3 Dyr og samfunn

3.1 Endringer i bruk av og holdninger til dyr

En rekke problemstillinger knyttet til forholdet mellom mennesker og dyr har fått stor oppmerksomhet og har blitt gjenstand for offentlig debatt de siste tiårene. Allmennhetens interesse for velferden til dyr som brukes i matproduksjonen har økt, og de miljømessige sidene ved dyrebasert matproduksjon diskuteres.

Utvikling innenfor mange områder, som teknologi, avl og fôr, har bidratt til økning i husdyrproduksjonen og i fiskeriene. I tillegg har det kommet nye husdyrproduksjonsformer, som fiskeoppdrett. Det har også vært endringer i måten dyr brukes på, for eksempel som verktøy i biomedisinsk forskning og som sports-, hobby- og selskapsdyr.

Anerkjennelsen av dyr som sansende vesener er grunnlaget for en endret måte å tenke dyrevelferd på. I stedet for å tenke hva som kan være bra for dyret ut fra et menneskelig ståsted, er oppmerksomheten rettet mot hva dyret selv føler.

Kunnskap om hvordan dyr reagerer på opplevelser, oppfatter omgivelsene, løser problemer og kommuniserer har økt de siste tiårene. Blant annet er det oppdaget evner og egenskaper som tradisjonelt har vært sett på som eksklusive for mennesker, hos stadig flere arter.

Ut fra dagens kunnskap er det høyst sannsynlig at ikke bare pattedyr, men også fugler, krypdyr, amfibier, fisk, krepsdyr, blekksprut og honningbier, kan erfare positive og negative opplevelser.

Husdyr omfatter alle produksjonsdyr på land og i vann. Denne meldingen omhandler hold og bruk av dyr til ulike formål. Omtale av husdyrnæringene inkluderer de tradisjonelle produksjonsdyrene, som storfe, småfe, fjørfe og gris. For oppdrettsfisk brukes begrepene akvakulturnæringen, havbruksnæringen eller oppdrettsnæringen. I tillegg omtales blant annet reindrift, viltlevende dyr, hold av dyr for sports-, hobby- eller selskapsformål, forsøksdyr og dyr til fremvisning.

3.1.1 Jordbruk og reindrift

Husdyrproduksjon er den største produksjonen målt i verdiskaping og sysselsetting i norsk jordbruk. I Norge er det nær 900 000 storfe, om lag 900 000 vinterfôra sau, over 1,5 millioner slaktegriser, over 4 millioner høner og 76 millioner kyllinger i årlig produksjon.1 Det er også andre produksjonsdyr som hjort, lama, geit, kanin, and, gjess og kalkun. I 2023 var det om lag 27 000 jordbruksbedrifter med husdyr. Om lag halvparten av jordbruksbedriftene med husdyrhold hadde sau.

Det føres en aktiv strukturpolitikk i jordbruket, blant annet ved at det over jordbruksavtalen gis høyest tilskudd for de første husdyrene per foretak, og en del tilskudd er geografisk differensiert. Formålet er å bidra til å opprettholde en variert bruksstruktur og et aktivt landbruk i hele landet med bosetning og sysselsetting i distriktene. Utviklingen har vært noe ulik for henholdsvis drifts- og eiendomsstrukturen i landet. Reduksjonen har vært større målt i antall driftsenheter enn målt som antall landbrukseiendommer.

Norsk landbrukspolitikk har i flere tiår vært innrettet slik at den stimulerer til en fordeling av produksjonen mellom ulike landsdeler. Kornproduksjon og annen spesialisert planteproduksjon foregår i de områdene som er egnet for dette, mens de grovfôrbaserte husdyrproduksjonene er kanalisert til distriktene. Denne kanaliseringspolitikken gjør det mulig å ta i bruk og opprettholde et stort jordbruksareal, og med det bidra til et aktivt jordbruk i alle deler av landet.

Norsk husdyrproduksjon har etter andre verdenskrig gjennomgått store strukturendringer. Det totale antall bruk med husdyr er redusert, mens antall dyr per gårdsbruk har økt. Samtidig produserer dyrene mer. Mens det tidligere var vanlig med mange ulike produksjoner på hvert bruk, har det vært en utvikling til mer spesialisert produksjon.

Husdyrproduksjonen for landdyr kan deles i grovfôrbaserte produksjoner og kraftfôrbaserte produksjoner.

Det kraftfôrbaserte husdyrholdet blir regulert av husdyrkonsesjonsordningen og omfatter all svine- og fjørfeproduksjon. Formålet med konsesjonsordningen er å legge til rette for spredning av svine- og fjørfeproduksjonen på flere enheter, og sette grenser for hvor stor produksjon av svin og fjørfe en produsent kan ha.2

Melkeproduksjon med ku og geit reguleres av melkekvoter. Grovfôrbaserte produksjoner som melkeproduksjon (ku og geit) og kjøttproduksjon (storfe, sau og geit) utnytter i hovedsak lokale arealressurser til matproduksjon og bidrar til å opprettholde kulturlandskap gjennom beiting og slått.

Reindriften er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi, sysselsetting og kultur. Bare personer som har rett til reinmerke har rett til å eie rein i det samiske reinbeiteområdet. Reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet kan ikke utøves uten særskilt tillatelse fra Kongen.3 Om lag 3 000 personer er tilknyttet den samiske reindriften, med 205 000 dyr.4 De fire tamreinlagene i Sør-Norge har om lag 12 000 dyr, og er organisert som aksjeselskap/andelslag av bønder/grunneiere og andre som driver reindrift i fellesskap. Antall dyr i reindriften varierer avhengig av kalvetilgang, tap og slakteuttak.

3.1.2 Akvakultur

Ved utgangen av 2023 var det 1 164 tildelte tillatelser til matfisk av laks, ørret og regnbueørret, med et omfang på 909 596 tonn MTB (maksimalt tillatt biomasse). I tillegg var det 236 tildelte tillatelser til settefisk av laks, ørret og regnbueørret, og 215 andre typer tillatelser til disse artene. Det var 426 tillatelser til andre fiskearter, der 308 av disse omfattet ulike typer rensefisker og 195 var til torsk (en del tillatelser omfatter flere arter). Næringen sysselsetter i dag om lag 10 000 personer.

De siste tiårene har både næringen og forvaltningen vært gjennom en betydelig kompetanseheving om fisk som husdyr. Holdninger om at fisk skal behandles som sansende dyr på lik linje med andre dyr har blitt vanlig i befolkningen først de siste tiårene. Synet på fisk har endret seg fra å være usikker på om fisk kan oppleve smerte til at man er sikker på at fisk både føler og oppfatter smerte. Fiskens velferd har fått større oppmerksomhet i samfunnet generelt, og utfordringene i havbruksnæringen får stadig mer plass i det offentlige ordskiftet.

3.1.3 Viltlevende dyr

Menneskers forhold til viltlevende dyr har også gjennomgått endringer ved at det har blitt større oppmerksomhet rundt bærekraftig forvaltning av vilt, bevaring av bestander og dyrevelferd for viltlevende dyr. Det er økt engasjement rundt jakt- og fangstmetoder for viltlevende dyr, og innfanging og hold av viltlevende dyr i dyrehager og sirkus.

Fangst- og avlivingsmetoder for villfisk har i mindre grad vært problematisert, til tross for at man vet at mange av metodene kan påføre fisken lidelser. De siste årene har det vært større søkelys på blant annet spøkelsesfiske, det vil si at tapte fiskeredskaper blir liggende igjen på havbunnen. Spøkelsesfiske kan ramme både sjøpattedyr, sjøfugl, fisk og krabber som blir stående fast i redskap. Mange mener at fang og slipp i sportsfiske påfører fisken unødvendige lidelser.

3.1.3.1 Viltlevende akvatiske dyr (villfisknæringen)

Fiskerinæringen er av stor betydning for norsk økonomi, og for verdiskaping, bosetting og arbeidsplasser langs hele kysten. Norge har en betydelig produksjon, og var ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) (2022)5 på niendeplass i verden etter mengde fisk som ble ført i land. I 2023 ble det fangstet totalt 2,5 millioner tonn fisk (rundvekt), der pelagisk fisk, som sild, makrell og kolmule, utgjorde nesten halvparten og torskefisk utgjorde omtrent en fjerdedel av fangsten. I tillegg fangstes det skalldyr, bløtdyr og pigghuder (13,7 prosent), flatfisk og annen bunnfisk og dypvannsfisk (3,4 prosent), noe bruskfisk (som hai og skater), og det høstes tang og tare (7 prosent).

Den norske fiskeflåten er relativt stor og fartøyene varierer i størrelse og aktivitet. Totalt 4 722 fartøy meldte inn fangst i 2023, og av disse var 3 681 under 11 meter. Mange av fartøyene under 11 meter har imidlertid relativt liten aktivitet, og om man legger et spesifikt omsetningskrav6 til grunn, reduseres antallet fartøy til 1 850. Disse står imidlertid for 93 prosent av den totale fangstverdien og 84 prosent av den totale mengden. Det var i 2023 registrert 9 640 personer som hadde fiske som hovedyrke og 1 163 personer med fiske som biyrke.

I all hovedsak landes fisk fra norske fiskefartøy i norske havner og til bedrifter som bearbeider fisken til nye produkter. Det er stor forskjell både i geografisk plassering, aktiviteter og størrelse på sjømatbedriftene.

3.1.4 Bruk av forsøksdyr

Bruk av dyr som modeller i medisinsk forskning har bidratt til behandling av en lang rekke sykdommer. Flere store medisinske fremskritt er et resultat av bruk av forsøksdyr. Krav om testing på dyr for å få godkjent og markedsført et legemiddel har bidratt til en sterk økning i bruken av forsøksdyr. Bruk av levende dyr, organer og celler er avgjørende for studier av biologiske egenskaper innen mange fagfelt.

Det er anslått at det globalt i dag brukes 100-200 millioner dyr årlig i forsøk. Mange av disse dyrene brukes i forskning som er innrettet på å finne nye veier for å forebygge, lindre eller helbrede sykdommer hos mennesker. En betydelig andel av dyrene brukes imidlertid også for å forbedre og utvikle husdyrproduksjonen eller teste ulike produkter. I EU, inkludert Norge, brukes det i størrelsesorden 8 millioner dyr årlig i forsøk.

I 2023 ble det brukt drøyt 1,5 millioner forsøksdyr i Norge. Av disse var laks den mest brukte arten med ca. 1,2 millioner individer. Fisk utgjorde ca. 95 prosent av det totale antallet forsøksdyr. Dette har vært trenden de siste fem årene. I 2020 utgjorde forsøk med fisk 47,8 prosent av alle dyreforsøk utført i Norge. Det ble brukt ca. 73 000 landdyr, fugl og amfibier som forsøksdyr i Norge i 2023.7 Antallet har vært relativt stabilt de siste fem årene fra en topp med ca. 95 000 dyr i 2018.

På slutten av 1950-tallet utviklet Russel og Burch prinsippet om forsøksdyr og 3R (Replacement, Reduction and Refinement). Prinsippet innebærer at man ikke skal bruke forsøksdyr hvis formålet kan nås på annen måte, at det skal brukes så få forsøksdyr som mulig, og at man skal benytte metoder som lindrer eller minimerer potensiell smerte, lidelse eller ubehag for dyrene.

Alle som skal bruke dyr i forsøk må få tillatelse av Mattilsynet på forhånd. Gjennom regelverket er prinsippet om 3R lovfestet.8 Likevel har det vært en økning i bruk av fisk og mus som forsøksdyr. For fisk korrelerer den økte bruken med et behov for å utvikle og teste ut ny oppdrettsteknologi og nye behandlingsmetoder mot lakselus. Per i dag er det dermed en motsetning mellom ønsket om færrest mulig forsøksdyr, og ønsket om å dokumentere og teste ut nye tekniske løsninger for fiskeoppdrett. Økningen i bruk av mus korrelerer med en reduksjon i bruk av rotter, og kan skyldes utvikling av mer spesialiserte musemodeller.

3.1.5 Hold av sports-, hobby- og selskapsdyr

Det er anslått at det i 2022 var om lag 585 000 hunder og 620 000 eide katter i Norge.9 Det har også vært en økning av hold av mindre selskapsdyr som marsvin, hamster og stuefugler. Antall hester i Norge anslås å ha omtrent tredoblet seg de siste 20 årene, og økningen har vært størst innen hobbyhestehold. Det totale antall hester er usikkert, men antas å ligge mellom 85 000 og 120 000.

Sammenlignet med annet dyrehold har mange hobby- og selskapsdyr en annen tilknytning til sin eier, og dyrene blir i stor grad ansett som familiemedlemmer.

Ønske om at dyr av kosmetiske eller praktiske årsaker skal ha et bestemt utseende eller unngå medisinske problemer i fremtiden har ført til at det i noen grad er akseptert at dyr utsettes for kirurgiske inngrep for å fjerne friske kroppsdeler. I Norge er det generell lav aksept for denne typen kirurgiske inngrep, som for eksempel øre- eller halekupering av hund, som rutinemessig gjennomføres på enkelte raser i andre land. Ukritisk avl i små populasjoner har gitt økt forekomst av en del arvelige sykdommer, særlig blant hunder.

Hold av akvariefisk har også økt de to siste tiårene. Det er omfattende og økende handel av zoologiske dyr på internett og dermed store mørketall knyttet til både arter og antall fisk som holdes i Norge.

Frem til 2017 var det forbud mot hold av reptiler og amfibier (herptiler) i Norge. I 2017 ble det tillatt å holde 19 ulike arter. Det kreves god kompetanse for å kunne gi herptiler god dyrevelferd, og det er en utfordring at flere herptilarter kan være bærere av salmonella. Mange herptiler fôres med hele byttedyr, men det er ikke tillatt å fôre med levende dyr. Det er derfor nødvendig å avle frem byttedyr, som avlives i tråd med dyrevernlovens bestemmelser og deretter brukes som fôr. Det er krevende å føre tilsyn med at ulovlig fôring med levende dyr ikke skjer.

3.2 Utvikling av produksjon

Hastigheten i intensivering av husdyrholdet og økt mekanisering av produksjonsmetodene i jordbruket økte kraftig etter andre verdenskrig. Effektivisering av produksjonen i norsk jordbruk har bidratt til at det samlede produksjonsvolumet har økt med over 85 prosent siden 1959. Produktivitetsveksten i jordbruket har i perioden vært vesentlig høyere enn gjennomsnittet i fastlandsnæringene.

Fiskeoppdrett som industrialisert husdyrhold skjøt først fart på 1980-tallet, men de første pionerne startet allerede på 1950-tallet. Første lov om oppdrett ble fastsatt i 1985. Intensivering og industrialisering av produksjonen av oppdrettsfisk er fremtredende. Bruk av rensefisk (arter med fisk som spiser lakselus på laksefisk) har introdusert et nytt aspekt innenfor dyrehold ved at én art holdes for at det kan produseres mat fra en annen art.

Den norske villfisknæringen var tidligere en åpen fiskeriallmenning hvor alle kunne delta i fiske. Utviklingen av mer spesialiserte og effektive fiskefartøy, mer effektive og velegnede fiskeredskap og fangstordninger, førte til overfiske. For å sikre en bærekraftig utvikling, ble fiskeriene regulert fra 1970-årene, og kapasiteten i fiskeflåten ble redusert. I dag er de fleste fiskeriene kvoteregulert og adgangen til å drive ervervsmessig fiske stiller en rekke krav til hvem som kan delta.

Intensivering av matproduksjonen har gitt større effektivitet og økt produksjonsvolum. Innsatsfaktorene bedre utnyttet enn tidligere og ny kunnskap tas raskere i bruk. Ulempen ved intensiv produksjon er fremvekst av produksjonsrelaterte sykdommer. Slike sykdommer kan være relatert til hurtig vekst eller økt tetthet av dyr. God velferd er derfor avhengig av god kontroll av produksjonsrelaterte lidelser. Godt avlsarbeid er en viktig faktor i dette arbeidet.

3.2.1 Jordbruk og reindrift

Norsk jordbruk kjennetegnes blant annet ved en variert bruksstruktur, geografisk produksjonsfordeling, lav medisinbruk, høy innovasjonsgrad og godt og mangeårig samspill mellom dyreeiere, forvaltning og fagmiljøer. Dette har avgjørende betydning for god dyrevelferd i husdyrproduksjonen. Systematisk arbeid med dyrevelferdsprogram, regelmessige veterinærbesøk, kontroll på slakteriene og helseregistreringssystem er eksempler på kontrollsystem som bidrar til god dyrevelferd.

Produksjonen i alle deler av jordbruket har blitt mer maskindrevet. Norske bønder har vært dyktige til å ta i bruk ny teknologi for å optimalisere egen produksjon. De første melkerobotene ble installert i 2000, og Norge er blant landene der størst andel melkebønder har tatt i bruk denne teknologien. Teknologien muliggjør overvåkning av jurhelse, hygieneforhold og melkekvalitet. Roboten er positiv for dyrevelferden fordi kyrne selv i større grad enn med manuell melking kan styre melketidspunkt og antall melkinger, noe som også gir gevinst i form av høyere ytelse.10 I dag trengs det færre personer og færre dyr for å produsere samme mengde melk, sammenlignet med 20–30 år tilbake.

Den samlede norske produksjonen av kjøtt har økt de siste tiårene, men med en utflating etter 2018, og med stor variasjon mellom kjøttslagene. Fra 2015 til 2024 har produksjonsøkningen på storfe- og fjørfekjøtt vært henholdsvis 6 prosent og 30 prosent. Produksjonen av sau/lam og svin er redusert med henholdsvis 13 prosent og 4 prosent i samme periode. Fra 2015 til 2024 er reduksjonen i melkeproduksjonen 6 prosent.11

Kilde: NIBIO. Resultatkontrollen 2024

Bondens økonomi kan ha betydning for mulighetene til å utøve god dyrevelferd. Eksempelvis kan foretak med sterk økonomi ha bedre mulighet til å foreta investeringer som kan påvirke dyrevelferden positivt. Videre kan en driftsøkonomi som bidrar til at man ikke er avhengig av fulltidsjobb utenom gården gi muligheter til å følge opp husdyrholdet bedre, som også kan påvirke dyrevelferden positivt.

Husdyrproduksjon som ivaretar dyrevelferd, miljøkrav og tar i bruk ny teknologi forutsetter faglig kunnskap på mange områder. Kunnskapsspredningen skjer også mer systematisk gjennom rådgivende instanser og organisasjoner. For enkelte produksjoner er det etablert formelle kompetansekrav. Norske husdyrprodusenter har stor evne til å anvende ny kunnskap raskt.12

Norge er i en særklasse med å ha skapt gode avlssystem.13 Det er profesjonelle organisasjoner som jobber med avl på småfe, svin og storfe. Avlsorganisasjonene gjør kontinuerlige avveininger mellom produksjonsegenskaper og dyrenes helse og velferd. Avlsarbeidet har ikke bare vært opptatt av å få mest mulig utbytte eller høyest mulig produksjon, men også viktige forhold som dyrehelse, ressursbruk og sykdomsbekjempelse.

God dyrehelse er avgjørende for god dyrevelferd og effektiv matproduksjon av høy kvalitet. Den gode statusen for dyrehelse i Norge er også viktig for produktiviteten og mulighetene for å drive effektiv husdyrproduksjon. Det systematiske samarbeidet mellom produsentene, FoU-miljøene, kunnskapsstøtte, myndigheter og veterinærer om å overvåke, forebygge og bekjempe smittsomme dyresykdommer bidrar til at smittsomme sykdommer oppdages raskt og at tiltak kan iverksettes for å hindre videre smittespredning.

Reindriften er basert på helårs beiting i utmarksområder med sesongmessige forflytninger mellom ulike årstidsbeiter. Selv om reindriften fortsatt følger tradisjonelt driftsmønster der aktivitetene styres av årstidene og flytting mellom årstidsbeitene, har reindriftsnæringen effektivisert og rasjonalisert driften ved å ta i bruk nye hjelpemidler og teknologi.

Kjøttproduksjonen er den viktigste inntektskilden i reindriften. Reindriften er en helårs beitenæring, og den årlige kjøttproduksjonen påvirkes derfor av flere ytre faktorer. De senere årene har beitekriser som følge av låste beiter hatt innvirkning på produksjonen, i tillegg til årlige variasjoner i beiteforhold, kalvetilgang og rovdyrtap. I perioden fra reindriftsåret 2015–2016 til reindriftsåret 2023–2024 varierte total slaktevekt fra 1 164 tonn til 1 740 tonn. Overføring av tradisjonell kunnskap om dyrehold og natur fra generasjon til generasjon er sentralt i reindriften. Samtidig krever endrede produksjonsforhold, med klimaendringer og press på arealene, ny kunnskap. Arealrådgivningstjenesten hos Norske Reindriftsamers Landsforbund og Helsetjenesten for rein hos Veterinærinstituttet bidrar med kunnskap og rådgivning.

Avl på tamrein styres av den enkelte reindriftsutøver basert på den enkeltes prioritering av økonomiske og bruksmessige egenskaper. Ut over dette drives det i begrenset grad kontrollert paring eller avlsarbeid.

Driftsformen, der reinen beiter i sine naturlige leveområder med lav dyretetthet, gir et godt utgangspunkt for god dyrevelferd og -helse. God dyrehelse medfører lite behov for medisinering. Klimaendringer, arealpress og økte tap som følge av rovviltangrep, er faktorer som kan påvirke både dyrehelse og dyrevelferd. Blant annet vil det være behov for økt oppmerksomhet på såkalte klimasensitive sykdommer. Samarbeid mellom næring, myndigheter, veterinærer og Helsetjenesten for rein vil være viktig for å ivareta velferd og helse for reinen.

3.2.2 Akvakultur

Med over 400 millioner oppdrettsfisk stående i merder langs kysten til enhver tid utgjør fiskeoppdrett den største husdyrproduksjonen i Norge. Siden starten på 2000-tallet har akvakulturnæringen vært gjennom en betydelig utvikling. Verdiskapingen, sysselsettingen og produksjonen har økt, og næringen har gjennomgått store teknologiske og regulatoriske endringer. Norsk fiskeoppdrett har utviklet seg til å bli en høyproduktiv og lønnsom form for matproduksjon ved å utnytte fortrinnet Norge har med en langstrakt kyst som er velegnet for oppdrett. Fiskeoppdrett utgjør i dag det største dyreholdet i Norge og har blitt en av landets største eksportnæringer.

Figuren viser utviklingen i produksjon og førstehåndsverdi av oppdrettsfisk i perioden 2000–2023. Stolpene har tre ulike kategorier; én for laks, én for regnbueørret og én for andre fiskearter, med måleenhet i 1 000 tonn på venstre akse. Linjen viser utviklingen i førstehåndsverdi i mrd. 2023-kroner på høyre akse.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Laks og regnbueørret dominerer norsk akvakulturproduksjon (Figur 3.2). Siden årtusenskiftet er produksjonen av laks mer enn tredoblet, mens produksjonen av regnbueørret har vært relativ stabil. I samme periode har førstehåndsverdien av norsk oppdrettsfisk økt fra om lag 20 milliarder kroner til å ligge over 100 milliarder kroner de siste årene.

De senere årene har produksjonsveksten avtatt, hovedsakelig på grunn av biologiske og miljømessige forhold. Særlig har utfordringene med lakselus bidratt til å redusere tildelingen av ny tillatelseskapasitet for laks, ørret og regnbueørret i sjø. Samtidig som veksten har avtatt, har salgsprisen på laks steget, og kronekursen har svekket seg. Det har ført til at eksportverdien av samlet produksjon likevel har økt betydelig.

Akvakultur med andre arter omfatter i første rekke torsk, røye og kveite. Produksjonen av røye og kveite har vært lav, men forholdsvis stabil over tid. Torskeoppdrett hadde et oppsving tidlig på 2000-tallet. Produksjonen lå deretter tilnærmet brakk i en del år, for så å øke de siste årene. Som et tiltak for å få bukt med luseproblemene i oppdrett av laksefisk, har det også vokst frem et marked for oppdrett av rensefisk, som rognkjeks og berggylt, i tillegg til fangst av ulike leppefisker. Akvakultur med bløtdyr, krepsdyr og pigghuder, samt dyrking av alger (tang og tare), er fortsatt på et prøvestadium.

Avlsarbeidet for laks er det som har kommet lengst blant artene det drives akvakultur på, og har pågått siden 1980-tallet. Arbeidet har hatt betydning for verdiskapningen og lønnsomheten i næringen, og har blant annet resultert i betydelig reduksjon i produksjonstiden, forsinket kjønnsmodning, bedre fôrutnyttelse, bedre motstandskraft mot sykdom og bedre filetkvalitet.

Den dominerende produksjonsteknologien for matfisk er fortsatt tradisjonelle, åpne merder i sjø. Det har også blitt utviklet andre typer anleggskonsepter som kan supplere dagens merdteknologi og forbedre utnyttelsen av kystområdene. Gjennom utvikling i forbindelse med etablering av havbruk til havs, tas erfaring og kompetanse om konstruksjon av installasjoner for olje- og gassproduksjon i bruk for å utvikle teknologiske løsninger for å drive akvakultur i åpne havområder utenfor grunnlinjen.

Den teknologiske utviklingen har også påvirket andre aspekter av næringen, inkludert utvikling av fôrflåter, spesialiserte fartøystyper, undervannsfarkoster, håndteringsløsninger og overvåkningssystemer. Det er utviklet en betydelig flåte for transport- og servicetjenester i tilknytning til settefisk og matfiskleddet. Servicefartøyer som transporterer levende fisk omtales som brønnbåter. Det finnes også fartøyer som er spesielt laget for bedøving og avliving av fisk ved lokaliteten før fisken transporteres til landfaste slakterier for bearbeiding. Slike slakte- og bløggebåter brukes til planlagt slakting på lokalitet, nødslakt i forbindelse med hendelser som reduserer fiskens velferd og eller helse (for eksempel ved avlusing) og noen er rene destruksjonsbåter som bedøver og avliver fisk til biprodukt. Videre benyttes servicefartøyer til behandling av lakselus.

3.2.3 Fiskeriene

Fisket kan grovt deles inn i sektorer etter artene som fiskes og anvendelsen av disse. I mengde fiskes det mest av pelagiske arter som sild, makrell, kolmule og lodde. Disse inngår videre i verdikjeder der sluttproduktene er for humant konsum eller blir innsatsfaktorer i andre verdikjeder, primært som fiskemel og -olje. Fisket drives i hovedsak av større havgående fiskefartøy med ringnot eller trålredskap. I stor grad pumpes fisk fra redskapen, holdes kjølt i tanker om bord og transporteres til land, der den pumpes til mottaksanlegget.

Den andre hovedgruppen er bunnfiskeriene etter torskefisk og andre arter, der torsk og sei er de største. Disse fiskeriene drives i større grad av mindre kystfartøy med redskap som garn, snurrevad, line, juksa med flere. Fiskeriene foregår også generelt nærmere land og fangst leveres til et stort antall mottak langs hele kysten.

I tillegg drives det fiske etter skalldyr som krill, dypvannsreke og ulike krabbearter. De to førstnevnte drives primært av større havgående trålere.

Det er stor variasjon i lønnsomheten innad i fiskeflåten – mellom fartøygrupper og innad i fartøygruppene. Den utvalgsbaserte årlige lønnsomhetsundersøkelsen viste for 2023 en gjennomsnittlig årlig omsetning og resultat per fartøy på henholdsvis 15,68 og 1,75 millioner kroner. Med en flåte på 1 838 fartøy tilsier dette et samlet resultat på om lag 3,21 milliarder kroner.

3.2.4 Norsk sjømateksport

Norge er en betydelig sjømatprodusent og -eksportør i verdenssammenheng. Mer enn 95 prosent av norsk sjømatproduksjon eksporteres. Sjømaten eksporteres til om lag 150 land verden over, hvorav om lag 120 av disse ligger utenfor EU. EU mottar rundt 60 prosent av Norges totale eksport og er det viktigste markedet. USA, Storbritannia, Kina, Japan, Sør-Korea og Brasil er andre markeder av stor viktighet.

Markedsadgang etableres gjennom en kombinasjon av internasjonale rammeverk og bilaterale avtaler. Når det gjelder handel med matvarer er det grunnleggende at maten anses som trygg å spise. De fleste importland krever derfor at Mattilsynet utsteder helsesertifikater som garanterer for at de eksporterte varene er trygge. Gjennom EØS-avtalen har Norge harmonisert veterinært regelverk med EU. Dette betyr i praksis at varene kan omsettes fritt til EU uten veterinær grensekontroll og helsesertifikater. I 2023 utstedte Mattilsynet over 94 700 helsesertifikater; 93 prosent av disse gjaldt eksport av sjømat.

Ettersom omfanget av eksporten er stor og berører mange land, er det vesentlig at norsk sjømat har et godt omdømme. Omdømmet i norsk sjømatsektor er i hovedsak knyttet til fiskehelse og dødelighet. Dette henger tett sammen med dyrevelferd, særlig for dødelighet. Mattilsynet erfarer at norsk sjømat møter en økende grad av veterinære importkrav i tredjeland. Det kan forventes at det i fremtiden også vil stilles krav knyttet til velferd.

3.3 Regelverksutvikling

Dyrevernloven fra 1935 var ensidig innrettet mot å beskytte dyr mot mishandling, vanskjøtsel og lidelse. Med økt kunnskap og endringer i samfunnsholdninger, har det vært en utvikling mot å legge mer vekt på dyrs velferd. I dyrevernloven som kom i 1974 ble det krav om å ta hensyn til dyrenes instinkt og naturlige behov. Lovens overordnede krav var da at dyr skulle behandles godt og beskyttes mot fare for unødig lidelse.

St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd definerte en etisk plattform som skulle virke samlende, reflektere rundt samfunnets holdninger, samt gi retningslinjer for fremtidens dyrehold. Det ble lagt opp til at følgende forhold skulle være førende formål for dyrevelferd, for offentlig regelverk og for forvaltning:

1. Dyr har egenverdi. Håndtering av dyr skal skje med omsorg og respekt for dyrs egenart. Dette innebærer å ta utstrakt hensyn til dyrs naturlige behov og aktivt forebygge sykdom, skader og smerte.

2. Personer som har dyr i sin varetekt, skal ha kunnskap om dyrets atferdsbehov og dets krav til ernæring, sosialt og fysisk miljø. Personer som har dyr i sin varetekt har ansvaret for at dyr får dekket sine grunnleggende behov, og at de får forsvarlig hjelp ved sykdom og skade.

3. Dyr skal holdes i miljø som gir god livskvalitet.

4. Funksjonsfriske dyr – fysisk og psykisk – skal være en forutsetning for alle typer avl.

5. Før nye tekniske løsninger tas i bruk, skal det sannsynliggjøres at de ikke medfører redusert dyrevelferd. Nye driftsformer må belaste dyrene minst mulig.

Gjeldende dyrevelferdslov fra 2009 opphevet den tidligere loven om dyrevern. Loven av 2009 tar opp sentrale elementer fra den etiske plattformen som ble definert i forrige stortingsmelding om dyrevelferd (2003). Lovens formål er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. En sentral bestemmelse i loven er at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker.

3.4 Fra dyrevern til dyrevelferd – definisjon av dyrevelferd

Overgangen fra en dyrevernlov til en dyrevelferdslov illustrerer at både begrepsbruk og perspektiv er endret. Dyrevelferd omfatter fysisk helse, følelser og egen opplevelse. Mens dyrevern har oppmerksomhet på menneskets samspill med dyr, tar dyrevelferd utgangspunkt i det enkelte individet og dets situasjon. Dyrevelferdslovens innføring av begrepet egenverdi og kravet om at dyr skal behandles med respekt, er også resultat av en endring i holdningene til dyr.

Internasjonalt anerkjente prinsipper for god dyrevelferd er basert på de fem frihetene:

• Frihet fra sult, tørst og feilernæring

• Frihet fra unormal kulde og varme

• Frihet fra frykt og stress

• Frihet fra skade og sykdom

• Frihet til å utøve normal atferd

Disse kan forståes som et rammeverk for hva som skal til for at dyr skal ha det godt, men de er ikke en definisjon av dyrevelferd.

Det henvises ofte til tre delvis overlappende tilnærminger for å beskrive dyrets livskvalitet:

• Biologisk funksjon som inkluderer dyrenes helse, kroppslige behov og funksjoner.

• Dyrets egen opplevelse, altså dyrets følelser og emosjoner.

• Naturlig liv, hvor dyr skal kunne leve et mest mulig naturlig liv hvor det får utløp for atferdsbehov.

Fravær av sykdom, skader og deformiteter er forutsetninger for god dyrevelferd. Friske dyr vokser og utvikler seg normalt og har god produksjon. God biologisk funksjon alene er likevel ikke nok for å sikre god velferd.

Et dyrs subjektive opplevelse påvirkes både av dets fysiske tilstand og miljøet det lever i. Dersom en av faktorene endres, vil dyret prøve å tilpasse seg. Dyr flest er tilpasningsdyktige og fleksible innen visse grenser. Miljøet trenger ikke være noen kopi av dyrets foretrukne tilholdssted i vill tilstand, men det bør tilrettelegges slik at dyret har mulighet for å dekke sine fysiologiske og atferdsmessige behov, takle stress og derved opprettholde fysisk helse og tilfredshet.

«Naturlig liv» har også sine utfordringer. Mens for eksempel bevegelse, valgfrihet og ivaretakelse av atferdsbehov sannsynligvis er bedre ivaretatt i naturlige omgivelser, er dyrene mindre beskyttet mot predatorer, parasitter og andre sykdommer, insekter, sult og klimabelastninger, som også kan ha betydning for dyrevelferden.

Dyreholders ansvar for å fremme god dyrevelferd, ligger både i å utforme fysiske systemer hvor dyr kan trives, og i daglig røkting og stell som ivaretar dyrenes behov.

3.4.1 Kan dyrevelferd måles?

Velferdsbegrepet er først og fremst relatert til det enkelte individet. Når man snakker om dyrevelferd på besetningsnivå, er det derfor relevant å ta hensyn til de individer som kommer dårligst ut. Samtidig vil den samlede dyrevelferden kunne sies å være god, selv om ikke samtlige enkeltindividers velferd er tilfredsstillende til enhver tid.

Tradisjonelt har man brukt velferdsindikatorer basert på innsatsfaktorer eller tildelte ressurser som areal, fôr, drikkevannsinnretninger, strø, liggeunderlag og tilsyn og stell. Hos oppdrettsfisk har vannkvalitet, tetthet og dødelighet vært de mest sentrale indikatorene. Helse- og produksjonstall har i mange år vært brukt både i landbruket og oppdrettsnæringen, og er fortsatt viktige. Det har de senere årene vært oppmerksomhet på å utvikle standardiserte og dyrebaserte indikatorer for dyrevelferd. Slike indikatorer gir bedre muligheter for å sammenligne velferd i ulike driftsformer og -systemer. Ved å sette sammen velferdsindikatorer får vi en sannsynlig status om hvordan dyret har det.

Den praktiske bruken av dyrebaserte velferdsindikatorer i Norge er foreløpig begrenset til produksjonsdyr. Husdyrnæringen har siden 2013 iverksatt dyrevelferdsprogrammer for slaktekylling, kalkun, svin, storfe, sau, verpehøns og avlsdyr av slaktekylling og kalkun. Programmene er sentrale tiltak for å dokumentere og forbedre dyrevelferden i produksjonene. Dyrevelferdsprogrammene blir nærmere omtalt i kap. 6.

Dyrebaserte velferdsindikatorer for laks og regnbueørret, utviklet gjennom FISHWELL14 og LAKSVEL15, er tatt i bruk på frivillig basis i akvakulturnæringen. Gjennom økt utvikling og bruk av undervannskamera med optiske registreringer vil indikatorene kunne benyttes som et mer systematisk styringsverktøy. Når det gjelder settefiskfasen, mangler det fortsatt kunnskap om hvordan velferdsindikatorer kan benyttes og standardiseres.

Boks 3.3 Eksempler på velferdsindikatorer for atlantisk laks brukt i FISHWELL

Kilde: Fishwell. Velferdsindikatorer for oppdrettslaks. Nofima.

3.5 Avveining mellom dyrevelferd og andre samfunnshensyn

Det var bred politisk enighet om hvordan de fleste forhold skulle reguleres da dagens dyrevelferdslov ble vedtatt i 2009. De rammene som ble lagt i loven må derfor antas å reflektere det som er de mest utbredte holdningene til dyrevelferd og forholdet mellom mennesker og dyr i Norge.

Dyrevelferdsloven er basert på en vurdering av at man skal kunne holde og avlive dyr for viktige menneskelige hensyn. Mennesker holder dyr for å skaffe mat og klær, men dyr og produkter av dyr brukes også til andre formål. I dagens samfunn holder vi også dyr for hygge og sport. Bruksområdene utvides stadig. Hunder læres eksempelvis opp til nye hjelpefunksjoner, fra å påvise lekkasjer i rørledninger til å varsle eier om forestående epileptiske anfall. Ulike dyrearter brukes i flere sammenhenger for å forbedre menneskers psykiske og fysisk helse. Genteknologi gjør det mulig å tilpasse og bruke dyr som produsenter av legemidler og organer i transplantasjonsmedisinen. I noen av disse sammenhengene har dyr et gitt formål, mens det i andre situasjoner først og fremst er samspillet med dyret som et levende vesen og venn som gir tilfredsstillelse og glede.

3.5.1 Dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger

Dyrevelferdsloven fastsetter at dyr har egenverdi uavhengig av nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt, med respekt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Den rettslige standarden for dyrevelferd i Norge anerkjenner at dyr i ulik grad vil bli utsatt for påkjenninger og belastninger. Enkelte belastninger og påkjenninger vil være en naturlig del av dyrets liv. Det er de unødige belastningene og påkjenningene som skal unngås.

Hva som er en påkjenning eller belastning, og hvor stor den er, er en dyrevelferdsmessig faglig vurdering. Dyrevelferd som fagområde er i stadig utvikling og bidrar med en vitenskapelig og kunnskapsbasert tilnærming til emnet.

Spørsmålet om påkjenningen eller belastningen er unødig krever imidlertid en mer sammensatt vurdering. Ordet «unødig» rommer noe av kjernen i den politiske debatten om dyrevelferd; fordi ordet innebærer en avveining mellom motstridende mål eller verdier. Det er altså en mer etisk, moralsk eller politisk vurdering som ligger til grunn når det skal vurderes om en påkjenning eller belastning er unødig. I forarbeidene til dyrevelferdsloven står det:

«I vurderingen av om en påkjenning eller belastning er unødig, må det legges vekt på disses karakter og omfang, om de er påført av mennesker, hva som er formålet med å utsette dyr for dette og om handlingen er allment akseptert.»

Formålet er altså av betydning når det skal avgjøres om en påkjenning eller belastning skal anses som unødig.

Om en handling overfor dyr er allment akseptert eller ikke, kan avhenge av ulike forhold. Også her har formålet med handlingen betydning. Å utsette en mus eller rotte i et dyreforsøk for belastninger hvis det kan føre til at man finner behandling for en alvorlig sykdom hos mennesker har stor grad av aksept. Det synes også å være et visst hierarki når det gjelder hvordan mennesker oppfatter og rangerer dyr, og dermed også hva som godtas av påkjenninger dyret kan utsettes for.

3.5.2 Veien fremover

Samfunnet er opptatt av dyrenes velferd. Balansepunktet mellom nødvendige og unødige påkjenninger og belastninger synes å være i endring i tråd med endrede verdier i samfunnet, der hensynet til dyr tillegges stadig større vekt. Interesse for dyrevelferd og endring i holdninger har ført til at dyrevelferd har blitt en konkurranseparameter i matproduksjon.

Når dyrevelferden skal ivaretas, vil det være kryssende og til dels motstridende hensyn som må veies opp mot hverandre. Økt vektlegging av dyrevelferd kan for eksempel innebære en utvikling mot mindre intensiv matproduksjon, som kan gi økt ressurs- og arealbruk og økte klimagassutslipp for å oppnå samme produksjon, eller alternativt redusert nasjonal produksjon. Dette vil dermed kunne føre til redusert selvforsyning og matsikkerhet. Slike dilemmaer må håndteres i det videre arbeidet for å løfte dyrevelferden i Norge.

Endringene vi ser i Norge skjer også internasjonalt. FAO peker på behovet for økt matproduksjon globalt for å møte behovet fra en økende befolkning og at bærekraftig intensivering er en viktig forutsetning for å lykkes med dette. Oppfølging av FNs bærekraftsmål vil være sentral for utviklingen i årene fremover, både nasjonalt og globalt. Målene gir rammene for en omstilling som har til formål å gi alle et bedre liv, samtidig som en tar vare på miljøet. Et hovedmål er å utrydde sult og fattigdom. Det betyr at vi må ivareta matsikkerhet og bærekraftig matproduksjon. Verdensbanken peker også på et behov for bærekraftig intensivering av matproduksjonen. Samtidig skal dyrevelferden ivaretas. Det kan i utgangspunktet være en viss motstrid mellom intensivering av animalsk matproduksjon og hensynet til dyrevelferd. Det er derfor viktig at politikkutvikling for intensivert matproduksjon også ivaretar hensynet til dyrevelferd.

Dyrevelferden i Norge er generelt god. De høye dyrevelferdskravene, sammen med god dyrehelse hos produksjonsdyr i landbruket og lavt forbruk av antibiotika hos alle produksjonsdyr, utgjør en viktig merverdi for den norske matproduksjonen. Det er likevel rom for forbedringer på enkelte områder.

Et viktig spørsmål fremover vil fortsatt være hvilke påkjenninger og belastninger dyr skal utsettes for, det vil si hva som i dyrevelferdslovens forstand er unødige påkjenninger og belastninger opp mot andre samfunnshensyn.