9 Tiltak utenfor institusjon og fengsel – mindre inngripende tiltak

9.1 Ekspertgruppens vurdering av behovet

Ekspertgruppen skal utrede hvilke tiltak barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet trenger. Formålet er å finne treffsikre tiltak som kan hjelpe barna ut av en kriminell løpebane og øke sjansen for et godt liv der de blir inkludert i samfunnet. For de aller fleste barn er den beste hjelpen den de kan få i sin egen familie. Dette gjelder også for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Dette kapittelet beskriver ekspertgruppens forslag til tiltak utenfor institusjon og fengsel (mindre inngripende tiltak). Forslag til tiltak i institusjon og fengsel omtales i kapittel 10.

Vi mener et reelt helhetlig (multisystemisk) fokus er avgjørende for å kunne hjelpe barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Dette innebærer at tiltakene retter seg mot alle deler av barnets liv. Det er godt dokumentert at multisystemiske tiltak som samtidig omfatter barnets individuelle behov, familie, skole, venner, fritid og nærmiljø har effekt overfor barn som begår lovbrudd. Flere barn vi har snakket med ønsker at hele familien skal få hjelp. Derfor må multisystemiske tiltak til målgruppen prioriteres. Tiltakene må inngå i en helhetlig tiltakskjede og oppfølgingen av barnet må følge en forløpstankegang. Dette innebærer blant annet at ulike tiltak fra ulike tjenester og sektorer må sees i sammenheng. I tillegg må overgangene mellom tiltak i hjemmet og eventuelle opphold i institusjon eller fengsel være gode. For nærmere omtale om ekspertgruppens forslag for å bedre samarbeid og overganger, se kapittel 8.

De eksisterende hjelpe- og behandlingstiltakene for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet er for lite utbredte, og for dårlig tilpasset til målgruppen. I stedet for å utvikle helt nye tiltak, bør eksisterende tiltak breddes ut og tilpasses barna. Dette er i tråd med ekspertgruppens prinsipp om at forslagene ikke skal øke kompleksiteten i et allerede komplekst og fragmentert system, og at tiltakene og metodene skal være kunnskapsbaserte. Forslagene i dette kapittelet inkluderer både tiltak rettet mot barnet, familien og nærmiljøet rundt barnet.

Den registrerte barne- og ungdomskriminaliteten viser en tendens til at barn som begår kriminalitet blir stadig yngre. Ekspertgruppen mener at politiet i større grad bør prioritere saker der barn under 15 år har begått lovbrudd. Særlig dersom barnet begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Politiets oppfølging av slike saker kan være viktig for å hindre gjentatte skadelige handlinger fra barnets side. Politiets oppfølging kan også bidra med viktig informasjon som kan hjelpe blant annet barnevernet og helsesektoren med å gi barnet riktig hjelp. Politiets involvering kan i tillegg hjelpe barnet til å forstå de negative konsekvensene som kriminelle handlinger får, både for barnets eget liv og for andres liv. Både etterforskning, bekymringssamtale og riktig bruk av henvisning til andre tjenester har betydning for å oppnå dette.

Vi ser et forebyggende potensial i at politiet i større grad bidrar til å iverksette gjenopprettende prosesser, som mekling i konfliktrådet. Det samme gjelder politiets ivaretakelse av både mistenkte og fornærmede i saker som gjelder barn under 15 år. Å være utsatt for kriminalitet øker risikoen for selv å begå lovbrudd. Derfor er god oppfølging av fornærmede barn også et viktig kriminalpreventivt tiltak.

Det er ikke alle tiltakene som foreslås i dette kapittelet som utelukkende retter seg mot barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Noen av tiltakene er aktuelle også for en bredere gruppe barn som enten har begått mindre alvorlig kriminalitet eller som har andre utfordringer i livet sitt. Alle tiltakene er imidlertid relevante for hele eller deler av målgruppen for ekspertgruppens arbeid – barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet.

Ekspertgruppen foreslår elleve tiltak i kapittel 9:

Vi støtter videre at følgende tre tiltak i helsesektoren som er foreslått av barneverninstitusjonsutvalget i NOU 2023: 24 blir prioritert:

• Barn som bor på barnevernsinstitusjon skal ha tilgang på ambulant helsehjelp som er rammefinansiert.
• Barn med alvorlige rusproblemer skal få behandling fra helsetjenestene, samtidig som barnevernsinstitusjonene og ambulante helseteam må ha tilstrekkelig kompetanse på rusproblemer.
• Retningslinjer for tilfeller der barn har samtidige rusmiddel- og psykiske lidelser.

Vi støtter videre forslaget fra barneverninstitusjonsutvalget i NOU 2023: 24 om endring av finansieringsordningen i barnevernet generelt, og i Oslo spesielt, se nærmere omtale i kapittel 9.2.5.

9.2 Økt bruk av multisystemiske behandlingstiltak

9.2.1 Utvidelse av Bufetat og BFE sitt MST-tilbud

MST (Multisystemisk Terapi) er et tiltak som har som formål å redusere alvorlig normbrytende atferd hos barnet, som kriminalitet eller rusmisbruk. Tiltaket har gode resultater for barn som begår kriminalitet. 430 I overkant av 50 prosent av barna som har fullført MST de siste ti årene var i konflikt med loven ved inntak til tiltaket. Tall fra de to siste årene viser at om lag 70 prosent av de som har fått MST bruker vold ved inntak. Ved fullført behandling viser tall fra 2023 at mellom 89–97 prosent ikke var i konflikt med loven, og at 90–96 prosent ikke brukte vold eller trusler. 431 Tallene underbygger at tiltaket er svært relevant for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Det vises i denne sammenheng til at statistikken viser en økning i voldskriminalitet både for barn under 15 år og for barn i alderen 15–17 år.

Per i dag drifter statlig barnevern 23 MST-team på landsbasis. Oslo kommune har nylig opprettet ett MST-team. Flere Bufetat-regioner opplever stor etterspørsel etter tiltaket fra barnevernstjenestene, og rapporterer om at de ikke har kapasitet til å dekke etterspørselen. Tilgangen på MST er dårligst for distriktskommunene. I tillegg er dekningen svært lav i Oslo fordi tiltaket først nylig har blitt etablert der. Til tross for at det er iverksatt tiltak for å utjevne de geografiske forskjellene er etterspørselen større enn kapasiteten i tilbudet. 432 Det finnes ingen oversikt over hvor ofte kommunal barnevernstjeneste får avslag, og det opprettes ikke formelle ventelister. Dette innebærer at det er krevende å anslå hvor stor underkapasiteten er.

Stortinget bevilget i statsbudsjettet for 2025 26 millioner kroner til å styrke barnevernets bidrag til å bygge opp og vedlikeholde et godt MST-tilbud som forebyggende innsats mot barne- og ungdomskriminalitet. Midlene skal blant annet brukes til å opprette tre nye MST-team, i henholdsvis Oslo, Lillestrøm og Kristiansand. Ekspertgruppen mener at styrkingen av MST-tilbudet bør fortsette. En utvidelse av tiltaket vil bidra til at flere barn som begår kriminalitet vil kunne få hjelp som virker. Det er også godt dokumentert at MST kan hindre kostbare institusjonsopphold. 433

Vi anbefaler at det etableres ytterligere fire team, to i regi av Bufetat og to i regi av Barne- og familieetaten (BFE). Ekspertgruppen viser til at Bufetat i dag drifter 23 team. Om lag 13 prosent av landets barnebefolkning bor i Oslo. Disse forholdstallene innebærer et behov for fire MST-team i Oslo, for å oppnå samme dekningsgrad som i landet for øvrig. De to nye teamene som opprettes i Bufetat bør innrettes slik at tilgangen på MST i distriktene styrkes.

Forslaget om utvidelse av MST må sees i sammenheng med forslaget om å øke kunnskapen om tiltaket i kommunene, se omtale i kapittel 9.2.3. Videre vises det til forslaget om å endre finansieringsmodellen i Oslo kommune, og redusere egenandelen for spesialiserte hjelpetiltak, se omtale i kapittel 9.2.5. Økt kompetanse i kommunene og lavere kostnader vil antagelig medføre økt etterspørsel etter tiltaket.

Behovet for og etterspørselen etter MST kan variere over tid. I perioder med overkapasitet mener ekspertgruppen at ressursene bør kunne utnyttes på andre måter. For eksempel gjennom støtte til institusjonene eller til fosterhjem som har behov for særskilt opplæring eller oppfølging.

Vi har vurdert om MST bør tilbys av andre sektorer eller tjenester, og ikke utelukkende av Bufetat og BFE. En slik endring kan bidra at flere barn i målgruppen får tiltaket. Etter vårt syn vil imidlertid en slik endring øke kompleksiteten og fragmenteringen i dagens system. Det er godt dokumentert at overlappende ansvar gir økt risiko for ansvarspulverisering. Dersom flere tjenester og sektorer har ansvar for å tilby MST, kan det medføre at de ulike aktørene ikke blir enige om hvem som har ansvar for å tilby tiltaket i den enkelte saken. Som beskrevet tidligere har barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet sammensatte livsutfordringer og behov for hjelp fra flere tjenester og sektorer samtidig. Det kan være tilfeldig hvilken aktør som først kommer i kontakt med barnet, for eksempel barnevern, helse eller politi. En uklarhet om hvem som skal tilby MST kan føre til at færre barn får tiltaket til rett tid, og til at de samlede ressursene utnyttes dårligere.

Det vises videre til at barn i målgruppen i de fleste tilfeller er kjent for og har hatt tiltak fra barnevernstjenesten. Barnevernstjenestens kjennskap til barnet taler for at det er de som bør vurderer om barnet er i målgruppen for tiltaket og henviser til Bufetat ved behov. Dette forutsetter tilstrekkelig kunnskap i kommunen om tiltaket, se forslag i kapittel 9.2.3. Dersom flere sektorer og tjenester skal tilby MST vil det etter vårt syn gå ut over kvalitetssikringen av tiltaket. Det er detaljerte krav til gjennomføring av modellen og kvalitetssikring av terapeutene. Terapeutene har blant annet veiledere som er trent i metodikken, og veilederne har egne konsulenter som kontrollerer veiledningen. Denne kvalitetskontrollen kan antas å være en medvirkende årsak til at MST-metodikken har god effekt. Derfor mener ekspertgruppen at det er bedre å øke utbredelsen av MST til målgruppen ved å tilføre Bufetat og BFE ressurser til å opprette flere team.

9.2.2 Opprette MST-CAN tilbud i regi av Bufetat og BFE

Barn som begår vold har ofte selv blitt utsatt for vold, både i hjemmet og utenfor. Oslo-politiets gjennomgang av barn som er registrert med 10 eller flere anmeldelser i 2023 viser at gruppen i stor grad består av sårbare unge gutter. Ett fremtredende funn er sammenhengen mellom å begå kriminalitet og tidligere å ha blitt utsatt for vold i nære relasjoner og omsorgssvikt. 434 Tiltak som retter seg mot foreldre som utsetter egne barn for vold og omsorgssvikt kan bidra til å redusere sannsynligheten for at barn begår kriminalitet og vold mot andre. Dette innebærer at et behandlingstilbud for foreldre også er et forebyggende tiltak for barn i familien.

MST-CAN (Multisystemic Therapy – Child Abuse and Neglect) er et evidensbasert behandlingstiltak for familier der det forekommer vold og/eller omsorgssvikt mot barn, i alderen 6–18 år. Metoden er en tilpasning av MST. Tiltaket har gode resultater internasjonalt. En pilotstudie i Norge viste positive resultater også seks måneder etter endt behandling. 435

I dag er det barnevernstjenestene som kan tilby MST-CAN. I Norge tilbyr kun tre barnevernstjenester tiltaket: Bærum kommune (dekker også Asker kommune), Stord kommune (dekker også Haugesund, Utsira, Karmøy og Bokn) og Horten kommune (dekker også Larvik og Tønsberg).

Vi mener det er avgjørende for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet at familier hvor det forekommer vold og omsorgssvikt får rett hjelp til rett tid. Utbredelsen av MST-CAN er etter vårt syn for begrenset. Samtidig er det ikke realistisk at alle kommuner i Norge skal kunne drifte MST-CAN. Det kreves både høy kompetanse og tilstrekkelig mengdetrening for å kunne tilby tiltaket. På lik linje med MST, mener ekspertgruppen derfor at MST-CAN bør driftes og tilbys av Bufetat og Barne- og familieetaten (BFE) i Oslo kommune. Dette vil føre til økt utbredelse av tiltaket, og større likhet for familiene uavhengig av bostedskommune. Vi mener at det i første omgang bør opprettes et MST-CAN team i hver Bufetat region, og ett i Oslo i regi av BFE.

Ekspertgruppen foreslår at Bufdir sammen med NUBU og BFE, gis i oppdrag å utvikle en plan for utbredelse, implementering og evaluering av MST-CAN-team i alle Bufetat sine regioner, samt i Oslo kommune. Det bør sees hen til erfaringene i de tilbudene som allerede er etablert kommunalt. Vi understreker at opprettelsen av tilbud i regi av Bufetat og BFE ikke er til hinder for at kommunene oppretter og drifter tiltaket.

9.2.3 Økt kunnskap om MST og MST-CAN i barnevernstjenestene

Selv om MST tilbys av Bufetat og Barne- og familieetaten, er det barnevernstjenestene som må henvise, og be om tiltaket for barn i målgruppen. Barnevernstjenestene har varierende kunnskap om Bufetat sitt MST-tilbud. Manglende kunnskap om tiltaket kan føre til at tiltaket ikke etterspørres, og at barn i målgruppen ikke får tiltaket. Økt kunnskap om tiltaket, tiltakets effekt og forutsetninger for å vurdere om barnet er egnet for tiltaket vil bidra til at flere barn i målgruppen får MST. Dersom Bufetat og BFE også skal tilby MST-CAN, se omtale i kapittel 9.2.2, er det en forutsetning at kommunene gis nødvendig kunnskap om også dette tiltaket.

Vi foreslår at Bufdir får i oppdrag å øke barnevernstjenestens kunnskap om MST og MST-CAN. Dette kan gjøres i samarbeid med NUBU.

9.2.4 Utvikle multisystemiske tiltak som treffer flere barn

Ekspertgruppen mener at alle barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet kan ha behov for et kunnskapsbasert multisystemisk tiltak. Det er stor sannsynlighet for at eksklusjonskriteriene som ligger til grunn ved inntak til MST kan føre til at barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet ikke får tiltaket. Dette kan for eksempel gjelde barn som ikke har en voksenperson som kan fungere som foreldre eller foresatt, for eksempel enslige mindreårige asylsøkere, eller barn som har opphold i institusjon eller i fengsel. Dagens praksis innebærer at MST-tilbudet opphører dersom barn i en periode av livet bor på institusjon innenfor barnevernet eller helsesektoren, eller har et fengselsopphold. Barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet kan på grunn av autismediagnose eller lav kognitiv fungering også utelukkes fra MST-tiltak. Videre kan barn utelukkes fra MST hvis barnet er til fare for seg selv eller andre.

Eksklusjonskriteriene utgjør ytre rammer for hva tilgjengelig kunnskap kan si om hvem metoden har bevist effekt for, og under hvilke omstendigheter det kan forventes solide resultater gjennom å bruke nettopp dette virkemiddelet.

Vi vurderer at det er helt sentralt at flere barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet får kunnskapsbaserte multisystemiske og virksomme tiltak, også i de tilfellene de bor i institusjon eller fengsel, mangler fungerende foreldre, har kognitive vansker eller utviklingsforstyrrelser. Barn som i forkant av institusjons- eller fengselsopphold har fått MST bør kunne opprettholde relasjonene og kontinuiteten i denne oppfølgingen. Videre er det avgjørende at det parallelt med institusjons- eller fengselsoppholdet arbeides med å sette barnets familie eller omsorgsbase i bedre i stand til å følge opp barnet, slik at de kan ivareta barnet når institusjons- eller fengselsoppholdet er ferdig.

Ekspertgruppen mener det er behov for å enten gjøre tilpasninger av MST eller utvikle et nytt multisystemisk tiltak som omfatter de barna som i dag utelukkes fra MST. Vi foreslår at Bufdir, i samarbeid med NUBU, gis i oppdrag å vurdere hvordan barn som i dag utelukkes fra MST kan gis et multisystemisk tiltak. En mulighet kan for eksempel være å fjerne enkelte eksklusjonskriterier for MST, og forske på effekten. En annen mulighet er utvikle en egen multisystemisk modell basert på norsk kontekst, målgruppens behov og kjente faktorer i multisystemisk arbeid.

9.2.5 Endring av finansieringsordningen i barnevernet

Det er godt dokumentert at barnevernstjenesten i for mange tilfeller ikke setter i verk tiltak som i tilstrekkelig grad møter barnas behov. Dette fører til at barnas utfordringer vokser og blir mer alvorlig. Når tiltak som institusjon benyttes som «siste utvei» blir institusjonens mulighet til å komme i posisjon og gi barnet hjelp dårligere. I tillegg kan barnet selv oppleve å ha blitt «gitt opp». Kostnadene ved institusjonsopphold eller spesialiserte hjelpetiltak kan påvirke kommunens beslutning om å be om tiltak, og på hvilket tidspunkt de ber om det.

Vi mener i likhet med barnevernsinstitusjonsutvalget at dagens finansieringsordning i barnevernet gir for stor risiko for at barna ikke får rett tiltak til rett tid. Denne utfordringen er størst i Oslo kommune. Oslo har en finansieringsmodell som innebærer at bydelene betaler den fulle kostnaden for tiltaket, og ikke en egenandel slik som situasjonen er for kommunene i resten av landet. Unntaket fra dette er det nyoppstartede MST-tilbudet der bydelene skal betale egenandel til BFE. Vi støtter barnevernsinstitusjonsutvalgets forslag om at finansieringssystemet i Oslo endres og tilnærmer seg samme ansvars- og finansieringsdeling som resten av landet. Det vil etter gruppens syn være et viktig grep for å sikre at barn i Oslo får rett hjelp til rett tid. Videre mener ekspertgruppen at kommunens egenandel for institusjonstiltak og spesialiserte hjelpetiltak i det statlige systemet bør reduseres for å motvirke at kostnadene får betydning for tiltaksvalg.

Ekspertgruppen understreker at også faktorer kan påvirke om barn i målgruppen får institusjonsopphold. For eksempel kan manglende kompetanse på målgruppen i barnevernstjenesten eller feilvurderinger av den rettslige terskelen for institusjonsopphold føre til at barn i målgruppen ikke får institusjonsopphold, at oppholdet kommer for sent eller at det avsluttes for tidlig. Manglende kunnskap om målgruppen og tilgjengelige spesialiserte hjelpetiltak kan også føre til at disse ikke etterspørres av kommunene. Dette bør avhjelpes ved å øke kommunens kompetanse, se forslag i kapittel 9.2.3.

9.3 Økt utbredelse av voldsspesifikk behandling til barn

Kriminalstatistikken og andre kilder viser at det har vært en økning i vold utøvd av barn under 18 år de siste årene. En rapport fra Oslo politidistrikt viser at barn som er registrert med 10 eller flere anmeldelser i hovedsak begår voldslovbrudd. 436 Flere av barna vi har snakket med forteller at de har et sinne inni seg, og at de trenger å snakke med noen før det går galt. Voldsspesifikk behandling til barn er lite utbredt i Norge. Så langt ekspertgruppen kjenner til er Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV) den ledende aktøren i Norge på voldsspesifikk behandling, både til voksne og barn. ATV tilbyr i dag behandling til barn og unge voksne kun fire steder i landet: Drammen, Asker og Bærum, Kristiansand og Stavanger (fra januar 2025). Vi mener det er behov for at tilbud om voldsspesifikk behandling til barn utvides og omfatter større deler av landet.

ATV-studien som ble gjennomført i 2021 av NKVTS (Norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress) viste at ATVs resultater er gode for voksne. 437 Selv om det foreløpig i Norge ikke foreligger forskning spesifikt på behandlingen av barn og unge voksne med volds- og aggresjonsproblemer, mener vi at forskningen som foreligger har overføringsverdi til barn.

ATV har i innspill til ekspertgruppen blant annet vist til at vold er et intergenerasjonelt problem. 438 Det er dokumentert at mange barn med volds- og aggresjonsproblemer selv har blitt utsatt for vold, ofte i nære relasjoner, se kapittel 4.2.3.4. Å gi hjelp til et barn som lever med vold i familien, og eventuelt å behandle den voksne voldsutøveren, vil kunne virke forebyggende for å hindre at barn utvikler volds- og aggresjonsproblemer. Likedan vil spesialisert behandling for barn og unge voksne som har volds- og aggresjonsproblemer kunne virke forebyggende for å hindre at den unge tar med seg voldspregede mestringsstrategier inn i voksne parforhold. At det arbeides med voldsproblemet i flere generasjoner samtidig kan være viktig for at vi skal lykkes med forebygging. Etter vårt syn bør barn med volds- og aggresjonsproblemer få tilgang til spesialisert voldsspesifikk behandling på lik linje med voksne.

Vi er kjent med at ATV ofte inngår i en større helhetlig tiltakskjede, og vi støtter denne tilnærmingen. Et voldsspesifikt behandlingstilbud kan for eksempel bistå i saker hvor det er andre pågående tilbud inne, som BUP, MST eller om barnet bor på en barneverninstitusjon. ATV har gode erfaringer med å være et supplement og samarbeidspartner med andre sektorer. Voldsspesifikk behandling som ATV kan også utgjøre en del av en straffegjennomføring i frihet, for eksempel ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging. Tilbudet kan være med på å fylle de særlige straffeformene i frihet med innhold som kan bidra til en positiv utvikling for barnet.

Ekspertgruppen mener at tilbudet om voldsspesifikk behandling til barn bør utvides, og at de store byene bør prioriteres først. Vi anbefaler at det opprettes flere voldspesifikke behandlingstilbud for barn. Det er behov for slike tilbud i hele landet, men det foreslås i første omgang at behandlingstilbudene skal omfatte Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Dette kommer i tillegg til at ATV sitt tilbud i Stavanger, som er etablert fra januar 2024, videreføres etter den innledende prosjektperioden. Vi legger til grunn at opprettelse av et slikt tilbud vil kreve to stillinger på hvert behandlingssted.

Vi mener samtidig at tiltaket bør følgeevalueres og forskes på, for å undersøke om tilbudet til barn fungerer like bra som for de voksne. En evaluering vil gi grunnlag for vurdering av eventuell videre utbredelse av tilbudet.

Når det gjelder finansiering ber ekspertgruppen myndighetene vurdere om finansieringen skal være delt mellom stat og kommune slik den gjennomgående er for ATVs tilbud i dag, eller om det bør være en ren statlig finansiering.

9.4 Tilbud til barn som har skadelig seksuell atferd må ses i sammenheng

Som beskrevet i tidligere kapitler har det vært en økning av skadelig seksuell atferd utøvet av barn de siste årene, med unntak av 2024 som viser en nedgang for barn under 15 år, se nærmere omtale i kapittel 3.5.1. Helsedirektoratet har på høring et forslag om et spesialisert team som skal bistå tjenester med ekspertise på SSA-problematikk (skadelig seksuell atferd), se nærmere omtale i kapittel 5.4.2.4. Forslaget er at ett helseforetak skal få i oppdrag å pilotere et slikt team, og at dette teamet skal bistå de andre tjenestene. Bufetat har tidligere prøvd ut et eget tilbud for barn med skadelig seksuell atferd (MST-SSA), men har avsluttet forsøket. Bufetat tilbyr i dag standard MST med tilleggskompetanse på skadelig eller bekymringsfull seksuell atferd i tre av deres 23 MST-team.

Ekspertgruppen er positiv til at det settes inn tiltak som er rettet mot barn med skadelig seksuell atferd, men mener at det er behov for å se de ulike tilbudene (Helsedirektoratets forslag til SSA-team, MST SSA, FACT Ung og MST) i sammenheng. Formålet er at tiltakene i størst mulig grad blir treffsikre, helhetlige og kunnskapsbaserte. De fleste barn som har skadelig seksuell atferd har i dag tilbud fra andre tjenester. Barna vil sjeldent kun ha utfordringer knyttet til skadelig seksuell atferd. Kunnskapsgrunnlaget viser at barna i de fleste tilfeller også strever med hjemmeforhold, psykiske problemer eller rusproblemer, og en eller flere atferdsproblemer samtidig. 439 I konseptutredningen til Helsedirektoratet adresseres dette i liten grad. SSA-metodikk viser gode resultater og vi mener derfor at metoden bør utvikles og utvides, slik at flere barn kan få hjelp for seksuell skadelig atferd. Men det bør adresseres hvordan det planlagte nye ambulante tilbudet skal virke sammen andre behandlingstilbud slik at barn med skadelig seksuell atferd får et helhetlig tilbud.

Som beskrevet i kapittel 5.4.2.3 finnes det mange tilbud i Norge for barn som har skadelig seksuell atferd. I tråd med ekspertgruppens prinsipp om at vi ikke ønsker å komplisere tjenestetilbudene ytterligere, mener ekspertgruppen at det kan bli krevende grenseoppganger når det gjelder hvilke tjenester og team som skal ha ansvar for hvilke problemer, og hvilke barn. Vi foreslår derfor at Helsedirektoratet og Bufdir får et felles oppdrag om å se forslaget om et ambulant spesialistteam på SSA i helseforetak, det allerede piloterte og nedlagte MST-SSA, FACT Ung og de andre tilbudene nevnt i 5.4.2.4 i sammenheng. Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) og Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) bør involveres i oppdraget.

9.5 Støtte til foreslåtte tiltak om ambulante helsetjenester

Ekspertgruppen støtter tre tiltak om ambulante helsetjenester. Tiltakene er foreslått i NOU 2023: 24 Med barnet hele vegen – Barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit . Det vises til NOU 2023: 24 for mer utdypende omtale. Følgende tre tiltak støttes av ekspertgruppen:

• Barn som bor på barnevernsinstitusjon skal ha tilgang på ambulant helsehjelp som er rammefinansiert
• Barn med alvorlige rusproblemer skal få behandling fra helsetjenestene, samtidig som barnevernsinstitusjonene og ambulante helseteam må ha tilstrekkelig kompetanse på rusproblemer
• Retningslinjer for tilfeller der barn har samtidige rusmiddel- og psykiske lidelser

Det er en betydelig underbehandling av de omfattende helseproblemene som mange barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet har. Barn har fortalt oss at de kan mangle motivasjon til å ta imot hjelp, og at det gjelder særlig i de yngste gruppene. Rusproblemer er ofte en sentral del av utfordringsbildet til barn i målgruppen. Mange av barna vi har møtt trekker frem rus som et stort problem, og sier at rus gjør det vanskelig å tenke klart.

Forslaget om at barn på barnevernsinstitusjon skal ha tilgang på ambulant helsehjelp som er rammefinansiert er viktig for at barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet skal få nødvendig helsehjelp. Mange barn i målgruppen vil for eksempel ikke møte opp på et psykologkontor frivillig for å snakke med en fremmed. For at barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet skal få tilstrekkelig helsehjelp må helsetjenestene drive mer oppsøkende virksomhet, og helsehjelpen må være mer fleksibel og gis der barna er.

Helseforetakene har fått i oppdrag å etablere helseteam knyttet til alle barneverninstitusjoner. Vi støtter dette, men etterlyser endringer i det økonomiske rammeverket. Både Sykehusutvalget og Barneverninstitusjonsutvalget anbefalte at teamene skal rammefinansieres, men dette er ikke implementert. En annen finansiering enn innsatsstyrt finansiering er nødvendig for at teamene skal kunne fungere slik at barn som bor på barneverninstitusjon – herunder en del av barna i ekspertgruppens målgruppe – får god nok helsehjelp. Formålet med rammefinansiering er at helseteamene skal kunne arbeide så fleksibelt og helhetlig som barna trenger. Ofte må helsepersonellet reise ut til institusjonen eller møte barna på kafé eller en fritidsarena. Enkelte ganger ønsker ikke barna behandling i det hele tatt, men de ansatte på institusjonene ønsker og trenger råd og konsultasjon på hvordan de skal følge opp barna som bor hos dem. Dagens finansieringsordning i sykehusene understøtter reisevirksomhet og konsultativ virksomhet i for liten grad. Det kan føre til mindre fleksibilitet og treffsikkerhet i tilbudet overfor en svært sårbar gruppe barn.

Vi støtter også forslaget om at barn med alvorlige rusproblemer skal få behandling fra helsetjenestene. Dagens situasjon innebærer at rusproblemer hos barn blitt definert som et atferdsproblem som håndteres i barnevernet. For voksne er rusproblemer definert som helseproblem som ivaretas i helsesektoren. Det er derfor svært få barn under 18 år som får behandling for rusproblemer i helsesektoren. Ifølge en rapport fra Helse Sør-Øst (2021) var 0,5 prosent av de som fikk behandling i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), barn mellom 14–17 år. Det finnes ikke nasjonale tall på hvor mange barn som behandles på BUP for rusproblemer. Tall for et av Norges største sykehus viser at i snitt 22 pasienter i året får en rusdiagnose av totalt ca. 9000 pasienter under 18 år. Ekspertgruppen mener rusproblemer hos barn både er underdiagnostisert og underbehandlet.

Det er en klar sammenheng mellom rusmiddelbruk og kriminalitet, og rus er en sentral driver for kriminelle handlinger. Ekspertgruppen mener økt behandling av rusproblemer hos barn kan bidra til å redusere kriminaliteten.

Vi mener i likhet med barnevernsinstitusjonsutvalget at det fortsatt vil forekomme rus på barneverninstitusjoner, uavhengig av hvem som har ansvar for spesialisert rusbehandling. Derfor er det viktig at kompetansen på rus også er høy i barneverninstitusjonene. I tillegg må de ambulante helseteamene ha kompetanse på rus, slik at de kan bistå barneverninstitusjonene med denne problematikken på en god måte.

Barnevernsinstitusjonsutvalget pekte på at det ikke finnes retningslinjer eller veileder for ROP-lidelser (samtidige rus- og psykiske lidelser) for barn i Norge, og foreslo at en slik må etableres. Ekspertgruppen mener at dette kan være særlig nyttig for barn i målgruppen, og støtter dette forslaget. I retningslinjen bør – i tillegg til å sikre et helhetlig pasientforløp i tråd med de nasjonale forløpene for psykiske lidelser – ansvarsforholdene mellom ordinære poliklinikker i psykisk helsevern (BUP), tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB/TVB Ung), FACT ung, helseteamene knyttet til barnevernsinstitusjonene vurderes. I tillegg må Bufetats ansvar for omsorgsbasen og andre tilgrensende tiltak inkluderes. ROP-forløpet bør ha en multisystemisk utforming som tar høyde for at mange av barna har en annen omsorgsbase enn hjemmet. Oppdraget bør derfor gå samtidig til både Helsedirektoratet og Bufdir.

9.6 Tydeligere retningslinjer for etterforskning av U15-saker

Etterforskningsplikten for politiet gjelder også i saker for barn mellom 12 og 15 år, jf. straffeprosessloven § 224. Om etterforskning iverksettes i saker hvor antatt gjerningsperson er under 15 år, og i hvor stor grad etterforskningen prioriteres, er i dag basert på skjønn i det enkelte tilfelle. Ekspertgruppen mener at kriminalitetsutviklingen for aldersgruppen under 15 år tilsier at det er behov for sentrale retningslinjer som bidrar til prioritering av disse sakene.

Det betydelige skjønnsrommet medfører ulik praksis i politidistriktene. Det er risiko for at etterforskning av saker som involverer barn under 15 år blir nedprioritert til fordel for saker med mulighet for tiltalepotensiale. Kapasitetshensyn kan være en årsak til denne prioriteringen. 440 Det er særlig viktig å etterforske saker med gjerningspersoner under 15 år når det gjelder alvorlige lovbrudd som ran og vold. 441 Av hensyn til rettsikkerheten til de involverte, og etterforskningens kvalitet, mener ekspertgruppen at politi- og påtalemyndighetens ansvar i disse sakene bør tydeliggjøres. Det har betydning for alle som er involverte i disse sakene at sakens fakta blir undersøkt og om mulig avklart. I mange saker vil både antatt gjerningsperson og fornærmede være mindreårige. Politiets oppklaring av hva som har skjedd kan være viktig for oppfølgingen fra hjelpeapparatet for begge parter. Barnas unge alder gjør dessuten at det er særlig viktig at sakene blir tatt tak i raskt. Tydeligere nasjonale retningslinjer vil kunne bidra til klarhet for politiet i hvordan sakene skal håndteres og til raskere oppfølging i blant annet barnevernet, helsesektoren og i konfliktrådet.

Ekspertgruppen viser til nytt rundskriv fra riksadvokaten om prioriteringer for straffesaksbehandlingen i 2025. Et av prioriteringsområdene er barne- og ungdomskriminalitet. Rundskrivet viser til viktigheten av hurtig innsats fra politiet og påtalemyndigheten, samt at politiet deler opplysninger på tvers av sektorer der det er adgang til det. 442 Dette underbygger etter vårt syn også at det er behov for tydeligere retningslinjer for etterforskning av barn under 15 år.

Vi ønsker i tillegg å påpeke at mandatet til Barnehusene i 2024 ble utvidet til å omfatte mistenkte under 16 år i sedelighetssaker. Ekspertgruppen mener at mandatet også burde omfatte mistenkte under 16 år i voldssaker, og at dette vil bidra til at sakene prioriteres hos politiet.

Nærmere beskrivelse av tiltaket

Ekspertgruppen anbefaler at riksadvokaten tydeliggjør i sine retningslinjer i hvilke tilfeller og på hvilken måte politiet skal etterforske saker der antatt gjerningsperson er under 15 år.

Vi mener at det som følge av utviklingen der flere barn under 15 år begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet er grunn til å prioritere etterforskning av disse sakene høyere enn i dag. I hvor stor grad det bør skje må vurderes i lys av hensynet til at politiets etterforskning også kan utgjøre en belastning for barnet som antas å ha begått handlingen. Alderen og utviklingen til barnet må, i tillegg til alvorlighetsgraden av handlingene, inngå i vurderingen av hvilke saker som bør prioriteres for etterforskning. For å dempe belastningen for barnet er det avgjørende at personer som skal gjennomføre slike etterforskninger er oppmerksom på, og har kunnskap om, barnets identitetsutvikling. Det må være tydelig at etterforskningen gjøres for å hjelpe barnet til å gjøre opp for seg, og komme seg ut av et negativt spor. Etterforskningen gjøres ikke for å straffe barnet. En forståelsesfull og alderstilpasset tilnærming fra politiets side kan øke sjansen for at kontakt med politiet bidrar positivt og ikke negativt til barnets identitetsutvikling.

Vi mener det er flere fordeler med et slikt tiltak, enn ulemper. I hovedsak vil tiltaket bidra til større prioritering av saker der barnet er under 15 år. Retningslinjer vil bidra til bedre rettsikkerhet for de involverte og bedre kvalitet i etterforskningen. Blant annet ved at det vil bli større likhet nasjonalt i hvordan politiet håndterer slike saker. Dette igjen vil kunne bidra til klarhet for politiet og til raskere arbeid slik at barna tidligere får den hjelpen de trenger.

I etterforskning av saker hvor antatt gjerningsperson er under 15 år bør politiet ha fokus på om saken kan være egnet for en gjenopprettende prosess i konfliktrådet. Alle saker som fremstår som egnet bør vurderes overført til konfliktrådet. Dette bør omtales i retningslinjene.

9.7 Etablere trygghetsprogrammet i alle politidistrikt

Som vist til i kapittel 5 er det begrenset med tiltak som systematisk følger opp og støtter barn som utsettes for vold og annen kriminalitet. Det gjøres mye godt arbeid, men det er en utfordring at arbeidet ofte ikke er satt inn i et system. Det kan være tilfeldig hva slags oppfølging som gis. Å støtte barn som er ofre for kriminalitet kan bidra til å skape et tryggere samfunn. Når utsatte barn får den hjelpen de trenger, reduseres risikoen for at de utvikler problemer som kan føre til at de selv begår kriminalitet, noe som igjen øker samfunnets generelle trygghet. 443

Trygghetsprogrammet tilbys i enkelte politidistrikt med tilhørende kommuner. Målgruppen er barn under 18 år som har vært utsatt for vold, ran, trusler eller seksuallovbrudd. Det kan bidra til at flere får hjelp slik at de unngår å komme inn i et negativt spor. Som omtalt i kapittel 4 er det ofte en sammenheng mellom det å være utsatt for kriminalitet og det å begå kriminelle handlinger. Trygghetsprogrammet kan være med på å forebygge at fornærmede og usatte barn selv begår kriminalitet, for eksempel som følge av hevnmotiv eller ved at de blir involvert i kriminelle handlinger og miljøer. Barn har rett til beskyttelse mot straffbare handlinger, og det er samfunnets ansvar å sikre at disse rettighetene blir ivaretatt. Tiltak som støtter og beskytter barn som er ofre for kriminalitet, bidrar til å oppfylle disse rettighetene og sikrer at barnets beste er i fokus.

En evalueringsrapport (2022) av det tverrfaglige og tverrsektorielle samarbeidet mellom Oslo kommune og Oslo politidistrikt (SaLTo-modellen) trekker frem trygghetsprogrammet som et godt tiltak. 444

Et motargument som kan anføres mot en landsomfattende utvidelse av Trygghetsprogrammet er at det kan reises spørsmål ved om det er politiet som skal ha ansvaret for tiltak til voldsofre og andre som trenger oppfølging for å føle seg trygge igjen. Noen fornærmede kan for eksempel ha behov for traumebehandling, som må skje i helsevesenet. Politiet har imidlertid en sentral rolle med å forebygge kriminalitet og å sørge for trygghet blant borgerne. Systematisk oppfølging av fornærmede som har vært utsatt for utrygghetsskapende kriminalitet bør etter vårt syn inngå som en viktig del av politiets oppgaver. Slik oppfølging skal ikke komme i stedet for nødvendig behandling og hjelp i hjelpeapparatet. Oppfølgingen skal være et supplement til fornærmede som kan føle på utrygghet som følge av kriminaliteten de har vært utsatt for. Det at politiet tar ansvar for at ofre får hjelp og støtte kan bidra til å styrke tilliten og legitimiteten til politiet i befolkningen. Etter vårt syn er trygghetsprogrammet et tiltak som forsvarer de relativt begrensede ressursene som trengs for å få til et landsomfattende tilbud.

Trygghetsprogrammet kan også bidra til å motivere fornærmede til å delta i en gjenopprettende prosess i regi av konfliktrådet. I en trygghetssamtale kan koordinator informere om muligheten for gjenopprettende prosess i konfliktrådet, og motivere fornærmede til å delta i et gjenopprettende møte i regi av konfliktrådet, se nærmere i kapittel 9.8. Gjenopprettende prosess er et tiltak som kan trygge fornærmede, hjelpe med å plassere skyld og ansvar og slik komme ut av offerrollen for å kunne gå videre. Det forutsetter imidlertid at utøver ønsker en slik prosess samt at konfliktrådet vurderer saken som egnet.

En av fordelene ved Trygghetsprogrammet er den lokale forankringen nærpolitiet har til personer i ungdomsmiljøet og lokalmiljøet. Det å få støtte fra en i politiet eller i kommunen som er kjent i lokalmiljøet, oppleves som trygt for den utsatte og dens foresatte. Dette kan bidra til at flere ønsker å få oppfølging og hjelp via dette programmet.

Det er barnehusene, støttesentrene for kriminalitetsutsatte (SKU) og trygghetsprogrammet som er de systematiserte tilbudene om støtte til fornærmede i dag. I en rapport fra Oslo politidistrikt 445 anbefales det at man ser på muligheten for å utnytte kompetansen som ligger i barnehusene, også opp mot barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. 446 Fordi barnehusene i dag har begrenset med ressurser til å utføre oppgavene som de allerede er tillagt er ikke dette et tiltak som foreslås av ekspertgruppen nå.

Nærmere beskrivelse av tiltaket

Ekspertgruppen mener at alle politidistrikt bør etablere en systematikk som bidrar til at barn som utsettes for kriminalitet tilbys oppfølgning. Vi anbefaler derfor at alle politidistrikt etablerer trygghetsprogrammet. Programmet vil bidra til bedre og mer systematisk oppfølging av fornærmede barn som ikke får oppfølging på barnehus eller via støttesenter.

Tiltaket innebærer at de politidistriktene som ikke har programmet i dag må utarbeide en plan for hvordan programmet kan etableres i sitt politidistrikt. En slik plan må forankres i politiråd. Det innebærer blant annet at politiet må kartlegge om de har tilstrekkelig kompetanse og ressurser (evt. hvordan ressurser kan omprioriteres) for å etablere programmet. Det omfatter også å vurdere hvordan oppgavene i programmet kan organiseres i den enkelte kommune.

Som beskrevet i kapittel 5.3 er trygghetsprogrammet et samarbeid mellom politiet og kommunen og er en del av SLT-samarbeidet. For kommuner der SLT-samarbeidet er på plass bør dette nettverket benyttes for implementering av trygghetsprogrammet. For andre kommuner bør det vurderes nærmere hvordan programmet kan implementeres i samarbeid med kommunene. Det bør tas utgangspunkt i veilederen som er utarbeidet av Oslo, Bærum og Asker ved implementeringen. 447 Det må settes av midler til opplæring/kompetanseutvikling for koordinator og trygghetsguider samt til en evaluering av programmet.

Informasjon som ekspertgruppen har fått fra ulike politidistrikt viser til at trygghetsprogrammet krever relativt lite ressurser. 448 Programmet krever en koordinator i politiet og trygghetsguider. Koordinatoren går gjennom statistikken her uke og vurderer om sakene er egnet for trygghetsprogrammet, og hvem som eventuelt kan følge opp (fungere som trygghetsguide). En trygghetsguide kan blant annet være polititjenestepersoner, ungdomskontakt/utekontakt (oppsøkende tjeneste i kommunen), helsesykepleiere, ungdomsarbeidere eller sosiallærere på skolen. 449 Dersom barnet har en person i kommunen som barnet allerede har en relasjon til, for eksempel ungdomskontakt eller sosiallærer, brukes denne personen.

Det er ofte ikke behov for omfattende og langvarig oppfølging av barn som er utsatt for kriminalitet. For mange er det tilstrekkelig med telefonsamtalen som gis innledningsvis. Oslo politidistrikt opplyser at dette gjelder for litt over halvparten. De påpeker også at telefonsamtalen oppleves som å bli sett og en anerkjennelse for at de har opplevd noe vanskelig. Telefonsamtalen er dermed i seg selv et positivt verktøy i det trygghetsskapende arbeidet. Ofte varer selve oppfølgingen kun noen uker, og vanligvis ikke lenger enn et par måneder. Enkelte saker krever mer omfattende oppfølging. 450 I slike saker er det viktig med tverretatlig samarbeid i oppfølgingen. Politiet kobler på tverrfaglig tilbud gjennom kommunen når de mener det er behov for mer hjelp. Dette kan for eksempel være ulike samtaletilbud eller spesialisthelsetjenesten (BUP). Trygghetsguiden kan i slike tilfeller være den som leder barnet/fornærmede til riktig hjelpeinstans og ivaretakelse. SKU brukes også som sparringspartner i oppfølgingen eller ved at de tar over oppfølgingen. 451

Det er en fordel ved nasjonal implementering at trygghetsprogrammet allerede er etablert i flere distrikter, og at det er utarbeidet veileder med beskrivelser og maler for hvordan programmet gjennomføres i praksis. Dette innebærer at det ikke er behov for å utrede tiltaket nærmere, og at det kan være relativt enkelt for andre politidistrikt å etablere tiltaket. En utvidelse av trygghetsprogrammet bør følges opp med følgeforskning/evaluering.

Figur 9.1 Trygghetsprogrammet – hentet fra Trygghetsprogrammet – En veileder for systematisk oppfølging av unge utsatte for kriminalitet og utsatte for hatkriminalitet

9.8 Utvidet bruk av gjenopprettende prosess i U15-saker

Ekspertgruppen mener at et viktig tiltak som bør benyttes i større utstrekning enn i dag overfor barn under 15 år er mekling (gjenopprettende prosess) som sivil sak i konfliktrådet.

Konfliktrådene tilbyr mekling/gjenopprettende prosess mellom de involverte parter også når straffbare handlinger er begått av barn under 15 år. Disse sakene behandles som en sivile saker. Mekling/gjenopprettende prosess forutsetter at det foreligger samtykke både fra antatt gjerningsperson og fornærmede.

Sekretariatet for konfliktrådene (SFK) har i skriftlig innspill til ekspertgruppen pekt på at gjenopprettende prosesser benyttes for lite for barn under 15 år. De mener det er et potensiale for økt bruk av mekling/gjenopprettende prosess i disse sakene. SFK mener også at det er viktig at egnede saker overføres raskt til konfliktrådet fra politiet etter at saken er påtalemessig avgjort. Ekspertgruppen er enig med SFK i at det bør gjøres grep for å øke antallet gjenopprettende prosesser i U15-saker.

Politiet har i dag ikke hjemmel til å overføre en sak til konfliktrådet uten at det foreligger samtykke til overføringen fra både gjerningsperson og fornærmede.

På tidspunktet for ferdigstillelse av ekspertgruppens rapport arbeider riksadvokaten med et nytt rundskriv om konfliktrådsbehandling, der det kan antas at reglene for overføringer av saker til konfliktrådet blir presisert.

Tall fra SFK for 2024 viser en betydelig nedgang det siste året i antall overførte saker til konfliktrådet fra politiet der barnet var under 15 år. Antallet saker gikk ned fra 808 saker i 2023 til 584 saker i 2024. Det utgjør en nedgang på ca. 28 prosent. Det er uklart hva som er årsaken til nedgangen. Det kan være nærliggende å anta at det er en sammenheng med økt bevissthet i politiet om krav til samtykke for å overføre saker til konfliktrådet. Vi mener det er uheldig at antall U15-saker som overføres til konfliktrådet går ned samtidig som kriminaliteten i denne aldersgruppen synes å være økende, se nærmere omtale i kapittel 3.

Dersom konfliktrådet kan komme tidlig inn i flere saker, kan det bidra til å forhindre at situasjonen rundt barnet eskalerer. Dette vil være viktig både for det enkelte barnet som er berørt, men også for barnets nettverk og lokalsamfunn. Gjennom et gjenopprettende møte vil barnet oppleve at deres handlinger har konsekvenser for andre og få mulighet til å ta ansvar og finne en vei videre. Dette kan i seg selv ha en preventiv effekt. Barna, de unge voksne og voksne innsatte som ekspertgruppen har snakket med, trekker selv frem at barn trenger voksne som hjelper dem til å ta ansvar for sine handlinger. Gjenopprettende prosess er for øvrig trukket frem av FNs barnekomité som et egnet tiltak overfor barn som begår lovbrudd. En slik hjemmel kan også gi ringvirkninger for barn over 15 år, slik at flere kan få mulighet til gjenopprettende prosess.

Nærmere beskrivelse av tiltaket

Vi foreslår at Justis- og beredskapsdepartementet utreder en hjemmel som innebærer at politiet kan overføre saker til konfliktrådet uten samtykke i saker der barnet er under 15 år. Det er en forutsetning for slik overføring at saken er vurdert egnet til mekling/gjenopprettende prosess. Hjemmelen bør klargjøre at politiet kan overføre informasjon om saken til konfliktrådet. Forslaget innebærer at konfliktrådet i flere saker får informasjon fra politiet om mulige saker til mekling/gjenopprettende prosess. Forslaget innebærer videre at konfliktrådet innhenter samtykke fra partene til gjennomføring av mekling/gjenopprettende prosess.

Ved en slik endring bør det være en føring for politiet at de ved oversendelse av saker til konfliktrådet kommuniserer tydelig til partene at mekling i konfliktrådet ikke er en straffereaksjon, men et frivillig tilbud. Politiet bør også kommunisere at de oversender saken fordi de har vurdert at den er egnet, og at konfliktrådet vil ta kontakt med partene for å be om samtykke.

Hjemmel til å overføre saker til konfliktrådet uten samtykke kan bidra til at politiet kan henvise en sak på et tidligere tidspunkt, for eksempel i forbindelse med bekymringssamtale. Det forutsetter god informasjon til partene og en vurdering av egnethet. Dette vil kunne kreve noe kompetanseheving og/eller bevisstgjøring i politiet om konfliktrådets tilbud. Det vil være behov for å utarbeide en rutinebeskrivelse. Det kan for eksempel inngå i retningslinjene som er omtalt i kapittel 9.6. Det er viktig at en gjenopprettende prosess finner sted kort tid etter handlingstidspunktet. Det kan være et aktuelt å innføre vurdering av om saken egner seg for overføring til konfliktrådet som et rutinetrinn i politiets straffesakssystem (BL) for å øke bevisstheten og prioriteringen av å henvise saker til Konfliktrådet.

Endringen forventes å føre til økt saksmengde hos Konfliktrådet. For politiet vil en slik endring i utgangspunktet være en forenkling. Ekspertgruppen mener at fordelene ved tiltaket forsvarer den begrensede økningen i ressursbruken som tiltaket vil innebære.

I tillegg til at det bør innføres en slik hjemmel mener vi at politiet og konfliktrådene gjennom sine utadrettede og forebyggende oppgaver overfor ungdomsmiljøer, skoler og andre aktører i lokalmiljøet bør fokusere mer på å fremsnakke mulighetene som ligger i en gjenopprettende prosess for å dempe konflikter og skape forsoning.

9.9 Etablere lokale hurtigspor i U18-saker over hele landet

Det er en utfordring at det tar for lang tid fra lovbrudd til reaksjon, se nærmere omtale i kapittel 5.3. Både for gjerningsperson, fornærmede og pårørende kan det være svært belastende med tiden som går før saken blir rettskraftig avgjort, og straffegjennomføring eventuelt settes i verk. For å imøtegå denne utfordringen er det avgjørende å redusere tiden som brukes internt i hver etat og i samarbeidet mellom etatene. Rask og effektiv behandling av straffesaker kan bidra til å hindre at gjerningspersonen begår nye lovbrudd i mellomtiden. Lang ventetid mellom lovbrudd og reaksjon kan også forlenge psykologisk stress og usikkerhet for fornærmede og deres pårørende. Både barn og unge voksne vi har snakket med trekker frem at det er viktig med raske konsekvenser.

Som beskrevet i kapittel 5.3.2 er det bevilget midler til tre politidistrikt for å kunne etablere lokale hurtigspor i saker der siktede er under 18 år. Disse midlene kommer i tillegg til midler som er avsatt til lovendringene i konfliktrådsloven, straffeloven og straffeprosessloven mv. Formålet med lovendringene er blant annet at de samlet skal sørge for en mer effektiv bruk av tid både før og etter at reaksjonen er fastsatt. Barne- og ungdomskriminaliteten er et nasjonalt problem. Derfor bør det etableres lokale hurtigspor over hele landet.

Ekspertgruppen støtter justiskomiteens tilråding i februar 2025 om at det innen 2026 legges til rette for implementering av hurtigspor i de resterende politidistriktene, for rask pådømmelse av lovbrudd begått av gjerningspersoner under 18 år. 452

Nærmere beskrivelse av tiltaket

Ekspertgruppen foreslår at det bevilges ytterligere midler som kan sørge for at de resterende ni politidistriktene har mulighet til å etablere hurtigspor, på lik linje med de tre politidistriktene som har fått tildelt midler til formålet. Et hurtigspor innebærer at aktørene i hele straffesakskjeden samarbeider og sikrer gode rutiner for å få en rask straffesaksbehandling. Det vil være behov for både å få på plass flere stillingshjemler i hele straffesakskjeden for å hindre flaskehalser, i tillegg til å etablere gode rutiner for effektivt arbeid. Midlene må fordeles mellom politi, påtale, domstoler, kriminalomsorgen og konfliktrådet. En nærmere utredning er nødvendig for å bestemme beløpet og hvordan midlene bør fordeles.

9.10 Økonomisk støtte til mentorordninger for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet

Ekspertgruppens kunnskapsinnhenting viser tydelig at barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet både trenger og ønsker tett oppfølging. Tett oppfølging og bruk av mentorer har støtte i forskning. 453 Barn og unge voksne som ekspertgruppen har snakket med forteller at de ønsker flere trygge voksne inn i livet sitt. De ønsker voksne som kan følge de opp over tid, som kan støtte, veilede og hjelpe de til å ta gode valg. Barn i målgruppen har ofte erfart ustabile voksenrelasjoner og kan være skeptiske til ny voksenkontakt. Derfor er det viktig at hjelperne (mentorene) er åpne og trygge omsorgspersoner. Relasjonen bør utgjøre fundamentet i det faglige arbeidet og være nøkkelen til å skape tillit, stabilitet og varig positiv endring for barna. Barna og de unge voksne vi har snakket med understreker viktigheten av at den som følger opp forstår miljøet og kulturen som barna vokser opp i. Det vil også bidra til tillit og legitimitet i oppfølgingen.

Det er et bredt spekter av mentorordninger og ulike oppfølgingstiltak i dag, og det er variasjon i hvilke tiltak som er tilgjengelig i kommunene. Slike tiltak tilbys av private og frivillige organisasjoner, i tillegg til at det tilbys av kommuner. Det er også statlige tiltak som tilbyr tett oppfølging. Noen eksempler på gode tiltak som følger opp barn tett beskrives i kapittel 5.5. Vi understreker at dette ikke er en fullstendig liste, men noen eksempler på gode tiltak. Eksemplene viser til at den personlige støtten og relasjonen mellom mentorene og barna er avgjørende for suksess. Mentoren kan gi jevnlig oppfølging og hjelpe barna med å utvikle viktige ferdigheter. Kravene som mentorene stiller til barnet må være tilpasset kvaliteten i relasjonen de har. Dette sikrer at barnet føler seg støttet og forstått, samtidig som de får klare rammer å forholde seg til. Mentorer som samarbeider med andre fagpersoner og gir støtte til familiene vil også bidra til en helhetlig tilnærming til barnets utvikling.

Utfordringen med mange av tiltakene er at de er avhengig av den enkelte kommunes økonomiske situasjon. Det finnes flere statlige tilskuddsordninger som kan gi støtte til oppfølgingstiltak til barn som av ulike grunner faller utenfor. Bufdir har etablert tilskuddsordninger for å stimulere til at det etableres tilbud om tettere oppfølging av barn og unge voksne i kommunene. Konfliktrådet forvalter tre tilskuddsordninger; tilskudd til å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, tilskudd til å forebygge kriminalitet og tilskudd til å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Selv om mange av tiltakene det kan søkes om i disse tilskuddsordningene også kan omfatte ekspertgruppens målgruppe, søkes det gjerne om tiltak til en bredere målgruppe.

Tilskuddsordningene innebærer en søknadsfrist som kommunene må forholde seg til. Søknadene behandles ikke fortløpende gjennom året, og det kan være en relativt lang søknadsbehandling. Det er vanskelig for en kommune å datofeste når de har et barn i sin kommune som har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet og som har behov for tett oppfølging av en trygg voksen.

Ekspertgruppen støtter intensjonen i justiskomiteens tilråding i Innst. 133 S (2024–2025) 454 om flere kommunale samarbeidsprosjekter for én-til-én-oppfølging av barn i faresonen for kriminalitet. Som nevnt over eksisterer det allerede i dag mange gode mentorordninger og tiltak som gir tett oppfølging. Vi mener at kommunene må få støtte til å ta i bruk eller utvide flere av dagens tilbud av mentorordninger og andre tiltak med tett oppfølging. Vi vil understreke behovet for tett oppfølging også for barn som allerede begår lovbrudd, for å hjelpe dem til å komme seg ut av kriminalitet.

Nærmere beskrivelse av tiltaket

Ekspertgruppen anbefaler at statsforvalter får i oppgave å tildele midler til kommuner for å utvide bruken av mentorordninger og lignende oppfølgingstiltak til barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Formålet vil være at kommunen raskt kan få på plass individuell og tett oppfølging fra en trygg voksen som kan veilede og hjelpe barnet med å ta gode valg. Slike oppfølgingstiltak skal overordnet sett arbeide med å redusere drivere for ny kriminalitet og bygge opp under barnets ressurser.

Kommunene kan enten etablere en egen mentorordning i sin kommune eller bruke midlene til å kjøpe slike oppfølgingstjenester fra en privat organisasjon. Mentorordninger som etableres kan også vurderes som et tiltak i ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Ekspertgruppen har fått innspill fra Troms og Finnmark friomsorgskontor om at de ønsker å integrere U16-mentormodellen i Tromsø som et tiltak i straffegjennomføringen. De foreslår å ansette en mentorleder knyttet til straffegjennomføring for å prøve ut dette. Ekspertgruppen støtter økte bevilgninger for å utvide slike tiltak lokalt.

Statsforvalter bør kunne tildele midler fortløpende, og når kommunene har behov for hjelp til å sette i gang slike mentorordninger.

Ekspertgruppen mener det er mest hensiktsmessig at statsforvalteren får ansvaret med å fordele midler etter søknad fra kommunene. Statsforvalter har god oversikt over tilstanden i ulike kommuner, og kan identifisere hvor det er størst behov for tiltak. Dette gjør det mulig å koordinere innsatsen på tvers av kommuner og sikre at ressursene brukes der de trengs mest. Siden statsforvalter har oversikt over kommunene kan statsforvalter også bidra til å fordele ressursene på en rettferdig og effektiv måte. Statsforvalter kan også bidra til at kommuner samarbeider i utviklingen av tiltak, selv om ikke alle etablerer det i sin egen kommune.