatt fordi slik forsikring nesten utelukkende plasseres i utlandet, og det vil således kunne være vanskelig å få plassert forsikringen hvis det utenlandske forsikringsselskapet ikke kan eller ikke ønsker å gi tilbud på en forsikring uten å innregne meglerprovisjon i premien, se tredje ledd nr. 3 . Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 7.2.5.

I utgangspunktet mener Banklovkommisjonen at det ikke er grunnlag eller behov for å gjøre flere generelle unntak. Da det likevel kan vise seg at det også i andre tilfeller vil kunne være behov for at det gjøres unntak fra forbudet mot meglerprovisjoner, se avsnitt 7.2.3 og 7.2.4 i de alminnelige motiver, foreslår Banklovkommisjonen i fjerde ledd at det i forskrift kan gjøres unntak fra forbudet i særlige tilfelle hvor forsikringsmeglingsforetak som driver virksomhet her i riket, formidler skadeforsikring i tilknytning til næringsvirksomhet til forsikringsselskap som ikke driver virksomhet her i riket, se bokstav a. Tilsvarende er det gitt unntakshjemmel for særlige tilfelle hvor forsikringsmeglingsforetak med hovedsete i annen EØS-stat, formidler skadeforsikring i tilknytning til næringsvirksomhet til forsikringsselskap som driver virksomhet her i riket, se bokstav b.

Til forsikringsformidlingsloven § 8-2. Utenlandske forsikringsformidleres virksomhet i Norge

Forsikringsformidlingsloven § 8-2 første ledd annet punktum viser til hvilke bestemmelser i loven som gjelder tilsvarende for forsikrings­meglere som er registrert i en annen EØS-stat som driver virksomhet her i riket gjennom en filial eller som grenseoverskridende virksomhet. Ny § 5-2a skal gjelde for slike forsikringsmeglere, se de alminnelige motiver avsnitt 7.1. I § 8-2 inntas det derfor en henvisning til § 5-2a.

Til forsikringsloven § 6-9. Provisjon og annet vederlag for forsikringsformidling

Første ledd fastsetter at et forsikringsselskap som driver virksomhet her i riket, ikke har adgang til å betale provisjon eller annet vederlag til forsikringsmeglingsforetak i anledning av formidling av forsik­ringsavtale til selskapet, dersom forsikrings­meglingsforetaket ved å motta slik provisjon eller vederlag ville handle i strid med reglene i forsikringsformidlingsloven § 5-2a med tilhørende forskrift. Forbudet mot at forsikringsmeglere mottar provisjoner fra forsikringsselskapene rettes således mot både forsikringsmegler og forsikringsselskap. Det antas at forbudet effektiviseres når det også rettes mot forsikringsselskapene, og at det vil være lettere for tilsynsmyndighetene å påse at forsikringsmeglerne og forsikringsselskapene ikke innretter sin virksomhet i strid med forbudet. Forbudet gjelder forsikringsselskap som driver virksomhet «her i riket» dvs. forsikringsselskap som har konsesjon i henhold til forsikringslovens bestemmelser, og forsikringsselskap som har etablert filial eller driver grenseoverskridende virksomhet i Norge.

I annet ledd åpnes det for at Kongen kan fastsette nærmere regler til gjennomføring og avgrensning av bestemmelsene i første ledd, herunder regler om forsikringsselskapers adgang til å ha særlige pristariffer for administrative tjenester for forsikringer som kommer til et forsikringsselskap fra forsikringsmeglingsforetak. Bestemmelsen henger sammen med lovutkast § 5-2a fjerde ledd som åpner for at det i forskrift kan gjøres unntak fra forbudet mot meglerprovisjoner for særlige tilfelle av formidling av skadeforsikring i tilknytning til næringsvirksomhet. Når det gjelder forsikringsselskapers adgang til å ha særlige pristariffer for administrative tjenester, vises det til de alminnelige motiver kapittel 8.

Til endring av forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap og pensjonsforetak med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m.

Filialforskriften § 10 første ledd viser til hvilke bestemmelser i forsikringsloven som gjelder for virksomhet som drives her i riket. Denne bestemmelsen må vise til ny § 6-9.

Til endring av forskrift 9. desember 2005 nr. 1421 om forsikringsformidling.

Forskriften til forsikringsformidlingsloven § 3-1 første ledd nr. 4 bokstav a krever at forsikringsformidleren skal informere kunden om blant annet størrelsen på provisjon og/eller annen godtgjørelse som forsikringsformidlingsforetaket mottar fra forsikringsgiveren i tilknytning til inngåelsen av avtale om angjeldende forsikring. Bestemmelsen gjelder for både forsikringsmeglere og forsikringsagenter, se forskriftens § 1-1 tredje ledd. Innføring av et forbud mot at forsikringsmeglere kan motta provisjon fra forsikringsselskapene innebærer at bestemmelsen ikke kan få anvendelse på for­sikringsmeglere. Det foreslås at bestemmelsen bare viser til forsikringsagentvirksomhet.

Til endring av forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.)

Forskriftens § 2-5 tredje ledd fastsetter at provisjon til forsikringsformidler som dekkes av institusjonen, skal inngå som særskilt pristillegg for den kontrakt det gjelder. Denne bestemmelsen må oppheves som følge av at forsikringsmeglere ikke kan motta provisjoner fra forsikringsselskapene i relasjon til et kundeforhold.