12 Virkemidler for å understøtte prioriteringer

For å bidra til ønsket prioritering må de foreslåtte prinsippene for prioritering reflekteres i relevante virkemidler på ulike nivåer. På klinisk nivå er bl.a. prioriteringsforskriften og ulike former for faglige beslutningsstøtteverktøy sentrale virkemidler. På gruppenivå er de sentrale virkemidlene bl.a. knyttet til innretningen av beslutningssystemene i Statens legemiddelverk og i de regionale helseforetakene. På administrativt nivå er bl.a. veiledere for helseøkonomiske analyser, utdanningstiltak og veiledere for utviklingsplaner i spesialisthelsetjenesten relevante virkemidler. På politisk nivå handler det først og fremst om å etterstrebe at beslutningsgrunnlaget inneholder vurderinger og analyser som er basert på prinsippene for prioritering.

I dette kapittelet skisseres aktuelle endringer og utviklingsprosesser basert på forslagene til prinsipper for prioritering i denne meldingen. Departementet vil følge opp dette arbeidet i lys av Stortingets behandling av meldingen. Behovet for justeringer i virkemidler knyttet til hhv. legemidler og egenfinansiering av helsehjelp er behandlet særskilt i hhv. kap. 11 og kap. 13.

12.1 Klinisk nivå

Beslutningene på klinisk nivå handler bl.a. om hvorvidt det skal gis helsehjelp, hvilken type helsehjelp pasienten bør få eller hvor lenge pasienten kan vente før det gis behandling. Med unntak av ved vurdering av rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten er det i det kliniske arbeidet få strukturerte beslutningssystemer for prioritering, og det er som regel den enkelte kliniker som fatter beslutninger basert på medisinskfaglig skjønn. Det finnes imidlertid ulike verktøy for beslutningsstøtte for helsepersonell og pasienter for å understøtte prioriteringsbeslutninger, bl.a. nasjonale faglige retningslinjer og veiledere og verktøy for samvalg, jf. kap. 5.

Det er usikkert i hvilken grad innretningen av disse beslutningsstøtteverktøyene og prosessene knyttet til utarbeidelse av dem er utformet i tråd med prinsippene for prioritering. Departementet vil i etterkant av Stortingets behandling av denne meldingen be Helsedirektoratet og øvrige etater om at disse verktøyene for beslutningstøtte framover utvikles i tråd med prinsippene for prioritering. Nedenfor skisseres aktuelt utviklingsarbeid for de ulike verktøyene på klinisk nivå.

12.1.1 Pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften

Prinsipper for prioritering må gjenspeiles i relevant regelverk, herunder pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Forslagene til prinsipper for prioritering i denne meldingen medfører etter departementets vurdering ikke behov for større materielle endringer i dette regelverket. Det vil imidlertid i lys av forslagene til prinsipper for prioritering i denne meldingen være behov for mindre tilpasninger i begrepsbruken i prioriteringsforskriften.

Magnussengruppen drøftet hvordan alvorlighet kan bringes inn i prioriteringsvurderingene til spesialisthelsetjenesten på en tydeligere måte. Arbeidsgruppens primære tilrådning var å ta inn alvorlighet i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b slik at alvorlighet får betydning for hvem som skal gis rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste. Et slikt forslag vil innebære en reversering av lovendringene fra 2013, som trådte i kraft 1. november 2015, jf. nærmere omtale av disse endringene i kap. 4.

Departementet fremmet forslaget om å oppheve skillet mellom rettighets- og behovspasienter i spesialisthelsetjenesten i 2012. Departementet påpekte at skillet mellom rettighets- og behovspasienter ikke vil bidra til god prioritering og likeverdig behandling. Det samme gjelder i dag. Det å sette pasienter i to ulike kategorier, gir ikke automatisk god prioritering og gode pasientforløp. Det er viktig at alle pasienter får de samme rettighetene og at hensynet til likeverdig tilgang og likebehandling blir ivaretatt. Et bredt flertall av høringsinstansene var enig i at dette skillet var vanskelig både i juridisk og medisinsk forstand. Departementet vil i lys av dette ikke følge opp den primære tilrådningen fra Magnussengruppen om å reversere lovendringene i pasient- og brukerrettighetsloven som trådte i kraft 1. november 2015.

Som et alternativ foreslo Magnussengruppen å beholde lovreguleringen, men at alvorlighet tydeliggjøres i prioriteringsforskriften. Departementet vil som nevnt gå igjennom relevant regelverk i etterkant av Stortingets behandling av denne meldingen. I dette arbeidet er det naturlig å se hen til dette forslaget fra arbeidsgruppens rapporten.

12.1.2 Prioriteringsveilederne og henvisningsveilederen

Helsedirektoratet har i samarbeid med aktører i helsetjenesten og pasientorganisasjoner utarbeidet prioriteringsveiledere for tildeling av rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften er det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten. I prioriteringsveilederne begrunnes konkrete, faglige anbefalinger for tildeling av rett direkte ut fra gjeldende prinsipper for prioritering. Det vises til kap. 4.2 og 5.5.1 der prioriteringsveilederne er omtalt nærmere. I tillegg har Helsedirektoratet utarbeidet en henvisningsveileder som skal bidra til at henvisninger til spesialisthelsetjenesten inneholder opplysninger som er nødvendige for å vurdere om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og fastsettelse av frist.

I lys av Stortingets behandling av denne meldingen kan det være behov for å revidere prioriteringsveilederne og henvisningsveilederen slik at disse verktøyene er i samsvar med reviderte prinsipper for prioritering.

12.1.3 Nasjonale faglige retningslinjer

De nasjonale faglige retningslinjene inneholder systematisk utviklede, faglig anbefalinger som etablerer en nasjonal standard for utredning, behandling og oppfølging av pasientgrupper, brukergrupper eller diagnosegrupper, jf. nærmere beskrivelse i kap. 5.5.1. Prosessen for utvikling av retningslinjer følger internasjonalt anerkjente metoder og bygger i prinsippet på systematiske kunnskapsoppsummeringer, gradering av kvaliteten på kunnskapsgrunnlaget, systematisk utarbeidelse av anbefalinger, brukermedvirkning, bred faglig representasjon og bredt gjennomførte høringer. Nasjonale faglig retningslinjer er sentrale, normative virkemidler som Helsedirektoratet har til disposisjon for å bidra til og etablere en kunnskapsbasert praksis.

Norheimutvalget skrev følgende om faglige retningslinjer og veiledere som verktøy for prioritering (NOU 2014: 12, s. 67):

«Det er kun noen få retningslinjer, for eksempel retningslinjen om primærforebyggingen av hjertekarsykdommer som tydelig og direkte begrunner valg med henvisning til kostnadseffektivitet. Det har heller ikke internasjonalt vært vanlig å legge eksplisitt vekt på kostnader ved utforming av retningslinjer, men her skjer det en endring i enkelte land, for eksempel England. Etter utvalgets vurdering har ikke det store potensialet for prioritering med støtte i faglige retningslinjer, både for fastleger og leger i spesialisthelsetjenesten, vært tilstrekkelig erkjent og utnyttet.»

Utvalget drøftet videre hvordan deres tre foreslåtte kriterier for prioritering i helsetjenesten kunne iverksettes gjennom nasjonale, faglige retningslinjer. Utvalget skrev (NOU 2014: 12, s. 172–173):

«Nasjonale, faglige retningslinjer og veiledere er, slik utvalget ser det, sentrale normative virkemidler for å bidra til kunnskapsbasert prioritering. (…) Ved utarbeidelse av en nasjonal, faglig retningslinje bør det etterspørres informasjon relatert til de tre anbefalte prioriteringskriteriene, helsegevinst, ressursbruk og helsetap, både på kort og lang sikt. I tillegg kan informasjon om eventuelle velferdsgevinster og kostnader som påløper utenfor helsetjenesten vurderes. I enkelte retningslinjer kan det også være aktuelt å vurdere informasjon om sosial ulikhet. Denne informasjonen må deretter vurderes samlet (…). Den sammenveide prioriteringsinformasjonen vil danne grunnlag for konkrete anbefalinger om hva klinikeren skal gjøre i ulike situasjoner. (…) Anbefalinger om hvilke pasienter som skal ha hvilke typer helsehjelp, skal begrunnes åpent, med henvisning til de tre hovedkriteriene. Anbefalingenes legitimitet kan styrkes ved at alle berørte parter blir invitert til å delta i arbeidet, og at det gjennomføres en bred høringsprosess før implementering. Helsepersonell bør også forholde seg aktivt til retningslinjer på sitt fagfelt.»

Departementet deler i stor grad Norheimutvalgets vurderinger. Riktige prioriteringer krever god beslutningsstøtte. Faglige retningslinjer bør etter departementets vurdering, og i tråd med Norheimutvalgets anbefaling, utformes i tråd med prinsippene for prioritering foreslått i denne meldingen.

Norheimutvalget drøftet videre prioritering av hvilke retningslinjer som skal utvikles. Helsedirektoratet og tilsvarende fagmyndigheter i andre land har definert egne kriterier for å peke ut fagområder med behov for normerende, nasjonale retningslinjer. I Norge er prioriterte fagområder for retningslinjeutvikling områder der man ønsker å hindre uheldig variasjon i tjenesten, sikre god kvalitet, sikre riktige prioriteringer, løse samhandlingsutfordringer og sikre helhetlige pasientforløp. Utvalget skrev følgende om prioritering av retningslinjer som bør utvikles (NOU 2014: 12, s. 174 og 175):

«Utvalget mener vi kan lære av erfaringer fra andre land, og at kriteriene bør revideres i lys av de overordnede kriteriene (…). Valg av hvilke kliniske retningslinjer som skal utvikles, bør være basert på gjennomtenkte kriterier. Det er etter utvalgets mening særlig grunn til å utvikle retningslinjer knyttet til:

• Tiltak med stor potensiell helsegevinst

• Tiltak med svakt dokumentert helsegevinst

• Ressurskrevende tiltak

• Tilstander eller risikofaktorer med stor sykdomsbyrde

• Områder med stor praksisvariasjon

Videre bør utvikling av nasjonale, faglige retningslinjer koordineres mot Helsedirektoratets samlede virkemiddelapparat, for eksempel prioriteringsveiledere, arbeidet med kvalitetsindikatorer og helseregistre, tilskuddsordninger og nasjonalt system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten.»

Departementet vil i etterkant av Stortingets behandling av denne meldingen be Helsedirektoratet om framover å innrette nasjonale faglige retningslinjer i tråd med prinsippene for prioritering som foreslås i denne meldingen. Det bør i utarbeidelsen av den enkelte faglige retningslinje så langt som mulig gjøres eksplisitte vurderinger av nytte, ressursbruk og alvorlighet som grunnlag for formulering av anbefalte tiltak. Det er en ressurskrevende oppgave å utarbeide nasjonale faglige retningslinjer, og det er viktig å anvende disse ressursene slik at de gir størst mulig måloppnåelse. Med utgangspunkt i sitt lovpålagte mandat som normerende myndighet gjennomfører Helsedirektoratet for tiden et utviklingsarbeid knyttet til hvilke normerende produkter som skal utarbeides, strukturering av ulike normerende produkter og prosessene knyttet til dette. Som ledd i utviklingsarbeidet, vil direktoratet gjøre faglige retningslinjer og andre normerende dokumenter mer tilgjengelige digitalt og som en mer integrert del av digitale beslutningsstøtteverktøy for helse- og omsorgstjenesten. Departementet vil be Helsedirektoratet vurdere hvordan innretningen av dette utviklingsarbeidet påvirkes av prinsippene for prioritering foreslått i denne meldingen.

Alle nye retningslinjer fra Helsedirektoratet utvikles i nytt digitalt format som gjør det mulig å integrere disse i elektronisk pasientjournal. Departementet vil understreke betydningen av dette utviklingsarbeidet som i større grad enn i dag vil sikre at klinikeren får beslutningsstøtte underveis i pasientkontakten. Integrering av retningslinjer med det elektroniske journalsystemet vil også føre til at implementeringen av retningslinjene bedres.

12.1.4 Kliniske etikk-komiteer

Kliniske etikk-komiteer (KEK) er tverrfaglig sammensatte komiteer med klinisk kompetanse og kompetanse i etikk. KEK skal være et hjelpemiddel i møte med vanskelige etiske utfordringer i klinikken, bl.a. gjennom å bidra til systematiske drøftinger, ved å fremme tverrfaglighet og sikre at pasientenes og pårørendes perspektiv blir tilstrekkelig belyst og vektlagt, jf. nærmere beskrivelse i kap. 5.5.1.

KEK skal i tråd med sitt mandat bl.a. bidra til økt etisk bevissthet og kompetanse om verdispørsmål knyttet til pasientbehandling, økt forståelse av forholdet mellom klinisk-etiske problemstillinger og spørsmål knyttet til ressursbruk og prioriteringer i helseforetakene, stimulere til systematisk etisk refleksjon og bidra til at pasienter og pårørende blir godt ivaretatt i møte med spesialisthelsetjenesten. KEK bør bidra til at prioriteringsdilemmaer som oppleves i kliniske situasjoner, blir identifisert og løftet til åpen debatt – i helseforetaket eller på nasjonalt nivå, slik det er vist eksempler på i kap. 5 at KEK gjør i dag. Departementets vurdering er at forslag til prinsipper for prioritering i denne meldingen ikke endrer KEK sin rolle.

12.2 Gruppenivå

12.2.1 Revisjon av prinsipper for prioritering

På gruppenivå er prinsippene for prioritering utgangspunktet for gjennomføring av metodevurderinger. Disse analysene er en sentral del av beslutningsgrunnlaget for hhv. Statens legemiddelverk og Beslutningsforum i de regionale helseforetakene. I lys av Stortingets behandling av denne meldingen vil det være nødvendig å revidere prinsippene og systemene for utarbeidelse og anvendelse av disse. Departementet vil i tillegg pålegge Statens legemiddelverk og de regionale helseforetakene om å samarbeide nært om praktisering og tolkning av prinsippene for prioritering.

Tilpasning av regelverk og beslutningssystemer for legemidler som følge av forslagene i denne meldingen er omtalt i kap. 11. Etter Stortingets behandling av denne meldingen vil departementet utarbeide et høringsnotat med relevante endringer i regelverket for legemidler finansiert over folketrygden. Departementet vil gjennom sin eierstyring påse at de regionale helseforetakene endrer prinsippene som ligger til grunn for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten i tråd med forslagene til prinsipper for prioritering i denne meldingen.

12.2.2 Veiledere og retningslinjer for helseøkonomi og metodevurderinger

For å sikre at beslutninger fattes på bakgrunn av samme prinsipper for prioritering i helsetjenesten er det viktig at beslutningstakere og analytikere etterlever et sett med felles retningslinjer for metodevurdering. Departementet vil igangsette et arbeid med revidering av aktuelle sektorspesifikke veiledere og retningslinjer i lys av Stortingets behandling av denne meldingen. Dette gjelder bl.a. Helsedirektoratets veileder for økonomisk evaluering av helsetiltak, Statens legemiddelverks retningslinjer for legemiddeløkonomiske analyser og Folkehelseinstituttets skjema for mini-metodevurdering. Disse veilederne skal bygge på de samme prinsippene for prioritering.

12.2.3 Videreutvikling av systemet for innføring av nye metoder

Systemet for innføring av nye metoder i sykehus omfatter i utgangspunktet alle tiltak som benyttes i forebygging, utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering av pasienter. Av 36 nye metoder som Beslutningsforum har tatt stilling til innen 1. mars 2016, er det kun tre som ikke er legemiddelbehandling. Et sentralt mål for systemet er at beslutninger om innføring av nye metoder i sykehus baseres på vurderinger av prinsippene for prioritering. En rekke tiltak er igangsatt for å bidra til videreutvikling av systemet:

• Metodevarsling. En metodevarslingsfunksjon er bygget opp ved Folkehelseinstituttet i samarbeid med Statens legemiddelverk, Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene. Hensikten er å fremskaffe informasjon om nytt medisinsk utstyr, prosedyrer og legemidler på et tidlig tidspunkt for å sikre godt planlagte og kvalifiserte prioriteringsprosesser for innføring av nye metoder i helsetjenesten. Funksjonen vil også kunne understøtte forberedelse av innkjøpsprosesser.

• Mer helhetlig praksis knyttet til håndtering av medisinsk utstyr: Tydeliggjøring av hvilket medisinsk utstyr som er aktuelt for metodevurdering og på hvilket nivå metodevurderingen skal gjennomføres: gjennom såkalt mini-metodevurdering der beslutninger fattes på helseforetaksnivå, eller metodevurderinger på nasjonalt nivå der beslutningene tas av Beslutningsforum.

• Oppdatering av skjema for mini-metodevurdering: Folkehelseinstituttet, i samarbeid med Statens legemiddelverk, Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene, videreutvikler skjema og veileder for mini-metodevurderinger i samarbeid med klinikere, bibliotekarer, controllere/økonomer og beslutningstakere i sykehus. Dette legger til rette for økt bruk av mini-metodevurderinger og at nye metoder som innføres lokalt i sykehus blir vurdert etter prinsippene for prioritering.

• Spesialisert anskaffelses- og forhandlingskompetanse: En integrert del av prosessen fram mot beslutning i Beslutningsforum vil ofte være gjennomføring av prisforhandlinger med leverandører av de aktuelle metodene som vurderes. Dette er nødvendig for å klargjøre hvilket anslag på kostnadene Beslutningsforum skal legge til grunn for sine beslutninger. Kompleksiteten i både produktene og markedssituasjonen krever spesialisert innkjøps- og forhandlingskompetanse. Etableringen av det nye nasjonale innkjøpsforetaket Sykehusinnkjøp HF legger til rette for økt spesialisering, etablering av beste praksis og utvikling av standardiserte prosesser, og vil understøtte arbeidet til Beslutningsforum.

• Koordinering med anskaffelsesprosesser: Sykehusene kjøper inn medisinsk utstyr og annen teknologi ved bruk av lokale eller nasjonale anbud. Inngåtte kontrakter med leverandører av utstyr og teknologi vil legge føringer på hvilken type behandling sykehusene kan tilby i kontraktsperioden. Tettere samordning av anskaffelsesprosessene i Sykehusinnkjøp HF og prosessene i systemet for innføring av nye metoder kan legge til rette at anskaffelser av og retningslinjer for bruk av nye metoder i større grad blir sett i sammenheng med prinsippene for prioritering. Det er et betydelig potensiale i å utvikle en god samordning av prosessene, helt fra metodevarslingsnivå og fram til beslutninger blir fattet, med virksomheten som bygges opp i Sykehusinnkjøp HF. Dette vil være viktig for å understøtte rask og systematisk inn- og utfasing av metoder i spesialisthelsetjenesten.

• Internasjonalt samarbeid: EU-kommisjonen planlegger et omfattende prosjekt omtalt som Joint Action 3 innenfor metodevurderinger blant medlemslandene der Norge vil delta aktivt. Et viktig mål med arbeidet er at medlemslandene kan bruke felles metodevurderinger for nye metoder i de nasjonale prosessene for innføring.

Departementet vil gjennom eier- og etatsstyringen følge opp dette utviklingsarbeidet.

12.2.4 Om ev. rettslig regulering av systemet for nye metoder

Magnussengruppen mente at systemet for innføring av nye metoder bør reguleres rettslig. Arbeidsgruppen viste til at prinsippene for vurdering av legemidler på folketrygden er regulert i lov og forskrift, mens organiseringen av prinsipper for beslutninger i Beslutningsforum er fastsatt gjennom eierstyring fra Helse- og omsorgsdepartementet og styrevedtak i de regionale helseforetakene. Arbeidsgruppen skrev (Magnussen 2015, s. 63):

«Arbeidsgruppens vurdering er derfor at dagens ordning med Beslutningsforum på en hensiktsmessig måte bidrar til å sikre likebehandling. Ordningen er imidlertid sprunget ut fra og knyttet opp mot eksisterende helseforetaksmodell. Arbeidsgruppen ser derfor et behov for å regulere den ordningen som, de facto, eksisterer i dag slik at den også vil gjelde under andre modeller for organisering og styring av spesialisthelsetjenesten, og at oppnevning av et slikt statlig avgjøringsorgan legges til departementet. Dette kan sikre en likebehandling av pasienter på gruppenivå, på tvers av nivåer og institusjoner, og uavhengig av øvrig organisering av spesialisthelsetjenesten. (…)

Når det gjelder beslutninger om bruk nye metoder i spesialisthelsetjenesten, er det som nevnt allerede etablert et nasjonalt system for innføring av nye metoder og et beslutningsforum. Som en ytterligere styrking av dette, samt for å sikre en nasjonal enhetlig prioriteringspraksis som er uavhengig av organisasjonsmodeller i spesialisthelsetjenesten foreslår arbeidsgruppen, som nevnt over, en ny bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven som pålegger departementet å oppnevne et organ som skal vurdere innføring av legemidler og metoder i spesialisthelsetjenesten. Dette kan være de samme personene som i dag sitter i beslutningsforum, men dette står det fritt til departementet å vurdere i det fremtidige arbeidet. Arbeidsgruppen er likevel av den oppfatning at aktørene som har finansieringsansvar også bør sitte i organet.»

Flere av høringsinstansene støttet Magnussengruppens forslag. Departementet deler arbeidsgruppens vurdering av at funksjonen som Beslutningsforum i dag ivaretar bør videreføres også ved en ev. alternativ innretning av styringsmodellen for spesialisthelsetjenesten. En ev. vurdering av den konkrete organiseringen og ev. regulering av denne funksjonen bør imidlertid foretas etter at utvalget som skal utrede hvordan det statlige eierskapet til spesialisthelsetjenesten kan organiseres (Kvinnslandutvalget, oppnevnt 2. oktober 2015), har levert sin innstilling. Departementet vil imidlertid understreke betydningen av at ansvaret for å treffe beslutninger om hvilke spesialisthelsetjenester som skal tilbys, følger ansvaret for å vurdere ressursbruken innenfor et helhetlig finansieringsansvar. Innenfor rammen av forsvarlighetskravet, de økonomiske og juridiske rammer som Stortinget fastsetter og styringsdokumentene fra Helse- og omsorgsdepartementet, er ansvaret for å bestemme hvilke behandlinger som skal tilbys befolkningen i spesialisthelsetjenesten i dag en integrert del av de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. En sentral målsetting for helseforetaksreformen i 2002 var nettopp at sørge-for-ansvaret og det økonomiske ansvaret ble samlet tydelig ett sted. Denne målsettingen bør etter departementets vurdering ligge fast.

Prinsippene som ligger til grunn for beslutninger i Statens legemiddelverk om forhåndsgodkjent refusjon fra folketrygden er fastsatt i forskrift, mens prinsippene som ligger til grunn for beslutninger i Beslutningsforum er fastsatt i likelydende styresaker i de fire regionale helseforetakene. Et argument for at Helse- og omsorgsdepartementet bør fastsette disse prinsippene i forskrift kan være at det vil sikre mer forutsigbarhet. Departementet vil samtidig vise til Magnussengruppens egen påpekning (Magnussen 2015, s. 63):

«For spesialisthelsetjenesten er heller ikke staten avhengig av å rettslig regulere slike kriterier, siden den kan utøve eierstyring overfor de regionale helseforetakene.»

Departementet vil i etterkant av Stortingets behandling av denne meldingen gjennom sin eierstyring påse at de regionale helseforetakene endrer prinsippene som ligger til grunn for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten i tråd med forslagene i denne meldingen. Departementet vil vurdere om det på et senere tidspunkt kan være aktuelt å utrede nærmere om disse prinsippene bør reguleres rettslig. Dette krever imidlertid en nærmere utredning samt etablering av en ev. lovhjemmel. Etter departementets vurdering bør et slik utredningsarbeid uansett avvente avklaring av organisering av det statlige eierskapet til spesialisthelsetjenesten. Departementet understreker samtidig at systemet fremdeles har behov for videreutvikling, bl.a. knyttet til saksbehandlingsrutiner, målet om raskere saksbehandlingsprosesser og samhandling med relevante etater, dvs. Statens legemiddelverk, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, og produsenter av nye metoder. Det vil slik sett være hensiktsmessig å utrede ev. rettslig regulering av prinsippene som ligger til grunn for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten først på et senere tidspunkt.

12.3 Administrativt nivå

Ledere og styrer på ulike nivåer i helsetjenesten og den sentrale helseforvaltningen fatter beslutninger som har prioriteringskonsekvenser. Beslutningene kan bl.a. omfatte løpende drift, fordeling av budsjettrammer, dimensjonering av utdanning og investeringer som direkte eller indirekte kan påvirke tilbudet til ulike pasientgrupper. Det er ingen rettslige eller styringsmessige føringer som pålegger det administrative nivået i helse-tjenesten og den sentrale helseforvaltningen å legge prinsippene for prioritering til grunn for disse beslutningene. Det betyr imidlertid ikke at vurderinger av prioriteringskonsekvenser ikke inngår som grunnlag for beslutninger på administrativt nivå, men at det trolig er varierende systematikk knyttet til dette.

Etter departements vurdering er det ønskelig at vurderinger av prioriteringskonsekvenser ut fra prinsippene for prioritering i større grad enn i dag inngår i beslutningsgrunnlaget på administrativt nivå. Det kan fordre tydeligere beslutningsstøtteverktøy i form av veiledere og retningslinjer. I tillegg kan det være hensiktsmessig med en mer eksplisitt vurdering av hvilke føringer prinsippene for prioritering ev. har for innretningen av sentral infrastruktur for helsetjenesten, herunder finansieringsordningene, systemet for innkjøp av utstyr og legemidler og systemet for utdanning og kompetanseutvikling. Innretningen av denne infrastrukturen vil ha stor betydning for fordeling av ressurser mellom pasientgrupper.

12.3.1 Bruke metodevurderinger i administrative beslutninger

Metodevurderinger og kunnskapsoppsummeringer har over flere år vært viktige verktøy for vurdering av innføring av metoder. Disse verktøyene har imidlertid vært mindre brukt for å understøtte kapasitetsbeslutninger som organisering av tjenester og avdelinger. Verdien av å bruke slike analyser i kapasitetsbeslutninger er belyst i en systematisk Cochrane-oversikt av Ellis og medarbeidere fra 2011.1 De finner god dokumentasjon for at bred geriatrisk vurdering gir redusert dødelighet og redusert behov for sykehjem hos eldre og skrøpelige pasienter som blir akuttinnlagt på sykehus. Oversikten fant ikke effekt av tilsyn av geriater ved andre poster; det er den tverrfaglige tilnærmingen i egne geriatriske sengeposter som virker. Den samme positive gevinsten har vært vist ved organiserte slagposter. Nytten av tiltaket er god – og godt dokumentert. Tiltaket vil antakelig ikke medføre betydelig økt ressursbruk; det er omorganiseringer som trengs. Situasjonen for dem det gjelder er alvorlig. Uten tiltaket vil prognosetapet være av stor betydning. De tre kriteriene kan på denne måten benyttes som utgangspunkt for en bred budsjettvurdering av om et tiltak bør ha økt prioritet.

Et viktig virkemiddel for økt kunnskap om organisering av tjenestene, er helsetjenesteforskning. Helse- og omsorgsdepartementet finansierer helsetjenesteforskning gjennom programmet HelseVel i Norges forskningsråd. I tillegg inngår tjenesteforskning i de regionale helseforetakenes ansvar for forskning.

Kunnskapssenteret i Folkehelseinstituttet skal bistå beslutningstakere på alle nivåer med oppsummert forskning om effekten av ulike tiltak i tjenesten, herunder organisatoriske tiltak. Viktige bestillere er Helsedirektoratet, helseforetakene, de kommunale helse- og omsorgstjenestene og profesjons- og pasientforeninger.

12.3.2 Veileder for utviklingsplaner i spesialisthelsetjenesten

I Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019) ble det lagt til grunn at spesialisthelsetjenesten skal gjennomføre den nasjonale helsepolitikken i tråd med de føringene som gis i Nasjonal helse- og sykehusplan. Stortinget sluttet seg til regjeringens forslag om at de regionale helseforetakene og helseforetakene skal revidere sine planer i tråd med føringene som følger av Stortingets behandling av planen.

For å understøtte at endringer i virksomheten er i tråd med nasjonale føringer, utarbeides det en egen veileder for helseforetakenes arbeid med utviklingsplaner og en ordning for ekstern kvalitetssikring av utviklingsplanene. Planene skal innarbeide nasjonale krav og føringer fra Helsedirektoratet og andre myndighetsorganer. Det ble også varslet i planen at regjeringen vil stille tydeligere krav til helseforetakene om å drive strategisk personell- og kompetanseplanlegging og synliggjøre utdanningsvirksomheten i sykehusene som grunnlag for myndighetenes samarbeid om dimensjonering, innhold og kvalitet i helsefagutdanningene. Vesentlige endringer og tiltak som ønskes gjennomført i et helseforetak, skal være forankret i en utviklingsplan og i regionenes overordnede planer.

Innretningen av regionale og lokale utviklingsplaner har stor betydning for utviklingen av tilbudet til ulike pasientgrupper over tid. Slike planer vil bl.a. sette rammen for dimensjonering av utdanning og kompetanse, investeringsbeslutninger, innretning av forskningsvirksomheten og funksjonsfordeling mellom sykehus. I motsetning til beslutninger om innføring av nye metoder, som i hovedsak skal tas innenfor det nasjonale systemet for innføring av nye metoder og er basert på åpne prinsipper for prioritering, er det begrenset i hvilken grad slike utviklingsplaner fram til i dag har inneholdt systematiske vurderinger av fremtidig ressursfordeling basert på prinsipper for prioritering. Det kan medføre innslag av vilkårlighet, både på tvers av pasientgrupper og mellom ulike deler av landet, i gjennomføringen av viktige prioriteringsbeslutninger. For eksempel kan uformelle mekanismer knyttet til ulike fags status, jf. beskrivelse i kap. 2, føre til en utilsiktet dreining av ressursbruken mot fag med høy status på bekostning av fag med lavere status. De regionale helseforetakene og helseforetakene bør etter departementets vurdering gjennom sine regionale utviklingsplaner motvirke slike utilsiktede effekter. Det krever imidlertid en mer systematisk vurdering av utviklingsplanene basert på prinsippene for prioritering.

Departementet vil i etterkant av Stortingets behandling av denne meldingen be de regionale helseforetakene utrede hvordan prinsippene for prioritering kan vektlegges i utformingen av regionale og lokale utviklingsplaner.

12.3.3 Kompetanse og utdanning

Norheimutvalget drøftet betydningen av kompetanse og utdanning for prioritering og fremmet følgende anbefaling (NOU 2014: 12, s. 171):

«For helsepersonell og andre beslutningstakere i helsetjenesten er godt kjennskap til prioriteringskriteriene, prioriteringsprosesser og god opplæring i praktisk prioriteringsarbeid, svært viktig for å kunne ta gode beslutninger.

Utvalget mener at opplæringen knyttet til prioritering i helsetjenesten i dag er begrenset og fragmentert. På denne bakgrunn anbefaler utvalget at prioritering må være en del av pensum for helserelaterte utdanninger på alle nivåer. Studenter og helsefagarbeidere bør møte prioritering som tema flere ganger gjennom sitt utdanningsløp, både i grunn-, videre- og etterutdanning. Utvalget er også opptatt av at utdanningen innenfor etikk, kunnskapshåndtering og helseøkonomisk evaluering vies større plass enn i dag.

Prioritering må være en sentral del av den nasjonale ledelsesplattformen og av de mange ulike lederopplæringene som tilbys.

Det er også viktig å styrke opplæringen i systematisk prioriteringstenkning av brukerrepresentanter som skal delta i ulike styrer, råd og utvalg. Denne opplæringen bør foregå som et samarbeid mellom utvalgte akademiske institusjoner og pasient- og brukerorganisasjoner.»

Flere høringsinstanser kommenterte utvalgets forslag. Av høringsinstansene som kommenterte forslagene var det støtte for flere av forslagene. Oslo universitetssykehus HF skrev følgende i sitt høringsinnspill:

«Praktisk implementering på individbasis vil nok være vanskeligere enn på gruppenivå, for eksempel når Beslutningsforum skal vurdere om nye metoder skal innføres i spesialisthelsetjenesten. Det er derfor svært viktig at det gis god opplæring og at praktisk prioritering i klinisk virksomhet følges opp og diskuteres jevnlig i de kliniske miljøene. Forståelse og implementering ute i helsetjenesten er avgjørende.»

Akershus universitetssykehus HF skrev videre i sitt høringsinnspill:

«Utvalgets forslag til prioritering som pensum for helserelaterte og ledelsesutdanninger, samt brukerrepresentanter støttes.»

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) skrev følgende:

«Utvalget har ikke vurdert behovet for styring av spesialistutdanningene, som også er en viktig del av prioriteringen – å styre utdanningene mot de områdene der det er størst behov. Det er åpenbart behov for opplæring i prioritering både av helsepersonell og brukere. FFO er enig med utvalget i at dette må være sentralt dersom prioriteringer skal gjøres både på overordnet og på klinisk nivå.»

Senter for medisinsk etikk (SME) ved Universitetet i Oslo skrev videre:

«Likeledes støtter SME forslaget om å styrke opplæringen knyttet til prioritering i helsetjenesten, herunder utdanning i etikk, kunnskapshåndtering og helseøkonomisk evaluering. SME er enig i at dette ikke bare er viktig i grunn-, videre- og etterutdanningen for helsepersonell, men også i utdanningen av ledere i helsetjenesten og av brukerrepresentanter som skal delta i ulike styrer, råd og utvalg.»

Etter departementets vurdering vil prinsippene for prioritering berøre utdanning og kompetanse på tre sentrale områder. For det første kan vurderinger av behovet for kompetanseutvikling basert på prinsippene for prioritering gi andre implikasjoner for dimensjonering og innretning av utdanningsvirksomheten enn det som blir resultatet av summen av desentraliserte beslutninger i de enkelte sykehus og utdanningsinstitusjoner. For å bidra til samsvar mellom tilgang på legespesialister og framtidige behov for ulike behandlingstilbud, utvikler de regionale helseforetakene en nasjonal bemanningsmodell som grunnlag for å beregne behovet for utdanningskapasitet. Vurderinger av fremtidig behov for kompetanse bør imidlertid ikke kun styres av mekaniske framskrivninger, men også vurderes i lys av prinsippene for prioritering. For det andre er det ønskelig at selve innholdet i utdanningene reflekterer prinsippene for prioritering. Det er for eksempel uheldig dersom leger etter endt spesialisering opplever det som fremmed å foreta systematiske vurderinger av nytte, ressursbruk og alvorlighet. I utdanningen av legespesialister, jf. Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019), legges det i ny ordning opp til at spesialistene bl.a. skal ha kunnskap om helsesystemet, lovgivning, etikk og kvalitet, noe som vil understøtte legenes evne til å ta beslutninger i tråd med prinsippene for prioritering i den daglige virksomheten i tjenestene. For det tredje er det etter departementets vurdering viktig at ledere på ulike nivåer har en klar forståelse av sitt ansvar for å innrette virksomheten i tråd med prinsippene for prioritering. Det er derfor viktig at lederopplæringene som tilbys i ulike deler av tjenesten innrettes i tråd med dette.

12.3.4 Finansieringsordningene

Et sentralt virkemiddel for gjennomføring av helse- og omsorgspolitikken er finansieringsordningene for helse- og omsorgstjenesten. Kommunene finansierer i hovedsak den kommunale helse- og omsorgstjenesten ved inntekter gjennom inntektsfordelingssystemet. Behandling hos fastleger, fysioterapeuter og jordmødre finansieres både av kommunen, folketrygden og av pasientens egenandel. Viktige legemidler og medisinsk forbruksmateriell finansieres av folketrygden og av pasientenes egenandeler. Spesialisthelsetjenesten er finansiert dels gjennom en basisbevilgning og dels gjennom ulike aktivitetsbaserte finansieringsordninger. Finansieringsordningene sitt viktigste formål er å understøtte sørge for-ansvaret til de regionale helseforetakene og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Den aktivitetsbasert finansieringen, særlig i spesialisthelsetjenesten, legger i tillegg til rette for at aktiviteten blir gjennomført på en kostnadseffektiv måte.

Finansieringsordningene er etter departementets vurdering lite egnet som et virkemiddel for å styre prioriteringer. I innsatsstyrt finansiering reflekterer den aktivitetsbaserte inntekten for et gitt tiltak de gjennomsnittlige kostnadene knyttet til å utføre tiltaket eller sammenliknbare tiltak. Det gir stimulans til effektiv drift, uten å gi større vridninger i prioritering. En systematisk bruk av finansieringsordningene i prioriteringsøyemed kunne for eksempel tilsi at den aktivitetsbaserte inntekten for et tiltak ble fastsatt vesentlig høyere enn de gjennomsnittlige kostnadene for tiltaket, begrunnet med at dette tiltaket ga høy nytte målt i forhold til kostnadene, eller at det var et tiltak rettet mot en spesielt alvorlig tilstand. Et slikt tiltak ville imidlertid allerede ha høy prioritet gjennom bruk av prioriteringskriteriene, både på klinisk nivå og på gruppenivå. En slik systematisk innretning av finansieringssystemet ville øke risikoen for overbehandling og kunne vri ressursbruken i større grad enn det bruk av prioriteringskriteriene skulle tilsi. Den ekstra nytten for de som mottok denne behandlingen ville i så fall være mindre enn tapet av helse for de pasientene som alternativt kunne nytt godt av disse ressursene.

I tillegg ville en slik innretning av finansieringssystemet innebære at den aktivitetsbaserte inntekten for enkelte andre tiltak må være vesentlig lavere enn de gjennomsnittlige kostnadene for disse tiltakene, gitt at de samlede endringene skal gjennomføres som en kostnadsnøytral omlegging. Det vil være en krevende oppgave for sentrale helsemyndigheter å identifisere hvilke aktiviteter som bør få høyere og/eller lavere finansiering enn i dag. Det vil også være svært vanskelig å forvalte et slikt system i tråd med den dynamiske utviklingen innenfor medisinfaget.

Dette betyr ikke at dagens finansieringsordninger er uten prioriteringskonsekvenser. Det er heller ikke mulig å etablere finansieringsordninger som virker helt nøytralt på prioritering. Utformingen av dagens aktivitetsbaserte finansieringsordninger representerer imidlertid etter departementets vurdering en rimelig balanse mellom målet om å understøtte kostnadseffektivitet og målet om prioriteringsnøytralitet. Forslagene til prinsipper for prioritering i denne meldingen medfører etter departementets vurdering ikke i seg selv behov for endringer i finansieringsordningene.

12.3.5 Helse- og kvalitetsregistre

Helse- og kvalitetsregistre er viktige virkemidler for på en systematisk måte å få oversikt over kvaliteten på og effekten av behandling for ulike sykdommer og kunnskap om befolkningens helsetilstand. Helse- og kvalitetsregistre gir derfor viktig kunnskap som kan ligge til grunn for beslutninger på overordnet nivå om prioritering av eksempelvis folkehelsetiltak basert på analyser av sykdomsbyrde i befolkningen, eller for å vurdere effekt og nytte av ulike behandlingstiltak i helsetjenesten gjennom forskning på data om resultater av behandling i kvalitetsregistre.

Medisinske kvalitetsregistre kan gi systematisert kunnskap om nytte av spesifikke behandlingstiltak for en pasientgruppe, ved at resultater og bivirkninger av ulike behandlingstiltak registreres på en systematisk måte på tvers av ulike behandlingsinstitusjoner. En høy dekningsgrad innenfor pasientpopulasjonen gir bedre data som grunnlag for analyser, forskning og kvalitetsforbedring. For særskilt små pasientgrupper vil nordisk og internasjonalt samarbeid om registerdata som viser effekt av ulike behandlingstiltak, inkludert effekt og bivirkninger av medikamentell behandling, være viktig. I kvalitetsregistre registreres også pasientens egen vurdering av nytte gjennom verktøy som rapporterer pasientrapporterte resultater (PROM), som sier noe om pasientens fysiske og psykiske helse, funksjonsnivå og livskvalitet. Denne type data gir også et godt grunnlag for kommunikasjon med pasienter om ulike behandlingsalternativer som ledd i samvalg. Utviklingen i persontilpasset medisin med generering av store mengder helsedata vil også være en viktig driver for etablering av nasjonale helseregistre med strukturerte data som grunnlag for forskning og behandling.

For dokumentasjon av effekt og bivirkninger knyttet til behandling med legemidler, antas det at det er et stort potensiale i utviklingen av elektroniske pasientkurver. Dette er skjema som brukes for dokumentasjon av ordinering og utdeling av legemidler, og for å få strukturert og oversiktlig nedtegnelse av vitale pasientdata (for eksempel blodtrykk, puls osv.). Annen behandling kan også dokumenters i en pasientkurve. På lang sikt vil utvikling av en strukturert elektronisk pasientjournal og andre teknologier gjøre det enklere med innhenting og kobling av data til analyser.

12.4 Politisk nivå

Storting, regjering og kommunestyrer tar beslutninger med store prioriteringskonsekvenser, bl.a. knyttet til fordeling av budsjettmidler og fastsettelse av regelverk. Politiske beslutninger om helse- og omsorgstjenesten vil i sin natur måtte baseres på en helhetlig avveining av mange ulike hensyn, for eksempel nærhet, trygghet og ideologiske betraktninger. Samtidig har politiske myndigheter et viktig ansvar for å fastsette prinsipper og systemer som helsepersonell og ledere i helsetjenesten skal basere sine prioriteringsbeslutninger på.

Stortinget er det eneste organet som kan og skal prioritere mellom helse- og omsorgstjenesten og andre samfunnsoppgaver på et nasjonalt nivå. Stortinget veier hvert eneste år bevilgninger til helse- og omsorgtjenesten opp mot bevilgninger til andre formål på statsbudsjettet, og fastsetter rammene for helseregionene og kommunene sine budsjetter. Innenfor de rammene som Stortinget har fastsatt, og de overordnede styringsmålene som departementet fastsetter for spesialisthelsetjenesten, er det i all hovedsak helseregionene og kommunene selv som bestemmer hvordan pasientbehandlingen skal dimensjoneres og innrettes. De må prioritere innenfor de rammene de får. Hvilke nye metoder som skal tas i bruk er først og fremst et faglig spørsmål. Det er de regionale helseforetakene, som har det helhetlige ansvaret for pasientbehandling, som bestemmer dette i spesialisthelsetjenesten. Men prinsippene som skal ligge til grunn for prioriteringene og de økonomiske rammene for disse, er det et politisk ansvar å fastsette.

Helsepersonell og ledere i helsetjenesten må hver dag treffe prioriteringsbeslutninger uansett hvor store bevilgningene er eller hvor mange ansatte det er i helsetjenesten. Uten felles prinsipper for prioritering vil målene om likeverdig tilgang og rettferdighet være vanskelig å nå. Innføring av systemet for vurdering av nye metoder i spesialisthelsetjenesten handlet nettopp om dette. I stedet for at enkeltpersoner i helsetjenesten hver for seg må treffe vanskelig beslutninger om bruk av nye metoder, treffes nå én felles beslutning basert på kjente prinsipper som sikrer likebehandling og konsistens.

Selv om beslutninger i politiske organ må fattes ut fra en helhetlig avveiing av mange ulike hensyn, er det likevel et mål at beslutningsgrunnlaget for å sikre effektiv og rettferdig fordeling er best mulig opplyst, jf. også utredningsinstruksens krav. Analyser av tiltak til politisk beslutning, bl.a. med utgangspunkt i prinsippene for prioritering, kan bidra til å belyse konsekvensene av beslutninger bedre, identifisere ev. målkonflikter og klargjøre hvilke andre hensyn som i så fall er utslagsgivende for beslutningen. Etter departementets vurdering er det ikke behov for særskilte tiltak for å ivareta dette. Utredningsinstruksens krav til god utredning vil uansett gjelde. I tillegg har Helsedirektoratet og Statens legemiddelverk veiledere for gjennomføring av helseøkonomiske analyser. Departementet vil imidlertid i beslutningsgrunnlag for regjering og Storting etterstrebe å tydeliggjøre konsekvensene av tiltak vurdert ut fra prinsippene for prioritering, der dette er relevant.

12.5 Nasjonalt råd for prioritering

Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenesten er en viktig arena for åpenhet om og debatt rundt prioritering, jf. omtale av dagens råd i kap. 5.9.

Norheimutvalget påpekte i sin innstilling viktigheten av at det også framover bør være et overordnet nasjonalt organ innenfor prioritering. Utvalget mente at Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering har vært en viktig aktør for å holde prioriteringsdiskusjonen levende i det offentlige rom gjennom å stadig ta opp nye og kompliserte saker og prinsipielle tema til diskusjon. Utvalget mente videre at den delen av rådets mandat som handler om kvalitet bør overtas av andre organer, og at rådets mandat skulle spisses mot prioritering. Utvalget foreslo videre en rekke forslag til endringer i formål og mandat som en naturlig videreføring av øvrige anbefalinger i rapporten, samt innspill om arbeidsform, størrelse og sammensetning av rådet.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering ble evaluert av Agenda Kaupang AS i 2014 og 2015. Evalueringen konkluderte med at det er behov for et nasjonalt råd, men at formålet bør spisses for å styrke rådets rolle som prioriteringsaktør. Samtidig avdekket evalueringen at det er ulike synspunkter på rådets rolle og hvem det skal gi råd til. Uenigheten gikk på om rådet i sterkere grad enn i dag bør bidra til å sette grenser for hvilke helsetjenester som skal prioriteres innenfor budsjettrammene, eller om rådet bør være en mer uavhengig premissgiver for utviklingen av norsk helsepolitikk. Det første alternativet forutsetter at ansvarsbærende aktører har en sentral plass i rådet, mens det i et uavhengig råd som skal gi innspill til politikkutformingen vil være naturlig å erstatte dagens beslutningstakere med sterkere fagpersoner.

Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenesten, som ble etablert fra 1. juni 2015 viderefører i stor grad mandatet fra det tidligere Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering. Kvalitet er imidlertid tatt ut av mandatet for å spisse formålet og styrke rådets rolle som prioriteringsaktør. Sammensetningen er den samme som før, med vekt på ansvarsbærende aktører, men antall medlemmer er redusert, jf. omtale i kap. 5.9.

Departementet mener at et nasjonalt råd for prioritering er en viktig arena for åpen diskusjon om prioritering. I lys av Stortingets behandling av denne meldingen vil det være naturlig at et framtidig råd legger prinsippene for prioritering til grunn for sine diskusjoner. Departementet vil vurdere rådets rolle og utvikling i lys av oppfølgingsarbeidet til denne meldingen og innstillingen fra utvalget som skal vurdere prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

12.6 Utvalg som skal vurdere prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Norge har lang tradisjon for å arbeide systematisk med prioriteringsspørsmål i helsetjenesten, men dette arbeidet har i all hovedsak vært knyttet til prioritering i spesialisthelsetjenesten, for regulering av legemidler finansiert over folketrygden og i noen grad fastlegens virke. Behovet for og utfordringer knyttet til å prioritere, gjelder imidlertid både i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Forskjeller mellom de to nivåene i pasienters og brukeres behov, tjenesteinnhold, organisering og styring medfører imidlertid at rammebetingelsene for prioriteringsbeslutninger i mange tilfeller framstår ulike. Det kan ha betydning for vurdering av prinsipper for prioritering og for hvilke virkemidler for prioritering som er relevante på de to nivåene. I motsetning til i spesialisthelsetjenesten, har brukerne av de kommunale helse- og omsorgstjenestene ofte et langvarig, av og til livslangt, og omfattende behov for bistand for å kunne leve best mulig med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Samtidig skjer i mange tilfelle behandling, oppfølging og habilitering/rehabilitering nærmere den enkeltes hjem og hverdag, og i samhandling med familie og lokalsamfunn.

For å få en systematisk drøfting av prioriteringsutfordringene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, foreslår regjeringen å sette ned et offentlig utvalg. Utvalget skal belyse ulike prioriteringssituasjoner, prioriteringsutfordringene og prioriteringsprosesser, og vurdere hvilke prinsipper for prioritering som kan være relevante for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til det konkrete mandatet for et offentlig utvalg som skal vurdere prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

12.7 Oppsummering

Regjering vil:

• Gjøre nødvendige endringer i prioriteringsforskriften, prioriteringsveilederne og henvisningsveilederen som følge av forslagene til prinsipper for prioritering i denne meldingen.

• Innrette nasjonale faglige retningslinjer i tråd med prinsippene for prioritering som foreslås i denne meldingen. Det bør i utarbeidelsen av den enkelte faglige retningslinje så langt som mulig gjøres eksplisitte vurderinger av nytte, ressursbruk og alvorlighet som grunnlag for formulering av anbefalte tiltak.

• Vurdere hvordan prinsippene for prioritering foreslått i denne meldingen bør påvirke innretningen av pågående utviklingsarbeid knyttet til hvilke normerende produkter som skal utarbeides og prosessene knyttet til dette.

• Be Helsedirektoratet, i samarbeid med kliniske fagmiljøer, utarbeide et rammeverk for drøfting i klinikken av hvordan kriteriene for prioritering bør vurderes samlet.

• Revidere veiledere og retningslinjer for helseøkonomiske analyser og metodevurderinger slik at disse bygger på de samme prinsippene og oppdateres i tråd med forslagene i denne meldingen.

• Følge opp utviklingsarbeidet for systemet for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten.

• Be de regionale helseforetakene utrede hvordan prinsippene for prioritering kan vektlegges i utformingen av regionale og lokale utviklingsplaner.

• Legge til grunn at innholdet i helsefaglige utdanninger reflekterer prinsippene for prioritering.

• Be de regionale helseforetakene legge til rette for at lederopplæringene som tilbys i ulike deler av tjenesten gir ledere en klar forståelse av deres ansvar for å innrette sin virksomhet i tråd med prinsippene for prioritering.

• Sette ned et utvalg som skal vurdere prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

• Vurdere Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenesten sin rolle og utvikling i lys av oppfølgingsarbeidet til denne meldingen og innstillingen fra utvalget som skal vurdere prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.