8 Finanskonsern og samarbeidende grupper

8.1 Generelt om finanskonsern

8.1.1 Gjeldende rett

Finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a inneholder regler om finanskonsern. Reglene om finanskonsern ble tatt inn i finansieringsvirksomhetsloven ved lov 6. desember 1991 nr. 79 etter forslag fra Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 2 (1991–1992), som Stortinget i hovedsak sluttet seg til, jf. Innst. O. nr. 8 (1991–1992). Bakgrunnen for lovforslaget var blant annet de endringene som hadde funnet sted på finansmarkedet årene før, med større enheter og enheter med flere datterselskaper som utøvde en rekke ulike finansielle tjenester, noe som igjen skapte behov for en særskilt regulering av finanskonserner.

Begrepet finanskonsern er definert i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 første ledd bokstav a. Definisjonen tar utgangspunkt i et aksjerettslig konsernbegrep og bestemmer at som finanskonsern regnes konsern der minst ett selskap, som ikke er morselskapet, er finansinstitusjon, samt konserngruppe som etter nærmere regler er etablert ved en avtale mellom sparebank og gjensidig forsikringsselskap om at foretakene skal ha et felles styre, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-17. Som blandet konsern regnes finanskonsern der det inngår både bank og forsikringsforetak, jf. bokstav § 2a-2 første ledd bokstav b, og som delkonsern regnes to eller flere selskaper innen et finanskonsern som innbyrdes står i et konsernforhold til hverandre, jf. bokstav c. Morselskapet i et finanskonsern inngår ikke i delkonsernet.

I finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a er det videre gitt nærmere regler om konsesjon og krav til organiseringen av finanskonsern, om transaksjoner mellom foretak i samme konsern og om konsolidering. Det er også gitt særregler om holdingselskap som er morselskap i finanskonsern, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d), og det er gitt egne regler om konserngruppe bestående av sparebank og gjensidig forsikringsselskap, jf. § 2a-17. En nærmere redegjørelse for gjeldende rett for finanskonsern er inntatt i NOU 2011: 8 Bind A side 124 flg.

Forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 oppstiller enkelte særlige krav for at forsikringsselskap skal kunne inngå i et konsernforhold i samsvar med finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6. Det følger videre av forsikringsvirksomhetsloven § 4-10 at gjensidige selskaper gjennom samarbeidsavtaler kan danne konsernenheter basert på felles vedtektsfestede selskapsorganer, og at vedtektene i slike tilfeller kan avvike fra reglene i forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven.

8.1.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår i utkast til § 1-5 å videreføre definisjonene av finanskonsern og delkonsern slik de fremgår av finansieringsvirksomhetsloven §§ 2a-2 bokstavene a og c, jf. § 2a-17, samt forsikringsvirksomhetsloven § 4-10. Banklovkommisjonen definerer i utkast til § 1-5 hvilke konsernforhold og konsernlignende grupper som skal omfattes av loven. Utkastet § 1-5 første ledd bygger, i tråd med gjeldende rett, på den definisjonen av konsernforhold som benyttes i aksjelovgivningen, jf. aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3.

Banklovkommisjonen uttaler at «[u]tviklingen i finansnæringen har imidlertid ført til andre gruppedannelser som – i forhold til den offentligrettslige reguleringen i lovutkastet – bør helt eller delvis sidestilles med aksjerettslig konsernforhold, blant annet slik at særlige regler om virksomheten i konsernforhold helt eller delvis kommer til anvendelse.», jf. NOU 2011: 8 Bind B kapittel 9.2 side 631.

Banklovkommisjonen foreslår derfor for det første at finanskonsernbegrepet utvides til også å omfatte et fast organisert samarbeid med felles konsernstyre og konsernsjef for en gruppe av foretak som ikke er organisert som aksjeselskap, i dette tilfellet sparebank og gjensidig forsikringsselskap, jf. utkastet § 1-5 annet ledd. Etter gjeldende rett omfattes grupper som enten består av gjensidige forsikringsforetak eller av et gjensidig forsikringsforetak og en sparebank. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør også sparebanker kunne etablere tilsvarende konserngrupper. Banklovkommisjonen uttaler at »[d]ette vil på sikt kunne bidra til en mer slagkraftig sparebankstruktur og til å sikre sparebankenes stilling innenfor banksektoren», jf. NOU 2011: 8 Bind B kapittel 9.2 side 632.

Banklovkommisjonen foreslår videre at en gruppe av finansforetak som har etablert et organisert samarbeid på avgrensede virksomhetsområder innenfor ett eller flere finansforetak, hvor finansforetak i samarbeidsgruppen direkte eller indirekte til sammen har 50 pst. av eierinteressene, skal regnes som finanskonsern i den utstrekning det følger av reglene om samarbeidende grupper i utkastet §§ 3-20 og 3-21. Denne ytterligere utvidelsen av gruppen av foretak som skal regnes som finanskonsern sammenlignet med det som følger av gjeldende rett, følger av utkastet § 1-5 tredje ledd. Utkastet § 1-5 tredje ledd er utformet på bakgrunn av utviklingen innenfor sparebanksektoren, hvor det i de senere år er inngått omfattende samarbeidsavtaler som reelt sett etablerer konsernlignende samarbeidsgrupper mellom et antall ellers uavhengige sparebanker. Banklovkommisjonen begrunner denne utvidelsen av konsernbegrepet nærmere i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 9.2, og uttaler følgende på side 632:

«Det dreier seg oftest om et opplegg for langsiktig samarbeid på avgrensede, men konkurransemessig interessante finansielle områder, normalt organisert innenfor, eller i nær tilknytning til, ett eller flere finansforetak som opprettes og eies i fellesskap av samarbeidspartnerne eller en del av dem. Forutsetningen er således at eierforetakene hver for seg – men innenfor rammene av samarbeidsavtalen – fortsatt skal forestå sin kjernevirksomhet. Samtidig er det behov for nye foretak til å forestå virksomheten både på områder som «outsources» fra de sparebanker som deltar i samarbeidsopplegget, og på nye virksomhetsområder som de deltagende finansforetak ikke finner å kunne engasjere seg i på egen hånd.

Etablerer det nye finansforetaket ett eller flere datterforetak til å forestå deler av den virksomhet som omfattes av samarbeidsavtalen, vil denne foretaksgruppen i seg selv utgjøre et vanlig aksjerettslig konsernforhold som omfattes av første ledd. Foretakene i samarbeidsgruppen, som direkte eller indirekte eier det eller de finansforetak som etableres for å forestå virksomheten omfattet av samarbeidsopplegget, vil imidlertid ikke uten videre omfattes av dette konsernforholdet. Derimot gjør samarbeidsgruppens eierskap i, og styring av, virksomheten i det nye foretaket og i tilfelle dets datterforetak det naturlig å legge til grunn at også samarbeidsgruppen og det nyetablerte foretaket med datterforetak prinsipielt og i hovedsak også reelt utgjør en egen konsernlignende gruppe i forhold til finanslovgivningen. Dette tilsier at det samlede opplegget for et organisert, men avgrenset samarbeid mellom ellers uavhengige finansforetak bør undergis en samlet vurdering basert på de prinsipper som konsesjonsmyndigheten vanligvis legger til grunn ved vurderingen av organisatoriske spørsmål knyttet til finanskonsern, jf. lovutkastet § 3-20 annet ledd.»

Banklovkommisjonen viser til at en viktig forutsetning for slike samarbeidsopplegg er at finansforetakene i samarbeidsgruppen fortsatt skal fremtre som uavhengige foretak hva angår den virksomhet som foretakene skal videreføre og drive på områder som ikke omfattes av samarbeidsopplegget.

Banklovkommisjonens utkast til nærmere regler om samarbeidende grupper, jf. §§ 3-19 til 3-21, er omtalt nedenfor i kapittel 8.3.

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 1-6 definisjoner av holdingforetak i finanskonsern, som i hovedsak svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d. I lovutkastet §§ 3-6 til 3-10 foreslår Banklovkommisjonen regler om etablering av finanskonsern, herunder krav til konsesjon, som i hovedsak innebærer en videreføring av gjeldende rett.

8.1.3 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge (FNO) støtter forslaget om at fast gjensidig konsernsamarbeid gjennom et konsernstyre kan inngås mellom to sparebanker, jf. utkastet § 1-5.

FNO uttrykker forståelse for at det av tilsynsmessige hensyn kan være ønskelig å foreta en nærmere regulering av samarbeidsgrupper som reelt kan sammenlignes med konsern, slik Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 1-5 tredje ledd. FNO viser til at en slik regulering også vil kunne sikre samarbeidsgruppene like vilkår som andre finanskonsern og således styrke slike gruppers konkurransekraft, forutsatt at merknadene som FNO har inngitt, hensyntas. FNO mener det er et klart behov for å stramme inn og klargjøre de foreslåtte reglene og viser til at en slik innstramming også er nødvendig for å sikre at reglene ikke får utilsiktede og uheldige konsekvenser for eksisterende samarbeidsgrupper, særlig når det gjelder konkurranseevne, styringsstruktur, konsolidering og krav til rapportering. Dette er også viktig for å muliggjøre en videreutvikling av eksisterende samarbeidsgrupper, herunder legge til rette for at nye banker kan komme inn på eiersiden i produktselskaper.

FNO mener det må klargjøres hvor langt konsernbegrepet i utkastet § 1-5 tredje ledd rekker. FNO mener videre det kan reises spørsmål om ikke det ville være en mer hensiktsmessig løsning at slike samarbeidsgrupper ikke ble definert som finanskonsern i seg selv, og at det heller positivt ble angitt hvilke bestemmelser som skal gjelde for samarbeidsgruppene. FNOs merknader til bestemmelsene om samarbeidende gruppe av finansforetak i utkastet §§ 3-19 til 3-21 er behandlet nærmere nedenfor i kapittel 8.3.

Sparebankforeningen uttaler at den største utfordringen for sparebanknæringen i lovutkastet gjelder forslagene til regulering av samarbeidende grupper av finansforetak, jf. utkast til § 1-5 tredje ledd, § 3-20 og § 3-21, samt kapittel 15 om virksomhet i finanskonsern. Sparebankforeningen er redd for at viktige elementer i den foreslåtte reguleringen av samarbeidende grupper i ikke ubetydelig grad vil kunne fremtvinge nærings- og distriktspolitisk uønskede strukturelle endringer og tilpasninger innen sparebanknæringen, med langt færre selvstendige enheter som resultat.

Sparebank 1 Gruppen visert til at det ikke er kjent at det er behov for en konstellasjon hvor det kan etableres konserngruppe mellom sparebanker, men er positiv til forslaget. Sparebank 1 Gruppen har merknader til Banklovkommisjonens forslag til regler om samarbeid mellom finansinstitusjoner utenfor konsernforhold. Dette er nærmere knyttet til utkast til §§ 3-19 til 3-21 og kapittel 15. Merknadene fra Sparebank 1 Gruppen er derfor behandlet nedenfor i kapittel 8.3.

Terra-Gruppen AS gir uttrykk for to hovedbekymringer knyttet til de nye bestemmelsene om samarbeidende grupper. Den ene er at de foreslåtte reglene vil gjøre det mer krevende for sparebanker å samarbeide om eierskap i produktselskaper og gå sammen i faste allianser, og at sparebankenes konkurransekraft og inntjening dermed svekkes. Den andre er at de foreslåtte reglene vil bidra til at egenkapitalbeviset blir mindre attraktivt for investorer, og at sparebankenes mulighet til å hente inn kapital svekkes.

Høringsmerknadene fra Terra-Gruppen AS om dette er i hovedsak knyttet til reglene om samarbeid utenfor konsernforhold i lovutkastet §§ 3-19 til 3-21. Dette er behandlet nærmere nedenfor i kapittel 8.3.

8.1.4 Departementets vurdering

Finansdepartementet foreslår i § 1-4 regler om hva som skal regnes som finanskonsern etter loven. Bestemmelsen viderefører i første ledd definisjonen av finanskonsern slik den i dag fremkommer i gjeldende rett, basert på den konserndefinisjonen som benyttes i aksjelovgivningen. Som finanskonsern regnes et konsern der minst ett foretak som ikke er morselskapet, er et finansforetak. Et finanskonsern kan inneholde flere konsern som også hver for seg oppfyller definisjonen som finanskonsern. Begrepet delkonsern er ikke benyttet ellers i lovforslaget, og etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å ta inn en egen definisjon av delkonsern.

Etter departements vurdering synes det ikke hensiktsmessig å utvide finanskonsernbegrepet til også å omfatte konserngruppe som er etablert ved samarbeidsavtale mellom sparebanker om at foretakene skal ha et felles styre og i tilfelle andre felles foretaksorganer. Departementet foreslår i stedet å videreføre gjeldende rett om at avtale om å opprette en konserngruppe kan inngås mellom gjensidige forsikringsselskaper, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 4-10 eller mellom sparebank og gjensidig forsikringsselskap, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-17. Departementet mener at utgangspunktet om at bankvirksomhet bare skal drives innen ett foretak i et konsern bør opprettholdes. Det vises til lovforslaget § 1-4 annet ledd.

Finansdepartementet foreslår en noe annen løsning i lovforslaget enn Banklovkommisjonen for samarbeidende grupper av finansforetak. Finansdepartementet foreslår at samarbeidende gruppe etableres som et eget begrep og at samarbeidende gruppe ikke regnes som finanskonsern i loven. I tråd med høringsmerknaden fra Finans Norge, foreslår departementet at det reguleres konkret i loven hvilke regler som skal gjelde for samarbeidende gruppe. Det vises til lovforslaget § 17-12 og nærmere omtale av samarbeidende gruppe nedenfor i kapittel 8.3.

Departementet foreslår at kravet etter gjeldende rett om konsesjon for å etablere et finanskonsern videreføres i § 17-1, som i hovedsak svarer til Banklovkommisjonens utkast § 15-1. Banklovkommisjonens utkast til § 15-1 annet ledd er ikke videreført i lovforslaget da det allerede følger av § 6-1 første ledd at erverv av så stor eierandel i et finansforetak at det vil etableres et konsernforhold (det vil si at erververen får bestemmende innflytelse, jf. allmennaksjeloven § 1-3) mellom erververen og finansforetaket krever tillatelse etter reglene i lovforslaget kapittel 6.

Departementet foreslår videre at det kan gis forskrift med nærmere regler om finanskonsern, morselskap i finanskonsern eller en del av dette, og deres virksomhet. Dette er i tråd med Banklovkommisjonens utkast og en videreføring av gjeldende rett. I tillegg foreslår departementet at det i forskrift kan gjøres unntak fra reglene om finanskonsern for visse typer av finansforetak, jf. forslaget § 17-1 annet ledd annet punktum. Etter definisjonen av finanskonsern i § 1-3 første ledd, regnes et konsern som et finanskonsern når minst ett foretak som ikke er morselskapet, er et finansforetak. Dette innebærer at et konsern vil regnes som et finanskonsern etter definisjonen der et lite finansforetak inngår i et konsern som ellers ikke ville ha vært et finanskonsern, for eksempel der et betalingsforetak inngår i et tele-konsern eller der et finansieringsforetak inngår i et industrikonsern. Det vil i konkrete tilfeller kunne være behov for å gjøre unntak fra reglene om finanskonsern for enkelte typer av foretak, og departementet foreslår derfor en unntakshjemmel i § 17-1 annet ledd.

Departementet foreslår nærmere regler om etablering av finanskonsern i §§ 17-2 til 17-5 som i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsene svarer til Banklovkommisjonens utkast, men er noe nedkortet for å unngå dobbeltbehandling av lovreglene.

8.2 Organisering av finanskonsern

8.2.1 Gjeldende rett

Organisering av finanskonsern krever etter gjeldende rett godkjenning fra Kongen, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd. Gjeldende regulering av finanskonsern skal bidra til at de enkelte virksomhetsområder holdes i atskilte selskaper, at det enkelte konsernselskap kan isoleres mest mulig fra økonomiske problemer i et annet konsernselskap, og at konsolidering, både på konsernnivå og i de enkelte delkonsernene, skjer etter prinsipper som gir et riktig bilde av enhetenes økonomiske stilling.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd femte punktum stiller krav til organiseringen av «blandet konsern», det vil si finanskonsern der det inngår både bank og forsikringsforetak. Et blandet konsern kan organiseres på to ulike måter, hhv. en «holdingmodell» der morselskapet (konsernspissen) er et rent holdingselskap som nevnt i finvl. § 2a-2 bokstav d, som ikke driver annen virksomhet enn å forvalte eierinteressene i datterselskapene, jf. finvl. § 2a-6 annet ledd femte punktum bokstav a, og en alternativ modell der en bank eller et forsikringsselskap er morselskap i konsernet. I en slik «datterselskapsmodell» er det krav om et mellomliggende holdingselskap som ikke driver annen virksomhet enn å forvalte eierskapet i datterselskapene, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd femte punktum bokstav b og c. Finansdepartementet har lagt til grunn at holdingmodellen etter § 2a-6 annet ledd bokstav a er hovedmodellen. Dette har blant annet kommet til uttrykk i konsesjonspraksis.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd fjerde punktum inneholder et eksplisitt forbud mot at en bank kan eie en annen bank. Kongen (delegert Finansdepartementet) kan i særlige tilfeller dispensere fra dette forbudet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 sjette ledd.

8.2.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre gjeldende rett om organisering av finanskonsern. En hovedregel om at finanskonsern skal organiseres i en oversiktlig selskapsstruktur med klare skiller mellom de ulike virksomhetsområdene i konsernet, og som nå er klarest uttrykt i forarbeidene til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6, foreslås lovfestet i lovutkastet § 3-13 første ledd første punktum.

Holdingmodellen som foretrukket modell

I lovutkastet § 3-13 tredje ledd foreslår Banklovkommisjonen å videreføre bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd femte punktum, om organiseringen av finanskonsern som omfatter både bank og forsikringsforetak (blandet finanskonsern), uten realitetsendring, jf. også avsnittet nedenfor. Etter Banklovkommisjonens oppfatning vil ikke organiseringen av et blandet finanskonsern reise særlige problemer når morselskapet i konsernet (konsernspissen) er et holdingforetak som nevnt i lovutkastet § 1-6, slik at banken og forsikringsforetaket begge er datterforetak i konsernet.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning er holdingmodellen best egnet til å tilfredsstille kravet til en klar organisasjonsstruktur, særlig i større finanskonsern. Holdingmodellen innebærer at morselskapet (holdingforetaket) vil ha direkte kontroll med alle operative enheter i konsernet. En slik struktur legger blant annet til rette for å håndtere motstridende interesser mellom operative foretak på de sentrale virksomhetsområder og for å finne helhetlige løsninger. Banklovkommisjonen viser herunder til at konsesjons- og tilsynsmyndighetene vil ha adgang til å stille krav om organisering etter holdingmodellen når denne modellen fremtrer som den beste løsningen ut fra omfanget av finanskonsernets virksomhet og behovet for skiller mellom de sentrale virksomhetsområder i finanskonsernet.

Banklovkommisjonen viser i denne sammenheng til brev fra Finansdepartementet til DnB NOR av 13. juni 2008 vedrørende konsernstrukturen i DnB NOR-konsernet, hvor departementet uttalte følgende:

«Etter ordlyden i § 2a-6 annet ledd kan en ikke legge til grunn at den ene modellen er preferert foran den andre. Finansdepartementet har derfor sett hen til lovens forarbeider. En helhetlig tolkning av forarbeidene gjør det klart at loven må forstås slik at holdingmodellen som er skissert i § 2a-6 annet ledd litra a) er lovens hovedmodell. Denne forståelsen er etter departementets syn også fulgt opp i praksis».

Flertallet i Banklovkommisjonen slutter seg til at holdingmodellen er lovens hovedmodell etter gjeldende rett, og foreslår at dette videreføres. Et mindretall i Banklovkommisjonen er uenig i at det bør legges til grunn at holdingmodellen skal være lovens utgangspunkt. Mindretallet uttaler blant annet følgende i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.3.4, side 698:

«Medlemmene Breck, Dyrhaug, Løfsgaard, Skomsvold og Vihovde mener at det innenfor rammen av forsvarlig ivaretakelse av tilsynsmessige forhold bør overlates til det enkelte konsern å velge den konsernstruktur som anses mest hensiktsmessig, også i store finanskonsern. Dette har vært lagt til grunn i våre nordiske naboland, og har ført til at alle de store nordiske finanskonsernene av DnB NORs kategori har en bank som konsernspiss. Dette gjelder Nordea, Handelsbanken, SEB, Swedbank og Danske Bank. I tillegg vil holdingmodellen i enkelte tilfeller kunne gi uheldige utslag, særlig der konsernet har én enhet som er dominerende balansemessig og inntjeningsmessig. Holdingmodellen skaper i disse tilfellene en tungvint og kompleks struktur som kan føre til uklare ansvarsforhold mellom organene i holdingselskapet og organene i datterselskapet. Mest bekymringsfullt vil dette være i forhold til datterselskap som står for en stor del av konsernets risikotagning.

Disse medlemmene mener at klare selskapsrettslige skiller og lovgivningens klare regler for konserninterne transaksjoner innebærer at det vil være liten risiko for sammenblanding av bankvirksomhet og forsikringsvirksomhet selv om et operativt foretak er konsernspiss. Det er heller ikke grunn til å tro at styret i et rent holdingselskap vil ivareta konserninteresser på noen annen måte enn styret i et operativt foretak som er konsernspiss. I begge tilfeller representerer styret i første rekke aksjonærfellesskapet, og dets beslutninger vil være motivert av hva som er best for konsernet under ett innenfor de rammer som settes av lovgivningen og hensynet til kunder og fordringshavere».

Kommisjonsmedlem Elvestad fra Finanstilsynet fremholder i en særmerknad på side 699 i utredningen at «en konsernmodell med et holdingforetak som konsernspiss er den modellen som er best egnet til å hindre at problemer i et finansforetak sprer seg til de andre finansforetakene i konsernet og at det derfor bør være den foretrukne modellen».

Krav om mellomliggende holdingforetak (datterselskapsmodellen)

Banklovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende bestemmelser i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd femte punktum bokstav b og c, men likevel skilt ut i et eget ledd. Banklovkommisjonen skriver blant annet følgende (NOU 2011: 8 Bind B s. 697–698):

«Organiseringen av et blandet finanskonsern reiser normalt ikke særlige problemer når morselskapet i konsernet (konsernspissen) er et holdingforetak som nevnt i lovutkastet § 1-6, slik at banken og forsikringsforetaket begge er datterforetak i konsernet. Dette fremgår også av loven § 2a-6 annet ledd femte punktum. Bestemmelsene i loven § 2a-6 annet ledd femte punktum bokstavene b) og c) er således beregnet på tilfelle hvor konsernspissen i et blandet konsern enten er en bank eller et forsikringsselskap som selv driver operativ virksomhet. Alternativet til de modeller som der angis, er at banken selv har direkte eiermajoritet i forsikringsselskapet eller omvendt.

Lovens krav om at blandet finanskonsern i tilfelle skal organiseres ved at bank og forsikringsforetak holdes atskilt ved et mellomliggende eierselskap, er blitt kritisert som unødvendig komplisert, og det hevdes at dette prinsippet neppe fyller det behov for atskillelse av ulike virksomhetsområder som reglene er ment å imøtekomme. Spørsmålet er imidlertid forholdsvis nylig utførlig drøftet og vurdert i Ot.prp. nr. 50 (2002–2003) om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og i enkelte andre lover (eierkontroll i finansinstitusjoner) side 51 til 52. Banklovkommisjonen foreslår på denne bakgrunn at de gjeldende bestemmelser blir videreført.»

Et mindretall i Banklovkommisjonen, bestående av medlemmet Elvestad fra Finanstilsynet, mener at gjeldende bestemmelse bør oppheves, og uttaler blant annet følgende (NOU 2011: 8 Bind B s. 698):

«Disse holdingforetakene har ingen soliditetsmessig funksjon, verken formelt eller i praksis. Tvert i mot bidrar de til å gjøre konsernstrukturen unødvendig komplisert. Selv om bestemmelsen ble videreført da reglene om eierkontroll i finansinstitusjoner ble gjennomført i regelverket, fremkommer det klart av Ot.prp. nr. 50 (2002–2003) at det ikke ble gjort en fornyet vurdering av hensiktsmessigheten av å kreve slike mellomliggende holdingforetak. Bestemmelsens annet ledd gir tilstrekkelig hjemmel til å kreve mellomliggende holding dersom dette gir en hensiktsmessig struktur for et finanskonsern sett under ett.»

I tillegg uttaler et annet mindretall i Banklovkommisjonen, bestående av medlemmene Breck, Dyrhaug, Løfsgaard, Skomsvold og Vihovde fra henholdsvis Sparebankforeningen, FNO, Finansieringsselskapenes forening, Pensjonskasseforeningen og DNB, blant annet at «det innenfor rammen av forsvarlig ivaretakelse av tilsynsmessige forhold bør overlates til det enkelte konsern å velge den konsernstruktur som anses mest hensiktsmessig» (NOU 2011: 8 Bind B s. 698–699), jf. foregående avsnitt for gjengivelse og omtale av denne merknaden.

Forbud mot at bank eier bank

Banklovkommisjonen foreslår at forbudet i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd fjerde punktum mot at en bank kan eies av en annen bank, ikke videreføres i ny finansforetakslov, jf. lovutkastet § 3-13. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør spørsmålet om i hvilken utstrekning en bank skal kunne eie eller erverve eiermajoritet i en annen bank ikke formelt håndteres som et dispensasjonsspørsmål. Banklovkommisjonen mener at dette i stedet bør avgjøres ved selve konsesjonsbehandlingen, eller ved godkjennelsen av organiseringen av finanskonsernet. Banklovkommisjonen antar på denne bakgrunn at virkningene av å oppheve lovforbudet som nevnt vil være begrenset.

8.2.3 Høringsinstansenes merknader

Fire høringsinstanser har hatt merknader til Banklovkommisjonens forslag til § 3-13 om organisering av finanskonsern. Tre av høringsinstansene, Advokatforeningen, FNO og Sparebankforeningen, støtter den generelle merknaden fra medlemmene Breck, Dyrhaug, Løfsgaard, Skomsvold og Vihovde om organisering av finanskonsern. Finanstilsynet støtter merknaden fra medlemmet Elvestad. De øvrige høringsinstansene har ikke uttalt seg om spørsmålet om organisering av finanskonsern.

Holdingmodellen som foretrukket modell

Advokatforeningen viser til at representanter fra næringen har gitt en særmerknad i tilknytning til lovutkastet § 3-13, og uttaler at «[e]tter Advokatforeningens syn bør det i utgangspunktet være opp til det enkelte konsern å ta stilling til sin egen organisering, med mindre tilsyns- og soliditetsmessige forhold skulle tilsi noe annet.»

Finans Norge (FNO) uttrykker i sin høringsuttalelse støtte til Banklovkommisjonens forslag om at både operative finansforetak og rene holdingselskap kan være konsernspiss i konsernet, og viser til at dette også har fungert godt i praksis. FNO har imidlertid merket seg at flertallet i kommisjonen på side 698 i utredningen uttaler at den foretrukne modell bør være at et rent holdingselskap er konsernspiss i et blandet konsern. Etter FNOs syn bør det klare utgangspunkt være at det enkelte konsern selv må kunne ta stilling til hva som er en hensiktsmessig organisering ut fra sin virksomhet og strategi. FNO påpeker at det vil medføre betydelige kapitalkostnader å oppkapitalisere et holdingforetak. FNO støtter på denne bakgrunn særmerknaden fra kommisjonens mindretall på side 698 i utredningen, jf. punkt 8.2.2 ovenfor. FNO bemerker for øvrig at loven i betydelig grad regulerer forholdet mellom de ulike foretak og virksomheten i finanskonsernet, og at et av hovedhensynene i denne forbindelse er å sikre at foretakenes ulike interesser ikke sammenblandes. FNO viser til at heller ikke aksjelovgivningen stiller krav til hvilke typer foretak som skal kunne være konsernspiss. FNO har derfor vanskelig for å se at det er et begrunnet behov for at loven skal favorisere noen bestemte modeller her.

Sparebankforeningen i Norge (Sparebankforeningen) viser i sin høringsuttalelse til at de støtter særmerknadenfra mindretallet i Banklovkommisjonen (jf. ovenfor) om at det bør være konsernets besluttende organer som kan avgjøre om konsernspissen skal være et operativt selskap eller et rent holdingselskap. Sparebankforeningen slutter seg også til «særmerknadens fyldige argumentasjon som imøtegår kommisjonsflertallets vurderinger i retning av at holdingselskap skal være den foretrukne modell som morselskap».

Krav om mellomliggende holdingforetak (datterselskapsmodellen)

Finanstilsynet uttaler at gjeldende bestemmelse om krav til mellomliggende holdingselskap bør oppheves, og viser til begrunnelsen medlemmet Elvestad i Banklovkommisjonen har gitt i sin særmerknad. De mellomliggende holdingforetakene har i følge Finanstilsynet «ingen soliditetsmessig funksjon, verken formelt eller i praksis», og bidrar til «å gjøre konsernstrukturen unødvendig komplisert». Finanstilsynet mener at lovutkastet § 3-13 annet ledd «gir tilstrekkelig hjemmel til å kreve mellomliggende holding dersom dette gir en hensiktsmessig struktur for et finanskonsern sett under ett». Advokatforeningen, FNO og Sparebankforeningen slutter seg til den mer generelle merknaden fra medlemmene Breck, Dyrhaug, Løfsgaard, Skomsvold og Vihovde, om at finanskonsernet selv bør kunne velge den organiseringen som anses mest egnet. Disse høringsinstansene har ikke eksplisitt tatt opp spørsmålet om krav til mellomliggende holdingforetak.

Forbud mot at bank eier bank

Det har i høringen ikke vært merknader til Banklovkommisjonens forslag om å oppheve forbudet mot at bank eies av annen bank.

8.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at hovedprinsippet om at finanskonsern skal organiseres slik at det etableres en oversiktlig selskapsstruktur med klare skiller mellom de ulike virksomhetsområder i konsernet bør lovfestes, jf. lovforslaget § 17-8 første ledd. Dette prinsippet ligger til grunn også for gjeldende rett og konsesjonspraksis, selv om prinsippet ikke fremgår direkte av finansieringsvirksomhetsloven. I forarbeidene til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd femte punktum i Ot.prp. nr. 2 (1991–1992), som Stortinget ga sin tilslutning til, jf. Innst. O. nr. 8 (1991–92) og Besl. O. nr. 11 (1991–92), la departementet vekt på at klare selskapsrettslige skiller mellom de ulike virksomhetsområdene i et blandet finanskonsern, bidrar til å skape oversikt og ryddighet i konserninterne transaksjoner og risikoeksponering. Departementet gjentok dette i Ot.prp. nr. 50 (2002–2003), som Stortinget sluttet seg til i Besl. O nr. 88 (2002–2003), jf. Innst. O. nr. 88 (2002–2003).

Holdingmodellen som foretrukket modell i blandet finanskonsern

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering om at finanskonsern som både driver bank- og forsikringsvirksomhet, som hovedregel bør organiseres med et holdingforetak som konsernspiss. Etter departementets vurdering er det denne modellen som best ivaretar hensynet til at konsernet skal ha en oversiktlig selskapsstruktur med klare skiller mellom ulike virksomhetsområder i konsernet. Departementet slutter seg også til at en organisering med rent holdingforetak er best egnet for effektivt tilsyn og kontroll med konsernet og for å forhindre at problemer i et konsernselskap skal forplante seg til de andre selskapene.

Departementet forutsetter at denne hovedregelen legges til grunn ved vurdering av søknader om godkjennelse av organisering av et blandet finanskonsern. Dersom hensynene bak denne hovedregelen også kan ivaretas ved en annen modell, vil det likevel i særlige tilfelle kunne være adgang til å gi tillatelse til en slik annen modell for organisering av et blandet finanskonsern. Det vises til lovforslaget § 17-8.

Krav om mellomliggende holdingforetak (datterselskapsmodellen)

Formålet med krav om mellomliggende holdingforetak har vært å ivareta soliditeten i foretakene i konsernet og å legge til rette for effektivt tilsyn med virksomheten i blandede konsern. Et krav om mellomliggende holdingforetak innebærer større avstand mellom de operative finansforetakene, og innebærer at konserninterne transaksjoner og risikoeksponering går gjennom et ekstra selskapsledd. Det er likevel tvil om dette har en praktisk soliditets- og tilsynsmessig funksjon.

Kravet om mellomliggende holdingforetak har blant annet til hensikt å legge til rette for effektivt tilsyn med virksomheten i blandede konsern. Departementet legger stor vekt på Finanstilsynets vurdering av spørsmålet om effekten av et slikt krav om mellomliggende holdingforetak, og har etter en samlet vurdering kommet til at de gjeldende bestemmelser om krav om mellomliggende holdingforetak i blandede finanskonsern, ikke bør videreføres. Dette vil, som også Finanstilsynet har pekt på, ikke være til hinder for at det som vilkår for Kongens godkjennelse av organiseringen av et finanskonsern stilles krav om mellomliggende holdingforetak der det vurderes som hensiktsmessig, jf. lovforslaget § 17-8 annet ledd. Dersom det etter lovforslaget gis tillatelse til at operative finansforetak kan være direkte eiet av et operativt finansforetak som driver annen type virksomhet, bør tillatelsen etter departementets syn alltid gis på vilkår om at datterforetaket oppfyller særskilte krav om uavhengighet. Slike vilkår kan f.eks. omhandle graden av personfellesskap i styrene i mor- og datterforetak, omfanget av transaksjoner og engasjementer mellom mor- og datterforetak mv.

Slike vilkår kan i utgangspunktet stilles i medhold av lovforslaget § 17-8 annet ledd. Etter departementets syn vil det imidlertid være hensiktsmessig å slå fast i en egen lovbestemmelse at slike vilkår skal stilles i de aktuelle tilfellene. Det vises til lovforslaget § 17-8 tredje ledd.

Forbudet mot at bank eier bank

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at forbudet i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd fjerde punktum, om at en bank ikke kan eies av en annen bank, ikke videreføres i ny finansforetakslov. Endringer innebærer at spørsmålet om en bank skal kunne eie eller erverve eiermajoritet i en annen bank blir avgjort ved den ordinære konsesjonsbehandlingen etter lovforslaget § 17-1, eller ved godkjennelsen av organiseringen av finanskonsernet etter lovforslaget § 17-8.

Hensynet til en klar konsernstruktur vil imidlertid etter departementets oppfatning tilsi at likeartet virksomhet som en hovedregel blir drevet innenfor ett og samme konsernforetak. Forskjellen fra gjeldende rett vil derfor etter departementets vurdering hovedsakelig være av lovteknisk karakter. I henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 sjette ledd kan Kongen (delegert Finansdepartementet) i særlige tilfeller gi dispensasjon fra forbudet om at bank ikke kan eie bank også etter gjeldende rett. I konsesjonspraksis har departementet særlig lagt vekt på om bankene driver virksomhet innenfor samme geografiske område eller innenfor samme markedssegment. Departementet viser også til at det i konsesjonspraksis blant annet har vært åpnet for at en norsk bank kan eie en utenlandsk datterbank.

Avslutningsvis er departementet enig med Banklovkommisjonen at tilsvarende vurderinger vil måtte gjøres av konsesjonsmyndigheten også ved konsesjonsbehandlingen av organiseringen av andre finanskonsern, for eksempel ved vurderingen av om et forsikringsselskap skal kunne eie at annet forsikringsselskap med samme type virksomhet.

Det vises til lovforslaget §§ 17-1 og 17-8.

8.3 Samarbeidende grupper og samarbeidsavtaler

8.3.1 Gjeldende rett

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 inneholder bestemmelser om samarbeidsavtaler mellom finansinstitusjoner som ikke inngår i samme konsern. Det følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 første ledd at samarbeidsavtaler mellom finansinstitusjoner som ikke inngår i samme konsern, skal godkjennes av departementet. Dette gjelder imidlertid ikke avtaler om enkeltprosjekter eller om tekniske eller praktiske forhold uten innvirkning av betydning på konkurranseforholdene, jf. første ledd annet punktum. Verdipapirforetak og eiendomsmeglerforetak, samt foretak som forvalter verdipapirfond, skal også regnes som finansinstitusjon etter bestemmelsen, jf. § 2-7 annet ledd. Videre er Kongen i tredje ledd gitt hjemmel til i tvilstilfelle å avgjøre om en samarbeidsavtale krever godkjenning. Kongens kompetanse er her delegert til Finansdepartementet, jf. Kgl.res. 10. juni 1988 nr. 457, og videre til Finanstilsynet, jf. brev fra Finansdepartementet til Finanstilsynet 12. august 2008.

8.3.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet §§ 3-19 til 3-21 regler om samarbeid mellom finansinstitusjoner som ikke inngår i samme konsern, herunder regler om hvilke av lovens bestemmelser som skal komme til anvendelse på slikt samarbeid. Banklovkommisjonen mener at det foreligger behov for modernisering og utbygging av reglene om samarbeidsavtaler utenfor konsernforhold og uttaler at «[s]ett i forhold til strukturforholdene i finansnæringen, vil ulike typer av samarbeidsavtaler mellom finansforetak kunne ha høyst forskjellige virkninger. Den offentligrettslige regulering, herunder konsesjonsordningen, bør tilpasses dette.», jf. NOU 2011: 8 Bind B side 702, kapittel 10.3.6.

Banklovkommisjonen viser videre til at en del samarbeidsavtaler generelt sett vil ha forholdsvis begrenset betydning, mens andre samarbeidsavtaler vil kunne ha større betydning for struktur og markedsforhold i finansnæringen. Banklovkommisjonen foreslår derfor at det gjøres et skille mellom ulike samarbeidsavtaler, og at det for de enklere samarbeidsavtalene kun oppstilles et krav om meldeplikt til Finanstilsynet, jf. utkastet § 3-19, mens det for de mer omfattende samarbeidsavtalene kreves at samarbeidsavtalen godkjennes av Kongen, jf. utkastet § 3-20.

Utkastet § 3-19 er utformet med utgangspunkt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-7, og det følger av første ledd at Finanstilsynet skal gis melding om samarbeidsavtaler mellom finansforetak, herunder avtaler og samordnet praksis som finansforetak deltar i som medlem av bransjeorganisasjon eller på annen måte. Dette gjelder ikke avtaler om enkeltprosjekter eller om tekniske eller praktiske forhold uten innvirkning av betydning på konkurranseforholdene. Banklovkommisjonen foreslår at Kongen gis hjemmel til i forskrift å gjøre unntak for særskilte grupper av avtaler. Videre foreslår Banklovkommisjonen i utkastet § 3-19 annet ledd at verdipapirforetak, foretak som forvalter verdipapirfond, forsikrings- og finansmeglerforetak og eiendomsmeglerforetak også skal regnes som finansforetak etter bestemmelsen. Dette er i hovedsak en videreføring av finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 annet ledd.

Meldeplikten skal ikke gjelde samarbeidsavtaler mellom finansforetak som inngår i samme finanskonsern, og heller ikke samarbeid innenfor samarbeidende gruppe av finansforetak som krever godkjenning etter utkastet § 3-20, jf. utkastet § 3-19 tredje ledd. Det vil i praksis kunne oppstå tvil om hvorvidt en samarbeidsavtale omfattes av utkastet § 3-19 som kun oppstiller en meldeplikt, eller utkastet § 3-20 som krever godkjenning. Banklovkommisjonen har derfor foreslått at Kongen kan avgjøre om en samarbeidsavtale omfattes av § 3-19 første ledd eller § 3-20 første eller annet ledd.

Banklovkommisjonen foreslår videre at det i meldingen til Finanstilsynet skal vedlegges en kopi av samarbeidsavtalen og inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for en vurdering av avtalens virkning for konkurranseforholdene. Videre foreslår Banklovkommisjonen at avtalen skal anses godtatt med mindre Finanstilsynet innen tre måneder etter at meldingen er mottatt har meddelt partene at avtalen ikke må settes i verk før den er godkjent av Finanstilsynet og hvilken frist som gjelder for søknad om godkjennelse og fremleggelse av ytterligere opplysninger, jf. utkastet § 3-19 fjerde ledd. Dette innebærer at Finanstilsynet kan overføre samarbeidsavtalen til behandling innenfor en godkjennelsesordning etter utkastet § 3-20.

Banklovkommisjonen er videre av den oppfatning at Finanstilsynet bør gis hjemmel til å kunne pålegge partene å bringe avtalen til opphør dersom Finanstilsynet finner at samarbeidsavtalen har virkninger som tilsynsmessig eller av andre grunner vurderes som uheldige i forhold til de hensyn som lovgivningen om finansforetak skal ivareta. Det vises til utkastet § 3-19 femte ledd. Banklovkommisjonen foreslår at bestemmelsen skal gjelde tilsvarende for samarbeid eller samordnet praksis mellom norske og utenlandske finansforetak, og mellom utenlandske finansforetak, når dette kan få innvirkninger av betydning for konkurranseforholdene her i riket.

For de mer omfattende samarbeidsavtalene mellom grupper av ellers uavhengige finansforetak, mener Banklovkommisjonen at hovedregelen bør være at samarbeidsavtalen krever godkjennelse av Kongen, jf. utkastet § 3-20 første ledd. Bestemmelsen er ny, men Banklovkommisjonen viser til at bestemmelsen omfatter særlige typer av samarbeidsavtaler som etter gjeldende rett også er omfattet av godkjennelsesordningen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-7. Banklovkommisjonen uttaler følgende i NOU 2011: 8 Bind B side 702, kapittel 10.3.6:

«For det annet, utviklingen har også ført til at det er blitt inngått ganske omfattende samarbeidsavtaler som omfatter grupper av ellers uavhengige finansforetak. Det kan dreie seg om etablering av organisert samarbeid om produktutvikling, markedsføring av ulike typer av finansielle tjenester eller om annet samarbeid på avgrensede virksomhetsområder. Etter Banklovkommisjonens oppfatning står en her overfor samarbeidsprosjekt med vesentlige virkninger i forhold til kunder, andre finansforetak og markedsforholdene for øvrig. For slike samarbeidsopplegg bør derfor hovedregelen være at samarbeidsavtalen krever godkjennelse av Kongen, se lovutkastet § 3-20 første ledd, jf. bemerkningene til lovutkastet § 1-5 tredje ledd (foran avsnitt 9.2). Dette vil gjøre det mulig for tilsynsmyndighetene å knytte vilkår til godkjennelsen som vil motvirke at samarbeidsopplegget vil få virkninger som tilsynsmessig eller av andre grunner vurderes som uheldige i forhold til de hensyn som lovgivningen om finansforetak skal ivareta.

Slike samarbeidsopplegg karakteriseres av at de er fast organiserte og langsiktige, og at de oftest vil omfatte et ganske bredt spekter av finansielle tjenester. I forhold til strukturforholdene i finansnæringen dreier det seg således om en ny organisasjonsform av til dels vesentlig betydning for ulike delmarkeder. Den overordnede ledelse av slike grupper og deres virksomhet og utvikling vil være et fellesskapsanliggende for de finansforetak som deltar i samarbeidsopplegget. Banklovkommisjonen mener derfor at det ut fra hensynet til betryggende og gjennomsiktlige organisasjonsformer i finansnæringen bør kreves at samarbeidsavtalen fastlegger de virksomhetsområder som skal omfattes av samarbeidet, og hovedelementene i beslutningsprosessen i slike samarbeidsgrupper. Det følger således av lovutkastet § 3-20 første ledd at samarbeidsavtalen skal inneholde bestemmelser om møter, stemmerett og vedtak i samarbeidsgruppen.»

Banklovkommisjonen foreslår i § 3-20 første ledd at en gruppe av finansforetak bare kan etablere organisert samarbeid om produktutvikling, markedsføring av bestemte finansielle tjenester, eller på andre avgrensede virksomhetsområder i henhold til samarbeidsavtale godkjent av Kongen. Samarbeidsavtalens oppgave er å etablere gruppen av deltagende finansforetak og fastlegge de aktuelle samarbeidsområdene. Samarbeidsavtalen skal inneholde bestemmelser om hvilke virksomhetsområder som omfattes, og om møter, stemmerett og vedtak i samarbeidsgruppen. Banklovkommisjonen foreslår også at utkastet § 3-19 femte ledd skal gjelde tilsvarende, slik at Finanstilsynet kan gi foretakene pålegg om å avslutte virksomhet i henhold til samarbeidsavtalen eller fastsette særlige vilkår dersom Finanstilsynet finner at virksomheten ikke er organisert eller drives på betryggende måte i samsvar med de hensyn som lovgivningen om finansforetak skal ivareta, eller at tilsynet med foretakenes samlede virksomhet vanskeliggjøres.

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 3-20 annet ledd at et samarbeid på ett eller flere avgrensede virksomhetsområder som er organisert innenfor ett eller flere finansforetak hvor finansforetak i samarbeidsgruppen direkte eller indirekte til sammen har mer enn 50 pst. av eierinteressene, bare kan etableres i henhold til konsesjon som finanskonsern. Banklovkommisjonen uttaler blant annet følgende om dette i NOU 2011: 8 Bind B side 702, kapittel 10.3.6:

«Videre er det karakteristisk for samarbeidsgrupper etablert av ellers uavhengige finansforetak at samarbeidet på de virksomhetsområder som omfattes, blir organisert innenfor ett eller flere nyetablerte finansforetak hvor foretakene innenfor gruppen har eiermajoritet og i fellesskap utøver en eierinnflytelse – i hovedsak på samme måte som et morselskap i finanskonsern – over de foretak som driver de former for virksomhet samarbeidet omfatter. En står da reelt overfor en konsernlignende samarbeidsgruppe som i hovedsak bør regnes som finanskonsern i forhold til de sentrale bestemmelser om finanskonsern og virksomheten i finanskonsern i lovutkastet kapitlene 3 og 15, med mindre unntak er gjort ved bestemmelse gitt i eller i medhold av loven, se bemerkningene til utkastet § 1-5 tredje ledd foran (avsnitt 9.2). Slike konsernlignende grupper bør således bare kunne etableres i henhold til tillatelse etter lovutkastet §§ 3-6 og 3-10, og i samsvar med kravene til organisering av finanskonsern i utkastet §§ 3-12 til 3-15. Hovedregelen bør videre være at bestemmelsene i lovutkastet kapittel 15 om virksomhet i finanskonsern mv. kommer tilsvarende til anvendelse på slike konsernlignende grupper. Det er likevel et visst behov for nærmere regler for å avklare i hvilken utstrekning bestemmelser i lovutkastet som vedrører finanskonsern skal komme til anvendelse, se lovutkastet §§ 3-20 og 3-21 med tilhørende forskriftshjemler.»

Banklovkommisjonen uttaler at hovedformålet er å sikre at reglene i lovutkastet kapittel 15 om virksomheten i finanskonsern som hovedregel også vil gjelde i forholdet mellom finansforetakene i samarbeidsgruppen og finansforetakene i det finanskonsern som blir etablert som et resultat av samarbeidsopplegget, og at denne tilnærmingsmåten er i samsvar med formålsparagraf nr. 98 i forsikringsdirektivet. Banklovkommisjonen uttaler videre

«Reglene i lovutkastet kapittel 15 bør ikke gjelde i forholdet mellom det enkelte finansforetak og de øvrige foretakene i samarbeidsgruppen, og heller ikke virksomhet i det enkelte foretak som ikke inngår i det etablerte samarbeidet, med mindre annet er særskilt fastsatt i loven eller i forskrift gitt av Kongen, jf. lovutkastet § 1-5 tredje ledd annet punktum. Forholdet mellom de enkelte finansforetak som er deltakere i samarbeidsgruppen er regulert i samarbeidsavtalen, og må vurderes i forbindelse med en godkjennelse av avtalen etter [utkastet § 3-20] første ledd.», jf. NOU 2011: 8 Bind B side 705 (kapittel 10.3.6).

På denne bakgrunn foreslår Banklovkommisjonen i utkast til § 3-21 særlige regler for samarbeidende grupper av finansforetak. Bestemmelsen er ny. Hovedregelen etter første ledd er at bestemmelsene i utkastet kapittel 15 om virksomheten i finanskonsern mv. får tilsvarende anvendelse for konsernlignende samarbeidsgrupper med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av loven. I utkastet § 3-21 annet til femte ledd foreslår Banklovkommisjonen særlige bestemmelser som innebærer unntak og tilpasninger fra dette utgangspunktet.

Banklovkommisjonen viser til at utkast til § 9-1, hvor hovedregelen er at medlem av styret og personer i den faktiske ledelse av virksomhet i et finansforetak ikke samtidig kan være styremedlem eller inngå i den daglige ledelse av annet finansforetak, vanskeliggjør utøvelsen av den eierinnflytelse som tilkommer foretakene i samarbeidsgruppen. Banklovkommisjonen foreslår derfor et unntak fra denne bestemmelsen i utkastet § 3-21 tredje ledd, slik at tillitsvalgte eller ansatte i de enkelte finansforetak som inngår i samarbeidsgruppen, kan være medlem av styre i finansforetak som driver virksomhet som omfattes av samarbeidsavtalen eller morselskap for finansforetakene som forestår virksomheten. Det presiseres imidlertid i annet punktum at minst en firedel av medlemmene i styret likevel skal være personer som ikke er tillitsvalgt eller ansatt i noen av de foretakene som inngår i samarbeidsgruppen.

I utkast § 3-21 fjerde ledd foreslår Banklovkommisjonen at tillitsvalgte og ansatte i finansforetak som driver virksomhet som omfattes av samarbeidsavtalen, ikke kan være tillitsvalgt, daglig leder eller inngå i den faktiske ledelse i noen av de enkelte finansforetak i samarbeidsgruppen. Dette er begrunnet i hensynet til å opprettholde et ryddig skille mellom de finansforetak som inngår i samarbeidsgruppen og de finansforetak som forestår den virksomhet samarbeidsopplegget omfatter. Det gjøres unntak for styremedlem i finansforetaket eller morselskapet som kommer fra et av finansforetakene i samarbeidsgruppen og derfor omfattes av tredje ledd, jf. utkastet § 3-21 fjerde ledd annet punktum.

I lovutkastet § 8-17 tredje ledd er hovedregelen at et konsernforetak skal ha samme revisor som morselskapet i finanskonsernet. Banklovkommisjonen viser til at dette er en regel som i forhold til en konsernlignende samarbeidsgruppe bare kan gjelde for et finanskonsern som omfatter de finansforetak som driver den virksomhet som omfattes av samarbeidsopplegget, og foreslår at dette fremgår av utkastet § 3-21 femte ledd.

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 3-21 sjette ledd at nærmere regler som avgrenser og utfyller bestemmelsene om organisert samarbeid som nevnt i utkastet § 3-20 annet ledd, kan fastsettes av Kongen.

8.3.3 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge (FNO) mener at bestemmelsene om finanskonsern og samarbeidende grupper slik de nå er utformet vil få en rekke utilsiktede og negative konsekvenser. FNO viser til at det i næringen foreligger en rekke ulike typer av samarbeidsformer, med ulik grad av integrering. FNO mener derfor at det i enkelttilfeller vil kunne være vanskelig å foreta en avgrensning mellom samarbeidende grupper etter utkastet § 1-5 tredje ledd, jf. utkastet § 3-20 og § 3-21, og andre samarbeidsavtaler etter § 3-19, samt deleierskap hvor det for eksempel ikke foreligger noen samarbeidsavtale.

FNO peker på at anvendelsen av finanskonsernreglene særlig vil ha uheldige konsekvenser når det gjelder styringsstruktur (utkastet § 15-1), krav til konsolidering (utkastet § 15-2) og krav til rapportering. FNO mener at dersom § 15-1 om styringsstruktur skal komme til anvendelse uavhengig av størrelsen på det enkelte foretaks eierandeler, så vil dette føre til en uryddig styringsstruktur og ansvarspulverisering som utfordrer etablerte rammer i blant annet aksjelovgivningen. FNO uttaler videre at:

«Bestemmelsene om konsolidering vil videre være vanskelige å håndtere og ha negativ effekt for mindre foretak/foretak med små eierandeler i et samarbeidsforetak, uten at det er lett å se hvilke positive virkninger en slik konsolidering vil gi ut fra et soliditetsperspektiv. Vi mener også at forslaget vil kunne gi et misvisende bilde av regnskaps- og kapitalmessige forhold. FNO foreslår på dette grunnlag at utkastet § 3-21 første ledd, siste punktum og § 15-2 tredje ledd om at reglene kommer til anvendelse uansett om krav til størrelse på eierandel er oppfylt, utgår og at de ordinære terskler for konsolidering på soliditetsmessig grunnlag også blir gjeldende for deltakere i slike samarbeidskonstellasjoner.

FNO peker videre på at det i utkastet § 3-20 første ledd allerede er foreslått krav til samarbeidsavtalens innhold, jf. her særlig kravene til hvilke virksomhetsområder som omfattes, og om møter, stemmerett og vedtak i gruppen. Dette kan eventuelt suppleres med at det i avtalen, evt. som vilkår for godkjennelsen, kreves at det etableres tilstrekkelige rutiner for rapportering av soliditet, risiko og likviditet til eierne og tilsynsmyndighetene. Dette vil sikre at slike samarbeidende grupper underlegges tilfredsstillende offentligrettslig tilsyn og kontroll. Som nevnt ovenfor peker vi imidlertid på at Finanstilsynet allerede har hjemler til å følge opp og kontrollere dette. Når dette hensynet er ivaretatt, burde det etter vår oppfatning i det minste være rom for å gjøre ovennevnte unntak fra finanskonsernreglene. Et alternativ er at § 3-21 endres slik at det fremgår at reglene i kapittel 15 ikke kommer til anvendelse.»

Advokatforeningen mener utgangspunktet bør være at selskapsrettslige regler bør gjelde så langt det er mulig og viser til at disse reglene legger få begrensninger på organiseringen av vanlige konserner. Etter Advokatforeningen syn kan omfattende regulering av finanskonsern og inkluderingen av samarbeidsgrupper som ikke oppfyller selskapslovgivningens ordinære definisjon av konsern, innebære en konkurranseulempe for norske finansinstitusjoner i det norske markedet.

Finanstilsynet uttaler at det i mange tilfeller vil kunne oppstå tvil om hvorvidt en samarbeidsavtale faller innenfor utkastet § 3-19 som stiller krav om melding til Finanstilsynet, eller om samarbeidsavtalen faller innenfor § 3-20 som krever godkjenning. Finanstilsynet påpeker at en ordning med melding og deretter eventuell godkjennelse/avslag etter Finanstilsynets oppfatning er egnet til å skape uklarheter rundt etableringen av et samarbeid. Finanstilsynet uttaler følgende:

«Utkastet til § 3-19 annet ledd annet punktum sier at Kongen avgjør om en samarbeidsavtale omfattes av første ledd eller § 3-20 første eller annet ledd, og det antas at Kongen også avgjør om avtalen faller innenfor § 3-19 fjerde ledd eller § 3-20. Etter Finanstilsynets vurdering kan utkastet uansett skape unødig tvil om avtalen skal meldes eller godkjennes, og videre hvilket organ som i tilfelle har godkjennelsesmyndighet. Etter Finanstilsynets vurdering bør gjeldende rett på dette området videreføres, dog slik at virkeområdet for bestemmelsen om samarbeidsavtaler utvides til også å omfatte samarbeidende gruppe av finansforetak, slik utkast til § 3-20 er forutsatt å regulere.»

Finanstilsynet mener at siste del av utkastet § 3-20 fjerde ledd som gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrift til utfylling og avgrensing av bestemmelsen og herunder at bestemmelser om finanskonsern i loven ikke skal gjelde, bør strykes.

Sparebankforeningen uttaler at den største utfordringen for sparebanknæringen i lovutkastet gjelder forslagene til regulering av samarbeidende grupper av finansforetak, som er lagt svært tett opp til finanskonsernreglene, jf. utkast til § 1-5 tredje ledd, § 3-20 og § 3-21, samt kapittel 15 om virksomhet i finanskonsern. Sparebankforeningen er redd for at viktige elementer i den foreslåtte reguleringen av samarbeidende grupper i ikke ubetydelig grad vil kunne fremtvinge nærings- og distriktspolitisk uønskede strukturelle endringer og tilpasninger innen sparebanknæringen, med langt færre selvstendige enheter som resultat.

Sparebank 1 Gruppen mener at lovutkastet inneholder en rekke bestemmelser som legger plikter på morselskapet i et finanskonsern. Sparebank 1 Gruppen mener det er upraktisk at det er gruppen av eierforetakene som anses som morselskap, og at det organ som representerer eierforetakene bør regnes som morselskap. Sparebank 1 Gruppen uttaler videre følgende:

«Et organisert overordnet samarbeid mellom finansforetak kan ha flere ulike samarbeidskonstellasjoner som hver for seg fanges opp av bestemmelsene i utkastet §§ 3-10 første og annet ledd. Det bør i praksis være adgang til at slikt overordnet samarbeid, med ulike underordnede samarbeidskonstellasjoner, kan samles under én felles konsesjon.»

For øvrig påpeker Sparebank 1 Gruppen at Banklovkommisjonen ikke drøfter konkurransemessige implikasjoner av lovforslaget om regulering av samarbeidende grupper, og viser til at det synes naturlig at ordningen med konsesjon samt de forpliktelser med hensyn til rapportering og konsolidering som ligger i forslaget, må ha som motsats at samarbeidsgruppen anses som én økonomisk enhet i konkurranselovens forstand, slik at det samarbeidet mellom det enkelte eierforetak og de virksomheter samarbeidet omfatter ikke beskrankes av konkurranseloven § 10.

Terra-Gruppen AS stiller seg bak høringsuttalelsene fra FNO og Sparebankforeningen. Terra-Gruppen har to hovedbekymringer knyttet til de nye bestemmelsene om samarbeidende grupper. Den ene er at de foreslåtte reglene vil gjøre det mer krevende for sparebanker å samarbeide om eierskap i produktselskaper og gå sammen i faste allianser, og at sparebankenes konkurransekraft og inntjening dermed svekkes. Den andre er at de foreslåtte reglene vil bidra til at egenkapitalbeviset blir mindre attraktivt for investorer, og at sparebankenes mulighet til å hente inn kapital svekkes.

Terra Gruppen mener videre at reglene om ansvar og kontroll er uklare og uttaler følgende:

«Gjennom lovforslaget § 3-21(1), jf. § 15-1(8), gjøres blant annet § 15-1 (1) og (2) om ansvar og kontroll for forsvarlig drift, styring og kontroll i finanskonsern, gjeldende for samarbeidende grupper. Etter disse bestemmelsene tilligger dette ansvaret morselskapet. I § 15-1 (8) annet punktum fastsettes det at:

‘Som morselskap i finansinstitusjon regnes her den gruppe av foretak som har eierinteresse i det eller de finansforetak som forestår virksomheten […].’

Det er for oss uklart hvordan slik ‘ansvarsgjennomskjæring’ vil fungere i praksis. I denne sammenheng kan ‘gruppen av samarbeidende finansforetak’ både leses slik at det er gruppen som helhet som er morselskap, og som at hver enkelt bank i gruppen skal regnes som morselskap hver for seg.»

Terra-Gruppen mener at en ny modell der eierne pålegges deler av det ansvaret som i dag tilligger styret i Terra-Gruppen vil skape en uoversiktlig situasjon både for selskapet, eierne og tilsynsmyndighetene. Terra-Gruppen mener videre at det ikke er noen kontrollmessig gevinst ved rapportering på konsolidert nivå etter utkastet kapittel 13. Terra-Gruppen mener også at utkastet § 15-1 syvende ledd om at styret, daglig ledelse eller andre styrende organer i morselskapet i finanskonsernet ikke har adgang til å treffe beslutninger med bindende virkning for datterforetak i finanskonsernet, også bør gjøres gjeldende for samarbeidsgrupper dersom § 15-1 første ledd for øvrig gjøres gjeldende for slike grupper.

Terra-Gruppen uttaler i tilknytning til utkastet § 15-2 tredje ledd som pålegger finansforetak i samarbeidsgruppen å foreta forholdsmessig innkonsolidering, basert på eierandel, av beregningsgrunnlag for soliditetskrav i det foretak/konsern det samarbeides gjennom, uavhengig av om den enkelte eier er en liten minoritetsaksjonær eller en aksjonær med reell påvirkningsmulighet i det selskap samarbeidet utøves i, at:

«Forslaget til utvidet krav til konsolidering i forhold til soliditetskrav, vil påføre aksjonærene i Terra-Gruppen AS en merbelastning i forhold til kapitalkrav og rapportering. Vi mener samtidig at det ikke er noen gevinst ved å pålegge en konsolidering for små eierandeler. Tvert imot mener vi de konsoliderte tallene vil gi mindre presis og sammenlignbar informasjon om bankenes økonomiske situasjon enn de tallene bankene rapporterer i dag. […]

Pålegg om forholdsmessig konsolidering innebærer dermed at Terra-Gruppens eierbanker får ulempene ved å regnes som konsern gjennom å måtte foreta konsolidering, men ikke fordelene av å være et konsern gjennom å kunne nullvekte engasjementer mot datterselskapet…svekker gruppens konkurransekraft.»

Terra-Gruppen støtter forslagene til endringer fra FNO om at utkastet § 3-21 første ledd, siste punktum og § 15-2 tredje ledd utgår, og at de ordinære tersklene for konsolidering på soliditetsmessig grunnlag også blir gjeldende for deltakere i samarbeidende grupper.

Konkurransetilsynet mener prinsipielt at det er lite hensiktsmessig at konkurransen på finansmarkedet reguleres av to ulike regelverk, og viser til at en slik dobbeltregulering er problematisk da den skaper uoversiktlige rammeverk for finansforetakene og fører til unødvendig ressursbruk for det offentlige. Det er Konkurransetilsynets vurdering at adgangen til å inngå avtaler mellom finansforetak av hensyn til konkurranseforholdene best reguleres gjennom konkurranselovgivningen.

Konkurransetilsynet viser blant annet til at lovutkastets system med forhåndsgodkjenning av samarbeidet avviker fra konkurranselovens system med etterfølgende kontroll med markedsatferden. Videre påpeker Konkurransetilsynet at dersom et samarbeid som er ulovlig etter konkurranselovgivningen gis godkjennelse fra Finanstilsynet eller Finansdepartementet, oppstår det en risiko for at de involverte finansforetakene overser forhold til konkurranselovgivningen, og at det vil være uheldig at en offentlig myndighet gir godkjennelse til en samarbeidsavtale som vil være lovstridig og ugyldig mellom partene, eller unngår å godkjenne en avtale av konkurransehensyn, hvis avtalen er i overensstemmelse med konkurranselovgivningen.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet slutter seg til Konkurransetilsynets høringsuttalelse på dette området.

8.3.4 Departementets vurdering

Som Banklovkommisjonen har redegjort for, har det de senere årene blitt inngått forholdsvis omfattende samarbeidsavtaler mellom ellers uavhengige finansforetak. Dette dreier seg om samarbeid på ulike områder og av ulikt omfang. Samarbeidet er ofte organisert innenfor, eller i nær tilknytning til, ett eller flere finansforetak som opprettes og eies i fellesskap av samarbeidspartnerne, eller en del av dem. Inngåelse av ulike allianser og samarbeidsavtaler har vært særlig fremtredende innen sparebanksektoren. Gjennom deltakelse i slike allianser har de små sparebankene blant annet sikret seg tilgang til kompetanse, felles markedsføring og et bredt produktspekter mv.

Finansdepartementet mener i likhet med Banklovkommisjonen at de ulike samarbeidsavtalenes virkning på effektiv konkurranse i markedet i hovedsak vil måtte vurderes av konkurransemyndighetene etter reglene i konkurranselovgivningen. Mens samarbeid i grupper på noen måter kan styrke konkurransen i markedet, gjennom blant annet å gi økt kritisk masse og mer effektiv drift til ellers svakere aktører, kan slikt samarbeid også begrense konkurransen hvis det foregår markedsdeling eller bevisst eller ubevisst tilpasning av priser og produkter mellom ulike tilbydere. Bestemmelsene i lovforslaget om regulering av samarbeidende gruppe er ikke ment å medføre noen begrensinger i konkurransemyndighetenes adgang til å gripe inn mot adferd som er i strid med konkurranselovgivningens forbud mot konkurransebegrensende virksomhet. Etter departementets vurdering er det likevel fornuftig å la samarbeidets betydning for konkurransen være ett av vurderingstemaene i spørsmålet om et samarbeid krever melding til Finanstilsynet. Dette er for øvrig en videreføring av gjeldende rett. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 bestemmer i dag at samarbeidsavtaler mellom finansinstitusjoner som ikke inngår i samme konsern, skal godkjennes av departementet. Finansdepartementet er enig med Banklovkommisjonen i at det er behov for en modernisering og utbygging av reglene om samarbeidsavtaler utenfor konsernforhold, dvs. samarbeidsavtaler som inngås mellom ellers uavhengige finansforetak.

Finansdepartementet har valgt en noe annen løsning for reguleringen av samarbeidende grupper av finansforetak enn det som følger av Banklovkommisjonens utkast. Etter departementets vurdering bør ikke en samarbeidende gruppe regnes som et finanskonsern, slik Banklovkommisjonen legger opp til i utkastet. Finansdepartementet mener det er mer hensiktsmessig at loven positivt angir hvilke regler som skal gjelde for en samarbeidende gruppe. Det er naturlig at flere av reglene som gjelder for finanskonsern, også gjøres gjeldende for samarbeidende grupper, men ikke alle reglene om finanskonsern passer like godt på samarbeidende grupper. Hensyn som Banklovkommisjonen har vektlagt i utformingen av utkastet, er imidlertid fortsatt relevante selv om samarbeidende grupper ikke regnes som konsern etter lovforslaget.

Departementet foreslår en løsning hvor samarbeid mellom finansforetak reguleres på tre nivåer avhengig av det faktiske omfanget av samarbeidet.

For den enkleste typen av samarbeid foreslår departementet i tråd med utkastet fra Banklovkommisjonen at det oppstilles en meldeplikt til Finanstilsynet, jf. lovforslaget § 17-11 annet ledd. Dette innebærer at finansforetakene skal gi melding om sitt samarbeid til Finanstilsynet. Med meldingen skal det blant annet vedlegges en kopi av samarbeidsavtalen og den skal inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for en vurdering av avtalens virkning på konkurranseforholdene.

Samarbeidsavtaler som etablerer et organisert samarbeid med felles beslutninger mellom to eller flere finansforetak om produktutvikling, markedsføring av bestemte finansielle tjenester, eller på andre avgrensede virksomhetsområder, skal godkjennes av departementet, jf. forslaget § 17-11 første ledd. Dette er også i tråd med Banklovkommisjonens utkast.

Flere av høringsinstansene har påpekt at det vil kunne være vanskelig å trekke grensene for når et samarbeid utløser meldeplikt, jf. § 17-11 annet ledd, og når samarbeidet krever godkjenning, jf. § 17-11 første ledd. For å avhjelpe den usikkerhet som eventuelt måtte oppstå, foreslår departementet i § 17-11 fjerde ledd at det kan gis forskrift om hvilke kategorier av samarbeidsavtaler som krever godkjenning og hvilke som utløser meldeplikt. Videre gis departementet i tillegg kompetanse til å avgjøre om en samarbeidsavtale krever melding eller godkjennelse, jf. § 17-11 fjerde ledd. Departementet foreslår også at krav om godkjenning og meldeplikt ikke skal gjelde samarbeidsavtaler mellom finansforetak som inngår i samme finanskonsern, og samarbeid innenfor samarbeidende gruppe. Dette er også i tråd med Banklovkommisjonens utkast.

Den tredje og mest omfattende typen samarbeid foreslås regulert i §§ 17-12 og 17-13 under betegnelsen «samarbeidende gruppe». Karakteristisk for en slik samarbeidende gruppe er at samarbeidet er organisert innenfor ett eller flere finansforetak hvor finansforetakene (som samarbeider) direkte eller indirekte til sammen har mer enn 50 pst. av eierinteressene. En samarbeidende gruppe kan bare etableres etter tillatelse fra departementet. Finansdepartementet foreslår at reglene om søknad om tillatelse i § 17-5 og reglene om organiseringen av finanskonsern i §§ 17-7 til 17-10 skal gjelde tilsvarende så langt de passer for samarbeidende grupper. Samarbeidende grupper har mange likhetstrekk med finanskonsern, og etter departementets vurdering er det derfor naturlig at reglene om organiseringen av finanskonsern gis tilsvarende anvendelse. Det samme gjelder kravene til søknad om tillatelse, jf. § 17-5. Utvidelse av virkeområdet for samarbeidet og vesentlige endringer av samarbeidet eller eierinteressene i finansforetak som samarbeidet er organisert innenfor, krever også tillatelse av departementet, jf. § 17-12 annet ledd. Ved øvrige endringer i samarbeidet foreslår departementet at reglene om meldeplikt og Finanstilsynets kompetanse i § 17-11 annet ledd skal komme til anvendelse.

En samarbeidende gruppe har både en horisontal og en vertikal dimensjon. Foretakene som har inngått samarbeidet (horisontalt), deltar i den samarbeidende gruppen. Den samarbeidende gruppen har i fellesskap etablert foretak (vertikalt), som utfører den virksomhet som omfattes av samarbeidet, for eksempel et boligkredittforetak. Virksomhet i eierforetakene (horisontalt) som ikke er en del av samarbeidet, holdes utenfor reguleringen av samarbeidende gruppe i lovforslaget.

Departementet foreslår i § 17-13 en nærmere regulering av hvilke av lovens regler om finanskonsern som kommer til anvendelse på samarbeidende gruppe med konsesjon etter § 17-12. Likhetstrekkene mellom samarbeidende grupper og finanskonsern tilsier at flere av finanskonsernreglene også bør gjelde for samarbeidende grupper. Samtidig bør ikke, som flere høringsinstanser har påpekt, alle konsernregler også gjelde for samarbeidende grupper. Paragraf 17-13 første ledd gir for det første § 18-3 første til tredje ledd om transaksjoner mellom konsernforetak tilsvarende anvendelse på samarbeidende gruppe. Videre gis § 18-4 om lån, garantier mv. mellom konsernforetak og § 18-5 første, annet og fjerde til sjette ledd om utveksling av kundeinformasjon tilsvarende anvendelse på samarbeidende gruppe.

Spørsmålet om konsolidering av eierandeler er regulert i § 17-13 annet ledd. Departementet foreslår at finansforetak som deltar i samarbeidende gruppe, ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav, skal foreta forholdsmessig konsolidering av sin eierandel i det eller de finansforetak som forestår den virksomhet samarbeidet omfatter. Forslaget er i tråd med Banklovkommisjonens utkast. Kravet om konsolidering gjelder kun eierinteressen i felleseide foretak. Det skal ikke foretas konsolidering mellom eierforetakene, dvs. foretakene som har inngått samarbeidet, og heller ikke for virksomhet som ikke inngår i samarbeidet. Dette følger av § 17-13 annet ledd annet punktum. Unntak kan imidlertid være særskilt fastsatt i loven eller ved forskrift gitt av departementet.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering på dette området, og følger opp Banklovkommisjonens forslag om forholdsmessig konsolidering, selv om departementet har valgt en annen teknisk løsning i § 17-13. Etter departementets vurdering vil en forholdsmessig konsolidering forenkle det gruppebaserte tilsynet. Det vil være enklere å foreta en samlet vurdering av soliditeten i samarbeidende grupper og forhindre at lovfastsatte kapital- og soliditetskrav reelt svekkes som følge av organisatoriske forhold i den samarbeidende gruppen. Departementet mener videre at krav om forholdsmessig konsolidering er en hensiktsmessig måte å ivareta risikoen på for det enkelte foretak som deltar i en samarbeidende gruppe. For øvrig viser departementet til at det vil kunne fastsettes nærmere regler om samarbeidende gruppe i forskrift, jf. § 17-13 fjerde ledd.

Lovforslaget § 9-1 regulerer adgangen til å være styremedlem eller ansatt i flere finansforetak samtidig (gjensidig representasjon). Hovedregelen i § 9-1 første ledd er at medlem av styret i et finansforetak ikke samtidig kan være medlem av styret i et annet finansforetak med mindre dette må anses ubetenkelig ut fra de hensyn loven skal ivareta. Videre bestemmer § 9-1 annet ledd at daglig leder og andre personer som inngår i den faktiske ledelsen av virksomheten i et finansforetak, ikke samtidig kan være medlem av styret i et annet finansforetak eller inngå i den faktiske ledelsen av virksomhet i et annet finansforetak med mindre dette er ubetenkelig ut fra de hensyn loven skal ivareta. Dette er ikke til hinder for at tillitsvalgt eller ansatte i et finansforetak kan være ansatt i foretak i samme konsern eller medlem av styret i annet foretak i konsernet, jf. tredje ledd. Finansdepartementet foreslår at det også gjøres unntak fra hovedregelen i § 9-1 første og annet ledd for finansforetak som inngår i samarbeidende gruppe, slik at tillitsvalgt eller ansatt i finansforetak som deltar i en samarbeidende gruppe, kan utgjøre inntil tre firedeler av medlemmene i styret i finansforetak som driver virksomhet som omfattes av samarbeidet eller er morskap for finansforetakene som forestår virksomheten. Det vises til lovforslaget § 9-1 fjerde ledd. Forslaget følger opp Banklovkommisjonens utkast. Hensynet til å opprettholde et ryddig skille mellom de finansforetak som inngår i samarbeidsgruppen, og de finansforetak som forestår den virksomhet samarbeidsopplegget omfatter, tilsier at tillitsvalgte og ansatte i finansforetak som driver virksomhet som omfattes av samarbeidsavtalen, ikke kan være tillitsvalgt, daglig leder eller inngå i den faktiske ledelse i noen av de enkelte finansforetak som inngår i samarbeidsgruppen. Her kommer hovedregelen i § 9-1 første og annet ledd til anvendelse. Forslaget er i tråd med Banklovkommisjonens utkast.

8.4 Lån og garantier mv. i konsernforhold

8.4.1 Gjeldende rett

For å støtte opp under prinsippet om separasjon mellom ulike typer virksomhet innenfor et finanskonsern er det krav om at transaksjoner mellom foretak i samme finanskonsern skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 første ledd. Finansieringsvirksomhetsloven oppstiller videre et generelt forbud mot at et finansforetak yter lån eller stiller garanti for et annet foretak i samme konsern. Det er i forarbeidene presiserte at regelen ikke skal være til hinder for at fordringer og gjeld kan oppstå som følge av normale forretningsmessige transaksjoner, jf. Ot.prp. nr. 2 (1991–92) s. 18. Det kan gjøres unntak fra dette forbudet ved forskrift eller enkeltvedtak. Kompetansen er lagt til Kongen (delegert til Finansdepartementet og i nærmere angitte tilfeller videre til Finanstilsynet).

Finansdepartementet har i forskrift 20. desember 1991 nr. 850 § 1 gitt regler som åpner for at konsernselskap som ikke er forsikringsselskap, kan yte lån eller stille garanti som nevnt i finvl. § 2a-8, på visse betingelser. Det er også i noen tilfelle gjort unntak fra forbudet mot konserninterne lån ved enkeltvedtak.

Forsikringsselskaper har generelt ikke adgang til å yte lån til andre foretak i samme konsern. Det er imidlertid gitt tillatelse til at forsikringsforetak kan plassere midler på oppgjørskonti hos bank i samme konsern, dersom midlene på slike konti er tilpasset og ikke går ut over behovene omfanget av forsikringsvirksomheten kan begrunne. Det er et krav at slike konti blir disponert i samsvar med rutiner godkjent av Finanstilsynet.

8.4.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår at forbudet mot konserninterne lån i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 fjerde ledd erstattes av en ny bestemmelse i utkastet § 15-4. Banklovkommisjonens vurdering er at det generelle forbudet i § 2a-8 fjerde ledd ikke gir et helt dekkende bilde av gjeldende rett, og foreslår en modernisering og en noe annen utforming av reglene på dette området. Utkastet § 15-4 bygger på den nevnte forskriftens bestemmelser, samt på konsesjonspraksis. Etter utkastet § 15-4 første ledd skal konsernforetak, med unntak av forsikringsforetak, kunne yte lån eller stille garanti for et annet foretak i samme konsern. Vilkåret er at slike lån og garantier samlet ikke må overstige en grense fastsatt i eller i medhold av lov for samlet engasjement overfor en enkelt motpart.

Særskilte og strengere regler for forsikringsforetak er inntatt i utkastet § 15-4 annet og tredje ledd. Det fremgår der at forsikringsforetak må ha samtykke fra Kongen for å yte lån til eller stille garanti for et annet foretak i samme konsern. Banklovkommisjonen foreslår et unntak for lån til forsikringsforetaks heleide datterselskap som bare driver virksomhet som foretaket selv kan drive. En slik lovfesting er nytt i forhold til gjeldende rett, som bare åpner for dette i eiendomsselskaper (som er heleid), jf. kapitalforvaltningsforskriften § 3-1 første ledd nr. 12. Banklovkommisjonen foreslår videre å lovfeste konsesjonspraksis tilknyttet forsikringsforetaks adgang til å ha oppgjørskonti i bank som inngår i samme konsern. Utkastet inneholder også en forskriftshjemmel for Finanstilsynet til å fastsette nærmere regler om dette. Se utkastet § 15-4 tredje ledd annet punktum.

Hovedreglene om at transaksjoner mellom foretak i samme konsern skal være på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper, og at inntekter, kostnader, tap og gevinster skal fordeles på en mest mulig korrekt måte mellom konsernforetakene og virksomhetsområdene, videreføres i utkastet, jf. utkastet § 15-4 tredje og fjerde ledd. I tråd med konglomeratdirektivet inneholder utkastet også forslag til en meldeplikt overfor Finanstilsynet når konsernforetaket yter lån til eller stiller garanti for et annet konsernforetak som overstiger 5 pst. av foretakets ansvarlige kapital.

8.4.3 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge (FNO) sier i høringen at foreningen ser det som positivt at de nærmere regler om lån og garantier mellom konsernforetak nå foreslås tatt inn i loven i utkastet § 15-4. FNO sier videre:

«Gjeldende reguleringer, som har vært basert på forskrifter og overgangsbestemmelser, har vært uoversiktlige. Særlig viktig er det at forholdet til forsikringsselskaps lån, herunder innskudd i konsernbank avklares. De nærmere detaljregler, herunder hvilke innskuddstyper og innskuddsgrenser som aksepteres, bør fastsettes i forskrift. Det er her viktig at eksisterende tillatelser og dispensasjoner kan videreføres, og at dette så langt som mulig klargjøres i bestemmelsens annet eller tredje ledd at forsikringsselskap i samsvar med reglene for kapitalforvaltning kan plassere i obligasjoner med fortrinnsrett utstedt av konsernforetak. Vi har videre merket oss at det i bestemmelsens annet ledd forutsettes at lån kun kan gis til ‘heleid’ datterselskap. FNO mener det bør kunne gis lån også til datterselskap som ikke er heleid. I forarbeidene argumenteres det for at dagens konsesjonspraksis relatert til innskudd/lån fra forsikringsselskap skal lovfestes. Vi er enig i at dette er hensiktsmessig, evt. at dette gjøres i forskrift. I forhold til innskuddsrammer i eget konsern bør spørsmålet løses i samsvar med Solvens II regelverkets krav om kapitalisering i forhold til risiko investeringer/plasseringer, og ikke av en særegen norsk bestemmelse. Omfanget av investeringer/plasseringer i eget konsern bør styres av rammene for aktivaallokeringer. Dersom forslaget legges til grunn, påpeker vi at det synes uklart om bestemmelsen, slik den foreligger, gir adgang til blant annet å videreføre tillatelser som gir livsforsikringsselskapene muligheten til å ha kundemidler i Unit Linked-produkter i konsernets bankkonti. Innskudd i form av oppgjørskonto er lovfestet. Dette kan også ‘reguleres’ ved at man får en tilføyelse i § 20-2 som innebærer at særskilte tillatelser gitt før lovens ikrafttredelse videreføres.»

Ingen andre høringsinstanser hadde merknader til denne delen av utkastet.

8.4.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til at gjeldende rett bør videreføres. Dette innebærer at finansforetak ikke bør ha adgang til å yte lån til eller stille garanti for et annet foretak i samme konsern dersom dette ikke er forsvarlig ut fra finansforetakets kapital og risikoeksponering, jf. lovforslaget § 18-4 første ledd. Gjeldende rett er som nevnt ovenfor utformet som et generelt forbud i loven med unntak gitt i forskrift. Dette foreslås nå regulert i lovsform. Det er en forutsetning at samlet lån/garanti ikke må overstige den forsvarlighets grense som gjelder for engasjementer overfor én enkelt motpart, se lovforslaget § 13-12. Finansdepartementet foreslår å følge opp konglomeratdirektivets regler om meldeplikt når konsernforetaket yter lån til eller stiller garanti for et annet konsernforetak som overstiger 5 pst. av foretakets ansvarlige kapital, jf. lovforslaget § 18-4 annet punktum. Departementet er enig med Banklovkommisjonen om at Finanstilsynet i sitt arbeid og tilsyn med soliditetsforhold i et finanskonsern bør ha oversikt over større lånetransaksjoner og garantier mellom konsernforetak.

Departementet legger til grunn at det fortsatt er naturlig å skille ut forsikringsforetak og regulere disse særskilt. Forsikringsforetak bør, blant annet under henvisning til de virksomhetsbegrensninger som følger av forsikringsvirksomhetsloven, være underlagt strengere regler om konserninterne lån og garantier enn andre finansforetak. Dette er også i tråd med gjeldende rett. Departementet foreslår at det legges opp til en konkret vurdering av hvert tilfelle, slik det har vært gjort hittil. Det foreslås derfor fastsatt i loven at et forsikringsforetak ikke uten samtykke fra departementet kan yte lån til eller stille garanti for annet foretak i samme konsern. Et forsikringsforetak kan likevel gi lån til et heleid datterforetak som bare driver virksomhet som forsikringsforetaket selv kan drive, jf. lovforslaget § 18-4 annet ledd.

For øvrig er departementet enig med Banklovkommisjonen om at det i reglene om konserninterne lån og garantier bør henvises til de generelle reglene om at transaksjoner mellom konsernforetak skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper mv. Det vises til spesialmerknaden til § 18-4 som henviser til § 18-3. I den grad det skjer formuesoverføringer mellom konsernselskaper, må det dreie seg om ordinære forretningsmessige transaksjoner, dvs. transaksjoner som i form og innhold er i samsvar med vanlig praksis i markedet. Krav som oppstilles enten i særlovgivning eller i sektorlovgivning må i utgangspunktet være oppfylt før institusjonene kan benytte seg av adgangen i forslaget til § 18-3 og § 18-4.