2 Innledning

2.1 Distrikts-Norge i omstilling

Regjeringen ønsker levende lokalsamfunn i hele landet. I store deler av landet går det godt, og regjeringen vil at det skal være mulig å leve et godt liv, uansett hvor i Norge man bor. Det gode samfunnet bygges nedenfra, og vektlegger menneskers ulike tilhørighet og fellesskap. Gode møteplasser for familier, barn, unge og eldre er en forutsetning for å bygge gode og inkluderende lokalsamfunn. Sivilsamfunn og familie spiller en viktig rolle i distriktspolitikken, og er ofte den viktigste grunnen til bosetting. Regjeringen vil legge til rette for god familiepolitikk, gode vilkår for frivilligheten og et samfunn der det er plass til alle.

Distriktspolitikken må bidra til å skape nye jobber, binde by og land sammen og gi bedre velferd der folk bor. Regjeringen vil føre en politikk som legger til rette for arbeidsplasser i hele landet gjennom å satse på arbeids-, nærings- og skattepolitikken, og å legge til rette for at bedriftene kan vokse, skape flere jobber og satse på innovasjon. Ved å gi samfunnet vårt flere bein å stå på, kan vi sikre levende lokalsamfunn for fremtiden. Regjeringen vil løfte fram kreativiteten, skaperkraften og kunnskapen som finnes i distriktene.

Næringslivet i distriktene går godt. Næringer som fiskeri, havbruk og bygg og anlegg opplever økonomisk vekst og sysselsetter stadig flere. Sterke bedrifter og levende lokalsamfunn er et konkurransefortrinn for Norge. Folk bor der verdiene er og skapes. Vi har innovative bedrifter, arbeidsplasser og kunnskapsmiljøer i hele landet. Vi har sterke næringsmiljøer og et landsdekkende utdanningssystem. Dette er styrker vi skal bygge videre på.

Forutsetningene er der. Våre rike naturressurser ligger spredt i hele landet og danner grunnlag for aktivitet og utvikling. For å sikre at vi tar vare på de små og store fellesskapene i landet, og for å sikre bosetting i hele landet, må vi sørge for at vi har virkemidler som bidrar til vekst og reduserer barrierer for utvikling.

Norge er i omstilling, storby som tettsted. Teknologiutvikling og klimautfordringer påvirker hele samfunnet. Arbeidslivet må bli grønnere, smartere og mer nyskapende. Vi må utnytte ressursene på en bærekraftig måte som gir grunnlag for lønnsomme arbeidsplasser. Samtidig står mange lokalsamfunn overfor store demografiske endringer med færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Det er en utfordring både fordi det blir færre som skal sikre velferdssamfunnets bærekraft, og fordi det blir sterkere konkurranse om kompetansen. Dette slår særlig inn i de minst befolkede områdene i landet. Det er en utfordring for hver enkelt innbygger og for velferdssamfunnets bærekraft. For de minst befolkede områdene i landet er det en særlig utfordring, fordi tilgang på relevant kompetanse er en viktig forutsetning for å gjennomføre nødvendige endringer i offentlig sektor og i næringslivet.

Regjeringen ønsker et samfunn som tydeliggjør mulighetene og er tilpasset endringene vi står i. Livskraftige og attraktive lokalsamfunn er en forutsetning for utvikling. Fortsatt er det for mange små kommuner som mangler kapasitet og kompetanse til å gi sine innbyggere tjenestene de har krav på. Derfor må kommunereformen fortsette. Med regionreformen får fylkeskommunen et større ansvar for oppgaver og virkemidler som er viktige for å legge til rette for flere arbeidsplasser, vekstkraft og økt bosetting i distriktene. De får styrket sin rolle som helhetlig samfunnsutvikler for hele sin region.

Granavolden-plattformen hviler på en grunnleggende forståelse av at Norge er et samfunn med små forskjeller, tillit mellom folk og høy grad av trygghet. Dette er ikke minst viktig i en tid der nødvendige strukturendringer gjennomføres på mange områder. Reformene bidrar til en framtidsrettet og nødvendig samfunnsstruktur som gir bedre tjenester der folk bor og bedrifter driver sitt virke. Men det er krevende å tilpasse seg. I en tid der økende polarisering i andre land setter by opp mot land, er det et grunnleggende premiss for den norske distriktspolitikken å ta vare på den norske tilliten. Dette er noe av bakgrunnen for at regjeringen ønsker legge fram en distriktsmelding i overkant av to år etter Meld. St. 18 (2016–2017) Berekraftige byar og sterke distrikt.

2.2 FNs bærekraftsmål gir nye rammer for distriktspolitikken

I 2015 vedtok FNs generalforsamling 2030-agendaen for bærekraftig utvikling. Agendaen har 17 utviklingsmål for å fremme sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan, blant annet for å sikre sosial rettferdighet og god helse og stanse tap av naturmangfold og klimaendringer. Målene skal vise vei mot en bærekraftig utvikling på kort og lang sikt.

Fylkeskommuner og kommuner er nøkkelaktører for å realisere bærekraftsmålene i Norge. De er nærmest befolkningen, lokale bedrifter og organisasjoner. Samtidig er de ansvarlig for mye av den sosiale og fysiske infrastrukturen som påvirker befolkningens levekår og utviklingsmuligheter. Regjeringen legger vekt på at arbeidet med å realisere bærekraftsmålene sikres bred forankring gjennom den regionale og kommunale planleggingen. Med nye nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging lansert i mai 2019, forventer regjeringen at fylkeskommunene og kommunene legger FNs bærekraftmål til grunn for samfunns- og arealplanleggingen, jf. Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019–2023.

Regjeringen vil bidra til kompetanseutvikling ved å formidle erfaringer fra arbeid med bærekraftsmålene internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt til fylkeskommuner og kommuner. Det er viktig at fylkeskommunene og statlige myndigheter samarbeider om å bistå kommunene i arbeidet med å følge opp bærekraftsmålene. Et bredt nettverk, som inkluderer bedrifter, andre kommuner og organisasjoner, kan bidra til læring og stimulere til felles innsats. Departementet samarbeider med KS og FN-sambandet om utvikling av verktøy og veiledning som kan gjøre bærekraftsmålene mer tilnærmelig og nyttig for arbeid med samfunnsutvikling i kommuner og fylker. Som del av dette er det viktig å fortsette arbeidet med å utvikle indikatorer for alle bærekraftsmålene. De skal tilpasses regionale og lokale forhold, slik at fylkeskommuner og kommuner kan måle effekten av egen innsats.

2.3 Nasjonal politikk, regionale fortrinn og lokal omstillingsevne

Målet for regjeringens regional- og distriktspolitikk er regional balanse gjennom vekstkraft, likeverdige levekår og bærekraftige regioner i hele landet. En bærekraftig region har en balansert befolkningssammensetning og forvalter menneskelige ressurser og naturressurser for utvikling og verdiskaping nå og i fremtiden. Dette vil legge til rette for å holde på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

Regional- og distriktspolitikken har i over 50 år vært en sentral del av norsk politikk. Regionalpolitikken ble etablert med Distriktenes Utbyggingsfond (DU) i 1961, der utbygging av infrastruktur stod sentralt. Utover 70-tallet kom flere sektorpolitiske beslutninger som styrket utviklingen i distriktene: økte inntekter i landbruket, flere oppgaver til kommunene og etablering av distriktshøgskolene. Den regionalt differensierte investeringsavgiften kom i 1971 og i 1975 den differensierte arbeidsgiveravgiften. Deretter fulgte distriktsskatteloven og regional transportstøtte.

På 80- og 90-tallet endret regional- og distriktspolitikken seg fra den dominerende normen om fordeling fra sentrum til periferi. Dette kom samtidig med færre store industriprosjekter, økt internasjonal konkurranse og nedbygging av restriksjoner på kapitalflyt. Dialog og partnerskap mellom stat, fylkeskommune og næringsliv ble gradvis mer sentralt. Fylkeskommunene fikk deretter økt ansvar og tydeliggjort sin som rolle som samfunnsutvikler på starten av 2000-tallet. Dette videreføres med regionreformen. Færre og større fylkeskommuner gir grunnlag for bedre samhandling med regional stat. Fylkeskommunen får nye oppgaver og ansvar som styrker deres samfunnsutviklerrolle, ikke minst på det næringspolitiske området.

De store virkemidlene rettet mot distriktene består. I inntektssystemet til kommunene ivaretas distriktshensyn, både gjennom utjevning av utgiftsbehov og skatteinntekter og gjennom særskilte tilskudd. Regjeringen viderefører ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Vekstfremmende skattelette og regionbygging gjennom infrastruktur er eksempler på områder som bidrar til gode rammebetingelser for utvikling i norske distrikter.

Det er den nasjonale sektorpolitikken innenfor områder som kompetanse, næringsutvikling, landbruk, fiskeri, samferdsel, kommunikasjon, kunnskap og helse som gjør det mulig å bo, arbeide og drive et aktivt næringsliv i hele landet. At Stortinget vedtok å opprette Universitetet i Tromsø 28. mars 1968 var kanskje det kraftigste distriktspolitiske grepet noensinne. Samtidig må sektorpolitikken spille sammen med regionalt og lokalt handlingsrom. Statlig detaljstyring og byråkrati må reduseres og makt og myndighet desentraliseres til lokalsamfunn og deres folkevalgte. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag og samfunnsutvikling. Regjeringen vil styrke de viktige fellesskapene og bygge samfunnet nedenfra gjennom å spre makt og gi enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn mulighet til å styre sin egen hverdag og til å forme sin egen framtid.

Dagens samfunnsutfordringer er grense- og sektoroverskridende. Det stilles krav til omstilling i næringslivet, innovasjon i offentlig sektor, integrering, kutt i klimagassutslipp og tilpasning til nye klima- og miljøvilkår. Da må nasjonal, regional og lokal politikk og forvaltning virke sammen på en måte som gir rom for differensiering og samarbeid. Samstyring på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, samarbeid med privat sektor om fremtidens løsninger og et aktivt sivilsamfunn vil gi mer effektiv og målrettet forvaltning av offentlige midler.

I OECD-rapporten Rural 3.0 (OECD 2018) vises det til en lignende utvikling av bygdeutviklingspolitikken i Europa. OECD legger vekt på at det kreves mer enn inntekter og verdiskaping for å lykkes. Samarbeid mellom offentlige, private og frivillige vektlegges enda mer. Et viktig poeng i OECDs rapport er at distriktsregioner har utviklet seg til å bli mer varierte og komplekse sosioøkonomiske systemer. Det betyr at politikken må tilpasses lokale og regionale forhold. Dette er viktige premisser for en stortingsmelding om fremtidens distriktspolitikk.

Hvis lokalsamfunnene skal være levedyktige i årene som kommer, må unge som vokser opp ha lyst til å investere fremtiden sin i distriktene. Derfor vil regjeringen ta initiativ til å opprette et ungdomspanel som skal gi råd til regjeringen om fremtidens distriktspolitikk. Hvilke muligheter og utfordringer gir megatrender som digitalisering og teknologiutvikling, grønt skifte og klimasårbarhet, befolkningsutvikling og urbanisering for fremtidens distriktssamfunn? Panelet vil etter planen presentere sitt arbeid for regjeringen våren 2021. Distriktssenteret har fått i oppgave å legge til rette for panelets arbeid.