3 Målbildet

Et målbilde for allmennlegetjenesten må omfatte flere perspektiver, herunder innbyggernes, legenes, kommunenes og hensynet til en bærekraftig samfunnsutvikling.

Hovedmålet er at alle innbyggere skal sikres tilgjengelige allmennlegetjenester av riktig kvalitet, uansett hvor i landet de befinner seg og hvem de er. For å oppnå dette må det videreutvikles en bærekraftig og framtidsrettet kommunehelsetjeneste, herunder allmennlegetjeneste.

3.1 Innbyggerne og likeverdige tjenester

Innbyggerne i Norge lever stadig lenger, som følge av bedret folkehelse og medisinske framskritt. Dette er en ønsket utvikling. Samtidig innebærer det at flere lever med kroniske sykdommer og sammensatte sykdomstilstander, som gjør at behovet for helse- og omsorgstjenester øker.

Målet er at flest mulig skal leve lange og gode liv, med de helsemessige utfordringene de har. Flest mulig skal kunne bo i eget hjem og, de skal, så langt det er mulig, få behandling og oppfølging i nærmiljøet sitt. Til dette trenger mange opplæring og hjelp til å mestre mest mulig selv.

Det er derfor nødvendig å sørge for at kommunene, og derunder allmennlegetjenesten, i større grad enn i dag fokuserer på livsmestring og på «hva er viktig for deg»-perspektivet, og møter behovene til innbyggere og pasienter med omfattende og sammensatte behov (Folkehelseinstituttet, 2019).

Likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester for alle er et viktig fundament og et grunnleggende mål for hele helse- og omsorgstjenesten. Det innebærer at alle skal ha samme mulighet til å få gode og tilpassede helsetjenester, uavhengig av bosted, sosioøkonomiske forutsetninger, funksjonsevne, alder, kjønn, kjønnsuttrykk, seksuell orientering, etnisitet, språk, tro og livssyn.

Geografiske ulikheter og ulik tilgang til personell medfører at utformingen, og hvilke løsninger som benyttes for å tilby likeverdige tjenester, vil variere fra sted til sted.

3.2 Bærekraftig samfunnsutvikling og prioritering

I arbeidet med å definere et realistisk målbilde, må allmennlegetjenesten ses i sammenheng med samfunnets samlede ressurstilgang. Gitt utfordringsbildet og ressursbegrensningene framover, må vi bli mer opptatt av formålstjenlig og effektiv utnyttelse og prioritering av ressursene i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Organisering, arbeidsdeling og samhandling mellom helsepersonell og tjenestenivåer må bygge opp under dette.

Helse- og omsorgstjenesten, herunder allmennlegetjenesten, bør innrettes slik at den kan gi gode tjenester til flere innbyggere, uten at kostnadene eller bruk av personell nødvendigvis øker. For å lykkes med dette må både befolkningens og helsepersonells forventninger til hvilke tjenester som kan ytes, og av hvem, endres. Tjenestenes evne til å utvikle effektive organisasjonsformer og tjenester, som både reduserer kostnadene og er til pasientens beste, må også forbedres.

Økende forventninger til helsetjenestene i befolkningen, knappere ressurser og økt tjenestebehov, gjør det nødvendig med tydeligere prioriteringer. Klare prioriteringer er også en forutsetning for å sikre likeverdige allmennlegetjenester til alle deler av befolkningen.

Behovet for helhetlig tenkning om ressursbruk og planlegging i helsetjenesten gjenspeiles i Blankholmutvalgets anbefaling om felles prioriteringskriterier for hele helse- og omsorgstjenesten (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018). Etter ytterligere justering av prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet, er mestring nå inkludert i nytte-kriteriet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2021b).

3.3 Riktig kvalitet og BEON

Alle innbyggere skal møte en allmennlegetjeneste med god kvalitet, bredde og kontinuitet. Det betyr at det er behov for tiltak som sikrer en tilgjengelig og tilpasset tjeneste for alle.

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten pålegger alle som yter helse- og omsorgstjenester å bruke kunnskap om kvalitet og pasientsikkerhet i planlegging, gjennomføring, evaluering og korrigering av tjenestetilbudet (Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten, 2016). Formålet er å bidra til faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, og at øvrige krav i helse- og omsorgslovgivningen etterleves.

Kvalitet kjennetegnes ved at tjenestene er virkningsfulle, trygge og sikre, involverer brukerne og gir dem innflytelse, er samordnet og preget av kontinuitet, utnytter ressursene på en god måte, og er tilgjengelige og rettferdig fordelt (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019). For å oppnå dette er det behov for mest tids- og ressursbruk på pasienter med størst behov og nytte, og hvor teambasert arbeid og tverrfaglighet ofte vil være nødvendige virkemidler.

BEON-prinsippet skal ligge til grunn. Det vil si at undersøkelse og behandling av pasienter skal foretas på beste effektive omsorgsnivå i helse- og omsorgstjenesten. I tillegg må tjenesten være utformet slik at det er tid og rom til å møte behovene til alle, også dem med behov for tett oppfølging og god opplæring, og dem med omfattende behov for helse- og omsorgstjenester. Dette betyr at legens tid må brukes riktig, og at annet personell må avlaste og bidra med sin kompetanse der det er faglig riktig og hensiktsmessig. Det betyr også at teknologi og andre virkemidler som understøtter god tilgjengelighet, må tas i bruk. Effektiv og sikker prioritering må ivaretas. Administrative oppgaver må reduseres, slik at legene får bruke mesteparten av tiden til pasientrettet arbeid.

Allmennlegetjenestene må organiseres og finansieres på en måte som fremmer kvalitet og effektivitet, og utvikling av nye produkter, tjenester og organiseringsformer. Helseteknologi har et stort potensial, både for bedret bærekraft og en effektivisering av måten allmennlegetjenesten leveres på.

3.4 Kommunenes sørge-for-ansvar

Befolkningen i Norge har lovfestet rett til helse- og omsorgstjenester gjennom hele livet. Ansvaret for helsetjenestene er delt mellom staten og kommunene. Mens staten har ansvar for å tilby helsetjenester på spesialistnivå, har kommunen ansvar for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som bor eller oppholder seg i kommunen.

Kommunenes ansvar er omfattende, og innebærer blant annet å sørge for nødvendige allmennlegetjenester til befolkningen, herunder fastlegeordning, legevakt og andre allmennlegeoppgaver (Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), 2016). Kommunenes handlingsrom og virkemidler for styring, ledelse og internkontroll må stå i forhold til dette.

Allmennlegetjenesten er en sentral del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og portvokter til andre deler av helsetjenesten (Høringsnotat om revidert fastlegeforskrift m.m., [2012]). Det er viktig at allmennlegetjenesten er godt integrert i den øvrige kommunale helsetjenesten, og at fastlegene bidrar til helhetlige og koordinerte tjenester til innbyggerne og støtter opp under forebygging, utdanning, sysselsetting og velferdstjenestene.

Etter innføring av fastlegeordningen har det skjedd store endringer i de kommunale helse- og omsorgstjenenestene. Fastlegeordningen er en viktig del av helsetjenesten, men de består også av mange andre tjenester. Helsestasjonen og skolehelsetjenesten har blitt styrket. Helsesykepleiere har en viktig rolle i oppfølging av barn, unge og deres familier. Jordmortjenesten i norske kommuner avlaster legene for en rekke oppgaver knyttet til svangerskap og kvinnehelse. Kommunale helsetjenester for pasienter med psykiske og rusrelaterte lidelser har, som helsestasjonen, blitt vesentlig styrket. Tjenesten er et lavterskeltilbud, men følger også opp og behandler gjennom samtaleterapi, pasienter med kroniske lidelser, og er en betydelig ressurs.

Kommunene har psykososiale kriseteam, der legen er en av mange deltakere som bidrar ved kriser og katastrofer. Kommunene har blitt pålagt i lov å ansette psykolog og ergoterapeut i tillegg til lege, fysioterapeut og jordmor. Det har også de siste årene vært et økende antall sykepleiere i kommunene med spesialkompetanse blant annet innen kreftomsorg. Kommunenes ansvar for rehabilitering og habilitering, som er forankret i egen forskrift, involverer en rekke kommunalt ansatte i tillegg til legen, herunder fysioterapeuter, ergoterapeuter, logopeder, vernepleiere og sykepleiere. Den beskrevne utviklingen i de kommunale helsetjenestene utenfor fastlegeordningen, understreker behovet for en bedre integrering av fastlegeordningen med de øvrige kommunale helsetjenestene. Det vil legge forholdene bedre til rette for samarbeid rundt de pasientene som har behov for flere og sammensatte tjenester.

En del av målbildet er også å forbedre arbeidsdeling og samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

3.5 Rekruttere og beholde leger

Allmennlegene, herunder fastlegene, inngår i grunnmuren i helse- og omsorgstjenesten. Det er derfor av avgjørende betydning å lykkes med å rekruttere og beholde et tilstrekkelig antall godt kvalifiserte leger i kommunehelsetjenesten. Nyutdannede leger skal oppleve allmennlegetjenesten og fastlegeyrket som en trygg, og samtidig faglig attraktiv, karrierevei. Samtidig må vi søke å holde på de allmennlegene og fastelegene vi allerede har.

Viktige fokusområder for å rekruttere og beholde allmenn- og fastleger er gode utdanningsløp med veiledning og supervisjon, lav terskel for etablering av praksis, forsvarlig arbeidsbelastning, tid og anledning til faglig oppdatering, kvalitetsarbeid og samhandling, og ordninger som sikrer ledelse og praktisk og administrativ bistand og tilrettelegging, der dette er ønskelig.