13 Merknader til de enkelte bestemmelsene

13.1 Kapittel 1. Formål og virkeområde, definisjoner mv.

Til § 1-1 Formål

Paragrafen er ny sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast, og viderefører formålsbestemmelsen som ble tatt inn i finansieringsvirksomhetsloven § 1-1 ved lovendring 14. juni 2013 nr. 34. Det vises til nærmere omtale i Prop. 96 L (2012–2013).

Et hovedformål med lovregler for finansforetak er å bidra til finansiell stabilitet. Reglene i lovforslaget stiller blant annet krav om at finansforetakene er solide samt at de virker på en hensiktsmessig og betryggende måte. Dette reflekteres i formålsbestemmelsen. Det er gjort noen redaksjonelle og tekniske endringer i bestemmelsen sammenlignet med gjeldende rett. Begrepet «finansforetak» dekker både banker og andre finansforetak, jf. merknaden til § 1-3.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i kapittel 4.2 ovenfor.

Til § 1-2 Virkeområde

Paragrafen om virkeområde er utformet noe annerledes enn Banklovkommisjonens utkast § 1-1 og virkeområdebestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven. Første ledd fastsetter at loven gjelder enhver som skal drive eller driver virksomhet som er omfattet av loven. Mange av bestemmelsene i loven gjelder bare for finansforetak og finanskonsern. En del av bestemmelsene gjelder for ansatte og tillitsvalgte i finansforetak, jf. for eksempel bestemmelsene i kapittel 9. Noen av bestemmelsene i loven retter seg imidlertid mot andre enn finansforetak og personer med særlig tilknytning til finansforetak. Eksempler på dette er §§ 2-1 til 2-6 om konsesjonspliktig virksomhet og § 2-19 og 2-20 om enerett til å bruke «bank» og «forsikring» i foretaksnavnene sine, som i praksis er forbud for andre mot å utøve slik virksomhet og mot å bruke slike begrep i foretaksnavn. Virkeområdet er derfor ikke avgrenset til finansforetak og finanskonsern.

Utformingen av virkeområdet innebærer at også utenlandske foretaks virksomhet i Norge er omfattet. Det er gitt nærmere regler om utenlandske foretaks virksomhet her i riket i loven kapittel 5, jf. annet ledd. Det vises til nærmere omtale av utenlandske finansforetaks virksomhet her i riket i kapittel 4.7 ovenfor.

Første ledd fastsetter videre at den geografiske avgrensningen til Norge ikke gjelder for norske finansforetak, slik at loven i utgangspunktet også regulerer norske finansforetaks virksomhet i utlandet. Det er gitt nærmere regler om norske finansforetaks virksomhet i utlandet i loven kapittel 4. Det vises til nærmere omtale av norske finansforetaks virksomhet i utlandet i proposisjonen kapittel 4.6 ovenfor.

Tredje ledd gir Kongen myndighet til å avgjøre i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, jf. Justisdepartementets høringsuttalelse. Etter lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 2 gjelder ikke annen norsk lovgivning enn lovgivning innen privatrett og strafferett samt lovgivning om rettspleie på Svalbard, uten at dette fastsettes særskilt. Det vises til nærmere omtale i kapittel 4.2 ovenfor.

Til § 1-3 Finansforetak

Paragrafen definerer begrepet «finansforetak», som er et sentralt koblingsbegrep i loven. Paragrafen viderefører i hovedsak finansieringsvirksomhetsloven §§ 1-3 og 1-4 og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 1-3.

Etter første ledd regnes følgende som finansforetak:

• Bank, det vil si foretak med tillatelse til å motta innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten og til å yte kreditt for egen regning, jf. § 2-7. Finansforetaksloven skiller mellom sparebanker og andre banker. Som sparebank regnes bank hvor stifterne eller andre ikke har rett til utbytte av virksomheten utover eventuell forrentning av egenkapitalbevis. Øvrige banker, det vil si banker som ikke er sparebank, tilsvarer det som etter gjeldende rett kalles forretningsbanker, men denne betegnelsen videreføres ikke i finansforetaksloven.

• Kredittforetak, det vil si foretak med tillatelse til å motta andre tilbakebetalingspliktige midler enn innskudd fra allmennheten og til å yte kreditt for egen regning, jf. § 2-8.

• Finansieringsforetak, det vil si foretak med tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet, men som ikke har tillatelse til å motta tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, jf. § 2-9. Betegnelsen omfatter således ikke kredittforetak, noe som er en endring i forhold til gjeldende rett.

• Forsikringsforetak, det vil si livsforsikringsforetak, skadeforsikringsforetak, kredittforsikringsforetak og gjenforsikringsforetak, samt holdingforetak som er morselskap i et finanskonsern som utelukkende eller i hovedsak bare omfatter forsikringsforetak, jf. §§ 2-12 til 2-15.

• Pensjonsforetak, det vil si pensjonskasser, jf. § 2-16 og innskuddspensjonsforetak, jf. § 2-17, jf. definisjonen § 1-5 femte ledd.

• Holdingforetak i finanskonsern, det vil si foretak som bare skal være morselskap i finanskonsern, og som etter sine vedtekter ikke skal drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i finansforetak og i tilfelle andre foretak som inngår i konsernet, jf. § 17-3.

Betalingsforetak, det vil si foretak med tillatelse til å utføre betalingstjenester, jf. § 2-10, og e-pengeforetak, det vil si foretak med tillatelse til å utstede betalingsmidler i form av elektroniske penger, jf. § 2-11, regnes som finansforetak med mindre annet er bestemt i loven eller i forskrift gitt i medhold av loven, jf. annet ledd. Dette er en systematisk endring fra gjeldende rett, hvor slike foretak ikke regnes som finansinstitusjon. Materielt er imidlertid reglene for slike foretak uendret.

Låneformidlingsforetak, det vil si foretak som ikke driver annen finansieringsvirksomhet enn organisert eller ervervsmessig formidling av lån eller garanti for lån, jf. § 2-18, regnes ikke som finansforetak.

Til § 1-4 Finanskonsern

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 1-5 og definerer konsern og samarbeidende gruppe. Første og annet ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav a og bestemmer blant annet at som finanskonsern regnes konsern der minst ett foretak som ikke er morselskapet, er et finansforetak. Videre regnes også konserngruppe etablert ved samarbeidsavtale mellom sparebank og gjensidig forsikringsforetak om at foretakene skal ha et felles styre og i tilfelle andre felles foretaksorganer, som finanskonsern. Banklovkommisjonens forslag om å åpne for at slik konserngruppe også kan etableres ved samarbeidsavtale mellom to sparebanker, er ikke fulgt opp. Bankvirksomhet skal som hovedregel organiseres innenfor ett foretak i konsernet.

Banklovkommisjonens utkast til definisjon av delkonsern er tatt ut, da begrepet delkonsern ikke benyttes andre steder i loven. Et finanskonsern kan bestå av flere mindre konserner som hver for seg også oppfyller konserndefinisjonen.

To eller flere finansforetak som har etablert et organisert samarbeid på avgrensede virksomhetsområder innenfor ett eller flere finansforetak hvor finansforetak i samarbeidsgruppen direkte og indirekte til sammen har mer enn 50 prosent av eierinteressene, regnes som en samarbeidende gruppe. En samarbeidende gruppe regnes ikke i seg selv som et konsern. Det skilles mellom foretakene som deltar i en samarbeidende gruppe, og foretakene som utfører samarbeidet. Foretakene som har inngått samarbeidet (horisontalt), deltar i den samarbeidende gruppen. Den samarbeidende gruppen har etablert foretak (vertikalt), som utfører den virksomhet som omfattes av samarbeidet, for eksempel et boligkredittforetak. Nærmere regler om samarbeidende gruppe følger av §§ 17-12 og 17-13.

Det vises til nærmere omtale av finanskonsern og samarbeidende grupper i proposisjonen kapittel 8 ovenfor og til merknadene til lovbestemmelsene i kapittel 17 nedenfor.

Til § 1-5 Definisjoner

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 1-7 første, femte og syvende til ellevte ledd. Innholdet av de andre definisjonene i Banklovkommisjonens utkast fremgår av konsesjonsbestemmelsene til det enkelte foretak, jf. kapittel 2 og 12 (finansstiftelse).

Kredittinstitusjon, jf. fjerde ledd er et samlebegrep som omfatter norske banker og kredittforetak, samt utenlandske foretak som har tillatelse til å ta imot innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmenheten. På samme måte er «pensjonsforetak» et samlebegrep som omfatter pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak, jf. femte ledd.

I sjette ledd defineres «filial» som et forretningssted som etableres av finansforetak og som kan utføre forretninger for foretaket. Dersom den fysiske tilstedeværelsen mangler, og forretningene utføres fra et av foretakets forretningssteder i utlandet, vil det som utgangspunkt foreligge «grensekryssende virksomhet» i lovens forstand.

Det vises for øvrig til omtale av definisjonene i NOU 2011: 8 Bind B s. 634–635.

Til § 1-6 Unntak fra loven

Finansforetaksloven regulerer i hovedsak finansforetak og finanskonsern og deres virksomhet. Finansforetak er foretak som nevnt i § 1-3, det vil si foretak som driver virksomhet som nevnt i lovens §§ 2-1 til 2-6. Utgangspunktet for loven er at bestemmelsene retter seg mot alle som driver virksomhet som er omfattet av loven, jf. § 1-2 første ledd. Etter første ledd gjelder loven likevel ikke Norges Bank, Statens Pensjonskasse eller foretak eiet av staten som er finansiert over statsbudsjettet, og som er undergitt særskilte regler fastsatt ved annen lov, når ikke annet følger av bestemmelse gitt i eller i medhold av lov. Bestemmelsen svarer i hovedsak til § 1-1 annet ledd i Banklovkommisjonens utkast, men med enkelte redaksjonelle endringer.

Annet og tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 1-8 annet og tredje ledd. I noen tilfeller kan det være tvil om et foretak eller den virksomheten et foretak driver krever tillatelse etter loven her. I slike tilfeller kan departementet avgjøre om virksomheten krever tillatelse eller ikke, jf. annet ledd. Bestemmelsen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 1-2 tredje ledd. Kompetansen er etter gjeldende bestemmelse lagt til Kongen, men den har vært delegert til Finansdepartementet siden lovens ikrafttredelse.

Departementet kan også i særlige tilfelle unnta finansforetak og grupper av finansforetak, samt enkelte typer av virksomhet som drives av finansforetak, fra en eller flere bestemmelser i loven og kan blant annet sette vilkår for slikt unntak, jf. tredje ledd. Bestemmelsen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 annet og tredje ledd.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 4.2 ovenfor og i NOU 2011: 8 Bind B s. 635.

Til § 1-7 Forskrifter

Paragrafen gir forskriftshjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler til gjennomføring, utfylling og avgrensning av loven. Forskriftshjemmelen supplerer de mer konkrete forskriftshjemlene som er inntatt i andre bestemmelser i loven jf. for eksempel i kapittel 17 om finanskonsern og kapittel 14 om kapital- og soliditetskrav. Hjemmelen vil blant annet kunne benyttes til å gjennomføre i norsk rett mer detaljerte nye EU/EØS-rettsakter fastsatt av EU-kommisjonen med hjemmel i rettsakter som inngår i EØS-avtalen. Selv om forskriftshjemmelen er vidt formulert, er forskriftskompetansen avgrenset ved at eventuelle forskrifter gitt i medhold av denne bestemmelsen vil måtte ha et innhold i tråd med de prinsipper og rammer som er fastlagt i loven.

Siste del av paragrafen gir departementet adgang til å fastsette regler om makrotiltak ut fra hensynet til finansiell stabilitet. Eksempler på regler som kan vil kunne fastsettes med denne hjemmelen er begrensninger på belåningsgrad når et finansforetak gir lån og begrensninger på lånekunders gjeldsgrad. Bestemmelsen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 fjerde ledd, som ble vedtatt i lov 14. juni 2013 nr. 34. Det vises til omtale i Prop. 96 L (2012–2013). En øvre grense for belåningsgrad på boligeiendom (lånestørrelse i forhold til pantets verdi) er et instrument for makroregulering som har vært brukt i mange land over lang tid. Hovedformålet er å bidra til å dempe veksten i gjeld og boligpriser. Begrensning av maksimal gjeldsgrad, som begrenser en husholdnings mulighet for å ta opp lån til en viss andel av brutto inntekt, har også vært brukt i flere land i lang tid for å bidra til å dempe ubalanser i husholdningenes finansielle stilling, og kan være et nyttig supplement til et krav om maksimal belåningsgrad. Hjemmelen må ses i sammenheng med formålsbestemmelsen i § 1-1.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 4.4 ovenfor, og til omtale av Banklovkommisjonens utkast til § 1-8 første ledd i NOU 2011: 8 Bind B s. 635.

13.2 Kapittel 2. Krav om tillatelse til å etablere og drive virksomhet som finansforetak

Til § 2-1 Finansieringsvirksomhet

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 2-3. Det følger av første ledd første punktum at bare banker, kredittforetak og finansieringsforetak med tillatelse etter denne loven kan drive finansieringsvirksomhet. Forbudet er imidlertid ikke til hinder for at andre foretak driver finansieringsvirksomhet i den utstrekning de har tillatelse til det etter særlovgivningen. Etter annet punktum kan finansieringsvirksomhet også drives av utenlandske kredittinstitusjoner som har adgang til å drive slik virksomhet her i riket etter reglene i kapittel 5. Det vil si at filialer av kredittinstitusjoner fra andre EØS-land som oppfyller vilkårene i § 5-2, samt finansieringsforetak som oppfyller vilkårene i § 5-3, kan etablere seg og drive finansieringsvirksomhet her i riket. Den nærmere avgrensingen av virksomheten som er omfattet av kredittinstitusjonens tillatelse følger av § 5-2. Slike foretak kan også drive grensekryssende virksomhet her i riket etter § 5-5. Andre utenlandske foretak enn kredittinstitusjoner må ha tillatelse etter loven her for å kunne etablere filial her i riket, jf. § 5-6.

I annet ledd defineres finansieringsvirksomhet. Definisjonen svarer materielt sett til definisjonen i finansieringsvirksomhetsloven § 1-2 første ledd, men er redaksjonelt omarbeidet ved at det skilles mellom henholdsvis yting og formidling av kreditt og garantier, jf. bokstav a og b. I tråd med gjeldende rett omfatter «kreditt» alle former for kreditt, herunder lån. Innskudd på bankkonti regnes i denne sammenheng ikke som kreditt, selv om det å ha penger på en bankkonto reelt sett er å yte kreditt til banken.

Det følger av annet ledd bokstav a at finansiell leasing er finansieringsvirksomhet. Det er vanlig å skille mellom finansiell leasing og operasjonell leasing. Ved finansiell leasing vil det normalt være tre parter, selgeren av gjenstanden, leietakeren og leasingselskapet. Finansiell leasing har blant annet følgende karakteristika:

• Produktet erverves av leasingselskapet i tilknytning til leasingavtalen, dvs. at leasingavtalen er en forutsetning for kjøpsavtalen.

• Leasingselskapet påtar seg ikke ansvar for feil eller mangler ved produktet i leieperioden.

• Det er leietakeren som har ansvar for produktet utover normal slitasje, og ikke eier/leasingselskapet.

• Leieavtalen kan normalt ikke sies opp i leieperioden.

• Avtalen inneholder ingen rett for leietaker til å erverve produktet ved avtaleperiodens utløp, men standardavtalene inneholder en rett for leietaker til å fortsette leieforholdet til sterkt redusert pris. Ofte inngås avtale om kjøp etter leieperiodens utløp.

Ved operasjonell leasing vil det normalt være to parter, utleier av gjenstanden og leietaker. Ansvaret for produktet vil ligge hos leverandøren (utleier) i hele leieperioden, dvs. at utleier har den finansielle risikoen. Andre karakteristika er at avtalen normalt kan sies opp av begge parter med relativt kort frist, og at leietaker ikke har rett til å erverve produktet ved leieperiodens utløp. Den rene formen for operasjonell leasing er egentlig ordinær utleievirksomhet. Operasjonell leasing regnes ikke som finansieringsvirksomhet.

Virksomhet som nevnt i tredje leddbokstav a til f regnes ikke som finansieringsvirksomhet. Unntakene er formulert som unntak fra definisjonen av finansieringsvirksomhet, og innebærer at virksomhet som nevnt i unntakene kan drives av andre enn foretak med konsesjon uten hinder av forbudet i første ledd. Bestemmelsene viderefører materielt unntakene i gjeldende finansieringsvirksomhetslov §§ 1-2 og 1-3. Unntakene svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast, men er redaksjonelt endret ved at det gjøres unntak fra definisjonen i annet ledd istedenfor fra forbudet i første ledd.

Unntaket for finansagenter og finansrådgivere i bokstav e, er noe endret sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast. Det å drive låneformidling regnes som finansieringsvirksomhet, jf. annet ledd bokstav b, og låneformidlingsforetak er derfor ikke omfattet av unntaket. Adgangen for låneformidlingsforetak til å drive låneformidling er nærmere regulert i § 2-18. Etter denne bestemmelsen kan låneformidlingsforetak drive virksomhet som består i ervervsmessig formidling av lån eller garanti for lån etter at melding er sendt til Finanstilsynet. For finansagenter og finansrådgivere er det presisert at det bare er virksomhet som finansagent og finansrådgiver som er unntatt fra definisjonen av finansieringsvirksomhet. Virksomhet som finansagent og finansrådgiver er nærmere regulert i finansavtaleloven kapittel 6.

I fjerde ledd presiseres det at unntakene i bokstav d for den som yter kreditt som selger av en vare eller en tjeneste og bokstav f for finansiering som bare ytes i enkeltstående tilfeller, ikke gjelder dersom selger som ikke er forbruker, yter kreditt i forbindelse med salg av bolig som er knyttet til eller skal knyttes til andel i borettslag. Unntaket er nærmere omtalt i Prop. 115 L (2009–2010) kapittel 7. Unntaket innebærer at stiftere av borettslag ikke kan gi lån til kjøpere av borettslagsboliger som ikke har fått lån i et finansforetak med tillatelse etter loven her. Bestemmelsen gjelder kun selgere som ikke er forbruker. Dette innebærer at for eksempel salg av en borettslagsandel mellom slektninger, der det gis helt eller delvis betalingsutsettelse, ikke omfattes av fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder bare salg av borettslagsandeler, jf. omtale i Prop. 115 L (2009–2010) kapittel 7.4, ettersom det er for slike andeler at selgerfinansiering har vært en problemstilling.

Forskriftshjemmelen i femte ledd gir mulighet for departementet til i forskrift å avklare eventuelle grensespørsmål knyttet til rekkevidden av unntakene i tredje ledd, herunder fastsette plikter for og regler om tilsyn med foretak som driver virksomhet som nevnt i tredje ledd. Det kan for eksempel være aktuelt å pålegge slike foretak å stille sikkerhet for det ansvar de kan pådra seg ved utøvelse av virksomheten og at de skal være underlagt tilsyn av Finanstilsynet.

Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 5.1.4.1 ovenfor og til omtale av Banklovkommisjonens utkast i NOU 2011: 8 Bind B side 640–642.

Til § 2-2 Innskuddsvirksomhet mv.

Paragrafen svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast til § 2-4 men er redaksjonelt omarbeidet, jf. omtale i proposisjonen kapittel 5.1.4.1 ovenfor.

Første ledd viderefører bankenes innskuddsmonopol, jf. forretningsbankloven § 1 første ledd og sparebankloven § 1 første ledd. Innskuddsmonopolet innebærer at bare banker kan ta imot innskudd fra allmennheten. Innskudd er en underkategori av «innlån fra allmenheten». Begrepet innskudd brukes også i reglene om innskuddsgarantiordning, jf. lovforslaget kapittel 19 (se omtale i proposisjonen kapittel 10). Kravet om konsesjon som bank gjelder alle foretak som tar imot innskudd, og er ikke begrenset til foretak som driver finansieringsvirksomhet. Banker har en viss adgang til å bruke agenter til å ta imot innskudd. Posten tilbyr for eksempel grunnleggende banktjenester gjennom sitt landpostnett som agent for en bank som Posten har avtale om banktjenester med, jf. lov om tilbud av grunnleggende banktjenester gjennom Posten Norge AS’ ekspedisjonsnett § 2.Utenlandske kredittinstitusjoner kan ta imot innskudd her i riket etter reglene i kapittel 5, jf. §§ 5-2, 5-5 og 5-6.

I annet ledd er det presisert at mottak av betalingsmidler for å utstede elektroniske penger ikke regnes som innskudd fra en ubestemt krets av innskytere, og at det samme gjelder betalingsmidler mottatt av betalingsforetak eller e-pengeforetak i forbindelse med oppdrag om betalingstjenester. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 2-4 tredje ledd og viderefører gjeldende bestemmelse i forretningsbankloven § 1. Slike betalingsmidler skal ikke være rentebærende, og skal enten være atskilt og identifisert på en slik måte at de ikke kan være gjenstand for tvangsfullbyrdelse for dekning av krav fra andre av foretakets fordringshavere, eller være garantert av et forsikringsforetak eller en bank som ikke tilhører samme konsern som foretaket, jf. § 13-18.

Tredje og fjerde ledd svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til fjerde og femte ledd. Departementet kan når som helst bestemme at en innskuddsordning som omfattes av tredje ledd, skal organiseres og drives som egen bank, ikke bare i forbindelse med at Finanstilsynet har mottatt melding etter tredje ledd.

Organiseringen av og virksomheten i boligbyggelag er regulert i lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova). Boligbyggelag er i henhold til bustadbyggjelagslova § 1-1 første ledd å anse som et samvirkeforetak «som har til hovudføremål å skaffe bustader til andelseigarane gjennom burettslag eller på anna vis å forvalte bustader for andelseigarande». Boligbyggelag som reguleres av bustadbyggjelagslova omfattes av bestemmelsens tredje ledd, og sidestilles i så måte med samvirkeforetak regulert av lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak når det gjelder adgangen til å motta innskudd fra medlemmer.

Til § 2-3 Betalingstjenester mv.

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 2-5. Bestemmelsen i første ledd viderefører gjeldende krav om konsesjon for å drive betalingstjenestevirksomhet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 4b-1 første ledd. Det er bare banker, e-pengeforetak og betalingsforetak som i utgangspunktet kan utføre betalingstjenester. I tillegg kan finansieringsforetak gis tillatelse til å utføre betalingstjenester, med mindre hensynet til foretakets risikostyring og soliditet eller andre tilsynsmessige hensyn tilsier at slik virksomhet drives i eget foretak, jf. § 2-9 annet ledd. Finansieringsvirksomhetsloven § 4b-1 første ledd nr. 3 anses ikke nødvendig å videreføre ettersom Posten Norge ikke utfører betalingstjenester selv, men gjennom avtale med et finansforetak. Pengeoverføringstjenester, det vil si «betalingstjeneste hvor det mottas midler fra en betaler uten at det opprettes en konto i betalingsmottakerens eller betalerens navn, utelukkende med sikte på å overføre et tilsvarende beløp til en betalingsmottaker eller til en institusjon på vegne av en betalingsmottaker og/eller der midlene tas imot på mottakerens vegne og stilles til mottakerens rådighet», jf. finansavtaleloven § 12 bokstav k, jf. tredje ledd, kan også ytes av betalingsforetak med begrenset tillatelse, jf. § 2-10 fjerde ledd nedenfor.

Etter annet ledd kan også utenlandsk kredittinstitusjon, betalingsforetak og e-pengeforetak utføre betalingstjenester dersom de etter denne loven har adgang til det. Dette innebærer at foretak fra andre EØS-land kan drive slik virksomhet i medhold av sin hjemstatskonsesjon etter reglene i kapittel 5. Foretak fra tredjeland må ha tillatelse etter loven her, jf. § 5-6.

Etter tredje ledd skal betalingstjenester regnes som tjenester som angitt i finansavtaleloven § 11. Henvisningen til finansavtaleloven § 11 skal forstås slik at tjenester som nevnt i finansavtaleloven § 11 annet ledd ikke regnes som betalingstjenester, og at forbudet i første ledd derfor ikke gjelder slike tjenester.

Tilleggstjenestene som er omtalt i fjerde ledd er en del av det å utføre betalingstjenester. Foretakene kan kun yte disse tjenestene som ledd i sin betalingstjenestevirksomhet. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 2-13 første ledd annet punktum bokstav b og c og § 2-14 første ledd annet punktum bokstav b og c.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.2 ovenfor.

Til § 2-4 Utstedelse av e-penger

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-6.

Første ledd viderefører kravet om konsesjon for å utstede e-penger, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 4c-1 annet ledd. Etter første ledd annet punktum kan også utenlandsk kredittinstitusjon og e-pengeforetak utstede e-penger dersom de etter denne loven har adgang til det. Dette innebærer at foretak fra andre EØS-land kan drive slik virksomhet i medhold av sin hjemstatskonsesjon etter reglene i kapittel 5. Foretak fra tredjeland må ha tillatelse etter loven her, jf. § 5-6.

Definisjonen av e-penger i annet ledd viderefører definisjonen av e-penger i finansieringsvirksomhetsloven § 4c-1 første ledd. I tredje ledd presiseres det at en elektronisk lagret pengeverdi som benyttes til å gjennomføre betalingstransaksjoner som nevnt i finansavtaleloven § 11 annet ledd bokstav m, eller som er oppbevart på instrument som nevnt i finansavtaleloven § 11 annet ledd bokstav n, ikke regnes som elektroniske penger. Unntaket fra bokstav m innebærer at telekommunikasjonsselskaper som lar kundene betale for tjenester over telefonregningen etter unntaket i finansavtaleloven § 11 annet ledd bokstav m, ikke må ha konsesjon som e-pengeforetak. Unntaket fra bokstav n innebærer at alle butikker og lignende som utsteder gavekort eller tilgodelapper ikke skal måtte ha konsesjon som e-pengeforetak. Dette er i samsvar med e-pengedirektivet artikkel 1 nr. 4 og 5, og sikrer at det er sammenfall mellom virkeområdet for betalingstjenestevirksomhet og e-pengevirksomhet.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.2 ovenfor.

Til § 2-5 Valutavirksomhet

Første ledd viderefører kravet om konsesjon for å drive valutavirksomhet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1, og svarer til § 2-7 i Banklovkommisjonens utkast. Betalingsforetak og e-pengeforetak vil som hovedregel ikke få tillatelse til å drive valutavirksomhet annet enn i tilknytning til pengeoverføringsvirksomheten, jf. § 2-10 første ledd og § 2-11 første ledd. Et foretak som kun skal drive valutavirksomhet, må derfor som hovedregel ha konsesjon som finansieringsforetak, jf. § 2-9 første ledd bokstav c. Etter første ledd annet punktum kan også utenlandsk kredittinstitusjon, betalingsforetak og e-pengeforetak drive valutavirksomhet dersom de etter denne loven har adgang til det. Dette innebærer at foretak fra andre EØS-land kan drive slik virksomhet i medhold av sin hjemstatskonsesjon etter reglene i kapittel 5, men bare i den utstrekning det følger av forskrift gitt i medhold av §§ 5-2 og 5-5 at virksomheten er omfattet av reglene om gjensidig anerkjennelse. Foretak fra tredjeland må ha tillatelse etter loven her, jf. § 5-6

Definisjonen i annet ledd viderefører gjeldende definisjon av valutavirksomhet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1 annet ledd.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i kapittel 5.1.4.4 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B s. 650–651.

Til § 2-6 Forsikringsvirksomhet mv.

Paragrafens første ledd tilsvarer Banklovkommisjonens utkast til § 2-8 første ledd. Bestemmelsen viderefører gjeldende krav i forsikringsvirksomhetsloven § 1-2 første ledd om at det kreves konsesjon for å drive forsikringsvirksomhet, og at slik konsesjon bare kan gis til forsikrings- og pensjonskasser. Bestemmelsen viderefører også gjeldende regler om at forsikringsvirksomhet også kan drives av utenlandske forsikrings- og pensjonsforetak som etter loven her har adgang til å drive slik virksomhet her i riket. Det siktes her til at forsikrings- og pensjonsforetak med hovedsete i annen EØS-stat vil kunne drive forsikringsvirksomhet her i riket gjennom filial eller grensekryssende virksomhet uten konsesjon fra norske myndigheter. Vilkåret er at foretaket har konsesjon fra hjemstaten som gir tillatelse til å drive tilsvarende virksomhet i hjemstaten. Nærmere regler om dette er gitt i lovens §§ 5-2 til 5-5.

Annet ledd gir en oppregning av de ulike former for forsikring som danner grunnlag for ulike konsesjonstyper etter loven, jf. § 2-12 som fastsetter at et forsikringsforetak skal gis konsesjon enten som et livsforsikringsforetak, skadeforsikringsforetak, kredittforsikringsforetak eller gjenforsikringsforetak. Bestemmelsen om hva som skal regnes som skadeforsikring viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 12-1 første ledd. Bestemmelsen om hva som skal regnes som kredittforsikring er en sammenfatning av forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling § 3 g. Det er i gjeldende rett ingen definisjon av livsforsikring, men det er i klasseforskriften § 1 fastsatt hvilke typer forsikringer som skal regnes som livsforsikring. I forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 angis hva som skal regnes som hhv. kollektiv og individuell livsforsikring. Annet ledd i paragrafen her angir hva som kjennetegner de forsikringer som regnes som livsforsikring, nemlig at forsikringsforetaket eller pensjonskassen overtar døds- eller uførerisiko (biometrisk risiko) eller forsikring i form av avgivelse av avkastningsgaranti (overtakelse av renterisiko).

Tredje ledd viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 12-2 annet ledd første punktum, men virkeområdet utvides fra kun å gjelde skadeforsikringsforetak til å gjelde alle forsikringsforetak.

Fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 2-21 fjerde ledd. Bestemmelsen bygger på forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 fjerde ledd. Finanstilsynets avgjørelser etter bestemmelsen vil være enkeltvedtak.

Til § 2-7 Konsesjon som bank

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-10. En bank kan drive virksomhet som nevnt i første ledd første punktum med mindre det følger noe annet av tillatelsen. Alle foretak med konsesjon som bank vil normalt ha adgang til å utføre vanlige bankoppgaver som å ta imot innskudd og yte lån, samt yte betalingstjenester som nevnt i finansavtaleloven § 11. Dette omfatter blant annet tjenester som gjør det mulig å sette kontanter inn på og ta kontanter ut av en konto, og alle transaksjoner som er nødvendige for forvaltning av kontoen, utstedelse av betalingskort mv. For at en bank skal kunne drive virksomhet som nevnt i første ledd annet punktum, må adgangen til dette følge eksplisitt av tillatelsen. Med «andre banktjenester», jf. bokstav d, menes alle tjenester som det er vanlig eller naturlig at en bank kan drive med. Det kan avgrenses nærmere i konsesjonen hvilke andre banktjenester konsesjonen omfatter. Det vises for øvrig til omtalen av hva som omfattes av andre banktjenester i NOU 2011: 8 Bind B side 656.

For å yte investeringstjenester og tilknyttede tjenester må foretaket, i tillegg til tillatelse etter første ledd annet punktum bokstav c, også ha tillatelse etter verdipapirhandelloven. Tilsvarende gjelder for andre tjenester som krever særskilt tillatelse etter annen lovgivning, for eksempel eiendomsmegling.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.1 ovenfor og til omtalen av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B side 655 til 656.

Til § 2-8 Konsesjon som kredittforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-11, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer. Det er nytt at kredittforetak er en egen konsesjonstype. Etter gjeldende rett er kredittforetak en underkategori av finansieringsforetak.

Et kredittforetak kan drive virksomhet som nevnt i første ledd første punktum med mindre det følger noe annet av tillatelsen. For at foretaket skal kunne drive virksomhet som nevnt i første ledd annet punktum, må det eksplisitt følge av tillatelsen.

For å yte investeringstjenester og tilknyttede tjenester må foretaket, i tillegg til tillatelse etter første ledd annet punktum bokstav c, også ha tillatelse etter verdipapirhandelloven. Tilsvarende gjelder for andre tjenester som krever særskilt tillatelse etter annen lovgivning, for eksempel eiendomsmegling.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.1 ovenfor og til omtalen av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B side 656 til 657.

Til § 2-9 Konsesjon som finansieringsforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-12, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer. Konsesjonstypen har et annet innhold enn etter gjeldende rett. Etter gjeldende rett er finansieringsforetak en samlebetegnelse på kredittforetak og andre finansieringsforetak (også kalt finansieringsselskap). I loven her omfatter konsesjonstypen finansieringsforetak kun sistnevnte kategori (finansieringsselskap). Kredittforetak er en egen konsesjonstype, jf. § 2-8.

Konsesjonen til et finansieringsforetak må presisere hvilken type virksomhet foretaket kan drive, jf. første ledd. Finansieringsforetak kan i motsetning til banker eller kredittforetak, ikke ta imot tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, jf. tredje ledd. Finansieringsforetak må derfor finansiere virksomheten med egenkapital og andre typer innlån.

Etter annet ledd kan finansieringsforetak også gis tillatelse etter §§ 2-10 eller 2-11 til å drive virksomhet som e-pengeforetak eller betalingsforetak, med mindre hensyn til foretakets risikostyring og soliditet eller andre tilsynsmessige hensyn tilsier at slik virksomhet drives i eget foretak. Dersom foretaket får tillatelse til å drive slik virksomhet selv, vil det ha to konsesjoner (både som finansieringsforetak og e-pengeforetak eller betalingsforetak). Ved vurdering av om virksomheten skal måtte drives i et separat foretak, må det blant annet legges vekt på om Finanstilsynet vil kunne føre et effektivt tilsyn med at foretakets virksomhet er i tråd med regelsettene både for betalings- eller e-pengevirksomheten og for finansieringsvirksomheten. Adgangen til å drive slik virksomhet i et separat foretak (datterforetak), er et unntak fra forbudet i § 13-1 mot å drive annen virksomhet i datterforetak enn foretaket selv har adgang til å drive.

For å yte investeringstjenester og tilknyttede tjenester må foretaket, i tillegg til tillatelse etter første ledd bokstav b, også ha tillatelse etter verdipapirhandelloven. Tilsvarende gjelder for andre tjenester som krever særskilt tillatelse etter annen lovgivning, for eksempel eiendomsmegling.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.1 og 5.1.4.2 ovenfor og til omtalen av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B side 657 til 659.

Til § 2-10 Konsesjon som betalingsforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-13 og viderefører materielt finansieringsvirksomhetsloven §§ 4b-2 og 4b-3.

Tillatelse etter første ledd til å drive virksomhet som betalingsforetak gir adgang til å utføre betalingstjenester, jf. definisjonen i § 2-3, samt motta betalingsmidler fra kunder til bruk ved utførelsen av slike tjenester. Tillatelsen kan avgrenses til å gjelde én eller flere av de tjenester som er nevnt i finansavtaleloven § 11 første ledd. Betalingsforetak kan ikke motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, annet enn som ledd i gjennomføring av betalingstransaksjoner.

Etter annet ledd kan betalingsforetak også gis tillatelse etter § 2-9 til å drive virksomhet som finansieringsforetak, med mindre hensynet til foretakets risikostyring og soliditet eller andre tilsynsmessige hensyn tilsier at slik virksomhet drives i eget foretak. Dersom foretaket får tillatelse til å drive slik virksomhet selv, vil det ha to konsesjoner (både som finansieringsforetak og betalingsforetak). Ved vurdering av om virksomheten skal måtte drives i et separat foretak, må det blant annet legges vekt på om Finanstilsynet vil kunne føre et effektivt tilsyn med at foretakets virksomhet er i tråd med regelsettene både for betalingsvirksomheten og finansieringsvirksomheten. Adgangen til å drive slik virksomhet i et separat foretak (datterforetak), er et unntak fra forbudet i § 13-1 mot å drive annen virksomhet i datterforetak enn foretaket selv har adgang til å drive.

Unntakshjemmelen i tredje ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 4b-3 om unntak for foretak som driver begrenset pengeoverføringsvirksomhet. Dette er en nasjonal underkategori av betalingsforetak, og betalingsforetaks adgang til å drive virksomhet i hele EØS i medhold av sin hjemstatskonsesjon gjelder ikke slike foretak. Filialer av foretak med hovedsete i annen stat i EØS vil imidlertid kunne få norsk tillatelse til å drive virksomhet i Norge etter denne paragrafen. Det vises til nærmere omtale av slik begrenset pengeoverføringsvirksomhet i Prop. 84 L (2009–2010) kapittel 2.6.

Relevante deler av gjeldende forskrift om betalingsforetak kan videreføres i medhold av forskriftshjemmelen i fjerde ledd.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.2 ovenfor og til omtalen av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B side 659 til 660. Kravet om sikring av midler som Banklovkommisjonen hadde foreslått i utkastet til § 2-13 tredje ledd annet punktum følger i loven her som § 13-18.

Til § 2-11 Konsesjon som e-pengeforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-14, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer. Paragrafen viderefører i hovedsak finansieringsvirksomhetsloven § 4c-2 første og annet ledd.

Etter annet ledd kan e-pengeforetak også gis tillatelse etter § 2-9 til å drive virksomhet som finansieringsforetak, med mindre hensynet til foretakets risikostyring og soliditet eller andre tilsynsmessige hensyn tilsier at slik virksomhet drives i eget foretak. Dersom foretaket får tillatelse til å drive slik virksomhet selv, vil det ha to konsesjoner (både som finansieringsforetak og e-pengeforetak). Ved vurdering av om virksomheten skal måtte drives i et separat foretak, må det blant annet legges vekt på om Finanstilsynet vil kunne føre et effektivt tilsyn med at foretakets virksomhet er i tråd med regelsettene både for betalingsvirksomheten og finansieringsvirksomheten. Adgangen til å drive slik virksomhet i et separat foretak (datterforetak), er et unntak fra forbudet i § 13-1 mot å drive annen virksomhet i datterforetak enn foretaket selv har adgang til å drive.

Finansieringsvirksomhetsloven § 4c-2 tredje og fjerde ledd er videreført i §§ 13-18 og 13-19.

Relevante deler av gjeldende forskrift om e-pengeforetak kan videreføres i medhold av forskriftshjemmelen i tredje ledd.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.2 ovenfor og til omtalen av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B side 660 til 661.

Til § 2-12 Konsesjon som forsikringsforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-15. I første ledd videreføres separasjonsprinsippet i forsikringsvirksomhetsloven § 1-3. Dette innebærer at konsesjon som forsikringsforetak enten kan gis som livsforsikringsforetak (§ 2-13), skadeforsikringsforetak (§ 2-14), kredittforsikringsforetak (§ 2-15) eller gjenforsikringsforetak (§ 2-12 fjerde ledd). Annet punktum viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 annet ledd nr. 2.

Annet ledd viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 fjerde ledd. Nærmere regler om inndeling i forsikringsklasser er gitt i forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling. Tredje ledd viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 tredje ledd annet punktum.

Fjerde ledd første punktum viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 femte ledd. I annet punktum foreslås en hjemmel for departementet til å gi forskrift om spesialforetak som har til formål å overta forsikringsrisiko fra et forsikringsforetak. Det siktes her til foretak som nevnt i Solvens II-direktivet artikkel 13 nr. 26. Dette er foretak som ikke har konsesjon som gjenforsikringsforetak, men som etter avtale overtar risiko fra et forsikringsforetak og fullt ut finansierer overtatt risiko ved opptak av lån i verdipapir- eller kapitalmarkedene. Annet punktum gir hjemmel til å gi forskrift som gjennomfører direktivet artikkel 211. Denne artikkelen forutsetter at EU-kommisjonen skal gi nærmere regler om at spesialforetaket skal ha konsesjon og være undergitt krav til forsvarlig ledelse og internkontroll, ansvarlig kapital og tilsyn mv.

Til § 2-13 Konsesjon som livsforsikringsforetak

Paragrafen angir hvilke former for forsikringsvirksomhet en tillatelse til å drive virksomhet som livsforsikringsforetak kan gi adgang til å drive. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-16, og viderefører i hovedsak reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 første ledd. Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.3 ovenfor og i NOU 2011: 8 Bind B s. 663 til 664.

Første ledd slår fast hovedregelen om at tillatelse til å drive virksomhet som livsforsikringsforetak gir adgang til å overta forsikringer som regnes som livsforsikring. Hva som regnes som livsforsikring fremgår av § 2-6 annet ledd. Videre vil foretaket kunne overta personforsikringer i den utstrekning det er gitt tillatelse til dette i konsesjonen.

Annet og tredje ledd omhandler livsforsikringsforetaks adgang til å overta henholdsvis pensjonsordning med innskuddspensjon uten forsikringselement og gjenforsikring.

Til § 2-14 Konsesjon som skadeforsikringsforetak

Paragrafen angir hvilke former for forsikringsvirksomhet som en tillatelse til å drive virksomhet som skadeforsikringsforetak kan gi adgang til å drive. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-17, og viderefører i hovedsak reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 annet ledd. Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.3 ovenfor og i NOU 2011: 8 Bind B s. 664 til 665.

Første ledd slår fast hovedregelen om at tillatelse til å drive virksomhet som skadeforsikringsforetak gir adgang til å overta forsikringer som regnes som skadeforsikring. Hva som regnes som skadeforsikring fremgår av § 2-6 annet ledd.

Annet og tredje ledd omhandler skadeforsikringsselskapers adgang til å overta livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer og gjenforsikring.

Det fremgår av fjerde ledd at forsikringsselskap med tillatelse til å overta skadeforsikringer ikke kan overta kredittforsikringer, med mindre foretaket har adgang til det i medhold av §§ 5-1 eller 5-5.

Til § 2-15 Konsesjon som kredittforsikringsforetak

Paragrafen angir hvilke former for forsikringsvirksomhet som en tillatelse til å drive virksomhet som kredittforsikringsforetak kan gi adgang til å drive. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-18, og viderefører i hovedsak reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 tredje ledd. Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.3 ovenfor og i NOU 2011: 8 Bind B s. 665.

Første ledd slår fast hovedregelen om at tillatelse til å drive virksomhet som kredittforsikringsforetak gir adgang til å overta forsikringer som regnes som kredittforsikring. Hva som regnes som kredittforsikring fremgår av § 2-6 annet ledd.

Annet ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om hva som skal regnes som kredittforsikringer.

Det fremgår av tredje ledd at kredittforsikringsforetak regnes som skadeforsikringsforetak når annet ikke er bestemt i finansforetaksloven.

Til § 2-16 Konsesjon som pensjonskasse

Paragrafen omhandler konsesjoner som pensjonskasse og angir hvilke former for virksomhet som en tillatelse til å drive virksomhet som pensjonskasse kan omfatte. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-19, og viderefører i hovedsak reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 1-4 og 7-1 til 7-3. Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.3 ovenfor og i NOU 2011: 8 Bind B s. 665 til 666.

Første ledd slår fast hovedregelen om at tillatelse til å drive virksomhet som pensjonskasse gir adgang til å overta kollektive pensjonsordninger for foretak og kommuner som har opprettet og deltar i pensjonskassen. Videre vil foretaket kunne drive virksomhet som konsernpensjonskasse, interkommunal pensjonskasse eller fellespensjonskasse etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 2-2 i den utstrekning det er gitt tillatelse til det i konsesjonen.

Hva som skal regnes som kollektiv pensjonsordning angis i annet ledd.

Tredje ledd viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 annet ledd og § 1-4 første ledd annet punktum. Fjerde ledd viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 1-4 annet ledd. Det er presisert i annet punktum at bestemmelsen gjelder innskuddspensjonsordninger uten forsikringselement.

Det fremgår av femte og sjette ledd at pensjonskasser, når annet ikke er fastsatt, blant annet kan drive finansieringsvirksomhet i tilknytning til virksomheten og utstede fripoliser, pensjonsbevis eller pensjonskapitalbevis.

Syvende ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om pensjonskasser og pensjonsordninger som omfattes av § 2-16.

Til § 2-17 Konsesjon som innskuddspensjonsforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-20. Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.1.4.3 ovenfor og i NOU 2011: 8 Bind B s. 666 til 667. Bestemmelsen viderefører i hovedsak reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 1-5, jf. §§ 8-1 første ledd annet punktum og 8-2 annet ledd.

Første ledd slår fast hovedregelen om at tillatelse til å drive virksomhet som innskuddspensjonsforetak gir adgang til å overta kollektive pensjonsordninger uten forsikringselement og individuelle pensjonsavtaler uten forsikringselement.

Annet ledd svarer til § 2-16 femte ledd og gir innskuddspensjonsforetak adgang til å drive finansieringsvirksomhet i tilknytning til virksomheten.

Tredje ledd gir Finansdepartementet hjemme til å gi nærmere regler om innskuddspensjonsforetak.

Til § 2-18 Låneformidlingsforetak

Paragrafen viderefører materielt gjeldende rett. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at formidling av lån i utgangspunktet er omfattet av definisjonen av finansieringsvirksomhet, jf. forslaget § 2-1.

Første ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 annet ledd om at låneformidlingsforetak uten hinder av eneretten til nærmere angitte typer foretak til å drive finansieringsvirksomhet etter første ledd, kan drive låneformidling.

Definisjonen av låneformidlingsforetak svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 2. Kravet om meldeplikt til Finanstilsynet viderefører gjeldende meldeplikt etter finansieringsvirksomhetsloven § 4-1 første ledd. Drives virksomheten på en måte som strider mot bestemmelser i lov eller forskrift gitt i medhold av lov, kan Finanstilsynet kreve at virksomheten skal opphøre. Finanstilsynet kan kreve de opplysninger som er nødvendige for å kontrollere at virksomheten opphører. Dette følger av finanstilsynsloven, og det er derfor ikke nødvendig å videreføre finansieringsvirksomhetsloven § 4-1 annet ledd i bestemmelsen her.

Annet ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 4-2 første ledd.

Til § 2-19 Foretaksnavn for banker

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-26, og viderefører gjeldende rett. Første ledd viderefører bankers rett og plikt til å bruke begrepet «bank» i sitt foretaksnavn, jf. forretningsbankloven § 2. I annet ledd videreføres sparebankers enerett og plikt til å bruke ordet «sparebank» eller lignende sammensetninger med ordet «spare», jf. sparebankloven § 1 tredje ledd. Sparebanker som er omdannet til AS etter reglene i kapittel 12 avsnitt III, kan fortsatt bruke betegnelsen sparebank dersom sparebankstiftelsen som er opprettet ved omdanningen, eier minst ti prosent av aksjene i banken eller bankens morselskap.

Andre foretak enn banker må ha hjemmel i lov eller samtykke av departementet for å kunne bruke de nevnte betegnelsene, jf. tredje ledd. I slike tilfeller vil det kunne være av betydning om navnebruken er egnet til å skape uklarhet om hvorvidt det aktuelle foretaket er en bank eller ikke.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.3 ovenfor.

Til § 2-20 Foretaksnavn for forsikringsforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-27.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.3 ovenfor.

Til § 2-21 Alminnelige krav til navnebruk

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 2-28, men er noe endret. Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.3 ovenfor.

Til § 2-22 Filial av utenlandsk foretak

Paragrafen åpner for at utenlandsk finansforetak som har adgang til å drive virksomhet her i riket, kan bruke det samme foretaksnavnet som det bruker i hjemstaten, herunder bruke begrepet «bank», «sparebank», e.l. i tråd med hjemlandets regler, jf. Banklovkommisjonens utkast til § 2-26 første ledd for kredittinstitusjoner.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.3 ovenfor.

13.3 Kapittel 3. Konsesjonsbehandling

Til § 3-1 Søknad om konsesjon mv.

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 4-1, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer.

Virkeområdet er generelt angitt til søknader om tillatelse, godkjennelse eller samtykke etter loven her, jf. første ledd. For andre typer tillatelse, godkjennelse eller samtykke enn søknad om tillatelse (konsesjon) til å etablere og drive virksomhet som finansforetak etter reglene i kapittel 2, er det i mange tilfeller angitt i de aktuelle bestemmelsene i loven i hvilken utstrekning saksbehandlingsreglene i kapittel 3 gjelder.

Tredje ledd bokstav c svarer til Banklovkommisjonens utkast til bokstav i om hvordan forsikringsforetak skal skaffe til veie kapital for å oppfylle kapitalkravene etter kapittel 14, men er gjort gjeldende for alle finansforetak.

I fjerde ledd er personkretsen som det skal vedlegges informasjon om, utvidet sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast. I tillegg til styremedlem, varamedlem og observatør i styret, daglig leder og andre personer som skal inngå i den faktiske ledelsen av virksomheten eller deler av denne, skal det vedlegges informasjon andre personer med nøkkelfunksjoner i foretaket, jf. Solvens II-direktivet artikkel 42 som stiller krav om at personer med nøkkelfunksjoner i forsikringsforetak skal egnethetsvurderes. Det vises til omtale av § 3-5 tredje ledd nedenfor.

Det vises til omtale i kapittel 5.2.4 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B side 708 til 710.

Til § 3-2 Tildeling, vilkår mv.

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 4-2, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer.

Det vises til omtale i kapittel 5.2.4 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B side 710 til 713.

Til § 3-3 Eierforhold

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 4-3, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer.

Kravet i første ledd første punktum om at departementet skal «kjenne identiteten til eierne i foretaket og være overbevist om at eiere av kvalifiserte eierandeler er egnet til å inneha slike eierandeler» er en videreføring av gjeldende rett, jf. Ot.prp. nr. 50 (2002–2003) kapittel 5.3. Vurderingskriteriene som skal legges til grunn for vurderingen, herunder at departementet skal være overbevist, bygger på den danske og norske versjonen av kredittinstitusjonsdirektivet, jf. direktiv 2000/12/EF art. 7, 2006/48/EF artiklene 12, 19 og 59 og CRD IV (2013/36/EU) artikkel 14 (2).

Det vises til omtale i kapittel 5.2.4 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B side 713 til 715.

Til § 3-4 Minstekrav til startkapital

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 4-4, men med enkelte endringer i startkapitalkravene for forsikringsforetak og for betalings- og e-pengeforetak.

Kravene til startkapital for banker, kredittforetak og finansieringsforetak i første ledd viderefører gjeldende rett, jf. omtale i NOU 2011: 8 Bind B side 715. Dette er i samsvar med kravene i sparebankloven § 2 første ledd, forretningsbankloven § 5 første ledd og finansieringsvirksomhetsloven § 3-5 første ledd.

Kravene til startkapital for betalings- og e-pengeforetak i annet ledd viderefører gjeldende krav til startkapital for slike foretak, jf. forskrift om betalingsforetak § 8 og forskrift om e-pengeforetak § 4.

Kravene til startkapital for forsikringsforetak i tredje ledd er justert i tråd med forventede EØS-forpliktelser som svarer til Omnibus II-direktivet.

Dersom foretaket ikke oppfyller kravet til startkapital når foretaket søker om konsesjon, skal tillatelse nektes, jf. § 3-2 annet ledd. De løpende kravene til foretakets kapital etter at foretaket er etablert, følger av kapittel 14. Som hovedregel danner kravet til startkapital et nedre gulv også for kravene til den løpende kapitalen, jf. for eksempel § 14-10 tredje ledd.

Det vises til omtale i kapittel 5.2.4 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B side 715 til 717.

Til § 3-5 Krav til ledelsen av foretaket

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 4-5, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer.

Tredje ledd er ny sammenlignet med Banklovkommisjonens forslag og gjeldende rett. Bestemmelsen er i samsvar med Finanstilsynets høringsnotat om gjennomføring av Solvens II, jf. Finanstilsynets utkast til endring i forsikringsvirksomhetsloven § 6-2 tredje ledd, og gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 42. Personer med nøkkelfunksjoner inkluderer ansatte med beslutningskompetanse på høyt nivå og personer med kontrollfunksjoner som nevnt i første ledd. Det enkelte foretak må selv identifisere personkretsen, og påse at disse personene til enhver tid har relevante kvalifikasjoner og yrkeserfaring samt godt omdømme og hederlig vandel.

Det vises til omtale i kapittel 5.2.4 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B side 717 til 718.

Til § 3-6 Igangsetting av virksomhet

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 4-6, men med enkelte endringer i saksflyten for etablering av finansforetak i samsvar med Brønnøysundregisterets høringsmerknad. Registerførers kontroll skjer i forbindelse med registreringen av finansforetaket. Etter at et finansforetak er registrert, vil Foretaksregisteret ikke ha mulighet til å kontrollere om tillatelse foreligger. Finansforetak skal derfor meldes til Foretaksregisteret etter at tillatelsen er gitt og vedtektene godkjent, jf. § 7-11. Etter dette kan virksomheten startes opp, jf. første ledd.

Det vises til omtale i kapittel 5.2.4 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B side 718 til 719.

Til § 3-7 Endring og tilbakekall

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 4-7, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer.

Dersom foretaket ikke følger plikten til å avvikle seg etter annet ledd, kan Finanstilsynet overta ansvaret for avviklingen, jf. at Finanstilsynet har fått tingrettens kompetanse etter allmennaksjeloven § 16-14.

Departementets adgang til å gjøre unntak fra plikten til å avvikle foretaket etter annet ledd annet punktum, vil bare være aktuell dersom for eksempel deler av tillatelsen videreføres eller foretaket ønsker å bare drive virksomhet som ikke er konsesjonspliktig.

Det vises til omtale i kapittel 5.2.4 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B side 719 til 720.

Til § 3-8 Endring av konsesjonsvilkår

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 4-8.

Det vises til omtale i kapittel 5.2.4 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B side 720.

13.4 Kapittel 4. Norske finansforetaks virksomhet i utlandet

Til § 4-1 Etablering av datterforetak i annen EØS-stat mv.

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 5-1 første og tredje ledd. Paragrafen gjelder bare etableringer i annen EØS-stat. Etableringer utenfor EØS reguleres av § 4-4. Paragrafen regulerer ikke virksomheten i det utenlandske datterforetaket eller hvilke tillatelser foretaket må ha i den staten foretaket er etablert. Om etableringen eller ervervet krever tillatelse etter hjemlandets rett, samt hvilken virksomhet som datterforetaket kan drive i medhold av tillatelsen, avgjøres i henhold til hjemlandets lovgivning.

Det vises for øvrig til nærmere omtale i kapittel 4.6 og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.5.

Til § 4-2 Etablering av filial i annen EØS-stat

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 5-2. Første ledd stiller krav om at foretaket må gi Finanstilsynet melding med opplysninger om den ønskede etableringen før filialen kan etableres. Første ledd bokstav a til c svarer til Banklovkommisjonens utkast. I CRD IV artikkel 36 nr. 5 er det lagt opp til at EBA skal fastsette nærmere regler om hvilke opplysninger vertslandsmyndigheten skal motta fra hjemlandet. Tilsvarende følger av Solvens II-direktivet artikkel 145. EIOPA har utarbeidet samarbeidsprotokoller for utveksling av opplysninger om forsikringsforetak. I tredje punktum er det i lys av dette lagt opp til at departementet i forskrift kan fastsette at meldingen også skal inneholde andre opplysninger. Det kan være ulike krav til opplysninger i meldingen for ulike typer finansforetak.

Tredje og fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast. Bestemmelsen i fjerde ledd om at foretaket skal melde endringer til Finanstilsynet senest en måned før endringen iverksettes, svarer til CRD IV artikkel 36 nr. 4 for kredittinstitusjoner (banker og kredittforetak) og Solvens II artikkel 145 nr. 4 for forsikringsforetak. Femte ledd svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast.

Det vises for øvrig til nærmere omtale i kapittel 4.6 og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.5.

Til § 4-3 Grensekryssende virksomhet i annen EØS-stat

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 5-3. I CRD IV artikkel 36 nr. 5 er det lagt opp til at EBA skal fastsette nærmere regler om hvilke opplysninger vertslandsmyndigheten skal motta fra hjemlandet. Tilsvarende følger av Solvens II-direktivet artikkel 145 flg. EIOPA har utarbeidet samarbeidsprotokoller for utveksling av opplysninger om forsikringsforetak. Det er i første ledd annet punktum lagt opp til at departementet i forskrift kan fastsette at meldingen også skal inneholde andre opplysninger. Det kan være ulike opplysninger i meldingen for ulike krav til typer finansforetak.

Det vises for øvrig til nærmere omtale i kapittel 4.6 og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.5.

Til § 4-4 Etableringer utenfor EØS mv.

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 5-4. Det vises til omtale i kapittel 4.6 ovenfor og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.5.

Til § 4-5 Nærmere regler om norske finansforetaks virksomhet i utlandet

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 5-5. Det vises til omtale i kapittel 4.6 ovenfor og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.5.

13.5 Kapittel 5. Utenlandske finansforetaks virksomhet her i riket

Til § 5-1 Datterforetak av utenlandsk finansforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 6-1. Første ledd omhandler etablering av nytt norsk finansforetak eller holdingforetak samt de tilfeller hvor et utenlandsk finansforetak erverver et eksisterende norsk finansforetak. Foretaket som etableres er norsk, og vil være fullt ut underlagt reglene i loven. Konsernforholdet mellom det utenlandske foretaket som etablerer eller erverver finansforetaket, og finansforetaket, vil imidlertid være et utenlandsk finanskonsern. Dette innebærer at konsernreglene i utgangspunktet ikke gjelde. Det følger imidlertid av annet ledd annet punktum at §§ 18-3 til 18-5 gjelder for det norske datterselskapets forhold til sitt utenlandske morselskap. Detutenlandske finansforetaket skal regnes som morselskap for det norske datterselskapet, selv om det utenlandske finansforetaket allerede driver virksomhet også gjennom egen filial her i riket.

Bestemmelsen nevner ikke uttrykkelig det tilfellet at et utenlandskeid norsk finansforetak, herunder holdingforetak, deretter selv etablerer eller erverver et annet norsk finansforetak som datterforetak. Også dette krever norsk konsesjon eller tillatelse. I dette tilfellet vil det utenlandskeide norske finansforetaket være morselskap for det nye datterselskapet, og det etableres således her et norsk konsernforhold som er et delkonsern innenfor det utenlandske konsernforholdet. Loven vil gjelde fullt ut for dette norske delkonsernet, jf. NOU 2011: 8 Bind B side 626 til 627. Det følger også av annet ledd annet punktum at §§ 18-3 til 18-5 gjelder for forholdet mellom morselskapet i det norske delkonsernet og det utenlandske morselskapet.

Det vises for øvrig til omtale ovenfor i kapittel 4.7 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.6.

Til § 5-2 Filial av kredittinstitusjon, forsikringsforetak, pensjonsforetak, betalingsforetak og e-pengeforetak med hovedsete i en annen EØS-stat

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 6-2, men er noe omredigert, blant annet i lys av at Banklovkommisjonens utkast til § 2-2 ikke er videreført i lovforslaget.

Filialer av kredittinstitusjoner, forsikringsforetak, pensjonsforetak, betalingsforetak og e-pengeforetak med hovedsete i annen stat i EØS som har tillatelse og er undergitt tilsyn fra myndighetene i hjemstaten, kan drive virksomhet her i riket i medhold av sin hjemlandskonsesjon, jf. første ledd. Virksomheten som kan drives gjennom filialen er virksomhet som er omfattet av EØS-regler om gjensidig anerkjennelse, og som foretaket har tillatelse til å drive i hjemlandet. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om hva slags virksomhet som skal anses omfattet av EØS-regelverket om fri adgang til tjenesteyting gjennom filial, jf. femte ledd. I gjeldende rett er dette for eksempel for banker tatt inn som et vedlegg til forskrift 2. mai 1994 om filial av banker mv innen EØS, jf. forskriften § 2 annet ledd.

Andre filialer enn de som er omfattet av paragrafen her, må ha tillatelse etter bestemmelsene i §§ 5-3 og 5-6.

EØS-reglene om filialetablering bygger på et system der finansforetakets hjemlandsmyndigheter må sende nærmere angitt informasjon til vertslandsmyndighetene før filialen kan etableres. Dette er gjennomført ved opplysningskravene og tidsfristene i første og annet ledd. Forslaget er i samsvar med kredittinstitusjonsdirektivet (2006/48/EF) artikkel 25 nr. 2 og 3 og 26 nr. 1 og 2 samt de tilsvarende reglene i CRD IV artikkel 35 og 36. Tilsynsmyndighetene i vertslandet skal etter direktivreglene ha plikt og rett til å påse at meldingen fra hjemlandet inneholder de opplysninger som gir rett til filialetablering, og til å reagere dersom dette ikke er tilfellet, jf. artikkel 26 nr. 2. Meldingen er en bekreftelse fra hjemlandets tilsynsmyndigheter om at kravene i artikkel 25 nr. 2 og 3 er oppfylt.

Første ledd bokstav a til g angir hvilke opplysninger meldingen fra tilsynsmyndigheten i finansforetakets hjemstat skal inneholde. Etter bokstav d og e skal meldingen blant annet inneholde en bekreftelse fra hjemlandsmyndighetene på at egnethet er prøvd og godkjent av hjemlandets myndigheter som ledd i vurderingen av filialens «administrative structure», som svarer til kravene som for norske foretak følger av § 3-5. Egnethetskravene i § 3-5 er i samsvar med de krav som stilles i EØS-direktivene på finansområdet, jf. for eksempel kredittinstitusjonsdirektivet artikkel 11 og forsikringsdirektivet (2009/138/EF) artikkel 42, se også NOU 2011: 8 Bind B side 718 første spalte. Tilsvarende innebærer ikke første ledd bokstav f at filialen skal underlegges norske regler, men bare at hjemlandets tilsynsmyndigheter skal bekrefte at de relevante kapitalkrav mv. for foretaket er oppfylt, jf. kredittinstitusjonsdirektivet artikkel 25 nr. 3. Første ledd bokstav g er en videreføring av gjeldende forskriftsbestemmelse, jf. forskrift 2. mai 1994 nr. 326 § 4 første ledd bokstav f.

I CRD IV artikkel 36 nr. 5 er det lagt opp til at EBA skal fastsette nærmere regler om hvilke opplysninger vertslandsmyndigheten skal motta fra hjemlandet. Tilsvarende følger av Solvens II-direktivet artikkel 145 flg. EIOPA har utarbeidet samarbeidsprotokoller for utveksling av opplysninger om forsikringsforetak. Første ledd bokstav h sammenholdt med forskriftshjemmelen i femte ledd gir adgang til å gjennomføre slike nye regler fra EUs finanstilsynsmyndigheter.

Kravet i annet ledd om at Finanstilsynet skal gi en oversikt over hvilke regler som skal gjelde før filialen begynner sin virksomhet, må sees i sammenheng med tidsregelen i første ledd. Dette innebærer at Finanstilsynet må gi slike opplysninger før fristen på to måneder er gått ut, noe som også indirekte fremgår av Banklovkommisjonens bemerkninger til bestemmelsen i sitt utkast i NOU 2011: 8 Bind B side 730, ved at det henvises til kredittinstitusjonsdirektivet artikkel 26 nr. 1 (som svarer til CRD IV artikkel 36 nr. 1) og forsikringsdirektivet artikkel 146 nr. 3.

Tredje og fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Det vises for øvrig til omtale ovenfor i kapittel 4.7 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.6.

Til § 5-3 Filial av finansieringsforetak med hovedsete i en annen EØS-stat

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 6-3, men med enkelte lovtekniske og redaksjonelle endringer, blant annet i lys av at Banklovkommisjonens utkast til § 2-2 ikke er videreført i lovforslaget. Finansieringsforetak er i utgangspunktet ikke omfattet av EØS-regler om gjensidig anerkjennelse, og må derfor som hovedregel ha tillatelse etter § 5-6 for å kunne drive virksomhet her i riket. Det vises for øvrig til omtale i kapittel 4.7 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.6.

Til § 5-4 Virksomhet i filial av finansforetak med hovedsete i en annen EØS-stat

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 6-4, og viderefører forskrift 2. mai 1994 nr. 326 § 6 fjerde ledd og forskrift 22. september 1995 nr. 827 § 10 fjerde ledd jf. NOU 2011: 8 Bind B s. 732 annen spalte.

I første ledd er det listet opp hvilke bestemmelser i loven som kommer til anvendelse for filialer av alle typer finansforetak med hovedsete i annen EØS-stat som driver virksomhet her i riket etter reglene om gjensidig anerkjennelse i §§ 5-2 og 5-3. Angivelsen av hvilke lovbestemmelser som kommer til anvendelse, er både redaksjonelt og materielt endret sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast, jf. omtale i kapittel 4.7 ovenfor.

I tillegg til innledningskapittelet gjelder følgende bestemmelser for filialen:

• §§ 2-19 til 2-22 om foretaksnavn,

• § 9-1 annet og tredje ledd, § 9-2 og §§ 9-4 til 9-5 om regler for daglig leder og faktisk ledelse av filialen samt § 9-6 om taushetsplikt for ansatte i filialen,

• § 12-27 om porteføljeoverdragelse,

• Bestemmelsen om god forretningsskikk i § 13-5 fjerde ledd og kravet til likviditet i § 13-7 første ledd,

• § 13-17 om provisjon ved forsikringsformidling

• Kapittel 16 om forholdet til kunder,

• § 17-11 sjette ledd og § 17-12, samt § 17-13 første ledd og tredje ledd for samarbeid som filialen inngår med norske finansforetak. Bestemmelsene som det vises til i § 17-13 første ledd er de samme bestemmelsene som gjelder for forholdet mellom et norsk finansforetak og utenlandsk morselskap etter § 5-1 annet ledd.

• § 19-2 om medlemskap i Bankenes sikringsfond,

• § 20-3 annet ledd om medlemskap i garantiordningen for skadeforsikring,

• § 21-7 annet ledd som gir departementet adgang til å fastsette i forskrift at bestemmelsene om offentlig administrasjon også skal gjelde for utenlandske kredittinstitusjoner, forsikringsforetak eller pensjonsforetak,

• §§ 22-1 til 22-3 om straff og sanksjoner mv.

I tillegg skal revisorloven § 2-3 første og annet ledd gjelde for møter mellom daglig leder og revisor. For øvrig gjelder norsk lovgivning i den utstrekning det følger av de relevante lovene. Dette gjelder blant annet markedsføringsloven, skatte- og avgiftslovgivningen og hvitvaskingsloven.

I annet ledd er det listet opp bestemmelser som, i tillegg til bestemmelsene i første ledd, kommer til anvendelse på forsikringsforetak, og i tredje ledd er det fastsatt at debestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven som er omfattet av annet ledd, skal gjelde tilsvarende for filial av pensjonskasser eller innskuddspensjonsforetak når dette følger av forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-10 eller 8-3.

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd gir adgang til å fastsette nærmere regler for virksomhet i filialen i forskrift og om meldingen som Finanstilsynet skal motta fra hjemstaten, jf. §§ 5-2 og 5-3 samt merknadene til disse paragrafene. I fjerde leddannet punktum åpnes det for at departementet kangjøre unntak fra første til tredje ledd for så vidt det etter lovgivningen i hjemstaten gjelder tilsvarende regler for virksomheten. Slike unntak kan gis i forskrift eller enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2, og vil i tråd med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper bli meddelt de foretak som vedtaket har relevans for.

Det vises for øvrig til omtale ovenfor i kapittel 4.7 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.6.

Til § 5-5 Grensekryssende virksomhet fra en annen EØS-stat

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 6-5, men med enkelte redaksjonelle og tekniske endringer. I tillegg er det gjort enkelte endringer i listen over paragrafer som gjelder for filialene.

Det fremgår av henvisningen i første ledd til § 5-2 første ledd annet punktum bokstav h at det kan fastsettes i forskrift at meldingen skal inneholde ytterligere opplysninger. Det vises til omtale av bokstav h i merknaden til § 5-2 ovenfor. For øvrig svarer første ledd til Banklovkommisjonens utkast, men med enkelte redaksjonelle endringer.

Etter tredje ledd gjelder følgende bestemmelser for virksomheten:

• § 9-1 annet og tredje ledd, § 9-2 og §§ 9-4 til 9-5 om regler for personen som leder den norske delen av virksomheten samt § 9-6 om taushetsplikt

• § 12-27 om porteføljeoverdragelse,

• §§ 16-5 til 16-8 om forholdet til kunder,

• §§ 22-1 til 22-2 om straff og sanksjoner mv.

For øvrig gjelder norsk lovgivning, herunder markedsføringsloven, hvitvaskingsloven og skatte- og avgiftslovgivningen, i den utstrekning dette følger av de aktuelle lovene.

Annet, fjerde og femte ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Bestemmelsen er omtalt i ovenfor i kapittel 4.7 og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.6.

Til § 5-6 Filial av utenlandske finansforetak som ikke er omfattet av §§ 5-2 og 5-3

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 6-6. Det vises til omtale i kapittel 4.7 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.6.

Til § 5-7 Virksomhet i filial av andre utenlandske finansforetak

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 6-7. Det vises til omtale i kapittel 4.7 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.6.

Til § 5-8 Representasjonskontor for utenlandsk finansforetak

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 6-8. Det vises til omtale i kapittel 4.7 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.6.

Til § 5-9 Megling til utenlandsk forsikringsforetak

Det er i en viss utstrekning adgang til å megle skadeforsikring i næringsvirksomhet til skadeforsikringsselskap med hovedsete i stat utenfor EØS, jf forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd og forsikringsformidlingsloven § 5-3 annet ledd. Paragrafen innebærer at det aktuelle utenlandske skadeforsikringsselskapet får adgang til å yte de tjenestene det har påtatt seg på denne måten.

13.6 Kapittel 6. Kontroll med eiere av kvalifiserte eierandeler i finansforetak

Til § 6-1 Erverv av eierandeler i finansforetak mv.

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-1, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer. Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-2.

Paragrafen er omtalt i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.3.2.

Til § 6-2 Saksbehandlingsregler

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-2, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer. Paragrafen viderefører i hovedsak finansieringsvirksomhetsloven § 2-3.

Etter annet ledd skal melding etter bestemmelsen inneholde de opplysninger som vil være av betydning ved vurderingen av om tillatelse skal gis. Departementet kan fastsette det nærmere innholdet av meldingen i forskrift gitt i medhold av § 6-1 sjette ledd.

Tredje ledd stiller krav om at spørsmålet om det skal gis tillatelse etter § 6-1 annet ledd, skal avgjøres innen en periode på 60 arbeidsdager, regnet fra det tidspunkt Finanstilsynet har bekreftet å ha mottatt meldingen. Har departementet eller Finanstilsynet før det er gått 50 arbeidsdager fremsatt skriftlig krav om ytterligere opplysninger, avbrytes fristen inntil svaret fra erververen er mottatt, men ikke i mer enn 20 arbeidsdager hvis erververen er undergitt tilsyn i eller er hjemmehørende i en EØS-stat. Andre krav om ytterligere opplysninger enn det som er nevnt i paragrafen, er uten virkning for lengden av vurderingsperioden. Dersom fristen for avgjørelse nærmer seg, og erververen ikke har gitt ytterligere opplysninger, vil konsekvensen være at departementet vil kunne avslå. Dersom erververen ikke er undergitt tilsyn i eller er hjemmehørende i en EØS-stat, gjelder ikke tidsfristene som nevnt i tredje ledd annet punktum.

Paragrafen er omtalt i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.3.2.

Til § 6-3 Egnethetsvurdering mv.

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-3, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer. Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-4.

Paragrafen er omtalt i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.3.2.

Til § 6-4 Tillatelse til erverv av kvalifisert eierandel

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-4, men med enkelte redaksjonelle endringer. Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-5.

Bestemmelsen om tilbakekall i femte ledd, er ikke ment å være uttømmende. Tillatelserkan også tilbakekalles etter alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Paragrafen er omtalt i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.3.2.

Til § 6-5 Konsolidering av eierandeler

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-5, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer. Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-6.

Paragrafen er omtalt i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.3.2.

13.7 Kapittel 7. Etablering av finansforetak

Til § 7-1 Organisasjonsform for banker

Paragrafen svarer til utkastet § 7-1, med en redaksjonell endring i første ledd. En sparebank er en bank hvor stifterne eller andre ikke har rett til utbytte av virksomheten utover eventuell forrentning av egenkapitalbevis. Sparebanker må oppfylle kravene til generalforsamling i § 8-2.

Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.2.

Til § 7-2 Organisasjonsform for forsikringsforetak

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 7-2, men med enkelte redaksjonelle endringer i tredje og fjerde ledd. I annet ledd er det et forbehold for at det i særskilte lover kan åpnes for at bestemte typer forsikringsforetak organiseres i annen foretaksform. Begrepet «selveiende institusjon», jf. tredje ledd er en videreføring av gjeldende rett, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 første ledd.

Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.2.

Til § 7-3 Organisasjonsform for andre finansforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 7-3, men med enkelte redaksjonelle endringer. Kredittforetak og finansieringsforetak som er organisert som samvirkeforetak kalles heretter for «samvirkeforetak av låntakere».

Tredje ledd annet punktum svarer til § 3-8 tredje ledd i Banklovkommisjonens utkast. For holdingforetak som er organisert i aksjeselskaps form, gjelder reglene i aksjeloven eller allmennaksjeloven, jf. § 7-4.

Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.2.

Til § 7-4 Forholdet til aksjelovgivningen og samvirkelova

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 7-4. Det vises til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.2.

Til § 7-5 Krav til stifterne

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 7-5. Kravene til å angi foretakets selskapsform, jf. Banklovkommisjonens utkast til fjerde ledd, følger allerede av foretaksnavneloven § 2-2, og er derfor ikke foreslått tatt med i forslaget. Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.3.

Til § 7-6 Stiftelse av finansforetak som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 7-6, men med en presisering i første ledd første og nytt annet punktum av at det er stiftelsesreglene i hhv. aksjeloven og allmennaksjeloven som kommer til anvendelse.

Etter første ledd tredje punktum kan det fastsettes i vedtektene at valg av styremedlemmer skal forberedes av en valgkomité, jf. også § 8-4. Det følger av § 7-8 første ledd bokstav f at vedtektene skal inneholde regler for valg av styremedlemmer. Videre følger det av § 7-10 at foretakets vedtekter må være godkjent av departementet. Departementet kan også gi nærmere regler om innholdet i vedtektene, herunder om regler for valg av styremedlemmer, jf. § 7-10 annet ledd.

Minstekravet til startkapital, jf. annet ledd, følger av § 3-4.

Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.3.

Til § 7-7 Stiftelse av finansforetak som ikke skal organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 7-7 med en redaksjonell endring i nytt tredje ledd, som svarer til første ledd bokstav b annet punktum i utkastet. Minstekravet til startkapital følger av § 3-4.

Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.3.

Til § 7-8 Vedtekter for finansforetak som ikke organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 7-8, og stiller minstekrav til hva vedtektene for et finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form skal inneholde. Vedtektene til foretaket, samt senere vedtektsendringer, må være godkjent av departementet, jf. § 7-10 første ledd. Departementet kan også gi nærmere regler om innholdet i vedtektene, jf. § 7-10 annet ledd.

Etter første ledd bokstav d skal vedtektene angi størrelsen på foretakets grunnfond. Dette vil for det første gjelde alle sparebanker. Videre kan samvirkeforetak ha andelsinnskudd, jf. samvirkelova § 10, og etter § 10-1 i loven her regnes slik andelskapital som grunnfond. Det er ikke aktuelt at samvirkeforetak kan være finansforetak uten å ha slik kapital. Tilsvarende gjelder for pensjonsforetak.

Etter første ledd bokstav e skal vedtektene angi sammensetningen av generalforsamlingen, mv. Generalforsamlingen i et finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form må være sammensatt i tråd med § 8-2 og eventuelle forskrifter fastsatt i medhold av den bestemmelsen. For pensjonskasse som ikke har generalforsamling, skal det i vedtektene angis hvem som utøver kompetanse som ellers ligger til generalforsamlingen, jf. § 8-1 første ledd. Det kan også fastsettes et annet navn på generalforsamlingen, jf. § 8-1 tredje ledd. Vedtektene kan også fastsette nærmere regler om foretakets eventuelle foretaksforsamling, jf. § 8-15.

I første ledd bokstav f er det presisert at vedtektene må inneholde både laveste og høyeste antall av styremedlemmer. Det er ikke tilstrekkelig bare å angi enten maksimum eller minimum. Dette er i samsvar med aksjeloven § 2-3 første ledd nr. 7 og allmennaksjeloven § 2-2 første ledd nr. 8. Styret må i alle tilfelle oppfylle kravene i kapittel 8 annet avsnitt. Det kan også fastsettes i vedtektene at valg av styremedlemmer skal forberedes av en valgkomité, jf. § 7-6 første ledd annet punktum.

Første ledd bokstav g stiller krav om at vedtektene må angi om foretaket har adgang til å utstede omsettelige egenkapitalbevis etter reglene i §§ 10-9 til 10-24. Hvis foretaket har utstedt egenkapitalbevis, må vedtektene inneholde bestemmelser som gir eierne av egenkapitalbevis rett til enten selv eller ved valgte representanter å utøve minst en femdel og ikke mer enn to femdeler av stemmene i generalforsamlingen, jf. § 10-11.

Første ledd bokstav h om at vedtektene må angi hvordan overskudd skal anvendes og underskudd skal dekkes, gjelder for alle finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form, selv om det er gitt regler i loven om dette for foretak med eierandelskapital. For slike foretak kan vedtektene gjengi, presisere eller henvise til loven. Med overskudd og underskudd menes i denne bestemmelsen over-/underskudd etter resultatregnskapet.

I første ledd bokstav i er det gjort enkelte språklige justeringer sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast.

Kravet i tredje ledd til at vedtektene i en kredittforening skal inneholde reglene for medlemskap mv., gjelder også for samvirkeforetak av låntakere, selv om det er gitt regler i samvirkelova om medlemskap, medlemsinnskudd og medlemmenes innbyrdes ansvar.

Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.3.

Til § 7-9 Innbetaling, registrering mv. for foretak som ikke organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 7-9, og fastsetter at reglene om stiftelse av foretaket, og tegning og innbetaling av tilskudd til foretakets grunnfondskapital i allmennaksjeloven gjelder tilsvarende, jf. første ledd. Etter annet ledd anses foretaket som stiftet når alle stifterne har undertegnet stiftelsesdokumentet.

Tredje ledd første punktum stiller krav om at tilskuddene til foretakets grunnfond må være innbetalt før meldingen til Foretaksregisteret sendes. Dette innebærer at manglende innbetaling er til hinder for registrering, og dermed noe som Foretaksregisteret skal kontrollere. Foretaksregisteret registrerer i dag ikke noen opplysninger om grunnfond, og krever dermed ikke noen dokumentasjon av opplysninger om grunnfond i forbindelse med registrering. For at Foretaksregisteret skal kunne kontrollere innbetalingen presiseres det i tredje ledd annet punktum at Foretaksregisteret kan kreve bekreftelse fra revisor på at tilskuddene til grunnfond er innbetalt. Videre følger det av tredje ledd tredje punktum at allmennaksjelovens bestemmelser om melding til foretaksregisteret i kapittel 2 avsnitt 3 gjelder tilsvarende for finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Meldefristen etter allmennaksjeloven § 2-18 tredje ledd regnes fra tillatelse er gitt, jf. § 7-11 første ledd.

Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.3.

Til § 7-10 Godkjennelse av vedtekter

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 7-10, med en lovteknisk endring i første ledd. Kompetansen til å godkjenne vedtekter og vedtektsendringer er lagt til departementet, men departementet kan velge å delegere kompetansen, for eksempel til Finanstilsynet. Etter annet ledd kan departementet gi nærmere regler om innholdet av vedtektene og om godkjenning av vedtekter i forskrift. Det vises for øvrig til § 7-8 om hva vedtektene minst må inneholde, og til § 7-6 om at det kan fastsettes i vedtektene at valg av styremedlemmer skal forberedes av en valgkomité.

Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.4.

Til § 7-11 Registrering av konsesjon

Paragrafen er på bakgrunn av merknader i høringen noe omarbeidet sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast § 7-11. Foretaksregisterets kontroll av om et foretak oppfyller vilkårene for registrering, skjer i forbindelse med registreringen. I første ledd første punktum videreføres og kodifiseres derfor gjeldende praksis for registrering av finansforetak, som innebærer at tillatelse må være på plass før foretaket kan bli registrert. Ved å videreføre dagens system med at tillatelse er et vilkår for registrering i Foretaksregisteret vil det ikke være noe behov for egne regler om oppfølging av manglende melding om tillatelse.

Det følger blant annet av allmennaksjeloven at det er en frist på tre måneder på å melde foretak for registrering i Foretaksregisteret regnet fra selskapet er stiftet. I de tilfellene hvor foretaket er stiftet, men venter på Finanstilsynets saksbehandling, er det derfor mulig at melding til Foretaksregisteret blir sendt inn etter fristen i aksjeloven, jf. allmennaksjeloven § 2-18 første ledd. For å unngå at foretaket nektes registrering og må stiftes på nytt, er det fastsatt i første ledd annet punktum at meldefristen gjelder fra tillatelsen er gitt. I første ledd tredje punktum presiseres det at virkningene av å oversitte fristen er at foretaket må stiftes på nytt. Dette følger også av allmennaksjeloven § 2-18, som gjelder tilsvarende for foretak som ikke er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, jf. § 7-9 tredje ledd.

Foretaksregisteret skal foreta en formalkontroll for å kontrollere at foretaket har tillatelse etter § 3-2 og at foretakets vedtekter er godkjent etter § 7-10, jf. annet ledd. Dette gjelder for alle finansforetak. Det Foretaksregisteret skal kontrollere, er om foretaket etter første ledd har sendt inn dokumentasjon på at tillatelse er gitt og at vedtektene er godkjent. Hvorvidt tillatelse er gitt eller ikke, vil imidlertid ikke være en egen opplysning som går frem av registeret. Denne opplysningen vil i stedet fremgå av Finanstilsynets konsesjonsregister.

Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 5.2.4 ovenfor.

Til § 7-12 Forhøyelse av grunnfondet

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 7-12. Henvisningene i annet ledd er endret pga. annen plassering av de aktuelle bestemmelsene i lovforslaget, men Banklovkommisjonens utkast videreføres materielt sett.

Det vises til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.2.4.

13.8 Kapittel 8. Generalforsamling, styrings- og kontrollorganer mv.

Til § 8-1 Øverste myndighet

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 8-1, men er redaksjonelt noe omarbeidet, slik at den strukturelt er blitt samordnet med øvrige bestemmelser i kapittel 8.

Første ledd første punktum slår fast hovedregelen om at finansforetak skal ha generalforsamling. Generalforsamlingen er finansforetakets øverste myndighet, jf. annet punktum. For samvirkeforetak av låntakere er det imidlertid årsmøtet etter samvirkelova som er foretakets øverste myndighet, jf. tredje punktum. Dette innebærer at årsmøtet utøver den kompetansen som etter loven her er lagt til finansforetakets generalforsamling. Departementet kan imidlertid i forskrift fastsette nærmere regler om valg til, og sammensetning av, årsmøte i samvirkeforetak av låntakere, herunder gjøre unntak fra reglene i samvirkelova, jf. § 8-2 tredje ledd.

I første ledd fjerde punktum er det åpnet for at pensjonskasser kan unnlate å ha generalforsamling med mindre annet følger av vedtekter eller konsesjonsvilkår. I så fall må vedtektene angi hvem som utøver den kompetansen som loven her legger til generalforsamlingen, jf. femte punktum. Dette gjelder blant annet hvem som velger revisor og godkjenner revisors godtgjørelse. Foretak som etablerer pensjonskasser velger normalt at pensjonskassen ikke skal ha generalforsamling.

I finansforetak med flere enn 200 ansatte kan det avtales mellom foretaket og et flertall av de ansatte eller fagforeninger som omfatter minst to tredeler av de ansatte, at foretaket skal ha foretaksforsamling etter nærmere regler fastsatt i vedtektene, jf. § 8-15. Foretaksforsamlingen har de oppgaver som påligger en bedriftsforsamling etter aksjelovgivningen, med mindre foretakets vedtekter gir foretaksforsamlingen en videre kompetanse.

Det følger av annet ledd at hhv. allmennaksjelovens og aksjelovens regler om generalforsamling kommer til anvendelse for generalforsamlingen for finansforetak som er organisert i aksjeselskaps form. Tingrettens kompetanse til å innkalle til generalforsamling dersom styret eller bedriftsforsamlingen unnlater å gjøre dette, er imidlertid lagt til Finanstilsynet, jf. henvisningen til asl./asal. § 5-9 annet ledd i annet punktum. Det samme gjelder kompetansen til å utpeke den som skal åpne generalforsamlingen etter asl/asal. § 5-12 annet ledd, beslutte granskning etter asl./asal. § 5-25 annet ledd og til å innkalle til generalforsamling til behandling av granskningsberetningen, jf. asl./asal. § 5-28 annet ledd.

Tredje ledd svarer til fjerde ledd i Banklovkommisjonens utkast. Bestemmelsen legger til rette for at for eksempel sparebanker kan videreføre navnet «forstanderskap» på øverste organ i sparebanken.

Er det avtalt at foretaket skal ha foretaksforsamling, vil også bestemmelsen om foretaksforsamling i § 8-15 komme til anvendelse.

Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 5.4.4 ovenfor.

Til § 8-2 Generalforsamling i finansforetak som ikke er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 8-2, men er redaksjonelt noe omarbeidet. Hovedregelen etter første ledd er at medlemmene som velges til generalforsamlingen i et finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form skal representere kunder og andre interessegrupper. Banklovkommisjonens utkast til tredje ledd er ikke fulgt opp, men endringen har ikke materiell betydning. Det følger av lovforslaget § 10-11 at finansforetak som har utstedt eierandelskapital skal vedtektsfeste representasjonsrett eller møterett i generalforsamlingen for eierne av egenkapitalbevisene. Krav om at vedtektene skal angi sammensetningen av generalforsamlingen følger av lovforslaget § 7-8 første ledd bokstav e. Unntak fra plikten til å ha generalforsamling for samvirkeforetak og pensjonskasser følger av § 8-1 første ledd. Tredje ledd gir hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om valg til generalforsamlingen og om valg til og sammensetning av årsmøte i samvirkeforetak av låntakere.

Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 5.4.4 ovenfor.

Til § 8-3 Møter og vedtak i generalforsamlingen i finansforetak som ikke er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-3, og fastsetter at allmennaksjelovens bestemmelser om generalforsamling i hovedsak gjelder tilsvarende så langt de passer for møter og vedtak i generalforsamlingen i finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Det bør imidlertid være en viss adgang til å vedtektsfeste ordninger som avviker noe fra de nevnte bestemmelsene i allmennaksjeloven. Det kan for eksempel være aktuelt å ha en ordning med varamedlemmer til generalforsamling (forstanderskap) i sparebank, i stedet for en møterett ved fullmektig, jf. allmennaksjeloven § 5-2.

På samme måte som for finansforetak organisert i aksjeselskaps form, er kompetansen til å innkalle til generalforsamling dersom styret eller bedriftsforsamlingen unnlater å gjøre dette, lagt til Finanstilsynet, jf. henvisningen til asal. § 5-9 annet ledd i femte ledd. Det samme gjelder kompetansen til å utpeke den som skal åpne generalforsamlingen etter asal. § 5-12 annet ledd, beslutte granskning etter asal. § 5-25 annet ledd og til å innkalle til generalforsamling til behandling av granskningsberetningen, jf. asal. § 5-28 annet ledd.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.2.

Til § 8-4 Styrets sammensetning mv.

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-4, og fastsetter krav til styret i finansforetak, og gjelder for alle finansforetak. Tredje til femte ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-4.

Etter første ledd første punktum skal foretaket ha et allsidig sammensatt styre bestående av minst fem medlemmer, men departementet kan i forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra minstekravet, jf. sjette ledd. Dette kan være aktuelt for små finansforetak, som for eksempel mindre e-pengeforetak og betalingsforetak eller for pensjonskasser med liten forvaltningskapital. Kravet om minst fem medlemmer gjelder heller ikke for finansforetak som er datterforetak i finanskonsern. For slike finansforetak er det gitt egne regler i § 8-5. I § 8-5 er det også gjort unntak fra forbudet mot at styreleder er ansatt i annet foretak i samme konsern, slik at ansatte i morselskapet kan være styreleder i datterforetaket. Styremedlemmene må i tillegg oppfylle vilkårene i §§ 9-1 og 9-2.

I foretak som skal ha revisjonsutvalg, jf. § 8-18, må minst ett av styrets uavhengige medlemmer ha nødvendige kvalifikasjoner innen regnskap og revisjon, jf. § 8-20 og § 3-5.

Etter annet ledd annet punktum kan departementet fastsette krav om at finansforetak skal ha valgkomité, herunder kriterier for hvilke foretak som skal ha valgkomité. Det følger av CRD IV artikkel 88 nr. 2 at foretak som er «significant in terms of their size, internal organisation and the nature, scope and complexity of their activities» skal ha valgkomité. Valgkomitéen skal etter CRD IV bestå av styremedlemmer som ikke utfører noen ledelsesoppgaver i foretaket. Solvens II-direktivet inneholder ikke bestemmelser om valgkomité, men stiller generelt krav om at «system of governance» må være proporsjonalt «to the nature, scope and complexity of the operations (…)».

Fjerde ledd gjelder ikke datterforetak i finanskonsern dersom de ansatte er representert i morselskapets styre, jf. § 8-5 første ledd annet punktum.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.3.

Til § 8-5 Styret i finansforetak som er datterforetak i finanskonsern

Hovedregelen i § 8-4 om styrets sammensetning gjelder i utgangspunktet også for finansforetak som er datterforetak i finanskonsern. Paragrafen her, som i hovedsak svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-5, inneholder enkelte unntak for datterforetak.

Annet ledd svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast, men har fått en noe annen utforming. I annet punktum er det åpnet for at ansatte i et morselskap kan være styreleder i datterforetaket. Dette er et unntak fra det generelle forbudet i § 8-4 første ledd mot styreleder er ansatt i foretaket eller i et foretak i samme konsern. Tilsvarende regel for samarbeidende grupper følger av § 9-1 fjerde ledd.

Bestemmelsene i tredje ledd om at styreleder i morselskap ikke kan være medlem av styret i et datterforetak i konsernet uten samtykke fra Finanstilsynet gjelder for alle foretak i rett nedadgående linje fra morselskapet.

Ved endringer i styrets sammensetning skal foretaket sende melding til Finanstilsynet, jf. § 8-9, som har ansvaret for kontrollere at endringene i styrets sammensetning er i tråd med bestemmelsen her.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.3.

Til § 8-6 Styrets oppgaver og tilsynsansvar

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 8-6 og fastsetter oppgavene til styret i et finansforetak. Paragrafen gjelder for alle finansforetak, uavhengig av hvordan foretaket er organisert, og kommer i tillegg til aksjelovgivningens regler om styrets oppgaver, jf. § 8-7.

Etter første ledd hører forvaltningen av foretaket under styret, og styret skal sørge for forsvarlig organisering av selskapet. Dette innebærer også at styret skal påse at kravene i kapittel 13 til organisering av foretaket og til etablering av forsvarlige styrings- og kontrollsystemer, blir etterkommet. Med kontrollsystemer menes også internrevisjon.

Etter annet ledd skal styret fastsette planer og budsjetter for foretakets virksomhet. Styret har også en plikt til å fastsette retningslinjer for virksomheten, i motsetning til aksjelovgivningens regler, som bare gir en adgang til dette. Styret må også sørge for at foretaket har retningslinjer om ansattes og tillitsvalgtes taushetsplikt for opplysninger om foretaket og dets virksomhet, jf. § 9-7. Retningslinjene bør gjelde opplysninger som ansatte, tillitsvalgte og enhver annen som utfører oppdrag for foretaket, blir kjent med under utførelsen av sitt arbeid eller verv for foretaket. Det er naturlig at disse retningslinjene blant annet tar stilling til i hvilken grad ansattrepresentanter i styret kan diskutere saker med dem de representerer. Ansatte og tillitsvalgte vil også være underlagt andre regler om håndtering av informasjon, blant annet reglene i verdipapirloven om håndtering av markedssensitiv informasjon.

Tredje ledd stiller krav om at styret holder seg godt orientert om foretakets økonomiske stilling, jf. også allmennaksjeloven § 6-12 tredje ledd. Styret skal minst én gang hvert kvartal ha møte med revisor uten at daglig leder eller andre fra den daglige ledelsen er til stede, med mindre annet fastsettes i instruks for styret. Regler om styreinstruks følger av allmennaksjeloven § 6-23, som også gjelder for finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form, jf. § 8-7 annet ledd.

Fjerde ledd første punktum om styrets plikt til å føre tilsyn med daglig ledelse svarer til allmennaksjeloven § 6-13 første ledd. Etter annet punktum skal styret fastsette instruks for den daglige ledelse. Dette er noe strengere enn allmennaksjeloven § 6-13 annet ledd, hvor regelen om instruks for daglig leder er en kan-regel. Daglig leder skal etter § 8-12 første ledd regelmessig gi styret underretning om foretakets virksomhet, stilling og resultatutvikling. Styret har imidlertid en selvstendig plikt til å sørge for at daglig leder faktisk gir styret den underretningen styret skal ha.

Femte ledd svarer til allmennaksjeloven § 6-12 fjerde ledd.

I tillegg til styrets oppgaver etter denne paragrafen og etter § 8-7, skal styret også skal overvåke og styre finansforetaks samlede risiko og jevnlig vurdere om finansforetakets styrings- og kontrollordninger er tilpasset risikonivå og omfang av virksomheten, jf. § 13-6 fjerde ledd.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.3.

Til § 8-7 Forholdet til reglene om styrets oppgaver i aksjelovgivningen

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 8-7 og angir forholdet til aksjelovens og allmennaksjelovens bestemmelser om styrets oppgaver. De oppgavene til styret som følger av asal. § 6-12 første til fjerde ledd samt § 6-13 første og annet ledd gjelder også for finansforetak etter § 8-6, men er noe strengere. For øvrig følger det av § 7-4 (om at aksjelovgivningen gjelder hvis ikke annet er fastsatt) at aksjelovgivningen gjelder for finansforetak i aksjeselskaps form, jf. første ledd. Dette innebærer blant annet at også § 6-13 tredje ledd gjelder for finansforetak i aksjeselskapsform, selv om denne ikke er gjentatt i loven her.

Styrets handleplikt ved tap av egenkapital, jf. asal./asl. § 3-5, gjelder imidlertid ikke for finansforetak, ettersom kapitalkravene for finansforetak er utformet på en annen måte, jf. kapittel 14 i loven.

Etter annet ledd gjelder allmennaksjelovens regler om styrets oppgaver også for finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form. Dette er i tråd med § 7-4 annet ledd om at aksjelovgivningens bestemmelser gjelder for finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form i den utstrekning det følger av loven selv.

I tillegg til § 8-6 samt allmennaksjelovens regler om styrets oppgaver er det også regler av betydning for styremedlemmene i kapittel 9, som gjelder for tillitsvalgte og ansatte i finansforetak. Kapittel 9 har blant annet regler om inhabilitet og om adgangen til å ha verv i, eller motta godtgjørelse fra, andre foretak mv. Særlig viktig for styret er § 9-5 om inhabilitet ved behandling av saker i styret. Denne bestemmelsen viser til og modifiserer allmennaksjeloven § 6-27, og derfor er det ikke vist til § 6-27 i paragrafen her. Regler om godtgjørelse fra andre enn selskapet er gitt i § 9-4 og derfor er det ikke henvist til allmennaksjeloven § 6-17.

Det vises ikke til asal. § 6-16a om erklæring om fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte i denne bestemmelsen, ettersom det er et eget kapittel om godgjørelsesordninger i loven her, jf. kapittel 15. Det er fastsatt i § 15-6 at asal. § 6-16a også gjelder for finansforetak som ikke er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.

Allmennaksjeloven § 6-18 om at gjeldsforhandling eller konkursbehandling for selskapet kan bare fremsettes av styret gjelder bare for foretak som ikke er underlagt reglene om offentlig administrasjon etter kapittel 21 avsnitt II, jf. § 21-7.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.3.

Til § 8-8 Avtaler med eiere av egenkapitalbevis og medlemmer av foretakets ledelse

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-8. Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.3.

Til § 8-9 Endringer i styrets sammensetning

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 8-9 og stiller krav om at finansforetak melder endringer i styrets sammensetning til Finanstilsynet, jf. første ledd. Alle former for endringer i styrets sammensetning omfattes av meldeplikten, herunder utskifting av varamedlemmer og observatører, valg av nye styremedlemmer, varamedlemmer eller observatører, eller at styremedlemmer, varamedlemmer eller observatører fratrer uten oppnevning eller valg av nye personer.

Etter tredje ledd kan Finanstilsynet gi pålegg om endringer i styrets sammensetning dersom enkelte styremedlemmer ikke oppfyller egnethetskravene i § 3-5. Adgangen til pålegg om endringer er uavhengig av om endringen er iverksatt eller ikke. Finanstilsynet kan for eksempel pålegge at endringer ikke skal iverksettes, men kan også pålegge krav om reversering av generalforsamlingens valgbeslutning, eller nyvalg mv., dersom endringene er iverksatt.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.3.

Til § 8-10 Daglig ledelse

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-10, men med en mindre språklig endring i fjerde ledd. Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.4.

Til § 8-11 Daglig leders oppgaver

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-11, men med en mindre språklig endring i fjerde ledd. Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.4.

Til § 8-12 Daglig leders plikter overfor styret

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 8-12. Daglig leders rapporteringsplikt etter første ledd gjelder for alle finansforetak, men omfanget av underretningen må tilpasses størrelsen på foretaket, jf. Banklovkommisjonens omtale i spesialmerknaden til paragrafen. Paragrafen svarer til asal. § 6-15.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.4.

Til § 8-13 Direksjon

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-13, og åpner for at den daglige ledelsen av et finansforetak kan utøves av et kollektivt organ. Det er gjort enkelte redaksjonelle endringer i bestemmelsen sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast, men innholdet er materielt sett det samme.

Virkningene av at foretaket har en direksjon, er at det er direksjonen som sådan som har de oppgavene og pliktene som påligger den daglige ledelse etter §§ 8-11 og 8-12, jf. annet ledd. Direksjonen kan dele arbeidsoppgavene mellom seg, og reglene for fordeling av arbeidsoppgaver skal forelegges styret for godkjenning, jf. annet ledd annet punktum. Direksjonen kan delegere myndighet til å treffe avgjørelser i bestemte saker eller grupper av saker innenfor sitt ansvarsområde til enkeltmedlemmer av direksjonen, jf. annet ledd tredje punktum. I tråd med vanlige delegasjonsprinsipper kan direksjonen herunder fastsette regler om når slike saker likevel skal forelegges direksjonen til avgjørelse.

Etter første ledd tredje punktum representerer direksjonens leder selskapet utad. Hvert enkelt av direksjonens medlemmer, og det kollektive organet som sådan, har de rettigheter og plikter som følger av § 8-10 annet ledd om deltakelse i styrebehandling av saker, jf. fjerde punktum.

Som direksjonens beslutning gjelder det flertallet har stemt for, jf. tredje ledd. Ved stemmelikhet regnes det direksjonens leder har stemt for som direksjonens beslutning. Minst halvparten av direksjonens medlemmer må delta i beslutningen. Direksjonen kan fatte beslutninger både i møte og på annen måte, på samme måte som for styrebehandling av saker, jf. henvisningen til asal. § 6-19 første ledd første punktum i fjerde ledd. Dersom beslutningen skal fattes på annen måte enn i møte, må alle direksjonens medlemmer gis adgang til å delta i beslutningen. Det bør bare unntaksvis være aktuelt å fatte beslutninger på annen måte enn i møte uten at alle direksjonens medlemmer deltar.

Fjerde ledd om saksbehandling og møteprotokoller gjelder tilsvarende så langt den passer for beslutninger som ikke fattes i møter.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.4.

Til § 8-14 Endringer i daglig ledelse

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-14, men med enkelte redaksjonelle og språklige endringer. Det vises til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.4.

Etter annet ledd kan departementet fastsette forskrift om innholdet i slik melding. Det vil for eksempel kunne være aktuelt å stille krav om at det må fremgå av meldingen om endringen i den daglige ledelsen skyldes at egnethetsvilkårene ikke lenger er oppfylt.

Til § 8-15 Foretaksforsamling

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-15. Det vises til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.5.

Til § 8-16 Internrevisjon

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 8-16, men med enkelte endringer basert på høringsinnspill fra Internrevisorforeningen. Første ledd fastsetter at et finansforetak skal ha internrevisjon. Internrevisjonen må være forsvarlig organisert og ha ansvar for å kontrollere at foretaket er organisert og drives på en ansvarlig måte i samsvar med gjeldende krav til virksomheten som følger av denne og andre lover. Etter § 13-1 skal foretaket blant annet ha klar organisasjonsstruktur, klar ansvarsfordeling, klare, hensiktsmessige og effektive styrings- og kontrollordninger, hensiktsmessige retningslinjer og rutiner for å identifisere, styre, overvåke og rapportere risiko foretaket er, eller kan bli, eksponert for og retningslinjer og rutiner for gjennomføring, overvåkning og regelmessig vurdering av godtgjørelsesordning. Det er internrevisjonens oppgave å kontrollere at disse kravene er oppfylt og at styrings- og kontrollordningene mv. er tilpasset risikoen ved og omfanget av virksomheten i foretaket. Internrevisjonen rapporterer til styret og daglig leder om forhold som vurderes som utilfredsstillende.

Annet ledd svarer til forskrift 22. september 2008 nr. 1080 om risikostyring og interkontroll § 9 annet ledd. Etter annet ledd første punktum skal styret organisere og fastsette retningslinjer for internrevisjonen, jf. første ledd første og annet punktum i Banklovkommisjonens utkast. Etter annet leddannet punktum tilligger det styret å ansette og avskjedige leder av internrevisjonen og å fastsette dennes betingelser. Annet ledd tredje punktum fastsetter at internrevisjonen minst én gang i året skal avgi rapport til styret om risikostyringen og internkontrollen samt sin virksomhet. Finanstilsynet kan i forskrift fastsette ytterligere regler om organisering og gjennomføring av internrevisjonen i finansforetak, jf. fjerde ledd. Finanstilsynet kan også gjøre unntak fra kravet om internrevisjon for bestemte grupper av finansforetak.

Etter tredje ledd kan styret i holdingforetaket eller annet morselskap i finanskonsernet fastsette retningslinjer for fordelingen av arbeidsoppgavene mellom internrevisjonen i morselskapet og internrevisjonen i det enkelte foretak, jf. § 18-1 tredje ledd. Etter § 18-1 tredje ledd skal internrevisjonen i morselskapet se til at internrevisjon som omfatter den samlede virksomhet i finanskonsernet, er organisert og blir gjennomført på en forsvarlig måte.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.5.

Til § 8-17 Revisor

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 8-17. Etter første ledd første punktum haralle finansforetak revisjonsplikt. Revisor må være registrert eller statsautorisert. Bestemmelsen viderefører sparebankloven § 34 første ledd. For de fleste finansforetak vil plikten uansett følge av revisorloven § 2-2, men det kan tenkes tilfeller der finansforetak ville ha kommet inn under et av unntakene uten denne presiseringen. Det er generalforsamlingen som skal velge revisor og godkjenne deres godtgjørelse, jf. annet punktum. Pensjonskasser uten generalforsamling må vedtektsfeste hvem som velger revisor og fastsetter, dennes godtgjørelse, jf. § 8-1 første ledd siste punktum. I samvirkeforetak er det årsmøtet som velger revisor og fastsetter godtgjørelse, jf. samvirkelova § 97. Etter tredje punktum skal foretak som har revisjonsutvalg etter § 8-18 innhente uttalelse fra revisjonsutvalget før foretaket velger revisor.

Revisor skal, som i alle sine oppdrag, utføre sitt arbeid i samsvar med reglene i revisorlovgivningen. Finanstilsynet kan imidlertid fastsette særlige regler om revisors arbeidsoppgaver i finansforetak, jf. annet ledd, ut fra de særlige hensyn som ligger til grunn for reguleringen av finansforetak. Finanstilsynet kan imidlertid ikke gi revisor arbeidsoppgaver som kan skape tvil om revisors uavhengighet og objektivitet overfor foretaket eller andre foretak i konsernet, jf. revisorloven kapittel 4.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Revisor plikter etter finanstilsynsloven § 3a å rapportere til Finanstilsynet ethvert forhold vedrørende virksomheten som denne får kjennskap til under utøvelsen av sin revisjonsvirksomhet som kan

1. innebære en overtredelse av bestemmelser som regulerer institusjonens virksomhet, dersom overtredelsen kan medføre tilbakekall av institusjonens tillatelse til å drive virksomhet,

2. skade den fortsatte drift av institusjonen, eller

3. medføre at regnskapene ikke godkjennes eller at det tas forbehold.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.5.

Til § 8-18 Plikt til å ha revisjonsutvalg

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 8-18. Alle banker, kredittforetak og forsikringsforetak har plikt til å ha revisjonsutvalg, jf. første ledd første punktum. Det samme gjelder finansieringsforetak som er allmennaksjeselskaper (som har notert aksjene på et regulert marked) eller som har utstedt obligasjoner. Også holdingforetak, jf. § 17-3, i konsern hvor slike finansforetak (bank, kredittforetak, forsikringsforetak og de nevnte finansieringsforetakene) inngår, har plikt til å ha revisjonsutvalg, jf. annet punktum.

I annet ledd er det gjort unntak for heleide datterforetak i finanskonsern dersom morselskapet har revisjonsutvalg, kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, jf. §§ 11-5 flg. og finansieringsforetak som oppfyller alle tre vilkårene i bokstav c. Bokstav c gjennomfører revisjonsdirektivet artikkel 41 nr. 6 bokstav d.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.5.

Til § 8-19 Revisjonsutvalgets oppgaver

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-19, og fastsetter hvilke oppgaver revisjonsutvalget har. Etter annet ledd bokstav c skal revisjonsutvalget blant annet avgi uttalelse om valg av revisor før generalforsamlingen velger revisor etter § 8-17 første ledd. Revisjonsutvalget har etter bokstav e også ansvar for å vurdere og overvåke at revisor oppfyller krav til uavhengighet og objektivitet overfor foretaket, jf. revisorloven kapittel 4.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.5.

Til § 8-20 Valg av revisjonsutvalg og dets sammensetning

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 8-20 med enkelte språklige endringer, og fastsetter reglene om valg av revisjonsutvalg og dets sammensetning. Etter første ledd første punktum skal revisjonsutvalget velges blant styrets medlemmer, men bare blant de av styrets medlemmer som ikke er ansatte i foretaket og som inngår i den faktiske ledelsen. Begge vilkårene må være oppfylt for at et styremedlem ikke skal kunne være medlem av revisjonsutvalget. Dersom senere endringer i styremedlemmets arbeidsoppgaver medfører at medlemmet ikke lengre oppfyller vilkårene for å være medlem av revisjonsutvalget, må vedkommende tre ut av revisjonsutvalget.

Minst ett av medlemmene skal ikke være ansatt i foretaket eller i foretak i samme konsern og ha kvalifikasjoner innen regnskap og revisjon, jf. annet ledd. Dette innebærer at minst et uavhengig styremedlem må ha slike kvalifikasjoner, jf. merknaden til § 8-4. Det kan fastsettes i vedtektene at hele styret skal fungere som revisjonsutvalg, jf. tredje ledd, styret må uansett oppfylle de krav som stilles til revisjonsutvalget i annet ledd.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.5.

Til § 8-21 Særlige undersøkelser

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 8-21, og gir på visse vilkår Finanstilsynet adgang til å kreve at foretaket engasjerer en (eller flere) annen en foretakets valgte revisor eller andre sakkyndige personer til å undersøke om foretaket oppfyller lovens krav til betryggende rutiner for risikostyring, internkontroll, eller for finansiell rapportering til børs, autorisert markedsplass eller allmennheten. Det er foretaket selv som formelt engasjerer revisorene eller de sakkyndige personene, og som må betale kostnaden ved undersøkelsene.

Etter finanstilsynsloven § 2, jf. første ledd annet punktum, har foretaket og tillits- og tjenestemenn i foretaket samme opplysningsplikt overfor den engasjerte revisoren/sakkyndige som de har overfor Finanstilsynet etter finanstilsynsloven § 3 annet og tredje ledd. Som ledd i granskningen kan revisoren kreve bevisopptak ved domstolene etter domstolloven § 44. Revisoren har taushetsplikt som angitt i finanstilsynsloven § 7 femte ledd og må hvis ikke annet er fastsatt eller forutsatt ved oppnevningen, følge de regler som gjelder for styremedlemmer i Finanstilsynet.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 5.4 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.3.5.

13.9 Kapittel 9. Tillitsvalgte og ansatte

Til § 9-1 Verv eller stilling i annet finansforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 9-1, men med enkelte endringer. Etter første ledd kan medlem av styret i et finansforetak som hovedregel ikke samtidig være medlem av styret i et annet finansforetak. Etter annet ledd kan daglig leder og andre personer som inngår i den faktiske ledelsen av virksomheten i et finansforetak som hovedregel ikke samtidig være medlem av styret i, eller inngå i den faktiske ledelsen av et annet finansforetak. Det er unntak fra regelen i første ledd om styremedlemmer og fra regelen i annet ledd om ledelsen når verv eller stilling i flere foretak må anses ubetenkelig. Relevante hensyn vil blant annet være hensynet til finansiell stabilitet, konkurransehensyn og hensynet til tilliten til finansforetakene. Begrepet «faktisk ledelse» er brukt flere steder både i denne loven og i andre lover på finansmarkedsområdet, jf. for eksempel verdipapirhandelloven § 9-9 som gjennomfører direktiv 2004/39/EF om markeder for finansielle instrumenter (MiFID) artikkel 9 nr. 1 første ledd. Både MiFID og CRD IV (direktiv 2013/36/EU) stiller krav om at det må være minst to personer som «effectively direct» virksomheten. Tilsvarende begrep brukes i forsikringsdirektivet Solvens II (direktiv 2009/138/EF) artikkel 42 om egnethetsvurdering av alle personer som «effectively run the undertaking». Det er dette begrepet som på norsk er oversatt til «faktisk ledelse».

Det følger av tredje ledd at tillitsvalgte eller ansatte i et finansforetak kan være ansatt i foretak i samme konsern eller medlem av styre i et annet foretak i konsernet. Styret som helhet må likevel oppfylle kravene i § 8-5 om at minst en firedel av styremedlemmene må være uavhengig. Bestemmelsen i fjerde ledd fastsetter samme regel for samarbeidende gruppe som omfattes av § 17-12, som den som gjelder for konsern, jf. § 8-5.

Forskriftshjemmelen i femte ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til fjerde ledd.

Det vises for øvrig til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.2.

Til § 9-2 Verv eller stilling i foretak med forretningsforbindelse med finansforetaket

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 9-2 med enkelte redaksjonelle endringer i annet ledd. Det vises til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.2.

Til § 9-3 Deltakelse i næringsvirksomhet

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 9-3 med enkelte redaksjonelle endringer i annet ledd. Det vises til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.2.

Til § 9-4 Godtgjørelse fra andre enn finansforetaket

Paragrafen regulerer godtgjørelse fra andre enn finansforetaket, og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 9-4. Første ledd gjelder samme personkrets som nevnt i allmennaksjeloven § 6-17 første ledd, selv om formuleringen er noe annerledes her. Selv om personkretsen er den samme som i allmennaksjeloven, er forbudet mot å ta imot godtgjørelse videre etter denne bestemmelsen enn etter allmennaksjeloven § 6-17. Allmennaksjeloven § 6-17 gjelder bare godtgjørelse i forbindelse med rettshandler, mens forbudet etter paragrafen her gjelder all godtgjørelse i anledning arbeidet. Forbudet bør imidlertid ikke være til hinder for at det kan åpnes for mindre og minnelige gaver i tilknytning til spesielle begivenheter og høytider, så lenge dette er i samsvar med retningslinjer vedtatt av finansforetaket.

Etter annet ledd kan godtgjørelse som styremedlem, daglig leder og andre ansatte i et finansforetak ikke kan motta, heller ikke mottas av noen som vil være vedkommendes nærstående. Personkretsen er den samme som etter første ledd og dermed videre enn etter allmennaksjeloven § 6-17, jf. at også andre ansatte er omfattet. Reglene om nærstående i allmennaksjeloven § 1-5 gjelder tilsvarende.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

I fjerde ledd er det gjort noen språklige forenklinger sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast. Innholdet i bestemmelsen er det samme som i utkastet fra Banklovkommisjonen. Det ligger i forutsetningen om at styremedlemmer kan motta «mellommannsgodtgjørelse» at dette må være godtgjørelse for mellommannsoppdrag. Det er en forutsetning for at styremedlemmer kan motta denne typen godtgjørelse at styret i foretaket tillater dette og har fastsatt regler om slik virksomhet.

Det vises for øvrig til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.2.

Til § 9-5 Inhabilitet

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 9-5 og fastsetter i første ledd at reglene om inhabilitet i allmennaksjeloven § 6-27 skal gjelde for styremedlemmer, daglig leder og andre personer som inngår i den faktiske ledelse av virksomheten i finansforetak. I tillegg omfattes personene i foretakets internrevisjon og godtgjørelsesutvalg, jf. tredje ledd. Personkretsen som omfattes av denne paragrafen er videre enn etter allmennaksjeloven § 6-27 ved at den også omfatter andre personer som inngår i den faktiske ledelsen, jf. at bestemmelsene allmennaksjeloven kun omfatter styremedlemmer og daglig leder. Revisjonsutvalget er ikke eksplisitt nevnt i paragrafen. Medlemmene av revisjonsutvalget velges blant styremedlemmene, og alle personene i revisjonsutvalget er dermed omfattet.

I annet ledd er det gjort enkelte redaksjonelle endringer sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast, men innholdet i bestemmelsen er det samme som etter utkastet.

Det vises for øvrig til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.2.

Til § 9-6 Taushetsplikt om kundeforhold mv.

Paragrafen fastsetter ansatte og tillitsvalgtes taushetsplikt, og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 9-7. Taushetsplikten er i første ledd formulert på samme måte som i forvaltningsloven § 13. Unntaket i annet ledd for utlevering av opplysninger til andre enn de som er «vedkommende» er formulert på samme måte som unntaket i forvaltningsloven § 13a første ledd nr. 1, jf. første ledd.

Skriftlig samtykke fra kunder og andre med krav på taushet kan innhentes der dette er påkrevet og saklig begrunnet, men kan ikke settes som standardvilkår for innvilgelse av lån, tegning av forsikring mv.

Det vises for øvrig til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.2.

Til § 9-7 Taushetsplikt om finansforetaket

Paragrafen svarer i hovedsak til § 9-8 i Banklovkommisjonens utkast. Første ledd fastsetter at ansatte, tillitsvalgte og enhver annen som utfører oppdrag for foretaket, plikter å følge styrets retningslinjer om taushetsplikt for opplysninger om foretaket og dets virksomhet, jf. § 8-6 annet ledd.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Det vises for øvrig til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.2.

Til § 9-8 Behandling av personopplysninger i tilknytning til autorisasjonsordninger for ansatte

Paragrafen svarer til forslaget til ny bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven § 5-4, som ble fremmet i Prop. 87 L (2013–2014), jf. omtale i kapittel 9 i nevnte proposisjon. Departementet viser til nærmere omtale av forslaget der.

Til § 9-9 Kreditt til ansatte og tillitsvalgte mv.

Paragrafen svarer til § 9-9 i Banklovkommisjonens utkast og fastsetter på hvilke vilkår et finansforetak kan gi kreditt til ansatte og tillitsvalgte. Etter første leddførste punktum kan et finansforetak gi lån til eller stille garanti for styremedlemmer når dette skjer på normale kundevilkår. Med normale kundevilkår menes kredittordninger som foretaket tilbyr sine øvrige personkunder. Dersom vedtektene i et finansforetak som ikke er organisert som aksjeselskap (jf. § 8-2) inneholder regler om leder av generalforsamling, bør vedtektene gjøre regelen i første ledd gjeldende også for generalforsamlingens leder. Dette kan eksempelvis være aktuelt for sparebanker som har forstanderskap etter gjeldende rett.

Etter annet punktum kan foretaket fastsette regler for finansiell bistand til sine ansatte, og gi lån og stille garantier i samsvar med dette. Dersom foretaket ikke har fastsatt slike regler, kan foretaket gi lån eller stille garantier på normale kundevilkår.

Annet og tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Etter fjerde ledd gjelder første til tredje ledd tilsvarende overfor personlige nærstående, jf. asal. § 1-5 annet ledd. Dette omfatter både personer, jf. nr. 1 og 2 og selskaper som angitt i nr. 3.

Femte ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Det vises for øvrig til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.3.

Til § 9-10 Kreditt til foretak hvor tillitsvalgte eller ansatte er ansvarlig deltaker eller styremedlem

Paragrafen svarer til § 9-10 i Banklovkommisjonens utkast og fastsetter restriksjoner i adgangen til å gi lån til eller stille garanti for foretak hvor tillitsvalgte eller ansatte er ansvarlig deltaker eller styremedlem. Første ledd stiller krav om at internrevisjonen eller revisor må bekrefte overfor styret eller daglig leder at lånet eller garantien vil være betryggende sikret. Videre følger det av annet punktum at Finanstilsynet i særlig tilfelle kan samtykke i at lån eller garanti gis til foretak hvor styremedlem deltar som styremedlem. Dersom vedtektene i et finansforetak som ikke er organisert som aksjeselskap (jf. § 8-2) inneholder regler om leder av generalforsamling, bør vedtektene fastsette at det samme skal gjelde for generalforsamlingens leder som for styremedlemmer. Dette kan for eksempel være aktuelt for foretak som har forstanderskap etter gjeldende rett.

Annet ledd fastsetter unntak fra forbudet i første ledd. Etter bokstave er det gjort unntak for syndikerte lån og syndikerte garantier. Garantier og garantifasiliteter kan være syndikert på samme måte som lån, og bør derfor behandles likt i loven, jf. høringsmerknaden fra FNO.

Tredje og fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Det vises for øvrig til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.3.

Til § 9-11 Forholdet til aksjelovgivningen

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 9-11, og gjør unntak fra aksje- og allmennaksjelovens §§ 8-8 og 8-9 om kreditt til hhv. ansatte som er aksjeeier og tillitsvalgte for finansforetak organisert i aksjeselskaps form, ettersom det er fastsatt særlige regler om dette i loven her, jf. §§ 9-9 og 9-10.

Det vises til kapittel 7.2.4 ovenfor og til Banklovkommisjonens omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.4.3.

13.10 Kapittel 10. Egenkapital

Til § 10-1 Egenkapital

Kapittel 10 i loven er bygget opp på en mer overordnet måte enn Banklovkommisjonens utkast, og regulerer egenkapitalen i finansforetak jf. omtale i proposisjonen kapittel 6.4. I første ledd defineres egenkapital i finansforetak som er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. I slike foretak omfatter egenkapitalen kapital som i samsvar med vedtektene er innbetalt som aksjekapital og overkurs samt egenkapital som er opptjent.

I annet ledd defineres egenkapitalen i finansforetak som ikke er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, i hovedsak sparebanker, gjensidige forsikringsforetak og samvirkeforetak av låntakere. I slike foretak omfatter egenkapitalen kapital som i samsvar med vedtektene er innbetalt som grunnfondskapital og eventuelt eierandelskapital, samt egenkapital som er opptjent. Departementet kan i forskrift fastsette om og på hvilke vilkår medlemsinnskudd kan regnes som egenkapital.

Etter tredje ledd kan departementet i forskrift fastsette regler om finansforetaks adgang til å opprette flere klasser av aksje- eller eierandelskapital. For finansforetak som er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, er det allerede regler om ulike klasser i aksjelovgivningen som kommer til anvendelse.

Til § 10-2 Eierbrøken i finansforetak som har utstedt egenkapitalbevis

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-1 annet til fjerde ledd, og fastsetter hvilken kapital som er tilordnet henholdsvis grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen.

Senere tilført avkastning eller overskudd tilføres grunnfondskapital og eierandelskapital i henhold til reglene i §§ 10-14 og 10-17.

Til § 10-3 Innbetaling av egenkapital

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-3, og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 10-3. Ved utstedelse av egenkapitalbevis som helt eller delvis innbetales i annet enn penger, jf. annet eller tredje ledd, gjelder allmennaksjeloven §§ 2-4, 2-6 og 2-7 tilsvarende, jf. § 10-13 første ledd (som svarer til fjerde ledd i finansieringsvirksomhetsloven § 2b-3 og Banklovkommisjonens utkast).

Etter første ledd annet punktum kan departementet i forskrift eller ved enkeltvedtak gjøre unntak fra kravet om innbetaling i penger ved kapitalforhøyelse. Departementet legger til grunn at det særlig for kommuner ikke er uvanlig å styrke egenkapitalen i pensjonskassen ved overføring av eiendom.

Til § 10-4 Endring av finansforetaks vedtektsfestede egenkapital

Paragrafen regulerer nedsettelse, tilbakebetaling og forhøyelse av kapital, og bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 10-8 som igjen bygger på finansieringsvirksomhetsloven § 2b-7.

Etter første ledd må vedtak om nedsettelse, tilbakebetaling eller forhøyelse av et finansforetaks vedtektsfestede egenkapital treffes av generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendring. Dette svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-8 fjerde ledd første punktum. Ved forhøyelse av eierandelskapitalen ved utstedelse av egenkapitalbevis gjelder reglene i § 10-10, som blant annet fastsetter at allmennaksjelovens regler om styrefullmakt gjelder tilsvarende, jf. § 10-10 annet ledd.

I annet ledd fastsettes det at foretakets vedtektsfestede egenkapital ikke kan settes ned under det lovfastsatte minstekrav til egenkapital som følger av § 3-4, med mindre nedsettelsen foretas uten utbetaling til aksjeeierne, eiere av egenkapitalbevis eller andre. Bestemmelsen svarer til den gjeldende bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2b-7 annet ledd annet punktum.

Etter tredje ledd må Finanstilsynet samtykke til vedtak om nedsettelse, tilbakebetaling eller forhøying av egenkapital for at det skal være gyldig, jf. fjerde ledd første punktum. Samtykkekravet viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-7 første ledd for så vidt gjelder nedsettelse og tilbakebetaling, og finansieringsvirksomhetsloven § 2b-23 sjette ledd for så vidt gjelder forhøyelse av eierandelskapitalen og sparebankloven § 2 første ledd femte punktum for så vidt gjelder forhøyelse av grunnfondet.

Endringene av foretakets vedtektsfestede egenkapital må meldes til Foretaksregisteret, jf. allmennaksjeloven § 10-9 (forhøyelse av egenkapital), jf. § 10-10 i loven her, og allmennaksjeloven § 12-4 (nedsettelse av egenkapital), jf. § 10-21 i loven her. Fristen regnes fra Finanstilsynet har gitt samtykke. Virkningen av fristoversittelse er at vedtaket faller bort og at generalforsamlingen må fatte nytt vedtak, jf. fjerde ledd tredje punktum.

Til § 10-5 Erverv av egne aksjer eller egenkapitalbevis. Kreditt til aksjeeier mv.

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-9. Første til fjerde ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-8, men med enkelte endringer. Henvisningen til allmennaksjeloven § 9-5 i første og annet ledd innebærer at avtalepant i egne aksjer likestilles med erverv av egne aksjer og tilsvarende for egenkapitalbevis. Etter allmennaksjeloven § 9-4, jf. annet ledd, må generalforsamlingsvedtaket gis med flertall som for vedtektsendring. Det kan fastsettes særlige regler i vedtektene om generalforsamlingens vedtak om erverv av egne egenkapitalbevis, jf. § 10-16 annet ledd annet punktum, for å ta hensyn til at det er to eierkategorier i slike foretak (grunnfondet og eierandelskapitalen).

Femte ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-9 femte ledd.

Det vises til nærmere omtale av § 10-9 i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.5.6.

Til § 10-6 Utdeling av utbytte mv.

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 10-10.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-10 første ledd, og omfatter i praksis alle former for egenkapitalavkastning. Presiseringen i bestemmelsen om at det ved vurderingen av om det skal utbetales utbytte også må legges vekt på behovet for oppbygging av egenkapital i finansforetaket, svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-10 annet ledd første punktum.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-11 annet ledd, men er flyttet til paragrafen her slik at den skal gjelde for alle finansforetak, i motsetning til § 10-7 (som svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-11), som bare gjelder finansforetak som ikke har utstedt aksjer eller egenkapitalbevis.

Tredje og fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-10 annet ledd annet punktum og tredje ledd.

Det vises for øvrig til omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.5.6.

Til § 10-7 Disponering av overskudd i finansforetak som ikke har utstedt aksjer eller egenkapitalbevis

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-11 første ledd første punktum og viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-27 første ledd første punktum. Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-11 første ledd annet punktum og viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-27 første ledd annet punktum. Banklovkommisjonens utkast til annet ledd er flyttet til § 10-6 annet ledd og gjort generell for alle finansforetak.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om utdeling av gaver etter første ledd. Hjemmelen er tatt inn i forbindelse med presisering av gavebegrepet og hva som anses som allmennyttig formål. Allmennyttig formål må avgrenses mot sponsorvirksomhet, drift av virksomhet og støtte til politisk parti. Det vises til nærmere omtale om disponering av overskudd i kapittel 9.1.3 ovenfor.

Det vises for øvrig til omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.5.6.

Til § 10-8 Tilbakebetaling og nedskrivning av egenkapital

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 14-31. Det vises til nærmere omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B side 912.

Til § 10-9 Utstedelse av egenkapitalbevis

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-2 og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 10-9. Egenkapitalbevis skal normalt være omsettelige, jf. § 10-15, og det er begrenset adgang til å utstede ikke-omsettelige egenkapitalbevis, jf. § 10-15 annet ledd.

I første ledd annet punktum som svarer til Banklovkommisjonens utkast § 11-1 annet ledd første punktum, fastsettes utgangspunktet om at alle egenkapitalbevis gir lik rett i foretaket. Denne bestemmelsen svarer til likhetsgrunnsetningen for aksjer, jf. asal. § 4-1 første punktum. På samme måte som for aksjer, jf. asal. § 4-1 annet punktum, åpnes det i tredje punktum for at det i vedtektene kan bestemmes at det skal være egenkapitalbevis av ulike slag. Vedtektene skal godkjennes etter § 7-10.

Allmennaksjeloven § 4-1 gjelder tilsvarende for egenkapitalbevis etter § 10-12, men det anses likevel hensiktsmessig å uttrykke likhetsgrunnsetningen eksplisitt i paragrafen her.

Annet ledd regulerer på hvilken måte egenkapitalbevis kan utstedes. Både utstedelse ved nytegning og utstedelse ved konvertering av bokført grunnfondskapital til eierandelskapital må godkjennes av departementet etter første ledd. Har foretaket eierandelskapital fra før, skal overkurs fordeles etter § 10-14.

Tredje og fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-9.

Femte ledd gir hjemmel til å videreføre forskrift om preferanseegenkapitalbevis til Statens finansfond, og erstatter utkastet § 11-18.

Det vises for øvrig til omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-10 Vedtak om utstedelse av egenkapitalbevis og om forhøyelse av eierandelskapital

Paragrafen viderefører i hovedsak finansieringsvirksomhetsloven § 2b-9 og § 2b-23 tredje ledd, og bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 11-1.

Første og annet ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-9 første og annet ledd og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-1 første og tredje ledd. Banklovkommisjonens utkast til § 11-1 annet ledd er erstattet av § 10-1 første ledd annet punktum og femte ledd. Kravet i finansieringsvirksomhetsloven § 2b-9 tredje ledd, jf. Banklovkommisjonens utkast til fjerde ledd, om at utstedelse av egenkapitalbevis ikke kan settes i verk før det er godkjent av Finanstilsynet, er ikke fulgt opp ettersom det uansett følger av § 10-9 første ledd at egenkapitalbevis ikke kan utstedes uten etter samtykke fra departementet.

Tredje ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-23 tredje ledd og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-15 tredje ledd. Henvisningen til allmennaksjeloven § 10-5 innebærer at det også vil kunne være adgang til å fravike egenkapitalbeviseiernes fortrinnsrett ved forhøyelse av eierandelskapitalen i andre tilfeller enn de som er nevnt i tredje ledd. Som Advokatforeningen uttaler i sin høringsmerknad vil dette særlig kunne være aktuelt der eksempelvis en sparebank har behov for å innhente mer kapital og eksisterende egenkapitalbeviseiere ikke vil bidra i det omfang som er nødvendig.

Det vises for øvrig til omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-11 Vedtektsbestemmelser om stemmerett og rett til representasjon

Paragrafen viderefører det materielle innholdet i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2b-10 til 2b-12 jf. Banklovkommisjonens utkast §§ 11-2 til 11-4, men er slått sammen til én bestemmelse.

Bestemmelsen i første ledd er ikke til hinder for at det i vedtektene for et foretak fastsettes at det skal gjelde særskilte flertallskrav for visse beslutninger av vesentlig betydning for eierne av egenkapitalbevis eller rettighetene i henhold til egenkapitalbevis, jf. omtale av Banklovkommisjonens utkast til § 11-2 annet ledd.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2b-12 fjerde ledd er ikke videreført ettersom loven ikke viderefører gjeldende regler om representantskap.

Det vises for øvrig til omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-12 Tegning, registrering mv. av egenkapitalbevis.

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-13 og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 11-5. Det presiseres i nytt første ledd annet punktum at fristen for melding til Foretaksregisteret skal regnes fra departementet har gitt sitt samtykke etter § 10-9, og i tredje punktum er det fastsatt at virkningene av at vedtak ikke meldes innen fristen er at vedtaket faller bort og må fattes på nytt.

Det vises for øvrig til omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-13 Innbetaling av egenkapital i annet enn penger ved utstedelse av egenkapitalbevis

Første ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-3 fjerde ledd, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-3 fjerde ledd.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-3 femte ledd.

Det vises til nærmere omtale av Banklovkommisjonens utkast til § 10-3 fjerde og femte ledd i NOU 2011: 8 Bind B side 807.

Til § 10-14 Overkurs og anvendelse av overkursfond og kompensasjonsfond

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-14 og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 11-6. Første ledd fastsetter at overkurs skal fordeles mellom overkursfondet og kompensasjonsfondet. Annet ledd fastsetter at det skal tilføres overkurs til overkursfondet etter forholdet mellom bokført eierandelskapital etter nytegningen og summen av bokført grunnfondskapital og eierandelskapital etter nytegningen, med mindre annet er fastsatt i vedtaket om utstedelse av nye egenkapitalbevis.

I forskrift 29. juni 2009 nr. 913 om egenkapitalbevis i sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper kapittel 5 har departementet gitt nærmere regler om fordeling av overkurs. En kapitalforhøyelse skjer til overkurs når tegningskursen overstiger pari kurs (pålydende verdi), jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-8 tredje ledd og § 10-12 annet ledd. Ved nytegning av egenkapitalbevis i institusjoner som har utstedt egenkapitalbevis fra før, skal positiv differanse mellom bokført verdi per egenkapitalbevis og pålydende verdi overføres til overkursfondet. Positiv differanse mellom tegningskurs og bokført verdi per egenkapitalbevis skal fordeles mellom overkursfondet og kompensasjonsfondet etter forholdet mellom bokført eierandelskapital etter nytegningen og bokført grunnfondskapital. Ved beregningen av eierbrøken skal overkursfondet legges til eierandelskapitalen og kompensasjonsfondet legges til grunnfondskapitalen.

Tredje og fjerde ledd fastsetter grenser for hva overkursfondet og kompensasjonsfondet kan brukes til.

Det vises for øvrig til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-15 Overdragelse. Pantsettelse

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-15, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-7.

Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-16 Tegning og erverv av egne egenkapitalbevis

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-16, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-8. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-17 Overskudd, utbytte mv.

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-18, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-10. Sammenlignet med gjeldende rett og utkastet har første og andre ledd i bestemmelsen byttet plass og tredje til femte ledd svarer til fjerde til sjette ledd. Finansieringsvirksomhetsloven § 2b-18 tredje ledd første punktum er flyttet til § 10-6 annet ledd. Tredje ledd i finansieringsvirksomhetsloven § 2b-18 annet punktum er flyttet til første ledd annet punktum. I tråd med aksjelovens system skal årets overskudd etter annet ledd første punktum beregnes etter «sist godkjente årsregnskap». Dette innebærer at foretaket etter regnskapsårets slutt ikke trenger å vente på fastsettelse av nytt årsregnskap.

Forskriftshjemmelen i femte ledd er tatt inn i forbindelse med presisering av gavebegrepet og hva som anses som allmennyttig formål. Det vises til de generelle motivene i proposisjonen kapittel 9.1.3 ovenfor.

Det vises for øvrig til nærmere omtale av utkastet § 11-10 i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-18 Utjevningsfondet

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-19, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-11. Utjevningsfondet er tilordnet eierandelskapitalen. Bestemmelsen regulerer tilførsel til utjevningsfondet, og når og hvordan midler i utjevningsfondet kan anvendes. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-19 Underskudd

Første og annet ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-20, dog slik at det er presisert i første ledd annet punktum at hovedregelen er at underskudd i kredittforening eller gjensidig forsikringsforetak skal utlignes på medlemmene, med mindre annet er fastsatt i vedtektene.

Etter tredje ledd skal underskudd som ikke er dekket ved nedskrivning etter første og annet ledd, dekkes ved nedsettelse av vedtektsfestet eierandelskapital, og eventuelt ved nedsettelse av annen kapital når dette følger av vedtekter eller avtalevilkår, jf. § 11-2 annet ledd som fastsetter at finansforetak skal påse at avtalevilkårene for lån angir dets prioritet ved avvikling av foretaket, og i hvilken grad det under løpende drift kan foretas nedskrivning av lån for å dekke resultatført underskudd i årsregnskapet etter nedsettelse av innskutt egenkapital. Dersom foretaket har utstedt preferanseegenkapitalbevis i henhold til forskrift gitt i medhold av § 10-9 femte ledd annet punktum, vil det kunne gjelde særlige regler i forskrift for nedskriving av slik egenkapital.

Det vises for øvrig til omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-20 Fordeling av kapital ved avvikling av foretaket

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-21, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-13. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-21 Nedsettelse av eierandelskapitalen

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-22, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-14. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Tredje ledd i finansieringsvirksomhetsloven § 2b-22 og Banklovkommisjonens utkast til § 11-14 videreføres ikke, ettersom vedtak om endring av vedtektsfestet kapital uansett krever samtykke fra Finanstilsynet etter § 10-4 tredje ledd.

Til § 10-22 Forhøyelse av eierandelskapitalen

Paragrafen viderefører materielt finansieringsvirksomhetsloven § 2b-23 og bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 11-15, men det er foretatt noen redaksjonelle endringer i bestemmelsen.

Kravet til generalforsamlingsbeslutning med flertall som for vedtektsendring følger av § 10-4 første ledd, og det følger av § 10-4 tredje ledd jf. fjerde ledd at vedtaket krever samtykke fra Finanstilsynet, jf. utkastet § 11-15 sjette ledd. Utkastet til tredje ledd er flyttet til § 10-10 tredje ledd.

Det vises for øvrig til omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-23 Tegningsretter

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-24, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-16. Første ledd annet punktum fastsetter at vedtaket må godkjennes av Finanstilsynet, og det presiseres at vedtaket ikke kan registreres i foretaksregisteret før det er godkjent. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

Til § 10-24 Lån med rett til å kreve egenkapitalbevis utstedt

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-25, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 11-17. I annet ledd tredje punktum presiseres det at virkningene av manglende godkjenning fra Finanstilsynet er at vedtaket ikke kan registreres i foretaksregisteret. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.6.2.

13.11 Kapittel 11. Fremmedkapital mv.

Til § 11-1 Fremmedkapital

Kapittel 11 i loven er bygget opp annerledes enn Banklovkommisjonens utkast, jf. proposisjonen kapittel 6.4. Paragrafen fastsetter at et foretak kan ha flere former for fremmedkapital med ulike økonomiske rettigheter og plikter, herunder ansvarlig lånekapital og fondsobligasjonskapital.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.4.4 ovenfor.

Til § 11-2 Opptak, nedskrivning og konvertering av fremmedkapital

Paragrafen regulerer opptak, nedskriving og konvertering av fremmedkapital.

Det er i utgangspunktet opp til foretakene selv å utforme fremmedkapitalinstrumentene. Fremgangsmåten for opptak av fremmedkapital skal være fastsatt i vedtektene. Ved utformingen av fremmedkapitalinstrumentene må foretaket påse at avtalevilkårene angir prioritet ved avvikling av foretaket, og i hvilken grad kapitalinstrumentet kan nedskrives under løpende drift for å dekke resultatført underskudd, jf. annet ledd. Foretakene vil normalt utforme fremmedkapitalinstrumentene slik at de har de egenskapene det er krav om for forskjellige typer kapital i kapitalkravsregelverket.

Første ledd tredje punktum åpner for at departementet i forskrift kan gi regler om ulike former for fremmedkapital, som for eksempel fondsobligasjonskapital og ansvarlig lånekapital. Departementet kan etter forslaget også gi forskrift om nedskriving av fremmedkapital og prioritet ved nedskriving. Departementet kan treffe enkeltvedtak eller gi forskrift om konvertering av fremmedkapital i finansforetak til egenkapital.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.4.4 ovenfor.

Til § 11-3 Medlemsansvar i kredittforeninger og gjensidige forsikringsforetak

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-6, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 10-7.

Til § 11-4 Tilbakebetaling og nedskrivning av ansvarlig kapital

Paragrafen stiller krav om samtykke fra Finanstilsynet for å redusere annen ansvarlig kapital enn egenkapital på annen måte enn ved tilbakebetaling ved avtalt forfall eller ved nedskrivning for å dekke underskudd etter årsregnskapet som ikke kan dekkes på annen måte.

Til § 11-5 Virkeområde

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-25.

Til § 11-6 Beskyttet betegnelse

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-26.

Til § 11-7 Virksomhetsbegrensning og meldeplikt ved oppstart

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-27.

Til § 11-8 Krav til sikkerhetsmassens sammensetning

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-28. Med «EØS» menes i denne sammenheng EØS-området, jf. definisjonen i § 1-5.

Til § 11-9 Beregning av verdi på underliggende formuesgoder

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-29.

Til § 11-10 Pantsettelse og tvangsforfølgning

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-30.

Til § 11-11 Krav til stadig beløpsmessig balanse

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-31. I forskriftshjemmelen i første ledd tredje punktum er det presisert at forskrift gitt i medhold av paragrafen også kan fastsette kvantitative krav til overpantsettelse.

Til § 11-12 Likviditetskrav

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-32.

Til § 11-13 Krav til registrering

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-33.

Til § 11-14 Uavhengig gransker

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-34.

Til § 11-15 Fortrinnsrett til sikkerhetsmassen, felles gjeldsforfølgning mv.

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-35, men med enkelte endringer som følge av at det etter § 21-8, jf. § 21-7 ikke kan åpnes gjeldsforhandling eller konkurs i kredittforetak. Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 10. Nærmere regler om gjennomføring av offentlig administrasjon eller avvikling av kredittforetak kan gis i medhold av § 21-7 tredje ledd.

13.12 Kapittel 12. Foretaksendringer, avvikling og omdanning

Til § 12-1 Tillatelse

Kapittel 12 avsnitt I regulerer sammenslåing og deling av alle typer finansforetak. Bestemmelsene er redaksjonelt endret sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast. Avsnitt I er slått sammen med Banklovkommisjonens utkast til § 3-16. Paragrafen bygger på utkastet § 3-15, og stiller krav om at alle former for sammenslåing og deling mv. krever tillatelse av departementet. Dette følger av første ledd. Bestemmelsen gjelder uavhengig av om finansforetaket er organisert i aksjeselskaps form eller ikke. I kapittel 12 avsnitt I brukes begrepene «sammenslåing og deling» istedenfor fusjon og fisjon. Disse begrepene brukes for å markere at begrepene innholdsmessig kan avvike fra aksjelovens begreper, jf. omtale i NOU 2009: 2 kapittel 7.2.1.

De øvrige bestemmelsene i kapittel 12 gjelder kun for finansforetak som ikke er organisert som AS/ASA, men dette følger av de enkelte bestemmelsene og det er derfor ikke behov for å angi virkeområdet særskilt i § 12-1, slik Banklovkommisjonen hadde foreslått.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til §§ 3-16 annet ledd og 12-1 første ledd annet og tredje punktum. Bestemmelsen fastsetter at virksomhetsoverdragelse bare kan skje etter reglene om sammenslåing eller deling i kapittel 12.

Tredje ledd stiller krav om at vedtektsendringer i forbindelse med sammenslåingen skal godkjennes av departementet. Det samme gjelder for eventuelt nytt foretak som opprettes som følge av sammenslåingen eller delingen. Bestemmelsen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 12-2 tredje ledd, men er redaksjonelt noe endret, ved at krav om godkjenning av vedtekter for finansstiftelse som opprettes som følge av sammenslåingen eller delingen er flyttet til lovforslaget § 12-20 annet ledd.

Fjerde ledd svarer til § 3-16 tredje ledd i Banklovkommisjonens utkast.

Forskriftshjemmelen i femte ledd svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast til tredje ledd, men er redaksjonelt noe endret.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.2.

Til § 12-2 Ulike selskapsformer

Det følger av første ledd at sammenslåing av foretak med ulike selskapsformer skal følge reglene for foretak som ikke er organisert i aksjeselskaps form, selv om det ene foretaket er et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Overskriften er endret sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast for å vise at særreglene for foretak med ulike foretaksformer er samlet i denne bestemmelsen.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 12-1 annet ledd, men er redaksjonelt endret.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 12-2 annet ledd.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.2.

Til § 12-3 Vedtak om sammenslåing eller deling

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 12-3. Har finansforetaket eierandelskapital opptatt før 1. juli 2009, gjelder forskrift 29. juni 2010 nr. 913 om egenkapitalbevis i sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper § 10 for vedtak om fusjon, med mindre vedtaket er truffet med flertall som nevnt i annet punktum. Denne overgangsregelen legges det opp til å videreføre hvis den nye loven blir vedtatt.

Første ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast, med unntak av utkastet til tredje punktum som planlegges videreført i forskrift med hjemmel i første ledd. I annet og tredje ledd er det i tråd med Brønnøysundregisterets høringsmerknad presisert at den felles planen for sammenslåing eller deling skal meldes til Foretaksregisteret. For øvrig svarer annet og tredje ledd til Banklovkommisjonens utkast.

I fjerde ledd annet punktum er det åpnet for at utkastet til stiftelsesdokumenter som skal vedlegges planen for sammenslåing eller deling, ikke nødvendigvis trenger å inneholde navn på alle styremedlemmene. Det er tilstrekkelig at planen inneholder fremgangsmåte for valg av styremedlemmene. Planen må legges frem tidlig i prosessen og da er det ikke nødvendigvis klarlagt hvem som skal sitte i styret. Det følger av tredje punktum at styremedlemmer må være klarlagt i de endelige stiftelsesdokumentene. Styremedlemmer må være valgt før stiftelsen faktisk opprettes, men dette henger også sammen med godkjenningen av vedtekter for stiftelsen etter § 12-20. For øvrig svarer fjerde ledd til Banklovkommisjonens utkast, men med en redaksjonell språklig endring i fjerde punktum.

Femte ledd fastsetter foretakets opplysningsplikt overfor kunden om virkningene av en sammenslåing eller deling. Informasjonen til kundene må være tydelig og lettfattelig, slik at kundene kan forstå betydningen for dem av vedtaket om sammenslåing eller deling, samt hvilke rettigheter de har.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.2.

Til § 12-4 Opprettelse av finansstiftelse. Disponering av utbyttemidler mv.

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 12-4, med enkelte redaksjonelle endringer. Etter tredje ledd skal vedtektene inneholde bestemmelser som angir hvor stor del av utbyttemidlene i et år som skal disponeres til allmennyttige formål innenfor de enkelte områder hvor hver av bankene som omfattes av sammenslåingen har drevet det vesentligste av sin virksomhet. Samlet omfang av utbyttemidler fastsettes etter reglene i § 10-7 eller § 10-17 fjerde ledd, jf. § 10-6.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.2.

Til § 12-5 Melding om sammenslåing eller deling. Kreditorvarsel

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 12-5 og fastsetter i første ledd at Foretaksregisteret skal ha melding om sammenslåingen eller delingen senest én måned etter at planen er godkjent etter § 12-3. I annet ledd er det foretatt en redaksjonell presisering sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast. Tredje ledd i Banklovkommisjonens utkast er i tråd med Brønnøysundregisterets merknad ikke videreført, jf. merknadene til § 12-6.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.2.

Til § 12-6 Melding om ikrafttreden. Gjennomføring

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 12-6. Bestemmelsens første ledd er noe endret sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast for å imøtekomme høringsinnspill fra Brønnøysundregisteret. Etter denne bestemmelsen skal Foretaksregisteret få melding om registrering av finansforetak eller finansstiftelse som skal opprettes som følge av vedtak om sammenslåing eller deling, samtidig med melding om at sammenslåingen eller delingen skal tre i kraft. Opprettelse av stiftelsen er basert på planen for sammenslåing eller deling. Stiftelsens funksjon er å eie og forvalte egenkapitalbevis eller aksjer som utstedes i forbindelse med den aktuelle sammenslåingen eller delingen, og stiftelsen har dermed sin eksistensberettigelse knyttet til gjennomføring av planen. Det er derfor hensiktsmessig at melding om registrering av stiftelsen bør skje samtidig med melding om at sammenslåingen eller delingen skal tre i kraft.

Melding om sammenslåing etter denne bestemmelsen vil ha som virkning at det eller de overdragende foretak blir endelig avviklet (slettet) for sammenslåing med det overtakende foretak. Samtidig meldes tingsinnskuddet i overtakende foretak, og opprettelse av eventuell finansstiftelse. Dette samsvarer med gjeldende regler og praksis i selskapsretten for øvrig, jf. høringsmerknaden fra Brønnøysundregisteret.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.2.

Til § 12-7 Søksmål om ugyldig sammenslåing eller deling

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 12-7, og er er kun redaksjonelt endret sammenlignet med utkastet. I tillegg til bestemmelsene som nevnes i paragrafen gjelder også de øvrige bestemmelsene i loven, herunder § 8-3 fjerde ledd, jf. femte ledd som fastsetter at allmennaksjelovens bestemmelser om granskning gjelder tilsvarende for finansforetak (asal. §§ 5-21 til 5-28).

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.2.

Til § 12-8 Vedtak om avvikling

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 12-8, men med enkelte redaksjonelle endringer.

Skjæringspunktet for tilsvarende anvendelse av § 21-18 (forbud mot å tegne nye forsikringer), jf. fjerde ledd siste punktum, er enten tidspunktet for generalforsamlingens vedtak om avvikling eller tre måneder etter møtet i generalforsamlingen hvis plikten til straks å treffe nødvendige tiltak inntreffer.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.3.

Til § 12-9 Melding om avvikling. Kreditorvarsel

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 12-9. Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.3.

Til § 12-10 Avviklingsstyre mv.

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 12-10. Etter første ledd første punktum skal Finanstilsynet oppnevne et avviklingsstyre som skal tre i stedet for foretakets styre og daglig leder. Det følger av annet punktum at allmennaksjelovens regler om både styrets og daglig leders kompetanse skal gjelde for avviklingsstyret.

I annet ledd er det gjort enkelte redaksjonelle endringer i ordlyden sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast.

Etter særregelen for forsikringsforetak i tredje ledd kan Finanstilsynet gi tillatelse til overdragelse av forsikringsbestanden (forsikringsavtalene) eller deler av denne til et annet forsikringsforetak. Det vil være naturlig for Finanstilsynet å se hen til reglene i § 12-27 og eventuelle nærmere forskrifter om overdragelse, som i tilfelle vil kunne inkorporeres i et vedtak om tillatelse til overdragelse.

Etter fjerde ledd skal Finanstilsynet føre tilsyn med foretak under avvikling.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.3.

Til § 12-11 Disponering av formue etter avvikling

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 12-11 og fastsetter at formuen etter avvikling som hovedregel skal disponeres som fastsatt i vedtektene. For samvirkeforetak vil det normalt være medlemmene som skal motta det overskytende. Dette vil normalt også følge av vedtektene, jf. samvirkelova kapittel 10. Det vil likevel i noen tilfeller kunne være aktuelt å treffe vedtak om en annen fordeling, for eksempel dersom det kort tid før avvikling har vært store endringer i medlemsmassen.

For sparebanker skal formuen etter avvikling overføres til en eller flere sparebankstiftelser, jf. § 12-12.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.3.

Til § 12-12 Avvikling av sparebank, sparebankstiftelse

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 12-12 og fastsetter en særregel for sparebanker om disponering av overskytende midler etter at alle forpliktelsene er dekket. Bestemmelsen er redaksjonelt noe endret sammenlignet med utkastet. Hvis avvikling av sparebanken skjer i forbindelse med en sammenslåing, skal også forpliktelser etter planen for sammenslåingen være dekket først. Dersom vedtektene har bestemmelser om hvordan de overskytende midlene skal fordeles innenfor rammene av bestemmelsen, så må avviklingen følge disse vedtektsbestemmelsene. Stiftelsen som får tilført midlene etter § 12-12 vil alltid være en sparebankstiftelse, og være underlagt reglene om sparebankstiftelser i §§ 12-19 til 12-26.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.3.

Til § 12-13 Tillatelse mv.

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 12-13.

Bestemmelsene i dette avsnittet gjelder kun for finansforetak som ikke er organisert i aksjeselskaps form, dvs. sparebanker, gjensidige forsikringsforetak, samvirkeforetak av låntakere, pensjonskasser samt kredittforeninger. Med omdanning menes endring av juridisk organisasjonsform fra en av de nevnte foretaksformene og til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Omdanning kan bare skje etter tillatelse fra departementet, jf. første ledd. Ved omdanning av andre foretak enn samvirkeforetak skal det opprettes en stiftelse (finansstiftelse eller sparebankstiftelse), jf. § 12-15 tredje ledd, med mindre departementet samtykker til noe annet etter § 12-15 fjerde ledd. Opprettelsen fra finansstiftelse forutsetter tillatelse fra departementet etter første ledd. Det opprettes ikke stiftelse ved omdanning av samvirkeforetak, jf. § 12-15 sjette ledd.

Første og annet ledd er redaksjonelt noe omarbeidet sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast, men materielt er bestemmelsene uendret. Tredje og fjerde ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.4.

Til § 12-14 Vedtak om omdanning

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 12-17. Det er gjort enkelte språklige og redaksjonelle endringer i første og annet ledd sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast.

Det er tilstrekkelig at planen som styret skal forelegge for generalforsamlingen etter annet ledd inneholder fremgangsmåte for valg av styremedlemmene. Planen må legges frem tidlig i prosessen og da er det ikke nødvendigvis klarlagt hvem som skal sitte i styret. Styremedlemmer må imidlertid være klarlagt i det endelige stiftelsesdokumentet, jf. fjerde punktum. Se også merknaden til § 12-3 fjerde ledd.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.4.

Til § 12-15 Gjennomføring av omdanningen

Paragrafen svarer til utkastet § 12-14 og viderefører i hovedsak finansieringsvirksomhetsloven § 2c-14, men slik at første ledd viderefører egenkapitalbevisforskriften § 17. Bestemmelsen innebærer at et finansforetak kan omdannes til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap ved navneendring, altså uten nystiftelse av aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Dette innebærer at foretaket kan beholde samme organisasjonsnummer etter omdanningen. Det vises til Brønnøysundregisterets og Advokatforeningens høringsmerknader.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til første ledd annet punktum.

Etter tredje ledd skal det opprettes en finansstiftelse etter reglene i avsnitt IV (§§ 12-19 til 12-23) ved omdanning av sparebanker, gjensidige forsikringsselskap eller kredittforening. For sparebanker vil stiftelsen bli en sparebankstiftelse, underlagt de særlige reglene for slike stiftelser i §§ 12-24 til 12-27. Har det finansforetak som omdannes, tidligere opprettet en finansstiftelse som er undergitt reglene om finans- eller sparebankstiftelser, kan departementet samtykke i at aksjene i stedet blir overført til denne finansstiftelsen.

Ved omdanning av gjensidig forsikringsselskap eller kredittforening kan departementet i særlige tilfelle samtykke til at aksjer som ellers skulle overføres til finansstiftelsen, i stedet skal fordeles blant foretakets kunder ut fra kundeforholdenes art, omfang og varighet, jf. fjerde ledd. For samvirkeforetak gjelder reglene om fordeling av aksjene i samvirkelova kapittel 11, jf. sjette ledd. Samvirkelova § 147 tredje ledd fastsetter at aksjene fordeles etter samvirkelova § 135, som da også får virkning for finansforetak som er samvirkeforetak.

Femte ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til fjerde ledd.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.4.

Til § 12-16 Omdanning til datterforetak eid av nytt holdingforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 12-15 og inneholder regler om omdanning der det omdannede foretaket blir datterforetak av et nyopprettet holdingforetak, jf. § 17-3. Finansforetaket omdannes til datterforetaket etter reglene i § 12-15 første ledd, jf. første ledd. Omdanningen skjer ved navneendring, slik at foretaket som omdannes beholder samme organisasjonsnummer etter omdanningen, jf. merknaden til § 12-15. Forskjellen fra § 12-15 er at aksjene i datterforetaket blir eiet av et nystiftet morselskap (holdingforetak), mens aksjene i morselskapet fordeles etter reglene i § 12-15 tredje, fjerde eller sjette ledd, avhengig av den opprinnelige foretaksformen til foretaket som omdannes, jf. annet ledd.

Vedtektene til holdingforetaket og datterforetaket skal godkjennes av departementet, jf. § 12-18.

Etter omdanningen vil det være etablert et konsernforhold mellom holdingforetaket og datterforetaket. Bestemmelsene om finanskonsern i §§ 17-6 til 17-10 og om virksomhet i finanskonsern i kapittel 18, vil gjelde for det finanskonsernet som etableres.

Tredje ledd svarer til utkastet tredje ledd, men med enkelte språklige endringer.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.4.

Til § 12-17 Fordeling av aksjekapital og aksjer

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 12-16, og fastsetter at aksjekapital og aksjer skal fordeles mellom finansstiftelsen og eierne av egenkapitalbevis etter forholdet mellom grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen. Som fastsatt i § 10-2 omfatter grunnfondskapitalen blant annet kompensasjonsfondet og eierandelskapitalen blant annet overkursfondet.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.4.

Til § 12-18 Vedtekter. Registrering

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast § 12-18, og fastsetter at vedtektene for det omdannede foretaket, samt for eventuelle aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som opprettes ved omdanningen skal være godkjent av departementet. Det omdannede foretaket vil ikke selv være nystiftet, men omdannes ved navneendring, jf. § 12-15 første ledd.

Dette vil blant annet gjelde holdingforetak som opprettes ved omdanning etter § 12-16. Vedtektene for finansstiftelsen som opprettes ved omdanningen skal være godkjent etter § 12-20.

Etter annet ledd skal foretaket sende melding om omdanningsvedtaket til Foretaksregisteret. Selve omdanningen skjer ved at foretaket endrer navn, jf. § 12-15. Utgangspunktet for fristen for å melde omdanningen til Foretaksregisteret, er tidspunktet for når tillatelsen til omdanning etter § 12-13 ble gitt.Virkningene av fristoversittelse er at omdanningsvedtaket faller bort. Dersom foretaket fortsatt ønsker ommdanning, må generalforsamlingen fatte nytt vedtak. Dette er den vanlige virkningen av å oversitte meldingsfrister til Foretaksregisteret.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.4.

Til § 12-19 Opprettelse. Tilsyn mv.

Etter første ledd er en finanstiftelse en stiftelse som er opprettet etter vedtak om overføring av egenkapitalbevis til finansstiftelse etter konvertering av grunnfondskapital til eierandelskapital eller vedtak om opprettelse av stiftelse i forbindelse med sammenslåing, deling, avvikling eller omdanning av finansforetaket. Dette er vedtak med innhold som nevnt i §§ 10-2 annet og tredje ledd, 12-4, 12-8 eller 12-14. Første og annet ledd svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 2d-1 første og annet ledd samt Banklovkommisjonens utkast § 12-19, med enkelte redaksjonelle endringer.

Tredje ledd svarer i hovedsak til finansieringsvirksomhetsloven § 2d-5 tredje ledd og Banklovkommisjonens utkast til § 12-23 tredje ledd, dog slik at kompetansen er lagt til departementet. Virkningen av et vedtak etter denne bestemmelsen er at stiftelsen ikke lenger vil være å anse som en finansstiftelse eller sparebankstiftelse, og at reglene i §§ 12-19 flg. ikke vil gjelde. Etter et slikt vedtak vil stiftelsen være en ordinær næringsdrivende stiftelse, underlagt reglene i stiftelsesloven og under tilsyn av Stiftelsestilsynet. Det vil derfor bare være aktuelt å fatte slikt vedtak dersom det ut fra de hensyn loven skal ivareta ikke anses nødvendig at finansstiftelsen er undergitt bestemmelsene i dette avsnittet og herunder tilsyn av Finanstilsynet. Ved beregningen av finansstiftelsens samlede eierandel skal det også tas hensyn til aksjer eller egenkapitalbevis som eies av annen finansstiftelse som stiftelsen har vedtektsfestet samarbeid med, jf. annet punktum. Bestemmelsen i annet punktum svarer materielt til finansieringsvirksomhetsloven § 2d-9 annet ledd og Banklovkommisjonens utkast til § 12-27 annet ledd, men er gjort generell slik at den gjelder også for andre finansstiftelser enn sparebankstiftelser.

Fjerde ledd viderefører overgangsregelen som ble gitt i finansieringsvirksomhetsloven § 2d-1 fjerde ledd.

Femte ledd er ny sammenlignet med gjeldende rett og Banklovkommisjonens utkast. Forvaltningen av register- og tilsynsmessige forhold for alle finansstiftelser må foregå i samhandling mellom Foretaksregisteret, Finanstilsynet og Stiftelsestilsynet, jf. Brønnøysundregisterets høringsmerknad. Det er derfor viktig at alle tre organene blir gjort kjent med endringer som nevnt i tredje og fjerde ledd. Plikten til å gi opplysninger om endringer som nevnt i tredje og fjerde ledd er pålagt stiftelsen.

Bestemmelsene om finansstiftelser gjelder også for sparebankstiftelser, som er en underkategori av finansstiftelsene, jf. § 12-24 første ledd.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.5.

Til § 12-20 Vedtekter

Paragrafen svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 2d-2 og Banklovkommisjonens utkast §12-20, men med enkelte mindre språklige endringer. Kompetansen til å godkjenne stiftelsens vedtekter er lagt til departementet i tråd med lovens system for øvrig, jf. annet ledd.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.5.

Til § 12-21 Organer

Paragrafen svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 2d-3 og Banklovkommisjonens utkast § 12-21, men med enkelte språklige endringer i fjerde ledd. Fjerde ledd første punktum innebærer for det første at ansatte og tillitsvalgte i stiftelsen ikke kan være ansatt i finansforetaket. Videre innebærer bestemmelsen at ansatte eller tillitsvalgte i stiftelsen heller ikke kan sitte i andre styrende organer enn til holdingselskapet (det er bare her stiftelsen vil ha eierinteresser, jf. annet punktum). Ansatte og tillitsvalgte i stiftelsen kan være medlem av styrende organer i det selskapet som stiftelsen har eierandeler i, jf. annet punktum. Etter tredje punktum kan imidlertid ikke mer enn en tredjedel av det enkelte organ være personer som er ansatt eller tillitsvalgt i stiftelsen. Dersom eierandelen til stiftelsen er større enn en tredjedel må stiftelsen foreslå og velge andre personer enn personer ansatt eller tillitsvalgt i stiftelsen. Se også NOU 2009: 2 kapittel 9.4.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.5.

Til § 12-22 Finansstiftelsens virksomhet

Paragrafen svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 2d-4 og Banklovkommisjonens utkast §§ 12-22, men med enkelte språklige endringer sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast i første ledd. Stiftelsens midler skal forvaltes i tråd med vedtektenes plasseringsregler, jf. § 12-20 første ledd bokstav d. I tillegg følger det av første ledd tredje punktum at stiftelsen skal forvalte sin kapital på forsvarlig måte.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.5.

Til § 12-23 Sammenslåing, avvikling mv.

Paragrafen svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 2d-5 og Banklovkommisjonens utkast § 12-23, dog slik at finansieringsvirksomhetsloven § 2d-5 tredje ledd og utkastet tredje ledd er flyttet til § 12-19 tredje ledd, jf. merknaden til den bestemmelsen.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.5.

Til § 12-24 Sparebankstiftelser

Paragrafen viderefører materielt sett finansieringsvirksomhetsloven § 2d-6 og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 12-24, men med enkelte redaksjonelle endringer.

Sparebankstiftelser er finansstiftelser som er opprettet av en sparebank, jf. første ledd. Slike stiftelser skal alltid bruke navnet «sparebankstiftelse» i sitt foretaksnavn, jf. annet ledd første punktum. For øvrig gjelder de generelle navnereglene i §§ 2-19 til 2-22. Dette innebærer at en sparebankstiftelse ikke kan bruke ordene «bank» eller «sparebank» i foretaksnavnet sitt utover å bruke betegnelsen «sparebankstiftelse», jf. § 2-19 tredje ledd.

Sparebankstiftelser er en underkategori av finansstiftelser, som er underlagt de særlige reglene i lovens avsnitt V i tillegg til at de er underlagt de generelle reglene om finansstiftelser i avsnitt IV, jf. annet ledd annet punktum.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.6.

Til § 12-25 Videreføring av sparebanktradisjonene

Paragrafen viderefører regelen i finansieringsvirksomhetsloven § 2d-7 første ledd om at formålet med sparebankstiftelser er å videreføre sparebanktradisjonene.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2d-7 og Banklovkommisjonens utkast til § 12-25 annet og tredje ledd om vedtekter og generalforsamling i sparebankstiftelser følger av § 12-21, og er derfor ikke videreført her. Tredje ledd annet punktum i finansieringsvirksomhetsloven § 2d-7 og Banklovkommisjonens utkast følger av § 12-20 første ledd bokstav e.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.6.

Til § 12-26 Særlige regler om sparebankstiftelser

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast § 12-26 og inneholder særlige regler for sparebankstiftelser, som enten kommer i tillegg til eller modifiserer reglene om finansstiftelsers virksomhet i § 12-22, jf. § 12-24.

Paragrafen svarer, med mindre redaksjonelle endring, til finansieringsvirksomhetsloven § 2d-8, som viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-23 slik denne ble vedtatt i 2003. Bestemmelsen fastsetter særlige regler om sparebankstiftelsers virksomhet. Vanlige finansstiftelser har ikke adgang til å ta opp lån, men for sparebankstiftelser er det åpnet for dette for å sikre at sparebankstiftelsen kan ivareta sitt formål om langsiktig eierskap, jf. første ledd. Bakgrunnen for dette er omtalt i Ot.prp.nr. 59 (2001–2002) kapittel 4.4 om sparebankstiftelsers adgang til å utstede grunnfondsbevis eller på annen måte ta opp lån.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 9.2 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 11.7.6.

Til § 12-27 Overdragelse av forsikrings- og låneporteføljer mv.

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast til §§ 3-17 og 3-18. Paragrafen er tatt inn som et eget avsnitt i kapittel 12, fordi reguleringen av porteføljeoverdragelser har naturlig og logisk sammenheng med reguleringen av andre foretaksendringer. Paragrafen gjelder også for utenlandske foretak, jf. henvisninger fra §§ 5-4 og 5-5.

Det vises til Banklovkommisjonens omtale av utkastet til §§ 3-17 og 3-18.

Banklovkommisjonens utkast til § 12-27 om avvikling av sparebankstiftelser er innarbeidet i de øvrige bestemmelsene om finans- eller sparebankstiftelser, og således ikke nødvendig.

13.13 Kapittel 13. Krav til virksomheten i finansforetak

Til § 13-1 Forbud mot å drive annen virksomhet

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-25, og viderefører i hovedsak reglene i sparebankloven § 24, forretningsbankloven § 19, finansieringsvirksomhetsloven § 3-16 og forsikringsvirksomhetsloven §§ 6-1, 7-1 og 8-1. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B s. 679 til 680.

Første ledd bestemmer at Finansforetak ikke kan drive annen virksomhet enn det som følger av regler gitt i eller i medhold av lov for den enkelte type foretak, foretakets tillatelse og dets vedtekter.

Annet ledd fastsetter i utgangspunktet de samme rammene for virksomhet drevet gjennom datterforetak. Denne bestemmelsen er ikke til hinder for at datterforetak i annet land etter en konkret vurdering gis tillatelse til å drive samme type konsesjonspliktig virksomhet etter reglene for slik virksomhet i det landet datterforetaket er etablert.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om hvilken virksomhet de enkelte typer av finansforetak kan drive.

Til § 13-2 Tilknyttet virksomhet mv.

Paragrafen gjelder finansforetaks adgang til å drive tilknyttet virksomhet, det vil si virksomhet som har naturlig tilknytning til den virksomhet tillatelsen omfatter, jf. første ledd.

Bestemmelsen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-22. Bestemmelser som regulerer tilsvarende forhold finnes i dag i sparebankloven § 24 første ledd, forretningsbankloven § 19 første ledd, finansieringsvirksomhetsloven § 3-16 første ledd og forsikringsvirksomhetsloven § 6-1. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B s. 670 til 672.

I annet ledd utvides finansforetaks adgang til å drive eller delta i annen virksomhet i den utstrekning dette er nødvendig som ledd i en økonomisk sanerings- eller redningsaksjon, for å få dekket krav, for å få avviklet forsikringsskadeoppgjør eller som ledd i en ordinær fulltegningsgaranti.

Til § 13-3 Formidling av finansielle tjenester for andre finansforetak

Paragrafen omhandler finansforetaks formidling av andre finansielle tjenester

Bestemmelsen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 2-23. Gjeldende lovgivning inneholder ikke særskilte bestemmelser om slike samarbeidsordninger, ut over det alminnelige kravet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 om at samarbeidsavtaler mellom finansforetak som ikke inngår i samme konsernforhold, skal godkjennes av departementet. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B s. 672 til 674.

Det fremgår av første ledd at et finansforetak ved samarbeidsavtale med et annet finansforetak kan påta seg å utføre markedsføring og formidling av andre finansielle tjenester enn de tjenester som omfattes av finansforetakets egen virksomhet.

I annet ledd er det presisert at finansforetaket ved formidlingen av finansielle tjenester som samarbeidsavtalen omfatter, skal sørge for at kundeavtalene inngås på vegne av det finansforetak som skal levere tjenestene.

Til § 13-4 Utkontraktering mv.

Paragrafen har, med enkelte tilpasninger av redaksjonell karakter, tilsvarende innhold som forslaget til ny § 2-17a i finansieringsvirksomhetsloven i Prop. 87 L (2013–2014) fremmet av Finansdepartementet 9. mai 2014.

Bestemmelsen trekker opp sentrale lovfastsatte skranker for finansforetaks utkontraktering av virksomhet. Med utkontraktering forstås her et finansforetaks bruk av oppdragstakere til å få utført arbeidsoppgaver som omfattes av virksomhetens konsesjon og vanlige virksomhet.

Første ledd første punktum inneholder hovedregelen om at finansforetak kan utkontraktere oppgaver som ikke er kjerneoppgaver. Det er likevel ikke tillatt å utkontraktere slike oppgaver dersom dette skjer i et omfang eller på en måte som ikke kan anses som forsvarlig eller som gjør at tilsynet med den utkontrakterte virksomhet eller foretakets samlede virksomhet blir vanskeliggjort.

Skrankene for utkontraktering som følger av § 13-4 gjelder som utgangspunkt også for utkontraktering til annet foretak i samme konsern. I praksis kan en noe mindre restriktiv holdning til utkontraktering av oppgaver til foretak i samme konsern begrunnes blant annet i at oppdragstaker i slike tilfeller vil være under tilsyn på grunn av konsernforholdet, jf. finanstilsynsloven § 1 annet ledd.

I vurderingen av om utkontrakteringen kan anses som forsvarlig må det blant annet legges vekt på betydningen for styringen av finansforetakets samlede virksomhet, og de hensyn som lovgivningen om finansforetak ellers skal ivareta. Om utkontrakteringen skjer til et foretak under tilsyn eller til et foretak som ikke er under tilsyn vil også være relevant.

Det vil også være av betydning om utkontrakteringen skjer til et foretak som ligger i en annen jurisdiksjon. Når den planlagte utkontrakteringen skal skje til et foretak som ligger i en annen jurisdiksjon, vil det generelt kunne være mindre betenkelig om utkontrakteringen skjer til en annen jurisdiksjon innenfor EØS enn til en jurisdiksjon utenfor EØS.

I vurderingen av om utkontrakteringen kan anses å vanskeliggjøre tilsynet med den utkontrakterte virksomhet eller med foretakets samlede virksomhet, vil det på samme måte som for forsvarlighetsvurderingen være av betydning om utkontrakteringen skjer til et foretak under tilsyn eller til et foretak som ikke er under tilsyn, og til hvilken jurisdiksjon foretaket det utkontrakteres til, ligger i. Det vil videre være av betydning om avtalen mellom finansforetaket som utkontrakterer oppgaver og oppdragstakeren gir Finanstilsynet tilfredsstillende adgang til informasjon og mulighet for tilsyn.

Første ledd annet punktum angir at kjerneoppgaver ikke vil kunne utkontrakteres, med mindre annet følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Hva som skal anses som kjerneoppgaver vil bero på en konkret vurdering med utgangspunkt i om oppgaven er en nødvendig og integrert del av den konsesjonsbelagte virksomhet som foretaket driver. Det vil i medhold av adgangen til å gi forskrift om utkontraktering i fjerde ledd kunne gjøres unntak fra forbudet. Det vil også være adgang til å dispensere fra forbud mot utkontraktering i særlige tilfeller, jf. lovforslaget § 1-6 tredje ledd. Der utkontraktering tillates, vil det på vanlig måte kunne settes vilkår.

I annet ledd fremgår det at bestemmelsen i første ledd også gjelder oppdrag som et finansforetak gir til et annen finansforetak eller leverandør av bestemte varer eller tjenester, og som gjelder markedsføring eller salg av finansforetaks finansielle tjenester.

I tredje ledd fastslås at et finansforetaks bruk av oppdragstakere ikke skal innvirke på foretakets plikter og ansvar overfor kunder og offentlig myndighet etter ellers gjeldende regler. Dette anses å være i samsvar med alminnelige rettsregler. Slike plikter vil for eksempel kunne følge av markedsføringsloven, forsikringsavtaleloven, finansavtaleloven og av avtalen med kunden.

Fjerde ledd inneholder en hjemmel for departementet til å gi nærmere regler om utkontraktering og bruk av oppdragstakere i forskrift. I forskrift kan det blant annet fastsettes forbud mot utkontraktering til nærmere angitte jurisdiksjoner utenfor EØS eller fastsettes at slik utkontraktering kun kan skje med tillatelse fra Finanstilsynet, jf. de betenkeligheter som kan gjøre seg gjeldende ved utkontraktering av virksomhet til jurisdiksjoner utenfor EØS.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til bestemmelsen ovenfor i kapittel 6.3.

Til § 13-5 Forsvarlig virksomhet. God forretningsskikk

Paragrafen setter overordnede krav til finansforetakenes organisering og utforming av styrings- og kontrollordninger. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 13-1, men er noe utvidet.

Første ledd er i all hovedsak en videreføring av finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 annet ledd. Bestemmelsen bygger på kredittinstitusjonsdirektivet artikkel 22 og forsikringsdirektivet artikkel 41 jf. artikkel 44 og 45. Nytt i bestemmelsen er fjerde punktum om at finansforetaket skal ha hensiktsmessige retningslinjer og rutiner for gjennomføring, overvåking og regelmessig vurdering av foretakets godtgjørelsesordninger. Fjerde punktum følger opp Finanstilsynets forslag til endring av finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 annet ledd i høringsnotat 10. oktober 2011 om gjennomføring av CRD IV, og ivaretar artikkel 73 og 74 i kredittinstitusjonsdirektivet. Nærmere regler om godtgjørelsesordninger er gitt i kapittel 15.

I annet ledd fastsettes krav til hvilke uavhengige kontrollfunksjoner finansforetaket skal ha. Bestemmelsen bygger på Finanstilsynets forslag til ny § 6-2 annet ledd i forsikringsvirksomhetsloven, jf. deres høringsnotat 12. august 2011. Kravene til hhv. internrevisjonfunksjon, risikostyringsfunksjon og funksjon med ansvar for å etterleve krav i medhold av lov eller forskrift (compliancefunksjon) følger av artiklene 45 til 47 i Solvens II-direktivet. Kravene gjelder etter direktivet bare for forsikringsforetak, men foreslås i bestemmelsen her gjort gjeldende for finansforetak generelt. Et unntak er kravet til en uavhengig aktuarfunksjon, jf. Solvens II-direktivet artikkel 48 nr. 1, som bare er aktuelt for forsikringsforetak. Kravet om en uavhengig internrevisjonsfunksjon er nærmere regulert i lovforslaget § 8-16.

I annet ledd tredje punktum er departementet gitt hjemmel til i forskrift å gjøre unntak fra kravet til uavhengige kontrollfunksjoner for pensjonsforetak og små forsikringsforetak. Med små forsikringsforetak menes forsikringsforetak som omfattes av § 14-15 med tilhørende forskrift, det vil si som oppfyller unntakskriteriene i Solvens II-direktivet artikkel 4. Bakgrunnen for at det åpnes for å gjøre unntak i tredje punktum er at et krav om uavhengig kontrollfunksjon vil kunne være uforholdsmessig tyngende for små foretak med liten organisasjon. For pensjonsforetak vil det derfor kunne være aktuelt å begrense unntaket til små pensjonsforetak. For pensjonskassene vil et tilleggsmoment være om det er hensiktsmessig å avvente hvilke krav som vil følge av nytt EU-regelverk for pensjonskasser.

Det følger av tredje ledd at finansforetakets styrings- og kontrollordninger samt retningslinjer og rutiner skal være tilpasset risikoen ved og omfanget av virksomheten. Dette er en videreføring av gjeldende rett, og gjennomfører også det såkalte forholdsmessighetsprinsippet i Solvens II-direktivet artikkel 41 nr. 2.

Bestemmelsen i fjerde ledd er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast til § 13-1 tredje ledd. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B side 853.

Bestemmelsen i femte ledd gjennomfører CRD IV artikkel 71 om varsling og supplerer arbeidsmiljøloven § 2-4.

Det følger av sjette ledd at departementet kan gi utfyllende forskrifter til reglene i første til tredje ledd. For forsikringsforetak vil det her måtte fastsettes forskrifter i tråd med gjennomføringsbestemmelser (nivå 2-bestemmelser) fra EU-kommisjonen, jf. Solvens II-direktivet artikkel 50. Departementet kan også gi forskrift med nærmere regler om varsling, jf. femte ledd.

Til § 13-6 Vurdering av risiko og samlet kapitalbehov

Bestemmelsen fastsetter overordnede krav til finansforetakenes egenvurdering av risiko og kapitalbehov. Dette er en del av Pilar II både i kredittinstitusjonsdirektivet og Solvens II-direktivet. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 13-2 og på finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 b, slik den ble endret ved lovendring 14. juni 2013 nr. 34 om gjennomføring av CRD IV- regelverket i norsk rett (nye kapitaldekningskrav).

Bestemmelsens første ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 b første ledd. Dagens regel i finansieringsvirksomhetsloven gjelder for banker og andre kredittinstitusjoner, og gjennomfører kravene i kredittinstitusjonsdirektivet artikkel 22. Paragrafen her gjelder CRD IV-regelverket. Tilsvarende bestemmelser fremgår av Solvens II-direktivet artikkel 41 nr. 3, 44 og 45 nr. 1 og 2. Paragrafen her gjelder derfor generelt for finansforetak, jf. likevel noen særbestemmelser i femte og sjette ledd.

Annet ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 b annet ledd. Denne bestemmelsen gjelder i dag for banker og andre kredittinstitusjoner, og reflekterer derfor kravene i pilar II i CRD-regelverket. § 13-6 skal gjelde også for forsikringsforetak, og forsikringsrisiko er derfor tatt inn blant de risikoene foretaket skal ta hensyn til ved sin vurdering av risikoen ved virksomheten.

Tredje ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 b tredje ledd. Fjerde ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 b femte ledd, jf. kredittinstitusjonsdirektivet artikkel 76. Solvens II-direktivet har ingen tilsvarende bestemmelse som kredittinstitusjonsdirektivet om at foretaket skal ha et risikoutvalg. Det er imidlertid adgang for departementet til i forskrift eller enkeltvedtak å gjøre unntak fra plikten til å ha risikoutvalg, jf. siste punktum.

Femte ledd om krav til jevnlig beregning av kjernekapital er bare gjort gjeldende for banker, kredittforetak og finansieringsforetak, da begrepet kjernekapital ikke benyttes i forsikringsselskaper. Bestemmelsen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 b fjerde ledd. I sjette ledd er det tatt inn en særregel for forsikringsforetak om krav til jevnlig egenvurdering av foretakets risiko og ansvarlige kapital. Bestemmelsen gjennomfører Solvens II-direktivet artikkel 45.

Departementet er i syvende ledd gitt hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter. Bestemmelsens første og annet punktum viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 b sjette ledd. Etter tredje punktum kan departementet i forskrift gjøre unntak fra reglene i paragrafen for pensjonsforetak og små forsikringsforetak, jf. § 14-15. For pensjonsforetak vil kravene i første til fjerde ledd i utgangspunktet gjelde. For små forsikringsforetak vil i utgangspunktet første til fjerde ledd og sjette ledd gjelde. Om bakgrunnen for unntakshjemmelen vises til merknaden om bakgrunnen for unntakshjemmelen i § 13-5 annet ledd, som vil gjelde tilsvarende.

Til § 13-7 Likviditetsstyring, likviditetsreserve og stabil finansiering

Bestemmelsen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-17. Første ledd fastsetter at finansforetaket skal sørge for at det til enhver tid har tilstrekkelige likvide eiendeler til at det kan dekke sine forpliktelser ved forfall. Kravet skal oppfylles «til enhver tid». Foretaket skal også sørge for forsvarlig likviditetsstyring etter retningslinjer fastsatt av styret, jf. annet ledd. Tredje ledd fastsetter en rapporteringsplikt for banker til Finanstilsynet om gjenstående løpetid for poster i balansen og ikke balanseførte finansielle instrumenter. Fjerde ledd gir Finanstilsynet kompetanse til å gi enkeltinstitusjoner pålegg om likviditetskrav. Femte ledd gir hjemmel til departementet til å fastsette nærmere regler, herunder til å fastsette kvantitative krav til beholdning av likvide eiendeler (likviditetsreserve) og krav til finansinstitusjoners sammensetning av finansieringskilder (stabil finansiering).

Til § 13-8 Rapportering til Finanstilsynet

Paragrafen pålegger finansforetakene en rapporteringsplikt til Finanstilsynet. Det følger i dag av finanstilsynsloven § 4 at Finanstilsynet kan pålegge de institusjoner det har tilsyn med å

«sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Finanstilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, herunder til statistisk formål, samt å sende slike oppgaver og opplysninger til myndigheter i andre stater som fører tilsyn med tilsvarende foretak».

Finanstilsynet krever i medhold av finanstilsynsloven § 4 blant annet løpende rapportering av kapitalforhold og andre elementer som er nødvendige for å vurdere risikoen i virksomhetene og oppfyllelse av kapitalkrav. Finanstilsynsloven § 4 vil også kunne benyttes til å følge opp nye rapporteringskrav som følge av ny EØS-regulering. En rekke EU-regler om rapportering til tilsynsmyndighetene vil gis i form av forordninger. Når disse tas inn i EØS-avtalen må de gjennomføres ved inkorporasjon (henvisning). Det er derfor behov for en særskilt hjemmel for å kunne gjennomføre disse i norsk rett. Departementet foreslår derfor i annet punktum en generell forskriftshjemmel som vil gi det nødvendige grunnlaget for å gjennomføre disse forordningene (og eventuelle direktivkrav) i norsk rett.

Til § 13-9 Eierandeler i foretak som driver annen virksomhet

Paragrafen gir nærmere regler om finansinstitusjoners eierandeler i foretak som driver annen virksomhet enn finansforetak jf. forbudet i § 13-1 mot å drive annen virksomhet.

Første ledd er basert på Banklovkommisjonens utkast i NOU 2011: 8 til ny finanslov § 14-27 som viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-16. Bestemmelsen innebærer at bank og kredittforetak som utgangspunkt kan ha kvalifiserte eierandeler i foretak som ikke kan inngå i finanskonsern dersom bokført verdi av eierandelen ikke overstiger 15 prosent av foretakets ansvarlige kapital etter siste års- eller delårsregnskap. Med kvalifisert eierandel menes eierandel som representerer mer enn 10 prosent av kapitalen eller stemmene, eller som gir adgang til å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen av foretaket og dets virksomhet.

Annet ledd er basert på Banklovkommisjonens utkast i NOU 2011: 8 til ny finanslov § 14-28 som viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 6-2, jf. § 7-10 og forskrift til forsikringsloven av 30. juni 2006 nr. 869 § 1-4, med enkelte redaksjonelle endringer og forenklinger. Første punktum gir forsikrings- og pensjonsforetak adgang til å ha eierandeler med begrenset ansvar som representerer inntil 15 prosent av kapitalen eller stemmene i foretak som driver virksomhet som ikke kan drives av et forsikrings- eller pensjonsforetak, og som ikke kan inngå i finanskonsern. Annet punktum slår fast at forbudet i § 13-1 ikke gjelder for eierandeler som i sin helhet inngår i foretakets selskapsportefølje når den økonomiske risiko knyttet til eierandelene er begrenset til verdien av den enkelte investering.

Tredje ledd gir departementet adgang til å gi utfyllende regler til bestemmelsene i første og annet ledd i forskrift, samt gjøre unntak ved enkeltvedtak i særlige tilfeller. Det kan settes vilkår for slike unntak.

Det vises for øvrig til det som fremgår i kapittel 6.2. ovenfor.

Til § 13-10 Kapitalforvaltning

Bestemmelsen er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast til § 13-6, med noen språklige endringer. Bestemmelsen gjelder for finansforetak generelt. Gjeldende bestemmelse om krav til forsvarlig kapitalforvaltning følger av forsikringsvirksomhetsloven § 6-6 og gjelder bare for forsikringsselskaper og pensjonskasser.

I første ledd gis en overordnet bestemmelse om at et finansforetak skal forvalte sine eiendeler på en forsvarlig måte i samsvar med foretakets formål. Kravet er ikke som etter gjeldende bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 6-6 begrenset til eiendeler som skal dekke de forsikringstekniske avsetningene, men gjelder for alle foretakets eiendeler, jf. Solvens II-direktivets artikkel 132 nr. 1. Formuleringen «sine eiendeler» gjør også bestemmelsen bedre tilpasset bankvirksomhet. Kravet til at foretaket ved forvaltningen av eiendeler skal vektlegge forsvarlig likviditet, sikkerhet, risikospredning og avkastning er i samsvar med kriteriene etter gjeldende rett, og reflekterer også hovedelementene i forsvarlighetskravet slik det er angitt i Solvens II-direktivet artikkel 132 nr. 2. Kravet om at kapitalforvaltningen skal tilpasses til endringer i foretakets risikoeksponering og endringer i risiko knyttet til de ulike virksomhetsområder må ses i sammenheng med kravene til risikostyring som følger av §§ 13-5 og 13-6.

Kravet i annet ledd må ses som en presisering av kravet til forsvarlig virksomhet i § 13-5 første ledd. Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om kapitalforvaltningen. Det følger av Solvens II-direktivets artikkel 135 at EU- kommisjonen skal fastsette nærmere gjennomføringsbestemmelser til direktivet. På forsikringsområdet vil det derfor måtte fastsettes forskrift i samsvar med disse gjennomføringsbestemmelsene.

Til § 13-11 Samlet beholdning av eierandeler mv.

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 14-29, men med enkelte språklige og redaksjonelle endringer. For kapitalforvaltningen i forsikringsforetak og pensjonsforetak gjelder særskilte regler fastsatt ved forskrift gitt i medhold av § 13-10 tredje ledd.

Til § 13-12 Høyeste engasjement med en enkelt motpart

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-10, og fastsetter at en finansinstitusjon ikke kan ha høyere samlet engasjement med en enkelt motpart enn det som til enhver tid er forsvarlig. Dette er i tråd med forskrift om kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer. Det er presisert at grensene for høyest samlet engasjement med en enkelt motpart også gjelder for engasjementer med to eller flere motparter når bestemmende innflytelse eller økonomiske forbindelser mellom disse er slik at økonomiske vansker hos denne sannsynligvis vil medføre betalingsvanskeligheter for den eller de andre.

Til § 13-13 Kredittengasjementer. Risikoklassifisering

Paragrafen svarer til § 13-3 i Banklovkommisjonens utkast, og pålegger finansforetakene en plikt til å vurdere porteføljekvalitet og avsetningsbehov årlig. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen om forsvarlig kapitalforvaltning i § 13-10 og bestemmelsen om samlet risikoeksponering i § 13-11. Etter første ledd skal finansforetaket foreta risikoklassifisering av kredittengasjementer og andre engasjementer etter retningslinjer fastsatt av styret. Engasjementer skal risikoklassifiseres minst en gang hvert år.

Det følger av annet ledd at finansforetaket skal ha retningslinjer fastsatt av styret for vurderingen av behovet for avsetninger til dekning av tap på kredittengasjementer som er misligholdt eller for øvrig antas å være tapsutsatte, og av andre tap som følge av risiko som for øvrig må antas å knytte seg til porteføljer av kredittengasjementer til enhver tid.

Til § 13-14 Avsetninger til dekning av tap

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 13-9, og regulerer avsetninger til dekning av tap. Forsikringsforetak må i tillegg foreta forsikringstekniske avsetninger etter § 14-7.

Til § 13-15 Egne eiendeler som sikkerhet

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 14-30, og bygger på sparebankloven § 23 og forretningsbankloven § 21. Bestemmelsene i første og tredje ledd er byttet om sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast. Utgangspunktet er at finansforetak ikke kan stille egne eiendeler som sikkerhet for forpliktelser som overstiger 10 pst. av foretakets kjernekapital, uten samtykke fra Finanstilsynet, jf. første ledd. For boligkredittforetak vil det ligge i foretakets konsesjon at foretaket har samtykke til dette. Foretaket kan likevel gi pant i fast eiendom som foretaket benytter i sin virksomhet uten samtykke fra Finanstilsynet, jf. første ledd annet punktum. Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast.

Til § 13-16 Låneopptak i forsikringsforetak og pensjonsforetak

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 2-21 annet ledd. Det anses å følge av virksomhetsbegrensningsreglene for forsikringsforetak og pensjonsforetak, jf. §§ 13-1 og 13-2 sammenholdt med konsesjonsbestemmelsene i kapittel 2, at forsikringsforetak og pensjonsforetak, med enkelte unntak, ikke kan lånefinansiere sin virksomhet. Bestemmelsen i § 13-16 angir hvilke former for lån forsikringsforetak og pensjonsforetak likevel kan ta opp. Opptak av ansvarlig lån er tillatt i den grad Finanstilsynet samtykker. I særlige tilfeller kan forsikrings- og pensjonsforetak få samtykke fra Finanstilsynet til å ta opp andre lån.

Til § 13-17 Provisjon og annet vederlag for forsikringsformidling

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 6-9.

Til § 13-18 Sikring av midler

Paragrafen viderefører forskrift om betalingsforetak § 10, som gjelder tilsvarende for e-pengeforetak, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 4c-2 fjerde ledd og forskrift om e-pengeforetak § 7.

Til § 13-19 Omgjøring av betalingsmidler til e-penger. Forbud mot renter

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 4c-2 tredje ledd annet og tredje punktum, jf. omtale i Prop. 139 L (2010–2011) kapittel 3 og spesialmerknaden til bestemmelsen.

Betaling mottatt av e-pengeforetak ved utstedelse av e-penger eller ved utførelsen av betalingstjenester, regnes ikke som innskudd, jf. EØS-regler som svarer til e-pengedirektivet (direktiv 2009/110/EF) artikkel 6 nr. 3. Det at et e-pengeforetak ikke har adgang til å motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, jf. gjeldende finansieringsvirksomhetslov § 4c-2 tredje ledd første punktum og EØS-regler som svarer til e-pengedirektivet artikkel 6 nr. 2, følger av § 2-2, som uttømmende regulerer hvilke foretak som har adgang til dette.

Det følger av uttrykket «omgjøres til e-penger» i første ledd, at e-pengene skal ha samme verdi som de betalingsmidlene som er mottatt fra kunden. Dette følger også av direktivet artikkel 11 nr. 1, hvor det heter (i dansk oversettelse):

«Medlemsstaterne sikrer, at udstedere af elektroniske penge udsteder elektroniske penge til pariværdi ved modtagelse af midler.»

Forbudet mot renter i annet ledd, er i tråd med EØS-regler som svarer til e-pengedirektivet artikkel 12.

Til § 13-20 Innløsning av e-penger

Paragrafen viderefører forskrift om e-pengeforetak § 9, som gjennomfører e-pengedirektivet (direktiv 2009/110/EF) artikkel 11.

Første leddannet punktum gjør unntak fra den ordinære foreldelsesfristen i foreldelsesloven § 2, jf. § 1 for krav på innløsning av e-penger. Dette er i tråd med e-pengedirektivet, som i artikkel 11 nr. 2, jf. fortalen punkt 18, fastsetter at e-penger skal kunne innløses «at any moment and at par value». Det følger av bakgrunnsdokumentene til direktivet at dette er ment som et unntak fra foreldelsesfristen, og unntaket er begrunnet i at brukerne av e-pengene skal kunne ha tilliten til e-penger som betalingsmiddel. Istedenfor foreldelse, fastsetter direktivet i artikkel 11 nr. 4 at virkningene av å be om innløsning mer enn ett år etter utløpet av kontrakten er at utsteder kan kreve et innløsningsgebyr etter artikkel 11 nr. 3. Dette er gjennomført i annet og tredje ledd i paragrafen.

Til § 13-21 Adgang til behandling og utveksling av betalingsinformasjon

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2b-4, jf. omtale i Prop. 84 L (2009–2010) kapittel 2 og spesialmerknaden til bestemmelsen.

13.14 Kapittel 14. Kapital- og soliditetskrav

Til § 14-1 Minstekrav til ansvarlig kapital

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 a første ledd og åttende ledd bokstav a.

Det vises til lovvedtak i juni 2013 etter forslag i Ot.prp. 96 L (2012–2013) om endringer i finansieringsvirksomhetsloven og verdipapirhandelsloven (nye kapitalkrav mv.). Departementet kan med hjemmel i annet ledd annet punktum også utforme bestemmelser som inkorporerer forordninger i norsk rett, som for eksempel EØS-tilpasset form av forordning nr. 575/2013 om krav til kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, den såkalte CRR.

Til § 14-2 Beregningsgrunnlag

Paragrafen fastsetter beregningsgrunnlaget for minstekravet til ansvarlig kapital og viderefører i hovedsak finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 a åttende ledd bokstav b, c og d.

Departementet kan med hjemmel i sjette ledd også utforme bestemmelser som inkorporerer forordninger i norsk rett, som for eksempel EØS-tilpasset form av forordning nr. 575/2013 om krav til kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, den såkalte CRR.

Til § 14-3 Bufferkrav

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 e.

Til § 14-4 Krav til uvektet kjernekapitalandel

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 a åttende ledd bokstav e, og gir hjemmel til å kunne fastsette bestemmelser om uvektet kjernekapitalandel.

Til § 14-5 Informasjonsplikt

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 c og reflekterer den såkalte pilar III i kapitalkravsregelverket fra Baselkomiteen og EU. Første ledd stiller krav til institusjonens offentliggjøring av informasjon om virksomheten, risikostyringen og kapitalkrav. Annet punktum pålegger bank, kredittforetak og morselskap i finanskonsern å offentliggjøre informasjon om uvektet kjernekapitalandel. Formålet med bestemmelsen er å bidra til økt markedsdisiplin. Annet ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om offentliggjøring og krav til dokumentasjon.

Til § 14-6 Tilsynsmessig oppfølging, retting og pålegg

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 d og reflekterer den såkalte pilar II i kapitalkravsregelverket fra Baselkomiteen og EU. Bestemmelsen gjelder for banker, kredittforetak og morselskap i finanskonsern og legger til rette for den tilsynsmessige oppfølgingen av institusjonenes samlede kapitalbehov. Første ledd pålegger Finanstilsynet å se til at de finansinstitusjonene de har tilsyn med har hensiktsmessige og klare retningslinjer og rutiner i tråd med all relevant regelverk. Annet ledd pålegger Finanstilsynet å vurdere alle risikoer som institusjonene er og kan bli utsatt for, og den risikoen som institusjonene representerer for det finansielle systemet. Tredje ledd fastsetter at Finanstilsynet kan kreve at institusjoner som ikke oppfyller krav i lov og forskrift, iverksetter ulike nødvendige tiltak for å rette opp dette. Fjerde ledd gir Finanstilsynet hjemmel, i særlige tilfelle og for en tidsbegrenset periode, til å samtykke til at banker, kredittforetak og morselskap i finanskonsern kan ha lavere ansvarlig kapital enn minstekravene og bufferkravene hvis helt særskilte forhold skulle tilsi det.

Til § 14-7 Krav til avsetninger for forsikringsforpliktelser

Det følger av første ledd at et forsikringsforetak til enhver tid skal ha forsikringstekniske avsetninger til dekning av samtlige foreliggende forsikringsforpliktelser. Dette er en videreføring av gjeldende rett, og gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 76 nr. 1. De forsikringstekniske avsetningene er en passivapost på foretakets balanse, og skal motsvares av eiendeler som føres på aktivasiden i foretakets balanse, og som minst tilsvarer størrelsen på de forsikringstekniske avsetningene. Kravet om at forsikringsforetaket til enhver tid skal ha eiendeler til dekning av de forsikringstekniske avsetningene er nedfelt i annet ledd. Også dette er en videreføring av gjeldende rett.

Til § 14-8 Verdivurdering av eiendeler og forpliktelser

Paragrafen gjennomfører hovedelementene i EØS-reglene som svarer til Solvens II-direktivets bestemmelser om verdivurdering av eiendeler, forsikringsforpliktelser og forpliktelser ut over forsikringstekniske avsetninger. Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.7.6.

Første ledd første punktum angir at verdien av eiendeler og forpliktelser ut over forsikringstekniske avsetninger, skal settes til det beløp de kan omsettes for ved forretningsmessige transaksjoner mellom uavhengige parter. Denne bestemmelsen gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 75 nr. 1 a og b. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 14-13 annet ledd.

Annet ledd gir regler om verdivurdering av de forsikringstekniske avsetningene, og gjennomfører det såkalte overdragelsesprinsippet eller «transfer value principle» som følger av Solvens II-direktivet artikkel 76 nr. 2. Bestemmelsen må ses i sammenheng med det generelle verdivurderingsprinsipp som følger av artikkel 75. Det følger av annet punktum at beregningen av de forsikringstekniske avsetningene skal være konsistent med foreliggende markedsinformasjon, jf. artikkel 76 nr. 3.

Det følger av tredje ledd at de forsikringstekniske avsetningene skal beregnes på en forsiktig, pålitelig og objektiv måte. Dette gjennomfører direktivet artikkel 76 nr. 4.

Fjerde ledd fastsetter de overordnede bestemmelsene om beregning av de forsikringstekniske avsetningene, som er at verdien av avsetningene skal være summen av et beste estimat og en risikomargin. Disse elementene skal som hovedregel beregnes hver for seg. I bokstav a og b fastsettes de grunnleggende kravene til metodene som skal benyttes ved beregningene av hhv. beste estimat og risikomarginen. Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 77 nr. 1, 2 (med unntak av siste punktum), 3 og 5. Annet punktum i fjerde ledd gjennomfører direktivets artikkel 77 nr. 2 siste punktum. Bestemmelsen tilsvarer Finanstilsynets utkast til forsikringsvirksomhetsloven § 6-6 fjerde og femte ledd. Med spesialforetak som har til formål å overta forsikringsrisiko menes foretak som nevnt i denne lovs § 2-12 fjerde ledd.

Det følger av femte ledd at foretaket skal ta hensyn til alle relevante kontantstrømmer ved beregningen av forsikringstekniske avsetninger. Bestemmelsen bygger på Finanstilsynets utkast til forsikringsvirksomhetsloven § 6-6 sjette ledd.

Sjette ledd tilsvarer Finanstilsynets utkast til forsikringsvirksomhetsloven § 6-6 åttende ledd, og gjennomfører direktivets artikkel 81.

Syvende ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift.

Til § 14-9 Ansvarlig kapital

Paragrafen angir hovedelementene i kravet til ansvarlig kapital for forsikringsforetak. Det følger av første ledd at et forsikringsforetak til enhver tid skal ha en ansvarlig kapital som minst er tilstrekkelig til å dekke et solvenskapitalkrav og minstekapitalkrav. Begrepet ansvarlig kapital etter bestemmelsen her har et annet innhold enn begrepet ansvarlig kapital for banker. Første ledd må ses i sammenheng med annet ledd, som angir hovedelementene i hva ansvarlig kapital kan bestå av. Med hjemmel i tredje ledd kan det blant annet fastsettes forskrift om hvilke typer av ansvarlig kapital som kan regnes med til dekning av hhv. solvenskapitalkravet og minstekapitalkravet (såkalt «tellende ansvarlig kapital»). Første ledd sammenholdt med tredje ledd gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artiklene 100 første ledd og 128.

Annet ledd angir at ansvarlig kapital kan bestå av basiskapital og supplerende kapital. Definisjonene av basiskapital og supplerende kapital gjennomfører hovedelementene i Solvens II-direktivet artiklene 88 – 90. Nærmere regler om hva som skal regnes som basiskapital og supplerende kapital, om Finanstilsynets godkjennelse av supplerende kapital mv., kan gis i forskrift, jf. tredje ledd.

Det følger av tredje ledd at departementet kan gi nærmere regler i forskrift om ansvarlig kapital. I bestemmelsen er det vist til at det blant annet vil kunne gis forskrift om Finanstilsynets godkjennelse av supplerende kapital og om inndeling av ansvarlig kapital i kapitalgrupper, men oppregningen er ikke uttømmende. Det vil dels være behov for å gi forskrifter som gjennomfører nærmere krav i direktivet, for eksempel artikkel 93 om klassifisering av ansvarlig kapital ut fra kvalitative kriterier knyttet til kapitalens tapsabsorberende evne og artikkel 94 om at denne klassifiseringen gir grunnlag for inndeling av kapitalen i tre kapitalgrupper («tiers»). I tillegg vil det være behov for forskrifter som gjennomfører regler fastsatt av EU-kommisjonen som nivå 2 - bestemmelser.

For nærmere omtale av oppbyggingen av kravet til ansvarlig kapital i Solvens II-direktivet vises til Banklovkommisjonens utredning pkt. 12.3.7 avsnitt 4.

Til § 14-10 Solvenskapitalkrav

Paragrafen angir hovedelementene i solvenskapitalkravet, som er det ene av de to kapitalkravene etter Solvens II-direktivet. Bestemmelsen gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 100 jf. artikkel 101.

Første og annet ledd bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 14-19 første ledd, men er språklig noe omarbeidet.

Tredje ledd bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 14-19 annet ledd, og gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 101 nr. 3 og 4.

Etter fjerde ledd skal solvenskapitalkravet beregnes etter en standardmetode eller etter interne modeller. Bestemmelsen tilsvarer Banklovkommisjonens utkast til § 14-19 tredje ledd. Nærmere regler om beregning etter standardmetoden eller interne modeller, samt om godkjenning av interne modeller, forutsettes gitt i forskrift, jf. annet punktum. I Banklovkommisjonens lovutkast fremgår disse reglene av §§ 14-20 og 14-21.

Til § 14-11 Minstekapitalkrav

Paragrafen angir hovedelementene i minstekapitalkravet, som er det andre av de to kapitalkravene etter Solvens II-direktivet. Bestemmelsen tilsvarer i all hovedsak Finanstilsynets utkast til ny § 6-13 i forsikringsvirksomhetsloven, jf. Finanstilsynets høringsnotatet av 12. august 2011.

Første ledd gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 128.

Annet leddførste punktum gjennomfører EØS-regler som svarer til direktivets artikkel 129 nr. 1 bokstav c. Annet punktum gjennomfører direktivets artikkel 129 nr. 3.

Tredje ledd gjennomfører EØS-regler som svarer til direktivets artikkel 129 nr. 1 bokstav d. De absolutte minstebeløp for minstekapitalkravet tilsvarer kravene til startkapital for forsikringsforetak, som følger av § 3-4 tredje ledd. Det er derfor vist til denne bestemmelsen i tredje ledd.

Fjerde ledd gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 300.

Etter femte ledd kan departementet gi forskrift om beregning av minstekapitalkravet.

Til § 14-12 Informasjonsplikt

Første ledd svarer til Finanstilsynets utkast til ny § 6-15 første ledd i forsikringsvirksomhetsloven i høringsnotatet av 12. august 2011. Bestemmelsen gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 51 nr. 1. De nærmere krav til informasjon som skal offentliggjøres foreslås likevel regulert i forskrift, jf. annet ledd. Artikkel 51 inngår som en del av Pilar III i direktivet. Pilar III skal sikre markedsdisiplin gjennom krav til foretaket om å offentliggjøre informasjon om sin solvens og sin finansielle stilling. Annet punktum gjennomfører direktivets artikkel 54 nr. 1.

Annet ledd er gitt samme utforming som § 14-5 annet ledd, som viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 c annet ledd.

Til § 14-13 Tilsynsmessig oppfølging, retting og pålegg

Paragrafen regulerer den tilsynsmessige oppfølgingen av de kvantitative krav til forsikringsforetakene som følger av lovens kapittel 14 (kapitalkravene) og de kvalitative krav (krav til risikostyring og internkontroll mv.) som følger av lovens kapittel 13. Bestemmelsen tilsvarer Finanstilsynets utkast til ny § 6-16 i forsikringsvirksomhetsloven i høringsnotatet av 12. august 2011.

Første ledd forankrer prinsippet om at Finanstilsynet skal se til at forsikringsforetak drives på en forsvarlig måte. Bestemmelsen gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 36.

Det følger av annet ledd at Finanstilsynet kan pålegge forsikringsforetak som ikke oppfyller krav gitt i eller i medhold av bestemmelsene i kapittel 13 og 14, å iverksette nødvendige tiltak for å rette på dette. De tiltakene som er særskilt nevnt i bokstavene a til d skal ikke anses som uttømmende.

Etter annet ledd bokstav a kan Finanstilsynet pålegge forsikringsforetak å øke de forsikringstekniske avsetningene dersom foretaket ikke oppfyller kravet til avsetninger som følger av § 14-7 jf. § 14-8. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 85.

Annet ledd bokstav b åpner for å pålegge foretaket å erstatte et sett av parametere brukt i beregningen etter standardmetoden, med parametere som er spesifikke for selskapet. Påleggskompetansen er begrenset til beregningen av modulen for livsforsikrings-, skadeforsikrings- og helseforsikringsrisiko, og forutsetter at det foreligger et vesentlig avvik mellom selskapets risikoprofil og de forutsetninger som ligger til grunn for beregning av solvenskapitalkavet etter standardmetoden. Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 110.

Annet ledd bokstav c åpner for å pålegge foretaket å bruke en intern modell for å beregne solvenskapitalkravet eller relevante risikomoduler som inngår i dette kravet. Det er en forutsetning at det foreligger et vesentlig avvik mellom selskapets risikoprofil og de forutsetninger som ligger til grunn for beregning av solvenskapitalkravet etter standardmetoden. Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 119.

Annet ledd bokstav d åpner for å pålegge foretaket å endre sitt system for risikostyring og internkontroll, jf. direktivets artikkel 41 nr. 5.

Tredje ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å pålegge kapitalkravstillegg. Kapitalkravstillegg kan kun pålegges i de konkrete tilfeller som er uttømmende regulert i bokstavene a til c. Pålegg om kapitalkravstillegg skal være et siste virkemiddel, og forutsetter at andre tiltak er forsøkt eller er uhensiktsmessige. I fjerde ledd gis det en hjemmel til departementet til å gi nærmere regler om kapitalkravstillegg i forskrift. Det vil her kunne gis regler som gjennomfører Kommisjonens gjennomføringsbestemmelser om kapitalkravstillegg. Bestemmelsene i tredje og fjerde ledd gjennomfører direktivets artikkel 37.

Til § 14-14 Forsikringsforetak med svekket finansiell stilling

Første ledd fastsetter en meldeplikt til Finanstilsynet. Forsikringsforetak skal melde fra til Finanstilsynet ved vesentlig svekkelse av sin finansielle stilling. Det legges til grunn at meldeplikten, som gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artikkel 136, ikke inntrer ved en enhver finansiell svekkelse, men er begrenset til tilfeller hvor svekkelsen påvirker foretakets totale finansielle stilling vesentlig. Foretaket skal også melde fra dersom det er i brudd med solvenskapitalkravet eller minstekapitalkravet, eller det er risiko for brudd på disse kravene de nærmeste tre måneder. Dette gjennomfører direktivets artikler 138 nr. 1 og 139 nr. 1. Det følger av første ledd annet punktum at foretaket skal fremlegge en plan for å rette på forholdene. Planen skal fylle bestemte krav som vil bli fastsatt i forskrift, jf. fjerde ledd. Planen skal godkjennes av Finanstilsynet. Bestemmelsen gjennomfører EØS-regler som svarer til direktivet artiklene 138 nr. 2 og 139 nr. 2. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 14-24 og Finanstilsynets utkast til ny forsikringsvirksomhetslov § 6-17 i høringsnotatet av 12. august 2011.

Første ledd tredje punktum gir Finanstilsynet adgang til å kreve at foretaket gjennomfører bestemte tiltak for gjenoppfylling av kapitalkravene.

Det følger av annet ledd at Finanstilsynet skal tilbakekalle konsesjonen dersom foretaket ikke oppfyller minstekapitalkravet, og Finanstilsynet anser at planen for gjenoppfylling av kravet ikke er tilfredsstillende. Konsesjonen skal videre tilbakekalles dersom foretaket ikke etterlever minstekapitalkravet innen tre måneder etter at manglende oppfyllelse av kravet er avdekket. Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 144 nr. 1 annet ledd, jf. artikkel 139 annet ledd, som angir at den plan foretaket skal fremlegge for å oppfylle minstekapitalkravet, skal fastsettes med henblikk på at minstekapitalkravet skal være oppfylt innen tre måneder. Bestemmelsen i annet ledd er en skal-regel, dvs. at det ikke er rom for skjønn i de tilfeller hvor vilkårene etter bestemmelsen er oppfylt.

Tredje ledd regulerer Finanstilsynets påleggskompetanse i de tilfeller der et forsikringsforetak ikke oppfyller kravet til avsetninger, jf. §§ 14-7 og 14-8. Dette omfatter både de tilfeller der avsetningskravet er beregnet på uriktig måte, og tilfeller der kravet til avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelser ikke er oppfylt. Finanstilsynet kan i slike tilfeller gi foretaket pålegg om å bringe forholdet i orden. Finanstilsynet kan også fastsette grenser for foretakets rådighet over sine eiendeler og for foretakets adgang til å overta nye forsikringer. Bestemmelsen tilsvarer Banklovkommisjonens utkast til § 14-14 femte ledd, og gjennomfører EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet artiklene 85 og 137.

Til § 14-15 Små forsikringsforetak

Paragrafen gir hjemmel for departementet til å gjøre helt eller delvis unntak fra §§ 14-7 til 14-14 for små forsikringsforetak som oppfyller nærmere vilkår fastsatt i forskrift. Det siktes her til små forsikringsforetak som oppfyller kriteriene for å unntas fra Solvens II-direktivets virkeområde, jf. direktivets artikkel 4. Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.9.

Til § 14-16 Kapitalkrav for pensjonsforetak

Paragrafen fastsetter kapitalkrav for pensjonsforetak. Pensjonsforetak er ikke omfattet av Solvens II-direktivet, jf. nærmere omtale i kapittel 6.8.

Pensjonskasser som driver livsforsikringsvirksomhet skal etter første ledd til enhver tid ha kapital som er tilstrekkelig til å dekke et solvensmarginkrav. Dette er en videreføring av kravet til solvensmarginkapital i forsikringsvirksomhetsloven § 6-4. Kravet gjennomfører EØS-regler som redegjort for i kapittel 6.8.2. I annet punktum er det gitt en hjemmel til å gi nærmere regler om beregningsmåte for kravet, hvilken kapital som kan dekke kravet og andre forhold vedrørende gjennomføringen av kravet.

Etter annet ledd kan departementet fastsette i forskrift at §§ 14-7 til 14-14 med tilhørende forskrifter helt eller delvis skal legges til grunn ved beregningen av krav til ansvarlig kapital for pensjonskasser som driver livsforsikringsvirksomhet. Bestemmelsene i §§ 14-7 til 14-14 gjennomfører de nye kapitalkravene og de nye prinsippene for verdivurdering av forsikringstekniske avsetninger i Solvens II-direktivet, og er i loven kun gjort gjeldende for forsikringsforetak. Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.8.6.

Tredje ledd fastsetter kapitalkravet for pensjonskasser som ikke driver livsforsikringsvirksomhet og for innskuddspensjonsforetak. Slike foretak skal til enhver tid ha en ansvarlig kapital som utgjør minst to prosent av forvaltningskapitalen. Departementet kan gi forskrift om hva som skal regne som ansvarlig kapital og hva som kan inngå i forvaltningskapitalen. Bestemmelsen tilsvarer Finanstilsynets utkast til forsikringsvirksomhetsloven § 7-9 annet ledd, jf. § 8-3 første ledd.

Fjerde ledd fastsetter at bestemmelsen i § 14-6 fjerde ledd gjelder tilsvarende for pensjonsforetak. Bestemmelsen åpner for at Finanstilsynet i særlige tilfeller og for en tidsbegrenset periode kan samtykke i at pensjonsforetak har lavere ansvarlig kapital enn minstekravet som gjelder for foretaket. En tilsvarende bestemmelse er ikke gitt for forsikringsforetak, da Solvens II-direktivet ikke åpner for dette.

Til § 14-17 Kapitalkrav for betalingsforetak og e-pengeforetak

Paragrafen viderefører hjemmel til å fastsette krav til ansvarlig kapital for betalingsforetak og e-pengeforetak. Hjemmelen supplerer forskriftshjemlene i §§ 2-10 fjerde ledd og 2-11 tredje ledd.

13.15 Kapittel 15. Godtgjørelsesordninger i finansforetak

Til § 15-1 Etablering av godtgjørelsesordning

Stortinget vedtok 14. juni 2010 nye regler om godtgjørelse i finanssektoren som gjennomfører EØS-regler som svarer til regler om godtgjørelse i EUs direktiv 2010/76/EU (CRD III), jf. Prop. 117 L (2009–2010). Bestemmelsene i kapittel 15 viderefører bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-18 til 2-22. Det vises til omtale i Prop. 117 L (2009–2010) kapittel 13 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.3.

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-18, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 13-13. Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om etablering av godtgjørelsesordninger i finansinstitusjoner. Slik godtgjørelsesordning skal gjelde for hele foretaket. Ordningen skal ha særskilte regler for ledende ansatte, for andre ansatte med arbeidsoppgaver av betydning for foretakets risikoeksponering, og for andre ansatte med kontrolloppgaver. Bestemmelsen gir også hjemmel til å fastsette forskjellige regler om gjennomføring av kravene til godtgjørelsesordninger avhengig av det enkelte foretaks størrelse, organisasjon og virksomhetsområde.

Finansdepartementet fastsatte ny forskrift om godtgjørelsesordninger i finansinstitusjoner, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond 1. desember 2010, som trådte i kraft 1. januar 2011. Forskriften pålegger styret i ethvert foretak å fastsette retningslinjer og rammer for en godtgjørelsesordning som skal gjelde for hele foretaket, og som skal bidra til å fremme og gi incentiver til god styring og kontroll med foretakets risiko på lengre sikt. Ordningen skal ha særskilte regler for ledende ansatte, for andre ansatte og tillitsvalgte med arbeidsoppgaver av vesentlig betydning for foretakets risikoeksponering, og for andre ansatte og tillitsvalgte med kontrolloppgaver. Dersom disse gruppene skal få variabel godtgjørelse, må sammensetningen av fast og variabel godtgjørelse være balansert, og slik at den faste delen av godtgjørelsen skal være tilstrekkelig høy til at foretaket kan unnlate å utbetale den variable delen av godtgjørelsen. For daglig leder og andre medlemmer av ledergruppen i en bank skal variabel godtgjørelse ikke kunne utgjøre mer enn halvparten av den faste godtgjørelsen. Utover dette stilles det ikke begrensninger for nivå på variabel godtgjørelse. Det er imidlertid forbud mot å utbetale godtgjørelse gjennom indre selskap eller på annen måte som innebærer omgåelse av reglene.

Finanstilsynet har utarbeidet et rundskriv med nærmere retningslinjer for godtgjørelsesordninger, basert blant annet på retningslinjer fra EBA (European Banking Authority) så langt de passer.

Til § 15-2 Krav til godtgjørelsesordninger

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-19, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 13-14. Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette nærmere krav i forskriften til godtgjørelsesordninger som nevnt i § 15-1. Opplistingen i første ledd bokstavene a til i, er ikke ment å være uttømmende. Paragrafen er omtalt i Prop. 117 L (2009–2010) kapittel 13 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.3.

Til § 15-3 Pålegg og sanksjoner

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-20, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 13-15. Paragrafen gir hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift som gir myndighet til å treffe vedtak om pålegg om endringer i godtgjørelsesordningen som ikke er i samsvar med kravene i forskriften, en kvantitativ grense for foretakets omfang av prestasjonsbetinget godtgjørelse, og sanksjoner for overtredelse av krav og regler i forskriften. Myndighet til å treffe vedtak som nevnt er etter gjeldende forskrift om godtgjørelsesordninger i finansinstitusjoner, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond § 8, lagt til Finanstilsynet. Paragrafen er omtalt i Prop. 117 L (2009–2010) kapittel 13 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.3.

Til § 15-4 Styrets rolle, godtgjørelsesutvalg, intern kontroll

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-21, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 13-16. Paragrafen gir hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om styrets ansvar knyttet til godtgjørelsesordningen, om godtgjørelsesutvalg og interkontroll. Paragrafen er omtalt i Prop. 117 L (2009–2010) kapittel 13 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.3.

Til § 15-5 Informasjonsplikt

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-22, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 13-17. Paragrafen gir hjemmel til å fastsette nærmere krav i forskrift om offentliggjøring av informasjon vedrørende foretakets godtgjørelsesordning, om hvilke forhold det skal gis opplysninger om og hvordan denne informasjonen skal offentliggjøres. Paragrafen er omtalt i Prop. 117 L (2009–2010) kapittel 13 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.3.

Til § 15-6 Erklæring om fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte

Paragrafen viderefører, med redaksjonelle tilpasninger, finansieringsvirksomhetsloven § 2b-28, og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 13-18. Etter bestemmelsen gjøres allmennaksjeloven § 5-6 tredje ledd og § 6-16 a gjeldende tilsvarende for foretak med egenkapitalbevis notert på regulert marked. Paragrafen er omtalt i Prop. 117 L (2009–2010) kapittel 12 og i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.3.

13.16 Kapittel 16. Forholdet til kunder, markedsføring mv.

Til § 16-1 Organisering av kundebehandling

Paragrafen svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast til § 13-19. Det vises til omtale av denne paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.4, og til den generelle omtalen av finansforetaks kundebehandling i kapittel 7.3 ovenfor.

I første ledd er det gjort en språklig justering av ordlyden for å understreke at den ansatte må ha nødvendig kompetanse og fagkyndighet til å kunne gi kundene forsvarlig rådgivning og veiledning ved valg av produkter ut fra kundens opplysninger og det finansforetaket for øvrig kjenner til om kundens situasjon. Dette innebærer at de ansatte må ha kompetanse om de ulike finansielle tjenestene som foretakets virksomhet omfatter.

I annet ledd er det presisert at foretakene til enhver tid skal ha systemer og rutiner for å sikre etterlevelse av regler om opplysningsplikt og om utforming av kundeavtaler. Det er ikke tilstrekkelig å etablere systemene og rutinene. Foretaket må også sørge for at systemene og rutinene faktisk fungerer.

I kravet i tredje ledd om at kundene på en «betryggende måte» skal bli gjort kjent med graden av risiko, kostnadsansvar og forventet netto avkastning knyttet til produktene, samt de regler om bindingstid, oppsigelse og inn- og utbetalingsordninger som skal gjelde, ligger det også et krav om at materialet må være tilpasset de ulike kundegruppene. Det som er betryggende overfor en profesjonell investor vil for eksempel ikke nødvendigvis være betryggende overfor kunder som ikke tidligere har handlet med finansielle produkter.

Etter femte ledd kan departementet gi forskrift om organisering av kundebehandling og krav til fagkyndighet for kundebehandlere, herunder stille krav for å sikre at rådgiverne ikke har uheldige insentiver, og fastsette regler om at kundebehandlere må besitte særlige faglige kvalifikasjoner ved salg av enkelte typer produkter. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens utkast til tredje ledd annet punktum.

Til § 16-2 Finansforetaks taushetsplikt, behandling av kundeopplysninger mv.

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 13-20. Det vises til omtale av paragrafen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.4 side 868–872.

Første ledd svarer materielt til Banklovkommisjonens utkast, men med enkelte språklige endringer. For det første er det presisert at taushetsplikten innebærer at foretaket har en plikt til å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger. Videre er det presisert at taushetsplikten gjelder «andres forretningsmessige eller personlige forhold». Dette er samme rekkevidde av taushetsplikten som i sentralbankloven § 12.

I annet ledd annet punktum er det presisert at det avgjørende er at det er den som har krav på taushet som må gi skriftlig samtykke i at opplysninger utleveres. Den som har krav på taushet kan være en annen person enn den som opplysningene gjelder. Det kan også være flere enn en person, eller flere foretak, som har krav på taushet. I slike tilfeller må alle som har krav på taushet samtykke for at opplysningen kan utleveres. Også forvaltningsloven § 13 a nr. 1 knytter unntaket til samtykke fra den som har krav på taushet.

Banklovkommisjonens utkast til tredje ledd er erstattet av § 13-21, som viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 4b-4. Tredje ledd svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til fjerde ledd, og gjør unntak fra taushetsplikten for utveksling av opplysninger med et annet finansforetak. Dette er en særlig unntaksbestemmelse hvor det er en rekke vilkår som må være oppfylt for at unntaket kommer til anvendelse, herunder krav om styrebehandling. Bestemmelsen krever ikke at hver enkeltstående utlevering av informasjon må være behandlet i styret, men styret må fastsette retningslinjer som, som et minimum, må ta stilling til forskjellige typetilfelle. Det er ikke adgang for styret til å fastsette retningslinjer som gir en helt generell adgang til rutinemessig utveksling av opplysninger mellom finansforetak. Bestemmelsen bygger på gjeldende regler og praksis, samt konsesjonsvilkårene fastsatt av Datatilsynet. Som opplyst i Banklovkommisjonens omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 12.2.4, er adgangen til å utlevere blant annet helseopplysninger til andre meget begrenset. I forskrift gitt i medhold av femte ledd, kan departementet fastsette nærmere regler om hvilke opplysninger som kan utveksles og sette ytterligere vilkår for utveksling. Bestemmelsen i tredje ledd gjør bare unntak fra taushetsplikten etter første ledd. I tillegg må utveksling av opplysninger oppfylle vilkårene i personopplysningsloven, jf. særlig personopplysningsloven §§ 8, 9 og 11, jf. omtale i NOU 2011: 8 Bind B side 871.

Fjerde ledd om at finansforetak skal ha kontrollordninger for å sikre at kundeopplysninger blir behandlet på en betryggende måte og at uvedkommende ikke får tilgang eller kjennskap til opplysningene, svarer til Banklovkommisjonens utkast til femte ledd. Bestemmelsen er generell, og suppleres av de mer detaljerte bestemmelsene i personopplysningsloven §§ 13 og 14 med tilhørende forskrift.

Det vises for øvrig til omtale i kapittel 7.2.4 ovenfor.

Til § 16-3 Klagenemd for behandling av tvister

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 b, som ble vedtatt ved lov 11. april 2014 nr. 12, og som trer i kraft 1. juli 2014. Bestemmelsen følger opp Finanskriseutvalgets forslag om dekning av sakskostnader, jf. NOU 2011: 1, kapittel 14.4.3. Det vises til spesialmerknadene til paragrafen, samt til den generelle omtalen, i Prop. 188 L (2012–2013) kapittel 2.

Til § 16-4 Kontanter

Første ledd lovfester bankenes plikt til å motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter. Dette er motstykket til den lovfastsatte enerett til å motta innskudd som banker har, og innebærer en plikt for bankene til å tilby allmennheten effektive og rasjonelle ordninger for innskudd og bruk av innskuddskonti i samsvar med kundegruppenes vanlige behov. Det er opp til bankene selv å innrette seg slik at de oppfyller denne plikten. Det avgjørende er at kundenes behov for kontantinnskudd og kontantuttak dekkes på en hensiktsmessig måte. Forslaget til bestemmelse utelukker ikke at bankene for eksempel kan ta betalt for innskudd eller uttak, og stiller heller ikke krav om at banken nødvendigvis må utføre kontanthåndteringen selv.

I medhold av forskriftshjemmelen i annet ledd kan rekkevidden av plikten etter første ledd avklares i forskrift, dersom det viser seg at det er behov for dette.

Det vises til omtale av bestemmelsen i proposisjonen kapittel 7.1.

Til § 16-5 Opplysningsplikt om garantiordninger mv.

Første ledd viderefører banksikringsloven § 2-3 om plikt til å opplyse kundene om hvilken garantiordning som gjelder for virksomheten, og svarer til Banklovkommisjonens utkast § 16-3.

Annet ledd viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-11 a.

I medhold av tredje ledd kan departementet i forskrift fastsette at tilsvarende opplysningsplikt som nevnt i første ledd, også skal gjelde for andre finansforetak som er medlem av garantiordninger (for eksempel skadeforsikringsforetak).

Til § 16-6 Prisfastsetting mv.

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-13, jf. omtale i kapittel 7.3.4 ovenfor.

Til § 16-7 Produktpakker mv.

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-14, jf. omtale i kapittel 7.3.4 ovenfor.

Til § 16-8 Opplysningsplikt om priser og produktpakker

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2-11, jf. omtale i kapittel 7.3.4 ovenfor.

Til § 16-9 Forsikringsvilkår

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 6-7, jf. § 7-10, men med en språklig endring i annet ledd annet punktum.

13.17 Kapittel 17. Finanskonsern og samarbeidsavtaler

Til § 17-1 Konsesjonskrav

Paragrafen svarer i hovedsak til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 første ledd første punktum, annet ledd annet punktum og femte ledd, samt finansieringsvirksomhetsloven § 2a-1 annet ledd, og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 3-6. Første ledd bestemmer at et finanskonsern bare kan etableres i henhold til tillatelse gitt av departementet. Tilsvarende gjelder dersom et finanskonsern utvides ved at det etableres konsernforhold til et annet finansforetak eller til verdipapirforetak, forsikringsmeglerforetak, eiendomsmeglerforetak, eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Formuleringen annet finansforetak omfatter også betalingsforetak og e-pengeforetak, jf. § 1-3 annet ledd.

I tillegg vil det kreves tillatelse etter § 3-1. Det følger av § 3-1 første ledd at erverv av så stor eierandel i et finansforetak at det vil etableres et konsernforhold (det vil si at erververen får bestemmende innflytelse, jf. allmennaksjeloven § 1-3) mellom erververen og finansforetaket krever tillatelse etter reglene i §§ 3-1 til 3-5. Banklovkommisjonens utkast til annet ledd er ikke videreført i lovbestemmelsen, da dette allerede følger av § 3-1.

Annet ledd gir departementet kompetanse til å fastsette forskrift med nærmere regler om finanskonsern, morselskap i finanskonsern eller i en del av dette, og deres virksomhet. Departementet er også gitt hjemmel til i forskrift å gjøre unntak fra reglene om finanskonsern for visse typer av finanskonsern. Dette vil kunne være aktuelt der et lite finansforetak inngår i et konsern som ellers ikke ville vært et finanskonsern, for eksempel der et betalingsforetak inngår i et tele-konsern eller der et finansieringsselskap inngår i et industrikonsern. Etter annet ledd tredje punktum, kan departementet også i forskrift gi nærmere regler om hvilke bestemmelser som skal gjelde for finansforetak som inngår i utenlandsk finanskonsern.

Til § 17-2 Omorganisering til finanskonsern med holdingforetak som morselskap

Paragrafen bygger på finansieringsvirksomhetsloven § 2a-16 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-7, men er noe endret språklig sett sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast.

Uttrykket «omorganisering til» finanskonsern med holdingforetak som morselskap, er valgt fremfor «etablering av» i bestemmelsens overskrift, da det første mer presist angir hva bestemmelsen handler om.

Første ledd bestemmer at generalforsamlingeni et finansforetak kan beslutte at finansforetaket skal omorganiseres til et finanskonsern med et holdingforetak som morselskap. En slik beslutning krever flertall som for vedtektsendring, og kan ikke gjennomføres uten etter tillatelse fra departementet. Bestemmelsen gjelder finansforetak generelt, uavhengig av om foretaket er organisert som aksjeselskap/allmennaksjeselskap eller ikke. Dette er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast.

Annet og tredje ledd regulerer gjennomføringen av omorganiseringen. Annet ledd gjelder finansforetak organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap og viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 2a-16 annet og tredje ledd. Tredje ledd gjelder finansforetak som ikke er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 17-3 tredje ledd.

Det vises for øvrig til Banklovkommisjonens omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B, kapittel 10.3.3.

Til § 17-3 Holdingforetak

Paragrafen viderefører kravet om konsesjon for holdingforetak i finanskonsern, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 første ledd, men er endret (forkortet) sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast til § 3-8. Etablering av konserntilknytningen gir et holdingforetak i finanskonsern og utløser krav om konsesjon. Tilsvarende konsesjonskrav for andre typer finansforetak følger av lovens kapittel 2.

Et holdingforetaks vedtekter og vedtektsendringer skal være godkjent av departementet. Krav om godkjenning følger av § 7-10.

Banklovkommisjonens utkast til § 3-8 annet ledd om at bestemmelsene i allmennaksjeloven gjelder for holdingforetak som er organisert som allmennaksjeselskap, og at bestemmelsene i aksjeloven gjelder for holdingforetak som er organisert som aksjeselskap, dersom ikke annet følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av finansforetaksloven, følger av § 7-4 første ledd.

Banklovkommisjonens utkast til § 3-8 tredje ledd om at holdingforetak som er organisert som gjensidig forsikringsforetak, kredittforetak som ikke er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller sparebank, når annet ikke følger av bestemmelse gitt i eller i medhold av loven her, skal være undergitt reglene om henholdsvis forsikringsforetak, kredittforetak som er samvirkeforetak av låntakere, eller sparebank, følger av § 7-3 tredje ledd.

Til § 17-4 Konserngruppe etablert av gjensidige forsikringsforetak og sparebanker

Første ledd viderefører kravet i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 første ledd, jf. § 2a-2 bokstav a annet punktum om at konserngruppe etablert av gjensidige forsikringsforetak eller en sparebank og et gjensidig forsikringsforetak krever konsesjon. Første ledd er endret sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast, ved at det ikke åpnes for konserngruppe etablert av to sparebanker, se merknad til § 1-4 annet ledd.

Bestemmelsen svarer for øvrig til Banklovkommisjonens utkast til § 3-9 med enkelte språklige endringer.

Til § 17-5 Søknad

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-10.

Til § 17-6 Morselskap i finanskonsern

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-11, men er noe omskrevet. Første ledd presiserer at foretak som har en så stor eierandel i et finansforetak at det er etablert et konsernforhold mellom foretaket og finansforetaket, regnes som morselskap i finanskonsern. Annet ledd lister opp hvilke foretak som kan være morselskap i finanskonsern.

Til § 17-7 Konsernforetakene

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-12 og lister opp hvilke foretak som kan inngå i et finanskonsern i tillegg til morselskapet. Begrepet finansforetak i første leddbokstav a omfatter betalingsforetak og e-pengeforetak, jf. § 1-3 annet ledd. Betaslingsforetak og e-pengeforetak er derfor ikke listet opp i egne bokstaver i lovteksten, slik det er i Banklovkommisjonens utkast § 3-12 første ledd bokstav g og h.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å treffe enkeltvedtak eller gi forskrift om at andre foretak enn foretakene listet opp i første ledd, kan inngå i finanskonsern. Bestemmelsen er presisert sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast.

Til § 17-8 Krav til organisering av finanskonsern

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 3-13.

Finanskonsern skal organiseres slik at det etableres en oversiktlig selskapsstruktur med klare skiller mellom de ulike virksomhetsområder i konsernet, jf. første ledd. Dette prinsippet ligger til grunn også for gjeldende rett og konsesjonspraksis, selv om prinsippet ikke fremgår direkte av finansieringsvirksomhetsloven.

Etter annet ledd første punktum skal organiseringen av et finanskonsern godkjennes av departementet. Dette er en videreføring av finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 annet ledd første punktum. Forbudet i finansieringsvirksomhetslov § 2a-6 fjerde ledd om at en bank ikke kan eies av en annen bank er ikke videreført i lovutkastet. Hensynet til en klar konsernstruktur vil normalt tilsi at likeartet virksomhet som en hovedregel blir drevet innenfor ett og samme konsernforetak. I særlige tilfeller vil det likevel kunne åpnes for at lik virksomhet drives i forskjellige foretak, jf. annet punktum. Bestemmelsen erstatter forbudet i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 fjerde ledd, men er ment å videreføre gjeldende konsesjonspraksis. Spørsmålet om en bank eller annet finansforetak skal kunne eie eller erverve eiermajoritet i et annet foretak som driver lik virksomhet vil måtte vurderes opp mot denne bestemmelsen. I konsesjonspraksis har departementet særlig lagt vekt på om bankene driver virksomhet innenfor samme geografiske område eller innenfor samme markedssegment. I konsesjonspraksis har det blant annet vært åpnet for at en norsk bank kan eie en utenlandsk datterbank. Annet ledd tredje og fjerde punktum svarer til Banklovkommisjonens utkast til annet ledd annet og tredje punktum.

I tredje ledd presises hovedregelen om at blandet finanskonsern skal organiseres med et holdingforetak som konsernspiss. Denne måten å organisere konsernet på er best egnet til å ivareta hensynet til at konsernet skal ha en oversiktlig selskapsstruktur med klare skiller mellom ulike virksomhetsområder i konsernet, og er også best egnet for effektivt tilsyn og kontroll med konsernet og for å forhindre at problemer i et konsernselskap skal forplante seg til de andre selskapene.

Dersom hensynene bak hovedregelen kan ivaretas ved en annen modell, vil det likevel i særlige tilfelle kunne være adgang til å gi tillatelse til en slik annen modell for organisering av et blandet finanskonsern, jf. tredje ledd annet punktum. Dersom det gis tillatelse til at operative finansforetak kan være direkte eiet av et annet operativt finansforetak som driver annen type virksomhet, skal det settes vilkår om at datterforetaket oppfyller særskilte krav om uavhengighet, jf. tredje ledd tredje punktum. Slike vilkår kan f.eks. omhandle graden av personfellesskap i styrene i mor- og datterforetak, omfanget av transaksjoner og engasjementer mellom mor- og datterforetak mv.

Det vises til nærmere omtale i kapittel 8.2.4 ovenfor og til NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.3.4.

Til § 17-9 Organisatoriske endringer

Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 3-14, og viderefører med enkelte redaksjonelle endringer finansieringsvirksomhetsloven § 2a-7. Det vises til nærmere omtale i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 10.3.4.

Til § 17-10 Konsernforetaks navnebruk

Paragrafen viderefører § 2a-6 femte ledd, og supplerer reglene om foretaksnavn i §§ 2-19 til 2-22 for foretak som inngår i finanskonsern. Etter gjeldende rett er det «navnet» på morselskapet eller konsernet som skal fremgå. Etter femte ledd er det «tilknytningen» som skal fremgå. Foretaksregisterets praksis knyttet til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-6 femte ledd er at registeret godtar at navnet på datterselskap til finansinstitusjon bruker «bank», «sparebank» og liknende betegnelser når morselskapet har adgang til å bruke betegnelsene. Det har i følge Foretaksregisteret i praksis vært noe tvil om også datterselskaps datterselskap kan bruke navn som nevnt, eller om slik navnepraksis er begrenset til selskap som er direkte eiet av morselskapet (finansforetaket). Annet ledd gir hjemmel for departementet til å avklare dette nærmere i forskrift.

Til § 17-11 Samarbeidsavtale mellom finansforetak

Paragrafen bygger på Banklovkommisjonens utkast §§ 3-19 og 3-20 første ledd, og regulerer ulike former for samarbeid mellom finansforetak. Samarbeidende gruppe reguleres av § 17-12.

Første ledd tar utgangspunkt i Banklovkommisjonen utkast § 3-20 første ledd og stiller krav om at et organisert samarbeid mellom finansforetak med felles beslutninger må nedfelles i en samarbeidsavtale som må være godkjent av departementet. Samarbeidsavtalens oppgave er å etablere gruppen av deltakende finansforetak og fastlegge samarbeidsområdene. Avtalestrukturen må innebære at beslutningene blir felles og får innvirkning på institusjonene som deltar i samarbeidet. Bestemmelsen stiller ikke krav om at det må opprettes egne beslutningsorganer. Etter første ledd annet punktum kan departementet stille vilkår om organisering av samarbeidet og om at reglene om samarbeidende gruppe i §§ 17-12 og 17-13 skal gjelde tilsvarende. Videre bestemmer tredje punktum at vesentlige endringer av samarbeidet krever ny godkjenning fra departementet.

Annet ledd gjelder enklere former for samarbeid mellom finansforetak og tar utgangspunkt i Banklovkommisjonens utkast § 3-19. Annet ledd inneholder alminnelige regler om samarbeidsavtaler mellom ellers uavhengige finansforetak. Bestemmelsen tar utgangspunkt i, og er en videreføring av, finansieringsvirksomhetsloven § 2-7, men i tråd med Banklovkommisjonens utkast er godkjennelsesordningen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 erstattet med en meldeplikt til Finanstilsynet. Annet ledd første punktum stiller krav om at finansforetak som inngår samarbeidsavtale som ikke omfattes av godkjenningsordningen i første ledd, med et eller flere andre finansforetak, skal påse at det blir gitt melding om samarbeidsavtalen til Finanstilsynet. Det samme gjelder avtale og samordnet praksis som finansforetaket deltar i som medlem av bransjeorganisasjon eller på annen måte. Etter annet punktum gjelder meldeplikten ikke avtaler om enkeltprosjekter eller om tekniske eller praktiske forhold uten innvirkning av betydning for forholdet til kunder eller konkurranseforholdene, for eksempel hvis to banker går sammen om å finansiere et byggeprosjekt.

Annet ledd tredje og fjerde punktum stiller nærmere krav til innholdet av meldingen som skal gis til Finanstilsynet, og svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast § 3-19 fjerde ledd.

Tredje ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-19 annet ledd og fastslår i tråd med finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 annet ledd at som finansforetak regnes også verdipapirforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond, forsikrings- og finansmeglerforetak og eiendomsmeglerforetak.

Fjerde ledd fastslår at krav om godkjenning og meldeplikt etter bestemmelsens henholdsvis første og annet ledd ikke gjelder samarbeidsavtaler mellom finansforetak som inngår i samme finanskonsern og samarbeid innenfor samarbeidende gruppe. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om samarbeidsavtaler i konsern, jf. § 18-6.

I enkelte tilfelle kan det være vanskelig å trekke grensene for når et samarbeid utløser meldeplikt, jf. annet ledd, og når samarbeidet krever godkjenning, jf. første ledd. For å avhjelpe den usikkerhet som eventuelt måtte oppstå, kan det gis forskrift om hvilke kategorier av samarbeidsavtaler som krever godkjenning og hvilke som utløser meldeplikt, jf. tredje punktum. Videre har departementet i tillegg kompetanse til å avgjøre om en samarbeidsavtale krever melding eller godkjennelse, jf. annet punktum.

Femte og sjette ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast § 3-19 femte og sjette ledd.

Til § 17-12 Samarbeidende gruppe

Paragrafen er ny sammenlignet med gjeldende rett og regulerer den mest omfattende formen for samarbeid mellom ellers uavhengige finansforetak, under betegnelsen samarbeidende gruppe. Karakteristisk for slik samarbeidende gruppe er at samarbeidet er organisert innenfor ett eller flere finansforetak hvor finansforetakene (som samarbeider) direkte eller indirekte til sammen har mer enn 50 prosent av eierinteressene. En samarbeidende gruppe kan bare etableres etter tillatelse fra departementet. §§ 17-12 og 17-13 bygger på Banklovkommisjonens utkast til § 3-20 og 3-21.

Første ledd oppstiller krav om konsesjon for samarbeidende gruppe. Etableringen av det eller de finansforetakene som skal utføre selve samarbeidet, krever konsesjon etter de alminnelige reglene, men første ledd stiller krav om at også etableringen av gruppen av finansforetak som samarbeider (horisontalt) og eier det eller de utførende finansforetakene, krever konsesjon. Første ledd annet punktum gjør reglene om søknad om tillatelse til å etablere finanskonsern i § 17-5, og reglene om organisering av finanskonsern i §§ 17-7 til 17-10 gjeldende så langt de passer for samarbeidende grupper.

Annet ledd gjør konsesjonskravet i første ledd tilsvarende gjeldende for utvidelser av virkeområdet for samarbeidet og ved vesentlige endringer av samarbeidet eller eierinteressene i finansforetak som samarbeidet er organisert innenfor. Samarbeidende grupper vil kunne ha behov for å tilpasse eller utvide samarbeidsopplegget til utviklingen på finansmarkedsområdet. Ved mindre omfattende endringer gjelder reglene om meldeplikt til Finanstilsynet og Finanstilsynets kompetanse i § 17-11 annet ledd tilsvarende.

Det vises til nærmere omtale av samarbeidende grupper i kapittel 8.3.

Til § 17-13 Særlige regler for samarbeidende gruppe

Paragrafen gir særlige regler for samarbeidende grupper med konsesjon etter § 17-12, herunder en oppregning av hvilke konsernregler som gjelder. Samarbeidende gruppe ligner på mange måter på et finanskonsern, og det er naturlig at enkelte av konsernreglene også gjelder tilsvarende for samarbeidende gruppe.

I de tilfeller der samarbeidet etablerer et finanskonsern hvor morselskapet eies av de samarbeidende foretakene, vil lovens regler om finanskonsern, herunder også regelen i § 8-17 tredje ledd om revisor, gjelde for dette konsernet.

Det følger av første ledd at bestemmelsene om transaksjoner mellom konsernforetak mv. i § 18-3 første til tredje ledd, bestemmelsene om lån, garantier mv. mellom konsernforetak i § 18-4 og bestemmelser om utveksling av kundeinformasjon mellom konsernforetak i § 18-5 første, annet og fjerde til sjette ledd gjelder tilsvarende for samarbeidende gruppe.

Annet ledd gjelder konsolidering og bestemmer at finansforetak som deltar i en samarbeidende gruppe, dvs. eierforetakene, skal ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav, foreta konsolidering etter prinsippet om forholdsmessig konsolidering uavhengig av størrelsen på eierinteressen i finansforetak som forestår den virksomhet som samarbeidet omfatter. Kravet om forholdsmessig konsolidering gjelder ikke for forholdet mellom det enkelte finansforetak og de øvrige finansforetak i den samarbeidende gruppen, og heller ikke for virksomhet i det enkelte finansforetak som ikke inngår i det organiserte samarbeidet med mindre annet er særskilt angitt i loven eller ved forskrift gitt av departementet.

Tillitsvalgte og ansatte i finansforetak som forestår virksomhet for en samarbeidende gruppe, kan være tillitsvalgt i eller delta i ledelsen av, finansforetak i samarbeidsgruppen etter reglene i § 9-1 fjerde ledd.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om samarbeidende gruppe. Det kan blant annet gis forskrift om at bestemmelsen i første og annet ledd ikke skal gjelde for forholdet mellom det enkelte foretak og de øvrige foretakene i den samarbeidende gruppen.

Det vises til nærmere omtale av samarbeidende grupper i kapittel 8.3.

13.18 Kapittel 18. Virksomhet i finanskonsern, konsolidering mv.

Til § 18-1 Alminnelige krav til finanskonsern

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 15-1. I første ledd er paragrafhenvisningene oppdatert som følge av at systemet i lovforslaget kapittel 13 og 14 er endret sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast. I annet ledd er det presisert at det er styret i morselskapet som er ansvarlig for at det er etablert klare og hensiktsmessige styrings- og kontrollordninger for den samlede virksomheten i finanskonsernet. Tredje til sjuende ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast. Etter åttende ledd gjelder bestemmelsene i paragrafen her ikke for eierforetak som ikke er finansforetak. Det vises for øvrig til omtale i proposisjonen kapittel 8 ovenfor.

Til § 18-2 Konsolideringsregler mv.

Paragrafen viderefører i hovedsak finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9.

Til § 18-3 Transaksjoner mellom konsernforetak

Transaksjoner mellom foretak i samme finanskonsern skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. I den grad det skjer formuesoverføringer mellom konsernselskaper, må det dreie seg om ordinære forretningsmessige transaksjoner, dvs. transaksjoner som i form og innhold er i samsvar med vanlig praksis i markedet. Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende finansieringsvirksomhetslov § 2a-8 første, annet og tredje ledd. Krav som oppstilles enten i særlovgivning eller i sektorlovgivning må i utgangspunktet være oppfylt før foretakene kan benytte seg av adgangen i § 18-3.

Med felles ledelse, jf. annet ledd, menes at to eller flere foretak ved avtale eller vedtektsbestemmelser er underlagt felles ledelse, eller at de samme personer utgjør flertallet i foretakenes styrende eller kontrollerende organer og har fungert i regnskapsåret og inntil det tidspunktet årsregnskapet ble utarbeidet.

Til § 18-4 Lån, garantier mv. mellom konsernforetak

Paragrafen viderefører i hovedsak gjeldende finansieringsvirksomhetslov § 2a-8 fjerde ledd og forskrift 20. desember 1991 nr. 850. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 18-3. Det vises til spesialmerknaden til § 18-3. Finansforetak som i samsvar med bestemmelsen i første ledd første punktum, yter lån eller stiller garanti som overstiger fem prosent av foretakets ansvarlige kapital, skal gi melding til Finanstilsynet.

Krav som oppstilles enten i særlovgivning eller i sektorlovgivning må i utgangspunktet være oppfylt før foretakene kan benytte seg av adgangen i § 18-4.

Til § 18-5 Utveksling av kundeinformasjon mellom konsernforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til § 15-5. I femte ledd er det presisert adgangen til å utlevere opplysninger etter første til tredje ledd bare gjelder i den utstrekning også foretaket som mottar opplysningene, og den ansatte i foretaket, er underlagt taushetsplikt etter loven her. Dette innebærer at andre konsernforetak enn foretak underlagt loven her ikke kan motta taushetsbelagte opplysninger etter reglene i paragrafen.

Til § 18-6 Meldeplikt for samarbeidsavtaler i konsern

Paragrafen gir departementet adgang til å fastsette nærmere regler om godkjenning og meldeplikt for samarbeidsavtaler mellom finansforetak i samme konsern. Det vises til at § 17-11 om samarbeidsavtaler ikke gjelder samarbeid mellom finansforetak i samme konsern, jf. § 17-11 fjerde ledd.

Til § 18-7 Forskrifter

Paragrafen gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om virksomhet i finanskonsern. Hjemmelen vil blant annet kunne være nødvendig for gjennomføring i norsk rett av nye EU/EØS-rettsakter og forskrifter fastsatt av EU-kommisjonen med hjemmel i rettsakter som inngår i EØS-avtalen. Det vises til omtale i proposisjonen kapittel 4.4 ovenfor.

13.19 Kapittel 19. Bankenes sikringsfond

Til § 19-1 Medlemskap mv.

Første ledd viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-1 første punktum. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Annet ledd viderefører banksikringsloven § 2-1 annet punktum og § 1-1 annet ledd.

Tredje ledd viderefører unntakene i banksikringsloven § 1-2. Finansforetaksloven gjøres ikke gjeldende for Norges Bank, jf. § 1-6, og unntaket for Norges Bank er derfor ikke videreført i paragrafen her.

Til § 19-2 Medlemskap for utenlandske filialer

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-2. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Til § 19-3 Sikringsfondets formål, vedtekter mv.

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-4. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Til § 19-4 Innskudd

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-5. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Til § 19-5 Sikringsfondets ansvarlige kapital

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-6. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Til § 19-6 Avgift fra medlemmene

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-7. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2. Ved lovendring 14. desember 2012 ble taket på fondet opphevet, jf. forslag i Prop. 11 L (2012–2013). Gjeldende rett videreføres i paragrafen her.

Til § 19-7 Garanti fra medlemmene

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-8. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Til § 19-8 Endringer i medlemskap

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-9. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2. Banksikringsloven § 2-9 første ledd annet punktum videreføres ikke, ettersom «taket» på fondet ble opphevet ved lovendring 14. desember 2012, jf. omtale i Prop. 11 L (2012–2013).

Til § 19-9 Innskuddsgaranti

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-10. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Til § 19-10 Oppgjør

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-11. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2. Ved lovendring 14. desember 2012 ble utbetalingstiden i første ledd redusert fra 3 måneder til én uke, jf. omtale i Prop. 11 L (2012–2013). Gjeldende rett videreføres i paragrafen her.

Til § 19-11 Støttetiltak

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-12. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Til § 19-12 Regress

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-13. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Til § 19-13 Generalforsamling

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-14. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

Til § 19-14 Styre

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2-15. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.2.

13.20 Kapittel 20. Garantiordninger for forsikringsvirksomhet

Til § 20-1 Virkeområde. Formål

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske og redaksjonelle endringer banksikringsloven § 2A-1. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.3.

Garantiordningens navn er «Garantiordningen for skadeforsikring», jf. første ledd.

Det følger av forskrift om garantiordning for skadeforsikring § 1-3 at offentleglova får anvendelse for garantiordningens virksomhet og at forvaltningsloven kapittel II, § 13 til § 13f, § 18 til § 21 og § 35 gjelder for garantiordningens virksomhet. For vedtak om utbetaling fra garantiordningen gjelder §§ 23 til 25 og § 27, samt kapittel VI i forvaltningsloven så langt de passer. I lys av dette er det nødvendig å beholde første punktum i forskriftshjemmelen, jf. femte ledd. Selv om det følger av offentleglova § 2 første ledd første punktum bokstav d at offentleglova gjelder, er det hensiktsmessig å beholde forskriftshjemmelen slik at ikke forskriften må endres. Som nevnt i kapittel 10, er bestemmelsene om garantiordning for skadeforsikring flyttet over fra banksikringsloven som ledd i den samordningen som foreslås, uten at det er foreslått materielle endringer. Det anses likevel ikke nødvendig å beholde adgangen i gjeldende § 2A-1 fjerde ledd annet punktum til å utfylle, supplere eller avvike fra regler gitt i eller i medhold av forvaltningsloven og offentleglova.

Til § 20-2 Styre og vedtekter mv.

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 2A-2. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.3.

Til § 20-3 Medlemskap

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 2A-3. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.3.

Til § 20-4 Medlemmenes ansvar overfor garantiordningen

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 2A-4. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.3.

Til § 20-5 Innkalling av kapital

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 2A-5. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.3.

Til § 20-6 Utbetaling fra garantiordningen

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2A-6. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.3.

Til § 20-7 Rapportering, regnskap og revisjon

Paragrafen viderefører med enkelte lovtekniske endringer banksikringsloven § 2A-7. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.3.

Til § 20-8 Andre garantiordninger

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 2A-8. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.3.

13.21 Kapittel 21. Soliditetssvikt og offentlig administrasjon

Til § 21-1 Melding om betalingsvansker mv.

Bestemmelsene i første til tredje ledd viderefører banksikringsloven § 3-1. Fjerde ledd viderefører forskriftshjemmelen i banksikringsloven § 1-1 fjerde ledd. Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-1. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.4.1.

Det bemerkes at begrepet «finansforetak» her, som i lovforslaget for øvrig, er benyttet gjennomgående. For bestemmelsene i dette avsnitt innebærer det at de gis anvendelse for alle typer finansforetak, inkludert pensjonsforetak og kredittforetak.

Til § 21-2 Finanstilsynets myndighet

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 3-2 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-2. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.4.1.

Til § 21-3 Revidert statusoppgjør

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 3-3 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-3. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.4.1.

Til § 21-4 Innkalling til generalforsamling

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 3-4 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-4. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.4.1.

Til § 21-5 Nedsetting av aksjekapital og grunnfondsbevis

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 3-5 med enkelte språklige justeringer, herunder er begrepet «grunnfondsbeviskapitalen» byttet ut med «eierandelskapitalen». Paragrafen svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-5. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.4.1.

Til § 21-6 Nedsetting av ansvarlig lånekapital

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 3-6 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-6. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor og NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.4.1.

Til § 21-7 Virkeområde

Første ledd angir virkeområdet for bestemmelsene om offentlig administrasjon, og viderefører i hovedsak banksikringsloven § 4-1 første og annet ledd. Virkeområdet er imidlertid utvidet ved at også pensjonsforetak og kredittforetak er omfattet. Etter banksikringsloven kunne Kongen (delegert departementet, jf. kgl.res. 6. desember 1996 nr. 1138) bestemme at disse reglene skulle gjelde for pensjonskasser og kredittforetak, jf. banksikringsloven § 1-1 annet og tredje ledd.

Annet ledd svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-7 annet ledd, og er nærmere omtalt i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 13.4.2.

Tredje leddførste punktum viderefører banksikringsloven § 4-1 tredje ledd, dog slik at hjemmelen for å fastsette nærmere regler bare er knyttet til bestemmelsene i dette avsnitt, og ikke til bestemmelsene i lovforslaget avsnitt III. For kredittforetak som omfattes av §§ 11-5 til 11-15, suppleres denne hjemmelen av forskriftshjemmelen i § 11-15 femte ledd.

Det vises for øvrig til omtale i kapittel 10 ovenfor.

Til § 21-8 Gjeldsforhandling eller konkurs

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-2 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-8. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor.

Til § 21-9 Soliditetssvikt

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-3 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-9. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor.

Til § 21-10 Melding til departementet

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-4 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-10. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor.

Til § 21-11 Vedtak om offentlig administrasjon

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-5 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-11. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor.

Etter tredje ledd skal vedtak om offentlig administrasjon kunngjøres i elektronisk kunngjøringspublikasjon, og ikke i Norsk Lysingsblad som tidligere. Dette er en modernisering av paragrafen som innebærer at denne typen kreditorvarsel (som kunngjøring av vedtak om offentlig administrasjon er) følger samme system som for andre kreditorvarsel som utstedes på vegne av finansforetak.

Til § 21-12 Virkninger av vedtak om offentlig administrasjon

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-6 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-12. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor.

I første ledd bokstav c er «kredittforetak» føyd til, slik at verken banker eller kredittforetak kan ta imot innskudd, påta seg nye engasjementer eller øke tidligere engasjementer uten Finanstilsynets godkjenning når vedtak om offentlig administrasjon er truffet.

Til § 21-13 Administrasjonsstyre og revisor

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-7 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-13. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor.

Til § 21-14 Administrasjonsstyrets og revisors oppgaver og kompetanse

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-8 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-14. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor.

Til § 21-15 Fri virksomhet

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-9 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-15. Det vises til omtale i kapittel 10 ovenfor.

Til § 21-16 Avvikling

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-10 og svarer til Banklovkommisjonens utkast til § 18-16. Det vises til omtale i kapittel 10.

Av hensyn til bruk av konsekvent terminologi i loven, er det presisert i tredje ledd at Finanstilsynet skal sende melding til Foretaksregisteret om at foretaket skal slettes fra registeret. Dette innebærer ingen materiell endring sammenlignet med formuleringen i banksikringsloven § 4-10 tredje ledd.

Til § 21-17 Virkeområde

Paragrafen er ny, men innebærer ikke annen endring i gjeldende rett enn at også pensjonsforetak omfattes av bestemmelsene i dette avsnitt. Første punktum viderefører banksikringsloven § 4-1 første ledd, som dekker bestemmelsene i banksikringsloven som videreføres i dette avsnitt. Annet punktum angir at bestemmelsene i dette avsnitt også gjelder for pensjonsforetaks pensjonsavtaler som ikke bygger på forsikringsavtale.

For øvrig er overskriften til dette avsnitt endret sammenlignet med overskriften til banksikringsloven kapittel 4 avsnitt II, som videreføres i dette avsnitt, for å gjenspeile at bestemmelsene her også vil gjelde for pensjonsforetak.

Til § 21-18 Forsikringsforpliktelser

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-11 med enkelte språklige justeringer, herunder er begrepet «forsikringsfondet» byttet ut med «verdien av forsikringstekniske avsetninger».

Til § 21-19 Skadeforsikringsbestand

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-12.

Dersom en kunde har godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon etter forsikringsavtaleloven § 20-3, så vil det også kunne gis elektronisk underretning etter denne bestemmelsen. Andre enn kunder (de sikrede og andre med økonomiske interesser knyttet til forsikringsdekningen) kan godta elektronisk kommunikasjon etter denne bestemmelsen.

Til § 21-20 Disponering av livsforsikringsbestand

Paragrafen viderefører banksikringsloven § 4-13.

Dersom en kunde har godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon etter forsikringsavtaleloven § 20-3, så vil det også kunne gis elektronisk underretning etter denne bestemmelsen. Andre enn kunder (de sikrede og andre med økonomiske interesser knyttet til forsikringsdekningen) kan godta elektronisk kommunikasjon etter denne bestemmelsen.

13.22 Kapittel 22. Straff. Sanksjoner

Til § 22-1 Straff

Paragrafen viderefører finansieringsvirksomhetsloven § 5-1, og er utformet slik at den rammer enhver som forsettlig eller uaktsomt bryter loven eller bestemmelse eller pålegg gitt med hjemmel i loven. Dette omfatter blant annet ansatte og tillitsvalgte i finansforetak samt andre som pålegges plikter i eller i medhold av loven, for eksempel regnskapsførere, revisorer, eiere mv. Foretak vil også kunne straffes for overtredelser, jf. straffeloven 1902 § 48 a.

Til § 22-2 Pålegg og tvangstiltak

Paragrafen svarer materielt til finansieringsvirksomhetsloven § 5-2 og Banklovkommisjonens utkast til § 19-2, men med enkelte lovtekniske tilpasninger av bestemmelsen. Det presiseres at pliktsubjektene etter lovens bestemmelser, uavhengig av denne bestemmelsen, selv har en selvstendig plikt til på eget initiativ å bringe forhold i strid med loven til opphør. Det presiseres videre at pålegg om mulkt etter annet ledd er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav b.

Det vises til omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 14.1.

Til § 22-3 Opplysningsplikt

Paragrafen svarer til finansieringsvirksomhetsloven § 5-3 og Banklovkommisjonens utkast til § 19-3. Det vises til omtale av bestemmelsen i NOU 2011: 8 Bind B kapittel 14.1.

13.23 Kapittel 23. Ikrafttreden, overgangsbestemmelser, oppheving og endring av andre lover

13.23.1 Til § 23-3 nr. 1

I § 23-3 nr. 1 foreslås endringer i finanstilsynsloven for å oppdatere loven i tråd med forslaget til ny finansforetakslov.

For det første foreslås det endringer av bestemmelser i finanstilsynsloven som inneholder henvisninger til lover som foreslås opphevet, jf. finansforetaksloven § 23-3 nr. 3 til 6.

For det andre foreslås endringer i finanstilsynsloven med sikte på å oppdatere lovens begrepsbruk slik at den bedre samsvarer med begrepsbruken som foreslås i finansforetaksloven, blant annet slik at betegnelsen «finansforetak» erstatter betegnelsen «finansinstitusjon». På denne bakgrunn endres også lovens tittel til lov om tilsynet med finansforetak mv. (finanstilsynsloven).

Det foreslås også endringer i finanstilsynsloven § 1 som regulerer hvilke typer virksomhet som er underlagt tilsyn av Finanstilsynet, herunder en omstrukturering av rekkefølgen på foretakene nevnt i første ledd. Forholdet mellom gjeldende § 1 første ledd og § 1 første ledd etter at de foreslåtte endringene er vedtatt kan kort beskrives som følger:

• nr. 1 (banker) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 1 og 2,

• nr. 2 (kredittforetak) er ny, jf. at slike foretak i tråd med begrepsbruken i finansforetaksloven ikke lenger bør anses omfattet av § 1 første ledd nr. 3 («finansingsforetak»),

• nr. 3 (finansieringsforetak) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 6, men i tråd med begrepsbruken i finansforetaksloven omfatter betegnelsen ikke kredittforetak,

• nr. 4 (betalingsforetak) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 18,

• nr. 5 (e-pengeforetak) er ny og viderefører forskrift om e-pengeforetak § 1 annet ledd,

• nr. 6 (skadeforsikringsforetak, herunder utenlandske skadeforsikringsforetaks generalagent (hovedagent) i Norge, og gjenforsikringsforetak) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 3,

• nr. 7 (livsforsikringsforetak, herunder utenlandske livsforsikringsselskapers generalagent (hovedagent i Norge)) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 4,

• nr. 8 (kredittforsikringsforetak) er ny,

• nr. 9 (innskuddspensjonsforetak) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 16,

• nr. 10 (sjøtrygdelag) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 12,

• nr. 11 (private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond samt Norges Banks pensjonskasse) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 15,

• nr. 12 (forsikringsformidlingsforetak) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 17,

• nr. 13 (låneformidlingsforetak) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 7,

• nr. 14 (regulerte markeder) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 10,

• nr. 15 (verdipapirregistre) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 11,

• nr. 16 (verdipapirforetak og andre foretak som driver virksomhet i forbindelse med verdipapirhandel, samt med overholdelsen av bestemmelser om verdipapirhandel gitt i eller i medhold av lov) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 14,

• nr. 17 (revisorer og revisjonsselskaper som er godkjent etter revisorloven) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 9,

• nr. 18 (autoriserte regnskapsførere og regnskapsførerselskaper) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 19,

• nr. 19 (filial av utenlandsk kredittinstitusjon forsåvidt gjelder virksomhet som drives her i riket) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 5,

• nr. 20 (utenlandske finansforetaks representasjonskontorer i Norge) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 13,

• nr. 21 (andre foretak så langt det følger av bestemmelser i eller i medhold av særskilt lov) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 20, og

• nr. 22 (andre foretak, når det besluttes ved enkeltvedtak i medhold av lov) viderefører nåværende § 1 første ledd nr. 8.

I § 1 femte ledd foreslås hjemmel for Kongen til å i forskrift eller ved enkeltvedtak gjøre unntak fra reglene i § 1.

Det foreslås også mindre endringer i andre bestemmelser i finanstilsynsloven, blant annet for å justere henvisninger til § 1, regeltekniske forenklinger og retting av skrivefeil.

De foreslåtte endringene i finanstilsynsloven anses i all hovedsak for å være av redaksjonell karakter.

13.23.2 Til § 23-3 nr. 2

I Prop. 87 L (2013–2014) om endringer i børsloven og verdipapirhandelloven mv. og lov om kredittvurderingsbyråer foreslås det blant annet endringer i finanstilsynsloven. Forutsatt at Stortinget vedtar forslaget til endringer i finanstilsynsloven som fremgår av lovproposisjonen, foreslås det i § 23-3 nr. 2 endringer i finanstilsynsloven § 4 c og § 7 tredje og fjerde ledd som innebærer at betegnelsen «finansforetak» erstatter betegnelsen «finansinstitusjon», slik at begrepsbruken i bestemmelsene er bedre i samsvar med begrepsbruken som foreslås i finansforetaksloven.

13.23.3 Til § 23-3 nr. 3 til 6

§ 23-3 nr. 3 til 6 innebærer at følgende lover oppheves når finansforetaksloven trer i kraft:

• lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker,

• lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker,

• lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner,

• lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner.

13.23.4 Til § 23-3 nr. 7

I § 23-3 nr. 7 foreslås endringer som innebærer at begrepet «en finansinstitusjon» endres til «et finansforetak», begrepet «finansinstitusjon» endres til «finansforetak» og begrepet «ein finansinstitusjon» endres til «eit finansforetak i foretaksregisterloven, aksjeloven, allmennaksjeloven og samvirkeloven. Formålet med endringene er å bringe begrepsbruken i disse lovene i samsvar med begrepsbruken i finansforetaksloven.

13.23.5 Til § 23-3 nr. 8

Det foreslås i § 23-3 nr. 8 endringer i forsikringsvirksomhetsloven for å oppdatere loven i tråd med forslaget til ny finansforetakslov.

For det første er kapitlene 2 til 6, 8, 13 og 14 opphevet og erstattet av nye bestemmelser i finansforetaksloven eller flyttet til gjenstående kapitler i forsikringsvirksomhetsloven. Reglene om konsesjon, selskapsrettslige regler og generelle regler om virksomheten, herunder kapitalkrav, vil nå fremgå av finansforetaksloven. De gjenstående kapitlene 7, 9 til 12 og 15 til 17 i forsikringsvirksomhetsloven blir nye kapitler 2 til 10. De gjenstående bestemmelsene vil omfatte særlige virksomhetsregler for forsikringsselskaper og pensjonsforetak, samt regler om flytting av kontrakter.

For det andre foreslås det endringer av bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven for å tilpasse disse til det nye Solvens II-regelverket. Det innføres blant annet et klarere skille i loven mellom beregning av premiereserve og beregning av de forsikringstekniske avsetninger til solvensformål. Det vises til nærmere omtale i kapittel 11.1.4. Begrepet «forsikringskapital» innføres som en ny samlebetegnelse for alle reserver og fond som er tilordnet den enkelte forsikringskontrakt (kundens midler).

For det tredje foreslås at betegnelsen «forsikringsselskap» erstattes med «forsikringsforetak», som er det begrepet som brukes i finansforetaksloven. Tilsvarende foreslås betegnelsen «selskap» endret til «foretak». I forsikringsvirksomhetsloven kapittel 2 om pensjonsforetak og kapittel 6 om flytting brukes begrepet «foretak» i betydningen «arbeidsgiverforetak». Foretaket vil her være den som har opprettet en pensjonsordning for sine ansatte i en pensjonskasse eller i en annen pensjonsinnretning. Denne betydningen av begrepet foretak vil fremgå av sammenhengen i de aktuelle bestemmelsene i kapitlene 2 og 6.

Lovens tittel foreslås endret til lov om forsikringsvirksomhet.

Til § 1-1 Virkeområde

I første ledd angis at loven gjelder for forsikringsforetak og pensjonsforetak som driver virksomhet i henhold til finansforetaksloven. Bakgrunnen for at det henvises til finansforetaksloven er at reglene om konsesjon for forsikringsselskaper og pensjonsforetak, om etablering av foretaket, eierforhold, etablering av finanskonsern, kapitalforhold og generelle virksomhetsregler mv. vil være regulert i finansforetaksloven. Forsikringsvirksomhetsloven vil bare omfatte de særlige virksomhetsreglene for forsikringsselskaper og pensjonsforetak, som ikke er aktuelle for andre typer finansforetak, samt regler om flytting.

I annet ledd endres kapittelhenvisningen som følge av at de någjeldende kapitlene 2 til 6 oppheves og erstattes av bestemmelser i finansforetaksloven.

Til § 1-2 Geografisk virkeområde

Paragrafen svarer materielt til forsikringsvirksomhetsloven § 1-8. I tillegg gis Kongen myndighet til å avgjøre i hvilken utstrekning loven skal gjøres gjeldende for Norges økonomiske sone og for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.

Til § 1-3 Unntak fra loven

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 15-8 tredje ledd. Det presiseres at unntak fra loven kan gjøres for enkelte former for virksomhet som drives av forsikrings- og pensjonsforetak.

Til § 2-1 Pensjonskasse. Pensjonsordning

Paragrafen bygger på forsikringsvirksomhetsloven § 7-1. Definisjonene av pensjonskasse og kollektiv pensjonsordning er nå tatt inn i finansforetaksloven, og det vises til de aktuelle bestemmelsene der. Bestemmelsen i gjeldende § 7-1 tredje ledd om adgang til å drive tilknyttet virksomhet er videreført i finansforetaksloven § 2-16 sjette ledd.

Til § 2-2 Pensjonskasser for flere foretak/ arbeidsgivere

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 7-2. I første ledd er det tatt inn en henvisning til tjenestepensjonsloven § 7-1, ettersom adgangen til å opprette felles pensjonsordning også gjelder for pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven. I tillegg er henvisningene til andre bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven endret.

Til § 2-3 Organisering av virksomheten

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 7-7. I annet ledd om at styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten, er det lagt til en henvisning til finansforetaksloven kapittel 13, hvor kravene til forsvarlig organisering av virksomheten fremgår blant annet av § 13-5.

Til § 2-4 Forholdet til pensjonsordningene og arbeidsgiver

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 første, annet og fjerde ledd, samt § 7-9 tredje ledd. Gjeldende § 7-8 tredje ledd er flyttet til § 2-6, mens § 7-9 første, annet og fjerde ledd nå er erstattet av nye bestemmelser i finansforetaksloven.

Til § 2-5 Aktuar

Paragrafen er ny, men viderefører kravet etter gjeldende rett om at en pensjonskasse skal ha aktuar. Bestemmelsen svarer materielt til forsikringsvirksomhetsloven § 9-24, som etter gjeldende lov § 7-10 er gjort tilsvarende gjeldende for pensjonskasser. For forsikringsforetak oppheves reglene i forsikringsvirksomhetsloven om krav til ansvarshavende aktuar. Forsikringsforetak skal i stedet ha en aktuarfunksjon som oppfyller kravene i EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet, jf. finansforetaksloven § 13-5. For pensjonskasser skal kravet til aktuar fortsatt gjelde, og det er derfor tatt inn en ny § 2-5 om dette.

Til § 2-6 Alminnelige regler for virksomheten

Paragrafen viderefører i hovedsak forsikringsvirksomhetsloven § 7-10 annet til fjerde ledd. Någjeldende § 7-10 første ledd oppheves ettersom bestemmelsene i kapittel 6 er flyttet til finansforetaksloven. Det anses heller ikke nødvendig å vise til at kapitlet om flytting gjelder tilsvarende for pensjonskasser, da dette følger av den innledende bestemmelsen i flyttekapitlet (§ 6-1). I § 2-6 første ledd er kapittelhenvisningen endret, samt at det presiseres at også forskrifter som er hjemlet i lovens kapittel 3, skal gjelde tilsvarende for pensjonskasser som omfattes av leddet. Videre er det tatt inn en regel om krav til avtalen mellom arbeidsgiverforetaket og pensjonskassen for det tilfelle at midlene i pensjonskassen skal forvaltes som egen investeringsportefølje. I annet ledd er henvisningene til øvrige bestemmelser i loven rettet opp. Någjeldende første ledd i § 7-10 foreslås opphevet, uten at dette innebærer noen realitetsendring.

Til § 2-7 Informasjonskrav

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 7-11.

Til § 2-8 Sammenslåing, deling og opphør

Paragrafen bygger på forsikringsvirksomhetsloven § 7-12. Bestemmelsen i første ledd om at sammenslåing, deling og opphør kan skje etter reglene i finansforetaksloven kapittel 12 avsnitt I eller II, er ny. Annet ledd er en videreføring av gjeldende rett, men det er tatt inn en henvisning til tjenestepensjonsloven kapittel 7, ettersom adgangen til sammenslåing, deling og opphør av en pensjonskasse også gjelder for pensjonskasser som har pensjonsordning etter tjenestepensjonsloven.

Til § 2-9 Særlige regler for fellespensjonskasse

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 7-13. Henvisningene til øvrige bestemmelser i loven er rettet opp. I tillegg er det i fjerde ledd siste punktum tatt inn en henvisning til tjenestepensjonsloven § 7-1, ettersom bestemmelsen også gjelder for pensjonskasser som har pensjonsordning etter tjenestepensjonsloven.

Til § 2-10 Gjenforsikring

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 6-8, likevel slik at den kun gjøres gjeldende for pensjonskasser. For forsikringsforetak oppheves kravet til gjenforsikring i gjeldende rett, og erstattes av krav som oppfyller EØS-regler som svarer til Solvens II-direktivet.

Til § 2-11 Krav til organisering, virksomhet mv. i innskuddspensjonsforetak

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven §§ 8-3 og 8-4. Henvisningene til øvrige bestemmelser i loven og til bestemmelser i andre lover er rettet opp.

Til § 3-1 Virkeområde og definisjoner

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-1. Henvisningene til øvrige kapitler i loven er rettet opp. Begrepet «selskaper» er endret til «foretak» i samsvar med begrepsbruken i ny finansforetakslov. I annet ledd er det tatt inn en henvisning til tjenestepensjonsloven, ettersom kollektive pensjonsordninger kan etableres også i medhold av denne loven. Tilsvarende er pensjonsbevis, som er bevis for opptjente pensjonsrettigheter i ordninger etablert etter tjenestepensjonsloven, inkludert i oppregningen i fjerde ledd.

Til § 3-3 Pristariffer

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-3. I fjerde ledd er pensjonsbevis, jf. omtale under § 3-1, inkludert i oppregningene.

Til § 3-6 Beregning av premier mv.

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-5. En henvisning samt begrepsbruk er rettet opp.

Til § 3-7 Meldeplikt og tilsyn med pristariffer

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-6. Henvisningene til øvrige bestemmelser i loven er rettet opp.

Til § 3-8 Forsikringskapitalen

Paragrafen er ny. Her innføres begrepet «forsikringskapital», som er en ny samlebetegnelse for alle reserver og fond som er tilordnet den enkelte forsikringskontrakt. Dette vil tilsvare kundens midler. Forsikringskapitalen vil omfatte premiereserve, pensjonskapital, tilleggsavsetninger, premiefond, innskuddsfond, pensjonistenes overskuddsfond, pensjonsreguleringsfond, reguleringsfond og bufferfond. Pensjonsreguleringsfond og reguleringsfond er fond som er omfattet av tjenestepensjonsloven. Med bufferfond siktes til fond som omtalt i forskrift til forsikringsvirksomhetsloven av 30. juni 2006 nr. 869 § 6-3.

Til § 3-9 Premiereserve knyttet til kontraktfastsatte forpliktelser

Paragrafen fastsetter hvordan premiereserven knyttet til kontraktfastsatte forpliktelser skal beregnes. Bestemmelsen tar utgangspunkt i gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 9-16, men den koblingen en har i dag mellom beregning av premiereserven og beregning av de forsikringstekniske avsetninger videreføres ikke i lovforslaget her. Det vises til nærmere omtale i kapitlene 11.1.2 og 11.1.4.

Første ledd tar utgangspunkt i § 9-16 første ledd, men er i motsetning til gjeldende rett ikke utformet som et minstekrav. Begrepet «kapitalverdi» er erstattet med «nåverdi».

Annet ledd innebærer at foretaket ikke skal ha plikt til å styrke premiereserven for opptjente rettigheter dersom dødelighetsforutsetningene mv. endres. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen om premieberegningsrenten viderefører gjeldende § 9-16 annet ledd.

Tredje og fjerde ledd viderefører i hovedsak gjeldende § 9-16 tredje og femte ledd, men ordlyden er noe endret. Bestemmelsene angir hva som skal tilføres premiereserven. I nytt siste punktum i tredje ledd angis det i tillegg hva som skal komme til fradrag i premiereserven.

Femte ledd viderefører gjeldende § 9-16 fjerde ledd.

Sjette ledd gir hjemmel til departementet til å gi forskrift med nærmere regler om beregning av premiereserven.

Til § 3-10 Premiereserve for forpliktelser knyttet til særskilt investeringsportefølje

Paragrafen fastsetter hvordan pensjonskapital for forpliktelser knyttet til særskilt investeringsportefølje skal beregnes. Bestemmelsen tar utgangspunkt i gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 9-18, som regulerer beregningen av de forsikringstekniske avsetningene til dekning av forpliktelser knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje. Som i § 3-9 gjennomfører en i § 3-10 et skille mellom beregningen av premiereserve/pensjonskapital og beregning av de forsikringstekniske avsetningene.

I første ledd brukes betegnelsen pensjonskapital og ikke premiereserve, da betegnelsen premiereserve vanligvis bare brukes om de avsetninger som skal dekke kontraktfastsatte forpliktelser. Det følger av første ledd at pensjonskapitalen der forpliktelsene er knyttet til verdien av særskilt investeringsportefølje, til enhver tid skal motsvare verdien av den investeringsportefølje som er tilordnet kontrakten. Annet ledd tar utgangspunkt i § 9-18 annet ledd, men regulerer beregningen av premiereserven og ikke de forsikringstekniske avsetningene til dekning av kontraktfastsatte uføre- og etterlatteytelser.

Til § 3-11 Inndeling av forvaltningskapitalen

Paragrafen viderefører i hovedsak forsikringsvirksomhetsloven § 9-7, men er tilpasset bortfallet av koblingen mellom beregning av premiereserven og beregning av de forsikringstekniske avsetningene, samt innføringen av begrepet forsikringskapital, se merknaden til § 3-8. De eiendeler som skal forvaltes i kollektivporteføljen skal etter annet ledd motsvare den forsikringskapital som er knyttet til kontrakter med kontraktfastsatte forpliktelser. Etter tredje ledd skal investeringsvalgporteføljen bestå av eiendeler som motsvarer den forsikringskapital som er knyttet til verdien av særskilte investeringsvalgporteføljer. Begrepet «forsikringskapital» er tilsvarende benyttet i fjerde ledd.

Når det er fastlagt hvilke eiendeler som omfattes av henholdsvis kollektivporteføljen og investeringsvalgporteføljen, vil foretakets øvrige eiendeler måtte tilordnes selskapsporteføljen, jf. femte ledd.Nytt ellevte ledd gir hjemmel til departementet til å gi forskrift til utfylling av reglene i paragrafen. Med hjemmel i denne bestemmelsen vil det blant annet kunne gis nærmere regler om registrering av eiendeler i tråd med Solvens II-direktivet artikkel 145, jf. nærmere omtale i kapittel 11.1.4.

§ 3-12 Forvaltning av porteføljene

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-8 med unntak av § 9-8 første ledd annet punktum og tredje ledd. Disse bestemmelsene oppheves som følge av tilpasning til Solvens II-direktivet, se nærmere omtale i kapittel 6.5.6. For pensjonsforetak vil regler som viderefører disse bestemmelsene eventuelt kunne gis i forskrift.

§ 3-13 Tilordning av avkastning, overskudd

Paragrafen viderefører i hovedsak forsikringsvirksomhetsloven § 9-9, men er tilpasset bortfallet av koblingen mellom beregningen av premiereserve og beregning av de forsikringstekniske avsetningene, samt innføringen av begrepet forsikringskapital, se merknaden til § 3-8. Det følger av femte ledd at eiendelene skal verdsettes i samsvar med reglene i årsregnskapsforskriften for forsikringsforetak. Det siktes her til forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper. Dette er en videreføring av gjeldende prinsipper for verdivurdering av eiendeler. For å ta høyde for utviklingen på regnskapsområdet er det tatt inn en hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere regler om verdivurdering av eiendeler.

Til § 3-14 Overskudd på risikoresultat

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-10, med en mindre presisering i annet ledd.

Til § 3-15 Styrking av premiereserve

Paragrafen viderefører i hovedsak forsikringsvirksomhetsloven § 9-11. I første ledd videreføres foretakenes adgang til å benytte overskudd som ellers skulle vært tilordnet kunden til å styrke premiereserven, dersom det foretas endringer i dødelighetsforutsetningene som ligger til grunn for premieberegningen. Adgangen gjelder selv om foretakene etter lovforslaget her ikke lenger skal ha plikt til automatisk å styrke premiereserven ved endringer i dødelighetsgrunnlaget. Det vises til nærmere omtale i kapittel 11.1.4. Som etter gjeldende rett kreves det samtykke av Finanstilsynet for at foretakene kan benytte kundeoverskuddet som nevnt. I første ledd presiseres det at overskuddet kan benyttes til å styrke premiereserven for forsikringsforpliktelser «knyttet til de kontrakter overskuddet ellers skulle vært tilordnet». Bestemmelsen åpner dermed ikke for at overskudd på én kontrakt kan benyttes til styrking av premiereserven knyttet til en annen kontrakt.

Annet ledd bygger på forsikringsvirksomhetsloven § 9-25, som fastsetter at forhøyelse av avsetningene kan foretas etter en plan som skal meddeles Finanstilsynet. I annet punktum er det presisert at Finanstilsynet kan sette som vilkår for samtykke at foretaket bidrar med egne midler til styrkingen av premiereserven. Tredje ledd bygger på forsikringsvirksomhetsloven § 9-11 annet ledd og angir vilkårene for at Finanstilsynet kan pålegge foretakene å benytte hele eller deler av overskuddet til å styrke premiereserven. Det åpnes for at Finanstilsynet kan legge vekt på hensynet til å styrke flytteretten i tillegg til foretakets soliditet. Størrelsen på premiereserven har betydning ved flytting, fordi forsikringstaker vil måtte skyte til midler dersom overførte midler ikke er tilstrekkelige i forhold til mottakende foretaks forsikringstekniske beregningsgrunnlag. Dette vil øke flyttekostnadene for kunden. Manglende styrking av premiereserven vil dermed kunne føre til et mer begrenset flyttemarked.

Fjerde ledd fastslår at overskudd som blir anvendt etter paragrafen, skal tilføres premiereserven for de enkelte kontrakter.

Til § 3-16 Overskudd tilordnet fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktfastsatte forpliktelser

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-12. I første ledd er en henvisning rettet opp. I tillegg er pensjonsbevis, jf. omtale under § 3-1, inkludert i oppregningen.

Til § 3-17 Negativt risikoresultat for fripoliser og pensjonskapitalbevis med investeringsvalg

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-13. I første ledd er pensjonsbevis, jf. omtale under § 3-1, tatt med i oppregningen. I annet ledd er en henvisning samt begrepsbruk rettet opp.

Til § 3-18 Anvendelsen av overskudd tilordnet kontrakten

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-14. Begrepsbruk samt henvisningene til øvrige bestemmelser i loven er rettet opp. I tillegg er tjenestepensjonsloven tatt med i oppregningen i bokstav a).

Til § 3-19 Tilleggsavsetninger

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-17. Første ledd er skrevet noe om for å tydeliggjøre at avsetning til tilleggsavsetninger gjøres av overskudd på den enkelte kontrakt ut over minstekravet til premiereserve. Tredje ledd er tilpasset bortfallet av koblingen mellom premieberegningsgrunnlaget og beregning av de forsikringstekniske avsetningene.

Til § 3-20 Premie- og innskuddsfond mv.

Paragrafen viderefører i hovedsak forsikringsvirksomhetsloven § 9-19 første og annet ledd. Første ledd er tilpasset bortfallet av koblingen mellom beregning av premiereserve og beregningen av de forsikringstekniske avsetningene. I annet ledd er henvisningene rettet opp.

Til § 3-21 Kursreguleringsfond

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-20.

Til § 3-22 Risikoutjevningsfond

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-22. Første ledd er tilpasset bortfallet av koblingen mellom beregning av premiereserven og beregningen av de forsikringstekniske avsetningene.

Til § 3-23 Kontoføring. Kontoutskrift

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-23, men er tilpasset bortfallet av koblingen mellom beregning av premiereserven og beregningen av de forsikringstekniske avsetningene.

Til § 3-24 Livsforsikringsytelser i krig

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 9-26.

Til §§ 4-1 til 4-10

Paragrafene viderefører forsikringsvirksomhetsloven §§ 10-1 til 10-8. Henvisninger til øvrige bestemmelser i loven er rettet opp.

Til §§ 5-1 til 5-7

Paragrafene viderefører forsikringsvirksomhetsloven §§ 10A-1 til § 10A-7.Henvisninger til øvrige bestemmelser i loven er rettet opp.

Til §§ 6-1 til 6-6

Paragrafene viderefører forsikringsvirksomhetsloven §§ 11-1 til 11-6. Henvisninger til øvrige bestemmelser i loven er rettet opp. I tillegg er tjenestepensjonsloven og pensjonsbevis etter tjenestepensjonsloven tatt med i oppregningene i § 6-1.

Til § 6-7 Beregning av pensjonsordningens midler

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 11-7, men tredje ledd er tilpasset bortfallet av koblingen mellom beregningen av premiereserve og beregningen av de forsikringstekniske avsetningene. Tredje ledd regulerer beregningen av pensjonsordningens midler som skal overføres ved flytting av ordningen (flytteverdi). Mens flytteverdien etter gjeldende rett skal tilsvare forsikringsteknisk beregnet verdi på tidspunktet for oppsigelsesfristens utløp, skal flytteverdien nå tilsvare den forsikringskapital som er knyttet til pensjonsordningen på samme tidspunkt. Begrepet forsikringskapital er definert i § 3-8. I annet punktum videreføres gjeldende regel om at kontraktens andel av overskudd i flytteåret frem til tidspunktet for oppsigelsesfristens utløp, skal medregnes i flytteverdien.

Til § 6-8 Premiereserve for uføreytelser

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 11-8, men første ledd er tilpasset bortfallet av koblingen mellom beregningen av premiereserven og beregningen av de forsikringstekniske avsetningene.

Til § 6-9 Oppgjørsmåte

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 11-9. Henvisninger til øvrige bestemmelser i loven er rettet opp.

Til § 6-10 Anvendelse av overførte midler

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 11-10, men det er presisert at vurderingen av hvorvidt overført premiereserve er tilstrekkelig til å sikre medlemmenes og pensjonistenes pensjonsrettigheter skal foretas ut fra beregningsgrunnlaget i det foretaket det flyttes til.

Til §§ 6-11 til 6-14

Paragrafene viderefører forsikringsvirksomhetsloven §§ 11-11 til 11-14. Henvisningene til øvrige bestemmelser i loven er rettet opp. I tillegg er pensjonsbevis tatt med i oppregningene i §§ 6-11 og 6-13.

Til §§ 7-1 til 7-7

Paragrafene viderefører forsikringsvirksomhetsloven §§ 12-1 til 12-7.

Til §§ 7-8 til 7-10

Paragrafene viderefører forsikringsvirksomhetsloven §§ 12-17 til 12-19.

Til §§ 8-1 til 8-7

Paragrafene viderefører i forsikringsvirksomhetsloven §§ 15-1 til 15-7. I § 8-2 er en henvisning tatt ut da den ikke lenger er aktuell.

Til § 8-8 Andre unntak

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 15-8 første og annet ledd. Unntaksbestemmelsene i første ledd er forenklet ved at departementet er gitt hjemmel til i forskrift eller ved enkeltvedtak å gjøre unntak fra loven for foretak som omhandlet i bestemmelsen.

Til § 9-1 Straffeansvar

Paragrafen viderefører forsikringsvirksomhetsloven § 16-1.

Til §§ 10-1 til 10-3

Paragrafene viderefører forsikringsvirksomhetsloven §§ 17-1 til 17-3.