DAB

DAB ble utviklet under det europeiske forskningsprogrammet Eureka-147 på 1980-tallet, og ble godkjent som europeisk standard for bakkesendt digital radio i 1994. DAB ble i utgangspunktet utviklet for lydradio og særskilt tilpasset mobilt mottak. NRK startet i 1995 Alltid klassisk, som var den første døgnkontinuerlige DAB-kanalen i verden. NRK har sammen med P4 og R2D vært pådrivere for DAB-utviklingen i Norge.

DAB gir et utvidet kanaltilbud, bedre lydkvalitet, og man unngår problemet med støy og interferens. DAB muliggjør også nye tjenester og funksjoner. Ulempen er at det vil være kostnadskrevende å bygge ut DAB til full riksdekning i Norge på grunn av topografiske forhold. I tillegg vil denne teknologien være for kostbar for mange lokalradioer til at de kan velge DAB som digitaliseringsstandard.

DAB Eureka-147 har i løpet av årene blitt videreutviklet til et sendesystem som foruten digital lydradio kan overføre andre tjenester, som mobil-tv og nedlasting av multimediatjenester. Dagens DAB-system benytter kodingen MPEG Audio Layer II (også omtalt som MPEG-1 Layer 2 og MP2). Et nyere MPEG-4-basert komprimeringssystem er nå introdusert for DAB. Den nye standarden kalles for DAB+ 1 , og gir omtrent 2,5 ganger så effektiv utnyttelse av frekvenskapasiteten som vanlig DAB. Derved gis det rom for flere kanaler innenfor hver blokk, noe som vil redusere distribusjonskostnadene for den enkelte radiostasjon. Foreløpig er ikke DAB+-mottakere tilgjengelig for kommersielt salg, men når de blir markedsført forventes de å være kompatible med den eksisterende DAB-standarden. Dette betyr at de nye mottakerne vil kunne ta inn signaler som sendes i dagens DAB-standard. Dagens DAB-mottakere vil imidlertid ikke kunne brukes til å lytte på radiokanaler i DAB+-format.

DAB+ gir god lyd ved lave bitrater. Kvalitetsforbedringen ser ut til å flate ut når man kommer opp mot 64 kbit/s for kritisk programmateriale. Denne kvaliteten kan imidlertid ikke sies å være bedre en det som kan oppnås med dagens komprimeringsstandard ved 160 kbit/s. DAB+ gir følgelig ikke bedre lyd enn det som er mulig med dagens DAB, men den er mer effektiv.

DAB kan også videreutvikles som en multimedieplattform. DMB (Digital Multimedia Broadcasting) er en tilleggsspesifikasjon til DAB som gjør det mulig å benytte DAB-nettet til å sende tv-programmer og andre datatjenester til mobile og håndholdte mottakere. DMB er et supplement til DAB, ikke en konkurrerende standard. DMB krever en egen mottaker med skjerm. DMB-mottakerne dekoder dagens DAB-lyd og kan således også benyttes for radiolytting i Norge. Det finnes allerede flere modeller av håndholdte DMB-terminaler og mobiltelefoner. Sør-Korea var først ute (2005) med å lansere en kommersiell DMB-tjeneste. For en mer omfattende beskrivelse av DMB vises det til kap.2.2.5.

DRM

DRM (Digital Radio Mondiale) er en standard for digital radio som opprinnelig baserte seg på digitalisering av de samme frekvensbånd som for analoge AM-sendinger, dvs. frekvenser under 30 MHz. En fordel med DRM som standard er at den benytter lavere frekvenser som gir større arealdekning enn FM-frekvensene. DRM-senderne har stor rekkevidde mht dekningsområde. Man kan derfor klare seg med forholdsvis få sendere, noe som bidrar til å redusere utbyggingskostnadene.

En ulempe ved DRM er at lydkvaliteten vil kunne være dårlig siden sendingene per i dag må gå med mono lyd. DRM i AM-båndet er også betydelig mer begrenset hva kapasitet angår. Det er foreløpig få tilgjengelige modeller av mottakere på markedet og omsetningen er meget liten. Mottakerne er dessuten relativt dyre og leveres nå også som kombinerte DAB/DMB-mottaker. Kraftige DRM-sendere er store og det kan av miljømessige årsaker bli vanskelig å få godkjent bygging av nye anlegg i Norge.

DRM er ikke så kapasitetseffektiv som DAB og gir trolig ikke plass til flere kanaler enn det analoge FM-nettet. DRM vil derfor ikke alene være et alternativ til dagens FM-sendinger, men egner seg heller som et supplement til andre teknologier. DRM blir ofte omtalt som en aktuell supplementsteknologi til DAB for å oppnå samme befolkningsdekning som FM har i dag. Dette har sammenheng med at det vil være svært kostnadskrevende å bygge ut DAB til 100 pst. befolkningsdekning. Det er derfor mulig å tenke seg at DRM-teknologien kan supplere DAB-nettet ved å benyttes til å dekke for eksempel de store fjellområdene i Norge. DRM kan være et godt alternativ til DAB for lokalradioene i de områdene der en bare har én lokalradio og der det ikke er interessant å samle lokalradioene i et felles DAB-nett.

DRM+ har blitt omtalt som en potensiell videreutvikling av DRM. Videreutviklingen omfatter bruk av frekvenser mellom 30 og 120 MHz. Denne videreutviklingen fordrer med andre ord tilgang til de frekvensene som i dag anvendes til FM. Ifølge DRM Consortium skal det gjennomføres tester av DRM+ i perioden 2007–2009. Mottakere vil trolig ikke være tilgjengelige i markedet før i 2012.

FMeXtra

FMeXtra er en teknologi utviklet i USA som bruker FM-båndet til digital radiokringkasting. Denne teknologien gir bedre kapasitetsutnyttelse på FM enn hva et analogt FM-signal gir, og muliggjør tilbud av tilleggstjenester som tekst, men i mer begrenset grad enn for eksempel DAB. FMeXtra baserer seg på AAC+ lydkoding. FMeXtra utnytter at analoge og digitale FM-sendinger kan eksistere side om side, men kapasiteten er noe begrenset. FMeXtra har vanligvis en kapasitet på 64 kbit/s ved siden av en FM stereokanal. Dersom man velger å sende FM-signalet i mono, blir det betydelig bedre plass for FMeXtra. Man kan da få plass til 4–6 gode digitale stereokanaler, eller alternativt opptil 8–10 digitale monokanaler. FMeXtra er imidlertid mer følsom for interferens enn det analoge FM-signalet. Dette skyldes at FMeXtra ligger på «kanten» av signalet og dermed lettere blir forstyrret av nabokanaler.

Rent kostnadsmessig er FMeXtra en rimelig løsning, fordi man kan bruke samme infrastruktur som i dag. FMeXtra kan vokse fram som et supplement til DAB og DRM dersom det får fotfeste i store europeiske markeder. Standarden er såpass ny at den foreløpig ikke har fått noen kommersiell utbredelse. Foreløpig mangler teknologien støtte hos ledende aktører, og det mangler følgelig også mottakere på markedet.

Hybrid Digital Radio (HD-radio)

HD-radio er standardisert i USA og er først og fremst en amerikansk teknologi. HD-radio finnes ikke i Europa per i dag. Dersom HD-radio skal bli aktuelt i Europa, må man ha en reforhandling av de europeiske frekvensplanene for at det skal tilpasses HD-radio. HD-radio gjør det mulig å legge inn flere kanaler og tjenester, og benyttes i praksis for å sende et digital og et analogt lydradioprogram på samme FM-sender og frekvens. Dermed kan den analoge og den digitale sendingen gå parallelt.

Nettradio

Svært mange radiostasjoner er i dag tilgjengelige via Internett. Fordelen med nettradio er at tilgjengeligheten til ulike kanaler ikke er begrenset av lytterens geografiske plassering. Nettradio gjør tilgangen til radiokanalene helt annerledes enn med tradisjonell radio hvor sendere, frekvenser og konsesjoner legger store begrensninger på hvilke radiokanaler som kan høres hvor. Ifølge tall fra TNS Gallup er det de tradisjonelle radiokanalene som oppnår høyest lyttertall på nettradio i Norge. NRK P1, P2 og P3 ligger høyt på listen sammen med P4 og Radio 1. NRKs mP3 har også høye lyttertall. De daglige brukerne av nettradio utgjør foreløpig bare noen få pst. av befolkningen, mens det på månedlig basis ser ut til at rundt 10 pst. har vært innom én eller flere nettradiosendinger. Tendensen er at antallet brukere av nettradio er stigende.

En svakhet ved nettradio er at man er avhengig av bredbåndsdekning. For mange betinger nettradio også stasjonært mottak, ved at man kun kan lytte til radio når man er tilkoblet Internett. Utbyggingen av trådløst bredbånd vil imidlertid øke den potensielle lytterskaren.

Satellittradio

Satellittene dekker større geografiske områder enn tradisjonelle bakkesendte radiosignaler. Satellittradio er følgelig mest aktuelt for radiokanaler i større radiomarkeder. En grunnleggende forutsetning for mottak av radio fra satellitt er at det er fri sikt mellom satellitten og mottakerens antenne.

I USA ligger satellittradio i front i utviklingen av digitale radiotjenester. Satellittradio er mindre utbredt i mindre land med høy befolkningstetthet, fordi det her er enklere å nå storparten av befolkningen via bakkesendt radio. I USA er det to selskaper som tilbyr satellittradiotjenester: XM Satellite Radio og Sirius Satellite Radio. Begge selskaper tilbyr sine tjenester på abonnementsbasis, mot en månedlig avgift. Tjenestene er i hovedsak tilgjengelige via mottakere i bilstereo, og dette har vært en viktig faktor for satellittradioens suksess i USA. Både Sirius og XM har fått med seg bilprodusenter til å tilby satellittradio som originalutstyr i bilene. Tall fra oktober 2006 viser at XM da hadde om lag 7 millioner abonnenter, mens Sirius hadde i overkant av 5 millioner. De to aktørene har nå meddelt at de vil slå de to selskapene sammen. Det nye felles selskapet vil dermed bli en stor aktør i amerikansk radio. Konkurransemyndighetene er skeptiske siden selskapet vil få monopol på satellittradio.

Satellittradio er lite egnet som hoveddistribusjonsform for digital radio i Norge. Dette skyldes dels at den norske topografien medfører mange satellittskygger, dels at det store nedslagsfeltet gjør at satellittsendinger ikke er egnet for regionale og lokale aktører. Satellittdistribusjon kan likevel være egnet som et supplement til annen distribusjonsteknologi.

Digital Video Broadcasting – Terrestrial (DVB-T)

DVB-T er standarden for digitalt bakkesendt fjernsyn (også omtalt som DTT). Denne kan også benyttes til distribusjon av digital radio. NTV som bygger ut det digitale bakkenettet for fjernsyn i Norge planlegger å kringkaste et stort antall radiokanaler som en del av sitt tilbud i DTT. Ulempen med DTT er at det ikke er utviklet egne radiomottakere. Mottaket av radio må derfor skje via samme mottaker som for tv-signalene. Det digitale bakkenettet i Norge er dessuten planlagt ut fra stasjonært mottak, og er derfor mindre egnet for mobilt mottak.

Digital Video Broadcasting – Handheld (DVB-H)

DVB-H (Digital Video Broadcast-Handheld) er en standard som først og fremst er utviklet for video, men den gir også mulighet for å overføre tradisjonell radio. DVB-H er basert på samme standard som bakkesendt digitalt fjernsyn, DVB-standarden, men er spesielt tilpasset håndholdte apparater/mobiltelefoner for mobilt mottak. DVB-H er således en konkurrerende standard til den DAB-baserte DMB. En fordel med DVB-H er at standarden åpner for et relativt bredt innholdstilbud. Samtidig vil det være kostbart å bygge ut et bredt dekkende nett, særlig i et land som Norge. Se for øvrig omtale av DVB-H i kap. 2.2.5.