7 Romrelatert norsk bakkeinfrastruktur

Mange jordobservasjonssatellitter går i polare baner med 14 passeringer per døgn. Vår nordlige beliggenhet gjør at vi kan lese ned data fra de fleste av disse satellittene. Norges beliggenhet, samt vår evne og tradisjon for bygging og drift av infrastruktur i Arktis og Antarktis, har skapt grobunn for konkurransedyktige bedrifter som tilbyr bakkebaserte tjenester til forskningsmiljøer og operatører av polarbanesatellitter. Det er etablert rominfrastruktur både på Svalbard, Jan Mayen, i Dronning Mauds land i Antarktis og i fastlands-Norge. En del av infrastrukturen er opp- og nedlesningsvirksomhet som er et marked i seg selv. Annen infrastruktur er del av verdikjeden i norsk tjenestevirksomhet. Den romrelaterte infrastrukturen skaper grobunn for annen aktivitet og økonomisk virksomhet i polarområdene, og er samtidig et viktig bidrag til norske interesser i disse områdene. Plasseringen av denne infrastrukturen gir også viktige bidrag til det internasjonale romsamarbeidet.

Boks 7.1 SvalSat

SvalSat er verdens største bakkestasjon for styring og mottak av data fra polarbanesatellitter. Mange av satellittene leverer meteorologiske data som er grunnleggende for sikker værvarsling. Den europeiske værsatellittorganisasjonen EUMETSAT og den amerikanske vær- og miljøetaten NOAA er storbrukere av SvalSats nedlesningstjenester.

Kilde: Foto: KSAT

Svalbard

Svalbard er det eneste lett tilgjengelige stedet for kommunikasjon med satellitter i polare baner ved alle omløp. En bærebjelke i romvirksomheten på Svalbard er nedlesningsstasjonen Svalbardsatellittstasjon (SvalSat), som eies og opereres av KSAT. SvalSat er verdens største bakkestasjon for kommunikasjon med satellitter i polar bane. Data fra blant annet japanske forsknings- og jordobservasjonssatellitter leses ned her. Noen av de mange antennene på SvalSat er eid av KSAT selv, mens andre antenner eies av store kunder som NASA, EU (Galileo og EGNOS) og EUMETSAT. Den nyeste amerikanske værsatellitten Suomi NPP ble skutt opp høsten 2011, og har SvalSat som hovedbakkestasjon. SvalSat vil også ha en særdeles viktig rolle for miljøovervåkningssatellitten Landsat-8 og solforskningssatellitten IRIS, som begge eies av USA og skytes opp i 2013.

Både nasjonale og internasjonale organisasjoner driver med romrelatert forskning på Svalbard. Av nasjonal rominfrastruktur må nevnes Kartverkets geodetiske observatorium i Ny-Ålesund, Kjell Henriksen Observatoriet utenfor Longyearbyen for observasjon av nordlys og romvær, samt den norske deltakelsen i det internasjonale radarsamarbeidet EISCAT Svalbard Radar. De tyske og franske romorganisasjonene DLR og CNES har noe infrastruktur på Svalbard for bedre måling av sine satellitters baner.

Samarbeidet med NASA og den amerikanske værvarslingen (NOAA) var utslagsgivende for at det ble lagt fiberkabel til Svalbard i 2004. Fibersambandet mellom Svalbard og fastlands-Norge eies av Norsk Romsenter Eiendom AS. Kabelen må anses som en særdeles viktig del av den norske rominfrastrukturen, og har i dag mange andre oppgaver for befolkningen på Svalbard. Regjeringen ga i 2010 UNINETT i oppdrag å bygge en fiberoptisk kabel mellom Ny-Ålesund og Longyearbyen. Denne kabelen skal etter planen ligge klar i 2013/2014. Økningen i rombasert virksomhet på Svalbard fører til økt interesse fra både nasjonale og internasjonale miljøer. Dette har effekt for annen virksomhet på Svalbard, inkludert annen næringsvirksomhet. Som det fremgår av St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard, har regjeringen som mål å satse på romvirksomhet som en del av det fremtidige næringsgrunnlaget på Svalbard.

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 setter enkelte overordnede rammer for aktivitet på Svalbard, som kan få betydning for romrelatert infrastruktur. I medhold av lov om telekommunikasjon og svalbardlovens §§ 3 og 4 er det i forskrift om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt gitt særskilte bestemmelser for Svalbard. For å sikre at bruk av jordstasjoner skjer i overensstemmelse med Svalbardtraktatens forbud mot å bruke øygruppen i krigsøyemed, fastsetter forskriftens kapittel 3 særlige regler for tillatelse og bruk av jordstasjon på Svalbard.

I tillegg må det søkes separat til Post- og teletilsynet om tillatelse for hver enkelt satellitt som skal benytte bakkestasjonstjenester på Svalbard. Sysselmannen på Svalbard står for tilsyn av virksomheten og gjennomfører jevnlige inspeksjoner.

Jan Mayen

På Jan Mayen er det en referansestasjon for EGNOS, og det ble nylig etablert en sensorstasjon for Galileo. Dette utstyret eies av EU og er helt sentralt for systemenes navigasjonsytelse. Den viktigste tekniske funksjonen til Galileo-sensorstasjonen er å bidra til korrigering av avdrift i de enkelte Galileo-satellitters bane og tidsberegning, mens EGNOS-stasjonen bidrar til å utvide dekningsområdet for EGNOS ut over fastlands-Norge.

Boks 7.2 Jan Mayen

EGNOS monitoreringsstasjon på Jan Mayen. Ytelsen i Norges vidstrakte områder er avhengig av stasjoner plassert på norsk jord.

Kilde: Foto: Kjell Arne Aarmo

Det er også noen norske romværinstrumenter på Jan Mayen, og utnyttelsen av øya for dette formålet vil trolig øke. Det finnes ingen fiberkabel til Jan Mayen, og kommunikasjonen til og fra øya er derfor helt avhengig av satellitter.

Antarktis

Troll i Dronning Mauds land er en helårsbemannet forskningsstasjon som driftes av Norsk Polarinstitutt. På Troll er det også etablert en satellittstasjon – TrollSat – som inngår i det globale nettverket av bakkestasjoner som opereres av KSAT. TrollSat har en rekke kunder, og er spesielt viktig for raskt å kunne få kontakt med satellitten i den kritiske fasen når nye satellitter skytes opp. Samtidig er den store båndbredden som TrollSat har behov for også grunnlag for kommunikasjonen til resten av aktiviteten ved forskningsstasjonen. Oppskytningen av Telenors satellitt Thor-7 i 2014 vil gi vesentlig forbedring av mulighetene for kommunikasjon til og fra TrollSat. Dette vil gi mulighet for vekst i antall oppdrag og vil dermed styrke TrollSats rolle på sikt.

Boks 7.3 Troll

De norske Galileo-sensorstasjonene på Troll, Jan Mayen og Svalbard er en viktig del av bakkesegmentet som beregner nøyaktige baner og synkroniserer klokkene til Galileo-satellittene.

Kilde: Foto: Kjell Arne Aarmo

Antarktistraktaten av 1. desember 1959 setter enkelte overordnede rammer for aktivitet i Antarktis, som kan få betydning for romvirksomhet. Traktaten omtaler spesifikt at Antarktis kun skal utnyttes for fredelige formål, og sikrer Antarktis som et demilitarisert område. Gjennom traktatens miljøprotokoll, som trådte i kraft i 1998, har Norge strenge forpliktelser til å ivareta miljøhensyn ved all virksomhet i Antarktis. Alle stater som driver virksomhet i Antarktis er underlagt inspeksjonsretten, som er en gjensidig rett for alle parter til å inspisere andres installasjoner og baser.

Fastlands-Norge

På fastlandet finnes en rekke forskjellige typer bakkeinfrastruktur som er relatert til kontroll og nedlesning av satellitter, sensorer og mindre stasjoner, og ren forskningsinfrastruktur relatert til rom.

Tromsø Satellittstasjon eies og opereres av KSAT. Her står et titalls antenner, som på kommersiell basis betjener satellitteiere fra mange land og organisasjoner (KSAT omtales fyldigere i kapittel 8). Nittedal jordstasjon er Telenors hovedkontrollstasjon for kommunikasjonssatellittene i Thor-familien, og kommunikasjonskanaler som Telenor disponerer på andre satellitter. Eik jordstasjon i Rogaland opereres av franske Astrium Services, og formidler bredbåndstrafikk til og fra maritime aktører. I tillegg har Meteorologisk Institutt i Oslo noen egne antenner for direkte tilgang til data fra europeiske og amerikanske værsatellitter.

Kilde: Foto: Telenor Satellite Broadcasting (TSBc)

Andøya Rakettskytefelt er et senter for oppskyting av forskingsraketter og slipp av vitenskapelige ballonger. Rakettskytefeltet ligger ut mot havet, og oppskyting av raketter kan gjøres slik at de lander i øde havområder. I fjellet rett over rakettskytefeltet ligger ALOMAR, som driver forskning på atmosfæriske forhold og også bistår under oppskyting av sonderaketter (Andøya Rakettskytefelt omtales fyldigere i kapittel 8). Videre er det plassert referansestasjoner for EUs EGNOS-system i Kirkenes, Tromsø, og Trondheim, og Kystverket har 12 stasjoner for differensiell GPS langs norskekysten.

Tromsø Geofysiske Observatorium (TGO) har en magnetometerkjede av 14 instrumenter plassert rundt i Norge og på Svalbard. Et magnetometer overvåker geomagnetismen ved å måle styrken og retningen til jordens magnetfelt rundt instrumentet. Magnetfeltmålinger har mange ulike anvendelser, fra jordskjelvforskning til nordlysvarsling og navigasjon ved oljeboring under havbunnen.