7 Tilgang på kompetanse og arbeidskraft

Fremover må vi regne med store endringer i kompetansebehovet, både som følge av en aldrende befolkning, og som en konsekvens av digitalisering og innovasjon. Kompetansebehovsutvalget antyder at det i fremtiden blir behov for et bredere sett av kompetanse og at evnen til å erhverve ny kompetanse blir viktigere. Det er økende behov for god grunnkompetanse og utdanning på minst videregående nivå. Utvalget peker på at det i dag er mangel på kvalifisert arbeidskraft innen flere yrker, særlig i helse- og omsorgssektoren, grunnskolelærere, IKT, samt fagarbeidere til bygg og anlegg (NOU 2018: 2 og NOU 2019: 2).

Mange lokalsamfunn vil framover få store demografiske endringer, med færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Flere eldre og lavere innvandring fører til at flere kommuner får nedgang i folketallet (jf. kapittel 3). Denne demografiske utviklingen gjør at det framover kan bli særlig utfordrende å rekruttere til mindre arbeidsmarkeder.

For mange bedrifter og kommuner medfører krevende rekrutteringsgrunnlag at mulighetene begrenses. For en rekke distriktskommuner fører utfordringene også til vanskeligheter med å tilby likeverdige velferdstjenester som innfrir innbyggernes behov. Tilgjengelige og relevante utdanningstilbud, også i områder med store avstander, vil være sentralt for å styrke rekruttering av relevant kompetanse. Det er også et potensiale for større arbeidsmarkedstilknytning for personer i arbeidsfør alder som i dag er utenfor arbeidslivet.

Gjennom kompetansereformen vil regjeringen styrke arbeidet for at befolkningen har relevant kompetanse, samt å få flere i arbeidsfør alder i jobb. Målene innebærer å legge til rette for et relevant utdanningstilbud innenfor det ordinære utdanningssystemet, å kvalifisere voksne til arbeidslivet og å oppdatere kompetansen for yrkesaktive. Endringer i arbeids- og næringsliv stiller strengere krav til at utdanningssystemet leverer kandidater med god grunnutdanning og at mulighetene for læring og etter- og videreutdanning i arbeidslivet økes. Med regionreformen får fylkeskommunene et større strategisk ansvar for den regionale kompetansepolitikken. Kommunene vil også være viktige aktører, blant annet i utarbeidelse av regionale kompetanseplaner.

Boks 7.2 En relativt høy andel har kun grunnskoleutdanning

Andelen som har gjennomført videregående utdanning i Norge ligger under gjennomsnittet for EU. I aldersgruppen 25–29 år, er det 22,3 prosent. som kun har grunnskoleutdanning. Figur 7.1 viser at andelen som kun har gjennomført grunnskolen, er ulikt fordelt på sentralitetsnivåene og på kjønn. Mer sentrale kommuner (nivå 1 og 2) har i gjennomsnitt lavere andel, mens det er en større andel som kun har gjennomført grunnskole i de andre sentralitetsnivåene.

Kilde: SSB/PANDA. Beregninger: KMD.

De minst sentrale kommunene i Troms og Finnmark har den største andelen unge med kun grunnskoleutdanning. Her har rundt 35 prosent av 25–29-åringer kun grunnskole. Lav utdanning er likevel ikke en gjennomgående utfordring i distriktsområder. Ikke alle mindre sentrale kommuner har en høyere andel unge med kun grunnskole. I noen fylker, det vil si i nye Agder, Innlandet og Vestfold og Telemark, er det de mest sentrale kommunene som har høyest andel unge med kun grunnskole.

I likhet med andre områder dominert av primærnæringer, er andelen personer med høyere utdanning lav i de samiske områdene. Dette gjelder særlig for menn. Det er imidlertid store lokale forskjeller. I både Karasjok og Kautokeino hadde 41 prosent av kvinnene utdanning på universitets- og høgskolenivå i 2017. Frafallet i videregående opplæring er høyere i de samiske områdene enn i resten av landet. Av kullet som startet på videregående trinn 1 i 2012, hadde 39,8 prosent ikke oppnådd studie- eller yrkeskompetanse etter fem år. Tilsvarende tall for øvrige samiske områder nord for Saltfjellet var 32,2 prosent og 25,6 prosent for hele Norge.

Forskjellen mellom de med lav utdanning og personer med gjennomført videregående opplæring har økt kraftig de siste 15 årene. Stadig flere voksne med kun grunnskoleutdanning deltar ikke i arbeidslivet, og mange har ustabile jobber (NOU 2018: 13). For mange av de som står utenfor arbeidsmarkedet grunnet manglende kompetanse, kan resultatet bli en ond sirkel: kompetanseheving blir vanskelig fordi man står utenfor arbeidsmarkedet på grunn av lav eller manglende kompetanse (NOU 2018: 2). Frafall i videregående skole kan ha selvforsterkende virkninger, med en negativ spiral med svak selvtillit, lav motivasjon og få muligheter for sysselsetting og videre opplæring. Uten formell kompetanse er disse ungdommene dårlig rustet for å komme seg inn i arbeidsmarkedet.

Frafallet i videregående skole er større blant gutter enn jenter. Unge menn har derfor i større grad enn unge kvinner kun grunnskoleutdanning. Dette gjelder både i sentrale og mindre sentrale kommuner, og det er store fylkesvise forskjeller. Frafallet i videregående skole er særlig høyt for elever på yrkesfaglig studieretning. Gjennomføringsgraden i videregående utdanning har imidlertid økt de siste årene, og det kan derfor være grunn til å forvente at andelen med kun grunnskole i denne aldersgruppen vil reduseres i de nærmeste årene.

7.1 Universitets- og høgskoletilbud i alle deler av landet

Lokalisering av universiteter og høgskoler har betydning for rekruttering av kompetent arbeidskraft regionalt (SSB 2013 og Gythfeldth og Heggen 2012). Mange unge flytter til storbyområdene for å studere, og mange blir værende i det arbeidsmarkedet de har studert i. Fra 1970-tallet har utbygginger gitt god distribusjon av høyere utdanningsinstitusjoner i landet. Studier viser at utbyggingene førte til økt tilgang til høyt kvalifisert arbeidskraft og påvirket den regionale produktiviteten og teknologisk utvikling (Carneiro, Liu og Salvanes 2018).

Kilde: Kunnskapsdepartementet

Den norske universitets- og høgskolesektoren kjennetegnes av sin desentraliserte struktur, som har bidratt til økt tilgang på relevant kompetanse i regionale- og lokale arbeidsmarkeder. Siden de enkelte institusjonene har behov for et visst innbygger- og rekrutteringsgrunnlag, er de ofte lokalisert nær et regionsenter eller en by. Et studietilbud er avhengig av god og stabil rekruttering av studenter til de ulike fagene som tilbys, samt av fagmiljøer med en viss størrelse. Slike faktorer bidrar til høyere kvalitet på utdanningstilbudene, samt mer attraktive lærersteder og bomiljø.

Høyere utdanning tilbys også desentralt og nettbasert. Fleksible utdanningstilbud bidrar til bredere geografisk rekruttering, og viser seg å kunne være tilbud av god kvalitet, ikke minst for dem som kombinerer studier med jobb og familie. Antallet studenter som studerer utenfor campus har steget det siste tiåret. Flere studenter velger nå nettbaserte tilbud og færre velger desentraliserte tilbud. I 2008 var 42 prosent av de fleksible studentene registrert på nettbaserte tilbud, mens andelen har steget til 68 prosent på ti år. Det er ofte mange lokale søkere til desentraliserte tilbud. Økt fleksibilitet i høyere utdanningstilbud vil trolig bidra til utvikling av nye utdannings- og læringsmodeller, der hyppigere bruk av modulbasert utdanning, og flere varianter av steds-, samlingsbasert og nettbasert undervisning, vil være typiske kjennetegn ved mange av de nye tilbudene.

Behovet for aktiv oppfølging og støtte vil likevel være til stede for mange studentgrupper og individer. Stortinget har i 2019 bevilget midler til utvikling av fleksible studietilbud. Regjeringen foreslår å videreføre disse midlene i 2020. Formålet er at høyere utdanning skal bli mer tilgjengelig for studenter som på grunn av bosted eller livssituasjon ikke har anledning til å studere fast ved en universitets- eller høyskolecampus. Fra 2019 kan universiteter og høyskoler søke om midler til utvikling og drift av fleksible utdanningstilbud (desentraliserte, nettbaserte, samlingsbaserte, studier, gjerne på deltid). Regjeringen foreslår å øke disse midlene i 2020. Tilbudene kan være på ulike utdanningsnivå og innenfor ulike fagområder. Det er særlig ønskelig å støtte utvikling av nye tverrfaglige studietilbud rettet mot bærekraftig omstilling og grønn næringsutvikling. Regjeringen vil også øke tilgangen på utdanning for å møte økende og behov for kompetanse, og foreslår i 2020 å øke midlene til nye studieplasser. Det foreslås at 4,6 mill. kroner i 2020, tilsvarende om lag 100 studieplasser, lyses ut gjennom en søknadsbasert ordning i Diku. Regjeringen legger vekt på at studietilbud skal møte skiftende behov over tid og at det er behov for studietilbud som er tilgjengelige utenfor de faste universitets- og høyskolecampusene. Dette tiltaket gir mulighet til å opprette studietilbud der det ikke er campus, slik at folk skal kunne ta utdanningen sin nær der de bor. Det er ikke en klar fasit på hvilke kompetanser, utdanninger og yrker vi trenger for å utføre fremtidens arbeidsoppgaver, men det er nå et stort behov i helse- og omsorgssektoren og vi må være omstillingsdyktige innenfor teknologi og det grønne skiftet.

I Granavolden-plattformen er regjeringen særlig opptatt av mangelen på lærere i distriktene. Regjeringen vil at det skal legges til rette for desentralisert utdanning, herunder desentralisert lærerutdanning for å rekruttere flere lærere til distriktene. Det er institusjonene selv, ved styrene, som har ansvaret for hvordan midler til studieplasser skal disponeres, ut i fra behovet for kvalifisert arbeidskraft i regionen. Tilgangen på praksisplasser kan i noen tilfeller være en faktor som setter grenser for dimensjoneringen av antall studieplasser på utdanninger der praksis er en del av studiet.

I tillegg vil etableringen av slike tilbud være avhengig av tilfredsstillende søkertall. Universiteter og høyskoler har høy bevissthet om lærerbehovet og arbeider målrettet med å legge til rette for gode ordninger for rekruttering til lærerutdanning og gjennomføring av studiet. 10 av 67 studietilbud i grunnskolelærerutdanning som ble lyst ut gjennom Samordna opptak i 2019, er samlingsbaserte/nettbaserte. Tre utdanningsinstitusjoner i Nord-Norge står for syv av disse samlingsbaserte tilbudene, med til sammen 174 studieplasser.

Gjennom strukturreformen ble 33 statlige universiteter og høyskoler slått sammen til 21. Det har også vært sammenslåinger av private høyskoler og av studentsamskipnader. Målene med reformen var: Utdanning og forskning av høy kvalitet – Robuste fagmiljøer – God tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet – Regional utvikling – Verdensledende fagmiljøer – Effektiv resursbruk.

Forskning og høyere utdanning av høy kvalitet er viktig for å sikre fremtidens arbeidsplasser og for å fremme omstilling og verdiskaping i norsk økonomi. Det er mange positive utviklingstrekk i den norske universitets- og høyskolesektoren. Det har imidlertid også vært en rekke utfordringer, særlig knyttet til små, sårbare forskningsmiljøer og mange spredte, små utdanningstilbud med sviktende rekruttering. Den samlede internasjonale deltakelsen har også vært lavere enn ressursgrunnlaget tilsier. Derfor var det nødvendig å endre strukturen i universitets- og og høyskolesektoren og samle ressursene på færre, men sterkere institusjoner. Strukturreformen skal styrke kvaliteten på utdanningen og forskningen. Tilgangen til høyere utdanning skal være god over hele landet, og institusjonenes regionale rolle skal videreutvikles.

Forutsetningene for å nå disse målene er en mangfoldig sektor, utstrakt samspill og samarbeid med regionale myndigheter samt arbeids- og næringsliv både regionalt og nasjonalt. Videre kreves det tett samarbeid med høyere utdanningsinstitusjoner i utlandet. God styring og ledelse, studiestøtte og studentvelferd, samt moderne og hensiktsmessige bygg og infrastruktur er også viktig.

For å styrke kvaliteten på utdanningene og koblingene til arbeidslivet, foreslår regjeringen over Kunnskapsdepartementets budsjett for 2020 å styrke Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) sitt kvalitetsprogram. 20 mill kroner skal gå til tiltak for å øke arbeidslivsrelevans i utdanningene, inkludert praksis. Videre skal 20 mill. kroner gå til å styrke praksis i kommunesektoren for helse- og sosialfagsstudenter. I tillegg foreslår Kunnskapsdepartementet 15 mill kroner for å styrke kvaliteten i praksis i lærerutdanningene.

7.2 Fleksibel etter- og videreutdanning

Behovet for relevant arbeidskraft kan ikke løses av nyutdannede alene. Nyutdannede utgjør hvert år bare tre prosent av arbeidsstyrken. De fleste arbeidsføre i det norske arbeidsmarkedet er allerede i jobb. Et godt tilbud av etter- og videreutdanning og kvalifiseringstiltak er viktig på områder der rekruttering av nyutdannet arbeidskraft er særlig utfordrende. Regjeringen vil styrke arbeidet for at befolkningen i regionale og lokale arbeidsmarkeder har relevant kompetanse og at flere i arbeidsfør alder deltar i arbeidslivet.

7.2.1 Nasjonal koordinering og regional forankring

Kompetansereformen vil bedre tilgangen på fleksibel etter- og videreutdanning og bidra til bedre informasjon om relevante tilbud. Utvikling av fleksible etter- og videreutdanningstilbud som kan kombineres med jobb, står sentralt i reformen.

Påfyll av kompetanse for den enkelte i et skiftende arbeidsliv utfordrer universitets- og høgsko- lesystemet og etablerte finansieringsordninger for utdanning. Regjeringen vil vurdere hvordan det kan bli enklere for universiteter og høyskoler å tilby fleksibel videreutdanning.

Regjeringen har også satt i gang et arbeid med bransjeprogram for bransjer som er spesielt utsatt for omstilling. I første omgang etableres det to bransjeprogrammer: ett for industri-, bygg- og anleggsbransjen og ett for kommunal helse- og omsorgssektor. Bransjeprogrammene er et tre-partssamarbeid mellom partene i arbeidslivet og staten. Partene i arbeidslivet skal, i samarbeid med utdanningstilbydere, foreslå og utvikle opplærings- eller utdanningstilbud basert på de utfordringene bransjene står overfor. Regjeringen bidrar med midler til utvikling og drift av de offentlige tilbudene.

Regjeringen har opprettet en ordning der fagskoler, universiteter og høyskoler kan søke om midler til å utvikle fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse. Målrettet formidling av tilbudene blir viktig for å mobilisere også mindre bedrifter og næringsmiljøer i distriktene til kompetanseutvikling.

Regjeringen utvikler nå en nasjonal digital karriereveiledningstjeneste for å bidra til at hele befolkningen skal ha tilgang til karriereveiledning. Den digital karriereveiledningstjenesten vil bestå av et nettsted med informasjon og refleksjonsverktøy og ha en til knyttet chat der man kan få karriereveiledning av en profesjonell veileder. Regjeringen er også i ferd med å utrede en digital plattform for etter- og videreutdanning.

I statsbudsjettet for 2020 foreslår regjeringen å øke bevilgningene til kompetansereformen Lære hele livet. Regjeringen foreslår en økning på 30 mill. kroner til å opprette et nytt program forvaltet av Kompetanse Norge, Kompetanseprogrammet. Av dette vil 15 mill. kroner gå til å styrke bransjeprogrammer rettet mot bransjer som er særlig utsatt for omstilling. Regjeringen vil også videreføre og styrke tilskudd til utvikling av fleksible videreutdanningstilbud innenfor programmet. Samlet foreslår regjeringen 97 mill. kroner til Kompetanseprogrammet i 2020.

Lavere inntekt mens man tar videreutdanning, er for mange en barriere mot å investere i kompetansebygging. Regjeringen foreslår derfor 41 mill. kroner til endringer i utdanningsstøtteordningene som gjør det enklere å kombinere utdanning og opplæring med arbeid.

Kompetanse Norge skal bidra til at den voksne befolkningen utvikler og tar i bruk den kompetansen samfunnet trenger. Kompetanse Norge har blant annet ansvaret for tilskudd til voksenopplæring i regi av studieforbundene, samt praksisnær opplæring i grunnleggende ferdigheter i små og mellomstore virksomheter og ulike bransjer gjennom Kompetansepluss-ordningen. Kompetanse Norges virkemidler og tiltak bør koordineres og bygge opp under regionale kompetanseplaner og samarbeid med fylkeskommunene og andre regionale partnere i kompetansepolitikken.

7.2.2 Større sammenheng mellom tilbud og etterspørsel av etter- og videreutdanning

NHOs kompetansebarometer oppgir at om lag 80 prosent av NHO-bedriftene i utvalget ønsker å heve kompetansen til dagens ansatte. Små virksomheter som ønsker å videreutvikle kompetansen til sine ansatte, kan være sårbare for fravær av arbeidstakere i opplæringstiden. Mens store virksomheter ofte utvikler egne spesialiserte kurs for sine ansatte, er denne løsningen ikke mulig for mindre bedrifter. Faren for å miste kompetente ansatte bedriften har investert i, er også tilstede. Nevnte forhold kan bidra til underinvestering i kompetanse i små virksomheter. I distriktene vil det også være vanskelig å oppnå en kritisk masse av søkere for å tilby etter- og videreutdanning lokalt.

Fleksibilitet er en forutsetning for utforming av gode etter- og videreutdanningstiltak. Det krever godt samarbeid mellom kurs- og kompetansetilbydere og kjennskap til de relevante målgruppene. Fylkeskommunens ansvar for å kartlegge og formidle opplæringsbehov og å sørge for utdannings- og opplæringstilbud som er etterspurt, forankres i de regionale partnerskapene og den regionale kompetanseplanen, der alle kompetanse- og utdanningsaktørene regionalt deltar. Det er i dag flere fylkeskommuner og kommuner som støtter oppstart eller aktiviteter i lærersentra som legger til rette for lokale tilbud av etter- og videreutdanninger til både bedrifter og kommuner, og som bidrar med infrastruktur og faglig oppfølging. Enhetene kalles for eksempel studiesentre, regionale kompetansekontorer eller kurs- og kompetansesentre. Hovedmålgruppen for sentrene er voksne.

Regjeringen er positiv til utviklingen av slike initiativ som kan koordinere og kartlegge lokale/regionale kompetansebehov, mobilisere og legge til rette for utdanning og kompetanseutvikling lokalt, ut i fra individuelle behov samt behovene i privat næringsliv og offentlige virksomheter.

Regjeringen vil støtte opp under at større deler av Distrikts-Norge dekkes av slike initiativ som kan koordinere, kartlegge lokale/regionale kompetansebehov, stimulere og legge til rette for utdanning og kompetanseutvikling lokalt i samsvar med behovet. Regjeringen vil derfor invitere fylkeskommunene til å foreslå treårige piloter. Pilotene skal være:

• Motorer, dvs. pådrivere for kompetansevikling og utdanning

• Meglere, dvs. behovsavklaring, tilrettelegging og kopling av tilbydere og etterspørrere

• Møteplasser, dvs. etablering og utvikling av studiesteder/samlingssteder, digitale studietilbud/møteplasser med nødvendig infrastruktur og arenaer for læring og kompetanseutvikling

Pilotene bør være rettet inn mot etter- og videreutdanning i distriktsområder. For å sikre nærhet til bedrifter og innbyggere, bør pilotene omfatte et mindre område enn hele fylket. Pilotene bør forankres i regionale kompetanseplaner, der alle kompetanse-/utdanningsaktørene deltar. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil ha dialog med fylkeskommunene om den endelige innretningen av pilotene. Fylkeskommunene bør i stor grad ha eierskap og selv bestemme viktige rammer for pilotene. Pilotene skal evalueres, og underveis i perioden vil departementet legge til rette for felles samlinger, erfaringsoverføringer og øvrig støtte der samtlige piloter deltar. Det vil også legges vekt på formidling av gode erfaringer fra pilotene til en bredere målgruppe.

7.3 Et utdanningstilbud tilpasset lokale arbeidsmarkeders behov

Etterspørselen etter kompetanse varierer mellom ulike arbeidsmarkeder. Arbeidsplasser som krever høyere utdanning er ofte konsentrert i større arbeidsmarkeder i sentrale områder. I mindre sentrale områder er både bredden og variasjonen i arbeidsmarkedet mindre, noe som får betydning både for den kompetansen som etterspørres og dermed for karrieremuligheter og muligheter til å skifte jobb.

OECD (2014) har tidligere pekt på at Norge, til tross for gode forutsetninger, ikke greier å utnytte befolkningens kompetanse godt nok. I følge OECD opptrer staten lite koordinert. Silotenkningen karakteriserer både nasjonalt, regionalt og lokalt forvaltningsnivå. Nasjonal kompetansepolitisk strategi og regjeringens kompetansereform legger an en mer helhetlig tilnærming i kompetansepolitikken. Samarbeid på tvers av samfunnssektorer er krevende og krever tydelige grep. En helthetlig kompetansepolitikk innebærer ikke minst at videregående opplæring, fagskoler, universiteter og høgskoler og andre utdanningstilbydere tilbyr relevante og tilgjengelige opplærings- og studietilbud som bygger opp under behovene for arbeidskraft i ulike distrikt.

7.3.1 Kompetansepolitikken skal tilpasses regionale forhold

Fylkeskommunens rolle som regional samfunnsutvikler forsterkes gjennom regionreformen. Med regionreformen (Meld. St. 6 (2018–2019)) får fylkeskommunen et økt ansvar for at innbyggerne har den kompetansen samfunnet og næringslivet etterspør lokalt og regionalt. Regjeringen vil forsterke fylkeskommunens ansvar for å tilrettelegge for og tilby relevant utdanning tilpasset lokale og regionale behov. Fylkeskommunene får også et større ansvar på integreringsfeltet, herunder ivareta flyktningers og innvandreres behov for en opplæring som møter regionale behov for arbeidskraft (jf. kapittel 7.4). Dette kan kreve egne strategier i områder med store avstander og mindre arbeidsmarkeder.

Kompetansepolitikken ligger i skjæringspunktet mellom arbeidsmarkeds-, utdannings-, integrerings-, nærings- og regionalpolitikken. Fylkeskommunenes forsterkede kompetansepolitiske rolle forutsetter god ledelse, koordinering, samarbeid og involvering av kommunene, fylkesmannen, utdannings-, arbeidsmarkeds- og næringsaktørene på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. En treffende og regionalt tilpasset politikk forutsetter at nasjonale styringssignaler er koordinerte og gir nødvendig regionalt handlingsrom til å tilpasse kompetansepolitikken til ulike deler av fylket.

Regjeringen ønsker at flere arbeidssøkere med svake kvalifikasjoner skal få bistand til å oppnå formell kompetanse. Opplæringstiltakene i Arbeids- og velferdsetaten blir derfor endret gjennom forskrift gjeldende fra 1. juli 2019, for at flere arbeidssøkere skal kunne fullføre fag- og yrkesopplæring. Det legges gjennom disse endringene til rette for et utvidet samarbeid mellom fylkeskommunene og Arbeids- og velferdsetaten om fag- og yrkesopplæring på videregående nivå. Arbeids- og sosialdepartementet vil i samarbeid med Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet se på hvordan man kan videreutvikle samarbeidet og etablere avtaler mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommunene om gjennomføringen av opplæring for arbeidssøkere som har behov for styrket kompetanse for å komme i arbeid.

Overføring av ansvar for bedriftsintern opplæring (BIO) fra Arbeids- og velferdsetaten til fylkeskommunene fra 2020 gir et nytt virkemiddel som underbygger og styrker fylkeskommunenes rolle i nærings- og kompetansepolitikken.

Tilskudd til fylkesvise partnerskap for karriereveiledning vil bli innlemmet i fylkeskommunenes rammetilskudd fra 2020. Målet for karriereveiledningen er at brukerne skal bli kjent med sine egenskaper, interesser og kompetanse, og kunne ta gode og velinformerte valg knyttet til utdanning, opplæring og arbeid. Kunnskapsdepartementet har sendt på høring et forslag om å lovfeste et tilbud om karriereveiledning i fylkeskommunen. Det er imidlertid, uavhengig av lovhjemmel, viktig at innbyggerne har tilgang til god karriereveiledning, og her spiller fylkeskommunene en viktig rolle.

Fylkeskommunen har også en rolle i å formidle opplæringsbehov og sørge for utdannings- og opplæringstilbud som er etterspurt. Et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag forutsetter nær kontakt med utdannings-, nærings- og arbeidslivsaktørene. I tillegg til fylkeskommunenes egne analyser, vil regjeringen styrke samarbeidet mellom fylkeskommunene og nasjonalt nivå om kunnskapsgrunnlag, analyser og metoder for å identifisere kompetansebehovene i og mellom fylkene.

Regjeringen forventer at fylkeskommunene tar ansvar for den regionale kompetansepolitikken og legger til rette for god tilgang på kompetent og relevant arbeidskraft, blant annet gjennom oppdaterte regionale planer, jf. Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019–2023. Regionale kunnskapsgrunnlag, planer/strategier og tiltak for regional kompetansepolitikk bør utarbeides i partnerskap med nærings- og utdanningsaktørene (blant annet universitetene og høgskolene), regional stat (blant annet NAV) og kommuner for å avdekke arbeidskraftsbehov i ulike deler av fylket. Regionale planer med et handlingsprogram kan gi en god plattform for et partnerskap mellom kompetansaktørene for et systematisert, strategisk og løpende samarbeid i kompetansepolitikken. Samhandling i selve planprosessen er viktig for å utvikle forståelse for hverandres roller og for å utvikle felles kunnskapsgrunnlag, mål og tiltak i tråd med individer og lokale og regionale arbeidsmarkeders behov.

Planer kan vise retning og bidra til en samlet strategi i fylkene. For å tydeliggjøre fylkeskommunenes forsterkede kompetansepolitiske rolle og ansvar, vedtok fylkesrådmannskollegiet i 2018 å bygge de enkelte fylkenes kompetansepolitikk på tre pilarer: 1) En regional kompetanseplan/-strategi, 2) Et regionalt kompetanseforum og 3) Et regionalt kunnskapsgrunnlag. Fylkeskommunene vil etablere et nettverk for læring og kompetanseutvikling mellom fylkeskommunene, der også Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil delta.

7.3.2 Et relevant videregående opplæringstilbud

NOU 2019: 2 Fremtidige kompetansebehov II – Utfordringer for kompetansepolitikken peker på at det er behov for faglært arbeidskraft. Det er vedvarende mangler på kvalifisert arbeidskraft innen noen yrker, særlig i helse- og omsorgssektoren, grunnskolelærere, IKT, samt fagarbeidere til bygg og anlegg. I NOU 2019: 2 vises det til SSBs fremskrivninger som viser fremtidig mangel på arbeidskraft med fag- og yrkesopplæring innen håndverksfag (samlet) og helsefag. Den største sysselsettingsgruppen som inngår i helsefag, er helsefagarbeidere.

I mange arbeidsmarkeder i distriktene er faglærte viktige ressurser, og for de fleste yrker vil gjennomført videregående opplæring være en forutsetning for å få jobb. Videregående opplæring representerer derfor et slags minimumsnivå av utdanning som er nødvendig for at en relativt høy andel av befolkningen skal ta del i arbeidsmarkedet. Videregående opplæring gir grunnlag for videre utdanning og jobb, og kan bidra til nødvendig arbeidskraft i lokale arbeidsmarkeder. Det er imidlertid en forutsetning at utdanningen er relevant for det lokale arbeidsmarkedet.

Gjennom sitt ansvar for videregående opplæring, skal fylkeskommunene planlegge og bygge ut tilbudet. I planleggingen skal det tas hensyn til blant annet nasjonale mål, søkernes ønsker og samfunnets behov for videregående opplæring, i samsvar med regionale kompetansebehov, strategier og planer. I dimensjoneringen av både yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogram, må kunnskap om arbeidslivets kompetansebehov brukes aktivt. Fylkeskommunene har ansvaret for at opplæringstilbudet treffer behovene regionalt og lokalt, og har med dette et betydelig ansvar for at videregående opplæring dekker kompetansebehovene, og slik bygger opp om vekstvilkår i distriktene. I dimensjoneringen av både yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogram, må kunnskap om arbeidslivets kompetansebehov brukes aktivt. Samhandlingen med yrkesopplæringsnemndene er sentralt i arbeidet. Det er yrkesopplæringsnemnder i alle fylker, og partene i arbeidslivet skal ha flertall i nemnda. Yrkesopplæringsnemndene skal blant annet gi råd om hvordan utviklingen av fag- og yrkesopplæringen kan tilpasses arbeidsmarkedets behov og arbeide for best mulig dimensjonering av tilbudet.

Yrkesfag er et satsingsområde for regjeringen. Regjeringen vil at fagutdanningene i videregående opplæring skal bli mer yrkesrettet. Fra høsten 2020 kommer den største endringen i yrkesfagutdanningen siden Kunnskapsløftet i 2006. Tilbudet utvides blant annet fra åtte til ti utdanningsprogram. Flere av programmene er særlig viktige for å imøtekomme arbeidskraftbehov i distriktene, slik som det nye programmet Salg, service og reiseliv.

Gjennomføringsgraden i videregående opplæring er nå den høyeste siden målingene startet, men fortsatt er det for mange som ikke fullfører og består, og det er store regionale forskjeller. Om lag 70 prosent av de med karaktersnitt under tre fra grunnskolen, gjennomfører ikke i løpet av fem år. Kunnskapsdepartementet skal utrede et utvidet og mer helhetlig fylkeskommunalt ansvar for alle i alderen 16 til 24 år. Målet er å gi elever med svak kompetanse fra grunnskolen, bedre forutsetninger for å fullføre og bestå videregående opplæring. Det kan blant annet være aktuelt med tilrettelagt og forsterket opplæring, særlig ved overgangen fra ungdomsskole til videregående opplæring.

De videregående skolene representerer en viktig samfunnsinfrastruktur i distriktene. Skolene skaper arbeidsplasser, tilflytting og aktivitet i omlandet. Det kan ikke ligge videregående skoler i alle kommuner, men fylkeskommunene bør tilstrebe en struktur som gir tilgjengelighet i alle deler av fylkene. Dette kan senke terskelen for å ta utdanning, øke trivsel og bidra til at færrest mulig må flytte og bo på internater eller hybler i ung alder. Skolene er også møteplasser for ulike aktiviteter som har betydning for lokalmiljøet og er arena for etter- og videreutdanning for voksne. Fjernundervisning, med hjelp av IKT, kan brukes for å redusere reisetiden for elever med lang vei til skolen. Regjeringen vil legge til rette for modulbasert opplæring på grunnskole- og videregående-nivå for voksne, blant annet for å styrke muligheten til å ta fagbrev for dem som mangler deler av opplæringen og gjøre det enklere å kombinere opplæring med arbeid.

7.3.3 Fagskolene – arbeidslivets utdanning

Fagskolene tilbyr høyere yrkesfaglig utdanning, som ligger på nivået over videregående opplæring. De er sentrale aktører for tilførsel av relevant arbeidskraft i viktige distriktsnæringer. Fagskolene er avgjørende for å nå målet om at flere skal kvalifiseres til nåværende og fremtidens jobber i distriktene, og for gi påfyll av kompetanse hos voksne arbeidstakere. Fagskoleutdanning betegnes ofte som «arbeidslivets utdanning», fordi utdanningstilbudet drives og utvikles i nært samarbeid med arbeidslivet. Dette gir muligheter til å skreddersy utdanningene til arbeidslivets kompetansebehov.

Fylkeskommunene har et særskilt ansvar for fagskoleutdanning. Fylkeskommunen er formell eier av de fylkeskommunale fagskolene, mens styret ved fagskolen er det øverste ansvarlige styringsorganet. Fylkeskommunene avgjør om fagskoletilbudet i fylket skal realiseres i egen regi eller gjennom tilskudd til private tilbydere. I henhold til fagskolelovens § 3, er det fylkeskommunen som skal sørge for at det tilbys fagskoleutdanning i samsvar med behovet for kompetanse lokalt, regionalt og nasjonalt.

Fagskolenes fleksibilitet gjør at disse skolene kan være medskaper i en god distriktspolitikk. Ved fagskolene studerer 40 prosent av studentene helt eller delvis utenfor campus. Muligheten til å studere utenfor campus er særlig viktig der avstand til utdanningsinstitusjonene blir en barriere for å gjennomføre et utdanningsløp.

For å stimulere til et tettere samarbeid mellom skoleeiere og arbeidsliv om å heve kvaliteten og sikre praksisnær utdanning, er det lyst ut 42 mill. kroner til utvikling av fagskoleutdanningene i 2019. Midlene tildeles blant annet til prosjekter som bidrar til utvikling av nye utdanninger, i samarbeid med lokalt og regionalt arbeidsliv.

Kunnskapsdepartementet vil se nærmere på hvordan prosesser for akkreditering av fagskoleutdanninger kan gå raskere, slik at tilbudet i et fylke raskt kan tilpasses endringer i arbeidsmarkedets behov.

Regjeringen vil at flere skal ta fagskoleutdanning, og foreslår derfor om lag 5 mill. kroner til 100 nye studieplasser i fagskolene i statsbudsjettet for 2020. Midlene skal gå til utdanningstilbud som er tilpasset det å ha jobb under studiene, og er del av regjeringens kompetansereform.

7.3.4 Universiteter og høgskoler som regionale partnere

En desentralisert universitets- og høgskolestruktur bidrar til vekst og nyskaping i distriktene, og er viktig for et relevant utdanningstilbud tilpasset regionale arbeidsmarkeders behov. Den norske universitets- og høyskolesektoren er relativt desentralisert (jf. figur 7.2). Over 270 000 studenter og 37 500 ansatte har sitt daglige virke i sektoren, det store flertallet av disse er ved de statlige institusjonene. Den samlede studieporteføljen ved norske universiteter og høyskoler må tilby gode og til enhver tid relevante utdanninger. Institusjonene har stor frihet til å opprette og legge ned studietilbud. Dette er en viktig del av systemet for dimensjonering av høyere utdanning. I dag har institusjonene selv hovedansvar for å dimensjonere sine studietilbud innenfor gjeldende rammebevilgninger, i dialog med myndigheter og arbeidsliv i regionen.

Gjennom flerårige utviklingsavtaler mellom Kunnskapsdepartementet og de statlige universitetene og høgskolene, årlige tildelingsbrev og regjeringens nasjonale forventinger til kommunal og regional planlegging, gir regjeringen klare føringer om at universitetene og høgskolene er sentrale aktører i den enkelte regions kompetansepolitikk. Regionale kompetanseplaner og kunnskapsgrunnlag bør således inngå i universiteters og høgskolers dimensjoneringsarbeid med fag- og studieportefølje.

Boks 7.9 Regional kompetansepolitikk i Hordaland

Kompetanseforum Hordaland er et forpliktende samarbeid mellom næringslivet, offentlig sektor og utdanningsaktørene om utvikling av kunnskapsgrunnlag, regionale planer, oppfølging og tiltak. Det overordnede målet er å bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse og arbeidskraft i fylket. Fylkestinget vedtok regional plan for kompetanse og arbeidskraft i 2017. I planen er det et krav at samarbeidsmodellen skal dekke de viktigste sektorene i arbeidslivet, ta hensyn til geografiske forskjeller og bygge videre på eksisterende samarbeidskonstellasjoner. Universitetet i Bergen (UiB), Høgskulen på Vestlandet (HVL), Norges Handelshøyskole (NHH) og Fagskolen i Hordaland, partene i arbeidslivet representert ved NHO, LO og KS, Helse Vest, NAV, Fylkesdirektør for Opplæring og Fylkesdirektør for Regional utvikling i Hordaland fylkeskommune deltar i forumet.

Kjernen i modellen er Kompetanseforum Hordaland som skal følge opp kompetanseplanen og handlingsprogrammet. Kompetanseforum Hordaland blir en arena for langsiktig og systematisk samarbeid med arbeidslivet i fylket.

UiB og HVL har fått innvilget dispensasjon fra Kunnskapsdepartementet for å legge sine Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) inn i Kompetanseforum Hordaland. Bakgrunnen for dette er at det i stor grad er sammenfall mellom medlemmene i Kompetanseforum Hordaland og RSA ved UiB og HVL. Partene i arbeidslivet har vært pådrivere for en helhetlig politikk og bedre koordinering og tiltak mellom aktørene.

Det er etablert lokale samarbeidsarenaer i hver av delregionene i Hordaland. De skal fange opp kompetansegap i egen region, arbeide for å få flere læreplasser og lærebedrifter og arbeide med helhetlig karriereveiledning. Det er videre etablert kontaktpunkt i de bransjene som er spesielt viktige for Hordaland. Internasjonale samarbeidsprosjekt om utdanning i et nærings- og samfunnsutviklingsperspektiv gir økt kunnskap og nye tilnærminger. Et statistikkutvalg utarbeider årlig regionalt kunnskapsgrunnlag for Hordaland og for delregionene. Samarbeidsmodellen vil bli utvidet til å dekke hele Vestlandfylket fra 2020.

Modellen er satt sammen av fire strategiske element: 1) Kompetanseforum Hordaland, 2) Lokale samarbeidsarenaer, 3) Kontaktpunkt i bransjene og 4) Statistikkutvalg.

Kilde: Hordaland fylkeskommune

Norske universiteter og høyskoler er fra 2011 pålagt å etablere Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). RSA skal legge til rette for et mer strukturert samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv, og ble pålagt få føringer fra regjeringens side. Evalueringen av RSAene i 2017 (Tellmann m.fl. 2017) kom fram til at rådene styrker og forankrer samarbeidet mellom universiteter og høyskoler og arbeidslivet. Selv om forståelsen mellom aktørene økte, ble de konkrete resultatene av samarbeidet vurdert som beskjedne. RSA ble likevel vurdert til å ha potensial for å skape flere resultater. Regionalt samarbeid om kompetanse- og utdanningspolitikken er i endring. Universitetet i Bergen og Høgskulen på Vestlandet illustrerer dette med at RSA inngår i Regionalt kompetanseforum i Hordaland i 2018 (se boks 7.9). Institusjonene har generelt stor frihet når det gjelder organiseringen av RSA-ordningen, fordi UH-institusjonene og regionene de virker i er forskjellige og har ulike behov.

Kunnskapsdepartementet skal i løpet av 2021 legge fram en stortingsmelding om samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidsliv, med vekt på praksis. Ambisjonen er å styrke kvaliteten og arbeidsrelevansen i utdanningene gjennom mer gjensidig samarbeid om samfunnets kunnskapsbehov og studentenes læring.

En regjeringsoppnevnt interdepartemental arbeidsgruppe vurderer om dagens system for dimensjonering av høyere utdanning er innrettet på en måte som effektivt møter samfunnets og arbeidslivets behov. Utvalget skal også vurdere om det er behov for å gjennomføre tiltak som kan forbedre systemet. Arbeidsgruppen ser på hvordan universiteter og høyskoler setter sammen sitt studietilbud, hvordan institusjonene vurderer kunnskapsgrunnlaget og kompetansebehov, og hvordan midler til nye studieplasser over statsbudsjettet tildeles og fordeles mellom institusjoner. Arbeidsgruppen vurderer også hvordan samhandlingen mellom aktører i regionene kan styrkes for å få et best mulig kunnskapsgrunnlag som basis for universiteter og høyskolenes strategiske prioriteringer av kapasitetsvekst, samt god anvendelse av foreliggende regionale kompetanseplaner.

De regionale kompetansepolitiske partnerskapene og tilhørende plan legger et godt grunnlag for samordning av arbeidet med dimensjonering, og vil medføre økt samarbeid og mellom kompetanseaktørene regionalt.

7.4 Inkluderende arbeidsliv styrker tilgang på arbeidskraft

Regjeringen vil legge til rette og styrke arbeidet for å få flere i arbeidsfør alder i jobb. Det handler både om å legge til rette for et relevant utdanningstilbud innenfor det ordinære utdanningssystemet og å styrke arbeidet med å kvalifisere voksne til arbeidslivet. Det er et potensiale for større arbeidsmarkedstilknytning både for personer i arbeidsfør alder som i dag er utenfor arbeidslivet, og for personer med svakere tilknytning til arbeidsmarkedet. Etter utvidelsen av Schengenområdet har arbeidsinnvandring vært en viktig kilde til arbeidskraft i hele landet, også i distriktene. Det har blant annet medført at lokalsamfunn i hele landet har blitt mer mangfoldige i løpet av de siste 10–15 årene. Regjeringen har et mål om at integreringspolitikken skal øke innvandrernes deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

7.4.1 Arbeidsmarkedspolitikk styrker tilgang til arbeidskraft i distriktene

I Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet la regjeringen fram flere hovedstrategier og tiltak for å videreutvikle arbeids- og velferdsforvaltningen. Tiltakene skal understøtte målet om flere i arbeid og færre på trygd. Tiltakene er ikke minst rettet mot å styrke de arbeidsrettede tjenestene, både overfor arbeidsgivere og brukere, og legger blant annet vekt på å vri ressurser til gi NAV større handlingsrom til å tilpasse tjenestene til brukernes behov.

Etter at meldingen ble lagt fram, har regjeringen fulgt opp flere sentrale tiltak gjennom regelverksendringer og budsjettvedtak som er omtalt i egne proposisjoner og i statsbudsjettene de siste årene. Dette omfatter blant annet endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger (AAP), ungdomsinnsatsen, aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år, omlegging av styringsprinsipp for arbeidsmarkedstiltakene, økt fleksibilitet i Arbeids- og velferdsetaten til selv i større grad å kunne utføre oppfølgingstjenester i egen regi, utvikling av digitale tjenester til brukerne, og beslutning om færre regionale enheter i arbeids- og tjenestelinjen. Flere av tiltakene i meldingen initieres, utvikles videre og følges opp i Arbeids- og velferdsetaten, i tett dialog med kommunesektoren (KS) og i partnerskap lokalt. Målet er å utvikle helhetlige tjenester, basert på kunnskap om brukernes ulike behov, og kunnskap om hva som gir resultater, slik at flere kommer i arbeid. Veilederne på NAV-kontoret får verktøy for mer målrettet oppfølging, bedre og tettere kontakt med arbeidsgiverne og større handlingsrom til å tilpasse tjenestene til den enkelte brukers behov.

Arbeidstakere i distriktene som ønsker å skifte jobb, vil ofte måtte flytte eller pendle til steder med et større arbeidsmarked. Når det er få andre personer med tilsvarende kompetanse på stedet, kan det være nødvendig å tiltrekke seg arbeidskraft utenfra for å fylle ledige stillinger. Dagpengeregelverket innebærer et krav om at ledige må være villig til flytte til de stedene hvor det er behov for arbeidskraft, uavhengig av om det er i byene eller i distriktene. Et slikt krav bidrar til å fremme Norge som ett arbeidsmarked. Arbeidssøkere som ikke er geografisk mobile, kan miste dagpengene for en periode. Mobilitetskravet i dagpengeregelverket vil kunne være til gunst for mange distriktskommuner ved at det kan gjøre det lettere å fylle ledige stillinger. Andre virkemidler i arbeidsmarkedspolitikken er også relevante for å fylle ledige stillinger, som ulike kvalifiseringstiltak.

NAV treffer i dag vedtak om at en person kan få gå på opplæringstiltak, men arrangerer ikke opplæring i egen regi. Kurs og annen opplæring foregår ofte i det ordinære utdanningssystemet, etter avtale med kommunene, fylkeskommunen eller universitet- og høgskolene. I andre tilfeller vurderer NAV at det ordinære utdanningssystemet ikke har et passende tilbud. Opplæring kjøpes da av kursarrangører, i tråd med regelverket for offentlige anskaffelser. Et godt tilbud av opplæringstiltak er dermed avhengig av det eksisterer gode tilbydere av slike tjenester.

Regjeringen er opptatt av å avdekke eventuell markedssvikt i utdanningsmarkedet i distriktsområder, og vil derfor gå i dialog med fylkeskommunene om tilgangen på utdanningstilbud er tilfredsstillende i mindre arbeidsmarkeder. Opplæringstiltak i det ordinære utdanningssystemet innenfor arbeidsmarkedspolitikken brukes først og fremst overfor personer som har særskilte problemer i arbeidsmarkedet. Det kan også være aktuelt å utvikle tilrettelagte og fleksible opplæringsopplegg overfor ledige og andre som ikke har fullført videregående opplæring, og som sliter med å komme inn i det lokale arbeidsmarkedet.

Regjeringen vil vurdere hvordan det kan bli enklere å få finansiering av livsopphold for voksne som ønsker å studere, for å gjøre seg mer attraktive i arbeidsmarkedet.

Etablering av større kompetansemiljø ved NAV-kontorene, vil redusere sårbarheten i det enkelte NAV-kontor, sikre økt rettssikkerhet for brukerne og økt kvalitet i tjenestene. Større NAV-kontor vil også bety økt delegering av myndighet til NAV-kontorene. De vil få større ansvar for den lokale tjenesteproduksjonen, for effektiv ressursutnyttelse og for innovasjon og læring. Større kompetansemiljø ved NAV-kontorene vil også bety bedre kunnskapsgrunnlag for å drive kunnskapsbasert tjenesteutvikling lokalt og sentralt i Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Større kompetansemiljø vil bedre integreringen av tjenester på tvers av statlige og kommunale ansvarsområder, og dermed bidra til at den enkelte bruker opplever et mer helhetlig tjenestetilbud. Uavhengig av hvilket behov brukeren har, bidrar helhetlige tjenester til bedre levevilkår og styrker den enkeltes forutsetning for å delta i arbeidslivet. Større NAV-kontor opplever større handlingsrom til å imøtekomme den enkelte brukers behov. Handlingsrom gir NAV-kontoret bedre forutsetning for å sikre god kvalitet i sine tjenester, gjennom tett oppfølging av de brukerne som trenger det, og ved å god kontakt med lokale arbeidsgivere.

7.4.2 Regjeringen gjennomfører et integreringsløft i hele landet

Et av regjeringens hovedprosjekter er å gjennomføre et integreringsløft. Regjeringen har lagt fram en strategi, som skal gi tydelig retning for integreringsarbeidet framover: Integrering gjennom kunnskap. Regjeringens integreringsstrategi 2019–2022. Målet med strategien er å øke innvandres deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Flere innvandrere skal komme i jobb, slik at de kan forsørge seg selv og sine. Innvandrere er viktig arbeidskraft i mange distriktsområder. Et hovedgrep i strategien er en sterk og tydelig satsing på utdanning, kvalifisering og kompetanse. Dette vil bidra til at flere innvandrere får den kompetansen som de selv og samfunnet trenger, slik at de kan komme i arbeid og bidra til verdiskaping og velferd.

Kilde: Kunnskapsdepartementet

Fylkeskommunene får fra 2020 ansvaret for, innenfor rammen av nasjonale anmodningskriterier for bosetting, å vurdere og anbefale hvor mange flyktninger som bør bosettes i den enkelte kommune. Flyktninger skal bosettes i områder hvor de kan komme i arbeid og få tilbud om nødvendig utdanning og kompetanseheving. Fylkeskommunene vil også få ansvar for regional samordning av arbeidet med integrering. Fylkeskommunene blir med dette det regionale leddet på integreringsfeltet. Kunnskapsdepartementet foreslår å regulere fylkeskommunens ansvar i ny integreringslov. I nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging slås det også fast at regjeringen forventer at fylkeskommunen ivaretar flyktningers og innvandreres behov for opplæring som møter regionalt behov for arbeidskraft.

Fra og med 2018 blir anmodningskriteriene for bosetting av flyktninger for kommende år vedtatt av ansvarlig departement. Formålet er å ha en tydelig bosettingspolitikk som motvirker segregering, fremmer integrering og forsterker arbeidslinjen. Resultater i integreringsarbeidet tillegges større vekt. Bosettingen skal være styrt og spredt. Flyktninger skal bosettes i alle landsdeler, og i større grad i kommuner med gode tilbud om kvalifisering og mulighet for arbeid. For å sikre høyere overgang til arbeid eller utdanning, er det avgjørende at det er god sammenheng mellom den enkeltes kompetanse, behov for kvalifisering og utdanning, og hvor flyktningene bosettes. Bosettingspolitikken skal bidra til høyere sysselsetting blant nyankomne flyktninger, gjennom bedre kobling mellom bosetting, medbrakt kompetanse, kvalifisering, utdanning og regionale arbeidskraftsbehov.

Det er i dag store forskjeller mellom kommunene når det gjelder innhold og resultater i introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. To sentrale tiltak i integreringsstrategien er å reformere introduksjonsprogrammet, med tydelige forventninger til gode resultater, og å fornye og forbedre norskopplæringen. Det er viktig, både for den enkelte flyktning og samfunnet som helhet, at flyktningene får jobb og deltar i samfunnet. Dette er også et viktig bidrag til etterspurt arbeidskraft, særlig i distriktene.

Forslag til ny integreringslov ble sendt på tre måneders høring 16. august 2019. Forslaget er en oppfølging av flere av tiltakene i Integreringsstrategien. Bakgrunnen for lovforslaget er blant annet at dagens introduksjonsprogram ikke dekker gapet mellom den kompetansen flyktningene har med seg og hva som kreves i det norske arbeidslivet. Det er også mange som ikke oppnår de norskferdighetene som anses som et minimum blant mange arbeidsgivere. Lovforslaget foreslår å oppheve introduksjonsloven og å innføre en ny lov om integrering. Introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal styrkes. Videre inneholder lovforslaget bestemmelser om kommunens og fylkeskommunens ansvar, tidlig kvalifisering, kompetansekartlegging og karriereveiledning. Formålet med den nye loven er å sikre høyere måloppnåelse ved overgang til ordinært arbeid og utdanning og å fylle gapet mellom den enkeltes kompetanse og behovene i lokale arbeidsmarkeder.

Introduksjonsprogrammet må i større grad gi muligheter til formell utdanning og kompetanse. Regjeringen ønsker å utvikle standardiserte elementer til bruk i introduksjonsprogrammet. Elementene skal gjøre det enklere for kommunene å tilby tilpasset program med høy kvalitet til den enkelte deltaker. Det legges opp til at noen elementer kan være obligatoriske og at andre tilbys i tråd med den enkeltes behov, etterspørsel i lokalt og regionalt arbeidsmarked, og målet med kvalifiseringen. Standardisering av hva som bør inngå i eksempelvis en arbeidspraksisplass, vil kunne lette samarbeidet mellom den enkelte kommune og lokale arbeidsgivere. Regjeringen mener dette vil gjøre det enklere for alle kommuner, også de mindre kommunene, å gi et godt tilbud som er til- passet den enkeltes behov for kvalifisering og som svarer til etterspurt arbeidskraft lokalt.

I tråd med Meld. St. 6 (2018– 2019) skal fylkeskommunen i større grad bidra til at flyktninger får et kvalifiseringstilbud i tråd med regionale arbeidsmarkedsbehov. Dette vil bidra til å kvalifisere flyktninger til yrker der det er et arbeidskraftsbehov, og til at arbeidslivet i regionene og distriktene får etterspurt arbeidskraft. Videre utredes det hvordan fylkeskommunen kan tilrettelegge tilbud om fag- og yrkesopplæring for innvandrere. Dette vil kunne gi økt tilgang på kvalifiserte fagarbeidere i distriktene. Fylkeskommunen skal utarbeide planer for kvalifisering av innvandrere. Dette bør gjøres i samarbeid med kommunene, og planene bør inngå som en del av anmodningskriteriene for bosetting av flyktninger. Se nærmere omtale av fylkeskommunenes nye oppgaver i Kunnskapsdepartementets Prop. 1 S (2019– 2020).