14 Særuttalelse (dissens) av Merete Havre

14.1 Om å holde hodet kaldt. Og hjertet varmt. 515

Jeg kan ikke stille meg bak flertallets forslag verken når det gjelder tittel som er valgt, mandatforståelsen, problemforståelsen, situasjonsforståelsen, eller forslag til tiltak. Det samme gjelder hvordan det rettslige og menneskerettslige redegjøres for, og hvordan situasjonsbildet fremstilles. Flertallets forslag opprettholder og forsterker en rekke av de menneskerettslig svært problematiske sidene ved barnevernslovens kap. 3, kap. 10, og kap. 6. Flertallet har også innhentet et for vidt og et for snevert informasjonsgrunnlag til å ta stilling til mandatets forutsetninger. Jeg kan heller ikke stille meg bak hvordan spørsmålsformuleringene til de ulike innspillsaktørene har vært utformet. Det er klart at utvalgets arbeid må underlegges en bred høring, dersom det skal brukes i den videre lovgivningsprosessen. Ingen av innspillaktørene er invitert til innspill på de faktiske foreslåtte tiltakene. Det er viktig at departementene i sin videre oppfølging av dette arbeidet merker seg at flertallet både går langt utenfor det mandatet har bedt oss om å utrede, og at spørsmålene som skulle ha vært utredet, fortsatt står ubesvart. Flertallet tar mål av seg om å ha tilstrekkelig kunnskap og informasjon om alle barn som bor i institusjoner, også de som ikke har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Dette er sterkt problematisk gitt utvalgets sammensetning, og tidspress. Jeg har på ingen måte, gjennom dette hurtigarbeidende utvalgsarbeidet, fått tilstrekkelig kunnskap og informasjon til å foreslå tiltak som rommer alle barn i barnevernsinstitusjoner. Om sammensetningen av utvalget, deler jeg bekymringen både til Advokatforeningen og til FO. Særlig er det problematisk at aktører fra barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere ikke er representert, og at barna selv ikke er representert, når det er barnevernsinstitusjonsfeltet som sådan som utredes av flertallet. Gjennom utvidelsen av mandatet, tilsløres også realitetene bak flertallets forslag, og flertallets forslag må leses varsomt av høringsinstansene. Utvalgets flertall har fortolket mandatet på en slik måte at det vanskeligste og mest sentrale spørsmålet blir stående ubesvart: Hva skal vi som samfunn gjøre med barna som gang etter gang begår personfarlig kriminalitet og utsetter andre for fare, og der barnet er under den straffbare lavalder. Dette er det akutte spørsmålet fra samfunnsperspektivet og debatten denne hurtigarbeidende ekspertgruppen springer ut av. Flertallet unngår imidlertid denne problemstillingen, og tar ikke stilling til om barnevernet bør være institusjonen som verner samfunnet fra barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, eller ikke. Barna vil med flertallets forslag skyves ut av barnevernet, og blir fortsatt hengende i midten uten hjelp fra barnevernet inntil straffesporet tar dem, og samfunnsvernsbehovet for barna under 15 år står uløst.

Det er vanskelig å se at flertallets tittel om «å holde hodet kaldt, og hjertet varmt», er treffende når flertallet opprettholder regelverk som er menneskerettslig svært problematisk, og som gir en høy risiko for at barnevernet dømmes for nye menneskerettsbrudd, med ytterligere omdømmetap for norsk barnevern (Havre, 2023). Norge er allerede dømt i en rekke barnevernssaker i EMD i perioden 2019-d.d.

Som del av Barne- og familiedepartementet (BFD) sin utredning av institusjonsfeltet, har det, i tillegg til institusjonsutvalget, vært satt i verk et treårig forskningsprosjekt på barnevernets enetiltak og rustiltak, utført av Velferdsforskningsinstituttet NOVA i perioden 2021–2023. Jeg har deltatt i NOVA sine forskningsprosjekter. I tillegg har BFD bedt meg om en juridisk utredning av det menneskerettslige handlerom, som ble overlevert departementet i juni 2023. I alle disse tre forskningsprosjektene, er det vist til at dagens regelverk i barnevernslovens kapittel 10 er altfor svakt utformet, og at hjemmelsgrunnlaget er heller ikke er i henhold til Grl. § 113, og ikke kan danne hjemmelsgrunnlag for bevegelsesforbud og låste dører i institusjoner. Det kreves også et langt bedre regelverk om menneskerettsvernet for barn i barnevernsinstitusjoner, skal ivaretas etter den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), FNs barnekonvensjon (BK), og Grl. § 104. De alvorlige menneskerettslige manglene i regelverket, er enda ikke fulgt opp av Barne- og familiedepartementet. Noen av bruddene vil kunne innebære en krenkelse av forbudet mot tortur, nedverdigende og umenneskelig behandling nedfelt i EMK art. 3.

Det er særlig bestemmelsen i bvl. § 10-9 som gir adgang til strenge restriksjoner overfor barna, som er menneskerettslig kritisert i disse arbeidene, og som muliggjør dels grove og alvorlige menneskerettsbrudd mot barn i dagens barnevernsinstitusjoner. Kritikken går blant annet ut på at:

• Det ikke finnes noen maksimale lengdebegrensinger for å ilegge barnet bevegelsesforbud og bevegelsesrestriksjoner (kan føre til krenkelse av EMK art. 5, og BK art. 37b).
• Det ikke finnes forbud mot at flere tvangsmidler kombineres og anvendes til samme tid, samt at det ikke finnes forbud mot bruk av flere etterfølgende tvangsmidler (kan føre til krenkelse av EMK art. 3 og EMK art. 8).
• Kompetansen til å ilegge bevegelsesforbud som fører til at barnet frihetsberøves, er lagt til institusjonene selv, og gir dermed ikke barnet en reell mulighet for domstolsprøving av frihetsberøvelsen slik EMK art. 5, nr. 4 krever.
• At de vidtrekkende tvangshjemlene i bvl. § 10-9 ikke angir hvilke formål som kan legitimere bevegelsforbud, og de andre begrensingene.
• At det ikke finnes regler for når barn kan plasseres i ene- og alenetiltak (kan medføre krenkelse av EMK art. 3).
• At det ikke finnes en særskilt regulering som sikrer at barn som bor i ene- og alenetiltak ikke blir isolert fra sosial omgang med jevnaldrende i den utviklende og sårbare ungdomstiden (krenkelse av EMK art. 3).

Selv om barnevernsinstitusjoner i Norge ikke er innrettet med høye piggtrådgjerder, som i Danmark 516 , har også Norge lukkede barnevernstiltak i dag. Frihetsberøvelsene i lukkede barnevernstiltak er imidlertid mer subtile både i lovgivningen, og i faktisk synlighet. Barnevernsloven differensierer ikke mellom tvangsplasseringer med og uten adgang til frihetsberøvelser, hvilket gjør tiltaksformen usynlig i regelverket. Det gjør også regelverket menneskerettslig og rettssikkerhetsmessig svært problematisk (Havre, 2023), for alle barn i atferdstiltak, som nå også foreslås utvidet også til omsorgsplasserte. I Havre (2023) vises det til følgende graderinger av tvangsplasseringer av barn i barnevernsinstitusjoner, hvor tiltakene fra nivå 5 og oppover, menneskerettslig er å regne som frihetsberøvelser etter EMK art. 5, mens nivå 4 også vil være det etter BK art. 37b. 517

	Nivå 14: Frihetsberøvelse i lukket institusjon i enetiltak/alenetiltak
	Nivå 13: Frihetsberøvelse i lukket institusjon
	Nivå 12: Samtykkeplassert frihetsberøvelse i lukket institusjon
	Nivå 11: Frihetsberøvelse i åpen institusjon i enetiltak/alenetiltak
	Nivå 10: Frihetsberøvelse med sterke bevegelsesbegrensninger
	Nivå 9: Tvangsplassering i ene-/alenetiltak med bevegelsesbegrensninger utover det ordinære innenfor omsorgsansvaret
	Nivå 8: Tvangsplassering i institusjon med bevegelsesbegrensninger utover det ordinære (tvang)
	Nivå 7: Samtykkeplassering i ene-/alenetiltak med bevegelsesbegrensninger utover det ordinære (tvang)
	Nivå 6: Samtykkeplasseringer i institusjon med bevegelsesbegrensninger utover det ordinære (tvang)
	Nivå 5: Institusjonsplassering i ene-/alenetiltak med ordinære bevegelsesbegrensninger (grensesetting under omsorgsansvaret)
	Nivå 4: Tvangsplassering i institusjon med ordinære bevegelsesbegrensninger (grensesetting under omsorgsansvaret)
	Nivå 3: Samtykkebaserte institusjonsplassering med ordinære bevegelsesbegrensninger
	Nivå 2: Institusjonsplassering på omsorgsgrunnlag med ordinære bevegelsesbegrensninger
	Nivå 1: Hjelpetiltak utenfor institusjon

Alle disse formene for frihetsberøvelser er mulig overfor barn i norske barnevernsinstitusjoner med hjemmel i barnevernsloven, og skjer også i praksis. Det er å anta at barn som begår alvorlig personfarlig kriminalitet, utsettes for tiltak i den øvre enden av skalaen. Barna i den spisse enden som begår alvorlig kriminalitet, og som utgjør en samfunnsfare, er trolig i ett av barnevernets 111 enetiltak. Det finnes også eksempler på at barn er i enetiltak med vakthold fra Securitas, og eksempler på barn som i tillegg til å bli frihetsberøvet, også fratas alle muligheter til kommunikasjon med omverden. 518 Barna kan i verste fall være ilagt bevegelsesforbud i hele plasseringsperiodens lengde på 2 år. Norge har derfor gitt anledning til en vesentlig lengre periode med frihetsberøvelser av barn, enn i Danmark, hvor barna gis tre måneders opphold, med mulighet til forlengelse én gang i tre ekstra måneder. I ytterste konsekvens kan barna også isoleres helt fra sosial omgang med jevnaldrende i hele plasseringsperioden.

Dette er en lovgivning som flertallet for stor del foreslår å opprettholde, og også utvide Regelverket skal, etter flertallets syn, også gjelde for de øvrige gruppene av barn i barnevernets tiltak. Ikke bare ligger dette utenfor mandatet å ta stilling til, men det kan også lede til svært uheldige konsekvenser, herunder situasjoner som etter Grunnloven og EMK er å anse som menneskerettighetsbrudd. Stortinget har aldri vært forelagt dette spørsmålet, og gruppen barn dette gjelder, omhandles i dag ikke av bvl. § 10-9. Det er også viktig å være oppmerksom på at flertallets forslag innebærer lukkede barnevernstiltak, både for barna som i dag kan frihetsberøves i barnevernsinstitusjoner, og for barna som i dag ikke kan frihetsberøves, og at flertallets forslag innebærer en betydelig utvidelse av lengden barn, kan være frihetsberøvet i barnevernsinstitusjoner. Dette er sterkt menneskerettslig problematisk.

Bevegelsesforbud og låste dører (lukkede tiltak), mangler også demokratisk legitimitet. Bestemmelsen om dette var tidligere forskriftsregulert, og bestemt av utøvende myndighet alene. Det ble i NOU 2016: 16 anbefalt at bestemmelsene ble løftet til lovsnivå. Da den forrige regjeringen, like før regjeringsperioden gikk ut (juni 2021) bestemte å fremme sak om ny barnevernslov for Stortinget, var ikke institusjonsbarnevernet utredet. Da BFD valgte å la loven tre i kraft 1.1.2023, var arbeidene ikke ferdig. Begge fraksjonene i sosialkomiteen på Stortinget, forutsatte at institusjonsbarnevernet skulle utredes nærmere. Medlemmene i sosiallovkomiteen fra dagens regjeringspartier (SP) og AP, i tillegg til fra SV, anbefalte at kapittel 10 i barnevernsloven ikke skulle lovfestes fordi feltet var rettssikkerhetsmessig problematisk, og var utsatt for kritikk. Den daværende regjeringsfraksjonens medlemmer mente kapittel 10 kunne lovfestes, under forutsetning av at det ble utredet tilstrekkelig. Utredningene startet derfor etter vedtakelsen av loven, og er ikke ferdigstilt fra BFD sin side. Stortinget står ikke fritt, men må følge de menneskerettslige begrensingene. Det vil ikke være forbudt, men kan kun tillates etter strengt definerte regler, formål, og tidsrammer. Enhver igangsetting av bygg som i større grad enn i dag muliggjør frihetsberøvelser av barn i barnevernsinstitusjoner, slik flertallet legger opp til, basert på dagens regelverk, med betydelig utvidet til omsorgsplasserte, anses derfor også som grunnlovsstridig. Bruk av lukkede institusjoner gjennom bevegelsesforbud, eller med låste dører, eller gjennom fysisk inngjerding av barnevernstiltak, berører en rekke etiske, juridiske, barnevernsfaglige, og politiske spørsmål, som S tortinget må ta stilling til etter en betryggende utredning av spørsmålene. Forslag til bygg som i større grad gjør det mulig å låse barn inne i institusjoner øker sjansen for at de menneskerettslige utfordringene materialiserer seg i konkrete menneskerettighetskrenkelser.

Det som er redegjort for av menneskerettslige utfordringer så langt, er utfordringer som er knyttet til hele barnevernsinstitusjonsfeltet, for alle barn i barnevernsinstitusjoner, som med flertallets forslag utvides også vil ramme barn som er omsorgsplasserte i institusjon. Dette kommer da i tillegg til de menneskerettslig problematiske sidene knyttet til det som skulle ha vært utredet, nemlig spørsmålet om en liten gruppe av barn, som begår begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, skal kunne institusjonsplasseres utenfor straffesporet av hensyn til samfunnets behov for vern. Dette er også spørsmålene som står ubesvart etter barnevernsinstitusjonsutvalget sin utredning i NOU 2023: 24, og i Havre (2023), fordi barna her står i et dobbeltspor mellom barnevern og straff. Det er også kun barna som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet som tilhører Barne- og familiedepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet i felleskap. Barnevernsinstitusjonsfeltet tilhører BFD alene. Den hurtigarbeidende ekspertgruppen har vært nedsatt av JD, og med sekretariat ansatt i JD.

Selv om flertallets forslag skjer med et hjertevarmt fokus på å styrke det eksisterende tjenestetilbudet, skjer det dessverre uten omtanke for barna som i dag faller utenfor barnevernets institusjonstilbud, og som med flertallets forslag vil bli flere. Det å ikke utrede denne spesifikke gruppen barn som mandatet omhandler for å finne frem til:

1. Hvem disse barna er,
2. hvorfor de faller utenfor
3. når de faller utenfor, og diskutere om de bør falle utenfor, er ikke å tenke klart.

Det å skyve barna lenger ut av barnevernet, uten å komme med et forslag til hvordan barn kan inkluderes i barnevernet, i et nytt tiltak med ny regulering, er ikke å holde hjertet varmt. Det å ikke sørge for at menneskerettsvernet og rettssikkerheten til de barna dette gjelder blir ivaretatt, er heller ikke å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Om barna ikke gis den muligheten barnevernsinstitusjoner kan tilby for å forsøke å få barnet til å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv, vil heller ikke samfunnsvernet være effektivt, heller ikke på lengre sikt. Flertallet tar ikke på alvor at samfunnet har et behov for å vernes mot barn som begår gjentatt personfarlig kriminalitet, som ofte også rammer andre barn. Flertallet tar heller ikke på alvor at barna under 15 år, uansett blir barnevernets ansvar selv om de har begått personfarlig kriminalitet, og eventuelt også drap. Hva samfunnet skal gjøre for å verne andre borgere og samtidig ivareta barnets rettigheter og interesser, besvares derfor ikke av flertallet. Flertallet opprettholder og forsterker tilsløringene av samfunnsvernsperspektivet bak bestemmelsene i barnevernslovens kap. 4, 6, og 10, selv om flertallet setter som mål å ikke skjule realitetene overordnet, og det vil også her være en høy risiko for at barnevernet dømmes for nye menneskerettsbrudd, og som gjør at problemene i praksisfeltet ikke vil opphøre. I sum vil flertallets forslag verken ivareta samfunnets behov (samfunnsvern), eller barnas behov for vern (barnevern).

Jeg går da over til å se på hvordan situasjonen for barna som står i et dobbelt spor mellom straff og hjelp, best kan beskrives(situasjonsbeskrivelsen), og redegjør for min problembeskrivelse, og forslag til løsning – for denne konkrete gruppen av barn – barna som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, slik at samfunnsvernet kan ivaretas bedre enn i dag, samtidig som barnas behov for sosialpedagogisk hjelp i barnevernsinstitusjoner blir ivaretatt.

14.2 Barna mellom straff og hjelp – et mer bærekraftig liv for seg selv?

14.2.1 Felles ansvar og felles løsninger – når barnet begår personfarlig kriminalitet?

Mindretallets redegjørelse forholder seg til barna mellom de to sporene, som har rett til barnevernets hjelp til å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv, men som av ulike grunner faller utenfor barnevernet, slik at verken barnet eller samfunnet vernes. Samfunnet har et behov for vern mot barn som begår gjentatt personfarlig kriminalitet, og samfunnet har en forpliktelse, både til å forsøke å hjelpe barna ut av et slikt kriminelt løp, og en forpliktelse til å sørge for at ikke flere personer blir ofre for barnets personfarlige kriminalitet. Barna har en rett til at samfunnet forsøker å hjelpe dem å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv, både når det straffes, og hjelpes. Dette gjelder også barna som begår personfarlig kriminalitet, og de vanskeligste barna. Kanskje særlig dem.

I NOU 2023: 24 ble det anbefalt at BFD og JD sammen, måtte se nærmere på hvordan man kan utforme tiltak rettet mot barn som begår alvorlig kriminalitet og hvor samfunnet er i et behov for vern, spesielt i tilfeller der frihetsberøvelse er nødvendig. Mandatet gjelder kun å finne et institusjonstilbud til barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, og hvor samfunnet er i et behov for vern. Det er kun der barn begår personfarlig kriminalitet at samfunnsvernsbehovet utløses, og min fremstilling er avgrenset til denne gruppen.

Institusjonsutvalget anslo at mellom 10 og 20 barn utgjør en fare for andre med utagerende, voldelig atferd og derfor ikke kan ivaretas innenfor barnevernslovens formål og rammer. Det ble foreslått å opprette nye fengselstilbud. Institusjonsutvalget uttalte seg ikke om tiltak for barna under den i dag straffbare lavalder på 15 år. Barnevernsinstitusjonsutvalget foreslo at barna skyves ut av barnevernet, og inn i fengsler.

Utvalget mener også at justissektoren må ta et tydeligere ansvar for en liten gruppe barn som utfordrer samfunnsvernet.

(NOU 2023: 24)

Statsrådene har, istedenfor å skyve flere barn over i straffesporet, valgt å heller se etter løsninger som kan gjøre at samfunnsvernet kan ivaretas bedre utenfor straffesporet, i en ny tiltakstype, innenfor forvaltningen, som også kan ivareta barna bedre enn i dag. Det er bakgrunnen for denne hurtigarbeidende ekspertgruppen. I regjeringens strategiplan «Vårt felles ansvar – ny retning for barnevernets institusjonstilbud» heter det:

«En liten gruppe barn som bor på barnevernsinstitusjon utgjør en alvorlig fare både for seg selv og for samfunnet. Barna trenger ofte både omsorg og helsehjelp, samfunnet behøver vern, og vi mangler et forsvarlig tilbud som kan ivareta behovene på tvers av sektorene. Særlig er det behov for tiltak og klarhet i ansvar for barn under den kriminelle lavalder (15 år) når formålet er samfunnsvern.»

Mandatet gjelder både barna under, og over, 15 år.

14.2.2 Kan barnevernet ha samfunnsvern som mål?

Spørsmålet er da om barna kan ivaretas i barnevernsinstitusjoner, selv med samfunnsvern som mål.

Barnevernsinstitusjonsutvalget (NOU 2023: 24), slo kort fast at ikke alle barn som utøver alvorlig kriminalitet og vold kan gis et forsvarlig tilbud i en barnevernsinstitusjon, slik at samfunnsvernet, eller barna, kan ivaretas i barnevernstiltak. Det er nettopp derfor dette utvalget nå skulle foreslå et tiltak som ivaretar hensynet til sikkerheten til ansatte og barna bedre enn i dag gjennom endrede rammer og regelverk, ikke endring av hvilke barn barnevernet skal hjelpe.

Det ble også lagt til grunn at barna verken var motivert for omsorg eller behandling i institusjon, og at tvangsopphold «i henhold til menneskerettighetene og dagens lovbestemmelse skal avsluttes hvis behandlingen ikke virker», og at flere av barna ikke lar seg behandle. Institusjonsutvalget har lagt feil forståelse av menneskerettighetene til grunn for sitt arbeid. Det er behandlingstankegangen som slår gjennom i institusjonsutvalget, til fordel for det sosialpedagogiske arbeidet som kjennetegner arbeidet i barnevernstiltak. Som påpekt i Havre (2023) er grunnlaget for en tvangsplassering etter EMK art. 5, nr. 1, bokstav d, nettopp å være en institusjon som skal tilby barnet sosial pedagogisk hjelp. Barnet skal ha et sted å bo, lære seg sosiale ferdigheter og generelle livsferdigheter under omsorgen til stabile og trygge voksenpersoner. Barna det er snakk om har nok et behov, på lik linje med andre ungdommer, for helt alminnelig hverdager, og har trolig ikke noe behov av å «bli behandlet». Sosial pedagogisk hjelp kjennetegnes av å gi barna nye muligheter gjennom ulike aktivitetstilbud , skole, arbeidstrening, oppøving av konsekvenstenking, planleggingsferdigheter mv.

Egnethetskriteriet i menneskerettsvernet går ut på at det aktuelle barnevernstiltaket må være egnet til å gi barn slik sosial pedagogisk hverdagshjelp. Fordi egnethetskriteriet ikke skal måles mot «behandling», har jeg anbefalt å ta ut barnevernslovens behandlingsbegrep. Det er dersom en institusjon i innhold og rammer, ikke er egnet til å gi sosial pedagogisk hjelp og støtte i hverdagen at tiltaket ikke er egnet, og følgelig må opphøre.

Det er derfor kun dersom barnet ikke er i behov av mestringsopplevelser, oppøving av konsekvenstenking, trygge voksne, mv. at en frihetsberøvelse ikke kan legitimeres på grunnlag av EMK art. 5, nr. 1, bokstav d. Det er lite trolig at dette gjelder barn som begår alvorlig personfarlig kriminalitet. Dersom et barn utgjør en samfunnsfare gjennom personfarlig kriminalitet har barnet trolig et sinnemestringsbehov, og uansett et behov for å finne alternative måter å leve livet sitt på. Menneskerettsvernet i EMK er derfor ikke til hinder for at barnet fortsatt får barnevernets hjelp til å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv.

Det som imidlertid er et krav menneskerettslig, er å ikke gi opp barn som av ulike grunner faller utenfor, og sikre barnas mulighet til reintegrering etter FNs barnekonvensjon

Bufdir beskriver at barna som utfordrer samfunnsvernet kjennetegnes av manglende motivasjon for å delta i behandling, samt at de kjennetegnes av gjentatte rømninger. 519 Dette kan imidlertid ikke begrunne at barna ikke gis en mulighet for å endre seg. Endringsarbeid, og motivering til dette, tar tid. Barnet kan selvsagt ikke kastes ut av barnevernet, fordi det ikke leverer på forventningen om å bli motivert eller endre seg, så lenge barnet fortsatt har et behov for hjelp. Det ligger i en tvangsplasseringens natur at barna ikke er motivert. Når det er krevende å få barna motivert er det institusjonens ansvar å finne aktivitetstilbud barnet vil la seg motiveres av og som gir barnet mestring. Det ligger også i en tvangsplassering sin natur at barna rømmer når institusjoner innrettes åpent. Det faktum at barnet rømmer kan heller ikke gjøre at barnet ikke blir tatt vare på i institusjon. Også her er det rammene som eventuelt må endres. Ikke barnet.

Spørsmålet er da om barnevernet kan ha samfunnsvern som mål. I ekspertgruppens mandat heter det at barnevernets formål ikke skal endres til å være samfunnsvern, eller til å være straff. Likevel bes det om at det skal sees på om tiltaket med samfunnsvern som mål skal ligge innenfor eller utenfor barnevernet. Spørsmålet er da om barnevernet kan ha samfunnsvern som mål, eller ikke. I NOU 2023: 24 fremsettes det en rekke postulater om at barnevernets ansvar. Postulatene fremsettes som sannheter om hva barnevernet kan, eller ikke kan ha ansvar for når det gjelder samfunnsvern. Begrepene samfunnsvern, og straff blandes også sammen. Det fremstilles også som at menneskerettighetsvernet forbyr barnevernet å ha samfunnsvern som mål, også med henvisninger til mine arbeider. Samfunnsvernsbehovet mot barn som begår alvorlig kriminalitet, blandes også sammen med samfunnskonsekvenser av at barn ikke gis psykisk helsevernshjelp. 520 Videre legges det til grunn at barnevernet ikke har et samfunnsvernsansvar i dag.

Når det gjelder straff og samfunnsvern er formålet klart. Barnevernet skal ikke straffe og et opphold i barnevernsinstitusjon kan aldri være begrunnet i samfunnets behov for vern. Opphold i barnevernsinstitusjonene ha samfunnsvern som resultat, men aldri som formål.

(NOU 2023: 24)

For det første må det skilles mellom straff og samfunnsvern. Samfunnsvernet deles igjen i tiltak med to ulike formål; tiltak med pønal hensikt, og tiltak med avvergende, preventiv og rehabiliterende effekt for samfunnet. Barnevernet kan ikke ha et straffende (pønalt) ansvar. Dette tilhører straffesporet. Det straffes i den hensikt at det skal føles som et onde (Andenæs), som vil være i strid med barnevernets velferdsformål. For det andre legger institusjonsutvalget til grunn at justissektoren må ha ansvar for samfunnsvern uten pønal hensikt, «i tråd med sektorprinsippet». Det er ikke riktig. Det er flere forvaltningsorgan som ivaretar samfunnsvern, utenfor justissektoren, som er regulert i forvaltningsloven. I psykiatrien finnes det også bestemmelser som skal ivareta samfunnsvernet utenfor justissektoren. Og det gis dommer etter straffeloven for ivaretakelse av personer som utgjør en samfunnsfare, der disse ikke kan straffes, som utøves i helseinstitusjoner.

For det andre skal det menneskerettslig være klare skillelinjer mellom tiltak med utelukkende individvernsmål, og tiltak med samfunnsvern som mål. Dette skyldes at tiltak som settes inn ut fra samfunnets normer om forventet adferd, eller samfunnets behov for beskyttelse (samfunnet har en egeninteresse i tiltakene), skal tilkjenne individene økede rettsikkerhetsgarantier, og fordi tiltakene krever harmonisering med de pønale tiltakene. Det er dette som er hele poenget med at Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) inkluderer forvaltningsanksjoner i det menneskerettslige straffebegrepet. Ikke fordi barnevernet, og forvaltningen, ikke kan ha samfunnsvern som mål. Det er barnevernlovens egen internrettslige forutsetning som eventuelt hindrer dette. 521

Det ser da slik ut:

Det er nettopp reguleringen av samfunnsvernet, uten pønal hensikt, som er oversett som kategori tidligere, og som denne regjeringen nå har tatt ansvar for å regulere, gjennom vårt mandat, og som er bakgrunnen for opprettelsen av ekspertgruppen.

For det tredje krever EMK art. 5, nr. 1, bokstav d, at rammene og innholdet i barnevernets tiltak skal være vesensforskjellig fra et fengsel, dersom barn, som ellers ikke kan straffes på grunn av manglende skyldevne, skal kunne frihetsberøves i barnevernstiltak, eller der et barnevernstiltak skal brukes som et mindre inngripende tiltak enn fengsel, og skal legitimeres på dette grunnlag. I tilfeller der hensynet til samfunnsvern gjør seg gjeldende, er det eventuelt BFD selv som skyver fra seg ansvaret for å ikke a ivareta barn, ikke menneskerettighetene.

Så lenge barnevernslovens kap. 3, 4, 6, har en tiltakskategori, med tiltak mot barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, som den fortsatt har, og som flertallet viderefører, dog på litt uklare premisser, har barnevernet i dag ansvaret for å ivareta disse barna (barnevern), der samfunnet er i behov for et vern (samfunnsvern), selv om barn under 15 år ikke kan straffes, så lenge lovbruddene inngår som del av barnevernets sak mot barnet. De menneskerettslige begrensingene for straff etter EMK skal da inntreffe, og barna skal gis sterkere rettssikkerhetsgarantier grunnet denne egeninteressen. Det er derfor ikke et spørsmål om barnevernet skal endre s til et samfunnsvern, som mandatet legger opp til, og som også forutsettes i forarbeidene til barnevernsloven at det ikke skal, men et spørsmål om barnevernets tiltak skal endres fra et slikt vern, med den konsekvens at flere barn skyves ut av barnevernstiltakene

Straffesaker mot barn, etterforskes av politi og påtalemyndighet, fra barnet er 12 år, med det formål at det skal tjene som undersøkelser for barnevernets tiltak etter barnevernsloven, som også understreker samfunnsvernsperspektivet bak tiltaksformen. Beslutningsgrunnlaget for barnevernets tiltak er basert på opplysninger fra politi og påtale om straffbare forhold. Nemnda tar stilling til om barnet har begått de straffbare forholdene i siktelsene, eller ikke. Barnet målstyres i institusjoner på om det klarer å endre sin kriminelle adferd, og barnevernsinstitusjonene målstyres på om dette oppnås eller ikke. Det er heller ikke mulig å komme seg unna samfunnsvernsperspektivet bak en adferdsplassering ved å innlemme de straffbare handlingene i en større kategori. De rettssikkerhetsmessige garantiene gjelder, selv om det også er til et barns beste å ikke begå alvorlig kriminalitet.

Om bestemmelsen tas ut som tiltakstype, uten at et annet organ overtar ansvaret, slik flertallet foreslår, vil enda flere barn stå utenfor barnevernets hjelp til å bygge seg et mer bærekraftig liv. Det er vanskelig å se at dette ikke snarere fører til økning i kriminalitetsbildet, enn til en reduksjon, og at konsekvensen blir at flere barn skyves over i fengsel.

Om det er ment at tiltaksformen inkluderes, innebærer flertallets forslag nå en forsterket tilsløring av samfunnsvernsperspektivet bak barnevernstiltakene. Dette er uheldig, og vil også opprettholde alle de problematiske sidene med uklare forventninger, og roller. Et utvalg nedsatt av Justis, basert på økende kriminalitet, ut fra opplysninger om kriminalitetsstatistikk og kriminalitetspolitikk, kan ikke gis troverdighet på at det utelukkende er tale om individvernsbestemmelse. Det er også uten betydning for barnets behov for hjelp om kriminaliteten er økende, og også uten betydning hvilket omfang og hyppighet kriminaliteten har. En fortsatt tilsløring av samfunnsvernsperspektivet bak barnevernstiltakene som flertallet her legger opp til, gir en høy risiko, for at barnevernet dømmes for nye menneskerettsbrudd. Flertallets måte å bidra til ytterligere tilsløringer av samfunnsvernsperspektivet bak bestemmelsene, er å foreslå å ta bort kriminalitetsalternativet i bvl. kap. 6 og 4.

Dette begrunnes fra flertallets side ved at nemnda ikke lenger bruker kriminalitetsvilkåret i noen stor utstrekning, og det kan da se ut til at flertallet mener at det likevel ikke får noe betydning for samfunnsvernet at det tas bort. At det ikke brukes skyldes i all hovedsak at det er menneskerettslig problematisk å ta den i bruk, og at reglene ikke tidligere er forsøkt harmonisert. Flertallets forslag vil redusere barnets menneskerettsvern, og ikke på noen måte øke rettssikkerheten til barna. Forslaget vil innebære at flere barn vil kunne ilegges både frihetsberøvelser i barnevernsinstitusjoner over lengre tid enn i dag, og ilegges fengselsstraff – og at barnet da frihetsberøves i lengre deler av den sårbare utviklende ungdomstiden enn i dag. Dessuten er det ikke ved nemndas vedtak at samfunnsvernsperspektivet slår gjennom barnevernets tiltak i full blomst, men i akuttplasseringene, som treffes av barnevernets leder alene, eller påtalemyndigheten alene, og inne i institusjonene med ulik praktisering av hva som er samfunnsvern og hva som er individvern etter bvl. § 10-9. Flertallet har ikke undersøkt akuttpraksis. Det foreligger heller ikke vitenskapelige undersøkelser av praktiseringen. Dersom kriminalitetsvilkåret tas bort, vil bruken av akuttplasseringer når barn begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, naturlig skulle gå ned. Dette vil øke samfunnsvernsproblemet når barn under 15 år, begår alvorlig eller gjentatt personfarlig kriminalitet. Frihetsberøvelser i akuttinstitusjoner, er også menneskerettstridig slik de praktiseres, dersom målet på vedtakstidspunktet ikke er å stille barnet for nemnda for en langtidsplassering, jf. EMK art. 5, nr. 1, bokstav d. For at samfunnet skal kunne gripe inn akutt for å hindre ny personfarlig kriminalitet, må uklarhetene rundt samfunnsvern vs. individvern, ryddes opp i. De fleste nemndsledere, barnevernsledere, og påtaleansvarlige, vil trolig føle en moralsk forpliktelse til å ta et barn under 15 år, som har drept, etter å også ha knivstukket flere tidligere, ut av samfunnet, og ikke være bekvem med å sende barnet hjem til middagsbordet hjemme, selv om en akuttplassering eller et enetiltak ikke er til et barns beste. Inne i institusjonene praktiseres bestemmelsene i bvl. § 10-9, ulikt, alt ettersom institusjonene legger et rent individvernsspor til grunn i tråd med bvl. § 10-1, eller om institusjonene foretar en preventiv arrest av barnet for å hindre at barnet begår ny kriminalitet, for både samfunnets, og muligens også for barnas skyld. Vedtakene etter bvl. § 10-9 er ikke undersøkt av flertallet, og unndrar seg også offentlighetens lys. At institusjonene tolker dette ulikt er bekreftet fra innspillaktørene. Den rettslige regelen er her heller ikke sammenfallende med den etiske forståelsen. De fleste ansatte i institusjoner, vil trolig kjenne på en moralsk plikt for å verne samfunnet mot barnets kriminelle aktivitet, og også oppleve det som en del av omsorgsforpliktelsen, selv om en frihetsberøvelse ikke er til barnets beste. Dersom barn skal kunne frihetsberøves for å hindre ny kriminalitet (preventiv arrest av barn), krever dette helt andre vurderinger, og rettssikkerhetsgarantier enn det flertallet legger opp til. Den riktige rettslige forståelsen i tråd med bvl. § 10-1, per i dag, er at barnet ikke kan frihetsberøves preventivt, selv om intensjonen også kan være god av hensyn til barnet, fordi beslutningen også bygger på et samfunnsvernsperspektiv.

Flertallet tilslører samfunnsvernsperspektivet gjennomgående ved å sette barnets behov for hjelp og utviklingsstøtte likt samfunnets behov for kriminalitetsbekjempelse av lovbrudd. Dette er en skremmende utvikling av et allerede sårbart rettsfelt. Selv om tiltakene også har et rehabiliterende fokus, fratar det ikke samfunnsvernsperspektivet bak tiltakene, og forventningene fra samfunnet om at barnet tas hånd om, også for samfunnets skyld.

Flertallet kan derfor ikke høres med at det ikke er samfunnsvern som begrunner barnevernstiltaket, ut fra at det heller ikke er til et barns beste å begå kriminalitet. Det ser også ut til at det er en slik «til det beste for»-tanke som ligger bak Senterpartiets forslag om et Nasjonalt trygghetshus, benevnt som et bo- og rehabiliterings tilbud for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet – et hus som skal trygge barnet mot sin egen kriminelle adferd til barnets eget beste. Dette er trolig det samme som ligger bak de danske sentrene – som i realiteten er fengsler for barn, som benevnes som Center for kriminalitets truede børn – altså barn som er truet av sin egen kriminelle aktivitet. 522 Det advares på det sterkeste mot en utvikling der samfunnets behov for kriminalitetsbekjempelse omskrives eller skjules som del av et velferdstilbud til barn. Mine arbeider om beskyttelsespliktene etter FNs barnekonvensjon kan aldri brukes som støtte for å legitimere frihetsberøvelser av barn, ut fra en til barnets beste tankegang når barn begår kriminalitet, alene som et individvernstilbud. De skandinaviske landene sin måte å bruke barnekonvensjonens krav om beskyttelse av barnet selv til å legitimere frihetsberøvelser av barn, har allerede fått negativ internasjonal oppmerksomhet. I et barnevernsperspektiv er det heller ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er om tiltaket som settes inn, her frihetsberøvelse av et barn, er til et barns beste. En frihetsberøvelse av et barn er aldri til et barns beste. 523 Tiltaksformen er derfor strengt menneskerettslig regulert for alle , også voksne lovbrytere, jf. EMK art. 5, og med et ekstra vern for barn fordi de er i en sårbar utviklingsfase, jf. EMK art. 37b. Barnets behov for hjelp og utviklingsstøtte, er ikke likt samfunnets behov for vern og kriminalitetsbekjempelse.

Det å skjule dette samfunnsvernsperspektivet mer enn i dag, vil ikke endre det menneskerettslig problematiske, som fortsatt vil bestå i praktiseringen av reglene i nemnda. Barnevernsloven dobbeltkommuniserer i dag, og skaper den uklare rolleforventning i praksisfeltet mellom samfunnet og barnevernet. Det skaper en uklar ansvarsfordeling mellom barnevern og justissektoren, og er trolig roten til at barn skyves ut av barnevernet, og en motstand mot å ta grep for å inkludere barna, som både vises i NOU 2023: 24, og av flertallet her. Problemet er etter min mening at terskelen for å få barnevernstiltak er blitt for høy, fordi det ikke tidligere er tatt initiativ til at å samordne barnevernstiltak, og straffeforfølgelse, og at det derfor er flere barn som skulle ha vært i barnevernstiltak, enn det motsatte. At barna har falt utenfor, skyldes at de to departementene ikke tidligere har samarbeidet, og harmonisert tiltakene menneskerettslig, og ikke har adressert samfunnsvernsperspektivet. Før nå. Med dette mandatet. Det er derfor veldig velkomment at denne regjeringen, nå, 25 år på overtid menneskerettslig, har tatt initiativ til en slik samordning. Og desto mer beklagelig, at flertallet ikke ønsker å være med å løse utfordringene.

14.3 Situasjonsbeskrivelsen: Samfunnets sanksjoner mot barn som begår kriminalitet

14.3.1 Underkommunikasjon av tiltakene barna utsettes for i to spor

Med barnevernslovens dobbeltkommunikasjon, følger det også en under kommunikasjon for hvilke tiltak barna faktisk blir utsatt for når de begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Når det utad fremheves at barnevernet ikke tar samfunnsvernshensyn, men kriteriet for tvangsplassering nettopp er basert på samfunnsvernshensyn, underkommuniseres det også hvilke tiltak disse barna utsettes for, fra ulike myndighetshavere, til samme og til ulik tid, også for de samme straffbare forholdene (se situasjonsbeskrivelse).

Tiltakene barna blir utsatt for, er ikke synlig for samfunnet. Sakene skjer ikke i åpne domstoler, hvor pressen har tilgang, og tiltakene fremgår ikke av straffeloven, og behandles ikke i justiskomiteene. Manglende synliggjøring av de faktiske strenge tiltakene barna kan bli, og faktisk blir utsatt for, i de to sporene, til sammen, og hver for seg, utfordrer ikke bare menneskerettsvernet til barna, men underkommuniseres også i det offentlige ordskifte, og ser ut til å skape et politisk debattklima hvor barn sammenliknes med ville dyr fra stortingets talerstol. Disse tiltakene må da synliggjøres. De fremgår ikke samlet i noen lov. De skjer, i forvaltningssporet, i barnas fritid av politiet, i barnas skoletid av skolen, og i barnevernet. I tillegg kommer straffesporet.

I det følgende vil jeg redegjøre nærmere for hvilke tiltak barna kan utsattes for, både fra skole, politi, barnevern, og i straffesystemet.

14.3.2 Forvaltningsaksjonene mot barna

«Mye av problemene mine startet for alvor da jeg ble utvist fra skolen»

Skolen har en rekke tvangsmidler å bruke mot barna etter opplæringsloven kap. 13 om ordenstiltak mot elever som ikke følger skolens normer. Lærere er blant annet gitt anledning til å bruke fysisk makt mot elever i skolen. Bestemmelsen ble innført ved lovendring i 2024 (i kraft 1. august 2024). Skolen har en rett til å bortvise elever fra skolen etter flere eller grove brudd på skolereglene. Elever på 8–10 trinn kan vises bort for inntil tre dager av gangen, men det finnes ingen regler som setter forbud mot påfølgende tiltak mot elevene, eller som setter en maksimal årlig grense for bortvisning. Elever i videregående opplæring kan vises bort for inntil 5 dager av gangen, men for resten av skoleåret dersom regelbruddene er særlig alvorlige. Skolen har også anledning til å pålegge barnet skolebytte dersom oppførselen til eleven går alvorlig ut over sikkerheten eller læringen til en eller flere medelever. Barn jeg har snakket med i fengsel, har fortalt at mye av problemene startet ved utvisning fra skole.

Som del av politiets forvaltningsvirksomhet inngår kriminalitetsforebygging, jf. politilovens § 2. Politiets forvaltningsvirksomhet styres av politilovens regler som ikke skiller mellom barn over og under den straffbare lavalder. Politiloven inneholder ingen særskilte forbud mot bruk av tvangsmidler mot barn, men inneholder særskilte tvangsmidler som kun er rettet mot barn. Politiet har de samme beføyelser og tvangsmidler til rådighet mot barn, som mot voksne. Først ved lovendring i politiloven i juni 2024, ble den generelle grunnlovfestede retten om at alle myndigheter har en plikt til å ivareta barns særlige sårbarhet, tatt inn i politiloven, men ingen konkrete forbud er blitt lovfestet. Barn jeg har snakket med opplever at politiet er rasistiske og bryter inn selv om de ikke har gjort noe galt, og at det gjør at de ofte løper bort, blir fulgt etter og blir lagt i bakken.

«Det er mye fysisk vold altså. Fra politiet. De er veldig rasistiske»

Institusjonsansatte forteller om barn som kommer til dem, hvor politiet er utstyrt med skjold, og annet utstyr, og hvor barna er iført håndjern, spytthetter mv. Dette er også kjent fra media. Det er også satt fokus på fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter som også fremhever at Barneombudet har skrevet flere brev til politiet og Justis- og beredskapsdepartementet om politiets tvangsbruk overfor barn. I 2024 ble det ved lovendring i straffeprosesslovens § 222c, gitt anledning til å pålegge barn over og under 15 år, oppholdsforbud, og politiet ble gitt en tilsvarende rett til å vise eller bringe barnet hjem. Dersom det er grunn til å tro at et barn under 15 år har begått en ellers straffbar handling, kan politiet pålegge foreldre og barn å møte for politiet til en samtale for å forbygge ytterligere lovbrudd, jf. politilovens § 13, tredje ledd. Politiet melder barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet videre til barnevernet som starter barnevernets videre undersøkelser rundt barna. Barnevernet trer ikke i verk av seg selv, og er avhengig av at informasjon fra offentlige eller private meldere for å kunne undersøke saker, og for å sette inn tiltak.

Påtalemyndigheten i politiet har en rett til å akuttplassere barn i barnevernstiltak. Denne hjemmelen fremgår ikke av politi eller påtaleregler, men av barnevernslovens § 4-4.

Når barnevernet får inn saken, har barnevernet hjemmel til å gripe inn med både akutte plasseringer, kortidsplasseringer, og langtidsplasseringer for inntil 2 år mot barn som begår alvorlig og, eller gjentatt kriminalitet, jf. bvl. kap. 6 (tidligere bvl. § 4-24), og bvl. § 4-4 (tidligere bvl. § 4-25). Kriteriet «alvorlige lovbrudd» omfatter blant annet volds- og seksuallovbrudd av alvorlig karakter, mens «gjentatte lovbrudd» blant annet omfatter serier av tyverier, ran og hærverk. 524 Det finnes ingen nedre aldersgrense for slike plasseringer. Barna over 15 år, risikerer også å bli ilagt doble frihetsberøvelser/frihetsberøvende tiltak, for de samme straffbare forholdene, i både barnevernsporet og i straffesporet, slik at den totale lengden barnet frihetsberøves blir lenger enn om kun straffesporet hadde anledning til å idømme fengsel. Barn som faller ut av samfunnets normer i 13–14 års alder, vil kunne risikere å være frihetsberøvet i lukket barnevernsinstitusjon først i to år, og deretter risikere fengselsstraff fra fylte 15 år om barnet begår ny kriminalitet. Ett av barna som i fengsel, har vært frihetsberøvet fra hen var 14 år, og ble raskt overflyttet i fengsel som 16,5 år, og løslates fra fengsel som 17,5 år, etter totalt 3,5 år av den utviklende ungdomstiden i institusjon. I tillegg til denne tiden kommer opphold i akuttinstitusjoner som ikke går videre til tiltak. Barna kan også ha flere slike to ukers perioder, før de plasseres i langtidstiltak, som ikke kommer til fradrag i den senere frihetsberøvelsen. Det samme gjelder dersom barnet er i barneverntiltak istedenfor varetektsfengsling, da dette som hovedregel heller ikke går til fradrag i straffen. 525 Barna frihetsberøves også i barnevernets akuttiltak. Akuttplasseringene er langt mindre rettssikre, ved at de treffes som enkeltvedtak, av barnevernsleder alene, eller av påtaleansvarlig alene. Akuttplasseringene på grunnlag av alvorlig og gjentatt kriminalitet er kritisert av Oppedal.

Det er innhentet statistikk fra Barne- og familieetaten i Oslo sine akuttinstitusjonsplasseringer i 2024. Det er opplyst at tallene er hentet fra BiRK, og det betyr at det kan være usikkerhet knyttet til tallene ettersom noen registreringer kan være mangelfulle. Det fremgår at det i 2024 totalt ble benyttet 175 akuttiltak, fordelt på 134 barn, hvor 27 barn har flere akuttiltak, mens kun 4 av disse er registrert med påfølgende kapittel 6 registeringer. Det er 27 barn som til sammen har 80 akuttplasseringer, mens 4 har gått videre til tvangsplasseringer i institusjon. Snittiden på et akuttopphold er 28,4 dager, snittoppholdstid per barn er 31 dager, men snittiden per barn som har vært akuttplassert flere ganger enn 3, er 65 dager, og snittiden til barna som har vært mer enn 2 ganger plassert er 58,4 dager. Det opplyses at det er noen opphold som er spesielt lange, og som derfor trekker opp gjennomsnittet. Noen barn blir da boende i akuttiltak i måneder. Andelen barn som har mer enn ett akuttiltak er omtrent 20 pst. av barn med akuttiltak. Denne gruppen står for ca. 40 pst. av alle barn med bevegelsesbegrensinger, og om lag 50 % av alle barn med bevegelsesforbud. Barn med mer enn to akuttplasseringer har i snitt 64 dager med bevegelsesforbud.

Det kan derfor være slik at barn frihetsberøves gjentatte ganger i akuttiltak, i tillegg til at det langtidsplasseres i barnevernsinstitusjon for to år, uten at dette skal hensyntas i nemndas behandling av tvangsvedtakene, og at barn er lenge frihetsberøvet akutt.

Akuttplasseringene er i dag i strid med EMK art. 5, nr. 1, bokstav d. Det er kun dersom intensjonen på vedtakstidspunktet er å gi barn et langtidstiltak, at akuttplasseringer skal kunne skje, i tillegg til at det må være særskilte grunner til at man ikke kan vente til etter hovedforhandling.

I tillegg til at barna blir frihetsberøvet i barnevernsinstitusjon, kan, og blir, barna i institusjoner utsatt bla. for mye fysisk maktbruk, kroppsvisiteringer, og ransakinger, ilegges besøksforbud, og kommunikasjonsforbud. I verste fall også i enetiltak, og da sosialt isolert fra jevnaldrende.

Alvorlige funn i tilsyn med barnevernsinstitusjoner

Vår årsrapport for 2024 viser bekymringsfull utvikling på flere områder.

(Statsforvalteren i Østfold, Oslo, Akershus, og Buskerud, nyhetssak hjemmeside, 20. januar 2025)

I et nylig avsluttet forskningsprosjekt vises det til et barn utsatt for 64 kroppsvisitasjoner på 6 måneder. 526 Fysisk maktbruk mot sårbare barn, fra det som skal være deres hjem, er problematisert i flere studier. 527 Slik bruk bryter også ned ungdommenes tillitt, i tillegg til å kunne være direkte skadelig, og vil kunne hindre at barna klarer å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv.

Det kan se ut som om departementet i sitt høringsbrev av 7. april 2024 forsøker å legitimere fysisk maktbruk mot barn som en del av FNs positive forpliktelser, og som en del av omsorgsansvaret for barn i barnevernsinstitusjoner. Dette er også ytterst problematisk. Legitimeringen ser ut til å være forsøkt gjort med forankring i mine arbeider. Min utredning for BFD i 2023 omhandlet ikke spørsmålet om fysisk maktbruk av barn. Fysisk makt mot barn er aldri til et barns beste, og vil også være skadelig for deres utvikling. Jeg har i tidligere arbeider vist at slike tiltak ikke kan ilegges som del av omsorgsansvaret, og dermed vil være forbudt (Havre, 2016).

I noen, svært spesifikke tilfeller er det nødvendig å stoppe barn ved hjelp av fysisk makt av hensynet til barnets eget beskyttelsesbehov der det er fare for at barnets eget liv går tapt (ved overdose, selvskading, selvmordsrisiko) og det vil kunne argumenteres for at det er bedre for barnet at det brukes fysisk makt, enn det motsatte. I andre svært spesifikke tilfeller, vil det også kunne være nødvendig med fysisk makt for å hindre barnet i å skade andre barn og ansatte på institusjoner.

At det anses nødvendig å bruke fysisk makt i noen spesifikke tilfeller, gjør det imidlertid ikke automatisk lovlig å anvende fysisk makt. For at maktbruken ikke skal være straffbar, må de spesifikke tilfellene der det kan anvendes fysisk makt være uttømmende angitt og regulert i lov, jf. Grl. § 113. Flere av tilfellene der det er nødvendig å anvende fysisk makt, og hvor dette i praksis gjøres, dekkes ikke av omsorgsansvaret i bvl. § 10-2, eller gjennom en henvisning til straffrihetsgrunner slik som i dagens bvl. § 10-7. Fysisk maktbruk som vil være nødvendig for å verne samfunnet, er pliktig for alle etter den straffbare avvergingsplikten i straffeloven. Det er kun ved svært alvorlig kriminalitet at denne plikten inntreffer.

I rapporten om barnevernets ene- og alenetiltak, vises det blant annet til ett tilfelle hvor et barn har vært frihetsberøvet i enetiltak og samtidig vært fratatt mobil og internettkontakt i 8 måneder. 528 Gutten dette gjaldt fikk stadig større psykiske vansker, og han ble ytterligere radikalisert, som ikke tjener noe formål. Sosial isolasjon av barn i den sårbare utviklingsfasen, gir barnet liten eller ingen mulighet til å bygge et bærekraftig liv for seg selv. Lukkede enetiltak er et særdeles inngripende tiltak, og i kombinasjon med besøks- og kommunikasjonsforbud som er tillatt etter bvl. § 10-9, tenderer slike tiltak mot torturforbudet i EMK art. 3. Det ble avdekket at antallet barn i enetiltak ikke var redusert, men at tiltaksformen nå ble kalt alenetiltak, og også innebar en mulighet for at andre barn etter hvert kunne flytte inn, men det endrer selvsagt ikke det faktum at det er tale om barn som er i ett tiltak alene, og sier heller ikke noe om hvor lenge barna blir værende alene.

Beslutning om fysisk maktbruk mot barn, avgjøres ved vedtak i politiet, i skolen, i institusjonene, både fengsel og barnevernsinstitusjoner, og rettssikkerheten rundt tvangsbruken er svak. Vedtakene er ikke offentlig tilgjengelig. Barna utsettes for slike tiltak i det som skal være deres hjem, i sin fritid, og på skole. Undersøkelser viser at barna ikke bruker klageadgangen på vedtakene, fordi det likevel ikke nytter å klage. 529 Barna har heller ikke offentlig oppnevnt advokat. I tillegg til at det norske systemet er problematisk holdt opp mot EMK art. 5 og BK art. 37b, er det norske dobbeltsporede systemet også problematisk holdt opp mot retten til en fair trial etter EMK art. 6, og utfordrer også de rettsstatlige verdiene nedfelt i Grunnloven § 96. Som også vist til av flertallet er barnevernstiltak menneskerettslig å regne som en straffereaksjon. Dette betyr at rettighetene i EMK art. 6 også utløses. Barna blir erkjent skyldig i de straffbare forholdene, i en forvaltningsprosess. Bevismaterialet som tilbys barnevernstjenestene for at barnet har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet, kommer fra politiets bekymringsmeldinger, eller fra påtalemyndighetens etterforskning. Dette er like svakt rettssikkerhetsmessig som den danske nyopprettede Ungdomskriminalitetsnemnda. Enhver jurist med respekt for egen faglighet vil vegre seg for å ta stilling til skyldspørsmålet i en forvaltningsprosessform, og dette fører også til at barna kommer for sent inn i tiltakene, fordi man må vente til barnets adferd i tillegg til det straffbare alvorlige, er blitt alvorlig nok. Likevel konstateres det skyld, der dette er en del av saken. Dette utfordrer prinsippene i EMK art. 6, og de norske rettsstatlige idealene vernet i Grl. § 94. En slik prosess for å konstatere at et barn er skyldig i å ha begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd, er i seg selv problematisk. At barn, som skal ha et styrket vern i rettssystemet, heller har et svakere vern enn voksne lovbrytere, for å konstatere skyld, er problematisk mot Grl. § 104, og BK art. 3. Dette er ekstra problematisk når det er tale om sterke frihetsberøvende tiltak mot barn.

Samlet kan barna i forvaltningsprosessene ilegges en rekke forvaltningsanksjoner på grunnlag av kriminelle handlinger, som griper inn barnets personlige og kroppslige integritet, som skal nyte et særskilt vern etter Grl. § 104, og EMK art. 3 og 8, og frihetsberøvelser, vernet i Grl. § 94, og EMK art. 5. Det er å anta at barna som denne utredningen omhandler, og som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, utsettes for en rekke av disse forvaltningstiltakene, både til samme tid, og etter hverandre. Den totale adgangen til maktutøvelse mot barn av hensyn til samfunnets behov for kriminalitetsbekjempelse er derfor svært omfattende mot barn – i forvaltningssporet alene. Disse sanksjonene har alle følbare konsekvenser for barna fra politi, påtale, skole, og barnevern – allerede før vi kopler på straffesporet.

14.3.3 Straffeprosessen mot barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet

Straffesporet består av et etterforskningsspor med muligheter for bruk av ulike tvangsmidler etter straffeprosesslovens regler, ett sanksjonsspor hvor barna ilegges sanksjoner etter straffeloven, og et gjennomføringsspor, hvor gjennomføringen av straffen mot barn reguleres i konfliktrådsloven (ungdomsstraff), samfunnsstraff som reguleres i straffegjennomføringslovens kap. 5, og i straffegjennomføringsloven (fengsel), og i psykisk helsevernloven, ved ilagte særreaksjoner.

Det er ingen kriminell lavalder på 15 år i Norge, men en straffbar (straffri) lavalder for ileggelse av reaksjoner i straffesporet. I tillegg til at barnas utsettes for polisær forfølgelse i forvaltningsporet, har påtalemyndigheten en plikt til å sette i verk etterforskning fra barnet er 12 år. Under 12 år kan påtalemyndigheten velge om etterforskning skal igangsettes. Det finnes ingen nedre aldersgrense verken i lov eller i forskrift for etterforskning av de yngste barna. Etterforskningen av barn under 15 år, skal blant annet tjene som undersøkelser for barnevernets tiltak etter bvl. kap. 4, og 6, om påtalemyndigheten ikke selv setter inn akuttiltak etter kap. 4, som de har anledning til. Påtalemyndigheten kan også forby både barn under og over 15 år, å oppholde seg på et bestemt sted, dersom det er grunn til å tro at opphold på stedet øker faren for at barnet begår en ellers straffbar handling, jf. straffeprosesslovens § 222c. Kun der barnet er over 15 år og ikke samtykker i beslutningen om oppholdsforbud kan det bringes inn for retten, jf. strprl. § 222 c. Oppholdsforbudene kan ilegges for inntil 6 måneder av gangen. Det er ved lovendring 29.november 2024 også gitt en mulighet for påtalemyndigheten å overføre en sak til ungdomsoppfølging i konfliktrådet med varighet fra 120 dager til ett år, uten straffesak og dom i domstolene, når påtalemyndigheten anser straffeskyld bevist, jf. strl. § 71 a, andre, tredje og nytt fjerde ledd, også betinget av erstatning. For barna over 15 år skal etterforskningen også tjene som grunnlag for straffesak. Når barn settes under etterforskning, må de møte i politiavhør. Barn fra 15 år kan utsettes for alle de samme tvangsmidlene som voksne under etterforskning av straffbare forhold, jf. straffeprosesslovens fjerde del. Barn fra 15 år kan også pågripes etter reglene i straffeprosesslovens § 174, annet ledd, og varetektsfengsles etter reglene i straffeprosesslovens § 184, begge jf. strprl. § 170a. Vilkårene for å varetektsfengsle et barn er i sine grunnvilkår de samme som for voksne, hvor det, i tillegg til at det må være «skjellig grunn» til å mistenke barnet for et straffbart forhold som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, må foreligge gjentakelsesfare, bevisforspillelsesfare, eller unndragelsesfare. Terskelen for når barn kan varetektsfengsles er imidlertid satt til «tvingende nødvendig». Det er å anta at barn varetektsfengsles der det er skjellig grunn til mistanke for at barnet har begått personfarlig kriminalitet, men det kan heller ikke utelukkes at barn varetektsfengsles også på andre grunnlag av mindre alvorlig karakter. Barn som varetektsfengsles kan ilegges brev- og besøks, – forbud, eller -kontroll, dersom hensynet til etterforskningen tilsier det. Barn kan ikke ved kjennelse i domstolen ilegges fullstendig isolasjon etter reglene i straffeprosesslovens § 186a, men kan inne i fengslet utelukkes fra fellesskap med andre barn eller de voksne innsatte, jf. strgjfl. § 37. Både voksne og barn, skal løslates dersom varetektsurrogat vil oppfylle målsetningen med fengslingen, jf. strprl. § 170a, og EMK art. 5, nr. 1, bokstav c. 530 Det er imidlertid få eller ingen reelle alternativer til varetektsfengsling når barnevernet skyver fra seg ansvaret for barna. Et av formålene med at barnevernet skal møte i fengslingskjennelser, er å redegjøre for hvilke tiltak barnevernet kan sette inn, slik at barnet kan løslates mot varetektsurrogat. Det er gjennomgående i fengslingskjennelser at barnevernstiltak, ikke settes i stand, slik at barn kan løslates mot varetektsurrogat i barnevernsinstitusjon. I en undersøkelse fra Universitetet i Bergen, er det 68 kjennelser fra Oslo tingrett i 2022 undersøkt, og som omhandler 12 barn fra Oslo tingrett i 2022. 531 Det betyr at en rekke av fengslingskjennelsene gjelder forlengelse av varetektsfengsling av barna. Alle 68 kjennelser har resultert i varetektsfengsling. I undersøkelsen vises det også til at barn på 15 år har vært varetektsfengslet. Den lengste varetektsfengslingen i 2022, var på 6,5 måned. Barna fikk gjennomgående ikke barnevernstiltak som varetektsurrogat.

Det konkluderes om varetektsurrogater:

« I samtlige kjennelser blir barnevernet nevnt som et alternativ i vurderingen av vilkåret om varetekt er ‘tvingende nødvendig’. I svært mange kjennelser brukes det nærmest en standardtekst om hva barnevernet kan tilby. Et eksempel er: ‘Barnevernet har opplyst at de ikke har noen tilbud som både kan ivareta ham og samtidig ivareta de nødvendige restriksjonene.’»

At barn ikke tilbys barnevernstiltak som varetektsurrogat, er menneskerettslig problematisk i lys av regelen om at fengsling av barn skal være siste utvei i BK art. 37b, og som angir et trappestigeprinsipp (Havre, 2015). Fra en fengslingskjennelse i Oslo tingrett fra august 2023, kan følgende gjentatte brudd på bistandsplikten til barnevernet spores. 532

Men de tar ikke imot utagerende ungdommer, fordi de tilbyr gruppebehandling. Høy motivasjon er viktig faktor.

(sitat fra kjennelse i Oslo tingrett, 2023)

Da barnet sto uten barnevernstiltak, og barnet ikke fikk bo hjemme, reagerte han med å forsøke å tenne på huset til moren. Det gjorde at han ved en løslatelse trolig ble overlatt til seg selv. Det heter i kjennelsen: «Dersom han begår ny kriminalitet hjemme hos foreldrene – forutsatt at han i det hele tatt får bo der – er det risiko for at han ender på gaten. Dette øker gjentakelsesfaren». 533 Også 3 måneder etter at det var konstatert brudd på bistandsplikten, var det fortsatt ikke noe tilbud til ham. Det heter: «Barneverntjenesten har opplyst at den per i dag ikke har tilbud som kan ivareta sikkerheten til siktede, de ansatte på en institusjon og omgivelsene for øvrig, men at de er i kontakt med Bufetat for å få på plass et tilbud.» Statsforvalteren hadde da truffet nytt vedtak om at Bufetat brøt sin lovbestemte bistandsplikt da de avviste barnevernets søknad om institusjonsplassering på grunn av hensynet til samfunnsvernet.

Før dommeren konkluderer med at «det eneste argumentet som tilsier at et opplegg utenfor fengsel kan redusere gjentakelsesfaren tilstrekkelig nå, er at siktede har fått en «lærepenge» ved de fire ukene han nå har vært i fengsel. Retten mener imidlertid at fengselsoppholdet og behandlingen han har fått i fengsel ikke har vart lenge nok for at det argumentet skal være avgjørende».

Varetektsfengsling skal for alle, også voksne lovbrytere, være unntaket, ikke hovedregelen, jf. EMK art. 5. For barn skal varetekt av barn kun brukes som «siste utvei», ut fra barnets særlige sårbarhetsbetingelser. Dette er noe annet enn straffeprosesslovens formulering om at varetektsfengsling av barn skal være «tvingende nødvendig». 534 Om regelen om siste utvei skal følges, må samfunnet godta en større risiko både for at saken ikke kan bli oppklart (bevisforspillelsesrisiko), for at barnet unndrar seg straffeforfølgelse (unndragelsesrisiko), og for at barnet gjentar den kriminelle aktiviteten (gjentagelsesrisiko). Samfunnet behøver imidlertid ikke å godta en risiko for at barn gjentar alvorlig personfarlig kriminalitet, som drap, terror, og grov kroppsskade, og som også vil kunne legitimere frihetsstraffer av barn etter dom, men samfunnet må godta en høyere risiko for andre typer av lovbrudd, og at saken muligens ikke blir oppklart. Trappestigeprinsippet er noe annet en proporsjonalitetsnorm som kommer til uttrykk i strprl. § 184, tredje ledd, forsterket til «tvingende nødvendig». 535

Et barnevernstiltak med et godt tilpasset innhold til barnets problematikk, vil blant annet kunne redusere gjentakelsesfare i tilstrekkelig grad, selv om barn ikke låses inne, og slike muligheter finnes, men stilles ikke tilgjengelig fra barnevernets side for denne gruppen av barn. Ved lovendring i 2023 (i kraft 1.9.2024) er det tatt inn en bestemmelse i strpl. § 184 b om varetektssurrogat gjennom oppholdsforbud med elektronisk kontroll, dersom slik gjennomføring utenfor fengsel anses egnet, og dersom barnet og verger samtykker, og etter at andre barn i husstanden har fått uttale seg. Institusjoner må også samtykke. Det er mulig at denne regelen vil avhjelpe problemet med varetektsfengsling av barn noe, men den kommer med en personvernsproblematikk som gjør at det trolig ikke vil skje en sterk reduksjon av barn i varetektsfengsel med denne. Barn som varetektsfengsles ilegges de strengeste restriksjonene inne i fengsel, og mister også en rekke goder som innsatte domfelte har, også de voksne, som skal fremme reintegrering i samfunnet. Fordi noen barn er varetektsfengslet, og noen soner på dom, er derfor også alle barn i fengsel på høysikkerhetsavdelinger. Varetektsfengsling skjer altså før barnet er dømt i en straffesak, for barna over 15 år. Barna under 15 år blir trolig plassert i akuttiltak ved alvorlig personfarlig kriminalitet. I straffesaken må fire grunnleggende krav være oppfylt (straffbarhetsvilkår, jf. straffelovens kap. 3):

1. Det foreligge en lovhjemmel som dekker gjerningen (straffelovens § 14).
2. Det må ikke foreligge straffrihetsgrunner (straffelovens 17, 18 og 19)
3. Individet må ha skyldevne (straffelovens § 20)
4. Individet må ha utvist den nødvendige skyld (§ 21), hvor forsett er satt som det alminnelige utgangspunkt med mindre annet er bestemt.

Skyld skal bevises av påtalemyndigheten for retten, og være hevet over enhver, rimelig og fornuftig tvil. Barn under 15 år mangler skyldevne og straffbarhetsvilkår nr. 3 er derfor ikke oppfylt, slik at barnet skal frifinnes for straff, og kan ikke ilegges straffereaksjoner etter straffeloven, jf. strl. § 20. Dette gjelder også voksne lovbrytere med lav kognitiv kapasitet, og voksne med alvorlige sinnslidelser, jf. strl. § 20. For at straff skal virke individualpreventivt, vil man være avhengig av at individene som ilegges reaksjonen har tilstrekkelig skyldevne (nyttehensyn). Der personer er uten skyldevne anses ikke straff nyttig, fordi det legges til grunn at man da ikke kan forutse konsekvenser av handlingene sine i tilstrekkelig grad slik at straff vil ha en nytteeffekt for samfunnet. Det er altså ikke humanitetshensyn som gjør at vi har en straffbar lavalder på 15 år. Den straffbare lavalder er lik i de tre nordiske landene, Norge, Danmark og Sverige. Danmark har satt ned lavalderen til 14 år, uten at dette fikk noen effekt for kriminalitetsbildet, og Danmark satte denne dermed opp igjen ett år etter. Barn under 15 år, kan ikke ilegges de særlige reaksjonene, dom på tvungent psykisk helsevern, eller dom på tvungen omsorg. Barna blir i slike tilfeller barnevernets ansvar, som ikke har rammer, eller regelverk i dag til å ivareta dette ansvaret, og reglene om barnevernstiltak strekkes. Det er trolig få nemndsledere, som ønsker at en 14 åring som har drept, og tidligere også har knivstukket, skal sendes hjem. Tiltakene strekkes da også, da barnevernet har bistandsplikt når vedtak er truffet.

Barn kan, etter dom, ilegges alle de samme reaksjonene som ungdom over 18 år og voksne lovbrytere. Straffene etter straffeloven § 29 er:

1. fengsel, jf. kapittel 6,
2. forvaring, jf. kapittel 7,
3. samfunnsstraff, jf. kapittel 8,
4. bot, jf. kapittel 9, og
5. rettighetstap, jf. kapittel 10 eller statsborgerloven § 26 a.

I tillegg kan barn idømmes ungdomsstraff, jf. strl. § 29, bokstav d, jf. kap. 8a. Ungdomsstraffen ble innskjerpet med nye regler som trådte i kraft 1. September 2024. De ulike straffene kan kombineres slik at et barn nå kan få en deldom med fengselsstraff og ungdomsstraff. Det er å anta at barn som begår alvorlig eller gjentatt personfarlig kriminalitet, dømmes til fengsel. Minstestraff for drap er for ungdom over 18 år, og voksne 8 år, og som utgangspunkt det samme for barn, jf. strl. § 275, og maksimalt 21 år for ungdom over 18 år, og voksne, men 15 år for barn. Grov kroppskrenkelse og kroppsskade straffes med fengsel inntil 6 år, jf. strl. § 272 og 273, grov kroppsskade inntil 10 års fengsel. Voldtekt straffes med fengsel inntil 10 år, jf. § 291, med en minstestraff på fengsel fra 3 inntil 15 år, jf. strl. § 292, mens grov voldtekt straffes med fengsel inntil 21 år, jf. strl. § 293. Straffen for ran er fengsel inntil 6 år, jf. strl. § 327, grovt ran inntil 15 år, med døden eller betydelig skade på kropp eller helse, inntil 21 år, jf. strl. § 328. Om flere barn avtaler å rane, men ikke gjennomfører dette, kan de straffes med fengsel inntil 3 år. Jf. strl. § 329.

Barn kan idømmes 15 års fengselsstraff, jf. straffelovens § 33, mens ungdom over 18 år og voksne, kan idømmes inntil 30 års fengsel for de mest alvorlige forbrytelsene, normalt maksimalt 21 års fengsel, men kan settes under minstestraff, jf. strl. 80, 1. ledd, bokstav h. Barn kan imidlertid også dømmes til lovens strengeste straff – forvaring, som er en tidsubestemt straff som sones i fengsel. Selv om dette krever helt ekstraordinære omstendigheter, jf. straffelovens § 40, første ledd, siste setning, er det i alt 4 barn som er idømt forvaring de senere årene. Ett av disse barna var akkurat fylt 15 år på gjerningstidspunktet, og var også feilaktig straffedømt som tilregnelig. Selv om det må settes en ytre tidsramme for maksimalt 15 år kan denne begjæres forlenget senest tre måneder før utløpet av forvaringstiden. Minstetiden barnet må være i forvaring i fengsel skal normalt ikke overstige 10 år, men der hvor retten bestemmer en tidsramme på 15 år, kan minstetiden barnet må være i fengsel settes til 14 år. Barnet vil da ikke kunne begjære seg løslatt før det har tilbrakt 14 år i fengsel. Et barn som er 15 år på gjerningstidspunktet, kan da tidligst slippe ut som 29 åring.

Barn fra 15 år på gjerningstidspunktet som var alvorlig sinnslidende, f.eks. i en psykose, eller er høygradig psykisk utviklingshemmet, og som derfor må frifinnes for straffeansvar, kan idømmes overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffelovens § 62, og overføring til tvungen omsorg, jf. straffelovens § 63. Barnet som ble feilaktig dømt til forvaring, ble isteden ilagt en slik særlig reaksjon. Norges bruk av tidsubestemte reaksjoner mot barn er gjentatt kritisert av FNs barnekomite. Det finnes ingen bestemmelser i straffeloven som ivaretar ungdom over 18 år, selv om FNs barnekomite anbefaler at statene anerkjenner at ungdom fortsatt er i en sårbar utviklingsfase frem til 24 år. Når barna kommer i fengsel, er det straffegjennomføringsloven som gjelder for innholdet i fengslene. Vi er da tilbake i forvaltningsporet, med svake rettssikkerhetsgarantier, etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Vedtakene er ikke offentlig tilgjengelig.

Når barna kommer i fengsel, havner barna i høyrisikoavdelinger, som ligger bak murer av stål med piggtråder øverst. Bjørgvin ungdomsfengsel ligger inngjerdet like utenfor voksenfengselet. Eidsvoll fengsel ser ut som et hvilket som helst annet fengsel. Det er ingenting som synlig viser at fengslene, er fengsler der barn ned til 15 år oppholder seg. Ungdomsfengslene er for barn mellom 15–18 år, og ikke for ungdom. Til sammenlikning er de svenske ungdomsfengslene kun for ungdom mellom 18–21 år. Ett barn på 16 år, tok etter overgangen til voksenfengsel som 18 åring, livet av seg i 2023. Det er heller ingen forbud mot at barn også kan innsettes i avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå, dersom spesielle sikkerhetsmessige grunner gjør det påkrevd. I fengsel finnes det en generell bestemmelse om at oppholdet skal tilrettelegges etter barnets behov, i tillegg til at barn skal ha et tverretatlig team som skal ivareta de unges behov under straffegjennomføringen, og forberede tiden etter løslatelse, jf. strgjfl. § 10a, men barna er ikke tilkjent noen særskilte rettigheter ved gjennomføringen av straff i fengsel. Barna skal så langt det er mulig få oppholde seg i friluft hver dag, og har så langt det er praktisk mulig adgang til å delta i arbeid, opplæring, program eller andre tiltak.

Det er all grunn til å være bekymret for om alle ungdomsenhetene i Norge, er og blir tilrettelagt for å ta imot barn. Det er grunn til å være bekymret for om barna får skoletilbud, aktivitetstilbud mv. Fra tidligere er ungdomsenheten på Eidsberg kritisert av Sivilombudet sin forebyggingsenhet som skal forebygge tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, 536 og ungdomsenhetene generelt er kritisert i rapporten «Barn skal ikke i fengsel, men noen barn må. En kritisk studie av ungdomsenhetene i Norge», av forskere på Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter. 537

«De er ikke på skole, om de ikke vil. De sover fortsatt fordi de er våken hele natten»

For innredning av ordentlige barnefengsler tilpasset barns behov for utvikling, bør det sees til Sønderbro i København. Her var musikkrommet et ordentlig musikkrom, og inngikk som en del av det sosialpedagogiske tilbudet til barna, med et bevisst mål om å oppøve logiske ferdigheter ved å spille på diverse instrumenter og lage/produsere musikk, det var bibliotek, sittegrupper, fotball, og basketbaner, alle barna var hadde undervisning gjennom ulike praktiske ferdighetsrom, med kokker, snekkere, elektrikere som ansatte som barna gikk i lære hos. Det ansatte var særlig godt egnet til å arbeide med barn, var dedikerte, og barna så ut til å ha god tillitt til de ansatte.

Det er stor grunn til å være bekymret for om fengselsenhetene i dag ivaretar hensynet til barna godt nok, og dermed gir barna muligheter til å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv, som vil komme samfunnet, og ofre for kriminalitet, til gode.

«Jeg er flink på skolen, jeg drømmer om å bli eiendomsmegler»

Det er også grunn til å være bekymret for om barna får et godt nok psykisk helsevernstilbud, og om barna ikke blir overlatt for mye til seg selv, låst inne på cellene.

«Jeg opplever at de er våkne om natten fordi de har så mye tankekjør etter at de blir låst inn».

Barna skal så langt det er praktisk mulig ha adgang til fellesskap med andre innsatte under arbeid, opplæring, program eller andre tiltak, jf. straffegjennomføringsloven § 17.

Der det få barn i samme fengsel er mulighetene for slikt felleskap reelt vanskelig. Når barna ikke er en del av miljøet utenfor institusjonen gjennom skole, og fritidsaktiviteter, kan de bli sosialisert isolert fra jevnaldrende i den utviklende ungdomstiden.

Barna kan utelukkes helt eller delvis fra fellesskapet, og dermed isoleres. Norge er gjentatte ganger kritisert av den internasjonale komiteen, CPT, for sin bruk av isolasjon i fengsel, senest i rapporten fra 31.januar 2025. Barnevernsadvokat og forsvarer Cecilia Dinardi skrev følgende da rapporten ble lansert (gjengitt med tillatelse):

«Vi har all grunn til å være dypt bekymret – og til å kjenne på skam – over det som nå avdekkes under vår vakt. Rapporten peker blant annet på at den psykiatriske omsorgen for innsatte er sterkt mangelfull. Jeg kjenner også til konkrete tilfeller der mindreårige er plassert i voksenfengsler og ikke mottar den psykologiske oppfølgingen de har et akutt behov for. Dette etterlater dem i en ekstremt sårbar situasjon, noe som er uakseptabelt i et samfunn som hevder å ta menneskerettighetene på alvor. Når det gjelder håndteringen av selvmordsfare, beskriver rapporten bruk av svært problematiske metoder, som plassering i sikkerhetsceller og bruk av fysiske tvangsmidler. Jeg kjenner også her til konkrete tilfeller som involverer mindreårige i voksenfengsler. Dette er barn som blir utsatt for forhold som grenser til umenneskelig behandling, noe som strider mot grunnleggende etiske og menneskerettslige prinsipper. Når vi tillater at slike forhold fortsetter, svekker vi ikke bare tilliten til retts- og fengselssystemet, men også vår felles menneskelighet».

Det finnes ingen lengdebegrensinger for hvor lenge et barn kan utelukkes fra felleskapet. Den vedtatte bestemmelsen fra Prop. 135 L i 2012, om maksimalt 7 dagers utelukkelse, er aldri tredd i kraft.

Det er ingen forbud i straffegjennomføringsloven om innsettelser, eller overføring av barn fra ungdomsfengsel til voksenfengsel. Norge er gjentatte ganger kritisert av FNs barnekomite for at barn settes i fengsel med voksne.

«Du vet, der fikk jeg kjærlighet da. Og ble møtt. Ikke slik politi og barnevern møter oss.»

(barn, i voksenfengsel)

Det finnes ingen forbud mot at barn plasseres i fengsel med voksne, men i forskrift til straffegjennomføringsloven, jf. § 3-4, fjerde og femte ledd, heter det at barn som skal innsettes i fengsel, enten i varetekt eller til straffegjennomføring, skal innsettes i ungdomsenhet, med mindre barnets behov blir bedre ivaretatt i en annen fengselsavdeling og slik plassering er til barnets beste. Jeg er kjent med ett tilfelle av varetekt av et barn i voksenfengsel i den korte tidsperioden utvalget har arbeidet, og at ett barn på dom nettopp var flyttet fra ungdomsfengsel til voksenfengsel fordi hen på natten hadde slått hull i veggen på cellen sin. På spørsmål om hva som var bedre på Ullersmo, var svaret at de « der i det minste hadde betongvegger».

Barn kan ikke tillates å gå fritt omkring i fengselets bygninger eller områder for øvrig, jf. forskrift til straffegjennomføringsloven. At barna ikke fikk være alene ute i fengselsgården, selv om den er omringet av høye gjerder med piggtråd øverst, ble bekreftet av ansatte i på en av ungdomsenhetene ved besøk. Barn kan ilegges alle de samme reaksjonene, og disiplinærsnaksjoner inne i fengsel som voksne domfelte. Det finnes ingen særlige regler som begrenser bruk av tvangsmidler mot dem, men det vises på generelt grunnlag til at hensynet til barnets beste skal vektlegges.

Barna kan utsettes for ransaking og kroppsvisitasjoner, og utsettes for undersøkelser av rom og eiendeler for å forebygge uorden eller straffbar handling. Undersøkelsene kan skje ved bruk av teknisk utstyr, eller hund, visitasjon eller ved kroppsvisitasjon. Barna kan også pålegges å avgi urinprøve, blodprøve mv. for å avdekke bruk av rusmidler. Barnas post skal kontrolleres der barnet er i særlig høy sikkerhetsavdeling, men slik kan utelates dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det. Det samme gjelder telefonkontroll. Om barnet får besøk skal dette kontrolleres, men slikt kan utelates dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det.

Barn kan få motta besøk av nær familie for inntil tre dager av gangen dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig , og også i realiteten praktisk gjennomførbart for familien.

«Det blir for langt for mamma å ta bussen hit for å besøke meg, hun har jo også de andre barna å ta seg av alene»

Barna kan også utsettes for fysisk makt. Videre kan barn bli satt i sikkerhetscelle, sikkerhetsseng eller annet godkjent tvangsmiddel. Slike tvangsmidler kan være håndjern, transportjern, body cuffs, og spyttbeskytter, når det er tvingende nødvendig og mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt, eller åpenbart vil være utilstrekkelig. Barna skal være under kontinuerlig tilsyn. Det finnes ingen lengdebegrensinger for bruk av sikkerhetsseng, men denne skal meldes omgående til regionalt nivå, som tar stilling til om dette kan opprettholdes. Det finnes heller ingen lengdebegrensinger for hvor lenge et barn kan være i sikkerhetscelle, men slik bruk skal meldes etter 24 timer hvor regionalt nivå tar stilling til om tiltaket skal opprettholdes eller ikke. Barn i fengsel kan også ilegges disiplinærreaksjoner, som skriftlig irettesettelse, tap av dagpenger, tap av begunstigelse (TV mv.), utelukkelse fra fritidsfelleskapet eller andre aktiviteter i fritiden for et tidsrom av inntil 20 dager (ved domssoning også tap av adgangen til permisjon i 4 måneder, jf. strfgfl. § 40. Den vedtatte bestemmelsen i § 40, siste ledd, fra 2012, om at barn ikke skal kunne ilegges slike disiplinærsanksjoner, er aldri tredd i kraft. 538 Alle disse reaksjonene kommer trolig i tillegg til fysisk maktbruk som de samme barna er utsatt for i forvaltningssporet fra skole, politi, og i barnevernsinstitusjoner.

Ved overgangen fra fengsel til frihet, er fengselet gitt plikt til a sørge for tilrettelegging. Fra Oslo Economics sin rapport fra 2022 vet vi at livssituasjonen i etterkant av straffereaksjonen, for ungdom som begår kriminalitet, er betydelig dårligere enn for den øvrige befolkningen. Det er imidlertid all grunn til å undersøke nærmere hvorvidt overgangene sikres i alle enhetene, selv om dette etter loven skal skje. Når et barn skal ut av fengsel kan det skje at barnet overflyttes til hybel i hjembyen, og det forventes at barn som har vært i tiltak i store deler av ungdomstiden, skal klare å ta igjen tapt skoletid og manglende sosialisering, i en videregående skole, halvveis ut i skoleåret til de andre elevene. Med litt ekstra hjelp fra biblioteket i hjembyen.

«Ja, det blir nok tøft. Men jeg får lov til å få ekstra hjelp på biblioteket i hjembyen»

Sikring av overgang mellom fengsel og frihet, bør av den grunn også lovfestes som en plikt for barnevernstjenesten, men det må uansett settes fokus på fengselets ansvar og forpliktelser.

Advokatforeningen har over flere år vært sterkt bekymret for bruken av varetektsfengsling av barn. Bruken er også menneskerettslig kritisert i min doktoravhandling om varetektsfengsling (Havre, 2015). Når et barn varetektsfengsles er det kun mistenkt for et straffbart forhold fra politiets side, og kan være faktisk uskyldig i et straffbart forhold. Barnet kan også ha handlet i nødverge eller i nødrett, og skal derfor frifinnes, eller barnet kan ha alvorlige sinnslidelser som gjør at barnet også senere skal frifinnes, jf. strl. § 20. Barnet trenger ikke å ha begått et straffbart forhold av slik alvorlighet at det etter eventuell dom, vil bli ilagt en fengselsstraff. Når barn varetektsfengsles er det ennå ikke foretatt noen personlighetsundersøkelse av barnet, som ellers vil kunne få betydning for avgjørelsen om straff, f.eks. om barnet var utilregnelig etter reglene i straffelovens § 20 fordi det har en alvorlig sinnslidelse, eller er å regne som høygradig psykisk utviklingshemmet. Varetekt er en unntaksregel for alle, også voksne. 539 Hovedregelen er at siktede skal være i frihet frem til vedkommende eventuelt blir kjent skyldig i en domstol, også blant voksne. Den utstrakte bruken av lange varetektsfengslinger av barn utfordrer både prinsippet om siste utvei, og kortest mulig tidsrom i fengsel i BK art. 37b, og den generelle regelen for alle varetektsinnsatte i EMK art. 5, nr. 1, bokstav c. 540 Den gjør også at barnet er i en uviss situasjon, og at barnet ikke får de rettigheter det ville hatt som domssoner, og at barnet både skyves ut av familie, og av skole, som igjen vil kunne forsterke utenforskap som fører til mer kriminalitet. Bruk av varetekt gjør også at barn som ikke skal kunne idømmes ubetinget fengselsstraff likevel er i fengsel.

Også der barnet er i et velfungerende barnevernstiltak når det begår en straffbar handling, vil barnet risikere å bli varetektsfengslet og flyttet til fengsel. Til sammenlikning vil barn som bor i SIS institusjoner under barnevernet i Sverige, alltid bli boende i institusjonen, og alltid få fradrag for barnevernstiltaket i straffen. Det får ikke barn om tiltaket er kommet i stand før varetektsfengslingen i Norge, selv om tiltakene strammes inn i institusjonen, som gjør at barnet totalt sett får en lengre frihetsberøvelse, enn om barnet flyttes til varetektsfengsling (Havre og Holte, 2023).

I varetekt er barna underlagt de strengeste restriksjonene i fengslene, og like strenge restriksjoner som voksne lovbrytere, også der barna er i enhetene for barn. Alle de samme tvangsmidlene som ved soning av fengselsstraffer gjelder, også i varetekt, selv om det ikke er konstatert straffeskyld etter hovedforhandling og dom. Barnet i varetekt, mister imidlertid de få rettighetene som de ville ha hatt under domssoning, som vil gi mulighet for barna til å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv, og dermed også komme samfunnet til gode.

«Det er mye gråt her. Særlig om natten. Jeg savner mamma, og lillesøsteren min. Lillesøster trenger meg»

Det finnes ingen nedre aldersgrense for varetektsfengsling av barn, og barn på 15 år vil derfor kunne varetektsfengsles, og dette skjer også, selv om barnets alder skal være et moment i vurderingen. Det fremgår imidlertid av påtaleinstruksen at det for barn under 16 år, bør forsøkes andre tiltak, f.eks. midlertidig plassering i egnet institusjon under barnevernet, når det er adgang til det, jf. påtaleinstruksens § 9-2, første ledd, første punktum. Jeg er imidlertid kjent med flere barn på 15 som har vært varetektsfengslet.

Der det er stor risiko for bevisforspillelse, vil barn også kunne ilegges brev og besøksforbud, men skal kunne motta besøk av, eller kunne sende eller motta brev fra nær familie, med mindre det foreligger særlige omstendigheter som gjør at barnet ikke får ha kontakt med nær familie heller, jf. strprl. § 186, annet ledd, tredje setning. Selv om barna ikke ilegges noen slike forbud, er barnets rett til kontakt med familie, og andre, uansett begrenset da barna ikke har egne mobiltelefoner eller internettilgang i fengsel.

Barn varetektsfengsles ofte på grunn av gjentagelsesrisiko, som gjør at barnet som oftest blir sittende i varetekt frem til domstidspunktet, hvor dommen ofte kan anses utholdt i sin helhet i varetekt. Når noen varetektsfengsles på grunnlag av gjentakelsesfare, som barn ofte blir, skal forholdsmessighetsvurderingen etter strprl. §170a, skje for hele perioden frem til antatt hovedforhandling og domstidspunkt, fordi gjentakelsesfaren, i motsetning til bevisforspillelsesfare ikke påvirkes av etterforskningen. Dette fører til lange perioder for barn i varetekt, og utfordrer prinsippet om at fengsling kun skal brukes som siste utvei, jf. BK art. 37b. Ett av tilfellene jeg er blitt kjent med i dette utvalgsarbeidet gjelder en 16-åring som trolig blir sittende i varetekt i 7–8 måneder.

Når barn varetektsfengsles kan barnet ikke gis frigang til skole, eller aktiviteter utenfor fengselet, jf. straffegjennomføringslovens § 20, som de ville ha kunnet få dersom de var i fengsel på dom. Barna skal også så langt det er mulig få oppholde seg i friluft hver dag, jf. straffegjennomføringslovens § 22, og har så langt det er praktisk mulig , ha adgang til å delta i arbeid, opplæring, program eller andre tiltak. Kriminalomsorgen kan ikke pålegge barna som er i varetekt å delta i slike aktiviteter. De kan likevel pålegges å bidra til nødvendig renhold og annet husarbeid i fengslet.

Barna kan heller ikke innsettes i fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller i overgangsbolig, slik barna kan etter at de er funnet skyldig i en domstol for den kriminelle handlingen, jf. straffegjennomføringslovens § 11, selv om dette sjelden eller aldri skjer, heller ikke etter dom. Barnet kan heller ikke gis anledning til å gjennomføre fengselsoppholdet i en institusjon, verken i en rusinstitusjon, barnevernsinstitusjon eller en psykisk helseinstitusjon, slik domssonere, også voksne, kan gis anledning til etter dom dersom oppholdet er nødvendig for å bedre barnets evne til å fungere sosialt og lovlydig, eller andre tungtveiende grunner taler for det, jf. straffegjennomføringslovens § 12.

Barnet gis heller ikke anledning til å bli overført til et fengsel med lavere sikkerhetsnivå, eller til overgangsbolig når deler av oppholdet er gjennomført, slik domfelte, og voksne, gis anledning til, jf. straffegjennomføringslovens § 15, annet ledd. Selv om slik overføringen anses hensiktsmessig for å fremme en positiv utvikling og for å motvirke ny kriminalitet.

Barn i varetekt kan heller ikke overføres til gjennomføring av straffen utenfor fengsel når halvdelen av tiden er gjennomført, slik domfelte, også voksne, er gitt anledning til, jf. straffegjennomføringslovens § 16. Selv om formålet med en slik ordning er å sikre en fortsatt særlig positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet, jf. straffegjennomføringslovens § 16.

Barnet som er varetektsfengslet har heller ikke anledning til å gjennomføre oppholdet utenfor fengsel med elektronisk kontroll etter reglene i straffegjennomføringslovens § 16a, slik domfelte, også voksne, har mulighet til. Barnet kan heller ikke gis permisjon fra fengsel, slik domfelte, også voksne, er gitt anledning til, jf. strfgfl. § 33. Oppholdet kan heller ikke besluttes avbrutt, dersom barnets helsetilstand tilsier det, eller når det foreligger særlig tungtveiende grunner, slik domfelte, også voksne, er gitt rett til, jf. strfgfl. § 35. Barnet kan heller ikke løslates på prøve etter 2/3 av lengden av den straffen barnet vil kunne få etter dom, domfelte, også voksne, gis anledning til, jf. strfgjfl. § 42, eller på halvtid dersom det foreligger særlige humanitære grunner for dette, jf. § 42, 4. ledd. Det er derfor en risiko for at barnet også har oversonet en straff dersom etterforskningen og hovedforhandlingen tar tid.

14.3.4 Samlet: Forvaltningsanksjoner og straffesanksjoner

I sum finnes en rekke hjemmelsgrunnlag hvor barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet får innskrenket sine friheter av hensyn til samfunnets behov for vern. Det er å anta at barna i den spissen enden, som begår alvorlig og gjentatt personfarlig kriminalitet, utsettes for de strengeste tiltakene som er til rådighet, og utsettes for fysisk maktbruk både i skole, i barnevernsinstitusjoner, og av politiet, og også en rekke andre tvangsmidler, som på ingen måte, vil virke fremmende på barnets utvikling for å orientere seg mot et liv uten kriminalitet. Barn frihetsberøves både i fengsel og i barnevernsinstitusjoner, på langtid, og akutt, i barnevernstiltak, både over og under den straffbare lavalder, og i straffetiltak, og varetekt der barnet er over 15 år, selv om frihetsberøvelser av barn skal forsøkes unngått, og kun skal brukes som «siste utvei», og for «kortest mulig tidsrom», jf. BK art. 37b. Barna kan risikere å være frihetsberøvet i store deler av den utviklende ungdomstiden. Jeg er kjent med ett tilfelle der barnet har vært frihetsberøvet i tre og et halvt år (fra 14–17,5 år), på den korte tiden utvalgsarbeidet har vart. Summen av dette fremgår ikke av noen statistikker, og summen fremgår ikke i helhet i et eget regelverk. Det unndrar seg dermed offentlighetens lys.

Det er derfor ikke en kriminell lavalder vi har, i betydningen av at samfunnet ikke har muligheter til å reagere når barn under 15 år begår kriminalitet. Det betyr imidlertid at barn under 15 år ikke kan fengsles i ordinære fengsler, men barna kan da berøves sin frihet i inntil 24 måneder, og også med muligheter til re-opphold, og akuttopphold i tillegg. Barna over 15 år, kan i tillegg til alle reaksjonene i forvaltningsporet, idømmes fengsel, og ilegges en rekke tvangsmidler i fengslene, for å ivareta samfunnets behov for kriminalitetsbekjempelse. Summen av sanksjonene i de to sporene vil derfor kunne være at barnet reelt sett er ilagt like strenge reaksjoner som en ungdom over 18 år, og en voksen lovbryter blir ilagt, og utfordrer prinsippet om fengsling for kortest mulig tid, jf. BK art. 37b. Alle barn i fengsel, er også i høyrisikofengsler. Dette i motsetning til hva voksne lovbrytere er, som er et paradoks gitt de særlige reglene for fengsling av barn i BK art. 37b. Samfunnsvernet mot barn som begår alvorlig og gjentatt kriminalitet er derfor i aller høyeste grad ivaretatt i lovgivningen, både mot barna under 15 år som ikke kan straffes, og mot barna over 15 år. Samfunnets behov for vern, trumfer hensynet til barnets beste, gjennomgående. Summen av disse belastningene, både i innhold og prosess, er omfattende.

FNs barnekomité beskriver den utviklende ungdomstiden å vare til 23 år, og beskriver ungdomstiden som en periode med øket ansvar for egne handlinger, men også med en særlig sårbarhet. Både i Sverige, og i Danmark, kan barn som straffedømmes, istedenfor fengsling, få dom på opphold i barnevernsinstitusjon, som i Danmark er vesentlig bedre innrettet enn de norske ungdomsfengslene. I Norge må ungdom over 18 år over til soning i fengsel med voksne fra 18 års dagen. Til sammenlikning er de svenske ungdomsfengslene utelukkende for ungdom mellom 18–21 år, mens barn under 18 år, er i barnevernsinstitusjoner (SIS).

14.4 Problembeskrivelsen: Barna som ikke gis mulighet til å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv

Min utredning forholder seg til den gruppen av barn som i dag kan se ut til å falle utenfor barnevernets gode tiltak, og som ikke får den hjelpen det trenger til å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv, og som ikke vil være et effektivt samfunnsvern. Jeg har da utredet hvem disse barna er, hvorfor de faller utenfor, når de faller utenfor, og diskuterer om de bør falle utenfor.

Barna som gis for dårlig muligheter til å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv gjennom barnevernstiltak er, etter mine undersøkelser barna:

• Som barnevernet ikke vil ha, eller ikke kan ta.
• Som foreldrene ikke makter å ha, og derfor ikke tar.
• Som går inn og ut av barnevernets akuttiltak.
• Som er skjøvet ut av barnevern og over i justis i NOU 2023: 24.
• Som ikke får rett hjelp til rett tid i barnevernet.
• Som varetektsfengsles i høysikkerhetsfengsel, og varetektsfengsles med voksne lovbrytere.
• Som utsettes for doble sanksjoner, og for doble frihetsberøvelser i den utviklende og sårbare ungdomstiden.
• Som soner hele straffen i høyrisikofengsel, uten muligheter til progresjon.
• Som sitter frihetsberøvet, muligens i barnevernets enetiltak inntil to år, uten straffedom.

Det dobbeltsporede systemet fører til at barn under 15 år som begår gjentatt kriminalitet, går inn og ut av barnevernets akuttiltak. Barna over 15 år går inn og ut av varetekt, domssoning og akuttiltak, fengsel, og ulike straffer i konfliktråd, eller i kriminalomsorg, i løpet av den utviklende ungdomstiden. Dette fører til en rekke avbrytelser i relasjoner, mer utenforskap, skole, flyttinger, familie, og trolig også en øket avmakt og motstand mot hjelp, som ikke bidrar til at barna kan bygge et mer bærekraftig liv for seg selv, og derfor ikke et godt og effektivt samfunnsvern. Barn i utvikling trenger trygghet, omsorg, ro, kontinuitet for å få mulighet til å kople seg på et mer bærekraftig liv, gjennom å kjenne på tilhørighet, mestring, og fremtidshåp. Også de vanskeligste barna. Kanskje særlig dem. Barna kan da ikke til stadighet bli straffeforfulgt og utredet med fokus på den negative adferden, og bli sett på som den negative adferden. Barnet kan da ikke prosederes over, gjøres rede for, legges frem for, legges til grunn, i en rekke ulike prosesser. Barna kan da ikke stadig bli utsatt for fysisk maktbruk, kroppsvisitasjoner, fra ulike myndighetspersoner, mens de skyves lenger ut av samfunnets korridorer. Barna kan da ikke sitte i varetektsfengsel i 8 måneder fordi barnevernet ikke vil, eller ikke kan ta imot barna. Barna kan da ikke nektes, eller ikke tilbys, barnevernstiltak til rett tid, fordi departementene ikke tidligere har sørget for å harmonisere straffesporet, og barnevernstiltakene slik menneskerettsvernet krever. Barna kan da ikke tilbys barnevernet hjelpetiltak først når adferdsuttrykkene er blitt svært alvorlige. Barna kan da ikke frihetsberøves i store deler av den utviklende ungdomstiden, også dobbelt i både barnevernstiltak, og fengsler, fordi departementene ikke tidligere har sørget for å harmonisere straffesporet og barnevernstiltakene, slik menneskerettsvernet krever. Barna kan da ikke utelukkes fra sosial omgang med jevnaldrende, fordi barnevernet ikke tar samfunnsvernsansvaret på alvor. Det er all grunn til å være bekymret for et effektivt samfunnsvern når barna ikke får mulighet til å bygge opp et mer bærekraftig liv gjennom barnevernets hjelp.

Dersom samfunnet skal kunne ha en forventning om kriminalitetsnedgang må tiltakene som settes inn, gi barnet bedre livsbetingelser, sikre reintegrering i samfunnet, og hjelpe barna som faller utenfor samfunnets normer med det de strever med, både av hensyn til barnet selv, og for å sikre et effektivt samfunnsvern. Skal dette skje, må barnevernet, ta en større del av ansvaret enn i dag, slik de også har en plikt til etter barnevernsloven, også der barn er vanskelig å motivere og har alvorlige adferdsuttrykk, og særlig da. Barnevernslovens formål er overordnet at barn og unge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Flertallets forslag, vil ikke inkludere disse barna i barnevernets ansvar, og de vil fortsatt ligge utenfor, og mellom sporene, til de fanges opp i fengsel.

At barnevernet er for svakt involvert også etter at barn fengsles, ble påpekt av barnevernsadvokat og forsvarer Cecilia Dinardi, etter at den internasjonale torturkomiteen la frem sin rapport, januar 2025 om uverdige forhold i fengsel ved besøk i Norge, da hun skrev (gjengitt med tillatelse):

«Det er like alvorlig at vi også ser eksempler på at barnevernet ikke i tilstrekkelig grad følger opp mindreårige i varetekt eller under soning. Når mindreårige plasseres i fengsel, ofte under svært krevende omstendigheter, er det avgjørende at barnevernet spiller en aktiv rolle for å sikre at deres behov blir ivaretatt. Når denne oppfølgingen uteblir, svikter samfunnet i å beskytte de mest sårbare blant oss. Mindreårige i fengsel befinner seg allerede i en ekstremt utsatt situasjon, ofte preget av traumer, psykiske helseutfordringer og mangel på støtte fra nettverket rundt dem. Barnevernet har et lovpålagt ansvar med å sikre at disse ungdommene får nødvendig omsorg og oppfølging, men i flere tilfeller ser vi at dette ansvaret blir nedprioritert».

At barna faller utenfor barnevernet, og at det er problematisk, er også vist til fra Barneombudet.

14.5 Behov for nye tiltak og harmonisering: Samfunnsvernet, og heller ikke barnevernet er effektivt

Av flertallets forslag støttes alle forbedringer av fengslene som fengsler barn til gjennomføring av pønale straffereaksjoner mot barn, og bekymringen rundt opprettelse av fengsel på Evje, deles. Det er også helt nødvendig at det skjer endringer i innholdet for barna for å ivareta bestemmelsen i Grl. § 104. Behovet for strømlinjeforming av innholdet i disse enhetene støttes, og flere forbedringer enn det flertallet har nevnt må til. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på de mer skjulte implikasjonene i flertallets forslag som egentlig omhandler forbedringer, men som vil føre til at flere barn enn i dag fengsles. Det er også viktig å være oppmerksom på at forslagene til flertallet, gjennomgående i rapporten, ikke tar barn med ut av straffesporet og fengslene, over i velferdsapparatet, heller ikke de yngste barna. Forslaget innebærer derimot at flere barn skyves inn i fengsler. Det legges også gjennomgående i flertallets forslag til grunn at justissektoren, og også fengslene er en del av velferdsapparatets tilbud til barn og unge på kant med loven, og at de dermed både skal ha et felles ansvar, og en felles problemforståelse og en felles situasjonsforståelse, som barnevernet, og øvrige velferdstjenester har. Dette er ikke riktig. Justis og barnevern, har, og skal ha, helt klare adskilte samfunnsoppgaver – justis skal forebygge kriminalitet for samfunnets skyld, og skal etterforske og straffe barn, for samfunnets skyld. Straff skal være pønalt, og skal være en følbar reaksjon mot barn, for å avskrekke dem og andre barn fra å begå nye straffbare handlinger. Velferdssystemet skal tilby barna goder for barnets egen skyld

Løsningen på utfordringene er imidlertid ikke å putte flere barn i fengsel, slik det kan tyde på at regjeringen ønsker ved opprettelse av Norges største barnefengsel på Evje, og som også ligger bak barnevernsinstitusjonsutvalget sitt forslag i NOU 2023: 24, og som blir konsekvensen av flertallets forslag her. Bruken av varetektsfengsling av barn må reduseres, istedenfor at kapasiteten i enheter som skal ivareta barn økes. Ny forskning om barn i fengsel antyder at fengsling i ung alder har langsiktige negative konsekvenser, og viser en høy tilbakefallsprosent. 541 Ifølge forskerne bak studien understrekes behovet for tidlige intervensjoner og alternative rehabiliteringsstrategier for unge lovbrytere for å redusere risikoen for gjentatt kriminalitet.

Blant barn og ungdom som ble fengslet igjen, så vi at den nye fengslingen var basert på flere domfellelser for vold, rusrelaterte forbrytelser og vinningskriminalitet. Dette kan tyde på en eskalering i både hyppighet og alvorlighet av kriminell aktivitet etter løslatelse. Den økte forekomsten av rusrelaterte forbrytelser kan også antyde økt involvering i rusbruk

(Skjærvø, I. & Bukten, A. (2025))

Det er derfor et stort behov for å sørge for at samfunnsvernet blir mer effektivt, gjennom nye tiltak, ny organisering, og nytt regelverk, slik at barnevernets og barnevernsinstitusjonenes ansvar for barn i konflikt med loven blir tydelig og eksplisitt.

Flertallet legger til grunn at det ikke er mulig å rigge tiltak med samfunnsvern som mål innenfor barnevernet, og at det heller ikke med ny lovregulering, nye bygg, nye mandat, og ny regulering, skal kunne være mulig. Hele poenget med nye utredninger er nettopp å løse utforingene som har oppstått med det gamle systemet. Det har vært et krevende mandat å skulle oppfylle menneskerettslig. Det er imidlertid ikke riktig at samfunnsvernet ikke kan ivaretas bedre enn i dag, også innenfor mandatets strenge rammer. Utvalgets flertall velger bort løsningen hvor det sikres at barn ikke skyves over i straffesporet, men kan ivaretas i barnevernstiltak. Løsningen er likevel fullt mulig, og vil også hindre fremtidige menneskerettsbrudd, og sikre at barnas rettssikkerhet ivaretas bedre enn i dag.

Måten å løse dette på, også for å sikre at barnevernet har barnets tillitt på at tiltaket kun ønsker å hjelpe, er å splitte kompetansen til å tvangsplassere på bakgrunn av samfunnsvernet, og kompetansen til å sikre barnets beste i gjennomføringen av tiltaket, og slik dele ansvaret mellom departementene. Dette vil skape klare ansvarsdelinger, sikre at barn, også de vanskeligste, får barnevernets støtte, at bruken av akuttplasseringer og varetekt reduseres, og at barna får lengre og mer robuste tiltak, istedenfor å utsettes for en rekke, ulike tiltak fra ulike myndighetspersoner, til samme, og til ulik tid. Det er etter min mening barnevernsinstitusjoner som skal ha ansvaret for barna i gjennomføringen av tiltaket i institusjoner, selv om inngangen er samfunnsvern. Dette er også barneombudets syn. For å løse spørsmålet er det fra flertallets side, innhentet både et for snevert, og et for bredt informasjonsgrunnlag. I spørsmålet om det skal tillates lukkede tiltak, eller ikke, hvilket innhold de bør ha for å sikre at tiltakene treffer barnas behov for å bygge et mer bærekraftig liv for seg selv, og hvordan sikkerheten best kan ivaretas for ansatte og barna i tiltakene, må vurderes i fellesskap med aktørene fra barnevernsinstitusjonsfeltet, og med barna selv. Min faglige kompetanse er utelukkende juridisk, og jeg kan kun bidra med hva som er menneskerettslig nødvendig av endringer i dagens tiltaksrekke, hva som er mulig å sette inn av tiltak (menneskerettslig handlerom), og hvordan rammene og innholdet av tiltakene må være for å oppfylle menneskerettsvernet i BK art. 37b, og i EMK art. 3, 6, 5, og 8, og tilleggsprotokoll nr. 7, art. 4. Det må derfor oppnevnes et nytt utvalg, med aktørene fra feltet, som sammen ser på hvordan et slikt tiltak skal rigges, om tiltaket skal være lukket, også fysisk lukket, og hvilket innhold et slikt tiltak skal, og må ha.

Det er et stort behov, både menneskerettslig, og rettssikkerhetsmessig å etablere et barnevernstiltak utenfor straffesporet, med en særskilt regulering. Det er derfor sterkt å beklage at utvalget nå ikke kunne komme med et samlet forslag som ivaretar samfunnets legitime behov for å verne samfunnet, gjennom en harmonisert forståelse med hensynet til barns særlige sårbarhetsbetingelser, slik FNs barnekonvensjon krever når barn begår kriminalitet (Havre og Holte, 2023).

14.6 Anbefaling:

• Det anbefales å opprette et nytt utvalg som ønsker å løse mandatets forutsetning om mer effektivt samfunnsvern i et forvaltningsspor, innenfor eller utenfor barnevernet, for bedre å sikre samfunnet der barn begår alvorlig personfarlig kriminalitet, og for å sikre at barnas behov blir ivaretatt.

Et nytt utvalg må være langt bredere sammensatt enn det dette utvalget har vært, og må i tillegg ha med aktører fra barnevernsinstitusjonsfeltet, og være representert av barna selv.

I tillegg anbefales det:

• Å lovfeste et særskilt straffebud i straffeloven for voksne (over 18 år) som bruker barn til å utføre kriminell aktivitet.
• Å lovfeste barnevernets ansvar for barn i konflikt med loven, og barnets rett til mentorordninger, og hjelpetiltak som reduserer barnet levekårsutfordringer, samt påse at det er barnevernspedagoger og sosionomer, i skoler, på fritidsklubber mv.
• A påse at barn i fengsel får skole, aktivitetstilbud mv., og snarlig sette inn tilsyn i fengslene fra Barneombud og Sivilombudets forebyggingsenhet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, og at Evje fengsel følges tett av disse
• Å sørge for at politi som deltar i forebyggende arbeid, ikke kan dele opplysninger videre til etterforskning, som del av fvl. § 13. Dette innebærer også at politiets datasystem endres og sikres mot videredeling. Eventuell muntlig meddelelse fra politiet til påtale, må da også straffebelegges, for at det skal bli realitet i et slikt delingsforbud, om politiet skal kunne gis informasjon fra velferdssystemet om barnets kriminelle aktivitet
• Å lovfeste ungdommers rett til ungdomsfengsel etter 18 år.