4 Folkerettslige rammer

Utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger vil bare kunne skje innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser. Sentrale bestemmelser er nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1950 (EMK), FNs flyktningkonvensjon av 1951 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (SP).

EMK og SP er gjennomført i norsk rett ved menneskerettsloven og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3. Utlendingsloven § 3 går lenger og favner i tillegg FNs flyktningkonvensjon av 1951 idet den generelt foreskriver at loven skal «anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling».

En sentral skranke for utvisning av sinnslidende er EMK artikkel 3 om forbudet mot tortur eller mot umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. En lignende bestemmelse er nedfelt i SP artikkel 7. SP går ikke lenger enn EMK i denne sammenheng og drøftelsen i det følgende er derfor konsentrert om de forpliktelser som kan utledes av EMK.

EMK artikkel 3 lyder:

«Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»

Gjennom praksis fra EMD er det uttrykkelig fastslått i flere avgjørelser at dette utsendelsesvernet gjelder helt uavhengig av hvilke handlinger utlendingen har gjort seg skyldig i, og uavhengig av om vedkommende utgjør en samfunnsfare. Forbudet mot umenneskelig behandling mv. kan være til hinder for retur også i situasjoner hvor det ikke foreligger en overgrepsrisiko, men hvor ekstraordinære humanitære hensyn gjør seg gjeldende, som for eksempel at utlendingen er dømt til tvungent psykisk helsevern og har en alvorlig psykisk lidelse.

Det ble funnet å være tilfelle i saken D. mot UK 2/5 1997. Utsendelsesvedtaket ble stanset siden D. var en alvorlig aids-syk person som skulle uttransporteres til et land hvor det ikke fantes et helsetilbud (St. Kitts). Der fantes det heller ikke noen form for sosialt eller familiært nettverk som kunne ta hånd om vedkommende i sykdommens terminalfase.

Vilkårene i artikkel 3 ble derimot ikke funnet å være oppfylt i saken Bensaid mot UK 6/5 2001. Den gjaldt utsendelse til Algerie av en person med psykiske lidelser. Saksøker anførte at han der ikke ville få den behandlingen som han på det tidspunktet fikk for sin lidelse i Storbritannia. Derved kunne han få tilbakefall, noe som bl.a. innebar hallusinasjoner og skading av både andre og seg selv. Domstolen la under henvisning til ovennevnte sak D. mot UK 2/5 1997 vekt på søkerens situasjon i hjemlandet og så på hvilken risiko det ville innebære for krenkelse av beskyttelse i artikkel 3. Etter domstolens syn var det en fare for tilbakefall både i Storbritannia og Algerie. I Algerie var riktignok ikke medisinen like lett tilgjengelig. Dette ble imidlertid ikke funnet å være tilstrekkelig til at utsendelse ville være i strid med EMK artikkel 3.

Et utvisningsvedtak må også være i samsvar med retten til privat- og familieliv etter EMK artikkel 8. Et utvisningsvedtak som gjør inngrep i retten til privatliv og familieliv må ha lovhjemmel og være nødvendig i et demokratisk samfunn «av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»