2 Generelt om forsikringsmegling

2.1 Innledning

En forsikringsmegler representerer forsikringstaker og skal ivareta dennes interesser overfor forsikringsselskapet. I utgangspunktet kan enhver forsikringstaker bruke forsikringsmegler, men det er i hovedsak store- og mellomstore bedrifter, samt kommuner og fylkeskommuner, som gjør bruk av forsikringsmeglernes tjenester fordi forsikringskontraktene i slike tilfelle gjerne er komplekse og har et stort omfang. Forsikringsmegleren skal i henhold til lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling § 5-2 opptre uavhengig av forsikringsselskapene, se utdrag fra loven i vedlegg 1. Det er gitt en nærmere beskrivelse av hva kravet til uavhengighet innebærer nedenfor i avsnitt 3.4.

Forsikringsmeglerens hovedoppgave består i å kartlegge oppdragsgivers forsikringsbehov. Forsikringsmegler vil deretter innhente anbud fra forsikringsselskapene i markedet, og på bakgrunn av en analyse av de tilbudene som mottas, gi oppdragsgiver råd med hensyn til valg av forsikringsløsning.

Forsikringsmeglerforetakene retter sin virksomhet mot hele forsikringsmarkedet. For det første tilbys rådgivning og megling av alle typer skadeforsikring. Forsikringsmeglerne tilbyr også tjenester innenfor livs- og pensjonsforsikring. En rekke forsikringsmeglerforetak har videre spesialisert seg innenfor sjø- og energiforsikring. Forsikringsmeglernes virksomhet innenfor de ulike bransjene beskrives nedenfor i avsnitt 2.4.

Forsikringsmeglerne meglet i 2005 et premievolum på 13,9 milliarder kroner, hvorav landbasert skadeforsikring utgjorde 37,8 prosent, livs- og pensjonsforsikring 30,4 prosent og sjø-, luft- og energiforsikring 31,8 prosent. I 2004 meglet forsikringsmeglerne et premievolum på i overkant av 14,3 milliarder kroner. Dette representerte en svak økning fra 2003 hvor meglet premie utgjorde 14,2 milliarder kroner. Det tilsvarende tallet for 2002 var 12,9 milliarder kroner.

Forsikringsmeglingsvirksomhet er regulert i lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling. Enkelte av lovens sentrale bestemmelser beskrives nærmere i kapittel 3 nedenfor.

2.2 Kort om provisjonssystemet for forsikringsmeglerne

Tradisjonelt har forsikringsmeglerne mottatt godtgjørelse i form av provisjoner fra forsikringsselskapene. Innenfor skadeforsikring har provisjonen bestått av en nærmere avtalt prosentsats av premien. Denne prosentsatsen har variert fra produkt til produkt. I livsforsikring har provisjonen bestått av en prosentsats av de beregningsmessige kostnader som ligger til grunn for premieberegningen.

Prisen for meglertjenesten har blitt avtalt mellom forsikringsmeglerne og selskapene, og selskapene har betalt forsikringsmeglerne. Oppdragsgiver/kunden har verken avtalt prisen på tjenesten eller betalt forsikringsmegler. I henhold til forskrift til forsikringsformidlingsloven § 3-1 skal forsikringsformidlere imidlertid gi kunden informasjon om størrelsen på provisjon og/eller annen godtgjørelse som forsikringsformidlingsforetaket mottar fra forsikringsgiveren, og kostnadene ved bruk av forsikringsmegler skal derfor ha vært synlige for kunden (bedriften/kommunen). Kostnadene har vært betraktet som en del av forsikringsselskapets generelle kostnader og har i noen grad blitt fordelt på alle kundene uavhengig av om kunden har brukt forsikringsmegler eller ikke.

I det norske forsikringsmarkedet har forsikringsselskapene hatt innvendinger til provisjonssystemet, blant annet har det blitt påpekt at den som bestiller og benytter en tjeneste også bør betale for den. Som en følge av dette ble det høsten 2003 iverksatt en bransjenorm i regi av Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) for godtgjørelse til forsikringsmeglere innenfor skadeforsikring og gruppeliv som fastsetter at det ikke er forsikringsselskapene som skal betale for meglertjenesten, se avsnitt 5.2. De fleste skadeforsikringsselskaper har gått over til bransjenormens system. Enkelte forsikringsselskaper som i hovedsak opererer i det internasjonale markedet og enkelte andre bransjeorienterte selskaper betaler imidlertid fortsatt provisjon til forsikringsmeglerne. Også innenfor livsforsikring er det vedtatt en bransjenorm for godtgjørelse til forsik­ringsmeglere. Denne bransjenormen har ikke trådt i kraft. Det er videre foretatt en teknisk samordning av bransjenormene. Bransjenormene er beskrevet nærmere nedenfor i kapittel 5. Internasjonalt er provisjoner fra forsikringsselskapene til forsikringsmeglere et innarbeidet system. Det er kun innenfor Norden at man har jobbet med og til dels innført systemer for annen godtgjørelse til forsikringsmeglere.

Et forbud mot at forsikringsmeglere mottar provisjoner fra forsikringsselskapene, vil innebære at det er oppdragsgiver og forsikringsmegleren som skal avtale hvor mye megleren skal ha i betaling for de tjenestene megleren skal utføre for oppdragsgiver og at betaling skal skje fra oppdrags­giver direkte til forsikringsmegler.

2.3 Kort om reglene for anbud

Oppdragsgiver som er omfattet lov av 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser vil måtte følge reglene i denne loven både i forhold til valg av forsikringsmegler og i forhold til inngåelse av avtale med forsikringsselskap. Slike oppdragsgivere vil således være underlagt regelverket for offentlige anskaffelser både ved anskaffelsen av meglertjenesten, og ved innhenting av anbud fra forsikringsselskapene i markedet.

Hvorvidt en oppdragsgiver har plikt til å bruke anbud følger av lovens §§ 2 og 3. Det fremgår at loven gjelder når offentlige virksomheter bestiller varer og tjenester. Hvilken anskaffelsesprosedyre som må følges avhenger av kontraktens verdi, jf. forskrift 7. april 2006 nr. 402 §§ 2-1 og 2-2. Dersom anskaffelsens verdi er under 500 000 kroner vil forskriftens § 3-1 som fastsetter de grunnleggende kravene for offentlige anskaffelser legge føringer for tildeling av kontrakt. Det betyr at offentlig oppdragsgiver ikke kan tildele oppdrag til en forsikringsmegler uten en form for konkurranse.

I henhold til lovens § 5 skal alle offentlige anskaffelser så langt det er mulig baseres på konkurranse og likebehandling mellom leverandører. Utvelgelse av anbydere og tildeling av kontrakter skal skje på grunnlag av objektive og ikke-diskriminerende kriterier, og oppdragsgiver skal sikre at hensynet til forutberegnelighet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet ivaretas gjennom anskaffelsesprosessen.

2.4 Beskrivelse av forsikrings­meglingsvirksomheten

2.4.1 Innledning

På bakgrunn av at markedet for henholdsvis skadeforsikring, livs- og pensjonsforsikring samt sjø- og energiforsikring er svært forskjellig vil også forsikringsmeglerens oppgaver variere avhengig av hvilket forsikringsmarked megleren opererer i. I dette avsnittet gis en beskrivelse av forsikringsmeglerens rolle i de ulike forsikringsmarkedene. Beskrivelsen er gitt på bakgrunn av innspill fra Norske Forsikringsmegleres Forening (Forsikringsmeglerne).

2.4.2 Skadeforsikring

Markedet for skadeforsikring er delt inn i produktområdene ting/eiendom/avbrudd, auto, transport, fiskeoppdrett, ansvar og personskade (eksklusiv gruppelivsforsikring og helseforsikring). Selv om gruppeliv er et livprodukt, har de fleste skadeforsikringsselskapene konsesjon til å selge gruppelivsprodukter og en stor andel av gruppelivsporteføljen er tegnet av skadeforsikringsselskapene. Helseforsikringsprodukter er nisjeprodukter som er relativt nye i det norske markedet og tilbys i en del tilfeller av forsikringsselskap som har spesialisert seg kun på dette forretningsområde. Slike produkter skiller seg fra tradisjonelle forsikringsprodukter ved at man får tilgang til private helsetjenester i stedet for en økonomisk kompensasjon etter skade. Det er altså samarbeidspartnere til forsikringsselskapene som leverer selve produktet.

De største skadeforsikringsselskapene er Vesta Forsikring, Gjensidige Forsikring, If Skadeforsikring og SpareBank 1 Forsikring. I tillegg finnes en del bransjeorienterte selskaper og nye aktører i markedet. Disse aktørene baserer seg i stor grad på ekstern distribusjon og forsikringsmeglerne er viktigste distributør av deres forsikringsprodukter. Det er vanlig praksis at forsikringsselskapene segmenterer kundene i ulike markedsområder, for eksempel privatkunder, små og mellomstore bedrifter, industri og storkunder samt kjeder og foreninger. Privatkunder og små bedriftskunder bruker i liten grad forsikringsmegler ved kjøp av forsikringsprodukter.

Forsikringsmeglerne utfører først og fremst tjenester for forsikringskunden. Dette er ofte tjenester som forsikringsselskapene ellers måtte ha utført. I enkelte tilfeller utfører forsikringsmeglerne også tjenester for forsikringsselskapet som ikke har relasjon til et konkret kundeforhold, se nedenfor kapittel 10. Hvor mye forsikringsmegleren gjør for forsikringskunden vil variere fra oppdrag til oppdrag, og også fra megler til megler idet enkelte mindre forsikringsmeglerforetak kun utfører oppgaver som tradisjonelt har vært ansett som forsikringsmeglerens basisoppgaver. Disse oppgavene består i å kartlegge kundens forsikringsbehov (besiktigelse, risiko mv.), utarbeide anbudsdokumenter og innhente anbud fra forsikringsselskapene. Videre består oppgavene i å vurdere anbudene, forhandle om premie og vilkår på vegne av kunden, og gi kunden råd med hensyn til valg av forsikringsløsning. Forsikringsmegleren bistår også kunden ved inngåelse av forsikringsavtalen og har ellers en løpende oppfølging med hensyn til vedlikehold og fornyelse av avtalen. I tillegg til disse basisoppgavene utarbeider forsikringsmegleren vanligvis en totaloversikt over kundens forsikringer som kan være plassert i flere skadeforsikringsselskaper. Det er også vanlig at forsikringsmegleren overvåker markedet, og gir kunden informasjon om andre tilbydere. Tjenester som forsikringsmeglerne gjør i tillegg til dette, er gjerne av en slik karakter at de må avtales særskilt med kunden. Megleren kan for eksempel utarbeide statistikker (premie og skade) over den totale forsikringsporteføljen, årlige budsjetter for den totale forsikringsporteføljen og oversikter over premie som skal lønnsinnberettes. Noen få meglere har også ansvaret for poliseproduksjon. Når det gjelder tjenester ellers kan nevnes behovsanalyser og risikokartlegging, revisjon av forsikringsavtaler, dekninger og premier, samt rådgivning og daglig oppfølging av spørsmål fra foretaket og medlemmene om forsikringene. Forsikringsmegleren holder i noen tilfeller informasjonsmøter for foretaket og utarbeider informasjonsbrosjyrer til ansatte i foretaket. Videre er det vanlig at forsikringsmegleren bistår kunden i skadesaker. Tjenester forsikringsmegleren utfører for forsikringsselskapet som ikke har relasjon til et konkret kundeforhold kan for eksempel være bistand i produktutvikling og vilkårsarbeid, og markedsføring av forsikringsselskapenes produkter.

De fleste skadeforsikringsselskapene i det norske markedet har gått over til nettopremier, eller såkalte meglerassisterte premier (MAP), se kapittel 5. I slike tilfeller er det kunden som betaler megleren, eksempelvis i form av fast pris, eventuelt i kombinasjon med honorar for tilleggstjenester, timepris, eller en fast sats i forhold til premievolum. Skadeforsikringsselskaper som i hovedsak opererer i det internasjonale markedet samt enkelte andre bransjeorienterte selskaper tilbyr i noen tilfeller fortsatt bruttopremie og provisjon til megleren.

2.4.3 Livs- og pensjonsforsikring

Forsikringsmegling innenfor tjenestepensjonsforsikring har tradisjoner tilbake til omkring 1990. Dette skyldes primært at flytteretten ble innført i 1990. Forsikringsmeglerne opplyser at det forventes at meglet premieandel innen ytelsesbasert tjenestepensjon vil stige når de nye virksomhetsreglene innføres. Årsaken til dette er at det blir større konkurranse mellom livselskapene når risikopremier og omkostningspremier i større grad konkurranseutsettes. En annen årsak er at fleksibiliteten gjennom de nye virksomhetsreglene vil bidra til økt behov for og etterspørsel etter rådgiver/megler.

Forsikringsmegling innenfor tjenestepensjonsforsikring tilbys primært til mellomstore og større foretak i privat og offentlig sektor. Årsaken til dette oppgis å være at det ikke vil være lønnsomt for forsikringsmeglerne å tilby tjenester til mindre foretak og til privatmarkedet (individuelle forsikringer).

Markedet for tjenestepensjonsforsikring er delt inn i produktområdene ytelsesbasert og innskuddsbasert tjenestepensjon. Det er i hovedsak livsforsikringsselskapene Vital Forsikring, Storebrand Livsforsikring, KLP og Nordea Liv som tilbyr ytelsesbasert tjenestepensjon, mens det er Vital Forsikring, Storebrand Livsforsikring, Nordea Liv og Sparebank 1 Livsforsikring som tilbyr det alt vesentligste innenfor innskuddsbasert tjenestepensjon.

Forsikringsmeglernes hovedoppgaver består i å kartlegge oppdragsgivers forsikringsbehov, utarbeide anbudsmateriell og gjennomføre anbudet, og forhandle om premie på vegne av kunden. Dette gjelder foreløpig kun tilknyttede risikoytelser til innskuddsbaserte pensjonsordninger fordi forsikringsselskapene plasserer disse kontraktene i ulike risikoklasser ut i fra hvilke virksomhet forsikringstakeren driver og hvilke helse-, miljø- og sikkerhetstiltak som er satt i verk i virksomheten. Plasseringen i ulike risikoklasser gir rom for forhandlinger med forsikringsselskapet i motsetning til der de bruker en felles premietariff for alle sine kunder. I tilfeller med felles premietariff for en forsikringsrisiko, vil meglerne har mer begrensede muligheter til å påvirke premietariffen. Deretter gir forsikringsmegleren kunden råd med hensyn til valg av forsikringsløsning. Noen få forsikringsmeglere tilbyr beregning av pensjonskostnader og pensjonsforpliktelser etter NRS 6 (Norsk regnskapsstandard) og IAS 19 (International accounting standard), samt administrasjon av usikrede driftspensjonsavtaler. I løpet av året overvåker forsikringsmegleren markedet, og informerer kunden om andre tilbydere. Forsikringsmegleren utfører også andre oppgaver som for eksempel behovsanalyser og tilpasninger til rammebetingelser, og informasjon om endringer i rammebetingelser. Oppgavene kan også være knyttet til revisjon av pensjonsavtaler, pensjonsytelser og hovedforfall, samt revisjon av kontoutskriften ("årsregnskapet" for pensjonsordningen). Oppgaver ellers kan være rådgivning og daglig oppfølging av spørsmål fra foretaket og medlemmene om pensjonsordningen, og rådgivning om Avtalefestet pensjon og om førtidspensjonerings- og lederavtaler. Forsikringsmegleren kan videre avholde informasjonsmøter eller utarbeider informasjonsbrosjyrer til ansatte i foretaket. Enkelte forsikringsmeglere deltar på møter i styringsgruppen.

Det har ikke vært vanlig at det foreligger en skriftlig avtale mellom livsforsikringsselskapet og forsikringsmegleren, men det er utarbeidet en praksis med hensyn til hvilke tjenester megler skal utføre. Mellom kunden og forsikringsmegleren utarbeides det alltid en skriftlig avtale som gir megleren fullmakt til å representere kunden i markedet.

Tradisjonelt har forsikringsmeglerne mottatt provisjoner fra livselskapene. Enkelte meglere fakturerer nå kunden for utførte tjenester. Det antas at dette foreløpig bare gjelder noen kontrakter, og at provisjon fremdeles er den mest brukte modellen for honorering. Når megler fakturerer kunden vil megler overføre provisjonen fra livselskapet til kunden.

Tradisjonelt har provisjon til megler vært beregnet ut fra de beregningsmessige omkostningene som livselskapet belaster kunden ved premieforfall. Disse omkostningene består primært av omkostninger for aktive medlemmer etter en degressiv skala, omkostninger for forvaltning av premiereserven for aktive medlemmer (degressive) og en fast kontraktskostnad. Det oppgis at meglers provisjon utgjør ca 40 prosent av disse kostnadene. Livselskapene dekker omkostninger for pensjonister og pensjonistreserve etterskuddsvis pr. 13.12. ved belastning av administrasjonsreserven. Videre belaster livselskapene omkostninger for forvaltning av premiefond og tilleggsavsetninger gjennom kontoføringen. Megler mottar ikke provisjon av disse omkostningselementene. Megler mottar heller ikke provisjon av administrasjonsresultatet. Provisjon vil utgjøre ca 25-35 prosent av de totale omkostninger, avhengig av forholdet mellom aktiv bestand og pensjonister i en kontrakt. De totale omkostningene kan utgjøre ca 2-5 prosent av premien for mellomstore og større kontrakter. Meglers provisjon vil således utgjøre en svært lav andel av premien.

FNH vedtok i desember 2005 en ny bransjenorm for godtgjørelse til forsikringsmeglere som innebærer at livselskapene ikke skal betale provisjon til forsikringsmeglerne, se avsnitt 5.3. Forsikringsmeglerne vil fakturere kundene for sine omkostninger, og livselskapene vil gi et fradrag i kundens omkostninger som tilsvarer redusert behov for bruk av egne ressurser i selskapet. Denne bransjenormen har ikke trådt i kraft.

2.4.4 Sjø- og energiforsikring

Markedet for sjøforsikring har tradisjonelt vært delt opp i kyst-/fiskefartøyer (Nordsjøfart), og internasjonal havgående tonnasje, såkalt «bluewater»-forretning. Kundeadferd og markedssammensetning er svært forskjellig i de to segmentene. Når det gjelder kundeadferd og markedstilgang innenfor kystkasko ligger dette nær den som gjelder for det norske landbaserte skadeforsikringsmarkedet.

Forsikringsmeglerne opplyser at markedet for sjø- og energiforsikring har tilnærmet fri konkurranse og lave etableringshindringer til de ledende markedene i Europa, USA, og Asia. Som følge av dette har norske rederier i økende grad foretatt internasjonale avdekninger av sine forsikringsbehov, selv om man også har opprettholdt en sterk nasjonal deltakelse, oftest med et norsk skadehåndterende selskap, såkalt «Claims Leader». Det opplyses at norske rederier kjøper sjøforsikringer for anslagsvis 2,3 milliarder kroner årlig hvorav om lag 40 prosent i det norske sjøforsikringsmarkedet.

I tillegg kjøpes spesialtilpassede produkter som dekker ansvar og inntekstbortfall relatert til kontrakt eller prosjekt. Forsikringene som rederinæringen primært kjøper er angitt i tabell 2.1.

Mens det norske sjøforsikringsmarkedet har et betydelig internasjonalt preg, har dette vært noe mindre innenfor energimarkedet. Gjennom oljemarkedet har imidlertid praksis fra sjøforsikringsmarkedet også fått innpass i energiforsikringsmarkedet. Kundene i energiforsikringsmarkedet kjøper primært forsikringsprodukter for å forsikre sine interesser i plattformer, installasjoner, innretninger og utstyr offshore/onshore i lete-, bygge- og driftsfasene, inklusive fjerning (etter endt bruk/livsløp). Dette gjelder følgende forsikringer:

• forsikring mot fysisk skade og totaltap,

• avbruddsforsikring,

• brønnkontrollsforsikring, inklusive dekning av forurensningsansvar og reboringskostnader av brønner,

• ansvarsforsikring mot tredjemannsansvar og/eller Protection & Indemnity Insurance (P&I), og

• krigs- og terroristforsikring.

Mens det innenfor det norske non-marine markedet er vanlig at kunden dekker 100 prosent av sin polise i ett selskap, benytter kundene i marine- og energimarkedet, som følge av høye forsikringssummer og næringens internasjonale karakter, et stort antall assurandører spredd over flere internasjonale markeder som alle tegner en prosentvis andel av dekningen. Innenfor hver dekning opereres det med forskjellige prisnivåer og til dels avvikende vilkår for den enkelte assurandør. Dette medfører at det er behov for å samordne dekningene, og administrere pengestrømmene og forsikringsdokumentene.

En annen følge av at markedet har tilnærmet fri konkurranse er at norske sjøforsikringsselskap har god tilgang til utenlandske kunder. Forsikringsmeglerne opplyser at gjennom internasjonaliseringen av norsk shipping har det norske sjø- og energiforsikringsmarkedet i løpet av en 30 års periode blitt verdens nest største, og at norske selskap er godt posisjonert til å bli markedsleder, spesielt innenfor sjø. De norske sjøforsikringsselskapenes internasjonale ekspansjon kan ifølge det opplyste forklares med et godt tilpasset produkt basert på produktutvikling i samspill med norske rederier, samt at det norske meglermiljøet har bygget bro mellom internasjonale kunder og de norske selskapene. Det opplyses at om lag to tredeler av de norske sjøforsikringsselskapenes inntekter kommer fra internasjonale kunder.

Norge har to av verdens ledende sjøforsikringsselskap innenfor tingskade, henholdsvis Gard som er verdens største sjøkaskoforsikringsselskap (USD 204 mill. i omsetning i 2005) og Norwegian Hull Club (USD 141 mill. i omsetning i 2005). I tillegg har Gard rederansvarsforsikringer (P&I-forsikringer) med en omsetning på USD 290 mill. i 2005 og er på dette området nest størst i verden. Gard har også befrakterforsikringer, forsikringer tilknyttet bygging av skip samt energiforsikringer. Skuld hadde en omsetning på USD 153 mill. og er det åttende største selskapet i verden innenfor P&I-segmentet. Det har også funnet sted nyetableringer i de senere år (Gerling, NEMI og Bluewater), primært innenfor kaskoforsikringer, og i henhold til opplysninger fra Forsikringsmeglerne velger internasjonalt opererende forsikringsselskaper å legge sitt kompetansesenter for sjø- og energi til sin norske filial.

Av det norske sjøforsikringsmarkedets premieinntekter er mer enn to tredeler meglet forretning, hvorav halvparten av norske forsikringsmeglere. Innenfor ansvarsforsikring – som er tegnet gjennom gjensidige foreninger der kunden er medlem – er ca 50 prosent av forretningen tegnet gjennom megler, mens innenfor de øvrige selskapene er mellom 80 og 90 prosent meglerhåndtert. Særlig for nyetablerte selskaper er forsikringsmeglerne en viktig distributør, tilnærmet 100 prosent av NEMI og Bluewaters inntekt er meglerhåndtert forretning. Men også i de etablerte selskapene går den vesentligste del av forretningen via megler, eksempelvis var 90 prosent av totalomsetning til Gard meglet forretning i 2005, hvorav 47 prosent av norske meglere.

Forsikringsmegleren foretar først en analyse av oppdragsgivers forsikringsbehov, utformer anbudsmaterialet og forbereder de tekniske detaljer i forbindelse med innhentning av anbud. Det vil deretter bli foretatt en anbudshåndtering og forhandling, og simulering av forskjellige dekningsalternativer. I forbindelse med inngåelsen av avtalen utstedes panthaverbekreftelse (Certificate of Insurance) til kundens panthavere og det innkreves premie i forbindelse med hoveddekningene. Det er også ofte forsikringsmeglers oppgave å innkreve tilleggspremier i forbindelse med reiser utenfor dekningsområdet, reiser i krigsrisiko områder, eller for andre operasjoner som fordrer tilleggspremie. Forsikringsmegleren vil videre foreta en avregning og distribusjon i henhold til individuell deltagelse på de forskjellige dekningene til assurandører i og utenfor det norske markedet, og innhente relevante sertifikater som er nødvendige for at kunden skal kunne seile; såkalt Certificate of Financial Responsibility, Blue Card. I tillegg utformer forsikringsmegleren statistikk som grunnlag for påfølgende fornyelser. Forsikringsmegleren kan også ha ansvar for å bistå kunden i forbindelse med havari herunder ansvar for utarbeidelse og kvalitetskontroll av materiale som skal til assurandør eller annen part i havariet, og avhengig av avtale med assurandør, oppnevning av bergningsselskap. Forsikringsmegleren vil i forbindelse med den løpende deltagelse i havariforløpet innhente nødvendige godkjennelser slik at situasjonen ombord i skipet kommer under kontroll og bergning/reparasjon kan finne sted. Andre oppgaver forsikringsmegleren kan ha er rådgivning i forbindelse med reparasjonsanbud, og rådgivning hva gjelder konsekvenser for forsikringsdekningen samt innhentning av nødvendige garantier i forhold til tredjemann slik at skipet unngår arrest. Det er videre forsikringsmeglerens oppgave å utforme Claims Advice til assurandørene, og forhandle med Claims Leader om oppgjøret. Til slutt nevnes oppgaver relatert til innkreving av akonto og betalinger fra deltagende assurandører til verksted, kunde eller panthaver avhengig av Loss Payable Clause, dvs. klausuler som regulerer hvem som har prioritet som mottaker av skadeoppgjør.

Innenfor det norske sjøforsikringsmarkedet opererer det utenlandsbaserte meglere i tillegg til meglere etablert i Norge. Det alt vesentlige av denne virksomheten skjer gjennom grenseoverskridende virksomhet og ikke gjennom filialetableringer i Norge. Disse utgjør både en konkurransefaktor og et supplement i forsikringsmeglermarkedet.

Innenfor sjø- og energimarkedet har prising av meglertjenester vært basert på en prosent av den premien som kunden betaler (om lag 5 til 7,5 prosent). Kun i et fåtall tilfeller vil det foreligge en kontrakt mellom forsikringsmegleren og kunden, og bransjekutymen har vært at megler betales som en del av forsikringstransaksjonen. Innenfor sjømarkedet har provisjoner vært enerådende, mens det innenfor energimarkedet har vært mer vanlig å bruke «fee» etter en avtale som regulerer meglers innsats.