1 Sammendrag

Flom og skred er naturlige prosesser, og vi må leve med faren for at flom og skred kan skje. Spørsmålet er hvordan vi skal leve med disse farene. Det er Regjeringens mål å bedre samfunnets evne til å forebygge flom- og skredrisiko.

Et viktig formål med meldingen er å angi retningen for statens arbeid med å håndtere risiko ved flom og skred framover. Det er mange utfordringer knyttet til arbeidet med å forebygge slik risiko. Farekartlegging har avdekket flere fareområder og økt bevisstheten i samfunnet omkring flom- og skredrisiko. Befolkningsvekst og generell økonomisk vekst bidrar til at skadepotensialet er voksende. Framtidige klimaendringer vil forsterke dette. Gjennom denne meldingen ønsker Regjeringen å synliggjøre hvilken risiko flom og skred utgjør for mennesker, miljø og materielle verdier i Norge og hvordan dette møtes med tiltak.

Regjeringen vil gjennom et målrettet og systematisk arbeid med forebygging og beredskap arbeide for at flom- og skredrisikoen holdes på et akseptabelt nivå. I dette arbeidet må alle aktører bidra på sitt ansvarsområde og ut fra sine forutsetninger. Det grunnleggende ansvaret for å beskytte seg selv og egen eiendom ligger på den enkelte. Ansvaret som tillegges den enkelte innbygger må stå i forhold til de forutsetninger den enkelte kan forventes å ha. Kommunene har ansvar for at sikkerheten mot flom og skred ivaretas ved ny utbygging og gjennom lokal beredskap. Det er viktig at kommunene er aktive, gjennomfører kartlegging av risiko og sårbarhet og tar ansvar for håndteringen av flom- og skredrisikoen på lokalt nivå. De enkelte sektoretater og virksomheter skal ivareta flom- og skredfare blant annet ved planlegging og sikring av infrastruktur som vei, jernbane, ekom og kraftnett.

Utfordringene knyttet til håndtering av flom- og skredrisiko er på mange områder så store at det er behov for et sterkt statlig engasjement. Kommunene har behov for bistand fra staten både faglig og økonomisk. Regjeringen vil videreføre arbeidet med flom- og skredforebygging etter en helhetlig tilnærming som omfatter både kartlegging, arealplanlegging, sikringstiltak, overvåking, varsling og beredskap. Kunnskap om områder som er utsatt for flom- og skredfare, først og fremst innhentet gjennom kartlegging, er grunnleggende for alt forebyggende arbeid. Den grunnleggende utfordringen for samfunnet oppstår ved at vi tar i bruk områder som fra naturens side er utsatt for flom- eller skredfare til menneskelig aktivitet. Gjennom arealplanlegging kan ny utbygging i fareområder unngås. Fordi det allerede er etablert bygninger og infrastruktur i fareområder, vil det være aktuelt å gjennomføre fysiske sikringstiltak for å bedre sikkerheten. Samtidig er det ikke realistisk å gjennomføre sikringstiltak mot flom og skred alle steder, og en kan heller ikke sikre seg mot alle hendelser. Derfor må samfunnet ha en beredskap for å håndtere hendelser som rammer områder som ikke er sikret og hendelser som går ut over det sikringstiltak er dimensjonert for. Gjennom overvåking og varsling vil det være mulig å gi forvarsel slik at mennesker og verdier kan reddes. Formidling og kommunikasjon om flom- og skredfare skal være en integrert del av den helhetlige forvaltningsmodellen.

Innbyggere og tilreisende skal oppleve stor grad av trygghet mot flom og skred. Det skal derfor opprettholdes et høyt sikkerhetsnivå i det forebyggende arbeidet. Det betyr også at vi må ta hensyn til effektene av klimaendringer. Samtidig må vi leve med at større hendelser vil opptre og kan gjøre skade. Befolkningen skal ha trygghet for at samfunnet vil stille opp når større hendelser inntrer.

Bakgrunn og avgrensning

Det har ikke vært lagt fram en helhetlig stortingsmelding på dette området siden St.meld. nr. 42 (1996–97), Tiltak mot flom, og statens engasjement i flom- og skredforebygging er siden den gang utvidet. På bakgrunn av de store utfordringene som ligger i å håndtere skredrisikoen, fikk Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) fra 2009 det statlige forvaltningsansvaret for forebygging av alle typer skred etter samme modell som er etablert for håndtering av flomrisiko. Regjeringen har sett behov for en samlet gjennomgang av arbeidet med flom og skred.

Meldingen behandler først og fremst ansvarsområdet til Olje- og energidepartementet, men andre departementers ansvarsområder tas opp der det er felles utfordringer.

Konsekvenser av flom og skred

Flom og skred vil forekomme med ujevne mellomrom. Selv om vi prøver å unngå bebyggelse og infrastruktur i områder med for stor sannsynlighet for hendelser, samt sikrer områder hvor infrastruktur og bosetning er etablert før fare var kjent, vil det alltid være en restrisiko for uønskede hendelser. Dette kan føre til at liv går tapt, skader på bygninger, miljøskader og brudd i kritisk infrastruktur knyttet til transport, strøm og ekom.

Flom og skred er sammen med storm de naturfenomen som gjør størst skade og tar flest menneskeliv i Norge. Siden 1900 har rundt 1100 menneskeliv gått tapt i mer enn 500 registrerte skredulykker. Av disse har nær 500 personer omkommet i bebyggelse, drøyt 70 på vei, 200 i forbindelse med friluftsliv og om lag 250 har omkommet knyttet til ferdsel i forbindelse med arbeid, herunder militærtjeneste. Snøskred er den skredtypen som tar flest liv i Norge, med over 600 omkomne siden år 1900. Tre store fjellskred i første halvdel av 1900-tallet i Loen og i Tafjord tok til sammen 175 menneskeliv. Også kvikkleireskred kan ta mange menneskeliv, med Verdalsraset i 1893 som den største ulykken i moderne tid med 116 omkomne. Det er få dødsulykker knyttet til flom, men flom forårsaker store økonomiske kostnader og får ofte konsekvenser for større geografiske områder enn skred. Erstatning fra naturskadeforsikring og Statens naturskadefond knyttet til flom og skred i perioden 1980–2010 beløper seg til 6,1 mrd. kroner (2010-kroner). I tillegg kommer kostnader som dekkes av andre erstatningsordninger og skader som påføres offentlig infrastruktur. Erstatningsutbetalingene har ligget relativt høyt på hele 2000-tallet. Flom og skred medførte i 2011 skadeerstatninger for mer enn 700 mill. kroner.

Ansvar for håndtering av flom- og skredrisiko

Den enkelte innbygger, grunneier og eier av bygninger og infrastruktur har et ansvar for å sikre seg selv og egen eiendom. For å unngå store økonomiske tap for den enkelte er det etablert erstatningsordninger gjennom en særskilt forsikringsordning knyttet til objekter som er brannforsikret og statlige erstatningsordninger for skader som det ikke finnes forsikringsordninger for.

Kommunene har et generelt ansvar for å ta vare på innbyggerne og har ansvar for den lokale beredskapen, som også inkluderer å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser. Kommunene har ansvar for arealplanleggingen og plikter å sørge for at ny bebyggelse plasseres i samsvar med de lov- og forskriftsfestede sikkerhetskravene for flom og skred. Utbyggere har ansvar for utredning av fare før ny utbygging og fare som knytter seg direkte til byggetiltaket.

Olje- og energidepartementet har det statlige forvaltningsansvaret for flom og skred med NVE som operativ myndighet. NVE er fagdirektorat på flom og skred, og skal være en tydelig og samlende aktør innen flom- og skredforebygging. NVE bistår kommunene og samfunnet for øvrig med å håndtere utfordringene knyttet til flom og skred gjennom farekartlegging, arealplanoppfølging, gjennomføring av sikringstiltak, overvåking og varsling samt bistand ved hendelser. Alle statlige sektormyndigheter har et selvstendig ansvar for å forebygge og håndtere flom- og skredrisiko innenfor sin sektor.

Det er sentralt for håndtering av flom- og skredrisikoen at ansvarsfordelingen er tydelig og kjent for de berørte parter. Ansvarsfordelingen mellom utbygger, kommune, fylkeskommune og stat knyttet til utbygging av ny bebyggelse og infrastruktur, er klart definert i lovverket gjennom reglene for arealplanlegging og byggesaksbehandling.

Noe usikkerhet knytter seg til hvem som har ansvaret for sikring av eksisterende bebyggelse som ligger utsatt for naturfare, når dette avdekkes i etterkant av utbyggingen og ingen direkte kan lastes for at sikring ikke var gjennomført. Eier av eksisterende bebyggelse har ingen lovfestet plikt til å gjennomføre sikringstiltak til beskyttelse mot påregnelig flom- eller skredfare. Kommunene har etter ordlyden i naturskadeloven § 20 første ledd et ansvar for å treffe forholdsregler mot naturskader også på eksisterende bebyggelse. Hvor langt dette ansvaret går, er imidlertid uklart. Forarbeidene gir begrenset grunnlag for tolking av bestemmelsen, men det er neppe grunnlag for å slutte at kommunen skal ha en juridisk plikt til å gjennomføre sikringstiltak for egen regning i alle tilfeller der flom- eller skredfare blir avdekket. Det ville innebære en urimelig stor økonomisk byrde for mange kommuner. Tolkingen av innholdet i naturskadeloven § 20 får også betydning for hvordan kommunens ansvar for kartlegging skal forstås.

På bakgrunn av denne usikkerheten omkring ansvar, vil Olje- og energidepartementet gjennomgå naturskadeloven kapittel 3 om sikring mot naturskader. Målet med en slik revidering skal blant annet være å tydeliggjøre hvilket ansvar kommunene har for sikring. Et lovarbeid for å tydeliggjøre ansvaret vil i utgangspunktet ikke endre ansvarsforhold, men aktørene kan oppfatte det som en endring avhengig av hvordan man har tolket ansvaret tidligere. Også andre forhold som knytter seg til kartlegging og sikring vil bli tatt opp i tilknytning til dette arbeidet. Det gjelder blant annet ivaretakelse av tilsyn og vedlikehold med sikringstiltak som er en forutsetning for byggetillatelse og mulighet for fordeling av kostnader til kartlegging.

Nasjonal strategi for flom og skred

Forvaltningen skal opptre koordinert og utnytte de samlede ressursene mest mulig effektivt. Det er mange aktører som er involvert i håndtering av flom- og skredrisiko. NVE skal sammen med andre relevante statlige aktører utarbeide en nasjonal strategi for samarbeid og koordinering. Kommuner, fylkeskommuner og private konsulenter har alle sin rolle i arbeidet for at flom- og skredrisikoen blir håndtert best mulig. I utviklingen av felles strategier og tiltak må det søkes medvirkning fra relevante aktører. NVE vil ta initiativet og ha ansvaret for den løpende oppfølgingen. Formålet skal være å oppnå bedre koordinering og samhandling om håndteringen av flom- og skredrisikoen. Strategien skal konkretisere samarbeidsområdene og identifisere tiltak for å bedre samspillet mellom aktørene. NVE skal blant annet ta initiativ til utarbeidelse av konkrete avtaler for å sikre rask og riktig handling i krisesituasjoner. De ulike aktørene må bidra innenfor sine ansvarsområder, samarbeide om oppgaveløsning der det er hensiktsmessig og utnytte hverandres faglige spisskompetanse til samfunnets beste. En felles strategi vil gi gevinster i form av bedre resultater og mer effektiv ressursbruk. Det er også nødvendig å utvikle en helhetlig strategi for kommunikasjon og formidling for å øke kunnskapen og bevisstheten om flom- og skredrisiko. Alle deler av det forebyggende arbeidet samt krisehåndtering vil inngå. Strategien vil ikke være statisk, men må videreutvikles over tid. Prioriterte innsatsområder kan derfor endre seg ut fra en vurdering av hvor behovet er størst.

Akseptabel risiko og samfunnsøkonomi

Det er viktig at flom- og skredrisiko håndteres enhetlig på tvers av sektorer. Det kan ut fra dette vurderes å utvikle enhetlige akseptkriterier som tilpasses for bruk i den enkelte sektor. Slike kriterier vil være til hjelp i prioriteringen av risikoreduserende tiltak, men iverksetting av tiltak må like fullt avgjøres ut fra samfunnsøkonomiske nytte-/kostnadsvurderinger. For ny bebyggelse er det allerede nedfelt kvantifiserte sikkerhetskrav i plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter. For eksisterende bygg og infrastruktur finnes ikke tilsvarende uttrykk for akseptabel risiko. Som grunnlag for en risikobasert tilnærming er det viktig at alle sektorer framskaffer best mulig oversikt over risiko og effekt av tiltak på et overordnet nivå.

Investeringer som det offentlige gjør i tiltak som reduserer flom- og skredrisikoen må begrunnes ut fra at tiltakene er samfunnsmessig rasjonelle. De prosjekter som samlet gir størst nytte i forhold til kostnadene skal prioriteres. Det gjelder både innen en sektor og på tvers av sektorer.

Det er grunn til å vurdere forebyggende innsats mot svært store ulykker med særlig oppmerksomhet. Slike hendelser er sjeldne og det er derfor betydelig usikkerhet både om sannsynligheten og om konsekvensene. De enkelthendelser som historisk har medført størst konsekvenser i Norge er knyttet til fjellskred med påfølgende flodbølge, kvikkleireskred og ekstreme regionale flommer.

Kartlegging av fare og risiko for flom og skred

Systematisk forebyggende arbeid innebærer å kartlegge farene, identifisere de områder der risikoen er størst og gjennomføre de tiltak som gir mest igjen for innsatsen. Gjennom gode farekart som avklarer hvilke områder som er utsatt, legges fundamentet for det øvrige forebyggende arbeidet. Farekartlegging vil ut fra dette fortsatt bli prioritert høyt. Erfaringene fra satsingen på flomsonekart viser at kartene har bidratt vesentlig til økt bevissthet om flomfare og til at utbygging i flomutsatte områder er unngått.

NVE er ansvarlig for den statlige farekartleggingen på flom og skred. Denne tar utgangspunkt i områder med eksisterende bebyggelse der de naturgitte forholdene medfører størst risiko. Effekter av klimaendring vil inngå i vurderingen av risiko. Kommunene vil fortsatt drive farekartlegging av både ny og eldre bebyggelse som en del av ansvaret for arealplanlegging og for lokal beredskap. Statlige infrastruktureiere har som eiere og utbyggere et selvstendig ansvar for nødvendig kartlegging i tilknytning til sine anlegg.

NVE skal i samspill med kommunene gjennomføre detaljert faresonekartlegging for snøskred, steinsprang og jordskred. Farekartleggingen på kvikkleire og store fjellskred vil bli videreført. Framdriften i kartleggingsarbeidet vil følge prioriteringene i NVEs plan for skredfarekartlegging. NVE skal også videreføre flomsonekartleggingen i områder med høy risiko. Eksisterende flomsonekart skal oppdateres, blant annet for å fange opp effekter av klimaendringer. Høy kvalitet på kartlegging av flom- og skredfare forutsetter tilgang til gode grunnlagsdata, metoder og modeller.

Det er viktig at annen flom- og skredrelevant informasjon, så som grunnundersøkelser, tidligere fareutredninger og informasjon om potensielle farer, gjøres tilgjengelig på en måte som gjør at informasjonen blir gjenbrukt. Slik samfunnsnyttig informasjon bør være tilgjengelig uavhengig av om den er i offentlig eller privat eie.

De forventete klimaendringene vil føre til økt fare for lokale nedbørsflommer og dermed økt fare for skade langs mindre elver og bekker og som følge av overvann i tettbygde strøk. Kommunene bør kartlegge flomforholdene knyttet til bekker og overvann i tettbebyggelse som grunnlag for planlegging av framtidsrettede løsninger for flom- og overvannshåndtering.

Arealplanlegging – flom- og skredhensyn ved utbygging

Utfordringen for samfunnet knyttet til flom og skred oppstår ved at arealer som fra naturens side er flom- eller skredutsatt, tas i bruk til menneskelig aktivitet. Styring av arealbruken gjennom god arealplanlegging er derfor essensielt, og det beste og mest effektive virkemidlet for å forebygge skader fra flom og skred på ny bebyggelse. Gjennom arealplanlegging kan utbygging i fareområde forhindres. Eventuelt må tilstrekkelig sikkerhet ivaretas ved sikringstiltak.

Flom- og skredprosessene kan også påvirkes av endret arealbruk eller andre menneskelige inngrep. God arealforvaltning innebærer også at konsekvensene av inngrep i naturen på flom- og skredforholdene blir vurdert. Opprettholdelse av skog kan i noen tilfeller være en forutsetning for ivaretakelse av sikkerheten for bebyggelse og infrastruktur. Dette er et eksempel på bruk av økosystemtjenester, som innebærer at naturen og økosystemene bidrar til sikkerheten for oss mennesker. På tilsvarende måte vil en ved å holde bebyggelsen i god avstand fra vassdragene oppnå gevinster for både miljø og sikkerhet.

Kommunene skal sørge for at farene blir vurdert og tatt hensyn til ved ny utbygging, inkludert ved fortetting i eksisterende bebyggelse. Staten skal bistå og følge opp kommunenes innsats.

I plan- og bygningslovgivningen er det definert kvantifiserte sikkerhetskrav for ny bebyggelse. Et høyt sikkerhetsnivå vil bli opprettholdt, men det er samtidig grunn til å vurdere sikkerhetskravene for skred på nytt. Det er fremmet forslag om å vedta en forskriftshjemmel i plan- og bygningsloven som vil åpne for lemping av kravene ved mindre tiltak, som for eksempel påbygg og tilbygg.

Nåværende krav til sikkerhet mot naturfarer er koblet til byggesaksdelen av plan- og bygningsloven. Olje- og energidepartementet, i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet, tar sikte på å utarbeide en statlig planretningslinje som innebærer at det avklares på planstadiet om, eventuelt på hvilke vilkår, et utbyggingsområde tilfredsstiller kravene til sikkerhet. Dette vil understreke at hensynet til sikkerhet mot naturpåkjenninger er gjennomgående og at plan er forberedende til byggesak.

Infrastruktur så som vei, bane, lufthavn, ekom og kraftforsyning skal også ha høy sikkerhet mot flom og skred. Kravene må stå i rimelig forhold til hvilke konsekvenser utfall eller stenging kan få, og må vurderes konkret ved plan- og konsesjonsbehandlingen. Det er viktig å vise aktsomhet ved bygging og drift av skogsveier i bratt terreng, slik at endret dreneringsmønster ikke utløser løsmasseskred.

Det er viktig at framtidige klimaendringer blir vurdert i dagens arealplanlegging. Miljøverndepartementet, i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet og Olje- og energidepartementet, tar sikte på å utarbeide anbefalinger, eventuelt retningslinjer, for hvordan effektene av framtidige klimaendringer på flom, skred og stormflo/havnivåstigning skal innarbeides i kommunal planlegging. Regjeringen planlegger en stortingsmelding om klimatilpasning som oppfølging av NOU 2010: 10, Tilpassing til eit klima i endring, som blant annet vil se på slike forhold.

Sikringstiltak mot flom og skred

Basert på kartlegging og annen informasjon er det identifisert en rekke bebygde områder med høy flom- og skredrisiko. Den statlige farekartleggingen har så langt avdekket at mer enn 150 000 mennesker i Norge bor i områder utsatt for flom eller skred. I tillegg kommer en rekke skoler, sykehus, barnehager, næringsbygg mv. Befolkningsvekst og generell økonomisk vekst bidrar til at skadepotensialet er voksende. Klimaendringer vil forsterke denne effekten.

NVEs bistandsordning er opprettet for å hjelpe kommunene med sikringstiltak der utfordringene er så store at det ikke er rimelig å legge ansvaret på den enkelte eller kommunen. Regjeringen vil videreføre den statlige innsatsen på sikring av utsatt bebyggelse mot flom og skred. Fysiske sikringstiltak er viktig for å øke sikkerheten der bebyggelse allerede er etablert i fareområde. Gjennom dette økes tryggheten for mange mennesker. Den systematiske tilnærmingen basert på kartlegging og prioritering ut fra samfunnsøkonomisk lønnsomhet skal videreføres.

Ideelt sett skulle det være mulig å oppnå tilsvarende sikkerhetsnivå for eksisterende bebyggelse og infrastruktur som ved nybygging. Dette vil være utgangspunktet ved dimensjonering av sikringstiltak, men kan i praksis være vanskelig mange steder og medføre urimelig store kostnader. Sikring av eksisterende bebyggelse og infrastruktur må i likhet med andre tiltak vurderes ut fra en samfunnsøkonomisk nytte-/kostnadsanalyse. Ved siden av effekten på sikkerhet, kan sikringstiltak få konsekvenser av teknisk eller miljømessig art, som må vurderes på linje med andre inngrep.

Gjennomføring av sikringstiltak i NVEs regi innebærer at kommunene må dekke en distriktsandel som normalt utgjør 20 prosent og at kommunen skal føre tilsyn med anleggene. Den lokale medvirkningen til forebyggende tiltak er viktig. Kravet om lokal medfinansiering vil derfor bli opprettholdt på dagens nivå med den praksis som er etablert. Distriktsandel kreves ikke for krisetiltak for avverging av overhengende fare i forbindelse med en hendelse. Olje- og energidepartementet legger til grunn at de som har nytte av tiltaket og blir stående som eiere av dem, også skal ha vedlikeholdsansvaret.

Vassdragsreguleringer som flomdempende tiltak

Vassdragsreguleringer vil normalt bidra til utjevning av vannføringen i vassdrag og kan ha betydelig flomdempende effekt. I Norge er vassdragsreguleringer i hovedsak etablert for kraftproduksjon, men kan som sideeffekt gi et vesentlig bidrag til å redusere flomskader. Det er viktig å vektlegge denne effekten ved avveining av fordeler og ulemper ved nye reguleringer, ved utvidelse av eksisterende anlegg og ved revisjon av konsesjonsvilkår.

Hovedprinsippet om at regulantene har ansvar for å manøvrere aktivt innenfor manøvreringsreglementet for å begrense flomskader ligger fast. Regulantene skal holde oversikt over forholdene i vassdraget for å manøvrere på beste måte under flommer.

Den konkrete vurderingen av utformingen av manøvreringsreglementer skal ivaretas gjennom konsesjonsbehandlingen av enkeltsaker og ved revisjon av vilkår. Olje- og energidepartementet vil vurdere større fleksibilitet i manøvreringsreglementet i saker der det kan være hensiktsmessig. Formålet med større fleksibilitet er at regulanten skal ha tilstrekkelig handlingsrom for å kunne manøvrere mest mulig effektivt i situasjoner hvor det er fare for flomskader uten å komme i konflikt med reglementet. Det må likevel gjøres en avveining i den enkelte sak av eventuelle virkninger for andre interesser i vassdraget.

Overvåking og varsling av flom og skred

Arealplanlegging som tar hensyn til kartlagt fare, samt sikring av utsatte områder, reduserer sannsynligheten for flom- og skredskader. Det er imidlertid verken samfunnsøkonomisk lønnsomt eller praktisk mulig å fysisk sikre all bebyggelse og infrastruktur. Gjennom overvåking og varsling av flom og skred, kan beredskapsapparatet aktiveres i tide med sikte på å redde liv og flyttbare verdier. Slik øker tryggheten for befolkningen i utsatte områder.

Flomvarslingstjenesten er avgjørende for å redusere konsekvensene av flommer. Olje- og energidepartementet ser det som viktig at NVE kontinuerlig jobber med å forbedre tjenesten, for eksempel med mer bruk av sanntidsdata og bedre varsling i små vassdrag som er særlig utsatt som følge av klimaendringer. NVE skal også utvikle vannstandsvarsling i flere vassdrag.

Oppbyggingen av en bedre varslingstjeneste for snøskred og utviklingen av en varslingstjeneste for løsmasseskred skal fortsette. Snøskred er den skredtypen som tar flest liv i Norge, og tendensen til økt friluftsaktivitet i bratt terreng øker behovet for god varsling, opplæring og informasjonsarbeid.

De nasjonale varslingstjenestene er i hovedsak av regional karakter. Det er opp til lokale aktører å vurdere overvåking og varsling av konkrete dalsider og skredbaner.

Overvåking av ustabile fjellparti som kan utvikle store fjellskred representerer et spesialtilfelle av lokal overvåking. Slik overvåking krever store ressurser og høyt spesialisert kompetanse, som det er meget begrenset tilgang til. Det er til nå identifisert fire ustabile fjellparti med så høy risiko at omfattende overvåking er etablert i regi av berørte kommuner og fylkeskommuner, men med betydelig økonomisk støtte fra staten. Den statlige kartleggingen som pågår, kan komme til å avdekke flere objekter med behov for overvåking. For å oppnå en mer hensiktsmessig og framtidsrettet løsning er det innledet dialog med berørte kommuner med sikte på at overvåkingsvirksomheten som i dag drives av kommunene, skal tas inn i NVE.

Beredskap og krisehåndtering ved flom- og skredhendelser

De overordnede prinsippene om ansvar, nærhet og likhet ligger til grunn for beredskapsarbeid og krisehåndtering. Disse prinsippene gjelder også for flom og skred. Ansvarsprinsippet innebærer at den som har ansvaret i en normalsituasjon også har ansvaret i en krisesituasjon. Gjennom rolleavklaring, beredskapsplanlegging, øvelser og gode overvåkings- og varslingssystemer legges grunnlaget for en god beredskap. NVE skal ha kapasitet og kompetanse til å gi faglige råd til de ansvarlige i krisesituasjoner knyttet til flom og skred, i første rekke til politiet, fylkesmennene og kommunene. NVEs fagansvar fritar ikke andre aktører fra ansvar for å håndtere flom og skred ut fra sitt sektoransvar. De samlede fagressurser i samfunnet må utnyttes best mulig for håndtering av krisesituasjoner.

Etter en flom- og skredhendelse vil mange aktører være involvert i opprydding og reparasjonsarbeid. Ved siden av bygninger som skal repareres og tomter som skal ryddes, kan det være behov for å renske opp i elveløp som er fylt opp med masser, stabilisere ustabile skråninger og reparere eldre sikringstiltak som er skadet. NVE er involvert i mange hendelser og har god oversikt over de ulike aktørene. For de enkelte kommuner kan det imidlertid være vanskelig å håndtere slike situasjoner. Det er en viktig oppgave for NVE å veilede kommunene.

Det er viktig at opprydding og reparasjonsarbeid skjer så raskt som mulig. Gjenoppretting av sikkerheten og rask avklaring for de berørte av hvordan dette vil skje må tillegges særlig vekt. Alle berørte myndigheter må vise fleksibilitet i saksbehandlingen og evne til rask handling. Det finnes, på visse betingelser, hjemmel i vannressursloven for grunneiere til uten konsesjonsbehandling å gjenopprette elveløp som har blitt endret som følge av en flom. Vassdragsmyndigheten kan også gi pålegg til anleggseiere eller selv gjennomføre tiltak for å avverge en alvorlig faresituasjon. Tilsvarende hjemler finnes ikke knyttet til skred. Olje- og energidepartementet ser at det kan være hensiktsmessig med tilsvarende hjemler også i tilknytning til skred som ikke berører vassdrag. Dette vil bli vurdert i forbindelse med gjennomgangen av kapittel 3 i naturskadeloven.

For å motvirke store tap for private som følge av flom og skred, er det etablert ulike rettighetsbaserte erstatningsordninger for gjenoppretting etter skader. Det omfatter dels privat forsikring, dels statlige ordninger. Naturskadeforsikringsordningen er bygd på et solidaritetsprinsipp, der alle bidrar forholdsvis like mye og får full erstatning ved skade. Erstatningen kan settes ned eller helt falle bort dersom eier har hatt kjennskap til svak konstruksjon og hatt mulighet til å gjøre noe med den.

Forskning, utdanning og formidling

Det er viktig å opprettholde et høyt nivå på forskningen for å få fram god og relevant kunnskap om flom og skred, blant annet konsekvenser og effekt av tiltak, herunder betydningen av intakt natur for forebygging og demping av flom og skred. Endrede forutsetninger som følge av klimaendringer understreker dette behovet. Det er viktig å holde kontinuitet og høyt faglig nivå innen forskning og utvikling på flom og skred for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for forvaltningen. Kunnskap om klimasystemet og hydrologiske og geologiske prosesser må ligge i bunnen for den mer forvaltnings-/sektorspesifikke forskningen. Forskning på flom og skred må ses i sammenheng med opptrappingen av norsk klimaforskning, der temaområdene knyttet til konsekvenser av og tilpasning til klimaendringer er spesielt relevante.

Klimatiske endringer og strengere krav til sikkerhetsvurderinger medfører et stort behov for utredning av fare og planlegging av tiltak for alle typer skred og flom. Både forvaltningen, konsulentbransjen og utdanningsinstitusjonene melder at det allerede i dag er vanskelig å få tak i fagfolk med kompetanse innen flom og skred. Det må jobbes målrettet med rekruttering fra grunnskole til høyere utdanning og til forskning. Regjeringen vil styrke rekrutteringen til de fagene som er relevante for blant annet flom og skred i samsvar med strategien «Realfag for framtida».