7 Forholdet til kunder og andre

7.1 Kontanthåndtering

7.1.1 Gjeldende rett

Banker har enerett til å ta imot innskudd fra allmennheten, jf. sparebankloven § 1 og forretningsbankloven § 1. Det er lagt til grunn at bankene har en plikt til å tilby hensiktsmessige ordninger for innskudd og uttak av kontanter og betalingstjenester tilpasset kundegruppenes behov. Pengesedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge, jf. sentralbankloven § 14, og etter finansavtaleloven § 38 tredje ledd har en forbruker alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos en betalingsmottaker. Finansministeren har i brev 6. mai 2011 og 30. april 2012 til Stortingets presidentskap besvart to spørsmål om bankers kontanttilbud og kontanthåndtering. Finansministeren har i begge brevene vist til at det er av stor betydning at publikum har tilgang til bankinnskudd og betalingstjenester på en hensiktsmessig måte. I brevet 6. mai 2011 uttalte finansministeren blant annet:

«Bankvirksomhet krever konsesjon, og banker har enerett til å ta imot innskudd fra publikum. Kunder må også ha adgang til å ta ut igjen sine innskudd. Kontanter er tvungne betalingsmidler, og dette må også gjelde overfor bankene. Etter min mening er det naturlig å se disse reglene i sammenheng slik at banker har plikt til å motta kontanter og å gi ut kontanter når kundene ønsker dette. Bankene plikter etter mitt syn også å ha et tilbud til kunder som ikke er i stand til å bruke nettbank til for eksempel å betale regningene sine.»

Finanstilsynet har for øvrig adgang til å gi forskrift om blant annet fremgangsmåten ved innskudd og uttak, med hjemmel i forretningsbankloven § 20 og sparebankloven § 22. Slike forskrifter er ikke gitt.

Bankers kontanthåndtering har også betydning for hvordan betalingssystemene fungerer. Betalingssystemloven skal blant annet bidra til at systemer for betalingstjenester innrettes og drives slik at hensynet til sikker og effektiv betaling ivaretas, jf. loven § 3-1. Innskudds- og betalingstjenester er i dag for en stor del basert på elektroniske systemer, og gjeldende rett stiller krav om kontinuitets- og katastrofeplaner for bankenes IKT-systemer, herunder om beredskapsløsninger, jf. forskrift 21. mai 2003 nr. 630 om bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), gitt med hjemmel i blant annet betalingssystemloven § 3-3.

7.1.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår ingen endring i bankenes enerett til å motta innskudd. Banklovkommisjonen uttaler at eneretten ledsages av visse (ikke-lovfestede) plikter (NOU 2011: 8 Bind B s. 644):

«Motstykket til den lovfastsatte enerett til å motta innskudd som banker har søkt om og er meddelt, må derfor være en plikt til å tilby allmennheten effektive og rasjonelle ordninger for innskudd og bruk av innskuddskonti i samsvar med kundegruppenes vanlige behov. Dette utelukker imidlertid ikke at en bank etter finansavtaleloven § 14 unntaksvis vil kunne avslå å etablere et kundeforhold til en person eller et foretak som følge av særegne forhold knyttet til kunden, for eksempel etter reglene om ‘hvitvasking’ av penger, eller fordi kunden mangler legitimasjon (…).»

Banklovkommisjonens lovutkast inneholder ikke en forskriftshjemmel tilsvarende den som i dag gir Finanstilsynet kompetanse til å gi nærmere forskriftsregler om blant annet fremgangsmåten ved innskudd og uttak. Lovutkastet inneholder en hjemmel for Kongen til å gi nærmere regler om hva som skal regnes som innskudd fra en ubestemt krets av innskytere.

7.1.3 Høringsinstansenes merknader

Norges Bank viser i sin høringsuttalelse til finansministerens svar til Stortinget 6. mai 2011, og uttaler blant annet følgende:

«Det fremgår av svaret at det kan bli aktuelt for Finansdepartementet i forbindelse med arbeidet med den nye finansforetaksloven å se nærmere på spørsmålet om bankers håndtering av kontanter. Norges Bank mener det er nyttig at Finansdepartementet vurderer om det er behov for å klargjøre hvilket ansvar bankene har til å la kundene disponere sine innskudd på den måten de selv ønsker. Etter Norges Banks syn er det et kjennetegn ved et effektivt betalingssystem at det finnes tilgjengelige betalingsmidler og betalingsinstrumenter som er tilpasset forskjellige behov. Hensynet til den samlede effektiviteten tilsier at publikum i rimelig utstrekning også bør kunne disponere sine innskudd ved kontanter, for eksempel gjennom automatiserte løsninger. Det er bedre om bankene dekker inn sine kostnader ved å prise tjenestene på kontantområdet direkte enn ved å avskjære publikums muligheter til å skaffe seg kontanter. Norges Bank viser for øvrig til at kontanter i praksis synes å være den primære beredskapsløsning for den elektroniske betalingsformidlingen som bankene tilbyr. Bankene må derfor ha systemer på plass som gjør at denne beredskapsløsningen faktisk vil fungere når den trengs. Det bør vurderes å innføre grunnlag i finanslovgivningen til å pålegge bankene å sikre at en slik beredskapsløsning vil fungere, dvs. at de vil være i stand til å sikre tilførsel av kontanter til sine kunder i en situasjon hvor de elektroniske systemene ikke fungerer.»

De øvrige høringsinstansene har ikke uttalt seg om dette spørsmålet.

7.1.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at bankene etter gjeldende regler har en plikt til å gi kundene tilgang til og bruk av innskuddskonti i samsvar med vanlige behov. Som Norges Bank også viser til, kjennetegnes effektive betalingssystem blant annet ved at det er tilgjengelig betalingsmuligheter som er tilpasset forskjellige behov. Bankkunder har vent seg til at de kan få utbetalt innskudd i kontanter fra bankene når de ønsker det og gjennom flere kontaktpunkter utenfor egen bank, og at det finnes alternativer i form av betalingsterminaler i butikkene eller via mobiltelefon. Tiltroen til at «kontopenger» raskt og enkelt kan gjøres om til et tilsvarende beløp i kontanter er viktig for tilliten til kontopengers status som alminnelig godtatt betalingsmiddel. På samme måte er det viktig at kontanter på en enkel måte kan settes inn som innskudd i bank.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse i lovforslaget kapittel 13 avsnitt III om at banker og andre finansforetak som tar imot innskudd fra allmenheten, skal ta imot kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kunden i form av kontanter i den grad kunden har behov for dette. Det er opp til bankene selv å innrette seg slik at de oppfyller denne plikten. Det avgjørende er at kundenes behov for kontantinnskudd og kontantuttak dekkes på en hensiktsmessig måte. Forslaget til bestemmelse utelukker ikke at bankene for eksempel kan ta betalt for innskudd eller uttak, og stiller heller ikke krav om at banken nødvendigvis må utføre kontanthåndteringen selv. Det vises til lovforslaget § 16-4.

Etter departementets syn bør bankene i første omgang selv få anledning til å innrette virksomheten slik at kravet om tilgjengeliggjøring av kontanter etter første ledd er oppfylt. Departementet foreslår likevel en hjemmel for departementet til å gi forskrift om kundenes adgang til å gjøre innskudd og uttak av kontanter hos innskuddsmottakerne, slik at rekkevidden av plikten etter første ledd kan avklares i forskrift dersom det viser seg at det er behov for dette.

7.2 Taushetsplikt og habilitet mv.

7.2.1 Gjeldende rett

Taushetsplikt

Regler om taushetsplikt for tillits- og tjenestemenn i finansinstitusjoner er gitt i sparebankloven § 21, forretningsbankloven § 18, finansieringsvirksomhetsloven §§ 2a-13 og 3-14 og forsikringsvirksomhetsloven § 1-6. Reglene i sparebankloven og forretningsbankloven omfatter også bankens revisorer. Det er presisert i finansieringsvirksomhetsloven og forsikringsvirksomhetsloven at taushetsplikten også gjelder for andre som utfører oppdrag for foretaket (oppdragstakere). Taushetsplikten etter sparebankloven og forretningsbankloven omfatter opplysninger som tillits- og tjenestemenn og revisorer får i stillings medfør om «bankens eller bankkundes eller annen banks eller dens bankkundes forhold». Taushetsplikten etter finansieringsvirksomhetsloven og forsikringsvirksomhetsloven omfatter opplysninger som tillits- og tjenestemenn får om «andres forretningsmessige eller private forhold». Reglene om taushetsplikt har til formål å hindre at uvedkommende får innsyn. Taushetsplikten står tilbake for lovbestemt opplysningsplikt, som for eksempel rapporteringsplikt etter hvitvaskingsloven § 18 eller institusjonenes opplysningsplikt overfor Finanstilsynet etter finanstilsynsloven § 3. Taushetsplikten gjelder heller ikke meddelelser som styret, eller noen som har fullmakt fra styret, gir på vegne av foretaket til en annen bank/kredittinstitusjon, jf. sparebankloven § 21 første ledd annet punktum, forretningsbankloven § 18 første ledd annet punktum og finansieringsvirksomhetsloven § 3-14 første ledd tredje punktum. Forsikringsvirksomhetsloven § 1-6 annet ledd første punktum fastsetter at taushetsplikten ikke er til hinder for at styret eller noen som har fullmakt fra styret gir andre kredittinstitusjoner opplysninger som selskapet har mottatt i egenskap av kredittinstitusjon. Finanstilsynet har i rundskriv nr. 11/2000 lagt til grunn at disse unntakene fra taushetsplikten er begrenset til å holde muligheten åpen for at styret, eller andre med fullmakt fra styret, skal kunne konferere med andre finansinstitusjoner i særlige saker hvor dette er påkrevet. Dette kan for eksempel være i forbindelse med spørsmål knyttet til tapsutsatte kundeengasjementer. Det er i samme rundskriv presisert at dette ikke innebærer at det åpnes for rutinemessig utveksling av informasjon om kundegrupper. Det er også gjort et særskilt unntak for meddelelse av helse- og skadeopplysninger i forsikringsforhold, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 1-6 annet ledd annet punktum. Formålet med denne utvekslingsadgangen er å motvirke forsikringssvindel.

I rundskrivet fra Finanstilsynet (11/2000) legges det videre til grunn at et aktivt skriftlig samtykke som hovedregel opphever taushetsplikten så langt samtykket rekker. Det vises til pkt. 3.2 i rundskrivet.

Taushetsplikten om kunders forhold gjelder i utgangspunktet også utveksling av opplysninger i konsernforhold. Det er imidlertid lagt til grunn at det uten hinder av taushetspliktbestemmelsene kan etableres et felles konsernkunderegister med såkalte nøytrale kundeopplysninger (navn, adresse, fødselsdato, telefonnummer osv.), herunder kundens selskapstilhørighet i konsernet. Opplysninger som ikke anses for å være av slik nøytral karakter, kan på vanlig måte bare utleveres dersom det innhentes et aktivt, skriftlig samtykke fra kunden.

I henhold til personopplysningsloven § 33 og personopplysningsforskriften §§ 7-2 og 7-3 må banker, finansinstitusjoner og tilbydere av forsikringstjenester ha konsesjon fra Datatilsynet for behandling av personopplysninger.

Habilitet mv.

Gjeldende forskrift 1. juni 1990 nr. 44 om gjensidig representasjon i styrende organer inneholder regler som begrenser adgangen til å inneha verv i styrende organer i flere finansinstitusjoner.

For at ledelse og beslutningstakere i finansforetak skal ha en uavhengig stilling, og for å sikre at beslutninger fattes på riktig grunnlag, stilles det enkelte krav til habilitet og uavhengighet. Dette innebærer blant annet at ledende ansatte og andre beslutningstakere ikke skal kunne fatte beslutninger som er av særlig betydning for seg selv eller sine nærstående. Se for eksempel forretningsbankloven § 17 første ledd. Videre er det begrensninger i finansinstitusjoners adgang til å yte lån til eller stille garanti for sine tillits- og tjenestemenn, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-15. Det vises for øvrig til omtalen i NOU 2011: 8 Bind A kapittel 2.6.5.

7.2.2 Banklovkommisjonens utkast

Taushetsplikt

Banklovkommisjonen drøfter og foreslår flere ulike taushetspliktregler i lovutkastet. Banklovkommisjonen foreslår for det første å videreføre og presisere regler om finansforetakenes ansatte og tillitsvalgtes taushetsplikt om kunders og andres forretningsmessige eller private forhold. Dette følger av utkastet § 9-7. Taushetsplikten etter utkastet pålegges også finansforetakenes oppdragstakere. For det andre foreslår Banklovkommisjonen en bestemmelse om taushetsplikt i utkastet § 13-20, som retter seg mot finansforetaket og de opplysninger om kunders og andres forretningsmessige eller private forhold som foretaket mottar under utøvelsen av virksomheten. Denne bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett. Banklovkommisjonen viser til at den foreslåtte bestemmelsen tar sikte på å avklare og presisere gjeldende regler om foretakets taushetsplikt og eventuelle utlevering av taushetsbelagte opplysninger. Banklovkommisjonen har også drøftet hvorvidt opplysninger om finansforetaket og dets virksomhet også skal underlegges taushetsplikt, og foreslår at det skal være opp til foretakets styre å fastsette interne regler om taushetsplikt for slike opplysninger. Det vises til utkastet § 9-8. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett.

Banklovkommisjonen foreslår for det tredje enkelte bestemmelser som presiserer adgangen til å utlevere opplysninger til andre finansforetak, som bygger på gjeldende regler og praksis, jf. utkastet § 13-20 fjerde ledd. Banklovkommisjonen har i tillegg skilt ut og foreslått egne regler om utlevering av opplysninger til andre foretak i samme finanskonsern i utkastet § 15-5, jf. omtale nedenfor.

Banklovkommisjonen viser til at det innenfor finanskonsern er nødvendig med noe utveksling av kundeopplysninger på enkelte områder, for eksempel for å kunne oppfylle lovfastsatte krav som gjelder på konsolidert basis. Regler for slik utveksling er inntatt i utkastet § 13-20 første ledd. Utover dette har Banklovkommisjonen drøftet om det bør være adgang til utveksling av opplysninger på en mer forretningsmessig basis. Kommisjonen viser til at spørsmål knyttet til dette er dels prinsipielle og dels omtvistet, og at det er grunn til å utvise noe tilbakeholdenhet når det gjelder dette spørsmålet. Banklovkommisjonen har i sitt utkast vist til og lagt til grunn Datatilsynets konsesjonspraksis for finansinstitusjoner. Dette innebærer at finansforetak som inngår i konsern i henhold til utkastet § 13-20 første ledd skal kunne utlevere opplysninger om en kundes navn, fødselsdato, firma, kontaktdetaljer og hvilke tjenester og produkter som inngår i kundeforholdet til andre finansforetak i samme konsern. Opplysningene kan registreres i et felles kunderegister, jf. utkastet § 13-20 annet ledd. For at opplysningene skal kunne utleveres uten samtykke fra kunden, er det et vilkår at de fortsatt omfattes av de ansattes eller foretakets taushetsplikt etter utleveringen. Det vises for øvrig til omtalen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.4.5.

Habilitet mv.

Utover regler om taushetsplikt for tillitsvalgte og ansatte i finansforetak, har Banklovkommisjonen foreslått flere andre bestemmelser som retter seg mot finansforetaks ansatte og tillitsvalgte. Bestemmelsene er inntatt i utkastet kapittel 9. De foreslåtte bestemmelsene bygger i hovedsak på gjeldende bestemmelser i finanslovgivningen, og omhandler uavhengighet (utkastet §§ 9-1 til 9-4), inhabilitet (utkastet § 9-5), verdipapirhandel (utkastet § 9-6) og lån og annen kreditt i eget finansforetak (utkastet §§ 9-9 til 9-11). Utkastet §§ 9-7 og 9-8 gjelder som nevnt ovenfor taushetsplikt. Utkastet § 9-3 er ny sammenlignet med gjeldende rett, og begrenser adgangen for daglig leder og andre som inngår i finansforetakets faktiske ledelse til å delta i næringsvirksomhet. Bestemmelsen har til formål å sikre at tjenestemenn i bank og andre finansforetak er uavhengige i forhold til det næringsliv finansforetaket betjener.

7.2.3 Høringsinstansenes merknader

Datatilsynet, FNO og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) støtter Banklovkommisjonens utkast til regler om utveksling av kundeopplysninger mellom konsernforetak. FNO viser for øvrig til at bestemmelsen i utkastet § 13-20 tredje ledd om bekjempelse av betalingsbedrageri også burde omfatte forsikringssvindel.

FAD viser til at taushetsplikten når det gjelder helseopplysninger bør være streng, og at en eventuell bestemmelse om fritak fra taushetsplikten på dette området bør kommenteres særskilt i lovforslaget. Videre ber FAD og Justis- og politidepartementet (JD) om at det vurderes å ta inn en henvisning til personopplysningsregelverkets bestemmelser om internkontroll i tilknytning til utkastets bestemmelser om kontrollordninger for taushetsbelagte opplysninger (utkastet § 13-20 femte ledd).

Forbrukerrådet mener at det ikke bør være adgang til å utveksle kundeopplysninger mellom konsernforetak uten kundens samtykke. Forbrukerombudet mener at forholdet til markedsføringsloven om bruk av kundeopplysninger bør komme til uttrykk i lovteksten.

Flere høringsinstanser har hatt merknader til utkastets regler for tillitsvalgte og ansatte. Forbrukerrådet støtter presiseringen om at også oppdragstakere (som ikke er ansatt i finansforetaket) er underlagt taushetsplikt. FNO og Sparebankforeningen viser til at utkastets regler, blant annet om habilitet, omhandler den «faktiske ledelse», og ber om at det avklares hvilken krets av personer som omfattes. FNO er i hovedsak positiv til utkastets bestemmelser om lån/garantier til finansforetakets tillitsvalgte og ansatte, men mener at reglene er for detaljerte og på noen punkter går for langt.

Pensjonskasseforeningen viser blant annet til at pensjonskasser ikke er i konkurranse med hverandre, og at adgangen til gjensidig representasjon i flere pensjonskasser derfor bør kunne modifiseres noe.

7.2.4 Departementets vurdering

Taushetsplikt

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om å videreføre og presisere reglene om ansattes og tillitsvalgtes taushetsplikt om kunders og andres forretningsmessige eller private forhold. Departementet foreslår imidlertid en noe annen ordlyd på taushetspliktsbestemmelsene enn Banklovkommisjonen har foreslått i sitt utkast. Departementets forslag til ordlyd svarer til taushetspliktsbestemmelsen i forvaltningsloven § 13. Det vises til nærmere omtale av ordlyden i spesialmerknaden til bestemmelsen.

Departementet finner grunn til spesielt å peke på at taushetspliktsbestemmelsene også gjelder ansatte og tillitsvalgte som slutter i eller tar permisjon fra stillingen eller vervet, når det gjelder tidligere kunder de måtte ha hatt i institusjoner under tilsyn. Dette gjelder også der slike medarbeidere går over i politisk virksomhet.

Departementet slutter seg også til at det presiseres at taushetsplikten også omfatter finansforetakets oppdragstakere. Det vises til lovforslaget § 9-7. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om å lovfeste at taushetsplikten også gjelder for finansforetaket som sådan, jf. forslaget til § 16-2. Dette er nytt sammenlignet med gjeldende rett. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at taushetsplikten bør utvides til også å omfatte opplysninger om finansforetaket. En av oppgavene til styret i finansforetaket er å fastsette interne retningslinjer om slik taushetsplikt, jf. lovforslaget § 8-6 annet ledd om styrets oppgaver. Etter lovforslaget § 9-8 plikter ansatte, tillitsvalgte og andre som utfører oppdrag for finansforetaket å følge disse retningslinjene.

Banklovkommisjonen har foreslått at den opplysningen gjelder skal kunne samtykke til utlevering av taushetsbelagte opplysninger. Etter departementets vurdering bør det være de som har krav på taushet som må samtykke til utlevering av taushetsbelagte opplysninger. Det er ikke alltid at det bare er den som opplysningen gjelder som har krav på taushet. Departementets forslag er i samsvar med systemet i forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1.

Adgang til å utlevere opplysninger til andre etter skriftlig samtykke fra den som har krav på taushet, bør etter departementets vurdering også omfatte samtykke gitt på annen måte, herunder elektronisk, jf. blant annet FNOs høringsmerknad. Det vises til lovforslaget § 16-2 annet ledd. Det må i så fall være en forutsetning at personvernet ikke blir materielt svekket og at samtykket er gitt i henhold til betryggende rutiner og kontroll. Departementet bemerker at det fortsatt kreves et «aktivt» samtykke, som etter gjeldende rett, jf. Finanstilsynets rundskriv nr. 11/2000.

Departementet har også, blant annet etter innspill fra FNO i høringsrunden, vurdert om Banklovkommisjonens utkast til § 13-20 fjerde ledd, med krav om styrevedtak, er for strengt. Bestemmelsen i utkastet § 13-20 fjerde ledd, som svarer til § 16-2 tredje ledd i departementets forslag, er en særlig unntaksbestemmelse hvor det er en rekke vilkår som må være oppfylt for at unntaket kommer til anvendelse. Bestemmelsen krever ikke at hver enkeltstående utlevering av informasjon må være behandlet i styret, men styret må fastsette retningslinjer som, som et minimum, må ta stilling til forskjellige typetilfeller. Det vises til lovforslaget § 16-2 tredje ledd. Det er ikke adgang for styret til å fastsette retningslinjer som gir en helt generell adgang til rutinemessig utveksling av opplysninger mellom finansforetak.

For øvrig viser departementet til at lovforslaget bygger på gjeldende regler og praksis, samt konsesjonsvilkårene fastsatt av Datatilsynet. Som opplyst i Banklovkommisjonens omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.4, er adgangen til å utlevere blant annet helseopplysninger til andre meget begrenset. Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens utkast om at finansforetak skal ha kontrollordninger for å sikre at kundeopplysninger blir behandlet på en betryggende måte og at uvedkommende ikke får tilgang eller kjennskap til opplysningene. Det vises til lovforslaget § 16-2 fjerde ledd. Bestemmelsen er generell, og suppleres av de mer detaljerte bestemmelsene i personopplysningsloven §§ 13 og 14 med tilhørende forskrift.

Departementet foreslår å videreføre finansieringsvirksomhetsloven § 4b-4, som åpner for rutinemessig utveksling av opplysninger i nærmere angitte saker knyttet til betalingstransaksjoner, som en egen bestemmelse i avsnittet om virksomhetsregler for betalingstjenestevirksomhet. Det vises til forslaget til § 13-21.

Departementet foreslår, i tråd med Banklovkommisjonens utkast, enkelte unntak fra taushetsplikten etter §§ 9-7 og 16-2 for utveksling av visse typer opplysninger innad i et finanskonsern. Unntakene fra taushetsplikten innebærer at det ikke er nødvendig med samtykke fra den enkelte kunde for å utveksle slike kundeopplysninger innenfor konsernet. Slik utveksling av opplysninger innenfor et finanskonsern vil i noen tilfeller være nødvendig for å kunne oppfylle myndighetsfastsatte krav. Videre vil for eksempel opprettelse av et felles kunderegister kunne lette foretakenes administrasjon av kundeforholdet, og øke deres samlede konkurransekraft. På den annen side er departementet enig med Banklovkommisjonen i at personvernhensyn tilsier at utveksling av kundeopplysninger mellom konsernforetak uten samtykke fra kunden bare bør tillates i begrenset grad. Ved utforming av unntaket fra taushetsplikt for utveksling av kundeopplysninger mellom konsernforetak, har departementet lagt vekt på at Banklovkommisjonens utkast i hovedsak lovfester og viderefører tidligere praksis og de vilkår Datatilsynet har satt for sine konsesjoner til banker og andre finansinstitusjoner. Etter departementets vurdering har Banklovkommisjonens utkast fått en hensiktsmessig utforming. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det bør være et vilkår for anvendelsen av unntaket at også den som mottar opplysningene er underlagt taushetsplikt etter lovens §§ 9-7 og 16-2. Departementet viser til lovforslaget § 18-5 som tilsvarer Banklovkommisjonens utkast til § 15-5.

Habilitet mv.

Regler som har til formål å sikre uavhengighet og integritet hos finansforetakenes tillitsvalgte og ansatte er etter departementets vurdering viktige for tilliten til finansforetakene og til at disse fatter beslutninger på riktig grunnlag. Departementet følger derfor opp Banklovkommisjonens forslag til bestemmer i lovutkastet kapittel 9. Lovforslaget § 9-1 regulerer adgangen til å være styremedlem eller ansatt i flere finansforetak samtidig (gjensidig representasjon). Departementet foreslår at det ikke bare er hensynet til konkurranseforholdene som bør være avgjørende for om en person kan være medlem av flere styrer, men alle de hensyn som loven skal ivareta, herunder hensynet til konkurranse. Departementet foreslår videre å presisere at unntaket for tilfeller der det er ubetenkelig ut fra de hensyn loven skal ivareta også skal gjelde for regelen i annet ledd, jf. Pensjonskasseforeningens høringsmerknad. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens utkast til § 9-2 om verv i foretak med forretningsforbindelser til finansforetaket, med enkelte språklige presiseringer.

Departementet legger til grunn at det derfor er hensiktsmessig at bestemmelsene som skal sikre uavhengighet og integritet i kapittel 9 ikke bare retter seg mot den delen av de ansatte som inngår i foretakets formelle ledelse, men også mot dem som rent faktisk fatter beslutninger – som i Banklovkommisjonens utkast omtales som den «faktiske ledelse». Det må foretas en konkret vurdering av hvilke personer i det enkelte finansforetak som omfattes når pliktsubjektene avgrenses på denne måten. Når det gjelder bestemmelsen om godtgjørelse fra andre enn finansforetaket, er departementet enig med Banklovkommisjonen i at denne bestemmelsen bør gjelde alle ansatte i foretaket, og at den bør gjelde all godtgjørelse som den ansatte mottar fra andre enn finansforetaket «i anledning sitt arbeid» for foretaket. Departementet viser til at bestemmelsen svarer til aksje- og allmennaksjeloven § 6-17, men at forbudet i Banklovkommisjonens utkast går noe lengre enn de tilsvarende bestemmelsene i aksjelovene. Forbudet i aksjeloven § 6-17 gjelder kun «i anledning av rettshandel for selskapet». Det forbudet bør imidlertid ikke være til hinder for at det åpnes for mindre og minnelige gaver i tilknytning til spesielle begivenheter og høytider, så lenge dette er i samsvar med retningslinjer vedtatt av finansforetaket, jf. høringsmerknaden fra Finansnæringens Fellesorganisasjon. Det vises for øvrig til spesialmerknaden til § 9-4.

Finansforetak bør som etter gjeldende rett, bare ha adgang til å yte lån eller stille sikkerhet for sine egne ansatte og tillitsvalgte når det er ubetenkelig ut fra hensynet til finansforetakenes tillit. Etter departementets vurdering er de vilkårene som er oppstilt i utkastet §§ 9-9 første ledd og 9-10 annet ledd, tilstrekkelig til å oppnå dette. Videre mener departementet at for at reglene skal få den tilsiktede virkning, må også lån og garantier til personlige nærstående omfattes, jf. lovforslaget § 9-9 fjerde ledd. Departementet foreslår å utvide kretsen av personlige nærstående til også å omfatte selskaper som nevnt i allmennaksjeloven § 1-5 annet ledd nr. 3, da de samme hensynene gjør seg gjeldende overfor slike foretak som for andre personlige nærstående.

7.3 Kundebehandling

7.3.1 Gjeldende rett

Finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven regulerer det avtalerettslige forholdet mellom finansforetak og deres kunder. Finansieringsvirksomhetsloven oppstiller noen særskilte opplysningsplikter for finansforetakene. Finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-11 til 2-14 krever at finansforetakene gir kunden opplysninger knyttet til priser, produktpakker og låneavtaler. Bestemmelsene gir også hjemmel til å fastsette nærmere regler om dette i forskrift. Finansdepartementet har fastsatt regler om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter i forskrift 25. september 2006 nr. 1317, og regler om produktpakker mv. i forskrift 1. juni 1990 nr. 429.

Finansavtaleloven § 47 oppstiller for øvrig en frarådingsplikt for finansforetakene ved inngåelse av avtaler om lån. Bestemmelsen innebærer at en finansinstitusjon har plikt til å fraråde en forbruker å ta opp lån, dersom finansinstitusjonen må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra låneopptak.

Verdipapirhandelloven regulerer investeringstjenester, herunder rådgivning, knyttet til finansielle instrumenter som for eksempel aksjer og verdipapirfondsandeler. Verdipapirhandelloven gjennomfører EUs direktiv om markeder for finansielle instrumenter (MiFID) i norsk rett. Både loven og direktivet oppstiller nærmere krav til verdipapirforetakenes behandling av kunder og foretakets interne organisering av sin kundebehandling. Det er gitt utfyllende bestemmelser i forskrift 29. juni 2007 nr. 826 til verdipapirhandelloven kapittel 9 og 10. I den grad finansforetak driver virksomhet som omfattes av verdipapirhandelloven, vil verdipapirhandellovens regler om behandling av kunder (interessekonflikter, god forretningsskikk, krav til vurdering av egnethet osv.) komme til anvendelse på denne delen av virksomheten.

Bransjen har selv innført en egen autorisasjonsordning for finansielle rådgivere. Ordningen er et samarbeidstiltak, etablert ved en egen avtale mellom Finans Norge, Finansforbundet og Verdipapirfondenes forening (VFF). Ordningen er ikke lovregulert.

Finansieringsvirksomhetsloven og forsikringsvirksomhetsloven inneholder ikke tilsvarende utførlig regulering av foretakenes forhold til kunder og organisering av kundebehandling som verdipapirhandelloven.

I tillegg til de særskilte bestemmelsene på finansområdet vil markedsføringslovens generelle bestemmelser komme til anvendelse på finansforetakenes markedsføring av produkter og tjenester.

7.3.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet en egen bestemmelse om finansforetakenes kundebehandling, jf. utkastet § 13-19. Bestemmelsen er utformet som en organisatorisk bestemmelse, som stiller krav til foretakenes organisering av kundebehandling. Utkastet legger således ikke opp til en direkte regulering av selve kundebehandlingen. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det behov for å utvide gjeldende regler om foretakenes forhold til kunder, blant annet sett hen til den senere tids utvikling på finansområdet. Videre gir kommisjonen uttrykk for at slike ytterligere regler vil kunne ha betydning både for kundenes rettsstilling, men også for det alminnelige tillitsforholdet mellom finansforetaket og kundene, noe som er avgjørende for velfungerende finansmarkeder.

Banklovkommisjonen presiserer at den foreslåtte bestemmelsen i utkastet § 13-19 må leses i sammenheng med, og suppleres av, utkastet § 13-1 om forsvarlig virksomhet og god forretningsskikk.

Det følger av utkastet § 13-19 første ledd at finansforetak skal organisere kundebehandlingen sin slik at kundene blir behandlet med kompetanse og fagkyndighet tilpasset de ulike tjenestene som foretakets virksomhet omfatter. Herunder skal det legges vekt på at foretakets kundebehandlere kan gi forsvarlig rådgivning og veiledning tilpasset kundens situasjon.

Videre foreslår Banklovkommisjonen at det stilles krav om at finansforetakene etablerer systemer og rutiner for å sikre at finansavtalelovens og forsikringsavtalelovens bestemmelser om opplysningsplikt og utforming av kundeavtaler oppfylles. Dette følger av utkastet § 13-19 annet ledd.

Finansforetakenes tilbud av spare- og kapitalprodukter er særskilt tatt opp av Banklovkommisjonen. Kommisjonen viser til at kundenes behov for veiledning og rådgivning er særlig markert ved markedsføring og tilbud av slike produkter. Etter Banklovkommisjonens vurdering, og sett i sammenheng med verdipapirhandellovens krav til investeringsrådgivning, bør det stilles krav om at foretak som tilbyr slike produkter skal etablere ordninger for å sikre at kundegrupper på en betryggende måte blir gjort kjent med en rekke forhold ved investeringene. Dette omfatter blant annet graden av risiko, kostnadsansvar, forventet netto avkastning, bindingstid, oppsigelse, inn/utbetalingsordninger. Bestemmelsen er tatt inn i utkastet § 13-19 tredje ledd første punktum. Banklovkommisjonen har vurdert om det bør innføres en tilsvarende frarådingsplikt som den som følger av finansavtaleloven § 47 for låneavtaler, ved inngåelse av avtale om investering i spare- og kapitalprodukter. Banklovkommisjonen kommer imidlertid til at spørsmål knyttet til finansforetakenes veilednings- og rådgivningsplikter må vurderes på bakgrunn av de særlige forhold knyttet til de spare- og kapitalprodukter det gjelder. Kommisjonen foreslår derfor ikke en frarådingsplikt i tilknytning til finansforetakenes markedsføring og salg av spare- og kapitalprodukter.

Banklovkommisjonen har også drøftet om det bør innføres et krav om at foretakene skal gi Finanstilsynet melding om nye spare- og kapitalprodukter før de blir markedsført, etter mønster av forsikringsvirksomhetslovens meldeplikt for livsforsikringsprodukter, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-6. Banklovkommisjonen konkluderer med at det ikke er grunn til å anta at utforming og markedsføring av vanskelig tilgjengelige eller ugunstige spare- og kapitalprodukter har sammenheng med mangel på dialog med Finanstilsynet. Banklovkommisjonen foreslår derfor ikke å innføre en slik meldeplikt. I stedet foreslår Banklovkommisjonen at det tas inn i utkastet en egen bestemmelse om at Finanstilsynet kan stille særskilte krav til kundebehandlernes uavhengighet og fagkyndighet ved finansforetakenes markedsføring av spare- og kapitalprodukter. Det vises til utkastet § 13-19 tredje ledd annet punktum.

Finansforetakenes håndtering av interessekonflikter omhandles i utkastet § 13-19 fjerde ledd. Banklovkommisjonen foreslår at finansforetakene skal innrette sin virksomhet slik at risikoen for interessekonflikter begrenses til et minimum. Dette gjelder potensielle interessekonflikter mellom foretaket og dets kunder, men også mellom ulike kunder og kundegrupper. Tilsvarende skal risikoen for kundebehandling i strid med god forretningsskikk også begrenses til et minimum. Utkastet krever videre at finansforetaket skal ha betryggende ordninger og rutiner for å identifisere og eventuelt motvirke slike risikoforhold innenfor de ulike områder av virksomheten.

Banklovkommisjonen har foreslått at det tas inn en forskriftshjemmel i utkastet § 13-19 femte ledd. Banklovkommisjonen viser til at det vil kunne være behov for utfyllende bestemmelser for eksempel om spare- og kapitalprodukter og om håndtering av eventuelle interessekonflikter. Videre viser kommisjonen til at det vil kunne være behov for å gi regler om tjenester som finansforetak tilbyr som ikke omfattes av finansavtalelovgivningen.

Banklovkommisjonen foreslår for øvrig ikke endringer i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-11 til 2-14 om blant annet opplysninger om priser, produktpakker og låneavtaler, slik at disse videreføres.

7.3.3 Høringsinstansenes merknader

Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) mener at det er behov for å styrke forbrukerbeskyttelsen på finansområdet og støtter utkastets bestemmelser om etablering av regler om kompetanse og fagkyndighet hos kundebehandler og forsvarlig rådgivning og veiledning ved valg av produkter.

FNO støtter i hovedsak utkastets bestemmelse om finansforetaks organisering av kundebehandlingen. FNO gir imidlertid uttrykk for at Banklovkommisjonens utkast ikke kan være til hinder for at finansforetakene forskjellsbehandler kunder og kundegrupper, så fremt en forskjellsbehandling ikke er urimelig. Dette bør ligge innenfor foretakenes forretningsmessige handlefrihet. Forbrukerrådet mener på sin side at det er viktig at kundene får informasjon om foretakets praksis knyttet til forskjellsbehandling av kunder og kundegrupper, og at denne praksisen ikke kan anses som interne forretningshemmeligheter.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har merknader til spørsmålet om finansforetakene bør pålegges en frarådingsplikt ved markedsføring av spare- og kapitalprodukter. Forbrukerrådet mener det bør vurderes å innføre en slik frarådingsplikt, blant annet fordi en slik konkret plikt vil kunne gjøre det lettere for kunder å nå frem med sine krav mot finansforetak enn ved henvisning til mer generelle bestemmelser (som for eksempel avtaleloven § 36, krav til god forretningsskikk). Som et alternativ til en frarådingsplikt viser Forbrukerrådet til verdipapirhandelloven § 10-11 fjerde ledd som stiller krav om at verdipapirforetak skal tilby tjenester og finansielle instrumenter som «egner seg» for vedkommende kunde. Forbrukerombudet viser til at en frarådingsplikt vil kunne styrke forbrukerbeskyttelsen i noen tilfeller. Forbrukerombudet uttaler:

«Det bør ved vurderingen av innføring av en eventuell frarådningsplikt være naturlig å se hen til dagens regulering av en investeringsrådgivers plikter overfor kunder etter verdipapirhandelloven. Ut fra prinsippene i verdipapirhandelloven med forskrifter skal en investeringsrådgiver tilby kunden produkter som er egnet for vedkommende ut fra en kartlegging av kundens investeringsmålsetninger, jf. blant annet vphl. § 10-11 fjerde ledd. Et produkt som må frarådes vil etter mitt syn aldri oppfylle verdipapirhandelslovens krav til «egnethet». Gitt at investeringsrådgivning foregår i samsvar med reglene i verdipapirhandelloven vil det ikke være passende å ha en parallell frarådningsplikt. Det vil derfor være noe uheldig å oppstille en frarådningsplikt i situasjoner som omfattes av vphl. § 10-11 fjerde ledd.

Det kan imidlertid diskuteres hvorvidt det burde innføres en regel om frarådningsplikt for spareprodukter som ikke tilbys som ledd i investeringsrådgivning eller aktiv forvalting. Jeg stiller meg i utgangspunktet positiv til dette. På verdipapirhandellovens område følger en slik frarådningsplikt i dag av vphl. § 10-11 femte ledd.

For salg av spareprodukter som faller utenfor verdipapirhandellovens område mener jeg at det i de krav som stilles til god forretningsskikk, jf. den foreslåtte § 13-1 tredje ledd, ligger en plikt til ikke å råde forbrukere til å kjøpe spareprodukter som i tilfelle skulle være frarådet. En lovbestemt frarådningsplikt vil således kunne fremstå som en adgang til å tilby uegnede produkter, i strid med god forretningsskikk, hvorpå frarådningen vil kunne fri foretaket for ansvar. Det vil isolert sett være uheldig og svekke forbrukerens stilling.

Videre vil en generell frarådningsplikt kunne være aktuell ved formidling av spareprodukter som har egenskaper som avviker fra hva som må anses vanlig, uavhengig av kundens individuelle forhold. Eksempelvis vil dette kunne gjelde produkter som er eksponert for svært høy risiko, produkter som er helt eller delvis lånefinansiert eller som er underlagt bindingstid eller på annen måte har en usikker likviditet. I slike tilfeller kan en frarådningsplikt være et positivt bidrag til en styrket forbrukerbeskyttelse på området. Uavhengig av en frarådningsplikt burde foretakene pålegges en særlig informasjonsplikt som tydelig fremhever egenskaper ved spareprodukter som skiller dem fra hva forbrukerne normalt vil forvente av et spareprodukt.

Uavhengig av de berørte spørsmål om i hvilke tilfeller og ved hvilken terskel en eventuell frarådningsplikt skulle inntre er jeg positiv til å lovfeste sivilrettslige konsekvenser for foretak som selger spareprodukter som skulle vært frarådet.

Dersom spørsmålet om frarådningsplikt tas opp til vurdering vil jeg på bakgrunn av ovennevnte understreke viktigheten av et man i vurderingen også ser hen til de eksisterende krav til god forretningsskikk og reglene i verdipapirhandelloven. Dette for å unngå at en «fraråding» ikke kan bli utnyttet som en adgang til å legitimere brudd på god forretningsskikk. Jeg vil også understreke at det bør være en målsetning at nivået på forbrukerbeskyttelsen ikke bør legges lavere enn nivået i verdipapirhandelloven når det er tale om lignende eller tilsvarende tjenester.»

Forbrukerrådet mener at det bør lovfestes en plikt for finansforetakene til å melde sine spare- og kapitalprodukter til Finanstilsynet, på lik linje med livsforsikringsselskapers plikt etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-6. Forbrukerrådet viser også til at mange av kundereglene etter Banklovkommisjonens forslag fortsatt vil ligge i henholdsvis finansieringsvirksomhetsloven og forsikringsvirksomhetsloven, og mener at dette vil gjøre det krevende for kundene å finne frem til hvilke regler som gjelder og hvordan de er å forstå.

Finansforbundet foreslår at finansforetakene skal pålegges å inngå avtaler med de tillitsvalgte om plikt for foretaket til jevnlig faglig oppdatering av de ansatte.

7.3.4 Departementets vurdering

Finansforetakenes organisering av sin kundebehandling er en viktig side av foretakenes virksomhet. For finansforetakenes kunder er det viktig at regelverket i tilstrekkelig grad regulerer og beskytter deres rettigheter og stilling overfor finansforetakene. Dette gjelder også retten til å få sine saker behandlet på en nøytral og profesjonell måte, uavhengig av hvordan henvendelsen til foretaket skjer. For finansforetakene er det viktig at de har kundenes tillit og tillit i markedet generelt. Denne tilliten er igjen viktig for velfungerende finansmarkeder. Departementet viser til at de høringsinstansene som har uttalt seg, støtter hovedtrekkene i en slik bestemmelse om kundebehandling som Banklovkommisjonen har foreslått. Dette taler for at det bør lovfestes krav til finansforetakenes organisering av denne delen av virksomheten.

Finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven inneholder nærmere regler om det avtalerettslige forholdet mellom finansforetakene og kundene, herunder om hvilke plikter finansforetakene har overfor kundene ved avtaleinngåelse. Noen slike regler finnes også i finansieringsvirksomhetsloven, jf. omtalen ovenfor under avsnittet om gjeldende rett. Som Banklovkommisjonen peker på, er det ikke nå foretatt en alminnelig gjennomgang av temaet kundebehandling/forholdet til kunder som sådan. I forslag til ny lov om finansforetak er det etter departementets vurdering heller ikke på sin plass å foreslå mer generelle regler om forholdet mellom finansforetak og deres kunder. Dette hører i hovedsak hjemme i avtalelovgivningen. De reglene som Banklovkommisjonen har foreslått, retter seg imidlertid mot finansforetakene og deres interne organisering av kundebehandlingen. Som nevnt i kapittel 4.1, legger departementet opp til å oppheve finansieringsvirksomhetsloven og i stedet innarbeide de resterende delene av finansieringsvirksomhetsloven i lovforslaget. I tråd med dette har departementet foreslått å videreføre finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-11 til 2-14 i kapittel 13 i lovforslaget. Departementet foreslår imidlertid å oppheve finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-12 og 2-12 a om opplysningsplikt overfor låntakere og om låneavtalen. Det materielle innholdet i disse bestemmelsene er dekket av finansavtalelovens regler om låneavtaler, og endringen har derfor ikke materiell betydning.

Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til regler om kundebehandling, som stiller nærmere krav til hvordan finansforetakene skal innrette og organisere sin kundebehandling. Forslaget følger i hovedtrekk den tilnærming som er valgt på verdipapirområdet, jf. også omtale ovenfor under gjeldende rett, men departementet har foreslått enkelte redaksjonelle endringer av bestemmelsen. Det vises til omtale av de redaksjonelle endringene i spesialmerknaden til lovforslaget § 16-1, som i hovedsak svarer til utkastet § 13-19.

Departementet har vurdert om finansforetakene bør pålegges en særskilt frarådingsplikt ved markedsføring og tilbud av spare- og kapitalprodukter. Forbrukerombudet har i sin høringsuttalelse vist til at en slik plikt ikke entydig vil kunne være i forbrukernes/kundenes interesse. Departementet er enig i dette, og er kommet til at en slik plikt ikke inntas i lovforslaget.

Departementet er for øvrig enig med Banklovkommisjonen i at det ikke foreslås å innføre en meldeplikt for spare- og kapitalprodukter før disse markedsføres. Det vises til Banklovkommisjonens omtale av dette i NOU 2011: 8 Bind B s. 867.

Finansforetakenes organisering av sin kundebehandling er en viktig side av foretakenes virksomhet. For finansforetakenes kunder er det viktig at regelverket i tilstrekkelig grad regulerer og beskytter deres rettigheter og stilling overfor finansforetakene. For finansforetakene er det viktig at de har kundenes tillit og tillit i markedet generelt. Denne tilliten er igjen viktig for velfungerende finansmarkeder. Ved lovendring 11. april 2014 nr. 12, basert på departementets forslag i Prop. 188 L (2012–2013), ble det inntatt nye regler i blant annet finansieringsvirksomhetsloven om nemndbehandling av tvister mellom finansforetak og deres kunder. Reglene innebærer hjemmel for Kongen til å bestemme i forskrift at finansforetak skal være tilsluttet en klagenemnd som nevnt i finansavtaleloven § 4 eller forsikringsavtaleloven § 20-1. Det er videre fastsatt at et finansforetak skal, dersom det ikke følger en uttalelse fra en klagenemnd i tvist med en forbrukerkunde, dekke egne og motpartens nødvendige sakskostnader ved domstolsbehandling i første instans av samme tvist mellom de samme partene. Dette skal gjelde tilsvarende for behandling i høyere rettsinstanser dersom finansforetaket er den ankende part. Lovforslaget bygget på utkast og initiativ fra Banklovkommisjonen og Finanskriseutvalget, jf. henholdsvis NOU 2011: 8 og NOU 2011: 1. Departementet foreslår at de nye lovreglene videreføres i lovforslaget, jf. § 16-3, samt §§ 2-10 og 2-11.

Behandling av personopplysninger i tilknytning til autorisasjonsordninger for ansatte

I lovforslaget § 9-5 foreslår departementet en bestemmelse om behandling av personopplysninger i tilknytning til autorisasjonsordninger for ansatte. Forslaget er en videreføring av forslaget til ny bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven § 5-4, som ble fremmet i Prop. 87 L (2013–2014), jf. omtale i kapittel 9. Departementet viser til nærmere omtale av forslaget der.