11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget åpner for at utlendinger idømt en strafferettslig særreaksjon som i dag utholder dommen i en institusjon i Norge, kan utvises. I dag kan opphold på lukket avdeling med høyt sikkerhetsnivå i psykisk helsevern grovt sett koste en halv mill kr per måned. Det betyr at effektuering av utvisning i slike tilfelle betyr en direkte avlastning for psykisk helsevern tilsvarende dette beløpet. Selv om det antas å dreie seg om et fåtall personer, vil det netto bidra til en innsparing. Det er ikke grunn til å anta at denne gevinsten kan hentes ut i økonomisk uttelling men at den vil frigjøre noe kapasitet, bedre gjennomstrømming av pasienter og generelt bedre utnyttelse av ressursene, særlig ved sikkerhetsavdelingene som gjennomgående har en krevende arbeidssituasjon.

Behandling av utvisningssakene vil medføre noe merarbeid for utlendingsmyndigheten. Det er i utgangspunktet relativt krevende saker hvor det skal innhentes en god del underlagsmateriale før avgjørelsen kan fattes. De instanser som erklæringer mv. etterspørres fra, vil igjen også få en viss merbelastning. Det er likevel grunn til å regne med at belastningen for den enkelte instansen vil være så beskjeden at den lar seg dekke innenfor eksisterende rammer.

Politiet vil også pådra seg kostnader forbundet med uttransportering. Idet det ikke dreier seg om særlig mange, antas det at også denne merkostnaden lar seg dekke innenfor eksisterende budsjettrammer.

Helse Bergen HF og Regional sikkerhetsavdeling Brøset setter spørsmålstegn ved besparelser knyttet til utvisning av denne pasientgruppen. Etter deres syn er problemet mer generelt knyttet til at det er vanskelig å få særreaksjonsdømte til tvungent psykisk helsevern overført til kommunalt nivå.

UDI bemerker at lovendringene ikke forventes å innebære noen økning i antall utvisningssaker. De antar imidlertid at det i forbindelse med ikrafttredelsen må påregnes noe merarbeid med «utarbeidelse av felles rutiner og retningslinjer mellom UDI, helseforetakene, politi og påtalemyndigheten for utveksling av opplysninger».

Politidirektoratet og Rogaland politidistrikt minner om at det ofte er meget ressurskrevende å avklare identiteter. I den grad dette inngår i kostnadsbildet er det viktig at det avsettes ressurser til dette.

Oslo universitetssykehus HF peker på at det ved uttransportering av denne gruppen kan bli aktuelt med ledsagelse av både politi og helsepersonell. Hvordan utgifter knyttet til uttransportering skal dekkes, bør derfor avklares. Oslo universitetssykehus HF foreslår dessuten bedre samhandling mellom utlendingsmyndigheten, påtalemyndigheten og faglig ansvarlig:

«Slik systemet er i dag mottar den faglig ansvarlige lite eller ingen informasjon om den domfeltes oppholdsstatus, ei heller om fremdrift i saken hos utlendingsmyndigheten. Mangel på informasjon om den domfeltes status i landet, sakens fremdrift i rettssystemet osv. gjør det vanskelig for den faglig ansvarlige å planlegge behandling og evt. videreføring av den domfelte. Det er mao ikke bare vanskelig for ansvarlig behandler å planlegge videre behandling når man ikke kjenner til oppholdsstatus, men det er også problematisk i forhold til hva domfelte (pasienten) har rett til av behandling. Oppholdsstatus er avgjørende for vurdering av hva man har rett til etter forskrift om helsehjelp til personer uten fast opphold, der man skiller mellom nødvendig helsehjelp, øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp som ikke kan vente. Denne problemstillingen gjelder imidlertid generelt og er ikke spesiell for denne pasientgruppen. Retningslinjer for samhandling mellom utlendingsmyndigheten, justissektor og helsevesen bør utarbeides etter phvl § 5-2 a bokstav a.»

Den rettsmedisinske kommisjon påpeker at beslutningen om den dømte skal utvises eller ikke bør tas så tidlig som mulig.

Departementet anser at lovforslaget legger til rette for at noen flere særreaksjonsdømte kan utvises fra landet. Frigjøring av institusjonsplasser betyr lettelser for den institusjonen der vedkommende gjennomførte særreaksjonen. Helsemyndighetene vil på den annen side kunne få noe merarbeid med fremleggelse av informasjon til helse- og omsorgstjenesten i mottakerstaten. Likeledes antas at vedtaket om utvisning i slike saker er noe mer ressurskrevende for utlendingsmyndighetene enn vanlig.

For politi og utlendingsmyndighet antas ikke lovforslaget å innebære vesentlig merarbeid. Ressursbruk knyttet til gjennomføringen av utvisningsvedtaket ville påløpt uansett – lovforslaget bidrar bare til en raskere retur. Det kan riktignok påløpe noe større kostnader enn vanlig i forbindelse med uttransporteringen, for eksempel til medisinsk bistand. Dette gjelder imidlertid så få saker at kostnadene kan dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.

Dersom utlendingen vender tilbake til riket, og særreaksjonen trer i kraft igjen, vil det påløpe kostnader for den aktuelle institusjonen vedkommende tilbakeføres til, samt for politi og påtalemyndighet i forbindelse med vurderingen av hvorvidt reaksjonen skal opprettholdes eller ikke. En går imidlertid ut fra at dette bare vil være aktuelt i noen få saker og uansett bety en besparelse sammenlignet med hva kostnadene ville vært om utvisningsvedtaket ikke var blitt gjennomført.