10 Andre spørsmålet

10.1 Konsekvenser for fornærmede og andres krav på erstatning fra den domfelte

Utsendelsen kan vanskeliggjøre eventuelle fornærmede og andre skadelidtes muligheter til å få innfridd krav mot gjerningspersonen. Det er imidlertid ikke en situasjon som er særegen for ofre for handlinger begått av særreaksjonsdømte utlendinger. Problemstillingen oppstår generelt som følge av at gjerningspersonen reiser til utlandet, for eksempel etter ferdigsonet dom eller i forbindelse med soningsoverføring.

Departementet mente at det var liten grunn til å la hensynet til fornærmede og andres mulige krav mot den særreaksjonsdømte tale mot utvisning (høringsnotatet punkt 6.4 side 25–26):

«En fornærmet i Norge vil ofte ha krav på voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsloven, jf. loven § 1 første ledd fjerde punktum. Retten til erstatning gjelder selv om gjerningspersonen var utilregnelig.

Det er for øvrig gode muligheter for å få fremmet erstatningskrav samt inndrevet eventuell tilkjent erstatning umiddelbart i forbindelse med straffesaken. Sivile krav etter straffeprosessloven kapittel 29 kan fremmes i forbindelse med straffesaken, jf. straffeprosessloven § 3. Inndrivelse av erstatningskrav og andre pengekrav som er tilkjent en fornærmet eller annen skadelidt, kan søkes inndrevet gjennom Statens innkrevingssentral, jf. straffeprosessloven § 456 første ledd annet punktum. Sivile krav vil også kunne fremmes som ordinær sivil sak om erstatning etter tvistelovens regler.»

Amnesty International er bekymret for at utvisning fører til at det blir vanskeligere å få innfridd krav mot gjerningspersonen:

«Amnesty International ønsker i den forbindelse å peke på at ved utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger så står man overfor særlig alvorlig voldskriminalitet, og det vil være de norske myndigheter som helt instrumentelt legger stein til byrden for de(n) skadelidte ved å gjøre det enda vanskeligere for dem å få innfridd krav mot gjerningspersonen.»

Departementet vil bemerke at lovforslaget ikke åpner for at flere særreaksjonsdømte utlendinger skal utvises, men legger til rette for en raskere gjennomføring av utvisningsvedtak overfor denne gruppen. I så måte synes det ikke helt treffende at lovforslaget bidrar til at det blir vanskeligere for fornærmede å få erstatning enn uten en slik tilretteleggelse for utvisning av særreaksjonsdømte. Departementet opprettholder derfor konklusjonen i høringsnotatet om at lovforslaget ikke nødvendiggjør lovendringer for å styrke fornærmede og andres rett til erstatning.

10.2 Utveksling av opplysninger mellom justismyndighetene

Av hensyn til den samfunnsfare vedkommende representerer i Norge, er det også grunn til å anta at det kan være behov for å gi myndighetene i mottakerstaten opplysning om vedkommendes kriminelle fortid og farepotensiale. Departementet vurderte derfor også om det kunne være behov for lovendringer for å legge til rette for slik informasjonsutveksling.

Regler om behandling av opplysninger i politi og påtalemyndighet er nedfelt i politiregisterloven 28. mai 2010 nr. 16. Loven § 23 knesetter hovedregelen om taushetsplikt for enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet eller påtalemyndigheten. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger utleveres til utenlandsk politi i samsvar med § 22 første ledd:

«Opplysninger kan utleveres til utenlandske myndigheter til formål som nevnt i § 26. Opplysninger kan også utleveres til utenlandske samarbeidende politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester for å avverge eller forebygge lovbrudd eller dersom det er nødvendig for å verifisere opplysningene. Bestemmelsene i § 27 tredje og femte ledd gjelder tilsvarende.»

Henvisningen til § 27 tredje ledd innebærer at det skal foretas en konkret vurdering av om utleveringen er forholdsmessig. Bestemmelsen lyder:

«Utlevering må uansett være forholdsmessig i den konkrete situasjon, og det skal særlig legges vekt på om opplysningene formidles til en mottaker som er underlagt taushetsplikt, hvordan det kan forventes at mottaker benytter opplysningene og om opplysningene etter sin art eller kilde er beheftet med usikkerhet. Dersom det er mulig og hensiktsmessig å varsle den registrerte, bør dette gjøres før utlevering skjer.»

Disse bestemmelsene trådte i kraft 1. juli 2014 og åpner for informasjonsutveksling mellom norsk politi og politimyndigheter i andre land i saksforhold av denne karakter. Utenlandske politimyndigheter som samarbeider om mottak av en særreaksjonsdømt, er «samarbeidende», og formålet med utleveringen er å «avverge eller forebygge lovbrudd» i mottakslandet.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette.

Departementet opprettholder således vurderingen i høringsnotatet om at det ikke er behov for lovendringer for å legge til rette for utveksling av opplysninger mellom justismyndighetene.