3 Utviklingen av romvirksomheten i Norge

Norsk politikk for romvirksomhet har alltid vært nytteorientert. Offentlig satsing på romvirksomhet har aldri vært noe mål i seg selv, men et verktøy for å nå overordnede nasjonale prioriteringer på andre politikkfelt. Kravene til konkret samfunnsnytte, som i dag har blitt en del av rompolitikken over alt i verden, har således alltid vært en grunnleggende forutsetning for romvirksomheten i Norge.

Drivkreftene bak norsk romvirksomhet har i stor grad vært våre spesielle geografiske forhold. Norge er et langstrakt land langt mot nord, med et havareal som er over seks ganger større enn landarealet. Vi har spredt bosetting, ulendt topografi, store avstander og tøffe klimatiske forhold. I tillegg kommer en næringsstruktur med tunge innslag av naturressursutnyttelse og maritim transport. Anvendt bruk av satellitter for navigasjon, kommunikasjon og jordobservasjon har vært en viktig prioritering for å dekke behov blant annet knyttet til skipsfart, fiskeri, landbruk, offshorevirksomhet og maritim myndighetsutøvelse. En annen viktig prioritering har vært å bruke investeringer i romvirksomhet som et verktøy for vekst og innovasjon i norsk høyteknologisk næringsliv.

Som et lite land har vi hatt begrenset evne til å satse på romvirksomhet på egen hånd. Internasjonalt samarbeid har derfor alltid vært bærebjelken i norsk romvirksomhet, først gjennom den europeiske romorganisasjonen ESA, senere også i stadig økende grad gjennom samarbeidsavtaler med EU. Kostnaden ved felles satellittsystemer fordeles vanligvis etter størrelsen på landenes økonomi. Denne andelen reflekterer ikke nødvendigvis det enkelte lands bruksomfang. Et lite land slipper derfor med en relativt lav andel av kostnadene, men får tilgang til infrastrukturen på linje med land som betaler mye. Norge har derfor potensielt ekstra stort utbytte av å samarbeide om investeringer i rominfrastruktur. Norsk infrastruktur lokalisert på Svalbard, Jan Mayen og i Antarktis har gjort Norge til en attraktiv samarbeidspartner. For å kunne dra nytte av det internasjonale samarbeidet har det blitt etablert supplerende nasjonale virkemidler, med teknologistøtteordningen Nasjonale følgemidler som det fremste eksemplet.

Det internasjonale samarbeidet, de nasjonale virkemidlene og norsk infrastruktur omtales nærmere i kapittel 5, 6, 7 og 8. Temaet for dette kapittelet er de politiske prioriteringene som har vært drivende for fremveksten av norsk romvirksomhet. Disse kan grovt sett grupperes i tre hovedkategorier: Nasjonale behov for rombaserte tjenester, utvikling av norsk høyteknologisk næringsliv og styrking av norsk forskning.

3.1 Nasjonale behov for rombaserte tjenester

Ønsket om å dekke nasjonale brukerbehov, både offentlige og private, har vært en viktig motivasjon bak norsk romsatsing så lenge den har eksistert. Helt siden 1960-tallet har norske myndigheter vært villige til å satse strategisk for å skaffe rombasert infrastruktur, med mål om å skape kostnadseffektive løsninger på nasjonale brukerbehov. Innsatsen har i stor grad vært knyttet til utfordringer som har hatt sin bakgrunn i norsk geografi og næringsstruktur, slik som maritim kommunikasjon, havovervåking og utfordringer som er særegne for nordområdene.

Kilde: Statens kartverk

Den første store utfordringen der Norge tok i bruk satellittbaserte løsninger, var behovet for kommunikasjon til norske skip, til Svalbard og til oljeplattformer i Nordsjøen. Bruk av HF-radio, som før satellitteknologiens tid var den beste måten å ivareta dette behovet på, var hemmet av varierende dekning og begrensninger på kapasitet. Norske myndigheter startet derfor allerede på slutten av 1960-tallet å utrede ulike løsninger for å etablere nasjonal kapasitet for satellittkommunikasjon. Arbeidet ledet til at Norge i 1976, som det første landet i Vest-Europa, fikk et eget nasjonalt satellittsystem, i form av kommunikasjonssatellittsystemet NORSAT A. Systemet var basert på leie av satellittkapasitet gjennom den internasjonale organisasjonen for telekommunikasjonssatellitter INTELSAT, og dekket behovet for kommunikasjon til Svalbard og til norske oljeplattformer. Kommunikasjon til skip var imidlertid fortsatt et uløst problem. Norske myndigheter engasjerte seg derfor på 1970-tallet i den internasjonale maritime organisasjonen IMO, og i det europeiske teknologisamarbeidsprosjektet MAROTS, med sikte på å opprette et globalt, maritimt satellittkommunikasjonssystem. Arbeidet ledet frem til at den internasjonale maritime satellittorganisasjonen INMARSAT, som drev et satellittsystem med samme navn, ble etablert i 1979. Norges aktive engasjement ga innflytelse over INMARSATs systemutforming, ytelse og dekningsområder, og førte indirekte til at en konkurransedyktig satellittkommunikasjonsindustri vokste frem i Norge utover 1970- og 1980-tallet. På bakgrunn av både industriinteresser og brukerinteresser har satellittkommunikasjon fortsatt å være en viktig prioritet for norsk industri og norske myndigheter, blant annet gjennom tung deltakelse i ESAs utviklingsprogrammer på dette området.

Kilde: Foto: ESA

Havovervåking har i mange år vært en annen viktig prioritering for norsk romvirksomhet. Norges forvaltningsansvar omfatter store havområder som det er vanskelig å overvåke tilfredsstillende ved hjelp av fly, skip eller landbaserte installasjoner. Det ble tidlig klart at jordobservasjonssatellitter ville være et kostnadseffektivt virkemiddel for å håndheve norsk suverenitet i disse områdene. Behovet for havovervåking har på denne bakgrunn vært en drivkraft bak mange av de mest sentrale beslutningene og virkemidlene som har vært med på å forme norsk romvirksomhet slik den ser ut i dag. Mulighetene for kompetansebygging og innflytelse over utviklingen av jordobservasjonsteknologi var en vesentlig motivasjon for Norges tilslutning til den europeiske romorganisasjonen ESA i 1987.

Norge tok fra og med midten av 1990-tallet i bruk satellittobservasjon som et operativt virkemiddel for å overvåke norske havområder. Behovet for en bedre områdedekning ledet frem til et langvarig bilateralt samarbeid med Canada, om bruk av de kanadiske radarsatellittene.

Utviklingen har siden den gang gått i retning av at satellittovervåking har blitt et stadig mer uunnværlig verktøy for norske maritime myndigheter. Bruk av satellitter gir oversikt over store områder og gjør at mer kostbare overvåkingsressurser, som fly og skip, kan dirigeres til områder der det har blitt identifisert situasjoner som krever nærmere ettersyn. Norge har jevnlig tatt nye initiativ for å opprettholde og forbedre den nasjonale kapasiteten for havovervåking, spesielt knyttet til skipsovervåking og til overvåking av oljesøl. Den norske skipsovervåkingssatellitten AISSat-1 ble skutt opp i 2010. Satellitten dekker nasjonale behov for overvåking i områder der Norge har forvaltningsansvar og er blitt et viktig norsk bidrag til internasjonalt samarbeid, blant annet om piratbekjempelse rundt Afrikas Horn. Hensynet til å sikre fremtidig kapasitet for havovervåking i norske områder har vært en sentral motivasjon bak Norges deltakelse i EUs jordobservasjonsprogram Copernicus.

Boks 3.2 AISSat-1

Kilde: Foto: Norsk Romsenter/FFI/Seatex

Den lille havovervåkningssatellitten AISSat-1 er Norges første statlige satellitt. Kystverket utnytter data fra satellitten i sivil trafikkovervåking i havområdene utenfor Norge og Svalbard, som ikke dekkes av de landbaserte AIS-stasjonene.

Alle større skip er pålagt å ha en AIS-sender om bord, som kringkaster informasjon om hvem de er, hvor de skal og hva slags last de fører (AIS – Automatic Identification System). Langs norskekysten er det etablert en kjede med AIS-stasjoner, men kjeden kan bare lese av skip som er inntil 40–60 nautiske mil ut i havet. AISSat-1 gjør at den maritime sjøtrafikksentralen i Vardø og redningssentralene får AIS-signal fra skip direkte inn i overvåkningssystemene sine. Satellittbasert AIS-informasjon gjør det lettere og raskere for den maritime sjøtrafikksentralen og redningssentralene å få oversikt over skipstrafikken, finne posisjonen til skip som er i nød eller trenger assistanse, og finne fartøy i nærheten som kan assistere. Satellittbasert AIS gjør det også lettere å identifisere fartøy som er ansvarlige for oljeutslipp i havområdene våre.

AISSat-1 er en nanosatellitt på 20 x 20 x 20 cm. Satellitten går i en polarbane i ca. 600 kilometers høyde og har lang rekkevidde. Den passerer over havområdene nær Norge og mottar AIS-informasjon fra skipstrafikken hvert 90. minutt. Forventet levetid for slike satellitter er 2–3 år. Satellitten ble skutt opp fra India i 2010, og er et samarbeidsprosjekt mellom Kystverket, Norsk Romsenter, Forsvarets forskingsinstitutt og Kongsberg Seatex. Etterfølgeren AISSat-2 skal skytes opp i 2013.

Norsk satsing på satellittnavigasjon er et annet eksempel på at hensynet til nasjonale brukerbehov har vært drivende for utviklingen av norsk romvirksomhet. Motivasjonen har særlig vært å finne løsninger på behov i maritim aktivitet og i offshorenæringen, men også utfordringer knyttet til luftfart og oppgaver på land. Det mest konkrete eksemplet på hvordan nasjonale brukerbehov for satellittnavigasjon har bidratt til å forme norsk rompolitikk, er Norges beslutning om å slutte seg til EUs satellittnavigasjonsprogrammer Galileo og EGNOS i 2009. Tilfredsstillende dekning av norske brukerbehov, særlig knyttet til maritim navigasjon i nordområdene, var en viktig motivasjon bak denne beslutningen.

Norsk engasjement når det gjelder satellittnavigasjon strekker seg imidlertid vesentlig lenger tilbake. En viktig del av grunnlaget for norsk kompetanse på området ble lagt tidlig på 1990-tallet. Forskere fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fikk gjennom en utvekslingsavtale i NATO lov til å arbeide i GPS Joint Program Office, som var ansvarlig for utviklingen av det amerikanske satellittnavigasjonssystemet GPS. Teknologi- og systemkunnskapen disse forskerne brakte med seg hjem, satte norske teknologimiljøer i stand til å utvikle løsninger på spesielle navigasjonsutfordringer. I offshorenæringen ble denne kompetansen brukt til å utvikle GPS-basert teknologi for nøyaktig navigasjon, posisjonering og stedfesting, til bruk ved blant annet seismiske undersøkelser og prøveboring. Dette ga løsninger som var kostnadsbesparende, enkle og mer presise sammenliknet med fremgangsmåtene som hadde vært brukt tidligere.

På luftfartsområdet var Avinor tidlig ute med utvikling av GPS-baserte innflygingsprosedyrer. Bakgrunnen for dette var erkjennelsen av et behov for bedre navigasjonsrutiner – en problemstilling som særlig ble satt på dagsordenen etter de tragiske flyulykkene ved Torghatten (1988) og Namsos (1993). Avinor er i dag i ferd med å innføre verdens første satellittbaserte innflygingssystem (SCAT-I), som skal sikre tryggere innflyging på de regionale lufthavnene i Norge. Systemet er delvis basert på norskutviklet teknologi.

Med hensyn til landbaserte oppgaver var Kartverket tidlig engasjert i å utvikle satellittbaserte tjenester for geografisk oppmåling. Dette har gitt store forenklinger og kostnadsbesparelser knyttet til kartlegging og oppmåling for bygg og anlegg, eiendomskartlegging og andre oppgaver som har behov for millimeter, centimeter og desimeter presisjon. For å kunne tilby denne type presisjon opererer Kartverket et nett av kontrollstasjoner over hele landet. I tillegg til satellittkommunikasjon, havovervåking og satellittnavigasjon, har hensynet til brukerinteresser vært førende også på flere andre områder av norsk romvirksomhet. Hensynet til sjøredning motiverte et av de første internasjonale samarbeidsprosjektene som Norge sluttet seg til: Det satellittbaserte nødvarslingssystemet COSPAS-SARSAT (se faktaboks). Et ytterligere område der nasjonale brukerbehov har vært avgjørende for å forme norsk romvirksomhet, er værvarsling. Norge har siden 1986 vært medlem av EUMETSAT, det europeiske samarbeidet for vær- og klimasatellitter, og har gjennom alle år hatt en bred deltakelse i ESAs ulike værsatellittprogrammer.

3.2 Utvikling av norsk høyteknologisk næringsliv

Næringsutvikling har lenge spilt en viktig rolle i norsk romvirksomhet. Dette har delvis vært en sideeffekt av tiltak som først og fremst har vært gjennomført for å finne løsninger på norske brukerbehov, men også et resultat av bevisst satsing fra norske myndigheter på å bruke romvirksomhet som et verktøy for å utvikle norsk næringsliv. Norge har siden 1970-tallet bygget opp et nisjeorientert, men konkurransedyktig, romrelatert næringsliv, som på enkelte felter er verdensledende. Omsetningen av norskproduserte romrelaterte varer og tjenester var i 2011 på om lag 6 mrd. kr, med en eksportandel på nærmere 70 pst.

De sentrale virkemidlene i utviklingen av romrelatert næringsliv i Norge har vært Norges deltakelse i ESA, deltakelse i EUs romprogrammer Galileo og Copernicus, samt den nasjonale teknologistøtteordningen Nasjonale følgemidler. En nærmere redegjørelse av hvordan disse virkemidlene er organisert følger i kapitlene 5,6,7 og 8. Temaet for dette kapittelet er hvordan hensynet til næringsutvikling har vært med på å forme norsk rompolitikk. Det er i hovedsak gjennom tre ulike mekanismer at norsk satsing på romvirksomhet har bidratt til å fremme vekst og utvikling i norsk næringsliv. Disse kan betegnes som henholdsvis teknologisk utvikling, markedsadgang og systeminnsikt. Ønsket om å fremme næringsutvikling i Norge gjennom disse mekanismene har motivert mange av de sentrale strategiske grepene som har vært gjort innenfor norsk romsatsing de siste 30 årene.

Teknologisk utvikling i norsk næringsliv var en sentral motivasjon for Norges tilslutning til ESA i 1987. ESA er en industrirettet organisasjon, der det teknologiske utviklingsarbeidet utføres i tett samarbeid med næringslivet. De fleste utviklingsoppgavene settes ut til leverandører i medlemslandenes industri. Også i det utviklingsarbeidet ESA utfører internt, er det tradisjon for at industrirepresentanter involveres i stort omfang. Medlemslandene har derfor betydelige muligheter til å bruke ESA-medlemskapet for å fremme utviklingen av nasjonal industri. Sammen med utvikling av teknologi for norske brukerbehov, har vekst og utvikling i norsk næringsliv vært førende for Norges prioriteringer i ESA. Norges deltakelse har vært særlig sterk på områder der vi har store næringslivsinteresser, som for eksempel satellittkommunikasjon. Innovasjonsstøtteordningen Nasjonale følgemidler har vært aktivt brukt for å styrke de positive effektene norsk ESA-deltakelse har på næringslivet i Norge.

Nytten av ESA for teknologisk utvikling i norsk næringsliv har særlig vært knyttet til to forhold. For det første har deltakelsen bidratt til å heve det teknologiske nivået i bedrifter som har levert til ESAs utviklingsprogrammer. Dette har vært mulig gjennom at ESA har finansiert utviklingsarbeid i den aktuelle bedriften, eller ved at bedriften har dratt nytte av teknologioverføring fra samarbeidspartnere i ESAs programmer. For det andre har leveranser til ESAs testsatellitter gjort det mulig å få testet ut nye teknologiske komponenter. Såkalt flight heritage, det vil si at man skal kunne dokumentere at en teknologi allerede har vært benyttet om bord på en satellitt, er normalt en forutsetning for å være aktuell som leverandør til operative satellitter i det institusjonelle eller kommersielle markedet. Mye av verdien av norsk næringslivs ESA-deltakelse oppstår likevel først og fremst gjennom spillover fra romvirksomhet til andre teknologiområder. Det er et fåtall bedrifter i Norge som utelukkende produserer til romsektoren. Den internasjonale konkurransen er stor og markedet Norge har tilgang til (primært ESA, EU og den kommersielle satellittkommunikasjonssektoren) er relativt begrenset. Mange bedrifter kombinerer imidlertid aktiviteter knyttet til romvirksomhet med andre høyteknologiske aktiviteter. De fleste av disse bedriftene benytter deltakelse i ESAs programmer som et virkemiddel for å utvikle teknologi som også kan anvendes i andre deler av virksomheten. Fellesnevneren for de teknologiske områdene som har størst potensial for spillover fra romteknologi, er at det er snakk om avansert teknologi som skal brukes under ekstreme forhold. Dette er særlig aktuelt i forsvarsindustrien, luftfartsindustrien, offshorenæringen og maritim sektor.

Markedsadgang har vært et hensyn som særlig har vært med på å motivere norsk deltakelse i EUs romprogrammer Galileo, EGNOS og Copernicus. Kontrakter for leveranser til utbyggingen av EUs romprogrammer har vært reservert for tilbydere fra land som deltar i programmene. Gjennom Norges programdeltakelse har norsk næringsliv fått samme adgang til å konkurrere om kontrakter som bedrifter i EU-landene. Norske aktører har vist seg konkurransedyktige og hadde frem til februar 2013 oppnådd kontrakter for vel 130 mill. euro til EUs romprogrammer. I tillegg til direkte inntekter innebærer kontraktene høyprofilerte referanseprosjekter for de aktuelle bedriftene. Norsk deltakelse i ESA har naturlig nok også åpnet et marked for norsk næringsliv, gjennom at norske bedrifter har fått muligheten til å selge produktene sine til ESA. Den direkte kontraktsverdien av leveranser til ESA er imidlertid forholdsvis lav sammenliknet med betydningen ESA har som et verktøy for teknologiutvikling, blant annet fordi volumet ESA kjøper av et enkelt produkt normalt er nokså begrenset.

Systeminnsikt har særlig vært en motivasjon for norsk deltakelse i EUs romprogrammer, men har også til en viss grad blitt oppnådd gjennom deltakelse i ESA. Innsikt i de tekniske, brukermessige og kommersielle mulighetene som er knyttet til et satellittbasert infrastruktursystem, helst så tidlig som mulig, er en nøkkelfaktor for å kunne lykkes med produkter og tjenester som benytter seg av det aktuelle systemet. Innsikt av denne typen kan normalt bare oppnås gjennom aktiv deltakelse i utviklingen av systemet. Norske fagmyndigheter og næringsliv har fått systeminnsikt i Galileo, EGNOS og Copernicus gjennom deltakelse i programmenes styringsorganer og arbeidsgrupper. Dette har vært en prioritert målsetning for norsk, offentlig romsatsing, fordi det har vært vurdert som viktig for å sikre norsk konkurransekraft når det gjelder produkter og tjenester som utnytter satellittnavigasjon og satellittbasert jordobservasjon. Norske bedrifter har også fått systeminnsikt gjennom deltakelse i ESAs programmer. ESAs aktiviteter er primært rettet inn mot oppstrømsindustrien, i form av utvikling av ny teknologi for satellitter og bæreraketter, i mindre grad mot å bygge ut og drifte infrastruktursystemer som kan gi grobunn for verdiskaping nedstrøms. Norske bedrifter som har hoveddelen av sine aktiviteter i nedstrømssektoren, rapporterer imidlertid også om nytte av deltakelse i ESAs programmer, i form av innsikt i teknologi som vil ligge til grunn for neste generasjons operative satellitteknologi.

Utover den målrettede satsingen på å utvikle norsk romrelatert industri gjennom deltakelse i EUs romprogrammer og ESA, har tiltak som i utgangspunktet var motivert av hensynet til nasjonale brukerbehov spilt en viktig rolle for fremveksten av romrelatert næringsliv i Norge. Dette gjelder særlig virksomhet i nedstrømssektoren, som for eksempel satellittkommunikasjon og spesialiserte satellittnavigasjonstjenester, der tidlig engasjement har lagt grunnlaget for systeminnsikt, teknologi og tidlig utprøving av rombaserte tjenester. Norske leverandører av tjenester for satellittkommunikasjon, og -navigasjon for offshoresektoren er i dag globalt ledende. Den norske satellittkommunikasjonsindustrien har i stor grad sin opprinnelse i kompetanse som ble bygget opp på 1970-tallet, i forbindelse med arbeidet med å skaffe satellittkommunikasjon til norske skip. Utvikling av høypresisjons navigasjonstjenester for norsk offshorenæring ga grobunn for fremveksten av konkurransedyktige norske bedrifter, for eksempel teknologibedriften Fugro Seastar, som i dag er verdens ledende leverandør av høypresisjons navigasjonstjenester til offshoreindustrien. Telenor Satellite Broadcasting, som målt i omsetning i dag er den klart største aktøren i norsk, romrelatert næringsliv, er et av de fremste eksemplene på hvordan satsing motivert ut fra nasjonale brukerbehov har utløst kommersielle suksesser. Norges utfordrende topografi, lange avstander og spredte bosetning innebar på 1980-tallet at et landsdekkende bakkebasert nettverk for tv-kringkasting var dyrt og krevende å bygge ut. Televerket engasjerte seg derfor i utviklingen av satellittkringkastning – en virksomhet som siden har blitt svært vellykket kommersielt. Televerket, og senere Telenor Satellite Broadcasting, har siden 1992 anskaffet til sammen seks kommunikasjonssatellitter. Selskapet selger kapasitet for kringkasting og bredbånd til skipsfart og offshorevirksomhet, og er i dag den sjette største satellittoperatøren i Europa.

Boks 3.7 Norske romaktører

Kilde: Norsk Romsenter

Norske romaktører utgjør et mangfold av bedrifter, institutter, etater og utdanningsinstitusjoner, hvorav et utvalg er gjengitt her. Disse leverer produkter eller tjenester knyttet til romvirksomhet, eller er aktive brukere av satellittdata, og finnes over hele landet. Spennet i virksomhet er stort – fra maritim satellittkommunikasjon og produksjon av rakettmotorer til forvaltning av fiskeressurser og sporing av sau.

3.3 PwCs evaluering av deler av norsk romvirksomhet

På oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet gjennomførte konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PwC) i 2012 en evaluering av Norges deltakelse i European Space Agency (ESA), Radarsat og tilskuddsordningen Nasjonale følgemidler. Vitenskaplige aktiviteter og Norges deltakelse i Galileo og EGNOS var ikke omfattet av evalueringen. Evalueringen gir dermed ikke et fullstendig bilde av norsk romvirksomhet, men utgjør et nyttig innspill til videre arbeidet med norsk romvirksomhet. Evalueringsarbeidet var forankret i en referansegruppe med deltakelse av berørte departementer, etater og næringsaktører, og ble utført i dialog med Norsk Romsenter.

Rapporten gir en beskrivelse av norsk romvirksomhet og det relevante internasjonale rammeverket. Evalueringen påpeker at viktige deler av norsk rompolitikk fungerer og gir betydelig samfunnsnytte, men belyser også noen strukturelle forhold som kan innebære behov for å justere deler av politikken. Det gis også flere konkrete innspill til fremtidig innretning av virkemiddelapparatet. En fullstendig og tilstrekkelig gjennomgang av samtlige innspill fra PwC er ikke mulig i rammen av denne meldingen. Vurderinger av styrker og svakheter innen deler av norsk romvirksomhet, samt strategiske og operasjonelle anbefalinger er allikevel gjengitt her. Anbefalingene inngår som en del av grunnlaget for vurderingene som er gjort i kapittel 1. Anbefalinger som ikke inngår i vurderingene i kapittel 1 er ikke del av regjeringens politikk.

Evalueringen fokuserer på Norges deltakelse i ESA, følgemiddelordningen og Radarsat-avtalen med Canada. Hovedkonklusjonen er at Norge har stor nytte av alle de tre elementene. Rapporten fremholder at viktige sider av modellen for offentlig støtte til sektoren virker etter hensikten, og at det er en positiv utvikling i lys av målsetningene om verdiskaping, innovasjon, kunnskapsutvikling og miljø- og samfunnssikkerhet.

Romnæringen i Norge har en større andel kommersiell virksomhet enn hva tilfellet er i mange andre land. Norsk industri har store markedsandeler i deler av den rombaserte tjenestesektoren, særlig relatert til satellittkommunikasjon og jordobservasjon. Flere selskaper i denne sektoren har opplevd kraftig vekst de senere årene. Også enkelte bedrifter som produserer romrelatert teknologisk utstyr har hatt en god utvikling av omsetning og markedsandel, om enn i mindre grad enn tjenestesektoren.

Rapporten dokumenterer også at romvirksomheten skaper positive ringvirkninger i norsk næringsliv, og det er positiv synergi mellom de ulike støtteinstrumentene. Deltagelsen i ESA styrker også norsk næringsliv, og gir ringvirkninger i form av økt salg for virksomheter som har vært med i ESAs programmer. Rapporten tyder på en positiv interaksjon mellom støtteinstrumenter – som de nasjonale følgemidlene for industriell utvikling, og ESAs programmer.

Videre har de nasjonale følgemidlene, kombinert med særlige initiativ som Radarsat og utvikling av AIS-satellitten, gitt kostnadseffektive løsninger for romrelaterte behov i offentlig sektor. Utviklingen av rombaserte programmer for maritim overvåkning, slik som AIS-satellitten, trekkes frem som særlig vellykket. Det vises også til lovende prosjekter knyttet til bruk av rombaserte løsninger for overvåking på land. Sist, men ikke minst, blir Norsk Romsenters ekspertrådgivning og lederskap satt stor pris på av både myndigheter og næringsliv. Det understrekes også at Norsk Romsenter bidrar til god synergi mellom de forskjellige virkemidlene.

På den annen side peker evalueringen på noen overordnede svakheter, utfordringer og endringsprosesser, som ifølge PwC kan gjøre det nødvendig å justere det offentlige virkemiddelapparatet for romvirksomhet. Rapporten viser til nedadgående indikatorer for norsk romrelatert industri som helhet. Totalt sett øker offentlige utgifter til romrelatert virksomhet raskere enn kommersielle salg i sektoren. Til tross for at flere selskaper og segmenter vokser, så reduseres romsektorens andel av norsk BNP. Totalt salgsvolum har ikke vokst de siste årene, og den globale markedsandelen til norske selskaper synker. Bakkeutstyrsprodusenter har mistet særlig mye salgsvolum og markedsandel.

Videre er det kommet til få nye selskaper de siste ti årene, og blant selskapene som har fått støtte er det ikke vekst i antall ansatte som er involvert i romrelatert virksomhet. Rapporten fremholder at den offentlige støtten i lang tid har vært konsentrert om et mindre antall aktører. Det gjelder særlig selskaper i oppstrømsindustrien, som produserer bakkeutstyr og utstyr for bruk i rommet. Videre har det over lengre tid pågått en konsolidering, der romrelaterte bedrifter kjøpes opp og innlemmes i større konserner. Noen av disse konsernene har utenlandske eiere, og det har i enkelte tilfeller ført til at virksomhet har blitt flyttet ut av landet. Industristøtteordningene er vesentlig rettet inn mot produksjon av romrelatert teknologi, mens mye av det internasjonale vekstpotensialet ligger i tjenesteutvikling.

Rapporten viser også utfordringer knyttet til viktige strukturelle endringer i internasjonal romvirksomhet. Politiske prosesser i EU og USA vil ha effekt på både tilgangen til beslutningsarenaer i Europa, og markedsadgangen for norsk næringsliv. EUs styrkede rolle trekkes frem som en mulig utfordring for Norge, særlig med henblikk på en økende konvergens mellom EU og ESA. Økt aktivitet fra land som Kina, India og Brasil bidrar til ytterligere geopolitiske endringer. Internasjonalt er markedet i stadig større grad preget av kommersialisering og fremvekst av nye tjenestesektorer. Dette stiller krav til norske selskapers kommersialiseringsstrategier. Det norske virkemiddelapparatet for romvirksomhet vurderes av PwC som lite tilpasset denne utviklingen.

Ifølge PwC er det også rom for forbedringer når det gjelder forvaltningens styringsforhold. Mål og prioriteringer i styringsdialogen mellom Nærings- og handelsdepartementet og Norsk Romsenter kan tydeliggjøres. En operasjonalisering og avklaring av målsetninger vil være et steg mot en mer robust romstrategi. Videre bør strategier utvikles for å bedre balansen mellom utvikling av nasjonale programmer og overholdelse av regelverk, med mål om å unngå risikofylt praksis knyttet til anskaffelser og konkurranse. I tillegg ligger det en potensiell interessekonflikt i statens eierskap i KSAT. Parallelt med styrken som ligger i selskapets solide vekst, kan nære relasjoner til Norsk Romsenter og uklare roller bidra til en potensiell interessekonflikt, og til at konkurrenter stenges ute fra markedet.

Basert på sin analyse kommer PwC også med anbefalinger til tiltak av både strategisk og operasjonell art. En fullstendig og tilstrekkelig vurdering av samtlige anbefalinger ville ikke være mulig i rammen av denne meldingen. Anbefalingene er imidlertid del av grunnlaget for vurderingene som er gjort i kapittel 1.

3.4 Forskning i norsk romvirksomhet

Romvirksomhet har alltid vært tett knyttet opp mot forskning. Teknologien som har ligget til grunn for praktiske anvendelser og verdiskapning i næringsliv og offentlig forvaltning, bygger ofte på grunnforskning utført i forskningsinstitusjoner. Samfunnets økende avhengighet av avansert elektronisk infrastruktur har styrket behovet for kunnskap om solstormer og andre fysiske fenomener som kan forstyrre elektronikk på bakken, på fly og ombord på satellitter. Satellitter er blitt et viktigere verktøy for forskning på fenomener på jordoverflaten og i atmosfæren, som havstrømmer, værsystemer og isdekke. Undersøkelser av fjerne stjerner og planeter bidrar til å øke forståelsen for de fundamentale prinsippene i fysikken.

Selv om de strategiske prioriteringene i norske myndigheters romsatsing i hovedsak har vært styrt av hensynet til nasjonale brukerbehov og næringsutvikling, så har også forskningen i stor grad vært med på å forme norsk romvirksomhet. Norge har gjennom mange år deltatt i internasjonalt samarbeid om romrelatert forskning gjennom ESA og EUs rammeprogrammer. I tillegg er det inngått bilaterale og multilaterale samarbeidsavtaler med en lang rekke land, blant andre Japan, Tyskland, Frankrike, Sveits, USA, Sverige og Canada. Romforskningsprogrammet til Norges forskningsråd har gjennom mange år bidratt til nasjonal finansiering av romrelatert grunnforskning.

Norge har lange tradisjoner for forskning relatert til verdensrommet, særlig på felt som har relevans for nordområdene. Norske forskere har spilt en pionerrolle innen nordlysforskning, blant annet gjennom opprettelsen av observatoriet på Haldde-fjellet ved Alta i 1899. Siden 1962 har norske og utenlandske forskere gjort målinger i atmosfæren og det nære verdensrom ved hjelp av sonderaketter skutt opp fra Andøya rakettskytefelt. Norske universiteter har gjennom mange år bygget opp ledende forskningsmiljøer blant annet innen solforskning, kosmologi og astrofysikk. Mye på grunn av våre næringsinteresser og geografiske beliggenhet har Norge lange tradisjoner og verdensledende fagmiljøer knyttet til havforskning, meteorologi, klima- og miljøforskning og polarforskning. Disse forskningsfeltene drar i stadig økende grad nytte av data fra jordobservasjonssatellitter. Norske universiteter, forskningsinstitutter og forvaltningsorganer som Meteorologisk institutt, Havforskningsinstituttet, Norsk institutt for skog og landskap, Norges Geografiske Undersøkelser, Norsk institutt for Luftforskning, Norsk Institutt for Vannforskning, NORUT, Norsk Regnesentral, Nansensenteret og Kartverket, er langt fremme når det gjelder forskningsrelatert bruk av jordobservasjon.

Gjennom ESAs programmer deltar Norge i utviklingen av satellitter og romsonder som observerer solen og det ytre verdensrommet. Norske forskere utnytter data skaffet til veie gjennom ESA for å undersøke grunnleggende spørsmål som universets opprinnelse, mulighetene for liv på andre planeter og de fundamentale kreftene i solsystemet. Norge deltar videre med en liten finansiell andel i den internasjonale romstasjonen ISS. Dette sikrer norske forskere tilgang til laboratoriene om bord på romstasjonen. De prioriterte områdene for den norske forskningen knyttet til romstasjonen er materialteknologi og biologiske prosesser. Dette er kunnskap som har anvendelse blant annet innen havbruk, planteforedling og utvikling av nye materialer. Også teknologien som ligger bak de norske AIS-satellittene er testet ut om bord på romstasjonen. Kontrollsenteret for ESAs planteeksperimenter på romstasjonen ligger i Trondheim. NTNU har vært et foregangsmiljø for forskning på hvordan planter oppfører seg i vektløs tilstand og under ulike lys- og strålingsforhold. Universitetet i Oslo har et verdensledende miljø innenfor solforskning og huser det europeiske datasenteret for den japanske solforskningssatellitten Hinode og en kommende NASA-satellitt kalt IRIS. Forskning utført med data fra disse satellittene hjelper oss til å forståblant annet fundamentale fysiske lover, hvordan sola påvirker klimaendringer og fenomenet romvær, som blant annet kan forstyrre viktige elektroniske systemer.

Det er bygget opp romrelaterte utdanningsmiljøer ved flere norske læresteder. Høgskolen i Narvik og NTNU tilbyr ingeniørutdanninger innenfor romteknologi. Universitetet i Stavanger driver forskning og utdanning knyttet til synergi mellom romvirksomhet og olje- og gassektoren. De fleste norske universiteter har utdanningstilbud knyttet til romrelatert fysikk.

Senter for fjernmåling ved Universitetet i Tromsø er en samling av viktige norske miljøer innen jordobservasjon. Aktørene i senteret samarbeider om forskning, teknologiutvikling, tjenesteutvikling og etablering og drift av relevant infrastruktur innen jordobservasjon.

Fra 2013 er Birkeland Centre for Space Science etablert som et senter for fremragende forskning. Senteret skal øke kunnskapen om strømfeltene rundt jorda, partikkelskurer fra rommet, nordlys, gammaglimt og andre koblinger mellom Jorden og rommet. Dette legger grunnlag for bedre varsling av romvær og økt trygghet for GPS, tv-signaler, betalingssystemer og andre satellittbaserte tjenester. Senteret ledes av Universitetet i Bergen og vil gjennom en tiårsperode motta totalt ca 160 millioner kroner fra Norges forskningsråd.

Forskningsrådet finansierer romforskning, i første rekke gjennom programmet Romforskning, som er et følgeforskningsprogram under Forskningsrådet. Det gjelder perioden 2011–2018 og skal sikre den forskningsmessige utnyttelsen av norsk romaktivitet innenfor organisasjonene ESA, EISCAT og NOT. Programmet etterfølger tidligere programfestede satsinger på grunnforskning innen prioriterte områder for norsk romforskning. Programmet skal bidra til å gi vesentlig grunnleggende kunnskap om verdensrommet gjennom øket forståelse av viktige fysikalske prosesser samt utvikling av de nødvendige teknologiske verktøy. Programmet omfatter også det nære verdensrom, dvs. vekselvirkningen mellom kosmisk stråling, prosesser på solen og i solvinden og jordens øvre atmosfære.

Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) ved Universitetet i Oslo forsker på mekanismer nær Jordas overflate og sammenhengen med prosesser dypt inne i jorda. Senteret er finansiert av Norges Forskningsråd som et Senter for fremragende forskning over 10 år fra 2013 til og med 2023.