7 Mål, strategier og tiltak

7.1 Utvikling

Vårt forhold og våre holdninger til dyr er i kontinuerlig endring. Der de fleste tidligere hadde mer kjennskap til produksjonsdyrene og hvor maten kommer fra, er det i dag stadig færre som har dette. Samtidig som mange får et mer distansert forhold til produksjonsdyrene, er stadig flere opptatt av dyrenes leveforhold, trivsel og behandling. Dette krever tillit til produsentene og til myndighetenes kontroll. En slik tillit må bygges på åpenhet, pålitelighet og kunnskap.

Fremover er det grunn til å vente at dyrs velferd i økende grad vil bli vurdert ut fra indikatorer som sier noe om hvordan det enkelte dyret har det.

God dyrevelferd er et viktig element i et bærekraftig matsystem. Endringene vi ser i Norge skjer også internasjonalt. Oppfølging av FNs bærekraftsmål vil være sentralt for utviklingen i årene fremover, både nasjonalt og globalt. Målene gir rammene for en omstilling som har til formål å gi alle et bedre liv, samtidig som vi tar vare på miljøet. Et hovedmål er å utrydde sult og fattigdom, herunder også å ivareta matsikkerhet og bærekraftig matproduksjon. Verdensbanken peker blant annet på et behov for bærekraftig intensivering av matproduksjonen. FN-toppmøtet juli 2023 anbefalte landene å utvikle strategier for bærekraftige matsystemer. I Norge har regjeringen igangsatt en nasjonal dialog om bærekraftige matsystemer.

7.2 Velferdsutfordringer

Sammenlignet med mange andre land har Norge høye dyrevelferdskrav, god dyrehelse hos produksjonsdyr i landbruket og lavt forbruk av antibiotika hos alle produksjonsdyr. Dette fremmer god dyrevelferd og utgjør en merverdi for den norske matproduksjonen. For at norske dyrehold skal være bærekraftige, også når det gjelder dyrevelferd, må grensene for hva som er akseptabel velferd for dyr være i tråd med oppdatert kunnskap og samfunnets oppfatninger.

For dyr i landbruket kan mange av dagens driftssystemer og levemiljøer sette begrensninger for dyrenes naturlige atferd og på den måten begrense dyrenes egenverdi. Det er en politisk målsetting at norsk landbruk fortsatt skal ha dyrevelferd i verdenstoppen. Det er viktig å opprettholde og videreutvikle et godt og strengt regelverk for dyrevelferd, om Norge ikke skal sakke akterut i utviklingen. Arbeidet må bygge på kunnskap om behovene til dyrene, og må forholde seg til og skje innenfor de økonomiske rammebetingelsene i landbruket.

Norge er en stor havnasjon, og regjeringen har derfor en ambisjon om å sikre norsk sjømatproduksjon et godt omdømme. Den største utfordringen i fiskeoppdrett i dag er høy dødelighet av årsaker som påfører fisken store påkjenninger før de dør. Regjeringen er klar på at trenden må snus og at dødeligheten må ned. Regjeringen vil gjøre dette gjennom en konkret målsetting som alle kan strekke seg etter og på sikt oppnå. Målsettingen skal oppnås ved å sette tydelige rammer og bruke målbare indikatorer som kan sørge for planmessig forbedring av velferden over tid.

Hold av sports-, hobby- og selskapsdyr er i liten grad forskriftsregulert, og kompetansen hos dyreholderne er varierende. Dette kan ha betydning for dyrevelferden.

Det er en grunnleggende etisk utfordring at dyr i forskning lovlig kan påføres påkjenninger og belastninger som det ikke er tillatt å påføre andre dyr. Denne utfordringen reflekteres i lovverket gjennom kravet om tillatelse og prinsippet om 3R (Reduce, Refine, Replace) for forsøksdyr.

7.3 Overordnede mål og strategier

Regjeringen har ambisjon om bærekraftig landbruk, havbruk og fiskeri som ivaretar god matberedskap og har god dyrevelferd.

Regjeringen vil arbeide for at dyrevelferden i enda større grad blir ivaretatt i norsk dyrehold. Regjeringen vil i dette arbeidet vektlegge forutsigbarhet og prioritere tiltak med størst mulig effekt innenfor akseptable økonomiske rammer.

Dyrevelferd handler om det enkelte dyrs følelser, egen opplevelse og fysiske tilstand når det forsøker å mestre levemiljøet sitt. God dyrevelferd omfatter god fysisk funksjon, tilstedeværelse av positive følelser med minst mulig frykt og smerte og mulighet for å utøve naturlig eller sterkt motivert atferd.

God dyrevelferd er viktig av hensyn til dyrene, men det er også en forutsetning for bærekraftig utvikling og samfunnets aksept for dyreholdet. Dyr som har god livskvalitet er gjerne mer robuste, noe som bidrar til trygg og bærekraftig matproduksjon. God dyrevelferd kan gi konkurransefortrinn, også internasjonalt.

Holdninger og kompetanse hos den som eier og steller dyr har stor betydning for dyrevelferden.

Regjeringen vil legge følgende strategier til grunn i det videre arbeidet for å nå den overordnede målsettingen for denne meldingen:

1. Ha bedre oversikt over status og utvikling for dyrevelferden.

2. Arbeide for at alle dyr har god fysisk funksjon, og for at dyr som holdes i intensive systemer i større grad får ivaretatt sine atferdsbehov.

3. Vektlegge dyreholders ansvar og kompetanse.

4. Fremme reduksjon og forbedring av dyreforsøk.

5. Ha et hensiktsmessig regelverk og kompetent forvaltning.

6. Påvirke internasjonale rammer for dyrevelferd.

7.3.1 Oversikt over status og utvikling for dyrevelferd

På flere områder mangler det anerkjente metoder for å måle status og utvikling for dyrevelferd. Dette er et sentralt tema også i EUs arbeid med dyrevelferd. Det trengs data og kunnskap om status, egnede og målbare indikatorer, og gode mål. Et planmessig arbeid for å forbedre dyrevelferden har størst effekt når velferdsdokumentasjonen er standardisert.

Fremtidens tilsyn og kontroll vil i større grad baseres på innrapporterte data fra blant annet sensorer og kamerateknologi. Dette forutsetter regelverkskrav til rapportering og deling av data. Et godt datagrunnlag vil gi bedre forutsetninger for analyse og identifisering av forbedringsområder. Dette vil også gi Mattilsynet økte muligheter til å planlegge sin ressursbruk basert på risiko, og dermed effektivisere tilsynet. I akvakultur er slike data grunnlag for bedre og mer helhetlig risikostyring. Det ligger et potensial i økt utveksling og bruk av data fra forvaltningen og næringene for å få bedre kunnskap om den faktiske dyrevelferdssituasjonen i Norge.

Så langt har overvåkning av status på dyrevelferd for produksjonsdyr på land i stor grad vært basert på om regelverkskrav for levemiljø, tilsyn og stell blir oppfylt, og ressursbaserte indikatorer som areal per dyr og mengde strø har vært vektlagt. Noen velferdsindikatorer som tråputescore for fjørfe og bittmerker/halesår hos svin er i bruk. I tillegg har dødelighet blitt benyttet som en grov gruppeindikator for velferd i akvakultur. Det finnes egne velferdsindikatorer for laks og ørret. Automatisk registering av velferdsindikatorer gjennom kamerateknologi brukes i noen grad, og videreutvikling av dette gir langt større muligheter enn tidligere til å måle velferd. Dette gir videre mulighet for å sette velferdsmål, tydeliggjøre ansvar, pålegge handlingsplikt samt trekke grensen mellom akseptabel og uakseptabel velferd. Utvikling og bruk av indikatorer som kan si noe mer om den opplevde velferden hos det enkelte dyret eller dyregruppen, vil kunne gi mer treffsikker informasjon om den faktiske dyrevelferden. Dette vil kunne bidra til å optimalisere den daglige driften og til å målrette tilsyn. Arbeidet med å utvikle og ta i bruk egnede artstilpassede indikatorer bør derfor intensiveres.

Regjeringen vil

• Arbeide for god bruk av data som allerede finnes hos tilsynsmyndighetene og i næringene om det enkelte dyreholdet for å få bedre oversikt over status.

• Stille tydelige krav til risikostyring og internkontroll.

7.3.2 God fysisk funksjon og ivaretakelse av atferdsbehov

God fysisk helse er en forutsetning for trivsel og naturlig atferd, og dermed for god dyrevelferd.

I den etiske plattformen for dyr som ble lansert i den forrige stortingsmeldingen om dyrevelferd (St.meld. nr. 12 (2002–2003)), ble det lagt til grunn at funksjonsfriske dyr – fysisk og psykisk – skal være en forutsetning for alle typer avl. Mange dyr er dessverre fortsatt avlet med alvorlige, anatomiske, fysiologiske og helsemessige utfordringer. Det er særskilte utfordringer innen hundeavlen og ved bruk av hurtigvoksende hybrider i slaktekyllingproduksjonen. Videre er det noen utfordringer med avl av oppdrettsfisk med fokus på lav fôrfaktor og rask tilvekst, samt intensiv drift. Avlsmetoden basert på triploidisering av rogn for å oppnå sterilitet hos oppdrettslaks, har vist seg å ha negative konsekvenser for oppdrettslaksens helse og velferd.

Norge er i en særstilling internasjonalt når det gjelder lav forekomst av smittsomme dyresykdommer hos landdyr og lav antibiotikabruk i den animalske matproduksjonen både på landdyr og for oppdrettsfisk. Oppdrettsnæringen har fremdeles en del utfordringer knyttet til smittsomme virus og parasitter. Forebyggende helsearbeid for å styrke biosikkerheten i alle dyrehold bidrar til å sikre dyrevelferden. Det er derfor viktig å opprettholde et godt smittevern og effektive tiltak mot smittsomme dyresykdommer.

Det er fortsatt behov for å utvikle driftssystemer som tilbyr dyrene tilstrekkelig plass og skaper mer varierte og stimulerende miljøer som ivaretar naturlige atferdsbehov for landdyr. I en del tilfeller vil det ikke være økonomisk bærekraftig å oppnå dette i eksisterende driftsbygninger på grunn av store investeringsbehov. I slike tilfeller mener regjeringen at det bør utredes hvordan løsninger som i større grad ivaretar landdyrenes atferdsbehov kan fases inn ved å nedfelles i krav til utforming av nybygg eller ved større ombygninger.

Muligheten for enklere driftsløsninger hvor større grupper av dyr går sammen på et større areal totalt sett, bør utredes, og at flere dyreslag kan få tilgang på uteområder der forutsetningene for dette ligger til stede. Større bruk av uteareal kan bety andre helsemessige og smittevernmessige utfordringer, som for eksempel økt risiko for smittsomme sykdommer, parasitter og redusert mattrygghet som følge av mer kontakt med villfaunaen og smitte fra denne. Dette er risikoområder det må tas hensyn til i arbeidet med å utvikle bedre løsninger for fremtiden.

Den raske utviklingen av oppdrettsnæringen har medført at nye metoder, teknologi og produksjonsformer har blitt tatt i bruk i stor skala uten at konsekvensene for dyrehelse og -velferd har vært tilstrekkelig utredet. Regjeringen vil derfor sikre at utstyr som brukes, utformes på en slik måte at dyreholder og fiskehelsepersonell kan gjøre en informert vurdering av metodens egnethet og slik sikre god velferd for dyrene. Erfaring og informasjon bør i større grad deles i næringen. Dette kan ha positive effekter i form av økt innovasjon og mer effektiv ressursbruk. Regjeringen vil derfor at slike data deles i størst mulig grad.

Den høye dødeligheten til rensefisk indikerer at mange rensefisk ikke har tilpasset seg hold i fangenskap. Levemiljøet som rensefisken tilbys er først og fremst utformet for å ivareta laksefiskens behov. Det er derfor utfordrende å få rensefisk til å trives og overleve i oppdrettsmerdene. Dersom rensefisken ikke behandles godt og beskyttes mot lidelse, oppfyller ikke dyreholder sine plikter.

Regjeringen vil

• Arbeide for ansvarlig avl som ivaretar dyrets funksjon og helse, både for produksjonsdyr og for sports-, selskaps- og hobbydyr.

• Opprettholde et godt smittevern og effektive tiltak mot smittsomme dyresykdommer.

• Utrede hvordan løsninger som i større grad ivaretar dyrs atferdsbehov kan fases inn i fremtidige driftssystemer.

7.3.3 Dyreholders ansvar og kompetanse

Kompetanse har betydning for dyrenes velferd. Dyrevelferdsloven krever at dyreholdere og andre som utfører aktiviteter med dyr, skal ha nødvendig kompetanse. Begrepet kompetanse omfatter kunnskap om dyrets behov og hva som kreves etter regelverket, men også praktisk og økonomisk evne og vilje til å ivareta dyrevelferden. Holdninger kan også betraktes som del av kompetansen.

Hva som regnes som god dyrevelferd, forandrer seg i takt med kunnskapsutvikling og holdningsendringer i samfunnet. Mangel på kompetanse kan ha betydning for om aktsomhetskrav i dyrevelferdsloven er oppfylt.

Kompetanse om dyrevelferd kan også være nødvendig for innehavere eller ledelse av en virksomhet, fordi de foretar strategiske avgjørelser om dyreholdet som kan være av betydning for velferden. En systematisk tilnærming til kompetanseutvikling er et generelt tiltak for gode holdninger til dyr og for å bidra til god dyrevelferd.

De ulike næringenes organisasjoner og bransjesammenslutninger har de siste årene tatt en tydeligere rolle i arbeidet med å fremme dyrevelferd. «Den nordiske modellen» med et tett samarbeid mellom næring, forvaltning og akademia har bidratt til en positiv utvikling, ikke minst innen dyrehelse, men er sentral også i arbeidet for god dyrevelferd. Regjeringen mener alt dette er positive bidrag i det løpende arbeidet for god dyrevelferd.

Landdyrnæringene har i dag etablert dyrevelferdsprogrammer for svin, slaktekylling, kalkun, verpehøns, avlsdyr av fjørfe, storfe og sau. Dyrevelferdsprogrammene vurderes å være et godt tiltak for å forbedre dyrevelferden og for å dokumentere regelverksetterlevelse. Produsenter som unnlater å delta i dyrevelferdsprogrammet eller viser mangelfull oppfølging av programmet, kan få krav om redusert dyretetthet eller redusert pris ved leveranse til varemottaker. Det er viktig med fortsatt god samhandling mellom myndighetene og næringen om videreutvikling av dyrevelferdsprogrammene.

Viltlevende fisk er ikke gitt samme velferdsfokus som fisk i oppdrett. En holdningsendring er likevel på gang i kommersielle fiskerier, for eksempel knyttet til håndteringer og avliving. Det er også behov for å heve kunnskapsnivået hos fritidsfiskere om at fisk opplever smerte og stress, samt hvordan fisket skal gjennomføres for at fisken skal belastes minst mulig. Korrekt avliving er sentralt i denne sammenheng. Hensynet til dyrevelferd bør også styrkes i opplæring av jegere, fiskere og andre som driver aktiviteter med viltlevende dyr. For å styrke holdningene og oppdatere kompetansen om dyrevelferd, bør det innledes en dialog mellom myndighetene og fiskernes interesseorganisasjoner.

I akvakulturnæringen ble krav til kompetanse om velferd formalisert i forskrifter for slakterier, transportører og oppdrettere i årene 2006-2008. Forskriftene inneholder overordnede rammer for hvem som skal ha nødvendig faglig kompetanse, hva den praktiske og teoretiske opplæringen skal inneholde og hvem som kan utføre opplæringen. Nødvendig faglig kompetanse skal dokumenteres og dokumentasjonen er gjenstand for revisjon gjennom internkontrollen i havbruksnæringen. Bransjen har etablert landsdekkende kurstilbud driftet av fiskehelsetjenester og andre kompetente kursholdere. Kompetansekravene retter seg først og fremst mot driftsansvarlig og de som håndterer oppdrettsfisk til daglig. Kravet bør utvides til også å gjelde virksomhetens ledelse.

7.3.4 Reduksjon og forbedring av dyreforsøk

Det må jobbes for å redusere bruken av forsøksdyr der dette er mulig. Samtidig skal forsøksdyr fremdeles benyttes der det er behov for det, for eksempel når formålet er å forbedre velferden for produksjonsdyr i det lange løp.

7.3.4.1 Organisering av arbeidet med reduksjon, forbedring og erstatning av dyreforsøk (3R)

Det norske 3R-arbeidet for reduksjon, forbedring og erstatning av dyreforsøk, ivaretas av Forsøksdyrkomitéen og Norecopa. Utviklingen i Europa går mot at land etablerer nasjonale 3R-senter, i tillegg til en forsøksdyrkomité og det europeiske ecopa-nettverket1. Innspillene til meldingsarbeidet peker på at det bør opprettes et eget norsk senter for å løfte søkelyset på 3R, og at et slikt senter bør kunne dele ut egne forskningsmidler. I innspillene pekes det på at organiseringen av et 3R-senter bør kunne gjøres tilsvarende som i andre land i Europa.

Et 3R-senter vil bidra til en mer helhetlig tilnærming til 3R i Norge. Regjeringen ønsker derfor å utrede nærmere hva den konkrete rollen til et norsk 3R-senter bør være, hvordan det best kan organiseres slik at ressursene utnyttes på best mulig måte, og kostnadene som vil være forbundet med dette. En opprettelse av et separat 3R-senter, med tiltenkte oppgaver, må vurderes opp mot dagens organisering og finansiering.

I Norge utgjør fisk rundt 95 prosent av antall dyr og rundt halvparten av forsøkene som utføres. Norge står derfor i en særstilling i europeisk sammenheng når det gjelder bruken av fisk som forsøksdyr, og bør ta en ledende rolle i arbeidet for å redusere, forbedre og erstatte forsøk med fisk.

Regjeringen mener det er viktig at midler til forskning på 3R skal finansieres gjennom etablerte kanaler for forskningsfinansiering. Dette vil bidra til kvalitet og relevans på prosjektene. Forskningsrådet og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) har hatt flere utlysninger knyttet til fiskevelferd som også har omfattet 3R. Føringer om å prioritere fiskevelferd er videre lagt inn i tildelingsbrevene til Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet, og det er fra 2024 presisert at dette også inkluderer forskning knyttet til 3R.

7.3.4.2 Behov for forskning

Innspillsrundene til denne meldingen har avdekket flere områder hvor det fortsatt er behov for ny og oppdatert kunnskap om velferden til dyr, og hvordan påvirke velferd positivt. Dyrenes fysiske omgivelser, som for eksempel areal eller volum per individ, behandlingsmetoder, og tilgang på miljøberikelser, har alle innvirkning på dyrenes atferd og velferd. Det er behov for mer kunnskap om hvordan man best kan tilrettelegge for produksjonsdyrs naturlige atferd, samtidig som løsningene er praktiske og gjennomførbare.

Dyrevelferd må også sees i sammenheng med dyrehelse, da sykdom virker negativt inn på velferd. I internasjonal sammenheng er norsk dyrehelse på landdyr i verdenstoppen, mens havbruksnæringen har rom for forbedring. Globalisering og klimaendringer gjør imidlertid at dagens status ikke kan tas for gitt. Det er behov for mer kunnskap om helseovervåkning, diagnostikk, behandling og forebyggende helsearbeid for å unngå og bekjempe sykdom, parasitter, skader og dødelighet i fremtiden. Tverrfaglig, tverrsektoriell og helhetlig én helse-tilnærming vil være sentralt. Det er derfor fortsatt viktig å legge til rette for forskning som bidrar til bedre dyrehelse og dyrevelferd gjennom etablerte kanaler for forskningsfinansiering.

Regjeringen vil

• Utrede hvordan arbeidet med reduksjon, forbedring og erstatning av forsøksdyr (3R) kan organiseres, herunder om ressursene i eksisterende strukturer som Forsøksdyrkomitéen og Norecopa kan utnyttes bedre ved organisering i et nasjonalt 3R-senter.

7.3.5 Hensiktsmessig regelverk og kompetent forvaltning

En måte å fremme gode holdninger til dyr og dyrs egenverdi på er gjennom regelverket og utvikling av rettspraksis. Dyrevelferdsregelverket må ta hensyn både til dyrene og til økonomiske og praktiske forhold i de ulike dyreholdene, næringene, produksjonsformene og bruksområdene. De ulike hensynene må ses i sammenheng.

Dyrevelferd og dyrehelse henger nøye sammen, og produksjonsdyrenes helse har stor betydning for folkehelse, mattrygghet og matsikkerhet. Helsen hos sports-, hobby-, og selskapsdyr har også betydning for folkehelsen, og velferden til folk og dyr påvirker hverandre.

Regjeringen legger til grunn at helkjedekonseptet i forvaltningen fra «fjord til bord» og «jord til bord» er riktig. Av hensyn til kompetanse, effektivitet og ressursbruk er det viktig og riktig at Mattilsynet forvalter regelverket om helse og velferd for alle dyr.

Regelverket må sette rammer uten å hindre utvikling av nye driftsformer som kan gi bedre dyrevelferd. Skjønnsutøvelse i forvaltningen er nødvendig fordi det kan finnes flere måter å oppnå det ønskede resultatet på. Forvaltningen skal velge det minst inngripende tiltaket for å sikre regelverksetterlevelse. Mattilsynet praktiserer derfor opptrappende virkemiddelbruk. Gjennom kompetent forvaltning kan myndighetene også bidra til å fremme gode holdninger til dyrevelferd.

Dyrevelferdsregelverket er utformet slik at det i mange tilfeller åpner for konkrete faglige vurderinger (skjønn) og ulike måter for dyreholder å oppfylle kravene på. For eksempel kan det være krav om at driften skal være «fiskevelferdsmessig forsvarlig», at dyrene skal ha «bekvem» liggeplass, «tilstrekkelig» strø eller «gode» muligheter for bevegelse.

Et mer presist regelverk gir mindre fleksibilitet, men mer forutsigbarhet.

Fleksibiliteten i regelverket kan gjøre det utfordrende både for dyreholder og Mattilsynet å vurdere om kravene i dyrevelferdsloven er oppfylt. Samtidig er faglig skjønn og fleksibilitet nødvendig for å kunne ivareta dyreholdets egenart. Mattilsynet har laget veiledere som skal bidra til at tilsynsarbeidet er effektivt, enhetlig, målrettet og av god kvalitet, og som skal bidra til at det blir lettere for dyreholdere å etterleve regelverket.

Regelverket for risikostyring og internkontroll i havbruksnæringen skal bidra til at det gjennomføres et systematisk styrings- og forbedringsarbeid slik at krav i regelverket oppfylles. Regelverket må kunne dekke alle fremtidige driftsformer, teknologi og lokaliteter. Ved at bedriftene selv setter konkrete krav til hvordan de skal oppfylle regelverket, kan dette gi bedre forutsigbarhet og økt sannsynlighet for at regelverket følges. Det er behov for å oppdatere regelverket, og regjeringen vil foreta en revisjon av IK-akvakulturforskriften for å sikre fortsatt god risikostyring og internkontroll i akvakulturnæringen.

Et hensiktsmessig regelverk og kompetent tilsyn må være kunnskapsbasert. I regelverksutviklingen er forskningsbasert kunnskap sentralt. Kunnskap om dyrevelferd vil i stor grad være universell, men det er også behov for relevant forskningsbasert kunnskap om norske driftsforhold og driftsformer.

Dyrekrimgrupper er på plass i alle politidistrikt, og en nasjonal retningslinje er utarbeidet. Erfaringen tyder på at denne ordningen har ført til et mer koordinert og effektivt samarbeid mellom politiet og Mattilsynet, og at flere straffesaker om dyrevelferd blir ført gjennom rettsapparatet på en god måte.

7.3.6 Internasjonale rammer for dyrevelferd

Norge spiller en aktiv rolle i internasjonale organisasjoner og prosesser, også på områdene for dyrehelse og dyrevelferd. Når det gjelder regelverksutviklingen i EU, bidrar norske myndigheter aktivt. Påvirkningsmulighetene fra norsk side er størst i de tidlige fasene av regelverksutviklingen.

Gjennom internasjonalt arbeid skal norske myndigheter påvirke internasjonale prosesser med utgangspunkt i de samme målene som er fastsatt nasjonalt. Norske mål og interesser skal ivaretas ved utvikling av internasjonale regelverk, standarder og normer. Norske myndigheter skal fremme norske interesser, og samtidig bidra til gode fellesskapsløsninger.

7.4 Generelle mål og tiltak

7.4.1 Dyrevelferdsmerking

Regjeringen har utredet om det er hensiktsmessig å innføre merkeordninger knyttet til dyrevelferd på animalske produkter i tråd med Stortingets anbefaling (Vedtak 383, 15. februar 2022).

7.4.1.1 Regelverkskrav om mattrygghet, merking og sporbarhet

Regelverket som i dag stiller krav til håndtering og omsetning av animalske produkter, handler i hovedsak om å ivareta mattrygghet for forbrukerne. Alle produkter som selges til forbrukerne skal være trygge å spise. Dårlig dyrevelferd eller dårlig dyrehelse betyr ikke nødvendigvis dårlig mattrygghet, men alle disse hensynene skal ivaretas i produksjonen av mat. Dette gjenspeiles i regelverket. Selvdøde dyr og dyr som har sykdom som kan overføres til mennesker eller sykdommer som gjør at dyret/deler av dyret er uegnet til konsum, skal ikke omsettes til forbruker. Dette gjelder alle dyr, både produksjonsdyr og vilt, kjøtt og fisk.2

Matinformasjonsforskriften3 som gjennomfører matinformasjonsforordningen til EU, stiller generelle og mer konkrete krav til merking av matvarer. Ferdigpakkede matvarer skal være merket med visse obligatoriske opplysninger.

Det finnes i dag flere merkeordninger for mat, både offentlige og private. I en vanlig norsk matbutikk finnes produkter fra mer enn 100 ulike merkeordninger. Noen står det offentlige bak, noen er i bransjens regi, mens andre er i private organisasjoners regi. Noen merkeordninger er gode og informative, mens andre er mer egnet til å villede.4 SIFO-undersøkelsen fra 2021 viser at det er tillit til myndighetene i merkeordninger, og de fleste som er spurt om en eventuell merkeordning om dyrevelferd ønsker at Mattilsynet skal stå bak ordningen.5

Offentlige merkeordninger og andre kvalitetsdata utover minstekrav, må følge av nasjonalt regelverk, og av EU-regelverk der dette er relevant. Offentlige merkeordninger er gjenstand for streng kvalitetssikring ut fra offentlig godkjente kriterier, ikke minst for å sikre mattrygghet for forbrukeren.

Mattilsynet har en tilsynsrolle for å sikre at maten er trygg og at helse, kvalitet og forbrukerhensyn blir ivaretatt i produksjonen. Dette innebærer kontroll med at produkter merkes korrekt og at dyrevelferdsregelverk blir overholdt i alle typer dyrehold. Private aktører kan etablere egne merkeordninger med egne minstekrav til dyrevelferd, så lenge det generelle regelverket er ivaretatt.

Dyrevelferdsloven § 16 andre ledd gir hjemmel til å «gi forskrifter om merking av produkter som stammer fra dyr, herunder om påbudte og frivillige merkeordninger». Merkeordninger som skal gi informasjon om dyrevelferd, kan organiseres på ulike måter:

1. Offentlig regulerte vilkår med plikt til å bruke et merke

2. Offentlig regulerte vilkår for på frivillig grunnlag å kunne bruke et merke

3. Private, frivillige ordninger uten forankring i regelverket

For enhver merkeordning må det gjøres tydelig, både for forbruker og næring, hva som er hensikten med merkingen. Dette handler om tillit og åpenhet, og for å skape forståelse og oppslutning. Merkeordninger bør være transparente og enkle å forstå.

For de fleste dyreslag vil informasjon knyttet til dyrehold, utsett av fisk, eller oppdrettslokalitet være laveste mulige nivå for informasjon, da ikke alle produksjonsdyr kan identifiseres på individnivå. Merking vil derfor ikke nødvendigvis kunne gi et helhetlig bilde av hvordan det enkelte dyret har hatt det. Sentrale temaer er også dyrevennlig produksjonsform kontra dokumentert velferd i aktuelle dyrehold, og om merkingen skal omfatte hele kjeden «fra fødsel til slakt». Videre må det vurderes hvilke produkter som det er realistisk å kunne merke. Det vil for eksempel være en stor forskjell på å gjennomføre merking på rent kjøtt sammenliknet med merking av ingredienser eller sammensatte produkter.

Formålet med en offentlig merkeordning må blant annet være at den er informativ og gir objektive fakta, og ikke er villedende for forbrukeren. En eventuell ny merkeordning på mat bør også være egnet til å gi forbrukeren mer informasjon, enn det som følger av regelverket som allerede ligger til grunn for produksjon av mat.

En offentlig merkeordning bør gjenspeile offentlige råd og vedtatt politikk, og være basert på faglig begrunnet kunnskap og regelverkskrav. Dette handler om tillit og omdømme til merkeordningen. Kriterier og begrepsbruk må være tydelige og standardiserte. Hva skal til for å kunne si til forbruker at et produkt er basert på bedre dyrevelferd enn et annet? Er det for eksempel bedre plassforhold, mer utegang, mindre medisinbruk, eller bedre fôr? Et annet spørsmål er hvordan ulike kriterier skal vektes opp mot hverandre for at et produkt skal oppfylle et eventuelt merkekrav.

7.4.1.2 Økonomi

Å innføre nye offentlige merkekrav på produkter innebærer en merkostnad for produsenten. Flere merkekrav kan føre til høyere priser for forbruker. Det betyr i så fall at forbrukeren må være villig til å betale ekstra for å kjøpe et produkt med dyrevelferdsmerke. Om, og hvor mye høyere prisene vil bli som følge av dyrevelferdsmerking avhenger av hvordan ordningen innrettes, hvordan produsentene håndterer eventuelle merkostnader og hvor priselastisk det aktuelle produktet er.

Innføring av merkekrav i offentlig regi krever at ordningen følges opp med tilsyn og kontroll. Det vil være krevende å forvalte en troverdig dyrevelferdsmerking i alle ledd av produksjonsprosessen, særlig dersom denne skal si noe om den faktiske dyrevelferden i virksomheten og ikke bare hvilken teknisk produksjonsform som blir benyttet. Også private merkeordninger kan resultere i økt ressursbruk for det offentlige fordi det kan være aktuelt å etterprøve at ordningen ikke innebærer ulovlig markedsføring og/eller bruk av uriktige påstander.

7.4.1.3 Private merkeordninger for dyrevelferd

Det finnes i dag enkelte frivillige, private merkeordninger i Norge. I tillegg finnes det produktstandarder som inkluderer dyrevelferd som en del av flere krav.

7.4.1.4 Regjeringens konklusjoner

Det er økt oppmerksomhet om etablering av dyrevelferdsmerking. Samtidig er det usikkert om slik merking er egnet til å opplyse forbrukeren på en god måte eller være en pådriver for god velferd for dyrene. Nye merkeordninger bør være forbrukervennlige og næringsvennlige. Nytten av en merkeordning bør både være og oppleves større enn kostnadene, både for forbruker, næring og ut fra en samfunnsøkonomisk vurdering.

En offentlig merkeordning krever nytt nasjonalt regelverk, og avhengig av kravene som stilles kan det ha betydning for konkurransen opp mot varer fra andre land. Nytt regelverk forutsetter at det brukes ressurser på å føre tilsyn med at regelverket blir fulgt og at det blir reagert ved brudd på regelverket. Økt ressursbruk i flere ledd i verdikjeden kan føre til økte priser for forbrukeren.

Regjeringen mener det er bedre å ha et godt regelverk som alle produsenter må rette seg etter, og bruke de offentlige ressursene til å følge opp den faktiske dyrevelferden på gården og i anleggene. Regjeringen ønsker å fortsette arbeidet med å styrke dyrevelferden generelt og løfte alle matprodusenter som driver med dyr gjennom målrettet arbeid med regelverk og tilsyn. Å merke noen produkter med god dyrevelferd, kan skape et inntrykk av at produkter som ikke er merket ikke oppfyller krav i regelverket til god dyrevelferd. Manglende merking kan dermed bli oppfattet som synonymt med dårlig dyrevelferd. En ny offentlig merkeordning for dyrevelferd vil derfor kunne stå i fare for å undergrave tilliten til det grunnleggende nivået for dyrevelferd i Norge.

Det er anledning for private aktører å etablere egne merkeordninger. Også private merkeordninger vil kreve bruk av offentlige ressurser på tilsyn, selv om dette ikke vil være i samme omfang som for en merkeordning i offentlig regi.

Regjeringen vurderer at å innføre en offentlig merkeordning «som gjør det lettere for forbrukerne å velge dyrevennlige produkter» er et lite egnet og lite effektivt tiltak for å bedre dyrevelferden i Norge. Regjeringen ønsker ikke å etablere en offentlig merkeordning knyttet til dyrevelferd.

7.4.1.5 Frivillig sykdomsmerking av oppdrettsfisk i butikk

Som et ledd i oppfølgingen av verbalforslaget om å vurdere frivillig sykdomsmerking av oppdrettsfisk i butikk (Vedtak nr. 77, 4. desember 2023), har Nærings- og fiskeridepartementet gjennomført en innspillsrunde. Flertallet av innspillene var gjennomgående enige om at en frivillig sykdomsmerkeordning vil være villedende for forbruker. Et fåtall av innspillene mener det bør være obligatorisk å innføre merking av fisk for å gi forbruker god og opplysende informasjon. Andre innspill poengterer at det finnes åpne nettsider med tilgjengelig informasjon om produksjon og miljøtilstand som oppdateres ukentlig.

Sykdomsmerking av fisk i butikk vil kunne være villedende for forbruker da ikke all sykdom har konsekvenser for mattryggheten, eller oppstår som følge av produksjon. En slik ordning kan føre til uheldig konkurransevridning for sykdomsmerket fisk mot andre animalske produkter og/eller annen oppdrettet fisk, selv om fisken er like trygg å spise. Selv om sykdom ikke kommer frem på emballasje i butikk, er tilsvarende informasjon om sykdomsstatus i havbruksnæringen offentlig tilgjengelig gjennom andre kilder. Å innføre og håndheve en slik ordning vil også være ressurskrevende, særlig når regelverket allerede stiller strenge krav til mattrygghet og sporbarhet av produkter som blir solgt.

Regjeringen vurderer på bakgrunn av dette at myndighetene ikke bør stimulere til eller tilrettelegge for en slik ordning.

7.4.2 Virkemidler, sanksjoner og straff

Regjeringen har som utgangspunkt at de fleste dyreholdere er opptatt av at dyrene de har ansvar for skal ha god velferd, behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

For landdyr bør forvaltningens virkemidler hovedsakelig rette seg mot dyrehold med risiko for brudd på regelverket, og dyrehold der det er sannsynlig at regelbrudd kan få alvorlige konsekvenser for dyr. I akvakulturvirksomheter bør forvaltningens virkemidler hovedsakelig rette seg mot enkeltlokaliteter og virksomheter med høy dødelighet og dårlig velferd.

Regelverket bør revideres for å sikre at Mattilsynets sanksjonsmuligheter er effektive, målrettede og gir forutsigbarhet med hensyn til myndighetenes reaksjoner ved overtredelse.

Ordningen med dyrekrimfunksjoner legger til rette for bedre samhandling og klare rutiner mellom Mattilsynet og politiet der målet er best mulig håndtering av saker som gjelder alvorlig vanrøkt og overgrep mot dyr. Regjeringen mener det er viktig at dette samarbeidet fortsetter.

Straffene idømt i rettsapparatet har økt, og det er lite rom i dagens regelverk for å øke straffen for bevisste grove brudd mot dyr. Dagens strafferamme oppfattes som lav i forhold til allmenn samfunns- og rettsoppfattelse for de mest alvorlige og grove brudd på regelverket. Regjeringen mener strafferammen i dyrevelferdsloven § 37 bør tilpasses utviklingen i rettspraksis og den allmenne rettsoppfattelsen, og vil derfor utrede om strafferammen bør heves til inntil seks år. Oppdagelsesrisikoen ved brudd på dyrevelferdsloven er lav, og det er behov for tilgang til etterforskningsmetoder som ikke kan benyttes etter dagens strafferamme. Økt strafferamme kan ha en allmennpreventiv effekt og bidra til bedre regelverksetterlevelse.

Regjeringen mener at fortjeneste som er oppnådd som følge av et lovbrudd ikke bør tilkomme den som bryter loven. Det vil være å belønne lovbrudd. Erfaring fra Mattilsynet viser at overtredelsesgebyr har liten effekt overfor virksomheter med svært stor omsetning. Dette er fordi gebyrets størrelse har liten innvirkning på virksomhetens økonomi og ikke gjenspeiler eventuell fortjeneste som følge av regelverksbruddet. Regjeringen ønsker derfor å øke øvre grense for gebyr for overtredelser av dyrevelferdsloven.

I straffesaker kan påtalemyndigheten nedlegge påstand om inndragning med hjemmel i straffeloven § 67 om inndragning av utbytte fra straffbar handling, men dette er betinget av at saken blir anmeldt og at påtalemyndighetene åpner straffesak. Dyrevelferdsloven har i dag ingen bestemmelse om administrativ inndragning av utbytte eller fortjeneste ved brudd på dyrevelferdsloven der vilkårene for å kunne idømme straff ikke er oppfylt. Administrativ inndragning vedtatt av forvaltningen (Mattilsynet) har ikke som formål å straffe, men å rette opp i en ulovlig situasjon eller resultatet av en ulovlig handling. Regjeringen ønsker å sørge for at det finnes flere verktøy for å sanksjonere brudd på dyrevelferdsloven, og vil derfor utrede en bestemmelse om inndragning av utbytte eller fortjeneste i dyrevelferdsloven.

Når det gjelder dyrevelferdsloven § 14 om forbud mot seksuell omgang med eller å foreta seksuelle handlinger med dyr, omfatter bestemmelsen i dag ikke forbud mot å ha og dele seksualiserte bilder eller video som omfatter dyr. Dette er ikke i samsvar med den alminnelige rettsoppfatning, og Regjeringen ønsker å innføre et slikt forbud. Overgrep mot dyr kan også ha sammenheng med overgrep mot mennesker. Et forbud antas å kunne bidra til å forebygge lovbrudd som gjelder seksuelle handlinger med dyr, men også overgrep mot mennesker. Det er igangsatt et eget lovarbeid på dette området.

Regjeringen vil

• Fortsette ordningen med dyrekrimfunksjoner, og samarbeidet mellom Mattilsynet og politiet.

• Utrede økning av strafferammen ved grove brudd på dyrevelferdsloven.

• Vurdere å øke det maksimale overtredelsesgebyret for overtredelser av dyrevelferdsloven for virksomheter innenfor havbruk.

• Utrede innføring av administrativ inndragning av utbytte eller fortjeneste ved brudd på dyrevelferdsloven, med sikte på å innføre dette.

• Innføre forbud mot å ha og dele seksualiserte bilder og filmer som omfatter dyr.

7.4.3 Dyr i assisterte intervensjoner (DAI)

Bruken av dyreassisterte intervensjoner har økt de siste tjue årene. Samtidig har oppmerksomheten på dyrets velferd økt. Både regelverk og standarder som er relevante ved DAI er relativt skjønnsmessig utformet og bruk av dyr forutsetter god kompetanse hos dyreholder/terapeut for å ivareta dyrevelferden.

Det er nødvendig med et godt forarbeid i form av utvelgelse og trening av dyr som skal brukes i DAI. Det påhviler et særskilt ansvar for organisasjoner som trener opp og utleverer dyr til DAI.

Regjeringen vil

• Arbeide for at kunnskap om dyrevelferd for dyr som deltar i DAI styrkes i utdanning for de som skal arbeide med DAI.

• Arbeide for at kunnskap om dyrevelferd for dyr som deltar i DAI inngår i utdanning av veterinærer og annet dyrehelsepersonell.

• Utarbeide forskrift om dyrevelferd for dyr som deltar i DAI.

7.4.4 Alvorlig vanskjøtsel av dyr

Alvorlig vanskjøtsel av dyr er hendelser der flere dyr er døde eller må avlives på grunn av manglende fôring, vanntilgang og stell. Omtalen er avgrenset til de akutte hendelsene, og ikke hendelser som defineres som kronisk dårlig dyrehold. Hendelser med alvorlig vanskjøtsel er lavt i forhold til antall dyrehold og antall tilsyn Mattilsynet gjennomfører, og antallet hendelser i perioden 2015-2023 har variert fra 23 til 83 per år. Det er store variasjoner mellom år og mellom hvilke dyreslag som er omfattet. En rekke av hendelsene skjer i dyrehold med kjæledyr.

Mattilsynet registrerte alvorlig vanskjøtsel i 83 dyrehold i 2023. Det er 17 flere enn i 2022. Det var 30 saker med sau, 20 saker med storfe, 5 saker med svin, 1 sak med hest, 3 saker med fjørfe, 2 saker med geit, og 22 saker med kjæledyr. Dyrehold som utvikler seg i negativ retning kan være vanskelig å oppdage for omgivelsene. Alvorlig vanskjøtsel kan oppstå etter kort tid i dyrehold uten tidligere kjente problemer. En situasjon der dyrene ikke får tilstrekkelig tilsyn og stell kan utvikle seg raskt til en alvorlig situasjon.

Ifølge Norsk Landbruksrådgiving kan personlige årsaker som for eksempel svekket helse, psykisk uhelse, sykdom, dødsfall blant nærstående og økonomiske problemer være risikofaktorer som kan føre til alvorlig vanskjøtsel. I akvakulturnæringen kan blant annet manglende internkontrollrutiner, feil ved anlegg og/eller menneskelig svikt føre til at fisk vanskjøttes.

7.4.4.1 Aktuelle aktører og eksisterende tiltak

Alvorlig vanskjøtsel av dyr må forebygges i størst mulig grad. Flere aktører jobber med dette, men innsatsen har vært noe fragmentert.

Mattilsynet

Mattilsynet jobber i liten grad forebyggende med alvorlig vanskjøtsel av dyr. Ofte blir Mattilsynet koblet på når hendelsen allerede har skjedd og det er for sent å forebygge. I 2008 gjennomførte Mattilsynet og Bondelaget hver sin undersøkelse om hvordan alvorlig vanskjøtsel av dyr kan avverges, oppdages og håndteres. I 2018 etablerte Mattilsynet i region Midt et nettverk av relevante aktører med formål om å forebygge alvorlig vanskjøtsel av dyr. Erfaringene fra dette arbeidet er at mange ulike etater må samhandle for å forebygge, oppdage og håndtere alvorlig vanskjøtsel av dyr, og at aktørene må ha god kunnskap om meldeplikt, taushetsplikt og oversikt over hverandres roller. Det er et behov for å komme inn tidligere i hendelsesforløpet og jobbe systematisk med forebygging sammen med andre involverte aktører.

Lekmannsskjønnet til dyrevernnemndene skal benyttes for å utfylle den kunnskapen Mattilsynet har om dyrefag, juss og forvaltning. Nemndene benyttes først og fremst i alvorlige dyrevelferdssaker, og i saker der regelverket gir stort rom for skjønn.

Norsk Landbruksrådgivning

Norsk Landbruksrådgivning får støtte over jordbruksavtalen og jobber blant annet forebyggende med HMS og psykisk helse. I deres arbeid er det sentralt å fange opp bønder som har det vanskelig før det utvikler seg til en krise og situasjoner med alvorlig vanskjøtsel av dyr oppstår. For medlemmer i HMS-tjenesten gjennomføres det årlig rutinemessig ca. 2 600 helsesamtaler i regi av bedriftshelsetjenesten. Psykisk helse er et av flere temaer i disse samtalene. I tillegg gjennomfører HMS-rådgiverne ca. 2 000 årlige besøk på gårdsbruk hos HMS-medlemmer. Alle medlemmer skal få besøk hvert tredje år. Her er arbeidsmiljø og sikkerhet i gårdsdriften tema, men man kommer også rutinemessig innom hvordan bonden har det psykisk.

I enkelte tilfeller har bondens situasjon allerede utviklet seg og blitt alvorlig. Da kan Norsk Landbruksrådgiving yte krisebistand. Dette gjelder alle bønder, uavhengig om de er medlem i Norsk Landbruksrådgiving eller ikke. Norsk Landbruksrådgiving kan da bistå med praktisk hjelp til å utføre oppgaver som kan virke uoverkommelig for bonden å ta tak i selv. Slik praktisk hjelp kan være å kontakte avløserlag for å få hjelp i fjøset, kontakte regnskapsfører for å få hjelp med økonomien eller ha dialog med Mattilsynet. Norsk Landbruksrådgiving anslår at de årlig har et snitt på om lag 120 saker som faller inn under kriseberedskapen. De fleste av disse sakene er saker som ikke ennå har utviklet seg til tilfeller med alvorlig vanskjøtsel av dyr.

7.4.4.2 Mål og tiltak

Det er i ulike sammenhenger og fra ulike aktører trukket frem at det kan være forskjellige og sammensatte årsaker til at en situasjon med alvorlig vanskjøtsel av dyr utvikler seg. De ulike aktørene som har kontakt med et dyrehold, kan hver for seg gjøre observasjoner som kan være av betydning.

Det er behov for mer kunnskap om hvordan alvorlig vanskjøtsel av dyr kan forebygges og avdekkes før de får utvikle seg, og om slike saker kan avdekkes på et tidligere tidspunkt. Kartleggingstilsyn, der hensikten er å få et førsteinntrykk av tilstanden i dyreholdet, kan for eksempel foregå ved å bruke dyrevernnemndene. De ulike aktørene som har kontakt med et dyrehold bør få bedre kjennskap til hva som er risikofaktorer og kjennetegn ved alvorlig vanskjøtsel av dyr, slik at disse hendelsene kan fanges opp tidligere.

Samarbeid mellom relevante aktører er viktig både for å kunne forebygge slike saker, men også for å tidlig fange opp tilfeller som kan utvikle seg til mer alvorlige saker. Det må være en positiv varslingskultur.

Saker som ender som alvorlig vanskjøtsel av dyr kan av ulike årsaker være vanskelig å avdekke på et så tidlig tidspunkt at de kan avverges. Mattilsynet skal gjøre risikobasert tilsyn. Sakene som ender som alvorlig vanskjøtsel av dyr, kan utvikle seg raskt i negativ retning for dyrene, og den utløsende faktor kan derfor være vanskelig å avdekke ved tradisjonelt risikobasert tilsyn, eller ut fra Mattilsynets tidligere kjennskap til dyreholdet.

Det er mange eksterne aktører som er innom en gårdbruker i løpet av et år. Dette kan være varemottaker, leverandør av fôr, veterinær, inseminør, Arbeidstilsynet, Mattilsynet eller en ekstern revisjon fra KSL. Økologiske produsenter har også regelmessige besøk av en Debio-kontrollør. Det kan være hensiktsmessig med større grad av informasjonsutveksling mellom relevante aktører for å fange opp situasjoner som kan utvikle seg til alvorlig vanskjøtsel av dyr. Mattilsynet og Landbruksdirektoratet har en eksisterende avtale om utveksling av informasjon. På grunn av GDPR6-hensyn er det ikke hjemmel til utstrakt deling av data.

Landbruks- og matministeren leder Nasjonalt samarbeidsforum for HMS i landbruket. Alvorlig vanskjøtsel av dyr er et tema som har vært oppe i dette forumet flere ganger. Regjeringen mener det bør være en fast rapportering på disse møtene med status og forebygging av alvorlig vanskjøtsel av dyr.

Regjeringen vil

• Innhente mer systematisk kunnskap om årsaker til alvorlig vanskjøtsel av dyr og hvordan dette kan forebygges.

• Arbeide for større grad av informasjonsutveksling mellom eksterne aktører som er innom gården, for å fange opp situasjoner som kan utvikle seg til alvorlig vanskjøtsel av dyr.

• Innføre meldeplikt til Mattilsynet for slakterier og leveranser ved avvik i leveranser fra produsentene.

• Ha en årlig rapportering på status og forebyggende arbeid med alvorlig vanskjøtsel av dyr i Nasjonalt samarbeidsforum for HMS i landbruket.

• Utrede muligheten for å gjennomføre kartleggingstilsyn for å forebygge og fange opp saker under utvikling, for eksempel ved bruk av dyrevernnemndene.

7.5 Mål og tiltak for de enkelte dyrearter/dyrehold

7.5.1 Produksjonsdyr på land

7.5.1.1 Storfe

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke fram følgende positive utviklingstrekk norsk storfehold:

• Det pågår en omstilling fra båsfjøs til løsdrift, med krav om implementering innen 2034. Det er 72 prosent av melkekyrne som nå er i løsdriftsfjøs og 72,1 prosent av melken ble produsert i løsdriftsfjøs. Besetninger i løsdriftsfjøs er gjennomsnittlig større enn i båsfjøs (henholdsvis 42 og 19 kyr).

• For alle nybygg etter 22.04.2004 krever forskriften at hunndyr skal ha liggebåser, eller liggeareal med tett gulv hvor alle dyrene kan ligge samtidig.

• Bedre kunnskap om når og hvorfor gjødselgassforgiftning skjer har lagt grunnlag for funksjonelle krav til luftkvalitet og forebyggende tiltak mot gjødselgassforgiftning.

• Alt storfe (ukastrerte hanndyr over 6 måneder og spedkalv er unntatt) skal sikres mulighet for fri bevegelse og mosjon på beite i minimum åtte uker i løpet av sommerhalvåret. For storfe oppstallet på bås er kravet utvidet til 12 eller 16 uker fra beitesesongen 2024.

• Kalvingsbinge er påkrevd i alle fjøs, også i båsfjøs fra 1.1.24.

• Norge har en landsomfattende helsekortordning for melkekyr. Fra 2010 ble veterinærene pliktig til å rapportere medisinbruk til produksjonsdyr. På grunn av helsekortsystemet og gode rapporteringsrutiner har man en særdeles god oversikt over helsetilstanden hos norsk storfe.

• Det er bransjekrav om deltakelse i dyrevelferdsprogram som sikrer at det minimum hver 16. måned gjøres en velferdsvurdering i samråd med veterinær i alle typer storfehold med flere enn 10 storfe.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Oppbinding av ku på bås gir dyrene liten bevegelsesfrihet i innefôringsperioden (8-9 måneder pr år). Bevegelsesfriheten reduseres ytterligere ved bruk av kutrener.

• Type gulv som liggeunderlag for storfe.

• Driftsformer som muliggjør større kontakt mellom ku og kalv i en periode etter kalving.

• Kalvers behov for tidlig sosial kontakt.

• Det er behov for alternative oppstallingsmåter for ungdyr generelt og okser spesielt.

• Klauvhelse og klauvstell i løsdrift. Det er behov for regelmessig klauvpleie, uansett underlag.

• Ved utegang vil det være behov for opparbeidelse av grunnforholdene på tråkkbelastede deler av arealet. Det bør videre fokuseres på tilsynsplikten.

Løsdriftskravet er den største og viktigste satsningen på dyrevelferd i norsk storfenæring, både i melke- og ammekuproduksjon. Overgang til løsdrift bidrar til økt bevegelsesfrihet, mer naturlig atferd, sosial interaksjon og generelt bedre helse. Overgangen vil sannsynligvis også føre med seg andre dyrevelferdsfremmende tiltak, som utfasing av kutrener, større plass, sosial oppstalling av kalver, bedre liggeunderlag og miljøberikelser, samt for noen dyrehold økt samvær mellom ku og kalv.

Det er særlig i melkeproduksjonen at omlegging til løsdrift er kostbart. NIBIO anslo i 2021 et investeringsbehov på 18-23 milliarder kroner. Kostnadskrevende velferdskrav utover løsdriftskravet må derfor sees i sammenheng med fristen for omlegging til løsdrift slik at resultatet ikke blir at små besetninger må gjøre investeringer som får svært kort nedskrivingstid i eksisterende fjøs som snart blir forbudt å bruke. Det vil redusere mulighet til å bygge løsdriftsfjøs.

Investeringsmidler til omlegging til løsdrift er nødvendig dersom en ønsker omlegging i små- og mellomstore besetninger. Det vil kreve en betydelig innsats for å bidra til at flest mulig bruk blir med på denne omstillingen.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Løsdrift for alt storfe

Regjeringen ønsker fortsatt en utvikling der alt storfe skal gis mulighet for fri bevegelse. Det foreslås derfor å fastholde kravet om løsdrift for alt storfe innen 2034. I de nærmeste årene vil det være nødvendig med fokus på utvikling av rimeligere driftsbygninger for storfe for å bidra til at også små og mellomstore dyrehold klarer overgangen til løsdrift. Hensynet til dyrenes velferd må bli forsvarlig ivaretatt i dette utviklingsarbeidet. Regjeringen mener investeringsmidlene må være på et høyt nivå for å hindre at omlegging bidrar til en sentralisering av norsk jordbruk.

Sosial oppstalling av kalver fra 2 ukers alder

Kalver oppstalles mange steder i enkelbokser en periode etter fødsel. Det er etter regelverket tillat å oppstalle kalv i enkeltbokser opp til 8 uker, men det er nå vanlig å ha kalv i enkeltbinger en vesentlig kortere periode, eksempelvis ca. to uker før de flyttes over i grupper, så fremt det er forsvarlig for kalven selv. Tidlig sosial oppstalling vil gi en stor velferdsgevinst for kalver i perioden mellom 2 og 8 uker. Tiltaket har høy grad av gjennomførbarhet, men det kan være hensiktsmessig med unntak for enkelte frem til løsdriftskravet trer i kraft, slik at omleggingen kan skje samtidig. Regjeringen vil innføre krav om sosial oppstalling av kalver fra to ukers alder, så fremt det er forsvarlig for kalven selv.

Økt areal til ungdyr og okser i fellesbinger

I mange dyrehold oppstalles fortsatt ungdyr og okser på fullspalt betonggulv i fellesbinger med begrenset areal. Tilgang på ulike ressurser er avgjørende for dyrevelferden. Areal er både en ressurs i seg selv og en forutsetning for å tilføre andre ressurser som ekstra eteplasser/drikkekar, tette og mykere liggeplasser, miljøberikelser, skillevegger m.m. Et krav om økt areal er først og fremst relevant i forbindelse med oppstalling av okser, kastrater og kviger som i dag står i fullspaltebinger. Siden tiltaket er kostbart og krevende å gjennomføre, bør det knyttes til nybygging og større ombygginger. En tilstrekkelig overgangsperiode og investeringsvirkemidler er en forutsetning for at tiltaket ikke skal få betydelige negative konsekvenser for produksjonsomfang, økonomi og besetningsstruktur. Kvaliteten på arealet er også relevant. Regjeringen mener det er nødvendig å utrede hvordan løsninger som i større grad ivaretar dyrs atferdsbehov kan fases inn i fremtidige driftssystemer. Større plass til bevegelse og naturlig atferd, tilgang til uteområder, miljøberikelser og mykere underlag til alle dyregrupper er velferdsgoder som bør inngå i en slik utredning.

Mykere liggeunderlag for alt storfe

Det er tillatt i dagens regelverk at okser og ungdyr ligger rett på støpt betong eller betongspaltegulv. Kyr og kviger med kort tid til kalving har i dag tilgang til mykere liggeunderlag. Hva som er mykt nok ble definert samtidig med et krav i regelverket. Storfe ligger mye, og studier viser at kuer prioriterer liggetid foran spisetid og sosialisering. Mykere underlag forebygger trykkskader og gir økt liggekomfort. Erfaring viser at tilveksten øker og fôrforbruket reduseres. Et krav om mykere liggeunderlag vil ha spesielt stor betydning for ungdyr som i dag oppstalles i fullspaltebinger.

Krav om tett og myk liggeplass med fall for alt storfe er svært kostbart og arealkrevende.7 Regjeringen mener derfor at mykere liggeplass for alle dyregrupper hos storfe bør utredes i sammenheng med areal og kvalitet på areal, jf. tiltak beskrevet over.

Ku og kalv-samvær

Samvær mellom mordyr og avkom får mye oppmerksomhet i dyrevelferdsdebatten. I ammekuproduksjonen er driftsopplegget basert på ku/kalv-samvær, mens det i melkeproduksjonen er vanlig å skille kalv fra ku like etter fødsel. Alle de praktiske tilpasningene for langvarig ku/kalv-samvær vil innebære helt nye driftsformer for storfe. Det er derfor et stort kunnskapsbehov om praktiske løsninger, hygiene, kalvehelse og jurhelse. Det foregår flere forskningsprosjekter i samarbeid med næringa der NMBU og Veterinærinstituttet er sentrale aktører. Kunnskapsutvikling på området bør fortsatt ha høy prioritet.

Regjeringen vil

• Opprettholde kravet om løsdrift for alt storfe fra 1. januar 2034.

• Styrke investeringsmidlene for å hindre at løsdriftskravet bidrar til en sentralisering av norsk jordbruk

• Innføre krav om sosial oppstalling av kalver fra to ukers alder.

• Utrede hvordan arealet og kvaliteten på arealet i fellesbinger til ungdyr, kviger og okser kan økes og utvikles.

• Utrede mykere liggeplass for alle dyregrupper hos storfe i sammenheng med areal og kvalitet på areal

7.5.1.2 Småfe

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke fram følgende positive utviklingstrekk for norsk småfehold:

• Utmarksbeite under trygge forhold gir frihet og god velferd, og der dyrenes naturlige atferd ivaretas. For småfe er det krav om 16 ukers beite og med tilsyn minst en gang per uke.

• Det er bransjekrav om deltakelse i dyrevelferdsprogram som sikrer at det minimum hvert halvannet år gjøres en velferdsvurdering i samråd med veterinær.

• For sau er det godt etablerte systemer for forebyggende helsearbeid og organisert sykdomsbekjempelse.

• Det er generelt god helsestatus når det gjelder smittsomme sykdommer, og Norge er fri for mange av de smittsomme sykdommene som finnes i andre land.

• Bruk av miljøberikelser er vanlig i geitehold

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Utmarksbeiter hvor det er store tap. Tiltak som kan forebygge tap og skader på beitedyrene er nødvendig.

• Velferd hos utegangersau. Kompetanse hos dyreholder, dårlig tilsyn og mangelfull ernæring er eksempler på relevante forhold.

• Innefôringsperioden: Strekkmetall som liggeunderlag kan være problematisk. I mange dyrehold er det for trangt om plassen, spesielt under siste del av drektigheten.

• Avhorning av geitekje kan være problematisk og det er fortsatt behov for bedre metoder.

• Storparten av bukkekillingene avlives etter fødsel, fordi kjøttproduksjon anses som lite lønnsomt. Dette har også en etisk side.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Reduserte tap på beite

Lammekjøttproduksjonen i Norge er basert på utnyttelse av beiteressursene i utmark. Svært få besetninger baserer seg på innmarksbeite. Bruk av utmarksbeiter er en driftsform som ligger nær opp til det optimale for å kunne oppfylle dyrenes grunnleggende behov. Det slippes i underkant av to millioner sau og lam på beite hver vår. Det er ikke tvil om at det høye totale tapstallet innebærer smerte og lidelse for mange dyr. En overordnet landbrukspolitisk målsetting er å utnytte utmarksbeite og ha et levedyktig landbruk i hele landet. Det gjelder derfor å finne en balanse mellom beitebruken og hva som kan aksepteres av lidelse og tap på beite. En del tapsreduserende tiltak bør være en del av et forsvarlig husdyrhold, slik som å vente til lammene er tilstrekkelig store før de slippes på utmarksbeite, ikke slippe dyr i dårlig kondisjon, sørge for nødvendige vaksinasjoner og parasittbehandling med videre. Forsinket beiteslipp, tidlig nedsanking eller bruk av alternative beiteområder kan bidra til reduserte tap til rovvilt, men har også en kostnadsside. Ikke alle dyrehold har tilgang til alternative beiter. Miljøforvaltningen har imidlertid en tilskuddsordning for tapsforebyggende tiltak (Forebyggende- og konfliktdempende tiltak – FKT-midlene) mot rovviltskader, og blant annet for tidlig nedsanking og hjemmebeite er det på bakgrunn av vurdering fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) fastsatt nasjonale satser som dekker ekstra kostnader for dyreeier ved gjennomføring av tiltakene.

Det er viktig at rovviltutfordringene fortsatt følges opp på en god måte med forvaltning av rovviltbestander i tråd med bestandsmålene, og rask og effektiv skadefelling i beiteprioriterte områder når skadesituasjoner oppstår. Tilsvarende viktig er det at sauenæring og annen beitebruk basert på utmarksbeite tilpasser driften med nødvendige forebyggende tiltak etter rovviltforekomsten i rovviltprioriterte områder. Økt bruk av hjelpemidler som elektronisk sporing og droner kan indirekte bidra til å oppdage og redusere tapene, uavhengig av tapsårsakene. Regjeringen foreslår å øke innsatsen for å redusere tap av småfe på utmarksbeite og bidra til bedre oversikt over tapsårsaker som grunnlag for målrettede tiltak. Krav om velferdsplan og økt bruk av elektronisk sporing kan være aktuelle virkemidler å arbeide videre med. Regjeringen vil i tråd med Hurdalsplattformen føre en restriktiv rovviltpolitikk som bidrar til reduserte tap av sau og lam på utmarksbeite.

Utrede bedre fjøs for småfe

I de fleste områder av landet holdes småfe i fjøs i en relativt lang innefôringsperiode på 5-8 måneder. For å ivareta småfes velferd i innefôringsperioden må det være nok plass til å bevege seg fritt i bingen, ligge komfortabelt og ivareta sosiale behov. Det er også behov for velferdsbinger til individ/grupper som trenger ekstra oppfølging og lammegjemmer som gir lam i fellesbinger mulighet til å trekke seg unna voksne dyr i perioden mellom lamming og beiteslipp. Tilgang til gode uteområder gir ytterligere velferdsgevinster, med større totalareal og et rikere miljø som legger til rette for økt aktivitet og atferd som dyrene er sterkt motivert for. Geit har i tillegg behov for miljøberikelser i form av klatreplatåer, hyller, kløbørster og/eller kvister til å gnage på. Regjeringen foreslår derfor å utrede hvordan arealet og kvaliteten på areal til småfe kan økes og utvikles for å sikre dyrene naturlig bevegelse, nok hvile og ivaretakelse av naturlige atferdsbehov. Nye krav som ikke er økonomisk bærekraftige i dag, kan knyttes til nybygg og større ombygginger.

Velferdsplan

En velferdsplan gir en systematisk beskrivelse av hvordan mulige dyrevelferdsutfordringer gjennom produksjonsåret skal håndteres. En slik plan må være tilpasset det gjeldende dyreholdet og hva det må legges vekt på vil derfor variere. I tillegg til å sikre at grunnleggende forskriftskrav etterleves, skal planen bidra til målrettede tiltak som vil bedre velferden i dyreholdet. Planen må også ta høyde for at dyrene blir tatt vare på i avvikende situasjoner (for eksempel svikt i fysisk eller psykisk helse hos dyreholder) eller i nødsituasjoner (for eksempel fôrmangel). Regjeringen vil videreutvikle regelverket slik at dyrehold med småfe har en plan for å håndtere mulige dyrevelferdsutfordringer gjennom produksjonsåret. Dette inkluderer areal og ressurstilgang i innefôringsperioden og beskrivelser av forebyggende tiltak mot beitetap.

Tilskudd til helsetjeneste for geit

Helse er en sentral del av velferdsbegrepet, og gjennom systematisk forebygging og oppfølging for en frisk populasjon vil dyrene få bedre helse. Det finnes helsetjeneste for svin, fjørfe, sau og storfe, men helsetjeneste for geit mangler. I 2001-2014 ble det gjennomført et prosjekt «Friskere geiter» der det ble lagt ned enorm arbeidsinnsats og store ressurser for å løfte helsen hos norske melkegeiter. Det har i tiden etter prosjektet blitt mer vanlig med hobbybesetninger og hold av ammegeit. Disse dyregruppene var ikke med i prosjektet, og man har liten oversikt over helsestatus i slike besetninger. Det har de siste årene vært påvist flere tilfeller av saueskabbmidd og CAE i andre besetninger enn melkegeit. Det er igjen behov for økt innsats for god helse og velferd hos geit. Regjeringen mener det bør etableres en helsetjeneste for geit. Finansiering avklares av partene ved jordbruksforhandlingene.

Regjeringen vil:

• Utrede hvordan arealet og kvaliteten på areal til småfe kan økes og utvikles for å sikre dyrene naturlig bevegelse, nok hvile og ivaretakelse av viktige atferdsbehov. Nye krav knyttes til nybygg og større ombygginger.

• Arbeide for reduserte tap av småfe på utmarksbeite og bidra til bedre oversikt over tapsårsaker som grunnlag for målrettede tiltak.

• Føre en restriktiv rovviltpolitikk i tråd med Stortingets føringer, som bidrar til reduserte tap av sau og lam på utmarksbeite.

• Videreutvikle regelverket slik at dyrehold med småfe har en plan for å håndtere mulige dyrevelferdsutfordringer gjennom produksjonsåret.

• Etablere en helsetjeneste for geit. Finansiering avklares av partene ved jordbruksforhandlingene.

7.5.1.3 Svin

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk i norsk svinehold:

• Det er strengere krav til svinenæringen i Norge enn til de store svineproduksjonslandene i EU.

• I Norge har all gris krav på tilgang på miljøberikelser, rotemateriale og tett liggeunderlag med strø. Det er forbud mot halekupering og tannklipping, og kastrering skal gjennomføres av veterinær med bedøvelse og langtidsvirkende smertelindring. Grisungene skal gå minst fire uker med purka, og det er løsdriftskrav for purker, også i fødebingen.

• Krav om deltakelse i dyrevelferdsprogram sikrer minimum en årlig velferdsvurdering i samråd med veterinær i alle typer svinehold.

• Det er godt etablerte systemer for forebyggende helsearbeid og organisert sykdomsbekjempelse.

• Norske svin har generelt god helsestatus for smittsomme sykdommer, og Norge er fri for mange av de smittsomme sykdommene som finnes i andre land.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Etter regelverket er det tillatt å fiksere urolige purker i perioden omkring fødsel. Fiksering medfører store restriksjoner på normal atferd i en situasjon der purka har særlig sterke atferdsmessige behov.

• Det er behov for å forbedre innendørs driftssystemer slik at dyrene gis tilgang til et mer variert levemiljø og mulighet for mer utøvelse av naturlig atferd.

• Bogsår (skuldersår) hos purker er et alvorlig dyrevelferdsproblem.

• Smågristap bør kunne reduseres og holdbarheten på purka forbedres. En utvikling i retning av stadig større kull og lavere fødselsvekt er negativt for dyrevelferden. Antall store kull (definert som kull hvor antall levendefødte er flere enn antall spener) bør fortsatt reduseres.

• Det er fortsatt behov for å utvikle alternativer som gjør kastrering overflødig.

• Økende spesialisering i svineproduksjonen medfører mer transport av livdyr.

• Gris må fôres slik at næringsbehovet dekkes, mage/tarmhelse ivaretas og fôret gir metthetsfølelse. Grovfôr gir i tillegg positiv sysselsetting.

• Halebiting er et problem av stor dyrevelferdsmessig betydning. Halebiting er en unormal atferd som må forebygges gjennom optimalisering av miljøet.

• Slåssing er et problem ved blanding av dyr. Driftsrutiner som reduserer aggresjon, bør velges.

• Nok miljøberikelser, rotemateriale og strø er avgjørende for grisens velferd

• Syke og skadde dyr må få god nok oppfølging

Svinehold er den husdyrproduksjonen som de siste årene har fått mest oppmerksomhet i dyrevelferdsdebatten, både i mediene og i politiske diskusjoner. Når tiltak drøftes er det vesentlig å skille mellom problemområder som skyldes brudd på eksisterende regelverk og områder der man mener regelverket bør utvikles videre.

Mattilsynet gjennomførte i 2021-2022 en nasjonal tilsynskampanje om velferd for svin. Kampanjen viste at regelverksetterlevelsen ikke er god nok.

Hovedkonklusjoner fra kampanjen:

• Det er stor variasjon i hvordan norske griser har det.

• Det er for mange svineprodusenter som har regelverksbrudd, og en del har flere og alvorlige regelverksbrudd.

• For mange syke og skadde griser får ikke god nok oppfølging

• For mange griser får ikke nok rotemateriale og strø.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Klargjøre dagens regelverk og etterlevelse av dette

Dyrevelferdsregelverket er i stor grad funksjonsbasert. Funksjonsbaserte regelverkskrav peker på en norm, altså det man vil oppnå med kravet. Funksjonelle krav som forutsetter stor grad av skjønnsvurderinger av om normen er nådd, kan være krevende å forvalte og å etterleve. Samtidig gir funksjonelle skjønnsmessige krav et mer fleksibelt regelverk som gir rom for individuelle behovsvurderinger og bruk av fleksible løsninger. Utviklingen av dyrebaserte velferdsindikatorer gir nå langt større muligheter enn tidligere til å måle velferd og trekke grensen mellom akseptabel og uakseptabel velferd (altså terskelen for et minimumsnivå). Dyrebaserte velferdsvurderinger kan indikere om formålet med kravene er nådd. Konkrete materielle krav må klargjøres gjennom regelverket og funksjonelle skjønnsbaserte krav må vurderes opp mot dyrebaserte velferdsindikatorer der disse er tilgjengelig. Regjeringen foreslår å videreutvikle og klargjøre regelverket slik at det blir enklere å forstå og etterleve. Det er også nødvendig å prioritere tilsyn med etterlevelse av regelverket, og etablere samarbeid med svinenæringen med mål om bedre regelverksetterlevelse.

Forbud mot fiksering

Til forskjell fra mange land har Norge hatt krav om løsgående purker i fødebinger siden år 2000. Fiksering av gris er forbudt, men med noen få unntak. For å få til løsdrift for purker på en god måte må fødebingen være stor nok. Til tross for at areal er den største kostnaden for svineprodusenter, velger de fleste å bygge større fødebinger enn dagens minimumskrav på 6 m². Økt areal i fødebinger gir god liggeplass til purka, mulighet mer naturlig morsatferd, plass til gode smågrissoner og bedre mulighet for å gi fødselshjelp. De fleste fødebinger bygd etter år 2010 er på mellom 7 og 9 m². I dag bygger mange «fra-fødsel-til-30-kg-binger», der arealet gjerne er 8-10 m². Med dagens utforming av fødebinger er det ikke lenger behov for fikseringsmulighet, men det er nødvendig med en viss overgangstid for fjøs som krever ombygging av fødebingene for å få til god løsdrift. Bortfall av fikseringsmulighet har i praksis vist å medføre en arealøkning på om lag 20 prosent. Nytt krav til minsteareal i fødebinge vil være relevant å utrede og oppdatere ved en revisjon av holdforskriften for svin. Regjeringen foreslår å stramme inn regelverket knyttet til forbud mot fiksering, ved å fjerne dagens mulighet for unntak for purker i fødebinge. Det foreslås en overgangstid på ti år for eksisterende driftsbygninger.

Utrede bedre driftssystemer for svin

Det er et potensial for utvikling i innendørs driftssystemer der dyrene gis tilgang til mer variert miljø, med mål om økt trivsel og mulighet for mer utøvelse av naturlig atferd. Relevante miljøfaktorer kan være større plass per gris, tilgang på arealer med dypstrø, et større spekter av aktivitets- og rotemateriale, tilgang på grovfôr, kløbørster, skillevegger, overrislingsanlegg, bedre liggeunderlag for diegivende purker m.m. Tilgang til uteareal kan for en mindre del av norsk svineproduksjon være en hensiktsmessig miljø- og arealberikelse under gitte forutsetninger (blant annet klimatiske forhold, smittevern og arealtilgang).

Bygg til gris er i dag kapitalkrevende. Kostnadene vil øke ytterligere dersom man må investere i nye og større bygninger. Rammebetingelsene i næringen gjør det krevende å innføre reelle forbedringer for dyrevelferden i eksisterende bygg der dette betinger ombygging. Forbrukernes krav om billig mat, kombinert med at markedet i svært liten grad synes å være villig til å betale for fordyrende dyrevelferdstiltak, gjør det krevende å dele kostnaden for store dyrevelferdsinvesteringer på næringsaktørene. Som en konsekvens av dette, er handlingsrommet for velferdsforbedringer i eksisterende bygg lite. Samtidig er det et potensial for å finne nye og mer kostnadseffektive løsninger i husdyrbygg, også for svin. Ved å knytte nye dyrevelferdskrav til nybygg og større ombygginger, kan det stimulere til utvikling av bærekraftige løsninger hvor dyrevelferd er hensyntatt allerede i planleggingsfasen. Regjeringen foreslår derfor å utrede hvordan areal og kvaliteten på areal til svin kan økes og utvikles for fremtidens driftssystemer i svineproduksjonen. Nye krav knyttes til nybygg og eventuelt til større ombygginger. Overgangstid og investeringsbehov for eventuelle nye krav som kan implementeres i eksisterende bygg skal utredes samtidig.

Det bør gjøres en nærmere vurdering av eventuelle ordninger for å stimulere til økt tilgang på uteareal for svin.

Forbud mot kastrering

I henhold til dyrevelferdsloven §9 skal det ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse.

Kirurgisk kastrering er likevel tillatt for hanngris under 4 ukers alder for å hindre rånelukt på kjøttet. Kastrasjon utføres av veterinær og med bruk av lokalbedøvelse og langtidsvirkende smertebehandling. Det er en faglig anbefaling å avgrense perioden som inngrepet kan foretas til mellom 4. til 14. levedøgn. Da vil grisene kastreres i en periode der de er fysiologisk modne nok til å tåle belastingen av legemidlene og inngrepet, men ikke så store at de er vanskelige å håndtere. Når grisungene blir større, blir de motorisk sterkere, og det er mer krevende å administrere legemidlene og utføre inngrepet på en adekvat måte. Det er forsket mye på alternativer til kirurgisk kastrering, men per i dag finnes det ingen gode alternativer som fungerer i praksis. Regjeringen foreslår at forbudet mot kastrering av gris opprettholdes slik det står i dag med unntak for spedgris inntil gode nok alternativer er på plass. Nytt krav til tidsintervall for inngrepet vil være relevant å utrede ved en revisjon av holdforskriften for svin.

Regjeringen vil:

• Utrede hvordan areal og kvaliteten på areal til svin kan økes og utvikles for fremtidens driftssystemer i svineproduksjonen.

• Innføre forbud mot fiksering av purker i fødebingen med en overgangstid på ti år for eksisterende driftsbygninger.

• Videreutvikle og klargjøre regelverket slik at det blir enklere å forstå og etterleve.

• Prioritere tilsynsvirksomhet og samarbeid med svinenæringen for å sikre etterlevelse av regelverket

• I dialog med partene i jordbruksavtalen vurdere ordninger for gris som har tilgang på uteområder.

7.5.1.4 Fjørfe

Slaktekylling

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk for hold av slaktekylling i Norge:

• Bransjekrav om deltakelse i dyrevelferdsprogram med blant annet krav om minst to årlige besøk av veterinær.

• Tråputetilstanden overvåkes og registreres på slakteriene for hver eneste slaktekyllingflokk som slaktes i Norge. Dårlig tråputescore, utløser tiltak.

• Bransjekrav til bruk av miljøberikelser.

• Bransjen har faset ut bruk av antibiotika (naracin) i fôret.

• Det er godt etablerte systemer for forebyggende helsearbeid og organisert sykdomsbekjempelse.

• Slaktekylling holdes i løsdrift, der plassforholdene er gode første del av oppdrettet. En stadig større andel av totalproduksjonen holdes ved lavere tetthet (30 kg/m²)

• Mer saktevoksende hybridvarianter utgjør en stadig større andel av totalproduksjonen

• Helsestatus er generelt god når det gjelder smittsomme sykdommer, og Norge er fri for mange av de smittsomme sykdommene som finnes i andre land.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Mangel på nasjonal kontroll av avl og avlsmål.

• Restriktiv fôring av avlsdyr.

• Stressbelastninger for nyklekte kyllinger på rugeriet og under transport.

• Bein- og sirkulasjonsforstyrrelser mot slutten av produksjonen, først og fremst på grunn av hurtig vekst og stor brystkjøttfylde.

• Dårlige plassforhold mot slutten av produksjonen.

• Mange kyllinghus har ikke vinduer/tilgang på dagslys.

• Luft- og strøkvalitet kan lett bli dårlig med høyt innhold av ammoniakk. Nøye overvåkning er nødvendig.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Begrense hurtig vekst

Det dyrevelferdsmessige og etiske dilemmaet i slaktekyllingproduksjonen kan oppsummeres i at de hurtigvoksende hybridene må slaktes tidlig (slaktekylling) eller fôres meget restriktivt (foreldredyrene) for ikke å pådra seg helselidelser knyttet til den hurtige veksten. Bransjen har selv varslet en utfasing av hurtigvoksende slaktekyllinghybrider. Dette vil medføre behov for utbygging i kyllingproduksjonen for å klare tilstrekkelig produksjon med nye hybrider i hele næringen. En slik omlegging medfører også kostnader knyttet til arealer, energiforbruk og fôrforbruk. Tilgjengeligheten av rugeegg fra avlsselskapene er en annen faktor som kan påvirke. Regjeringen vil ikke nå innføre et forbud mot hurtigvoksende hybrider eller innføre krav om maksimal daglig tilvekst for kyllinger i slaktekyllingproduksjon. Imidlertid vil det følges med på bransjens planlagte omlegging til mindre hurtigvoksende slaktekyllinghybrider, og dersom ikke omleggingen gjennomføres som planlagt vil regjeringen vurdere strengere regulering.

Velferdsindikatorer

Tetthet (kg dyr/arealenhet) er en sentral faktor for dyrevelferd som har stor økonomisk betydning i kyllingproduksjonen. Maksimal tillatt tetthet i Norge på slaktedagen er lavere enn tilsvarende EU-krav, og anslagsvis opp mot 40 prosent av norske kyllinger holdes på en lavere tetthet enn regelverkskravet. Det er mange faktorer i tillegg til tetthet som påvirker fuglenes velferd, der bondens styring av fôring og miljøet er avgjørende. Dyrevelferdsprogrammet for slaktekylling bruker tråputescore som en indikator på kvaliteten på miljøet og strøet. Produsenter med høy tråputescore må redusere dyretettheten i kyllingflokken. Det foreslås derfor ikke et generelt krav om lavere tetthet for slaktekylling. Regjeringen mener det bør utredes om flere dyrebaserte indikatorer kan inngå i overvåkningen av dyrevelferd og legges til grunn for fastsettelse av dyretetthet i/gjennom dyrevelferdsprogrammet for slaktekylling. Det bør i denne sammenheng utredes hvilken maksimal dyretetthet som muliggjør god bruk av ulike typer miljøberikelser.

Dagslys/naturlig lys

Dagslys gir mer aktivitet og lek, mer variert atferd og bedret beinhelse hos slaktekylling. Effekten av dagslys på slaktekylling i Norge avhenger av hvor stor forskjell det er på dagslysmengden i vinter- og sommerhalvåret. I tillegg er det praktiske utfordringer med å sette inn vinduer i mange eksisterende hus. Regjeringen varsler derfor et krav om at alle nye slaktekyllinghus skal bygges med mulighet for naturlig lys i form av vinduer eller andre lyskilder.

Miljøberikelser

Miljøberikelser har stor effekt på dyrevelferd gjennom økt aktivitet og lek, bedre beinhelse og kondisjon, lavere fjørtap og mindre frykt. Stimulerende innredning og miljøberikelser er derfor viktig for trivselen til dyrene. Sammenlignet med slaktekyllingen er det forsket lite på hva som kan være relevante miljøberikelser for foreldregenerasjonen/avlsdyr. Det pågår derfor nå et større forskningsprosjekt om velferd for foreldredyr der miljøberikelser inngår. Regjeringen mener at alle dyr i verdikjeden for slaktekylling, i tråd med kunnskap og utvikling, skal få tilgang til miljøberikelser i form av stimulerende innredning og spiselige/manipulerbare elementer.

Regjeringen vil

• Følge med på bransjens planlagte omlegging til mindre hurtigvoksende slaktekyllinghybrider, og vurdere strengere regulering dersom ikke omleggingen gjennomføres som planlagt.

• Utrede hvordan flere dyrebaserte indikatorer skal inngå i overvåkningen av dyrevelferd, og legges til grunn for fastsettelse av maksimal dyretetthet gjennom dyrevelferdsprogrammet for slaktekylling.

• Innføre krav om at alle nye slaktekyllinghus skal bygges med mulighet for naturlig lys.

• Innføre krav om at slaktekylling skal få tilgang til miljøberikelser i form av stimulerende innredning og spiselige/manipulerbare elementer.

Verpehøns

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk i norsk verpehønehold:

• De fleste verpehøner i Norge holdes nå i frittgående systemer, der aviar er mest vanlig. Bare 4,5 prosent av hønene holdes i innredede bur.

• Det er bransjekrav om deltakelse i dyrevelferdsprogram som sikrer at det i hver flokk gjøres en velferdsvurdering i samråd med veterinær.

• Næringen har i økende grad tatt i bruk miljøberikelser de senere årene

• Det er godt etablerte systemer for forebyggende helsearbeid og organisert sykdomsbekjempelse.

• Norske verpehøner har fortsatt generelt god helsestatus når det gjelder smittsomme sykdommer, og Norge er fri for mange av de smittsomme sykdommene som finnes i andre land.

• Vi har, som et av få land i verden, garantert salmonellafrie egg, noe som er mulig gjennom strenge kontrollrutiner i alle høneflokker.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Sosialt stress og skader på fjørdrakt og kropp som følge av fjørhakking og fryktreaksjoner er sentrale velferdsutfordringer for verpehøner i løsdrift.

• Dagens driftsformer er basert på at fuglene ikke får dagslys og at den kunstige belysningen er svak.

• Luftkvaliteten i hønsehus kan lett bli dårlig med mye støv og høyt innhold av ammoniakk. Nøye overvåkning er nødvendig.

• Avlen foregår i utlandet og det er derfor ikke nasjonal kontroll med avlen. Imidlertid har sterkere fokus på frittgående systemer i Europa og USA ført til at også hønenes sosiale atferd har blitt inkludert i avlsmålet i større grad enn før.

• En nyere produksjonslidelse fjørfenæringen har fokus på er kjølbeinsbrudd. Forekomsten antas å være svært høy og årsaken er ikke fullt ut kartlagt.

• Det har de senere årene vært enkeltutbrudd av smittsomme sykdommer som medfører høy dødelighet og der omfattende bekjempelsestiltak er nødvendig. Næringen er sårbar for spredning av alvorlige smittsomme sykdommer fra villfugl eller hobbyfjørfehold.

• Avliving av nyklekte hanekyllinger har også en etisk side.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Utfasing av hold av høns i innredede bur (miljøbur)

I Norge holdes alle verpehøns enten i miljøinnredning/innredede bur eller i frittgående systemer der aviar er mest vanlig. De senere årene har det foregått en markedsdrevet omlegging til frittgående systemer.

Forbudet mot nakne bur kom i 2012. Etter dette valgte noen å legge om til miljøbur. Det finnes derfor fortsatt miljøburanlegg av nyere dato som ikke er utslitt/nedskrevet, og som det vil være uforholdsmessig kostbart å bygge om nå. Regjeringen foreslår derfor å varsle et forbud mot nyetablering av anlegg med miljøbur, samt en overgangstid der eksisterende miljøbur skal fases ut innen 2030.

Miljøberikelser

Miljøberikelser påvirker dyrevelferd gjennom økt aktivitet og lek, bedre beinhelse og kondisjon, lavere fjørtap og mindre frykt. Stimulerende innredning og miljøberikelser er derfor viktig for trivselen til dyrene. Regjeringen foreslår at alle dyr i verdikjeden for konsumegg skal få tilgang til miljøberikelser i form av stimulerende innredning og spiselige/manipulerbare elementer.

Utfasing av systematisk avliving av daggamle kyllinger

I eggproduksjonen brukes kun hønekyllingene, og hanekyllinger av verperaser blir avlivet. Hovedspørsmålet er av mer etisk enn dyrevelferdsmessig karakter siden avlivingsmetoden ansees som hurtig og presis. Det å gjennomgå klekking og håndtering på rugeriet er likevel en belastning for hanekyllingen, som det ligger en velferdsgevinst i å unngå. I Norge har ett av to verpehønerugerier installert sorteringsmaskin som sorterer ut egg med hanekyllinger tidlig i rugeprosessen, slik at hanekyllingembryo kan avlives i egget (in ovo). Metoden for kjønnssortering i egget er mer kostbar enn nåværende praksis med manuell kjønnssortering av daggamle kyllinger, og kapasiteten er foreløpig ikke tilstrekkelig for nasjonal skala. Regjeringen støtter næringens satsing på metoder for kjønnsortering i egget, og vil arbeide for et europeisk forbud.

Regjeringen vil:

• Varsle forbud mot nyetablering av anlegg med miljøbur, eksisterende miljøbur skal fases ut.

• Innføre krav om at alle dyr i verdikjeden for konsumegg, skal få tilgang til miljøberikelser i form av stimulerende innredning og spiselige/manipulerbare elementer.

• Støtte næringas satsing mot systematisk avliving av nyklekkede hanekyllinger av verperase, og arbeide for et europeisk forbud.

Kalkun, and, gås og vaktel

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk for hold av kalkun, and, gås og vaktel:

• Fjørfenæringen har handlingsplan for dyrevelferd, med egen del om kalkun.

• Fjørfenæringen har systemer for forebyggende helsearbeid og organisert sykdomsbekjempelse.

• Det er bransjekrav om deltakelse i dyrevelferdsprogram for kalkun, med blant annet krav om minst to årlige besøk av veterinær.

• Tråputetilstanden overvåkes og registreres på slakteriene for hver eneste kalkunflokk som slaktes i Norge. Dårlig tråputeskår utløser tiltak.

• Bransjen har faset ut bruk av antibiotika (monencin) i fôret til kalkun.

• Det er stadig økende bruk av miljøberikelser i kalkunproduksjonen.

• Kalkun, and og gås holdes i løsdrift. Plassforholdene er gode første del av oppdrettet. Utedrift er vanlig for gås og mulig for and og kalkun.

• Det synes ikke å være vesentlige helseproblemer hos gås i oppdrett.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Mangel på nasjonal kontroll på avl og avlsmål.

• Restriktiv fôring av avlsdyr.

• Foreldredyr av kalkun som importeres er nebbtrimmet.

• Stressbelastninger for nyklekte kyllinger på rugeri og under transport.

• Vekstrelaterte helseproblemer for kalkun.

• Dårlige plassforhold i siste del av produksjonen, spesielt for kalkun.

• Mangel på dagslys for kalkun og and.

• Luft- og strøkvalitet kan lett bli dårlig med høyt innhold av ammoniakk. Nøye overvåkning er nødvendig.

• Ender holdes ofte uten tilgang til badevann eller åpen vannkilde.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Miljøberikelser i kalkunproduksjon

Miljøberikelser har stor effekt på dyrevelferd gjennom økt aktivitet og lek, bedre beinhelse og kondisjon, lavere fjørtap og mindre frykt. Stimulerende innredning og miljøberikelser er derfor viktig for trivselen til dyrene. Sammenlignet med slaktekyllingen er det forsket lite på hva som kan være relevante miljøberikelser for kalkun. Regjeringen mener at alle dyr i verdikjeden for kalkun, i tråd med kunnskap og utvikling, skal få tilgang til miljøberikelser i form av stimulerende innredning og spiselige/manipulerbare elementer.

Regulering av kommersielt hold av and, gås og vaktel

Selv om hold av and, gås og vaktel for matproduksjon er beskjeden i Norge, bør slikt dyrehold forskriftsreguleres. Særlig produksjon av ender har en rekke problemområder der det er behov for tydelige føringer, herunder krav til relevante miljøberikelser og areal. Regjeringen vil derfor utvikle regelverk for kommersielt hold av and, gås og vaktel.

Regjeringen vil:

• Innføre krav om at alle dyr i verdikjeden for kalkun skal få tilgang til miljøberikelser i form av stimulerende innredning og spiselige/manipulerbare elementer.

• Utvikle regelverk for kommersielt hold av and, gås og vaktel.

7.5.1.5 Tamrein

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke fram følgende positive utviklingstrekk for hold av tamrein:

• driftsformen med helsårs beite over store områder med lav dyretetthet, der reinen lever i sine naturlige leveområder, gir et godt utgangspunkt for god dyrevelferd og -helse.

• Den fysiske helsen for tamrein er i all hovedsak god og det er lite bruk av medisinering.

• Reinhelsetjenesten er etablert som en permanent ordning fra juli 2024.

• HMS-tjenesten for reindriften og Reinhelsetjenesten er viktige ordninger som støtter opp om og bistår reineierne i deres arbeid og legger til rette for en tryggere arbeidshverdag, og dermed bedret dyrevelferd.

• Siden 2015 har reintallet i det vesentligste vært innenfor det fastsatte, noe som er et viktig bidrag for å nå den overordnede målsettingen om en bærekraftig reindrift.

• etablert et beredskapssystem som legger til rette for å ivareta dyrevelferd og produksjon ved klimaskapte beitekriser.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Manglende forutsigbarhet til hvilke beitearealer som kan brukes, pga. arealinngrep, rovdyr og menneskelig aktivitet i beiteområdene.

• Uavklarte beiterettigheter mellom siidaer og en eventuelt manglende oppfølging av brudd på siidagrensene går også utover dyrevelferden i enkelte områder.

• Rammebetingelsene for å sikre overensstemmelse mellom dyretall og beiteressurser, som kan sikre nødvendig beitetilgang til å ivareta god dyrevelferd.

• Videreutvikling og ferdigstillelse av gode bruksregler, samt videreutvikling og ferdigstilling av gode distriktsplaner sammen med langsiktig planarbeid på regionalt og kommunalt nivå for å bedre rammebetingelsene for reindriften.

• naturskapte beitekriser med låste beiter medfører behov for fôring, noe som kan medføre økt smittepress. Med klimaendringene vil disse utfordringene kunne oppstå hyppigere.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Gjøre eksisterende regelverk mer tilgjengelig

Formål og hensyn som ligger til grunn for det generelle dyrevelferdsregelverket gjelder også for hold av tamrein, med enkelte særregler tilpasset reindriften. Det bør utarbeides en egen veileder på samisk og norsk som gir en samlet oversikt over regelverk som er aktuelt for reindriften. Videre bør relevant regelverk oversettes til samisk. Dette vil gjøre det enklere for både reineiere og forvaltning å orientere seg om gjeldende regelverk.

Kartlegge tapsårsaker

Reindriften utnytter i likhet med andre beitenæringer marginale ressurser. Driftsformen med helårs beite over store områder med lav dyretetthet, der dyrene lever i sine naturlige leveområder, gir et godt utgangspunkt for god dyrevelferd og -helse. Samtidig innebærer driftsformen ulemper, blant annet i form av risiko for tap av dyr på beite. Det er store lidelser forbundet med tap på beite, og tapstallene er i enkelte områder uakseptabelt høye. Tapene av tamrein må reduseres, og press på arealene og tap av ulike årsaker må sees i sammenheng. Tap på beite av andre årsaker enn rovdyr må dokumenteres bedre. Et bedre kunnskapsgrunnlag vil gi økt mulighet til å forebygge helse- og velferdsproblemer, ved at det kan settes i verk målrettede tiltak.

Styrke veterinære tjenester

Tilgang på veterinærtjenester er viktig for velferd og helse hos tamreinen. Det finnes i dag ingen ordninger som bidrar til utjevning av forskjellene i kostnader til veterinærreiser i reindriften, slik det er for jordbruket.

Etableringen av Reinhelsetjenesten har bidratt til å bedre kunnskapen om tamrein blant veterinærer, inkludert privatpraktiserende. Dette er viktig for god og målrettet helsehjelp for tamrein, og dermed for bedre dyrevelferd. Videre skal den styrke kunnskapen om god dyrehelse og dyrevelferd i reindriften og blant veterinærer. Reinhelsetjenesten skal fremme kunnskap om reindrift og reindriftssamisk kultur hos veterinærer. Helsetjenesten skal også bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag og legge grunnlag for et system for analyse og overvåkning av sykdommer hos tamrein.

Regjeringen vil:

• Oversette aktuelt regelverk til samisk.

• Videreføre Reinhelsetjenesten, spesielt med sikte på å sørge for at veterinærer i reindriftsområdene har tilstrekkelig kunnskap om tamrein, reindrift og reindriftssamisk kultur.

• Kartlegge helsetilstanden for tamrein med spesielt oppmerksomhet på konsekvenser av utbygginger med videre.

• Kartlegge årsaker til tap av dyr på beite og bidra til bedre oversikt over tapsårsaker som grunnlag for målrettede tiltak.

• Føre en restriktiv rovviltpolitikk i tråd med Stortingets føringer, som bidrar til reduserte tap av tamrein.

• Utarbeide veileder over aktuelt regelverk på samisk og norsk.

• Utrede ein kompensasjonsordning for utjevning av kostnadene ved veterinærreiser i reindriften.

7.5.2 Akvatiske produksjonsdyr

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk for akvakultur:

• Norsk fiskeoppdrett har utviklet seg til å bli en høyproduktiv og lønnsom form for matproduksjon.

• Fiskeoppdrett utgjør det største dyreholdet i Norge og har blitt en av landets største eksportnæringer.

• Det er utviklet en industri for service- og transporttjenester i tilknytning til matfiskleddet som er involvert i sentrale deler av aktiviteten som foregår i næringen.

• Velferdskravene som ble innført i forbindelse med dyrevelferdsloven, innebærer at Norge har hatt et omfattende velferdsregelverk for oppdrettsfisk siden 2008.

• Oppmerksomhet og kunnskap om fiskens velferd har økt både i samfunnet og oppdrettsbransjen.

• Mange oppdrettere har tatt grep i egne produksjonslinjer for å bedre fiskens velferd.

• Det er utviklet velferdsindikatorer for laks. Det er også utviklet en norsk standard (NS 9417) som gir sentrale definisjoner av terminologi i havbrukskjeden.

• Flere oppdrettere erkjenner utfordringene med bruk av rensefisk i oppdrett, og siden 2019 er bruken av rensefisk i norsk oppdrett omtrent halvert.

Det er likevel grunn til å se nærmere på enkelte forhold:

• Dødeligheten av oppdrettsfisk er for høy, og andelen av fisk som nedklasses på slakteriene på grunn av sår og skader den har fått i produksjonsfasen har økt de siste årene.

• Det er dokumentert velferdsutfordringer i matfiskleddet for laks og regnbueørret knyttet til håndtering, operasjoner og avlusing.

• Behandling mot lakselus utgjør den største enkeltutfordringen knyttet til velferd og dødelighet hos oppdrettslaks.

• Tilsyn i slakteleddet viser at utstyret for bedøving og avliving av fisk i mange tilfeller brukes feil, og at mange fisk lider som følge av at de ikke blir bedøvet og avlivet korrekt. Tilsyn viser også at internkontrollen ofte ikke fungerer godt nok.

• Mesteparten av rensefisken dør i merden av skader som følge av håndtering, sykdom eller som følge av et uegnet levemiljø. Noen spises også av laksen. Rensefisk tåler dårlig behandling og operasjoner som de utsettes for.

• Noen av artene som benyttes som rensefisk er særlig sårbare og dør normalt raskt etter at de blir satt i merd.

• Utviklingen av oppdrettsnæringen har i noen tilfeller medført at nye metoder, teknologi og produksjonsformer har blitt rullet ut i stor skala uten at konsekvensene for fiskehelse og -velferd har vært tilstrekkelig utredet eller hensyntatt.

• Bruk av triploid laks i kommersiell matfiskproduksjon er ikke velferdsmessig forsvarlig.

• Det er ikke utviklet regelverk for medisinske metoder og utstyr.

Overordnet målsetting

Regjeringen mener at det skal være en målsetting å få dødeligheten ned mot fem prosent for alle fiskearter i akvakultur.

Dødeligheten for oppdrettsfisk er høy og har vært høy over tid. Potensialet for å gjøre det bedre er klart til stede. Havbruksnæringen skal bli bedre på å ta vare på dyrene sine. Regjeringen mener at både myndighetene og næringsaktørene bør stille høye krav og sette ambisiøse mål for dyrevelferd. Basert på dette mener regjeringen det bør være en målsetting å få dødeligheten ned mot fem prosent for alle fiskearter i akvakultur.

For oppdrettslaks varierer dødeligheten betydelig mellom ulike geografiske områder og mellom ulike oppdrettere. På enkelte lokaliteter langs kysten har oppdretterne klart å oppnå en dødelighet under fem prosent for en eller flere produksjonssykluser. I 2021 var det ifølge Fiskeridirektoratet, omtrent fem prosent av alle lokalitetene for laks og regnbueørret som hadde en dødelighet under fem prosent i sjøfasen. På selskapsnivå var det om lag åtte prosent av produsenter av laks og mellom tre og fire prosent av produsenter av regnbueørret som oppnådde under fem prosent dødelighet i tiden fisken sto i sjø. Dette gir en indikasjon på hva som er mulig å oppnå gjennom gode produksjonsforhold og god drift. Målsettingen er derfor realistisk, selv om den vil være krevende å oppnå. Det er også fremmet både fra enkeltoppdrettere, vitenskapelige institusjoner og andre at det er fullt mulig å oppnå under fem prosent dødelighet i oppdrett over tid.

Målsettingen skal ikke innføres som et krav i regelverket, men regelverket skal bidra med verktøy som trekker utviklingen i næringen i riktig retning. Regjeringen mener at det må stilles klare krav til kontinuerlig forbedring. Forbedringen bør skje for hver produksjonssyklus på den enkelte lokalitet, basert på det utgangspunkt den enkelte oppdretter har. Regelverk og andre virkemidler for å oppnå forbedring bør videreutvikles, slik at oppdretterne kan drive et målrettet arbeid for å redusere dødelighet. Et prikksystem, der velferd- eller dødelighetsovertredelser vil gi anmerkning, kan for eksempel være et virkemiddel som forvaltningen kan benytte seg av. Det vil i tilfelle være behov for å se nærmere på hvordan et slikt system kan tilpasses regelverket som omhandler velferd.

Målsettingen er lik for alle arter vi har oppdrett av. Grunnlaget for å hevde at flere aktører kan oppnå målsettingen om å få dødeligheten ned mot fem prosent på sine lokaliteter, er i dag avgrenset til laksefisk i sjøfasen. Det krever mer kunnskap og nærmere utredninger for å ha det samme grunnlaget for vurderinger av dødeligheten hos settefisk. Tiltak som å etablere hensiktsmessige rapporteringskrav, kan styrke forvaltningens datagrunnlag i prosessen med å vurdere hvor lav dødelighet det er mulig å oppnå i ulike faser av produksjonen.

Ved å innføre en fiskegruppeidentitet som følger fisken gjennom hele produksjonen, vil det bli mulig å beregne dødelighet i settefiskfasen, i den påfølgende matfiskfasen, og totalt gjennom hele produksjonssyklusen. En slik bedring i datagrunnlag kan legge til rette for å standardisere dødelighetsberegninger, og sikre systematisk arbeid for bedre overlevelse og sikre dyrevelferd. Det vil videre gjøre dødelighetstallene for oppdrettsfisk mer sammenlignbare med andre produksjonsdyr.

Innføring av en øvre grense for akseptabel dødelighet

I forbindelse med Stortingets anmodningsvedtak nr. 605, 30. april 2024, om en faglig grense for dødelighet i sjøfasen av lakseoppdrett, er det vurdert å innføre en absolutt grense for uakseptabel dødelighet, og hvilke forvaltningsmessige konsekvenser en slik grense kan gi.

En slik grense kan både være basert på pågående dødelighet, eller total dødelighet for de forskjellige fasene i produksjonen. Dyreholder kan bruke grensen som et verktøy for å vite når dødeligheten er for høy, og vil utløse forvaltningsmessige tiltak. Ved risiko for overskridelse har dyreholder mulighet til å gjøre tiltak slik at den høye dødeligheten ikke vedvarer. Grensen kan også brukes til å identifisere lokaliteter som har for høy dødelighet i etterkant av en produksjonssyklus. Som oppfølging av overskridelsen, kan det settes inn forvaltningsmessige tiltak som bidrar til at virksomheten klarer å styre mot målsettingen om fem prosent dødelighet. En grense vil være enkel å forholde seg til for både næring og forvaltning, ved at det settes en tydelig ramme som gir forutsigbarhet.

Det å fastsette en grense for hva som er uakseptabel dødelighet, kan på en annen side gi inntrykk av at all dødelighet under en slik grense er akseptabel. Det er det nødvendigvis ikke. En absolutt øvre grense tar ikke inn over seg at det er mange ulike årsaker til dødelighet, eller hvordan dyreholder håndterer risikobildet med høy dødelighet. En øvre grense vil måtte settes ganske høyt, og dermed stå i motsetning til målsettingen. En slik grense vil kunne ta fokus bort fra målsettingen på fem prosent, og de forebyggende tiltak som dyreholder må iverksette for å oppnå denne.

I diskusjonen rundt det å sette en grense for hva som er akseptabel og uakseptabel dødelighet blir det påpekt at det kan oppstå uforutsette situasjoner, som for eksempel alger og maneter, som kan gi akutt høy dødelighet til tross for god beredskap. Det må det selvsagt tas høyde for. Dersom en situasjon oppstår gjentakende, så kan den imidlertid ikke regnes som uforutsett. Høy dødelighet ved behandling og håndtering av svak fisk vil heller ikke kunne ses på som en uforutsett hendelse, som kan tas hensyn til ved beregning av dødelighet.

Regjeringen ønsker basert på vurderingene over, ikke å innføre en øvre grense for uakseptabel dødelighet, men vil heller stille klare krav til kontinuerlig forbedring for å nå målsettingen om fem prosent.

Dødelighet som indikator i trafikklyssystemet

Det er tatt til orde for at dødelighet må inn som en indikator i trafikklyssystemet, og regjeringen ble i forbindelse med behandlingen av Prop. 78 LS (2022–2023), anmodet om å vurdere dette jf. Innst. 372 L (2022–2023). Slik regjeringen vurderer det, er det godt utredet i Meld. St. 16 (2014–2015) hvorfor dødelighet ikke er egnet som indikator i trafikklyssystemet. I trafikklyssystemet er det den samlede påvirkningen på miljøet som er styrende for om det kan gis vekst i et produksjonsområde. Dødelighet handler i hovedsak om hvilken påvirkning oppdrettslaksen opplever.

Selv om det virker urimelig at oppdrettere som drifter med høy dødelighet, får vokse og dermed produsere mer fisk, er det andre virkemidler som vil være mer målrettede for å få ned dødelighet. Dette handler om de virkemidlene som er rettet mot den lokaliteten og det selskapet som har høy dødelighet. Samtidig skal ikke regelverket innrettes på en slik måte at det kan virke som en driver for høyere dødelighet, slik det har blitt påpekt at reglene som gir unntak i trafikklyssystemet har gjort. Regjeringen har derfor endret unntaksreglene slik at antallet medikamentfrie behandlinger blir redusert. Endringen vil få virkning fra kapasitetsjusteringsrunden i 2026. Det er også varslet at krav om antall behandlinger på sikt skal senkes ytterligere.

Regjeringen har varslet at det kommer en stortingsmelding om tillatelsessystemet for akvakultur. Her vil det gjøres en helhetlig gjennomgang, som blant annet inkluderer hensynet til dødelighet og trafikklyssystemet. Her vil det også være mulig å se nærmere på hvordan man kan benytte ulike insentiver for å trekke næringen i en positiv retning.

Mål og tiltak

Regjeringen har i første omgang valgt å prioritere følgende områder:

Metoder og utstyr

Regjeringen vil utrede hvordan en sertifisering og eventuelt godkjenning for ny teknologi og metoder som har helse- og velferdsmessige konsekvenser for dyrene, kan gjennomføres. I den forbindelse vil det være naturlig å vurdere funksjonelle krav til standarder for anlegg og utstyr med krav til dokumentasjon, overvåkning og sertifisering, etter mal fra det tekniske regelverket for blant annet forebygging av rømming (NYTEK23). Det kan være relevant å differensiere mellom metode- og produktgrupper, og ha et standardisert dokumentasjons- og godkjenningsløp for metoder og utstyr som brukes for bedøving, avliving og medisinsk behandling av oppdrettsfisk, og som har mulig negativ effekt på dyrevelferden.

Dokumentasjon av hvordan en ny metode eller ny teknologi kan påvirke velferden til fisken må utformes på en slik måte at dyreholder og fiskehelsepersonell kan gjøre en informert vurdering av metodens egnethet for den aktuelle fiskegruppen, og hvordan utstyr skal brukes for å sikre god velferd for dyrene.

Det er en kjent problemstilling at ulike selskaper gjennomfører utprøving av teknologiske løsninger på tilnærmet like produkter. Forvaltningen har forsøkt å oppfordre næringen til deling av resultater ved utprøving av ny teknologi og metoder, men det har vist seg å være vanskelig å få til. En løsning på denne problemstillingen er at myndighetene stiller krav i regelverket til deling av data. En slik deling av data må imidlertid avveies mot bedriftenes behov for konfidensialitet i utprøvings/utviklingsfasen.

Dersom et selskap søker om offentlig støtte til å utvikle og teste ny teknologi og nye metoder for drift, kan det offentlige stille krav om at erfaringer, resultater og data deles med resten av næringen på egnet vis. Et eksempel på dette er utviklingstillatelsene, som ble tildelt med krav om deling av visse typer resultater og data fra prosjektet. Større grad av informasjonsdeling i næringen kan ha positive effekter i form av økt innovasjon og mer effektiv ressursbruk.

Steril fisk kan bidra til å redusere en av oppdrettsnæringens negative miljøpåvirkninger. Dersom produksjon av steril fisk i kommersiell matfiskproduksjon skal være lovlig, må imidlertid velferdskonsekvensene være dokumentert og metoden funnet egnet ut fra hensynet til den aktuelle fiskeartens velferd. Velferdsdokumentasjonen må blant annet vise at metoden fremmer egenskaper som gir dyr med god fysisk funksjon og helse. Det er ikke tilfellet med produksjon av triploid laks i dag. Regjeringen vil derfor ikke tillate bruk av triploid fisk i matfiskproduksjon.

Dersom metoden for triploid produksjon på et senere tidspunkt skal kunne bli vurdert som egnet, må utfordringene som ses i dag løses gjennom forskning og utvikling. Alternativt må det finnes andre metoder for at matfisken skal bli steril. Det følger av regelverket at triploid produksjon av andre arter ikke kan tillates med mindre det kan fremlegges velferdsdokumentasjon for den aktuelle arten. Forsøk og utprøvinger med triploid og annen steril fisk faller inn under virkeområdet til forskrift om bruk av dyr i forsøk, og vil dermed være søknadspliktig.

Regjeringen vil:

• Utrede hvordan en sertifisering og eventuelt godkjenning for ny teknologi og metoder som har helse- og velferdsmessige konsekvenser for akvakulturorganismer, kan gjennomføres.

• At data fra utprøving av ny teknologi og metoder som er av velferdsmessig betydning for akvakulturorganismer, kan deles.

• Ikke tillate bruk av triploid fisk i matfiskproduksjon.

Transport, servicefartøy og slakting av fisk

Ut fra utviklingen i næringen, er det behov for forskriftsregulering av andre typer virksomheter enn de som i dag faller innenfor virkeområdet til gjeldende forskrifter. Servicefartøyer og andre mobile anlegg er eksempler på det. Det bør vurderes om det vil være hensiktsmessig å oppdatere dyrevelferdslovens § 8 til å dekke bredere enn den gjør i dag, gjennom for eksempel å vise til produsenter av utstyr og leverandører av tjenester.

Krav til godkjenning av fartøyer eller andre mobile anlegg der akvakulturdyr holdes midlertidig for å behandles eller gjennomgå andre prosedyrer knyttet til dyrehold, følger av akvabiosikkerhetsforskriften og er knyttet til artikkel 19 i forordning (EU) 2016/429 (Animal Health Law), og gjelder kun dyrehelse. I tillegg gjelder forskrift om internkontroll for å oppfylle akvakulturlovgivningen (IK-Akva) for transportører og andre tjenesteprodusenter som kan påvirke velferden hos akvakulturdyr i akvakulturanlegg. IK-Akva er hjemlet i akvakulturloven, matloven og dyrevelferdsloven. Mye av dagens håndtering og behandling av oppdrettsfisk skjer på servicefartøy. Det er derfor nødvendig å innføre krav til fiskevelferd ved godkjenning av slike fartøy.

Slik kravet om kompetanse til velferd er utformet i dag, kan det være vanskelig for den som er ansvarlig for slakteriet å avgjøre hva som bør inngå i et opplæringsprogram og hvem som bør gjennomføre programmet. For å unngå brudd på velferdsregelverket bør det innføres tydeligere krav til kompetanse enn de som finnes i dag. Målet med en slik tydeliggjøring skal være å sikre en enhetlig forståelse av hva som skal inngå i et opplæringsprogram, og hvordan man kan sikre at de som håndterer fisken har den nødvendige praktiske og teoretiske kompetansen.

Bedøvingsmetodene for laksefisk kan fungere tilfredsstillende med hensyn til fiskevelferd for de fleste arter i oppdrett. Dette forutsetter imidlertid at metode og utstyr er godt tilpasset art og fiskestørrelse og at utstyret brukes og vedlikeholdes som de skal. Mattilsynets tilsynskampanje i 2022 avdekket blant annet en rekke feil og mangler knyttet til bedøving og avliving av fisk. Mattilsynet fant videre at de tekniske innretningene for bedøving og avliving av fisk varierer mellom ulike slakterier.

For å sikre at metoder og utstyr for bedøvelse og avliving er egnet for de arter og størrelsesgrupper det skal brukes på, krever regelverket at metoder og utstyr skal være utprøvet og funnet forsvarlig før det tas i bruk. I praksis innebærer dette krav til dokumentasjon. I dag er det mangler i kvaliteten på dokumentasjonen for bedøvelses- og avlivingsmetoder for mange arter i oppdrett. Den dokumentasjonen som foreligger, er hovedsakelig utført på laks. På lik linje med andre metoder og utstyr som brukes i oppdrett har det vist seg å være vanskelig å følge opp slike mangler. Dette betyr at det ikke er sikkerhet for at metoder og utstyr til bedøvelse og avliving fungerer forsvarlig for alle arter og størrelsesgrupper som det brukes på.

Regjeringen vil:

• Innføre krav til fiskevelferd ved godkjenning av servicefartøyer eller andre mobile anlegg der akvakulturdyr behandles og håndteres.

• Tydeliggjøre krav til velferdskompetanse for slakterier og tilvirkingsanlegg.

• Vurdere å innføre krav om sertifisering eller godkjenning av bedøvelses- og avlivingsutstyr.

Regulatoriske rammer, risikobasert tilsyn og internkontroll

Akvakulturloven § 6 oppstiller et krav om hvilke tillatelser som må gis etter andre sektorlover, før en akvakulturtillatelse etter akvakulturloven kan gis. Dyrevelferdsloven er ikke opplistet her. Selv om dyrevelferdsloven ikke er eksplisitt nevnt i akvakulturloven § 6 kan det likevel ikke gis tillatelse til akvakulturdrift som vil være i strid med dyrevelferdsloven.

Det er prinsipielt viktig å få løftet dyrevelferdsloven på samme nivå som matloven i regelverket, selv om en slik ending i stor grad kan betraktes som en formalisering av gjeldende rett. Når dyrevelferdsloven nevnes som sektorlov i akvakulturloven kan loven bedre bli tatt hensyn til i planleggingen av en lokalitet. Nærings- og fiskeridepartementet ønsker derfor å oppdatere akvakulturlovens § 6 med henvisning også til dyrevelferdsloven som sektorlov.

Stor produksjon i stadig mer teknologiske avanserte anlegg, inkludert eksponerte lokaliteter, krever god og helhetlig risikostyring. Fiskeridirektoratet gjennomførte i 2022 en tilsynskampanje med søkelys på næringens risikovurderinger. Rapporten viser at oppdrettsnæringen fortsatt er umoden når det gjelder risikostyring. Riksrevisjonen anbefaler at Nærings- og fiskeridepartementet utvikler regelverket for risikostyring og internkontroll i havbruksnæringen, og utvikler et mer risikobasert tilsyn. Det er derfor viktig at arbeid med risikostyring styrkes både fra næringens og myndighetene sin side.

Det er ikke satt klare rammer i regelverket for hva som er god nok dyrevelferd i oppdrett. Dyreholder må derfor selv definere egne rammer. Det kan det være utfordrende å styre risiko etter. Den foreslåtte målsettingen om redusert dødelighet og kontinuerlig forbedring i drift, samt hensiktsmessige endringer i driftsregelverket, vil være med på å gi oppdretter en bedre ramme for risikostyring. Regelverket må utformes tydelig nok til å gi klare grenser, og funksjonsbasert nok til at det varer.

Ensidig bruk av dødelighet som indirekte mål for velferd vil ikke nødvendigvis gi et riktig bilde av velferden til fisken, eksempelvis kan dødelighet kamufleres gjennom nødslakt. Det kan derfor være naturlig å ta i bruk andre velferdsindikatorer også. NOU 2023: 23 peker for eksempel på tilvekst og slaktekvalitet som mulige velferdsindikatorer til regulatoriske formål. Kamerateknologi, som er utviklet for å telle lus, kan også brukes til å registrere ulike operative velferdsindikatorer. Dette kan brukes i selskapenes egen risikostyring, blant annet for å nå målet om høyere overlevelse, og har potensial til benyttes regulatorisk på sikt. Det vil stille nye krav til rapporterering i regelverket. Innrapporterte data gir tilsynet muligheter til å planlegge ressursbruk basert på risiko, og hensiktsmessig rapportering er nødvendig for å få til dette. Det kan for eksempel handle om at dato for telling av og behandling mot lakselus rapporteres.

Dyrevelferdsloven har flere bestemmelser som innebærer at dyreholder har en handlingsplikt ved dårlig velferd. Avliving av dyr som lider eller står i fare for å lide kan være en slik handlingsplikt. En velfungerende internkontroll skal bidra til å definere når handlingsplikten inntreffer, og sette opp realistiske planer for å iverksette den pliktige handlingen.

Klarere rammer for velferd i regelverket vil gjøre det enklere for virksomhetene å planlegge både drift og investeringer for å etterleve kravene. Regelverk med klare krav til ansvarsfordeling og handleplikt vil forenkle tilsynet og oppfølgingen, og reduserer prosessrisikoen for tilsynsmyndigheten. Dette vil igjen bidra til likhet for loven og mer rettferdig konkurranse mellom virksomhetene.

Regjeringen vil:

• Tilpasse næringens rapporteringskrav for å sikre at Mattilsynet og Fiskeridirektoratet har et tilstrekkelig datagrunnlag for å foreta risikobasert tilsyn.

• Stille tydelige krav til risikostyring og internkontroll i havbruksnæringen.

Lakselus

Forebygging av lusepåslag bør begynne allerede med valg av strategi ved utsett av fisk. Dette innebærer at fisken er frisk og at den settes ut under betingelser og temperaturer som legger til rette for god helse. Dyreholder må bruke biosikkerhetsplanen for å vise hvordan de skal forhindre og håndtere påslag av lakselus. Biosikkerhetsplanen er knyttet opp mot internkontrollregelverket, og vil være gjenstand for revisjon.

På områdenivå kan grep som bidrar til en bedre lokalitetsstruktur være kraftfulle virkemidler. Havforskningsinstituttet har vist hvordan strategisk lukking eller reduksjon i produksjon på særlig smittespredende lokaliteter kan redusere den totale smitten mellom lokalitetene. Andre virkemidler, som i dag er frivillige, som brakkleggingsområder med koordinerte utsett og utslakting, koordinerte avlusinger og preventive tiltak vil kunne bidra til å redusere det totale smittepresset, dersom det er full oppslutning om slike tiltak. Det er behov for mer kunnskap om hvordan dette kan gjøres på best mulig måte, samt hvilke effekter slike tiltak vil kunne ha opp mot andre hensyn.

Det viktigste forebyggende tiltaket mot lusesmitte vil være å skille laksen fra lakselusen. De siste årene har akvakulturnæringen jobbet med å utvikle ulike skjermingsteknologier for å hindre at lus kommer i kontakt med oppdrettsfisk, og teknologier for individuell detektering og fjerning av lus på enkeltindivider i merd. Aktører som har jobbet dedikert med implementering av slike metoder har meldt om god effekt. Forutsatt at denne typen metoder og teknologier er velferdsmessig forsvarlig i bruk, kan dette være viktige bidrag for å beskytte oppdrettsfisken mot lakselus.

Behandling mot lakselus kan være en stor påkjenning for oppdrettsfisken. Ved behov for behandling av fiskegrupper som har nådd slaktestørrelse, skal derfor slakting alltid vurderes som alternativ. I slike tilfeller bør terskelen for å behandle være høy. Spesielt gjelder dette i situasjoner der populasjonen har gjennomgått flere belastende behandlinger eller der en samlet vurdering tilsier at risiko ved behandling er høy.

Regjeringen vil:

• Innføre krav om tiltak som effektivt forebygger påslag av lakselus både på lokalitetsnivå og områdenivå.

Rensefisk

Oppdrettsbetingelsene som rensefisken tilbys er først og fremst utformet for å ivareta laksefiskens behov. Det er derfor utfordrende å få rensefisk til å trives og overleve i oppdrettsmerdene. Dersom rensefisken ikke behandles godt og beskyttes mot lidelse, oppfyller dyreholder ikke sine plikter. Internkontrollen vil være et viktig redskap for oppdretter for å dokumentere at de oppfyller sine plikter opp mot dyrevelferd. Et godt datagrunnlag for reell dødelighet er viktig for selskapets risikostyring. Dødelighet kan da bli en egnet velferdsindikator for regulatoriske formål.

Målsettingen om å få dødeligheten ned mot fem prosent gjelder også for rensefisk. For å arbeide mot dette målet er det nødvendig med en systematisk tilnærming. Dyreholder må kunne dokumentere at kravene i velferdsregelverket etterleves og at dødeligheten reduseres på en planmessig måte. Forbedring bør kunne dokumenteres fra produksjonssyklus til produksjonssyklus.

Høy dødelighet, samt helse- og velferdsutfordringene blant rensefisk, reiser spørsmål om forsvarligheten ved å videreføre bruk av rensefisk. Videre bruk av rensefisk forutsetter en varig og planmessig bedring av velferden. For å nå målsettingen er det viktig at myndighetene fører tilsyn med at regelverket overholdes og bruker tilgjengelige virkemidler. Det kan også være behov for skjerping av praksis og endringer i eksisterende regelverk.

Gitt de velferdsutfordringene bruken av rensefisk gir, kan krav om bruk av rensefisk i økologisk oppdrett virke som et paradoks opp mot det økologiske prinsippet om å skape et miljø som tilgodeser husdyrenes naturlige atferd og behov. De vurderingene som gjøres opp mot bruken av rensefisk og hvordan velferden til rensefisk kan bedres, vil også gjelde for økologisk lakseoppdrett.

Fangstmetode og transport til oppdrettsanlegget er en påkjenning for villfanget rensefisk, og dødelighet er høy, spesielt den første tiden etter utsett i merd. Månedlig dødelighet for leppefisk er ofte mer enn ti ganger høyere enn for laksen. Mye tyder på at ulike rensefiskarter har ulik sårbarhet overfor både fangstmetoder og livet i merden. Oppdretterne meldte til Mattilsynets rensefiskkampanje at enkelte arter har særlig kort overlevelse etter utsett til merd. De siste årene har en del oppdrettere valgt å fase ut enkeltarter eller alt hold av rensefisk, blant annet fordi det er vanskelig å legge til rette for god velferd i merdene.8

Dyrevelferdsloven § 21 sier at dyr bare skal holdes om de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Den høye dødeligheten tyder på at mange rensefisk ikke har tilpasset seg holdet eller at merder som er tilpasset laksens behov ikke er egnet for rensefisk. Regjeringen vil derfor utrede om særlig sårbare arter av rensefisk bør fases ut. Det er også behov for å vurdere andre aspekter ved de ulike artenes sårbarhet. Det er relativt lite dokumentasjon på hvordan utfisking, rømming og smitte fra leppefisk i oppdrett påvirker de ville bestandene. Kvotene i fisket etter leppefisk er ikke artsspesifikke, noe som kan gi et ubalansert uttak av de ulike artene. Noen studier har vist at fiske på leppefisk kan endre både artssammensetning og størrelsesfordeling i et område. Slike aspekter bør også inngå i sårbarhetsvurderingen.

Regjeringen vil:

• Sikre at aktører som bruker rensefisk, kan dokumentere at rensefisken behandles godt og beskyttes mot unødige påkjenninger og belastninger.

• Sikre varig og planmessig bedring av velferden til rensefisk i oppdrett.

• At særlige sårbare arter av rensefisk bør fases ut.

7.5.3 Sports-, hobby- og selskapsdyr

7.5.3.1 Generelt

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke fram følgende positive utviklingstrekk ved hold av sports- hobby- og selskapsdyr:

• Kunnskap om de forskjellige artenes behov og hva som kreves for å tilrettelegge for god velferd i slike dyrehold utvikles stadig og er blitt mer tilgjengelig for alle.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgene forhold:

• Sports-, hobby- og selskapsdyr er en uensartet gruppe dyrehold med svært varierende kompetanse hos dyreholderne.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Hold av sports-, hobby- og selskapsdyr

Noen hovedutfordringer ved hold av sports-, hobby- og selskapsdyr er varierende kompetanse hos dyreholder, noe som for eksempel kan medføre mangelfullt levemiljø, hold av dyr alene, lite aktivisering og feil fôring. Ikke alle arter som holdes, er lette å få til å trives som selskaps- eller hobbydyr. Det er mange som kjøper dyr på impuls uten å ha tilstrekkelig forkunnskap om dyret de skaffer seg. Flere av dyrene har spesielle levesett og krav til levemiljø, ernæring og stell som forutsetter god kompetanse hos eieren. Eventuelle tegn til sykdom eller mistrivsel, kan være vanskelig å oppdage fordi dyrenes kroppsspråk kan være vanskelig å tolke. Dette kan være negativt for dyrevelferden.

Regjeringen vil:

• Utrede forslag til tiltak for å motvirke at folk kjøper dyr på impuls, og for at eiere har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å holde dyrene på en god måte.

7.5.3.2 Hund

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk for hold av hund:

• Hundehold bidrar til bedre fysisk og psykisk helse for mennesker i alle aldre, og mange ser på hunden sin som et familiemedlem. Dette gir positive bidrag til folkehelsen.

• Hunder har fått et bredere anvendelsesområde i de senere år, og det har gitt en større oppmerksomhet på nytteverdien av hold.

• Mange konkurrerer med hunden sin i aktiviteter som lydighetstrening, agility, jaktprøver, utstillinger eller hundekjøring.

• Noen eksempler på andre formål hunder brukes til er ettersøkshunder, gjeterhunder, trekkhunder (for eksempel deltakelse i forskjellige typer hundeløp eller kjøring av turister), førerhunder, lavinehunder, servicehunder, terapi- og besøkshunder, redningshunder, hunder som trenes opp til å oppdage sprengstoff eller narkotika, avdekke råte i hus eller sykdom og symptomer hos pasienter, vakthunder samt tjenestehunder for forsvar, politi og tollvesen. Flere av disse oppgavene gjør hunden til en svært viktig ressurs for samfunnet.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Avl som disponerer for arvelige lidelser, helse- og atferdsproblemer

• Bruksområder med høyere risiko for dårligere dyrevelferd

• Bruk av tvangsmidler

• Identifisering av individer

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Avl av hund

Uansvarlig avl har for flere raser medført innavl som disponerer hundene for arvelige lidelser, helse- og atferdsproblemer. Avl på ekstreme eksteriøre trekk har også medført dårlig dyrevelferd for mange hunder. Endring av dyrevelferdsloven § 25 har lagt til rette for å pålegge raseklubber og avlsorganisasjoner et større ansvar for forsvarlig avl. For å sikre entydig identifikasjon av avlsdyr og deres avkom, er det nødvendig å innføre krav om obligatorisk ID-merking og registrering av hunder.

Særskilte bruksområder

Enkelte bruksområder medfører høyere risiko for dårlig dyrevelferd uten at det stilles konkrete forskriftskrav som reduserer slik risiko. Dette gjelder blant annet større hundehold og utendørs hundehold, samt enkelte nye bruksområder for eksempel dyreassisterte intervensjoner. Se eget kapittel om det sistnevnte. Det er også viktig at hunden får mulighet til å kunne løpe fritt, uten at det har konsekvenser for mennesker og dyr.

Bruk og salg av tvangsmidler

Bruk av tvangsmidler som pigghalsbånd, samt omsetning av strømhalsbånd er ikke forskriftsregulert. Bruken av strømhalsbånd er regulert. Reguleringen innebærer at bruk av strømhalsbånd er tillat for nødvendig aversjonstrening av hund mot jaging av beitedyr, tamrein og klovvilt når treningen utføres av personer som tilfredsstiller kompetansekravene i forskriften. Slik bruk kan forsvares idet den bidrar til å forebygge unødige skader og belastninger på de nevnte dyrene når hunder løper løs under jakt og lignende Mange har imidlertid påpekt at det forekommer ulovlig bruk av slike halsbånd og at omsetning av slike bånd derfor burde reguleres.

Regjeringen vil:

• Utarbeide forskrift om oppstalling av trekkhunder og annet spesielt hundehold.

• Innføre obligatorisk ID-merking og registrering av hund.

• Oppfordre kommunene til å etablere friområder der hunder kan trenes og mosjoneres uten bånd.

• Innføre forskriftsregulering av hundeavl.

• Arbeide for økt kunnskap om arvelige lidelser hos hund.

• Innføre forskriftsregulering av omsetning av visse produkter brukt til å regulere hunders atferd.

7.5.3.3 Katt

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk for hold av katt:

• Dyrevelferden blant eide katter er generelt god.

• En stadig økende andel av katter blir ID-merket.

• Det har også blitt vanligere å ta betalt for kattunger, ikke bare for renavlede rasekatter, men også for huskatter.

• Huskatter er generelt ikke plaget med genetisk betingede sykdommer som skyldes selektiv avl.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Kompetanse for å ivareta tilstrekkelig dyrevelferd

• Avl på ekstreme eksteriørtrekk

• Hjemløse katter

• Store kattehold

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Katteeiers kompetanse

Kompetanse er en forutsetning for alt dyrehold og omfatter både kunnskap, evne, vilje og holdninger. Det er sentralt å synliggjøre at dyreeier selv har ansvaret for å ha riktig og tilstrekkelig kompetanse til å ivareta kattens velferd.

Avl

Innen raseavl er det utfordringer knyttet til avl på ekstreme eksteriørtrekk. Blant huskatter er den største utfordringen ukontrollert formering med kattunger som kan ende opp som hjemløse.

Dumping av katter – hjemløse katter

De fleste hjemløse katter vil over tid ha dårlig dyrevelferd på grunn av kulde, sult, sykdom og skader. Hjemløse katter skyldes mangelfull kompetanse hos dyreholdere, spesielt i form av holdninger om at katter klarer seg selv og ikke innebærer forpliktelser eller utgifter. Det er behov for å øke kompetansen hos dyreholdere.

I et ansvarlig kattehold inngår blant annet identitetsmerking som dokumenterer eierskap til dyret. Regjeringen vil derfor opprettholde oppfordringen til katteeiere om å ID-merke kattene sine.

Store kattehold

For å kunne føre tilsyn med store kattehold, er Mattilsynet avhengig av å ha oversikt over hvor disse befinner seg og hvilken type dyrehold det er.

Organisasjoner, foreninger og enkeltpersoner som oppstaller og omplasserer katter, må oppfylle kravene i forskrift om omsetning og midlertidig hold av dyr. Forskriften setter krav om at virksomheter som er omfattet, skal melde fra om aktiviteten til Mattilsynet. Mattilsynet fører tilsyn med etterlevelse av bestemmelsene i forskriften.

I et katteoppdrett vil det tidvis kunne være mange individer i forskjellige aldre hos en og samme eier. Mattilsynet har i dag ingen oversikt over hvor mange som driver oppdrett av katter, hvem de er eller hvor de er lokalisert. Kjennskap til hvem som driver oppdrett av et visst omfang, er nødvendig for å kunne føre tilsyn med etterlevelse av lovens bestemmelser inkludert avlsbestemmelsene.

Regjeringen vil:

• Oppfordre til frivillig ID-merking av katter.

• Innføre forskrift om registreringsplikt for store kattehold.

7.5.3.4 Hest

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke fram følgende positive utviklingstrekk for hold av hest:

• Velferden for hest i Norge må i hovedsak regnes som god. Både hold, trening og konkurranser, transport og avliving er regulert i forskrifter.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Hester holdes og brukes på mange ulike måter, og kompetansen hos hesteholdere og andre aktører varierer mye. De største utfordringene gjelder mulighetene for fri mosjon og naturlig atferd sammen med artsfrender, og bruk av utstyr og treningsmetoder.

• Behov for mer kunnskap om både negative og positive velferdsindikatorer hos hestene.

• Bedre kompetanse hos alle som eier, bruker og håndterer hester.

• Forskrift om velferd for hest bør oppdateres for å ivareta hestens behov gjennom dyrenes ulike livsfaser bedre enn den gjør i dag, samtidig som den legger til rette for valg av ulike løsninger avhengig av hestenes alder, bruk og praktiske forhold.

• Vurdere å forskriftsfeste ansvaret avlsorganisasjonene og oppdretterne har for forsvarlig avl.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Revisjon av forskrift om velferd for hest

Forskrift om velferd for hest trådte i kraft i 2005 og er knapt endret siden. Alderen på forskriften, veksten i hesteholdet og oppmerksomheten rundt hesters behov tilsier at forskriften bør gjennomgås og revideres.

Oppstalling, mosjon og sosialt samvær

Hester er flokkdyr med stort behov for samvær med artsfrender. Særlig føll og unghester har behov for å utfolde seg fritt. Hester som får god adgang til fri mosjon og naturlig atferd, blir mindre stresset, utvikler sjelden stereotypier og blir mentalt og fysisk bedre rustet til å tåle trening og bruk. Dagens regelverk krever mulighet for daglig mosjon og uteliv, med daglig trening og/eller fri bevegelse minst to timer hver dag.

Gruppehold gir gode forutsetninger for et godt hesteliv, men gruppen må være stabil for å fungere godt og unngå skader. For hingster må man ta spesielle hensyn.

Oppbinding på spiltau har særlig vært brukt på rideskoler, men blir stadig mindre vanlig. Et forbud mot spiltau for nye staller og ved ominnredning av eksisterende vil antakelig ha begrenset negativ effekt for hesteholderne. For andre typer hestehold er spiltau så lite utbredt at et forbud neppe vil få særlig betydning. Spiltau er forbudt eller fases ut i andre land det er naturlig å sammenligne oss med.

Det er vanlig å gi hestene flere timer utetid daglig uansett treningsopplegg og oppstallingsform. Mange går ute store deler av døgnet sommerstid og får noen uker på sommerbeite. Konkurransehester går sjelden ute i flokk. Treningen dekker som regel behovet for fysisk og mental stimulering, men dette kan ikke fullt ut erstatte behovet for fri bevegelse og samvær med andre hester.

Praktiske forhold kan gjøre det vanskelig å tilby hesten selskap med artsfrender gjennom hele livet. Mange oppstaller hesten sin hjemme og har bare én hest. Særlig føll og unghester kan utvikle stress og stereotyp atferd hvis de holdes alene. For føll er nær kontakt og melk fra mor særlig viktig frem til 6 måneders alder. Sportens regelverk lar ikke hopper som ammer eller har føll yngre enn 6 måneder delta i konkurranser, men forskriftene setter ingen nedre aldersgrense for avvenning.

Kompetanse ved hold, trening og bruk av hest

Hold, trening og bruk av hest på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte krever god kompetanse. Regelverket krever nødvendig kunnskap hos hesteholdere og personell som steller og bruker hestene, men det er ikke krav til formell kompetanse. Alle som driver hestesenter, treningsstall, hestepensjonat eller omsetning av flere enn seks hester i året, må ha tillatelse fra Mattilsynet. Regelverket gir ingen føringer for hvordan søkernes kompetanse skal vurderes ut over at vedkommende ikke må ha brutt dyrevelferdsregelverket.

En del videregående skoler med fagkrets naturbruk tilbyr studieretning heste- og dyrefag, som kan gi relevant kompetanse på et grunnleggende nivå. Det er også mulig å ta fagbrev i hestehold gjennom opplæring i bedrift.

Sportens egen utdanning av personell innen trav, galoppsport og riding har dyrevelferd som et viktig tema. Trav- og galoppsportens organisasjoner krever godkjent utdanning for å få trenerlisens. Norges Rytterforbund tilbyr trenerutdanning for ridelærere, men mange ridelærere bygger bare på egne erfaringer som rytter, og det er ingen krav for å kunne kalle seg «trener». Det er derfor vanskelig å definere hvem som er «ridelærere» og underlegge dem offentlige krav.

Norsk Hestesenter tilbyr NOKUT-godkjent utdanning av rideskolelærere, og Bransjeforeningen for rideskoler gjennomfører årlig kurset «Bærekraftige rideskoler». Tilgangen på personell er likevel for liten til at alle rideskoler kan ansette rideskolelærere med godkjent utdanning. Det er ingen krav for å kunne kalle seg «rideskolelærer».

Kvalitetssikret formell kompetanse hos rideskolelærere og kommersielle trenere i trav- og galoppsporten vil fremme dyrevelferden både direkte og ved at kunnskap og ferdigheter spres videre til ansatte og elever.

Forbud mot inngrep og utstyr mot stereotyp atferd

Stereotyp atferd, som krybbebiting og luftsluking, er tegn på mangler i levemiljøet. Atferden vil sjelden forsvinne selv om hesten kommer i et optimalt miljø. Det har vært vanlig å bruke en stram såkalt luftslukerrem øverst rundt halsen eller fjerne visse halsmuskler i den tro at luftsluking er skadelig for hesten, men slike tiltak har ingen faglig begrunnelse og kan påføre hesten nye plager.

Avl av hest

Det er stor oppmerksomhet mot uheldige effekter av uforsvarlig avl hos en rekke dyrearter. For hest er utfordringene små. Dyrevelferdsloven sier at avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse. Det finnes ingen forskriftskrav som regulerer velferden ved avl av hest.

Hesteavlsorganisasjonene er godkjent av Mattilsynet og utarbeider avlsplaner, som blant annet skal ivareta god helse og begrense innavl. Lister over diskvalifiserende lidelser og egenskaper inngår i avlsplanene. I 2022 ble det født ca. 2 070 føll i Norge, fordelt på snaut 20 raser.

Det kan være hensiktsmessig å forskriftsfeste ansvaret avlsorganisasjonene og oppdretterne har for forsvarlig avl ut fra hensynet til dyrevelferden.

Regjeringen vil:

• Innføre forbud mot oppstalling på spiltau i nye staller og ved ominnredning av eksisterende staller.

• Utrede utvidelse av kravet om utegang og fri bevegelse for hester som står oppstallet.

• Innføre forbud mot bruk av luftslukerrem og kirurgiske inngrep for å hindre luftsluking.

• Utrede forbud mot visse typer utstyr som blir brukt i konkurranse med hest.

• Utrede krav om at alle hester de to første leveårene skal kunne ha full fysisk kontakt med andre hester både inne og utendørs.

• Utrede krav om at føll ikke skal avvennes før de er seks måneder gamle.

• Innføre forskriftskrav for forsvarlig avl av hest ut fra hensynet til dyrevelferden.

• Fjerne kravet om tillatelse fra Mattilsynet for å drive omsetning av mer enn seks hester i året.

7.5.3.5 Herptiler

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk:

• I forkant av legaliseringen av hold av 19 forskjellige arter av herptiler, ble det gjort et grundig utredningsarbeid. De aktuelle artene ble valgt fordi de ikke er farlige, oppdrett i fangenskap er veletablert, hold av dyrene på en tilfredsstillende måte er oppnåelig for kompetente dyreeiere og de utgjør ikke noen trussel mot naturmangfoldet.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Ulovlig innførsel og hold av arter som ikke står på positivlisten

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Hold av herptiler

Herptilhold medfører flere forskjellige typer utfordringer. Selv om det ble innført en positivliste over arter som kunne holdes uten egen tillatelse, har det fortsatt vært pågang for å få lov til å holde flere arter. Det kan derfor ikke utelukkes at det fortsatt kan forekomme ulovlig innførsel og hold av arter som ikke er oppført på listen.

Positivlisten krever større kompetanse hos Mattilsyn, politi og tollvesen når det gjelder å vurdere om reptiler de kommer over i sitt arbeid, tilhører lovlige arter.

Mange herptiler er rovdyr og spiser i naturlig liv små pattedyr. Det er ikke tillatt å fôre med levende dyr. Det er derfor helt nødvendig at det avles slike «byttedyr», som avlives i tråd med dyrevelferdsloven, og deretter benyttes til fôr. De fleste dyrene som brukes som fôr til norske herptiler, blir oppdrettet i og innført fra land i EU. Norske myndigheter har derfor ingen mulighet til å føre tilsyn med oppdrett og avliving av disse dyrene. Det er også vanskelig å føre tilsyn med at ulovlig fôring med levende dyr ikke skjer.

En del herptiler vil kunne være bærere av salmonella. Det innebærer behov for en spesiell kompetanse om hygiene i slike dyrehold.

Regjeringen vil:

• Gjeninnføre forbud mot herptiler med overgangstid for de som eier dyr som er lovlig å holde etter dagens regelverk. Ved gjeninnføring av forbud legges samme unntaksbestemmelser og -praksis som tidligere til grunn.

7.5.3.6 Andre sports, hobby og selskapsdyr

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke fram følgende positive utviklingstrekk:

• Kanin har vært et populært hobby- og selskapsdyr gjennom mange år. Den senere tiden har det blitt økt oppmerksomhet på kaniners behov og det er i dag lett tilgang til kunnskap om hva som skal til for å gi kaniner god velferd.

• I tiden fra forrige dyrevelferdsmelding ble skrevet har kunnskap om eksotiske fuglers behov blitt lettere tilgjengelig for de fleste dyreholdere.

• Det er blitt vanligere å holde fugler i større volierer fremfor i små bur

• Det er blitt flere veterinærer med spesialkompetanse om eksotiske fugler.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Kompetanse hos dyreeiere

• Oppstalling av store eksotiske fugler

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Hold av kanin

Å holde kanin på en måte som gir dyrene mulighet til å føle trygghet, trives og å utøve naturlig atferd, er mer utfordrende enn oppfatningen tradisjonelt har vært. Kompetansen er mangelfull hos mange eiere og både oppstallingsforhold og fôring er ofte dårlig tilpasset dyrenes behov. Det sees også et økende problem med hjemløse kaniner som er blitt dumpet av eieren. Det legges ikke opp til å forskriftsregulere hold av kanin nå, men oppfordre til at eiere setter seg inn i tilgjengelig veiledningsmateriell for å sikre riktig hold av kaninen.

Hold av store eksotiske fugler

For eksotiske fugler er det stor variasjon mellom de forskjellige artenes størrelse, plassbehov, levesett, sosiale behov og egnethet for hold. Burhold som begrenser flyvemulighetene, og fugleeierenes kompetanse om for eksempel fôring, avl og sosiale behov hos fuglene, er faktorer som kan ha betydning for utviklingen av helse- og velferdsutfordringer for fuglene.

Regjeringen vil:

• Innføre forskriftsregulering av hold av store eksotiske fugler.

7.5.4 Viltlevende dyr

7.5.4.1 Viltlevende landdyr

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk:

• Bestands- og helseovervåkingsprogrammer for vilt er videreført og videreutviklet.

• Forbud i utøvelsesforskriften § 17 mot å skyte med og bære blyhagl i forbindelse med jakt i våtmark med virkning fra 15. februar 2023.

• Regler for fangst i utøvelsesforskriften kapittel 9 er oppdatert blant annet med krav til godkjente feller som grunnlag for human og selektiv fangst med virkning fra 1. april 2024.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Sammenhengen mellom ulike regelverk som har bestemmelser om dyrevelferd.

• Skadeskyting av vilt i forbindelse med jakt og felling.

• Hvordan ny kunnskap om dyrevelferd og effekter av jakt, felling og fangst bedre kan tas i bruk i forvaltningen.

• Forebygging og reduksjon av dyrepåkjørsler på vei og jernbane.

• Finansiering og håndtering av dyrepåkjørsler og ettersøk av skadet vilt.

Mål og tiltak

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Gjennomgang og modernisering av viltloven

Det pågår i 2024 et arbeid med å gjennomgå og modernisere viltloven. Arbeidet ledes av Landbruks- og matdepartementet og gjennomføres i tett samarbeid med Klima- og miljødepartementet, med bistand fra Miljødirektoratet og Landbruksdirektorate. Lovarbeidet skjer innenfor rammene av blant annet dyrevelferdsloven og naturmangfoldloven, og vil være et viktig grunnlag for en bærekraftig høsting av vilt gjennom jakt og fangst og annen felling av vilt, innenfor dyrevelferdsmessig akseptable rammer. Det tas sikte på å oversende en lovproposisjon til Stortinget våren 2025.

Kunnskapsutvikling og -formidling om jakt, viltbestander og vilthelse

Ivaretakelse av dyrevelferden ved utøvelse av jakt, fangst og felling er først og fremst avhengig av at jegerne har nødvendige kunnskaper og ferdigheter, samt gode holdninger. Det er derfor sentralt å videreføre og videreutvikle jegerprøveopplæringen og kunnskapsformidlingen til jegere, med vekt på holdninger og kunnskaper for en etisk og forsvarlig utøvelse av jakt, fangst og felling. Videre er det viktig å opprettholde eksisterende bestands- og helseovervåkning av viltarter, samt beredskap og evne til håndtering av eventuelle viltsykdommer etter behov.

Trafikkpåkjørsler av vilt og andre dyr

Påkjørslene representerer store samfunnsøkonomiske kostnader og medfører store lidelser for påkjørte dyr som ikke blir drept umiddelbart, eller for avkom som blir etterlatt uten å være i stand til å greie seg selv. Flere departementer og underliggende etater har sektoransvar på dette området. Landbruks- og matdepartementet og Samferdselsdepartementet vil legge til rette for felles innsats og samarbeid om forebygging av dyrepåkjørsler og tiltak som kan bidra til reduserte dyrelidelser knyttet til påkjørsler.

Som en del av dette, vil Landbruks- og matdepartementet, i samarbeid med berørte departementer og etater, etablere et tverrsektorielt samarbeidsforum for forebygging og reduksjon av dyrepåkjørsler. Politi og forsikringsbransjen vil inviteres til å delta. Som ledd i å utvikle kunnskapsgrunnlaget, vil Landbruks- og matdepartementet legge til rette for gjennomføring av en oppdatert samfunnsøkonomisk analyse av omfang og kostnader knyttet til dyrepåkjørsler i Norge. Departementet vil også få utredet alternative løsninger for finansiering av kommunalt arbeid med ettersøk og håndtering av skadde og døde dyr etter påkjørsler.

Regjeringen vil

• Etablere et tverrsektorielt samarbeidsforum for forebygging og reduksjon av dyrepåkjørsler.

• Legge til rette for gjennomføring av en oppdatert samfunnsøkonomisk analyse knyttet til dyrepåkjørsler i Norge.

• Utrede alternative løsninger for finansiering av kommunalt arbeid med ettersøk og håndtering av skadde og døde dyr etter påkjørsler.

7.5.4.2 Viltlevende akvatiske dyr

Oppsummering og vurdering

Regjeringen vil trekke frem følgende positive utviklingstrekk:

• Dyrevelferdsloven angir sektorovergripende regler for ivaretakelse av dyrevelferd og respekt for dyr som også omfatter viltlevende akvatiske dyr.

• Norge er en av verdens største fiskerinasjoner og regnes som verdensledende innen fiskeriforvaltning. I 2023 eksporterte Norge villfanget fisk og fiskeprodukter for 43 milliarder kroner, og er sentral for bærekraftig matforsyning i verden.

• Selektivt fiskeutstyr retter seg mot og fanger spesielle arter og størrelsesgrupper, og lar uønskede størrelser og arter unnslippe. Flere tiltak er iverksatt i Norge for å kontrollere selektiviteten i fiskeutstyr, med tanke på både størrelse og artsseleksjon.

• Det erkjennes at riktig og rask avliving er avgjørende for kvaliteten til fisken videre i matkjeden.

• Det har blitt innført velferdsmessig forsvarlig regulering når det gjelder slipping av fangst (for å unngå å få for store fangster av sild og makrell), eksempelvis retningslinjer for «Beste praksis for slipping fra not».

• De årlige opprenskingstoktene som Fiskeridirektoratet gjennomfører, er et svært viktig bidrag for å redusere marin forsøpling og spøkelsesfiske.

• I alle norske teinefiskerier er det innført krav om rømmingshull som er sydd igjen med nedbrytbar bomullstråd.

Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende forhold:

• Viltlevende fisk har ikke hatt samme velferdsfokus som produksjonsdyr.

• All høsting og utnyttelse av viltlevende marine ressurser skal skje så skånsomt som mulig.

• Det må rettes oppmerksomhet mot holdninger til dyrevelferd, kunnskap om dyrevelferd og dyrevelferdsmessig forsvarlig behandling av villfisk.

Mål og tiltak

Målet til regjeringen er å fremme bedre kunnskap om dyrevelferd i fiskeriene og blant fritidsfiskere, særlig knyttet opp mot god produktkvalitet, skånsomme fiskemetoder og for å unngå spøkelsesfiske.

Dyrevelferdsloven krever at fiske og fangst utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Fangst og avlivingsmetoder for villfisk har i mindre grad blitt problematisert. Dyrevelferd knyttet til fangstoperasjonen av villfisk er utfordrende og forbedring av fiskevelferden omfatter hele fangstprosessen. For å sørge for god velferd må det rettes oppmerksomhet mot holdning til dyrevelferd, kunnskap om dyrevelferd og håndtering av villfisk i tråd med dyrevelferdsregelverket.

Kunnskap er viktig både hos yrkesfiskere og fritidsfiskere. Havressurslovens regler om høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser oppstiller krav om at all høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser skal skje så skånsomt som mulig. Gjennom dette ivaretas formålet til dyrevelferdsloven også gjennom havressursloven.

Regjeringen har valgt å prioritere følgende områder:

Villfisknæringen

Bedre dyrevelferd i fiskeriene kan gi økt produktkvalitet og bidra til en mer bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene, men for å få til dette er vi avhengige av kunnskap.

Fiskerinæringen er opptatt av kvalitet, og at større oppmerksomhet på kvalitetsforbedring vil øke dyrevelferden. Det er imidlertid begrenset oppmerksomhet knyttet til dyrevelferd i villfisknæringen. Holdningsskapende arbeid er heller ikke viet mye oppmerksomhet.

Fiskerinæringen driver fiske og fangst på arter som frem til de høstes, lever fritt. Hensynet til dyrevelferd oppstår under fangstoperasjonen. Fisk blir utsatt for trengsel, utmattelse, kvelning, temperatursjokk og fysisk skade under fangst og fiske. De blir også sjelden bedøvet før slakting. I forarbeidene til dyrevelferdsloven ble det lagt til grunn at de fangst og avlivingsmetodene som da var i alminnelig bruk, ikke ville være i strid med loven, men at ny kunnskap kunne endre på dette. Etter dette har vi fått mer kunnskap om at fisk også kan lide, og det har blitt utviklet mer skånsomme metoder for innfanging av fisk. På tross av krav om røkting av fangstredskaper er det likevel i praksis begrensede muligheter til å oppnå god dyrevelferd for villfisk under fangstoperasjonen.

Måten fisk slaktes på om bord på fiskefartøy varierer. Det kan være forskjellig praksis basert på art, størrelser, sammensetning av fangsten, og mellom fartøy og fiskere i henhold til etablert praksis og fasiliteter om bord. Der fisk kan fjernes individuelt fra utstyret (for eksempel teiner og liner) er det bedre potensial for dyrevelferdsmessig avliving. Det bør tilrettelegges for forskning og utvikling av kommersielt anvendbare fangst- og avlivingsmetoder som er mer skånsomme for fisken, og velferdsregelverk for villfisk må utvikles i takt med kunnskaps- og teknologiutvikling.

Flere av tiltakene som gjelder fiskeri bidrar også til sjøpattedyrs velferd. Det gjelder særlig å redusere tap av redskap, opprensking av forlatt redskap, modifikasjon i utformingen/alternative fiskeredskap og akustiske alarmer, men også forvaltningsmessige tiltak som reduksjon i fiske og stengte områder/fiskeforbud.

Regjeringen vil:

• Fremme kunnskap om at god dyrevelferd fremmer god produktkvalitet.

• Arbeide for å minske den samlede belastningen på fisk i forbindelse med fangst.

• Tilrettelegge for forskning og utvikling av kommersielt anvendbare fangst- og avlivingsmetoder som er skånsomme for dyrene.

Spøkelsesfiske

Når fiskeredskap av ulike grunner blir stående igjen i sjøen og fisker uten røkting, oppstår såkalt spøkelsesfiske. Spøkelsesfiske medfører langvarig lidelse og død for de dyrene som fanges. Omfanget av spøkelsesfiske kan begrenses gjennom en serie avbøtende tiltak, bla. å modifisere utstyr og fiskepraksis for å minimere tap, etablere flere programmer for å rapportere om og gjenfinne tapt utstyr, innarbeide biologisk nedbrytbare komponenter i utstyret for å redusere spøkelsesfiskekapasitet og å legge til rette for avhendelse av utstyr på land for å unngå at utstyr forlates på havet. Alle som fisker har en plikt til å drive fiske på en slik måte at tap av redskap kan unngås. I dag må alt tap av utstyr rapporteres til Fiskeridirektoratet. Regjeringen vil arbeide for å minimere omfang av spøkelsesfiske og at havressursloven og dyrevelferdsloven brukes som hjemmelsgrunnlag.

Regjeringen vil

• Arbeide for utvikling av fiskeredskaper i biologisk nedbrytbare materialer.

Fritidsfiske

Fritidsfiske er populært i Norge, og rundt en tredjedel av befolkningen fisker i sjøen minst en gang i året. Å høste fra sjøen til matauk har en lang tradisjon, og er forankret i allemannsretten. Den som fisker må sørge for å ha nok kunnskap og kompetanse om arten de fisker etter, hva slags utstyr som er aktuelt, og hvordan håndtere og avlive fisken.

Ved «fang-og-slipp» løsrives fisket fra den norsk fangsttradisjonen, å skaffe mat. Kravet om god og skånsom behandling av fisk er også strengere når det ikke er meningen å avlive fisken. Et begrenset omfang av fang-og-slipp i bestandstruede vassdrag er akseptabelt, hvis det skjer på en skånsom måte og kun levedyktig fisk settes ut igjen. Det er viktig at den som fisker ivaretar fisken på en slik måte at fisken overlever å bli satt ut igjen på det stedet den ble fanget.

Regjeringen vil

• Fremme kunnskap hos fritidsfiskere om skånsomt fiske og dyrevelferdsmessig korrekt avliving.

• Fremme tiltak for å bidra til at dyrevelferden ivaretas ved fang-og-slipp.