3 Gjeldende regler om forsikringsmegling
3.1 Lov om forsikringsformidling
Forsikringsmeglingsvirksomhet er regulert i lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling, samt forskrift 24. november 2005 nr. 1421 gitt med hjemmel i loven, se utdrag fra loven og forskriften i vedlegg 1 og 2. Loven med tilhørende forskrift trådte i kraft 1. januar 2006. Loven erstattet tidligere forskrift 24. november 1995 nr. 923 om forsikringsmegling fastsatt med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 2-4. (Utdrag av loven samt forskriften er inntatt i vedlegg 1 og 2.)
Loven gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/92/EF av 9. desember 2002 om forsikringsformidling i norsk rett, se utdrag fra direktivet i vedlegg 3. Formålet med direktivet er for det første å styrke aktørenes mulighet til å benytte seg av reglene om etableringsadgang og adgang til å yte tjenester i det indre marked. Dette søkes oppnådd ved en samordning av nasjonale bestemmelser om faglige krav til og registrering av personer som utøver forsikringsmegling. En samordning av disse reglene skal også bidra til å ivareta kundenes behov ved avtaler om forsikringsmegling, slik at forbrukervernet på dette området forbedres. Til slutt innebærer direktivet et krav om likebehandling av ulike typer personer og institusjoner som utøver forsikringsmegling, se Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) om forsikringsformidling avsnitt 2.2. (Utdrag av direktivet er inntatt i vedlegg 3.)
3.2 Virkeområde
I henhold til forsikringsformidlingsloven § 1-1 gjelder loven formidling av direkte forsikring og gjenforsikring. Lovens § 1-2 nr. 1 definerer forsikringsformidling som ervervsmessig virksomhet som består i å legge frem, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle.
Forsikringsmegling er ifølge § 1-2 nr. 2 forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å gi kunden råd ut fra en analyse av et så stort antall av de på markedet disponible forsikringsløsninger som mulig, eller virksomhet som består i å presentere kunden for forsikringsløsninger fra et eller flere forsikringsselskaper, uten at det er inngått uttrykkelig avtale med forsikringsselskapene om dette. Etter § 1-2 nr. 3 er gjenforsikringsmegling forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å gi et forsikringsselskap råd i forbindelse med inngåelse av gjenforsikringsavtaler ut fra en analyse av et så stort antall av de på markedet disponible forsikringsløsninger som mulig, eller virksomhet som består i å presentere forsikringsselskapet for forsikringsløsninger fra et eller flere gjenforsikringsselskaper, uten at det er inngått uttrykkelig avtale med gjenforsikringsselskapene om dette. Forsikringsagentvirksomhet er i henhold til lovens § 1-2 nr. 4 forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å tilby forsikringsprodukter for og på vegne av et eller flere forsikringsselskap.
Tidligere forskrift 24. november 1995 nr. 923 om forsikringsmegling hadde ingen definisjon av forsikringsmegling, men i praksis ble det lagt til grunn at en virksomhet drev forsikringsmeglingsvirksomhet dersom virksomheten besto av følgende, se Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) avsnitt 3.2.1:
«– kartlegging av forsikringsbehov for oppdragsgiver
– innhenting av tilbud fra markedets forsikringsgivere
– analyse av tilbudene og rådgivning til oppdragsgiver med hensyn til valg av forsikringsselskap
– bistand i kontraktinngåelsen mellom oppdragsgiver og forsikringsgiver, og
– oppfølging av forsikringsavtalene.
(...)
En person som ikke hadde noen formell kontakt med forsikringsselskapene utover eventuelt å innhente anbud fra selskapene og som begrenset rådgivningen for kunden til å lage et beslutningsgrunnlag ved valg av forsikringsselskap og forsikringsløsning var ansett for å være rådgiver, og var ikke registreringspliktig som forsikringsmegler.»
Forsikringsformidlingsloven omfatter således langt flere aktører enn den tidligere forsikringsmeglingsforskriften. I tillegg til de aktørene som tidligere ble regnet som forsikringsmeglere omfatter loven forsikringsrådgivere, gjenforsikringsmeglere og ulike typer forsikringsagenter. Det kan imidlertid tenkes rådgivning i tilknytning til forsikringsmessige spørsmål som ikke anses som forsikringsformidling. Fra Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) avsnitt 3.2.5 siteres:
«Generell rådgivning om håndtering av risiko, herunder om det bør velges forsikringsløsning, omfattes ikke. For eksempel vil en vurdering av behovet for å opprette en pensjonsforsikring, eller vurderinger om en kunde bør opprette en pensjonskasse eller tjenestepensjonsforsikring i et forsikringsselskap, ikke omfattes, da dette ikke gjelder rådgivning knyttet til spørsmål om inngåelse av forsikringsavtale.»
Det er Kredittilsynet som i tvilstilfelle avgjør om en virksomhet driver forsikringsformidling, se forsikringsformidlingsloven § 1-1 siste ledd.
Banklovkommisjonen legger til grunn at forskingsformidling som drives av forsikringsmeglerforetak også omfatter inngåelse av avtale med et forsikringsselskap på vegne av kunden.
3.3 Provisjon/godtgjørelse
Forsikringsformidlingsloven med tilhørende forskrift regulerer ikke hvordan forsikringsmegler skal godtgjøres, men ifølge forskriftens § 3-1 skal forsikringsformidlere gi kunden informasjon om størrelsen på provisjon og/eller annen godtgjørelse som forsikringsformidlingsforetaket mottar fra forsikringsgiveren i tilknytning til inngåelsen av avtale om angjeldende forsikring, og/eller størrelsen på den provisjon eller annet vederlag som forsikringsformidlingsforetaket vil kreve fra oppdragsgiver. Tidligere forskrift om forsikringsmegling hadde en tilsvarende bestemmelse. Bestemmelsen bygger således på en forutsetning om at forsikringsmeglere kan motta godtgjørelse i form av provisjoner fra forsikringsselskapet.
3.4 Forsikringsmeglers uavhengighet
Forsikringsformidlingsloven § 5–2 fastsetter at et forsikringsmeglingsforetak ikke må opptre på en måte som er egnet til å skape tvil om dets stilling som uavhengig mellomledd, og ikke gjennom avtaler med forsikringsselskap eller på annen måte kan innrette seg slik at det kan påvirke forsikringsmeglerforetakets uavhengighet som megler, jf. første og tredje ledd.
Bestemmelsen viderefører med noen tilpasninger tidligere regler om god meglerskikk i forsikringsmeglingsforskriften, men må også ses i sammenheng med direktiv om forsikringsformidling artikkel 12 nr. 1 annet ledd alternativ i) til iii) som fastsetter at forsikringsformidleren, i forbindelse med en avtale som tilbys skal meddele kunden hvorvidt:
«i) he gives advice based on the obligation in paragraph 2 to provide a fair analysis, or
ii) he is under a contractual obligation to conduct insurance mediation business exclusively with one or more insurance undertakings. In that case, he shall, at the customer’s request provide the names of those insurance undertakings, or
iii) he is not under a contractual obligation to conduct insurance mediation business exclusively with one or more insurance undertakings and does not give advice based on the obligation in paragraph 2 to provide a fair analysis. In that case, he shall, at the costumer’s request provide the names of those insurance undertakings with which he may and does conduct business.»
Nr. 2 lyder:
«When the insurance intermediary informs the costumer that he gives his advice on the basis of a fair analysis, he is obliged to give that advice on the basis of an analysis of a sufficiently large number of insurance contracts available in the market, to enable him to make a recommendation, in accordance with professional criteria, regarding which contract would be adequate to meet the costumer’s needs.»
Det følger av lovens § 5-2 at forsikringsmegleren skal opptre som kundens uavhengige rådgiver, i den forstand at megleren ikke skal være avtalemessig forpliktet til å drive forsikringsmegling utelukkende med ett eller flere selskap. Det er imidlertid ikke nødvendig at megleren gir råd på grunnlag av analyse av et stort antall forsikringsavtaler. En forsikringsmegler kan også gi råd på basis av tilbud fra ett selskap, så lenge han ikke er avtalemessig bundet til å gi tilbud fra dette selskapet. Forsikringsmegleren vil likevel være engasjert av oppdragsgiver og skal ivareta oppdragsgiverens interesser, se Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) avsnitt 3.2.5.
I henhold til forsikringsformidlingsloven § 5-4 skal en forsikringsmegler i forbindelse med inngåelse av en forsikringsavtale, og ved endring eller fornyelse av avtalen, minst gi kunden informasjon som fastsatt i forskrift gitt av departementet. Etter forskrift 9. desember 2005 nr. 1421 om forsikringsformidling § 3-1 første ledd nr. 3 skal forsikringsformidleren opplyse om han yter rådgivning på basis av en objektiv analyse. I så tilfelle er forsikringsformidleren forpliktet til å gi disse rådene på grunnlag av en analyse av et så stort antall forsikringsavtaler som er tilgjengelig på markedet at formidleren er i stand til å gi en anbefaling av hvilken forsikringsavtale som vil passe kundens behov, jf. forskriften § 3-1 annet ledd. Videre skal forsikringsformidleren informere kunden om blant annet størrelsen på provisjon og/eller annen godtgjørelse som forsikringsformidlingsforetaket mottar fra forsikringsgiveren i tilknytning til inngåelsen av avtale om angjeldende forsikring, jf. § 3-1 første ledd nr. 4 bokstav a. Forsikringsformidleren skal også informere om forsikringsformidlingsforetaket har en direkte eller indirekte eierandel som utgjør mer enn 10 prosent av stemmeretten eller kapitalen i et forsikringsselskap (§ 3-1 første ledd nr. 5), eller om et forsikringsselskap, eller morselskapet til et forsikringsselskap, har en direkte eller indirekte eierandel som utgjør mer enn 10 prosent av forsikringsformidlingsforetakets stemmerett eller kapital (§ 3-1 første ledd nr. 6).
De nevnte bestemmelsene skal bidra til å sikre at kunden treffer sitt valg av forsikringsløsning på et velinformert grunnlag, og skal gjøre kunden oppmerksom på eventuelle bindinger mellom forsikringsmegleren og forsikringsselskapet. At forsikringsmegleren må informere kunden om størrelsen på provisjonen som megleren mottar fra forsikringsgiver forhindrer at forsikringsmegleren uten kundens vitende anbefaler forsikring fra det forsikringsselskapet som betaler mest i provisjon. Dersom forsikringsmeglerforetaket mottar atskillig i provisjon fra et forsikringsselskap, kan dette ha betydning for meglers uavhengighet, og innvirke på kundens valg av megler. Kravet om at forsikringsmegler må opplyse om eventuelle gjensidige eierinteresser gir kunden mulighet til å ta disse forholdene i betraktning i vurderingen av om forsikringsmegleren skal brukes som mellommann, se høringsnotat til forskrift til lov om forsikringsformidling datert 29. september 2005 avsnitt 3.
3.5 Utenlandske forsikringsmegleres virksomhet i Norge
I henhold til forsikringsformidlingsloven § 8-2 første ledd kan forsikringsmeglere som er registrert i en annen EØS-stat starte virksomhet her i riket gjennom etablering av filial eller som grenseoverskridende virksomhet én måned etter at Kredittilsynet har mottatt melding fra tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland om den planlagte virksomheten. Utenlandsk forsikringsformidlerforetak med hovedsete utenfor EØS-område kan etter særskilt tillatelse fra Kredittilsynet etablere filial her i riket, jf. § 8-2 tredje ledd. Det bemerkes at lovteksten bruker både «forsikringsmeglere»og «forsikringsformidlingsforetak».
Bestemmelsen har sin bakgrunn i direktiv om forsikringsformidling artikkel 3 nr. 5 hvor det fremgår at registrerte forsikringsformidlere skal kunne innlede og utøve forsikringsformidlingsvirksomhet innenfor Fellesskapet i henhold til bestemmelsene om filialetablering og grenseoverskridende virksomhet. Direktivet bygger således på et «single licence prinsipp»slik at forsikringsformidlerforetak som er registrert i ett medlemsland skal kunne etablere filial eller drive grensekryssende virksomhet uten å registreres i andre medlemsland.
Direktivet åpner for at medlemsstatene kan kreve at utenlandske forsikringsformidlingsforetak følger nasjonal lovgivning så lenge det garanteres likebehandling av alle personer som utøver eller som har tillatelse til å utøve forsikringsformidling på det nasjonale markedet. Fra direktivets artikkel 6 nr. 3 siteres:
«The competent authorities of the host Member State may take the necessary steps to ensure appropriate publication of the conditions under which, in the interest of the general good, the business concerned must be carried on in their territories.»
I høringsnotat datert 22. mars 2004 vedrørende gjennomføringen av Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2002/92/EF om forsikringsformidling angis hvilke regler som bør gjelde for forsikringsmeglere som er registrert i andre EØS-land og som driver virksomhet i Norge. Reglene er begrunnet i såkalte allmenne hensyn. Fra høringsnotatet siteres (side 38):
«Nasjonale regler begrunnet i allmenne hensyn innebærer et unntak fra prinsippet om fri utveksling av varer og tjenester, og prinsippet skal derfor fortolkes restriktivt. EF-domstolen har oppstilt følgende kumulative vilkår for at en nasjonal regel skal oppfylle kravene til allmenne hensyn:
reglene må ligge innenfor et område som ikke er blitt harmonisert
reglene må forfølge et mål av allmenn interesse
reglene må ikke være diskriminerende
reglene må være objektivt nødvendige
reglene må stå i rimelig forhold til det tilsiktede målet
de allmenne hensyn må ikke være ivaretatt ved regler tjenesteyteren har i sitt hjemland.»
På denne bakgrunn er enkelte av bestemmelsene i forsikringsformidlingsloven gitt tilsvarende anvendelse for utenlandske forsikringsmeglerforetak. Dette gjelder blant annet reglene for god meglerskikk (§ 5-2), informasjonsbestemmelsen (§ 5-4), samt plikten for forsikringsmeglerforetak til på anmodning fra Kredittilsynet å gi opplysninger om virksomheten som tilsynet trenger for å føre tilsyn med foretaket (§ 5-7 annet ledd), jf. § 8-2 første ledd annet punktum. Finansdepartementet kan i henhold til tredje punktum gi nærmere regler om anvendelsen av nevnte lovbestemmelser på utenlandske virksomheter og kan gjøre unntak fra bestemmelsene dersom forsikringsmegleren er underlagt tilsvarende bestemmelser i henhold til hjemlandets lovgivning.
Som nevnt ovenfor i avsnitt 2.4.4 er det en del utenlandske forsikringsmeglere som opererer i Norge innenfor sjø- og energiforsikring, og da i det vesentlige gjennom grenseoverskridende virksomhet og ikke gjennom etablering av filial. Ut over dette er det lite innslag av utenlandske forsikringsmeglere i det norske forsikringsmarkedet i motsetning til utenlandske forsikringsselskap.