10 Digitalisering, Innovasjon, forskning og ledelse

10.1 Ekspertutvalgets anbefalinger

Mangel på helhetlig styring og fragmentert organisering utgjør en barriere for felles implementering av teknologi i helsevesenet.

Ekspertutvalget anbefaler at staten i det videre arbeidet bør ta en førende og tydelig rolle i digitalisering av helsetjenester, i kompaniskap med KS/kommunene og private leverandører.

Ekspertutvalget støtter innføring av et digitalt triageringsverktøy for fastlegekontorene, og anbefaler videre at det utvikles en statlig nettside inspirert av den som eksisterer i Nederland, som kan gi allmennmedisinske helseråd til befolkningen. Ved at innbyggerne selv kan finne god og oppdatert informasjon om symptomer og sykdommer kan behovet for konsultasjoner reduseres. Det kan vurderes om et slikt lavterskeltilbud også bør bygges ut med en døgnåpen allmennmedisinsk tjeneste med chat, telefon- og videokonsultasjoner.

Ekspertutvalget mener det er behov for mer forskning på allmennlegetjenestene og i allmennmedisin. Datagrunnlaget bør forbedres, både for å styrke planlegging og beredskap, og for raskere å kunne vurdere situasjoner knyttet til mangler ved fastlegeordningen og iverksette treffende tiltak. Ekspertutvalget anbefaler at staten bidrar med stabile, tilstrekkelige og uavhengige finansieringskilder.

10.2 Digitalisering

Befolkningssammensetningen er i endring og tilgangen på helsepersonell forventes framover å være begrenset, samtidig som innbyggernes behov for helsetjenester vil øke (Helse- og omsorgsdepartementet, 2023c). Fram mot 2050 vil befolkningen konsentreres mer i byene, mens det i distriktene vil bli flere eldre. En økt andel eldre betyr at det vil være relativt færre i yrkesaktiv alder enn i dag (Leknes et al., 2022). I parallell med dette ser vi en teknologisk utvikling som omformer samfunnet, og som forventes å transformere den grunnleggende måten varer og tjenester leveres på (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2013). Sammen er dette kraftige drivere for digitalisering og bruk av ny teknologi i helsesektoren.

Digitalisering handler om å utnytte teknologi til å tilby tjenester som er enkle å bruke, effektive og pålitelige (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2022a), og som stiller brukeren i sentrum og forenkler hverdagen for innbyggerne, pasientene og allmennlegene. Forbedring av samhandlingsløsninger, velferdsteknologi og utnyttelse av kunstig intelligens på helseområdet er områder som er og vil fortsette å være i sterk vekst.

EPJ-løftet er et sentralt samarbeidstiltak som ble etablert av HOD og Legeforeningen i 2015, med hovedformål å realisere funksjonelle forbedringer i fastlegers og avtalespesialisters elektroniske pasientjournal-systemer (Direktoratet for e-helse). Prosjektet ble etablert som et kompenserende tiltak for manglende koordinering og samarbeidsarenaer i sektoren, som følge av et fragmentert leverandørmarked. Den første nasjonale e-helsestrategien for Norge, som ble lansert i 2017, var ment å styrke digital samhandling mellom kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og aktører utenfor helse- og omsorgstjenesten (Direktoratet for e-helse).

Gjennom nasjonale satsinger er Helsenorge.no etablert som offentlig innbyggerportal for informasjon og samhandling mellom helsetjenesten og innbyggerne, og EPJ-løftet har understøttet bruk av nasjonale e-helseløsninger, utprøving av nye teknologier, og etablering av nye digitale tjenester mellom innbygger og helsepersonell (Direktoratet for e-helse; Norsk helsenett). Det er utviklet tjenester som timebestilling, fornyelse av resept, e-konsultasjon og mulighet for annen kontakt. Disse tjenestene er tilgjengeliggjort for innbyggerne og integrert i fastlegenes journalsystemer. Funksjonalitet for elektronisk meldingsutveksling med vedlegg med andre helseaktører, meldingsovervåkning og verktøy for legemiddelsamstemming er eksempler på nye tjenester som er realisert.

Samtidig har utviklingen av pasientjournalsystemer gått ulike veier i og på tvers av spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Helseplattformen, som er under innføring i Midt-Norge, forsøker å «bygge bro» over noen av de tradisjonelle hindringene for samhandling, blant annet ved at kommunene og sykehusene skal ha samme datasystem. At slike samhandlingstiltak har høy kompleksitet, er noe erfaringene fra prosjektet så langt understreker.

Reglene for beskyttelse av sensitive personopplysninger som helseopplysninger og GDPR (General Data Protection Regulation), stiller strenge krav til håndtering, behandling og utveksling av personopplysninger, og begrenser flyten av data mellom virksomheter og plattformer for utveksling av informasjon (Datatilsynet, 2018). Det er utarbeidet veiledere som både er rettet mot offentlig sektor generelt (DFØ, [s.a.]) og mot behandling av helseopplysninger (Normen, 2021). Bransjenormen for informasjonssikkerhet og personvern i helse- og omsorgssektoren skal bidra til at relevante pasientopplysninger kan deles og gjøres tilgjengelig for forskning, samtidig som informasjonssikkerheten skal være god og i tråd med personvernforordningen og øvrig personopplysningsvern (Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), 2018).

Helse- og omsorgssektoren i Norge er kompleks og består av mange og selvstendige aktører, fra fastlege til regionale og lokale helseforetak, kommuner, statlige myndigheter, fag- og interesseorganisasjoner og bruker- og pasientorganisasjoner. Strategien ‘En digital offentlig sektor’^’ har som ett av sine mål å sikre at kommunal sektor får tilstrekkelig innflytelse også på de nasjonale digitaliseringsinitiativene, og at kommunale og statlige virksomheter bygger sine tjenester med utgangspunkt i et felles digitalt økosystem for samhandling, på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer. Strategien understreker behovet for datadeling og administrative møteplasser der kommune og stat jobber sammen.

Også næringslivet er engasjert i arbeidet med å utvikle systemer og løsninger, og å tilby helse- og omsorgstjenester i Norge, og forsknings- og innovasjonsmiljøer spiller viktige roller i e-helseutviklingen (Direktoratet for e-helse, [s.a.]-a).

I takt med digitaliseringen av samfunnet er innbyggernes forventninger til allmennlegetjenesten og tilgjengeligheten til tjenestene endret. Det observeres en framvekst av private heldigitale legetjenester, som tilbyr digital legetime eller psykologtime på dagen, via skjerm. Norge plasseres langt fram på digital kompetanse i befolkningen, samtidig som vi har gått tilbake sammenliknet med tidligere år når det gjelder digitalisering og teknologi som skal drive fram de bærekraftige løsningene (Abelia, [s.a.]).

10.2.1 Samhandlingsløsninger og nasjonale tiltak

Fragmentert infrastruktur, ulike systemer og håndtering av sensitive personopplysninger er betydelige utfordringer ved etablering av samhandlingsløsninger i helsesektoren. Ulike digitale plattformer og strukturer hos fastlege, kommuner og sykehus, og også hos andre aktører som NAV, gjør samhandling krevende.

Rammeverk for digital samhandling(Digitaliseringsdirektoratet, [s.a.]) peker på fire hovedlinjer, som er viktige for å bygge digitale tjenester med samhandlingsevne. Organisatorisk samhandlingsevne handler om virksomhetenes evne til å tilpasse tjenestekjeder, forretningsprosesser, ansvar og forventninger for å oppnå felles mål. Videre må juridiske rammer være på plass for datadeling og personvern. Semantisk samhandling handler om dataspråk, ulike systemers evne til å kommunisere og format for informasjonsutveksling, mens den tekniske samhandlingsevnen skal bidra med tekniske standarder for informasjonsutveksling.

Den nasjonale e-helseporteføljen (Direktoratet for e-helse, [s.a.]-b) for helse -og omsorgssektoren, omfatter tiltak som understøtter samordning på tvers av aktører og som er rettet mot kjernevirksomheten i helse- og omsorgstjenesten.

«Program digital samhandling» har som mål at helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger, at innbyggere skal ha tilgang på enkle og sikre digitale tjenester, og at data skal være tilgjengelig for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning. Det er viktig å finne gode løsninger for ansvarsdeling mellom kommuner og helseforetak. Helsefellesskapene er opprettet for å bedre samhandlingen mellom helseforetak, kommunene og fastleger, og skal bidra til felles planlegging og utvikling av helsetjenestene (Helsedirektoratet, [s.a.]-a).

Pasientens legemiddelliste skal, ved å tilgjengeliggjøre legemiddelopplysninger i en felles nasjonal oversikt (reseptformidleren), legge til rette for at det kan deles oppdaterte legemiddelopplysninger på tvers av ulike virksomheter. For fastlegen vil dette bidra til bedre oversikt over legemiddelbruk hos pasienten og for pasienten større trygghet i kontakt med ulike helseaktører (Direktoratet for e-helse, 2022b).

Digitale egenbehandlingsplaner og behandlingsplaner skal muliggjøre at behandlere med ulike journalløsninger kan jobbe i samme behandlingsplan via pasientens kjernejournal. Målene er bedret sammenheng i pasientforløpet, at teamarbeid skal understøttes, og at pasienten får bedre oversikt over, og kan delta mer aktivt i, egen behandling. For pasienter med sammensatte lidelser skal dette medføre større trygghet ved kontakt med ulike aktører i helsevesenet. Denne nye måten å jobbe på skal innføres og videreutvikles nasjonalt, fra høsten 2023.

10.2.2 Velferdsteknologi

Nasjonalt velferdsteknologiprogram (Helsedirektoratet, 2019c) har pågått siden 2014, understøtter innføring av ny teknologi i helsetjenesten og skal bidra til kompetanseløft for velferdsteknologi i norske kommuner. De første årene ble det arbeidet med GPS-sporing for demente, elektronisk medisineringsstøtte, elektronisk dørlås for hjemmesykepleien og digitalt tilsyn. Ulike former for velferdsteknologi ble også prøvd ut for at barn og unge med funksjonshemming eller psykisk utviklingshemming kan leve så aktive liv som mulig, både sosialt, på skole og fritidsaktiviteter (Helsedirektoratet, 2020e). De senere årene har fokus vært på videreutvikling av teknologiske hjelpemidler som skal kunne bidra til at innbyggere kan leve så selvstendig som mulig, og ha mulighet til å bo lengst mulig i eget hjem.

Digital hjemmeoppfølging (DHO) har som formål å bidra til at kommuner, i samarbeid med fastleger og sykehus, tar i bruk digitale verktøy for å sikre bedre oppfølging av pasienter med kroniske lidelser. I utprøvingen følges pasienter med kronisk sykdom og moderat til alvorlig risiko for forverring opp, ut fra en egenbehandlingsplan som lages i samråd med lege og oppfølgingssenter. Pasienten foretar selv målinger hjemme og svarer på spørsmål om helsetilstand en til flere ganger per uke. Det dannes «trafikklys» ut fra resultatene, og pasienten kan agere ved å følge egenbehandlingsplanen. En evaluering av piloteringen ble gjort i 6 kommuner i perioden 2018–2021 og løfter fram at DHO bidrar til mer trygghet for pasient og pårørende, til å bevare livskvalitet og til et bedre beslutningsgrunnlag for legens kliniske avgjørelser (Abelsen et al., 2022c)(Abelsen et al., 2022). Målet er at DHO skal etableres i alle helsefellesskap innen utgangen av 2024.

En kunnskapsoppsummering fra Nasjonalt senter for e-helse har sett på e-helsesatsinger i Norge, Finland, Danmark, Sverige, Skottland og Nederland (Knarvik et al., 2017) I Norge var det over 200 aktive velferdsteknologiprosjekter fra 2013 til 2016, og det var en markant økning i prosjektaktivitet. Analysen fra de fem landene viser at det er en dreining mot brukerdrevet og markedsstyrt utvikling, og det forventes at individet tar mer ansvar for egen helse. Det framkommer også at nasjonale strategier iverksettes gjennom partnerskap, klynger og samarbeid, der både frivillige og næringsliv inkluderes.

En kunnskapsgjennomgang i 2022 viser til et kunnskapsgap og manglende vitenskapelig dokumentasjon på redusert behov for sykehusinnleggelser og bruk av helsetjenester for øvrig, som følge av velferdsteknologier. De kvalitative effektene for pasient og pårørende, både når det gjelder trygghet og mestring, er godt dokumentert, men effektene når det gjelder kvantitative verdier, som spart tid og unngåtte kostnader er i liten grad dokumentert (Breivik et al., 2021).

FHI har publisert en kunnskapsoppsummering om effekter av DHO fra Danmark og Norge, fra årene 2017 til 2022. De finner at effekten av DHO på ressursbruk, etter en 12 månedersperiode, synes å være svært usikker. Dette er et komplisert område å framskaffe god forskning på, og tidsperspektivet bør være langt nok for å kunne finne eventuelle gevinster (Hestevik et al., 2022).

10.2.3 Kunstig intelligens og persontilpasset medisin

Over hele verden satses det stort på utvikling av kunstig intelligens (KI), og troen på betydningen av kunstig intelligens framover er stor, også innenfor helse (Haug et al., 2023). Antallet publikasjoner om bruk av KI innen helse har økt drastisk, fra omtrent 5000 i 2011 til 35 000 i 2021 (DNV, [s.a.]).

Innsamling av store mengder data gjennom personlige enheter, deling over internett, prosessering med høy kapasitet og maskinlæring forventes å kunne gi helt nye muligheter, både for pasient og fastlege, til å følge med på og tilpasse behandlingen av den enkelte pasient.

KI kan utnyttes for å få fram best mulig behandling for en sykdom, basert på gjennomgang av tilgjengelig og oppdatert litteratur og forskning. I Norge brukes KI eksempelvis som beslutningsstøtte for vurdering av radiologiske bilder ved kreftoppfølging, og ved vurdering av histologiske preparater. KI kan også brukes ved større logistikkoperasjoner som for eksempel distribusjon av vaksiner (Helsedirektoratet, 2022e). HELFO har eksempelvis et forskningsprosjekt der KI benyttes for å kontrollere fastlegers praksis med regningskort som sendes HELFO (Forskningsrådet, [s.a.]).

Persontilpasset medisin er behandling skreddersydd etter individets genetiske profil. Dette er i liten grad en del av dagens praksis i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men et område som er i sterk utvikling, i kombinasjon med KI. Fastlegene trenger fagkunnskap om persontilpasset diagnostikk og behandling i spesialisthelsetjenesten, for å kunne ivareta sine pasienter. Innenfor farmakogenetikk er det en utfordring at kunnskapen om, og tilgangen til, oppdatert og relevant informasjon i mindre grad er innført i klinisk praksis (Helse- og omsorgsdepartementet, 2023a).

I forebyggingsarbeidet er det foreløpig begrenset dokumentasjon for at tiltak basert på persontilpasset medisin gir helse- og kostnadsgevinster, men det er forventet at denne type data vil bli tilgjengelig over tid.

Framover forventes det en økning i bruken av genetiske undersøkelser, ikke minst fra helprivate tjenesteleverandører. Det kan være utfordrende for brukerne å tolke resultatene fra disse, og dokumentasjonen som ligger til grunn kan være usikker. Slike undersøkelser kan gi viktig innsikt, men kan også føre til økt bekymring for egen helse hos innbyggerne og medføre økt pågang for helsetjenesten, og særlig for fastlegene.

Utviklingen av smartklokker og andre personlige digitale enheter vil framover gi mer nøyaktige og pålitelige målinger. Ved å koble data fra personlige enheter til en app vil innbyggerne kunne få større kontroll over egen helse, og det vil kunne bli mulig å oppdage og forebygge sykdom tidligere. Helseråd fra apper kan også tenkes å kunne bidra til å heve helsekompetansen i befolkningen.

En kobling mellom genetisk kartlegging66 og KI kan tenkes å gi nyttig informasjon om risiko for sykdom og relevante forebyggende tiltak, blant annet kan dette brukes til å velge ut hvem som har nytte av screeningundersøkelser. Etisk er det flere utfordringer ved kobling av KI og persontilpasset medisin.

KI kan tenkes å gi muligheter til å forbedre folkehelsen, og gjennom det avlaste fastlegene. Samtidig kan det tenkes at KI vil bidra til å belaste fastlegene mer, ved at innbyggere unødvendig bekymrer seg for sykdomsrisiko på grunn av mer informasjon om egen helse. Det er også mulig å se for seg en todeling av tilgang på helseinformasjon, der de med god økonomi og digitale ferdigheter kan kjøpe og utnytte helsemonitorprogrammer som er utilgjengelige for andre. Dette kan medføre en skjefordeling i levealder og livskvalitet (Harari, 2018).

10.3 Algoritmen for bytte av fastlege

Fastlegeordningen i Norge innebærer at innbyggerne selv, via Helsenorge.no, setter seg inn i regler for fastlegeordningen og bytter til ønsket fastlege (Helsenorge). Dersom ønsket lege ikke er ledig, kan man sette seg på venteliste. Hver innbygger har rett til å bytte fastlege inntil to ganger per kalenderår, og kan, i tillegg til dette, bytte fastlege ved flytting eller hvis fastlegen slutter eller reduserer listen sin. Innbyggere som ønsker det kan velge en fastlege i en annen kommune enn egen bostedskommune.

Dagens situasjon, med mangel på ledige listeplasser, har redusert innbyggernes tilgang til fastlege og muligheten til å bytte fastlege. Dette kan medføre at innflyttere ikke får fastlege i den kommunen de flytter til, og at innbyggere må vente lenge på å kunne bytte til ny fastlege.

I et innspill til ekspertutvalget vises det til analyser som konkluderer med at utfordringene ved bytte av fastlege ser ut til å kunne reduseres ved å endre algoritmene i datasystemet for fastlegeordningen, selv uten at listetaket økes (Huitfeldt et al., 2022). Per i dag er det ikke mulig å bytte fastlege mellom to personer som flytter hver sin vei, mellom de to samme kommunene, gitt at alle listene er fulle i begge kommunene. Personen som flytter fra kommune A til by B sier ikke opp sin fastlege i A fordi det ikke er noen ledige fastlegeplasser i B. Og personen som flytter fra kommune B til by A, sier ikke opp sin fastlege i B fordi det ikke er noen ledige fastlegeplasser i A. Begge personene ville imidlertid kunne kommet bedre ut dersom de kunne byttet fastlege seg imellom, i stedet for dagens ordning, der de ser ut til å bli låst inne på hver sin venteliste fordi ingen av dem sier opp sin fastlege.

Når stadig flere står uten fast lege, og rettigheten til å kunne velge eller bytte fastlege er utfordret, bør det vurderes å justere algoritmen, slik at to personer som flytter motsatt vei av hverandre kan bytte fastlege uten at den ene først må si opp sin eksisterende fastlege.

10.4 Endrede forventninger og ny rolle for allmennleger

10.4.1 Økte forventninger og tilgjengelighetskrav

Ifølge undersøkelsen e-health barometer (Opinion), utført på tvers av de fem nordiske landene i april 2022, har fire av ti innbyggere i Norge hatt digital kontakt med sin fastlege i løpet av det siste året. Undersøkelsen tilsier at Norge ligger betydelig høyere enn de andre nordiske landene i bruk av digitale plattformer til å følge med på eller få veiledning i helserelaterte forhold. 60 posent av de spurte har brukt denne type teknologi, og oppfølging av fysisk aktivitet er det mest vanlige formålet. 80 prosent av de spurte har besøkt helsenorge.no i løpet av det siste året. I samme periode har over 60 prosent brukt en digital helsetjeneste, hvor e-resept er den klart mest benyttede. 1 av 3 sier de har eller vil prøve apper for mentalt velvære, motivasjon, avkobling og liknende. De fleste (rundt 80 prosent) sier de er positive til å dele helsedata på tvers av Norden, for å kunne motta korrekt behandling på sykehus eller hente ut resepter i andre nordiske land.

De fleste nordmenn ønsker en selvstendig mulighet til å reservere seg mot deling av egne helsedata.

Brukerorganisasjoner mener det er viktig at innbyggerne får bedre tilgang til egne helseopplysninger, og at oppdatert helseinformasjon følger pasienten i forløpet mellom tjenester og nivåer. De mener også at digitale løsninger bidrar til å gjøre pasienter mer aktive og deltakende i egen behandling og oppfølging, og at pasienten bør være trygg på at lege og helsepersonell har riktig og oppdatert informasjon.

10.4.2 Økt bruk av e-konsultasjon

Dagens teknologi gjør det mulig å ta imot og vurdere en rekke tilstander som legen tidligere måtte møte pasienten fysisk for å håndtere. Dette kommer til uttrykk ved at bruken av e-konsultasjoner hos fastlegene har økt betydelig de siste årene (Se Utfordringsbildet, kap. 2.3.6), men også ved at det har vokst fram helprivate tilbydere av elektroniske løsninger, som e-konsultasjoner og mer automatisert behandling av forskrivninger.

Det er viktig at innretningen på e-konsultasjonstjenesten bidrar til mest mulig likeverdig bruk av tjenesten, og til hensiktsmessighet både for pasient og fastlege. Ekspertutvalget mener det kan være en risiko for at unødvendig bruk av e-konsultasjoner kan bidra til at fastlegene bruker mer tid på pasienter med enkle problemstillinger, noe som kan gå på bekostning av å hjelpe de som har størst behov, se organisering avsnitt 4.6.3. Det kan også stilles spørsmål ved den samfunnsøkonomiske nytten av at pasienten kan chatte med fastlegen via e-konsultasjon (Uglenes, 2022).

Fastlegenes meninger om e-konsultasjon er delte, noen opplever at det avlaster, andre at det skaper merarbeid og usikkerhet. De fleste er enige om at belastningen i form av tidsbruk med elektronisk arbeid har økt betraktelig de siste årene (2022). En digital triageringsløsning kan tenkes å bidra til å prioritere blant henvendelsene og effektivisere tidsbruken for fastlegen, særlig knyttet til e-konsultasjoner.

10.4.3 Helsekompetanse og digitalt utenforskap

En undersøkelse tyder på at så mange som ti prosent av befolkningen står i fare for å falle utenfor viktige samfunnsarenaer på grunn av manglende digital kompetanse, og digitalt utenforskap rammer særlig personer med lav inntekt, høy alder, manglende samtykkekompetanse og de som står utenfor arbeidslivet (Rambøll, 2022). For å sikre likeverdige helsetjenester er det derfor viktig at digitaliseringen i allmennlegetjenesten skjer på en måte som ikke forsterker de sosiale forskjellene i helse.

Gode selvhjelpsverktøy koblet til helsenorge.no kan være en måte å heve helsekompetansen i befolkningen på. I Nederland er det utviklet en nettside for befolkningen, som gir informasjon om vanlige allmennmedisinske problemstillinger, herunder råd om egenmestring og om når lege bør kontaktes. Det finnes lenker til informasjonsvideoer, andre relevante nettsider, selvhjelpsverktøy, osv (About GPinfo.nl)(Dutch College of GPs). Formålet med nettsiden er å øke befolkningens helsekompetanse, og derved redusere behovet for legehjelp.

10.5 Å skape rom for endring

Når nye måter å løse en oppgave på skal testes ut, er det nødvendig å bruke tid på å identifisere hvilke arbeidsoppgaver som skal justeres, og analysere effekter av endringene. Dette krever et framtidsrettet lederfokus og at det skapes en læringskultur hvor det er lagt opp til å lære av feil og justere kurs underveis (van de Ven et al., 2000). Leder må ha støtte i organisasjonen og finansieringssystemene for å sette av tid og ressurser til innovasjonsarbeid (Cannon et al., 2005). Endringsarbeid forutsetter også psykologisk trygghet og relasjonsbygging i organisasjonen. Småskrittsforbedring anses ofte å være en god metode for å teste ut ny praksis (Carlsen A. et al., 2012).

Samhandling og gode tjenester for innbyggerne krever at grensene mellom roller og ansvar i ulike deler av helsetjenestene både er klare, og kan endres i tråd med den teknologiske utviklingen. Det finnes studier av grensearbeid i helsesektoren, der pilotering av primærhelseteam er ett eksempel. Også framover vil grensearbeid være viktig, fordi det har konsekvenser for kvaliteten på pasientbehandling, ledelse, rollekrav, hvordan samarbeid og læring på tvers av fag fungerer, og effektivitet (Mørk, 2019). Digitalisering er endring, og god utnyttelse av digitaliseringsmulighetene i allmennlegetjenesten krever kompetanse i endringsledelse.

Det er nærliggende å tro at innovasjonsarbeid på fastlegekontorene hemmes av at dagens finansieringssystem ikke understøtter eller inviterer til å teste ut nye tekniske løsninger. Teknologinøytrale takster utløses uavhengig av om oppgaven løses av teknologi eller menneske, og legger for eksempel til rette for felles konsultasjoner på tvers av tjenester ved bruk av teknologi (Forskrift om betaling frå pasientar for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetenesta, 2016).

Det vil være en utfordring framover å få til en utvikling hvor det skapes energi og nysgjerrighet for nybrottsarbeid under permanente og mer normaliserte rammer enn koronapandemien de siste årene har gitt. Finansieringssystemet bør understøtte, stimulere og belønne endringsarbeid, og nye måter å jobbe og levere allmennlegetjenester på. Samtidig må dette balanseres godt, slik at tilgjengeligheten til nødvendige helsetjenester sikres, også til de som i liten grad etterspør digitale tjenester eller mangler kompetanse til å gjøre det. Noen ganger vil en økning i digitale kontakter kunne gå på bekostning av fastlegens andre aktiviteter, og dermed true befolkningens rett til likeverdige helsetjenester; se også kap. 4.6 og 5.6.

Digitale løsninger kan også benyttes aktivt for å sikre at fastlegen yter mest til innbyggerne med størst behov. Digitale triageringsløsninger muliggjør forhåndsvurdering av alvorlighet og hastegrad ved konsultasjoner. En løsning er per i dag under utprøving ved fem legekontor, og er planlagt lansert nasjonalt på helsenorge.no i 2023. Ved bruk av den digitale triageringsløsningen skal listeinnbyggere, ved bestilling av fysisk eller digital konsultasjon, svare på en del spørsmål knyttet til sin helsetilstand. Innbyggeren får også mulighet til å forhåndsutfylle egenerklæringer, som eksempelvis kan være knyttet opp til attester fra legen.

Målet med løsningen er at både fastlege og pasient skal være bedre forberedt til legetimen, at akutte tilstander skal henvises til telefonkontakt med legekontoret for rask vurdering, og at informasjonsgrunnlaget for konsultasjonen forbedres. Potensialet er spart tid, både under legekonsultasjon og ved at en del av sortering kan gjøres av listeinnbyggeren selv istedenfor av hjelpepersonell på telefon. Telefontilgjengeligheten ved fastlegekontoret forventes å bli forbedret for de listeinnbyggerne som, av ulike årsaker, velger å ikke bruke den digitale kanalen. Digital triagering gir muligheter for bedre filtrering av e-konsultasjoner, og har potensiale til besparelser ved å hindre «chattedialog» fram og tilbake mellom listeinnbygger og lege. Foreløpige vurderinger tilsier at, ved bruk i forkant av konsultasjoner, opplever fastlegene å ha forbedret informasjonsgrunnlag for konsultasjonen, og at en bedre forberedt listeinnbygger gjør jobben smidigere(Skogli et al., 2022).

Ved økende pågang til fastlegen vil muligheten for å sortere og prioritere blant henvendelsene være nødvendig. Økende bruk av digitale tjenester understreker betydningen av at fastlegen kan ta i bruk velfungerende verktøy for triagering inn til fastlegekontoret.

10.6 Balansere offentlig styring og private initiativ

Staten har vært en viktig bidragsyter i den nasjonale digitaliseringsprosessen, og i piloteringen av en rekke digitaliseringsprosjekter. Begrenset nasjonal koordinering og styring av teknologi i allmennlegetjenestene, og de kommunale helse- og omsorgstjenestene ellers, har ført til ulike løsninger i ulike deler av helsetjenesten. Mange kommuner har elektroniske pasientjournalsystemer, som i begrenset grad kommuniserer med fastlegenes. Fastlegene benytter flere ulike journalsystemer. Norsk helsenett fungerer som kommunikasjonskanal mellom fastlege, listeinnbygger og fastlegens eksterne samarbeidspartnere.

Fastleger er i dag pålagt å være tilknyttet norsk helsenett, samt å ha elektroniske pasientjournalsystem. Det har tatt flere år å etablere Helsenorge.no og utvikle portalen til dagens nivå, og private aktører har parallelt utviklet alternative kommunikasjons- og betalingsløsninger.

En fordel med at staten har ansvar for styring av digitaliseringsarbeidet, er at vi nasjonalt får en mer fokusert og koordinert utvikling, som i noen grad kan styres. Private aktører innehar ressurser som kan drive utvikling og innovasjon videre. Mens statens rolle er avgjørende i valget av grunnleggende standarder og noen typer infrastruktur, kan statlige digitaliseringsprosjekter også være en hemmer for private aktører som ikke ønsker å satse dersom de risikerer at det kommer en statlig løsning som tilbys gratis. Et eksempel kan være digital triageringsløsning for fastlegene, der Helsedirektoratets arbeid med å utarbeide slike løsninger, innebærer at EPJ-leverandørenes inntjeningspotensial for selv å utvikle slike løsninger forringes.

EPJ-leverandørene er avhengige av tydelige styringssignaler fra staten og forutsigbare rammer for å investere i utvikling. Arbeidet med normen for informasjonssikkerhet og personvern (Direktoratet for e-helse, 2022a) og samarbeidstiltaket EPJ-løftet(Direktoratet for e-helse) har som målsetting å regulere og stimulere til god samhandling mellom de private utviklerne og de offentlige digitale helsetjenester.

Teknologiutviklingen, utviklingen i leverandørmarkedet og utviklingen i myndighetenes organisering og ansvar for e-helsearbeidet, har endret rammene for EPJ-løftet som tiltak. Over flere år har EPJ-løftets portefølje av uløste behov og urealiserte prosjekter økt og den relative gjennomføringsevnen, blitt svakere (Direktoratet for e-helse). Direktoratet for e-helse har igangsatt et arbeid med å vurdere tiltak for økt gjennomføringskraft.

Det norske fastlegemarkedet består av mange små legekontor, og markedet for innovasjon kan begrenses av at aktørene har lav kjøpekraft og kapasitet til å drive utviklingsarbeid. På den andre siden har utviklingen av elektroniske pasientjournalsystemer for fastlegene skutt fart de siste årene, og kvaliteten på disse produktene er høy. Per i dag har fastlegene flere gode journalleverandører å velge imellom, og dette gir insentiv til å jobbe både med kvalitet og pris på sluttproduktet.

10.7 Behovet for kunnskap om allmennlegetjenestene

10.7.1 Kunnskap om kvalitet

Som hjelpemiddel for ledelse og kvalitetsforbedring i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og som grunnlag for at pasienter og brukere kan ivareta sine rettigheter, skal Helsedirektoratet utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale kvalitetsindikatorer for allmennlegetjenesten. Kvalitetsindikatorene skal gjøres offentlig tilgjengelig. I dag finnes det nasjonale kvalitetsindikatorer som berører allmennlegetjenesten, for følgende områder:

• Fire indikatorer for sykehjem, innen legemiddelgjennomgang, bemanning av sykehjemslege, vurdering av lege siste år og antibiotikabruk
• Fem indikatorer for fastlege, innen spesialisering, kontinuitet (to), pasienterfaringer og innbyggere uten fast lege
• Fire indikatorer for legevakt, innen tolk, samtrening og triagering
• Fire indikatorer for legemidler, innen forskrivning av antibiotika

Utvikling av nye kvalitetsindikatorer skjer i samarbeid med fagmiljøer, herunder fastleger, Legeforeningen, kommuner, KS og brukerorganisasjoner. I 2022 ble det gjennomført en prosess med eksperter innen legemiddelfeltet. Gruppen drøftet og definerte tre indikatorer om forskrivning av utvalgte legemiddelgrupper til eldre (vanedannende, NSAIDs, antikolinergika), som skal publises i 2023. Det arbeides også med en indikator for personlig kontinuitet mellom fastlege og pasient. I tillegg er det planlagt et analysearbeid om fastlegetjenester til svake etterspørrere, som for eksempel personer i boliger med heldøgns tjenester. Helsedirektoratet samler kunnskap om kvalitetsindikatorer som blir benyttet i utvalgte land, som et ledd i vurderinger av nye indikatorer i årene som kommer.

Nye nasjonale kvalitetsindikatorer er avhengig av nasjonale datakilder med god dekningsgrad og datakvalitet. I tillegg er det en nødvendighet at indikatorene kan benyttes til å forbedre kvalitet og pasientsikkerhet.

10.7.2 Kunnskap om helsepersonell

Det er et tydelig behov for bedre data om helsepersonells arbeidsmønstre. Vi har svært gode og oppdaterte data om aktiviteten i helsetjenestene, men langt dårligere oversikt over belastningen på, og tilgangen til, helsepersonell.

Statistisk sentralbyrå (SSB) leverer sykefravær og avtalt arbeidstid for aggregerte grupper av helsepersonell(Bakke et al.), men vi vet lite om faktisk arbeidstid, overtidsarbeid, turnusbelastning, permisjoner, vikarbruk og innleie. Vi vet heller ikke mye om variasjon i indikatorer for arbeidsbelastning på tvers av tjenestenivåer og kommuner. Vi har begrenset statistikk om hvor vanlig ulike helsepersonellgrupper er i norske fastlegekontorer, og hvilke helsepersonellgrupper som i det daglige jobber sammen i helsetjenestene. Slik kunnskap vil være viktig i planlegging av tjenestene og analyser av fordeler og ulemper ved ulike samarbeidskonstellasjoner og organiseringsmåter. For nasjonale myndigheter vil kunnskap av denne typen gjøre det mulig å oppdage mangler og sårbarheter raskt, noe som særlig vil være viktig i beredskapssituasjoner, men også generelt for å få et godt og representativt bilde av belastningen for ulike helsepersonellgrupper i Norge. Dette som grunnlag for målrettet planlegging og utvikling.

Mye informasjon om helsepersonell finnes allerede i lønns- og turnussystemer på arbeidsplasser i helsetjenesten, men den er ikke systematisert og kan per i dag ikke sammenstilles på nasjonalt eller regionalt nivå. Om næringsdrivende fastleger er det lite informasjon tilgjengelig. Et nasjonalt register med denne type data ville åpne for verdifull statistikk, analyse og forskning, som kan utnyttes til å sikre god ressursutnyttelse og gode arbeidsforhold, samt gode og likeverdige helsetjenester for den norske befolkningen de neste tiårene.

Utvalget viser også til ekspertgruppen nedsatt for å utrede et bedre kunnskapssystem for håndtering av kriser, hvor behovet for bedre kunnskap og forskning om kapasiteten i helsetjenestene påpekes (Kjernegruppen, 2022). Det vises også til England hvor man har kommet et stykke på vei med å framskaffe denne type data(Lee et al., 2020; Lee et al., 2022).

10.7.3 Forskning på allmennlegetjenesten og i allmennmedisin

Forskning på allmennlegetjenestene er svært begrenset i Norge. Mye av kunnskapsgrunnlaget som beskriver utviklingen av fastlegeordningen stammer fra undersøkelser foretatt av private konsulentselskaper eller partene selv. Noen få forskere har gjort egne studier, eller samarbeidet med konsulentselskapene om evalueringer av deler av fastlegeordningen. Ekspertutvalget mener kunnskapsgrunnlaget om det faktiske utfordringsbildet og mulige tiltak ville vært betydelig rikere dersom det hadde vært mer uavhengig og akademisk forskning på allmennlegetjenestene og fastlegeordningen de siste tiårene.

Forskning i allmennlegetjenestene, det vil si allmennmedisinsk forskning, er viktig for å sikre innbyggerne forsvarlig og god medisinsk behandling og oppfølging. Spesialisthelsetjenesten produserer forskning innenfor smale områder, og funnene er ikke alltid relevante eller treffende for allmennmedisinen. Allmennmedisineren må ofte tolke forskningsresultater fra spesialisthelsetjenesten inn i egen kontekst. Evnen til å vurdere tilgjengelig litteratur fra spesialisthelsetjenesten i en allmennmedisinsk kontekst stiller høye krav til faglig og metodisk kompetanse hos allmennlegen.

Allmennmedisinsk forskning er ofte nært koblet til klinisk praksis. I mindre virksomheter, som fastlegekontor, er det mer krevende å drive forskning sammenliknet med sykehus, der forskning er en del av sørge-for-ansvaret, og dermed har langt bedre finansieringsmuligheter, og der det ofte eksisterer et fagmiljø og forskning lettere kan innarbeides i arbeidstiden.

Allmennmedisinsk forskningsfond tildeler forskningsmidler for 3 til 12 måneders forskningsarbeid innen det allmennmedisinske fagfeltet, og det er mulig å søke forlenget støtte til samme prosjekt med 36 måneder som en øvre grense. I 2021 ble det totalt tildelt 21,4 millioner, fordelt på 29 innvilgede prosjektsøknader (Allmennmedisinsk forskningsfond, 2022).

10.7.4 Strukturer for å støtte forskning

Helse- og omsorgsdepartementet har et oppfølgingsansvar for forskning i spesialisthelsetjenesten, men ikke for allmennmedisinsk forskning. Forskning i allmennmedisin følges opp av Kunnskapsdepartementet.

Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF) er en samarbeids- og finansieringsmodell for kunnskapsløft i kommunale tjenester, som ble anbefalt opprettet av HelseOmsorg21-rådet i 2017 (KS, 2017). Hensikten bak organet er å etablere en nasjonal infrastruktur for forskning, innovasjon og utdanning innen kommunale helse- og omsorgstjenester. KSF har til nå ikke fått nasjonal finansiering og er derfor ennå i en oppstartsfase gjennom å pilotere KSF Helse med midler fra KS og enkeltkommuner.

Ved universitetene i Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø har vi allmennmedisinske forskningsenheter (AFE). Disse jobber med å framme allmennmedisinsk forskning.

Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) er et tverrfaglig kompetansesenter, som skal framme forskning, fagutvikling, utdanning og nettverk blant leger og helsepersonell i distriktene.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) skal bidra til at legevaktene følger den nødvendige faglige og organisatoriske utvikling, medvirke til nasjonalt forbedringsarbeid og god kvalitet i tjenesten og forske innen fagfeltet.

De allmennmedisinske forskningsenhetene, NSDM og NKLM mottar tilskuddsmidler fra Helsedirektoratet.

Praksisnett er et nasjonalt nettverk, som jobber for klinisk forskning i primærhelsetjenesten og infrastruktur for forskning. Praksisnett legger til rette for kliniske studier i allmennpraksis. Slike studier inkluderer pasienter som går til fastlegen og i dag bidrar 90 legekontor i hele landet med data.

Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) er en svært viktig kilde for forskning på og i primærhelsetjenesten, og det er viktig at dette registeret utvikles videre. På kort sikt er det en balansegang i dette utviklingsarbeidet, mellom et brukervennlig takstsystem og tilgang på gode data for kunnskapsstøtte og forskning på og i allmennmedisinen. På lengre sikt vil en enda større integrasjon med EPJ-ene gjøre det teknisk mulig å hente ut mer data til KPR, om forhold som ikke omfattes direkte av takstene, slik KPR nå skal hente opplysninger fra systemene i helsestasjonene.

10.8 Ekspertutvalgets vurderinger

Under pandemien i 2020 og 2021 viste allmennlegene stor omstillingsevne i måten helsetjenester leveres på. Også framover er behovet for innovasjon og nytenkning rundt allmennlegetjenesten stort. En mer effektiv utnyttelse av ressursene vil være avgjørende i en framtid hvor tilgangen på helsepersonell antas å bli begrenset.

Vi ser stadig nye muligheter og utviklingsområder gjennom utnyttelse av datadeling, automatisering, kunstig intelligens og helseteknologi. Innsamling av store mengder data gjennom personlige enheter, deling over internett, prosessering med høy kapasitet og metoder innen maskinlæring forventes å kunne gi helt nye muligheter for listeinnbygger til å kunne følge med på helsetilstanden, og for fastlegen til å gi persontilpasset oppfølging og behandling. Gevinstene og mulighetene allmennlegetjenesten står overfor kan virke ubegrensede, samtidig er også hindringene og barrierene betydelige.

For å lykkes med digitaliserings- og innovasjonsprosesser må endringene understøttes av finansieringsløsninger, organisering og regulering. Å skape rom for innovasjon, utvikling og forandring vil innebære betydelige endringer i måten å jobbe på, hvordan helsetjenestene leveres, oppgavefordelingen i tjenesten og hvordan sektoren ledes. Ekspertutvalget mener allmennlegetjenesten trenger tydelig ledelse, som ser forbi teknologien, forstår digitaliseringen og endringsbehovene i et større perspektiv, og som tilrettelegger for kunnskapsutvikling.

Felles struktur, digitale fellesløsninger, systematisk arbeid med informasjonssikkerhet og deling av data er viktige elementer i arbeidet med å utvikle og forvalte digitale tjenester (Digitaliseringsdirektoratet, [s.a.]). Staten har en sentral og normgivende rolle i å legge rammene for digitalisering, og bidra til juridisk, semantisk og teknisk tilrettelegging for virksomhetene som skal drive utviklingen. Med slike rammer på plass, vil forutsetningene for en god balanse mellom statlig styring og utnyttelse av private innovasjonskrefter bedres. Styringssignaler kan gis gjennom lovverk, standarder, godkjenningsordninger, finansiering og småskalatesting av nye arbeidsformer.

Erfaringer fra utprøving av nye organisasjonsmodeller og tekniske løsninger, som eksempelvis primærhelseteam, digital hjemmeoppfølging og digital triagering ved fastlegekontorene, viser betydningen av å skape forståelse for hele gevinstbildet, samt å stimulere og legge til rette for endring slik at overgang til nye verktøy og digitale løsninger har framdrift og kan skje på en god og forsvarlig måte. Utfordringene knyttet til utvikling og innføring av tverrgående og grunnleggende samhandlingsløsninger på tvers av forvaltningsnivåer er mange og komplekse.

Fragmentert organisering og mangel på helhetlig styring i helsevesenet utgjør en betydelig barriere for felles implementering av teknologi. Også todelingen av helsevesenet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten er en klar hindring for deling av data og felles utvikling og digitalisering av helsetjenesten. Digital samhandling i kommunehelsetjenesten, med spesialisthelsetjenesten og med sentrale aktører utenfor helse- og omsorgstjenesten, som NAV (NAV og Helsedirektoratet, 2021), vil være avgjørende for effektivisering av arbeidet og for å møte innbyggernes behov framover. Økt digitalisering i form av gjennomgående og samhandlende informasjonssystemer vil kunne bidra til at innbyggerne opplever helsetjenestene mer sømløse og sammenhengende enn i dag.

Kommunene er mange, og av svært varierende størrelse. Hver for seg har de begrensede ressurser til anskaffelser, finansiering og til gjennomføring av endringsprosesser. Det samme gjelder for fastlegekontorene. Det kan være utfordrende for kommunene å ta i bruk ny teknologi og tilpasse tjenestene slik at de gir ønskede besparelser og bedre tjenester for brukerne. Å innføre ny teknologi krever ny organisering av tjenesten, og det er behov for tydelig ledelse lokalt, engasjement og forankring. Gevinstpotensialet er lavere i kommuner med få innbyggere (Abelsen et al., 2022c), og for å kunne hente gevinster fra digitaliseringsarbeid er det sannsynlig at flere kommuner kan ha fordel av å samarbeide interkommunalt.

Innbyggernes forventninger til kvalitet og tilgjengelighet av allmennlegetjenester er økende, og omsetningsøkningen hos flere helprivate aktører kan være et tegn på økt konkurranse om fastlegenes listeinnbyggere. Eksempelvis har både Dr. Dropin og Kry hatt en mangedobling av sine driftsinntekter perioden fra 2019 til pandemiåret 2021 (Proff.no, [s.a.]). Framveksten av private aktører som tilbyr digitale tjenester viser at allmennmedisin er et marked der befolkningen er villige til å betale for legetjenester med god tilgjengelighet. Det knytter seg noen utfordringer til denne utviklingen, der særlig kontinuiteten i lege-pasient-forholdet kan trues, med tilhørende fare for kortsiktige vurderinger, medisinsk overaktivitet og uønskede prioriteringer mellom pasienter og aktivitet.

Ekspertutvalget ser at de helprivate aktørene har andre forutsetninger og ressurser, og ofte en større grad av profesjonalisert drift, enn mindre fastlegekontor. Videre oppleves fleksible arbeidsplasser, der legene kan jobbe digitalt i tillegg til fysisk, og med avgrenset ansvar utover det rent medisinskfaglige, som attraktive for noen leger. Når det gjelder å jobbe digitalt og skape et tilbud for pasientene der de er, er potensialet for endring i det offentlige helsevesenet betydelig.

Det er viktig at fastlegetjenesten er delaktig i innovasjonsarbeid og at det finnes insentiver til å prøve ut nye arbeidsmetoder. Ekspertutvalget mener at dagens aktivitetsfokus kan være en hindring for ledelse og utvikling av fastlegetjenesten, og viser til drøftingen av økning i basistilskuddets andel av finansieringen i kapittel 5.6.1.

Det har siden koronapandemien vært en kraftig økning av e-konsultasjoner, og det er grunn til å tro at omfanget av e-konsultasjoner vil fortsette. Mange fastleger opplever i dag for stor arbeidsmengde, og må avlastes for unødvendige oppgaver. En utfordring i denne sammenheng, er at terskelen for innbyggeren til å utløse e-konsultasjon er lav. For å avlaste fastlegen er det viktig med tydelige rammer for hva e-konsultasjon skal brukes til, og begrense ukritisk bruk av e-konsultasjon. Som omtalt i kapittel 4.6, bør fastlegens mulighet til å utløse takst for e-konsultasjon på kveld fjernes. Videre foreslår ekspertutvalget en løsning med forhåndsbetaling av e-konsultasjon, for å bevisstgjøre innbyggerne om de faktiske kostnadene ved slike henvendelser. Utrulling av triageringsverktøy ved fastlegekontorene, med forhåndsutfylt dokumentasjon fra innbyggeren, forventes å ha noe av samme effekt. Dersom digital triagering kan tas i bruk i større grad, vil fastlegekontorene lettere kunne fordele og prioritere sin kapasitet mest mulig hensiktsmessig og i tråd med pasientenes medisinske behov.

De kommende årene vil individuell tilrettelegging og trygghet rundt å bo lengre i egen bolig, være viktig. Bruk av helseteknologi, digitale verktøy og kunstig intelligens må forventes å kunne bidra til dette, og til likere tjenester uansett bosted i landet. Mens noen innbyggere vil oppleve bruk av teknologi som fremmedgjørende, kan andre oppleve det som en fordel å slippe en del fysiske besøk av hjemmetjenesten eller turer til legen.

Behovene til noen innbyggere som i dag bestiller time hos fastlegen, kan møtes på andre måter. Ekspertutvalget mener det bør vurderes å utvikle en nettressurs for befolkningen, som likner på den som er laget i Nederland. Her kan innbyggerne selv finne god og oppdatert informasjon om symptomer, sykdommer og veiledende informasjon (Dutch Collegeof GPs).67 Dette antas å ha redusert behovet for konsultasjoner. Et slikt lavterskeltilbud for innbyggere med god digital kompetanse, kunne også vært bygd ut med en døgnåpen allmennmedisinsk chattetjeneste eller telefon- eller video-konsultasjonstjeneste.

En nasjonal e-konsultasjonstjeneste vil innebære ekstra kapasitet på tvers av tjenester og nivå. På samme tid vil en slik tjeneste i offentlig regi trolig fjerne en del av markedet for helprivate tilbydere av denne type tjenester, og dermed bidra til likeverdige tjenester i den forstand at betalingsevne ikke begrenser tilgangen. Ved at enkle, ufarlige og selvhelbredende tilstander i større grad kan håndteres utenfor fastlegekontoret, kan fastlegen og legevaktslegen få mer tid til å håndtere pasienter med større behov. Ulempen ved en slik tjeneste kan være at kontinuiteten med fastlegen forringes, og også at den lokale kunnskapen ikke er like god. Det kan også tenkes at terskelen for å få kontakt med fastlegen forhøyes, som særlig for svake etterspørrere vil være uheldig. Samhandlingen mellom en nasjonal e-konsultasjonstjeneste og fastlegene må også avklares.

En nasjonal e-konsultasjonstjeneste kan organiseres ved at leger med kapasitet til det tar e-konsultasjoner. Den vil kunne omfatte leger innenfor andre spesialiteter enn allmennmedisin, og også annet helsepersonell. Leger har i ulike faser av livet ekstra kapasitet til arbeid. En slik tjeneste, uavhengig av arbeidstid og arbeidsted, forventes å være en fleksibel og attraktiv mulighet for mange, gitt at det tilrettelegges for at legene i stor grad kan styre arbeidsbelastningen selv. En viktig oppgave for en slik tjeneste vil være å henvise pasienter som trenger det til sin egen fastlege, vurdere hvor raskt pasienten trenger time og ved behov for øyeblikkelig hjelp henvise til lokal legevakt. En nasjonal tjeneste kan også samle informasjon om hva de som tar kontakt er bekymret for, og dermed utbedre nettsider og annet informasjonsmateriell til skiftende informasjonsbehov i befolkningen.

Ekspertutvalget mener det er behov for mer forskning på allmennlegetjenestene og i allmennmedisin. Det er behov for å etablere bedre infrastruktur for forskning og innovasjon i den kommunale helse- og omsorgssektoren, og utvalget anbefaler at planene og intensjonene for Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF) gjennomføres og styrkes. I tillegg er stabile, tilstrekkelige og uavhengige finansieringskilder med konkurranse om forskningsmidlene viktig for å sikre god kunnskap på lang sikt.

Bedre og mer relevant statistikk, analyse og forskning er nødvendig for å kunne planlegge gode og likeverdige helsetjenester, både på kort og lang sikt. Mens vi har gode registre på aktiviteten i helsetjenestene, også for fast- og legevaktstjenestene via KUHR, finnes det svært lite representativ informasjon om arbeidsforholdene til alt helsepersonell i Norge, inkludert allmennlegetjenesten. Liksom for annet helsepersonell, har vi lite representativ og dokumenterbar kunnskap om arbeidstid og arbeidsformer i allmennlegetjenestene. Kunnskap om ledelse og konkrete samarbeidsformer i det kliniske arbeidet er også et mangelområde. Datagrunnlaget bør forbedres, både for å styrke planlegging og beredskap, og for raskere å kunne vurdere situasjoner knyttet til mangler ved fastlegeordningen og iverksette treffende tiltak.