11 Endringer i barnevernsloven

11.1 Ekspertgruppens vurdering av behovet for lovendringer

Vi foreslår i dette kapittelet endringer i barnevernslovens regulering av opphold på barneverninstitusjon.

Mandatet gjelder tiltak for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Noen av barna i denne målgruppen har i en periode behov for et opphold i en barnevernsinstitusjon. Det er behov for lovendringer som bidrar til at disse barna får bedre og mer tilpasset hjelp og beskyttelse under institusjonsoppholdet. Det er også behov for å styrke barnas rettssikkerhet og rett til medvirkning ved etableringen av institusjonsoppholdet, og under oppholdet.

Endringene som foreslås vil også ha betydning for barn i barnevernet som ikke begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Alle barn som bor på institusjon, må få individuelt tilpasset hjelp og beskyttelse. Det gjelder uavhengig av hvilke livsutfordringer barnet har, og hvilke handlinger barnet har begått. At alle barn som trenger et opphold på institusjon får god nok hjelp og beskyttelse virker også forebyggende mot kriminalitet.

Hovedprinsippene for lovendringene er: Barn skal få bedre og mer individuelt tilpasset hjelp. Barnets beste skal være styrende for om det skal være et institusjonsopphold, lengden på oppholdet og for begrensninger og inngrep overfor barnet. Tiltakene skal være forholdsmessige. Rettsikkerheten til barna og deres rett til medvirkning skal styrkes. Endringene skal dessuten bidra til forenkling og harmonisering av regelverket.

Forslaget innebærer at alle opphold i barnevernsinstitusjon skal avgjøres av barneverns- og helsenemnda. Saksbehandlingen i nemnda vil bero på grunnlaget for institusjonsoppholdet. For eksempel kan opphold basert på samtykke reise færre spørsmål og problemstillinger enn opphold uten samtykke. At nemnda skal behandle alle saker om institusjonsopphold, også saker der barn eller foreldre har samtykket, styrker rettsikkerheten og barns rett til medvirkning betydelig.

Vilkårene for opphold på institusjon uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2 foreslås endret. Formålet med endringen er å tydeliggjøre at det er barnets behov for omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse som er avgjørende for om barnet skal ha et institusjonsopphold. Spørsmål om straffeskyld bør ikke være relevant. Vi foreslår derfor at kriminalitetsalternativet i bvl. § 6-2 første ledd bokstav a tas ut av loven. På den måten kommer det enda klarere frem at tiltak etter barnevernsloven har et annet formål enn straff og samfunnsvern, nemlig å gi barnet rett hjelp til rett tid. Vurderingstemaet som foreslås – «barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte» – synliggjør på en bedre måte hva som er det sentrale grunnlaget for å treffe vedtak etter barnevernsloven. At barnet begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet er en form for skadelig handlemåte som kan utsette barnets utvikling for alvorlig fare. Formålet med et opphold på en barnevernsinstitusjon vil i slike tilfeller være å hjelpe barnet til å komme ut av en kriminell løpebane eller et kriminelt miljø som er skadelig for barnets utvikling.

For å ivareta omsorgen og beskytte barnet kan det i noen tilfeller være nødvendig å vedta inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon. Barnevernsloven § 10-9 åpner i dag for at institusjonen kan treffe vedtak om slike inngrep overfor barn som bor på institusjon med hjemmel i bvl. §§ 4-4, 6-1 eller 6-2. Svakheten ved dagens regulering er at loven fokuserer på hjemmelsgrunnlaget for institusjonsoppholdet, som kan være tilfeldig, og ikke på barnets individuelle behov for omsorg og beskyttelse. Det fører til at noen barn som utsetter egen utvikling for alvorlig fare ikke får tilstrekkelig beskyttelse under institusjonsoppholdet. Vi foreslår derfor at spørsmålet om institusjonen skal ha adgang til å vedta inngrep etter bvl. 10-9 skal vurderes ved etablering av alle institusjonsopphold, og at det skal avgjøres ut fra barnets individuelle behov.

Det foreslås samtidig at myndigheten til å treffe vedtak om at institusjonen skal ha adgang til inngrep etter bvl. § 10-9 legges til barneverns- og helsenemnda. At det åpnes for at inngrep etter bvl. § 10-9 kan vedtas for noen flere barn som trenger beskyttelse, møtes dermed med styrkede rettssikkerhetsgarantier for barnet. Vilkåret for at nemnda kan gi institusjonen adgang til inngrep etter bvl. § 10-9 foreslås å være at det «ellers er grunn til å frykte at barnet vil utsette sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte». Det lovbestemte vilkåret og nemndas prøving vil føre til riktigere og mer individuelt tilpasset bruk av inngrep. Konkrete beslutninger om inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon skal fortsatt tas av institusjonen som utøver omsorgen for barnet. Barnet kan som i dag klage på institusjonens vedtak til statsforvalter. Samlet sett styrker dette rettssikkerheten til barnet.

For å styrke barnets rettsikkerhet ytterligere foreslår vi at vedtak som kan utgjøre en frihetsberøvelse skal forelegges barneverns- og helsenemnda for kontroll hver fjerde måned. Forslaget om periodisk kontroll gjelder vedtak om opphold i institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2, og alle vedtak der nemnda har gitt adgang for institusjonen til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon etter bvl. § 10-9. Lovendringen vil medføre en vesentlig styrking av barns rettssikkerhet sammenlignet med dagens ordning. I dag kan det potensielt treffes vedtak som innebærer frihetsberøvelse med varighet på 12 måneder uten ny rettslig prøving av vedtaket i oppholdsperioden.

Etter gjeldende bvl. § 6-2 tredje ledd kan et behandlingsopphold i institusjon vare i inntil 12 måneder. Vedtaket kan i særlige tilfeller forlenges i ytterligere 12 måneder. Adgangen til forlengelse er snever og brukes sjeldent. Dagens regulering fører til at noen barn ikke får nok tid i institusjonen til å få hjelp til å komme ut av et handlingsmønster der barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. For andre barn kan oppholdet i institusjonen vare for lenge fordi vedtaket gis en varighet på 12 måneder uten ny rettslig prøving. Ekspertgruppen foreslår at tidsgrensen på 12 måneder oppheves, men at det fortsatt skal være en ytre grense for opphold på 24 måneder. Forslaget om oppheving av grensen på 12 måneder må ses i sammenheng med at vedtakene skal kontrolleres av nemnda hver fjerde måned. Den periodiske kontrollen hver fjerde måned vil fange opp tilfeller hvor barnet ikke lenger oppfyller vilkårene for opphold på institusjon uten samtykke. Det fører til at varigheten av oppholdet i større grad blir tilpasset barnets individuelle behov.

Ekspertgruppen foreslår i dette kapittelet endringer i barnevernsloven:

I den videre fremstillingen redegjør vi i kapittel 11.2 for forslag til lovendringer i barnevernsloven som Barne- og familiedepartementet har hatt på høring, og som vi hovedsakelig støtter. I kapittel 11.3 redegjøres det for forslaget om endring i vilkårene for opphold på institusjon uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2. Forslaget om at adgangen til å vedta inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon, jf. bvl. § 10-9, skal vurderes individuelt og uavhengig av hjemmel for opphold, behandles i kapittel 11.4. I kapittel 11.5 omtales forslaget om innføring av periodisk kontroll i nemnda av vedtak som kan utgjøre en frihetsberøvelse. Kapittel 11.6 redegjør nærmere for forslaget om endringer i varigheten av opphold på institusjon uten samtykke. Et samlet forslag til endringer i barnevernsloven er inntatt i kapittel 11.7.

11.2 Foreslåtte lovendringer som ekspertgruppen støtter

Barne- og familiedepartementet sendte i april 2024 en rekke forslag til endringer i barnevernsloven på høring, inkludert forslag til endringer i bvl. § 6-2 og i lovens kapittel 10 som omhandler rammene for barns opphold på institusjon. 486

I høringsnotatet er det foreslått å endre hovedvilkåret for opphold på institusjon med grunnlag i barnets handlinger etter bvl. § 6-2. Lovforslaget har ikke til hensikt å endre terskelen for tiltak, og forutsetningen er at de materielle vilkårene i bestemmelsen skal forstås på samme måte som etter dagens bestemmelse. Ekspertgruppens forslag til endring i vilkårene for opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 bygger videre på departementets lovforslag, se nærmere omtale i kapittel 11.3. Vi mener i likhet med departementet at begrepet «alvorlige atferdsvansker» bør erstattes med «utsetter sin utvikling for alvorlig fare».

Departementet har videre foreslått å endre ordlyden i tilleggsvilkåret i bokstav c fra «ved annen form for utpreget normløs atferd» til «ved annen form for alvorlig skadelig handlemåte». Departementet presiserer at endringen kun er ment som en begrepsmessig endring og at endringen ikke er ment å omfatte flere tilfeller enn dagens bestemmelse. Ekspertgruppen støtter i utgangspunktet den foreslåtte begrepsendringen, og mener «skadelig handlemåte» er en bedre formulering enn «utpreget normløs atferd». Vi foreslår imidlertid å erstatte opplistingen i bvl. § 6-2 bokstav a til c med et samlet vilkår om at vedtak etter bvl. § 6-2 bare kan treffes dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte, se nærmere omtale i kapittel 11.3.

I barnevernsloven kapittel 10 er det foreslått endringer som går ut på å:

• Ta ut begrepet «tvang» fra lovens kapittel 10 og i stedet bruke begrepene «begrensninger», «inngrep» og «fysisk makt»
• Tydeliggjøre institusjonens plikt til å beskytte barna som bor der
• Tydeliggjøre barnets rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse under institusjonsoppholdet
• Tydeliggjøre handlingsrommet som omsorgsansvaret gir de ansatte til å sette grenser for barn som bor på institusjon
• Åpne for at de ansatte, dersom det er strengt nødvendig, kan bruke nødvendig fysisk makt for å avverge at barnet utsetter eget liv og helse for alvorlig skade
• Bedre den digitale beskyttelsen ved å gi institusjonen adgang til innsyn i barnets kommunikasjon i særskilte tilfeller
• Stille krav om at både institusjonen og statsforvalter skal vurdere forholdsmessigheten av det samlede omfanget og varigheten av begrensninger og inngrep overfor barnet

Ekspertgruppen støtter de foreslåtte endringene i barnevernsloven kapittel 10. Innenfor dagens regelverk er det usikkerhet knyttet til hvilke grenser institusjonen kan sette for barnet. Ulik praksis på institusjonene og at handlingsrommet ikke utnyttes, utfordrer tryggheten og sikkerheten for barn og ansatte. Dette gir betydelig risiko for at barn som bor på institusjon ikke får god nok beskyttelse. 487 Riktig bruk av trygge rammer (grensesetting og inngrep) er god omsorg og utviklingsstøtte.

En forutsetning for å kunne gi barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet et forsvarlig tilbud er at de ansatte setter nødvendige grenser tilpasset barnets behov. Manglende rammer kan føre til at barnet rømmer eller «sprenger seg ut» av tiltaket, som igjen kan føre til at tiltaket bryter sammen og barnet må flytte til et nytt tiltak. Dette fører til at barn erfarer at utagering, vold og trusler fungerer. Gjentatte brudd og flyttinger fører til nye traumer og skader for barna.

Det medfører en styrking av barnas rettssikkerhet at det presiseres i loven at forholdsmessigheten av det samlede omfanget og varigheten av begrensninger og inngrep overfor barnet under opphold på institusjon skal vurderes både av institusjonen og statsforvalter. Ekspertgruppen foreslår i kapittel 11.4 og 11.5 lovendringer som vil styrke rettssikkerheten til barn under opphold på institusjon ytterligere.

11.3 Endring i vilkårene for opphold på institusjon uten samtykke

11.3.1 Gjeldende rett

Ved barnevernloven av 1992 ble det innført et skille mellom vedtak som følge av omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker. Dette skillet er videreført i dagens barnevernslov. Skillet innebærer at det er to ulike grunnlag for opphold i barnevernsinstitusjon.

Det første grunnlaget er omsorgsovertakelse, jf. bvl. § 5-1, hvor barnevernstjenesten overtar omsorgen for barnet fra foreldrene. Oppholdet blir da begrunnet i barnets behov for forsvarlig omsorg. Det andre grunnlaget er i tilfeller hvor barnet har vist «alvorlige atferdsvansker», jf. bvl. § 6-2, hvor foreldrene i utgangspunktet beholder omsorgsansvaret for barnet. Oppholdet blir da begrunnet i barnets behov for behandling.

Loven åpner for at barnet kan ha samtidige vedtak etter bvl. § 5-1 om omsorgsovertakelse og bvl. § 6-2 om alvorlige atferdsvansker. I praksis treffes det sjeldent slike dobbeltvedtak.

Hjemmel for vedtak om opphold på institusjon uten samtykke på grunn av barnets behov for behandling av er inntatt i bvl. § 6-2 første ledd. Etter bestemmelsen kan barneverns- og helsenemnda vedta at et barn skal ha opphold på barnevernsinstitusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar dersom barnet har:

«vist alvorlige atferdsvansker på en eller flere av følgende måter:

1. ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd,
2. ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler
3. ved annen form for utpreget normløs atferd.»

Grunnvilkåret for opphold på barneverninstitusjon etter bestemmelsen er at barnet har vist «alvorlige atferdsvansker». Forarbeider og litteratur gir i liten grad veiledning om innholdet i grunnvilkåret. I enkelte saker fra barneverns- og helsenemndene vises det til at «alvorlige atferdsvansker» tilsier at barnet må ha utvist «markant avvikende og problematisk/skadelig atferd» for at bestemmelsen skal komme til anvendelse.

Videre inneholder bestemmelsen tre alternativer i bokstav a til c som nærmere beskriver atferden som kan grunngi institusjonsopphold uten samtykke. Det følger av forarbeidene at bestemmelsen ikke åpner for opphold på grunnlag av andre former for «alvorlige atferdsvansker» enn de som er beskrevet i bokstav a til c. 488 Alternativene kan anvendes sammen, slik at opphold etter denne bestemmelsen kan skje med grunnlag i flere alternativer. Det er videre en forutsetning at opphold i barnevernsinstitusjon er nødvendig og til det enkelte barns beste, jf. bvl. § 1-3.

I forarbeidene til kriminalitetsalternativet i bvl. § 6-2 første ledd bokstav a, fremgår det at alvorlige lovbrudd omfatter volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter. Gjentatte lovbrudd omfatter serier av tyverier, ran og hærverk. 489 Det er også understreket at det ikke er barnevernets oppgave å verne samfunnet mot barn som begår lovbrudd gjennom bruk av bokstav a. Vedtak om institusjonsopphold uten samtykke for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet skal utelukkende være motivert ut fra barnets behov for hjelp.

Om alternativet i bvl. § 6-2 bokstav b er det presisert at vedvarende problematisk bruk av rusmidler ikke omfatter enhver form for rusmiddelbruk. 490 Rusmiddelbruken må blant annet vurderes i lys av hvor lenge barnet har brukt rusmidler, hvor ofte barnet bruker rusmidler og hva slags type rusmidler barnet bruker. Barnets alder er også relevant. Om bruken av rusmidler er eskalerende og ukritisk og barnets tilknytning til rusmiljøer, vil også kunne ha betydning for om vilkåret er oppfylt. Bestemmelsen omfatter både bruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika.

Alternativet «annen form for utpreget normløs atferd» i bvl. § 6-2 bokstav c omfatter sosialt sett negative handlinger som viser «manglende tilknytning til normalt livsmønster for barn i tilsvarende aldersgruppe». 491 Videre omfatter alternativet tilfeller der barnet har sammensatte livsutfordringer. I Prop. 133 L (2021–2021) fremgår det at alternativet blant annet omfatter:

«(…) tilfeller der barnet har sammensatte livsutfordringer som kan gi seg utslag i en kombinasjon av bruk av rusmidler, lovbrudd, at barnet unndrar seg omsorg eller vagabonderer, tar tilhold i uheldige miljøer, har ugyldig skolefravær eller utagerer i grensesettingssituasjoner. Oppfyllelse av et av disse atferdsmønstrene kvalifiserer ikke nødvendigvis alene til plassering av et barn i atferdsinstitusjon. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av barnets atferd.» 492

Det fremgår av forarbeidene at alternativet ikke omfatter mer innadvendte atferdsutfordringer som selvskading eller spiseforstyrrelser: Det er helsetjenestene har ansvar for å gi hjelp til barn med spiseforstyrrelse og barn som har psykiske utfordringer og selvskader. 493

Kriminalitetsalternativet skiller seg fra de øvrige alternativene på grunn av koblingen til strafferetten. Det er lagt til grunn både i forarbeidene og i rettspraksis at alle straffbarhetsvilkårene, med unntak av vilkåret om strafferettslig lavalder, må være oppfylt for at tiltak kan iverksettes etter dette alternativet. 494

Dersom grunnlaget for en sak om opphold i institusjon uten samtykke er lovbrudd som ikke er behandlet strafferettslig, for eksempel fordi barnet er under den kriminelle lavalderen, må nemnda i sin vurdering legge til grunn det strafferettslige beviskravet. Dette innebærer at handlingen må være bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil. Det er ikke tilfellet for de andre alternativene i bvl. § 6-2 bokstav b og c, der beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Dersom grunnlaget for saken er lovbrudd som er behandlet strafferettslig, må nemnda vurdere om opphold i institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 bokstav a kan være i strid med forbudet mot gjentatt strafforfølgning i EMK protokoll 7 artikkel 4. Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at vedtak om opphold i barneverninstitusjon etter kriminalitetsalternativet er å anse som straff etter EMK protokoll 7 artikkel 4. Men dersom det er tilstrekkelig tidsmessig og saklig sammenheng mellom straffesaken og barnevernssaken har Høyesterett lagt til grunn at det vil være tale om lovlig parallellforfølgning. 495

11.3.2 Nemndas anvendelse av alternativene i barnevernsloven § 6-2

Om lag 20 prosent av barna som bor i institusjon har vedtak etter bvl. § 6-2 eller § 6-1. 496 Antallet barn med opphold på grunnlag av disse bestemmelsene har ligget forholdsvis stabilt de senere årene, på 150 til 170 barn ved utgangen av året. 497

Ekspertgruppen har bedt Sentralenheten for barneverns- og helsenemndene om å få opplyst antall vedtak etter kriminalitetsalternativet i bvl. § 6-2 bokstav a i årene 2023 og 2024. Sentralenheten har opplyst at det i 2023 ble registrert fem vedtak om opphold etter bvl. § 6-2 bokstav a, og 11 vedtak i 2024.

Ekspertgruppen har på forespørsel fått tilsendt alle vedtakene som er registrert etter bvl. § 6-2 bokstav a i 2023 og 2024 i anonymisert form. En gjennomgang av disse viser at det i liten grad er samsvar mellom registeringen av bokstavalternativet i saken, og hvilket alternativ i bvl. § 6-2 vedtaket om opphold på institusjon egentlig bygger på.

Gjennomgangen av vedtakene for 2023 viser at ingen av de fem vedtakene i realiteten ble truffet med grunnlag i bvl. § 6-2 bokstav a. Samtlige saker endte med vedtak etter bvl. § 6-2 bokstav c. I disse sakene har kommunen i begjæringen anført at vilkårene etter bvl. § 6-2 bokstav a er oppfylt. I enkelte saker frafaller kommunen dette standpunktet underveis i saken og anfører i stedet at bokstav b eller c er oppfylt. I andre saker vurderer nemnda at kommunen har påberopt feil alternativ i bvl. § 6-2 eller mener at det ikke er nødvendig å ta stilling til om bokstav a er oppfylt, ettersom bokstav b eller c uansett er oppfylt.

Gjennomgangen av de 11 vedtakene som er registrert etter bvl. § 6-2 bokstav a i 2024, viser at nemnda i fire av sakene har truffet vedtak om opphold uten samtykke etter kriminalitetsalternativet i bvl. § 6-2 bokstav a. I tre andre saker kom nemnda til at kriminalitetsalternativet var oppfylt, i kombinasjon med at alternativene i bokstav b eller c også var oppfylt.

I fire av de 11 sakene fra 2024 ble resultatet at nemnda traff vedtak med grunnlag i bvl. § 6-2 bokstav c. I en av disse sakene viste nemnda til at opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 ikke kan bygge på straffbare handlinger som barnet allerede er idømt straffereaksjon for. Nemnda viste i denne sammenheng til forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK protokoll 7 artikkel 4 og anvendte derfor ikke kriminalitetsalternativet i bokstav a, men bokstav c. I en annen sak uttrykte nemnda tvil om det var ført tilstrekkelig bevis for at barnet hadde begått alvorlige lovbrudd etter bokstav a, men konkluderte med at bokstav b og c var oppfylt.

I de fleste av de syv gjennomgåtte sakene hvor nemnda har kommet til at kriminalitetsalternativet er oppfylt, har partene i saken vært enige om at barnet har begått gjentatte eller alvorlige lovbrudd. I tre av sakene fra 2024 finner nemnda det bevist utover enhver rimelig tvil at barnet har begått gjentatte eller alvorlige lovbrudd basert på bevis lagt frem av politiet. I sakene hvor nemnda har vurdert at kriminalitetsalternativet er oppfylt retter fire av vedtakene seg mot barn som var fylt 15 år på gjerningstidspunktet for lovbruddene som ligger til grunn for vedtaket. Tre av vedtakene retter seg mot barn som var under den kriminelle lavalderen på gjerningstidspunktet.

11.3.3 Tidligere utredninger og anbefalinger

Både utformingen av bvl. § 6-2 generelt, og ikke minst de ulike alternativene i bokstav a til c har vært diskutert og kritisert i flere utredninger. I NOU 2001: 32 mente Tvistemålsutvalget at koblingen mellom bvl. § 6-2 (daværende § 4-24) og strafferetten burde tones ned. Etter utvalgets syn burde formuleringene i bestemmelsen endres for å unngå den direkte koblingen mellom opphold på institusjon etter barnevernsloven og spørsmål om straffeskyld.

I NOU 2005: 9 sluttet Fylkesnemndsutvalget seg til Tvistemålsutvalgets vurderinger og foreslo å fjerne kriminalitetsalternativet i bokstav a, sammen med de øvrige alternativene i bokstav b og c. Utvalget foreslo at vilkåret for å treffe vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke kun skulle være grunnvilkåret om «alvorlige atferdsvansker». Det ble vist til at en slik løsning ville dreie fokus bort fra spørsmål om straffeskyld og straffeprosess, og at det avgjørende ville være barnets behov for tiltak.

Bestemmelsen ble også vurdert av barnevernlovutvalget i NOU 2016: 16 som foreslo å erstatte grunnvilkåret «alvorlige atferdsvansker» med et nytt vilkår om at barnet skal «tilbys bosted» eller «bosettes» når dette er «nødvendig fordi barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Samtidig ble alternativene i bokstav a til c foreslått tatt ut av bestemmelsen. Utvalget mente at det sentrale vurderingstemaet burde være om barnet foretar handlinger som kan føre til psykisk og fysisk skade på barnet selv. Forslaget innbar også at mer innadrettede handlinger som selvskading skulle omfattes av vilkåret. Når det gjaldt kriminalitetsalternativet viste utvalget til at det ikke er samfunnets behov for vern eller ønske om å straffe barnet som er formålet med bestemmelsen. Utvalget mente at det ikke ville svekke barnets rettsikkerhet å fjerne kriminalitetsalternativet.

Departementet fulgte ikke opp forslaget fra barnevernlovutvalget om å fjerne kriminalitetsalternativet og viste til at det burde fremgå tydelig at bestemmelsen åpner for å vedta institusjonsopphold uten samtykke dersom barnet begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. 498 Barnets behov for rettsikkerhet tilsa at kriminalitetsalternativet fremgikk av loven, heller enn at kriminalitet skulle kamufleres som grunnlag for vedtak bak andre formuleringer i loven.

Barnevernsinstitusjonsutvalget, NOU 2023: 24, ble bedt om å vurdere behovet for å opprettholde muligheten til å treffe vedtak om opphold på institusjon på grunn av «alvorlige atferdsvansker» etter bvl. §§ 6-2 og 6-1. Utvalget kom til at det var behov for å beholde vilkår i loven som ga mulighet til å treffe vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke, også i tilfeller der det ikke forelå omsorgssvikt. Utvalget foreslo å erstatte grunnvilkåret «alvorlige atferdsvansker» med «dersom det er nødvendig fordi barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare». Det ble presisert at vilkåret ikke skulle omfatte spiseforstyrrelser eller barn som skader seg selv. Videre foreslo utvalget å fjerne bokstav b om «alvorlig og vedvarende rusmiddelbruk» fordi ansvaret for spesialisert rusbehandling burde overføres til helsesektoren. Under tvil foreslo utvalget å beholde kriminalitetsalternativet i bokstav a. Videre foreslo utvalget å erstatte ordlyden «ved annen form for utpreget normløs atferd» i bokstav c med «ved annen alvorlig skadelig handlemåte».

Barne- og familiedepartementet har som et ledd i oppfølgingen av NOU 2023: 24 sendt på høring forslag til endringer i gjeldende bvl. § 6-2. Høringsfristen gikk ut i juni 2024, og forslagene er ved ferdigstillelse av denne rapporten til behandling i departementet.

I høringsnotatet foreslår departementet å ta inn et minste inngreps prinsipp innledningsvis i bvl. § 6-2 første ledd. Videre foreslår departementet å endre grunnvilkåret «har vist alvorlige atferdsvansker» til «utsetter sin utvikling for alvorlig fare». Det er presisert at anvendelsesområdet til bestemmelsen skal være den samme som etter gjeldende lov. Alternativene i bokstav a til c er foreslått videreført, med språklige endringer i bokstav c. I høringsnotatet fremgår det at departementet har lagt vekt på at alternativene som fremgår i bokstav a til c bidrar til å gi grunnvilkåret et mer presist innhold, og forhindrer at bestemmelsens anvendelsesområde utilsiktet utvides. Videre fremgår det at barnevernsinstitusjonsutvalgets forslag om å fjerne bokstav b ikke følges opp på nåværende tidspunkt. Det vises til at forslaget har nær tilknytning til en større vurdering av innretningen av institusjonsbarnevernet og hvilket ansvar barnevernet skal ha for barn med rusutfordringer. I regjeringens strategi for institusjonsbarnevernet fremgår det at regjeringen vil planlegge for at ansvar for rusbehandling flyttes fra barnevernet til spesialisthelsetjenesten. 499

Følgende forslag til språklige endringer i §6-2 ble sendt på høring:

Overskriften til § 6-2 skal lyde:

§ 6-2. Vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke

§ 6-2 første ledd skal lyde:

Dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape forsvarlig utviklingsstøtte og beskyttelse og det er nødvendig ut fra barnets situasjon, kan barneverns- og helsenemnda vedta at et barn skal ha opphold i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar. Slikt vedtak kan bare treffes dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare på en eller flere av følgende måter:

ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd

ved vedvarende problematisk bruk av rusmidler

ved annen form for alvorlig skadelig handlemåte

11.3.4 Ekspertgruppens vurdering og forslag

11.3.4.1 Kriminalitetsalternativet bør tas ut av barnevernsloven § 6-2

Tiltak fra barnevernet har et annet formål enn straffereaksjoner. Barnevernet skal gi barn forsvarlig omsorg, hjelp, beskyttelse og behandling. Tiltak for barn som utsetter egen utvikling for alvorlig fare er fremtidsrettet og har som formål å hjelpe barnet til å endre atferd og hindre en videre negativ utvikling for barnet. Med unntak av individualpreventive formål er straffereaksjoner tilbakeskuende og ment som et tilsiktet onde som følge av overtredelse av et straffebud. Vilkårene for opphold i institusjon etter barnevernsloven bør gjenspeile at formålet med tiltaket utelukkende er å hjelpe barnet. Spørsmål om straffansvar er ikke relevant i vurderingen av barnets behov for hjelp eller for hvilket tiltak som er nødvendig og til barnets beste. Om barnet i en konkret sak oppfyller vilkårene for straff bør ikke være avgjørende for om nemnda kan treffe vedtak om institusjonsopphold uten samtykke.

Som vist i kapittel 11.3.3 er det få vedtak som treffes av nemnda med grunnlag i kriminalitetsalternativet. I flere saker begjærer kommunen vedtak etter kriminalitetsalternativet mens nemnda begrunner vedtak i at barnet har utvist «annen form for utpreget normløs atferd» etter bokstav c. I enkelte vedtak fremgår det direkte at det er usikkerhet om bevisterskelen i strafferetten er oppfylt. I andre saker er det opplyst at barnet er dømt for straffbare forhold, slik at forbudet mot gjentatt strafforfølgning er til hinder for å treffe vedtak etter kriminalitetsalternativet.

I mange tilfeller er ikke lovbrudd som barnet er anklaget for ferdig etterforsket av politiet når saken kommer til behandling i barneverns- og helsenemnda. Det kan være vanskelig for nemnda å ta stilling til om beviskravet etter strafferetten er oppfylt. I saker hvor det anføres at barn i alderen 15–17 år har begått gjentatte eller alvorlige lovbrudd i tråd med bvl. § 6-2 bokstav a, oppstår regelmessig spørsmålet om gjentatt strafforfølgning dersom saken har vært eller er til behandling hos politiet. Dette kan være faktorer som bidrar til at nemndene heller vurderer om de andre alternativene i bvl. § 6-2, bokstav b og c er oppfylt.

Det vanligste er at barneverns- og helsenemndene treffer vedtak om opphold i institusjon uten samtykke på grunn av «utpreget normløs atferd» etter bokstav c. Dette alternativet omfatter tilfeller hvor barnet har sammensatte utfordringer, og der kriminalitet kan inngå i utfordringsbildet sammen med for eksempel rus, omsorgsunndragelse, tilknytning til uheldige miljøer og skolefravær mv. Barn som begår gjentatte eller alvorlige lovbrudd har ofte sammensatte utfordringer, hvor blant annet rus og skolefravær kan være typiske utfordringer, se nærmere omtale i kapittel 4.

Nemndspraksis viser at kriminalitetsalternativet har liten selvstendig betydning. I 2023 og 2024 ble det samlet sett kun truffet fire vedtak hvor gjentatte eller alvorlige lovbrudd utgjorde det eneste grunnlaget for vedtak etter bvl. § 6-2. Koblingen mellom kriminalitetsalternativet og strafferettens beviskrav medfører risiko for at barn i noen tilfeller blir stående uten nødvendig hjelp fra barnevernet.

Barne- og familiedepartementet og enkelte høringsinstanser har som argument mot å fjerne kriminalitetsalternativet fremhevet at det vil svekke barnets rettsikkerhet. Ekspertgruppen deler ikke denne oppfatningen. Ved å fjerne koblingen mellom opphold i barneverninstitusjon og strafferetten vil det komme tydeligere frem i loven at det avgjørende spørsmålet er om institusjonsopphold uten samtykke er nødvendig for å hjelpe barnet, og om slikt opphold er til barnets beste. Med en slik endring vil det bli tydeliggjort at opphold i institusjon uten samtykke ikke er straff eller begrunnet i samfunnsvern. Det vises videre til at ekspertgruppen i kapittel 11.4 og 11.5 forslår flere lovendringer som vil styrke barnets rettsikkerhet. I kapittel 11.4 foreslår ekspertgruppen at nemnda basert på barnets individuelle behov skal avgjøre om institusjonen skal ha adgang til å treffe vedtak om inngrep etter bvl. § 10-9 under oppholdet. I kapittel 11.5 foreslår ekspertgruppen at nemnda skal føre periodisk kontroll både med om vilkårene for opphold etter bvl. § 6-2 er oppfylt, og med eventuelle vedtak om adgang til bruk av bvl. § 10-9 under institusjonsoppholdet. Disse endringene vil styrke barnets rettsikkerhet.

Barn som begår gjentatte eller alvorlige lovbrudd vil i mange tilfeller oppfylle bvl. § 6-2 bokstav c, hvor lovbrudd kan inngå som en del av en helhetlig vurdering, samtidig som beviskravet er sannsynlighetsovervekt og vurderingstemaet utelukkende retter seg mot barnets behov for beskyttelse. Ekspertgruppen foreslår på denne bakgrunn at kriminalitetsalternativet tas ut av gjeldende bvl. § 6-2.

11.3.4.2 Vilkår for opphold uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2

Ekspertgruppen støtter departementets forslag om at det gjeldende grunnvilkåret i bvl. § 6-2 «alvorlige atferdsvansker» erstattes med «utsetter sin utvikling for alvorlig fare.» Barnevernsinstitusjonsutvalget har videre foreslått å ta ut bokstav b «vedvarende problematisk bruk av rusmidler». Dette er en konsekvens av utvalgets forslag om at ansvaret for spesialisert rusbehandling for barn flyttes til helsesektoren. Dersom både kriminalitets- og rusmiddelalternativet tas ut av gjeldende bvl. § 6-2 er det kun alternativet i bokstav c «ved annen form for utpreget normløs atferd» som står igjen i bestemmelsen. Barne- og familiedepartementet har foreslått at bokstav c «ved annen form for utpreget normløs atferd» endres til «ved annen form for alvorlig skadelig handlemåte».

Vi mener i likhet med barnevernlovutvalget at det ikke er behov for at bestemmelsen lister opp på hvilke måter barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Det er barnets skadelige handlemåte, og det faktum at denne handlemåten utsetter barnets utvikling for alvorlig fare som kan danne grunnlaget for opphold på barnevernsinstitusjon uten samtykke.

Ekspertgruppen foreslår at vilkåret i bvl. § 6-2 endres til at vedtak bare kan treffes dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte . Ulike skadelige handlemåter kan utsette barnets utvikling for alvorlig fare og gi grunnlag for alvorlig bekymring. Det forutsetter en helhetlig tilnærming til barnets handlemåte, med vekt på de bakenforliggende årsakene til at barnet gjennom skadelige handlinger utsetter egen utvikling for alvorlig fare. At barnet begår handlinger som er å anse som gjentatt eller alvorlig kriminalitet vil kunne være en form for skadelig handlemåte. Formålet med et opphold på en barnevernsinstitusjon vil i slike tilfeller være å hjelpe barnet til å komme ut av en kriminell løpebane eller et kriminelt miljø som er skadelig for barnets utvikling. Opphold på barnevernsinstitusjon har ikke straff som formål, og er ikke begrunnet i hensynet til samfunnsvernet.

Barn som gjennom skadelige handlinger utsetter egen utvikling for alvorlig fare vil ofte ha sammensatte livsutfordringer som gir seg utslag i en kombinasjon av bruk av rusmidler, lovbrudd, prostitusjon, at barnet unndrar seg omsorg, tar tilhold i skadelige miljøer, har ugyldig skolefravær eller utagerer i grensesettingssituasjoner. Oppfyllelse av en av disse handlemåtene kvalifiserer ikke nødvendigvis alene til opphold på barnevernsinstitusjon. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av barnets handlinger og utvikling, behovet for hjelp og nødvendigheten av et institusjonsopphold.

I mange tilfeller vil multisystemiske hjelpetiltak i hjemmet, som for eksempel MST, kunne bidra til å styrke foreldrenes evner og muligheter til å gi barnet omsorg, beskyttelse og støtte. Men slik er det ikke alltid. I noen tilfeller kan for eksempel barnets tilknytning til kriminelle eller rusbelastede miljøer gjøre at foreldre ikke klarer å beskytte barnet, selv med hjelpetiltak i hjemmet. Hjemmene har også ulike forutsetninger for å motta hjelpetiltak. I slike tilfeller kan barnet ha behov for beskyttelse og utviklingsstøtte i en barnevernsinstitusjon.

Departementet har i høringsnotatet lagt vekt på at alternativene i bokstav a til c bidrar til å gi grunnvilkåret «utsetter sin utvikling for alvorlig fare» et mer presist innhold, og forhindrer at hjemmelen utilsiktet utvides. Ekspertgruppen mener at forslaget om å fjerne alternativene i bokstav a til c ikke fører til at hjemmelen utvides til å omfatte flere tilfeller enn i dag. Forslaget omfatter de samme barna som i dag, foruten barn som i hovedsak har behov for spesialisert rusbehandling i helsevesenet, jf. gjeldende bokstav b. Barn som har begått gjentatte eller alvorlige lovbrudd vil etter en konkret helhetsvurdering av barnets samlede livsutfordringer, faren for barnets utvikling og barnets behov for hjelp, kunne oppfylle vilkårene for opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2.

Et annet argument som er anført er at det kan virke tilslørende dersom lovbrudd fortsatt skal kunne føre til opphold på institusjon uten samtykke. Formålet med å oppheve vilkåret er imidlertid å klargjøre at spørsmål om straffeskyld ikke skal være en del av vurderingen, og at tiltaket verken skal ha straff eller samfunnsvern som formål. Etter ekspertgruppens syn vil forskjellen mellom tiltak i barnevernet og idømmelse av straffereaksjoner komme tydeligere frem ved å fjerne kriminalitetsalternativet.

Isolert sett åpner ordlyden i ekspertgruppens forslag for at selvskading og spiseforstyrrelse omfattes. Dette gjør også dagens ordlyd i bvl. § 6-2 første ledd bokstav c. Ekspertgruppen er enig med departementet og barnevernsinstitusjonsutvalget i at opphold i barnevernsinstitusjon etter bvl. § 6-2 ikke skal inkludere barn som har spiseforstyrrelser eller selvskader. Behandling for spiseforstyrrelse og selvskading skal gis av helsetjenestene. Det kan likevel være tilfeller hvor barnet har sammensatte utfordringer, som rus, kriminalitet og prostitusjon, og i tillegg selvskader. I slike tilfeller kan vilkåret for opphold i barnevernsinstitusjon etter bvl. § 6-2 etter en konkret vurdering være oppfylt.

Ekspertgruppen understreker at det er viktig at barn får nødvendig helsehjelp under institusjonsopphold, og viser til nærmere omtale i kapittel 9 og 10. Skadelige handlemåter som selvskading, spiseforstyrrelse eller suicidalitet kan ikke alene (eller i kombinasjon med hverandre) gi grunnlag for opphold på institusjon etter bvl. § 6-2. Dersom det ønskelig fra lovgivers side å tydeliggjøre dette i lovteksten er det mulig å vurdere et unntak i bestemmelsen om at nærmere definerte skadelige handlinger ikke kan danne grunnlag for opphold etter bvl. § 6-2.

11.3.5 Menneskerettslige vurderinger av ekspertgruppens forslag

11.3.5.1 EMK artikkel 5 – vern mot vilkårlig frihetsberøvelser

Opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke medfører frihetsberøvelse. Retten til frihet er en grunnleggende menneskerettighet. For å kunne foreta inngrep i denne rettigheten oppstiller både Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner krav til hvordan inngrep skal gjennomføres for at det skal være forenlig med retten til frihet, se nærmere omtale i kapittel 7.4. I fremstillingen tas det utgangspunkt i de aktuelle krav som fremgår av EMK artikkel 5. Tilsvarende krav fremgår også av Grunnloven § 84 jf. § 113, SP artikkel 9 og barnekonvensjonen artikkel 37 b.

For det første må inngrep i retten til frihet ha hjemmel i lov, jf. EMK artikkel 5 nr. 1 andre setning. Opphold i barnevernsinstitusjon er i dag lovfestet i barnevernsloven. Ekspertgruppens forslag medfører en endring av utformingen av inngrepsbestemmelsen, men inngrepet vil være nedfelt i formell lov.

Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig: Formålet med inngrepet må omfattes av ett av de formål som er angitt i artikkel 5 nr.1 a-f. Frihetsberøvelse av barn gjennom opphold i barnevernsinstitusjon vil omfattes av bokstav d. Ekspertgruppens forslag oppfyller dermed både krav om at inngrepet er fastsatt i lov, og er innenfor ett av de legitime formål hvor artikkel 5 gir rett til å gjøre inngrep i friheten.

Det oppstilles dessuten materielle krav til loven som gir hjemmel for inngrep. Loven må være tilstrekkelig klar og presis. I følge EMD må borgerne sikres forutberegnelighet med hensyn til lovens virkeområde, slik at frihetsberøvelsen ikke fremstår som vilkårlig. Individet skal kunne innrette sin adferd etter lovens ordlyd, men slik at det eksakte anvendelsesområdet eventuelt må avklares gjennom andre kilder. 500

Ekspertgruppens forslag til lovtekst er at inngrep kan foretas « dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte ». Det kan oppstå ulike tolkningsspørsmål knyttet til forslaget. Hva er barnets «utvikling»? Når foreligger det «alvorlig fare» og hva er en «skadelig handlemåte»? Men også utformingen av gjeldende bvl. § 6-2 åpner for tolkning av begreper, for eksempel «alvorlige adferdsvansker» og «ved annen form for utpreget normløs atferd». Begrepene er av Barne- og familiedepartementet foreslått endret til «utsetter egen utvikling for alvorlig fare» og «ved annen form for alvorlig skadelig handlemåte». Også disse begrepene reiser tolkningsspørsmål. Vårt forslag bygger videre på de foreslåtte begrepsendringene.

Formålet med lovskravet er å hindre vilkårlig frihetsberøvelse. EMD har ikke oppstilt presise krav til den nasjonale lovgivningen. Reguleringen må være forutsigbar «to a degree that was resonnable in the circumstances». 501 Selv om ekspertgruppens lovforslag ikke inneholder alternativene a-c, må forslaget ses i sammenheng med hvordan loven tidligere er tolket og praktisert, og forutsetningen som ligger til grunn om at forslaget ikke medfører noen utvidelse av adgangen til å frihetsberøve barn. Dessuten må lovskravet ses i sammenheng med adgangen til judisiell overprøving av om lovskravet er oppfylt. 502 Med de endringer som foreslås i periodisk kontroll av vedtak etter barnevernsloven, må kravet til lov anses å være ivaretatt gjennom forslaget til ny utforming av bvl. § 6-2.

I tillegg til kravet til lov, er det krav om forholdsmessighet og overprøving. Kravet til forholdsmessighet må vurderes og ivaretas ved overprøvingen av det enkelte inngrep. Disse kravene vil ekspertgruppen drøfte ved vurderingen av kravene til overprøving i kapittel 11.5.

11.3.5.2 EMK protokoll 7 artikkel 4 – forbudet mot gjentatt strafforfølgning

I Rt. 2003 s. 1827 kom Høyesterett til at vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 bokstav a (daværende § 4-24) stengte for etterfølgende strafforfølgning for det samme forhold som begrunnet inngrep etter barnevernsloven. Resultatet bygget på at inngrep etter barnevernsloven måtte anses som straff etter EMK artikkel 6, og at det samme straffebegrepet måtte legges til grunn etter EMK 7. tilleggsprotokoll artikkel 4. Spørsmålet er om forslaget om å fjerne kriminalitetsalternativet i bokstav a og koblingen til strafferettens beviskrav, medfører at vedtak om opphold på barnevernsinstitusjon uten samtykke ikke lengre kan anses som straff.

Barnevernlovutvalget vurderte at de beste grunner tilsa at slike tiltak ikke lengre skal anses som straff etter en slik endring. De viste særlig til at formålet med opphold på institusjon er et helt annet enn straff, nemlig å behandle barn som utsetter egen utvikling for alvorlig fare.

Inngrep etter barnevernsloven har ikke et pønalt formål som ellers kjennetegner straff. Det er barnets behov for behandling og oppfølgning i institusjon som begrunner inngrepet. Det foreslåtte vilkåret for å treffe vedtak om opphold på barnevernsinstitusjon etter bvl. § 6-2 opprettholder ikke koblingen til strafferett på vilkårssiden for inngrep. Etter ekspertgruppens syn vil derfor ikke inngrep for å ivareta barnets behov for omsorg, beskyttelse og behandling anses som straff etter EMK artikkel 6. Slik sett vil heller ikke forholdet til gjentatt strafforfølgning aktualiseres.

11.3.5.3 EMK artikkel 6 – uskyldspresumsjonen

Uskyldspresumsjonen som er nedfelt i Grl. § 96 andre ledd, EMK artikkel 6 nr. 2, SP artikkel 14. nr. 2 og barnekonvensjonen artikkel 40 nr. 2 b, er som nevnt en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i straffesaker, jf. kapittel 7.6. Uskyldspresumsjonen gjelder i straffesaker. Spørsmålet er om uskyldspresumsjonen har betydning for saker om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke etter barnevernsloven.

Inngrep etter barnevernsloven har ikke et pønalt formål. I utgangspunktet gjelder derfor ikke uskyldspresumsjonen i saker etter barnevernsloven. Spørsmålet er likevel om uskyldspresumsjonen kan få anvendelse i saker hvor straffbare forhold ligger til grunn for inngrep etter barnevernsloven. Denne problemstillingen aktualiserer ulike sider ved uskyldspresumsjonen.

Når det skal tas stiling til om en person har begått en straffbar handling, vil bevisbyrden og beviskravet i straffesaker få anvendelse. Etter ekspertgruppens lovforslag er det imidlertid ikke dette som er problemstillingen ved inngrep etter barnevernsloven. Kriminalitet kan være et element som inngår i vurderingen av om vilkårene for inngrep er oppfylt, men barneverns- og helsenemnda skal etter forslaget ikke ta stilling til om vilkårene for straffeskyld er oppfylt. Problemstillingen er om barnets skadelige handlemåte tilsier behov for omsorg, beskyttelse og behandling i en barnevernsinstitusjon. I enkelte saker kan det bli aktuelt å vurdere om det objektivt sett foreligger en overtredelse av et straffebud, uten at nemnda tar stilling til om øvrige vilkår for straff er oppfylt. At det i en forvaltningsavgjørelse legges til grunn at det foreligger en overtredelse av et straffebud er ikke en skyldkonstatering i en slik form som utløser rettighetene under uskyldspresumsjonen.

Uskyldspresumsjonen inneholder også et forbud mot å anse noen som skyldig før det foreligger en fellende straffedom. At barneverns- og helsenemnda legger til grunn at det objektivt sett foreligger en overtredelse av en straffebestemmelse, medfører ikke at det er konstatert straffeskyld. Uskyldspresumsjonen medfører tvert imot at nemda ikke skal ta stilling til straffeskyld, men om barnet har behov for omsorg, beskyttelse og behandling i en slik grad at det er nødvendig med et institusjonsopphold. Spørsmål om skyld eller uskyld skal etter ekspertgruppens forslag vurderes innenfor rammen av en eventuell straffesak, og ikke i en barnevernssak.

Det strafferettslige beviskravet får etter ekspertgruppens forslag ikke anvendelse i saker om opphold på barnevernsinstitusjon uten samtykke. Det mest sannsynlige faktum må derfor legges til grunn for vedtaket. I rettspraksis og teori er det imidlertid lagt til grunn et skjerpet beviskrav dersom faktum medfører at en person har opptrådt sterkt klanderverdig eller en avgjørelse ellers vil være stigmatiserende. 503 I den grad nemda legger til grunn at det foreligger belastende eller stigmatiserende forhold hos den som vedtaket er rettet mot, kan det derfor være grunn til å skjerpe kravet til sannsynlighet ut over det som ellers gjelder i sivilprosessen.

11.4 Adgang til inngrep i barnets bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon skal vurderes individuelt

11.4.1 Gjeldende rett

Formålet med begrensninger og inngrep overfor barn som bor i barnevernsinstitusjoner er å gi barnet forsvarlig omsorg og nødvendig beskyttelse til barnets beste. Gjeldende barnevernslov gir institusjonene ulik adgang til å gjøre inngrep for å beskytte barn som bor på institusjon, avhengig av hvilken hjemmel som ligger til grunn for barnets institusjonsopphold. Det er større adgang til å vedta inngrep overfor barn med opphold i institusjon fordi barnet utsetter egen utvikling for alvorlig fare etter bvl. §§ 4-4, 6-1 og 6-2, enn for barn som har opphold på grunn av omsorgssituasjonen etter bvl. §§ 4-2 og 5-1 og for barn som har institusjonsopphold som frivillig hjelpetiltak etter bvl. § 3-2.

Når barnet har et vedtak om opphold i institusjon fordi det utsetter egen utvikling for alvorlig fare har institusjonen adgang til å vedta inngrep overfor barnet etter bvl. § 10-9. Dersom det er « nødvendig ut fra formålet med oppholdet» kan institusjonen etter § 10-9 første ledd vedta inngrep i barnets rett til å bevege seg fritt innenfor og utenfor institusjonsområdet, herunder nekte barnet å forlate institusjonsområdet. Institusjonen kan videre låse døren til institusjonen overfor det enkelte barnet, eller kreve at barnet har følge av ansatte utenfor institusjonen. Institusjonen kan også vedta inngrep i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, herunder nekte barnet slik bruk. Hvis barnet ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse, kan institusjonen vedta å inndra elektroniske kommunikasjonsmidler. Vedtak etter bvl. § 10-9 kan ikke treffes rutinemessig, og institusjonen skal gjøre en konkret og individuell vurdering av om vilkårene for inngrep overfor det enkelte barn er oppfylt. Vedtak om inngrep etter bvl. § 10-9 skal være til barnets beste, jf. bvl. § 1-3.

Vedtak om inngrep i barnets bevegelsesfrihet og besøk kan treffes for inntil 14 dager om gangen. Vedtak om inngrep i eller inndragning av et elektronisk kommunikasjonsmiddel kan treffes for inntil fire uker fra barnet ankommer institusjonen, og deretter for maksimum 14 dager om gangen. Institusjonen må fortløpende vurdere om vedtaket skal opprettholdes.

Det er ikke adgang til å treffe vedtak om inngrep etter bvl. § 10-9 for barn som bor på institusjon med grunnlag i vedtak om omsorgsovertakelse etter bvl. § 4-2 eller § 5-1, eller for barn som bor på institusjon som frivillig hjelpetiltak begrunnet i barnets omsorgssituasjon eller atferd, jf. bvl. § 3-2.

11.4.2 Barneverninstitusjonsutvalgets forslag

Barnevernsinstitusjonsutvalget foreslår i NOU 2023: 24 at adgangen til å treffe vedtak om inngrep etter bvl. § 10-9 skal vurderes ut fra barnets individuelle behov, uavhengig av årsaken til institusjonsoppholdet og valg av oppholdsshjemmel. Utvalget foreslår at barneverns- og helsenemnda med grunnlag i begjæringen fra kommunen skal ta stilling til hvilke inngrep etter bvl. § 10-9 institusjonen skal ha adgang til å treffe vedtak om under barnets opphold. Utvalgets forslag gjelder for vedtak om omsorgsovertakelse etter bvl. § 5-1 og vedtak om opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2. Utvalget vurderte ikke hvordan vedtak om akutte institusjonsopphold etter bvl. §§ 4-2 og 4-4 eller frivillige institusjonsopphold etter bvl. §§ 3-2 og 6-1 skulle behandles med hensyn til institusjonens adgang til å treffe vedtak etter bvl. § 10-9.

Utvalget foreslo også at barnevernstjenesten underveis i et institusjonsopphold skal kunne reise sak for nemnda dersom den vurderte at barnet har behov for inngrep etter bvl. § 10-9. Det ble ikke vurdert om Bufetat, som er ansvarlig for at barnet får forsvarlig omsorg og beskyttelse under institusjonsoppholdet, også burde ha en slik adgang.

Utvalget har ikke foreslått hva som bør være vilkåret eller hvor terskelen skal ligge for at nemnda skal kunne vedta at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9 overfor barnet under institusjonsoppholdet. I utvalgets utredning pekes det på at formålet med inngrepene skal være «å gi forsvarlig omsorg, vern og beskyttelse mot å utføre handlinger som kan skade egen utvikling». Videre fremgår det at utvalget mener at «beskrivelse av barnets situasjon og utvikling, særlige behov og utfordringer, herunder utagerende handlemåte, må fremgå av nemndas vedtak». 504

Flertallet av høringsinstansene støttet utvalgets intensjon om at adgangen til inngrep skal vurderes ut fra det enkelte barns behov, og ikke følge av hjemmelen for institusjonsoppholdet. Flere instanser pekte likevel på at forslaget ikke var tilstrekkelig utredet. Høringsinstansene pekte blant annet på dilemmaer knyttet til ansvarsdelingen mellom institusjonen og nemnda, herunder at det kan være krevende for nemnda å forutse behov for inngrep som kan oppstå under et institusjonsopphold. Videre ble det vist til at det ikke er utredet hvordan, og hvem, som bør avgjøre spørsmålet om adgang til inngrep etter bvl. § 10-9 ved frivillige og akutte opphold på institusjon. Enkelte høringsinstanser fremhevet at forslaget forutsetter en annen kompetanse i nemnda enn i dag, bedre kartlegging av barnet i forkant av nemndsbehandling og økt kapasitet i nemndene. 505

11.4.3 Ekspertgruppens vurdering og forslag

11.4.3.1 Individuell vurdering av adgang til inngrep

Barn med tiltak utenfor hjemmet har generelt høyere risiko for dårligere fysisk og psykisk helse, for å ta sitt eget liv, for rusmisbruk og kriminalitet sammenlignet med barn som bor i hjemmet. Det er stort overlapp i behovene og utfordringene til barn som bor på omsorgsinstitusjon og behandlingsinstitusjon. Flere barn som bor på institusjon på grunnlag av omsorgssituasjonen trenger rammer utover det som følger av omsorgsansvaret for at institusjonen skal kunne gi dem forsvarlig omsorg og beskyttelse.

Både studier og innspill fra Bufetat og statsforvaltere viser at barn som bor på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet kan utsette sin egen utvikling for alvorlig fare gjennom skadelige handlinger. Barn som bor på institusjon med hjemmel i omsorgsovertakelse etter bvl. § 5-1 eller som frivillig hjelpetiltak etter bvl. § 3-2 begår også i noen tilfeller gjentatt eller alvorlig kriminalitet. 506 Helsetilsynets gjennomgang av saker der barn med tilknytning til barnevernsinstitusjon har mistet livet, viser at flere av barna hadde frivillige institusjonsopphold. 507 I disse sakene oppsto det mange alvorlige hendelser under institusjonsoppholdet, og institusjonene strevde med å gi barna forsvarlig omsorg og beskyttelse.

I dag følger adgangen til bruk av bvl. § 10-9 med som en konsekvens av kommunens valg av hjemmel for opphold på institusjon. Manglende bevissthet hos beslutningstakerne om betydningen hjemmelsvalget har for adgangen til å vedta inngrep for å beskytte barnet, fører til uheldige utslag for mange barn. Manglende inngrepsmuligheter for å beskytte barnet mot egne skadelige handlinger kan føre til at institusjonen ikke klarer å ivareta barnet og at barnet må flytte. Barn som har opplevd mer enn fire flyttinger i barnevernet har i mange tilfeller hatt opphold etter flere ulike oppholdsshjemler, både akutt, omsorg, atferd, frivillig og opphold uten samtykke. 508 Et forløp starter ofte med opphold i en omsorgsinstitusjon, men ender med at barnet flyttes til behandlingsinstitusjon på grunn av trusler, utagering og rømminger. 509

Hjemmelen for opphold på institusjon er ikke en god indikator for barnets behov for at institusjonen skal kunne gripe inn for å beskytte barnet mot egne skadelige handlinger. I likhet med barnevernsinstitusjonsutvalget mener ekspertgruppen at regelverket bør endres slik at barnets individuelle behov er avgjørende for hvilke inngrepsmuligheter institusjonen skal ha til rådighet. En slik endring vil bidra til at barn som bor på institusjon får bedre og mer individuelt tilpasset omsorg og beskyttelse. Det antas også å føre til at flere barn får være mer i ro.

I dag bor det noen barn på institusjon på grunnlag av omsorgsovertakelse som utsetter andre barn og ansatte på institusjon for vold og trusler, begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ruser seg eller skader seg selv. Barnas skadelige handlemåte kan være reaksjoner på omsorgssvikt eller på vold i hjemmet. Disse barna utsetter egen utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte. Det kan argumenteres for at det i slike tilfeller burde treffes vedtak om opphold på institusjon etter bvl. § 6-2. Dersom vilkårene for omsorgsovertakelse etter bvl. §§ 4-2 eller 5-1 er oppfylt, vil det være riktigere og mindre stigmatiserende for barnet å treffe vedtak om omsorgsovertakelse. Samtidig må nemnda kunne ta stilling til om barnets individuelle behov tilsier at institusjonen skal ha adgang til å treffe vedtak om inngrep etter bvl. § 10-9 for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse eller behandling.

Ekspertgruppen foreslår på denne bakgrunn at barnevernsloven endres slik at adgangen til å vedta inngrep etter bvl. § 10-9 skal følge barnets individuelle behov, og ikke hjemmelen for oppholdet på institusjon. Dette et viktig tiltak for barn som har store og sammensatte livsutfordringer, deriblant for mange barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet.

11.4.3.2 Barneverns- og helsenemnda avgjør om institusjonen skal ha adgang til inngrep

Adgangen til inngrep etter bvl. § 10-9 innebærer at institusjonen kan vedta at barnet ikke skal ha besøk, fratas elektroniske kommunikasjonsmidler, fotfølges av ansatte eller ha låst dør på institusjonen over en lengre periode. Selv om formålet med tiltakene er å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse eller behandling, er dette sterkt inngripende tiltak. Inngrep i barnets bevegelsesfrihet over tid vil kunne anses som frihetsberøvelse.

Dersom virkemidlene i bvl. § 10-9 skal gjøres tilgengelig for flere barn mener ekspertgruppen at det er viktig at barnas rettsikkerhet samtidig blir styrket. Styrking av rettssikkerhetsgarantiene vil også bidra til riktigere bruk av bvl. § 10-9. Ekspertgruppen foreslår derfor at institusjonens adgang til å vedta inngrep etter bvl. § 10-9 skal avgjøres av barneverns- og helsenemnda i forbindelse med alle vedtak om institusjonsopphold i barnevernet. Å løfte denne vurderingen og avgjørelsen til nemnda i alle saker, vil styrke barnets medvirkning og rettsikkerhet betydelig.

Forslaget innebærer at frivillige opphold på institusjon etter bvl. §§ 6-1 og 3-2 skal behandles av nemnda. Slike vedtak blir etter gjeldende rett truffet av kommunal barneverntjeneste. For akuttvedtak foreslår ekspertgruppen at den som treffer akuttvedtaket om opphold på institusjon samtidig skal ta stilling til om institusjonen skal ha adgang til å vedta inngrep etter bvl. § 10-9. Vurderingen og avgjørelsen skal fremgå av akuttvedtaket, og nemndsleder skal vurdere både om selve akuttvedtaket og vedtak om adgang til bruk av bvl. § 10-9 skal godkjennes, jf. bvl. § 14-22.

Forslaget vil føre til en viss utvidelse av sakstyper og saksmengde i nemnda. I tillegg kan tidsbruken i sakene nemnda behandler i dag øke. Ekspertgruppen mener imidlertid fordelene ved en slik endring, i form av bedre ivaretakelse av barnets individuelle behov, økt medvirkning og styrket rettsikkerhet, forsvarer de økte kostnadene til behandling av sakene. Behandlingsformen i nemnda vil variere ut fra sakstype. Dette omtales nærmere i kapittel 11.4.3.5.

Ekspertgruppens forslag innebærer at kommunen i begjæringen om tiltak etter bvl. § 14-9 skal redegjøre for sin vurdering av om institusjonen bør ha adgang til å treffe vedtak etter bvl. § 10-9 under oppholdet. Dette vil etter ekspertgruppens syn øke bevisstheten og kvaliteten på vurderingene i kommunen av hvilke barn som kan ha behov for tiltak etter bvl. § 10-9. Det er grunn til å anta at bevisstheten rundt dette i dag er for lav.

Ekspertgruppens forslag medfører at barneverns- og helsenemnda skal ta stilling til om institusjonen skal ha adgang til å treffe vedtak etter bvl. § 10-9 under barnets institusjonsopphold. Forslaget medfører ikke at nemnda skal ta stilling til hvilke konkrete inngrep etter bvl. § 10-9 som kan eller skal benyttes. Dersom nemnda har besluttet at institusjonen har adgang til å vedta inngrep etter bvl. § 10-9, skal institusjonen fortløpende vurdere det konkrete behovet for å vedta inngrep overfor barnet. Ekspertgruppen viser til at det er barneverninstitusjonen som har den daglige omsorgen for barnet, og som er i posisjon til å vurdere hvilke konkrete begrensinger eller inngrep som er nødvendige for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling. Vårt forslag innebærer en videreføring av dagens ordning med at institusjonens vedtak om inngrep etter bvl. § 10-9 skal protokollføres og oversendes barnevernstjenesten og statsforvalter, jf. gjeldende bvl. § 10-14. Barnet og foreldrene skal fortsatt kunne klage på vedtak om inngrep etter bvl. § 10-9 til statsforvalteren.

I likhet med barnevernsinstitusjonsutvalget foreslår ekspertgruppen at det også innføres adgang til å begjære sak om adgang til bruk av bvl. § 10-9 underveis i et institusjonsopphold. I noen tilfeller kan risikoen for skadelige handlinger vise seg senere eller endre seg underoppholdet. Endringene kan handle om utfordringer som ikke ble avdekket i forkant av nemndsbehandlingen, eller at alvorlighetsgraden i utfordringene ikke var kjent på dette tidspunktet. Endringer kan også komme som følge av barnets reaksjon på tiltaket eller som følge av negativ påvirkning under oppholdet.

Ekspertgruppen mener at kompetansen til å begjære bruk av bvl. § 10-9 under institusjonsoppholdet bør ligge til både Bufetat og kommunal barnevernstjeneste. Barnevernstjenesten har kompetanse til å begjære sak om opphold utenfor hjemmet for barneverns- og helsenemnda, og vurderer om barnet skal ha opphold i fosterhjem eller institusjon. Det er imidlertid Bufetat som er ansvarlig for at barnet får et forsvarlig institusjonsopphold der barnevernstjenesten ber om det. Institusjonen ivaretar barnet i det daglige og er nærmest til å vurdere om endringer underveis i oppholdet tilsier behov for adgang til å treffe vedtak etter bvl. § 10-9. Det vil være hensiktsmessig om institusjonen informerer barnevernstjenesten dersom et slikt behov oppstår under oppholdet. De involverte tjenestene bør ha dialog om barnets behov, og hvis det er enighet er det naturlig at barnevernstjenesten begjærer en eventuell sak for nemnda. Dersom barnevernstjenesten og Bufetat er uenig om institusjonen bør ha adgang til bruk av bvl. § 10-9, bør Bufetat ha selvstendig adgang til å begjære sak for nemnda, se forslag til § 14-8 nytt femte ledd. Ved uenighet bør både barnevernstjenesten og Bufetat få anledning til å legge frem sitt syn på saken for barneverns- og helsenemnda.

Ekspertgruppen foreslår videre at barneverns- og helsenemnda skal føre periodisk kontroll hver fjerde måned med alle vedtak som gir institusjonen adgang til bruk av bvl. § 10-9 under institusjonsoppholdet. Formålet med den periodiske kontrollen er å styrke barnets medvirkning og rettssikkerhet, se nærmere omtale av forslaget i kapittel 11.5.

11.4.3.3 Vilkår for å vedta at institusjonen skal ha adgang til inngrep

Etter dagens regelverk kan som nevnt ikke institusjonen treffe vedtak etter bvl. § 10-9 overfor barn som bor på institusjon på grunnlag av omsorgsovertakelse etter bvl. §§ 4-2 og 5-1 eller for barn som bor på institusjon som et frivillig hjelpetiltak etter bvl. § 3-2. Forslaget om at adgang til å treffe vedtak etter bvl. § 10-9 under institusjonsoppholdet skal vurderes basert på barnets individuelle behov, og ikke hjemmelen for opphold, medfører at det kan vedtas adgang til bruk av bvl. § 10-9 for flere barn. Formålet med utvidelsen er riktigere bruk av tiltak etter bvl. § 10-9, at barnet skal få være mer i ro og at alle barn som bor på institusjon skal få forsvarlig omsorg og beskyttelse.

Vedtak om låst dør, fotfølging eller inndragning av kommunikasjonsmidler over en lengre periode er inngripende tiltak som kun skal være tilgjengelig for institusjonen dersom barnets individuelle behov for omsorg og beskyttelse gjør det nødvendig. Det må oppstilles lovbestemte vilkår for i hvilke tilfeller institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9. Vilkårene for adgang til bruk av bvl. § 10-9 bør være de samme uavhengig av hjemmelen som gir grunnlag for opphold på institusjon.

Ekspertgruppen foreslår at barneverns- og helsenemnda bare kan vedta at institusjonen skal ha adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk eller kommunikasjon « dersom det ellers er grunn til å frykte at barnet vil utsette sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte»

Nemnda må foreta en fremtidsrettet vurdering av risikoen for at barnet vil utføre skadelige handlinger som utsetter barnets egen utvikling for alvorlig fare under institusjonsoppholdet. Vilkåret «grunn til å frykte» innebærer at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt. Det må imidlertid foreligge konkrete og objektive holdepunkter for at barnet vil utsette sin egen utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte. Det er ikke tilstrekkelig med en generell bekymring knyttet til barnet. Sentrale momenter i vurderingen vil blant annet være tidligere skadelige handlinger fra barnets side. Ekspertgruppen er enig med barnevernsinstitusjonsutvalget i at « beskrivelse av barnets situasjon og utvikling, særlige behov og utfordringer, herunder utagerende handlemåte, må fremgå av nemndas vedtak».

Det er nær sammenheng mellom vilkåret som her foreslås og forslaget til nytt vilkår for vedtak om opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2, se nærmere omtale i kapittel 11.3.4.2. Forståelsen av hva som ligger i at barnet «utsette[r] sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte» vil i hovedsak være den samme i begge bestemmelsene. Bruk av rusmidler, prostitusjon, kriminalitet og tilknytning til skadelige miljøer er eksempler på skadelige handlemåter som etter omstendighetene kan utsette barnets utvikling for alvorlig fare. Ved vurderingen av om institusjonen skal ha adgang til å vedta inngrep etter bvl. § 10-9, vil vurderingen imidlertid være rettet mot risiko for at barnet under institusjonsoppholdet bruker rusmidler, prostituerer seg, begår kriminalitet eller opprettholder tilknytning til skadelige miljøer mv.

Ekspertgruppen mener det bør holdes fast ved at vedtak om opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 ikke skal kunne treffes på grunnlag av mer innadvendte skadelige handlemåter som spiseforstyrrelse eller selvskading. Det er helsetjenestene som skal gi hjelp i slike tilfeller, og slike handlemåter kan ikke alene danne grunnlag for institusjonsopphold i barnevernet. For nemndas vurdering av om institusjonen skal ha adgang til å treffe vedtak etter bvl. § 10-9 kan imidlertid skadelige handlinger som selvskading og forsøk på selvmord gi grunnlag for inngrep. Grunnen til at barnet bor på institusjon kan være omsorgssituasjonen i hjemmet, ikke den skadelige handlemåten. Etter ekspertgruppens syn må institusjonen som ivaretar omsorgen i foreldrenes sted likevel ha adgang til å beskytte barn som for eksempel selvskader under oppholdet. Det er helsetjenestenes ansvar å gi nødvendig helsehjelp til barna. Det er derfor en forutsetning at det opprettes ambulante spesialisthelseteam knyttet til barnevernsinstitusjonene. Disse teamene skal motivere til og gi barn som bor på institusjon nødvendig helsehjelp.

Ekspertgruppen foreslår at nemndas kompetanse til å vedta at institusjonen skal ha adgang til inngrep i barnets bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon og vilkårene for å treffe slikt vedtak inntas i gjeldende § 10-9 som nytt første ledd, se forslag til lovendringer i kapittel 11.7. Videre foreslår ekspertgruppen at det i bestemmelsens presiseres at nemnda kan treffe vedtak om slik adgang for opphold på institusjon etter bvl. § 3-2 andre ledd, § 5-1, § 6-1 og § 6-2.

Dersom barnet har opphold på institusjon på grunn av et akuttvedtak etter bvl. § 4-2 eller § 4-4 foreslår ekspertgruppen at den som treffet akuttvedtaket, også skal ta stilling til om institusjonen skal ha adgang til å vedta inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon, se forslag til lovendringer i gjeldende bvl. §§ 4-2 og 4-4 i kapittel 11.7. Forslaget innebærer at barneverns- og helsenemnda skal vurdere om akuttvedtaket, inkludert eventuell adgang til inngrep etter bvl. § 10-9 skal godkjennes eller ikke, jf. gjeldende bvl. § 14-22.

11.4.3.4 Når og hvor lenge kan institusjonen treffe vedtak om inngrep?

I tillegg til å innta et nytt første ledd i gjeldende bvl. § 10-9 om vilkår for å vedta at institusjonen skal ha adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon foreslår ekspertgruppen også andre endringer i bestemmelsen.

Gjeldende bvl. § 10-9 åpner for at institusjonen kan vedta inngrep dersom «det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet». Ordlyden «formålet med oppholdet» peker tilbake på vilkårene for opphold på institusjon etter gjeldende bvl. §§ 4-4, 6-1 og 6-2, som innebærer at barnet har «vist alvorlige atferdsvansker» som krever behandling. Vilkåret er vagt formulert, og egnet til å skape uklarhet. Videre mener ekspertgruppen at vilkåret ikke er anvendelig overfor barn som bor på institusjon på grunn av omsorgssituasjonen i hjemmet eller som frivillig hjelpetiltak. Ekspertgruppen foreslår i tråd med øvrige inngrepsbestemmelser i barnevernslovens kapittel 10, at bvl. § 10-9 endres slik at institusjonen bare kan treffe vedtak når institusjonen er gitt slik adgang av barneverns- og helsenemnda, og når det er «nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse eller behandling», se forslag til lovendringer i kapittel 11.7.

Bvl. § 10-9 regulerer også for hvor lenge institusjonen kan treffe vedtak om inngrep. Vedtak om å gjøre inngrep i barnets bevegelsesfrihet og besøk kan treffes for inntil 14 dager om gangen. Vedtak om inngrep i barnets bruk av kommunikasjonsmiddel eller inndragning av et elektronisk kommunikasjonsmiddel kan treffes for inntil fire uker fra barnet ankommer institusjonen, og deretter for maksimum 14 dager om gangen. Institusjonen skal fortløpende vurdere om vedtaket skal opprettholdes.

Ekspertgruppen har vurdert om adgangen til å treffe vedtak i inntil 14 dager om gangen bør utvides til at slikt vedtak kan ha en varighet på inntil fire uker. På den ene siden vil en tidsbegrensning på inntil 14 dager føre til at institusjonen må gjøre grundige vurderinger hver 14. dag av om tiltaket skal opprettholdes eller ikke. Dersom institusjonen vurderer at det er behov for fortsatt tiltak etter 14 dager, må institusjonen treffe nytt vedtak som dokumenteres og oversendes statsforvalter, jf. gjeldende bvl. § 10-14. Videre skal barnet medvirke i avgjørelsen og har adgang til å klage direkte til statsforvalter. Det er viktig at institusjonen har dialog med barnet underveis i tiltaksperioden, og i forbindelse med vurderingen av om det skal treffes nytt vedtak. At vedtaket i første omgang treffes for inntil 14 dager av gangen kan etter ekspertgruppens syn bidra til motivasjon og ønske om progresjon hos barnet.

Samtidig mener ekspertgruppen at det i enkelte tilfeller kan være særlige grunner til å treffe vedtak for inntil fire uker av gangen. At det kreves særlige grunner innebærer at det bare unntaksvis skal kunne treffes slikt vedtak. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom alvorlighetsgraden i barnets utfordringer og høy risiko for skadelige handlinger tilsier at ny vurdering fra institusjonens etter to uker ikke vil ha noen hensikt, men i stedet kan virke forstyrrende for barnet.

11.4.3.5 Nærmere om behandlingen i nemnda av de enkelte sakstypene

Omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1.

Barneverns- og helsenemnda behandler i dag alle saker om omsorgsovertakelse etter bvl. § 5-1. I vedtak om omsorgsovertakelse skal det fremgå om barnet skal bo i et fosterhjem eller i en barnevernsinstitusjon, jf. bvl. § 5-3. Dersom kommunen mener at barnet skal bo i en institusjon innebærer forslaget at kommunen i sin begjæring til nemnda, skal ta stilling til om barnets behov tilsier at institusjonen skal ha adgang til å treffe vedtak om inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon under institusjonsoppholdet eller ikke, se forslag til ny bokstav j i gjeldende bvl. § 14-9. Dersom kommunen har begjært omsorgsovertakelse med institusjonsopphold og at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9 skal nemnda ta stilling til både spørsmålet om omsorgsovertakelse, og spørsmålet om adgang til bruk av bvl. § 10-9.

Forslaget innebærer at temaet for nemndssaken utvides til å omhandle om vilkårene for adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon er oppfylt, jf. forslag til § 10-9 nytt første ledd. I en sak om omsorgsovertakelse vil barn som har fylt 15 år være part i saken etter gjeldende rett, jf. bvl. § 12-3 første ledd første punktum. I tillegg kan barneverns- og helsenemnda innvilge et barn under 15 år partsrettigheter dersom hensynet til barnet tilsier det. I saker som gjelder institusjonens adgang til bruk av bvl. § 10-9 foreslår ekspertgruppen at barnet alltid skal være part, se forslag til endring i bvl. § 12-3 i kapittel 11.7. Barnet vil da ha rett til egen advokat, jf. bvl. § 14-7. Dersom nemnda beslutter at institusjonen skal ha adgang til å vedta inngrep etter bvl. § 10-9, skal nemnda etter forslaget føre periodisk kontroll hver fjerde måned med om vilkårene for slik adgang er oppfylt.

Opphold på institusjon uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2

Barneverns- og helsenemnda behandler i dag alle saker om opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2. Ekspertgruppens forslag innebærer at kommunen i sin begjæring til nemnda må ta stilling til om barnets behov tilsier at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9 under institusjonsoppholdet, se forslag til ny bokstav j i gjeldende bvl. § 14-9. Dersom kommunen har begjært at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9 skal nemnda ta stilling til både spørsmålet om opphold uten samtykke etter bvl. § 6-2 og, og spørsmålet om adgang til bruk av bvl. § 10-9. Sammenhengen mellom de foreslåtte vilkårene for opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 og de foreslåtte vilkårene for adgang til bruk av bvl. § 10-9, tilsier at det sjeldent vil være aktuelt å treffe vedtak om opphold på institusjon etter bvl. § 6-2, uten at det samtidig treffes vedtak om adgang til bruk av bvl. § 10-9. Barnet vil som i dag være part i saken, og ha rett til egen advokat, jf. bvl. §§ 12-3 første ledd andre punktum og 14-7.

Ekspertgruppen har i kapittel 11.5 foreslått at nemnda skal føre periodisk kontroll med vilkårene for opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 hver fjerde måned. Dersom nemnda også har besluttet at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9, skal nemnda føre samtidig periodisk kontroll med vilkårene for opphold på institusjon etter bvl. § 6-2 og adgangen til bruk av bvl. § 10-9.

Frivillig opphold i institusjon etter barnevernsloven § 6-1

Etter gjeldende rett er det barnevernstjenesten som treffer vedtak om frivillige opphold i barnevernsinstitusjon etter bvl. § 6-1. Slikt vedtak forutsetter at barnet selv og de som har foreldreansvar samtykker til det. Dersom barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet alene tilstrekkelig.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om barnet har forutsetninger for å forstå hva samtykke til institusjonsopphold etter bvl. § 6-1 innebærer. Det vises til at institusjonen kan sette som vilkår at barnet kan holdes tilbake i institusjonen etter bvl. § 6-1 andre og tredje ledd, samt at institusjonen under oppholdet kan vedta inngrep overfor barnet etter bvl. § 10-9. Ut fra hensynet til barnets rettsikkerhet bør vedtaksmyndigheten i disse sakene flyttes fra barnevernstjenesten til barneverns- og helsenemnda.

Ekspertgruppen foreslår at saker om frivillig opphold på institusjon etter bvl. § 6-1 i utgangspunktet skal behandles skriftlig av nemndleder, jf. forslag til ny bvl. § 14-24. Nemdsleder kan likevel beslutte at saken skal behandles av ordinær nemnd i tråd med bvl. § 14-3 første ledd. Videre bør nemnda ha mulighet til å tilby partene samtaleprosess dersom saken er egnet for det, jf. bvl. § 14-14. Samtaleprosess er en saksbehandlingsform hvor nemndleder inviterer partene i saken til samtaler, for blant annet å undersøke om de kan bli enige om en løsning til barnets beste. Det er en behandlingsmåte som er velegnet for god involvering av både barnet og foreldrene i avgjørelsen. I tråd med gjeldende rett vil barnet være part i saken og ha rett til egen advokat, jf. bvl. §§ 12-3 og 14-7.

Forslaget innebærer at kommunen i sin begjæring til nemnda skal ta stilling til om barnets behov tilsier at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9 under oppholdet, og at nemnda i vedtaket skal ta stilling til dette. For at vedtaket om opphold på institusjon skal kunne treffes på grunnlag av frivillighet, jf. bvl. § 6-1, må samtykket omfatte at institusjonen skal ha adgang til å vedta inngrep etter § 10-9 der det er aktuelt. Hvis det ikke foreligger slikt samtykke må vedtak om institusjonsopphold eventuelt vurderes på et annet grunnlag. Dersom nemnda beslutter at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9 skal nemnda føre periodisk kontroll hver fjerde måned med om vilkårene for adgang til bruk av bvl. § bvl.10-9 er oppfylt.

Opphold på institusjon som frivillig hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-2

Etter gjeldende rett kan barnevernstjenesten treffe vedtak om opphold i fosterhjem eller institusjon som frivillig hjelpetiltak når vilkårene i bvl. § 3-1 er oppfylt, jf. bvl. § 3-2. Det følger av bvl. § 3-1 at:

Når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, skal barnevernstjenesten tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.

Barnets foreldre må samtykke til at barnet skal ha opphold i fosterhjem eller institusjon. Dersom barnet har partsrettigheter etter bvl. § 12-3 må også barnet samtykke til opphold utenfor hjemmet etter bvl. § 3-2.

Om lag 65 prosent av barna som flyttes ut av hjemmet med hjemmel i bvl. § 3-2 bor i fosterhjem, mens ca. 14 prosent bor på institusjon. Ved utgangen av 2023 bodde det 317 barn i institusjon med hjemmel i bvl. § 3-2. Dette utgjør om lag en tredjedel av alle barna som bor på institusjon.

Erfaringer viser at flere av barna som bor på institusjon med hjemmel i bvl. § 3-2 har store og sammensatte utfordringer. Vedtak om institusjonsopphold er et inngripende tiltak overfor barnet. Opphold i institusjon etter bvl. § 3-2 kan blant annet besluttes mot barnets vilje, dersom barnet er under 15 år. Hensynet til barnets rett til medvirkning og rettsikkerhet taler med styrke for at vedtak om institusjonsopphold etter bvl. § 3-2 bør treffes av barneverns- og helsenemnda. Forslaget om adgang til bruk av bvl. § 10-9 basert på barnets individuelle behov, tilsier også at vedtak om institusjonsopphold etter bvl. § 3-2 bør behandles av nemnda.

Ekspertgruppen foreslår at saker om opphold på institusjon etter bvl. § 3-2 i utgangspunktet skal behandles skriftlig av nemndleder, se forslag til ny bvl. § 14-24. Nemndleder kan likevel beslutte at saken skal behandles av ordinær nemnd i tråd med bvl. § 14-3 første ledd. Nemnda bør ha mulighet til å tilby partene samtaleprosess dersom saken er egnet for det, jf. bvl. § 14-14.

Forslaget innebærer at kommunen i sin begjæring til nemnda skal ta stilling til om barnets behov tilsier at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9 under oppholdet, og at nemnda i vedtaket skal ta stilling til dette. For at vedtaket om opphold på institusjon skal kunne treffes på grunnlag av frivillighet, jf. bvl. § 3-2, må samtykket omfatte at institusjonen skal ha adgang til bvl. § 10-9 der det er aktuelt. Hvis det ikke foreligger samtykke, må vedtak om institusjonsopphold eventuelt vurderes på et annet grunnlag. Dersom nemnda beslutter at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9, skal nemnda føre periodisk kontroll hver fjerde måned med om vilkårene for adgang til bruk av bvl. § 10-9 er oppfylt.

Akuttvedtak om opphold på institusjon etter barnevernsloven §§ 4-2 og 4-4

Etter bvl. § 4-2 kan barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten treffe akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Etter bvl. § 4-4 kan det treffes akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon «dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker som nevnt i § 6-2».

Ved akuttvedtak etter bvl. § 4-2 skal det besluttes om barnet skal bo i beredskapsfosterhjem eller på en akuttinstitusjon, jf. bvl. § 5-3. Dersom det vedtas at barnet skal bo i en akuttinstitusjon etter bvl. § 4-2 har institusjonen etter dagens regelverk ikke adgang til å treffe vedtak om inngrep etter bvl. § 10-9 under oppholdet.

Hvis det treffes akuttvedtak etter bvl. § 4-4 skal barnet ha opphold i en akuttinstitusjon og institusjonen har adgang til å treffe vedtak etter bvl. § 10-9 under institusjonsoppholdet.

Det følger av bvl. § 14-22 at iverksetting av akuttvedtak etter bvl. §§ 4-2 og 4-4 straks skal sendes til barneverns- og helsenemnda. Nemndleder skal vurdere om vedtaket skal godkjennes. Saken skal avgjøres snarest og om mulig innen 48 timer etter at nemnda har mottatt det. De private parter kan påklage akuttvedtaket til barneverns- og helsenemnda. Klagen behandles av nemndleder alene. I særlige tilfeller kan saken behandles av en ordinær nemnd. Det skal holdes et møte der partene får mulighet til å redegjøre for sitt syn og til å føre de bevisene som nemndlederen tillater. Ved vedtak etter bvl. § 4-4 skal barnet alltid være part, og har klagerett. I tillegg er barnets foreldre part. Ved vedtak etter bvl. § 4-2 om akutt omsorgsovertakelse er barnets foreldre part. I tillegg er barn som har partsrettigheter etter bvl. § 12-3 part.

Ekspertgruppen foreslår at den som treffer akuttvedtaket om opphold i institusjon etter bvl. § 4-4 eller bvl. § 4-2 i vedtaket skal ta stilling til om institusjonen skal ha adgang til inngrep etter bvl. § 10-9. Dette innebærer en vurdering av om de foreslåtte vilkårene i nytt første ledd i bvl. § 10-9 er oppfylt. Vurderingen skal være basert på omstendighetene som ligger til grunn for akuttvedtaket, og den kunnskap og erfaring som beslutningstaker har om barnet. Vurderingen og beslutningen om institusjonen skal ha adgang til inngrep etter bvl. § 10-9 skal fremgå av akuttvedtaket.

Videre foreslår ekspertgruppen at akuttvedtakene følger ordinær prosess i tråd med gjeldende bvl. §§ 14-22 og 14-23. Det innebærer at nemndleder skal vurdere om vedtaket skal godkjennes. Hvis det følger av akuttvedtaket at institusjonen skal ha adgang til bruk av § 10-9, skal nemndleder ta stilling til om vilkårene for slik adgang er oppfylt, jf. forslaget til nytt første ledd i bvl. § 10-9 og nærmere omtale i kapittel 11.4.3.3. Dersom barnevernstjenestens leder, leders stedfortreder eller påtalemyndigheten har besluttet i akuttvedtak at institusjonen skal ha adgang til bruk av § 10-9 under oppholdet, skal barnet alltid være part i saken, uavhengig av alder. Dette innebærer at barnet har klagerett og har rett til advokat.

11.5 Styrket rettssikkerhet ved innføring av periodisk kontroll

11.5.1 Gjeldende rett

Barnevernsloven kapittel 8 inneholder flere bestemmelser som pålegger barnevernstjenesten å følge med på barnets utvikling, om barnet får forsvarlig omsorg, om det er behov for å endre iverksatte tiltak eller å iverksette ytterligere tiltak. Barnevernstjenestens plikt til kontinuerlig å vurdere om iverksatte vedtak skal opprettholdes eller endres gjelder både overfor barn som mottar hjelpetiltak i hjemmet, i tilfeller hvor det er truffet akuttvedtak om å flytte barnet ut av hjemmet, ved vedtak om omsorgsovertakelse og ved vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon med hjemmel i bvl. §§ 6-1 og 6-2 jf. bvl. §§ 8-1, 8-2, 8-3, 8-4 og 8-5. Oppfølgingspliktene i barnevernsloven kapittel 8 innebærer at barnevernstjenesten skal vurdere om vilkårene for vedtatte tiltak til enhver tid er oppfylt, og at tiltaket er til barnets beste, jf. bvl. § 1-3.

Dersom barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om langvarig opphold i institusjon i inntil 12 måneder etter bvl. § 6-2 første og tredje ledd skal barnevernstjenesten vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder, jf. bvl. § 6-2 tredje ledd andre punktum. I juridisk teori er det lagt til grunn at dette innebærer at barnevernstjenesten skal foreta en realitetsvurdering av om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket. 510

11.5.2 Ekspertgruppens vurdering og forslag

11.5.2.1 Behovet for å innføre periodisk kontroll

I EMK artikkel 5 nr. 2 til nr. 5 er det fastsatt ulike krav til fremgangsmåten ved frihetsberøvelser. Artikkel 5 nr. 2 og nr. 4 kommer til anvendelse for andre former for frihetsberøvelse enn straffeprosessuelle frihetsberøvelser. Høyesterett har lagt til grunn at opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 er å anse som en frihetsberøvelse. 511 Videre legger ekspertgruppen til grunn at vedtak om inngrep etter bvl. § 10-9 overfor barnet etter en konkret vurdering kan utgjøre frihetsberøvelse.

Etter EMK artikkel 5 nr. 4 har den som er berøvet sin frihet rett til å anlegge sak slik at lovligheten av frihetsberøvelsen skal bli avgjort raskt («speedily») av en rettslig myndighet/domstol. Videre fastslår EMK artikkel 5 nr. 4 at den som er frihetsberøvet skal løslates dersom frihetsberøvelsen ikke er lovlig. Gjennom praksis har EMD med utgangspunkt i artikkel 5 nr. 4 innfortolket et krav om at det ved frihetsberøvelser skal gjennomføres en «review of [the] lawfulness at reasonable intervals»

Det er ikke etablert konkret frister for når ny prøving skal skje, eller hvor ofte prøving skal finne sted. Hva som skal anses som «reasonable intervals» må vurderes konkret ut fra forholdene i den enkelte sak. EMD har akseptert intervaller på opp mot ett år for frihetsberøvelser som faller inn under artikkel 5 nr. 4.

Det fremgår i barnekonvensjonen artikkel 25 at:

(…) barn som er blitt plassert av kompetente myndigheter for å få omsorg, beskyttelse eller fysisk eller psykisk behandling, har rett til periodisk vurdering av den behandling barnet får og av alle andre forhold som har betydning for plasseringen av barnet.

Ekspertgruppen mener at det er behov for å styrke barnas rettsikkerhet i forbindelse med vedtak som etter sitt innhold kan utgjøre en frihetsberøvelse. Både Sentralenheten for barneverns- og helsenemndene, Barneombudet og Barnevernsutvalget (NOU 2023: 7) har pekt på behovet for hyppigere rettslig kontroll med vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2. I en sak for barneverns- og helsenemnda (daværende fylkesnemnda) fra 2022 vurderte nemnda at dagens adgang til å treffe vedtak om opphold i institusjon uten samtykke i inntil 12 måneder utgjør en risiko for brudd på retten til fornyet domstolskontroll ved frihetsberøvelse etter EMK artikkel 5. 512 I vedtaket ble det pekt på at et rimelig intervall for rettslig overprøving trolig ville eliminert risikoen for krenkelse av EMK. Barnevernsinstitusjonsutvalget (2023: 24) har foreslått at barneverns- og helsenemnda etter seks måneder, skal gjennomføre kontroll med grunnlaget for opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 og eventuelle nemndsvedtak om institusjonens adgang til bruk av bvl. § 10-9. Ekspertgruppen mener i likhet med utvalget at vedtak om opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 og vedtak om adgang til bruk av bvl. § 10-9 under oppholdet skal prøves jevnlig. Dersom det er truffet vedtak om opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 og om adgang til bruk av bvl. § 10-9 innebærer forslaget at nemnda skal føre periodisk kontroll både med om vilkårene for opphold fortsatt er til stede og med adgangen til bruk av bvl. § 10-9.

Institusjonsopphold på andre hjemmelsgrunnlag er i utgangspunktet ikke å anse som frihetsberøvelser. Ekspertgruppen foreslår derfor at det i slike tilfeller kun skal føres periodisk kontroll med adgang til bruk av bvl. § 10-9. Det vises til at inngrep etter bvl. § 10-9 etter en konkret vurdering kan utgjøre en frihetsberøvelse av barnet, og at det derfor bør gjennomføres periodisk kontroll med vedtak som gir adgang til slike inngrep.

Hensynet til barnets rettsikkerhet taler for at det bør skje en relativt hyppig rettslig prøving av så inngripende vedtak. Det vises blant annet til at det kan skje store endringer i barnets situasjon underveis i institusjonsoppholdet. Samtidig tilsier barnets behov for ro og forutsigbarhet under institusjonsoppholdet at det bør gå noe tid mellom hver prøving. Hyppigheten må også sees i lys av de prosessuelle kostnadene ved nemndsbehandling og eventuell rettslig prøving videre i rettssystemet.

Både barnets behov for ro og de prosessuelle kostnadene kan avhjelpes noe gjennom valg av behandlingsform i nemndene. Ekspertgruppen mener at en prøving hver sjette måned ikke er hyppig nok, samtidig som en prøving hver tredje måned vil føre til mindre ro og større prosesskostnader. Ekspertgruppen har kommet til at et tidsintervall med kontroll av vedtakene hver fjerde måned best vil ivareta balansen mellom de ulike hensynene. De menneskerettslige kravene til domstolskontroll etter EMK vil med et slikt intervall bli oppfylt.

EMK artikkel 5 nr. 4 krever at prøvingen foretas av et organ av «judisiell karakter» med de krav til uavhengighet og upartiskhet som følger av EMK artikkel 6. Etter ekspertgruppens syn er det ikke tilstrekkelig at barnevernstjenesten selv skal vurdere vedtaket. I likhet med barnevernsinstitusjonsutvalget mener ekspertgruppen at det er barneverns- og helsenemnda som er best egnet til å gjennomføre periodiske kontroller av vedtakene. Nemnda oppfyller kravene etter EMK.

Ekspertgruppen foreslår på denne bakgrunn å lovfeste at vedtak om opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 og vedtak om adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon etter bvl. § 10-9 første ledd skal prøves av nemnda hver fjerde måned, jf. forslag til ny bvl. § 14-24 første ledd.

11.5.2.2 Hvordan periodisk kontroll skal gjennomføres

Ekspertgruppen foreslår at periodisk kontroll som utgangspunkt gjennomføres av nemndleder alene ved skriftlig behandling. Nemndleder kan imidlertid beslutte at saken skal behandles ved forhandlingsmøte etter bvl. § 14-15, og av en ordinær nemd som består av nemndlederen, ett medlem fra det alminnelige medlemsutvalget og ett fra utvalget av fagkyndige. jf. bvl. § 14-3 første ledd. Dette kan for eksempel være aktuelt i tilfeller hvor nemndleder vurderer det som usikkert om vilkårene er oppfylt eller hvor hensynet til at saken skal bli godt nok opplyst tilsier at det bør avholdes forhandlingsmøte. Ekspertgruppen foreslår på denne bakgrunn å lovfeste i ny bvl. § 14-24 fjerde ledd at periodisk kontroll av vedtak om opphold på institusjon etter bvl. § 6-2 og vedtak om adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon etter bvl. § 10-9 første ledd skal avgjøres av nemndleder alene etter skriftlig behandling. Dersom nemndleder finner det nødvendig av hensyn til sakens opplysning kan det besluttes at nemnda settes med ordinær nemnd, jf. bvl. § 14-3 og behandles i forhandlingsmøte, jf. bvl. § 14-16.

Ekspertgruppen foreslår videre at det ikke skal gå mer enn 12 måneder mellom hver gang opphold uten samtykke etter bvl. § 6-2 eller vedtak om adgang for institusjonen til inngrep etter bvl. § 10-9 prøves av en ordinær nemnd i et muntlig forhandlingsmøte, se forslag til ny bvl. § 14-24 fjerde ledd.

Bvl. § 14-13 om høring av barn i saker for nemnda skal gjelde ved gjennomføring av periodisk kontroll. Barnets mening skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Det skal dokumenteres hva barnet mener, og hvordan barnets mening er vektlagt. Barnet vil etter forslaget alltid være part i saker om periodisk kontroll, se forslag til endringer i gjeldende bvl. § 12-3. Dette innebærer at barnet har rett til å bli bistått av advokat i forbindelse med periodiske kontroller, uavhengig av behandlingsformen i nemnda, jf. bvl. § 14-7. At barnet bistås av advokat ved denne prøvingen er viktig for at rettssikkerheten skal bli godt nok ivaretatt. Etter forslaget vil partene ha adgang til å begjære rettslig prøving i tingretten av nemndsvedtakene som fattes hver fjerde måned, jf. bvl. § 14-25.

Barneverns- og helsenemndas vurderinger skal skje ut fra situasjonen på vedtakstidspunktet med grunnlag i et oppdatert beslutningsgrunnlag.

Dersom barnevernstjenesten mener at vedtak om opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 og/eller vedtak om adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon etter bvl. § 10-9 første ledd skal videreføres skal begjæring om periodisk kontroll sendes nemnda innen fire måneder etter siste vedtak, se forslag til ny bvl. § 14-24 andre ledd. I saker om opphold uten samtykke etter bvl. § 6-2 skal barnevernstjenesten i begjæringen redegjøre for sin vurdering av barnets utvikling under oppholdet, behovet for fortsatt institusjonsopphold og eventuelt behovet for adgang til å bruke bvl. § 10-9 under oppholdet. I saker om adgang til inngrep etter bvl. 10- 9 skal barnevernstjenesten i begjæringen redegjøre for vurdering av barnets utvikling under oppholdet, og behovet for fortsatt adgang til bruk av bvl. § 10-9. Selv om videreføring begjæres av barnevernstjenesten er det sentralt for sakens opplysning at det innhentes informasjon fra institusjonen som barnet bor på. Dette omfatter opplysninger om hvilken hjelp barnet har mottatt under institusjonsoppholdet, det samlede omfanget og varigheten av grenser eller inngrep barnet har vært underlagt, og institusjonens vurdering av barnets utvikling under oppholdet.

Dersom Bufetat vurderer at vedtak om adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon etter bvl. § 10-9 første ledd skal videreføres, og barnevernstjenesten ikke har fremsatt egen begjæring om periodisk kontroll, foreslår ekspertgruppen at Bufetat skal ha en selvstendig rett til å sende begjæring om periodisk kontroll innen fire måneder etter siste vedtak, jf. forslag til ny bvl. § 14-24 tredje ledd. Bufetat skal i begjæringen redegjøre for vurderingen av barnets utvikling under oppholdet og behovet for fortsatt adgang til bruk av bvl. § 10-9. Barnevernstjenesten skal i slike tilfeller også inngi sin vurdering til nemnda.

Ved periodisk kontroll med vedtak etter bvl. § 6-2 skal barneverns- og helsenemnda vurdere om bestemmelsens vilkår for institusjonsopphold uten samtykke fortsatt er til stede: Nemndas vurdering må inneholde en forholdsmessighetsvurdering som er nødvendig for at inngrepet skal oppfylle kravene etter Grl. § 96 første ledd andre punktum og EMK artikkel 5. I forholdsmessighetsvurderingen vil samlet lengde på oppholdet og samlet omfang og varighet av grenser og inngrep som barnet eventuelt har vært, eller er underlagt, stå sentralt. Den samlede intensiteten av inngrepene må avveies mot positive virkninger av oppholdet for barnet. Dette innebærer blant annet å vurdere risiko og potensiale for at barnet gjennom skadelige handlinger utsetter egen utvikling for alvorlig fare uten videre institusjonsopphold.

Minste inngreps prinsipp vil også være en sentral del av vurderingen som nemnda skal foreta. Dersom barnets behov for hjelp og beskyttelse kan ivaretas ved mindre inngripende tiltak kan et institusjonsopphold uten samtykke ikke forlenges. For vurderingen av barnets utvikling under institusjonsoppholdet, kan det være uheldig å sette for entydige progresjonsmål. Om barnets fungering har bedret seg under institusjonsoppholdet er en sammensatt vurdering som kan handle om flere elementer som peker i ulike retninger, som barnets handlemåte, psykisk helse, tillitt mv. Det kan for eksempel være at barnet fortsatt ruser seg, men at ansatte på institusjonen har opparbeidet seg en større tillitt og fått en bedre relasjon til barnet, eller at barnet rømmer mindre. Erfaring viser også at barna kan begynne å utagere når de føler seg tryggere. Dette innebærer at fremgang noen ganger i det ytre kan fremstå som tilbakegang.

Ved periodisk kontroll av adgangen til bruk av bvl. § 10-9 skal nemnda vurdere om vilkårene for at institusjonen skal ha adgang til bruk av bvl. § 10-9 fortsatt er oppfylt, herunder om fortsatt adgang til bruk av bvl. § 10-9 er forholdsmessig og til barnets beste. Forholdsmessighetsvurderingen vil være av samme art som ved periodisk kontroll av vedtak om opphold uten samtykke etter bvl. § 6-2.

11.6 Individuelt tilpasset varighet av institusjonsopphold

11.6.1 Gjeldende rett

Dersom barneverns- og helsenemnda kommer til at vilkårene for å treffe vedtak om opphold i institusjon uten samtykke er oppfylt etter bvl. § 6-2 første ledd, angir bestemmelsens andre og tredje ledd hvor lenge slikt opphold kan vare. Det følger av bvl. § 6-2 andre ledd at nemnda kan vedta at barnet skal ha opphold i institusjon i inntil fire uker for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Vedtaket kan forlenges med inntil fire uker.

Videre er det fastsatt i bvl. § 6-2 tredje ledd første punktum at nemnda kan vedta at barnet skal ha opphold på institusjon i inntil 12 måneder dersom barnet har behov for langvarig behandling. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder, jf. bvl. § 6-2 tredje ledd andre punktum. Nemnda kan i særlige tilfeller vedta at oppholdet skal forlenges med inntil 12 måneder. Det vil si at den lengste tiden for opphold er to år. Ifølge forarbeidene er det klare utgangspunktet at opphold kan vare i inntil 12 måneder, og at forlengelse utover 12 måneder kun kan skje «rent unntaksvis». I forarbeidene fremgår det at:

Vedtak om forlengelse er begrenset til tilfeller der behandlingsopplegget har kommet i gang, og barnet ser ut til å nyttiggjøre seg tilbudet. Det er dermed en forutsetning for vedtak om forlengelse at planen er å videreføre en etablert behandlingsprosess. 513

Dersom barnet har hatt opphold på en akuttinstitusjon etter bvl. § 4-4 i forkant av vedtak om opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 skal tiden på akuttinstitusjon inngå i den totale oppholdstiden som gjelder for vedtak etter bvl. § 6-2, jf. bvl. § 6-2 tredje ledd fjerde punktum. Dersom barnet rømmer fra institusjonen i kortere eller lengre perioder trekkes fraværet fra institusjonen ikke fra oppholdstiden.

11.6.2 Ekspertgruppens vurdering og forslag

Ekspertgruppen har i forbindelse med forslaget om å innføre periodisk kontroll (nærmere omtalt i kapittel 11.5) vurdert om den absolutte tidsbegrensningen på to år bør oppheves, men har under tvil kommet til at dette ikke foreslås. Det foreslås derimot at det skjerpede vilkåret for å videreføre et opphold etter bvl. § 6-2 utover 12 måneder oppheves. I stedet foreslås det periodiske kontroller av vedtakene hver fjerde måned, jf. forslag til ny bvl. § 14-24.

Barn som begår gjentatte eller alvorlige lovbrudd har sammensatte og komplekse utfordringer. Det gjelder også andre barn som bor på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2, for eksempel barn med vedvarende rusproblemer. Barn med sammensatte og komplekse problemer vil ofte ha behov for hjelp og støtte over lengre tid. Dette hensyntas ikke i tilstrekkelig grad med dagens regulering. Det er også en risiko for at institusjonsoppholdet for noen barn får lengre varighet enn nødvendig fordi det ikke er krav om en jevnlig, uavhengig prøving av vilkårene for opphold uten samtykke. Noen barn kan i dag få kortere institusjonsopphold enn behovet tilsier, mens andre barn kan få lengre opphold enn behovet tilsier.

Langvarige opphold på akuttinstitusjon, fravær fra institusjonen på grunn av rømming og arbeid med tilbakeføring til hjem eller annen omsorgsbase medfører i dag at den faktiske tiden institusjonen har til å komme i posisjon og gi barna hjelp kan bli for kort. Miljøterapeutisk arbeid tar tid, og det vil ofte mislykkes dersom det ikke er nok tid til å gjennomføre endringsarbeidet. Praksis fra barneverns- og helsenemnda viser at det sjeldent treffes vedtak om forlengelse utover 12 måneder i henhold til bvl. § 6-2 tredje ledd tredje punktum.

Etter ekspertgruppens syn stiller bestemmelsen for strenge krav til at det kan skje en forlengelse av oppholdet utover 12 måneder. Det vises til at slik forlengelse etter gjeldende rett bare kan vedtas rent unntaksvis, og er begrenset til tilfeller der behandlingsopplegget har kommet i gang, og barnet ser ut til å nyttiggjøre seg av tilbudet. I tilfeller der et forutgående akuttopphold har brukt opp flere måneder av oppholdstiden, samtidig som barnet er i opposisjon og rømmer fra institusjonen er det ofte ikke mulig for institusjonen å komme godt i gang med behandlingen og kunne vise til positiv utvikling hos barnet før 12 måneder har gått.

Vi har mottatt innspill fra flere institusjoner om at det ikke alltid er realistisk å komme i posisjon til å gi barnet nødvendig hjelp og få til endring på den korte tiden de i praksis har til rådighet. Det oppleves som utfordrende at institusjonen kun har noen få måneder på å gi barnet nødvendig hjelp. Når institusjonsoppholdet avsluttes fordi tiden er brukt opp må barnet flytte tilbake til kommunen uten at endring er oppnådd. Det medfører at barna i praksis ikke alltid får reelle muligheter til å komme seg ut av en skadelig handlemåte som utsetter barnets utvikling for alvorlig fare, som for eksempel en kriminell løpebane eller rusmiddelproblemer. Det kan være fortvilende for foreldre som ønsker hjelp til barnet sitt. Kommunene kan i slike tilfeller oppleve at de ikke har tilstrekkelig kompetanse eller virkemidler til å ivareta barnet. For mange av disse barna ender det opp med nye institusjonsopphold, for eksempel fordi det oppstår akutte situasjoner eller fordi foreldrene ikke makter å stå i situasjonen lenger. Opphold på institusjon vedtas i slike tilfeller gjerne på andre hjemmelsgrunnlag enn bvl. § 6-2 fordi adgangen til å treffe vedtak om nytt opphold etter bestemmelsen er snever eller fordi tidsrammen er brukt opp. Vedtak om institusjonsopphold på andre hjemmelsgrunnlag fører etter gjeldende rett til at det ikke vil være adgang til inngrep etter bvl. § 10-9.

Ekspertgruppen mener at dagens krav til progresjon og utvikling for å forlenge institusjonsoppholdet utover 12 måneder er for strenge. I noen tilfeller vil det å bremse en negativ utvikling hos barnet eller å hindre en forverring, være et godt resultat. Muligheten til å bygge gode relasjoner over tid vil styrke institusjonens mulighet til å komme i posisjon til å hjelpe barnet.

Vi foreslår derfor å oppheve bvl. § 6-2 tredje ledd tredje punktum. Forslaget innebærer at makstiden på to år opprettholdes, samtidig som det innføres periodisk kontroll med om vilkårene for fortsatt opphold på institusjon uten samtykke etter bvl. § 6-2 hver fjerde måned, se nærmere omtale i kapittel 11.5.

Forslagene vil samlet sett styrke barnets rettssikkerhet og bidra til at varigheten av oppholdet i større grad blir tilpasset barnets individuelle behov. Ekspertgruppen understreker at barna har ulike hjelpebehov. For noen kan et opphold på 12 måneder være for lenge, og for andre kan det være for kort tid. En periodisk kontroll hver fjerde måned vil i større grad fange opp tilfeller hvor barna ikke lenger oppfyller vilkårene for opphold på institusjon uten samtykke, samtidig som de barna som har behov for lengre opphold enn 12 måneder vil kunne få den hjelpen de trenger.

Videre foreslår ekspertgruppen å endre bvl. § 6-2 tredje ledd fjerde punktum som fastslår at oppholdstiden etter akuttvedtak etter bvl. § 4-4 skal inngå i den totale oppholdstiden som gjelder for vedtak etter bvl. § 6-2. Endringen medfører at oppholdstiden etter akuttvedtak ikke skal inngå i den totale oppholdstiden. At oppholdstiden etter akuttvedtak skal inngå i den totale oppholdstiden ble lovfestet ved Stortingets behandling av Prop. 106 L (2012–2013). Begrunnelsen fra departementet var blant annet at opphold på institusjon uten samtykke er et inngripende tiltak og at det var behov for en ensartet praksis i barneverns- og helsenemndene (daværende fylkesnemndene).

I forbindelse med høringen av forslaget spilte flere instanser inn at formålet med akuttopphold og langtidsbehandling er prinsipielt forskjellige. Det ble pekt på at akuttvedtak treffes for å skape stabilitet i en alvorlig situasjon, mens et vedtak om langtidsbehandling har et uttalt endrings- og behandlingsformål. 514 Videre ble det vist til at gjenstående tidsperiode etter opphold på akuttinstitusjon kan være for kort til å gi barna med de største utfordringene den hjelpen de trenger. Ekspertgruppen støtter disse høringsinstansenes vurderinger og innspill.

Det vises videre til at institusjonsbarnevernet er delt opp i akuttinstitusjoner og behandlingsinstitusjoner. Dette medfører at barnet flytter mellom ulike institusjoner, ut i fra formålet med oppholdet. Institusjonen og de ansatte som skal gi langvarig behandling til barnet vil først bli kjent med barnet etter at oppholdet på akuttinstitusjonen er avsluttet og vedtak etter bvl. § 6-2 er iverksatt. De ansatte kan først da begynne å etablere en relasjon med barnet og komme i posisjon til å gjennomføre behandlings- og endringsarbeid.

Hensynet til barnets rettsikkerhet og forholdsmessigheten av lengden på institusjonsoppholdet ivaretas gjennom periodisk kontroll hver fjerde måned med vedtak om opphold uten samtykke etter bvl. § 6-2. Det skal etter ekspertgruppens forslag også føres periodisk kontroll med adgangen til inngrep etter bvl. § 10-9. Forslaget om periodisk kontroll er nærmere omtalt i kapittel 11.5.

11.7 Samlet forslag til endringer i barnevernsloven

Sammenhengen med forslag til lovendringer i høringsnotat 8. april 2024

I det følgende presenteres ekspertgruppens samlede forslag til lovendringer i barnevernsloven. Flere av bestemmelsene som berøres av ekspertgruppens forslag er foreslått endret av Barne- og familiedepartementet i høringsnotat av 8. april 2024. Høringsfristen gikk ut 2. juli 2024. På tidspunktet for levering av denne rapporten er forslagene til oppfølging i departementet.

Bestemmelser som er berørt både av departementets høringsnotat og i ekspertgruppens forslag er barnevernsloven § 3-2, § 4-4, § 6-1, § 6-2, § 10-9 og § 12-3. I flere av bestemmelsene bygger ekspertgruppen videre på endringene Barne- og familiedepartementet allerede har foreslått. I disse tilfellene er også endringsforslagene fra departementet inntatt og kursivert i bestemmelsene. Dette gjelder barnevernsloven § 4-4, § 6-1, § 6-2 og § 10-9.

Gjeldende bvl. § 10-9 er i departementets høringsnotat foreslått endret til ny § 10-11. Ekspertgruppen har i sitt forslag valgt å beholde opprinnelig nummerering for å unngå forvirring. I tilfeller hvor departementets endringsforslag ikke er relevant for eller er i strid med ekspertgruppens forslag, er departementets forslag ikke inntatt. Dette gjelder departementets forslag til endringer i barnevernsloven § 3-2, § 4-2 og § 12-3.

Ekspertgruppens lovforslag

I lov av 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern gjøres følgende endringer:

§ 3-2 første ledd skal lyde:

Barnevernstjenesten kan tilby fosterhjem som hjelpetiltak når vilkårene i § 3-1 første ledd er til stede og barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Barnevernstjenesten kan også tilby opphold i omsorgssenter, jf. kapittel 11.

§ 3-2 nytt andre ledd skal lyde:

Når vilkårene i § 3-1 første ledd er til stede og barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte kan barneverns- og helsenemnda treffe vedtak om opphold på institusjon som hjelpetiltak.

§ 3-2 nytt tredje ledd skal lyde:

Dersom det må antas at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, må barnevernstjenesten vurdere om det med én gang skal reises sak om omsorgsovertakelse, jf. § 5-1.

§ 4-2 nytt andre ledd skal lyde:

Dersom barnet skal ha opphold i institusjon skal den som treffer vedtak etter første ledd ta stilling til om institusjonen skal ha adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon, jf. § 10-9 første ledd.

Nåværende andre, tredje, fjerde og femte ledd blir nytt tredje, fjerde, femte og sjette ledd.

§ 4-4 første ledd skal lyde:

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om at barn skal ha opphold i barnevernsinstitusjon dersom barnet har utsatt sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte. Et slikt vedtak kan treffes bare dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende. Den som treffer vedtaket skal ta stilling til om institusjonen skal ha adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon, jf. § 10-9 første ledd.

§ 6-1 første ledd skal lyde

Barneverns- og helsenemnda kan vedta at et barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte gis opphold i institusjon dersom barnet selv og de som har foreldreansvar, samtykker til det. Dersom barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet tilstrekkelig. Barnets samtykke skal være skriftlig og skal gis til nemnda ved behandling av saken. Før samtykke gis, skal barnet gjøres kjent med at samtykket kan trekkes tilbake med de begrensninger som følger av annet ledd.

§ 6-2 første ledd skal lyde

Dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape forsvarlig utviklingsstøtte og beskyttelse og det er nødvendig ut fra barnets situasjon, kan barneverns- og helsenemnda vedta at et barn skal ha opphold i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar. Slikt vedtak kan bare treffes dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte.

§ 6-2 tredje ledd skal lyde

Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan nemnda vedta at barnet skal ha opphold i institusjonen av lengre varighet. Slikt opphold kan ikke ha samlet varighet på mer enn 24 måneder. Oppholdstiden etter akuttvedtak etter § 4-4 skal ikke inngå i den totale oppholdstiden som gjelder for vedtak etter § 6-2 .

Overskriften til § 10-9 skal lyde:

§ 10-9. Inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon

§ 10-9 skal lyde:

Dersom det ellers er grunn til å frykte at barnet vil utsette sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte kan barneverns- og helsenemnda vedta at institusjonen har adgang til inngrep i barnets rett til bevegelsesfrihet, besøk og kommunikasjon. Slikt vedtak kan treffes for opphold på institusjon etter § 3-2 annet ledd, § 5-1, § 6-1 og § 6-2. Tilsvarende vedtak kan treffes etter § 4-2 og § 4-4.

Når det er truffet vedtak etter første ledd og det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse eller behandling, kan institusjonen vedta

• a. inngrep i barnets bevegelsesfrihet innenfor og utenfor institusjonsområde, herunder nekte barnet å forlate institusjonsområdet
• b. å låse døren til institusjonen for barnet eller at barnet har følge med institusjonsansatte utenfor institusjonen for å gjennomføre tiltak etter bokstav a
• c. inngrep i barnets rett til besøk, herunder nekte barnet besøk
• d. inngrep i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og tilgang til internett, herunder nekte bruk
• e. å inndra elektroniske kommunikasjonsmidler dersom barnet ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk etter bokstav d.

Andre mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Tiltaket må være egnet til å oppnå formålet og stå i rimelig forhold til de interesser som skal ivaretas. Tiltaket skal gjennomføres på en så skånsom måte som mulig og ikke opprettholdes lenger enn nødvendig.

Vedtak om inngrep i barnets bevegelsesfrihet og besøk etter andre ledd kan treffes for inntil 14 dager om gangen. Vedtak om inngrep i bruk av elektronisk kommunikasjonsmiddel etter bokstav d og e kan treffes for inntil fire uker fra barnet ankommer institusjonen, og deretter for maksimum 14 dager om gangen. Foreligger det særlige grunner kan vedtak etter andre ledd treffes for inntil fire uker av gangen. Institusjonen skal fortløpende vurdere om vedtaket skal opprettholdes.

Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av vedtak etter bestemmelsen.

§ 12-3 første ledd skal lyde:

Barn som har fylt 15 år, er part i saken. I saker som gjelder tiltak for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare som følge av skadelig handlemåte, adgang til inngrep etter § 10-9 første ledd eller tiltak for barn som er utsatt for menneskehandel er barnet alltid part. For å gjøre partsrettigheter gjeldende må barnet forstå hva saken gjelder.

§ 14-8 nytt femte ledd skal lyde:

Dersom Bufetat finner at det er behov for adgang til inngrep etter § 10-9 første ledd kan Bufetat sende begjæring om tiltak til nemnda.

§ 14-9 nytt første ledd skal lyde:

Kommunens begjæring om tiltak skal minst inneholde

• a. navn på nemnd
• b. navn og adresse på parter, stedfortredende og prosessfullmektiger
• c. en kort beskrivelse av hvilke tiltak kommunen krever
• d. en redegjørelse for foreldrenes rettslige og faktiske tilknytning til barnet og en begrunnelse for forslaget om hvem som er sakens parter
• e. kommunens fremstilling av saken
• f. en oversikt over bevisene kommunen vil føre, blant annet oversikt over vitner og sakkyndige, med opplysninger om hva vitneforklaringene og de sakkyndiges forklaring gjelder
• g. forslag til vedtak med en kort oppsummerende redegjørelse for omstendighetene som begrunner forslaget, og med henvisning til de rettsreglene som gjøres gjeldende
• h. informasjon om hvorvidt barnet ønsker partsrettigheter etter § 12-3 annet ledd, og kommunens vurdering av om barnet bør innvilges partsrettigheter
• i. informasjon om barnet ønsker å bli hørt, og eventuelt hvordan
• j. begjæring om opphold på institusjon etter § 3-2 annet ledd, § 5-1, § 6-1 og § 6-2 skal inneholde en vurdering av behovet for adgang til inngrep etter § 10-9 første ledd

Ny § 14-24 skal lyde:

§ 14-24 Periodisk kontroll

Vedtak om opphold på institusjon uten samtykke etter § 6-2 og vedtak om adgang til inngrep etter § 10-9 første ledd skal prøves av nemda hver fjerde måned.

Dersom kommunen mener at vedtak som nevnt i første ledd skal videreføres skal begjæring om periodisk kontroll inngis til nemnda innen fire måneder etter at vedtaket ble iverksatt. Nye begjæringer om periodisk kontroll skal deretter inngis hver fjerde måned. Fristen regnes fortsatt fra det første vedtaket ble iverksatt.

Dersom det ikke er fremsatt begjæring etter annet ledd og Bufetat mener at vedtak om adgang til inngrep etter § 10-9 første ledd skal videreføres kan Bufetat sende begjæring innen fristene etter annet ledd. Saker om periodisk kontroll avgjøres av nemndleder alene etter skriftlig behandling. Dersom nemndleder finner det nødvendig av hensyn til sakens opplysning kan det besluttes at nemnda settes med ordinær nemnd, jf. § 14-3, og behandles i forhandlingsmøte, jf. § 14-16.

Periodisk kontroll skal alltid foretas av en ordinær nemnd etter forhandlingsmøte senest 12 måneder etter at vedtaket ble iverksatt. Tilsvarende skal saker om periodisk kontroll behandles av ordinær nemnd etter forhandlingsmøte senest 12 måneder etter siste gang periodisk kontroll ble foretatt med en slik behandlingsmåte.

Gjeldende § 14-24 og § 14-25 blir ny § 14-25 og § 14-26.