6 Naturressurser i distriktene gir vekstgrunnlag for hele landet

Ifølge regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft arbeider de fleste nordmenn i yrker som er mer eller mindre nøytrale i et grønt skifte, som i privat eller offentlig tjenesteyting. Kun en tredjedel er sysselsatt i næringer som vil kunne oppleve store konsekvenser av omstillingen til et lavutslippssamfunn; primærnæringene, industri, petroleum og energi, bygg og anlegg og transport (Grønn konkurransekraft 2016). Denne andelen er høyere i Distrikts-Norge grunnet mindre innslag av tjenesteytende næringer. Samtidig gir store naturressurser (både på land og i havet), ren luft og rikelig tilgang på rent vann norsk næringsliv et godt utgangspunkt i en verden med et økende fokus på bærekraft og ressurseffektivitet (Grønn konkurransekraft 2016).

Mange sterke norske næringer og flere industribedrifter i distriktene har sitt utgangspunkt i naturressurser som olje og gass, vannkraft, fisk og skog. Industrien, særlig prosessindustri og mineralnæringene, er også sentral i mange distriktsområder. Dette er viktige næringer for norsk verdiskaping og eksport, samtidig som de utgjør viktige arbeidsplasser og næringsmiljøer i distriktene.

Et næringsliv med kapasitet til omstilling er avgjørende for at den enkelte region får en bærekraftig utvikling og for regional balanse i landet som helhet. Ressursene må tas i bruk på en bærekraftig måte og gi grunnlag for lønnsomme arbeidsplasser. Regjeringens næringspolitikk gir grunnlag for at flere virksomheter i regionen kan bevege seg høyere opp i verdikjeden (jf kapittel 5). I Granavolden-plattformen står det også at lokale eiere gir stabile lokale arbeidsplasser. Det vil kunne bidra både til nasjonal og lokal verdiskaping, til å redusere næringsmiljøenes sårbarhet og styrke regionenes omstillingsevne. I plattformen står det videre at bærekraftig utnyttelse av naturressurser må gi positive ringvirkninger for lokalsamfunnene.

Et godt samspill mellom nasjonal regulering og kunnskap om regionale og lokale nærings- og kompetansemiljøer er en viktig forutsetning for å lykkes. Det er viktig at næringene reguleres på en måte som gir effektivitet, som tar ut potensialet for lokal verdiskaping og som oppleves som legitim både lokalt og nasjonalt. Regjeringen forventer samtidig at fylkeskommunene og kommunene stimulerer til grønn omstilling, innovasjon og vekst i nye arbeidsplasser, jf. Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019–2023.

6.1 Levende kystsamfunn – et konkurransefortrinn for blå vekst

Havnæringene har stor betydning for verdiskapingen i Norge, og havet er en viktig næringsvei for mange kystsamfunn. Noen av landets mest innovative bedrifter, arbeidsplasser og kunnskapsmiljøer har sitt utspring i bosettingen langs kysten og bruk av havet. Det nære samarbeidet mellom bedrifter, arbeidsfolk og myndighetene, har spilt en viktig rolle i den historiske utviklingen av Norge som havnasjon.

Mulighetene for framtidig vekst og nye arbeidsplasser er stor for næringer som har verden som marked, både i etablerte næringer som maritim, olje og gass, fiske og havbruk, og i næringer som kystbasert reiseliv, romvirksomhet og framvoksende næringer som havvind, havbunnsmineraler og nye biologiske ressurser til mat og medisiner. Havet vil også i overskuelig framtid være en av Norges viktigste kilder til arbeidsplasser, verdiskaping og velferd i hele landet, og kan samtidig bidra til å løse miljø- og klimautfordringene verden står overfor. Regjeringen legger vekt på at havets ressurser er viktige for nasjonal verdiskaping og at utnytting av naturressurser skal gi positive ringvirkninger i lokalsamfunnene.

Olje- og gassnæringen er Norges største havnæring med en verdiskaping på 560 mrd. kroner i 2017. Olje- og gassnæringen er en viktig kilde til velferd, arbeidsplasser og utvikling av banebrytende teknologiske løsninger som også tas i bruk i andre næringer. Havbunnen rommer rike olje- og gassressurser som har bidratt til å legge grunnlaget for velferdssamfunnet. Norge er også en betydelig skipsfartsnasjon og den maritime næringen er en viktig del av norsk næringsliv. Næringen består av rederier, verft og utstyrs- og tjenesteleverandører. En langstrakt kyst, høy kompetanse og innovasjonskraft legger grunnlaget for en stor maritim næring og arbeidsplasser i alle deler av landet. Næringen er samtidig svært internasjonal og har en høy eksportandel. I 2017 stod maritim næring for 129 mrd. kroner i verdiskaping uten ringvirkninger. Antall sysselsatte var om lag 85 000 personer. Verdiskapingen i sjømatnæringen inklusive ringvirkninger var på 71 mrd. kroner i 2017. Sjømatnæringen er derfor blant de viktigste fremtidsnæringene for Norge. I et globalt perspektiv er særlig akvakultur viktig for å kunne møte behovet for mat til en økende verdensbefolkning, og Norge kan bidra med både teknologi og kunnskap.

Som det fremgår av figur 6.1, er det overlapp mellom havnæringene. Verdiskapingsstørrelsene lar seg ikke umiddelbart summere da flere aktører tilhører flere havnæringer, dette gjelder spesielt leverandørindustrien.

Kilde: Regjeringens oppdaterte havstrategi 2019

Rene og rike hav er en forutsetning for en bærekraftig havøkonomi. Fremtidig verdiskaping er avhengig av god miljøtilstand og et rikt naturmangfold i havet. Generelt er tilstanden i norske havområder god, men havet er utsatt for forurensing, forsøpling, klimaendringer og tap av naturmangfold. En forsvarlig havpolitikk og bærekraftig havøkonomi er avgjørende for å nå FNs bærekraftsmål. Norge har en kunnskapsbasert, helhetlig og ansvarlig havforvaltning og arbeider for et godt internasjonalt rammeverk for bærekraftig forvaltning av havene.

Forvaltningsplanene for norske havområder er et verktøy for å tilrettelegge for verdiskaping og matsikkerhet, og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene. Gjennom forvaltningsplanene sikres det at ulike hensyn veies mot hverandre, og at bruk av havområdene sees i en helhetlig sammenheng.

I 2015 besluttet Stortinget å opprette Havbruksfondet. Fra og med 2016 har 80 prosent av inntektene fra salg av konsesjoner for vekst i oppdrettsnæringen blitt fordelt gjennom Havbruksfondet til kommuner og fylkeskommuner med oppdrettslokaliteter. Midlene fordeles mellom kommuner hvor det foregår lakseoppdrett i sjø. I oktober 2018 ble første store utbetaling fra Havbruksfondet på omlag 2,7 mrd. kroner gjennomført. Rundt 160 kommuner og ti fylkeskommuner delte inntektene i 2018. For å stimulere kommunene til å stille egnede arealer til rådighet for oppdrett, skal en andel av kommunenes inntekter fra fondet øremerkes kommuner som har klarert nye lokaliteter for oppdrett de siste to årene. Denne andelen utgjør om lag 500 mill. kroner i 2019. Stortinget har bedt regjeringen nedsette et utvalg som skal behandle ulike former for beskatning av havbruksnæringen. Utvalget skal levere sin utredning 1. november 2019.

Regjeringen har satt som mål at Norge skal være en ledende havnasjon. For å oppnå dette, vil regjeringen bidra til størst mulig samlet bærekraftig verdiskaping og sysselsetting i havnæringene. Dette betyr gode og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet og videreutvikling av kunnskaps- og teknologimiljøene langs kysten. Slik kan havnæringenes langsiktige konkurransekraft internasjonalt bli styrket.

6.1.1 Regjeringen har oppdatert havstrategien

Regjeringen vil bidra til en vekst i havnæringene som er miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig.

Norge er rikt på ressurser og vi har en lang tradisjon for å forvalte disse ressursene i et langsiktig perspektiv til det beste for samfunnet. Dette har lagt grunnlaget for verdiskaping i havnæringene og havet er en viktig næringsvei for mange kystsamfunn. Norge har blitt en ledende havnasjon mye på grunn av velutviklede næringsmiljøer og lokalsamfunn langs hele kysten med kompetente arbeidstakere og sterke bedrifter. En fremtidsrettet distriktspolitikk er derfor også god havpolitikk.

For at Norge fortsatt skal være en ledende havnasjon, vil regjeringen bidra til størst mulig samlet bærekraftig verdiskaping og sysselsetting i havnæringene. Ifølge beregninger fra Menon Economics (Fjose, Erraia og Pedersen 2019) arbeider 206 000 personer i havnæringene direkte (olje og gass, maritim næring og sjømatnæringen). Dette skaper sysselsetting over hele landet, og spesielt langs kysten fra sør til nord. Havnæringene stod for en samlet verdiskaping på 680 mrd. kroner i 2017.

Den oppdaterte havstrategien Blå muligheter som ble lagt fram juni 2019 er en videreføring av regjeringens havstrategi Ny vekst, stolt historie (2017) og Meld. St. 22 (2016–2017) Hav i utenriks- og utviklingspolitikken. Strategien er inndelt i seks viktige områder for havpolitikken. Disse er næringsutvikling, forvaltning, rene og rike hav, globalt lederskap, kunnskap og teknologi, og utdanning og kompetanse. Regjeringen vil følge opp tiltak og initiativer fra havstrategien.

For regjeringens havpolitikk identifiserer strategien tre områder som vektlegges fremover: kompetanse og digitalisering, regional og lokal verdiskaping og klima og grønn skipsfart. Bakgrunnen er den teknologiske utviklingen og bruk av digitale verktøy i havnæringene, regionreformen, at nasjonale og regionale strategier for blå næringsutvikling må sees i sammenheng, og regjeringens klimamål og utviklingen av grønn skipsfart.

Havsatsingen har et tydelig regionalt fokus. Den nasjonale havpolitikken skapes i samarbeid mellom statlige, regionale og lokale myndigheter. I forlengelse av dette og med utgangspunkt i regionreformen, er det foreslått å opprette et Havdialogforum for systematisk dialog mellom regjeringen, fylkeskommunene, Sametinget og representanter for kystkommuner. Andre aktører inviteres inn ved behov. Formålet med forumet er å legge til rette for dialog og det skal ikke tas beslutninger. Forumets medlemmer skal i felleskap komme fram til temaer til diskusjon, men må bygge på Havstrategiens temaer, som kunnskapsgrunnlag, arealprosesser, verdiskaping, sysselsetting og kompetanse i kystsamfunnene.

I tillegg til den oppdaterte havstrategien har regjeringen lansert en Handlingsplan for grønn skipsfart i juni 2019 (jf kapittel 8.2.6). Regjeringen fører en aktiv maritim politikk, hvor blant annet tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk er et viktig virkemiddel for å ivareta maritim kompetanse langs hele kysten. Våren 2015 la regjeringen frem den maritime strategien Maritime muligheter- blå vekst for en grønn fremtid. Regjeringen vil utarbeide en melding til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av den maritime politikken. Meldingen vil omtale økonomiske rammevilkår og øvrige politikkområder og virkemidler av betydning for den maritime næringen. Det tas sikte på at meldingen legges frem for Stortinget høsten 2020.

6.1.2 Kunnskapsbasert planlegging er viktig for å lykkes

Plan- og bygningslovens formålsbestemmelse slår fast at «Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser» (jf. § 1.1). Loven gjelder ut til én nautisk mil utenfor grunnlinjen. Regional og kommunal samfunnsplanlegging er sentrale verktøy for at havnæringene skal kunne realisere sitt potensiale, og at de lokale ringvirkningene i samfunn og næringsliv blir størst mulig. Det er et stort behov for å utarbeide bedre og mer oppdaterte planer. Det er behov for større bruk av regionale/interkommunale planer for å avklare utfordringer og foreslå tiltak innenfor sjørettede næringer.

Bruken av sjøarealene har økt, og det er behov for planer som avklarer arealbruken i et regionalt og interkommunalt perspektiv. Fylkeskommunal og kommunal planlegging er viktig for å sikre fiskeri- og havbruksnæringenes langsiktige arealbehov, samtidig som andre samfunns- og miljøinteresser blir ivaretatt. Regjeringen legger vekt på at det skjer en samordning mellom myndigheter og lovverk gjennom planarbeidet. Ny kunnskap og digitale verktøy gir fylkeskommuner og kommuner et bedre grunnlag for planleggingen.

Det er behov får å styrke plankapasiteten i kommunene, og det er satt i gang flere ulike tiltak for å styrke utdanningskapasiteten og øke kommunene kompetanse. I de nasjonale forventingene til regional og kommunal planlegging fra 2019 understrekes det at planlegging i sjøområdene skal gjennomføres i et regionalt perspektiv. Dette vil bedre ivareta en helhetlig og økosystembasert forvaltning av kystsonen. I dette ligger det en oppfordring om mer samarbeid på tvers av både kommune- og fylkesgrenser. Regjeringen forventer også at fylkeskommunene og kommunene avsetter tilstrekkelig areal til ønsket vekst i oppdretts- og havbruksnæringen gjennom oppdaterte planer, som også ivaretar miljøhensyn og andre samfunnsinteresser. Strategier for utvikling av havbruk utenfor kysten bør inngå i planene.

I 2018 ble det utgitt et rundskriv (H-6/18) om lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystnære sjøområder. Rundskrivet går gjennom regelverkene for de ulike sektorinteressene i kystsonen, samt bruken av plan- og bygningsloven for planlegging av blant annet havbruksvirksomhet. Arbeidet med rundskrivet avdekket behov for å klargjøre forholdet mellom plan- og bygningsloven og sektorlover, ikke minst når det gjelder i hvilken grad kommunen kan stille driftsvilkår og tekniske betingelser for akvakulturanlegg. Rundskrivet tar opp mange forhold, og tydeliggjør blant annet at kommunen i sin kommuneplan skal vurdere hvor det kan avsettes arealer til ulike typer (arter) akvakultur utfra overordnede miljøhensyn og andre forhold. Kommunen kan ikke gi bestemmelser om drift av akvakulturanlegget. Dette reguleres av sektorlovgivningen.

Arealmessig tilrettelegging i kystnære sjøområder skjer gjennom kommunenes arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Det gir kommunene mulighet til å legge strategier for lokal verdiskaping og ringvirkninger av havbruk. Det kan for eksempel ikke gis tillatelser til akvakultur i strid med kommunale planer. Mange steder langs kysten utarbeides det interkommunale arealplaner i sjøområdene. Fylkeskommunene har en viktig rolle både gjennom utarbeidelse av regionale planer og ved å bidra i arbeidet med interkommunale planer.

Kilde: SSB. Kart: KMD

Et godt kunnskapsgrunnlag er viktig for bedre planlegging i kystsonen og for å avveie mellom bruk og vern av arealene. Detaljerte kart er nødvendig for å finne fram til best lokalisering av ulike tiltak, velge traseer for ledninger på sjøbunnen, havneutbygging og for å få oversikt over naturmiljøet. Kartlegging av dybde, bunnforhold, geologi og naturtyper gir kunnskap om ressursgrunnlaget og dermed et bedre beslutningsgrunnlag for et helhetlig og økosystembasert forvaltning. MAREANO-programmet gjennomfører slik kartlegging for havbunnen i norsk økonomisk sone. Det gjennomføres også kartlegging i utvalgte områder langs kysten gjennom samarbeid mellom etater, kommuner og fylkeskommuner, for å sikre et bedre kunnskapsgrunnlag for arealplanlegging og ressursforvaltning i nære kystområder. Videre gjennomføres i dag egne kartleggingsprogram for henholdsvis dybdekartlegging og navigasjon, kartleggingsprogram for mineraler, ressurskartlegging for biologiske ressurser, samt økologisk grunnkart.

6.1.3 En framtidsrettet fiskeripolitikk

Fiskeripolitikken er viktig for at fiskeriressursene høstes på en effektiv og bærekraftig måte, og har stor betydning for mange kystsamfunn. Kvotesystemet i fiskeriene har innvirkning på verdiskaping og sysselsetting langs kysten. Kvotesystemet påvirker fiskeflåtens landingsmønster, som er avgjørende for resten av verdikjeden. Kvotesystemet kan også på noen måter påvirke råstoffkvaliteten. Fisken er en knapp ressurs, og det er nødvendig å sette tak for å sikre bærekraftig bruk. Dagens kvotesystem er komplisert, og det er behov for å forenkle og harmonisere kvotesystemet slik at det er bedre tilpasset næringens og samfunnets behov i dag og i fremtiden. For å lykkes med dette, må kvotesystemet oppfattes som rimelig og rettferdig for de berørte – både næringsutøvere, kystsamfunn og samfunnet forøvrig. Dette innebærer forutsigbare rammebetingelser, effektivitet og fleksibilitet for næringsaktørene, både i flåten og industrien. Samtidig må kvotesystemet ha virkemidler som muliggjør en fortsatt tett sammenheng mellom fiskerinæringens aktivitet og dens bidrag til fellesskapet.

Den direkte sysselsettingen i fiske og fangst var i 2014 på om lag 9 100 årsverk. De siste tiårene har næringens struktur utviklet seg i en retning av at fiskeressursene fiskes med færre fartøy og fiskere. Dette har ført til økt lønnsomhet i næringen, mens antall arbeidsplasser er redusert. I et økonomisk perspektiv gir strukturtiltak som reduksjon av antall fartøyer, økt fangstgrunnlag og bedre kapasitetsutnyttelse en effektivitetsgevinst for de gjenværende aktørene i fiskeflåten. Totalt sett har de siste tiårene med strukturering av fiskeflåten, teknologisk utvikling og en mer miljømessig forvaltning av fiskeressursen ført til økt mengde fangst per fisker. Antall registrerte fiskefartøy er redusert fra vel 14 000 i 1995 til i underkant av 6 000 i 2015.

Regjeringen har lagt fram en melding om kvotesystemet for Stortinget i juni 2019. Et viktig kunnskapsgrunnlag for meldingen har vært Kvoteutvalget (Eidesen-utvalget), som ble satt ned for å gjennomgå kvotesystemet. I tilknytning til kvotemeldingen, la regjeringen også frem strategier om helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien og økt verdiskaping av marint restråstoff.

Fiskeindustrien kjennetegnes av et utpreget omfang av sesongarbeidsplasser på grunn av store sesongvariasjoner. Særlig gjelder dette den delen av fiskeindustrien som baserer seg på villfanget fisk. Graden av sesongarbeid er en av årsakene til at fiskeindustrien har utfordringer med å tiltrekke seg norsk arbeidskraft. I tillegg spiller lønnsnivå og arbeidsoppgaver inn, samt at fiskeindustribedriftene ofte er tilknyttet mindre arbeidsmarkeder hvor det kan være en utfordring for bedriftene å rekruttere kompetent arbeidskraft til de aktuelle periodene. Fangstbasert akvakultur og levendelagring av fisk er eksempler på konsepter som kan bidra til mer helårig aktivitet i fiskeindustrien, gjennom at villfanget fisk kan holdes i en merd for en periode og slaktes utenfor hovedsesongen.

Økt og bedre utnyttelse av restråstoff kan også bidra til økt aktivitet og flere arbeidsplasser i fiskeindustrien. Ettersom Norge er en stor produsent av sjømat, oppstår det også store mengder restråstoff årlig. Restråstoffet er det som er igjen etter sløying og ev. videre bearbeiding av fisk og annen sjømat. Det meste av restråstoffet utnyttes allerede i dag til produksjon av ulike produkter, enten til direkte humant konsum, fôr eller andre anvendelser, men særlig i havfiskeflåten i hvitfisksektoren er det store kvanta som ikke utnyttes. Regjeringen vil gjennom strategien for økt verdiskaping av marint restråstoff legge til rette for økt verdiskaping av det marine restråstoffet.

6.2 Petroleums- og energipolitikk for hele landet

6.2.1 Petroleumsaktiviteten skaper velferd

Olje- og gassnæringen har vært en bærebjelke for norsk økonomi de siste tiårene. De kommende årene vil olje- og gassnæringen fortsatt spille en rolle i norsk økonomi, skape store verdier og gjennom inndragningen av en stor grunnrente bidra i betydelig grad til finansieringen av det norske velferdssamfunnet. Petroleumsnæringen er Norges viktigste næring målt i inntekter til statskassen, investeringer og andel av total verdiskaping. Det er anslått at næringen vil bidra med 263 mrd. kroner i netto inntekter til staten i 2019. Menon Economics (Fjose, Erraia og Pedersen 2019) har anslått de samlede skatteinntektene og petroleumsrelaterte overføringer til kommunene til 30 mrd. kroner. Rundt halvparten av dette går til kommuner med sentralitet 4, 5 og 6 (utregninger KMD).

Hovedmålet i regjeringens petroleumspolitikk er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass. Nye lønnsomme funn som sikrer inntekter, verdiskaping og sysselsetting, er viktig for å opprettholde vårt velferdssamfunn. På den måten kan ressursene komme hele samfunnet til gode. Regjeringen ønsker å forvalte petroleumsressursene på en effektiv og bærekraftig måte og sørge for produksjon med lavest mulig utslipp. Regjeringen vil videreføre en stabil og langsiktig petroleumspolitikk.

Boks 6.6 Feltutbygginger gir store oppdrag til leverandørbedrifter i store deler av landet

Sverdrup-feltet er forventet å gi inntekter på 900 mrd. kroner til staten. I tillegg til dette gir både utbyggingen og driften av feltet store ringvirkninger spredt ut over landet. Illustrasjonen i figur 6.3 viser spredningen av bedrifter som har fått leveranser til utbyggingen av feltet. Equinor, som er operatør for feltet, har beregnet at utbyggingen av feltet gir 150 000 årsverk i Norge i perioden 2015–2025. Dette fordeler seg med om lag 45 prosent i leverandørbedrifter, 30 prosent i underleverandørbedrifter og om lag 25 prosent i etterspørselsvirkninger i andre virksomheter. I driftsfasen er Sverdrup beregnet å generere årlig om lag 3 400 årsverk i norske bedrifter.

Kilde: Equinor

Petroleumssektorens virksomhet er spredt over hele landet, og skaper verdier i alle landsdeler. Norsk petroleumsnæring består av mer enn 1 900 bedrifter spredt over hele landet som helt eller delvis leverer varer og tjenester til oljeselskaper og petroleumsrelatert industri for øvrig (Vatne 2018). Disse selskapene bidrar med kompetanse og teknologiutvikling som er en forutsetning for levedyktige og kunnskapsbaserte arbeidsplasser i et bredt omland rundt regionale sentra og i distriktene. Dette gir lokalt næringsliv forøvrig tilgang til kompetanse og robuste kunnskapsnettverk. Utvikling av ny kunnskap og teknologi står sentralt i forvaltningen av petroleumsressursene på norsk sokkel. Dette sikrer fortsatt lønnsom aktivitet til havs og i leverandørindustrien. Det er leverandørindustrien, i samarbeid med forskningsinstituttene, som utvikler og leverer mange av de nye teknologiske løsningene som oljeselskapene er avhengige av. Petroleumsnæringen leverer avanserte, høyteknologiske løsninger og er internasjonalt konkurransedyktig. Teknologiutviklingen har vært viktig for å oppnå høyest mulig verdiskaping fra ressursene på norsk sokkel og ivareta hensynene til helse, miljø og sikkerhet. Aktivitetene som startet i Nordsjøen har gradvis flyttet seg nordover til Norskehavet og videre til Barentshavet. Dette bidrar til å sikre lokal aktivitet langs kysten, gjennom styrking av eksisterende industri samt etablering av nye leverandørbedrifter. I takt med at aktiviteten til havs har beveget seg nordover, har det utviklet seg kompetansebaser innen en rekke ulike segmenter i de nordligste fylkene.

Regjeringen vil legge til rette for å videreutvikle både olje- og gassvirksomheten og andre havnæringer. Aktiviteten på norsk sokkel gir store muligheter for en positiv videreutvikling av norsk leverandørindustri. En petroleumsnæring som er kunnskaps-, teknologi- og kapitalintensiv og som gir positive eksterne effekter til resten av økonomien gjennom brede læringsprosesser og teknologioverføring, vil bidra til levedyktige og kunnskapsbaserte arbeidsplasser over hele landet.

6.2.2 En lønnsom, sikker og bærekraftig energiforsyning

I Granavolden-plattformen står det at regjeringen legger opp til at Norges posisjon som en av verdens ledende energinasjoner, også innenfor fornybar energi, skal opprettholdes og videreutvikles. Norge er det syvende største vannkraftlandet i verden, og klart størst i Europa. Nær halvparten av Europas magasinkapasitet ligger i Norge. Om lag 98 prosent av strømproduksjonen i Norge er fornybar (i dag står vannkraft for 94 prosent og vindkraft for fire prosent av strømproduksjonen). Norske bedrifter er ledende innen vannkraftteknologi, og eksporterer i dag til en rekke land. Norsk industri bidrar også til kompetanseutvikling i land som er i startfasen med utbygging av vannkraft. Norsk kraftforsyning har den høyeste fornybarandelen og de laveste utslippene i Europa. Norge er verdens tredje største eksportør av naturgass, og forsyner EU med om lag 25 prosent av det totale gassforbruket. Nesten all olje og gass som produseres i Norge eksporteres, og eksportverdien utgjør om lag halvparten av samlet norsk vareeksport. Utvinning og bruk av lønnsomme energiressurser gir betydelig nærings- og teknologiutvikling i Norge, og bidrar til arbeidsplasser og velstand i hele landet.

Energimarkedene globalt og i Europa står overfor store endringer, blant annet som følge av ny teknologi, skjerpet klimapolitikk og stadig økende energietterspørsel. Det kan gi muligheter for næringsmiljøer i hele landet og kan bidra til større bredde i lokale og regionale arbeidsmarkeder i distriktene.

Den innenlandske energiforsyningen utgjør en viktig del av norsk økonomi. Sektoren bidrar til stor verdiskaping og legger grunnlag for aktivitet i andre næringer gjennom å sikre tilgang på energi (Fossum m.fl. 2016). Energisektorens virksomhet er spredt over hele landet, og skaper verdier og ringvirkninger i alle landsdeler. Sektoren inkluderer alt som omhandler salg, produksjon, distribusjon og teknologiutvikling innen kraft- og varmeproduksjon. Størstedelen av sysselsettingen er innen nettvirksomheten. Potensialet for videre utbygging av fornybar energi i Norge er stort, og spredt over store deler av landet. Det bygges nå ut mer fornybar kraftproduksjon enn på mange år. Særlig er interessen for ny vindkraftutbygging økende. Energiressursene har skapt grobunn for utvikling av en betydelig energiforedlende industri i Norge.

Energiforsyning skaper i seg selv store verdier og legger grunnlag for aktivitet i andre næringer. Energiforsyningen i Norge gir også et gunstig utgangspunkt for omstillingen til lavutslippssamfunnet. De norske fornybarressursene er et konkurransefortrinn for Norge, og skaper verdier og eksportinntekter for landet. Regjeringens energipolitikk ble lagt frem i Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring – Energipolitikken mot 2030, der det fremgår at regjeringen vil legge til rette for å videreutvikle konkurransefortrinnene fra de fornybare energiressursene. Utgangspunktet for energipolitikken er at Norge i dag har en effektiv, klimavennlig og sikker energi- og kraftforsyning. Et veldrevet og effektivt strømnett gir norske kraftkunder god forsyningssikkerhet og forutsigbare strømpriser. Et velfungerende kraftmarked bidrar til verdiskapingen i Norge. Kommuner og fylkeskommuner har også viktige roller i energiforsyningen gjennom den geografiske plasseringen av ressurser, eierskap til produksjon og nettvirksomhet, ansvaret for planprosesser og rollen som konsesjonsmyndighet for enkelte mindre produksjonsanlegg innen energisektoren.

Kraftsektoren bidrar med store verdier til felleskapet gjennom blant annet skatter, avgifter og utbytte til stat og kommunesektoren. Norske kommuner og fylker har store investeringer i kraftsektoren. Kommuner, fylkeskommuner og staten eier samlet sett om lag 90 prosent av produksjonskapasiteten i landet. Mange selskaper i sektoren har flere eiere og det er stor grad av krysseierskap. De fleste nettselskapene er helt eller delvis eid av en eller flere kommuner.

For inntektsåret 2017 utgjorde kommunenes og fylkeskommunenes skatte- og avgiftsinntekter fra kraftproduksjon om lag 5,4 mrd. kroner. Det er inntekter som kommer fra naturressursskatt, eiendomsskatt, konsesjonsavgifter og konsesjonskraft. I tillegg mottar kommuner og fylkeskommuner utbytte og renter på ansvarlig lån til kraftselskapene. De statlige skatte- og avgiftsinntektene fra kraftbransjen var om lag 8,6 mrd. kroner for inntektsåret 2017. I tillegg til ordinær selskapsskatt er det også en egen grunnrenteskatt på vannkraft. De statlige inntektene varierer betydelig mer enn de lokale inntektene, da skattene og avgiftene som tilfaller lokale myndigheter i større grad er bruttoavgifter som gir mer stabile inntekter.

Regjeringen har oppnevnt et ekspertutvalg som skal gjøre en helhetlig vurdering av kraftverksbeskatningen. Hovedoppgaven er å vurdere om dagens vannkraftbeskatning hindrer at samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak i vannkraftsektoren blir gjennomført. I en åpen økonomi som den norske er det særlig viktig å verne om inntektene fra skatt på den ekstraordinære avkastningen (grunnrente) fra stedbundne naturressurser. I tillegg til å vurdere grunnrenteskatten og eiendomsskatten, kan utvalget også vurdere naturressursskatten, konsesjonsavgifter og ordningen med konsesjonskraft. Utvalget kan se bort fra forslagenes virkning på fordeling av skatteinntekter mellom skattekreditorer (staten, fylkeskommuner og kommuner). Utvalget leverte sin utredning 30. september 2019.

Den regulerbare vannkraften vil fortsatt være ryggraden i energisystemet vårt. Vannkraftressursene er over lang tid forvaltet slik at de kommer lokalsamfunnene til gode og er et konkurransefortrinn for norsk industri. Samtidig representerer vannkraft en betydelig miljøpåvirkning i norske vassdrag. Regjeringen vil legge til rette for miljøforbedringer som må veies opp mot tap i utslippsfri kraftproduksjon, reguleringsevne og flomdempingskapasitet.

Regjeringen vil legge til rette for en forsvarlig utnyttelse av det gjenværende potensialet for ny vannkraft. Regjeringen vil også legge til rette for en langsiktig utvikling av lønnsom vindkraft i Norge, og en politikk som demper konflikter, tar hensyn til naturmangfold, friluftsliv og andre viktige samfunnsinteresser. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har utarbeidet forslag til en nasjonal ramme for vindkraft på land, som ble lagt fram 1. april 2019. Dette er en oppfølging av Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring – om energipolitikken mot 2030.

Basert på et oppdatert kunnskapsgrunnlag, har NVE foreslått områdene direktoratet mener er mest egnet for vindkraft. Nasjonal ramme er imidlertid ikke en utbyggingsplan. Forslaget har vært på en bred høring og det er holdt regionale innspillsmøter. Regjeringen vil blant annet basert på disse innspillene ta stilling til den nærmere utformingen av vindkraftpolitikken fremover.

Vindkraft kan gi næringsutvikling og aktivitet i distriktene. Kommunenes syn vil fortsatt bli tillagt stor vekt i behandlingen av konkrete vindkraftprosjekter. Kommunene behandler selv byggesaker for små, konsesjonsfrie vindkraftanlegg under 1 MW. Kommunene kan også legge til rette for vindkraft gjennom arealplanleggingen.

Regjeringen vil legge til rette for en samfunnsmessig rasjonell utbygging av strømnettet i hele landet. Det både planlegges og gjennomføres betydelige investeringer i strømnettet. Investeringene bedrer forsyningssikkerheten, og legger til rette for nytt forbruk og ny produksjon i flere deler av landet. Regjeringen vil også utrede og fremme tiltak for å utjevne nettleien for alle forbrukere gjennom et mest mulig effektivt organisert strømnett.

6.3 Industri- og mineralnæring, handel og bygg- og anlegg

Industrien over hele landet har klart å hevde seg godt i den internasjonale konkurransen, til tross for et høyt norsk kostnadsnivå. Rimeligere roboter, digitalisering og andre nye muliggjørende teknologier gir større potensial for fleksibel produksjon og hjemflagging av industriell aktivitet. Ny teknologi gir også muligheter for vekst i små og mellomstore bedrifter. Prosessindustrien, som er viktig for distriktene og for en rekke lokalsamfunn, har nytt godt av god tilgang på fornybar energi og også lavere kronekurs de senere årene. Norsk prosessindustri har også satset betydelig på effektivisering av produksjonen, produktutvikling og bruk ny teknologi, noe som har bidratt til god internasjonal konkurransekraft.

I Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende redegjør regjeringen for sin industripolitikk. Regjeringens visjon for en aktiv industripolitikk er at Norge skal være en ledende industri- og teknologinasjon. Det innebærer behov for å satse grønnere, smartere og mer nyskapende for å gi fremtidig vekst, arbeidsplasser og skatteinntekter. Regjeringen vil legge til rette for vekst både i eksisterende og nye bedrifter og fremme Norge som et attraktivt lokaliseringssted for industriell aktivitet. I industrimeldingen er det for øvrig et perspektiv at industrien vil være en viktig bidragsyter til den fremtidige verdiskapingen og at industrien er viktig for utviklingen også i andre næringer.

I meldingen presenteres sentrale rammebetingelser i en aktiv næringspolitikk som regjeringen anser er avgjørende for at industrien skal møte utfordringene fremover. Det dreier seg om blant annet en industri- og næringspolitikk som medvirker til at vekst og fremtidig verdiskaping skjer innenfor bærekraftig rammer og at god tilgang på kapital er en forutsetning for utvikling og omstilling i næringslivet. Det konstateres at for å nå regjeringens ambisjoner om vekst og økt verdiskaping, er det nødvendig med oppdatert kunnskap på alle nivåer i bedriftene.

Den økende digitaliseringen og andre muliggjørende teknologier påvirker hvordan bedrifter, logistikk og verdikjeder organiseres og hvordan bedrifter utvikler relasjoner til kundene. Det ble derfor understreket at kompetansepolitikken blir stadig mer sentral for næringslivet og at også norsk næringsliv er avhengig av å ha blant de mest kompetente og produktive medarbeiderne innenfor sine fagområder. Satsing på forskning og innovasjon er følgelig også en sentral del av næringspolitikken. Bevilgningene til de landsdekkende virkemidlene for næringsrettet forskning og innovasjon, inklusiv skattefradrag for Skattefunn-ordningen, er fordoblet siden 2013.

Flere av de grunnleggende utfordringene som det redegjøres for i industrimeldingen må anses i betydelig grad å være like relevante i andre distriktstunge næringer slik som bygge- og anleggsnæringen, varehandelen, reiseliv, landbruket med videre. Skillet mellom industri og tjenester viskes også i økende grad ut og vi ser at tjenesteelementer integreres i stadig større grad i forretningsmodeller i industrien.

Handelsnæringen er den største tjenesteytende næringen i privat sektor. Næringen har tyngdepunkt i byer og tettsteder, men er lokalisert i hele landet. Handelsnæringen gjennomgår store endringer, blant annet på grunn av økt digitalisering og netthandel. Teknologiske endringer griper inn i hele verdikjeden og utfordrer eksisterende forretningsmodeller, blant annet som følge av mer effektive logistikkstrukturer og nye muligheter til å kommunisere med kundene. Nye teknologiske løsninger har gitt handelsnæringen nye muligheter til å selge varer i det lokale, nasjonale og globale markedet. Dette innebærer også økt konkurranse. I Meld. St. 9 (2018–2019) Handelsnæringen – når kunden alltid har nett omtales utviklingstrekk og hvordan regjeringen vil legge til rette for god omstilling i næringen innenfor bærekraftige rammer. Dagligvaremarkedet er den største bransjen innenfor varehandelen og preges av få og sterke markedsaktører, både på detaljistleddet og viktige deler av leverandørsiden. Leverandørleddet består av alt fra lokalmatprodusenter, norske produsentsamvirker og næringsmiddelindustriforetak, til importører tilknyttet store multinasjonale merkevareleverandører.

Bygge- og anleggsnæringen er relativt jevnt spredt utover hele landet. Det er en stor næring med betydelig sysselsetting i mange distriktskommuner. Bygge- og anleggsnæringen er koblet til en verdikjede bestående av arkitekter, rådgivende ingeniører, eiendomsutviklere, transportbedrifter, byggevarehandel og andre leverandørnæringer og tjenester. Satsing på teknologi og digitalisering bidrar til økt effektivitet og en mer bærekraftig næring. Tilgang på kvalifisert arbeidskraft, slik som arbeidstakere med relevant ingeniørkompetanse og fagarbeidere innen en rekke disipliner, er derfor avgjørende for utvikling av bygge- og anleggsnæringen over hele landet. Næringen er konjunkturutsatt. Den sterke satsingen på samferdsel har blant annet vært viktig for å holde aktiviteten oppe. Produksjonsutviklingen de senere årene har derfor vært relativt sterk og bidratt til sysselsettingsvekst.

Norge har også betydelige mineralressurser som gjennom utvinning gir grunnlag for økt verdiskaping og arbeidsplasser. Næringen har mange av de samme utfordringene som annen konkurranseutsatt næringsvirksomhet. Ofte er mineralvirksomhet lokalisert i relativt små distriktskommuner. Mineralressursene er nødvendige for bygg, veier og infrastruktur over hele landet, og mineralressurser brukes også i industri- og vareproduksjon. Mineralressursene vil være sentrale innsatsfaktorer i fremtidens grønne teknologier som vindturbiner, solcellepaneler, el-biler, og i telefoner og nettbrett. Mineraluttak har lang tidshorisont, og det er behov for større forutsigbarhet knyttet til investeringer, uttak og opprydding. Regional og kommunal planlegging er et viktig verktøy for å sikre tilgjengelighet til mineralforekomster, samtidig som miljø- og samfunnshensyn ivaretas (jf. Nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging 2019–2023). Regjeringen forventer at fylkeskommunene og kommunene sikrer viktige mineralforekomster i sine planer og avveier utvinning mot miljøhensyn og andre samfunnsinteresser. Tilgangen til, og lagring av, byggeråstoffer må ses i et regionalt perspektiv.

6.4 Landbrukssektoren bidrar til vekstkraftige distrikter

Landbruks- og matsektoren skal sikre innbyggerne trygge matvarer av god kvalitet og bidra til bærekraftig og optimal utnyttelse av de jordbaserte naturressursene. Sektoren bidrar med arbeidsplasser og næringsliv over hele landet. I Granavolden-plattformen heter det at regjeringen ønsker et aktivt og lønnsomt landbruk over hele landet, med produksjon og foretaksstrukturer som bygger på lokale jord-, beite-, skog- og utmarksareal.

Landbruksnæringen har gjennomgått store strukturelle endringer de siste femti årene. Produktivitetsveksten i jordbruket har tradisjonelt sett vært, og er fortsatt, høy. Jordbrukssektoren har hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på i gjennomsnitt 2,4 prosent hvert år de siste ti årene. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri (bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,8 prosent de siste ti årene, i følge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Årets beregning fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at produktivitetsutviklingen er lavere enn den har vært de siste årene. Dette skyldes blant annet lavere reduksjon i arbeidsforbruk enn tidligere, svakere produksjonsutvikling og vekst i energiforbruket. Etter flere år med god inntektsvekst og produksjonsøkning ser det ut til at forbruksveksten stagnerer særlig for grasbaserte produkter, som er viktig i norsk jordbruk. Hovedutfordringen nå er derfor ikke økt produksjon, men å tilpasse produksjonen til etterspørselen og prioritere produksjoner med markedsmuligheter på hjemmemarkedet, både til mat og fôr.

I 2017 sysselsatte landbrukssektoren 3,4 prosent av den totale arbeidsstyrken, fordelt på om lag 35 500 i jordbruk og reindrift, 5 700 i skogbruk, nesten 33 000 i jordbruksbasert matindustri, og i underkant av 16 000 i skogindustri. Arbeidsplassene er spredt på gårdsbruk og industribedrifter over hele landet.

Utover sysselsatte i næringen og tilhørende industri, har landbruks- og matforvaltningen en desentralisert forvaltningsstruktur med arbeidsplasser over hele landet, og en oppgaveløsning som er delt mellom nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Sektorens FoU-miljøer er lokalisert i ulike deler av landet, og sammen med et landsdekkende rådgivningsapparat i form av Norsk Landbruksrådgiving er disse viktige kunnskapsleverandører for sektoren i hele landet.

6.4.1 Nasjonal politikk gir verdiskaping og sysselsetting i distriktene

Den nasjonale landbrukspolitikken bidrar til verdiskaping og sysselsetting i distriktene. Landbruket utgjør en større andel av sysselsetting og verdiskaping i områder med spredt bosetting og småsenterregioner enn i byregionene. De landbruksbaserte verdikjedene knyttet til jordbruk, skogbruk og reindrift er noen av Norges få komplette verdikjeder, med tydelig regional forankring. Landets 150 000 landbrukseiendommer med bolighus utgjør samtidig et viktig grunnlag for sysselsetting og bosetting, og for utvikling og produksjon av en rekke varer og tjenester.

Sentrale deler av jordbrukspolitikken utformes i de årlige forhandlingene mellom staten og jordbruksorganisasjonene. Flere av tilskuddsordningene er differensiert enten ut fra geografisk lokalisering av foretakene (distriktsdifferensiering), ut fra produksjonsomfanget (strukturdifferensiering) eller begge deler. Det betyr eksempelvis at et lite melkebruk i Finnmark får vesentlig mer i produksjonstilskudd per ku enn et stort melkebruk på Jæren.

I jordbruksoppgjøret 2019 ble staten og landbrukets organisasjoner enige om en jordbruksavtale med en samlet budsjettramme for 2020 på i overkant av 16,4 mrd. kroner. Dette er en økning på 720 mill. kroner fra 2019, og legger til rette for en inntektsvekst på 6,25 prosent. Avtalen innebærer en sterk satsing på grøntsektoren og korn, og har en god profil til fordel for distriktene og små og mellomstore bruk. Samtidig forsterkes det ambisiøse klima- og miljøarbeidet.

Reduksjonen i jordbruksareal i drift fra 1999 til 2018 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge. På landsbasis har andelen fulldyrket areal hatt en reduksjon på tre prosent i perioden 2010 til 2018, mens andelen eng og beite har økt med én prosent i samme periode. Kornarealet har gått ned med åtte prosent siden 2010, men det er fra 2018 til 2019 prognosert uendret kornareal.

I Granavolden-plattformen tas det til orde for å sikre et landbruk over hele landet, og styrke arbeidsdelingen i norsk jordbruk slik at arealer til korn- og grøntproduksjon opprettholdes, mens tyngden av den gressbaserte husdyrproduksjonen blir liggende i distriktene. De siste års jordbruksoppgjør har styrket denne arbeidsdelingen, blant annet gjennom sterkere prioritering av små og mellomstore bruk, økning i støtte til utmarksbeite og krevende arealer mv. Dette er tiltak som først og fremst styrker husdyrproduksjon i distriktene. Regjeringen har videre lagt til rette for økte inntektsmuligheter for planteproduksjon til mat i kornområdene.

Midler til arktisk landbruk og fjellandbruket har stimulert til utvikling av landbruket og landbruksbaserte næringer i utvalgte områder, og i jordbruksoppgjøret i 2019 er det avsatt til sammen 8 mill. kroner til dette. Mobilisering og nettverksarbeid for å styrke grunnlaget for verdiskaping i tilknytning til landbrukets verdikjeder, økt utnyttelse av lokale ressurser og regionale fortrinn, herunder utmarksressurser, og tiltak for å styrke rekrutteringen til næringen, har inngått i denne områderettede innsatsen.

I Granavolden-plattformen heter det at et bærekraftig jordbruk er en forutsetning for å sikre ressursene og miljøverdiene for fremtiden. Nasjonalt miljøprogram gir en samlet framstilling av miljøarbeidet i jordbruket. Nasjonale mål, strategier og virkemidler skal bidra til miljøvennlig matproduksjon og sikre fellesgoder. Dette skal også bidra til å nå internasjonale mål for miljø. Jordbruket sitt sektoransvar for klima og miljø blir fulgt opp gjennom virkemidler på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå.

Jordbruket har alltid søkt best mulig tilpasning til vær- og klimavariasjoner. Tørken sommeren 2018 påvirket mange bønders inntekt i betydelig grad, både gjennom reduserte inntekter og økte kostnader, særlig til kjøp av korn. Landbruks- og matdepartementet hadde god dialog med næringen og iverksatte løpende tiltak for å lette situasjonen for produsentene. Det ble også bevilget 525 mill. kroner i tilleggskompensasjon for avlingstap. For skadeåret 2018 er kompensasjonen og erstatningene totalt beregnet til å bli om lag 2 400 mill. kroner. Endret klima kan gi nye muligheter for produksjon, men vil også medføre stor usikkerhet. Utvikling av tilpasset teknologi, forskningsbasert og praktisk agronomisk kunnskap er en forutsetning for å lykkes under mer krevende forhold.

Skog- og trenæringen er en viktig aktør i det grønne skiftet. Næringen omfatter skogbruk og tjenester tilknyttet skogbruk, trelast og trevareindustri, treforedlingsindustri og energi. Næringen bidrar til verdiskaping og sysselsetting for lokalsamfunn i store deler av landet, men har størst relativ betydning på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag. Skog- og trenæringen kan gi viktige bidrag i fremtidens bioøkonomi. I utviklingen av bioøkonomien vil det bli behov for biobaserte råvarer og produkter til erstatning for produkter basert på fossilt råstoff. Regjeringen vil arbeide for at en større del av skogressursene kan foredles i Norge, der dette er lønnsomt, jf. Meld. St. 6 (2016–2017). De norske skogressursene danner grunnlag for verdikjeder som kan gi økt velferd og sysselsetting, samtidig som de kan bidra til å løse klima- og miljøutfordringer.

Skogen er en viktig del av næringsgrunnlaget for mange bønder, spesielt i Hedmark, Oppland og Buskerud. I underkant av en tredjedel av sysselsettingen i skogbruket i 2017 var på sentralitetsnivå 5 og 6 (lavest sentralitet). For at større deler av det produktive skogarealet kan tas i bruk, styrker regjeringen infrastrukturen i skogbruket. Bedre skogsvegnett, offentlige veier, jernbaneløsninger og tømmerkaier bidrar til reduserte transportkostnader og økt konkurranseevne i skog- og trenæringen.

Skogen er en viktig del av regjeringens klimapolitikk og det gis derfor tilskudd til tettere planting etter hogst, gjødsling av skog og skogplanteforedling. Disse tiltakene vil både øke opptaket i skog og styrke skogens produksjonsevne, og bidrar til aktivitet lokalt. Samtidig er tre som bygningsmateriale viktig for å erstatte materialer med høyere utslipp, og for å forlenge lagringen av karbon. Tilskudd til økt bruk av tre i bygg har gjort Norge til en verdensledende aktør i innovative trekonstruksjoner. Tresatsingen har bidratt til arbeidsplasser i distriktene (Røtnes m.fl. 2017). Samtidig er tre som bygningsmateriale svært viktig for å erstatte materialer med høyere utslipp og forlenge lagringen av karbon. Økt bruk av tre kan derfor være et sentralt element i kommunale planer for å redusere utslipp som også bidrar til lokal verdiskaping.

Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi og teknologiutvikling i landbruket skal bidra til økt produksjon av biobrensel og biovarme fra landbruket. Dette bidrar også til sysselsetting og verdiskaping lokalt.

Regjeringen vil legge til rette for å skape økte verdier av norske skogressurser. Strategien Skog- og trenæringa – ein drivar for grøn omstilling ble lagt fram i mars 2019. Strategien skal mobilisere til økt forskning, utvikling og innovasjon i skog- og trenæringen, og til å stimulere etterspørselen etter grønne, trebaserte produkter. Målet er økt sysselsetting og framtidig verdiskaping, basert på bærekraftig bruk av fornybare skogressurser.

6.4.2 Bred næringsutvikling særlig viktig i distriktene

Økt utnyttelse av ressursene på landbrukseiendommen kan styrke verdiskapingen i distriktene og samtidig gi viktige arbeidsplasser. I tillegg til tradisjonell landbruksproduksjon, kan landbruket og reindriften være utgangspunkt for produksjon av en rekke varer og tjenester, som leiekjøring (eks utleie av traktor til andre formål), utleie av jakt- og fiskerettigheter, energiproduksjon, lokalmat- og drikkeproduksjon, reiselivsprodukter og velferdstjenester.

Satsingen på lokalmat og drikke over tid har gitt uttelling. Totalsalget i 2018 var på nærmere 5 mrd. kroner og øker over hele landet. I Granavolden-plattformen tar regjeringen til orde for å stimulere til større mangfold ved å satse på geografisk opprinnelsesmerking og spesialitetsmerking og forenkle regelverket for foredling av mat på egen gård. Det pågår et tverrdepartementalt arbeid for å videreutvikle Norge som matnasjon. Flere virkemidler over jordbruksavtalen bygger opp under denne satsingen. Det er et stort engasjement både regionalt og lokalt for å utnytte potensialet.

Reindriften er forankret i samisk kultur gjennom lange tradisjoner og en livsform som er tilpasset dyrenes behov. Det norske reinkjøttmarkedet har hatt en positiv utvikling de siste årene, i hele verdikjeden fra vidde til bord. Produsentprisen har økt betydelig, og er nå tilnærmet dobbel så høy som den var i etterkant av finanskrisen. Reindriften har potensial for økt verdiskaping gjennom videreforedling av reinkjøtt og biprodukter fra rein, aktiviteter knyttet til reiseliv og formidling av reindriftssamisk kultur og levesett. Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste redskapet for å følge opp målene i reindriftspolitikken. Reindriftsavtalen for 2019/2020 har en økonomisk ramme på 136,1 mill. kroner. Det er en økning på 13 mill. kroner fra året før. Avtalen legger opp til en fortsatt styrking og utvikling av reindriftsnæringen som en markedsrettet bærekraftig næring. Utover en prioritering av de som har reindrift som hovedvirksomhet, prioriteres støtteordninger for etablering av tilleggsnæringer.

Reindriftspolitikken har i flere ti-år hatt tydelige bærekraftmål, og den økologiske bærekraften er en forutsetning for økonomisk og kulturell bærekraft. I Granavolden-plattformen slår regjeringen fast at den samiske reindriften er en viktig kulturbærer for det samiske folk. Grunnlaget for reindriften sikres gjennom en bærekraftig og dyrevelferdsmessig forsvarlig bruk av beiteområdene. Regjeringen vil, i samarbeid med reindriftsnæringen, legge til rette for en økologisk bærekraftig reindriftsnæring.

I 2017 la regjeringen fram Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter. Her presenteres strategier og tiltak for at næringen bedre skal kunne utnytte sitt potensiale i en rasjonell og markedsorientert retning. Reindriftens inntekter skal i størst mulig grad skapes ved å selge etterspurte produkter og tjenester til markedet. Det understrekes at økologisk bærekraft er en forutsetning for å ivareta reindriftskulturen framover, for å utvikle næringen og øke lønnsomheten av den. Ved behandling av reindriftsmeldingen gav Stortinget i all hovedsak sin tilslutning til de tiltakene regjeringen foreslo, jf. Innst. 377 S (2016–2017) Innstilling fra næringskomiteen om Reindrift – Lang tradisjon – unike muligheter. Regjeringen arbeider nå med å følge opp Stortingets behandling av reindriftsmeldingen, og fremmet våren 2019 en lovproposisjon om endringer i reindriftsloven.

Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. En sentral utfordring er at reindriften har tilgang på nødvendige arealer for økt produksjon og lønnsomhet. Regional plan for reindrift i Troms er under utarbeidelse. Det er første gang det utarbeides en regional plan for reindrift i Norge. Hovedformålet med en slik plan er å komme fram til en langsiktig og helhetlig plan for en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift, der reindriftens arealer og næringens utviklingsbehov med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane sikres, samtidig som hensynet til reindriften veies opp mot andre samfunnsinteresser.

Norge har lange og sterke tradisjoner for høsting av naturens overskudd gjennom jakt og fangst. Det samlede forbruket til jakt på stor- og småvilt i 2017–2018 var på om lag 2 mrd. kroner (Andersen og Dervo 2019). Jakt som høstingsaktivitet og opplevelse har et potensiale for ytterligere vekst som kan utgjøre inntil 1,9 mrd. kroner i et 10-årsperspektiv. I jordbruksoppgjøret 2018 ble det satt ned en arbeidsgruppe sammensatt av Norges Bondelag, Norsk bonde- og småbrukarlag, NORSKOG, Norges Skogeierforbund og Norges Jeger og Fiskerforbund, som har utarbeidet en handlingsplan for næringsutvikling basert på høstbare viltressurser. Handlingsplanen gir en overordnet oversikt over status, trender, utfordringer og eksisterende virkemidler og danner grunnlag for forslag til aktuelle tiltak for en satsing på næringsutvikling.

Inn på tunet er en ordning som tilbyr tilrettelagte velferdstjenester på gårdsbruk. Om lag 400 godkjente gårder tilbyr aktiviteter som gir meningsfylt arbeid, mestring, utvikling og trivsel. Kommunene er den største kjøpegruppen av Inn på tunet-tjenester. En egen lærings- og omsorgsbasert tjeneste med utgangspunkt i reindriften er under etablering. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Norske Reindriftsamers Landsforbund og staten. Formålet er å styrke inntektsgrunnlaget for reineiere, og imøtekomme brukernes behov for læring og mestring. Det skal bidra til trivsel og tilhørighet til samisk kultur, dagligliv og arbeid. Videre skal det bidra til at kjøperen får muligheten til å tilby flere ulike aktiviteter og tjenester til de som trenger det.

6.5 Reiseliv gir arbeidsplasser og lokal utvikling

Stadig flere reiser stadig oftere og reiselivsnæringen har opplevd økt etterspørsel og aktivitet de siste fem årene. Særlig veksten fra utlandet har vært sterk, og utenlandske turister i Norge tilbrakte om lag 2 mill. flere netter på hotell i 2018 enn i 2013 (noe som tilsvarer en oppgang på mer enn 30 prosent)1. Det gir mulighet for økt aktivitet og verdiskaping i norsk reiselivsnæring og på norske reisemål. Reiseliv er en sentral distriktsnæring, som følge av at mange turister vil oppleve norsk natur og oppsøker reisemål i spredtbygde strøk.

Besøkende stimulerer lokalt næringsliv, blant annet ved å handle i butikker og etterspørre opplevelser som arrangementer og aktiviteter. Slik kan turister bidra til at det lokale tjenestetilbudet opprettholdes eller utvides, noe som også kommer lokalbefolkningen til gode. Reiselivsaktivitet skaper verdier, arbeidsplasser, infrastruktur og tjenester over hele landet. Samtidig kan lokale reiselivsattraksjoner (og -tilbud) skape oppmerksomhet og stolthet rundt lokalsamfunnets kvaliteter.

Regjeringen la i 2017 frem Meld. St. 19 (2016–2017) Opplev Norge – unikt og eventyrlig (reiselivsmeldingen). Her gis det en oversikt over aktører, trender, potensial og ressurser i og for reiselivsnæringen. Videre presenteres de mest aktuelle problemstillingene og regjeringens politikk for å utvikle norsk reiseliv i en bærekraftig retning. Bærekraftsbegrepet omfatter både økonomiske, sosiale og miljømessige verdier. Et bærekraftig reiseliv er nødvendig for at reiselivsnæringen også i fremtiden skal ha et produkt å levere, og regjeringen vil legge til rette for en utvikling i denne retning.

Regjeringen legger til rette for verdiskaping og lønnsomhet i reiselivsnæringen først og fremst gjennom å etablere gode rammebetingelser for å drive næringsvirksomhet. For eksempel vil et redusert skatte- og avgiftsnivå og forenklet skatte- og avgiftssystem også være positivt for reiselivsbedrifter. Fysisk og digital tilgjengelighet til reisemål og reiselivsprodukter er også viktig for å tiltrekke seg reisende og øke etterspørselen i reiselivsnæringen.

I tillegg har regjeringen pekt ut innsatsområder av særskilt betydning for reiselivsnæringen, som samordning, kunnskap og kompetanse, samt profilering av Norge som reisemål. Reiselivsnæringens mange bedrifter fra ulike bransjer er avhengig av hverandre for å kunne tilby sine kunder en helhetlig reiseopplevelse. Samarbeid er sentralt for å styrke tilbudet av attraktive opplevelser og for å synliggjøre dette. Regjeringen legger også til rette for kompetansehevende tiltak og forskning rettet mot reiselivsområdet.

Innovasjon Norge har, på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, ansvar for å profilere Norge som reisemål i utenlandsmarkedene. Innovasjon Norges markedsføring skal skape reiselyst til Norge og oppmerksomhet om Norge som reisemål, noe som kommer alle reiselivsbedrifter i Norge til gode. Salgsutløsende markedsføring er reiselivsbedriftenes eget ansvar.

6.5.1 Sesongutvidelse og lokal forvaltning

Flere norske reisemål er preget av sesongsvingninger. Enkelte reisemål, særlig i distriktene, har ikke tilstrekkelig kundegrunnlag for å opprettholde et fullverdig reiselivstilbud hele året. Dette gir utfordringer for reiselivsbedrifter som ønsker stabil og kompetent arbeidskraft, og for lokalsamfunn som ønsker helårsarbeidsplasser og mer stabil bosetting. For å øke aktiviteten og verdiskapingen i norsk reiseliv på en bærekraftig måte, må aktiviteten øke også utenom høysesongen. Regjeringen legger til rette for sesongutvidelse og helårsaktivitet ved norske reisemål gjennom tiltak rettet mot markedsføring og utvikling av det norske reiselivstilbudet, samt god tilgjengelighet gjennom året.

Innovasjon Norge bidrar til å implementere regjeringens reiselivspolitikk knyttet til markedsføring og utvikling av Norge som reisemål. Innovasjon Norge arbeider etter en handlingsplan med tittelen Hele Norge, hele året. Satsingen bidrar til å legge til rette for å utvikle reiselivsprodukter som bidrar til god lønnsomhet i bedriftene, sesongutvidelse og bedre geografisk spredning av turistene enn i dag. Et eksempel på dette er at flere skidestinasjoner arbeider med å utvikle aktiviteter i barmarksesongen for å øke helårsaktiviteten (og antall helårs arbeidsplasser) på reisemålet.

Reiselivsnæringen er nå organisert i større enheter enn før. Regjeringen la til rette for en omorganisering av reisemålsselskapene gjennom en omfattende prosess som ble sluttført i 2017. Den nye strukturen skal gi de ulike delene av reiselivsnæringen et godt utgangspunkt for å koordinere sin innsats. I 2019 skal det igangsettes en evaluering av arbeidet som er gjennomført i forbindelse med strukturprosessen. Det vil blant annet bli lagt vekt på hvilke effekter den nye strukturen for reisemålsselskap har hatt for å løse utfordringer knyttet til fellesgoder lokalt, og hvilke effekter den nye strukturen har hatt når det gjelder utvidelse av reiselivets sesonger.

Regionale og lokale myndigheter har virkemidler som kan påvirke reiselivets utvikling. Regjeringen ønsker at kommunene skal bruke sitt handlingsrom for å bidra til å styre utviklingen i bærekraftig retning. For å lykkes må både kommunalt og regionalt nivå forvalte sine roller som planmyndighet og tilskuddsforvalter på en langsiktig og strategisk måte. Det krever et godt samarbeid med reiselivsnæringen.

6.5.2 Kultur- og matopplevelser viktig for reiseliv i distriktene

Stadig flere turister ønsker å oppleve kultur som en del av sin reise, for eksempel gjennom kunst, kulturarv, lokalt kulturliv og lokal mat. Det finnes en rekke eksempler på hvordan kultur har vært drivkraft for næringsutvikling og suksess på mindre steder: Peer Gynt-stevnet på Gålå, etableringen av kulturhuset Trevarefabrikken og kunstgalleriet Kaviarfabrikken i Henningsvær, Urnes stavkirke i Luster, Træna-festivalen på Helgelandskysten, Riddu Riđđu Festivála i Kåfjord, Brimiland og ringvirkningene av arbeidet knyttet til kortreist kvalitetsmat fra Lom, Vågå og Skjåk. Den moderne arkitekturen brukt på Fleinvær, Manshausen og Juvet Landskapshotell har i kombinasjon med natur og lokalsamfunn gitt internasjonal suksess.

For å styrke Norges posisjon som kulturelt reisemål og øke verdiskapingen innenfor kultur- og reiselivsnæringene, har regjeringen lagt fram en strategi for kultur og reiseliv i 2019. Den skal bidra til å synliggjøre og realisere potensialet av økt samarbeid mellom de to områdene, først og fremst gjennom økt kulturturisme i hele landet. Aktørene som skaper, formidler og tilbyr kulturelle aktiviteter og opplevelser til de reisende består både av myndigheter, frivillige, institusjoner og virksomheter, lokalisert over hele landet. Næringsaktørene spenner fra gründere og små enkeltmannsforetak til store virksomheter. Mange kulturtilbud er uavhengige av årstid, og kan dermed bidra til å utvide reiselivssesongen. Resultatet kan bli økt verdiskaping i norsk kultur- og næringsliv og flere helårsarbeidsplasser i reiselivet. Strategien er utarbeidet av Kulturdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet, med innspill fra blant annet reiselivsnæringen, de kulturelle og kreative næringene, virkemiddelapparatet, samt Samarbeidsrådet for kultur og reiseliv, som var virksomt i perioden juni 2017 til juni 2019.

Både norske og utenlandske turister vektlegger i økende grad mat som en sentral del av reiseopplevelsen. Et overordnet mål i regjeringens strategi Opplevingar for ein kvar smak (2017) er å øke verdiskapingen for mat- og reiselivsaktører knyttet til landbruk og reindrift. Strategien legger opp til et forsterket arbeid med å utvikle og markedsføre Norge som matnasjon, bygge sterke mat- og reiselivsregioner og tilby autentiske opplevelser knyttet til norsk landbruk og reindrift. Utviklingen av lokalmatområdet henger også tett sammen med utviklingen av det landbruks- og reindriftsbaserte reiselivet. I skjæringspunktet mellom landbruk/reindrift og reiseliv ligger det et potensial for økt verdiskaping og innovasjon. Dette kan både handle om utvikling av helhetlige reiselivsprodukter, og gjennom å være innholdsleverandører til reiselivet, der produksjonen av enkelte varer og tjenester inngår som en del av et større reiselivsprodukt.

Lokalsamfunn har et sterkt engasjement for at norsk reiseliv utvikles innenfor bærekraftige rammer, i form av blant annet helårsarbeidsplasser, infrastruktur som muliggjør helårsturisme, og ulike tilbud som er viktig for de fastboende. Det er viktig at dette engasjementet stimuleres videre, fra lokal mat og drikke og overnattingsmuligheter på gårder, i rorbuer og lavvoer, til natur- og kulturarvopplevelser og andre kulturopplevelser som spel og festivaler.

Kunnskap er en grunnleggende forutsetning for all næringsutvikling. Nettverksbygging mellom næringsaktørene, hvor arenaer for erfaringsutveksling og partnerskap etableres, er viktig. Sametinget har i sin handlingsplan for kreative næringer (2017–2019) framhevet kompetanseheving, nettverk og samarbeid som ett av sine viktigste satsingsområder. Som oppfølging av handlingsplanen arrangerte Sametinget blant annet en kulturnæringskonferanse våren 2017 og fagdager med tema «merkevare» våren 2018. Sametinget tilbyr også et eget bedriftsutviklingsprogram Dáhttu.

Samisk kultur har stor attraksjonsverdi i reiselivssammenheng. Reiseliv er en næring med potensiale for vekst og økonomisk utvikling også i de samiske områdene. Sametinget arbeider målrettet med samisk reiseliv. Som et ledd i arbeidet deltar Sametinget i det 3-årige reiselivsprosjektet Johtit – Samisk reiseliv (det nordsamiske ordet johtit betyr «på tur» eller «flytting») sammen med NordNorsk Reiseliv, de tre nordligste fylkeskommunene og samiske reiselivsbedrifter. Målet med prosjektet er å styrke verdiskapingen i deltakende bedrifter gjennom en systematisk utvikling av bedriftens kompetanse og leveranse, og ved å styrke markedstilgang og bedre tilgjengeligheten.

Sametinget forvalter en egen tilskuddsordning hvor formålet er å stimulere til utvikling og investering i reiselivssammenheng. Utviklings- og investeringsprosjekter som kan vise til innovasjon og nytenkning, samt prosjekter som gir helårs sysselsetting blir prioritert. I 2019 har Sametinget satt av 1 mill. kroner til fordeling til formålet.

6.5.3 Natur- og kulturarv som grunnlag for reiseliv

Norsk reiseliv er i stor grad basert på opplevelser i norsk natur. Friluftsliv er et viktig grunnlag for reiselivet og lokalsamfunnsutvikling. Dette er vektlagt i stortingsmeldingen om friluftsliv som ble lagt frem i 2016, Meld. St. 18 (2015–2016) Friluftsliv — Natur som kilde til helse og livskvalitet, som regjeringen i 2018 fulgte opp med en egen handlingsplan som skal motivere til friluftsliv og ivareta og utvikle arealer for friluftsliv. Et sentralt tiltak er å gi et løft for ferdselsårene i friluftslivet, og Miljødirektoratet har i 2019 startet et flerårig ferdselsåreprosjekt, med formål å fremme et nettverk av turstier i kommunene. Arbeidet i prosjektet skjer i nært samarbeid med fylkeskommunene. Regjeringen vil videre forenkle lovverket som regulerer friluftsliv, slik at det legges bedre til rette for nye friluftsformer, som for eksempel terrengsykling, kiting og klatring i utmark.

Regjeringen vil videreutvikle ordningen Nasjonale turiststier. Økningen i internasjonale turister som besøker norske turstier og fjellområder, har gitt nye utfordringer. Flere av de mest populære turstiene er utsatt for betydelig slitasje og forsøpling, noe som medfører behov for bedre tilrettelegging av stiene. Samtidig er det større behov for skilting, merking, informasjon og tiltak som bedrer sikkerheten til de besøkende. Tilskuddsordningen Nasjonale turiststier ble etablert i 2017. Ordningen gir tilskudd til stier med ekstraordinært stort besøk, der internasjonale turister utgjør en stor del av de besøkende. I 2019 har ordningen en bevilgning på 11,5 mill. kroner, og 16 ulike stiprosjekter har fått midler fra ordningen. I 2020 vil regjeringen bevilge 12 mill. kroner til Nasjonale turiststier. Tilskuddene skal bidra til å ivareta naturverdier, opplevelseskvaliteter og sikkerhet. Det er utviklet en egen merkevare for de Nasjonale turiststiene, herunder en egen logo. Arbeidet med å autorisere stier som Nasjonal turiststi startet opp i 2019, og i juni ble Fosseråsa i Geiranger autorisert som den første Nasjonale turiststien.

Regjeringen vil sikre naturmangfoldet og livsgrunnlaget for kommende generasjoner, slik at vi overlater naturen og miljøet vårt i minst like god stand som vi overtok det fra våre forfedre. Regjeringens handlingsplan for styrket forvaltning av verneområder ble lagt fram våren 2019. En vernepolitikk som gjennom bruk bygger opp under verneverdiene og gir grunnlag for verdiskaping, er et viktig virkemiddel i norsk naturforvaltning. Regjeringen økte bevilgningen til tiltak i verneområdene med 10 mill.kroner i 2019 og har i budsjettet for 2020 foreslått å øke bevilgningen med ytterligere 11 mill.kroner til skjøtsel og andre forvaltningstiltak samt forvaltnings- og skjøtselsplaner knyttet til tiltakene.

Kulturminner, kulturmiljøer og landskap gir grunnlag for reiseliv og lokalsamfunnsutvikling, som arena for opplevelser og med muligheter for aktiviteter og næringsvirksomhet. Koblingen mellom natur og kulturarv er tydelig for Vegaøyan verdensarv. Kulturlandskapet i området er et resultat av samspillet mellom menneske og natur over lang tid. Det er den unike ærfugl- og duntradisjonen som er sentral her og kulturen knyttet til dette. Den dag i dag er duna en unik og kostbar eksportartikkel fra Norge til Europa. Henningsvær, et av Norges best bevarte fiskevær, står turistene for nesten halvparten av verdiskapingen i reiselivsnæringen, som er den største næringen lokalt (Gierløff m.fl. 2017). Pilegrimsledene er eksempel på at kulturminneforvaltningen bidrar økonomisk. Dette er leder der folk kan gå eller bruke båt for kortere eller lengre distanser, og attraktivt for tilreisende.

Ny bruk av gamle bygninger bidrar til å redusere klimagassutslipp og avfall. Som del av kulturarven spiller disse en rolle også for stedsutvikling. Norsk kulturminnefond bidrar med midler til bevaring og oppgradering av private kulturminner. Siden 2003 har Kulturminnefondets samlede tilskudd på 668 mill. kroner ført til en privat innsats på nærmere 2 mrd. kroner i bevaringsarbeidet. Én krone fra Kulturminnefondet fører til at det brukes 3,50 kroner på bevaringsprosjektet (Magnussen m.fl. 2017). Midlene går blant annet til tiltak hvor kulturhistoriske verdier danner grunnlag for og rammer om ny bruk og næringsvirksomhet.

Fylkeskommuner og kommuner har en viktig rolle i å oppfylle verdensarvkonvensjonen, og utvikle de norske verdensarvområdene som fyrtårn for den beste praksisen innenfor natur- og kulturminneforvaltningen gjennom arealplanleggingen, jf. Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019–2023. Norge har i dag åtte områder på UNESCOs verdensarvliste. Områdene spenner fra urbane miljøer til større sammenhengende områder i rurale strøk. De norske verdensarvområdene skal være gode eksempler på helhetlig natur- og kulturminneforvaltning. Mange av disse områdene er viktige besøksmål for turister, og viktige for lokalbefolkningen og lokalt næringsliv.

Særlig nasjonalparkene og de store landskapsvernområdene utgjør et grunnlag for utvikling av naturbasert reiseliv. Ordningen med lokal forvaltning bidrar til at kommunene kan se forvaltning av verneområdene i sammenheng med kommunens øvrige arealforvaltning etter plan- og bygningsloven. Områdenes betydning for friluftsliv har ofte vært et viktig delformål ved vernet. I mange verneområder er det også store kulturhistoriske verdier som gir grunnlag for lokal verdiskaping.

Merkevaren Norges nasjonalparker skal samle alle verneområder, besøkssentre, nasjonalparklandsbyer og -kommuner under en felles identitet. Mange av nasjonalparkene har kapasitet til å ta imot flere besøkende. Merkevaren skal legge til rette for å få flere besøkende inn i nasjonalparkene, der hvor naturen tåler det. Den skal også bidra til tettere samarbeid mellom forvaltningsmyndighetene, kommunene, reiselivsnæringen og friluftslivsorganisasjonene. Det stilles krav at all informasjon og profilering holder høy kvalitet, følger kriteriene for merkevaren Norges nasjonalparker, og er i tråd med verneområdets besøksstrategi. Kravene er like for alle aktørene.

Både villrein og villaks er eksempler på arter som representerer betydelige økonomiske og kulturelle verdier. I tråd med regjeringsplattformene fra Jeløya og Granavolden er det et arbeid i gang med en handlingsplan for å oppfylle kvalitetsnormen for villaks. I tråd med Granavolden-plattformen og Stortingsvedtak 677 (2015–2016) er regjeringen videre i gang med å utarbeide en kvalitetsnorm for villrein. Villreinfjellet som verdiskaper er et program med formål å stimulere til bred verdiskaping knyttet til de ti nasjonale villreinområdene, særlig innrettet mot ulike deler av reiselivet. Programmet gjelder de 61 kommunene som er omfattet av regionale villreinplaner, der fylkeskommunene vil være en viktig aktør for samspillet med handlingsprogrammene i de regionale planene. I 2020 øker regjeringen bevilgningen til arbeidet med å ta vare på villrein i Norge med 8,5 mill. kroner. Dette skal blant annet gå til kvalitetsnorm for villrein og verdiskaping i villreinfjella, men også til konkrete tiltak i villreinområdene.

6.5.4 Bærekraftig reiseliv kommer distriktene til gode

Et sentralt mål for regjeringens politikk for reiselivsnæringen er høyere verdiskaping og økt lønnsomhet innenfor bærekraftige rammer. Regjeringen vil føre en politikk for et bærekraftig reiseliv som bidrar til å ivareta kultur- og naturressurser og utvikle lokalsamfunn. Det vil være avgjørende for økt verdiskaping på lang sikt.

Innovasjon Norge har siden 2010 arbeidet med utvikling og implementering av en merkeordning for bærekraftige reisemål. Norge var det første landet i verden som innførte en slik ordning. Siden lanseringen i 2013 har 15 destinasjoner mottatt Merket for bærekraftig reisemål: Trysil, Røros, Vega, Lærdal, Svalbard, Geilo, Setesdal, Inderøy, Femund Engerdal, Lyngenfjordregionen, Lindesnesregionen, Lysefjorden, Sälen, Idre og Lillehammer. Å bli merket som et bærekraftig reisemål bidrar til å øke et reisemåls attraksjonsverdi for stadig flere (miljøbevisste) reisende. Merkeordningen er et verktøy for å systematisere arbeidet med bærekraft og helhetlig nærings- og destinasjonsutvikling på reisemålet der reiselivsnæringen er pådriver. Det store engasjementet rundt merkeordningen viser at norske reiselivsdestinasjoner tar bærekraftig utvikling på alvor.

Et viktig fremkomstmiddel for turister i Norge er skip. Cruisetrafikken langs norskekysten øker. Passasjertrafikk til sjøs påvirker miljøet både globalt og lokalt gjennom utslipp av klimagasser, svovel, nitrogenoksider (NO_x) og partikler. Regjeringen ga i 2016 Sjøfartsdirektoratet i oppdrag å kartlegge miljøutslipp i tre av verdensarvfjordene. Resultatet er presentert i rapporten Utslipp til luft og sjø fra skipsfart i fjordområder med stor cruisetrafikk. Basert på resultatene fra kartleggingen, foreslår Sjøfartsdirektoratet flere tiltak for å redusere utslippene og den negative påvirkningen på miljøet i disse fjordene på Vestlandet. Dette skal redusere den lokale forurensingen i disse fjordene på Vestlandet. Tiltakene omfatter blant annet strengere krav til utslipp av svovel- og nitrogenoksider, forbud mot utslipp av kloakk og gråvann og et forbud mot forbrenning av avfall om bord. Regelverket trådte i kraft 1. mars 2019. Regjeringen har i juni 2019 lagt fram en handlingsplan for grønn skipsfart (jf. kapittel 8.2.6). Arbeidet som er gjort i verdensarvområdet Geiranger, i prosjektet Grøn Fjord, vil kunne bidra i en samlet offensiv for å utvikle denne delen av reiselivsnæringen i mer miljøvennlig retning.

Reiselivsnæringen har selv interesse av å ta del i en utvikling som fremmer miljømessige, sosiale og økonomiske verdier. Dette er tydeliggjort i arbeidet med veikart mot et bærekraftig reiseliv som en samlet reiselivsnæring overleverte regjeringen i 2017. I Meld. St. 19 (2016–2017) Opplev Norge – unikt og eventyrlig ble det slått fast at regjeringen vil følge opp FNs bærekraftsmål om bærekraftig reiseliv i henhold til Agenda 2030. Avsenderne av veikartet forplikter seg til å gjennomføre konkrete tiltak for en bærekraftig utvikling av reiselivet. Regjeringen ønsker å samarbeide med aktørene om oppfølging av veikartet.