12 Regional samfunnsutvikling

Målet for regjeringens regional- og distriktspolitikk er regional balanse gjennom vekstkraft, likeverdige levekår og bærekraftige regioner i hele landet (jf. Meld. St. 18 (2016–2017)). Regionreformen gjennomføres for å legge til rette for positiv samfunnsutvikling, basert på regionale fortrinn, forutsetninger og prioriteringer i det enkelte fylke. Med reformen får fylkeskommunen også et større ansvar for oppgaver og virkemidler som er viktige for å legge til rette for flere arbeidsplasser, vekstkraft og bosetting i distriktene.

Fylkeskommunene har med sin nærhet til lokalsamfunn, kommuner, nærings- og kompetansemiljøer i egne distriktsområder, god kunnskap om hva som skal til for å styrke utviklingen og hvilke tiltak og virkemidler som best fremmer utvikling i ulike deler av fylket. Færre fylkeskommuner vil gi grunnlag for sterkere regioner som kan drive en mer samordnet og målrettet samfunnsutvikling i hele fylket.

Sametinget bidrar til vekst og utvikling i ulike lokalsamfunn gjennom virkemidler til tiltak innen blant annet kultur, språk, næringer og opplæring.

12.1 Fylkeskommunene med styrket ansvar og flere oppgaver fra 2020

Fra 2020 vil landet ha ti fylkeskommuner og Oslo kommune med fylkeskommunale oppgaver. Med unntak av Oslo, vil samtlige fylker ha distriktsområder. Fylkeskommunene har og får ansvar for oppgaver som er viktige for utvikling i distriktene.

Innenfor samferdselsområdet har fylkeskommunene ansvaret for de fylkeskommunale veiene og i hovedsak ansvaret for all lokal rutetransport, med unntak av jernbane. Ansvaret til fylkeskommunene omfatter planlegging og drift, men også investeringer i fylkesveier og lokale baneløsninger. Fylkeskommunen tildeler dessuten løyver til ekspressbussruter, og har ansvaret for skoletransport og annen tilrettelagt transport (TT-transport). Fylkeskommunene får fra 2020 ansvaret for tilskuddet til bredbåndsutbygging. Fylkeskommunene har også ansvaret for et tilpasset og relevant videregående opplæringstilbud og for fagskolene. Fylkeskommunen legger gjennom den regionale kompetansepolitikken til rette for at flere kvalifiserer seg til arbeid, og at bedrifter og offentlig virksomhet får tak i den arbeidskraften de trenger.

Fra 2020 får fylkeskommunene nye oppgaver innen blant annet samferdsel, næringsutvikling, landbruk, klima og miljø, folkehelse, kompetanse og integrering, som vil styrke fylkeskommunenes samfunnsutviklerrolle. Dette er områder der fylkeskommunene allerede har oppgaver og kompetanse. De nye oppgavene vil gi flere verktøy i arbeidet for utvikling i hele det nye fylket, inkludert distriktene, og gir fylkeskommunene et større handlingsrom til å prioritere hvordan de løser oppgavene. Fylkeskommunene får også økt oppdragsgiveransvar overfor Innovasjon Norge og Siva for virkemidler som er viktige for små og mellomstore bedrifter og gründere i distriktene. Fylkeskommunene får med dette mulighet til å legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling i alle deler av landet. Det pågår i tillegg utredninger av ytterligere oppgaver.

Departementet vil peke på muligheten for prøveordninger eller forsøk der fylkeskommunene kan få overført oppgaver fra staten eller prøve ut nye arbeidsformer der dette kan gi bedre og mer samordnende tjenester, eller støtte opp under utviklingsarbeid i distriktene. Dersom forsøk innebærer avvik fra hvordan staten, fylkeskommunene eller kommunene organiserer sin virksomhet eller løser sine oppgaver, eller innebærer avvik fra bestemmelsene om oppgavefordelingen mellom statlige, fylkeskommunale og kommunale forvaltningsorganer, setter lov om forsøk i offentlig forvaltning de formelle rammene for forsøket.

Samlet sett vil fylkeskommunene få bedre kapasitet og flere virkemidler til å skape en positiv samfunnsutvikling i egne distrikter. Større fylkeskommuner med en større bredde i oppgaveporteføljen og styrket regional planlegging, kan gi en mer samordnet oppgaveløsning både mellom kommuner, sektorer regionalt og mellom regionalt og nasjonalt nivå. Det legger også grunnlag for mer helhetlige prioriteringer tilpasset innbyggere og næringslivets behov i ulike deler av fylket.

12.2 Finansiering av fylkeskommunene

Fylkeskommunene finansieres i hovedsak over de frie inntektene (skatteinntekter og rammetilskudd) som fordeles gjennom inntektssystemet. Inntektssystemet for fylkeskommunene bygger på de samme grunnprinsippene som systemet for kommunene (jf. nærmere omtale i kapittel 11.1). Siden det er full utgiftsutjevning i inntektssystemet, kompenseres også kostnadsulemper knyttet til et spredt bosettingsmønster og lange reiseavstander. I tillegg mottar fylkeskommunene i Nord-Norge et eget regionalpolitisk tilskudd, som i 2019 beløper seg til 676 mill. kroner.

Departementet la i kommuneproposisjonen for 2020 fram forslag om et nytt inntektssystem for fylkeskommunene, tilpasset den nye fylkesinndelingen fra 2020. Utgiftsutjevningen vil fortsatt ta hensyn til kostnadsulemper knyttet til spredt bosetting og lange reiseavstander, og det gjøres ingen endringer i Nord-Norge-tilskuddet.

12.3 Regionale planer skal samordne innsatsen i distriktene

Regional planlegging er et sentralt verktøy for å gi strategisk retning til samfunnsutviklingen i hele fylket, for å mobilisere aktører og samordne og koordinere offentlig innsats og virkemidler for utvikling i ulike deler av fylket. Statlige aktører er forpliktet til å delta i arbeidet med regionale planer, og skal legge planene til grunn for egen planlegging og virksomhet. Regjeringen vil bedre dialogen og gjøre regional planlegging mer forpliktende for staten, jf Prop. 84 S (2016–2017). For å gjøre den regionale planleggingen mer forpliktende, er det viktig at statlige etater deltar mer aktivt i de regionale planprosessene enn de har gjort til nå. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil følge opp at departementene, gjennom sine styringsinstrukser og styringsdialog med underliggende etater, tydelig formidler forventninger om at etatene skal delta i regionale planprosesser og følge opp regionale planer. I styringsdialogen med fylkesmannen vil departementet ta opp at fylkesmannen skal se til at statlige etater deltar i planprosessene og følger opp vedtatte regionale planer.

I arbeidet med de regionale planstrategiene har fylkeskommunene etterspurt mer dialog med departementene. Som ansvarlig departement for planlegging, vil Kommunal- og moderniseringsdepartementet derfor koordinere deltakelsen fra departementene i møter som er knyttet til arbeidet med de regionale planstrategiene, herunder distriktspolitiske problemstillinger. Det vil være opp til fylkeskommunene å ta initiativ til slike dialogmøter. Sametinget bør også delta i disse dialogmøtene med departementene og fylkeskommunene, når den regionale planstrategien kan påvirke samiske interesser.

Kommuner, fylkeskommuner og ulike deler av statlig forvaltning må ofte samhandle for å løse felles utviklingsoppgaver. Fra kommunenes side er det behov for at staten og fylkeskommunen opptrer samlet og ser innsats på tvers av oppgaveområder i sammenheng. Mer forpliktende regional planlegging, der staten deltar mer aktivt i utviklingen av regionale planer og oppfølgingen av disse, legger til rette for en mer samordnet opptreden også overfor kommunene. Regionale planprosesser skal kjennetegnes av partnerskap, for å skape eierskap til planen. Dette forutsetter at fylkeskommunen samarbeider aktivt med kommunene og andre partnere for å få lokal forankring av regionale mål og planer. Fylkesmannen har her en rolle i å mobilisere relevante statlige interesser, og å bidra til å samordne og avklare eventuelt motstridende statlige interesser i samarbeidet med kommunene og fylkeskommunene.

Selv om ledigheten er lav i de aller fleste arbeidsmarkedene, er det distriktskommuner som opplever langvarig nedgang i sysselsettingen og svak økonomisk vekst. 31 kommuner hadde i snitt mer enn 0,5 prosent årlig nedgang i sysselsettingen mellom 2005 og 2018. Alle disse er distriktskommuner, og de fleste ligger i områder med lavest score på sentralitet. Det kan være kommuner med svakere næringsgrunnlag eller der næringslivet har omstillingsutfordringer. Fylkeskommunene har ansvar for regional samfunnsutvikling og en rekke virkemidler for å støtte opp under utvikling. Departementet vil peke på muligheten for å bruke utviklingsavtaler der fylkeskommunene, kommuner og evt. statlige etater kan være parter i områdesatsninger for en særlig innsats over tid, rettet mot avgrensede geografiske områder i distriktene, med utgangspunkt i regional plan. Avtaler kan omfatte ulike virkemidler, og bidra til at flere forvaltningsnivåers virkemidler drar i samme retning. Eventuelle avtaler forutsetter partenes vilje og evne til dialog, samhandling og oppfølging av avtalens innhold. Et poeng med avtaler er at deltakerne bidrar til gjennomføring av prioriterte tiltak, og skaper forutsigbarhet utover det som er mulig innenfor de ordinære rammene for forvaltningen.

12.4 Regional næringsutvikling fra 2020

Styrket regional næringsutvikling er en viktig del av regionreformen. Regjeringen vil styrke fylkeskommunens mulighet til å legge til rette for nye og videreutvikle eksisterende arbeidsplasser, ved å gi dem et tydeligere og sterkere ansvar for mobiliserende og kvalifiserende virkemidler. Oppdragsgiveransvaret for flere næringspolitiske virkemidler som i dag forvaltes av Innovasjon Norge og Siva, overføres derfor til fylkeskommunene fra 1.1.2020. Dette gjelder næringshageprogrammet, inkubatorprogrammet, mentorprogram, bedriftsnettverk, samt markedsavklaringsdelen av etablerertilskuddet. Dette er i stor grad virkemidler rettet mot tidlig utvikling hos gründere, bedrifter og bedriftsnettverk, og prosjekter som ennå ikke er modne nok til å kunne konkurrere om nasjonale eller europeiske virkemidler. Overføringer av oppgaver og ansvar til regionalt folkevalgt nivå kan dermed legge grunnlag for flere arbeidsplasser i hele landet.

Den helhetlige gjennomgangen av det næringsrettede virkemiddelapparatet skal vurdere om flere oppgaver som kan styrke fylkeskommunens rolle som næringspolitisk aktør, kan flyttes til fylkeskommunene. Det gjelder særlig virkemidler knyttet til småbedrifter og lokale/regionale formål, herunder om oppdragsgiveransvaret for reiselivssatsingen bør flyttes. Både regionreformen og gjennomgangen av virkemiddelapparatet skal legge grunnlag for klarere ansvarsområder i næringspolitikken (se også omtale i kapittel 5.6).

Virkemiddelaktørene Siva, Innovasjon Norge og Forskningsrådet har, sammen med fylkeskommunen som regional samfunnsutvikler, en felles interesse i å mobilisere små- og mellomstore bedrifter i distriktsområder til å delta i nasjonale ordninger, og med dette bidra til at de realiserer sitt potensial. Fylkeskommunene har lang tradisjon for å jobbe utviklingsrettet gjennom regionale partnerskap. Med regionreformen får fylkeskommunene økt ansvar for viktige næringsrettede virkemidler og får økt mulighet til å tilpasse virkemiddelbruken i eget fylke. Det offentlige må i fellesskap sørge for god sammenheng mellom virkemidler som kapital, kompetanse og nettverk, med fokus på bedriften og ikke på ansvarsdelingen mellom aktørene. Dette krever gjennomgående vilje i fylkeskommunen til å ta en lederrolle, sørge for tilslutning og at aktører trekker i den retningen det er enighet om i felles regionale partnerskap. Slike regionale partnerskap omfatter samarbeid med relevante aktører i fylket som Forskningsrådet, Siva, Innovasjon Norge, universitets- og høgskolesektoren, NAV, fylkesmannen og regional stat.

12.5 Smart spesialisering som metode for næringsutvikling

Alle regioner har særegne muligheter og ulike forutsetninger for næringsutvikling. Både regjeringen, OECD og EU anbefaler å utnytte disse forskjellene og skreddersy politikken til hver region. Smart spesialisering er en metode for å få det til. Smart spesialisering handler om å bygge videre på den kompetansen, det næringslivet og de ressursene som allerede er til stede i regionen, for å utvikle nye nisjer og næringsområder. For å sikre politisk involvering, god medvirkning og helhetstankegang, bør prosessen kobles til regionale planprosesser.

Metoden starter med en analyse av regionens fortrinn og muligheter og dialog om disse analysene, for å vise hvilke næringsområder som er sterke i regionen, og på hvilke områder regionen har ressurser i form av institusjoner og forvaltning. På overordnet nivå er disse som regel kjent, utfordringen er å identifisere muligheter for nye nisjer og næringsområder, som kan bygge videre på og utvide de eksisterende styrkene i regionen.

Kunnskapen som kan føre til suksess, er spredt på mange. Relevante aktører kan blant annet komme fra næringslivet, offentlige instanser, organisasjoner, klynger og nettverk, utdannings- og forskningsinstitusjoner eller være entreprenørielle personer, innbyggere og investorer. Forskningsmiljøer er vesentlige, da utvikling av konkurransedyktige nisjer og næringsrområder ofte vil kreve FoU.

Det vil være flere veier å gå for å nærme seg visjonene og nå målene om nye næringsområder, og det er vanskelig å vite hva man bør prioritere før man har prøvd seg fram. Prøving og feiling kan gjøre det mulig å finne fram til de beslektede nisjene og næringsområdene akkurat denne regionen kan hevde seg innenfor. For å følge opp prioriteringene er regionen avhengig av at det finnes aktører som kan gå i front og gjennomføre. Det kan være etablerte bedrifter, entreprenørielle personer, klynger eller nettverk, alene eller sammen med forskningsinstitusjoner og investorer.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har utviklet en veileder og en nettside om Smart spesialisering: www.regjeringen.no/smartspesialisering. Med veilederen vil departementet forsterke og støtte opp under fylkenes arbeid med smart spesialisering. Hovedmålgruppen er administrasjonen i fylkeskommunene, som har ansvaret for å utvikle og gjennomføre regionale planer for næringsutvikling, innovasjon og kompetanse. Norske fylkeskommuner har mye erfaring med åpne og involverende prosesser for å utarbeide planer og strategier. Likevel gir smart spesialisering nye perspektiver, og øker mulighetene for å lære, på tvers av regionene i Norge, i Europa og i andre land som har latt seg inspirere av metoden. Smart spesialisering gir også en ramme for å benytte seg av kunnskap og nettverk utenfor regionen, og få ulike programmer og strategier til å virke sammen.

Departementet vil følge opp den nasjonale veilederen og det regionale arbeidet med smart spesialisering gjennom tiltak for kunnskapsutvikling, erfaringsdeling og internasjonalt samarbeid. Nasjonale analyser kan supplere regionale analyser, og legge grunnlag for diskusjoner mellom fylker. Arenaer for dialog mellom fylkeskommunene og med nasjonale aktører, som Verksted for regional utvikling, gir erfaringsdeling og kunnskapsutvikling. Flere fylkeskommuner deltar i europeiske samarbeid om Smart spesialisering. Både erfaringsdeling, læring og konkret arbeid med næringsutvikling er viktig å bringe opp på internasjonalt nivå. I forbindelse med ny budsjettperiode i EU blir det diskutert et initiativ for interregionale innovasjonsinvesteringer. Departementet følger diskusjonene og vurderer fortløpende hvordan norske regioner kan dra nytte av dette initiativet.

Departementet mener det er lite hensiktsmessig å kjøre egne smart spesialiseringsprosesser i hver enkelt kommune. Det handler blant annet om mangel på kritisk masse av næringsaktører og forskningsinfrastruktur, samt at potensialet for å fremme utvikling av nye næringer vil være større i et større område. Kommunene har ansvaret for lokal samfunnsutvikling og vedtar kommuneplaner med både samfunnsdel og arealdel. Godt samarbeid og gjensidig nyttige allianser mellom fylkeskommunen og kommunene kan fremme de strategiske målene i regionale planer for smart spesialisering. Kommunenes og fylkeskommunenes tilrettelegging for næringsutvikling bør samspille. Enkelte spesialiseringer vil ha tydeligere nedslagsfelt i noen deler av fylket enn i andre. Da vil samarbeid med de aktuelle kommunene være særlig relevant. Samtidig kan smart spesialisering gi nye perspektiver og revitalisere arbeidet med næringsutvikling i distriktsområder innad i fylkene. Aktører utenfra fylket kan bidra til ny dynamikk og gode koblinger til både globale nettverk, verdikjeder og eksterne forskningsmiljøer i norske distrikter.

12.6 Regionalt internasjonalt arbeid for fremtidens distrikter

Mange samfunnsutfordringer er grenseoverskridende og krever felles innsats og utvikling av løsninger. Regioner i ulike land kan ha lignende utfordringer. Internasjonalt samarbeid gjennom blant annet Interreg bidrar til tilgang til kompetanse, bedre tilgang til tjenester og større markeder for lokale bedrifter. De aller fleste norske kommunene som grenser til Sverige, Finland og Russland er også distriktskommuner. For slike kommuner vil ofte grenseregionalt samarbeid være naturlig.

Schou og Indset (2015) viste at de fleste små og mellomstore kommuner ikke har kapasitet eller god nok informasjon til å delta i europeisk samarbeid. Det finnes gode erfaringer med at fylkeskommunene tar et veiledningsansvar overfor kommuner uten kapasitet til å inngå i europeisk samarbeid, på egen hånd. Fra 2020 vil fylkeskommunene ha enda bedre forutsetninger for å ta denne veiledningsrollen. Regjeringen forutsetter at fylkeskommunene også i årene framover opprettholder kunnskap og innsikt i den mulighet norsk deltakelse i EU-programmer gir. Dette kan for eksempel være Erasmus-programmets muligheter for å styrke utdanning og kompetanse og norsk rekruttering, Horisont-programmenes muligheter til å styrke forsknings- og innovasjonsarbeid om samfunnsutfordringer (i norske miljøer), eller initiativ som f.eks JPI Ocean med relevans for norske miljøer som jobber med utvikling av havnæringer.

Fylkeskommunene er deleiere av Innovasjon Norge, og derfor også av Innovasjon Norges internasjonale apparat. Som regional utviklingsaktør for et næringsliv som konkurrerer på et europeisk og globalt marked, må fylkeskommunene samlet sett ta i bruk verktøy og virkemidler for at aktørene i eget fylke skal kunne posisjonere seg i internasjonal konkurranse. Ved å ta i bruk europeiske verktøy som for eksempel smart spesialisering, kan fylkeskommunene skreddersy sin næringspolitikk ut fra regionale forutsetninger og mål.

Videre deltakelse i Interreg-programmene er et sentralt distriktspolitisk spørsmål. De fleste grensekommuner er også distriktskommuner. Samarbeid om felles utfordringer over landegrensene som offentlig tjenesteyting eller en felles forvaltning av ressurser som krysser en grense, som f.eks. nasjonalparker, kyst eller fjellområder og rovdyrforvaltning, kan derfor være viktig for innbyggere eller næringsaktører. I nordisk sammenheng har samarbeid om sivil beredskap og helsetjenester vært et vanlig tema. Mellom Norge og Sverige har også mobilitet i arbeidsmarkedet vært et tema.

Fylkeskommunene melder i en spørreundersøkelse i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2018 at Interreg er en integrert del av fylkeskommunenes samlede virkemiddelportefølje og sentralt for etableringen av strategiske partnerskap regionalt mellom ulike sektorer og europeiske aktører. Fylkeskommunene viser til at nasjonale virkemidler er begrensede og ikke tilstrekkelig, med tanke på type utfordringer som skal løses. Gjennom deltakelse i Interreg får aktører tilgang på ressurser i form av kompetanse, verktøy for samarbeid og tilgang på samarbeidspartnere. Interreg vurderes samtidig som et viktig virkemiddel for å introdusere aktører i distriktene til internasjonalt arbeid.

Interreg er et viktig instrument for å løse felles lokale og regionale utfordringer på tvers av landegrenser i våre nærområder. Regjeringen vil videreføre Norges deltakelse i Interreg og i god tid før 2021 ta stilling til hvilke programmer under Interreg Norge skal delta i.

12.7 Styrket politisk dialog mellom regjeringen og fylkeskommunene

Forholdet mellom staten og kommunesektoren skal være preget av juridisk og økonomisk rammestyring (KMD 2016). Som alternativ til krav etter særlover, kan det vurderes om staten i større grad bør benytte veiledning i planleggingen, og gå i dialog med kommuner og fylkeskommuner om hensiktsmessige løsninger og utvikling av gode eksempler. Å legge til rette for politisk dialog mellom forvaltningsnivåene er et viktig redskap i denne sammenheng, og kan blant annet bidra til å forsterke og målrette offentlig innsats i distriktene.

Departementet vil styrke den politiske dialogen mellom staten og fylkeskommunene, slik at dialogen støtter opp under fylkeskommunenes oppgaver og rolle. Hensikten er å styrke politikkutviklingen regionalt og nasjonalt, slik at nivåene virker sammen og bygger opp om hverandre, og slik at måloppnåelsen på viktige politikkområder styrkes. Mange samfunnsutfordringer er komplekse. Verken kommunene, fylkeskommunene eller staten kan løse dem alene, som klima, samferdsel og integrering. Det samme gjelder tiltak for utvikling og verdiskaping i distriktene. Dette gir behov for dialog om hvilke utfordringer som skal løses, hva som er målene, hvordan innsatsen bør innrettes og hvem som best kan gjøre det, slik at vi får en effektiv forvaltning.

Det er god politisk kontakt mellom regjeringen og fylkeskommunene i dag. Dette vil regjeringen bygge videre på. Deler av dagens politiske dialog berører enkeltsaker, og foregår direkte mellom fylkeskommunene/KS og enkeltdepartement. Det skjer enten gjennom etablerte systemer for dialog, for eksempel prosessen rundt utformingen av Nasjonal transportplan, eller på forespørsel fra fylkeskommunene. Videre finnes det flere etablerte arenaer mellom regjeringen og fylkeskommunene som fungerer som møteplasser for ulike sektorområder og sektorovergripende problemstillinger. Her er de mest sentrale:

Konsultasjonsordningen mellom regjeringen og KS er en fast arena for dialog og samarbeid mellom regjeringen og KS om det økonomiske opplegget for kommunene og fylkeskommunene. Ordningen skal blant annet bidra til å oppnå felles forståelse mellom staten og kommunesektoren om de oppgavene de kan realisere innenfor gitte inntektsrammer. Det er to faste politiske møter i vårsesjonen og bilaterale møter med departementene i høstsesjonen. Det er i tillegg løpende bilateral kontakt mellom KS og fagdepartementene mellom møtene.

Regjeringens kontaktkonferanse med fylkeskommunene (RKK) der regjeringen møter alle fylkesordførere/-rådsledere en gang i året. Der legges rammer for å diskutere viktige problemstillinger for regional utvikling. Dagsorden forankres politisk mellom deltagerne, og gir grunnlag for politisk dialog om henholdsvis nasjonale og regionale perspektiver. RKK er en viktig arena for dialog om regionale forskjeller, de nasjonale perspektivene på samfunnsutfordringer, og politikkutvikling som påvirker utviklingen i ulike deler av landet, som for eksempel tilgang på kompetanse.

Når antall fylkeskommuner nå reduseres fra 19 til 11, er det mulig å legge opp til en tettere politisk dialog enn i dag. Mindre format legger til rette for mer direkte dialog, som kan gi dialogen større betydning for politikkutvikling og -gjennomføring for både regjeringen og fylkeskommunene. Det ligger et potensial i at regjeringen i større grad enn i dag drøfter sektorovergripende problemstillinger og sammensatte samfunnsutfordringer med fylkeskommunene – særlig når flere departementer deltar i dialogen samtidig.

I regionreformen får fylkeskommunene flere oppgaver som også er viktige for distriktene. Regjeringens mål om regional balanse gjennom vekstkraft, likeverdige levekår og bærekraftige regioner i hele landet, danner det sentrale grunnlaget for dialogen med fylkeskommunene. I dette inngår også dialog om bedre samordning av oppgaver og virkemidler mellom forvaltningsnivåene, og spørsmål knyttet til rolle-/ansvarsdeling i oppgaveløsningen. Den politisk dialogen legger grunnlag for økt tillit og samhandling mellom sentrale og perifere strøk, og til bedre forståelse for ulike perspektiver. Det er nødvendig for å få til en helhetlig innsats for utvikling og vekst i distriktene.

De ovennevnte arenaene har begrensninger i den forstand at de ikke gjennomføres så ofte. Mest mulig fleksible møtearenaer gir rammer for å snakke sammen når saker er aktuelle og når politikken utvikles. KS’ fylkesordførerkollegium møtes tre-fire ganger per år. Kollegiet er godt egnet som dialogarena med regjeringen, og muliggjør hyppigere og ressurseffektiv kontakt mellom forvaltningsnivåene.

Fylkeskommunene oppfordres til å be om politisk dialog om problemstillinger eller ansvarsområder som de ser behov for å avklare eller utvikle i samarbeid med regjeringen – både gjennom regjeringens arenaer, og for eksempel gjennom KS’ fylkesordførerkollegium. Departementene bør også kunne signalisere ønsker om å møte kollegiet. Det gir økt fleksibilitet til å sette aktuelle saker på dagsorden, og til å følge saker over tid.

12.8 Sametinget som samfunnsutvikler

Sametinget er samenes folkevalgte organ og regjeringens viktigste premissleverandør og dialogpartner i samepolitiske spørsmål. Regjeringen bygger videre på de institusjonelle og rettslige rammene som allerede er lagt for samepolitikken. Regjeringen er ikke ansvarlig for Sametingets politiske virksomhet eller vedtakene som Sametinget gjør som politisk organ.

Siden etableringen av Sametinget i 1989, har det skjedd en betydelig utvikling av rammevilkårene for Sametingets stilling og handlingsrom. I tråd med intensjonen i sameloven og i forarbeidene til denne, har Sametinget gradvis fått økt innflytelse i saker som angår den samiske befolkningen. Sametinget har på flere områder blitt tillagt beslutningsmyndighet for oppgaver som utelukkende, eller i det vesentlige, retter seg mot den samiske befolkningen. Samtidig er Sametinget gitt innflytelse gjennom mulighet til å påvirke beslutninger i alle saker som etter Sametingets oppfatning berører samene, jf. samelovens § 2-1. Videre er det etablert egne prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, jf. omtale i boks 12.3. Med en målsetning om å gi Sametinget større handlingsrom til selv å fordele økonomiske virkemidler etter egne prioriteringer, er de fleste av bevilgningene til Sametinget fra 2019 blitt samlet under ett budsjettkapittel og én post i statsbudsjettet.

Sametinget er i statsbudsjettet 2019 tildelt 504 mill. kroner. Gjennom sine virkemiddelordninger rettet blant annet mot kultur, språk, næringer og opplæring, bidrar Sametinget til vekst og utvikling i ulike lokalsamfunn, også i de som tradisjonelt ikke oppfattes som samiske områder.