4 Romvirksomhetens samfunnsnytte og bidrag til prioriterte politikkområder

Antallet samfunnssektorer som på en eller annen måte berøres av romvirksomhet har i løpet av de siste par tiårene blitt stadig større. Norske myndigheter bruker satellitter for å ivareta sentrale samfunnsoppgaver knyttet til bærekraft, samfunnssikkerhet og nasjonal suverenitet. Satellittbasert infrastruktur har fått betydning for verdiskapning i store deler av økonomien, ikke minst gjennom å legge til rette for sikker og effektiv drift når det gjelder aktiviteter som transport og naturresursutnyttelse.

Norsk politikk for romvirksomhet har i stor grad vært basert på å finne konkrete løsninger for ulike samfunnsbehov. På grunn av vår geografi og næringsstruktur har vi i større grad enn mange andre land hatt nasjonale utfordringer der det tidlig har blitt klart at rombasert teknologi ville kunne tilby kostnadseffektive løsninger. Norske myndigheter og teknologimiljøer har på bakgrunn av dette ofte vært raskt ute med å orientere seg om mulighetene som ligger i ny, romrelatert teknologi. Satellittkommunikasjon til skip, satellittbasert havovervåking og høypresisjons navigasjonstjenester til offshoresektoren er eksempler på at tidlig norsk engasjement i ny og lovende teknologi har resultert i samfunnsnyttige tjenester og kommersielle suksesser.

Den teknologiske utviklingen innebærer at stadig flere oppgaver kan løses på en kostnadseffektiv måte gjennom bruk av rombasert infrastruktur. Samtidig har mange utfordringer som har et spesielt stort potensial for å kunne løses ved hjelp av romvirksomhet vokst i betydning i løpet av de senere årene. Mens kapittel 3 tok for seg de politiske prioriteringene som har formet norsk romvirksomhet slik vi kjenner den i dag, ser dette kapittelet fremover på hvordan romvirksomhet kan bidra til å løse nåværende og fremtidige utfordringer for Norge. Det gjøres nærmere rede for fem ulike politikkfelt der potensialet for kostnadseffektiv bruk av rombaserte løsninger er spesielt stort: Nordområdene, klima og miljø, samfunnssikkerhet, transport og forskning.

4.1 Nordområdene

Nordområdene har i flere tiår stått sentralt i norsk romvirksomhet. Regjeringens satsning på romvirksomhet er derfor også omtalt i St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard og Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler. Våre behov i nordområdene har vært en hovedmotivasjon bak Norges mangeårige satsing på havovervåking gjennom ESA, Copernicus og radarsatellittsamarbeidet med Canada. En av de viktigste målsetningene for Norges deltakelse i EUs satellittnavigasjonsprogrammer EGNOS og Galileo har vært å sikre at programmene får en tilfredsstillende ytelse i nordområdene. Drift av bakkeinfrastruktur for satellitter på Jan Mayen og Svalbard er med på å videreføre norsk engasjement i Arktis, og bidrar til å sikre satellittsystemer med god ytelse i norske havområder.

Det finnes få eller ingen alternativer til satellittbaserte løsninger for å ivareta behovene for kommunikasjon, navigasjon, beredskap og overvåking i nordområdene. Store avstander og spredt menneskelig aktivitet gjør at landbasert infrastruktur og overvåking basert på fly og skip har begrenset rekkevidde. Satellittbasert infrastruktur gir dekning over store områder. Når slik infrastruktur først er bygget ut, er kostnaden ved å betjene ytterligere brukere svært lav. Radarsatellitter og AIS-satellitter kan observere uavhengig av dagslys og siktforhold – en åpenbar fordel i værharde strøk langt mot nord. Samtidig stiller nordområdenes geografiske plassering spesielle krav til den rombaserte infrastrukturen som benyttes. For noen typer infrastruktur er plasseringen «på toppen av kloden» en fordel. Satellitter som går i polar bane har spesielt god dekning nær polene. Dette gjør slike satellitter til særlig egnede verktøy for havovervåking i nordområdene. For annen infrastruktur er denne beliggenheten en utfordring. Satellitter som går i geostasjonær bane, noe som gjelder de fleste kommunikasjonssatellitter, har begrenset dekning nord for 75 grader. Satellittkommunikasjon i nordområdene stiller derfor spesielle krav til infrastrukturen som benyttes.

Kilde: Norsk Romsenter / Kystverket

Aktiviteten i nordområdene og Arktis er økende. Fiskeflåten opererer stadig lenger mot nord, med flere eksempler på at båter går nord for 80 grader ved Svalbard. Cruiseturismen rundt Svalbard har vokst i omfang gjennom mange år. Offshorenæringen beveger seg stadig lenger inn i Arktis, og redusert isutbredelse er i ferd med å gjøre skipsfartsrutene langs Polhavet kommersielt interessante. Sikker, effektiv og bærekraftig naturressursutnyttelse og skipsfart i nordområdene og Arktis vil i stor grad være avhengig av bruk av satellittbasert infrastruktur. De store avstandene og mangelen på landbasert infrastruktur gjør satellitter for overvåking, navigasjon og kommunikasjon til en forutsetning for sikker skipsfart og effektiv sjøredning. Avanserte lete- og boreoperasjoner i offshorenæringen er avhengig av satellittnavigasjon og bredbåndsdekning fra satellitt. Norske myndigheter har allerede tradisjon for satellittbasert overvåking av oljesøl og for å bruke satellittovervåking som et virkemiddel for fiskerioppsyn. Vi ser nå at skipsfarten i nordområdene øker, at fiskeflåten opererer i stadig større radius, og at offshorenæringen kommer inn i sårbare områder ved at nye områder for petroleumsaktivitet i og rundt Arktis åpnes. Dette sannsynliggjør et stadig økende behov for bedre overvåking og understreker viktigheten av å ha gode løsninger for kommunikasjon og overvåking på plass.

Kilde: Norsk Romsenter / Kystverket

Kilde: Norsk Romsenter / Kystverket

EUs satellittnavigasjonsprogrammer Galileo og EGNOS vil sammen med det amerikanske GPS-systemet og det russiske satellittnavigasjonssystemet GLONASS gi god og robust dekning for satellittnavigasjon i nordområdene og i Arktis. Norges deltakelse i den tidlige fasen av Galileo har bidratt til at programmet vil få bedre ytelse i nordområdene enn det som opprinnelig var planlagt. EUs jordobservasjonsprogram Copernicus, supplert med blant annet det norske AIS-satellittprogrammet og de kanadiske radarsatellittene, vil i årene fremover gi god kapasitet for satellittbasert havovervåking i nord. Det gjenstår imidlertid å få på plass gode kommunikasjonsløsninger for nordområdene, særlig med tanke på bredbåndstjenester til skip. Eksisterende satellittkommunikasjonssystemer har liten eller ingen dekning nord for 75 grader. Kommunikasjonssatellitter som går i bane over polene kan løse denne utfordringen. Flere stater med interesser i nordområdene har startet utredning av mulige løsninger for polar satellittkommunikasjon, men det finnes så langt ingen realiseringsklare planer. I Norge har Norsk Romsenter og Telenor startet prosjektet Arktisk Satellittkommunikasjon (ASK). ASK vil se på brukerbehov både kommersielt og i norsk forvaltning, og kommunikasjonsløsninger, organisering, kostnad og finansiering for dette. En slik aktivitet kan generere aktiviteter i Nord-Norge, og underbygger regjeringens nordområdestrategi.

Boks 4.1 Satellitter

Satellitter er grunnlaget for alle anvendte tjenester som benytter seg av verdensrommet. Det er skutt opp i overkant av 6500 satellitter siden 1957. Om lag 2500 satellitter går i dag i bane rundt jorda, og av dem er mellom 800 og 1000 i aktiv bruk. Basert på bruksområde finnes det tre hovedtyper satellitter som brukes for å ivareta formål på bakken. Kommunikasjonssatellitter videresender signaler for TV, telefon og bredbånd. Navigasjonssatellitter gir posisjon, hastighet og presis tid. Jordobservasjonssatellitter registrerer data om hav, land og luft. Satellittene benytter seg av ulike baner:

Kilde: Norsk Romsenter

Satellitter i geostasjonær bane (GEO – Geostationary Earth Orbit) beveger seg med samme hastighet som jorden roterer ca. 36 000 km over og langs ekvator. En satellitt dekker fra 75 grader sør til 75 grader nord. Polområdene dekkes altså ikke. Fra jordoverflaten ser det ut som om satellitten står stille. TV-kringkasting, kommunikasjon og jordobservasjon benytter denne typen satellitter.

Navigasjonssatellitter benytter mellombane (MEO – Medium Earth Orbit). Disse beveger seg ca. 20 000 km over bakken. Satellittbanen har en vinkel med ekvator på rundt 60 grader. Satellittene bruker 12–14 timer på en omdreining. Et minimum på 24 satellitter kreves for å sikre at minst fire satellitter er synlige og geografisk posisjon kan beregnes.

Satellitter som beveger seg i lave baner (LEO – Low Earth Orbit) går i tilnærmet sirkelbaner rundt jorden med høyde ca. 200 til 1500 km. På grunn av den lave høyden dekker satellitten bare et lite område som flytter seg med satellittens bevegelse. Hvert omløp tar 90–120 min og satellitten er for bruker synlig bare i en kort periode, under 20 min. Mange satellitter kreves for å kunne oppnå kontinuerlig dekning over et område. Satellittene brukes til forskning, jordobservasjon og kommunikasjon.

En lavbanesatellitt i polarbane passerer over eller nært polene. På grunn av jordens rotasjon vil en satellitt etter flere omløp kunne dekke hele jorden. I nordområdene vil man kunne se slike satellitter for hvert omløp.

Satellitter i høyelliptiske baner (HEO – High Elliptical Orbit) kretser rundt jorden med varierende banehøyde. Slike satellitter benyttes for kommunikasjon i den delen av banen de er lengst fra jorden. Når de tilbringer mesteparten av tiden over nordlige breddegrader gir de god dekning i nordområdene. Slike baner har rotasjonstid typisk på 12, 16 eller 24 timer.

BarentsWatch er en statlig nettportal som samler informasjon fra en mengde datakilder som norsk forvaltning har om kyst- og havområdene våre, og gjør denne lettere tilgjengelig. BarentsWatch er et etatsnøytralt prosjekt som ledes av Kystverket, og utvikles i flere faser. Første versjon av den åpne informasjonsportalen for kyst- og havområdene ble lansert i 2012. Parallelt med gradvis utvikling av tjenester i det åpne systemet blir det utviklet et lukket, operativt system. Det lukkede systemet skal kombinere informasjon for å gi offentlige myndigheter med maritimt ansvar et bedre, felles situasjonsbilde for effektiv operasjonell innsats. På sikt skal BarentsWatch bli et helhetlig overvåkings- og informasjonssystem for hav- og kystområdene.

Den åpne portalen, Barentswatch.no, skal samle det som allerede finnes av dokumentasjon og fakta, men også utvikle nye nettjenester som utnytter den muligheten som ligger i å kombinere data fra alle disse informasjonskildene. Nettportalen vil tilby faktastoff av historisk karakter – statistiske data lagret systematisk over tid, men også (nær) sanntidsdata som presenterer øyeblikksbilder av et visst temaområde eller geografisk sted. På den måten vil man både kunne følge utviklingen over tid, men også kunne se hva som er situasjonen akkurat i øyeblikket.

Portalen vil samle og presentere stoff fra fem store fagområder:

• Maritim virksomhet

• Marin virksomhet

• Olje/gass

• Myndighetsutøvelse/suverenitetshevdelse

• Klima/miljø

Målgrupper med interesser innen ett eller flere av disse områdene vil få et nytt og nyttig verktøy gjennom denne portalen. Informasjon som tidligere lå på mange nettsteder er tilgjengelig herfra, og kan kombineres for å gi helt ny kunnskap.

4.2 Klima og miljø

Klima- og miljøspørsmål har i flere år fått en stadig mer sentral plass på den politiske dagsordenen, både i Norge og internasjonalt. Med styrket politisk interesse følger et økende behov for kunnskap for å sikre at klima- og miljøpolitiske avgjørelser kan fattes på informert grunnlag. Jordobservasjonssatellitter har vist seg å være et spesielt godt egnet verktøy for å hente inn informasjon av betydning for vår forståelse av klimaendringer og miljøproblematikk.

Den store fordelen med å bruke satellittobservasjon for å forstå miljø- og klimarelaterte problemstillinger, er at satellittene gir mulighet til å observere store områder, samtidig som det enkelt kan gjøres identiske målinger over lang tid. Klimaet styres av en lang rekke store, dynamiske fenomener, som solaktivitet, klimagassutslipp, endringer i snø- og isdekke, sotpartikler i atmosfæren, havstrømmer, vindsystemer og variasjoner i skydekke – for å nevne noen. Forståelsen av det kompliserte samspillet mellom disse og andre faktorer over tid, er en grunnleggende forutsetning for å kunne si noe om klimaendringenes årsaker og virkninger. En slik forståelse betinger sammenliknbare målinger fra hele kloden, samlet inn over et langt tidsrom.

Det har i løpet av de siste 25 årene skjedd en rivende utvikling når det gjelder hva som kan måles fra satellitter. Det er i dag mulig å gjøre gode satellittobservasjoner av de fleste sentrale forhold som påvirker klimaet. En rekke indikatorer og figurer fra FNs klimapanel (IPCC) er basert på satellittdata, mange av dem lest ned på Svalbard. Oversikten som gis av satellittmålinger er et sentralt verktøy for å overvåke miljøproblemer som langtransportert forurensning, oljesøl og forørkning. Ikke minst der bakkeinfrastrukturen er dårlig, som i polarområdene og i utviklingsland, er satellittobservasjoner av svært stor betydning. Ved internasjonalt forpliktende avtaler brukes satellittmålinger til å verifisere at det enkelte land overholder sine forpliktelser.

Boks 4.3 Oljesøl fra satellitt

Kilde: ESA

Radarsatellitter kan «se» gjennom skyer og om natten, og dekker store områder. Norge var på 1990-tallet det første landet i verden som tok i bruk slike satellitter regelmessig for overvåkning av oljeutslipp på havet. Ved KSAT i Tromsø analyseres satellittbilder fra mange steder i verden, på jakt etter oljeutslipp fra skip eller plattformer. Denne formen for oljesølovervåkning har vokst fram i et tett samspill mellom norske myndigheter, forskningsmiljøer og industri.

4.3 Samfunnssikkerhet, beredskap og krise

Satellittbasert infrastruktur brukes til å ivareta en lang rekke samfunnskritiske oppgaver. Kommunikasjon, navigasjon og overvåking basert på bruk av satellitter har blitt svært viktig for å ivareta sikkerhets- og beredskapsrelaterte myndighetsoppgaver som sjøredning, oljeberedskap og krisehåndtering. Bruk av satellitter innebærer nye og kostnadseffektive muligheter for å håndtere samfunnets sårbarhet på et bredt utvalg av områder. Samtidig fører avhengigheten av satellittsystemer til en ny type risiko. Trusler fra eksempelvis sabotører, cyberangrep eller naturfenomener som romvær kan gjøre betydelig skade på samfunnets verdier gjennom å slå ut kritisk satellittinfrastruktur. Håndtering av denne risikoen er blitt en viktig myndighetsoppgave, som i økende grad anerkjennes både i Norge og blant store, internasjonale aktører som EU og USA.

Nytteverdien av satellittbasert infrastruktur for samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering skyldes mange av de samme forholdene som gjør satellitter til egnede verktøy for å ivareta behov i nordområdene samt innenfor klima- og miljøpolitikken. Satellittkommunikasjon gir dekning i områder der ingen andre kommunikasjonsløsninger rekker frem. Dette har stor verdi når den bakkebaserte kommunikasjonsinfrastrukturen er ødelagt av storm eller andre naturkatastrofer. Satellittkommunikasjon var mange steder i Sogn og Fjordane eneste mulighet for å få kontakt med omverdenen i etterkant av uværet «Dagmar» i desember 2011. Jordobservasjonssatellitter gir hurtig oversikt over et katastrofeområde og gjør det enklere å vurdere hvilken respons som skal settes inn. Japanske myndigheter gjorde utstrakt bruk av satellittobservasjoner for å koordinere hjelpeinnsatsen etter Fukushima-ulykken i mars 2011. Bruk av radarsatellitter er i ferd med å bli et svært viktig hjelpemiddel for kartlegging og overvåking av ustabile fjellpartier i Norge.

Som med alle systemer samfunnet gjør seg avhengig av, innebærer den økte avhengigheten av satellittbaserte systemer en potensiell sårbarhet. Etter hvert som satellittsystemer får stadig større betydning for kritiske anvendelser som luftfart, sivil beredskap og aktiviteter relatert til Forsvaret, er det naturlig at disse systemene vil bli et attraktivt mål for fiendtligsinnede angrep. Også naturlige fenomener, som romvær og såkalt romsøppel, kan gjøre skade på satellittinfrastruktur. Tiltak for å håndtere denne sårbarheten har blitt en viktig myndighetsoppgave. Norsk Romsenter er i ferd med å utarbeide en sårbarhetsrapport knyttet til sivil bruk av satellittnavigasjonssystemer. Oppdragsgiver er Fiskeri- og kystdepartementet, som har ansvaret for koordinering av sivil radionavigasjonspolitikk. Etableringen av mulige alternative satellittnavigasjonssystemer til GPS, gjennom utbyggingen av Galileo, GLONASS og Beidou, bidrar til å redusere sårbarheten som følger med å være avhengig av ett enkelt system. Den offentlige regulerte tjenesten (PRS) som planlegges for EUs Galileo-program, skal sikre nasjonale beredskapsmyndigheter tilgang til krypterte satellittnavigasjonstjenester. Disse vil være mindre sårbare for forsøk på sabotasje og manipulasjon. Når det gjelder romsøppel er EU og USA pådrivere i arbeidet med å etablere internasjonale retningslinjer som tar sikte på å redusere den økende mengden romsøppel i viktige satellittbaner.

4.4 Effektiv og sikker transport

Transportsektoren representerer et av de samfunnsområdene som i løpet av de siste årene har opplevd de største endringene på grunn av økt bruk av satellittbasert infrastruktur. Det er også den sektoren der bruken av satellittsystemer er mest åpenbar i hverdagen. Bilnavigasjon og håndholdte navigasjonsenheter er kanskje eksempler de fleste først vil tenke på, men satellittbasert infrastruktur i transportsektoren omfatter både navigasjon, kommunikasjon og jordobservasjon. Regjeringens overordnede mål for transportpolitikken er å tilby et effektivt, tilgjengelig, sikkert og miljøvennlig transportsystem som dekker samfunnets behov for transport og fremmer regional utvikling (Meld. st. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan 2014–2023). Satellittbaserte tjenester er viktige innsatsfaktorer i både maritim sektor, luftfarten og landbasert transport, og inngår blant såkalte intelligente transportssystemer og tjenester (ITS).

Maritim transport

Når det gjelder maritim transport er tilgang på satellittkommunikasjon viktig for rederne som har behov for kontakt med skipene sine. I tillegg kan mannskapet snakke med familie hjemme samt ha tilgang til tv og internett. Når skipene er langt fra land er satellitt også den eneste måten mannskapet om bord kan kommunisere med omverdenen. Alle større skip har definerte bærekrav for satellittbasert kommunikasjon og navigasjon for å øke sikkerheten på sjøen. Data fra satellitter er et viktig hjelpemiddel i utformingen av gode maritime navigasjonskart. Data brukes også til kartlegging av hvor isen ligger, slik at skip kan planlegge en rute som er mest mulig kosteffektiv. Norge er en aktiv deltaker i FNs maritime organisasjon IMO, og startet tidlig utbygging av en kjede med AIS-mottakere langs norskekysten etter IMO-vedtaket om innføring av AIS. Slike kystkjeder sammen med satellittbasert AIS gir en god oversikt over det globale trafikkbildet til sjøs. Data fra den norske AIS-satellitten og den norske AIS-mottakeren på den internasjonale romstasjonen har gitt verdifulle bidrag i kampen mot piratvirksomhet i farvannene utenfor Afrika. Satellitter gir også norske myndigheter mulighet for vesentlig bedre oppsyn med fartøysaktiviteten i Sør-Atlanteren, for eksempel i farvannene rundt Bouvetøya og utenfor Dronning Mauds land.

Luftfart

Mange norske fly benytter i dag GPS for horisontal navigasjon på deler av flygningen fra avreise- til ankomstflyplass. GPS er primær navigasjonskilde for helikoptertrafikken som årlig frakter 600 000 passasjerer til og fra installasjonene i Nordsjøen. Under flygingen i dette luftrommet kringkaster helikoptrene sine GPS-posisjoner til bakkebaserte stasjoner. Bruk av denne teknologien for overvåking og styring av flytrafikk halverer kostnaden sett opp mot bygging av radar. Norsk Luftambulanse bruker GPS-baserte prosedyrer for helikopterinnflygning til baser og sykehus. Satellittbaserte landingssystemer gjør det mulig med kurvede inn- og utflygninger, kortere og mer direkte ruteføringer, mer energieffektive avganger og landinger, og tilpassede innflyvingstraseer som reduserer støybelastningen for lufthavnens naboer. Kravet til rullebanelengde kan dermed reduseres, noe som kan være fordelaktig, spesielt i Nord-Norge. I den senere tid brukes også GPS i større grad for å gi vertikal navigasjonshjelp, særlig for inn- og utflygning til/fra flyplasser og der det gir operative og miljømessige gevinster. Satellitteknologien er koblet til initiativ som Performance Based Navigation, som er i ferd med å fases inn i Norge og ellers i verden.

Luftfarten har nytte av satellittbasert infrastruktur på mange måter. Da Eyjafjallajökull-vulkanen på Island hadde utbrudd i 2010 skapte vulkanaske store problemer for luftfarten. Millioner av passasjerer opplevde å sitte askefast, og man kunne heller ikke foreta ambulanseflygninger. Utbruddet påførte flyselskapene store økonomiske tap. Da vulkanen Grimsvötn på Island hadde utbrudd året etter, kunne norske myndigheter derimot holde store deler av luftrommet åpent. Dette var mulig på grunn av grundige analyser av satellittmålinger og værmodeller, og store beløp ble spart ved at luftrommet kunne holdes åpent.

Boks 4.7 Vulkanutbruddet fra Eyjafjallajökull

Kilde: ESA

Vulkanutbruddet fra Eyjafjallajökull på Island i april 2010 hadde store konsekvenser for flytrafikken i hele Europa. Under vulkanutbruddet fra Grimsvøtn i mai 2011 kunne derimot luftrommet over Norge holdes åpent, hvilket sparte samfunnet for store kostnader. Satellittbilder og værmodeller var svært viktig for de operative beslutningene som ble tatt.

Landtransport

For landtransport er satellittbasert infrastruktur for navigasjon svært viktig. 32 pst. av kjøretøy i EU benyttet seg av satellittnavigasjon i 2010. Statens Vegvesen utnytter navigasjonstjenester og datatjenester fra satellitter i veibygging og vedlikehold. Veiprising basert på satellittnavigasjon åpner for nye modeller for veibruksavgift som kan gi større nøyaktighet enn dagens bakkebaserte systemer. Satellittnavigasjon brukes også til flåtestyring og sporing av gods, slik at spedisjonsselskaper kan planlegge lasting og lossing samt varsle kunder om forventet ankomsttid.

GPS-posisjonsdata for tog gir bedre beregning av fart, ankomst og avgang fra en stasjon enn ved passering av fysiske målepunkter. Slike posisjonsdata anvendes sammen med energidata for å måle, avregne og fakturere tog for faktisk energiforbruk på tvers av landegrenser. GPS i lokomotivene blir også brukt til vedlikeholdsplanlegging, slik at planleggere og verkstedpersonalet til enhver tid vet hvor materiellet befinner seg, og hvor langt det har kjørt siden siste vedlikehold.

4.5 Forskning

Satellittdata har i løpet av få år fått svært stor betydning i nesten hele spekteret av naturvitenskapelig forskning, og brukes i dag til å måle alt fra vindsystemer og isdekke til luftforurensning og tilstanden til verdens skoger. En av de store fordelene med satellittbaserte undersøkelser er evnen til å gjøre målinger over store områder på en kostnadseffektiv måte, samt muligheten til å gjøre mange identiske målinger over lengre tid. Informasjon fra satellitter har særlig stor betydning for å forstå store, dynamiske fenomener som værvarsling, langtransportert forurensning og klimaendringer. Dette er ikke minst tilfellet for forskning i nordområdene, der store avstander, dårlig infrastruktur og hardt klima gjør at det sjelden finnes gode alternativer til satellittbaserte målinger. Forskningsresultatene fra Det internasjonale polaråret (2007–2008) viser at satellittdata er spesielt nyttig for forskning i polare strøk.

Norge deltar i internasjonalt samarbeid om romvirksomhet gjennom ESA, Galileo og Copernicus, samt gjennom en rekke bilaterale avtaler med forskjellige land. Samarbeidet gir norske forskningsmiljøer en kontaktflate mot internasjonale forskningsmiljøer, sikker tilgang til data og muligheter til å påvirke hvilke målinger som skal gjøres innenfor de ulike satellittprogrammene. Dette gjør at Norge kan bygge opp og videreutvikle naturvitenskapelige og teknologiske kunnskapsmiljøer på områder som er av stor strategisk betydning for Norge.

Jordobservasjonssatellittene gir unike data for å studere en rekke prosesser i, på og rundt jorden. Det eldste feltet er atmosfærens dynamikk, som også danner grunnlaget for numeriske værmodeller. Helt siden fysikeren Vilhelm Bjerknes på begynnelsen av 1900-tallet har norske miljøer vært i front når det gjelder å utvikle værmodeller og senere klimamodeller. Atmosfæremodellene er senere utvidet til å inkludere kjemiske komponenter og reaksjoner, og dagens satellittinstrumenter måler en rekke kjemiske komponenter i atmosfæren. Blant annet gjennom målinger og forskning i Ny-Ålesund bidrar Norge til internasjonale konvensjoner for overvåkning av global luftforurensning.

Havforskning er et forskningsfelt der satellittdata er av fundamental betydning, særlig på grunn av havenes store geografiske utstrekning og vanskelige tilgjengelighet. Alle de store europeiske havforskningsprogrammene har deltakere fra Norges ledende miljøer på området. Nyere satellitter som ESAs forskningssatellitt GOCE gir muligheter for å inkludere kystområdene i havmodellene, som er spesielt interessant for Norge. Norge er også i front i forskning på havis og deteksjon av oljeutslipp. Observasjon av algeoppblomstringer og forståelsen av hvordan disse utvikler seg er også av stor betydning, ikke minst for fiskeoppdrettsnæringen.

Kilde: ESA/AOES Medialab

Forskning på landområder er mangesidig, og Norge har markert seg sterkt innen forskning på snø og is, og bruk av satellittdata for skogforskning. Gjennom landbruksrelatert forskning innen jordobservasjon er det utviklet operative kartleggingssystemer for skog- og andre utmarksressurser ved Norsk institutt for skog og landskap. Landbruket har en lang tradisjon for systematiske, feltbaserte utvalgsundersøkelser og disse gir et godt forankringspunkt for utvikling av jordobservasjonstjenester. Landbruket er i stor grad avhengig av at observasjoner gjøres innenfor en kort vekstsesong. De satellittene som nå er under planlegging vil gi bedre dekning, og åpner dermed for nye anvendelser knyttet til skogskader, vegetasjonsendring og ressurskartlegging. Landbruket har lang tradisjon for systematiske, feltbaserte utvalgsundersøkelser som gir et godt utgangspunkt for utvikling av jordobservasjonstjenester.

Satellitter kan fortelle oss mye om prosesser inne i jorden. ESA skal i løpet av 2013 skyte opp SWARM, som er et system med tre satellitter som skal måle jordens elektromagnetiske felt fra rommet. Målingene antas å gjøre det mulig å trekke konklusjoner om jordskorpa og jordens indre. Norge har sterke miljøer som forsker på magnetfelt i jordskorpa. Kunnskapen hjelper oss å både forstå utviklingen av den nordiske geologien, men også kartlegge naturressursene.

I tillegg til å være en stor bruker av satellitter for forskning på fenomener på jorda og i atmosfæren, har Norge betydelig aktivitet knyttet til oppskyting av forskningsraketter fra rakettskytefeltene på Andøya og Svalbard. Rakettene er et nødvendig supplement til målinger fra satellitt og fly, og viktige for å forstå fenomener som nordlys, romvær og klimaendringer. Norge er et av få steder i verden der det kan gjøres rakettbaserte målinger på polare breddegrader. Det eksisterer derfor et omfattende samarbeid med utenlandske forskningsmiljøer om bruken av de norske rakettskytefeltene.

Norsk romrelatert forskning har bidratt med mye av grunnlaget for utviklingen av norske romrelaterte næringer. Næringsutvikling knyttet til norsk romvirksomhet har imidlertid båret preg av at aktørene er spesialiserte innen bestemte teknologiske nisjer. En del av aktørene befinner seg allikevel innen samme verdikjede, men på ulike trinn. Dette har skapt et grunnlag for samarbeid og kunnskapsdeling. Et samarbeid ble forsøkt formalisert gjennom romklyngen SIREN, som var et Arena-prosjekt i perioden 2006–2009. I evalueringen av prosjektet ble det konkludert med at det manglet tilstrekkelig kritisk masse innenfor en og samme verdikjede, selv om flere sterke romaktører hadde vært engasjert i SIREN. Romklyngen bidro likevel til at Senter for fjernteknologi i Tromsø ble etablert i 2008.

Innen satellittkommunikasjon utkrystalliserte det seg på 1970- og 1980-tallet et nettverk av bedrifter i Oslo og Akershus, der mange av aktørene hadde felles mål når det gjaldt utvikling og produksjon av satellittkommunikasjonsutstyr, samt operasjon av satellitter. Mange av de norske teknologiaktørene er med i et Norwegian Centre of Expertise (NCE), som tilbyr samarbeid og finansiering på aktørenes spesielle fagområder. Eksempler er blant annet NCE Instrumentering, NCE Systems Engineering og NCE Mikro- og nanoteknologi. I tillegg ble nettverket Space & Energy etablert i 2009 av flere aktører fra industri, kompetanse- og forskningsmiljøer, for å fremme gjensidig samarbeid mellom energi- og romsektoren. Nettverket har fokus på åpen innovasjon, kompetanseutveksling, teknologioverføring og gode møtearenaer for å synliggjøre felles teknologiutfordringer, eksempelvis innen ekstreme operasjonsforhold, fjernstyring, automatisering, materialvalg, sikkerhetskultur og prosjektstyring.