6 EU

EU har i løpet av få år vokst til å bli en av de mest sentrale aktørene i europeisk romvirksomhet. Da Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2009, fikk EU for første gang et formelt mandat for romvirksomhet. Utbyggingen av satellittnavigasjonsprogrammet Galileo og jordobservasjonsprogrammet Copernicus er i ferd med å gjøre EU til en av verdens store innehavere av satellittinfrastruktur. EUs økende engasjement har bidratt til å styrke oppmerksomheten rundt romvirksomhet på høyt politisk nivå i Europa. Fra å ha blitt ansett som et relativt perifert politikkfelt, og som noe som primært gjøres for sin egen del, har romvirksomhet i stadig større grad fått status som et virkemiddel for å oppnå mål på andre politikkfelt – særlig for å fremme vekst og innovasjon. Romvirksomheten har således tatt steget inn i kjernen av europeisk politikk.

Med EUs økende betydning for europeisk romvirksomhet har ESAs rolle på en del områder endret seg. ESAs styrke er som forsknings- og utviklingsorganisasjon. EU på sin side har de politiske, finansielle og administrative musklene som må til for å bygge ut og drifte store infrastruktursystemer, og for å koble disse til europeiske politiske mål som økonomisk vekst, sikkerhet, miljø og klima. Vi har de senere årene sett en økende tendens til arbeidsdeling mellom de to organisasjonene, gjennom at ESA utvikler teknologien som ligger til grunn for infrastruktur som EU senere finansierer og bygger ut. Det var denne modellen som med betydelig suksess lå til grunn for Galileo og Copernicus. Det fremtidige forholdet mellom de to organisasjonene er uavklart. Noen land ønsker å integrere ESA i EU som et byrå, mens andre ønsker å bevare status quo. Uavhengig av hvilken løsning man ender på, vil mange av de viktigste, strategiske avgjørelsene om europeisk romvirksomhet i årene fremover komme til å bli fattet i EU, i kraft av denne organisasjonens størrelse, bredde og legitimitet i medlemslandene.

For Norges del innebærer dette både muligheter og utfordringer. På den ene siden har EUs styrkede rolle gitt Europa evne til å gjennomføre store og kompliserte infrastrukturprogrammer, som Galileo og Copernicus. Dette er systemer som Norge kommer til å ha stor nytte av. På den annen side innebærer denne utviklingen utfordringer for Norges muligheter til å fremme egne interesser. De viktigste avgjørelsene om europeisk romvirksomhet flyttes fra ESA – der vi er fullverdige medlemmer – til EU – hvor vi står utenfor. Dette stiller nye krav til norsk politikk. Rompolitikken blir mer lik den øvrige europapolitikken, og vi må finne løsninger for å gjøre vår stemme hørt på de felter der EUs rompolitikk berører norske interesser.

6.1 EUs rolle i europeisk romvirksomhet – bakgrunn og utviklingstrekk

EUs rolle i europeisk romvirksomhet begynte å utvikle seg på slutten av 1980-tallet, med Europakommisjonens initiativ for å åpne opp det europeiske satellittkommunikasjonsmarkedet. Dette markedet var på denne tiden hemmet av et komplisert reguleringsregime, med forskjellige nasjonale regler i de ulike landene. Dette virket konkurransehemmende og ble ansett som et hinder for effektiv bruk av satellittkommunikasjonsteknologi i Europa. Det er verdt å merke seg at denne saken berørte spørsmål som går rett til kjernen av det indre markedet, nemlig mulighetene for grensekryssende næringsvirksomhet og effektiv konkurranse. Allerede fra starten av var dermed EUs engasjement knyttet til betydningen av romvirksomhet for de sentrale politikkfeltene i EU-samarbeidet.

I løpet av 1990- og 2000-tallet ble EU gradvis sterkere involvert i romvirksomhet, for det meste gjennom tett samarbeid med ESA og gjennom EUs rammeprogrammer for forskning og utvikling. EUs engasjement var i hovedsak knyttet til å løse behov for rominfrastruktur og satellittbaserte tjenester, til støtte for gjennomføring av politiske målsetninger på områder som miljø, klima, transport og sikkerhet. Fra og med slutten av 1990-tallet har det i særlig grad vært utviklingen av de store felleseuropeiske infrastrukturprogrammene Galileo og Copernicus som har stått i sentrum for EUs romengasjement, og for samarbeidet mellom EU og ESA.

Ettersom samarbeidet mellom EU og ESA ble stadig mer omfattende, ble det tatt flere initiativ for å formalisere samarbeidet mellom de to organisasjonene. Samarbeidserklæringen ESA-EU Space Strategy fra 2000 hadde som formål å styrke europeisk romvirksomhet gjennom å etablere samarbeidsprosjekter mellom ESA og EU. I 2004 ble det inngått en rammeavtale mellom de to organisasjonene. Et viktig resultat av denne avtalen var at romvirksomhet i større grad ble diskutert på høyt politisk nivå i EU, blant annet gjennom regelmessige, felles ministerrådsmøter (kjent som «Space Council»).

EUs rolle i europeisk romvirksomhet var i de første par tiårene i all hovedsak preget av ad hoc-initiativer og samarbeid med ESA om konkrete problemstillinger. Det fantes ikke noe formelt mandat for at EU skulle ha egen politikk knyttet til romvirksomhet. Denne situasjonen endret seg vesentlig da Lisboa-traktaten trådte i kraft i desember 2009. Traktaten gir EU et eksplisitt mandat til å utforme en europeisk rompolitikk. Formålet med denne politikken er spesifisert til å være vitenskapelig og teknisk utvikling, konkurransedyktighet og støtte for EUs aktiviteter på andre politikkfelt. For å gjennomføre politikken skal EU etablere egnede relasjoner med ESA og om nødvendig gjennomføre andre tiltak, som etablering av et europeisk romprogram. Lisboa-traktaten gir imidlertid ingen hjemmel for å forsøke å harmonisere medlemslandenes politikk på området – slike initiativer er tvert i mot eksplisitt utelukket gjennom avtaleteksten.

For å følge opp mandatet i Lisboa-traktaten la EU i 2011 frem en egen romstrategi med tittelen «Towards a Space Strategy for the European Union that benefits its citizens». Strategien har tre målsettinger: Samfunnsnytte, økonomisk vekst og en styrket EU-rolle på globalt plan. Hensynet til samfunnsnytte og styrking av den europeiske økonomien er kjent fra tidligere EU-initiativ på området. Av nyere dato er den eksplisitte vektleggingen av EUs globale rolle. Dette må sees i sammenheng både med at det legges mer vekt på EUs sikkerhets- og utenrikspolitiske rolle (blant annet gjennom opprettelsen av en egen høyrepresentant for sikkerhets- og utenrikspolitikk), og at rominfrastruktur på disse politikkfeltene tillegges større betydning. Infrastruktur i rommet blir en forutsetning for sikkerhet på bakken. Europeisk egenevne, så vel som dialog med andre store romaktører som USA, Russland og Kina, har følgelig blitt en viktig prioritering.

Det fremste kjennetegnet ved EUs romstrategi er den svært sterke nytteorienteringen, der romvirksomhet defineres som et middel for å oppnå mål på andre politikkområder. For mange europeiske land innebærer dette en endring i måten romvirksomhet oppfattes på. Tradisjonelt har romvirksomhet i stor grad blitt ansett som grunnforskning, om enn med betydelige sideeffekter i form av teknologiutvikling og industribygging. Det grunnleggende premisset i EUs romstrategi er at romsektoren leverer kritisk infrastruktur, produkter og tjenester som er uunnværlige for konkurranseevne, velferd og sikkerhet i et moderne industrisamfunn. Den mest konkrete inkarnasjonen av denne tenkningen er romprogrammene Galileo og Copernicus.

6.2 EUs romprogrammer – felles infrastruktur for felles mål

Det meste av EUs aktiviteter knyttet til romvirksomhet foregår i form av ulike programmer som har som formål å utvikle og drifte felleseuropeisk, rombasert infrastruktur. De klart største og mest betydningsfulle programmene så langt er satellittnavigasjonsprogrammet Galileo og jordobservasjonsprogrammet Copernicus. Med Galileo og Copernicus har europeisk romvirksomhet på mange måter tatt steget inn i en ny tidsalder. De to programmene innebærer at EU i løpet av få år vil forvalte rombaserte systemer i en størrelsesorden og kompleksitet som det ellers bare er stormakter som USA, Russland og Kina som er i stand til å etablere.

Utbyggingen av Galileo er blant de største industrielle samarbeidsprosjektene noen sinne i Europa. Systemet sikrer institusjonell etterspørsel etter europeisk satellittnavigasjonsindustri, samt europeisk kontroll og egenevne innenfor en type tjenester som i stadig større grad får strategisk betydning.

Copernicus vil bli et viktig verktøy for forskning, samfunnssikkerhet og miljø- og klimaovervåking både i Europa og globalt. Data fra systemets satellitter vil bli en tilrettelegger for gode offentlige tjenester og en råvare for virksomheter som baserer seg på foredling av satellittdata. I tillegg til Galileo og Copernicus har EU hatt en betydelig romrelatert aktivitet gjennom rammeprogrammene for forskning og innovasjon. Det er også ambisjoner om fremtidige programmer knyttet blant annet til romforskning og romvær.

6.3 EUs satellittnavigasjonsprogrammer – Galileo og EGNOS

EUs satsing på satellittnavigasjon skjer i programmene EGNOS og Galileo, som skal utvikle, drifte og videreutvikle to systemer med samme navn. EGNOS (European Geostationary Navigation Overlay Service) har vært i drift siden 2009, og verifiserer og korrigerer signaler fra GPS (og etter hvert også fra Galileo) slik at signalene blir mer pålitelige og presise. Galileo skal bli et selvstendig, globalt satellittnavigasjonssystem på lik linje med det amerikanske GPS-systemet, det russiske GLONASS og Kinas fremtidige satellittnavigasjonssystem Beidou. I motsetning til de øvrige, vil Galileo være et rent sivilt system. EGNOS og Galileo bygges og opereres som separate systemer, men finansieres over den samme budsjettlinjen i EU og må sees i sammenheng med hverandre.

Rundt midten av 1990-tallet startet EU og ESA et samarbeid om satellittnavigasjon, først med utviklingen av EGNOS. Samtidig startet forberedelsene til et fremtidig selvstendig satellittnavigasjonssystem, og utviklingen av Galileo startet i 2001. Utover 2000-tallet ble det gjort forsøk på å finansiere utbygging og drift av Galileo som et offentlig-privat samarbeid mellom EU, ESA og private investorer. Det viste seg imidlertid umulig å få private investorer til å bære det økonomiske ansvaret, hovedsakelig på grunn av beskjedent potensial for direkte inntekter og generelt høy politisk, teknologisk og økonomisk risiko. I 2007 besluttet derfor EU å fullfinansiere utbyggingen av systemet. EU ble samtidig eier av systemet med ansvar for drift, vedlikehold og videreutvikling. Utbyggingen skulle vært fullført i 2013, men kompleksitet og sen innføring av nye sikkerhetskrav har medført programforsinkelser og kostnadsoverskridelser. Galileo skal settes i tidlig operativ drift i 2015, og komplett utbygging med 30 satellitter i bane og fullt operative tjenester skal være ferdig innen 2020. Utviklingen av neste generasjon Galileo-satellitter er allerede påbegynt.

Kilde: Foto: OHB System AG

EU anser Galileo og EGNOS som verktøy for å utvikle europeisk høyteknologisk industri, og som virkemiddel for å sikre europeisk suverenitet og egenevne innen en type teknologi som i stadig større grad vurderes som strategisk viktig. EGNOS består av utstyr på to satellitter i bane rundt ekvator, et nettverk av referansestasjoner på bakken, og fire kontrollsentre. Signalene fra EGNOS kan tas i mot av det meste av utstyr som benytter GPS, og brukes til å korrigere avvik som oppstår i signalene fra disse systemenes satellitter. EGNOS tilbyr tre tjenester: en åpen tjeneste som gir mer presise målinger enn med GPS alene, en tjeneste rettet mot luftfarten til bruk for innflygning, samt en datatjeneste som tilbyr rådata og korreksjoner over internett.

Galileo vil, når systemet er ferdig utbygget, være et fullt operativt, globalt satellittnavigasjonssystem bestående av 30 satellitter og et tjuetalls bakkestasjoner. Galileo vil tilby følgende tjenester:

• Galileo OS (Open Service) som vil være en åpent tilgjengelig tjeneste, tilsvarende dagens GPS slik den oppfattes av sivile brukere.

• Galileo PRS (Public Regulated Service) som vil tilby krypterte signaler på egne frekvenser. Dette gjør signalet mer motstandsdyktig mot forstyrrelser og falske signaler, og gjør det mulig å kontrollere hvem som skal ha tilgang. PRS vil tilbys akkrediterte brukere i offentlig sektor.

• Galileo SAR (Search and Rescue) som er en søk- og redningstjeneste. Systemet vil fange opp og videreformidle signal og posisjon fra nødradiopeilesendere inn i det internasjonale søk og redningssystemet COSPAS-SARSAT. I kontrast til eksisterende tjenester omfatter Galileo SAR en returkanal, der den nødstedte vil få en bekreftelse på at signal er mottatt.

• Galileo CS (Commercial Service) er fremdeles under planlegging og forventes å gi høypresisjonstjenester til profesjonelle brukere og signalautentisering til bruk i f.eks. veiprising.

Utbyggingen og den fremtidige videreutviklingen av Galileo og EGNOS sikrer at europeisk industri får institusjonell etterspørsel etter teknologi til navigasjonssatellitter. Dette er en forutsetning for at Europa i det hele tatt skal ha en slik industri, ettersom utenlandske leverandører er utestengt fra å levere til de (militære) amerikanske, russiske og kinesiske systemene. I tillegg til teknologileveranser til satellitter og bakkeinfrastruktur, gir Galileo og EGNOS europeisk industri og brukergrupper tidlig innsikt i, og påvirkningsmuligheter over, programmenes spesifikasjoner og tekniske løsninger. Dette er avgjørende for å lykkes i de voksende markedene for produkter og tjenester som er basert på utnyttelse av satellittnavigasjon, slik som intelligente trafikksystemer i veisektoren, stedsbaserte tjenester på smarttelefoner, høypresisjonstjenester for maritim sektor, offshoreindustrien og landbruket.

Etableringen av Galileo og EGNOS innebærer at EU oppnår suverenitet og egenevne når det gjelder strategisk viktig navigasjonsteknologi. Det europeiske behovet for satellittnavigasjonstjenester har hittil i hovedsak vært dekket av det amerikanske GPS-systemet. Selv om dette systemet i stor grad har dekket europeiske brukerbehov, er det et militært system utenfor europeisk kontroll. Amerikanerne gir ingen tjenestegaranti og forbeholder seg retten til å blokkere signalene om dette skulle tjene amerikanske behov. Dette har gjort det vanskelig å bruke GPS alene til sikkerhetskritiske tjenester med høye krav til driftssikkerhet, som for eksempel på luftfartsområdet. Videre har avhengigheten av et annet lands militære system blitt vurdert som uheldig for europeisk utenriks- og sikkerhetspolitisk suverenitet.

Galileo vil være kompatibelt med GPS, slik at brukere av satellittnavigasjonsutstyr vil kunne ta inn signaler fra begge systemer. For brukernes del vil de to systemene oppfattes som sømløst integrerte. Når Galileo og GPS virker sammen vil antallet satellitter som til enhver tid er tilgjengelig for brukerne, være om lag det dobbelte av hva tilfellet ville ha vært om det bare fantes ett system. Dette gir bedre tilgjengelighet av satellittnavigasjon i polare områder, i dype daler og mellom høye bygninger i urbane strøk. Videre gir eksistensen av to selvstendige, men kompatible, systemer en mer robust tjeneste med større driftssikkerhet. En nyttig sideeffekt av EUs satsing på satellittnavigasjon er at utsiktene til konkurranse fra Galileo har motivert USA til å forbedre GPS. Dette var en medvirkende årsak til at amerikanerne i 2000 valgte å skru av den innebygde forstyrrelsen som lå inne i den sivile GPS-tjenesten. Dette førte til at presisjonen til sivil GPS over natten gikk fra 100 meter til 10 meter, noe som har gitt en stor økning i nytteverdien for brukere over hele verden.

6.4 EUs jordobservasjonsprogram – Copernicus

EUs satsing på jordobservasjon ligger i programmet Copernicus, tidligere kjent som Global Monitoring for Environment and Security (GMES). Formålet med dette programmet er først og fremst å skaffe til veie informasjon som har betydning for miljø- og klimapolitikk, havovervåkning, forskning, og samfunnssikkerhet. Copernicus vil samle inn data fra jordobservasjonssatellitter, luftbårne sensorer og bakkebaserte målestasjoner. Programmet omfatter også drift av systemer som tilrettelegger disse dataene for ulike brukere. Med Copernicus innledes en ny fase innen miljøovervåking fra satellitt. Mens man hittil har brukt enkeltstående forskningssatellitter med begrenset levetid, blir Copernicus et operativt system, som skal gi kontinuerlig dekning gjennom oppskyting av erstatningssatellitter når gamle satellitter fases ut. Dette er særlig viktig for forståelsen av miljø- og klimaendringer, som er avhengig av sammenliknbare målinger gjennomført over et langt tidsrom. Takket være Copernicus vil Europa i 2015 ha verdens mest avanserte flåte av miljøsatellitter. I tillegg har Europa allerede et svært godt utbygget værsatellittsystem. Programmet er på sikt tenkt å være Europas bidrag til den globale jordobservasjonstjenesten Global Earth Observation Systems of Systems (GEOSS). GEOSS vil integrere data fra ulike regionale jordobservasjonstjenester i en felles plattform og tilrettelegge informasjonen for ulike brukere. Målet er å utvikle en global, felles infrastruktur for løpende oppdatert informasjon til bruk innenfor blant annet miljøforvaltning og katastrofehåndtering.

Etableringen av Copernicus har sine røtter i de internasjonale miljø- og utslippsavtalene som ble inngått på 1980- og 1990-tallet. I takt med at et stort antall land påtok seg forpliktelser til utslippskutt og andre miljøtiltak, oppsto et behov for å kunne kartlegge miljøets tilstand og for å overvåke hvorvidt inngåtte forpliktelser faktisk ble overholdt. Det ble tidlig klart at den eneste effektive måten å gjøre dette på var å bruke jordobservasjonssatellitter. På denne bakgrunnen lanserte Europakommisjonen i 1998, gjennom det såkalte Baveno-manifestet, ideen om et felleseuropeisk initiativ for jordobservasjon. Det ble etablert et partnerskap mellom Europakommisjonen, ESA og EUs og ESAs medlemsland, som fra og med år 2000 gjennomførte utviklingsarbeid med sikte på å opprette et operativt, europeisk jordobservasjonssystem. I 2010 hadde dette arbeidet kommet så langt at det var mulig å starte opp et innledende operativt program. EU vedtok på bakgrunn av dette å etablere Copernicus som et EU-program, på lik linje med Galileo og EGNOS. I perioden 2011–2013 er programmet i en innledende driftsfase, der det etableres tjenester basert på data fra allerede eksisterende nasjonale, kommersielle eller ESA-eide satellitter. Datatilfanget skal styrkes vesentlig fra og med 2013, når programmets egne satellitter etter hvert kommer i bane. Planen er at Copernicus skal gå over til en fullt operasjonell fase i 2014.

Kilde: Foto: ESA/P. Carril

Fullt utviklet vil Copernicus omfatte et stort antall jordobservasjonssatellitter, foruten landbaserte, havbaserte og luftbårne sensorer. Noen av verdens mest avanserte jordobservasjonssatellitter, de såkalte Sentinel-satellittene, er under bygging og planlegges skutt opp fra og med 2013. I tillegg vil programmet benytte data fra flere eksisterende satellitter som eies av ESA, den europeiske værsatellittorganisasjonen EUMETSAT og de ulike medlemslandene. Det vil også måtte etableres bakkestasjoner for å styre Copernicus’ egne satellitter og lese ned data. På basis av dataene som samles inn gjennom denne infrastrukturen, vil det gradvis utvikles en lang rekke tjenester for europeiske og internasjonale brukere. Tjenestene i Copernicus-programmet vil ha følgende tematiske hovedinndeling:

• Marine miljøer: Overvåking av maritim sikkerhet og transport, oljesøl, vannkvalitet, polarmiljø, sjøis, oseanografi og marin værvarsling.

• Landmiljøer: Overvåking av ferskvannstilgang, flomfare, jordbruk og matsikkerhet, areal- og vegetasjonsendringer, skogovervåking, jordkvalitet, byplanlegging og naturvern.

• Atmosfæriske tjenester: Overvåking av luftkvalitet, langtransportert forurensning, ozon, ultrafiolett stråling og klimagasser.

• Krisesituasjoner: Tjenester til støtte for håndtering av natur- og menneskeskapte katastrofer som flom, skogbrann, jordskjelv og flyktningstrømmer.

• Samfunnssikkerhet: Støtte til grensekontroll, maritim overvåkning og beskyttelse mot terrorisme og internasjonal kriminalitet.

Det er EUs uttalte mål at dataene fra Sentinel-satellittene og kjernetjenestene, som vil være fritt og åpent tilgjengelige, skal åpne opp for betydelig kommersiell aktivitet og innovasjon innen tjenester i nedstrømsmarkedet. Copernicus skal altså adressere viktige forvaltningsmessige miljø-, klima- og sikkerhetsutfordringer direkte, men også stimulere til næringsmessig vekst og innovasjon.

6.5 Norges deltakelse i Galileo, EGNOS og Copernicus

Norges deltakelse i Galileo, EGNOS og Copernicus har utviklet seg gradvis over de siste to tiårene. Felles for den norske deltakelsen i programmene er at Norge har vært tidlig engasjert i å utvikle teknologi og instrumenter, først gjennom ESA og senere gjennom samarbeid med EU under EØS-avtalen. Vår deltakelse har gitt oss muligheter til å påvirke programmenes utforming, slik at de i størst mulig grad ivaretar norske interesser. Norsk næringsliv og forvaltning har fått tidlig innsikt i programmene. Dette bidrar til å styrke norsk næringslivs posisjon i markedet for tjenester og produkter som baserer seg på bruk av satellittnavigasjon og jordobservasjon. I tillegg har det ført til at norsk forvaltning tidlig har kunnet identifisere mulighetene som disse programmene gir for bedre offentlige tjenester. Norsk romrelatert industri har hittil vunnet kontrakter for om lag 130 mill. euro til programmene.

Galileo og EGNOS

Norge har vært med å bygge de europeiske satellittnavigasjonssystemene Galileo og EGNOS siden arbeidet med programmene ble startet opp på 1990-tallet, først gjennom ESA og senere gjennom samarbeid med EU. Norge har bidratt til programmene med 13 mill. euro gjennom ESA og 72 mill. euro gjennom EU. Norsk deltakelse bidrar til bygging av felleseuropeisk infrastruktur som vil gi stor nytte for Norge. Aktiv norsk deltakelse i satellittnavigasjonsprogrammene medvirker til at norske myndigheter, næringer og virksomheter får anledning til å påvirke krav til dekning, tilgang og bruk av satellittnavigasjonstjenester. Den norske deltakelsen bidrar også til at berørte næringer, bedrifter og organisasjoner får tilgang til teknologi og kompetanse, som setter dem i stand til å utnytte de mulighetene som Galileo gir. Dette gir grobunn for utvikling av konkurransedyktige tjenester og teknologi, som har kommersielt potensial og som kan understøtte brukere i norsk næringsliv og forvaltning. Et sentralt aspekt ved deltakelsen i Galileo og EGNOS er å sikre at satellittnavigasjonssystemene får god ytelse i norske områder, særlig i nord. Norge har jobbet aktivt i Galileo og EGNOS’ styringsorganer for å forbedre programmenes ytelser i nordområdene og har fått gjennomslag for dette.

Norges deltakelse i Galileo og EGNOS ble vedtatt av Stortinget i 2009. De to rettsaktene som regulerer satellittnavigasjonsprogrammene ble innlemmet i EØS-avtalen gjennom beslutning i EØS-komiteen 8. juli 2009. Rettsaktene som ble innlemmet er:

• Regulation (EC) No 683/2008 of the Parliament and the Council of 9 July 2008 on the further implementation of the European satellite navigation programmes (EGNOS and Galileo)

• Council Regulation (EC) No 1321/2004 of 12 July 2004 on the establishment of structures for the management of the European satellite radio-navigation programmes

Rettsaktene tar for seg henholdsvis selve utbyggingen av Galileo og finansieringen frem til og med 2013 (No 683/2008), og etableringen av det såkalte GNSS Supervisory Authority, GSA (No 1321/2004). Rettsakten vedrørende GSA er senere erstattet av en ny rettsakt, som ble innlemmet i EØS-avtalen gjennom vedtak i EØS-komiteen 15. juni 2012:

• Regulation (EU) No 912/2010 of the European Parliament and of the Council of 22 September 2010 setting up the European GNSS Agency, repealing Council regulation (EC) No 1321/2004 and amending Regulation (EC) No 683/2008.

I tillegg til rettsaktene som er tatt inn i EØS-avtalen er det også inngått en bilateral samarbeidsavtale om forhold som omfatter de delene av Galileo og EGNOS som ikke naturlig hører hjemme i EØS-avtalen, herunder sikkerhet, bakkeanlegg, vern av frekvenser og eksportkontroll. Utveksling av gradert informasjon knyttet til programmene skjer under Norges sikkerhetsavtale med EU. Norge har forpliktet seg finansielt til deltakelse i Galileo og EGNOS frem til utgangen av 2013. Videre norsk deltakelse i programmene etter 2013 krever egen beslutning av Stortinget.

Norges deltakelse i Galileo og EGNOS sikrer rett til å sitte i programmenes styrende organer. I likhet med de andre EU-programmene Norge deltar i har vi ikke stemmerett, men vår tale- og deltakelsesrett sikrer oss likevel betydelig innflytelse i de faglig pregede organene som styrer Galileo og EGNOS.

Deltakelsen i Galileo og EGNOS har resultert i kontrakter til norsk industri og etablering av infrastruktur for satellittnavigasjonsprogrammene på norsk territorium. Norsk industri har siden 2003 vunnet kontrakter relatert til deltakelsen til en verdi av vel 79 mill. euro. Tre sensorstasjoner for Galileo er etablert på henholdsvis Svalbard, Jan Mayen og Trollstasjonen i Antarktis. På Svalbard finnes også en opplinkstasjon for navigasjonsdata, og det planlegges en nedlesningsstasjon for søk- og redningstjenesten som understøtter COSPAS-SARSAT. Videre er det etablert EGNOS referansestasjoner på Svalbard, Jan Mayen, Kirkenes, Tromsø og Trondheim, som er viktige for å sikre god ytelse i våre områder. Stasjonene driftes av Kongsberg Satellite Services og Kartverket. Galileo bakkestasjoner og EGNOS referansestasjoner er en del av bakkesegmentet som overvåker ytelsen til satellittnavigasjonssystemene og genererer navigasjonsdata. I nordområdene blir ytelsen til EGNOS stadig bedre, og det er et mål at EGNOS skal kunne brukes for innflygning i hele fastlands-Norge.

Kilde: Foto: Markus Mainka / 123RF

Copernicus

Norge har bidratt i utviklingen av teknologien som la grunnlaget for etableringen av Copernicus, først gjennom ESA og EUs 7. rammeprogram (FP7), og fra og med 2012 gjennom EØS-avtalen. Det samlede norske finansielle bidraget til Copernicus frem til 2013 ligger på om lag 227 mill. kr. Vår tidlige deltakelse i Copernicus medvirker til at norske myndigheter, næringer og virksomheter får anledning til å påvirke utformingen av programmet. Det er spesielt viktig for Norge å sikre at Copernicus får god ytelse over norske interesseområder. Sett fra Norge innebærer dette god geografisk dekning over områdene som Norge forvalter, men også at jordobservasjonssatellittene er stilt inn til å gi de jordobservasjonsdataene som er mest relevante for Norge. Norge er en av de nasjonene som antas å ha størst utbytte av de data og tjenester som Copernicus vil tilby. Viktige årsaker til dette er at satellitter i polar bane gir dobbelt så god dekning i våre områder som lenger sør, samt at vi har store hav- og landarealer. Programmet forventes å bli en viktig datakilde for mange nasjonale brukere, samt nasjonale satsinger som eksempelvis BarentsWatch. Deltakelsen vil også sikre norsk industri like konkurransevilkår for leveranser til programmet. Norske aktører forventes å kunne levere blant annet bakkestasjonstjenester og tjenesteutvikling basert på jordobservasjonsdata. Deltakelsen er også et solidarisk norsk bidrag til oppbyggingen av global jordobservasjonskapasitet.

Norge ble formelt deltaker i (daværende) GMES i 2012. EUs forordning om GMES ble innlemmet i EØS-avtalen gjennom beslutning i EØS-komiteen 13. juli 2012, og godkjent i statsråd 12. oktober 2012. Forordningen som ble innlemmet er:

• Regulation (EU) No 911/2010 of the European Parliament and of the Council of 22 September 2010 on the European Earth monitoring programme (GMES) and its initial operations (2011 to 2013).

Forordningen skal legge grunnlaget for etablering av et fullskala operativt program fra og med 2014. Norges tilslutning til forordningen sikrer oss rett, men ikke plikt, til deltakelse i Copernicus etter 2014. Norsk deltakelse i Copernicus etter 2013 vil kreve et eget vedtak fra Stortinget.

Deltakelsen i Copernicus har resultert i kontrakter til norsk industri og muligheter for å påvirke tjenestene som skal tilbys. Så langt har deltakelsen i programmet gitt kontrakter verdt 51,5 mill. euro. I den innledende driftsfasen har Kongsberg Satellite Services fått kontrakt med en ramme på ca. 200 mill. kr for 5 års bakkestasjonstjenester på Svalbard. Kongsberg Spacetec i Tromsø har levert avansert signalbehandlingsutstyr til bakkestasjonene for Sentinel-satellittene, og også andre norske bedrifter har også hatt noen leveranser til flere av Sentinel-satellittene. En rekke norske forskningsinstitusjoner har innenfor EUs FP7 vært med å spesifisere tjenester knyttet til marine miljøer og atmosfæriske tjenester. Videre er Meteorologisk Institutt en sentral norsk deltaker på tjenestesiden både når det gjelder hav og atmosfære, slik at viktige myndighetsinteresser også er ivaretatt.

6.6 Hva betyr EUs styrkede rolle for Norge?

EUs satsing på romvirksomhet innebærer fundamentale endringer både for ESA og for landene i Europa. ESA har i løpet av få år gått fra å være det ubestridte forumet for felles europeisk satsing på romvirksomhet, til å bli utfordret av et stadig mer aktivt EU. EU har gjort det mulig å gjennomføre store infrastrukturprogrammer ESA aldri ville ha vært i stand til å drive frem alene, men har også blitt en utfordring for ESAs rolle som en selvstendig organisasjon. Landene som er medlemmer i både EU og ESA ser at romvirksomhet får et bredere nedslagsfelt i de nasjonale forvaltningene, ved at romrelaterte spørsmål heves opp på høyt politisk nivå og blir en faktor på flere politikkområder. Dette har gitt romvirksomhet ny politisk tyngde, men har også ført til mer kompliserte nasjonale og europeiske beslutningsprosesser. Norge, som sammen med Sveits er det eneste ESA-medlemmet som ikke også er medlem av EU, er i en særstilling. På den ene siden har EUs styrkede rolle ført til utbygging av infrastruktur Norge kommer til å ha stor nytte av. Galileo og Copernicus vil bidra til å oppfylle essensielle norske behov, blant annet i nordområdene og i klima- og miljøpolitikken. På den andre siden innebærer denne utviklingen at innflytelse flyttes fra en organisasjon vi er fullverdige medlemmer i, til en organisasjon hvor vi er henvist til å forsøke å påvirke fra utsiden. EUs styrkede rolle innebærer dermed at norsk romvirksomhet blir likere den øvrige europapolitikken.

Forholdet mellom EU og ESA har foreløpig vært preget av arbeidsdeling, der ESA tar ansvar for forskning og utvikling, mens EU finansierer og gjennomfører utbygging og drift av samfunnsnyttige, satellittbaserte systemer. Dette har vært til nytte for begge parter og gitt Europa økt kapasitet til å utvikle rominfrastruktur for å ivareta felles interesser. Det er usikkert hvordan forholdet mellom de to organisasjonene vil utvikle seg i årene fremover. Europakommisjonen har i økende grad uttrykt motvilje mot at ESA skal kunne legge føringer som kan ha betydning for unionens politiske prioriteringer. Enkelte toneangivende EU-land har ved flere anledninger tatt til orde for en sterkere integrasjon mellom de to organisasjonene, for eksempel gjennom å innlemme ESA i EU som et byrå på linje med for eksempel forsvarsbyrået EDA. Andre viktige EU-medlemmer har satt seg i mot dette. Uansett hvilken løsning man får, vil mange av de viktigste, strategiske avgjørelsene om europeisk romvirksomhet i årene fremover uansett bli fattet i EU, i kraft av denne organisasjonens størrelse, bredde og legitimitet i medlemslandene.

Norge kan kun i begrenset grad påvirke hvordan forholdet mellom EU og ESA vil utvikle seg i årene fremover. Det er imidlertid mye vi kan gjøre for å ivareta norske interesser, uavhengig av hvordan fremtidens europeiske samarbeid om romvirksomhet vil organiseres. For det første kan vi bidra konstruktivt til den videre utviklingen av ESA, slik at ESA i størst mulig grad kan fortsette å være en sterk og selvstendig samarbeidspartner for EU. Om det en gang likevel skulle bli aktuelt å integrere ESA i EU-systemet, er det nærliggende at Norge vil søke å fremforhandle en avtale om deltakelse. En sterk, norsk rolle i ESA vil styrke vår forhandlingsposisjon med tanke på å oppnå en fordelaktig samarbeidsavtale. For det andre vil det være viktig å posisjonere Norge inn mot EUs romprogrammer og å ha en proaktiv tilnærming til utviklingen i EUs rompolitikk. Erfaringene fra Galileo og Copernicus viser at det er stort rom for å ivareta norske interesser gjennom aktiv deltakelse i EUs romprogrammer. Norge har opparbeidet seg et omdømme som en kompetent og konstruktiv samarbeidspartner, og Europakommisjonen har ved gjentatte anledninger understreket at EU ønsker Norges deltakelse i slike programmer. Selv om vi ikke oppnår stemmerett, så har vår deltakelse i de styrende organene og arbeidsgruppene i Galileo og Copernicus vist seg å være et kraftfullt virkemiddel for å ivareta spesielle norske interesser, og for å sikre norsk næringsliv og forvaltning tidlig innsikt i programmenes muligheter og spesifikasjoner. Samtidig har vi sett at vi lett kan bli utestengt fra viktige beslutningsprosesser når vi ikke forplikter oss til aktiv deltakelse. Da Copernicus i 2011 gikk over fra å være et program i ESA-regi til å bli et EU-program, mistet Norge møteretten i programmets styringsorganer som vårt ESA-medlemskap hadde sikret oss. Først da Norge i 2012 inngikk en egen avtale med EU om deltakelse i Copernicus, fikk vi igjen vår møterett.