12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget til lov om finansforetak og finanskonsern innebærer en samordning og redaksjonell forenkling av store deler av gjeldende norsk finanslovgivning med offentligrettslige regulering. En sammenfatning i lovs form av hovedlinjene i den offentligrettslige regulering av finansforetak, finanskonsern og samarbeidende finansgrupper, antas å bidra til et mer konsistent og transparent regelverk. Selv om lovforslaget i seg selv er omfattende, bør det likevel gjøre den samlede lovgivning på finansområdet lettere tilgjengelig og mer brukervennlig både for private parter og offentlige myndigheter.

Lovforslagets ventes ikke å medføre betydelige administrative eller økonomiske konsekvenser for private parter eller offentlige myndigheter. Private parter og offentlige myndigheter vil etter lovforslaget kunne fortsette sitt arbeid og virksomhet innenfor et mer håndterlig regelverk uten noen særlige endringer i sine rutiner eller arbeidsoppgaver.

Lovforslagets regler i kapittel 2 til 6 om konsesjonssystemet, saksbehandlingsregler, norske foretaks virksomhet i utlandet, utenlandske foretaks virksomhet i Norge, og eierkontrollregler medfører at regelsettene i den institusjonsrettede lovgivningen som nå er fordelt på flere lover, blir avløst av et i hovedsak felles regelverk. Tilsvarende innebærer lovforslagets kapital- og virksomhetsregler både en modernisering og samlet presentasjon av hovedregler som i gjeldende regelverk er inntatt i ulike deler av forskriftsområdet. Ved utforming av lovforslaget kapittel 3 om saksbehandling og lovforslaget kapittel 12 om sammenslåing, omdanning og avvikling, har det vært lagt vekt på å legge til rette for en mer effektiv prosess enn etter gjeldende rett, i samsvar med det alminnelige systemet for registrering av foretak i foretaksregisterloven. På noen punkter inneholder lovforslaget mer konkrete materielle regler enn det som fremgår av gjeldende lovverk, og det er lagt vekt på å avklare rettstilstanden på ulike avgrensede områder innenfor finanssektoren. Det er lagt vekt på at slik utbygging og avklaring ikke pålegger verken konsesjons- og tilsynsmyndigheter vesentlig nye arbeidsoppgaver.

Lovforslaget gjennomfører hovedlinjene i Solvens II-direktivet (direktiv 2009/138/EF), og viderefører gjeldende bestemmelser i finansieringsvirksomhetsloven som gjennomfører CRD IV/CRR (direktiv 2003/36/EU og forordning (EU) 575/2013), og som ble vedtatt i 2013. Foretakene som er berørt av CRD IV/CRR må antas å ha tilpasset seg de nye reglene, ettersom nye lovregler om kapital ble tatt inn i gjeldende rett juni 2013 og trådte i kraft 1. juli 2013. Solvens II-reglene endrer alle de sentrale soliditetsreglene for forsikringsselskaper. Beregningsstudier som Finanstilsynet har gjennomført samt Finanstilsynets stresstest I har vist at kapitalkravene skjerpes under Solvens II sammenliknet med dagens regime. Dette gjelder spesielt for livsforsikringsselskapene. Flere selskaper har derfor behov for å styrke soliditeten før Solvens II trer i kraft.

Innføringen av Solvens II krever nye metoder for beregning av forsikringstekniske avsetninger og for beregning av solvenskapitalkrav og minstekapitalkrav. Solvens II-regelverket stiller også utførlige krav til foretakenes systemer for risikostyring og internkontroll, krav til opplysninger, rapportering mv. Dette medfører nye arbeidsoppgaver og økt ressursbruk både for myndigheter og foretakene. Hovedtrekkene i EUs nye Solvens II-regelverk har imidlertid vært kjent lenge, og Finanstilsynet har hvert år siden 2007 fått tilført midler til arbeidet med innføring av Solvens II. Det antas at innføringen av Solvens II fortsatt vil kreve ekstra ressurser i Finanstilsynet i årene fremover. Også foretakene har forberedt seg på innføringen av Solvens II gjennom flere år, blant annet gjennom deltakelse i Finanstilsynets beregningsstudier og stresstest I. De delene av Solvens II som ikke blir gjennomført i loven her, vil egne seg for gjennomføring i forskrifter gitt i medhold av loven.

Store deler av eksisterende forskriftsverk vil kunne videreføres med nytt hjemmelsgrunnlag etter lovforslaget, men vedtakelse av den nye loven vil medføre en viss ressursbruk som følge av behov for tilpasninger og opprydding i forskriftene. Forskriftene ville imidlertid uansett måtte ha vært endret som følge av gjennomføring av nye og endrede EU/EØS-forpliktelser. Innenfor den ramme for norsk finanslovgivning som loven vil utgjøre, er det lagt til rette for at også fremtidige lovendringer skal kunne innlemmes og håndteres på en praktisk måte.

For foretakene vil lovforslaget bidra til å gi likere konkurransevilkår uavhengig av de enkelte finansforetaks organisasjonsform. Videre innebærer lovforslaget på noen områder enklere myndighetskrav. Det foreslås blant annet å oppheve representantskapet og kontrollkomiteen som lovpålagte organer. Dette vil kunne redusere foretakenes kostnader, avhengig av om foretaket velger å ha foretaksforsamling. I tillegg er det lagt vekt på at kravene i lovforslaget skal være fleksible og tilpasset virksomheten til det enkelte foretak.

På noen områder inneholder lovforslaget mer konkrete materielle regler enn det som fremgår av gjeldende lovverk, blant annet når det gjelder krav til finansforetakenes kundebehandling og taushetsplikt. Slike regler bør imidlertid på en forholdsvis enkel og naturlig måte kunne inngå i allerede etablerte arbeidsoppgaver og rutiner for foretakets ansatte. Den foreslåtte utbygging av regelverket om finansforetakenes forhold til kundene generelt kan også bidra til økt kundetillit og innvirke positivt på finansforetakenes alminnelige omdømme.

I en omleggingsfase vil lovforslaget kunne medføre noe ekstra administrasjon knyttet til at noen foretak må, eller alternativt vil ønske å, søke om ny konsesjon. Departementet legger opp til å fastsette overgangsregler for å hindre at den administrative belastningen knyttet til omleggingen blir for omfattende. I tillegg vil lovforslaget i en omleggingsfase kunne medføre arbeid for blant annet Enhetsregisteret og Statistisk sentralbyrå som følge av endret begrepsbruk. Statistisk sentralbyrå påpeker blant annet at SSB per i dag benytter betegnelsen «finansforetak» med et annet innhold enn etter loven her. Departementet understreker imidlertid at det er et klart behov for å markere et skille mellom det gamle begrepet «finansinstitusjon» og det nye begrepet «finansforetak», jf. omtale i kapittel 4.3 ovenfor, og at disse konsekvensene derfor er uunngåelige. Det nye begrepet «finansforetak» ble foreslått allerede i Banklovkommisjonens utredning nr. 4 fra 1998 (NOU 1998: 14 Finansforetak), og ble også brukt blant annet i utredning NOU 2001: 23 og NOU 2002: 14 (Finansforetakenes virksomhet delutredning I og II), og departementet har blant annet omtalt begrepet i Ot.prp. nr. 44 (2005–2006). Det har således i lang tid vært varslet at begrepet «finansforetak» var tiltenkt å erstatte begrepet finansinstitusjon.

Banklovkommisjonen påpeker i utredningen at det er vanskelig å tallfeste hvilke økonomiske konsekvenser som kan knyttes til lovforslaget, og konsekvensene må også antas å være påvirket av hvilken virksomhet de enkelte foretak driver. Departementet viser til nærmere omtale av de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget i Banklovkommisjonens utredning NOU 2011: 8 Bind B kapittel 15.