4 Assistert befruktning

4.1 Bakgrunn

Hos par som bestemmer seg for å få barn er det ca. 20 prosent sannsynlighet for å oppnå graviditet i hver menstruasjonssyklus det første halvåret. I løpet av ett år vil ca. 90 prosent ha blitt gravide, etter to år ca. 95 prosent. Dersom et par ikke oppnår graviditet i løpet av ett år, defineres de som ufrivillig barnløse.

Inseminasjon med donorsæd som behandling for barnløshet pga. betydelig nedsatt sædkvalitet har vært praktisert i Norge siden 1930-årene, men først fra 1970-årene i organiserte former. Befruktning utenfor kroppen ble mulig på slutten av 1970-tallet, og verdens første «prøverørsbarn» ble født i Storbritannia i 1978. Det første prøverørsbarnet i Norge ble født i 1984, etter behandling utført ved Regionssykehuset i Trondheim.

Ved befruktning utenfor kroppen hentes egg ut fra kvinnens eggstokker etter hormonstimulering, og befruktes med sædceller i en laboratorieskål. Etter noen dager settes ett (eller to) av de befruktede eggene inn i livmoren.

I 1978 var det første «prøverørsbarnet» en stor sensasjon, og reaksjonene var sterke og delte. På den ene side ga dette en velkommen mulighet for å hjelpe ufrivillig barnløse par. På den andre side uttrykte mange frykt for en ny vitenskap som kunne være vanskelig å kontrollere, og som innebar muligheter til å påvirke de aller tidligste stadier av menneskets utvikling.

I dag er befruktning utenfor kroppen et vanlig medisinsk behandlingstilbud i de fleste land, og det er født mer enn 4 millioner barn i verden ved hjelp av befruktning utenfor kroppen.

Antall par som ønsker tilbud om assistert befruktning er økende, og i Norge fødes det nå over 2000 barn etter assistert befruktning hvert år.

Behandling av ufrivillig barnløshet kan gjøres med medikamenter, operasjon, assistert befruktning eller en kombinasjon av disse. Assistert befruktning omfatter flere metoder. Alle metodene innebærer hormonstimulering av kvinnen, og en eller annen form for bearbeidelse av sædcellene og/eller eggene.

IVF (in vitro fertilisering) – vanlig «prøverørsbefruktning» og ICSI (intracytoplasmatisk spermieinjeksjon) – som er prøverørsbefruktning hvor en enkelt sædcelle injiseres i egget – er de vanligste metodene. MESA/TESE – prøverørsbehandling hvor man henter sæd fra mannens testikler og gjør mikroinjeksjon – er en mulighet hvis mannen ikke har sædceller i sædvæsken.

Assistert befruktning med donorsæd kan være aktuelt hvis mannen har svært dårlig sædkvalitet og ved behandling som tilbys lesbiske par.

Ved befruktning utenfor kroppen hentes det i gjennomsnitt ut 8 –12 egg fra kvinnen. Etter befruktningen dyrkes egget to eller tre dager før det overføres til livmoren. Ved de aller fleste behandlingene blir ett befruktet egg overført til livmoren, i noen tilfeller overføres to. Dette avhenger av kvinnens alder, antall tidligere forsøk, og det befruktede eggets kvalitet. Overtallige «gode» befruktede egg (embryo) fryses ned. HELFO dekker utgifter til legemidler ved assistert befruktning som overstiger egenandel, for tiden kr 17 108. Dekningen av legemidler og behandling er begrenset til tre fullførte forsøk per barn. Uthenting av egg og tilbakeføring av befruktede egg i kvinnens livmor anses som ett forsøk.

Da behandlingstilbudet startet i Norge, var «prøverørsmetoden» ny, og sjansen for at paret fikk et barn var relativt lav – under 10 prosent per forsøk, og rundt 30 prosent samlet sett. Metoden har nå vært i bruk i Norge i nesten 40 år. I løpet av disse årene har IVF-metoden blitt videreutviklet, nye metoder som ICSI og MESA/TESA har kommet til, og kompetansen har økt.

Resultatene av behandlingen varierer med behandlingstypen, kvinnens alder, og hvilken diagnose som ligger til grunn for behandlingen. Ved befruktning utenfor kroppen blir i dag over 30 prosent av kvinnene gravide per forsøk. Samlet sett lykkes 65–70 prosent av parene som behandles med å få barn i løpet av behandlingsperioden (kan være inntil tre forsøk med egguthenting). Ved inseminasjonsbehandling blir 15–25 prosent av kvinnene gravide ved hvert forsøk, avhengig av om det brukes donorsæd eller ikke. Kvinnens alder er den viktigste enkeltfaktor som påvirker resultatet. Resultatene er bedre jo yngre kvinnen er fordi eggkvaliteten blir dårligere med økende alder, spesielt fra 35 år og oppover.

4.2 Hva vil skje fremover innen assistert befruktning?

Det har alltid vært vanskelig å forutse hvor raskt utviklingen innen bioteknologi og assistert befruktning går. Noen metoder har ikke blitt så viktige for fagutviklingen som man først trodde, andre har fått betydning mye senere enn man først forutså, mens utviklingen for enkelte metoder har gått betydelig raskere.

De siste årene har det vært mange nyvinninger. Nye metoder, spesielt CRISPR/Cas9, har allerede stor betydning for medisinsk forskning og antas å ville få stor betydning for medisinsk behandling og assistert befrukting. Utviklingen av en rekke nye metoder vil gi nye etiske utfordringer fremover, blant annet:

• CRISPR/Cas9-metoden, med muligheter til enkelt og effektivt å «klippe og lime» i genene (genredigering) har åpnet for helt nye muligheter.

• Mitokondriedonasjon, en ny metode med betydning for assistert befruktning, som gjør det mulig å hindre at mor overfører mitokondriesykdom til fosteret ved å bruke et kjerneløst egg fra en annen kvinne. Godkjent som metode i Storbritannia.

• Produksjon av kjønnsceller og embryo fra stamceller i laboratorium.

• Livmortransplantasjon.

Nedenfor gis en kort beskrivelse av utviklingen innen produksjon av kjønnsceller i laboratorium og livmortransplantasjon. CRISPR/Cas9-metoden og mitokondriedonasjon vil bli nærmere omtalt i kapittel 6 og 9.

Kan man bruke kjønnsceller laget i laboratoriet til assistert befruktning?

Japanske forskere har nylig klart å lage modne museegg av stamceller fra musehale på laboratoriet.

Cellene fra en musehale ble omprogrammert til pluripotente stamceller; stamceller som har potensiale til å bli til alle typer celler i kroppen, unntatt morkake. Disse stamcellene ble dyrket sammen med celler fra museeggstokker og andre tilsatte faktorer. Stamcellene utviklet seg til modne eggceller. Eggcellene ble deretter befruktet og satt inn i surrogatmus. For tre prosent av eggene ble resultatet fødsel av friske museunger. Dette er første gang levende avkom er født etter bruk av egg som er laget utenfor kroppen. Disse avkommene har senere også fått egne barn.

Hvis metoden fungerer på mennesker, kan man i teorien ta en hudbit fra en kvinne som ikke blir gravid med egne egg og omdanne hudcellene til befruktningsdyktige egg i laboratoriet. På denne måten får kvinnen en mulighet til å få genetisk egne barn, siden hudceller inneholder akkurat det samme DNA-et som eggceller. Alternativet for disse kvinnene i dag er eggdonasjon. Metoden vil meget teoretisk også kunne tenkes brukt på likekjønnete par som ønsker et barn som er genetisk relatert til begge foreldrene. Det ville innebære fremstilling av spermier og eventuelt egg fra omprogrammerte stamceller eller kroppsceller.

Flere forskere har uttalt at de aldri tror metoden vil brukes på mennesker, fordi risikoen for sykdom hos barnet som fødes er for høy. Men selv om man ikke kommer til å lage egg av menneskelige hudceller med det første, er denne studien viktig. Den gir kunnskap om hvordan stamceller utvikler seg til modne egg, og kan gi økt forståelse for hvorfor noen kvinner ikke blir gravide.

Selv om skepsisen er stor i flere fagmiljøer, er det andre som tror dette kan være et første steg for å utvikle en metode som kan hjelpe flere ufrivillig barnløse kvinner til å bli gravide uten å bruke donoregg. Før det blir aktuelt å vurdere å ta metoden i bruk på mennesker, må det imidlertid gjennomføres langt mer forskning og en omfattende etisk debatt.1

Livmortransplantasjon

Frem til nylig har bruk av surrogatmor vært eneste mulighet for kvinner som har fjernet livmoren eller er infertile på grunn av utviklingsfeil av livmor (Rokitansky syndrom) til å føde egne barn.

I 2013 startet Sahlgrenska universitetssykehus i Gøteborg en klinisk studie om livmortransplantasjon fra levende donorer. Hittil har 9 kvinner fått transplantert livmor fra levende donor. Til nå har fem av de transplanterte kvinnene født barn. Alle barna er friske.

Neste steg i forskningsprosjektet er en studie i å minske den lange operasjonstiden ved uttak (10-13 timer) av livmor. Planen er å utføre mesteparten av denne operasjonen gjennom robotassistert lapraskopi. En annen studie vil bruke livmor fra avdød donor. Det er også startet et langsiktig forskningsprosjekt med å skape en kunstig livmor gjennom å bygge den opp med mottakerens egne stamceller.

Dagens bioteknologilov er ikke til hinder for behandling med livmortransplantasjon i Norge. Livmor regnes ikke som celler eller vev som brukes til forplantning (germinalt vev). Transplantasjon, med unntak av germinalt vev, reguleres av lov om donasjon og transplantasjon av organ, celler og vev (transplantasjonslova).2

4.3 Bioteknologilovens regulering av assistert befruktning

Loven definerer assistert befruktning som inseminasjonsbehandling og befruktning utenfor kroppen, jf. § 2-1. Det følger av § 2-2 at assistert befruktning bare kan gis til kvinner som er gift eller samboer i «ekteskapsliknende forhold.» Enslige kan med andre ord ikke få tilbud om assistert befrukning.

Inseminasjonsbehandling kan gis der mannen er befruktningsudyktig eller bærer av alvorlig arvelig sykdom, eller kvinnen som behandles er gift eller samboer med en annen kvinne, jf. § 2-3. Inseminasjon kan også finne sted når mannen eller kvinnen er smitteførende med en alvorlig og kronisk, seksuelt overførbar sykdom. I særskilte tilfelle kan inseminasjon også finne sted for å velge barnets kjønn. Det er aktuelt dersom kvinnen er bærer av alvorlig kjønnsbundet sykdom.

Befruktning utenfor kroppen kan tilbys hvis mannen eller kvinnen er befruktningsudyktig, eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet, jf. § 2-4.

Paret skal få informasjon om behandlingen, og informasjon om adopsjon. Begge parter må samtykke skriftlig før behandlingen starter, jf. § 2-5. Ved gjentatte behandlinger skal nytt samtykke innhentes.

Det er legen som avgjør om paret skal få tilbud om behandling. Avgjørelsen skal bygge på en medisinsk og psykososial vurdering av paret, jf. § 2-6.

Sæddonasjon er tillatt. Det er behandlende lege som velger en egnet sæddonor, jf. § 2-10. Sæddonor må være myndig, og han må samtykke skriftlig til at sæden brukes, og at opplysninger om hans identitet lagres i donorregisteret, jf. § 2-9. Sæddonor skal ikke få opplysninger om paret eller barnet. Barn som er født etter assistert befrukting med donorsæd har rett til å få informasjon om sæddonors identitet når barnet har fylt 18 år, jf. § 2-7. Bestemmelsen gjelder bare barn som er unnfanget med donorsæd etter at bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2005. Et donorregister skal hjelpe barnet i slike tilfeller, jf. § 2-8.

Lagring og import av sæd krever en egen godkjenning etter bioteknologiloven, jf. § 2-11, og skal i tillegg godkjennes etter celleforskriften.

Ubefruktede egg og eggstokkvev kan bare lagres når lovens vilkår for assistert befruktning er oppfylt eller dersom en kvinne skal gjennomgå en behandling som kan skade befrukningsdyktigheten, jf. § 2-17. Ubefruktet egg og eggstokkvev kan bare lagres så lenge hensynet til kvinnen tilsier det, og det anses medisinsk forsvarlig.

Ubefruktede egg og overtallige befruktede egg kan brukes i kvalitetssikring og metodeutvikling hvis det foreligger samtykke fra paret og eventuell donor, jf. § 2-14. Eggene må ikke settes tilbake i kvinnen etter at de er brukt til kvalitetssikring eller metodeutvikling, og skal destrueres etterpå. Befruktede egg kan brukes inntil 14 dager etter at befruktningen fant sted, jf. vilkårene for forskning på overtallige befruktede egg i § 3-2. Den tiden egget har vært nedfryst regnes ikke med.

Donasjon av både befruktede og ubefruktede egg er forbudt etter bioteknologiloven, jf. §§ 2-15 og 2-18. Transplantasjon av organer og vev som produserer kjønnsceller fra en person til en annen med det formål å behandle infertilitet er også forbudt.

Overtallige befruktede egg kan lagres i fem år, jf. § 2-16. Lagrede befruktede egg kan ikke benyttes til reproduksjon når kvinnen eller mannen i paret som har søkt assistert befruktning, er død eller ikke lenger har samtykkekompetanse. Etter fem år skal befruktede egg destrueres, eller avgis til opplæring og kvalitetssikring eller forskning.

Nye behandlingsformer må godkjennes før de tas i bruk, jf. § 2-19. Søknader om nye metoder skal forelegges Bioteknologirådet. Det samme gjelder nye teknikker for behandling av sæd, og lagring av befruktede egg, ubefruktede egg eller eggstokkvev. Videre må virksomheter som skal utføre assistert befruktning, lagre eller importere sæd eller lagre egg og eggstokkvev ha godkjenning etter § 7-1.

4.4 Rettslig regulering i andre land

Etter at Sverige fra 1. april 2016 gav enslige kvinner samme mulighet til assistert befruktning som par, er assistert befruktning tillatt for enslige i alle nordiske land med unntak av Norge. I Tyskland kan assistert befruktning kun tilbys heterofile par i ekteskap eller ekteskapslignende forhold.

Noen land har en absolutt øvre aldersgrense for den som tilbys assistert befruktning. For eksempel har Danmark en lovbestemt øvre aldersgrense om at den som skal føde barnet ikke er eldre enn 45 år.

I de nordiske landene med unntak av Norge, tillates både sæd- og eggdonasjon, men det stilles ulike vilkår.

Få land tillater embryodonasjon. I for eksempel Danmark er både sæddonasjon og eggdonasjon tillatt, men donoregg og donorsæd kan ikke brukes i samme behandling.

Flere land stiller krav om at barnet har rett til å få vite donors identitet når han/hun har fylt 18 år, men i Danmark kan donor enten være anonym eller ikke-anonym.

Flere land, som for eksempel Sverige, forbyr å bruke egg og sæd etter donors død.

I Storbritannia tilbyr noen klinikker et «egg sharing»-konsept, der kvinner som får assistert befruktning får rimeligere behandling dersom de donerer en andel av eggene som høstes.

De fleste nordiske land har regler for hvor lenge befruktede egg kan lagres. I for eksempel Sverige kan befruktede egg lagres i maksimalt fem år. Lagringstiden kan likevel utvides i særskilte tilfeller, dersom det «finns synnerliga skäl.» Socialstyrelsen kan gi tillatelse til dette.

De fleste land har en lovfestet eller ulovfestet regel om at kvinnen som føder barnet er barnets juridiske mor. Dette gjelder også land som tillater surrogati.

Land som legger til rette for kommersiell surrogati, kan ha regler som gir morskapet til den den som senere skal bli barnets mor uten å måtte gå veien om adopsjon. I USA er kommersiell surrogati tillatt i noen delstater, og det finnes egne byråer som spesialiserer seg på å formidle kontakt mellom mulige surrogatmødre og de som skal bli barnets foreldre.

Kommersiell surrogati finnes også i land som India, Russland, Ukraina og Thailand. Mange europeere velger å inngå surrogatiavtaler i disse landene fordi det er lavkostland hvor lovgivningen er tilrettelagt for surrogati.

I flere land som legger til rette for kommersiell surrogati, kan avtalene gjennomføres med tvang dersom surrogatmoren ombestemmer seg og ønsker å beholde barnet.

India skjerpet reglene for surrogati i 2013 slik at enslige, ugifte par eller homofile/lesbiske par ikke lenger kunne få barn gjennom surrogati. Utenlandske par måtte ha vært gift i minst 2 år. Parene måtte søke om et «medisinsk visum» for å få barn gjennom surrogati. Det innebar at paret måtte legge ved et dokument fra ambassaden eller fra utenriksdepartementet i det landet de kommer fra, som sa at landet anerkjenner surrogati, og at barnet som er født gjennom surrogatmor, ville få innreise til det utenlandske parets hjemland. Den norske ambassaden i New Delhi og utenriksdepartementet kan ikke utstede slike dokumenter, ettersom surrogati ikke er tillatt i Norge.

Reglene ble ytterligere skjerpet i 2015. I følge indiske myndigheter, vil personer som ønsker å få barn gjennom surrogatmor ikke få visum til India, dersom surrogatiprosessen startet etter den 3. november 2015. Dersom norske borgere likevel får barn gjennom surrogatmor ved å reise til India på turistvisum og dermed får visum på feilaktig grunnlag, er det veldig usikkert om barnet vil få utreisevisum. Utenlandske statsborgere vil dessuten kunne straffeforfølges i India dersom de oppholder på ukorrekt visum.

Danmark fikk nytt regelverk om assistert befruktning i 2011, som forbyr surrogati. Sverige tillater heller ikke surrogati. Et offentlig utvalg har utredet spørsmålet om surrogati bør tillates i Sverige. Utvalget avga sin rapport i februar 2016. Utvalget anbefaler ikke at surrogati blir tillatt (SOU 2016: 11 Olika vägar till föräldraskap).

Surrogati er den mest omdiskuterte formen for assistert befruktning, men noen former for altruistisk surrogati aksepteres i flere Vest-Europeiske land, som for eksempel Belgia, Nederland og Storbritannia. Altruistisk surrogati er likevel lite utbredt i en del av disse landene. En avtale om surrogati er ikke bindende for surrogatmoren. Surrogatmor kan trekke seg og beholde barnet. Dette må ses i sammenheng med at de fleste landene anser kvinnen som føder barnet som barnets juridiske mor.

På Island ble det i oktober 2015 fremmet et forslag til lov som skal regulere surrogati. Lovforslaget åpner for altruistisk surrogati og for at både menn og kvinner kan bruke en surrogat. Lovforslaget har ikke blitt fulgt opp.

4.5 Eggdonasjon

4.5.1 Bakgrunn

Eggdonasjon er aktuelt for kvinner som av medisinske grunner ikke produserer egne friske egg. Behandlingen kan også hjelpe kvinner som har redusert eggkvalitet på grunn av alder eller andre omstendigheter. Eggdonasjon som behandlingsmetode ble mulig som følge av utvikling innen metoder for befruktning av egg utenfor kroppen. Den første graviditeten etter eggdonasjon ble rapportert i 1983.

Eggdonasjon innebærer at eggceller tas ut fra en kvinne etter en periode med hormonstimulering. Uttaket skjer under lokalbedøvelse. Eggene befruktes utenfor livmoren ved hjelp av for eksempel in vitro fertilisation (IVF). Et av de befruktede eggene settes inn i livmoren til mottakeren, som på forhånd har blitt hormonstimulert slik at det befruktede egget kan feste seg i livmorveggen.

Donasjon av både befruktede og ubefruktede egg er forbudt i Norge etter bioteknologiloven. Det er forbudt å donere egg eller deler av egg fra en kvinne til en annen. Det er heller ikke tillatt å sette befruktede egg inn i livmoren til en annen kvinne enn den kvinnen som eggcellen stammer fra. Eggdonasjon er tillatt i flere europeiske land, blant annet i alle de andre nordiske landene. Noen norske kvinner reiser til utlandet for å bli gravid med eggdonasjon.

4.5.2 Faglig utvikling

Helsedirektoratet har gjennomgått praksis ved eggdonasjon og gitt en faglig oppdatering på området i rapport IS-2360, «Evaluering av bioteknologiloven 2015». Helsedirektoratet uttaler at det tidligere primært ble brukt «ferske» egg ved eggdonasjon. De siste fire- fem årene har metoder for oppbevaring av ubefruktede egg blitt mye bedre på grunn av nedfrysningsmetoden som kalles vitrifisering. Vitrifisering forenkler praktiske forhold fordi donor og mottaker ikke lenger trenger å synkroniseres. Donerte befruktede egg kan lagres, og man kan tenke seg muligheten for transport av nedfrosne egg slik at mottakerkvinnen kan få behandling utført på klinikk som er nær hennes bosted.

Data fra den europeiske fagsammenslutningen, European Society of Human Reproduction (ESHRE) viser at det ble utført mer enn 25 000 behandlingssykluser med eggdonasjon i 2010. Det var en økning på 16,6 prosent sammenlignet med 2009. Graviditetsraten per behandlingssyklus var 47,7 prosent ved bruk av ferske egg og 33,3 prosent ved bruk av tint embryo eller tint, ubefruktet egg. Dataene var samlet inn fra 20 europeiske land.

4.5.3 Medisinsk risiko og andre konsekvenser for donor, mottaker og barn

Medisinsk risiko for donor, mottaker og barn i forbindelse med eggdonasjon anslås i hovedsak å være den samme som for pasienter som får assistert befruktning.

Uthenting av egg er et inngrep som innbærer noe ubehag, men liten risiko. Den medisinske risikoen for donoren er i hovedsak knyttet blødning/infeksjon i forbindelse med egguttaket, og til såkalt hyperstimulering av eggstokkene i forbindelse med hormonstimulering. Oslo universitetssykehus ved Rikshospitalet opplyser at de regner sannsynligheten for både hyperstimulering og blødning/infeksjon for å være mindre enn en prosent blant sine IVF-pasienter.

Den medisinske risikoen for mottakeren er i utgangspunktet den samme som for kvinner som gjennomgår behandling med egne egg. Risiko for komplikasjoner og sykdom øker med stigende alder og ved flerlingsvangerskap. Dette gjelder både ved bruk av egne egg og eggdonasjon.

Det er få vitenskapelige rapporter om hvordan mottakere opplever eggdonasjon på kort og lang sikt. Kvinner som mottar eggdonasjon gjør det ofte på bakgrunn av følgende grunner:

• mulighet til å oppleve graviditet

• etablere et bånd til barnet gjennom svangerskap og fødsel

• gi partneren en mulighet til å få et eget genetisk barn

• redusere sjansene for kromosomfeil hos fosteret (ved høy risiko pga. alder)

Studier av hvordan det går med barn som har blitt til gjennom eggdonasjon, er relativt få. Utvalgene i studiene er for små til å trekke sikre konklusjoner.

Fra forskning på adopsjon og donasjon av kjønnsceller vet man at hvis barnet oppdager at adopsjonen eller donasjonen har vært hemmeligholdt, kan det ha negative konsekvenser for barnet og familien. Dersom foreldre velger å hemmeligholde at et barn har blitt unnfanget med f.eks. eggdonasjon, er det sannsynlig at dette vil utgjøre en psykososial risiko.

4.5.4 Ulike ordninger for eggdonasjon

Som nevnt varierer det mellom ulike land hvorvidt eggdonasjon er tillatt eller ikke. Noen land, som Norge, har et uttalt forbud mot eggdonasjon, andre land tillater og regulerer eggdonasjon og noen land regulerer ikke spørsmålet rettslig.

I land hvor eggdonasjon er tillatt varierer det i hvor stor grad det settes vilkår for eggdonasjon og hvordan dette praktisk er organisert. Noen land har ingen begrensninger eller reguleringer, mens det i andre land stilles klare krav både til donor, mottaker og hvordan det hele skal gjennomføres. Dette kan være vilkår knyttet til donors alder, om donor skal være kjent, forbud mot slektskap til mottaker eller at en kvinne som donerer egg må ha født egne barn. Krav til mottaker av egg kan for eksempel være krav til alder og sosiale forhold som for eksempel samboerforhold. Det settes også grenser for hvor lenge egg kan lagres og forbud mot å motta vederlag for eggdonasjon.

I enkelte land kan kvinner som selv skal få behandling med assistert befruktning velge å gi bort noen av sine egg, såkalt «eggsharing,» og det er egne regler for hvordan dette skal foregå. Ordningen kan gå ut på at kvinnen som gir bort eggene betaler mindre for sin behandling med assistert befruktning. Dette gjør det mulig for kvinner å finansiere sitt eget behov for behandling. Eggsharing-ordningen har imidlertid også blitt kritisert. Det er for eksempel ikke mulig å vurdere på forhånd hvilke egg som lar seg befrukte, og hvilke som vil utvikle seg til «gode» embryo. Situasjoner hvor mottaker av donoregg lykkes å få barn mens eggdonor selv ikke lykkes, vil kunne være etisk og følelsesmessig vanskelig.

I Danmark kan eggdonor donere til en kvinne hun kjenner, eller hun kan «kryssdonere». Kryssdonasjon innebærer at eggdonoren og kvinnen, som donoren kjenner og som trenger behandling med donoregg, danner et «tospann». Eggdonor gir sine egg til en «eggpool». Den behandlingstrengende kvinnen får et egg fra samme «eggpool» som kommer fra en donor i et tilsvarende «tospann», dvs en hun ikke kjenner.

I Frankrike stilles det krav om at donor må ha barn fra før. Både donor og hennes ektefelle eller partner må samtykke til donasjon.

Noen land tillater embryodonasjon. Det betyr at både egg og sæd er donert og kommer fra et par som har gjennomgått assistert befruktning. Barnet får ikke genetisk tilknytning til sine foreldre.

4.5.5 Rekruttering av eggdonorer

Det fremgår av EU-direktivene om celler og vev at donorer kan få dekket utgifter og få en kompensasjon for ulemper, men beløpet skal ikke være så høyt at betalingen i seg selv er en motivasjon for å donere. Forbud mot at eggdonasjon skal gi økonomisk gevinst er også forutsatt i biomedisinkonvensjonen. Se punkt 2.2. Det åpnes også for at medlemsland kan innføre regler om at donor ikke skal motta kompensasjon.

Helsedirektoratet viser i sin rapport fra 2015 til at den danske sædbanken, European sperm bank, opplyser at det er vanskelig å rekruttere eggdonorer. Både i Sverige og Danmark har etterspørselen etter donoregg vært større enn tilgangen til donoregg. Ventetidene har vært forholdsvis lange.

Danske myndigheter satte høsten 2016 i gang tre tiltak for å få flere til å donere egg. Kompensasjonen på kr 500 for å donere egg ble satt opp til kr 7000, og det ble gjennomført en informasjonskampanje om eggdonasjon. Det ble i tillegg foretatt en regelendring som gjør det mulig for eggdonorer å donere inntil 6 ganger.

4.5.6 Bioteknologirådets uttalelse

Bioteknologirådet har drøftet om forbudet mot eggdonasjon bør oppheves og er delt i sitt syn. Et flertall (9 av 15 medlemmer) foreslår at det åpnes for eggdonasjon i Norge. Medlemmene har ulike begrunnelser for standpunktet og setter ulike betingelser for å tillate eggdonasjon.

To av medlemmene mener at eggdonasjon bør tillates bare dersom:

• de donerte eggene er overskuddsegg fra behandling med prøverørsbefruktning etter at slik behandling er avsluttet og

• de donerte eggene befruktes med partnerens sæd, slik at det er en genetisk forbindelse mellom barnet og en av foreldrene.

Noen av medlemmene (3 av 15) mener at det også bør åpnes for donasjon av egg som ikke er overskuddsegg fra prøverørsbefruktning, men at det bør stilles betingelse om at eggene befruktes med partnerens sæd. Videre mener fire medlemmer at eggdonasjon bør tillates uten at det stilles vilkår om at eggene er overskuddsegg eller at egget befruktes med partnerens sæd (embryodonasjon).

Medlemmene bak forslaget om å tillate eggdonasjon med overskuddsegg legger særlig vekt på at en åpning for å tilby eggdonasjon i Norge vil likestille barn unnfanget ved donasjon av egg og sæd når det gjelder mulighet for kunnskap om sitt opphav. Argumentet bak å stille betingelse om at det kun kan benyttes overskuddsegg er at eggdonasjonen ikke fører til en merbelastning for donor.

Medlemmene som er for eggdonasjon utover overskuddsegg legger særlig vekt på at eggdonasjon vil være til stor hjelp for kvinner som ikke kan få barn med egne egg, og deres partnere. Selv om eggdonasjon ikke er direkte sammenlignbart med sæddonasjon, mener disse medlemmene at forskjellene ikke er så store at det ene bør være forbudt mens det andre er tillatt. En opphevelse av forbudet vil medføre likebehandling mellom par hvor mannen er infertil og par hvor kvinnen er infertil.

Et mindretall (6 av 15 medlemmer) i Bioteknologirådet mener at forbudet mot eggdonasjon bør bestå.

Disse medlemmene legger vekt på at gjennom hele menneskehetens historie har den kvinnen som føder barnet også vært barnets genetiske mor, selv om hennes partner ikke nødvendigvis var barnets genetiske far. Medlemmene mener at en legalisering av eggdonasjon kan føre til en ytterligere teknologisering og tingliggjøring av reproduksjonen og at en viktig skranke mot surrogati blir fjernet. De legger også vekt på at eggdonasjon er en mer belastende og ressurskrevende prosess enn sæddonasjon.

Under forutsetning av at eggdonasjon skulle bli tillatt, har Bioteknologirådet også drøftet ulike former og vilkår for eggdonasjon.

Som nevnt er det kun et mindretall som anbefaler embryodonasjon. Flertallet i rådet (11 av 15) mener det er etisk problematisk å legge til rette for at det skapes barn som ikke har noen genetisk tilknytning til sine foreldre. Mindretallet anser ikke mangelen på genetisk tilknytning mellom barn og foreldre som en vesentlig innvending mot embryodonasjon og viser til at det ved adopsjon heller ikke er slik tilknytning.

Et flertall (13 av 15) i Bioteknologirådet mener at premissene for eggdonasjon skal være de samme for sæddonasjon. Et medlem mener imidlertid at bruk av kjent donor bør tillates da en del potensielle eggdonorer trolig kun vil være villige til å donere til familie og venner. Et annet medlem mener at eggdonorer bør kunne kreve anononymitet og viser til at dette vil kunne bidra til flere eggdonorer.

Et flertall i Bioteknologirådet (14 av 15) mener det bør settes en absolutt øvre grense på 45 år ved barnets termin for kvinner som mottar eggdonasjon. Dette begrunnes med at samfunnet ikke bør legge til rette for at barn vokser opp i en familie hvor en eller begge foreldrene kan bli vesentlig svekket av alderdom i løpet av barnets oppvekst. Ett medlem mener at det kun bør settes en veiledende, men ikke absolutt grense ved 45 år, da alle mennesker eldes forkjellig.

Et samlet Bioteknologiråd anbefaler at spørsmålet om godtgjøring må løses på en slik måte at motivet for å donere ikke er økonomisk.

4.5.7 Departementets vurderinger

I den norske debatten om eggdonasjon fremkommer det mange argumenter både for og imot. Nedenfor følger en tematisk gjennomgang av de ulike argumentene.

Medisinsk hjelp til ufrivillig barnløse eller urimelig belastning for eggdonor?

Et sentralt argument for eggdonasjon er at eggdonasjon vil gi flere ufrivillig barnløse par mulighet til å få barn. Eggdonasjon kan også bidra til at flere kvinner slipper ubehaget med å gjennomføre gjentatte behandlinger med svært få egg eller dårlig eggkvalitet i håp om å få barn. Videre vil kvinner som har risiko for å få barn med alvorlig sykdom kunne velge eggdonasjon i stedet for genetisk undersøkelse av egg før det settes inn i livmoren (PGD) hvis hun vil unngå å overføre sykdommen til barnet.

Det kan hevdes at reproduksjon ved hjelp av teknologi har vært foretatt i mange år og at utviklingen ikke kan reverseres. Videre legger noen vekt på at teknologien nå er blitt så god at risikoen ved å donere eller motta egg er betydelig mindre enn tidligere.

På den annen side kan det argumenteres med at det er urimelig at eggdonor må gjennomgå behandling og medisinsk inngrep som ikke er til nytte for henne selv. Selv om den medisinske risikoen antas å være liten, kan det hevdes at hormonstimulering og egguttak tross alt er behandling og inngrep som innebærer et visst ubehag.

Et annet argument i debatten om eggdonasjon er at det ikke er hensiktsmessig å innføre tilbud om eggdonasjon når det i praksis er vanskelig å skaffe donorer.

Det har også blitt hevdet at eggdonasjon kan innebære en fare for at kvinner i sårbare situasjoner utnyttes som eggdonorer ved at de blir utsatt for press til å donere egg. Slikt press kan både være emosjonelt og økonomisk. Et eksempel på emosjonelt press kan være en klar forventning innad i en familie om at en kvinne donorer egg til sin barnløse søster. Tilsvarende kan en kvinne med dårlig økonomi føle et press i tilfeller der det gis en større økonomisk kompensasjon for eggdonasjon.

Andre igjen vil hevde at en avgjørelse om å donorere egg er en personlig avgjørelse som det må være opp til den enkelte kvinne å ta. Videre kan det hevdes at eggdonasjon kan reguleres rettslig slik at dette tilbudet ikke innebærer at sårbare kvinner utnyttes.

Likebehandlingsperspektivet

Et annet sentralt argument i debatten er at eggdonasjon vil bidra til likebehandling av par hvor mannen er infertil og par hvor kvinnen er infertil. Med dagens forbud kan par få assistert befruktning hvis mannen ikke kan bruke egen sæd. Kvinner som ikke kan bruke egne egg får ikke et tilbud.

Videre kan det hevdes at eggdonasjon vil likestille barn unnfanget ved donasjon med egg og sæd når det gjelder mulighet for kunnskap om sitt opphav. Barn unnfanget med donorsæd i Norge har krav på å få vite hvem donor er ved myndighetsalder. Norske barn som er unnfanget med donoregg i utlandet, hvor donor vil være anonym, har ikke slik mulighet.

På den annen side kan det hevdes at sæddonasjon og eggdonasjon ikke kan sammenlignes i en likebehandlingsdebatt. Det vises til at sæddonasjon, i motsetning til eggdonasjon, kan gjennomføres uten helsemessige ulemper for donor.

Hvem er mor? Genetisk, biologisk og annen tilknytning

Et tredje sentralt argument i debatten er at eggdonasjon skaper tvil om hvem som er mor. Eggdonasjon skaper et skille mellom barnets biologiske mor, som bærer frem barnet, og barnets genetiske mor, som donerer egget. Noen mener at dette rokker ved etablerte prinsipper, som det romerske rettsprinsippet; «Hvem som er mor er alltid sikkert.» Prinsippet stadfester at et barns mor alltid er kjent, og at det er kvinnen som føder barnet som er barnets mor.

Noen mener også at det å tillate eggdonasjon vil være å fjerne en viktig skranke mot surrogati fordi det blir lov å sette inn egg fra en kvinne i en annen. De viser til at eggdonasjon ofte er et ledd i surrogati. I debatten er det også noen som mener at å tillate eggdonasjon vil bidra til en ytterligere teknologisering og tingliggjøring av naturlige og biologiske prosesser. Det kan også hevdes at særlig embryodonasjon vil være til ulempe for barnet da en slik ordning innebærer at barnet ikke får genetisk tilknytning til sine foreldre.

På den annen side kan det hevdes at den biologiske tilknytningen mellom mor og barn som skjer gjennom svangerskapet har en verdi i seg selv – også ved eggdonasjon. I tilfeller hvor det donerte egget befruktes med partners sæd vil barnet ha genetisk tilknytning til far og biologisk tilknytning til mor. Ved sæddonasjon har barnet kun genetisk tilknytning til mor.

Vilkår om at eggene er overskuddsegg?

Forslaget fra et mindretall i Bioteknologirådet om å sette som vilkår at eggene er overskuddsegg etter avsluttet assistert befruktning har blitt møtt med motstand fra medisinske fagmiljø. Kritikerne viser blant annet til at den foreslåtte modellen allerede er prøvd ut og forlatt av andre land som i dag tillater eggdonasjon, som bl.a. Danmark. Det hevdes at dette skyldes at barnløse er mindre fruktbare og at det i praksis viser seg at eggene i gjennomsnitt er dårligere. Videre vises det til at de barnløse trenger eggene sine selv. Det pekes også på at det kan oppstå dilemma når donor ikke blir gravid mens hun som fikk eggene blir gravid.

Departementet oppfatter at forslaget fra rådets mindretall kun er ment å gjelde for overskuddsegg fra kvinner som selv har lykkes med sin behandling ved at de har fått barn.

Oppsummering

Som det fremgår er det flere argumenter både for og imot eggdonasjon. Regjeringen har ikke falt ned på en endelig konklusjon i dette vanskelige spørsmålet. Departementet mener likevel at stortingsmeldingen, med de innhentede bidragene fra Bioteknologirådet og Helsedirektoratet vil være et godt grunnlag for videre debatt i Stortinget.

4.6 Surrogati

4.6.1 Bakgrunn

Surrogati er en ordning hvor en kvinne inngår avtale om å bli gravid og føde et barn for deretter å overlate barnet til den andre avtaleparten. Surrogatmoren kan være barnets genetiske mor (tradisjonell surrogati) eller barnet kan være resultat av et egg donert fra den som skal bli barnets mor eller fra en tredje kvinne. Sæd kan komme fra den som skal bli barnets far/en av fedrene i homofile par eller det kan benyttes donorsæd.

Det er ulike årsaker til at en kvinne vil være surrogatmor. En årsak er et ønske om å hjelpe andre som ikke selv kan få barn, eksempelvis venner, slektninger m.fl. Dette omtales gjerne som altruistisk surrogati eller ikke-kommersiell surrogati. Ofte blir slike avtaler, der de er tillatt, inngått mellom nære venner eller slektninger. Ved kommersiell surrogati avtales det at en kvinne bærer frem et barn og overlater barnet til noen andre som yter betaling ut over kostnader direkte knyttet til svangerskapet. Betalingen kan ytes til en kvinne eller til en virksomhet.

Surrogati kan gjøres med eller uten bistand fra helsetjenesten. Dersom surrogatmor ikke skal bruke egne egg, kreves assistert befruktning (IVF behandling). Dersom surrogatmor bruker egne egg, kan hun bli gravid ved selvinseminasjon uten hjelp fra helsetjenesten.

Surrogati kan benyttes av menn som ikke har en kvinnelig partner, som enslige menn eller homofile par. Surrogati kan også brukes på medisinsk grunnlag – det vil si fordi en kvinne ikke selv er i stand til å bære frem barnet, for eksempel fordi hun ikke har livmor. Vanligvis kommer egg og sæd da fra de kommende foreldrene selv.

Bioteknologiloven inneholder ingen bestemmelse som direkte omhandler surrogati. Forbudet mot å innsette befruktede egg i livmoren til en annen kvinne enn den kvinnen eggcellen stammer fra innebærer imidlertid at surrogatmoderskap med bruk av egg fra en annen enn den som skal bære frem barnet ikke kan gjennomføres i Norge. Videre vil krav til samlivsform utelukke at assistert befruktning utføres på surrogatmor i Norge. Behandling med assistert befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift eller samboer (med mann eller kvinne) i ekteskapslignende forhold. Det ligger i dette at kvinnen må være gift eller samboer med den som skal bli barnets far eller medmor. Surrogati ved hjelp av assistert befruktning er dermed ikke tillatt i Norge.

Straff for brudd på bioteknologiloven kan imidlertid ikke ilegges privatpersoner som søker eller benytter tilbud som er i strid med loven. Dette ble presisert ved en endring av bioteknologiloven 1. juli 2013: Privatpersoner «som søker eller benytter tilbud» som er i strid med loven kan ikke straffes. Før endringen hadde det vært uklart hvor langt straffansvaret rakk. Et sentralt spørsmål var om bestemmelsen kun rettet seg mot helsepersonell eller om den også gjaldt privatpersoner. Det ble ansett som uheldig med slik uklarhet i en straffebestemmelse.

Straffrihet gjelder imidlertid ikke privatpersoner eller andre som i Norge formidler eller tilbyr slike ulovlige tjenester. Det samme gjelder virksomheter, foreninger og organisasjoner som medvirker til overtredelse av loven, f.eks. ved formidlingsvirksomhet i Norge knyttet til tilbud i utlandet. Bioteknologilovens straffebestemmelse gjelder ikke handlinger som finner sted i utlandet.

Videre slår barneloven fast at kvinnen som har født barnet, skal regnes som barnets juridiske mor. Dette gjelder også når barnet har blitt til med egg donert fra en annen kvinne. Avtale om å føde et barn for en annen kvinne er ikke rettslig bindende. Dette innebærer at en eventuell overføring av morskap må skje etter at barnet er født. En slik overføring kan her i landet bare skje etter reglene i adopsjonsloven.

De fleste land har en lovfestet eller ulovfestet regel om at kvinnen som føder barnet er barnets juridiske mor. Dette gjelder også land som tillater surrogati.

4.6.2 Helsedirektoratets rapport

Helsedirektoratets evalueringsrapporter fra 2011 og 2015 viser at norske par får assistert befruktning i utlandet i form av surrogati og at bruk av surrogati ser ut til å øke i omfang. Vi kjenner ikke eksakt til hvor mange norske barn som blir født ved hjelp av en surrogatmor.

Årsaker til at noen benytter seg av surrogatmor i utlandet og hvem dette er varierer. Eksempler er enslige menn som får egne biologiske barn ved hjelp av eggdonor og surrogatmor, homofile par som får barn på samme måte, der en av mennene er biologisk far til barnet, heterofile par som begge er genetiske foreldre til barnet, men der kvinnen måtte fjerne livmoren og ikke kunne bli gravid osv.

Til tross for at surrogati ikke er tillatt i Norge, er det flere utenlandske firmaer som ser norske par og enslige som en aktuell gruppe å tilby surrogati til.

4.6.3 Bioteknologirådets uttalelse

Et samlet bioteknologiråd mener at kommersiell surrogati fortsatt ikke bør være tillatt. Rådet viser til at det ikke er etisk akseptabelt at det å bære frem og føde et barn blir en handling som kan utføres mot betaling. Kommersiell surrogati medfører også risiko for at surrogatmoren utnyttes.

Bioteknologirådet er imidlertid delt i spørsmålet om ikke-kommersiell og alturistisk surrogati skal være tillatt.

Et flertall (13 av 15 medlemmer) mener at også ikke-kommersiell (alturistisk) surrogati bør være forbudt. Flertallet legger særlig vekt på at de problematiske aspektene ved kommersiell surrogati i stor grad også gjelder ved alturistisk surrogati. Det kan også stride mot barnets beste. Under graviditeten kan det skapes biologiske og psykologiske bånd som det er moralsk galt å bryte. Surrogati innebærer også en helserisiko for surrogatmoren som medlemmene mener er uakseptabel, og kvinnen kan oppleve et psykologisk press for å stille som surrogatmor. Dessuten vil surrogatmorens rolle kunne skape problemer i den nye familiens liv.

Et mindretall på to medlemmer mener at alturistisk surrogati kan være en akseptabel metode for assistert befruktning. Disse medlemmene foreslår at myndighetene utreder vilkår for alturistisk surrogati i Norge og viser til at det er vanskelig å forby noen å hjelpe andre mennesker, forutsatt at begge parter forstår risikoen og konsekvensene knyttet til handlingen. Det å tillate alturistisk surrogati i Norge vil kunne bidra til å redusere etterspørselen etter kommersiell surrogati i utlandet.

Videre foreslår et flertall (10 av 15 medlemmer) at det bør være straffbart for privatpersoner å inngå avtaler om kommersiell surrogati med en surrogatmor eller en virksomhet som formidler surrogatitjenester, i Norge og i utlandet. Medlemmene mener det bør utredes hvordan straffereaksjonen kan utformes for å ikke ramme barna som fødes.

Et mindretall (3 av 15 medlemmer) foreslår ikke endringer, men mener det bør utredes om det skal gjøres straffbart for privatpersoner å inngå avtaler om kommersiell surrogati slik flertallet foreslår.

Et annet mindretall på to medlemmer mener det ikke bør gjøres straffbart for privatpersoner å inngå surrogatiavtaler. Det vil være vanskelig å straffe bestillerforeldrene uten samtidig å straffe barnet som fødes. Lovforbudet mot kommersiell surrogati markerer samfunnets negative holdning til dette, selv uten at det medfører straff å bryte loven.

4.6.4 Departementets vurderinger

Etter departementets vurdering bør forbudet mot surrogati i Norge opprettholdes. Det er ikke etisk akseptabelt at det å bære frem og føde et barn blir en handling som kan utføres mot betaling. I likhet med Bioteknologirådet legger departementet særlig vekt på at de problematiske aspektene ved kommersiell surrogati i stor grad også gjelder ved altruistisk surrogati. Under graviditeten kan det skapes biologiske og psykologiske bånd mellom den gravide og barnet som det er moralsk galt å bryte. Både kommersiell og ikke-kommersiell surrogati medfører også en for stor risiko for at surrogatmoren utnyttes.

Når det gjelder spørsmålet om det skal være straffbart for norske privatpersoner å søke om eller å benytte kommersiell surrogati i Norge og i utlandet, er det flere argumenter for og imot.

Noen hevder at dagens forbud mot surrogati er inkonsekvent fordi det ikke får noen følger å bryte forbudet. En trussel om straff vil kunne virke preventivt slik at færre nordmenn benytter ulovlige surrogatitjenester i utlandet. Dette kan igjen bidra til at færre kvinner i utlandet utnyttes til å være surrogatmødre. En eventuell straff vil ikke nødvendigvis gå utover barnet dersom straffen primært er bøter.

Departementet mener at et forbud mot surrogati er en tilstrekkelig markering av Norges negative holdning til dette. Ikke alle brudd på ulike forbud i regelverket bør være straffbare. En straff av barnets foreldre vil etter departementets vurdering uansett kunne ramme barnet og dets syn på sin egen eksistens, selv om straffen er mild. Det å gjøre surrogati straffbart vil også ha negative psykologiske konsekvenser for norske surrogatibarn som allerede er født og under oppvekst.

Hensynet til andre lands suverenitet tilsier også at det bør vises tilbakeholdenhet med å straffeforfølge i Norge handlinger som har funnet sted på andre lands territorium. Dette har i hovedsak vært forbeholdt alvorlige kriminelle handlinger.

4.7 Tilbud om assistert befruktning til enslige?

4.7.1 Bakgrunn

Assistert befruktning til enslige er ikke tillatt etter dagens lov. Etter bioteknologiloven § 2-2 kan assistert befruktning bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer i ekteskapsliknende forhold.

Med samboer i ekteskapsliknende forhold menes at samboerforholdet må ha en viss stabilitet. I forarbeidene anslås 3-5 år, men det understrekes at det ikke alltid er avgjørende hvor lenge paret har bodd sammen.

Assistert befruktning til enslige er tillatt i blant annet Danmark, Sverige, Finland, Island, Storbritannia, Belgia, Nederland, Hellas og Spania. I Danmark må kvinnen være under 45 år og uten barn. Belgia har en øvre aldersgrense på 47 år. I Hellas er aldersgrensen 50 år. Finland, Spania og Island har ingen aldersgrense, men på Island kreves at kvinnen som skal få behandling må være i naturlig alder for å bære frem et barn. Hun må også ha tilstrekkelig fysisk kapasitet og god helse til å takle behandlingen, graviditeten og fødselen. I Storbritannia er det ingen lovfestet aldersgrense, men det anbefales at kvinnen er mellom 23 og 39 år. I blant annet Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia og Frankrike, er det ikke tillatt å gi assistert befruktning til enslige.

4.7.2 Helsedirektoratets rapport

Helsedirektoratet opplyser at en del enslige norske kvinner reiser til utlandet for å få behandling med donorsæd. For eksempel ga Stork-klinikken i København i perioden 2006–2010 minst 1820 inseminasjonsbehandlinger til enslige norske kvinner. Klinikken utfører årlig ca 3000 inseminasjonsbehandlinger og et stadig økende antall inseminasjonsbehandlinger på enslige norske kvinner. Kvinnene som kommer til behandling ved Stork-klinikken er gjerne mellom 38 og 41 år, ressurssterke, høyt utdannede og har hatt et ønske om barn i lengre tid. Stork-klinikken gjør en evaluering av kvinnene, blant annet for å sikre seg at kvinnen har et godt sosialt nettverk.

Tall fra Danmark viser at 58 prosent av inseminasjonsbehandlingene som ble utført i 2012 var til kvinner bosatt utenfor Danmark. I disse tallene er behandlinger av enslige kvinner inkludert, men det fremgår ikke hvor stor andel dette utgjør.

Nye tall fra Danmark viser at det i 2016 ble utført 9120 inseminasjonsbehandlinger med donorsæd. Av disse ble 4845 behandlinger utført på kvinner som ikke var bosatt i Danmark. Forventet antall barn etter behandlinger med donorsæd var 938, der 311 var forventet født av kvinner som ikke var bosatt i Danmark. Av de 627 barna som var forventet født av danske kvinner var det forventet at 370 ble født av kvinner uten partner.

4.7.3 Bioteknologirådets uttalelse

Bioteknologirådet peker på at assistert befruktning for enslige er et tilbud som etterspørres av flere norske kvinner. Flere kvinner opplever at de nærmer seg slutten av sin fruktbare alder uten at de har funnet en mann de ønsker å stifte familie med. De kan likevel ha et sterkt ønske om å få egne barn.

Rådet understreker som et grunnprinsipp at barnets rett til en trygg og god oppvekst må veie tyngre enn kvinnens ønske om å få barn. Synet på hva som er en trygg og god oppvekst er imidlertid delt. Videre påpeker rådet at i spørsmålet om assistert befruktning for enslige skal tillates, finnes det gode argumenter på begge sider. Mange barn i Norge har en god oppvekst med en forelder og adopsjonsloven tillater også at enslige kan adoptere. På den annen side vil barn født av en enslig kvinne i de fleste tilfelle være mer utsatt hvis mor blir ute av stand til å ivareta omsorgen.

Et flertall av medlemmene (9 av 15) mener at tilbudet om assistert befruktning fortsatt bør begrenses til par som er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold, slik at barna får to foreldre. Dette begrunnes med at barn som fødes av enslige mødre etter assistert befruktning vil mangle en far eller medmor, og slik være i en mer utsatt posisjon dersom mor blir ute av stand til å ivareta omsorgen.

Et mindretall (6 av 15) mener at bioteknologiloven bør endres slik at enslige kvinner får tilgang til assistert befruktning på lik linje med par. Loven tillater allerede assistert befruktning på ikke-medisinsk grunnlag for lesbiske par, og disse medlemmene mener denne praksisen danner presedens. De viser også til at alle som søker om assistert befruktning, må gjennom medisinsk og psykososial vurdering.

Noen av medlemmene mener også at det ikke bør være en offentlig oppgave å finansiere assistert befruktning på ikke-medisinsk grunnlag.

4.7.4 Departementets vurderinger

Det kan hevdes at assistert befruktning til enslige vil kunne hjelpe norske kvinner som ikke har noen fast livspartner før de nærmer seg slutten på den fertile perioden. Tilsvarende åpner nå også adopsjonsloven for at enslige kan adoptere. For å ivareta hensynet til barnets beste før kvinnen får tilbud om behandling kan det, på samme måte som for par, gjøres en medisinsk og psykososial vurdering av kvinnens omsorgsevne. Dagens situasjon medfører at ressurssterke kvinner uansett reiser til utlandet for assistert befruktning, og gir derfor sosial ulikhet i tilgang til dette tilbudet.

Noen legger også vekt på at loven allerede åpner for assistert befruktning på ikke-medisinsk grunnlag til lesbiske par som ønsker barn og at enslige derfor ikke bør stilles dårligere enn lesbiske par.

Enda et argument for å tilby assistert befruktning til enslige i Norge er at dette vil kunne styrke barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav. I Norge stilles det krav om at barnet kan få vite sæddonors identitet. Når enslige kvinner får assistert befruktning i land hvor lignende krav ikke stilles, utelukkes barnet fra å få denne kunnskapen.

Det er også mulig å åpne for assistert befruktning til enslige som en tjeneste med full egenbetaling, og uten noen form for offentlig støtte.

På den annen side kan det hevdes at assistert befruktning til enslige ikke bør tillates av hensyn til barnet. Barn som kun har en forelder vil i utgangspunktet være mer sårbare enn barn som har to foreldre dersom det skulle skje noe med den ene forelderen. Andre familiemedlemmer og venner kan ikke erstatte et barns far eller mor/medmor. Det kan i den forbindelse hevdes at det ikke er riktig at samfunnet legger til rette for at barn som blir til ved hjelp av assistert befruktning gis et mer sårbart utgangspunkt enn andre barn.

Det kan også stilles spørsmål ved sammenligningen med adopsjonsloven. Når loven åpner for adopsjon til enslige, gjelder dette barn som allerede er født og ikke har foreldre. Adopsjonsloven har på denne måten et annet utgangspunkt enn bioteknologiloven.

Som det fremgår er det flere argumenter både for og imot assistert befruktning til enslige. Regjeringen har ikke falt ned på en endelig konklusjon i dette spørsmålet. Departementet mener likevel at ovennevnte presentasjon av de ulike argumentene for og imot kan gi et godt grunnlag for videre debatt i Stortinget.

4.8 Om retten til å vite donors identitet og donorrekruttering

4.8.1 Bakgrunn

Behandling med donorsæd kan være aktuelt hvis mannen har dårlig sædkvalitet, eller ingen sædceller i det hele tatt. Det kan også være aktuelt hvis mannen har eller er disponert for en alvorlig arvelig sykdom som han ikke vil overføre til barna sine. Behandling med donorsæd er videre et alternativ hvis mannen har en alvorlig smittsom sykdom, som for eksempel hiv. Bruk av donorsæd er en forutsetning når lesbiske par behandles med assistert befruktning.

Etter bioteknologiloven § 2-7 har den som er født etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd ved fylte 18 år rett til å få vite sæddonors navn og fødselsnummer. Et donorregister skal bistå barnet med dette. Det er bare barnet som har rett til å få opplysninger om sæddonors identitet.

Denne rettigheten trådte i kraft 1. januar 2005 og gjelder barn født etter assistert befruktning som er utført etter denne datoen. Før 2005 var sæddonor anonym. I og med at ordningen ble innført i 2005 betyr det at det innen 2023 må være på plass et system for å håndtere henvendelser fra donorbarn.

Foreldrene har ingen rettslig plikt til å fortelle barnet at det er blitt til ved sæddonasjon.

En sæddonor skal ikke gis opplysninger om parets eller barnets identitet. Dette følger av bioteknologiloven § 2-9 andre ledd.

For hvert oppmøte får sæddonorer i dag kr 350 til å dekke reiseutgifter og tapt arbeidsfortjeneste. Reiseutgifter utover dette refunderes inntil kr 500.

I Frankrike og Spania er donor anonym, mens i Sverige, Finland, Tyskland, Østerrike, Sveits, Storbritannia og Nederland er donor ikke-anonym. På Island og i Belgia brukes både anonyme og ikke-anonym donorer. Etter en lovendring i Danmark som trådte i kraft 1. oktober 2012 kan egg- eller sæddonor nå velge om hun eller han vil være anonym eller ikke, og enslige kvinner eller par kan velge om de vil benytte seg av anonym eller ikke-anonym donor. Danmark tillater også å bruke en eggdonor eller sæddonor som paret kjenner.

4.8.2 Helsedirektoratets rapport

Helsedirektoratets evalueringsrapporter fra 2011 og 2015 omtaler hva som har skjedd etter opphevelse av sæddonors anonymitet i Norge. Før sædgivers anonymitet ble opphevet hadde de fleste offentlige klinikkene tilbud om inseminasjonsbehandling med donorsæd. I de fleste tilfeller ble det brukt anonym donorsæd som var importert fra sædbanker i Danmark.

I dag har to offentlige og tre private klinikker tilbud om behandling med donorsæd. Haukeland universitetssykehus og St. Olavs hospital avviklet tilbud om assistert befruktning med donorsæd da sæddonors anonymitet ble opphevet. Det er to offentlige sædbanker som rekrutterer egne donorer, en ved Haugesund sjukehus og en ved Oslo universitetssykehus.

Antallet behandlinger med donorsæd er beskjedent, selv om tilbudet til lesbiske par har medført en økning. Denne gruppen utgjør i dag ca. halvparten av parene som behandles med donorsæd. Det beskjedne behandlingstilbudet skyldes flere faktorer. Hovedårsaken er at færre har behov for behandling med donorsæd pga. utvikling i behandlingsmetoder.

Det er også vanskelig å rekruttere donorer. Rekruttering av donorer hos sædbankene ved Haugesund og Oslo universitetssykehus tilsvarer kun halvparten av det antatte behovet ved offentlige klinikker i Norge.

I praksis fører vanskeligheten med å rekruttere donorer til at de fleste som oppfyller minimumskrav til sædkvalitet og som etter samtale med lege vurderes som egnet, blir godkjent. Ettersom etterspørselen etter donorsæd har økt de senere årene, er det åpnet for import av sæd med ikke-anonym donor. Videre er antall barn hver donor kan gi opphav til økt fra seks til åtte fordelt på inntil 6 familier. Grensen for antall barn per donor er ikke lovfestet, men er kun veiledende i rundskriv utarbeidet av Helsedirektoratet.

I Danmark er det også en begrensning for bruk av donorer, men grensen går ved antall familier, ikke antall barn. Ved import av sæd til Norge må norske virksomheter følge gjeldende regler for bruk av donorsæd: hver donor kan ikke gi opphav til mer enn åtte barn i Norge.

Direktoratet opplyser at mange par som vil ha mer enn ett barn helst ønsker det med samme donor. Ved behandling med prøverørsbefruktning er det mulig å fryse ned flere egg av god kvalitet og på denne måten «reservere» sæd fra samme donor til ny behandling. På den annen side fraråder deler av fagmiljøet par å velge samme sæddonor til sine barn. Begrunnelsen er bl.a. at donor kan få en «større plass» i familien, ved at han er genetisk far til flere av barna.

Mange norske par og enslige kvinner reiser til utlandet, særlig Danmark, for å få behandling med donorsæd. Tall fra en privatklinikk i Danmark viser at det er flere som velger anonym donor enn ikke-anonym donor, og andelen som velger anonym donor har økt i perioden 2008 til 2010, særlig blant enslige kvinner.

4.8.3 Bioteknologirådets uttalelse

Bioteknologirådet har i sin evaluering av bioteknologiloven vurdert spørsmålet om sæddonorer bør være anonyme eller identifiserbare, samt hvordan man kan rekruttere flere sæddonorer. Rådet har også vurdert om foreldre bør ha en opplysningsplikt overfor barna om at de er unnfanget med donorsæd.

Rådet peker på at forholdet mellom donor og barnet har gjennomgått en betydelig endring i det norske samfunnet de siste tiårene. FNs barnekonvensjons bestemmelse om at barnet «så langt det er mulig» skal ha rett til å kjenne sine foreldre, ble fremhevet som en viktig årsak til at donoranonymitet ble fjernet i Norge i 2005.

Et flertall (14 av 15 medlemmer) mener at barnet fortsatt bør ha rett til å vite donors identitet når det blir myndig. Ett medlem mener imidlertid at det bør være tillatt for donorer å kreve anonymitet. Dette medlemmet viser til at det er grunn til bekymring for at forbudet mot anonym donasjon fører til at færre unge menn donerer sæd.

Videre mener et flertall på 13 av 15 medlemmer at foreldre skal pålegges en plikt til å fortelle at barnet er unnfanget med donorsæd. Flertallet mener det ikke er noen grunn til at barn unnfanget med donorsæd skal ha andre rettigheter enn barn som er adopert når det gjelder å kjenne sitt biologiske opphav. De mener derfor at ordlyden i bioteknologiloven bør endres til å bli lik adopsjonsloven, hvor foreldrene pålegges en sanksjonsfri plikt om å «så snart som tilrådelig fortelle adoptivbarnet at det er adoptert.» Et mindretall på to av 15 medlemmer mener derimot at det vil være urimelig å pålegge foreldrene å fortelle barnet om donasjonen før man har erfaring med hvordan dagens system fungerer. De anbefaler derfor at dagens lovtekst blir stående selv om åpenhet om sæddonasjon anbefales.

Rådet foreslår at det vurderes tiltak for å øke donorrekrutteringen, som for eksempel å øke maksimalsats for refusjon av reiseutgifter. Rådet mener også at det bør vurderes om antall barn og antall familier per donor kan økes noe.

4.8.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår at reglene om ikke-anonym sæddonasjon videreføres. Etter departementets vurdering må barnet selv få bestemme om det er viktig for ham eller henne å kjenne sitt genetiske opphav. Dette er et viktig prinsipp som ikke kan settes til side av eventuelle problemer med å rekruttere sæddonorer. En ordning med åpen donor er også i tråd med utviklingen internasjonalt.

Departementet foreslår videre at aldersgrensen for når barnet skal ha rett til å få vite donors identitet settes ned fra 18 år til 15 år. Argumenter mot å sette ned aldersgrensen kan være at slike opplysninger er følsomme og krever modenhet. Denne alderen er ofte preget av pubertetsopprør og identitetsproblematikk. På den annen side kan kunnskap om donor og genetisk opphav være viktig for barnets identitetsutvikling. Dagens aldersgrense for innsyn er også høy sammenlignet med andre områder hvor det kan kreves innsyn i opplysninger. En lavere aldersgrense vil også samsvare med Adopsjonslovutvalgets3 forslag om å senke alderen for innsyn i biologiske foreldres identitet fra 18 år til 15 år. Forslaget er fulgt opp i en lovproposisjon, Prop. 88 L (2016–2017), om ny adopsjonslov.

En nedsettelse av aldersgrensen krever en nærmere utredning av når eller eventuelt for hvilke donorbarn endringen skal få virkning for. Det kan argumenteres med at dagens donorer kun har samtykket til at mulige donorbarn kan ta kontakt etter fylte 18 år. Dette kan tale for at en eventuell lovendring kun kan få virkning for barn som er født ved hjelp av donorsæd avgitt etter den nye lovendringen. Det kan blant annet hevdes at det vil innebære en viss forskjell for donor å bli oppsøkt av en tenåring enn av en myndig person. På den annen side kan det være til ulempe for donorbarna at det vil ta lang tid før aldersgrensen for å oppsøke donor endres til 15 år.

Departementet vil også vurdere tiltak for å øke tilgangen på donorer. Aktivt informasjonsarbeid kan være et tiltak. Det bør videre vurderes om dekningen av donors reiseutgifter bør settes høyere. Det kan ikke utelukkes at begrenset donorrekruttering blant annet kan skyldes at grensen for dekning av donors tap og utgifter er satt så vidt lavt som maksimalt kr 850. I noen tilfelle vil en slik refusjon ikke være tilstrekkelig for å dekke donors reelle reiseutgifter og tapte arbeidsfortjeneste.

Videre vil departementet foreslå at det utredes nærmere om dagens grense for antall barn og antall familier per donor kan økes.

Nært genetisk slektskap mellom foreldrene øker risikoen for arvelig sykdom. Desto flere gener de har felles, desto større risiko. Et hovedhensyn bak en begrensning i hvor mange barn en donor kan gi opphav til, er risikoen for at halvsøsken får barn sammen uten å være kjent med at de er halvsøsken.

Mye taler for at antall barn per donor kan økes fra for eksempel 8 til 12, fordelt på inntil 6 familier uten at det innebærer særlig risiko for at halvsøsken får barn uten å være kjent med sitt genetiske slektskap.

Det er ikke internasjonal enighet om hvilken grense som bør settes. I Sverige bor det ca 10 millioner innbyggere. Svenske forskere fant i 2015 at maksimal grense på 10 søsken fra en donor innebærer en risiko på 0,9 prosent per år for at halvsøsken får felles barn.4

Det er mye som taler for at det er positivt for barnet og familien at foreldrene er åpne overfor barnet om at det er blitt til ved hjelp av donorsæd. En utilsiktet avsløring kan være dramatisk, psykologisk traumatisk og ødeleggende for tilliten til foreldrene. Mange barn får heller ikke nyttiggjort seg sin rett til informasjon om donor fordi foreldrene ikke forteller barnet at det er blitt til ved hjelp av donasjon. Departementet foreslår derfor en sanksjonfri plikt for foreldre til å informere barnet om at det er blitt til ved sæddonasjon, tilsvarende dagens plikt for foreldre til å informere barn om at det er adoptert, jf. adopsjonsloven § 12. Det må utredes nærmere om en slik plikt også skal omfatte assistert befruktning som er foretatt i utlandet, og dermed også eggdonasjon.

4.9 Om vurdering av søkeres egnethet

4.9.1 Bakgrunn

Etter gjeldende rett er det legen som bestemmer om paret skal tilbys assistert befruktning. Av bioteknologiloven § 2-6 fremgår det at «avgjørelsen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnet beste». Forarbeidene slår fast at legen skal foreta en konkret vurdering av paret og deres situasjon. I den medisinske vurderingen vil kvinnens alder være et moment. Det fremgår at «kvinnen bør være mellom 25 og 40 år, og mannen i rimelig aldersmessig avstand til henne». Dette er imidlertid ikke absolutte grenser.

Den psykososiale vurderingen innebærer en vurdering av om paret er mentalt i stand til å gjennomgå behandlingen, og om de vil kunne gi barnet en trygg oppvekst. Legen kan innhente informasjon som er nødvendig for å foreta en helhetsvurdering av paret på tvers av taushetsplikt etter samtykke.

Danmark har organisert arbeidet med egnethetsvurdering noe annerledes. Dersom helsepersonell er i tvil om parets evne til å dra omsorg for barnet, skal de overlate til statsforvaltningen å treffe avgjørelse om hvorvidt det skal gis assistert befruktning.

4.9.2 Helsedirektoratets rapport

Helsedirektoratet opplyser i sin evalueringsrapport fra 2015 at behandlende lege i noen tilfeller kan ha behov for å benytte spesialistkompetanse i vurderingen, som for eksempel psykolog, psykiater eller sosionom. Det kan også være aktuelt å innhente rapport fra NAV eller barnevernet. Verken barnevernet eller NAV er pålagt å avgi slik rapport, og direktoratet viser til at behandlende leger har opplevd vanskeligheter med å innhente slike rapporter.

Helsedirektoratet opplyser videre at fagmiljøene etterlyser felles retningslinjer for hvilke opplysninger som bør innhentes og hvordan innhentede opplysninger skal vektlegges. Dette kan sikre en mer ensartet og forutsigbar praksis. Direktoratet mener det også bør vurderes om andre etater skal pålegges ansvar for å utarbeide rapporter ved den psykososiale vurderingen, og eventuelt hvordan en slik plikt kan reguleres.

4.9.3 Bioteknologirådets uttalelse

Bioteknologirådet foreslår at det gis en forskrift om hvordan den medisinske og psykososiale vurderingen skal gjennomføres.

Rådet foreslår også at det innføres en plikt til å levere barneomsorgsattest eller politiattest for alle som søker assistert befruktning. Videre foreslår rådet at behandlende lege kan kreve at søkerne utleverer taushetsbelagt informasjon om seg selv. Forslaget begrunnes med at samfunnet har et ansvar for at det foretas en medisinsk og psykososial vurdering av barnets foreldre som sikrer at barnets beste ivaretas.

Rådet foreslår også at det bør utarbeides en form for sosialrapport i de tilfellene legen mener det er behov for en vurdering av søkernes egnethet til å være omsorgspersoner for barn. Det bør sikres et system for utarbeidelse og finansiering av slike rapporter, herunder klagemuligheter for søkere.

4.9.4 Departementets vurderinger

Departementet er enig med Helsedirektoratet og Bioteknologirådet i at det bør gis sentrale føringer for hvordan vurdering av egnethet hos par som søker assistert befruktning skal utføres. Dette både av hensyn til det framtidige barnet, til likebehandling og forutsigbarhet for par som søker assistert befruktning, og av hensyn til helsepersonell som skal foreta en slik vurdering. Det er viktig at barnet får foreldre som har omsorgsevne.

Om det skal gis retningslinjer eller forskrift bør vurderes nærmere når det er tatt stilling til innhold og detaljnivå.

Når det gjelder klagerett, gjelder reglene i pasient- og brukerrettighetsloven. Dersom paret mener at avslag på deres søknad om assistert befruktning er et brudd på deres rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b, kan det klages til Fylkesmannen etter lovens § 7-2.

Departementet har vurdert Bioteknologirådets forslag om å innføre en plikt til å legge frem barneomsorgsattest eller lignende politiattest for alle par som søker om assistert befruktning.

En barneomsorgsattest er en politiattest for personer som skal ha omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige. Attesten kan bidra til å sikre at en person som over tid eller jevnlig skal ha heldøgns omsorgsansvar for mindreårige, ikke er uegnet for oppgaven. På barneomsorgsattesten skal det anmerkes om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av flere straffebestemmelser som for eksempel seksualforbrytelser mot barn og voksne, drap, narkotikaforbrytelser og grov volds- og ranskriminalitet. Ved søknad om adopsjon må det fremlegges uttømmende politiattest. En uttømmende politiattest viser alle straffelovbrudd som er registrert i strafferegisteret. Barneomsorgsattest og andre typer politiattester er regulert i politiregisterloven.

Det kan hevdes at en plikt til å legge frem politiattest, herunder barneomsorgsattest, kan virke stigmatiserende på ufrivillig barnløse. Det kan virke urimelig at et behov for medisinsk hjelp til å få barn i seg selv skal føre til at en må avkrefte en potensiell mistanke om ikke å være egnet til å ha omsorg for barn. Vurderingene som foretas ved søknad om adopsjon og ved søknad om assistert befruktning er heller ikke nødvendigvis sammenfallende. Ved adopsjon vil vurderingen først og fremst dreie seg om søkerne er egnet til å bli adoptivforeldre. Ved vurdering av søknader om assistert befruktning vil vurderingen mer dreie seg om søkerne har behov for assistert befruktning og om det er forhold som gjør dem uegnet til å ha barn. På den annen side vil en plikt til å legge frem politiattest gjøre det lettere for helsepersonell å foreta en vurdering av om søkerparene er uegnet. Når vi som samfunn vedtar å ha et tilbud om assistert befruktning, så har vi et særlig ansvar for å sikre at søkerparet er egnet slik at barnets beste ivaretas. En plikt til å legge frem en slik attest vil for eksempel kunne utelukke søkere som er dømt for seksuelle overgrep mot barn i Norge.

Departementet foreslår at det innføres en plikt til å legge frem en barneomsorgsattest for alle par som søker assistert befruktning. Etter departementets vurdering vil en plikt til å fremlegge en uttømmende politiattest være for inngripende overfor par som søker assistert befruktning. Hovedhensikten med å innføre en plikt til å legge frem en politiattest må etter departementets vurdering være å forhindre at barn utsettes for overgrep, ikke å kartlegge alle type lovbrudd søkere har begått. En fremleggelse av barneomsorgsattest vil derfor være tilstrekkelig. Da plikten vil gjelde for alle søkere og ikke er knyttet til andre kriterier, vil plikten ikke være stigmatiserende.

Det kan hevdes at Bioteknologirådets forslag om at legen skal kunne kreve at søkerne utleverer taushetsbelagt informasjon om seg selv griper for mye inn i personvernet til søkerparet. Etter departementets vurdering må legen ha innsyn i all relevant informasjon om søkerparet uavhengig av om opplysningene i utgangspunktet er taushetsbelagt. Innsyn i opplysninger fra for eksempel NAV, barnevern, lege, psykolog vil noen ganger være nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig vurdering av om paret kan ha omsorg for barn. Ved adopsjon må søkere gi informasjon til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) med legeerklæring, uttømmende politiattest og likning. Bufetat kan også be om mer dokumentasjon der det er nødvendig for å opplyse saken, men må ved personopplysninger innhente samtykke fra den opplysningene gjelder. Det bør utredes en lignende ordning for assistert befruktning.

Departementet har også vurdert om vurderingen av om paret skal få assistert befruktning kan overlates til en annen instans i særlige tilfeller. Dette kan for eksempel være tilfeller der behandlende lege er i tvil om parets evne til å ha omsorg for et barn. Det kan imidlertid hevdes at det vil være uhensiktsmessig å opprette en ordning som involverer en annen etat for noe som forekommer relativt sjeldent. Fertilitetsklinikkene opplever noen ganske få tilfeller i året hvor de er i tvil om søkernes egnethet.

Etter departementets vurdering synes overføring av ansvar for vurdering til en annen etat i tvilstilfeller å være en god løsning. Det vil kunne lette legen for en del arbeid og bidra til å sikre en ensartet praksis. Hvilken instans som eventuelt kan ha et slikt ansvar og hvordan en slik ordning skal praktiseres må utredes nærmere.

4.10 Om medisinsk begrunnet lagring av ubefruktet egg og eggstokkvev

4.10.1 Bakgrunn

Lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev er i utgangspunktet kun tillatt for kvinner som oppfyller kravene for assistert befruktning, noe som innebærer at hun må søke sammen med ektefelle eller samboer.

Bioteknologiloven åpner imidlertid også for at kvinner som «skal gjennomgå behandling som kan skade befruktningsdyktigheten» kan lagre ubefruktede egg eller eggstokkvev, jf. § 2-17. Dette gjelder uavhengig av sivilstatus. Den fremste målgruppen er barn og unge voksne kvinner med kreft som behandles med kjemoterapi og/eller strålebehandling.

Det er ingen tilsvarende regler for lagring av sæd, men i praksis tilbys menn som skal gjennomgå behandling som kan gjøre dem infertile lagring av sæd eller testikkelvev til senere bruk i assistert befruktning.

Unge kvinners befruktningsdyktighet kan også bli skadet på grunn av sykdom som gjør at de kommer i tidlig overgangsalder. Dagens bioteknologilov åpner imidlertid ikke for lagring ved slike tilstander.

4.10.2 Helsedirektoratets rapport

Helsedirektoratet opplyser at det er satt en veiledende øvre aldersgrense på 35 år for lagring av eggstokkvev, siden antall egganlegg reduseres betydelig etter dette. Det samme gjelder kvaliteten på eggene. Antall pasienter er begrenset, derfor er tilbudet i praksis sentralisert, og alle pasienter som skal få lagret eggstokkvev henvises til Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Gjennomsnittsalder for kvinnene som får lagret eggstokkvev er mellom 23 og 26 år.

Helsedirektoratet anbefaler at adgangen til lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev utvides til også å omfatte kvinner med medisinske tilstander som kan skade egganleggene og føre til at kvinnen mister muligheten til å bli gravid med egne egg.

4.10.3 Bioteknologirådets uttalelse

Bioteknologirådet mener at dagens tilbud om lagring av egg og eggstokkvev på medisinsk grunnlag bør utvides til også å gjelde kvinner med medisinske tilstander som kan føre til infertilitet i ung alder. Rådet ser ingen god grunn til å skille mellom kvinner som står i fare for å miste fruktbarheten på grunn av medisinske behandling, og kvinner som risikerer det samme på grunn av sykdom.

4.10.4 Departementets vurderinger

Etter departementets vurdering bør bioteknologiloven endres slik at rett til lagring av ubefruktede egg eller eggstokkvev på medisinsk grunnlag også omfatter medisinske tilstander som kan medføre infertilitet i ung alder. I likhet med Helsedirektoratet og Bioteknologirådet ser departementet ingen god grunn til å skille mellom kvinner som står i fare for å miste fruktbarheten på grunn av medisinsk behandling, og kvinner som risikerer det samme på grunn av andre medisinske forhold.

4.11 Om ikke-medisinsk begrunnet lagring av ubefruktet egg

4.11.1 Bakgrunn

Som nevnt i punkt 4.10 er lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev forbeholdt kvinner som oppfyller kravene for assistert befruktning, eller kvinner som skal gjennomgå behandling som kan skade befruktningsdyktigheten. Departementet foreslår at rett til lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev på medisinsk grunnlag også skal omfatte medisinske tilstander som kan medføre infertilitet i ung alder, se boks 4.4.

Spørsmålet er om lagring av egg og eggstokkvev bør tillates for alle kvinner, også på ikke-medisinsk grunnlag.

Det er allment kjent at eggkvaliteten går ned i takt med kvinnens alder. Samtidig går gjennomsnittsalderen på fødende kvinner opp. Kvinner har en kortere reproduktiv periode enn menn. Fra tiden rundt fylte 32 år reduseres kvinnens fruktbarhet gradvis. Denne prosessen akselerer fra 37 års alder, og kvinner kan ikke regne med å være fertile etter fylte 45 år.

Dersom en kvinne i 40 årene får innsatt unge, friske egg – enten fra donor eller egg hun har frosset tidligere – anses suksessraten ved assistert befruktning å være høyere enn hvis hun bruker egne, ferske egg.

Lagring av egg og eggstokkvev er tillatt uansett grunn i de nordiske landene og flere europeiske land.

Forskning viser at egg kan lagres i mange år med like gode utsikter til å oppnå graviditet som med ferske egg.

4.11.2 Helsedirektoratets rapport

Helsedirektoratet opplyser at det ikke er påvist problemer etter befruktning av opptinte egg.

Dersom lagring av ubefruktede egg blir tillatt for alle, foreslår direktoratet at det settes en øvre aldersgrense for bruk av de lagrede eggene.

4.11.3 Bioteknologirådets uttalelse

I spørsmålet om alle kvinner skal ha rett til å lagre egg eller eggstokkvev på ikke-medisinsk grunnlag er rådet delt.

Ni av 15 medlemmer mener at slik lagring fortsatt ikke bør tillates i Norge. Disse medlemmene mener at et slikt tilbud kan bidra til en uønsket teknologisering av biologiske prosesser, og at graviditet i større grad blir sett på som noe som kan tilpasses, utsettes og nedprioriteres. De mener også at et slikt tilbud kan føre til press fra arbeidsgiver om å utsette graviditet og at det er uheldig å utvide det kommersielle markedet knyttet til menneskelig reproduksjon.

Seks av 15 medlemmer mener at slik lagring bør tillates for alle kvinner som en brukerfinansiert tjeneste. Disse medlemmene ser ingen tungtveiende argumenter mot at slik lagring skal være tillatt for egen kostnad, men understreker at det bør innføres en absolutt øvre aldersgrense for assistert befruktning med fryste egg.

4.11.4 Departementets vurderinger

Når det gjelder spørsmål om alle kvinner skal ha rett til å lagre egg eller eggstokkvev uten medisinsk indikasjon, er det flere argumenter både for og imot.

Noen vektlegger at et slikt tilbud vil kunne føre til en tingliggjøring av reproduksjonen og bidra til en utvikling med press mot kvinnen, fra for eksempel arbeidsgiver, om å utsette graviditet til et mer «passende» tidspunkt. Ved siden av at et slikt press er negativt i seg selv, vil det også bidra til at gjennomsnittsalderen for fødende kvinner øker ytterligere. Generelt sett er det antatt at risikoen for komplikasjoner under svangerskap og fødsel øker med kvinnens alder. Det antas at det også er bedre for barnet med foreldre som ikke er mye over fruktbar alder.

Dersom kvinnen senere likevel ikke skulle benytte seg av de lagrede eggene, kan det hevdes at hun har gjennomgått et medisinsk inngrep som hun likevel ikke trengte.

Andre vektlegger at det ikke er riktig å forby kvinner å benytte seg av et tilbud som gjør det mulig å få egne barn også etter at hun har kommet i en alder der eggkvaliteten er på vei ned. Lagring av egg i yngre alder vil gi kvinner økt valgfrihet og mulighet til å forfølge andre livsmål uten å fraskrive seg muligheten for å få barn senere, slik menn i langt større grad har mulighet til. Antall mislykkede forsøk med assistert befruktning vil også kunne reduseres dersom kvinnen kan benytte egne yngre lagrede egg. Videre vil kvinner som har lagret egne egg heller ikke ha behov for donerte egg.

Det kan videre hevdes at det vil være inkonsekvent dersom man tillater å reparere barnløshet med for eksempel eggdonasjon eller assistert befruktning til lesbiske, men ikke tillater forebyggende tiltak mot barnløshet som for eksempel lagring av egne egg eller eggstokkvev. Forskning viser også at barn født av en kvinne i slutten av sin reproduktive alder vil ha mindre risiko for kromosomfeil dersom kvinnen bruker egne egg som ble fryst ned da hun var yngre, enn om hun bruker sine egne ferske egg. En øvre aldersgrense for assistert befruktning vil forhindre at alderen hos den fødende mor blir for høy. Det kan videre være lettere å akseptere lagring av egg uten medisinsk grunn dersom ordningen er brukerfinansiert.

Som det fremgår er det flere argumenter både for og imot ikke-medisinsk begrunnet lagring av ubefruktede egg. Regjeringen har ikke falt ned på en endelig konklusjon i dette spørsmålet. Departementet mener likevel at ovennevnte presentasjon av de ulike argumentene for og imot kan gi et godt grunnlag for videre debatt i Stortinget.

4.12 Særlig om tidsgrense for lagring av befruktede egg

4.12.1 Bakgrunn

Etter bioteknologiloven § 2-16 andre ledd skal befruktede egg destrueres eller avgis til opplæring og kvalitetssikring etter fem års lagring.

De første årene var det i Norge tillatt å lagre befruktede egg i ett år, men lagringstiden ble etter hvert utvidet til tre år og senere til fem år.

I Sverige er den lovfestede oppbevaringstiden også fem år, men paret kan søke Socialstyrelsens rettslige råd om dispensasjon dersom det foreligger gode grunner for det.

4.12.2 Helsedirektoratets rapport

Helsedirektoratet opplyser at for noen par kan lagringstiden på fem år være for kort. Det kan gjelde par som har fått barn med ferske egg, deretter søsken fra lagrede befruktede egg og som ønsker ytterligere søsken fra samme egguttak. Et annet eksempel kan være par hvor kvinnen blir syk av for eksempel kreft etter egguttak og som må gjennomgå behandling som vil gjøre henne infertil. Dersom hun ønsker å benytte de lagrede befruktede eggene når hun er frisk igjen, kan hun risikere at lagringstiden har oversteget den lovbestemte grensen på fem år.

I følge Helsedirektoratet har klinikker ved flere anledninger vært nødt til å destruere befruktede egg som par har ønsket å benytte, men ikke rukket å benytte seg av før tidsfristen på fem år. Etter destruksjon må parene gjennomgå ny behandling med egguthenting.

I følge Helsedirektoratet er det i dag ikke medisinske grunner som tilsier at befruktede egg som har vært lagret mer enn fem år ikke kan benyttes til assistert befruktning. Dagens nedfrysningmetoder gjør det mulig å lagre befruktede egg i nærmest ubegrenset tid uten at kvaliteten forringes.

Helsedirektoratet har tatt opp spørsmål om regelverket bør endres slik at det for eksempel i visse tilfelle kan søkes om dispensasjon til forlenget lagring av befruktede egg eller at den generelle lagringstiden endres.

Bioteknologirådet har ikke tatt opp spørsmålet om lagringstid for befruktede egg.

4.12.3 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til Helsedirektoratets vurdering av at dagens grense på fem år i noen tilfelle kan gi uheldige konsekvenser for par som ønsker å benytte seg av lagret befruktet egg. Det bør ikke være slik at et lagret befruktet egg som kunne ha vært benyttet destrueres.

Etter departementet vurdering har det heller ikke vært lovgivers intensjon at befruktede egg som kunne brukes skal destrueres. Den siste utvidelsen av lagringstid fra tre til fem år trådte i kraft 1. januar 2004. Denne utvidelsen av lagringsgrensen ble av lovgiver først og fremst begrunnet med medisinskfaglige hensyn. Det vises til komiteens merknader i Innst. O. nr 16 (2003–2004) s. 21:

«… Lagringstiden er etter komiteens syn ikke et spørsmål av etisk karakter når først lagring aksepteres i lovgivingen, men et spørsmål om hvorvidt eggene ved lagring tar skade av å lagres eller ikke. Når nye metoder medfører at eggene kan lagres lenger, finner komiteen det rimelig at lagringstiden utvides.»

Den medisinske utviklingen med nye nedfrysningsmetoder som gjør lagring i lengre tid sikkert uten å skade eggene gjør det nødvendig å vurdere utvidelse av grensen for lagringstid. Departementet foreslår at det utredes nærmere om loven skal endres slik at den generelle lagringstiden utvides og eventuelt at Helsedirektoratet kan gi dispensasjon for å lagre befruktede egg lenger.

4.13 Særlig om bruk av lagret egg som er befruktet med donorsæd, med ny partner

4.13.1 Bakgrunn

Dagens regulering i bioteknologiloven om bruk av lagrede befruktede egg gir ikke direkte svar på alle problemstillinger. Et eksempel er spørsmål om lagret egg som er befruktet med donorsæd kan benyttes hvor eggets «mor» har giftet seg på nytt eller fått ny samboer etter befruktningen av egget, men før egget er satt inn i henne. Med andre ord er morens nye partner en annen enn den som opprinnelig samtykket til befruktningen av egget. Problemstillingen berører også barnelovens regulering av foreldreskap.

Bioteknologiloven og lovforarbeidene omtaler ikke problemstillingen direkte. Som kjent kan assistert befruktning bare utføres på en kvinne som er gift eller som er samboer i et ekteskapslignende forhold, jf. bioteknologiloven § 2-2. I loven § 2-1 er assistert befruktning definert som: «inseminasjon og befruktning utenfor kroppen». Med befruktning utenfor kroppen menes «befruktning av egg utenfor kvinnens kropp.» Videre fremgår det av bioteknologiloven § 2-5 at før behandlingen kan påbegynnes «skal behandlende lege påse at det foreligger skriftlig samtykke fra kvinnen og hennes ektefelle eller samboer. Ved gjentatte behandlinger skal nytt samtykke innhentes.» Om bruk av lagrede befruktede egg fremgår det videre av loven § 2-16 tredje ledd:

«Lagrede befruktede egg skal ikke benyttes til reproduksjon når kvinnen eller mannen i paret som har søkt assistert befruktning, er død eller ikke lenger har samtykkekompetanse.»

Spørsmålet er om loven krever at ektefellen eller samboeren som samtykker til innsettingen av det befruktede egget er den samme som samtykket til befruktningen av egget.

4.13.2 Departementets vurderinger

Det kan hevdes at å la par nummer to benytte seg av det befruktede egget ikke passer med ordlyden i bioteknologiloven. Det vises til § 2-5 om krav til samtykke før behandlingen og bestemmelsen i § 2-16 om at befruktede egg ikke skal benyttes når den ene som har søkt assistert befruktning er død eller ikke lenger har samtykkekompetanse.

Det kan hevdes at bestemmelsen forutsetter at den som samtykket til den tidligere assisterte befruktningen skal være den samme som gir nytt samtykke ved «gjentatte behandlinger».

På den annen side kan det hevdes at det ikke er tidspunktet for selve befruktningen av egget, men tidspunktet for innsettingen av det befruktede egget i livmoren, som er det avgjørende tidspunktet i den assisterte befruktningsprosessen. Det er denne delen av den assisterte befruktningsprosessen som eventuelt fører til graviditet, fødsel og et barn som paret skal ta ansvar for.

Departementet har tolket loven slik at par nummer to bør kunne få benytte det befruktede egget så lenge det er benyttet donorsæd, søkerne oppfyller vilkårene for assistert befruktning og begge samtykker til innsetting av det befruktede egget. En slik løsning betyr at kvinnen som skal bære frem barnet slipper å gå igjennom en ny prosess med hormonstimulering og uthenting av egg, og en vil unngå at allerede befruktede egg destrueres. Det vil heller ikke være nødvendig med ny donorsæd. Det er imidlertid Folkeregistermyndigheten som fatter vedtak om medmorskap, og som må ta stilling til om vilkårene for medmorskap er oppfylt.

Etter departementets vurdering bør regelverket klargjøres på dette området. Bioteknologilovens bestemmelser om assistert befruktning må også ses i sammenheng med reglene om foreldreskap i barneloven. Departementet foreslår at spørsmålet utredes nærmere. Det er viktig at hensynet til klarhet i foreldreskapet til barnet ivaretas på en god måte.

4.14 Assistert befruktning til personer som har endret juridisk kjønn

4.14.1 Bakgrunn

Personer som opplever å tilhøre det andre kjønn enn de er registrert med i Folkeregisteret, kan få endret sitt juridiske kjønn uten å ha gjennomgått medisinsk behandling. Dette følger av loven om endring av juridisk kjønn 5 som trådte i kraft 1. juli 2016. Det nye juridiske kjønnet skal som hovedregel legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter der kjønn har betydning. Dette gjelder for eksempel regler om kjønnskvotering og vil også gjelde ved tolkning av bioteknologilovens regler om hvem som kan få tilbud om assistert befruktning. Blant annet fastsetter lovens § 2-2 at assistert befruktning bare kan utføres på kvinne.

I høringen av forslag til ny lov om endring av juridisk kjønn ble det foreslått et unntak fra denne hovedregelen slik at personer som har endret juridisk kjønn skal kunne få assistert befruktning basert på sitt fødselskjønn.

Dette kan for eksempel gjelde tilfeller der en tidligere kvinne har endret juridisk kjønn til mann og ønsker hjelp til å føde barn. Dersom vedkommende har en kvinnelig ektefelle, blir spørsmålet om vedkommende skal kunne få hjelp til å bli gravid ved assistert befruktning med donert sæd, enten ved inseminasjon eller befruktning utenfor kroppen. Det samme vil kunne være tilfelle dersom vedkommende har en mannlig partner som er befruktningsudyktig.

Et flertall (9 av 15) i Bioteknologirådet støttet dette forslaget. Flertallet begrunnet dette slik:

«Personene det gjelder bør få anledning til å bruke sine egne kjønnsceller til å lage barn, uavhengig av hvilket juridisk kjønn de har. Disse rådsmedlemmene ser ingen tungtveiende grunner til å nekte dem å få den mest hensiktsmessige og ønskede formen for assistert befruktning kun fordi de har endret juridisk kjønn. Forutsetningen er at de innfrir lovens øvrige betingelser for assistert befruktning, som blant annet inkluderer en medisinsk og psykososial vurdering av lege.»

Et mindretall (4 av 15) mente en persons juridiske kjønn skal avgjøre hva slags tilbud om assistert befruktning vedkommende får. Mindretallet skrev:

«Dette medfører blant annet at personer som har endret juridisk kjønn ikke kan få assistert befruktning i offentlig regi ut fra sitt biologiske kjønn. Å endre kjønn er en viktig, eksistensiell og selvvalgt handling som påvirker hvilke rettigheter du har i samfunnet. Det bør også gjelde for spørsmål om assistert befruktning.»

Human-Etisk Forbund pekte på at personer som eventuelt nektes assistert befruktning etter å ha endret juridisk kjønn vil kunne endre sitt kjønn tilbake til opprinnelig kjønn for en periode og på den måten ha krav på assistert befruktning. Et forbud vil derfor ikke ha stor virkning.

4.14.2 Departementets vurderinger

Departementet har vurdert om personer som har endret juridisk kjønn bør kunne få tilbud om assistert befruktning ut fra sitt fødselskjønn. Det er argumenter som taler både for og imot her, men departementet har kommet til at det ikke bør foreslås endringer i bioteknologiloven om dette nå. Hovedregelen etter lov om juridisk kjønn vil da gjelde slik at det juridiske kjønnet blir avgjørende for tilbudet om assistert befruktning.

En noe annen problemstilling som har vært tatt opp, knytter seg til assistert befruktning til personer som skal gjennomgå kjønnsbekreftende behandling. Helsedirektoratet har tolket bioteknologiloven slik at personer som skal gjennomgå kjønnsbekreftende behandling kan få lagret sæd. Sæden kan senere brukes til å gi assistert befruktning. Dette kan være aktuelt dersom kvinnen (tidligere mann) som har gjennomført kjønnsbekreftende behandling ønsker assistert befruktning sammen med en annen kvinne. Hennes partner kan da få inseminert den lagrede sæden (partnerdonasjon).