2 Om romvirksomhet

Romvirksomhet er all aktivitet som er knyttet til utvikling, utbygging og bruk av infrastruktur i verdensrommet. For mange av oss leder ordet først og fremst tankene hen til romkappløp, astronauter og raketter – mindre vanlig er det nok å forbinde begrepet med værmeldinger, offshoreaktiviteter, direktesendinger fra fotball-VM eller taxibestilling. Faktum er likevel at det er for denne typen jordnære formål at romvirksomheten sterkest griper inn i våre liv. I løpet av de siste 25 årene har tjenester som utnytter infrastruktur i verdensrommet blitt en så sømløst integrert del av hverdagen vår, at vi knapt nok reflekterer over at det er romvirksomhet som ligger bak.

Vi kan illustrere dette med et tankeeksperiment: Hva ville skje om alle dagens satellittbaserte tjenester forsvant? Sikkert er det at mye av det vi tar som en selvfølge i dagliglivet ville ha stoppet opp. Kvaliteten på værvarslingen, særlig langtidsvarselet, ville ha blitt langt dårligere. Mange ville ha mistet TV-signalene, og enda flere ville ha fått færre kanaler. Moderne maritim virksomhet ville ha blitt satt mange år tilbake, med svekket kostnadseffektivitet, sikkerhet og mannskapsvelferd som følge. Muligheten for nødvarsling og søk og redning ville blitt dramatisk redusert. Myndighetenes oppsyn med skipstrafikk, fiske og forurensning utenfor kysten ville blitt både vanskeligere og dyrere, mens forskernes muligheter til å forstå faktorene som styrer klimaet og miljøet vårt ville blitt kraftig svekket. Uten satellittnavigasjonssignaler ville verken privatpersoner, taxier eller nødetater kunne brukt elektroniske kart til navigasjon og flåtestyring. Moderne oppmålings- og anleggsvirksomhet måtte tatt i bruk manuelle og mer tidkrevende prosesser, mens flyplassenes punktlighet og kapasitet ville blitt redusert.

Forrige gang Stortinget ble forelagt en helhetlig fremstilling av romvirksomhetens betydning for Norge, var gjennom St.meld. nr. 13 (1986–87) Om norsk romvirksomhet. Allerede den gang ble det fastslått at romvirksomheten hadde betydning på et bredt utvalg av områder i det moderne samfunnet. Det er ingen overdrivelse å si at denne betydningen har økt enormt i løpet av de drøye 26 årene som har gått siden da. Sammen med økt dataprosesseringskapasitet, global utbredelse av internett, og fremveksten av mobilt kommunikasjonsutstyr, har flere og bedre satellitter gjort at satellittjenester i stadig større grad griper inn i vår hverdag. På saksfelt som klima-, miljø- og nordområdespørsmål, som har steget til topps på den politiske dagsordenen i løpet av de siste årene, er bruk av satellitter en forutsetning for effektiv kunnskapsinnhenting og myndighetsutøvelse. Betydningen for sikkerhetspolitikken, den tradisjonelle høyborgen for anvendt bruk av romvirksomhet, fortsetter å være minst like stor som den var under den kalde krigen.

Romvirksomhet har kort og godt blitt en forutsetning for det moderne samfunnet. Det er utenkelig at vi skulle kunne leve livene våre slik vi gjør i dag, uten at det skulle sveve satellitter i bane rundt jorden. Romvirksomheten er ikke en perifer, om enn fascinerende, gren av den naturvitenskapelige grunnforskningen. Den er en grunnleggende del av hverdagen vår, og en nødvendig komponent i myndighetenes arbeid for å sikre konkurransekraft, sikkerhet og bærekraftig utvikling.

2.1 Fra romkappløp til kritisk infrastruktur – romalderen gjennom 50 år

Oppskytingen av den sovjetiske testsatellitten Sputnik-1 i oktober 1957 regnes normalt som starten på romalderen. Siden den gang har mennesket vært i stand til å plassere objekter i bane rundt jorden, noe som er den grunnleggende forutsetningen for alle de praktiske anvendelsene av romvirksomhet som vi ser i dag. Det skulle likevel gå en god del år før den praktiske, samfunnsmessige betydningen av romvirksomhet begynte å vise seg. Utviklingen var i de første årene i all vesentlighet militært og geopolitisk motivert, som en del av den kalde krigens rustningskappløp.

Det første tiåret av romalderen var preget av rivalisering mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen om å være først ute med nye bragder i verdensrommet. Sovjetborgeren Jurij Gagarins omløp i bane rundt jorden i 1961, og amerikaneren Neil Armstrongs første steg på månen i 1969, var spektakulære og profilerte milepæler i kampen om hegemoni i verdensrommet. Bak romkappløpet lå et ønske om å demonstrere egen teknologisk evne både overfor motparten og overfor egen befolkning. Dette var igjen et utslag av en erkjennelse av at raketteknologien fra romprogrammene også hadde en alternativ bruk: i missilene som skulle frakte atomstridshoder på tvers av kontinentene i tilfelle en global, væpnet konflikt mellom supermaktene.

Allerede fra begynnelsen av 1960-tallet begynte imidlertid romteknologi gradvis å bli tatt i bruk for praktiske, «jordnære» formål. Også her var det de militære behovene som var først ute. USA tok i 1964 i bruk det militære satellittnavigasjonssystemet TRANSIT, som ble en forløper for det globale satellittnavigasjonssystemet GPS. Satellittkommunikasjon ble tatt i bruk til både militære og sivile formål utover på 1960-tallet, først i USA og senere i en rekke andre land. Jordobservasjonssatellitter ble et verdifullt verktøy for etterretningstjenestene på begge sider av jernteppet. Satellittene ga god oversikt over installasjoner på bakken og gjorde det mulig å observere over en annen stats territorium uten å gjøre luftromskrenkelser. Den militære betydningen og økende sivile bruken av romvirksomhet fikk etter hvert stadig flere land til å ønske å opprette egne romprogrammer, for å sikre egen evne på et felt som i økende grad ble sett på som strategisk viktig. Kina innledet en betydelig satsing på å bygge opp romteknologisk evne fra og med slutten av 1960-tallet. I Europa var Frankrike ledende innen utvikling av romteknologi, og en pådriver for opprettelse av europeisk samarbeid om romvirksomhet.

Romvirksomhetens rolle som et verktøy i konkurransen mellom supermaktene fortsatte utover på 1970- og 1980-tallet. Den sivile betydningen ble likevel etter hvert stadig mer fremtredende, særlig på områder som meteorologi og kommunikasjon. Den økende betydningen av satellittbaserte tjenester for sivile formål la grunnlaget for mer internasjonalt samarbeid om utbygging og bruk av satellittsystemer. For små stater innebar dette en mulighet for å få tilgang til infrastruktur det ikke ville ha vært mulig å bygge ut nasjonalt. For store stater med egne kapasiteter gjorde internasjonalt samarbeid det mulig å dele regningen, uten at egen brukernytte ble redusert. Viktige milepæler var opprettelsen av den internasjonale organisasjonen for maritime satellitter INMARSAT i 1979, og den europeiske organisasjonen for meteorologisatellitter EUMETSAT i 1986. Den internasjonale organisasjonen for telekommunikasjonssatellitter INTELSAT, som ble opprettet allerede i 1964, utvidet både medlemsmasse og aktiviteter i stort omfang utover på 1970- og 1980-tallet. Det hittil mest omfattende internasjonale samarbeidet om romvirksomhet så dagens lys i 1976, ved opprettelsen av den europeiske romorganisasjonen ESA.

Fra og med 1990-tallet begynte den sivile bruken av romvirksomhet å øke kraftig. Dette kan grunngis med flere årsaker – to av dem var knyttet til avslutningen av den kalde krigen. For det første førte slutten på supermaktsrivaliseringen med seg internasjonal politisk avspenning, som gjorde det forsvarlig å slippe løs teknologi og systemer som tidligere kun var forbeholdt militær bruk. Dette gjaldt blant annet høyoppløselige satellittbilder, som før hadde blitt ansett som så strategisk viktige, at selv informasjonen om hvor detaljerte bilder man var i stand til å ta ble holdt hemmelig. Den økte tilgangen på gode satellittbilder la utover på 1990- og 2000-tallet grunnlaget for en voksende bransje som baserer seg på utnyttelse av slike bilder – det mest prominente eksemplet på dette er Google Earth. For det andre førte avslutningen av den kalde krigen til reduksjon i militærbudsjettene. Kuttene rammet mange av de strategiske teknologibedriftene, som så seg nødt til å søke nye markeder blant sivile brukere. En annen viktig faktor som bidro til å øke den sivile bruken av romteknologi var den informasjonsteknologiske revolusjonen på 1990- og 2000-tallet, som førte med seg en rask økning både i kapasitet for dataprosessering og i utbredelsen av internett og mobilt telekommunikasjonsutstyr. Den nye informasjonsteknologien gjorde det mulig å ta i bruk satellittbasert navigasjon, kommunikasjon og jordobservasjon på en langt mer omfattende måte enn det som før ville ha vært teknisk mulig.

Utviklingen siden 1990-tallet har vært preget av at romteknologien i økende grad har blitt en integrert del av hverdagen vår. Sagt på en annen måte: Romvirksomheten er blitt «normalisert». Den er ikke lenger en spektakulær, men avgrenset sektor med få berøringspunkter med det øvrige samfunnet. Den er blitt leverandør av kritiske infrastrukturtjenester på linje med elektrisitets- og vannforsyning. Dette har gitt seg flere ulike utslag. Vektleggingen av romvirksomhetens samfunnsnytte har blitt mer eksplisitt. Det stilles i større grad enn tidligere konkrete krav om samfunnsnytte av offentlige investeringer i romvirksomhet. Satellitter har blitt svært viktige hjelpemidler både for militære og sivile myndigheter. Den kommersielle interessen knyttet til bruk av satellittbaserte tjenester har etter hvert blitt stor. Private aktører har i noe større grad enn tidligere begynt å spille en rolle innen rombasert infrastruktur, som satellitter og bæreraketter; den langt største delen av globale investeringer i denne delen av romvirksomheten er imidlertid fortsatt offentlig finansiert. Krav til kostnadskutt, ikke minst blant tradisjonelt dominerende aktører som USA, har ført til at man i større grad vektlegger internasjonalt samarbeid og innovative finansieringsløsninger. Samtidig ser vi at den strategiske tenkningen rundt romvirksomhet fortsatt i høyeste grad er i live, om enn i en noe annen form enn under den kalde krigen. Kontroll med rombasert infrastruktur har blitt en viktigere forutsetning for sikkerhet og nasjonal selvstendighet.

Boks 2.2 Apollo

Det amerikanske Apollo-programmet på sekstitallet var i utgangspunktet et politisk prosjekt. Målet var å gjenreise USA som verdens ledende teknologiske og økonomiske stormakt. Middelet var en månelanding.

Måneprogrammet ble gjennomført som en formidabel samfunnsdugnad. Prislappen var 25,4 mrd. dollar, noe som i dag tilsvarer omkring 160 mrd. dollar. 20 000 industri-bedrifter, 200 universiteter og høyskoler, og nesten 400 000 mennesker bidro til prosjektet.

På den teknologiske siden førte programmet til store fremskritt. Det viktigste var utviklingen av datamaskiner fra kolosser på størrelse med eneboliger, til mindre og lettere maskiner med større regnekapasitet, større pålitelighet og bedre hukommelse.

Programstyringskonseptet er den andre store arven fra Apollo-æraen. Mens teknologiutviklingen for en stor del var overkommelig, var programstyring av planlegging, produksjon, prøving, trening og logistikk en langt større utfordring. Et grunnleggende nytt konsept for programstyring ble utviklet. Dette er i ettertid benyttet til styring av alt fra byplanlegging til industriprosesser, og har ført til økt lønnsomhet, sikkerhet og kvalitetsheving i andre næringer.

Det forelå også en rekke mindre og uforutsette biprodukter – fra bedre medisinsk overvåkingsutstyr til nye, brannsikre tekstiler – som mer eller mindre ubemerket har glidd inn i tjenester og produkter vi nå tar som en selvfølge. En viktig «spin-off» er for øvrig bilder av jordkloden. «The blue marble» ble tatt fra månen mot en uendelig, kullsort bakgrunn. Dette er et bilde som i ettertid har hatt stor betydning for miljøbevisstheten.

Kilde: Foto: NASA

2.2 Global romvirksomhet i 2013 – aktører og drivkrefter

Romvirksomhet er i dag et langt mer sammensatt felt enn noen gang tidligere. Antallet samfunnsområder som berøres av bruk av rombasert infrastruktur har økt. Det samme gjelder antallet aktører som er aktivt involvert i den globale romvirksomheten. Den primære aktøren er fortsatt statene. Det er statene, eller internasjonale organisasjoner der stater er medlemmer, som står bak utbygging av store, offentlige infrastruktursystemer og den klart største delen av finansieringen av forsknings- og utviklingsaktivitetene. Antallet stater som er aktivt involvert i romvirksomhet har økt de siste 25 årene, samtidig som balansen mellom de ulike statlige aktørene i noen grad har forskjøvet seg. Den andre viktige aktøren er næringslivet. Mye av den tradisjonelle romindustrien har gjennomgått store strukturelle endringer siden slutten på den kalde krigen. Samtidig har det vokst frem en stor kommersiell sektor som baserer seg på å utnytte data og tjenester fra satellitter. Romvirksomhet har i stadig større grad blitt et verktøy for å tilfredsstille behov i andre sektorer av samfunnet. Drivkreftene bak utviklingen i romsektoren finner vi derfor hovedsaklig innenfor økonomisk politikk, sikkerhetspolitikk og miljø- og klimapolitikk.

Den dominerende statlige aktøren er fortsatt USA, selv om den amerikanske dominansen de senere årene i økende grad har blitt utfordret av nye aktører. USA har ledende kapasiteter på alle områder av romvirksomheten, og har som mål å opprettholde sin rolle som dominerende romnasjon. Samtidig har kravene om kutt i offentlige budsjetter også rammet den amerikanske offentlige romsatsingen. Obama-administrasjonens politikk har vært preget av forsøk på reform av romsektoren, blant annet gjennom vedtak av nye romstrategier for både sivil og militær sektor. Drivkraften bak den nye rompolitikken er et forsøk på å kombinere ønsket om å opprettholde det amerikanske hegemoniet i verdensrommet, med behovet for økonomisk innstramming. I den praktiske politikken har dette i hovedsak gitt seg tre utslag. For det første møter de store amerikanske romorganisasjonene NASA og NOAA kravet om at romaktivitetene skal gi demonstrert samfunnsnytte. Vektleggingen av anvendt teknologi innen navigasjon, kommunikasjon og jordobservasjon, og av at romteknologi skal gi spillovereffekter i den øvrige økonomien, har derfor blitt sterkere. For det andre gjøres det stadige forsøk på å etablere offentlig-privat samarbeid i romsektoren, både som et middel for kostnadskontroll og for å sikre at den offentlige satsingen gir ringvirkninger i det private næringslivet. Etter at romfergeprogrammet ble avviklet i 2011 er det meningen at private kontraktører skal dekke behovet for transport til den internasjonale romstasjonen. Det har også vært gjort grep for å styrke amerikansk romindustris konkurranseevne i det internasjonale markedet, gjennom å myke opp det svært strenge amerikanske eksportkontrollregimet (ITAR). For det tredje blir det lagt større vekt på internasjonalt samarbeid. USA har innledet forpliktende samarbeid med Europa om felles bruk av værsatellitter og har vært en pådriver for det globale initiativet Group on Earth Observation (GEO), som skal sikre åpen og fri tilgang til miljøovervåkningsdata fra satellitter.

Kilde: Foto: ESA – S. Corvaja, 2012

Russlands posisjon som en av verdens ledende rommakter ble svekket ved oppløsningen av Sovjetunionen. Den vanskelige økonomiske situasjonen på 1990-tallet satte de russiske romprogrammene i en kraftig budsjettskvis, og russiske myndigheter mistet direkte kontroll over viktig industri og infrastruktur i blant annet Kasakhstan og Ukraina. Veksten i den russiske økonomien de senere årene har igjen gjort det mulig å prioritere romvirksomhet. Putin-administrasjonen satser sterkt på å gjenreise Russland som en ledende romaktør, blant annet gjennom modernisering av det russiske satellittnavigasjonssystemet GLONASS, som forfalt i årene etter Sovjetunionens fall. Ny bakkeinfrastruktur er under etablering på russisk jord, til erstatning for infrastruktur som i dag ligger i andre tidligere sovjetrepublikker. Romsektoren vurderes som strategisk viktig for at Russland skal nå sine teknologiske, økonomiske og geopolitiske mål. Russland har i noen grad åpnet døren for internasjonalt samarbeid om romvirksomhet, først og fremst som en kilde til teknologioverføring. Samarbeidet mellom ESA og Russland om bruk av russiske Soyuz-raketter fra den europeiske oppskytningsbasen Kourou i Fransk Guyana, har så langt vist seg meget vellykket.

Kina har gjennom en årrekke investert kraftig i egne kapasiteter i verdensrommet, og har ambisjoner om å bli den ledende romnasjonen i det 21. århundret. Romvirksomheten ses på som en katalysator for økonomisk utvikling og vekst, og som en strategisk viktig sektor for å gi Kina status som en geopolitisk ledende stat. Romvirksomheten spiller også en betydelig rolle for å bygge nasjonal selvfølelse og for å demonstrere kinesisk teknologikompetanse overfor omverdenen. En hovedprioritet er satellittnavigasjonssystemet Beidou, som vil bli et globalt system tilsvarende GPS, Galileo og GLONASS. Systemet er allerede operativt i Kina og er planlagt fullført i 2020. Beidou skal sikre kontroll over militærstrategisk viktig infrastruktur og kompetansebygging i kinesisk industri. Det jobbes også med utvikling av et jordobservasjonssystem (noe tilsvarende det europeiske Copernicus-programmet), bæreraketter og en kinesisk romstasjon. Kinesiske myndigheter har ambisjoner om en bemannet kinesisk månelanding innen 2030.

India utvikler romkapasiteter først og fremst for å dekke konkrete nasjonale brukerbehov knyttet til økonomisk utvikling, ressursforvaltning og militære formål. Landet har i dag egne satellittsystemer som gir tjenester innen kommunikasjon, tv, meteorologi og ressurskartlegging, og er i ferd med å utvikle et eget, regionalt satellittnavigasjonssystem. Ufullstendige eiendomsregistre og dårlig infrastruktur på bakken har gjort at landet har hatt spesielt stor nytte av å bruke jordobservasjonssatellitter for miljø- og ressurskartlegging. Tilgangen på billige og kvalifiserte ingeniører er stor, noe som gir god konkurranseevne innenfor deler av romsektoren. India har de senere årene etablert seg som en konkurransedyktig kommersiell tilbyder av oppskytingstjenester for satellitter. Den norske skipsovervåkingssatellitten AISSat-1 ble skutt opp fra India i 2010.

Blant de øvrige landene i verden er det stadig flere som har ambisjoner om å bygge opp egen evne i verdensrommet. Iran og Nord-Korea er allerede i stand til å skyte opp satellitter ved bruk av egne bæreraketter. Også Japan, Sør-Korea, Brasil, Argentina, Israel, Canada og Taiwan har betydelige nasjonale romprogrammer. Frankrike og Tyskland har store nasjonale satsinger som et supplement til deltakelse i programmer i regi av ESA og EU. For det store flertallet av verdens land er det likevel kun gjennom internasjonalt samarbeid at det er mulig å spille en aktiv rolle på romvirksomhetsområdet. Det største og mest omfattende samarbeidet finnes i Europa, gjennom den europeiske romorganisasjonen ESA og etter hvert også EU. Stater i Latin-Amerika og Afrika forsøker i økende grad å skaffe seg tilgang til rominfrastruktur gjennom bilaterale avtaler med blant andre USA, Kina og ESA. Den internasjonale romstasjonen ISS har blitt gjennomført som et bredt samarbeid mellom USA, Russland, Japan, Canada og ESA.

Kilde: Foto: NASA

FN har lenge spilt en rolle når det gjelder regulering og internasjonalt lovarbeid knyttet til bruk av verdensrommet. I tillegg har organisasjonen i stadig større grad selv blitt en stor bruker av satellitter. FNs romrelaterte lovarbeid foregår innenfor rammene av United Nations Committee for the Peaceful Uses of Outer Space (UNCOPUOS), som ble opprettet i 1958. Komitéen fungerer i dag først og fremst som et forum for informasjonsutveksling og internasjonal debatt om spørsmål knyttet til lovregulering av romvirksomhet. På 1960- og 1970-tallet sto UNCOPUOS sentralt i utarbeidelsen av fem internasjonale traktater som regulerer bruk av verdensrommet. Norge er ikke medlem av UNCOPUOS, men har sluttet seg til fire av de internasjonale romtraktatene. I tillegg til i UNCOPUOS, diskuteres romrelaterte spørsmål i dag blant annet i FNs nedrustningskonferanse, FNs Generalforsamling, UNESCO, International Telecommunication Union (ITU) og i World Meteorological Organization.

I tillegg til å engasjere seg i internasjonalt lov- og reguleringsarbeid, er FN en stor bruker av rombaserte løsninger for å nå målsettinger knyttet til klimaendringer, krisehåndtering og humanitær bistand. På grunn av dårlig infrastruktur på bakken er verdien av satellittbaserte tjenester særlig stor i utviklingsland. Satellittobservasjon har blitt et viktig virkemiddel for å skaffe oversikt ved krig og naturkatastrofer, for bedre å kunne vurdere hvordan internasjonal humanitær respons bør settes inn. Satellittovervåking av forhold som avskoging, forørkning og faktorer som påvirker utbredelsen av sykdomsbærende insekter, har blitt et viktig hjelpemiddel i politikken for bærekraftig utvikling. FN-organisasjonen UNOSAT jobber for å anskaffe og tilgjengeliggjøre satellittinformasjon for bruk til katastrofehåndtering, samt miljø- og utviklingspolitikk.

Den andre hovedgruppen av aktører i den globale romvirksomheten, ved siden av statene, er næringslivet. Det er vanlig å dele det romrelaterte næringslivet inn i to kategorier: oppstrømsindustri og nedstrømsindustri.

Oppstrømsindustrien lager satellitter og bæreraketter. Denne delen av den romrelaterte industrien er først og fremst etablert av strategiske hensyn og gir normalt begrenset finansiell avkastning. Store teknologiske utfordringer, lavt produksjonsvolum og svært strenge krav til kvalitetssikring fører til store kostnader i forhold til inntjeningspotensial. Av strategiske, teknologiske og investeringsmessige grunner er oppstrømsindustrien ofte sterkt knyttet til fly- og forsvarsindustrien. Dette gir mulighet for indirekte gevinster i form av teknologisk spillover til andre deler av den samme industrien, noe som er en betydelig del av motivasjonen for at bedrifter velger å drive aktiviteter i denne delen av romindustrien. Offentlige midler er den viktigste kilden til finansiering av oppstrømsindustrien, gjennom offentlige anskaffelser og utviklingsstøtte. Dette skyldes dels stor risiko og små marginer, dels at mange typer satellitter, som navigasjonssatellitter og jordobservasjonssatellitter, bærer preg av å være kollektive goder med begrenset potensial for brukerbetaling. Offentlig finansierte satellitter er ikke minst viktige for å skaffe såkalt «flight heritage» for ny teknologi. På grunn av den store risikoen forbundet med å skyte opp utstyr som viser seg ikke å fungere tilfredsstillende, er det få kommersielle satellitteiere som er villige til å bruke teknologiske løsninger som ikke tidligere har vært demonstrert brukt i rommet. Selv for kommunikasjonssatellitter, der det i større grad finnes et marked blant kommersielle satellitteiere, er offentlige utviklingsprogrammer av sentral betydning for å få testet ut nye teknologiske løsninger. Viktige aktører i den globale oppstrømsindustrien er blant andre Lockheed Martin, Boeing, OHB, Astrium og Thales. Utviklingen etter den kalde krigen, ikke minst i Europa, har vært preget av en betydelig konsolidering av denne industrien, gjennom transnasjonale oppkjøp og fusjoner.

Boks 2.3 Dynamisk posisjonering

Kilde: Foto: Kongsberg Maritime

Dynamisk posisjonering er en teknologi som blant annet brukes for å holde skip og flytende offshoreinstallasjoner i samme posisjon over havbunnen uten bruk av anker, og til å utføre nøyaktige forflytninger. Teknologien gjør bruk av navigasjonssatellitter for å fastslå korrekt posisjon. Det er spesielt offshore, maritim, og cruisenæringen som trenger fartøyer med dynamisk posisjonering. Dykkerbåter, shuttletankere, supplybåter, kabelleggere, rørleggingsfartøy, steindumpere, kranfartøy, borerigger og boreskip benytter i utstrakt grad teknologien. Norge er ledende på dynamisk posisjonering.

Nedstrømsindustrien lager brukerutstyr og -tjenester som er basert på bruk av data og signaler fra satellitter. Eksempler på slike produkter er satellittnavigasjonsmottakere, satellittbaserte telekommunikasjonstjenester og informasjonstjenester basert på satellittbilder. Strukturen i nedstrømsindustrien er helt annerledes enn i oppstrømsindustrien, med mange oppstartsbedrifter og små og mellomstore virksomheter i tillegg til større aktører. Utviklingskostnader og inntjeningspotensial er som i «normal» høyteknologisk virksomhet – langt unna de særegne forholdene som gjelder i oppstrømsindustrien. Nedstrømsindustrien har dratt svært stor nytte av utviklingen i moderne informasjonsteknologi, med stadig økende muligheter for dataprosessering og for kommunikasjon gjennom internett og mobilt telekommunikasjonsutstyr. Til tross for at både aktiviteter og organisering er helt annerledes i nedstrømsindustrien enn i oppstrømsindustrien, er likevel de to delene av romsektoren tett knyttet sammen. En av nøkkelfaktorene for å lykkes nedstrøms, er å ha god innsikt i hvordan ulike satellittsystemer fungerer, med tanke på tekniske, brukermessige og kommersielle muligheter. Slik innsikt kan bedriftene ofte bare tilegne seg gjennom aktiv involvering i store satellittinfrastrukturprosjekter. Nedstrømsindustrien er derfor ingen passiv bruker av teknologiske løsninger utviklet i oppstrømsindustrien, men en aktiv medspiller i utviklingen av ny satellittinfrastruktur. Ønsket om å posisjonere europeisk nedstrømsindustri, for å sikre konkurranseevne i det internasjonale markedet for satellittbaserte produkter og tjenester, er en sentral del av motivasjonen bak etableringen av EUs store romprogrammer Galileo og Copernicus.

Drivkreftene bak utviklingen i den globale romvirksomheten kan best forstås om vi ser på hva som motiverer land og organisasjoner til å investere i romvirksomhet. Utover de rene grunnforskningshensynene, som fortsatt er viktige for Norge og mange andre land, kan motivasjonen grovt sett grupperes langs tre hoveddimensjoner: verdiskapning, strategisk egenevne og bærekraft.

Verdiskapning har vært et element av romvirksomheten helt fra den spede begynnelsen på 1950- og 1960-tallet. Apollo-programmet førte med seg etablering av en omfattende romrelatert industri og ga gjennom en generell heving av det teknologiske nivået varige effekter i hele den amerikanske økonomien. I blant annet maritim sektor og media har satellittkommunikasjon vært en tilrettelegger for verdiskapning helt siden 1970-tallet. De siste par tiårene har imidlertid romvirksomhetens betydning endret karakter. Den er ikke lenger noe som bare berører noen få, avgrensede sektorer, men noe som har betydning for alle deler av økonomien, i en utstrekning som gjør at det er vanskelig å se for seg hvordan dagens verdensøkonomi kunne ha fungert uten. Verdiskapningen foregår ikke bare i den klassiske romindustrien, som leverer til satellitter, bæreraketter og bakkeinfrastruktur. Den foregår enda mer som salg av produkter og tjenester basert på bruk av satellitter, gjennom teknologispillover fra romteknologi til annen teknologi, samt gjennom tilretteleggelse for økonomisk aktivitet innen blant annet transport og naturressursutnyttelse. Romvirksomhet gir store bidrag til verdiskapning på felter som ikke alltid er de mest intuitive, slik som olje- og gassleting, samferdsel, tunnelboring og landbruk. I takt med at nedslagsfeltet for romvirksomhet i økonomien har blitt bredere, har verdiskapningsdimensjonen overalt i verden blitt en sterkere og mer eksplisitt motivasjon bak offentlig satsing på romvirksomhet.

Strategisk egenevne var den opprinnelige motivasjonen for å drive romvirksomhet. Det var hovedsakelig dette som lå bak den storstilte romsatsingen i land som USA, Sovjetunionen og Frankrike fra 1950-tallet og fremover. Under den kalde krigen var romvirksomhet et virkemiddel for å utvikle missilteknologi, for etterretning, og for å demonstrere teknologisk evne overfor rivaliserende stormakter. Selv om det geopolitiske bildet har endret seg kraftig siden den gang, har ikke den strategiske betydningen av romvirksomhet blitt mindre, snarere tvert i mot. Rombasert infrastruktur har i dag betydning for vitale samfunnsfunksjoner, både sivilt og militært. Kritiske sivile beredskapsfunksjoner som nødkommunikasjon, sjøredning og katastrofehåndtering avhenger av satellitter for kommunikasjon, navigasjon og overvåking. Det samme gjelder for moderne nettverksbaserte militæroperasjoner. Den strategiske betydningen av romvirksomhet er en viktig motivasjon for at land og organisasjoner så forskjellige som EU, USA, Russland og Kina velger å investere store ressurser i å bygge ut og kontrollere egen infrastruktur i verdensrommet. Slik kontroll vurderes som viktig for å støtte opp under egen sikkerhet og uavhengighet.

Hensynet til bærekraft er av nyere dato, men har i løpet av de siste årene blitt en stadig viktigere motivasjon bak offentlige investeringer i romvirksomhet. Årsaken til dette er at jordobservasjonssatellitter har vist seg å være et svært effektivt virkemiddel for å måle ulike faktorer som påvirker klimaet, slik som klimagassutslipp, avskoging og skogforringelse, havstrømmer, issmelting, vindsystemer og skydekke. De er viktige hjelpemidler for å forstå og håndtere miljøforurensning, gjennom overvåking av blant annet langtransportert forurensning og oljesøl. Satellittbasert kommunikasjon og navigasjon er viktig for å avverge ulykker og utslipp knyttet til offshoreaktivitet og skipsfart. Satellittnavigasjonsbasert presisjonslandbruk brukes for å redusere vannforbruket i verdens tørre landbruksområder. Bruken av satellittdata i utviklingspolitikken er stor og økende, blant annet gjennom prosjekter i regi av FN. Flere store internasjonale satsinger, som EUs jordobservasjonsprogram Copernicus, er i hovedsak motivert av behovet for informasjon som kan støtte opp under politikk for bærekraftig utvikling.

Romvirksomhetens betydning for samfunnet er svært sammensatt og gir store utslag på områder som ikke alltid er de mest åpenbare. Dette stiller krav til helhetlig politikk. Effektiv utnyttelse av romvirksomhet krever koordinering mellom politikk- og kompetansefelt som ikke nødvendigvis ellers sees i sammenheng, slik som teknologi, verdiskapning, sikkerhetspolitikk, samferdsel, internasjonale relasjoner og miljøpolitikk.