6 Dagens dyrehold

De fleste dyrehold påvirker dyrs livsutfoldelse og naturlige atferd. Ulike dyrehold og driftsformer innebærer forskjellig grad av bevegelsesfrihet for dyrene, sosialt samkvem med andre dyr, miljøstimulans og trygghet. Hold av dyr i bur eller på bås er eksempler på holdformer der dyrs atferdsutfoldelse endres, mens reindriften er et eksempel på dyrehold i naturlig miljø. Laksen er relativt godt tilpasset livet i åpne merder, mens rensefisken har behov for skjul og hvileplasser. Dyrehold i fiskeriene er begrenset til fangsttidspunktet, og frem til fisken fangstes, lever den fritt i sitt naturlige miljø. Sports-, hobby- og selskapsdyr omfatter et mangfold av dyr med stor variasjon i hold og miljø.

6.1 Artsovergripende tema

6.1.1 Kompetanse

God dyrevelferd forutsetter at dyreeiere og andre som håndterer dyr har tilstrekkelig og nødvendig kompetanse. Dyrevelferdsloven § 6 pålegger dyreholderen å sørge for at dyr blir ivaretatt av tilstrekkelig og faglig kompetent personell. Andre skal ha nødvendig kompetanse til den aktiviteten de utfører.

Begrepet kompetanse omfatter både kunnskap om dyrets behov og kravene i regelverket, og praktisk og økonomisk evne og vilje til å ivareta dyrevelferden.

Dyrevelferdsloven gir hjemmel for forskrifter om krav til opplæring og kompetanse, herunder om godkjenning og autorisasjon av personell. Det er i dag forskriftskrav om formell dyrevelferdskompetanse i produksjon av slaktekylling, for dyrebilsjåfører, for slakteriansatte og for forsøksdyrpersonell. Svineprodusenter må delta i et dyrevelferdsprogram, som blant annet omfatter krav om kompetanse om velferd for svin. Det er også forskriftskrav om kurs i fiskevelferd både for ansatte på akvakulturanlegg, fiskeslakterier og brønnbåter. Overordnete rammer for kursene er gitt i forskrift eller veileder. Det er nærings- og bransjeorganisasjonene som utvikler og tilbyr kursopplegg. Kompetansekravene omfatter personer som steller og håndterer dyr, men ikke nødvendigvis alle beslutningstakere.

Dyrebutikker og andre virksomheter som driver med omsetning av dyr, er regulert i en egen forskrift. Det er krav om dokumentert kompetanse hos den ansvarlige for virksomheten. I tillegg skal dyr som omsettes til privatpersoner, ledsages av skriftlig informasjon til kjøperen om dyrets fysiologiske og atferdsmessige behov.

For privat hold av sports-, hobby- og selskapsdyr er det ingen forskriftskrav om kompetanse. Det følger av loven at foresatte ikke kan la barn under 16 år ha et selvstendig ansvar for dyr. Dyreholder skal heller ikke overlate dyr til personer som det er grunn til å tro ikke kan eller vil behandle dyret forsvarlig.

6.1.2 Avl og bioteknologi

6.1.2.1 Generelt om avl

Kunnskap om avl og hvordan avl gjennomføres har stor betydning for dyrevelferden. Målet med avl er å fremme ønskede egenskaper og motvirke uønskede. Innavl med paring av nærslektede individer har vært brukt for å befeste ønskede egenskaper, men kan også fremme skadelige egenskaper. Også ønskede anlegg, som eksteriøre trekk og rask vekst, kan påvirke dyrevelferden negativt.

Avl på dyr er regulert i dyrevelferdsloven § 25. Bestemmelsen regulerer både tradisjonell avl og bruk av genteknologiske/bioteknologiske metoder. Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse. Avl av produksjonsdyr og andre husdyr på land reguleres også i husdyravlsloven med underliggende regelverk, men da ut fra andre hensyn enn dyrevelferd. Husdyravlsforskriften er hjemlet i husdyravlsloven. Forskriften krever at avlsorganisasjoner må ha en avlsplan for å bli godkjent av nasjonale myndigheter. Selv om husdyravlsforskriften ikke stiller krav til dyrevelferd, vil slike avlsplaner også kunne legge til rette for å oppfylle dyrevelferdsloven.

6.1.2.2 Produksjonsdyr på land

I Norge foregår avl på småfe, svin og storfe i regi av profesjonelle organisasjoner med kunnskap om dyrehelse, dyrevelferd og genetikk. Organisasjonene har også kontroll på utvelgelse av avlsmaterialet som benyttes. Dette er en fordel ved avl på flere ulike egenskaper som styres av mange ulike gener. Avlsfremgangen ved slik avl tar tid, og organisasjonene har over flere år jobbet med avveiningen mellom økte produksjonsegenskaper og dyrenes helse og velferd.

6.1.2.3 Akvatiske produksjonsdyr

Avl av laks startet på 1960-tallet i Norge. Tidlig på 1970-tallet ble laksestammer fra ulike norske elver brukt for å etablere det første kommersielle avlsprogrammet. Veksthastigheten til laks økte betydelig, med en genetisk gevinst per generasjon på rundt 15 prosent. Over tid utvidet avlsmålene seg til også å inkludere egenskaper som resistens mot sykdommer, sen kjønnsmodning og filetkvalitet. Strukturen til avlsprogrammene tillater opprettholdelse av avlskjerner med hundrevis av familier.

6.1.2.4 Sports-, hobby- og selskapsdyr

For hest må avlsorganisasjonen utarbeide en avlsplan som legges til grunn for godkjenning fra Mattilsynet.

Avl av hund og katt skjer i stor grad hos enkeltpersoner. For svært mange er dette en hobby av begrenset omfang og begrenset økonomisk avkastning. Raseklubbenes og avlsorganisasjonenes arbeid med blant annet avlsplaner kan være nødvendig for å ivareta dyrevelferdslovens krav.

6.1.2.5 Bioteknologi

Bruk av genteknologi på dyr reguleres både av dyrevelferdsloven og av genteknologiloven1. Genteknologiloven har som formål å sikre at fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer og fremstilling av klonede dyr skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger. Loven fastsetter også et forbud mot kloning av dyr. Klima- og miljødepartementet kan etter søknad og på vilkår, gi dispensasjon fra forbudet om kloning i biologisk og medisinsk grunnforskning eller medisinsk virksomhet. Dispensasjonsadgangen omfatter ikke kloning av primater.

Fremstilling av dyreceller ved hjelp av celleteknologi der arvemateriale tas fra to ulike individer som tilhører samme art, er unntatt fra lovens virkeområde dersom cellene kun dyrkes i kultur for forskning eller for bruk i industrielle prosesser. Bruk av celleteknologi i denne sammenheng vurderes å kunne bidra til å minske behovet for forsøksdyr.

Bioteknologiske metoder som brukes i Norge

Kunstig inseminering er overføring av sæd til hunndyret. Korrekt utført inseminering har som metode liten negativ effekt på dyrevelferden.

Embryooverføring innebærer at et befruktet egg overføres fra et hunndyr til et annet. Metoden er særlig brukt i storfeavl. Embryooverføring krever bruk av hormoner for å frembringe et større antall eggløsninger hos donordyret og for å synkronisere brunstsyklus hos mottakerdyret. Ved embryooverføring hos småfe og gris overføres de befruktede eggene ved hjelp av et operativt inngrep. Det er behov for mer kunnskap om effekt på dyrevelferden. Metoden er ikke regulert av forskrifter under dyrevelferdsloven. Rådet for dyreetikk har avgitt en uttalelse der de anbefaler at metoden forskriftsreguleres.

Transgene2 forsøksdyr forventes å få et betydelig omfang innen medisinsk produksjon. Transgene griser kan bli viktige som organdonorer. Fremstilling og bruk av transgene dyr er regulert av forskrift om bruk av dyr i forsøk.

Andre aktuelle metoder er høsting av umodne egg med in-vitro fertilisering3, xenotransplantasjon4, transgene produksjonsdyr og kloning av dyr. Xenotransplantasjon innebærer både medisinske og etiske problemstillinger og utfordringer for dyrevelferden, siden donordyrene må holdes under meget kontrollerte betingelser. Kloning av de beste produksjonsdyrene som avlsmetode har ikke fått tilslutning i Norge eller EU/EØS. Derimot er kloning for oppformering av transgene dyr aktuelt. Kloning innebærer dyrevelferdsmessige utfordringer som må vektes mot nytteverdien.

Sterilitet for å unngå innblanding av gener fra rømt oppdrettslaks i villaksstammene er en ønsket egenskap som en så langt ikke har klart å oppnå i kommersiell skala. Indusert triploidisering, der eggene får tre kromosomsett ved at rogn utsettes for høyt trykk, har vært utprøvd. Det har imidlertid vist seg at triploid laks har dårligere helse og velferd enn normal laks. Det forskes på nye genredigeringsteknikker, der blant annet steril laks5 og resistens mot lakselus6 er under utprøving.

Nye genredigeringsteknikker, (new genomic techniques – NGT), ligger i grenselandet mellom tradisjonell foredling og GMO. Genetiske endringer ved genredigering kan tilsvare dem som ligger til grunn for tradisjonell avl. Risikoen ved nye typer genredigering kan også være lik eller lavere enn ved tradisjonell avl. Endringer i reguleringer globalt og foreslåtte endringer i EU og Norge indikerer at nye genredigeringsteknikker trolig vil bli enklere å ta i bruk fremover. NOU 2023: 18 Genteknologi i en bærekraftig fremtid ble lagt frem juni 2023. Rapporten og høringssvarene som har kommet inn vil danne grunnlag for regjeringens videre arbeid med regulering av de nye genteknikkene.

Flere norske avlsmiljøer viser stor interesse for de nye genredigeringsteknikkene, både for raskere å kunne nå avlsmålene og for å være konkurransedyktige.

6.1.3 Transport

Transport er en belastning for de fleste dyr, og utløser ofte en stressreaksjon. Dette gjelder særlig for dyr som ikke er vant til flytting, håndtering og nytt miljø. De fleste produksjonsdyr transporteres minst én gang i løpet av livet, og ofte flere ganger. En slakteristruktur som dekker hele landet er viktig for dyrevelferden, slik at transportavstandene blir så korte som mulig.

Strukturendringer og spesialisering i fjørfe-, svine- og storfenæringen har ført til mer transport av livdyr, mens blant annet forringelse av flyttleier har ført til mer transport av tamrein. Transport av slaktedyr og livdyr foretas stort sett av profesjonelle dyretransportører. Korte transporter av et fåtall dyr, for eksempel til beite, foretas gjerne av dyreholderen selv.

Oppdrettsfisk transporteres vanligvis med brønnbåt fra settefiskanlegg til matfiskanlegg og fra matfiskanlegg til slakteri, og noen ganger også mellom ulike matfisklokaliteter. Rensefisk og yngel kan også transporteres med bil i tanker. Villfanget fisk for levendelagring transporteres med båter tilrettelagt for dette.

6.1.3.1 Regel- og rammeverk for transport av dyr

Dyrevelferdsloven § 11 gir overordnede bestemmelser om transport av dyr og hjemmel for forskrifter. Loven krever at transporten gir minst mulig belastning på dyret, at dyret er i en slik tilstand at det er forsvarlig å gjennomføre hele transporten, at transportmiddelet er egnet, og at dyrene får nødvendig tilsyn og stell. Nærmere krav er gitt i tre ulike forskrifter for henholdsvis landdyr og akvatiske dyr.

Forskrift om næringsmessig transport av dyr implementerer EØS-regelverket om slik transport.7 Forskriften inneholder også nasjonalt tilleggsregelverk for landdyr. Et eksempel på et nasjonalt krav er at det i Norge som hovedregel ikke er tillatt å transportere slaktedyr på reiser som overstiger åtte timer. Forskriften setter blant annet krav om godkjenning av dyretransportører, kompetansebevis for dyrebilsjåfører og godkjenning av dyrebiler som skal brukes til lange reiser (over åtte timer). For Nordland, Troms og Finnmark er grensen 11 timer hvis det ikke er mulig å nå et slakteri innen timer.

EØS-regelverket om transport av dyr i forskrift om næringsmessig transport av dyr, gjelder også for fisk. Forskrift om transport av akvakulturdyr gir utfyllende nasjonale bestemmelser som skal ivareta velferd hos oppdrettsfisk under transport, blant annet om transportmiddelets egnethet, kompetanse og regelmessig opplæring innen fiskevelferd, om vannkvalitet og om godkjenning av transportenheter fra Mattilsynet. Det finnes også egne velferdsbestemmelser for transport av villfanget fisk for levendelagring.

Som et ledd i revisjonen av EUs dyrevelferdsregelverk, er også regelverket for transport av dyr under revisjon. Dagens regelverk for transport av dyr er 20 år gammelt og berører transport av rundt 1,6 milliarder dyr innad i EU og til tredjeland.

Flere av bestemmelsene i forslag til nytt regelverk fra Kommisjonen vil ha betydning for Norge hvis de blir stående slik de er utformet i dag. Det gjelder spesielt temperaturkrav og maksimal transporttid ved lange transporter i Nord-Norge, krav om veterinær tilstedeværelse ved lasting og lossing, samt krav ved transport av reinsdyr. En rekke av bestemmelsene er dårlig tilpasset omfanget av transport av akvakulturdyr i Norge og bruk av brønnbåter i transporten. Det er usikkert når regelverksutkastet vil bli ferdigstilt. Norske myndigheter følger dette arbeidet tett.

6.1.4 Slakting og avliving

Slakteristrukturen har endret seg de senere årene ved at det er blitt stadig færre og større slakterier for landdyr. I Norge var det 29 slakterier for storfe, svin og/eller småfe i 2023. Drøyt halvparten av slakteriene ligger i fylkene Møre og Romsdal (6), Trøndelag (6) og Rogaland (5). Det var 8 slakterier for fjørfe og 15–20 (inkludert 5 mobile) for tamrein. Siden 2001 har antallet slakterier blitt kraftig redusert.

Det er ca. 60 landfaste slakterier for oppdrettsfisk og ca. 40 slaktebåter som bedøver og avliver fisk ved lokaliteten. Det finnes også fiskemottak som slakter levendelagret villfisk, og avliver tifotkreps, som hummer og krabbe. De minste slakteriene har en produksjon på ti tonn per år eller mindre. De største slakter 25-30 millioner laks per år og er sterkt industrialiserte.

Omgivelser på slakteri kan være stressende for dyr. Utformingen av drivganger og håndteringen av dyrene er av betydning for dyrenes opplevelse. Utforming som gjør det mulig å utnytte dyrenes flokkinstinkt kan redusere påkjenningen. Bruk av ventemerd for slaktefisk medfører merbelastning i form av økt håndtering.

Riktig gjennomført bedøving og avliving er avgjørende for å hindre lidelse. Fiksering ved bedøvingen er nødvendig i større eller mindre grad, men kan i seg selv være en stressbelastning.

Mobile slakterier er slakterier på hjul som transporteres til stedet der dyrene befinner seg. Slakteriet må godkjennes for drift i forbindelse med en eller flere navngitte slakteplasser. Dyrene slaktes på stedet, og transport og eventuell oppstalling på slakteri unngås. Mobile slakterier må følge samme regelverk for hygiene, dyrevelferd og dyrehelse som ordinære slakterier. Slaktene blir kontrollert på samme måte som slakt ved andre godkjente slakterianlegg.

6.1.4.1 Regel- og rammeverk for slakting og avliving

Avliving av dyr er regulert gjennom forskrift om avliving av dyr. Forskriften gjennomfører EØS-regelverket om avliving8, og inneholder nasjonale tilleggsbestemmelser for landdyr. Den gjelder både på og utenfor slakteri. Et eksempel på strengere nasjonale regler er forbudet mot avliving uten bedøving. Forskriften beskriver tillatte metoder for bedøving, og skal sikre at oppstalling, håndtering, bedøving og avliving på og utenfor slakterier foregår på en måte som er til minst mulig belastning for dyrene.

For fisk har EØS-regelverket kun en generell velferdsbestemmelse. Nasjonale bestemmelser for fisk i forskrift om slakterier og tilvirkingsanlegg for akvakulturdyr skal ivareta god velferd hos fisk ved bedøving og avliving, og setter omtrent samme dyrevelferdskrav ved slakting av oppdrettsfisk som ved slakting av landdyr.

For slakterier gjelder en rekke spesifikke krav om rutiner og egenkontroll, og spesifikke krav til kompetanse for personell.

Mattilsynet er til stede på slakteriene for landdyr, og kontrollerer alle dyr og slakt med hensyn til mattrygghet og dyrevelferd. Kontrollen kan avdekke mistanke om dårlig dyrevelferd i besetningen og brukes som grunnlag for tilsyn. Utvidet sykdomsregistrering (USR) på slakteriene kan avdekke mulige dyrevelferdsproblemer i enkeltbesetninger og si noe om utviklingen av status over tid. Ved fiskeslakterier og slaktebåter er det ansatte fra slakteriet/båten som kontrollerer avlivingsprosessen. Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige enkeltvedtak for å oppnå etterlevelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av dyrevelferdsloven.

Det er en nasjonal forskrift for å tillate bruk av krumkniv som bedøvingsmetode i den samiske reindriften, for å ivareta muligheten for tradisjonell slakting av tamrein. Krumkniv er ikke tillatt på slakteri.9

6.1.5 Dyrehelse

God dyrehelse er en forutsetning for god dyrevelferd.

Husdyrene i norsk landbruk er fri for flere smittsomme sykdommer som er permanent til stede i de fleste andre europeiske land. Dette skyldes dels at sykdommene ikke har blitt introdusert her i landet, men det er også et resultat av målrettet arbeid over lang tid med nasjonale kontroll- og saneringsprogrammer. Strukturen i landbruket, med spredt produksjon og små besetninger, bidrar til å redusere og spre risikoen for smitte. Det er strategisk avgjørende for Norge å beholde denne gunstige situasjonen. Fravær av mange smittsomme sykdommer bidrar til bedre dyrevelferd, lavere produksjonskostnader og lavere klimautslipp. Dessuten er det en avgjørende forutsetning for et lavt forbruk av antibiotika, og redusert risiko for utvikling av resistente bakterier. Dokumentert frihet for definerte sykdommer er også en viktig forutsetning for å kunne stille legitime dokumentasjonskrav ved import.

Selv om Norge er i en særstilling internasjonalt, ble det i 2023 likevel håndtert utbrudd av flere dyresykdommer som Norge i mange år har vært fri for, eller var i ferd med å utrydde.10 Det understreker viktigheten av at husdyrnæringene, forsknings- og forvaltningsstøtteinstitusjoner, veterinærer og myndigheter fortsatt samarbeider systematisk om å overvåke, forebygge og bekjempe smittsomme dyresykdommer.

Effektive vaksiner har utryddet mange bakteriesykdommer hos oppdrettslaks, og bidratt til en minimal bruk av antibiotika. Denne utviklingen var avhengig av et godt samarbeid mellom forskningsmiljøene, myndigheter, fiskehelsepersonell og næringen selv. Fiskeoppdrett er utsatt for smitte som kan spres til et høyt antall dyr uten individuelle behandlingsalternativ. Rask oppdagelse av smittestoff samt avliving og isolering eller fjerning av syke og døde dyr, er viktig for å redusere smittetrykket. Et systematisk arbeid for å overvåke, forebygge og bekjempe sykdom er nødvendig for å redusere dødeligheten i havbruk.

6.1.5.1 Dyrehelseregelverk

EUs dyrehelseregelverk er en del av EØS-avtalen, og EUs nye dyrehelseforordning, «Animal Health Law»11 ble gjennomført i Norge i 2022. Regelverket gjelder for landdyr og akvatiske dyr, både viltlevende og holdte dyr, samt avlsmateriale og produkter av animalsk opprinnelse. Det viktigste målet med regelverket er å forebygge og bekjempe sykdommer, sørge for styrket overvåkning og beredskap, samt å bekjempe antibiotikaresistente bakterier.

Sykdommer har forskjellig alvorlighetsgrad, og listeføres etter dette. Se boks 6.3.

6.1.6 Beitebruk

Dyr på beite gir god utnytting av naturressursene og god dyrevelferd. Beitebruk er også viktig for biologisk mangfold og for å pleie kulturlandskapet. Hver sommer slippes det et stort antall sauer, storfe, geiter og hester på beite, mens tamrein er på utmarksbeite hele året. Beiting i utmark kan medføre risiko for skader og rovdyr, og det er nødvendig med hyppig tilsyn.

6.1.6.1 Rovvilt i beiteområder

I den todelte målsettingen i rovviltpolitikken skal det også legges til rette for levedyktig næringsdrift basert på utnyttelse av utmarksbeiteressursene. Det skal ikke være rovvilt som representerer skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområder for tamrein.

Rovviltbestanden har økt i løpet av de siste tiårene, og antall ungekull født av jerv, ulv og gaupe er nå over bestandsmålene, mens bjørn er under. Jerv er den største skadevolderen, og deretter gaupe, for småfe. For tamrein er kongeørn, jerv og gaupe de største skadevoldere. Ulverevir finns det bare i deler av landet, og utmarksbeite med sau i ulvesonen er for det meste avviklet. Tap til kongeørn er som regel lam og tamreinkalver.

Rovdyrskadene viser store geografiske og årvisse variasjoner. Størst er skadene i de østlige og nordlige delene av landet. Enkelte områder og besetninger kan rammes hardt.

Regjeringen la i desember 2023 frem en bred tiltakspakke for å legge til rette for bedre ivaretakelse av reindriften ved planlegging og utbygging av energi. Rovvilt i reinbeiteområdene forsterker utfordringen ved arealinngrep. Regjeringen legger opp til, sammen med reindriften, å utrede og finne presise og effektive tiltak for å redusere rovdyrtrykket og tap av tamrein til rovvilt. Det legges også opp til å gjennomføre en utredning av de folkerettslige forpliktelsene Norge har for reindriften, forpliktelsene etter Bernkonvensjonen som omhandler vern av viltlevende dyr, planter og deres naturlige leveområder, og forholdet mellom disse. På sikt vil regjeringen vurdere om det er behov for reduserte bestandsmål for gaupe og jerv i de tre nordligste forvaltningsregionene for rovvilt, det vil si Møre og Romsdal, Trøndelag og nordover.

6.1.6.2 Gjerder

Eksisterende gjerder må vedlikeholdes på en måte som gjør at dyr ikke utsettes for fare for unødige påkjenninger og belastninger. Den som er ansvarlig for gjerdet, skal føre nødvendig tilsyn med det og gjennomføre nødvendige tiltak for å kunne oppdage, forebygge og avhjelpe fare for unødige påkjenninger og belastninger. Reglene gjelder ikke bare ens egne dyr, men alle dyr som ferdes i området. I 2021 ble dyrevelferdsloven endret slik at Mattilsynet kan få dekket sine utgifter i forbindelse med håndheving av piggtrådforbudet.

Den største utfordringen for dyrevelferden er at piggtrådgjerder ikke blir holdt vedlike. Dyrevelferdsloven setter forbud mot å bruke piggtråd i gjerder for å regulere dyrs ferdsel, både i inn- og utmark. Hvis grunneieren har et piggtrådgjerde det ikke lenger er bruk for, kan vedlikehold eller fjerning bli forsømt. Mattilsynet har hjemmel til å fatte vedtak om at den ansvarlige for gjerdet vedlikeholder eller fjerner piggtråden, og til å gjennomføre vedtaket dersom det ikke blir etterlevd, uansett årsak til at piggtråden er satt opp.

I flere lokalsamfunn gjennomføres dugnadsinnsats for å fjerne piggtråd fra naturen, der kommunen, næringen, miljøorganisasjoner og Mattilsynet bidrar. Også hensynet til miljøinteresser og almenn ferdsel kan tilsi at piggtrådgjerder må vedlikeholdes eller fjernes på forsvarlig måte. Selv om det i hovedsak er grunneier som har ansvar for å rydde, finnes i dag en mulighet til å søke om tilskudd for spesielle tiltak i jordbruket (SMIL). Denne tilskuddsordningen har som formål å motivere aktive bønder til en frivillig innsats for å ta vare på kulturlandskapet og biologisk mangfold. Fjerning av uønsket piggtråd er en del av denne ordningen. Også andre type gjerder kan utgjøre en risiko for skade på dyr, når de ikke blir holdt ved like.

6.1.6.3 Søppel i naturen

Søppel som kastes i naturen kan føre til store dyrelidelser. Metall, glass og plastsøppel kan havne inn i landbruksmaskiner ved høsting av fôr. Avfall kastes direkte i åkeren, det blåser inn fra forsøplede veikanter eller spres av fugler fra usikrede søppelplasser. Gress kamuflerer søppelet som så kuttes opp og blandes i fôret når gresset blir høstet. Metallbiter utgjør en særlig risiko fordi de kan være skarpe som barberblad. Det er vanskelig å oppdage metallbitene ved utfôring. Særlig storfe, som spiser mindre selektivt enn for eksempel småfe, kan lett få i seg disse metalldelene gjennom fôret. For dyret kan resultatet bli store lidelser med indre blødninger, betennelser og i verste fall en smertefull død.

I tillegg til bøndenes egen innsats med å fjerne avfall på jorder og i grøftekanter, er det nødvendig med god søppelhåndtering ved folks ferdsel i naturen og langs veier, samt god sikring av avfallsplasser.

6.1.6.4 Påkjørsler

Et stort antall dyr blir hvert år påkjørt på vei og jernbane (omtales i kap. 7.5.4.1). Dette gjelder både vilt, tamrein og husdyr. På alle nye riksveier settes det opp viltgjerder, og langs eksisterende riksveier er det iverksatt tiltak for å unngå påkjørsler. Vedlikehold av gjerder langs jernbanespor er viktig for å unngå at dyr på beite kommer seg ut på sporet. Det er ikke straffbart å kjøre på dyr i trafikken, men det er straffbart å ikke melde fra dersom skade har skjedd.

6.1.7 Økologisk produksjon

6.1.7.1 Generelt om økologisk produksjon

I økologisk produksjon stilles det ekstra krav til miljø og dyrevelferd. Det legges vekt på at dyrene skal ha mulighet til naturlig atferd. Forebygging av sykdom står sentralt og skal blant annet bygge på valg av egnede raser eller hybrider, passende dyretetthet, bruk av fôr av høy kvalitet, regelmessig mosjon og godt husdyrmiljø.

Utviklingen i antall økologiske husdyr de siste årene varierer etter dyreslag. Fra 2022 til 2023 ble det registrert en økning i den økologiske andelen av geit og svin, mens det var nedgang eller uendret andel for de andre husdyrslagene. Økologiske verpehøner økte hvert år fra 2011, men fra 2021 har det vært en nedgang. Økologiske verpehøner utgjorde i 2023 6,3 prosent av det totale antall verpehøner. I 2023 var det 3,5 prosent økologiske melkekyr av det totale antallet melkekyr, og 4,1 prosent økologiske ammekyr av det totale antallet ammekyr i Norge. Økologiske sauer utgjorde 2 prosent av det totale antallet sauer i 2023, mens økologiske geiter utgjorde 3 prosent av det totale antallet geiter.

Økologisk akvakultur har økt fra ca. 10 000 tonn per år i 2009 til ca. 32 000 tonn per år i 2023, og utgjør 2,3 prosent av total årlig produksjon av laks.

6.1.7.2 Regelverket for økologisk produksjon

Begrepet økologisk er beskyttet gjennom forskrift om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter, akvakulturprodukter, næringsmidler og fôr.

Regelverket er en del av EØS-avtalen, og dekker hele matproduksjonskjeden, inkludert bestemmelser om import fra tredjeland, tilsyn og merking.Regelverket for økologisk produksjon gjelder i tillegg til krav som virksomheter er pålagt å følge gjennom annet regelverk som gjelder konvensjonell produksjon.

6.1.7.3 Krav til økologisk dyreproduksjon

Kravene til dyrevelferd i økologisk dyreproduksjon går i noen tilfeller lenger enn regelverket i konvensjonell produksjon.

Regelverket stiller flere krav til utforming, innredning og miljø i husdyrrommene, og forholdene skal være tilpasset dyrenes naturlige behov. Det stilles blant annet spesifikke krav til inneareal for storfe, hest, sau, geit, svin, kanin, hjort og fjørfe. Arealkravene som er nedfelt i økologiregelverket sikrer dyrene bedre plass enn i konvensjonell drift.

Husdyr på land skal ha tilgang til utendørsarealer, og helst beite. Planteetende dyr skal ha tilgang til beite i sesongen. Det er fastsatt spesifikke arealkrav til uteareal (luftegård) for de ulike dyreartene og også enkelte bestemmelser knyttet til utforming av arealene.

I økologisk akvakultur stilles det strengere krav til fisketetthet, medisinering og oppfølging av fiskens helse- og velferdstatus. Økologiske akvakulturvirksomheter skal sikre forebyggende tiltak og bruk av biologiske metoder som rensefisk for å ivareta fiskehelse og velferd.

Det er krav om at dyrene skal fôres med økologisk produsert fôr.

6.1.7.4 Merking

Debios Ø-merke kan brukes til å merke økologiske produkter. EU-logoen for økologiske produkter kan også benyttes. Logoene kan brukes samtidig.

Økologisk merkede produkter kan være et alternativ for forbrukere som ønsker produkter hvor det er tatt ekstra hensyn til blant annet dyrevelferd og miljø i produksjonen.

6.1.8 Dyr til bruk i dyreassisterte intervensjoner

Dyreassisterte intervensjoner – DAI – kan kort beskrives som systematiske tiltak der dyr deltar i aktiviteter for å endre enkeltmenneskers livsforhold til det bedre.

Bruken av DAI har økt de siste 20 årene. Samtidig har oppmerksomheten på dyrets velferd økt. Dette gjenspeiles blant annet i nyere forskning på området, men kunnskapen om dyrevelferd ved DAI er foreløpig begrenset.

Det er vanlig å dele dyreassisterte intervensjoner inn i følgende typer aktiviteter; dyreassisterte aktiviteter (DAA), dyreassistert pedagogikk (DAP) og dyreassistert terapi (DAT). De ulike typene av intervensjoner kan utøves i en profesjonell sammenheng på en gård eller i en institusjon, men også som aktiviteter utført av frivillige. Bruk av servicedyr, som oftest servicehunder, i private hjem kan også omfattes.

6.1.8.1 Aktører innen dyreassisterte intervensjoner

Det er mange aktører som er involvert i DAI på ulike vis. Det er blant annet kursarrangører både for mennesker og hunder, utdanningsinstitusjoner, dokumentasjons,- informasjons- og formidlingsaktører, og godkjenningsinstanser.

6.1.8.2 Regelverk og standarder for bruk av dyr i dyreassisterte intervensjoner

Det er per i dag ingen særskilt forskrift for bruk av dyr til DAI, eller formelle kompetansekrav til gjennomføring av DAI. Det er likevel ikke slik at aktivitetene ikke er omfattet av offentlige regler. Dyrevelferdsloven inneholder mange bestemmelser som vil få anvendelse ved utøvelse av DAI.

Forskrifter

For produksjonsdyrene gjelder det egne holdforskrifter. Forskrift om fremvisning av dyr kan også inneholde bestemmelser som kan leses som en veiledning for hvordan dyrevelferdslovens krav skal etterleves i enkelte typer av DAI.

Standarder for bruk av dyr i DAI

Kvalitetssikring av virksomheter som benytter DAI er viktig for å ivareta sikkerhet for mennesker, oppnå ønsket resultat og sikre at dyrevelferden er ivaretatt. Det er derfor utviklet flere ulike standarder eller godkjenningsordninger både internasjonalt og i Norge.

The International Association of Human-Animal Interaction Organizations (IAHAIO)12 har utarbeidet «White Paper 2014». Dokumentet ble utarbeidet for å gi omforente definisjoner for de ulike aktivitetene innenfor DAI og retningslinjer for å ivareta dyrevelferden ved bruk av DAI.

Inn på Tunet er tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester på gårdsbruk. For å bli godkjent må gården følge KSL-standarder for den virksomheten de utfører. Stiftelsen Matmerk gjennomfører tredjepartsrevisjon etter KSL-standardene.

Hestenæringen har i samarbeid med Stiftelsen Norsk Mat utviklet en egen bransjestandard for virksomheter som benytter hest i ulike aktiviteter. Stiftelsen Norsk Mat har ansvar for drift av systemet og gjennomfører også revisjonen av virksomhetene etter denne standarden. Tilsvarende tilbud gis av tilbydere under Ut på vidda lærings- og omsorgstjenester. Tjenestene er basert på samisk kultur, inkludert dyr og reindrift. For å bli godkjent som Ut på vidda-tilbydere må reindriftsutøvere gjennomgå kurs. Statsforvalteren i Troms og Finnmark gjennomfører godkjenningen.

6.1.8.3 Behov for kompetanse

Økende bruk av dyr i tiltak innenfor aktivisering, pedagogikk og terapi overfor mennesker krever god kompetanse både om dyrevelferd og om gjennomføring og effekt av slike tiltak. Flere studiesteder tilbyr nå ulike delstudier, enkeltfag innbygget i andre studier og etterutdanningskurs på området.

Både regelverk og standarder som er relevante ved DAI er relativt skjønnsmessig utformet og forutsetter god kompetanse hos dyreholder/terapeut. Det er alltid dyreholder/terapeut som er ansvarlig for å ivareta god dyrevelferd, jf. dyrevelferdsloven § 6.

Ved bruk av servicehunder må man sikre at brukeren eller dennes foresatte har den nødvendige kompetanse til å ivareta dyrevelferden. Det påhviler et særskilt ansvar for organisasjoner som trener opp og utleverer dyr til slik bruk, jf. dyrevelferdsloven § 27. Det er også viktig å sikre at brukere som er disponert for å utøve vold mot dyr, ikke overlates ansvaret for dyr.

Gode resultater for bruker og sikring av dyrevelferd ivaretas også ved et godt forarbeid i form av utvelgelse og trening av dyr som skal brukes.

6.1.9 Legemidler til dyr

Norge har som følge av EØS-avtalen deltatt i det europeiske legemiddelsamarbeidet siden 2000, og forordning (EU) 2019/6 om legemidler til dyr er gjennomført i legemiddelloven. Denne forordningen regulerer godkjenning, overvåkning, tilvirkning, distribusjon, omsetning og bruk av legemidler til dyr. Forvaltningsansvaret for forordning (EU) 2019/6 er delt mellom Direktoratet for medisinske produkter (DMP) og Mattilsynet.

Samtidig som forordningen trådte i kraft i Norge, ble forskrift om legemidler til dyr fastsatt. Den samler det vesentligste av regelverket om legemidler til dyr, og gir utfyllende nasjonale bestemmelser der forordningen åpner for dette.

For å kunne markedsføre et legemiddel, inkludert vaksiner og premiks til medisinfôr i Norge, må det foreligge en markedsføringstillatelse fra Direktoratet for medisinske produkter. Forutsetningen for en markedsføringstillatelse er at legemiddelprodusenten har dokumentert kvalitet, sikkerhet og effekt for legemiddelet i samsvar med kravene, og at den overordnede vurderingen av nytte og risiko er positiv. En markedsføringstillatelse blir bare utstedt dersom nytten av legemiddelet overstiger risikoen ved bruk, noe som bidrar til å sikre dyrets velferd. Overvåkningssystemet skal sikre at nytte-/risikovurderingen forblir positiv.

Det er viktig for dyrehelse og dyrevelferd at dyrehelsepersonell har tilgang til legemidler. Eksempler på kategorier med legemidler til dyr er vaksiner, anestesimidler, lokalbedøvelse, antibiotika og parasittmidler. Legemiddelmangel er et globalt problem. Norge er et lite marked for legemidler til dyr, og det er utfordrende å skaffe til veie en rekke legemidler. Per 1. mars 2024 er det mangel på 68 legemidler til dyr i Norge. Dersom det ikke finnes legemidler på det norske markedet som er viktige for å ivareta dyrehelse og dyrevelferd, kan veterinærer og fiskehelsebiologer søke om å få ta inn medisiner fra andre land gjennom unntaksordningen «spesielt godkjenningsfritak» i regelverket. Mangel på korrekt legemiddel, uansett årsak, kan påvirke dyrevelferden negativt, dersom en erstatning ikke er tilgjengelig.

I henhold til forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler, kan veterinærer og fiskehelsebiologer rekvirere legemidler til dyr. Kravet til rapportering om eventuelle bivirkninger av legemidler er en viktig brikke i å overvåke sikkerheten til et legemiddel over tid, og dermed sikre god dyrevelferd.

Det finnes ingen godkjenningsordning for medisinsk-teknisk utstyr som brukes til behandling av dyr, men håndtering av medisinsk utstyr er regulert i dyrevelferdsloven § 8 og i forskrift om håndtering av medisinsk utstyr. Et nytt og relevant eksempel er utstyr som brukes til avlusing av oppdrettsfisk ved medikamentfri behandling, som lakselus har vist seg å utgjøre en vesentlig utfordring for fiskens helse og velferd.

Risikobildet har endret seg de siste årene, både for landdyr og akvatiske dyr, med utbrudd av nye sykdommer. Økt reisevirksomhet, import av dyr, fôr og utstyr, smitte hos viltlevende dyr, samt klima- og miljøendringer, er medvirkende til at alvorlige smittsomme dyresykdommer finner veien til Norge. Årvåkenhet og oppdatert kunnskap om endret risikobilde er viktig for alle som jobber med dyr.

6.2 Produksjonsdyr på land

Samfunnsoppdraget til landbruket er å sikre Norges befolkning nok og trygg mat produsert på norske naturressurser, og slik bidra til arbeid, god ernæring og helse. Regjeringens ambisjon er at dyrevelferden i norsk landbruk er verdensledende, og at regelverket for dyrevelferd opprettholdes og videreutvikles. Regelverket skal være basert på oppdatert kunnskap om dyrenes behov.

6.2.1 Dyrevelferdsprogrammene

Det er i dag dyrevelferdsprogram for svin, slaktekylling, kalkun, verpehøns, avlsdyr av fjørfe, storfe og sau. Programmene er tilpasset den enkelte art.

Dyrevelferdsprogrammene er et rammeverk for å jobbe systematisk med digital dokumentasjon og kontinuerlig forbedring av dyrevelferden i husdyrbesetninger. Jevnlige revisjoner i regi av Kvalitetssystemet i landbruket (KSL) er en del av alle dyrevelferdsprogram, og deltakelse i dyrevelferdsprogram er den eneste måten å fylle KSLs dyrevelferdskrav på.

Dyrevelferdsprogrammene er etablert og driftes av husdyrnæringene. Animalia har det faglige og administrative ansvaret for programmene. Dyrevelferdsprogrammene er utformet som bransjeretningslinjer som Mattilsynet har godkjent. Deltakelse i dyrevelferdsprogram er forskriftsfestet for svinehold og for hold av slaktekylling med dyretetthet over 25 kg/m².

Regelmessige besøk og oppfølging av veterinær er et sentralt felles punkt i alle dyrevelferdsprogram. Formålet er rådgivning for systematisk forbedring av velferd og helse i besetningen. Alle besøk dokumenteres i fagsystemet som er etablert for dokumentasjon og forbedring av dyrevelferd i den aktuelle produksjonen. Den viktigste kilden til data i dyrevelferdsprogrammene er besetningsveterinærens observasjoner og konklusjoner; avvik og forbedringstiltak. Forbedringstiltak skal planlegges i samarbeid mellom produsenten og besetningsveterinæren.

Varemottaker innhenter status i dyrevelferdsprogrammet ved innmelding av slakt eller egg. Denne informasjonen er en del av grunnlaget for oppgjøret til produsenten. Produsenter som unnlater å delta eller viser mangelfull oppfølging av programmet, kan få krav om redusert dyretetthet eller redusert pris ved levering til varemottaker.

Fortsatt god samhandling mellom myndighetene og næringen er viktig for videre utvikling og nytte av dyrevelferdsprogrammene.

6.2.2 Storfe

Storfehold omfatter spesialisert melkeproduksjon, såkalte kombibesetninger med både melkeproduksjon og fremfôring av ungdyr til slakt, samt spesialisert kjøttproduksjon. Det er sannsynligvis større variasjon mellom storfebesetninger nå enn for 20 år siden når det gjelder driftsformer, spesialisering og størrelse på dyreholdene. Melkeproduksjonen har gjennomgått en strukturutvikling hvor antall besetninger har gått ned, og gjennomsnittsstørrelsen på de gjenværende og nyetablerte besetningene har økt.

6.2.2.1 Biologi

Storfe er drøvtyggere, som kan beite i opptil ni timer per døgn og bevege seg flere kilometer hver dag.

Storfe er flokkdyr og bruker flukt som sitt fremste forsvar. De har stor grad av synkron atferd og et sosialt system som bygger på både rangordning, individuelle preferanser og dannelse av «vennepar». Storfe kommuniserer hovedsakelig med kroppsspråk, fysisk kontakt, lukt og lyd. Storfeets kroppsspråk og øvrige signaler kan være vanskelige å oppfatte for mennesker.

Kua kalver én gang årlig. Kalven begynner tidlig å ete gress, men er ikke helt avvent før ved åtte–ti måneders alder.

6.2.2.2 Driftsformer og produksjon

I 2023 ble det holdt om lag 881 000 storfe i Norge, fordelt på 12 344 besetninger. Av disse var ca. 6 500 melkekubesetninger og ca. 6 000 ammekubesetninger. Mange driver med ammekuproduksjon i kombinasjon med melkeproduksjon. Gjennomsnittlig antall årskyr i melkekubesetninger (inkludert kombinertbesetninger) var 31 i 2023, og gjennomsnittlig antall årskyr i spesialiserte kjøttfebesetninger var 21. Norske besetninger er fremdeles i gjennomsnitt relativt små sammenlignet med besetninger i mange andre land.

Til tross for reduksjonen i antall melkebesetninger er melkeproduksjonen stabil. Dette skyldes at det har vært en vekst i antall store bruk og ytelse per ku har økt. Samtidig har antall ammekubesetninger steget. Storfeproduksjonen er spredt over hele landet, men det er flest storfebesetninger i Trøndelag og Innlandet, etterfulgt av Vestland og Rogaland.

I melkekuproduksjonen brukes i hovedsak rasen norsk rødt fe (NRF). Dette er en kombinasjonsku som produserer både melk og kjøtt. Det er vanlig at kua får to-tre kalver før hun slaktes. Om lag en tredel av kyrne utrangeres etter første kalv. Viktige årsaker til at kyrne slaktes relativt tidlig er at de inngår i kjøttproduksjonen på gården og at sykdomsrisikoen øker med kuas alder.

Spesialisert kjøttproduksjon kan deles opp i to produksjonsformer: Ammekubesetninger og rene fremfôringsbesetninger som kjøper kalv fra ammeku- og melkebesetninger og fôrer dem frem til slakt. Ammekuproduksjonen er basert på løsdrift, der kalven går med mora og dier de første fire til seks månedene. Dyrene får ofte lang tid på beite i løpet av året, og noen går i helårs utedrift med enkle leskur.

Båsfjøs

Kortbås er den vanligste båstypen i Norge. Båsgulvet er typisk av betong, med liggematter og et tynt lag sagflis. Mykt liggeunderlag er et krav i forskrift om hold av storfe. Kutrener brukes for å holde liggearealet tørt og fritt for møkk. Kutreneren er en bøyle som henger over ryggen på kua for å gi strømstøt ved berøring hvis hun hever ryggen fremme i båsen. Bruk av kutrener er omdiskutert fordi elektriske støt forårsaker stress og ubehag. Kutrener er kun tillatt å bruke i melkeproduksjon. Den skal tilpasses hvert individ slik at den ikke er til unødig plage. Det har blitt mer oppmerksomhet på riktig bruk, og dette er et eget sjekkpunkt i dyrevelferdsprogrammet for storfe.

Løsdriftsfjøs

Løsdriftsfjøs har vært i bruk i Norge i om lag 40 år. Dyrene går løse sammen på et areal med egne plasser for aktivitet og hvile. Det er stor variasjon i areal, utforming og tekniske løsninger. I noen løsdriftsfjøs har dyrene tilgang til uteområder. Gulvet på aktivitetsområdet kan være spaltegulv, fast dekke med gjødseltrekk eller talle/dypstrø. Fjøsene har liggebåser utstyrt med mykt liggeunderlag. Sammenliknet med båsfjøs gir løsdrift økt bevegelsesfrihet, bedre mulighet til å utøve naturlig atferd, generelt bedre helse, økt sosial samhandling og økt tilgang på miljøberikelser. Samtidig kan løsningen gi enkelte helseutfordringer (kalvehelse, klauvhelse), og konkurranse om ressurser kan være belastende for underlegne dyr. Tilstrekkelige og godt utformede spiseplasser, lett tilgang til drikkevann og god bredde i gangarealene uten blindveier, har stor betydning for dyrenes velferd.

Melkeroboter (Automatisk melkesystem – AMS) ble først tatt i bruk i løsdriftsfjøs i Norge tidlig på 2000-tallet. I 2023 ble ca. 63 prosent av kyrne melket i AMS. Systemet brukes særlig i større besetninger. Én maskin kan håndtere inntil 60–70 dyr. Kyrne oppsøker melkeroboten selv og blir gjerne melket oftere enn ved faste melketider. Lang avstand til uteområdet kan være en utfordring i beitesesongen. Bruk av melkerobot åpner for nye muligheter til å overvåke helse og velferd hos kyrne.13

Miljøberikelser

Miljøberikelser brukes for å tilby adgang til naturlig atferd og tilføre positive stimuli. Miljøberikelse kan være for eksempel kløbørster, og narresmokker eller bevegelige gjenstander som brukes til kalv. Sosial samhandling som miljøberikelse er særlig viktig for dyrenes velferd, for kyr for eksempel ved gjensidig kroppspleie eller brunstatferd, og for kalver ved lek.

Mosjon og beite

Forskrift om hold av storfe stiller krav om at alt storfe, med unntak av ukastrerte hanndyr over 6 mnd. og spedkalv, skal sikres mulighet for fri bevegelse og mosjon på beite i minimum åtte uker i løpet av sommerhalvåret. Storfe som oppstalles i båsfjøs skal ha utvidet beitetid til minst 12 eller 16 uker. Arealsonen i regelverket for beitetilskudd er lagt til grunn for om dyreholdet har krav om minst 12 eller minst 16 ukers beite. For kalv mellom 3 og 6 måneders alder må det utøves et skjønn, avhengig av årstid m.m. Hovedformålet er adgangen til fri bevegelse og naturlig atferd. Beite krever godt tilsyn og forebygging og håndtering av velferdsutfordringer som insektplage, parasittangrep, gjørmete utearealer og ugunstige værforhold.

En del dyreholdere med fjøs som sto ferdig bygget før 1. januar 2014 har utfordringer med å finne egnede utearealer i akseptabel avstand fra fjøset til å gjennomføre kravet om fri bevegelse, mosjon og naturlig atferd på et beite. Mosjonskravet kan i slike tilfeller oppfylles ved å benytte luftegård. Luftegård var imidlertid ment som en «nødløsning».

Fôr og vann

Storfe fôres med grovfôr i form av gress, ensilert gress, høy eller halm, og i tillegg kraftfôr i varierende grad avhengig av type produksjon. Tilgangen og kvaliteten på grovfôret har stor betydning for helse, velferd og ytelse hos storfe. Vann tildeles vanligvis i automatiske drikkekar.

Kalvingsbinge og oppstalling av kalv

Kalvingsbinge kreves i alle fjøs. Formålet er å gi både ku og kalv ro, god nok plass og gode hygieniske forhold rundt kalving.

Det er vanlig å skille kalven fra kua like etter kalving og å holde nyfødte kalver enkeltvis i binger den første tiden. Regelverket tillater i dag slik oppstalling i opptil åtte uker. De første dagene etter fødsel vil kalven under naturlige forhold ligge og gjemme seg. Oppstalling i enkeltbinger i opptil sju til ti dager tilfredsstiller dette behovet, samtidig som dyreholder har kontroll på det enkelte dyrets fôropptak, helse og atferd. Etter dette blir verken kalvens sosiale behov eller bevegelsesbehovet ivaretatt i enkeltbinger. Det mest vanlige i norske besetninger er å ha kalven i enkeltboks i et par uker, før kalvene flyttes over i fellesbinger.

I noen tilfeller får ku og kalv være sammen i én til fire dager eller mer. Samvær mellom ku og kalv er et tema som siden forrige dyrevelferdsmelding har fått stor oppmerksomhet, både hos produsenter, i forskningsmiljøene og i samfunnsdebatten.

Ungdyr (slaktedyr og kviger for rekruttering)

Okser holdes som regel i fellesbinger med spaltegulv av betong. Fordelen er at dyrene selv tråkker møkka ned i kjelleren slik at manuell skraping blir unødvendig. For at dette skal fungere, må det være en viss tetthet av dyr i bingene. Okser over to år (avlsokser) oppstalles i hovedsak i enkeltbinger eller på bås.

Siden 2004 har det vært krav om liggebåser eller liggeareal med tett gulv for hunndyr i nybygg. I eldre bygg kan kviger som har mer enn to måneder igjen til kalving, oppstalles på drenerende gulv i binger, på samme vis som okser.

6.2.2.3 Fysisk helse

Norske storfe har generelt god helsestatus, og alvorlige smittsomme sykdommer er sjeldne. Likevel er det andre sykdommer som kan ha stor betydning i den enkelte besetning.14 Det er ikke påvist nasjonal liste 1-sykdom hos storfe i Norge. Noen smittsomme sykdommer som tidligere var et problem, er utryddet, mens andre påvises sporadisk. Storfetuberkulose (bovin tuberkulose) ble påvist i 2022. Etter mange år med god status har det de siste årene vært utbrudd av ringorm (Trichophyton verrucosum). Den største risikoen for innførsel av dyresykdommer er med dyr fra utlandet. Det innføres lite storfe til Norge, og ingen dyr i 2023.15

Forekomsten av smittsomme klauvsykdommer i Norge var lenge lav, men har økt de siste årene. Ifølge Storfekjøttkontrollen ble det i 2023 påvist digital dermatitt i ca. 10 prosent av besetningene og klauvspalteflegmone i ca. 25 prosent. I Danmark forekommer digital dermatitt i tilnærmet 100 prosent av besetningene. Utviklingen i Danmark har vist at dette kan utvikle seg til et stort dyrevelferdsproblem.

Helsekortsystemet og gode rapporteringsrutiner gir en god oversikt over helsetilstanden hos norsk storfe. Hver ku har sitt eget helsekort hvor samtlige behandlinger for sykdom eller fruktbarhetsproblemer registreres gjennom hele livsløpet. Veterinærene har siden 2010 plikt til å rapportere bruk av medisiner til produksjonsdyr.16 Dyrehelseportalen ble opprettet av næringen til dette formålet. Dyrehelseportalen kommuniserer med Kukontrollen,17 og sykdomsbehandlinger rapporteres direkte fra veterinæren.

6.2.2.4 Inngrep

Ifølge dyrevelferdsloven § 9 skal det ikke gjøres inngrep på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Avhorning og kastrering er likevel tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferden eller andre særlige grunner.

Geno anslår at 30–40 prosent av NRF-populasjonen er kollet (naturlig hornløs). NRF-kalver født med anlegg for horn blir avhornet for å unngå skader på røktere og andre dyr.

Okser som skal på beite, blir vanligvis kastrert.18 Okser som blir kastrert blir som regel roligere dyr som blir enklere å håndtere for dyreholder. Kastrerte okser som får gå på beite vil også kunne få et friere liv.19

6.2.2.5 Avl

Systematisk avlsarbeid og utvikling av Norsk rødt fe (NRF) styres av genetikkselskapet Geno og har pågått siden 1935. NRF-rasen kjennetegnes av god produksjon av melk og kjøtt, god fruktbarhet og helse, samt lette kalvinger. Målet for NRF på sikt er en kollet rase slik at avhorning unngås.

Helse, fruktbarhet, kalvingsegenskaper, funksjonelt eksteriør og godt lynne er avlsmål med betydning for dyrevelferden. Disse egenskapene er samtidig viktige for både drift og økonomi. Utvikling av de ulike egenskapene overvåkes kontinuerlig, og vektingen i avlsmålet balanseres for å ivareta både produksjonsegenskaper og dyrevelferd.

Geno leverer også avlsmateriale fra gamle norske raser, importerte melkeraser og kjøttfe. For kjøttfeavl har organisasjonen TYR et overordnet ansvar.

6.2.2.6 Transport

Årlig transporteres i underkant av 300 000 storfe til slakteri. Samlet transporttid påvirkes av tid til lasting og lossing, kjøreavstand, kjørestil og veikvalitet. Antall slakterier som slakter storfe er over tid betydelig redusert, men gjennomsnittlig transporttid har ikke økt tilsvarende. Strukturendringene i storfeproduksjonen har ført til at gjennomsnittlig antall leverte dyr fra hvert dyrehold har økt, og det er dermed færre stopp per tur.

Storfe som sendes til slakt, skal være friske, identitetsmerket og skikket til transport. Dødelighet under transport har vært stabilt lav på 0,001–0,003 prosent over år. Variasjoner mellom år forklares i stor grad av enkelthendelser som trafikkulykker.

Det foregår noe transport av kalv, hovedsakelig oksekalver fra melkebesetninger til fremfôringsbesetninger.

6.2.2.7 Regel- og rammeverk

Hold av storfe er regulert i forskrift om hold av storfe. I tillegg gjelder forskrift om velferd for produksjonsdyr, som implementerer EUs direktiv 98/58/EF.20

Storfenæringens arbeid med forebyggende helsearbeid, dyrevelferd, sykdomsforebygging og sykdomsbekjempelse koordineres og ledes av Helsetjenesten for storfe ved Animalia AS. Animalia drifter Storfekjøttkontrollen, som er produksjonskontrollen for ammekubesetningene (storfekjøtt). TINE drifter Kukontrollen, hvor mye data fra enkeltdyr og besetninger i melkeproduksjonen er lagret.

Næringen etablerte i 2022 dyrevelferdsprogram for storfe gjennom en felles bransjeretningslinje. Alle besetninger med minimum ti storfe er inkludert i programmet. Det omfatter ca. 99 prosent av alt storfe og ca. 93 prosent av alle besetninger. Brudd på retningslinjene medfører trekk i pris ved levering av kjøtt og melk. Formålet med dyrevelferdsprogrammet er å sikre dokumentert etterlevelse av offentlig regelverk og en kontinuerlig forbedring av velferden hos norske storfe. Kravene i dyrevelferdsprogrammet er blant annet veterinærbesøk, godkjent KSL og oppfølging av anbefalinger og avvik.

6.2.2.8 Velferdsutfordringer i dagens storfehold

Velferdsutfordringene for storfe skyldes hovedsakelig at oppstallingen ikke fullt ut ivaretar velferdsbehovene til dyrene. Produksjonsrelaterte sykdommer hos kyr og smittsomme sykdommer hos kalv utgjør i noen besetninger også velferdsproblemer.

Oppstalling på bås begrenser dyrenes mulighet for sosial kontakt, selvpleie og bevegelse. Stereotypisk atferd som tungerulling, skumtygging og slikking på innredningen kan være indikasjon på stress og frustrasjon. Det er mindre av slik atferd i løsdrift enn i båsfjøs.

Type gulv og liggeunderlag har betydning for dyrevelferden. Oppstalling av ungdyr i fullspaltebinger er problematisk med det å tilby dyrene nok plass og en bekvem liggeplass.

Tradisjonelt hold av kalv har vist seg å ha flere utfordringer for dyrevelferden. Atskillelse fra ku ved kalving og individuell oppstalling i kalvebokser gir lite sosial kontakt og bevegelsesfrihet. For små måltider og lang avstand mellom melkefôringene gir sultfølelse og udekket sugebehov som kan føre til at kalven suger på andre kalver. Gruppehold fra tidlig alder, tildeling av nok melk flere ganger i døgnet, tilgang på grovfôr av god kvalitet og drikkevann i tillegg til melk, er eksempler på bedre praksis fundert i oppdatert kunnskap.

Forekomsten av sykdom har betydning for dyrevelferden. De vanligste infeksjonssykdommene hos storfe er jurbetennelse (ca. 1/3 av alle behandlinger), luftveisinfeksjoner og mage-tarm-infeksjoner. Omtrent 75 prosent av helseproblemene hos kyr oppstår de første 30 dagene etter kalving.

Reproduksjonsproblemer21 og ulike klauvlidelser er også vanlig. Klauvlidelser er mer vanlig i besetninger med løsdrift enn i båsfjøs. Regelmessig klauvrøkt er nødvendig ved alle driftsformer.

Med nye driftsformer og økt kunnskap om fôring har fôringsbetingede produksjonssykdommer som ketose og melkefeber blitt betydelig redusert. Kalvingsvansker er registrert ved knapt 1,3 tilfeller per 100 årskyr.

Det er mer kalvesykdom og høyere kalvedødelighet i større besetninger. Diaré og luftveissykdom utgjør ca. 80 prosent av rapporterte lidelser for kalv. Disse sykdommene kan i stor grad forebygges ved å bedre fjøsmiljøet. Kalver og ungdyr på beite behandles gjerne mot innvollsparasitter.

EFSA publiserte i mars 2023 en risikovurdering av velferden til melkekyr i EU. Halthet ble identifisert som et av hovedproblemene uavhengig av oppstallingssystemer. Andre utfordringer var manglende bevegelsesfrihet og mulighet for hvile, jurbetennelse og ulike produksjonssykdommer. For båsdrift ble manglende mulighet til å utføre pelsstell/selvpleie fremhevet. EFSA anbefaler derfor å unngå oppstalling på bås. Hver ku bør ha et totalareal på minst 9m² i løsdrift, store nok liggebåser med mykt underlag og tilgang til uteområder. Dyrematerialet, helsesituasjonen og driftssystemene i Norge er ikke direkte sammenliknbare med EU, men flere av forholdene i EFSA-rapporten er likevel relevante, spesielt når det gjelder levemiljø.

6.2.3 Sau

Om lag halvparten av dagens gårdsbruk med husdyrhold har sau. Antall saueprodusenter har vært mer stabilt enn antallet i de andre husdyrproduksjonene, selv om det har vært en reduksjon på om lag 40 prosent de siste 20 årene. Antall vinterfôrede sau har vært relativt stabilt.

6.2.3.1 Biologi

Sauer er flokkdyr, og kan bevege seg over store områder. Flokken vender tilbake og benytter samme områder og stier i år etter år. Sauer har ingen utpreget rangorden. Når plassen er begrenset, som i et fjøs, etableres det likevel en rangorden som påvirker det enkelte dyrs tilgang til ressurser som fôr og liggeplasser. Forsvaret mot fiender består fra naturens side i å være en del av en flokk og oppdage farer så tidlig at flokken kan trekke seg unna. Sauen har et kroppsspråk som ikke er lett å tolke for mennesker. Den ytrer seg sjelden med lyd ved smerte eller redsel og gir fort opp å gjøre fysisk motstand. I stressende situasjoner, for eksempel ved klipping, forholder den seg ofte helt passiv. Det kan likevel påvises betydelig økning av hjertefrekvensen i slike situasjoner, noe som viser at sauen opplever stress. Begge kjønn blir kjønnsmodne i løpet av første leveår. Sauen er vanligvis drektig i 144–149 dager, avhengig av sauerase. Jo flere foster ei søye bærer på, jo kortere er drektigheten.

6.2.3.2 Driftsformer og produksjon

Sauekjøtt utgjør ca. åtte prosent av den totale kjøttproduksjonen i Norge, og inntektene fra sauehold kommer fra kjøtt og ull. Som nisjer finnes produksjon av pelsverk og skinnfeller, samt ost av sauemelk og utleie av sau for landskapspleie. Noen holder også et fåtall sau som hobby.

Det var ca. 13 000 sauebesetninger i 2023. Besetningene hadde til sammen ca. 890 000 vinterfôrede dyr. Det meste av saueholdet drives i kombinasjon med annen landbruksnæring, tilleggsnæring eller lønnsarbeid utenfor gården.

Sauen er et utpreget beitedyr. Avhengig av klima og værforhold kan sauen gå ute på beite i fem til åtte måneder av året de fleste steder i landet. Beitene varierer fra fjell- eller skogsbeite (utmark) til inngjerdet beite i nærheten av hjemgården (innmark). Produksjonen er hovedsakelig basert på utmarksbeite. I områder med gjentatte rovviltangrep har innmarksbeite blitt mer vanlig.

Dyrene er vanligvis innendørs om vinteren. Både isolerte og uisolerte sauehus brukes, samt ulike løsninger med tilgang til uteområde. Høsten regnes gjerne som starten av året i saueproduksjonen med utvelging av søyer for videre avl, paring, inseminering og oppfôring mot lammingen. Høsten er også avslutningen på forrige sesong, ved at årets lam sendes til slakt. Vinteren handler hovedsakelig om riktig fôring av de drektige søyene og forberedelser til lammingen. Lamming foregår inne i perioden fra mars til mai, avhengig av landsdel. Det er vanlig å slippe dyrene ut noen uker etter lamming.

Sau som beiter i utmark i sommerhalvåret, sankes inn om høsten for enten å få dem i hus eller levert til slakt, eventuelt etter en periode på innmarksbeite. Sauene klippes gjerne to ganger i året.

Utegang for sau innebærer driftsformer hvor dyrene holdes ute utenom ordinær beiteperiode, med tilgang til enkle husdyrrom (leskur). Helårs utedrift uten noen form for husdyrrom krever tillatelse fra Mattilsynet. Slik tillatelse gis først og fremst til dyrehold med gammelnorsk spelsau, villsau eller andre hardføre raser, og krever at klima og terreng kan tilby dyrene mat, vann og ly året igjennom.

I Norge er det ikke fastsatt spesifiserte arealkrav for sau i konvensjonell drift. Vanlig praksis er å gi søyer et areal på mellom 0,75 og 0,90 m² per dyr i binger med drenerende golv, og 1,4 m² ved hold på talle. I økologisk drift er det arealkrav på 1,5 m² per sau og 0,35 m² per lam. For begge driftsformer er det krav om bekvem, tørr og trekkfri liggeplass der alle dyrene kan ligge samtidig. Sauebingene har vanligvis drenerende gulv av strekkmetall eller plastrister, sjeldnere trespalter eller talle. Små lam skal ha tilgang til tett liggeunderlag med tilfredsstillende varmetekniske egenskaper.

Utenom beitetida får dyrene gressilo og/eller høy. Kraftfôr brukes som tilskuddsfôr til søyer og lam.

6.2.3.3 Fysisk helse

Alvorlige smittsomme sykdommer

Norge er fri for mange av de alvorlige smittsomme sykdommene hos sau som finnes i andre land. Andre sykdommer kan likevel ha stor betydning i den enkelte besetning. Nasjonal liste 1-sykdommer påvises ikke hos sau i Norge. Sykdommen Mædi ble sist påvist 2019. Mædi er en nasjonal liste 2-sykdom som gir kronisk lungebetennelse.

Skrapesyke er en liste 2-sykdom som finnes i to former – klassisk og atypisk (skrapesyke Nor98). Årlig blir mellom 5–12 tilfeller av skrapesyke NOR98 påvist, mens klassisk skrapesyke sist ble påvist i Norge i 2009. Skrapesyke er en prionsykdom som langsomt gir dødelige forandringer i hjernen.

Ondartet fotråte ble etter all sannsynlighet introdusert til Norge med importerte sauer i 2008. Totalt ble ca. 140 dyrehold smittet. Sykdommen gir store lidelser for dyrene. Det nasjonale samarbeidsprosjektet «Friske føtter» ble etablert for å kartlegge og bekjempe fotråte hos småfe. Prosjektet ble avsluttet i 2014. Det er ikke påvist ondartet fotråte siden 2019.

Sykdommen blåtunge ble påvist i fem sauehold i Agder september 2024. Sykdommen kan være dødelig for sauer. Blåtunge er en liste 1-sykdom som primært rammer sau og storfe, men kan også ramme andre drøvtyggere. Sykdommen smitter ikke direkte mellom dyr, men blir overført mellom dyr av blodsugende sviknott.

Mange smittsomme sykdommer hos sau har lang inkubasjonstid (tiden fra dyrene blir smittet til de viser symptomer). Slike sykdommer har et stort spredningspotensial og har ofte et langsomt forløp som gjør at smitten kan være vanskelig å oppdage. Et strengt regelverk for forflytning av sau innenlands skal forebygge smittespredning.

Manglende oppfylling av krav om helse, dokumentasjon og smittevern ved flytting av sau øker faren for forekomst og spredning av alvorlige smittsomme sykdommer som kan gi dårlig dyrevelferd og få store samfunnsmessige konsekvenser.

Vaksinering og behandling mot innvollsparasitter er viktige forebyggende tiltak, særlig for sau som går på innmarksbeite.

Saueholdere har plikt til å føre opptegnelser over sykdom, skader og dødelighet i besetningen. Totalt 41 prosent av sauebesetningene i Norge er medlemmer i Sauekontrollen, og 53 prosent av søyene er registrert der.

6.2.3.4 Tap av lam

Tapstall registrert i Sauekontrollen de siste årene viser at dødelighet, inkludert dødfødsler, for lam fra fødsel frem til slipp på beite, er knappe 9 prosent. Ytterligere 4 prosent dør på sommerbeite. Av totaltapet skyldes over 30 prosent dødfødsler. Det er vanlig å vaksinere drektige søyer årlig for å beskytte lammene mot flere dødelige infeksjonssykdommer. Hos lam forekommer likevel en rekke sykdomstilstander, blant annet mage-tarmproblemer med diaré, lungebetennelse, leddbetennelse, sjodogg og ulike mangeltilstander.

6.2.3.5 Inngrep

Det foretas ikke rutinemessige operative inngrep på sau i Norge. Klipping av besetningsmerker (bumerker) i ørebrusken er forbudt. Det er obligatorisk å merke dyrene med plastmerker som gjennomborer øret. Merkingen medfører håndtering og kortvarig smerte, men regnes ikke som en vesentlig belastning for dyret. Værlam født tidlig på året blir kastrert, da disse kan bli kjønnsmodne før vanlig sanketidspunkt på høsten. Kastrasjon utføres av veterinær med bedøvelse og langtidsvirkende smertelindring.

6.2.3.6 Avl

Det er over 20 saueraser i Norge, og antallet øker stadig gjennom import av dyr, embryo og sæd. De største sauerasene er ifølge Sauekontrollen norsk kvit sau (65 prosent), spælsau (13 prosent) og gammalnorsk spælsau (6 prosent). Norsk kvit sau og spælsau er produktive raser, med høyt lammetall, god tilvekst og god kjøttfylde. Her drives det et intensivt avlsarbeid basert på moderne avlsprinsipper, inkludert gentesting og genomisk seleksjon. Seleksjonen legger også til rette for å fremme en robust sau og med god dyrevelferd. Fødsler med mer enn to lam er en påkjenning for søya både før og etter fødsel, og gir økt risiko for sykdom hos både søye og lam, og økt risiko for lammetap. Forekomsten av en genvariant som kan gi svært store kull (finnevarianten), er kraftig redusert de siste tiåra. En genvariant som gir ekstra stor kjøttfylde er fjernet, da mutasjonen i dobbel dose ikke var forenlig med god dyrevelferd. De andre rasene i Norge er mindre produktive og benyttes ofte i et mer ekstensivt dyrehold.

6.2.3.7 Transport

Nesten alle slaktedyr transporteres til slakteri. Livdyromsetning av sau foregår i hovedsak innenfor egne soner for å begrense smitterisiko. Av norske bønder er det ca. 35 prosent som ikke har transport av sauen til beite, og rundt 50 prosent transporterer sauen sin under 50 kilometer. Lokalt foregår dette gjerne med bil- eller traktortilhenger. Over lengre avstander brukes dyretransportbiler med to eller tre etasjer.

Stresspåkjenningen for dyrene er størst under på- og avlessing. Sau og lam tåler godt å bli transportert uten fare for dyrenes velferd, så fremt de er friske, i god kondisjon og kravene til ventilasjon og areal er oppfylt. Det er ikke tillatt å transportere dyr som er skadet eller syke, drektige søyer siste 15 dager før forventet lamming eller lam som er yngre enn 10 dager (unntak inntil 100 kilometer). Dødelighet under transport har vært stabilt lav på 0,001–0,003 prosent over år.

6.2.3.8 Slakting

I 2023 var 23 anlegg registrert med egen slaktelinje for småfe i klassifiseringsordningen. I tillegg finnes enkelte små slakterier. Det brukes boltepistol eller elektrisk strøm for bedøving på slakteri. Avblødning foretas ved at halsen overskjæres inn til nakkevirvlene. Andelen kasserte sau er svært lav og har vært stabil de siste årene.

6.2.3.9 Regel- og rammeverk

Saueholdet er regulert gjennom forskrift om velferd for småfe og forskrift om velferd for produksjonsdyr, som implementerer direktiv 98/58/EF22.

Alle som har over 30 vinterfôrede sau er inkludert i dyrevelferdsprogrammet for sau (DVP sau), det vil si ca. 93 prosent av all sau og ca. 69 prosent av alle besetninger. Fra 2028 er ambisjonen å få med alle som leverer slakt og søker om produksjonstilskudd for sau. Det er også mulig å delta i dyrevelferdsprogrammet for produsenter som har færre enn 30 vinterfôrede sau.

Helsetjenesten for sau arbeider med forebyggende helsearbeid, mens sauekontrollen gir en helhetlig oversikt over dyrene og deres produksjon fra lamming til slakting og danner grunnlag for avlsarbeidet. Rådgivning og forebyggende helsearbeid i den enkelte besetning gjennomføres av lokale veterinærer, gjerne i samarbeid med rådgivere fra slakteriene.

6.2.3.10 Velferdsutfordringer i dagens sauehold

I tillegg til mange og store produksjonssauehold er det også en del små og hobbypregede sauehold. Det er derfor større variasjon i profesjonalitet og kompetanse i sauehold sammenliknet med andre produksjonsdyrehold.

I sommerhalvåret får de fleste sauer gode muligheter til å utøve naturlig atferd. Lammene får gå med moren, og beitesesongen er lang.

Det er krav om tilsyn minst én gang per uke mens sauen er på utmarksbeite i områder uten særskilt risiko. Ved mistanke om økt fare skal dyrene ha tilsyn oftere.

Det er vanlig å utstyre voksne søyer på utmarksbeite med bjelle. Bjeller er et hjelpemiddel både under tilsyn og ved sanking. I områder med tap til rovvilt pålegges saueeier å merke søyene med fargekoder som angir lammetallet. Dette gir et mer effektivt tilsyn, idet man raskere oppdager at lam er blitt borte. Dyreholderen kan også bruke lammemerker som hjelpemiddel for å holde oversikt over flokken. Radiobjeller som sender signaler over mobiltelefonnettet eller satellitt, gjør at sauene kan lokaliseres på en effektiv måte. Virtuelle gjerder som markeres med lydsignaler og strømstøt er kommet på markedet de senere årene, men høye kostnader har foreløpig begrenset bruken av disse.

Av 1,9 millioner sauer som ble sendt på beite i 2022, gikk ca. 108 000 dyr (5,8 prosent) tapt. De fleste av disse var lam. Det er 74 prosent av besetningene som er tilsluttet organisert beitebruk. Disse har to prosentpoeng lavere tap enn i besetninger som ikke er med. Ordningen gjennomfører forebyggende tiltak og organisert tilsyn. Tapsårsakene kan deles i sykdom, skader/ulykker, forgiftning og rovviltangrep (omtalt i kap. 6.1.6). Det påligger dyreholderen å forebygge tap og skader på beitedyrene. Viktige forebyggende tiltak er god kondisjon på dyrene før slipp, kartlegging av tapsårsaker og tilsyn i beiteperioden.

Sykdom og skade

De vanligste sykdomsproblemene som mastitt (jurbetennelse), børbetennelse, luftveisinfeksjoner og leddsykdommer medfører smerte og påkjenninger for sauen, mens kostnaden ved å tilkalle dyrlege ofte blir stor sett opp mot dyrets økonomiske verdi. Dette øker risikoen for at dyr ikke blir behandlet eller avlivet i tide.

Lam og unge sauer rammes i særdeleshet av sykdommen alveld. Årsaken til alveld er ikke fullt ut kjent, men liljeplanten rome (Narthecium ossifragum) har en viktig betydning.

Sykdommen sjodogg skyldes en bakterie (Anaplasma phagocytophilum) som overføres med infisert flått.

I enkelte områder med lavereliggende skogsbeiter på Vestlandet, men også på Sør- og Østlandet, er fluelarver en utfordring.

Sau på beite påføres også lidelser og død på grunn av rovvilt, andre sykdommer, innvollsparasitter, ulykker i terrenget, hekting i gjerder, påkjørsler og løshunder. Løse hunder og manglende respekt for båndtvang er et økende problem, særlig i områder med mye hytter.

Tap til rovvilt

Tilstedeværelse av og angrep fra rovvilt påfører dyra påkjenninger i form av frykt og stress, skader og smerte. Bjørn og ulv kan skade et stort antall sauer på kort tid. Mange dyr jages, løper utfor skrenter eller liknende og skades, flokker blir spredt, og lam kommer bort fra mordyrene. Gjentatte angrep fra rovdyr er et betydelig dyrevelferdsproblem, og går ut over hele flokkens mulighet for å hvile og beite.

Om lag 0,85 prosent av sau og lam sluppet på utmarksbeite i 2023, ble erstattet som tapt til fredet rovvilt. Under rovviltangrep kan tap på besetningsnivå komme på 30 prosent eller mer. For beitesesongen 2023 ble 17 464 sau og lam erstattet av staten som sannsynliggjort drept av fredet rovvilt. Dette er en økning på drøyt tusen sammenlignet med beitesesongen 2022. Dokumentasjonsarbeidet er krevende, og bare 5-6 prosent av tap som erstattes er meldt inn fra dyreeier til Statens naturoppsyn og videre dokumentert som tapt med verifisert skadevolder av Statens naturoppsyn. Det siste tiåret har antall sau og lam omsøkt og erstattet som tapt til fredet rovvilt blitt redusert sett i forhold til forrige tiårs-periode, fra 39 085 i 2006 til 17 464 i 2023.23 En stor del av nedgangen kan forklares med reduksjon i antall dyr sluppet på utmarkbeite i en del områder med historisk høye tap. I enkelte områder kan tapene fortsatt være store. Staten yter erstatning for sau drept av jerv, gaupe, bjørn, ulv og kongeørn.

Tilsyn og stell av sau på utegang og ved utedrift

Hold av sau på utegang med enkle husdyrrom eller i helårs utedrift (uten hus) krever tilstrekkelig kompetanse og mye oppfølging i dyreholdet for å sikre god dyrevelferd. Det kan være krevende å føre forsvarlig tilsyn og sikre fôr- og vanntilgang for dyr som går i utedrift året rundt på øyer og i vanskelig tilgjengelig terreng, særlig ved dårlig vær vinterstid. Dette gjør denne typen sauehold spesielt utsatt for dyrevelferdsproblemer som følge av mangelfullt tilsyn og stell.

Areal og underlag i innefôringsperioden

Regelverket krever at dyrerom og binger skal være utformet slik at dyrene har gode muligheter for sosial kontakt, bevegelse og annen naturlig atferd. I innefôringsperioden kan det i noen tilfeller bli trangt, ikke minst når søyene er høydrektige, og under lamming. Vannforsyningen kan være et kritisk punkt, spesielt når dyrene er plassert i enkeltbinger under lamming. Det kan oppstå fare for spenetråkk.

Strekkmetall er vanlig som underlag i sauebinger. Skader på haler, klauver og spener er ikke uvanlig med dette underlaget, og det kan oppleves som kaldt å ligge på for lam og nyklipt sau. Sau foretrekker trespaltegolv fremfor strekkmetall som liggeunderlag, særlig når de er klippet. Ulempen er at tregolv slites raskt. Plastrister er et annet alternativ til strekkmetall. Det er lunere og mer bekvemt, men kan være glatt og gir mindre klauvslitasje. Tørr talle er et meget behagelig underlag for dyrene. Bruk av talle krever nok strø og regelmessig klauvpleie.

6.2.4 Geit

Det har vært en betydelig strukturendring i geiteholdet de siste 20 årene, og geit er det husdyrslaget som har gått sterkest tilbake i Norge. Antall produsenter er redusert med om lag 60 prosent, og gjennomsnittlig kvotestørrelse per bruk har økt tilsvarende. Andelen aktive seterbruk med geit er synkende, med tap av beiteressurser, redusert biologisk mangfold og gjengroing av kulturlandskap. Det er likevel et stort mangfold når det gjelder produksjonstype, raser, besetningsstørrelser og erfaring hos produsentene. Spennet går fra noen store melkegeitbesetninger og geitebønder med lang erfaring, til mange små og nyere hobbybesetninger. Hold av ammegeiter for kjøttproduksjon har økt raskt, og det er nå tre ganger så mange besetninger med ammegeiter som besetninger med melkegeiter. Ammegeitbesetningene er imidlertid små. Totalt antall melkegeiter er om lag fire ganger så høyt som antall ammegeiter.

6.2.4.1 Biologi

Geiter er livlige og sosiale dyr, som er mer nysgjerrige og mindre fryktsomme enn sauer. Geiter lærer lett, og bruker mye tid på positiv sosial atferd. De steller og slikker hverandre og søker nærhet til hverandre. Flokkinstinktet er sterkt, men de oppsøker gjerne folk for å få selskap. Geiteflokken har en tydelig rangorden. Geita tar seg frem i vanskelig terreng, de foretrekker busker før gress og er det mest effektive beitedyret til å hindre at kulturlandskap gror igjen. Geita blir kjønnsmoden i 5–8 måneders alder og har brunstsesong om høsten. Drektighetstiden er 148 dager. Geita får ett til to kje per år og føder normalt i januar–mars.

6.2.4.2 Betydning og omfang

Geiter holdes i all hovedsak for melkeproduksjon. Men antallet besetninger med nisjeproduksjon av kjøtt og ull øker, og geit brukes også stadig mer til landskapspleie.

Det var ca. 1 600 geitehold i 2023 med til sammen om lag 71 000 dyr (melke- og ammegeit, bukker og ungdyr). Rundt 260 dyrehold leverte melk til Norsk Melkeråvare og/eller drev egen foredling av melk, og disse hadde til sammen drøyt 32 000 melkegeiter. I 2023 var gjennomsnittet for melkegeitbesetninger om lag 138 årsgeiter, mens de største brukene hadde omkring 350 geiter. Ammegeiter går sammen med kje og holdes ikke for melkeproduksjon, men vanligvis for kjøtt eller ull. Det var ca. 850 dyrehold med ammegeit i 2023, og antall vinterfôrede dyr var drøyt 10 000. Dyreholdene er små, med gjennomsnittlig færre enn 12 ammegeiter. I 2023 ble det slaktet i underkant av 27 000 geiter, hvorav om lag 17 500 kje.

Hoveddelen av norske geiter kjeer i perioden januar til mars og er på beite i sommersesongen. De største konsentrasjonene av geit finnes i vestlandsfylkene, Trøndelag og Troms. Rogaland, Agder og Viken24 har få eller ingen geitebruk.

Norsk geitemelkproduksjon baserer seg i utstrakt grad på utmarksressurser. Mange av geitebrukene er lokalisert i deler av landet som er lite egnet for annen intensiv jordbruksproduksjon, og er dermed viktige bidrag til bosetning og næringsvirksomhet.

Totalt produseres knapt 19 millioner liter melk per år, som er mer enn industriens behov. Geitemelk brukes i all hovedsak til produksjon av ost. Om lag halvparten av kjeene fôres frem til rekruttering av besetningen eller til slakt, mens resten avlives rett etter fødselen.

De senere årene har det vært en økning i antall besetninger med boergeiter, som primært holdes for produksjon av kjøtt. I noen land holdes geiter for ullproduksjon (kvalitetene kasjmir og mohair/angora), og ullproduserende raser er også importert til Norge. Hver geit gir lite ull (200 gram/år), og produksjonen er meget arbeidskrevende.

Utmarksbeiter brukes i utstrakt grad i sommerhalvåret, men antall beitedager varierer mellom landsdelene. I 2023 var gjennomsnittlig antall beitedager 128 (tilsvarer drøyt 4 måneder), og om lag 25 prosent av melken produseres i beiteperioden. Regelverket krever minst 16 uker beite i året. Stølsdrift sommerstid med utnyttelse av fjellbeiter inngår i driftsopplegget mange steder.

Virtuell inngjerding gjør det mulig å utnytte beiter og drive landskapspleie i terreng der det er vanskelig å bruke fysiske gjerder, og man unngår at dyr kan sette seg fast i gjerder.

Oppbinding av geit er ikke tillatt, med unntak for bukker i paringssesongen. I innefôringsperioden holdes melkegeiter i binger med 15 til 25 dyr per binge, eller hele flokken holdes i en til to store binger. Geitefjøs har i dag større areal per dyr, enn for 20 år siden, blant annet som følge av prosjektet «Friskere geiter», hvor anbefalingen var 1,5 m² per geit. Dette er i tråd med innearealkravet i økologisk produksjon. De fleste geiter har ikke tilgang til uteareal om vinteren, og inneareal per dyr varierer mye.

Den vanligste gulvtypen er plastrister, etterfulgt av strekkmetall og halmtalle. Ulike former for miljøberikelser finnes i de fleste fjøs, som børster, liggehyller, klatreplatåer, trevirke til å gnage på og så videre.

Geiter har som oftest fri tilgang på grovfôr i innefôringsperioden.

6.2.4.3 Fysisk helse

Tidligere utgjorde sykdommer de viktigste velferdsproblemene hos geiter. Med prosjektet «Friskere geiter» er sykdommene byllesyke, caprin artritt/encefalitt (CAE) og paratuberkulose sanert bort fra mange besetninger. Sykdommer som skyldes parasitter, er utbredt hos geit.25

Norge er fri for mange av de alvorlige smittsomme sykdommene hos geit som finnes i andre land. Nasjonal liste 1-sykdommer påvises ikke hos geit i Norge. Caprin artritt/encefalitt (CAE) er en nasjonal liste 2-sykdom, som fortsatt påvises.

Mange smittsomme sykdommer hos geit har lang inkubasjonstid og et snikende forløp, og smitten kan være vanskelig å oppdage. Caprin artritt encefalitt (CAE), paratuberkulose og skrapesyke er eksempler på slike sykdommer. Det er derfor et meget strengt regelverk for forflytting av geit innenlands.

Forflytning av geit i strid med regelverket øker faren for forekomst og spredning av alvorlige smittsomme sykdommer som kan gi dårlig dyrevelferd og ha store samfunnsmessige konsekvenser.

Det innføres sjelden geit til Norge, så risikoen for smitte med dyr fra utlandet er liten.

6.2.4.4 Inngrep

De fleste geiteraser har horn, selv om enkeltdyr kan være naturlig kollet. Hos geit er genet for kollethet koblet til et gen som gir tvekjønnethet (hermafroditisme). Dermed er det vanskelig å øke andelen kollede dyr i den norske geitepopulasjonen ved hjelp av avl. Geiter med horn kan lettere skade andre geiter og røktere. Det er mindre aggressivitet i binger med geiter uten horn. Avhorning er tillatt på kje yngre enn fire uker og må utføres av veterinær. Inngrepet gjøres rutinemessig i mange dyrehold. Alvorlige skader på hjernen kan forekomme, og avhorning er derfor ikke uten dyrevelferdsmessige utfordringer.

Kjøttproduksjon på kje på beite øker behovet for kastrering. Inngrepet utføres med bedøvelse og smertelindring av veterinær.

6.2.4.5 Avl

Den norske geitepopulasjonen består hovedsakelig av rasen norsk melkegeit. Tidligere lokale raser og typer som telemarksgeit, dølageit, vestlandsgeit og nordlandsgeit regnes nå å høre til norsk melkegeit. Rasen har stor variasjon i bygningstrekk, farge, ragg og bunnull, og de kan være kollet eller hornet.

Norsk Sau og Geit (NSG) driver det organiserte avlsarbeidet med norsk melkegeit. Etter saneringen av caprin artritt encefalitt (CAE), byllesyke og paratuberkulose er de tidligere bukkeringene erstattet av 40 avlsbesetninger fordelt over hele landet. Semin har lite omfang i populasjonen for øvrig.

Avlsarbeidet på boergeit og mohairgeit foregår ved fenotypeutvalg. Litt import av sæd fra utlandet holder innavlsgraden nede.

6.2.4.6 Transport, aavliving og slakting

Geiter transporteres ofte til og fra sommerbeite, som sjelden utgjør store avstander. For øvrig transporteres geiter til slakteri.

På slakteri bedøves geiter med elektrisk strøm, på samme måte som sau. Det er vanlig at nyfødte bukkekje rutinemessig avlives på gården rett etter fødsel i melkegeitbesetninger.

6.2.4.7 Regel- og rammeverk

Hold av geit er regulert gjennom forskrift om velferd for småfe og forskrift om velferd for produksjonsdyr, som implementerer direktiv 98/58/EF.26

Geitenæringens arbeid med forebyggende helsearbeid, dyrevelferd, sykdomsforebygging og sykdomsbekjempelse koordineres og ledes av TINE og husdyrholdernes medlemsorganisasjon Norsk Sau og Geit, jf. Geitekontrollen27 (TINE), Ammegeitkontrollen28 (Animalia) og rådgivingstjenesten for geit29 (TINE).

6.2.4.8 Velferdsutfordringer i dagens geitehold

De alvorlige smittsomme sykdommene er nå sjeldne hos geit i Norge, men andre sykdommer kan ha stor betydning i den enkelte besetning. De vanligste sykdomsproblemene er mastitt (jurbetennelse), børbetennelse, parasittsykdommer og luftveisinfeksjoner. Kostnaden ved veterinærbehandling av enkeltdyr overskrider ofte den økonomiske verdien av dyret, og i mange tilfeller blir dyret heller avlivet.

Stor dyretetthet i bingene kan føre til unormalt høy aggresjon fordi lavt rangerte dyr ikke har plass til å vike unna. Det samme kan oppstå ved knapphet på ressurser som mat og vann. Aggresjon kan føre til skader, blant annet på jur og ribbeinsbrudd. Geiter kjeder seg fort i et ensidig miljø, noe som kan føre til stress og negativ atferd.

Som for sau er det mange små og hobbypregede geitehold. Manglende kompetanse hos dyreholder øker risikoen for dårlig dyrevelferd.

6.2.5 Svin

De siste 20 årene har det skjedd en omfattende strukturutvikling i norsk svineproduksjon. Kravet om løsdrift for purker fra år 2000 og økning i husdyrkonsesjonen i 2004 er viktige grunner til dette.

Svineproduksjonen har hatt en stor effektivitetsøkning de siste 20 årene, og gjennomsnittlig antall avvente smågris har økt fra 21,4 til 29,9 per årspurke.30 Ei årspurke produserer ca. 670 kg mer kjøtt i dag enn for 20 år siden. Effektivitetsøkningen skyldes en kombinasjon av målrettet avl, profesjonalisering og kompetanseøkning blant produsentene, overgang til puljedrift, bedre smittebeskyttelse, bedre fôr og fôringsrutiner, samt generell forbedring av miljøet og driftsrutiner i det enkelte grisehus. Antall smågrisbesetninger er redusert med 67 prosent (fra 2 496 i 2002 til 834 i 2023). Antall avlspurker er på samme tid redusert med 32 prosent, ifølge søknader om produksjonstilskudd. I samme periode har antall slakta slaktegris økt med 19 prosent.

6.2.5.1 Biologi

Griser er flokkdyr og hver griseflokk har en rangording. Griser er altetende. De er utforskende og nysgjerrige dyr som i naturen bruker det meste av sin våkne tid på å søke etter mat ved å rote i bakken. Roteatferden er et viktig atferdsbehov. Grisen har høy reproduksjonsevne og føder kull med mange unger. Den er det eneste klauvdyret som bygger rede til ungene. Drektighetstiden er i underkant av 4 måneder, og avvenningsalder er fra 13 til 20 uker, avhengig av tilgangen på annen mat. Griser er renslige og gjør sjelden fra seg på liggeplassen. Griser som hviler, ligger ofte nær hverandre. Grisen bruker lukt, smak, lyd og visuelle signaler i sin kommunikasjon.

6.2.5.2 Betydning og omfang

Norge er nær selvforsynt med svinekjøtt. I 2022 ble det slaktet 1,45 millioner slaktegris. Omtrent 70 prosent av disse kom fra rene slaktegrisbesetninger, resten fra kombinertbesetninger.

Fylkene Rogaland, Trøndelag og Innlandet har flest svinebesetninger. Kornområder på Østlandet og i Trøndelag samt Jæren har høyest tetthet av gris med til sammen over 80 prosent av landets svineproduksjon.

Rundt 80 prosent av fôret til gris er norskprodusert. Om lag en tredjedel av det samlede arealet med korn (hovedsakelig bygg) og oljefrø i Norge brukes til produksjon av kraftfôr til svin. Svineproduksjonen bruker også en del grovfôr og er en betydelig avtaker av biprodukter fra næringsmiddelindustrien. Videre sikrer produksjonen jevn tilførsel av slaktedyr og bidrar dermed til en desentralisert slakteristruktur som gjør det mulig for sesongbaserte produksjonsformer (for eksempel sau) å drive i distriktene og samtidig ha lønnsomme slakterier.

Det var drøyt 2 300 kommersielle svinebesetninger i 2023, hvorav 834 besetninger med purker og 1 481 rene slaktegrisbesetninger. Nesten halvparten av slaktegrisbesetningene leverte færre enn 50 slaktegriser.

Minigris (dvergraser) holdes som selskaps- eller hobbydyr.

6.2.5.3 Driftsformer

Norsk svineproduksjon er spesialisert i tre hoveddriftsformer: Smågrisproduksjon, slaktegrisproduksjon og en kombinasjon av disse. Noen smågrisproduksjoner er organisert i såkalte purkeringer.

De fleste konvensjonelle produsenter har en eller annen form for puljedriftssystem. Det vil si at dyrene er delt inn i grupper etter purkas reproduksjonssyklus og alder på smågrisen. Alle purkene i gruppa griser31 i løpet av ca. en uke, avvenning skjer samtidig for alle, og dyrene blir vaksinert og kastrert samtidig. Puljedrift reduserer smittepress, siden dyrerommene kan tømmes og rengjøres mellom hvert innsett av dyr.

En smågrisprodusent har avlspurker og ungpurker. Smågrisene selges etter 10 uker til slaktegrisprodusenter. I dag blir ca. 70 prosent av smågrisene omsatt til slaktegrisprodusenter. De fleste smågrisprodusentene fôrer opp noen av smågrisene selv. Slaktegrisprodusenter kjøper inn smågris som veier ca. 30 kg, og fôrer dem frem til de er ca. 120 kg. En kombinertbesetning har både purker med smågris og fremfôring av slaktegris.

Purkeringer er et driftsopplegg der en gruppe med produsenter leier purker av en større purkebesetning (et nav). Navet leier ut drektige purker 2–3 uker før grising til mindre produsenter (kalt satellitter) som har enten ren smågris- eller kombinertproduksjon. Etter avvenning leveres purkene tilbake til navet og blir bedekket på nytt. Det er 11 purkeringer i Norge i dag. Disse står for ca. 25 prosent av smågrisproduksjonen.

Innredningssystemer

Alle driftsformer i svineproduksjon skjer med løsdrift. Smågris og slaktegris oppstalles normalt i grupper sammen med resten av kullet, og purker går i grupper på fire til åtte når de ikke har unger. En tradisjonell binge er inndelt i et gjødselområde og et liggeområde. Liggeområdet utgjør vanligvis 2/3 av arealet og har tett betonggulv med strø av flis. Gulvet har fall mot gjødselarealet, som består av drenerende spalt av betong, plast eller støpejern. Normalt vil grisen etablere et gjødselareal over det drenerende arealet. Det er ikke tillatt med drenerende gulv i hele bingen. Alle grisene i bingen skal ha plass til å ligge samtidig på et tett, tørt, strødd gulv.

Griser kan ikke svette og er derfor avhengige av å kjøle seg ned når det blir for varmt. For høy temperatur kan føre til at grisene legger seg på gjødselarealet, der det er kaldere enn på liggearealet. Dette gir skitne dyr, som er uheldig for både dyrevelferd og hygiene.

Noen besetninger bruker storbinger, fra noen titalls til flere hundre griser. De aller fleste storbinger har halmtalle eller dypstrø, men spaltegulv brukes også. Halmtalle og dypstrø gir dyrene sysselsetting, er attraktivt å ligge på og forebygger klauv- og beinskader, men gir behov for jevnlig beskjæring av klauvene hos purker. Halmtalle forutsetter et noe større totalareal og god tilgang på halm.

Purker med unger holdes i egne fødebinger frem til avvenning. Det skal brukes rikelig med strø, og fra tre dager før forventet grising skal purka ha passende materiale til å bygge rede av. Smågrisene skal ha egen plass i fødebingen hvor de er beskyttet mot purka, og god plass til å die. I en kombinasjonsfødebinge går smågrisene igjen i bingen etter avvenning og frem til de selges eller flyttes inn i slaktegrisavdeling ved rundt 10 ukers alder. Denne typen binge er noe større enn tradisjonelle fødebinger og er blitt mer utbredt de siste ti årene.

Fiksering32 av purka i en trang bås under grising og i dieperioden for å hindre at hun legger seg på grisungene, er vanlig praksis i mange land. I Norge er fiksering bare tillatt ved fôring, veterinærbehandling og inseminering, samt for spesielt urolige enkeltpurker fra grisingstidspunkt og i opptil sju dager etter. Unntakene er gitt for å verne både gris og røkter i situasjoner som kan utgjøre en fare for helse eller sikkerhet. De fleste nye grisehus bygges uten mulighet for fiksering i fødebingene. Data fra helsegrissystemet viser at andelen som fikserer purker ut over det som er lovlig, har falt fra 5,5 prosent i 2019 til 2,4 prosent i 2022.

Fôr og vann

Gris fôres i all hovedsak på pelletert kraftfôr. Noen produsenter benytter også biprodukter fra næringsmiddelindustri (myse, brød med mer), som kompletteres med kraftfôrblandinger eller med malt korn og konsentrater.

Fôret tildeles vanligvis med et automatisk fôringsanlegg, enten som tørrfôr (pellets) eller i en våtfôrblanding. Smågris og slaktegris har ofte fri tilgang på fôr. Dersom dyrene ikke har fri tilgang på fôr eller individuell datastyrt fôring, krever forskriften at alle dyr skal kunne ete samtidig. Når det fôres i tro (våtfôr eller tørrfôr), tildeles fôret tre til fem ganger per dag.

Drektige purker fôres som regel i fôringsbåser eller i fôrtro med hode-/skulderskille. Ungpurker har mindre behov for individuell fôring og får ofte fôret i troer. Noen få større besetninger bruker datastyrt tildeling av kraftfôr i automat til drektige purker. Drektige purker fôres vanligvis restriktivt for å tilpasse hold og fysisk form til grising. I tillegg skal purkene ha halm, høy, surfôr eller annet fiberrikt fôr som skal bidra til metthet og god magehelse. I laktasjonsperioden gis det et mer konsentrert fôr tilpasset purkas appetitt og antallet grisunger.

Vann tildeles vanligvis med bruk av drikkenipler eller drikkekar, der grisene har fri tilgang. Antall drikkepunkter må være tilpasset antall gris i bingen.

Rote- og aktivitetsmateriale

Selv når grisen er mett, har den høy motivasjon for å rote som matsøkeatferd, og det er derfor forskriftsfestet krav om nok rotemateriale for alle aldersgrupper av svin. Rotematerialet kan være halm, høy, sagspon, torv, trespon, jord eller en blanding av disse. Stadig flere produsenter bruker i tillegg andre miljøberikelser som trekubber, avispapir eller opphengte tau.

Utedrift

Helårs utedrift kalles ofte frilandsgris. Driftsformen forutsetter tilgang på mye og egnet areal, både av hensyn til dyrenes levemiljø og avrenning fra gjødsel. Grisene skal ha adgang til en tørr liggeplass med minst tre tette vegger og tak, og den fjerde veggen skal kunne tettes i dårlig vær. I varmt vær skal dyrene ha tilgang på gjørmebad eller andre muligheter for å kjøle seg ned. På fôringsplasser og andre sterkt belastede steder skal grunnen være opparbeidet, drenert og hardgjort.

Noen få produsenter holder purker ute hele året med tilgang til små hytter som liggeplass og smågrisrom, og en del holder noen få slaktegris ute i sommerhalvåret. Enkelte besetninger gir grisen tilgang på uteareal deler av tiden. Omfanget av utedrift eller adgang til uteareal anslås til ca. 1 prosent av totalproduksjon av svinekjøtt.33 For økologisk drift kommer andre særkrav i tillegg.

Investeringskostnadene ved utedrift er lavere enn ved innedrift, mens de variable kostnadene per årspurke blir høyere på grunn av høyere fôrforbruk, arealbruk og strø. Hver årspurke får også færre unger. Frilandsgris har et fôrbehov som er 12–15 prosent høyere enn for innegris.34

Utehold kan øke risikoen for smittsomme sykdommer som svinepest og fugleinfluensa, og zoonoser som salmonella, trikiner og annen smitte fra vill fauna.

Utearealer gir grisene et mer variert levemiljø enn et fjøs, men har også utfordringer. Grisene roter i bakken og bryter opp jorden. I mange land brukes derfor knavring, en ring som settes i trynet på grisen, for å unngå dette. I Norge er knavring forbudt av dyrevelferdshensyn.

6.2.5.4 Fysisk helse

Helsetilstanden til svin i Norge er god i europeisk og global sammenheng. Norge er fritt for flere tapsbringende og alvorlige sykdommer som er utbredt i de fleste andre land.35 Nasjonal liste-1 og 2- sykdommer påvises svært sjelden hos svin i Norge. I september 2023 ble afrikansk svinepest påvist hos villsvin i Sverige. Dette var første gang sykdommen ble påvist i Norden. Afrikansk svinepest er en liste 1- sykdom som vil få store samfunnsmessige konsekvenser dersom den blir påvist i Norge. Faren for smitte er trolig høyere for utegående gris enn ved innendørs svinehold. Tamsvin og europeisk villsvin er svært mottakelige for infeksjonen, og dødsraten er høy. Det finnes ingen behandling eller vaksine. Sykdommen har etter hvert bredt seg ut over i store deler av Europa fra øst mot vest, og villsvin spiller en sentral rolle i smittespredningen. Regjeringen har som mål å utrydde villsvin i Norge.

Smittsom grisehoste (Mycoplasma hyponeumoniae) og porcint respiratorisk og reproduksjonssyndrom (PRRS) er andre eksempler på reelle sykdomstrusler som vil få store negative konsekvenser dersom det oppstår nye utbrudd. Smittsom grisehoste har blitt utryddet fra Norge etter lengre tids systematisk arbeid.

Både næring og forvaltning har brukt store ressurser på å forebygge, overvåke og bekjempe smittsomme sykdommer hos gris. Næringens organisering i en avl- og helsepyramide, i kombinasjon med svært begrenset import av levende svin, er viktig. Erfaringer fra utbrudd av smittsomme sykdommer viser at der det er forflytninger av svin mellom ulike dyrehold i Norge, er det mange smittekontakter og økt fare for spredning av alvorlige smittsomme dyresykdommer.

Opplysninger om forflytning av svin mellom dyrehold skal føres i en dyreholdjournal eller rapporteres til Mattilsynet. Data om svinehold, livdyrhandel og dyreforflytninger må være oppdatert for å sikre smittesporingen ved utbrudd.

Alle svinebesetninger skal ha helsekort der samtlige behandlinger skal noteres. Alle veterinærbehandlinger registreres i et sentralt register av behandlende veterinær eller av produsenten. Bare ca. ti prosent av alle rapporterte behandlinger gjelder sykdom. Resten er kastrering av hanngriser eller forebyggende behandlinger, stort sett vaksinasjoner. Vaksinering mot infeksjonssykdommer hos svin er utbredt i Norge.

Diaré hos spedgris og leddlidelser gir dårlig dyrevelferd. Leddlidelser hos spedgris utgjør størstedelen av alle sykdomsbehandlingene. Diaré hos spedgris har blitt drastisk redusert de siste ti årene på grunn av systematisk vaksinering av purkene og utgjør ca. tre-fem prosent av alle rapporterte behandlinger. Grisingsfeber (Mastitt, Metritt og Agalakti) rammer purker kort tid etter fødsel og utgjør ca. tre-fire prosent av det totale antallet behandlinger. Slike sykdommer gir dårlig dyrevelferd.

Osteokondrose er en leddlidelse som kan gi smerter og halthet. Lidelsen har en genetisk sammenheng med rask tilvekst tidlig i grisens liv. Osteokondrose er inkludert i avlsmålet hos de to svinerasene det drives avl på i Norge. Dette har gitt lavere forekomst hos både duroc og landsvin, selv om det samtidig selekteres for tidlig økt tilvekst.

6.2.5.5 Inngrep

I Norge kastreres så godt som all hanngris til slakt for å unngå rånelukt og -smak på kjøttet.

De fleste smågris kastreres kirurgisk, mens ca. 2 prosent kastreres medikamentelt (vaksine). I dag skal all kastrering utføres av veterinær, med bedøvelse og langtids smertelindring, før grisen er fire uker gammel. Stortinget vedtok i 2002 et lovforbud mot kastrering av gris, men med unntak fra forbudet inntil råneluktproblematikken er løst.

Det er i mange år blitt arbeidet med å finne gode alternativer til kirurgisk kastrering i både Norge og EU. En vaksine har vært tilgjengelig i mer enn 10 år, men har fått begrenset utbredelse. Det skyldes trolig både logistikk, kostnader og manglende metoder for å fange opp dyr der vaksinen ikke har hatt ønsket effekt.

Kupering av halen på smågris for å hindre halebiting er en utstrakt praksis i alle de store svineproduksjonene i EU. Bare Sverige og Finland etterlever EUs forbud mot rutinemessig halekupering. I Norge har halekupering vært forbudt og ikke blitt praktisert på mange tiår. Isteden satses på det på forebyggende tiltak i dyrenes levemiljø.

Sliping av hjørnetenner på spedgris gjøres ved behov for å unngå bittskader på juret til purka, eller på andre grisunger.

6.2.5.6 Avl

Norsvin SA driver avlsarbeidet på svin i Norge og har siden 1958 utviklet seg fra å være en nasjonal distributør av semin til å bli et internasjonalt avls- og seminselskap.

Svineproduksjonen baserer seg i stor grad på bruk av krysningsdyr. Det brukes inseminasjon med fersk sæd, noe bonden selv kan få opplæring i å utføre. Naturlig paring skjer bare unntaksvis.

I Norsvins avlsmål er det inkludert helse- og livskraftsegenskaper i tillegg til produksjonsegenskaper. Den norske grisen skal vokse bra og utnytte fôrressursene godt, ha god kjøttkvalitet, være funksjonell og frisk for å gi et godt utgangspunkt for god dyrevelferd, og gi god lønnsomhet til bonden.

Kullstørrelse og antall avvente smågris

Avlsmålet omfatter i dag blant annet økt antall spener, økt melkeevne hos purka, redusert antall dødfødte, økt antall funksjonelle spener og økt spedgrisoverlevelse. I avlsbesetninger økte smågrisens overlevelse med 30 prosent i perioden 2010–2020. Økningen i antall totalfødte har vært marginal med 0,25, mens økningen i antall avvente har vært på 1,29. Dette betyr færre dødfødte og økt overlevelse. Vekten på kullet ved avvenning har også økt, og purka er i bedre hold ved avvenning. Dette viser at både melkeytelse og fôropptak hos purka har økt. I 2021 var 4 prosent av kullene hos Norsvin Landsvin i kategorien «store kull» (kull hvor antall levendefødte er flere enn antall spener). I 2011 var tallet om lag 10 prosent.

6.2.5.7 Transport

Økende spesialisering i svineproduksjonen har ført til mer transport av livdyr. Mange griser transporteres flere ganger i sitt liv. Først fra smågrisprodusent til oppfôring hos slaktegrisprodusent, og derfra til slakteriet. Purker i såkalte purkeringer transporteres mellom navet og smågrisprodusentene før og etter hvert kull. Mange smågrisprodusenter kjøper jevnlig livdyr fra formeringsbesetninger. Lange reiser (over 8 timer) skjer i svært liten grad i Norge.

Godt utformede dyrebiler, riktig dyretetthet, god temperaturkontroll og hensynsfull kjøring er faktorer som reduserer stressbelastningen for griser under transport. Blanding av gris fra ulike binger kan imidlertid føre til slåssing. Griser kan også bli bilsyke og kaste opp. Faren for dette reduseres ved å faste dyrene før transport.

Gjennomsnittlig transporttid for gris er om lag 2,5 timer. Det er ikke tillatt å transportere griser som er skadet eller syke, drektige purker siste 12 dager før forventet fødsel eller spedgris første 3 leveuker (unntak inntil 100 kilometer). Transportdødeligheten har over år vært stabilt lav på 0,010–0,013 prosent.

6.2.5.8 Slakting

I 2023 var det 14 slakterier med egen slaktelinje for gris, mot 45 anlegg i 2001. Griser bedøves med elektrisk strøm eller med karbondioksid. Alle de store slakteriene bruker karbondioksidbedøving. Disse anleggene slakter nær 92 prosent av grisene.

Ved elektrisk bedøving sendes strøm gjennom grisens hjerne ved å plassere en elektrode på hver side av grisens hode, mens grisen står fritt på gulvet. Dette kan være en krevende oppgave, men fungerer tilfredsstillende på mindre slakterier med lav slaktehastighet.

Ved bedøving med gass drives grisene gruppevis til bedøvingsstedet og senkes ned i et kammer fylt med høy konsentrasjon av karbondioksid. En fordel med denne metoden er rolig inndriving på dyrenes premisser uten bruk av tvang. Det er liten risiko for menneskelige feil og høy sikkerhet for at grisene mister bevisstheten og forblir bedøvet inntil døden inntrer. Karbondioksid svir på slimhinnene og er ubehagelig å puste inn. Metoden er derfor omdiskutert, men vurderes likevel som den beste tilgjengelige i dag.

6.2.5.9 Regel- og rammeverk

Hold av svin reguleres gjennom forskrift om hold av svin. Forskriften gjennomfører EUs direktiv 2008/120/EF36 og har norske tilleggskrav. I tillegg gjelder forskrift om velferd for produksjonsdyr, som gjennomfører direktiv 98/58/EF.37

Næringen utarbeidet i 2017 en omfattende handlingsplan for dyrevelferd og utviklet fra 2019 det første dyrevelferdsprogrammet (DVP) for svinenæringen. DVP svin gjelder for alle svineprodusenter som slakter flere enn ti griser i året eller holder avlspurker. Fra 10. juni 2020 er deltakelse i dyrevelferdsprogrammet obligatorisk gjennom forskrift for hold av svin. Programmet dekker blant annet forskriftens krav til oppstalling og dyretetthet, tilgang til fôr og vann, bruk av strø- og rotemateriale, halebiting og oppfølging av syke og skadde dyr.

Svinenæringens arbeid med forebyggende helsearbeid, dyrevelferd, sykdomsforebygging og sykdomsbekjempelse koordineres og ledes av Helsetjenesten for svin. Helsetjenesten ledes operativt fra Animalia.

Produksjon med avlspurker og slaktegris er underlagt et konsesjonsregelverk som begrenser antall dyr per produksjonsenhet.38 Hensikten er å bidra til å fordele de kraftfôrbaserte produksjonene på flere jordbruksforetak for å opprettholde en differensiert bruksstruktur med basis i familiejordbruket og slik forhindre en utvikling mot svært store enheter.

Ordninger for svineproduksjon gjennom jordbruksavtalen og markedsbalansering

Det er relativt få tilskuddsordninger som er rettet mot norsk svinenæring. Svineprodusentene, i størst grad slaktegrisproduksjon, henter derfor hoveddelen av sin inntekt fra markedet. Tollvernet er derfor av stor betydning. Korn- og kraftfôrpolitikken er også av betydning, med blant annet prisnedskrivningstilskudd til korn til kraftfôr. Svinekjøtt omfattes av markedsbalanseringssystemet der markedsregulator er ansvarlig for å gjennomføre reguleringstiltak for å oppnå tilpasning mellom tilførsel og forbruk.

6.2.5.10 Velferdsutfordringer i dagens svinehold

Velferdsutfordringene i dagens svinehold skyldes hovedsakelig mangler i levemiljøet. Griser er aktive og utforskende, og krever et stimulerende miljø for å trives. Dette kan være utfordrende å få til i mange av dagens driftssystemer.

EFSA-rapport om velferd for svin

European Food Safety Autorithy (EFSA) utga i 2022 en risikovurdering av velferden for svin i forskjellige standard driftssystemer. For lite plass til å bevege seg naturlig, utforske omgivelsene (roteatferd), hvile komfortabelt og holde seg rene ble identifisert som sentrale velferdsproblemer for fikserte purker og slaktegris i binger. Smerter og ubehag som følge av sår/skader og halthet ble også vurdert som utbredte velferdsproblemer og koblet blant annet til høy veksthastighet, høy dyretetthet, uegnede gulv og et lite stimulerende levemiljø. Sammen med ernæringsmessige forhold og sykdomsstatus øker dette risikoen for halebiting. For smågris ble inngrepene kastrering, halekupering og tannklipping vurdert som de viktigste velferdsproblemene, sammen med manglende mulighet for aktivitet og utforskning. EFSA anbefaler blant annet å fase ut fiksering av purker og å gi purker med unger fødebinger på minimum 7,8 m². Slaktegris bør ha mer plass enn EØS-regelverket krever i dag (0,65 m² per slaktegris på 110 kg). Det anbefales også fast gulv på liggeplassen og tildeling av rotemateriale til alle griser.

Norske forhold

I Norge har all gris krav på miljøberikelser og tett liggeunderlag. Halekupering og klipping av tenner er forbudt, og kastrering skal gjennomføres av veterinær med bedøvelse og langtidsvirkende smertelindring. Det er løsdriftskrav for purker. Mange av de anbefalte tiltakene i EFSA-rapporten er altså allerede innført i norsk regelverk eller anerkjent som beste praksis i næringen. EFSA-rapporten er derfor ikke direkte overførbar til norske forhold. Samtidig gir rapporten oversikt over velferdskonsekvenser og risikofaktorer som er relevante også i utviklingen av regelverk og beste praksis for svinehold i Norge.

Aggresjon hos gris sees særlig ved blanding av dyr og ved konkurranse om attraktive ressurser. Sammenblanding av dyr som ikke kjenner hverandre er nødvendig i mange driftsformer. Konkurranse om ressurser forebygges med tilstrekkelig plass og nok tilgang til eteplasser, drikkepunkter, fôr, grovfôr og rotemateriale.

Halebiting er først og fremst et problem hos slaktegris. Problemet kan oppstå brått i enkeltbinger i fjøset. Det er gjerne en gris med lav sosial status som begynner å tygge på bingekameratenes haler, noe som fører til stress, smerte, sår og infeksjoner. Motivasjonen bak atferden er utforskning av omgivelsene, ikke aggresjon. Halebiting er et tegn på mangler i levemiljøet. Nok plass, godt klima, egnet rotemateriale og andre miljøberikelser forebygger halebiting. Atferden forekommer sjelden når grisene har tilgang på egnede utearealer.

Andel griser med kort hale registrert i Utvidet sykdomsregistrering (USR) er vesentlig redusert de siste årene, fra i underkant av 7 prosent i 2017 til under 1,5 prosent i 2023. Den samme nedgangen gjelder for halesår, hvor andelen er redusert fra ca. 2,5 prosent i 2017 til under 1 prosent i 2023. Årsaken er trolig økt oppmerksomhet på halebiting som et problem og dermed endrede driftsrutiner. Griser med betente halesår skal avlives på gården fordi de ikke er transportdyktige. Den totale forekomsten av halesår er derfor trolig noe høyere enn det registreringene i USR viser.

Skuldersår er smertefullt og oppstår særlig når purker i dårlig hold ligger lenge på hardt underlag. Utformingen av skulderbladkammen er også av betydning. Fra begynnelsen av 2000-tallet har Norsvin innført avl for lavere forekomst av skuldersår, bedre hold ved avvenning og økt holdbarhet. Norsvin oppgir at fra 2008 til 2020 har forekomst av skuldersår i avlsbesetningene blitt redusert med ca. 70 prosent. I foredlingsbesetningene hadde 89 prosent av purkene som griset i 2019 og 2020, score 0 på skuldersår (ingen hudforandringer) ved avvenning. Videre fikk 8 prosent bedømmelsen 1 (lett rødme i huden). Mindre enn 1 promille av purkene hadde grad 4 med dyptgående sår inn til knokkel. USR viser en forekomst av skuldersår på ca. 0,7 prosent. Purker med sår grad 4 er ikke transportdyktige og skal derfor ikke fraktes til slakteri. Den totale forekomsten av skuldersår er derfor trolig noe høyere enn det USR viser.

I 2021–2022 gjennomførte Mattilsynet en omfattende tilsynskampanje om velferd hos svin. Mattilsynet besøkte et representativt utvalg på 582 grisebønder og kontrollerte om de etterlevde dyrevelferdsregelverket. Ifølge rapporten fra kampanjen avdekket Mattilsynet regelverksbrudd i 328 (56 prosent) av svinebesetningene. De mest vanlige regelbruddene gjaldt rotemateriale, strø og behandling av syke og skadde dyr. Hovedkonklusjonene i rapporten var:

1. Det er for mange svineprodusenter som har regelverksbrudd, og en del har flere og alvorlige regelverksbrudd. Dette er ikke godt nok.

2. Det er stor variasjon i hvordan norske griser har det.

3. For mange syke og skadde griser får ikke god nok oppfølging.

4. For mange griser får ikke nok rotemateriale og strø.

Mattilsynet har i ettertid gått gjennom de enkelte tilsynsrapportene og funnet at det ble avdekket enda flere regelverksbrudd enn det som fremgår av rapporten fra kampanjen. Mattilsynet mener det likevel ikke endrer hovedkonklusjonene fra rapporten.

6.2.6 Fjørfe

Fjørfe holdes som produksjonsdyr for egg, kjøtt, fjør, avkom eller andre produkter. Dyreholdene med henholdsvis verpehøns, slaktekylling, kalkun, gås, and og vaktler omtales separat etter de generelle beskrivelsene av fjørfehold.

Fjørfekjøtt representerer sammen med mathvete den største veksten i norsk matproduksjon i siste generasjon. Fjørfekjøtt var kun en marginal del av nordmenns kosthold frem til 1980-tallet, og forbruket var ikke større enn for lam (fem kg årlig per person) før på 1990-tallet. Veksten i norsk fjørfeproduksjon har vært spesielt stor for fjørfekjøtt (kylling og kalkun), men også produksjonen av egg har hatt en jevn stigning i takt med etterspørselen.

6.2.6.1 Dagens fjørfehold

Norge er nær selvforsynt med kylling- og kalkunkjøtt og med ferske egg til konsum.

De aller fleste slaktekyllingprodusentene er konsentrert rundt slakterier på Østlandet, i Trøndelag og i Rogaland. Eggproduksjonen er fordelt over hele landet, med hovedvekt i Rogaland, Trøndelag, Innlandet og Viken39. Majoriteten av kalkunprodusentene holder til i Viken. Andeprodusentene er lokalisert i Viken og Vestfold og Telemark.

Hobbyfjørfehold skal registreres hos Mattilsynet. Det er i 2024 registrert i underkant av 10 000 hobbyfjørfehold, men tallet er ikke sikkert på grunn av mangelfull registrering av både etablering hold og opphør av hold.

Dyrehelseregelverket krever registrering av «fugler i fangenskap», en kategori som også omfatter fugler som holdes for utstillinger med videre.

6.2.6.2 Biologi

Den moderne tamhøna ble domestisert for rundt 8000 år siden. Atferden hos dagens domestiserte høns er nokså likeartet, men varierer noe avhengig av rase. Kommunikasjon mellom dyrene foregår med lyder, kroppsspråk og bevegelse. Høna legger omtrent ett egg hver dag, og mellom fem og syv egg før hun legger seg til å ruge i et rede i skjul. Eggene ruges ut på 21 dager. Kyllingene følger deretter høna frem til 12 ukers alder. Dyrene bruker mye tid på fjørstell, og bader jevnlig i tørt substrat som jord eller sand for å kvitte seg med skitt, fett og parasitter.

6.2.6.3 Fysisk helse

Det påvises jevnlig smittsomme sykdommer hos hobbyfjørfe. Trusselen mot produksjonshold kommer både fra land med en dårligere helsestatus hos fjørfe enn oss, og fra hobbyfjørfehold.

Hos fjørfe gjelder dette gjelder spesielt sykdommene infeksiøs bronkitt (IB), infeksiøs laryngotrakeitt (ILT), mykoplasma og til dels salmonella. Alvorlige smittsomme dyresykdommer, som fugleinfluensa og Newcastle sykdom, kan også smitte til fjørfe fra villfuglpopulasjoner, noe vi har sett flere tilfeller av de siste årene. Fravær av mange av de smittsomme fjørfesykdommene som finnes i andre land, er viktig for dyrevelferden og medfører mindre behov for vaksinering.

6.2.6.4 Avl

Moderne fjørfeavl er organisert som en pyramide. På toppen er et fåtall avlsselskaper som eier de rene avlslinjene. Under kommer formeringsleddet med besteforeldre- og foreldredyr, og i bunnen av pyramiden er bruksdyrene. Dyrematerialet i Norge er dermed det samme som i andre land. Fjørfenæringen har som mål å importere avlsdyr så høyt i avlspyramiden som mulig.

Til verpehønsproduksjon (konsumegg) importeres daggamle besteforeldre og foreldredyr fra Spania og Nederland. Til produksjon av slaktekylling importeres rugeegg til foreldredyr fra Sverige, Storbritannia og Frankrike. Rugeegg til bruksdyr importeres fra Belgia og Sverige. I kalkunproduksjon importeres daggamle foreldredyr fra Storbritannia og Frankrike og rugeegg (bruksdyr) fra Storbritannia og Frankrike. And importeres som daggamle foreldredyr fra Storbritannia.40 Også produksjon av slaktegjess er basert på utenlandsk dyremateriale. Norsk hvit gås og smålensgås er de norske gåserasene. Begge rasene går under begrepet bevaringsverdige husdyrraser i Norge. Det er opprettet private bevaringsbesetninger for verneverdige tamgåsraser. Bevaringsarbeidet administreres av Norsk Genressursutvalg.

6.2.6.5 Regel- og rammeverk

Hold av verpehøns, slaktekylling og kalkun i Norge er regulert gjennom forskrift om hold av høns og kalkun og forskrift om velferd for produksjonsdyr. Regelverket gjennomfører flere EU-direktiver.41 Forskriften inneholder en rekke krav til blant annet drift og utforming av fjørfeanlegg, tilsyn og stell av dyrene, forbud mot inngrep og krav til kompetanse hos personell. For slaktekyllingprodusenter kreves deltakelse i dyrevelferdsprogrammet for dyretetthet over 25 kg/m². Når kyllingene slaktes, sjekkes føttene for sviskader under tråputene og flokken tildeles en score. Denne scoren avgjør hvilken maksimal tetthet dyreholderen kan ha i sitt neste innsett av slaktekylling.

Det finnes ikke noe artsspesifikt regelverk for hold av and, gås og vaktel. Dyrevelferdsloven § 23 om dyrs levemiljø og § 24 om tilsyn og stell må derfor brukes direkte. Hold for produksjonsformål faller dessuten inn under forskrift om velferd for produksjonsdyr, som gjennomfører EØS-regelverk.42 Forskrift om hold av høns og kalkun kan brukes veiledende.

Det er etablert dyrevelferdsprogram for verpehøns, slaktekylling, kalkun og foreldredyr til disse produksjonene. Dyrevelferdsprogrammene stiller krav om veterinærbesøk i alle fjørfebesetninger og etablert KSL (Kvalitetssystem i landbruket). Fra 2025 vil det blant annet innføres et DVP-trekk også på kylling og kalkun. For verpehøns vil trekket økes. Trekkene i alle produksjoner vil inntre dersom DVP-besøk ikke gjennomføres innen fristen, eller avvik fra DVP-besøket ikke lukkes innen fristen.

Systematisk forebyggende helsearbeid er organisert gjennom Helsetjenesten for fjørfe.

Produksjon av egg og fjørfekjøtt (slaktekylling og kalkun) er underlagt et husdyrkonsesjonsregelverk som begrenser antall dyr per produksjonsenhet.43 Hensikten er å bidra til å fordele de kraftfôrbaserte produksjonene på flere jordbruksforetak for å opprettholde en differensiert bruksstruktur med basis i familiejordbruket og slik forhindre en utvikling mot svært store enheter. Grensene for konsesjonsfri drift er henholdsvis 7 500 innsatte verpehøner til enhver tid, 280 000 kyllinger per år og 60 000 kalkuner per år. Produksjon av and, gås og vaktel er ikke regulert av husdyrkonsesjonssystemet.

Ordninger for fjørfeproduksjon gjennom jordbruksavtalen

Det er relativt få tilskuddsordninger som er rettet mot norsk fjørfenæring, og tilskudd over jordbruksavtalen utgjør derfor en begrenset del av inntektsgrunnlaget for fjørfeprodusentene. Det innebærer at fjørfeprodusentene, spesielt fjørfekjøttproduksjonen, henter hoveddelen av sin inntekt fra markedet. Tollvernet er derfor av stor betydning. Korn- og kraftfôrpolitikken er også av betydning, med blant annet prisnedskrivingstilskudd til korn til kraftfôr. Konsumegg omfattes av markedsbalanseringssystemet, men dette gjelder ikke for produksjon med kylling og kalkun, hvor markedsbalansen dermed styres gjennom kontraktsproduksjon inngått mellom primærprodusent og varemottaker.

6.2.6.6 Verpehøner

Betydning og omfang

I 2023 var det ca. 4,1 millioner verpehøner i Norge fordelt på 534 produsenter av konsumegg.

Mer enn 96 prosent av hønene befinner seg i besetninger med mer enn 5 000 høner. I 2001 var det bare 6 prosent som hadde flere enn 5 000 høner. Selv om tallene ikke er direkte sammenliknbare, illustrerer de en utvikling mot færre og større bruk.

Det importeres rugeegg eller nyklekkede kyllinger fra utlandet, som blir besteforeldre- eller foreldregenerasjonen for bruksdyrene i eggproduksjonen. Hybridene som brukes, er i hovedsak Lohmann LSL og Dekalb, men også et lite antall brune verpehøneraser som Lohmann brown og Isa brown. Eggene ruges og klekkes ut i rugemaskiner på ett av to rugerier i Rogaland. Kyllingene kjønnssorteres i egget eller like etter klekking. Hanekyllingene har i dag ingen bruksverdi i kjøttproduksjonen og avlives derfor i egget eller rett etter klekking ved maserasjon (en innretning med hurtig roterende kniver). Enkelte anlegg bedøver kyllingene med CO₂ før maserasjon. Korrekt utført sikrer maserasjonen tap av bevissthet og død på mindre enn ett sekund. Maserasjon av nyklekkede hanekyllinger er etisk problematisk og har i lang tid vært gjenstand for kritisk oppmerksomhet. Omfattende forsknings- og utviklingsarbeid i EU har gitt gode resultater for bruk av gjennomlysing av egg for å påvise kyllingens kjønn lenge før klekking (kjønnssortering in ovo). I Norge investerte Nortura som første aktør i Norden i 2023 i teknologi for kjønnssortering av rugeegg. De første eggene fra in ovo-kjønnssorterte høner kom for salg i butikkene i 2024. Flere europeiske land, inkludert Frankrike, Spania og Italia, har politiske diskusjoner om forbud mot maserasjon, og Tyskland har alt innført et forbud.

Daggamle hønekyllinger pakkes og sendes til egne besetninger som driver oppal av livkyllinger. Oppalerne har unghønene frem til ca. 16 ukers alder. Deretter selges de til eggprodusentene, hvor de brukes til eggproduksjon til ca. 78 ukers alder. Det er begrenset etterspørsel etter hønsekjøtt i Norge, så de alle fleste flokkene med verpehøns blir avlivet med CO₂ -gass på gården ved endt produksjon. Hele hønsehuset blir rengjort før en ny flokk med unghøner settes inn. En gjennomsnittshøne i Norge produserer 362 egg, eller 22,7 kg egg, med et fôrforbruk på 2,04 kg fôr/kg egg produsert.

Driftsformer

88 prosent av verpehønene i Norge holdes i konvensjonelle frittgående systemer, de fleste av disse i fleretasjes aviar (tall for 2023). Ca. 7 prosent holdes i økologiske besetninger og 0,5 prosent i frilandsproduksjon. Bare om lag 4,5 prosent av hønene holdes i dag i innredede bur. Til sammenlikning ble 94 prosent av norske egg produsert av burhøns i år 2000.

Bur legger begrensing på hønenes mulighet til å utføre naturlig atferd og har vært gjenstand for kritisk oppmerksomhet. I 2012 ble nakne bur forbudt gjennom EØS-regelverk, og mange la om til innredete bur (miljøbur) for 7 til 42 dyr. En del produsenter la om til frittgående produksjonssystemer. Siden 2016 har deler av handelen stilt krav om kun frittgående produksjon. Omstillingen har medført store investeringer for dem som ikke la om direkte til frittgående produksjon. EUs pågående revisjon av dyrevelferdsregelverket omfatter forbud mot bruk av bur for alle slags dyr, initiert av borgerinitiativet «End the Cage Age». Sveits og noen EU-land, herunder Østerrike, Tyskland og Tsjekkia, har innført forbud også mot innredede bur.

Uavhengig av produksjonssystem skal hønene ha tilgang på vagler, redekasse, klosliper og strø som er egnet for strøbading. I systemer for frittgående høns skal det være maks ni dyr per m². Det finnes to tillatte løsdriftssystemer; gulvdrift og aviar.44 Aviarier har inntil fire etasjer, der hønene kan plassere seg i høyden og lettere finner skjul. I økologisk produksjon er det et krav om tilgang til uteareal. Inne skal det være maks 6 høner per m², mens det ute skal være 4 m² per høne. I økologisk produksjon gjelder også andre særkrav.45

De fleste norske verpehøns holdes i hus uten vinduer, med mekanisk ventilasjon og kunstig belysning. Gulvet er gjerne av betong med et lag av strø (sagflis eller lignende) oppå. Vann tildeles kontinuerlig gjennom drikkenipler. Verpehøner fôres flere ganger i løpet av dagen med pellets, som fordeles via fôrkjeder eller fôrskåler. Lysperioden i løpet av døgnet styrer både oppverping, eggproduksjon, døgnrytme og atferd hos verpehøns. Regelverket sier at lyset skal være tilstrekkelig til at dyrene kan utføre naturlig atferd, og tilpasses dyrenes naturlige døgnrytme, med en uavbrutt mørkeperiode på minst 8 timer. Parametere som støv, ammoniakk og CO₂måles jevnlig for å vurdere luftkvaliteten. Vurdering av strøkvalitet inngår i dyrevelferdsprogrammet.

Fysisk helse

I 2022 var dødeligheten blant verpehøner 4,27 prosent frem til 76 ukers alder. Det har de senere årene vært enkeltutbrudd av smittsomme sykdommer som høypatogen fugleinfluensa og Newcastle sykdom. Sykdommene medfører høy dødelighet og omfattende bekjempelsestiltak. Vanligere sykdommer som infeksiøs bursasyke (Gumboro), kråsbetennelse, koksidiose, nekrotiserende enteritt og colibacillose kan gi økt dødelighet hos verpehøns. Rød hønsemidd (Dermanyssus gallinae) er et blodsugende edderkoppdyr. Smitte kan følge med unghøner fra infiserte oppalshus, eller overføres via transportutstyr o.l. I Europa har over 80 prosent av verpehønsflokkene midd. I Norge er det en svakt økende trend, og nå er over 20 prosent av verpehønshusene infisert.

Kjente produksjonslidelser hos verpehøns er blant annet egglederbetennelse, fettlever, beinskjørhet og kjølbeinsbrudd. Nyere studier fra både Norge og Europa viser at en stor andel av de undersøkte hønene hadde kjølbeinsbrudd (over 80 prosent av danske høner pådrar seg kjølbeinsbrudd i løpet av levetiden). Det er sannsynlig at bruddene skyldes faktorer knyttet til eggproduksjonen. Intensiv avl for økt eggstørrelse og økt antall egg (produksjonstid) antas å være delårsaker.

Systematisk forebyggende helsearbeid er organisert gjennom Helsetjenesten fjørfe, som ble opprettet i 2002. HelseFjørfe er Helsetjenesten for fjørfe sin webtjeneste for veterinærer i fjørfepraksis, produsenter, eggpakkerier og fjørfeslakterier.

Inngrep

Det er forbudt å fjerne kroppsdeler på fjørfe, herunder hele eller deler av kammen og ytterste del av nebbet (nebbtrimming). Nebbtrimming er smertefullt for dyrene og kan gi kroniske smerter, økt følsomhet i nebbet og mindre motivert atferd. Nebbtrimming er fortsatt vanlig i mange land, og gjøres for å redusere skadelig hakking.

Transport og slakting

Verpehøner blir transportert flere ganger i livet, første gang som daggammel kylling fra rugeriet til oppaleren. Daggamle kyllinger kan transporteres i inntil 24 timer uten vann og fôr dersom reisen avsluttes innen 72 timer etter klekking. Transportdødeligheten for daggamle kyllinger er svært lav. De fleste verpehøner transporteres på nytt ved 16 ukers alder fra oppaler til eggprodusent.

Når hønene er rundt 78 uker gamle og produksjonsperioden er over, blir de fleste høneflokker i Norge avlivet på gården med CO₂-gass. Det kan skje enten i hønsehuset, eller i mindre containere utenfor. Ved gassing i huset unngår man håndtering av hønene. Dette er en fordel både dyrevelferdsmessig og for smitterisiko når flokker må avlives på grunn av smittsom dyresykdom. Imidlertid krever dette betydelig mer gass, og huset må være tett for å unngå gasslekkasjer og fare for liv og helse. Det er en dyrevelferdsmessig fordel å unngå transport av utrangerte verpehøns til slakt. Mange har beinskjørhet og dårlig fjørdrakt. Dersom flokken skal sendes til slakt, er skånsom håndtering og transport av dyrene svært viktig.

Velferdsutfordringer for verpehøns

Velferdsutfordringene hos verpehøns knyttes hovedsakelig til mangler i levemiljøet og produksjonslidelser.46 Skadelig fjørhakking der fjør blir dratt ut, er smertefullt og kan føre til skader. Dyrene lærer atferden av hverandre, og den kan spre seg i flokken slik at en stor del av dyrene blir fjørløse. Kannibalistisk hakking begynner mot slimhinnen ved kloakkåpningen, som ofte er litt vrengt ut like etter verping. Det er gjerne et fåtall individer som starter slik hakking, men blod ser ut til å utløse atferden hos flere. Offeret påføres store skader og ofte død. Studier av alvorlig fjørtap inngår i forskningsprosjektet Velferdshøna, som ledes av Animalia. Skadelig fjørhakking er en av de store velferdsutfordringene for verpehøns i Europa i dag, fordi mange land både skal fase ut nebbtrimming og gå over til frittgående systemer.

Høyt fryktnivå i høneflokken kan være en utfordring. I store frittgående flokker kan hønene trenge seg så tett sammen at dyr blir kvalt og trampet i hjel. Nyere forskning tyder på at et stimulirikt miljø tidlig i oppalsfasen kan bidra til redusert frykt hos verpehøner.

Fjørfe har et stort utforskerbehov og bruker fra naturens side store deler av dagen til å hakke, skrape, utforske, lete etter mat og spise. Å tilrettelegge for slik atferd kan gi økt trivsel og forebygge uønsket atferd. Næringen har i økende grad tatt i bruk miljøberikelser. Grovfôr, hakkesteiner, helkorn, kråsstein, skjellsand og leker har vist seg å ha en positiv effekt, forutsatt at dyrene har nok plass til å utføre atferden. Dyretettheten i standard produksjon gir begrenset mulighet til utfoldelse. Økologiske høns og frilandshøns har bedre plass og tilgang til uteareal, og dermed større rom for å få tilfredsstilt sine atferdsmessige behov.

EFSA-rapport om velferd for fjørfe

EFSA publiserte i februar 2023 en risikovurdering av velferden til fjørfe som holdes i EU. Produksjonssystemene i Norge tilsvarer noen av systemene i EU, og risikovurderingen kan derfor være relevant også for norske forhold. Sosialt stress og skader på fjørdrakt og kropp som følge av fjørhakking og fryktreaksjoner, samt kjølbeinsbrudd, ble vurdert som de viktigste velferdsutfordringene for verpehøner i løsdrift. For verpehøner i bur ble i tillegg manglende muligheter for motiverte atferder, som støvbading og å flakse med vingene, fremhevet. For å redusere risikoen for fjørhakking og gi hønene mulighet for å utøve naturlig atferd de er motivert for, anbefaler EFSA en maksimal tetthet på 4 verpehøns per kvadratmeter. Bruk av bur frarådes, og det anbefales å gi hønene tilgang til et overbygd utendørs område (veranda) samt flere typer miljøberikelser.

6.2.6.7 Slaktekylling

Betydning og omfang

Nordmenns konsum av kyllingkjøtt har hatt stor økning de siste tiårene, fra 0,7 kg per innbygger i 1959 til 20,2 kg i 2020. I 2023 ble det slaktet rundt 72 millioner slaktekyllinger ved 8 spesialiserte fjørfeslakterier i Norge. Per 2023 er det 513 kyllingbønder. Hver produsent har 6–8 flokker per år, og hver flokk kan bestå av 3 000–40 000 kyllinger. Konsesjonsgrensene har gradvis økt og ble i 2014 doblet fra 140 000 til 280 000 kyllinger årlig, men de fleste produsentene ligger fortsatt på den gamle konsesjonsgrensen (140 000). De fleste kyllinggårdene ligger på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. En svært liten andel av den totale kyllingproduksjonen er økologisk (0,8 prosent av totalt antall dyr).

Rugerier

På rugeriet desinfiseres eggene og plasseres i store rugemaskiner som sørger for riktig temperatur, fuktighet og CO₂-nivå. Etter 18 dager flyttes eggene over klekkemaskiner. Her klekker kyllingene noenlunde samlet frem til dag 21. Kyllingene blir så tatt ut og kontrollert, og svake dyr blir avlivet. Dette skjer delvis ved hjelp av maskiner, for eksempel rullebånd, delvis ved menneskelig håndtering. Kyllingene blir så plassert i transportkasser for videre reise til produsenter.

Driftsformer

I slaktekyllingproduksjon brukes hybrider, der ulike raser blir krysset for å kombinere viktige egenskaper. Hybridene i slaktekyllingproduksjonen er selektert på egenskaper som kjøttfylde, fôrutnyttelse, veksthastighet og helse.

Grensene mellom hurtigvoksende, medium- og saktevoksende hybrider er ikke klart definert. Av hybridene som brukes i Norge, regnes likevel Ross 308 som hurtigvoksende, mens Hubbard JA787 er medium saktevoksende. Noen spesialprodusenter bruker saktevoksende hybrider.

Dyrene kommer til gården som daggamle kyllinger, direkte fra rugeriet. I Norge praktiseres «alt inn, alt ut» på de fleste gårder, det vil si at alle dyrene kommer samtidig og sendes til slakt samtidig. Dette gir godt smittevern, blant annet fordi husdyrrommene kan vaskes og desinfiseres mellom hvert innsett.

Både slaktekyllingene og foreldredyrene går fritt i dyrerommet. Underlaget er dekket av flis eller torv, som byttes ut mellom hver flokk. Det er vanlig med gulvvarme og vinduer i nyere fjøs. De første dagene står lyset på hele tiden, for å sikre at kyllingene finner mat og vann. Deretter reduseres lysperioden gradvis, typisk til 2 ganger 4 timer eller 6 timer mørke i løpet av et døgn. Kyllingene trenger 34°C de første dagene. Deretter senkes temperaturen gradvis ned mot 21°C. Kyllingene har fri tilgang på mat og vann gjennom hele produksjonsperioden. Luftkvalitet er en viktig velferdsindikator, og parametere som støv, ammoniakk og CO₂ måles jevnlig.

Dyretetthet for kylling defineres som kg kylling/m² areal. Maksimal tillatt tetthet i Norge er 36 kg/m², mens regelverket i de fleste land i EU tillater opptil 42 kg/m². Faktisk tetthet varierer mellom produsenter og produksjonstyper og når ikke grensen før mot slutten av dyrenes liv. Med standardkyllingen (Ross 308) vil 36 kg/m² tilsvare 17–18 kyllinger per kvadratmeter.

I økologisk kyllingproduksjon er det blant annet krav til mer plass og tilgang på uteareal.

Alle norske slaktekyllinggårder benytter miljøberikelser som plattformer, lucerneballer, hakkesteiner, strøbad og vagleplasser for å imøtekomme dyrenes atferdsbehov.

Fysisk helse

Innendørs drift og gode smittevernrutiner i alle ledd beskytter norsk slaktekyllingproduksjon godt mot smittsomme sykdommer. Det lave smittepresset gjenspeiles i svært lavt antibiotikaforbruk og behov for få vaksiner. De vanligste smittsomme sykdommer hos slaktekylling i Norge er E. coli-infeksjoner, koksidiose og nekrotiserende enteritt.

Inngrep

På avlshaner av slakterase amputeres sporen for å forhindre skader på hønene under naturlig paring. (Sporen er en kileformet, spiss klo på baksiden av beinet.) Inngrepet gjøres på kyllinger av veterinær og med bedøvelse. Det er omstridt om dette bør være tillatt. Enkelte virksomheter har de senere årene prøvd ut drift uten amputasjon.

Transport

Slaktekylling transporteres fra klekkeri til produksjonsbesetning, og derfra til slakteriet. Transport av daggamle slaktekyllinger blir tilsvarende som for daggamle livkyllinger av verpehøns. Plukking av slakteferdig kylling foregår natten før dyrene transporteres til slakteriet. Rundt 70 prosent av slaktekyllinger plukkes manuelt, resten med plukkemaskin. Transportkassene blir gjennomlyst for å se at ingen fugler ligger på ryggen eller har vinger i klem. Deretter fraktes kassene ut av dyrerommet og lastes på bilen. Plukkingen må skje skånsomt for å unngå skader. De alvorligste skadene er vingebrudd og skader på leveren. Vingebrudd registreres for hver enkelt flokk. Ved leverskade vil dyrene dø umiddelbart av forblødning. Disse fuglene inngår i statistikken for transportdødelighet, som er et av de viktigste målene på dyrevelferd under transport. Norge er et av få land som årlig offentliggjør samlet statistikk over transportdøde dyr. For slaktekylling var dette 0,06 prosent i 2023, mens tall fra andre land varierer fra 0,11 prosent til 0,68 prosent.

Slakting

I Norge finnes det åtte fjørfeslakterier. De fire største slakter over 90 prosent av totalt slaktevolum. 93,5 prosent av slaktekyllingene bedøves med CO₂. Metoden innebærer minimal håndtering og regnes i dag som det beste alternativet. Ved elektrisk bedøvelse blir hver fugl hengt opp etter beina før hodet blir ført ned i et strømførende vannbad. Bedøvingskvaliteten kan variere. Per 2023 bedøves 6,4 prosent av norske slaktekyllinger med strøm. Etter at fuglene er bedøvet, uansett metode, blir de avlivet ved blodtapping ved kapping av hodet.

Produsenten får en kassasjonsrapport som sier noe om helsesituasjonen i flokken som har blitt slaktet. Avvik fører til rådgivning og tiltak for å bedre helsesituasjonen i neste flokk.

Velferdsutfordringer hos slaktekyllinger

Velferdsutfordringene hos slaktekyllinger skyldes hovedsakelig for høy tilvekst og plass- og miljøforhold i kyllinghusene.

Lenge var fokus i avlsprogrammene for slaktekylling hurtig vekst og høy andel brystmuskulatur. De senere årene har viktige helseparametere blitt inkludert. Likevel er det relativt høy forekomst av produksjonsrelaterte lidelser assosiert med høy tilvekst, særlig hos hurtigvoksende hybrider.

Tråputeskader oppstår når kyllingene går på fuktig strø og/eller strø som frigir mye ammoniakk. Tråputetilstanden er en indikator for en rekke miljøfaktorer i kyllinghuset. Sår på brystbeinet kan opptre om fuglene er dårlige til beins og ligger mye. Skittent og fuktig underlag forverrer tilstanden.

De vanligste ikke-smittsomme sykdommene er sirkulasjonsforstyrrelser som hjertesvikt, og beinproblemer. Ascites er oppsamling av væske i bukhulen og/eller omkring hjertet. Lidelsen er satt i sammenheng med rask tilvekst, men også dårlig ventilasjon og luftveislidelser har betydning. Lidelsen kan føre til at kyllingen dør underveis i produksjonen eller blir kassert på slakteriet.

Tarmbetennelse (nekrotiserende enteritt) ble et problem da næringen gikk bort fra rutinemessig bruk av midler mot koksidier (naracin) i fôret. De siste årene har man stort sett fått denne sykdommen under kontroll.

Det er ikke etablert rutiner for systematisk registrering og rapportering av sykdomsforekomst i besetningene. Den enkelte produsent registrer daglig antall døde kyllinger, og næringen anslår at dødeligheten ligger på ca. tre prosent for hele oppdrettstiden, som er på ca. en måned.

På slakteriet kasseres knapt én prosent av slaktene. Misvekst (små dyr) er viktigste enkeltårsak.

Foreldredyrene fôres restriktivt, spesielt under vekstperioden. Dette kan føre til velferdsproblemer med atferdsforstyrrelser, sultfølelse, stress og frustrasjon. Dyrene kan utvikle stereotyp atferd som hakking og overdrikking. Hakking rettet mot andre dyr kan påføre offeret smerte og skader. Overdreven drikking kan føre til bløtere gjødsel, og dermed bløtere strø. Restriktiv fôring øker risiko for at dyr lavt på rangstigen taper i kampen om maten.

Velferdsutfordringer på rugeri

EFSA konkluderte i 2023 med at nyklekte kyllinger blir utsatt for flere stressfaktorer på rugeriet, og at dette har både kortsiktige og langsiktige negative effekter på dyrevelferden. Mangel på fôr og vann kan føre til sult og tørst hvis kyllingen bruker opp næringen i plommesekken før den får tilgang på fôr og vann hos produsenten. Støy, brå bevegelser og håndtering både maskinelt (rullebånd) og manuelt utsetter kyllingene for overstimulering og frykt. Rugerier i Norge benytter i stor grad samme teknologi og driftsmetoder som i EU, så EFSAs rapport kan være relevant for norske forhold.

I 2023 tok Norsk Kylling i bruk nye metoder på rugeri. Kyllingene er i de samme kassene i hele perioden fra klekking til de ankommer produsenten, og har tilgang på lys, fôr og vann fra de klekkes. Dette minimerer risikoen for sult og tørst og reduserer belastningene ved håndtering vesentlig.

En forholdsvis ny metode for klekking går ut på at eggene legges direkte i kyllinghuset. Da spares kyllingene for håndtering på rugeriet og transport til produsenten, og de får umiddelbart tilgang på levemiljøet sitt, inkludert fôr og vann. Klekking i hus anbefales av EFSA for å bedre dyrevelferden for nyklekte kyllinger. Metoden krever god klimastyring i kyllinghuset og ekstra innsats fra dyreholderen, som selv må overvåke klekkingen og sortere ut og avlive svake individer.

EFSA-rapport om velferd for slaktekyllinger

EFSA publiserte i februar 2023 en risikovurdering av velferden til slaktekyllinger i EU. Produksjonssystemene i Norge tilsvarer i stor grad systemene i EU, og dyrematerialet er det samme. Risikovurderingen kan derfor være relevant også for norske forhold. Sosialt stress, manglende mulighet til å hvile og til å utføre naturlige bevegelser og motiverte atferder som utforsking og støvbading, halthet, skader på fjørdrakt og hud, samt magetarminfeksjoner ble identifisert som de viktigste velferdsutfordringene. Avl for høy tilvekst, høy dyretetthet, lite miljøberikelse og dårlig strøkvalitet ble identifisert som hovedårsakene til de fleste av disse velferdsproblemene. For magetarminfeksjoner ble også fôringsregime og dårlig smittevern identifisert som årsaker. EFSA mener følgende tiltak er de mest nødvendige å iverksette raskt: maksimal tillatt vekstrate på 50 gram/dag for slaktekyllingshybrider, dyretetthet på maksimalt 11 kg/m², god strøkvalitet gjennom hele innsettet og tilgang til overbygd uteområde (veranda) og plattformer og/eller vagler.

For foreldredyr som holdes i tilsvarende systemer som slaktekyllingene, ble flere av de samme velferdsutfordringene identifisert. I tillegg ble tørst, sult og håndteringsstress, samt for hønene kjølbeinsbrudd og mulighet til å unngå parringer, identifisert som tilleggsutfordringer. Saktevoksende hybrider og avl for hybrider som tåler å være avlsdyr uten å fôres restriktivt, blir sterkt anbefalt for å redusere velferdskonsekvensene av dagens praksis.

6.2.6.8 Kalkun

Kalkun holdes kommersielt for produksjon av kjøtt. I Norge er vi selvforsynt med kalkunkjøtt.

Biologi

Kalkunen som brukes i dagens kjøttproduksjon stammer fra villfugl med opprinnelse i Nord-Amerika. Kalkunen er et flokkdyr som lever i grupper og kommuniserer med hverandre med en rekke lyder. Kalkuner i vill tilstand lever blant annet i skogsområder, og beveger seg over relativt store områder. De leter aktivt etter mat på dagtid, og vagler i trærne om nettene. Viltlevende kalkuner er gode flyvere. Matsøk, fjørstell og sandbad er viktige aktiviteter i løpet av dagen. Hønene lager rede på et skjermet sted og passer godt på ungene sine frem til de er 4-5 måneder gamle.

Betydning og omfang

I 2022 ble det slaktet i overkant av en million kalkuner (konvensjonell produksjon) ved to spesialiserte fjørfeslakterier i Norge. Per 2023 er det ca. 48 kalkunbønder. Hver produsent har to-tre flokker per år, og hver flokk kan bestå av 4 000 – 20 000 kalkuner. Alle kalkungårder med konvensjonell drift ligger på Østlandet. I Vestland fylke er det produksjon av økologisk kalkun.

Driftsformer

Det er ett konvensjonelt rugeri for kalkun i Norge, som leverer daggamle kyllinger til alle konvensjonelle produsenter. Eggene ruges i rugemaskiner, og kalkunene kjønnssorteres straks etter klekking. De pakkes deretter i transportkasser og sendes til produsent for oppfôring. Kalkunhønene blir slaktet etter rundt 87 dager med en slaktevekt på ca. 5,5 kg. Det er disse som blir porsjonskalkuner tilpasset forbrukermarkedet. Hanene slaktes etter 130 dager med en slaktevekt på ca. 13,5 kg. Dette kalles ofte foredlingskalkun, og kjøtt fra disse blir til stykningsdeler og pålegg.

Høner og haner lever atskilt (med gjerde) i samme fjøs, hvor de går fritt i store haller. Underlaget er dekket av flis, som byttes ut mellom hvert innsett. Det er vanlig med gulvvarme i nyere fjøs. Enkelte kalkunhus har vinduer.

De første dagene står lyset på hele tiden, for å sikre at kalkunkyllingene finner mat og vann. Deretter dempes lyslengden gradvis. De fleste bønder praktiserer 8 timer mørke i døgnet, men har nattlys slik at kalkunene kan orientere seg. Kalkuner har godt syn, og lys har stor innvirkning på produksjon og velferd. Norsk regelverk sier at fjørferommene skal ha tilstrekkelig lys til at dyrene kan utføre normale aktiviteter og se hverandre tydelig. Det er tillatt å dempe lyset i perioder eller i avgrensede områder hvis det kan redusere helse- og atferdsproblemer. Kalkunkyllingene trenger 37 grader de første dagene. Deretter senkes temperaturen gradvis ned mot 17-18 grader. Kalkunene har fri tilgang på mat og vann gjennom hele produksjonsperioden.

Luftkvalitet er en viktig velferdsindikator, og parametere som støv, ammoniakk og CO₂ måles jevnlig. Maksimal tillatt tetthet i Norge er 38 kg/m² når kalkunenes gjennomsnittsvekt er under 7 kg, og 44 kg/m² ved gjennomsnittsvekt over 7 kg. Faktisk tetthet varierer mellom produsenter og produksjonstyper. EU-regelverket har ingen slike grenser.

I økologisk kalkunproduksjon er det blant annet krav til større plass, mindre flokkstørrelse og tilgang til uteareal.

Mange kalkunprodusenter bruker i dag ulike former for berikelser, som vagler, hakkeobjekter, plattformer og grovfôr.

Fysisk helse

Norske kalkuner har generelt god helsestatus. Det er så langt ikke påvist nasjonal liste 1-sykdom hos kalkuner i Norge. De vanligste smittsomme sykdommene er E. coli- infeksjoner, koksidiose og nekrotiserende enteritt. Det lave smittepresset gjenspeiles i lavt antibiotikaforbruk og behov for få vaksiner.

Dødelighet gjennom produksjonsperioden og diagnostisert sykdom ved kjøttkontroll er viktige overordnede mål på helsesituasjonen. I 2023 var dødeligheten 8,8 prosent, og andel kasserte fugl grunnet sykdom var 2,56 prosent. Det har vært en økning i dødelighet fra 2020 til 2023. Utfasingen av fôrtilsetningsstoffet Monensin mot koksidiose antas å ha bidratt til denne økningen.

Helseutfordringer hos kalkun omfatter sår og tap av fjørdrakt, beinlidelser, sirkulasjonsforstyrrelser, luftsekkbetennelse, kråsbetennelse og brystblemmer. Beinproblemer og non-starters (kalkunkyllinger som ikke begynner å spise) er blant de vanligste ikke-smittsomme lidelsene. Kalkuner er tunge dyr som ofte ligger på brystet. Fuktig strø kan forårsake hudskader på tråputer og bryst og medfører derfor høy risiko for dårlig dyrevelferd.

Fothelse er en viktig dyrevelferdsindikator og inngår i dyrevelferdsprogrammet for kalkun. Det har vært en positiv utvikling i tråputescore fra 2020 til 2023.

Inngrep

Det foretas ingen inngrep på kalkuner i Norge. Nebbtrimming er et inngrep hvor ytterste del av nebbet fjernes på nyklekte kyllinger for å begrense skader fra hakking. Nebbtrimming er forbudt i Norge, men er vanlig praksis i kalkunproduksjon de fleste steder i verden. Foreldredyr som importeres er nebbtrimmet.

Kunstig inseminering

Det er ingen egen kalkunavl i Norge. I oppalsleddet av kalkunproduksjonen er det 3 200 foreldredyr, som produserer om lag en million kalkunkyllinger per år. Det benyttes kunstig inseminering. Velferdsrisikoen for høner knyttet til selve insemineringen regnes som moderat. Velferdsrisikoen knyttet til sædtapping, og til innfanging og håndtering av både haner og høner, vurderes som lav.47

Plukking og transport

Gjennomsnittlig transporttid for kalkun i Norge er kun 1,5–2 timer ettersom all produksjon og slakteri ligger på Østlandet. Før transport fra gård til slakteri fanges (plukkes) kalkunene inn og plasseres i transportkasser. Plukkingen foregår om natten og utføres manuelt. Plukkingen må skje skånsomt for å unngå skader. De alvorligste skadene er vingebrudd, og forekomsten registreres for hver flokk. I 2022 ble det så og si ikke registrert noen tilfeller med verken vinger eller hoder i klem. Når transportkassene er fulle, blir de gjennomlyst for å se at alle fugler ligger riktig og ikke har vinger i klem.

Norge er et av få land som årlig offentliggjør samlet statistikk over transportdøde dyr. For kalkun var dette 0,02 prosent i 2023.

Slakting

De fleste kalkuner bedøves med CO₂ mens de fremdeles er i transportkassene. Metoden innebærer minimal håndtering og regnes i dag som det beste alternativet. Ved bedøving med strøm henges hver fugl opp etter føttene før hodet føres gjennom et strømførende vannbad. Bedøvingskvaliteten kan variere, og det kan være vanskelig å oppdage fugler som ikke er godt nok bedøvet. Avlivingen skjer ved begge metoder ved blodtapping når hodet kappes av.

I 2023 var det to anlegg i Norge som slaktet kalkun. Totalt ble 98,3 prosent av kalkunene bedøvet i transportbeholder med CO₂, mens 1,7 prosent ble bedøvet i elektrisk vannbad.

Velferdsutfordringer i dagens dyrehold

Sammenliknet med slaktekylling er kalkunhold mindre utbredt og har vært mindre forsket på. Driftsformen likner den for slaktekylling, men kalkuner er større og eldre når de slaktes. De utsettes derfor for effekter av avl og levemiljø over en lengre periode enn slaktekyllinger gjør. Ulike helseutfordringer som beinproblemer og sirkulasjonsforstyrrelser, sår og skader på hud og fjørdrakt, kan påvirke dyrevelferden negativt. EFSA har fått i oppdrag fra Europakommisjonen å vurdere velferden for kalkuner i EU med frist 31.12.2025.

Viktige atferdsbehov hos kalkuner er å lete etter mat, utforske miljøet, sosial atferd og lek, kroppspleie og stell av fjørdrakt, uforstyrret hvile og bevegelse. Et levemiljø som imøtekommer disse behovene forebygger velferdsproblemer som inaktivitet, kjedsomhet, frustrasjon og skadelig atferd som fjørhakking. Kunnskapen om og bruken av miljøberikelser er mindre utviklet for kalkuner enn for slaktekylling og verpehøns, men næringen har arbeidet systematisk med å finne frem til relevante og praktisk gjennomførbare miljøberikelser. Nok strø av god kvalitet, ting som kan hakkes på, spises og manipuleres, samt mulighet for å hvile i høyden på vagler eller plattformer, har vist god effekt på dyrevelferden.

6.2.6.9 And, gås og vaktel

And

And holdes i Norge kommersielt hovedsakelig for produksjon av kjøtt, i tillegg til noe eggproduksjon. And er det eneste fjørfekjøttslaget hvor vi har stor grad av import. Det er ikke konsesjonsregelverk for and. Ender holdes også privat som hobbydyr og verpeender, og i parkanlegg.48

Andetypen i kommersielt oppdrett i Norge er pekingand, som er en domestisert form av stokkand. Viltlevende ender lever i nær tilknytning til vann, og svømming og bading er en sterkt motivert atferd. Vann er dessuten viktig for stell av fjørdrakten og for å rense øyne og nesebor. Tamender kan være meget gode verpere og legger egg hele året slik som høns. Foredlede raser vokser raskt og er spesialisert for kjøttproduksjon. Ender er sosiale og synkroniserer ofte sin atferd. De er altetende og bruker naturlig mye tid på å søke etter mat.

Betydning, produksjon og driftsform

Det er 9–12 kommersielle andeprodusenter i Norge. Det ble slaktet ca. 372 000 ender i 2023. Endene slaktes når de er ca. 7 uker gamle, og gjennomsnittlig slaktevekt er rundt 2,4 kg. Oppdrett av slakteender drives innendørs på gulv med strø av sagflis eller halm, ikke ulikt som for slaktekylling. Tettheten varierer og kan være opp til 5–6 dyr per m². Med en levendevekt på ca. 4 kg ved slaktetidpunktet gir det en dyretetthet på 20 kg/m² de siste dagene av innsettet. Endene fôres med kraftfôr. Avlsdyrene fôres restriktivt, mens slakteendene vanligvis får fri tilgang på fôr. Den viktigste miljøberikelsen i norsk produksjon er tilgang på halm. Det har av praktiske og hygieniske årsaker ikke vært vanlig å tilby endene en åpen vannkilde, men noen produsenter løsninger som tillater endene å dyppe hodet under har vann.

Fysisk helse

Det lages ingen nasjonal statistikk over sykdom hos ender. Dyreholderene skal føre dyreholdjournal, der helseopplysninger, sykdom og dødelighet inngår. Ender kan rammes av en rekke smittsomme sykdommer. De kan være bærere av fugleinfluensasmitte uten å vise kliniske symptomer og kan dermed utgjøre en smittefare ved utegang.

Data fra Mattilsynets kjøttkontroll på slakteriene viser at ascites og bukhinnebetennelse er blant de hyppigste årsakene til kassasjoner. Mattilsynet observerer også en del øyebetennelse i kjøttkontrollen.

Inngrep

Det gjennomføres ingen inngrep i kommersiell andeproduksjon i Norge. Vingeklipping med amputasjon av de ytterste delene av vingeknoklene er et smertefullt inngrep som er forbudt i Norge. Plukking av dun/fjør fra levende dyr, nebbtrimming og tvangsfôring (for produksjon av leverpostei/foie gras), er ikke tillatt i Norge.

Transport og slakting

Mesteparten av produksjonen av ender foregår innenfor et begrenset geografisk område. Transporttiden til slakteriet er maksimalt to timer. Transport av lengre varighet forekommer ved import av foreldredyr (daggamle kyllinger). Ender viser lett fryktreaksjoner og kan klumpe seg og klatre på hverandre under plukking og transport. Transportkassene er relativt lave for å begrense slik atferd. I 2023 var det to mindre slakterier som slaktet and. Det største anlegget slaktet 64,9 prosent av endene og brukte bedøving med CO₂. Det andre anlegget slaktet 35,1 prosent og brukte elektrisk bedøving med manuelt påsett av elektroder på hodet.

Velferdsutfordringer i dagens dyrehold

Avlsarbeidet har ført til rask tilvekst og større brystmuskel. Dette kan medføre beinproblemer, når fuglene som i utgangspunktet er tilpasset å tilbringe store deler av dagen i vannet, holdes på fast underlag. Fothelseproblemer som sviskader kan oppstå på grunn av dårlig strøkvalitet, og fjørplukking kan forekomme ved ugunstige forhold som stimulifattig levemiljø. Mangel på badevannbegrenser endenes mulighet for naturlig atferd, og fjørdrakten kan bli dårligere. En drikkevannsinstallasjon kalt «pekinokopp» som lar endene dyppe hodet under vann, kan forebygge noen problemer, slik som øyebetennelser og dårlig fjørdrakt.

EFSA avga i 2023 en rapport om velferd for ender, gjess og vaktler holdt som produksjonsdyr i EU. Burdrift er vanlig i EU-land der det drives produksjon av foie gras (fettlever) på ender og gjess, mens hold for annen kjøttproduksjon normalt er i løsdrift.

Sosialt stress, skader på fjørdrakt og kropp (inkludert skader fra hakking og tråputesår), halthet og manglende mulighet til å bevege seg naturlig, holde seg ren, utforske miljøet og søke etter mat ble identifisert som de viktigste velferdsproblemene for ender i dagens produksjonssystemer. For liten plass og/eller høy dyretetthet, mangel på tett gulv med egnet strø og mangel på miljøberikelser, spesielt badevann, ble identifisert som hovedårsaker til disse velferdsproblemene. Utfordringene er mindre i systemer når endene har tilgang til uteområder.

EFSA anbefaler å holde endene i løsdrift med tett og strøbelagt gulv og tilgang til badevann i et område med drenert gulv. Badevann som tillater endene å svømme, anbefales fremfor innretninger som kun tillater dyrene å dyppe hodet. For ender (middelvekt 3 kg) anbefales en maksimal dyretetthet på 7,2 m² og et tilleggsareal av åpent vannbad på minst 219 cm² per dyr. I tillegg anbefales andre typer miljøberikelser og tilgang til uteområder.

Gås

Det er lite hold av gjess for kommersiell kjøttproduksjon i Norge. Gjess holdes også i hobbypregete besetninger. Tamgås er en domestisert variant av grågås. I Norge er rasen italienergås (også kalt hvit italiensk gås) mest brukt til kjøttproduksjon. Gjess er knyttet til kyst og vann, men de er utpregede planteetere som beveger seg over store områder for å gresse når de har mulighet til det. De er også gode flygere. Viltlevende gjess er flokkdyr med en kompleks sosial struktur, mens tamgåsa er sosialt mer fleksibel. Gjess kan oppnå en høy levealder (30 år).

Produksjonen av gås i Norge er i hovedsak lokalisert til Telemark. I 2023 var det én kommersiell produsent, som også hadde eget slakteri. Det ble slaktet ca. 2 800 gjess. Gjess slaktes vanligvis mellom oktober og desember. De er da 25–26 uker gamle og har en slaktevekt på ca. 5 kg. Avlsdyr holdes gjerne i 3–7 år.

I norsk kommersiell drift holdes gjess enten utendørs på gressdekket beite eller i bygninger med tilgang til uteareal.

Det lages ingen nasjonal statistikk over sykdom hos gjess. Dyreholder skal føre dyreholdjournal, der helseopplysninger, sykdom og dødelighet inngår. Gjess kan rammes av en rekke smittsomme sykdommer. De kan være bærere av fugleinfluensasmitte uten å vise kliniske symptomer og kan dermed utgjøre en smittefare ved utegang.

Mattilsynets erfaring fra slakteriene er at gjessene gjennomgående ser fine ut, har rolig atferd og tett og ren fjørdrakt. Ascites og bukhinnebetennelse er blant de hyppigste årsakene til kassasjoner.

Det gjennomføres ingen inngrep i kommersiell gåseproduksjon i Norge. Smertefulle inngrep slik som nebbtrimming og vingeklipping er forbudt. Plukking av dun/fjør av levende dyr forekommer ikke.

Transport til slakteri foregår i transportkasser. Det benyttes individuell elektrisk bedøving ved slakting. Gjess i hobbybesetninger slaktes ofte på gården.

Velferdsutfordringer i dagens dyrehold

Kunnskapen om artsspesifikke behov og velferdsproblemer hos gjess er begrenset og omhandler gjerne driftsformer som ikke finnes i Norge, slik som produksjon av foie gras (fettlever).49 Norske gjess har god plass og et levemiljø som inkluderer utendørs områder. Dette legger til rette for trivsel og naturlig atferd. Tilgang til åpent vann for bading er samtidig en viktig miljøberikelse for gjess som ikke er vanlig i dagens drift.

Gjess er årvåkne og kan være fryktsomme. Tidlig tilvenning og positiv erfaring med mennesker kan redusere stress. Sosialt stress kan påvirke velferden til tamgjess negativt, og påvirkes av flokkstruktur og plassforhold. Aggressiv hakking er likevel sjelden, selv i intensive driftssystemer.

Plutselige endringer i oppstallingsforhold eller stellrutiner, for eksempel portforbud for fjørfe som pleier å være ute, kan påvirke dyrevelferden negativt. Smittesituasjoner som utløser portforbud, har blitt mer vanlig de siste årene.

EFSA avga i 2023 en rapport om velferd for ender, gjess og vaktler holdt som produksjonsdyr i EU. Denne er nærmere omtalt under avsnittet om and.

Vaktel

Lette typer av vaktler holdes for eggproduksjon, moderate typer holdes for egg- og kjøttproduksjon, og tunge typer holdes for kjøttproduksjon. I Norge finnes det minst én større produsent som holder vaktler for eggproduksjon. Småskala vakteloppdrett har økt de siste årene, og produktene blir mer populære. Ellers holdes vaktler i all hovedsak som hobby. Mattilsynet melder om at de finner hobbyhold av vaktler i små og lave bur, også inne i bolighus.

Vaktler tilhører fasanfamilien i orden hønsefugler. Japansk vaktel holdes som produksjonsdyr.

I naturen er vaktelen utpreget bakkelevende og solitær. Vaktler har behov for å kunne sandbade, fortrinnsvis i jord. Deres solitære natur kan skape problemer i fangenskap. Aggressiv hakking, ofte mot hodet og med til dels alvorlige skader, forekommer særlig mellom hanner som holdes sammen. Vaktler begynner å verpe ved seks til syv ukers alder. Fluktatferden er å fly rett opp i luften, noe som disponerer dem for skader når de holdes i bur.

Velferdsutfordringer i dagens dyrehold

Det er begrenset kunnskap om velferdsutfordringer for vaktler i Norge.50

EFSA avga i 2023 en rapport om velferd for ender, gjess og vaktler holdt som produksjonsdyr i EU. I EU holdes vaktler for eggproduksjon hovedsakelig i bur, mens vaktler i kjøttproduksjon hovedsakelig holdes i løsdrift. Sosialt stress, skader på fjørdrakt og kropp (inkludert skader fra hakking), halthet, og manglende mulighet til å bevege seg naturlig, holde seg ren ved støvbading, utøve redebyggings- og verpeatferd, utforske miljøet og søke etter mat ble identifisert som de viktigste velferdsproblemene for vaktler holdt for eggproduksjon. Løsdrift reduserer risikoen for dårlig velferd, men halthet, sosialt stress og hakking, manglende bevegelsesfrihet og mulighet for utforsking og matsøk ble fremhevet. EFSA anbefaler å holde dyrene i løsdrift på tett gulv med strø, med en maksimal dyretetthet på 5,2 kg/m² og med minst 2 meters lengde på innhegningen. Minst 32 cm per dyr bør være tilgjengelig for støvbading. Høyden på innhegningen bør være minst 2 meter, for å unngå skader ved fluktatferd.

6.2.7 Tamrein

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi, sysselsetting og kultur. Næringen bidrar til matproduksjon ved at marginale utmarksressurser utnyttes på en effektiv måte.

Reindriften har siden forrige dyrevelferdsmelding opplevd økende press på reindriftsarealene gjennom ulike former for inngrep og annen menneskelig aktivitet. Det siste tiåret har låste beiter med is, skare eller store snømengder flere ganger medført behov for fôring av rein i deler av det samiske reinbeiteområdet. Reintall har vært en utfordring over tid, og etter at gjeldende reindriftslov trådte i kraft i 2007 har det blitt gjennomført reduksjonsprosesser i Finnmark. Tapene til rovvilt har økt sett i forhold til reintallet.

Statens rovviltpolitikk har innvirkning på samisk reindrift. Dette innebærer at tiltak som iverksettes på rovviltområdet også må vurderes opp mot statens forpliktelser overfor samene som urfolk, herunder Grunnloven § 108, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det er snakk om både materielle forpliktelser til å sikre blant annet naturgrunnlaget for den samiske reindriften og prosessuelle forpliktelser som gjelder konsultasjoner og deltakelse i beslutninger som vil kunne påvirke samiske interesser direkte.

6.2.7.1 Dagens dyrehold

Reindriften er basert på beiting i utmarksområder med sesongmessige forflytninger mellom ulike årstidsbeiter. Reinens trekk og flyttemønster er det samme år etter år. Avstandene ved hovedflyttingen vår og høst varierer mye fra område til område og kan for enkelte siidaer være opp mot 30–40 mil.

Flokkene består i all hovedsak av simler og kalv for kjøttproduksjon, som er hovedinntektskilden i reindriften. Selv om reindriften fortsatt følger tradisjonelt driftsmønster der aktivitetene styres av årstidene og flytting mellom årstidsbeitene, har reindriftsnæringen i stor grad effektivisert og rasjonalisert driften ved å ta i bruk nye hjelpemidler og teknologi.

6.2.7.2 Biologi

Tamrein i Norge tilhører underarten eurasiatisk tundrarein (Rangifer tarandus tarandus), og den er et flokklevende hjortedyr tilpasset de krevende klimatiske forholdene i fjell- og utmarksområder. Pelsen har isolerende egenskaper som gjør reinen godt egnet for et kaldt klima. De store klauvene gir dyrene god evne til å bevege seg på snøen, samtidig som de er effektivt kan grave gjennom snø og is til vegetasjonen under. Reinen har god luktesans som gjør den i stand til å lokalisere lav under snødekket.

Reinen er drøvtygger, og om sommeren består dietten av urter og gress. Godt beite i sommerhalvåret er avgjørende for at reinen skal kunne bygge opp reserver som den kan tære på gjennom vinteren. Vinterbeitet består i hovedsak av lav, men reinen beiter også vier, knopper og gress som den finner under snøen. Vinterkosten inneholder lite protein, og veksten skjer i all hovedsak på sommerbeite. I et normalår finner tamreinen næring utelukkende ved beiting i utmark. Bruk av kraftfôr og grovfôr benyttes når ytre omstendigheter gjør det nødvendig for å sikre dyrevelferden og fremtidig produksjon. Dette innebærer at reinflokkenes størrelse må tilpasses det tilgjengelige beitearealet. Et for høyt beitetrykk vil gå ut over tilgang til og kvalitet på beitet, og dermed gi svekket produksjon ved at dyrenes vekst hemmes, simlene blir i dårligere stand til å bringe frem levedyktige kalver, og dyrene blir mer utsatt for rovdyrangrep. I tillegg vil et for høyt reintall kunne bidra til økte konflikter mellom nabosiidaer og økt sammenblanding av flokker.

6.2.7.3 Betydning og produksjon

Reindriften lever av og i naturen og trenger tilgang på ulike typer beiter gjennom året. Reindriftens evne til å utnytte ulike beiteområder gjør den samtidig svært arealavhengig. De samiske reinbeiteområdene omfatter om lag 40 prosent av Norges landareal. Innenfor dette området har reindriften rett til beite i fjell og utmark, men områder som benyttes til jordbruksområder, veier, industri- og turistanlegg kan ikke brukes til reinbeite. Arealene som er reelt tilgjengelige for reinbeiting er derfor langt mindre enn 40 prosent. Menneskelig virksomhet og ulike typer inngrep i reinbeiteland kommer i tillegg til forstyrrelser i naturen, blant annet rovdyr. Spesielt sårbart er reindriftens særverdiområder. Dette er flyttleier, brunstland, kalvingsland, sentrale luftingsområder og områder i og ved anlegg til merking, skilling og slakting.

Reintallet varierer rundt 215 000 tamrein i vårflokk, det vil si før kalving, herav om lag 150 000 dyr, tilsvarende 70 prosent, i Finnmark. Variasjoner i kalvetilgang, tap og slakteuttak er medvirkende årsaker til årlige endringer i reintallet.

Kjøttproduksjonen, som er den viktigste inntektskilden i reindriften, varierer årlig som følge av flere faktorer, slik som rovdyrtrykk, forstyrrelser, inngrep og klimatiske forhold. Beitekrisersom følge av låste beiter har hatt innvirkning på produksjonen. Gjennomsnittlig slakteuttak har i tiårsperioden fra driftsåret 2013–2014 til driftsåret 2022–2023 vært på i overkant av 71 000 dyr, men var ned mot 56 000 dyr etter krisevinteren 2020. Normalt utgjør kalveslakt om lag 80 prosent av det årlige slakteuttaket.

Hvert år går 1 300–1 600 tonn av slaktekvantumet gjennom de registrerte slakteriene. I et normalår sendes det rundt 1 100 tonn reinkjøtt ut i markedet i form av produkter med ulik bearbeidingsgrad. I 2023 var de totale inntektene i reindriftsnæringen på 484,3 millioner kroner. Av dette utgjorde de produksjonsbaserte inntektene 234,4 millioner kroner, mens tilskuddene utgjorde 143,6 millioner kroner og erstatninger for tap av rein utgjorde 106,1 millioner kroner. Det er imidlertid store forskjeller mellom reinbeiteområdene. Det kan også være store forskjeller innad i de respektive områdene.

6.2.7.4 Driftsformer

Samisk reindrift foregår i fjell- og utmarksområder i fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal og Innlandet. Litt over 3 000 personer er tilknyttet den samiske reindriften, 2 200 av dem bare i Finnmark. Etter reindriftsloven er det bare personer av samisk ætt som kan eie rein i det samiske reinbeiteområdet.

Det samiske reinbeiteområdet er delt inn seks regionale beiteområder, som igjen er delt inn i 82 distrikter. Innenfor hvert distrikt har grupper av reineiere dyrene i en eller flere felles flokker, og samarbeider om den praktiske driften i driftsgrupper som kalles» siida» og» sijte» på henholdsvis nord- og sørsamisk. I senere år har det vært om lag 100 ulike sommersiidaer og om lag 150 ulike vintersiidaer. I tillegg kommer den samiske reindriften i Trollheimen som omfatter enkelte kommuner i Møre og Romsdal og Trøndelag.

Reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet drives av reinlag, som er gitt særskilt tillatelse fra Kongen til reindrift innenfor avgrensede fjellområder i Sør-Norge De fire reinlagene Lom, Vågå, Fram og Filefjell driver reindrift i fjellområder i Innlandet, Viken og Vestland. I tillegg har henholdsvis Rendal Renselskap og Hardanger og Voss reinsdyrlag konsesjon på hold av private flokker som høstes ved jakt.

6.2.7.5 Fysisk helse

Driftsformen med helårs beite over store områder med lav dyretetthet, der reinen lever i sine naturlige leveområder, gir et godt utgangspunkt for god dyrevelferd og -helse. Den gode helsetilstanden gir lite behov for medisinering. I hovedsak er formålet med medisinering å ta livet av larver av hud- og svelgbrems.

Smittsomme sykdommer

Tamreinen i Norge er nesten fri for alvorlige smittsomme sykdommer, men smittsom øyebetennelse, hjernemark og luftveisinfeksjoner kan forekomme.51

Skrantesyke (Chronic Wasting Disease – CWD), som er påvist på rein i Nordfjella og på Hardangervidda, er den mest alvorlige sykdommen som er påvist hos viltlevende hjortedyr i Norge. Det finnes ingen behandling for sykdommen, som er dødelig for hjortedyr. Vedvarende smittepress vil øke risikoen for at smitten spres til områder med tamrein. Tap av næringsgrunnlag som følge av skrantesykesmitte vil ha store økonomiske og kulturelle konsekvenser for reindriftsnæringen og for den samiske reindriftskulturen.

Den nomadiske samiske driftsformen medfører høy risiko for at en eventuell smitte til tamrein spres til store områder. Videre vil håndteringen og iverksettelsen av tiltak kompliseres der det foregår grensekryssende reindrift. Et sykdomstilfelle i reindriften vil derfor være krevende å håndtere. Det er svært viktig med nødvendig kompetanse og beredskap for håndtering av et mulig smittetilfelle i reindriften. Mattilsynet har utarbeidet en beredskapsplan for skrantesyke i reindriften, som beskriver hvordan mistanke om eller påvisning av skrantesyke i reindriften skal håndteres.

Følsomheten for skrantesyke hos flere hjortedyrarter er avhengig av genetisk variasjon. Det aktuelle genet er identifisert, og noen av genvariantene gir redusert følsomhet for prionsykdom.52 Ved å undersøke frekvensen av genvarianter kan følsomhet for skrantesyke på bestandsnivå beskrives. NMBU/Veterinærhøyskolen gjennomfører i samarbeid med deler av reinnæringen et prosjekt som innebærer genetiske undersøkelser for å kartlegge følsomhet for skrantesyke i disse reinflokkene. Målet med de genetiske undersøkelsene er å benytte kunnskapen til å drive målrettet avl for å få ned andelen dyr som er sensitive for skrantesykesmitte, og dermed redusere risikoen for utbrudd av sykdommen.

I 2023 identifiserte Veterinærinstituttet et nytt virus på rein som har gitt sykdom både i Norge og Sverige. Det er et pox-virus som foreløpig kalles «reinkopper». Vanlige symptomer er sår og skorper rundt øyne og kjønnsorgan, slapphet, nedsatt matlyst med vekttap som følge. Dyrene friskner normalt til av seg selv. I enkelte svenske flokker har det siden 2018 blitt observert et økende antall rein med symptom når de kommer fra fribeite på høsten. Det er behov for flere undersøkelser for å få mer kunnskap om hvordan viruset arter seg, eventuell utvikling og betydning for dyrevelferd.

Klimaendringer – konsekvenser for dyrehelse og -velferd

På oppdrag fra avtalepartene i Reindriftsavtalen ble det i 2023 lagt frem en rapport om mulige konsekvenser for reinhelsen som følge av klimaendringer.53

Utfordringer på grunn av klimaendringer vil kunne ha påvirkning på både helse og velferd for tamreinen.

Ifølge rapporten vil klimaendringer og endrede snøforhold kunne gi både økt risiko for låste vinterbeiter, problemer med flytting mellom årstidsbeitene og økt fare for ulykker som drukning. Endringer i tidspunkt for islegging gjør ferdsel og flytting mer usikkert, og skred og ras kan oppstå på steder som tidligere ikke var utsatt for dette.

Rapporten peker på at samtidig som fôring kan være helt nødvendig for å unngå sult for eksempel som følge av låste beiter, medfører det økt risiko for fôringsrelaterte sykdommer. Videre øker smittepresset dersom reinen blir stående tett over tid.

Økte sommertemperaturer øker utfordringen med varmestress. Konsekvensene av insektplager vil variere avhengig av temperatur og luftfuktighet, og hvordan ulike insektstyper responderer på dette. Redusert tilgang til lufteplasser og snøflekker for å redusere stress som følge av insektsplager, vil føre til økt stress for dyrene og dermed mindre ro til beiting og diing.

Rapporten peker på at klimaendringene kan påvirke forekomsten av en rekke såkalte klimasensitive reinsykdommer, når det gjelder utbredelse, alvorlighetsgrad og/eller epidemiologi. Forekomsten av parasitter og flåttbårne smittestoffer påvirkes av endringer i temperaturer, luftfuktighet og forekomst av insekter.

Reinhelsetjenesten

Formålet med Reinhelsetjenesten er å styrke kunnskapen om god dyrehelse og dyrevelferd i reindriften og blant veterinærer, samt bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag og legge grunnlag for et system for analyse og overvåkning av sykdommer hos tamrein.

Bedret kunnskap om tamrein hos veterinærene er viktig for god og målrettet helsehjelp, og dermed bedret dyrevelferd. Helsetjenesten har blitt godt mottatt i næringen og har hatt en høy aktivitet siden tjenesten startet opp som en pilotordning i februar 2022. Reinhelsetjenesten er en permanent ordning fra 1. juli 2024.

6.2.7.6 Avl

Avl på tamrein styres av den enkelte reindriftsutøver gjennom utvalg av livdyr og slaktedyr. Både økonomiske og bruksmessige egenskaper, som flokkatferd, tillegges vekt. Ellers drives det ikke kontrollert paring eller et avlsarbeid tilsvarende det som er etablert for produksjonsdyr i jordbruket.

6.2.7.7 Transport av tamrein

I enkelte områder transporteres tamreinen i økende grad med bil til og fra sommerbeite og til slakteri. For transport av livdyr skyldes dette delvis at flyttruter forringes på grunn av utbygging og nedslitte beiter, og delvis flytting grunnet beitekriser. For slaktetransporten skyldes økningen den etablerte slakteristrukturen og redusert bruk av feltslakterier.

Tamrein tilhørende siidaandeler med beiterett i Nord-Troms og Finnmark kan også transporteres med pram til og fra sommerbeite på øyer.

For tamreinen som i liten grad er vant til fysiske stengsler og menneskelig håndtering, er transporten en stressfaktor.

6.2.7.8 Slakting

I 2024 er det 15–20 registrerte reinslakterier, herav 5 mobile. Fire slakterier står for det meste av slaktingen.

På slakteriene bedøves rein med skytevåpen (boltepistol) før avblødning. Driving, skilling, transport og håndtering forut for bedøvingen kan innebære en stor belastning for dyrene. Tamrein er i varierende grad vant med fysiske stengsler og håndtering. Etter avlessing av transportbilen holdes reinen i innhegning utendørs i påvente av slakting.

Utøvere i den samiske reindriften har adgang til å bruke krumkniv som bedøvingsmetode ved slakting til eget bruk. Dette er for å gi mulighet for tradisjonell slakting av tamrein for utøvelse av samisk kultur. Krumkniv er en treegget kniv med bøyd spiss, som føres inn i lillehjernen fra nakken. Riktig utført regnes dette som en dyrevelferdsmessig forsvarlig metode. All annen bruk av kniv som bedøvingsmetode er forbudt.

6.2.7.9 Regelverk

Hold og bruk av tamrein er omfattet av dyrevelferdslovens generelle bestemmelser. Det er ingen særskilt forskrift om velferd for tamrein.

Dyrevelferdsloven krever at dyr skal ha tilgang til oppholdsrom utenom normal beiteperiode. Tamrein har beiteperiode hele året, og forskrift om unntak fra plikten til å sørge for oppholdsrom for dyr unntar eksplisitt tamrein fra kravet.

Reindrift er omfattet av en rekke forskrifter som er hjemlet i EØS-avtalen.

Forskrift om velferd for produksjonsdyr omfatter også hold av rein.

Avliving av reinsdyr er regulert i forskrift om avliving av dyr, som implementerer EU-forordning 1099/2009 om avliving av dyr for produksjon av næringsmidler mv. Forordningen åpner for nasjonale regler for avliving av dyr utenfor slakteri. Med medhold i dette er det gitt en nasjonal forskrift om bruk av krumkniv, som tillater bruk av krumkniv ved avliving av rein til eget bruk.

Forskrift om jakt på reinsdyr som eies regulerer jakt på reinsdyr som eies av virksomheter som drives i tråd med konsesjon gitt av Landbruks- og matdepartementet. To virksomheter har slik konsesjon.

Transport av reinsdyr er omfattet av forskrift om næringsmessig transport av dyr. Forskriften implementerer EU-forordning 1/2005 og gir nasjonale tilleggsregler for transport av tamrein. Ved egentransport og beitetransport er det åpning for at tamrein kan transporteres med sammenbundne bein, innenfor klare rammer.

Reindriftsloven skal også bidra til å sikre forsvarlig dyrevelferd for tamrein.

6.2.7.10 Velferdsutfordringer i dagens dyrehold

Rovdyrangrep, sykdom, dårlig ernæring, arealinngrep og menneskelig aktivitet, inkludert påkjørsler på vei og jernbane, utgjør hovedutfordringene for velferd hos tamrein. Det er store lidelser forbundet med skader og tap av dyr på beite, og det har en negativ påvirkning på produksjon og lønnsomhet. Det totale tapet av dyr truer også grunnlaget for reindriften og den samiske reindriftskulturen, og det er et mål at tap av tamrein skal reduseres.

Reindriften oppga et totalt tap av 83 800 tamrein i reindriftsåret 2022–2023. Herav er det søkt om erstatning for tap til rovvilt for 74 073 tamrein, og av disse er 20 601 dyr sannsynliggjort tapt til rovvilt og erstattet. Det er stor variasjon i tap, og særlig Nordland og Troms har opplevd store kalvetap. Det er behov for mer kunnskap om ulike tapsårsaker for å kunne iverksette målrettede tiltak med sikte på reduserte tap.

Rovdyr

Rovdyr forårsaker stress og frykt hos dyrene, og uroen kan gi unormalt beitemønster. Det kan også gjøre at simle og kalv kommer fra hverandre, og morløse kalver er svært sårbare. Skadebiting forekommer ved rovviltangrep, og noen dyr kan overleve lenge med skader og betente sår. Tap av dyr på beite er en stor utfordring både for dyrevelferden og bærekraften i næringen.

Etter omlegging av rovviltpolitikken fra at dyrene kunne utryddes til at de ble fredet/beskyttet har det fra 1980-tallet vært en vekst i rovdyrbestandene, og bestandene blir i dag forvaltet med utgangspunkt i bestandstall vedtatt av Stortinget. Videre har Stortinget vedtatt en todelt målsetting om å ivareta både rovdyr og beitedyr og at det skal føres en tydelig soneforvaltning der regionale rovviltnemnder har ansvaret for å prioritere ulike områder til henholdsvis rovdyr og beitedyr. Økningen i rovdyrbestandene har følgelig vært forskjellig mellom de ulike områdene, avhengig av om et område er prioritert for oppnåelse av bestandsmål for rovdyr eller ikke.

Med et reintall tilpasset beitegrunnlaget og økt uttak av kalv har reindriften gjort viktige endringer for å redusere tap til rovdyr. I noen distrikter kan det likevel fortsatt være rom for et høyere slakteuttak om høsten, og noe lavere reintall for å sikre en best mulig kondisjon på dyrene. Det er viktig at reindriften fortsatt arbeider videre med tapsreduserende tiltak.

Klimaendringer og beiteareal

Presset på reindriftsarealene gjennom ulike former for inngrep fører til at fleksibiliteten i bruken av arealene blir mindre og risikoen for tap til ulike årsaker kan øke. Dette vil igjen kunne ha negative konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie. Først og fremst fordi endret aldersstruktur i simleflokken vil kunne gi lavere kalvetilgang påfølgende år, noe som fører til tapte produksjonsinntekter. I tillegg medfører tapene også en betydelig psykisk belastning for de familiene som opplever store tap.

Tamrein er også utsatt for naturskapte beitekriser. Det siste tiåret har låste beiter med is, skare eller store snømengder flere ganger medført behov for fôring av rein i deler av det samiske reinbeiteområdet. Med klimaendringene vil disse utfordringene kunne oppstå hyppigere. For å ivareta dyrevelferden og opprettholde produksjonen, er det etablert beredskapsordninger slik at fôring kan iverksettes når forholdene krever det. Fôring kan også være nødvendig av andre årsaker, som å holde flokken samlet for å unngå tap til rovdyr og unngå sammenblandinger med naboflokker. (Se også omtale i kap. 6.2.7.5).

Fôring er ikke uproblematisk, da det fører til nærmere kontakt mellom dyrene over tid, og dermed økt risiko for smitte. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Veterinærinstituttet skriver i rapporten «Fôring av reinsdyr – og fôringsrelaterte sykdommer»54 at mange av sykdomsutfordringene relatert til fôring skyldes at reinens fordøyelsessystem ikke er godt nok tilvent eller tilpasset fôret den får, noe som resulterer i ulike former for fordøyelsesproblemer. Rapporten peker også på at det kan oppstå helseutfordringer i forbindelse med fôring som følge av høyere dyretetthet, dårlig hygiene og høyere smittepress. I tillegg kan stress gjøre reinen mer sårbare for sykdom ved at immunforsvaret svekkes. (Se også omtale i kap. 6.2.7.5).

Økende menneskelig aktivitet

Reindriften opplever økende press på reindriftsarealene gjennom ulike former for inngrep og menneskelig aktivitet. Reindriften har innenfor det samiske reindriftsområdet bare rett til beite i fjell og utmark. Mye av denne utmarken har gjennom årene gått tapt gjennom by- og tettstedutvidelse. I områder som fortsatt regnes som utmark, mister tamreinen beite ved for eksempel utbygging av veier, kraftproduksjon, bergverk. I tillegg vil reinen trekke unna slike installasjoner.

I deler av året der reinen er spesielt sårbar og har ekstra behov for ro, kan ulike former for menneskelig aktivitet øke stressnivået for tamreinen, og dermed øke faren for redusert kondisjon og sykdom. Slik aktivitet kan være løshunder, motorferdsel, hundekjøring, jakt med hund og organiserte aktiviteter.

Påkjørsler

Årlig blir tamrein drept som følge av påkjørsler på vei og jernbane. I perioden 2020 til 2023 er det utbetalt erstatning for totalt 4 299 rein som er drept av tog eller veitrafikk. En tredel av disse var i Nordland.

6.2.8 Oppdrett av hjort og dåhjort

Det har vært drevet hjorteoppdrett i Norge for kjøttproduksjon siden 1984.

6.2.8.1 Hjortens biologi

Norsk oppdrettshjort stammer fra innfanget, norsk hjort (Cervus elaphus atlanticus). Vill hjort lever i mindre familiegrupper, er generelt tilpasningsdyktige og regnes som lette å temme. Det finnes også dåhjort (Dama dama) i oppdrett, som i all hovedsak er etterkommere etter import på 1950-tallet eller tidligere. Dåhjort lever i flokk, er mer sosiale enn hjort og er av mange regnet for enda enklere å holde i fangenskap.

6.2.8.2 Betydning og produksjon

Per mars 2023 var det registrert 102 norske foretak med hjort og/eller dåhjort som søkte om produksjonstilskudd. Til sammen holdes det om lag 4 400 produksjonsdyr ett år og eldre, og oppdrettene er fordelt over hele Sør-Norge og til nord i Nordland.

Det er stor interesse for hjorteviltkjøtt i det norske markedet, og kjøtt fra hjorteoppdrett gir mulighet for økt lokal verdiskaping. Hjorteoppdrett er en grovfôrbasert beitedyrproduksjon og kan være et alternativ i områder der tradisjonelt beitebruk avvikles.

De første årene var det først og fremst mangelen på livdyr som bremset veksten i næringen. Den gunstige vilthelsesituasjonen i Norge gjorde at det var få begrensinger for forflytting av livdyr, og behovet ble raskt dekket. Etter at det ble påvist klassisk skrantesyke (CWD) på villrein i 2016, har blant annet nye vilkår satt begrensinger for videre vekst i næringen.

I perioden 2021-2023 er det slaktet om lag 2 000 hjort og dåhjort i Norge. Gjennomsnittlig slaktevekt ved 16 måneder er om lag 54 kg for hjort og 28 kg for dåhjort. Vanlig slaktealder har vært 16 måneder, men flere oppdrettere ønsker å slakte kalv ved 6–8 måneders alder. Det reduserer behovet for grovfôr gjennom vinteren og gir grunnlag for et høyere antall produksjonsdyr i beitesesongen.

6.2.8.3 Hold og stell

Hjort holdes inngjerdet i store hegn. Arealet i det innhegnete området skal ha en variert sammensetning av beitemark og områder med skjul og ly for dyrene. Det er etter dagens regelverk krav om tilgang til skjul i form av bygninger med tre vegger og tak, men skog kan være tilstrekkelig. Avhengig av størrelsen og kvaliteten på det naturlige beitet fôres dyrene med grovfôr (høy og ensilasje). Det gis vanligvis kraftfôr i paringstiden, før kalving og under laktasjonen. Ungdyr kan også få tilskudd. Kraftfôr, epler, rotgrønnsaker og bakervarer gis som ledd i temmingen eller sosialiseringen av dyrene.

Norsk Hjorteavlsforening er i ferd med å gjennomføre driftsgranskninger blant hjorteoppdrettere i Norge. Dette vil sikre oppdaterte tall for hjorteholdet. Det er antatt at dyretettheten har gått noe opp siden næringen ble etablert, men den er likevel langt lavere enn for hjorteoppdrett i andre land. Norsk Hjorteavlsforening har, i samarbeid med Mattilsynet, utarbeidet en Bransjestandard for norsk hjorteoppdrett (2020).55 Anbefalingene i standarden skal blant annet legge grunnlag for god omsorg og velferd for oppdrettshjort, trygg kjøttproduksjon og drift i samsvar med regelverk og god praksis.

6.2.8.4 Fysisk helse

Helsestatus i norske hjortehold har gjennomgående vært god. I den første fasen med hjorteoppdrett ble det påvist en tilstand med avmagring og ustøhet i flere dyrehold. Lave kopperverdier ble satt i forbindelse med lignende kjente sjukdomsproblemer i utlandet (enzootisk ataksi), og det ble påvist gjennomgående lave nivåer av kopper i blod og lever i de norske hjortebesetningene som ble undersøkt rundt årtusenskiftet. Det gis nå koppertilskudd for å hindre dette.

Fordi relativt mange dyr holdes på et begrenset areal, blir smittepresset høyere enn i viltlevende populasjoner, og det er nødvendig å behandle dyrene mot innvollssnyltere.

Produsentene har plikt til å føre dyreholdjournal, der hvert dyr skal ha eget helsekort med opplysninger om opprinnelse, eventuell behandling mot sykdom, parasittbehandling og om når dyret tas ut av besetningen.

6.2.8.5 Avl

Det kjøpes og selges livdyr mellom produsentene, og det gis tillatelse etter viltforskriften til å fange inn viltlevende hjortekalver for blant annet å sikre nytt avlsmateriale. Import av dyr er uønsket, av hensyn både til smitterisikoen og til den viltlevende norske hjortestammen, som genetisk sett er spesiell. Det har så langt ikke vært drevet noe organisert avlsarbeid i de norske besetningene. En samordnet registrering av viktige egenskaper og en organisert avlsstrategi vil kunne forebygge sykdom og innavl i besetningene.

6.2.8.6 Transport og slakting

Det er noe transport av livdyr mellom besetningene. Avliving av slaktedyrene skjer i all hovedsak på oppdrettsstedet. Dyrene bedøves med rifleskudd mot hodet og avlives deretter ved avblødning.

6.2.8.7 Regelverk

Hold av oppdrettshjort er omfattet av dyrevelferdslovens generelle bestemmelser. Det er ingen spesifikk forskrift om hold av oppdrettshjort. Dyrevelferdsloven krever at dyr skal ha adgang til egnet og trygt oppholdsrom utenom normal beiteperiode. Hvorvidt oppdrettshjort kan beite hele året, kommer an på klimaet og beitegrunnlaget i hegnet. Forskrift om unntak fra plikten til å sørge for oppholdsrom for dyr gir adgang til å få dispensasjon fra Mattilsynet på visse vilkår.

Oppdrettsvilt er omfattet av flere forskrifter som er hjemlet i EØS-avtalen.

Forskrift om velferd for produksjonsdyr omfatter også hold av oppdrettshjort. Avliving av oppdrettshjort er regulert i forskrift om avliving av dyr, som implementerer EU-forordning 1099/2009. Forordningen åpner for nasjonale regler for avliving av dyr utenfor slakteri. Hjort som holdes i oppdrett, kan bedøves med skytevåpen med skudd mot dyrets hjerne på kort hold. Skytteren må ha bestått jegerprøven.

Transport av oppdrettshjort er omfattet av forskrift om næringsmessig transport av dyr. Forskriften implementerer EU-forordning 1/2005 og gir nasjonale tilleggsregler. Det er ingen spesifikke tilleggsregler for oppdrettshjort.

Nærmere regler for oppdrett av hjort går frem av forskrift om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i oppdrett, forskning og dyrepark (viltforskriften), som er hjemlet i viltloven.

6.2.8.8 Dyrevelferdsutfordringer i dagens viltoppdrett

Det er ikke foretatt undersøkelser om forekomst av unormal atferd eller tegn på velferdsproblemer hos oppdrettshjort i Norge. Hjortehegnene er generelt store, med gode beiter og vegetasjon til skjul for dyrene. Forholdene ligger dermed til rette for at dyrene kan få utløp for naturlig atferd. Dyrene holdes i større grupper og på mindre arealer enn under naturlige forhold, noe som kan være en sosial stressfaktor i tillegg til at det øker smittepresset.

Hjort og dåhjort er ikke genetisk domestiserte arter. Selv om de erfaringsmessig er lette å temme og holde, vil menneskelig nærvær og håndtering stresse disse dyrene mer enn tilfellet er for tradisjonelle produksjonsdyr. Dette er en medvirkende årsak til at dyrene avlives på farmen, slik at de spares for transport og opphold på slakteriet. Siden dyrene bedøves med skudd mot hodet uten fiksering, er det en viss risiko for feilplassering av skudd, men metoden er lite stressende for dyrene. Skuddet avfyres på kloss hold fra traktor eller lignende.

Det er vanlig å fjerne gevirene på hannhjort av sikkerhetshensyn. Inngrepet medfører ikke smerte for dyrene, men immobiliseringen og håndteringen er likevel en belastning.

6.2.9 Kamelider (kameldyr)

Lama og alpakka er partåede klauvdyr og drøvtyggere i kamelidefamilien. Lamaen kan bli over 30 år, veie opp til 200 kg og bli 1,8 meter høy målt fra hodet. Alpakkaen blir 20–25 år, veier 50–70 kg og blir ca. 1,5 meter høy. Begge artene er flokkdyr som har sin opprinnelse i høyereliggende områder i Sør-Amerika, hvor de har vært holdt som husdyr i mange tusen år. Både lama og alpakka har en drektighetstid på ca. elleve måneder og føder normalt ett avkom av gangen.

Den første importen av lama skjedde i 1998. Alpakka ble først innført ved årsskiftet 2004–2005. I 2012 ble det innført et par kameler til et dyrehold i Finnmark.

Det er ca. 300 dyrehold med til sammen ca. 2 400 kamelider i Norge, fordelt på ca. 850 lama og ca. 1500 alpakka.56 Noen dyrehold har bare én av artene, mens andre holder begge arter.

Det finnes både hobby- og næringsrettede besetninger med lama og alpakka. Lamaen kan produsere kjøtt, skinn, melk og fiber (ull), og brukes som fraktdyr og vokterdyr mot rovdyr. I Norge holdes lama oftest som vokterdyr og på besøksgårder. Alpakka har tradisjonelt vært holdt mest for fiberen (pelsen), som er lett, varm, myk og klør lite. I Norge holdes de mest for småskala fiber- eller kjøttproduksjon, på besøksgårder, livdyrsalg og som hobby for eksempel koblet til avlsarbeid.

Kamelidene er nøysomme dyr som kan bidra til å holde vegetasjonen nede.

Smittsomme sykdommer hos lama og alpakka blir i liten grad overvåket, og det påvises få alvorlig smittsomme sykdommer. De kan imidlertid være bærere av sykdom som kan smitte andre produksjonsdyr. Importerte dyr blir derfor satt i isolat før de kan tas inn i dyreholdene.

Det er blitt registrert hudproblemer, og både midd, koksidier, innvollsorm, ikter og andre parasitter kan være et problem i noen dyrehold. Dyrene kan også være disponert for D-vitaminmangel som kan føre til sykdom. Det kan ofte være vanskelig å avdekke tegn på sykdom hos lama og alpakka.

Norsk Kamelidforening har eget register over kamelider og et avlsråd som kan gi råd til dyreeiere som driver avl. I tillegg er Den Norske Alpakkaforening eier og driftsansvarlig for Norsk Alpakkaregister, som har informasjon om fødselsdatoer, farger, ID-merker (øremerker og mikrochip) og stamtavler for norske alpakkaer. Foreningen arrangerer egne alpakkautstillinger der dyrene blir vurdert med tanke på avl.

Hold av kamelider er omfattet av dyrevelferdslovens generelle bestemmelser. Det er ingen særforskrifter om hold av disse artene. For kamelider som holdes for produksjon, gjelder forskrift om velferd for produksjonsdyr, som gjennomfører EU-direktiv 98/58.57

6.2.9.1 Velferdsutfordringer i dagens dyrehold

Det er begrenset med kunnskap om velferdsutfordringer ved hold av lama og alpakka under norske forhold. Dyreholderne har ikke en like godt organisert næring å støtte seg til som for tradisjonelle produksjonsdyr, og kompetansenivået varierer. Veterinærinstituttet oppgir at enkeltdyr de får inn til obduksjon, ofte har dårlig ernæringsstatus, som antas å kunne skyldes for eksempel feilernæring, tannproblemer eller parasitter.

6.3 Akvatiske produksjonsdyr

Produksjon av akvatiske dyr består hovedsakelig av laks (ca. 94 prosent) og regnbueørret (ca. 5 prosent). Utviklingen av tillatelseskapasitet for matfisk og stamfisk av laks, ørret og regnbueørret er vist i figur 6.1. I 2023 ble det solgt over 456 millioner settefisk av laks, regnbueørret eller ørret for utsett i sjø, av disse var 27,9 millioner regnbueørret.58 Marine arter utgjør en mindre del av oppdrettsvolumet.

I 2023 var det 426 tillatelser til andre arter enn laks, ørret og regnbueørret i sjø. Det finnes også en rekke særtillatelser, blant annet til utvikling, forskning, undervisning og fremvisning.

Kilde: Akvakulturregisteret.

6.3.1 Produksjonsstadier

Produksjon av fisk kan deles i tre faser: stamfisk, settefisk og matfisk.

6.3.1.1 Stamfisk

Fisk som blir brukt som opphav til nye generasjoner kalles for stamfisk. Stamfiskanleggene holder fisk som skal kjønnsmodne og selger befruktet rogn.

Kjønnsmoden fisk holdes i kar på land. Fisken bedøves og/eller avlives før stryking for rogn og melke. Med landbasert stamfiskproduksjon er det mulig å regulere lys og temperatur gjennom hele stamfiskens liv for å oppnå ønsket stryketidspunkt.

Det var 46 tillatelser, totalt 32 526 tonn MTB (maksimalt tillatt biomasse), for oppdrett av stamfisk av laks og regnbueørret i 2024. Stamfisktillatelsene var fordelt på totalt 13 privateide aksjeselskaper og ett offentlig forskningsinstitutt. Det var registrert ni stamfisktillatelser til akvakultur av torsk, fem til røye og fire til kveite.

6.3.1.2 Settefisk

Settefisk er definert som rogn og fisk som produseres med sikte på overføring til andre lokaliteter eller annen type produksjon. Settefiskproduksjon foregår på land i gjennomstrømningsanlegg eller resirkuleringsanlegg, og det settes ut fisk til alle årstider. Det er forskjeller mellom de ulike artene hvordan prosessen fra befruktet rogn til settefisk foregår. Det var 236 tillatelser for produksjon av settefisk i 2023.

6.3.1.3 Matfisk

Matfisk er fisk som produseres med sikte på slakting til konsum og ikke kommer inn under definisjonen av settefisk eller stamfisk. Matfisk står ofte i sjø, men kan også produseres på land.

I 2023 var det 1 164 tillatelser til matfisk av laks, regnbueørret og ørret. Matfisktillatelsene var fordelt på 156 innehavere. Eiere av matfisktillatelser for laksefisk står fritt til å velge om de vil produsere laks, ørret eller regnbueørret.

6.3.2 Driftsformer

6.3.2.1 Sjøbasert oppdrett

Sjøbasert oppdrett er primært produksjon av matfisk og stamfisk i åpne merder. Tilnærmet all laks og regnbueørret produseres på denne måten. Vannutskiftning og -kvalitet er basert på lokalitetens naturlige miljøforhold. Det testes ut ulike lukkede, semi-lukkede eller nedsenkbare merdsystemer. Anlegg vil klart være i sjø dersom produksjonsenheten flyter i sjø, står på sjøbunn eller er omsluttet av sjø.

6.3.2.2 Landbasert oppdrett

Landbasert oppdrett omfatter hold av fisk i alt fra små kar i tilknytning til gårdsdrift, til oppdrett i industriell skala i tradisjonelle gjennomstrømningsanlegg eller moderne resirkuleringsanlegg. Det vanligste er å ha en sjøfase etter landfase, men det finnes også landbaserte anlegg som produserer fisk fra klekking og frem til slakt. Anlegg regnes som landbaserte dersom de står på fast grunn eller utfylte masser som ikke normalt er dekket av vann.

6.3.2.3 Havbruk til havs

Nærings- og fiskeridepartementet arbeider for å tilrettelegge for havbruk til havs. En premiss for dette må være at dyrevelferden og dyrehelsen ivaretas. Det foregår ingen produksjon til havs per i dag, men regelverket er under utvikling og vil legge til rette for akvakulturproduksjon utenfor grunnlinjen og adskilt fra produksjonsområdene langs kysten.

Det er fortsatt usikkert hvordan teknologi for havbruk til havs vil bli utviklet. Noen aktører sikter mot rigide merd-konstruksjoner for å minimere risiko for deformasjon på grunn av strøm og bølgekraft. Andre utvikler konsepter som skal være nedsenket eller nedsenkbare, for å unngå de største miljøkreftene som vil påvirke både konstruksjonen og fisken.

Kunnskap om hvordan fisk håndterer å stå i en merd med sterke og dyptgående bølgekrefter, er ikke fullt utviklet. Det foregår forskning på hvordan dyrevelferden påvirkes i de nye systemene.

6.3.2.4 Metoder og utstyr

Etter dyrevelferdsloven § 8 skal driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som brukes til dyr, være egnet ut fra hensynet til dyrevelferd. Den som markedsfører eller omsetter dette, har ansvar for at metoder og utsyr er utprøvd og funnet egnet. All utvikling og innovasjon, inkludert oppdrett av nye arter, må derfor være kunnskapsbasert og dokumentert etter vitenskapelige prinsipper før kommersialisering.

Bruk av steril oppdrettslaks er et tiltak for å redusere risikoen for at laks som rømmer fra oppdrettsanlegg, kan påvirke villaks genetisk. En metode som har blitt utredet over mange år er bruk av steril fisk gjennom triploidisering, det vil si laks med tre kopier av hvert kromosom i stedet for de vanlige to. Siden 2013 har triploid laks blitt sjøsatt i utvalgte matfiskanlegg som ledd i utprøving og dokumentasjon av kommersiell triploid lakseproduksjon. Resultatene har vist at triploid laks tåler håndtering den normalt blir utsatt for i kommersielt matfiskoppdrett dårligere, og er mer sårbar for sårutvikling og sykdommer enn vanlig (diploid) laks.

I 2021 besluttet Mattilsynet at kommersiell utprøving av triploid laks skulle sluttføres, og at all triploid laks i norsk oppdrett skulle være slaktet ut innen utgangen av 2023. Det ble samtidig varslet at dokumentasjon og kunnskapsgrunnlag skulle gjennomgås for å vurdere om produksjon av triploid laks var akseptabelt innenfor rammene av dyrevelferdsloven og matloven. Vitenskapskomitéen for mat og miljø (VKM) konkluderte i en rapport59 november 2023 med at triploid oppdrettslaks generelt har dårligere helse og velferd enn tradisjonell oppdrettslaks. I januar 2024 oversendte Mattilsynet sitt råd til Nærings- og fiskeridepartementet om at kommersielt oppdrett med triploid laks ikke er velferdsmessig forsvarlig.

6.3.3 Helse og medisinsk behandling

Forhold som stresser eller skader fisken, kan svekke fiskens motstandskraft mot sykdom, og dermed gi dårligere velferd. Avl, ernæringsstatus, vaksinering, produksjonsintensitet og miljøforhold er eksempler på faktorer som påvirker fiskens evne til å motstå sykdom.

Effektive vaksiner har sterkt redusert forekomsten av bakteriesykdommer hos oppdrettslaks. Det har vært mer utfordrende å utvikle gode vaksiner mot virus og parasitter.

I fiskeoppdrett kan smitte spres raskt til svært mange individer, og en god sykdomsoversikt er viktig for å redusere sykdomsforekomst og bedre velferd. Den nasjonale helsesituasjonen til oppdrettsfisk blir kartlagt gjennom den årlige Fiskehelserapporten til Veterinærinstituttet. Det er i hovedsak de ikke-listeførte sykdommene, som for eksempel vintersår og andre sårsykdommer som dominerer helsesituasjonen til oppdrettsfisk. Den listeførte sykdommen pankreas sykdom (PD) er fortsatt vanlig i PD-sonen fra Jæren til Flatanger, tross færre utbrudd de siste årene.

Det er utfordrende å ivareta helse og velferd på individnivå i store populasjoner, derfor håndteres fisk på gruppenivå. Forebygging er helt sentralt. Teknologi som muliggjør gjenkjenning og utsortering av enkeltindivider, er under utvikling.

6.3.3.1 Lakselus

Håndteringskrevende behandlinger mot lakselus utgjør et velferdsproblem for oppdrettet laksefisk. Lakselus er en listeført sykdom, og både medikamentell og medikamentfri behandling mot lakselus er definert som medisinsk behandling, og skal derfor gjøres under ansvar av dyrehelsepersonell. Medikamentfrie behandlinger inkluderer blant annet bruk av varmt vann (termisk behandling), bruk av børster og/eller spyling (mekanisk behandling), bruk av ferskvann eller kombinasjoner av disse.

Regelverket60 gir mål for hvor mange lus som er tillatt per fisk i oppdrett, og er utformet for å beskytte både oppdrettsfisk og vill laksefisk mot lakselus. Det er satt en grense på våren av hensyn til den ville laksesmolten som da vandrer ut, og en annen resten av året. Alle sjøanlegg med laks eller regnbueørret rapporterer sine lusenivå ukentlig til myndighetene. Utbredt resistens mot tilgjengelige legemidler har ført til utvikling og utstrakt bruk av medikamentfri behandling (se tabell 6.2) og rensefisk. Siden 2017 har det i hovedsak vært benyttet medikamentfrie metoder mot lakselus. Hvor mange ganger en oppdrettslaks behandles varierer fra ingen til over ti ganger årlig. Medikamentfri behandling mot lakselus er bedre for miljøet enn bruk av legemidler. Dyrevelferden er imidlertid dårligere, og flere av metodene har lav effekt mot fastsittende lus.

I 2021 ble medikamentfrie tiltak rapportert nesten fire ganger så ofte som medikamentelle tiltak. De siste årene har kombinasjonsmetoder med to eller flere behandlingsprinsipper for medikamentfri avlusing økt i omfang. Det er vanskelig å fastslå omfanget, da en ikke vet om ulike metoder benyttes på samme eller ulike merder på lokaliteten. Rapportering er basert på det enkelte anlegget og ikke på merdnivå.

6.3.3.2 Dyrehelsepersonell sitt ansvar

Ifølge dyrehelsepersonelloven § 18 er det kun veterinær som kan «behandle dyr som det er grunn til å tro er angrepet av smittsom sykdom eller som har sykdom hvis behandling krever veterinærmedisinsk kyndighet». Fiskehelsebiologer er sidestilt med veterinærer når det gjelder akvatiske dyr unntatt sjøpattedyr. Fiskehelsepersonell kan ved behandling la seg bistå av medhjelper. Fiskehelsepersonellet beholder ansvaret ved bruk av medhjelper og avgjør hvor mye av oppgavene som skal delegeres. Fiskehelsepersonellet må sikre at medhjelper har fått nødvendig opplæring.

Ved behandling mot lakselus skal ansvarlig fiskehelsebiolog eller veterinær før avlusing vurdere status på fisken, og om det er velferdsmessig og medisinsk forsvarlig å utsette den for påkjenningen ved å bli avlust. I vurderingen skal de ta hensyn til sykdomsstatus, behandlingshistorikk, miljøforhold, skinnhelse med mer Fiskehelsepersonellet skal sikre at medikamentfrie avlusingsmetoder er dokumentert velferdsmessig forsvarlig, og vurdere hvilken metode som er aktuell i hvert enkelt tilfelle. Medikamentell behandling skal gjennomføres i henhold til preparatomtalen eller i tråd med legemiddelloven § 2 b, jf. forordning (EU) 2019/6 artikkel 106-115.

Fiskehelsepersonellet vurderer selv om det er nødvendig å være til stede under hele eller deler av behandlingen. Vedkommende eller medhjelper skal avslutte behandling dersom det oppstår velferdsmessig uforsvarlige situasjoner. Fiskehelsepersonellet må sette kriteriene for når behandlingen skal avbrytes eller andre tiltak skal igangsettes. Driftsansvarlig på anlegget bør informeres om kriteriene.

6.3.3.3 Oppdretters ansvar

Oppdretter har ansvar for at driften i anlegget skjer innenfor rammene av regelverket, og skal sikre at fisk ikke utsettes for unødige påkjenninger.

Dette innebærer at oppdretter må sørge for at mannskap, utstyr, fartøy med mer er på plass. Metoder, installasjoner og utstyr som brukes, skal være dokumentert velferdsmessig forsvarlig. Utstyr skal være egnet til å ivareta hensynet til fiskens velferd, så vel som formålet med behandlingen.

Kompetansekravene i dyrevelferdsloven og matloven krever at oppdretter bruker kompetent personell i alle faser av en behandling og sikrer at personellet følger rutiner og prosedyrer for bruk av utstyr.

6.3.4 Dødelighet

Dødelighet kan brukes som en grov indikator for dyrevelferd. Overvåkning av dødelighet er derfor viktig både for myndighetens beredskap for smittsom sykdom og for sikring av god velferd.

I settefiskfasen rapporteres dødelighet på karnivå per måned til Mattilsynet. Ettersom fisk flyttes og blandes en del i denne fasen, er det ved dagens rapportering ikke mulig å vite totalt antall fisk som står på anleggene i løpet av ett år. Dødelighet i settefiskproduksjonen kan derfor kun oppgis i totalt antall døde individer, eller prosentvis per måned, ikke per år.

For sjøfasen rapporter oppdretterne månedlig inn antall fisk i hver merd og antall fisk som har gått tapt til Fiskeridirektoratet. Tap registreres som:

• «Dødfisk»: antall døde fisk som fysisk er tatt ut. Årsak til denne typen død kan eksempelvis være sykdom, sår, skader, alger og maneter.

• «Utkast fra slakteri»: fisk som er vraket som følge av kjønnsmodning, defekter, lyter med mer, og ikke kan gå til menneskemat.

• «Rømming»: fisk som er rømt fra anlegget

• «Annet»: fisk som har gått tapt som følge av andre årsaker enn årsakene listet opp over.

Innen alle disse kategoriene kan tap skyldes, eller ha medført, redusert velferd for fisken.

Oppdretterne rapporterer inn utsettår for fisken for de aktuelle merdene. Det er derfor mulig å beregne hvor mye fisk som går tapt per årsklasse i produksjonen av matfisk. En kan da få prosent tapt fisk fra utsett til slakt. Dette er den foretrukne beregningsmetoden i Havforskningsinstituttets risikorapport. I Veterinærinstituttets fiskehelserapport beregnes månedlig dødsrater basert på antall rapporterte dødfisk delt på gjennomsnittlig antall fisk som kan dø på lokaliteten. Metoden tar høyde for at beholdningen av levende fisk (fisk som kan dø) endrer seg over tid. Dødsraten summeres til en årlig kumulativ dødsrate. Denne kan videre bli omgjort til en dødelighetsrisiko i prosent per år. Slik kan en se trender i dødelighetstall før hele produksjonssyklusen er ferdig, og hvordan dødeligheten endrer seg over tid som følge av ulike risikofaktorer.

For å kunne beregne en akkumulert/samlet dødelighet gjennom hele livsløpet fra klekking til slakt er det nødvendig med sporbarhet gjennom livsløpet, for eksempel ved bruk av en unik fiskegruppeidentitet som følger fisken i settefiskanlegget og i matfiskanlegget. Det er i dag ikke etablert en slik rapportering med fiskegruppeidentitet, og dødeligheten må derfor vurderes for settefiskanlegg og matfisk/stamfiskanlegg separat.

6.3.4.1 Dødelighet hos laks

I 2023 var totalt antall dødfisk i settefiskfasen 37,7 millioner atlantisk laks.61 Totalt antall innrapporterte dødfisk fra settefiskproduksjon har vist en stigende trend de siste ti årene. Offisiell statistikk på antall solgte smolt/settefisk fra Fiskeridirektoratet viser også en økning i samme periode. Det er dermed vanskelig å avgjøre om det er en reell økning i dødelighet. I forbindelse med utsett av settefisk i sjø har dødeligheten gått ned siden forrige stortingsmelding. Dødelighet i denne fasen skyldes fortsatt at smolten ikke tåler overgangen til sjø fra settefiskanlegget.

De siste årene har dødelighetsrisiko for laks vært økende. I 2023 døde 62,8 millioner laks i sjøfasen. Dødelighetsrisiko basert på månedlige rate var 16,7 prosent.62 Havforskningsinstituttet har beregnet dødeligheten for 2021-generasjonen (laks som ble satt ut i oppdrettsmerder i 2021 og slaktet i 2022 og 2023) til 16 prosent, som er en oppgang fra foregående generasjoner.63

Søylene representerer antall millioner fisk. De heltrukne linjene viser utviklingen i prosent. Blå linje er atlantisk laks og gul/oransje linje er regnbueørret.

Kilde: Tallgrunnlag fra Fiskehelserapporten Veterinærinstituttet, (2018–2023).

6.3.5 Arter som benyttes i produksjon av fisk

6.3.5.1 Atlantisk laks

Laksefisk starter livet i ferskvann når rogn klekkes. Når fisken har rett ernæringsstatus, trekker de til sjøvann for å få større tilgang på mat. Ved kjønnsmodning, trekker de tilbake til ferskvann for reproduksjon. Hold av laks reflekterer fiskens syklus.

Av klekket yngel blir 75-80 prosent salgbar smolt. Det tar normalt mellom 8–18 måneder i ferskvann å produsere en smolt som er klar for overføring til sjøvann. Det settes ut mest smolt vår, sommer og høst. I sør kan tiden i sjø typisk vare rundt ett år, mens det i nord kan ta opp mot to år fra utsett til laksen når slaktestørrelse. For å korte ned produksjonstid i sjø er det flere aktører som nå satser på produksjon av større settefisk, også kalt postsmolt. Metodene for produksjon av postsmolt er ikke standardisert, og mange ulike strategier blir brukt.

Produksjon av matfisk skjer langs hele kysten og hovedsakelig i åpne merder. For at et utsett skal bli vellykket, er det viktig at hele fiskegruppen har gjennomgått smoltifisering før utsett.

For å redusere smittepress fra lakselus har næringen de siste årene hatt økt fokus på å skille laks fra parasitten. Ved å benytte nedsenkbare merder oppholder fisken seg under øverste vannlag der lakseluslarvene i hovedsak oppholder seg. Lukkete og semilukkete oppdrettsmerder vil både redusere smittepresset fra lakselus og andre sykdommer. Per i dag er det bare noen få semilukkete eller lukkete merder i drift, andelen nedsenkbare merder er økende.

6.3.5.2 Andre arter laksefisk

Regnbueørret

Regnbueørret gyter om våren. Manipulering av gytetidspunkt er vanskeligere hos regnbueørret enn hos laks, og det produseres i liten grad rogn utenom sesongen. For å unngå tidlig kjønnsmodning, er produksjon av «all-female» vanlig. Artsspesifikk kunnskap om atferd, miljøpreferanser, tålegrenser også videre er mindre kjent for regnbueørret enn for laks.

I 2023 var totalt antall dødfisk i settefiskfasen 2,4 millioner regnbueørret. I 2023 døde 2,5 millioner regnbueørret i sjøfasen. Dødelighetsrisikoen basert på månedlige rater var 14 prosent.

Brunørret

Oppdrett av brunørret utgjør en svært liten andel av oppdrettet fisk i Norge. Produksjon foregår i landbasert oppdrett i innlandet og i merder i ferskvann/innsjø. Innlandsoppdrett av ørret er kommet kortere i utviklingen enn for eksempel røye.

Fysiske forhold i innsjøer, som vanndybder, vannmengde, mottakerkapasitet for forurensing, strømninger og fornyelse av vann, er mer begrenset enn i sjøen. Dette innebærer at anleggene må være mindre. I innsjø vil for eksempel forurensing få raskere effekt med symptomer på stress hos både oppdrettsfisk og villfisk.

Røye

Røye er den arten som er kommet lengst i utviklingen som oppdrettsart i innlandet. Røye holdes i gjennomstrømningsanlegg, resirkuleringsanlegg og merder i sjø og innsjø (ferskvann). Produksjon av røye i landbaserte anlegg har fordeler fremfor merdoppdrett når det kommer til biosikkerhet.

I Norge kan røyeoppdrett betraktes som en nisjeproduksjon. I en rapport utgitt av SINTEF i 2010 blir kunnskapsnivået om produksjonsmiljø og sykdommer hos røye ved oppdrett i Norge kategorisert til å være «middels».

6.3.5.3 Rensefisk

Rensefisk brukes av oppdrettsnæringen som et tiltak mot lakselus på laks og regnbueørret. Artene som inngår i betegnelsen rensefisk, er rognkjeks og leppefiskene berggylt, grønngylt, bergnebb og gressgylt. Rognkjeks og leppefisk har forskjellige temperaturpreferanser, og det er derfor ikke uvanlig å kombinere bruken av disse artene.

Leppefisk har vært benyttet som en avlusingsmetode siden slutten av 80-tallet, og fisken er i stor grad villfanget. Rognkjeks kommer fra oppdrett og er en av Norges største oppdrettsarter i antall. De siste årene har også oppdrett av berggylt økt noe i omfang.

Det importeres villfanget leppefisk fra Sverige og Storbritannia.64 I 2022 ble det gitt to tillatelser fra Miljødirektorat for innførsel av leppefisk på til sammen 1,13 millioner fisk fra Sverige. I 2023 ble det importert ca. 18 tonn leppefisk fra Sverige (individtall ukjent). Innrapportert utsett av rensefisk til lakselusbekjempelse har gått ned fra over 60 millioner individer i 2019 til 30,2 millioner i 2023.65 Av dette var 15,2 millioner rognkjeks, 6,9 millioner grøngylt, 4,3 millioner bergnebb, 3,7 millioner berggylt og under 100 000 gressgylt. Utsettet ble redusert med om lag 27 prosent fra 2021 til 2022, og i underkant av 10 prosent fra 2022 til 2023. I oktober 2023 var det registrert 16 stamfisktillatelser til akvakultur av rognkjeks og 14 til berggylt, men ikke alle er i bruk. Antall lokaliteter for laks og regnbueørret som har rapportert å ha rensefisk er redusert fra 444 i 2019 til 253 lokaliteter i 2023.66

Fangst av viltlevende leppefisk til bruk i oppdrett har vært kvoteregulert siden 2018. Majoriteten blir fanget og brukt lokalt.

Basert på tallene rapportert til Mattilsynets rensefisk-kampanje i 2018-2019 ble mer enn 40 prosent av rensefisken registrert som død. Om lag 14,7 millioner rensefisk ble registrert døde i 2023.67 Det er usikkerhet knyttet til dødelighetstallene, siden det forsvinner mye rensefisk som ikke blir registrert.

6.3.5.4 Torsk

Torskeoppdrett er nå på vei tilbake med ca. 5 000 tonn slaktet i 2022 og 11 000 tonn i 2023.68 Torsk når en slaktevekt mellom 5 og 8 kg i løpet av 15-18 måneder. I 2023 var det 16 aktive matfiskanlegg og 195 ulike tillatelser for torsk.

Siden 2021 har det vært en økning i dødelighet for oppdrettstorsk, og omtrent 10,2 millioner matfisk av oppdrettstorsk ble registrert som døde i 2023. Dødeligheten er en økning fra 800 000 i 2022. Samtidig har det vært en økning i utsett av torsk, og dødelighet basert på månedlige rater var mellom 13 og 14 prosent både i 2022 og 2023.

6.3.5.5 Kveite

Oppdrett av kveite har økt noe de siste årene, og i 2023 ble det solgt rundt 2 000 tonn rund vekt.69 Det er fem aktører på markedet, to av disse driver kun med yngelproduksjon, to er helintegrerte og en driver kun med matfiskproduksjon. Det er ønske om ekspansjon i næringen. Det er derfor viktig at kompetanse blir ivaretatt også gjennom forskningsaktivitet.

Kveiteyngel blir i dag produsert i gjennomstrømningssystemer, og startfôring skjer med levende fôr. Kveite gyter som regel ikke naturlig i oppdrettssystemer og en er avhengig av å stryke egg og melke for befruktning.

Hos kveite er det høy dødelighet den første tiden etter klekking, med en overlevelse på under 30 prosent frem til 10 gram. Siden 2019 har det vært en økning i dødelighet i matfiskfasen fra 5,1 til 9,1 prosent i 2023. Det ble registrert en nedgang i dødelighet fra 2022 til 2023 på 1,1 prosent.

6.3.5.6 Flekksteinbit

Oppdrett av flekksteinbit skjer i dag i liten skala ved ett landbasert anlegg. Flekksteinbit gyter store egg, og larvene er forholdsvis velutviklet når de klekker. De er derfor ikke avhengig av levendefôr. Flekksteinbit, som lever på bunnen, trenger tilstrekkelig bunn eller liggeunderlag for å trives.

6.3.5.7 Piggvar

Piggvar er en art som trives best under tempererte forhold, og oppdrett av matfisk i Norge har derfor vært knyttet til tilgang på industrielt kjølevann. I Norge produseres det årlig noen hundre tonn piggvar. Flaskehalsen i akvakultur av piggvar er yngelproduksjon, og matfiskproduksjonen i Norge er basert på import av yngel, primært fra Spania. Piggvaryngelen som importeres har vanligvis lav dødelighet. Piggvaren er en art som ser ut til å ha høy toleranse for oppdrettssituasjonen i kar på land. Det har også blitt gjort et avlsarbeid som sies å ha hatt god innvirkning på vekst, men dette er det vanskelig å finne dokumentert.

6.3.5.8 Hummer

Det er per i dag kun ett landbasert oppdrettsanlegg for hummer etablert i Norge. Hummeren i anlegget kan være villfanget i Norge eller importert. Formålet er å kunne levere fersk hummer utenom fangstsesongen.

Stamhummer er villfanget og holdes enkeltvis før klekking i kar eller samlet i kar eller i hummerparker. Larver klekkes og overføres til egnede inkubatorer. Det er liten eller ingen dødelighet knyttet til hold av stamhummer gitt god vannkvalitet. Dødeligheten på larvestadiet varierer en del. Hummeren holdes individuelt fram til markedsstørrelse for å unngå interaksjoner og på den måten øke overlevelse. En viss andel naturlig dødelighet vil skje i påvekstfasen, men er generelt lav.

Det er ikke forskriftsfestet restriksjoner knyttet til salg av levende tifotkreps (hummer, krabbe og reker) for forsvarlig avliving. Det er ingen anbefalt metode å avlive hummer ved bruk i forskning. Avliving med dypfrysing i -80 °C på små hummer er hurtig og er vurdert som bedre enn for eksempel eksponering for gradvis ferskere vann.

6.3.6 Avl

Det drives målrettet avlsprogram for laks, torsk og rognkjeks.

Avlsarbeidet for laks har resultert i betydelig reduksjon i produksjonstid, forsinket kjønnsmodning, bedre fôrutnyttelse, bedre motstandskraft mot sykdom og bedre filetkvalitet. Det har vært forsøkt å avle på resistens mot lakselus, men dette har vist seg å være vanskelig.

Det nasjonale avlsprogrammet for torsk har resultert i en oppdrettstorsk som vokser betydelig raskere enn vill torsk i merd. Problemet med gyting i merd, er fortsatt ikke tilfredsstillende løst.

Det foregår forskning på genredigering og presisjonsavl for å oppnå hurtigere og bedre effekt av avlsarbeidet. Målet er å akselerere avlsprosessen for egenskaper som sterilitet og sykdomsresistens.

6.3.7 Fôr

Fôr skal være tilpasset det ernæringsmessige behovet for arten, dens livsfase og oppdrettsform.

Fôringsregimer varierer mellom næringsaktørene, fra kortvarige måltider til fôrtildeling over store deler av dagen. Felles for de fleste næringsaktørene er mild overfôring, at fiskegruppene får et godt daglig fôrtilbud, og at vekstpotensialet utnyttes maksimalt.

Fasting av fisken brukes for å gi fisk bedre kapasitet til å håndtere stress og hindre at det kommer avføring i vannet, som skaper dårlig vannmiljø, under for eksempel transport eller trenging. Før slakt stoppes fôring av hensyn til kjøttkvalitet og hygiene. Det er lite som tyder på at fisken lider ved opphold i fôringen.

6.3.8 Transport av fisk

Det kreves godkjenning av Mattilsynet for transportenheter som benyttes til transport av levende oppdrettsfisk. Kravene er hjemlet i matloven og dyrevelferdsloven. For servicefartøyer eller andre mobile anlegg der oppdrettsfisk behandles og håndteres, gjelder ikke krav om godkjenning etter dyrevelferdsloven. Det er litt over 200 godkjente brønnbåter og andre transportenheter for transport av fisk. Det er i dag ingen begrensning på tiden fisken kan transporteres.

6.3.9 Slakting

Fisk kan settes i ventemerd i inntil seks døgn før slakting. Syk eller svak fisk skal ikke stå i ventemerd, men pumpes så raskt som mulig til slaktelinjen. Fiskevelferd i ventemerd er lite studert.

Slakteprosessen er i stor grad automatisert. Fisken trenges i merd og pumpes inn på slaktelinjen. Fisken føres deretter fram til en bedøvelsesenhet. Bedøvelsesmetodene som brukes for laksefisk er elektrisitet, slag mot hodet eller en kombinasjon av disse. Forskning viser at begge metodene kan ivareta dyrevelferden, forutsatt at systemene er tilpasset art og størrelse og brukes og vedlikeholdes som de skal. Fisken avlives ved at gjellebuene kuttes over så fisken dør av blodtap (bløgging eller stikking).

Det er krav til at metoder og utstyr for bedøving og avliving skal være egnet, men det er ikke krav om at de skal være godkjent. Mattilsynet har utarbeidet en egen veileder der det redegjøres for hvordan fiskevelferd kan ivaretas gjennom slakteprosessen, som også omhandler risiko for dårlig fiskevelferd om tiltakene ikke følges opp.

Slaktebåter er rigget for bedøving og avliving av fisk ved lokaliteten, før fisken transporteres til landfaste slakterier for bearbeiding. Båtene brukes til planlagt slakt på lokalitet og nødslakt i forbindelse med hendelser (for eksempel ved avlusing), og noen er rene destruksjonsbåter som bedøver og avliver fisk til biprodukt. I 2023 var det registrert én slaktebåt som også bearbeider fisk ombord. Slaktebåter skal godkjennes etter slakteriforskriften.70

Krav til velferdskompetanse for slakterier og tilvirkingsanlegg retter seg mot den som er ansvarlig for slakteriet. Vedkommende er ansvarlig for at kompetanse sikres gjennom et opplæringsprogram.

6.3.10 Regelverk

Etablering av akvakulturanlegg og havbeite, utvidelse av produksjonsomfang og annen vesentlig endring av allerede godkjent akvakulturanlegg eller havbeite, skal være godkjent av Mattilsynet. Dette er regulert gjennom etableringsforskriften.71

Hold av akvakulturdyr er regulert gjennom akvakulturdriftsforskriften.72 Velferdskrav i forskriften retter seg mot enhver som har eller plikter å ha akvakulturtillatelse etter akvakulturloven, og enhver som er eller plikter å være registrert/ha godkjenning etter etableringsforskriften, dyrehelseforskriften og/eller akvabiosikkerhetsforskriften. Velferdskravene gjelder alle arter utenom dyr i havbeite, fangstbasert akvakultur og drift av restitusjons- og mellomlagringsmerder for levendelagring av villfanget fisk.

Det er egne forskrifter som regulerer slakting og transport av akvakulturdyr, se omtale av dette i kap. 6.1. Forskriftene har krav til dyrevelferd ved godkjenning og drift av slakteri eller transportmiddel.

De som driver med oppdrett har en lovpålagt plikt til å ha styring gjennom et internkontrollsystem, jf. matloven § 5 og forskrift om internkontroll for å oppfylle akvakulturregelverket (IK-Akvakultur). Forskriften skal sikre en systematisk gjennomføring av tiltak for å oppfylle akvakulturlovgivningen. Den stiller ikke materielle krav til produksjonen, men krav til virksomhetens styringsprosesser.

Velferdskrav ved merdsetting og levendelagring av vill rensefisk finnes i forskrift om fangst av fisk som skal holdes levende, samt restitusjon og mellomlagring. Forskriften gjelder ved fiske i sjøen, transport og lagring av fisk som skal holdes levende. For fangst og transport av vill rensefisk ligger det velferdskrav i forskrift om krav til fartøy som skal fiske og føre fangsten levende. Formålet med forskrift om krav til fartøy som skal fiske og føre fangsten levende er å sikre at fartøyet er utrustet på en slik måte at fisken sikres forsvarlig håndtering om bord med hensyn til velferd.

6.3.11 Velferdsutfordringer ved produksjon av fisk

I 2023 fikk Mattilsynet 1 419 meldinger om negative effekter på velferd i oppdrett. Meldingene gjaldt (antallet saker i parentes): medikamentfri avlusing med håndtering (482), uavklart dødelighet (264), annet (419), håndtering (87) og sortering eller pumping (9).

6.3.11.1 Produksjonsstadier og driftsformer

Oppdrettsfisk holdes i store enheter, og det enkelte individ kan ikke følges opp på samme måte som i landbaserte dyrehold. Dette betyr at fisk som er alvorlig syk eller skadet kan bli værende i merden til den dør av seg selv.

Vaksinering skjer i settefiskfasen og er en nødvendig del av sykdomsbekjempelsen. Ifølge Fiskehelserapporten 2023 er de største velferdsutfordringene ved vaksinering økt dødelighet, redusert matlyst og sammenvoksinger i bukhulen. De siste årene har antall sykdommer som det vaksineres mot økt. Det er viktig å følge med på bivirkningene av vaksiner som ledd i internkontrollen.

Endringer i temperatur, vannkvalitet og tilgjengelig vannmengde for fisk i settefiskfasen, kan påvirke velferden negativt og kan gi akutt dødelighet. Utviklingen av resirkuleringsanlegg har introdusert en mer kompleks biologisk teknologi. Teknisk svikt eller sykdom i anlegget kan få store konsekvenser for fisken.

Det har vært et økende antall velferdsmessige hendelser i settefiskanlegg meldt til Mattilsynet de siste årene frem til 2022. De siste to årene har omtrent 40 prosent av meldingene blitt vurdert som alvorlige. Teknisk og menneskelig svikt fremstår som hovedårsak til hendelsene. Utfordringer knyttet til startfôring og vaksinering meldes også inn som årsak til hendelser.

I åpne merder er det begrensede muligheter for å beskytte fisk mot parasitter, virus, bakterier, alger og maneter, som i ytterste konsekvens kan drepe fisken. Oppdrett på land og lukket og semilukket oppdrett kan gi bedre kontroll på hva fisk utsettes for. På den annen side er det mulig at slike enheter gir fisk mindre frihet til å utføre naturlig atferd, særlig fordi høyere tettheter er nødvendig for økonomisk lønnsom drift.

Resirkuleringsanlegg med sjøvann, er mer utsatt for problematikk knyttet til vannkvalitet sammenliknet med ferskvannsanlegg. Dette stiller ytterligere krav til produksjonsstyringen. Det er behov for mer kunnskap og standardisering av denne produksjonsformen.

6.3.11.2 Utvikling og bruk av ny teknologi

Velferdsmessige hendelser som rapporteres fra næringen til Mattilsynet, reflekterer at teknologi i mange tilfeller er en medvirkende årsak til negativ effekt på dyrevelferd.

På grunn av behov for ny teknologi har ofte utprøving av nye løsninger skjedd i stor skala uten nødvendig kunnskapsgrunnlag, slik regelverket krever. Konsepter kommersialiseres raskt, og uten at man kjenner konsekvensene for fiskens velferd. Ved kommersialisering av ny teknologi og nye metoder har både oppdretter og markedsfører et ansvar for å oppdatere veiledere og optimalisere utstyr i takt med ny kunnskap. Det er viktig at teknologileverandører sikrer seg tilgang på data fra bruk av utstyr, slik at kunnskap kan utvikles.

I noen tilfeller er det en utfordring at dokumentasjon ikke er allment tilgjengelig eller ikke har tilstrekkelig vitenskapelig kvalitet. Direktoratet for medisinske produkter vurderer søknader om markedsføringstillatelse for legemidler og vaksiner til fisk.

6.3.11.3 Behandling mot lakselus

Hold i åpne merder gjør fisk utsatt for smitte av lakselus, og skader ved avlusingsoperasjoner er en av de viktigste årsakene til nedsatt velferd hos laks. Hyppige håndteringer i kombinasjon med underliggende sykdommer kan resultere i høy dødelighet, som både kan være akutt eller gi økt dødelighet over tid.

Ved bruk av medikamentfri behandling reagerer laksen når den kommer i kontakt med den valgte behandlingsformen. Denne responsen tyder på smerte og gir økt risiko for skade og infeksjoner. I forbindelse med avlusing fraktes fisk i høy fart gjennom rør og kolliderer med vegger og annen fisk. Endringer i vannkvalitet er andre risikomomenter ved bruk av medikamentfri avlusing.

Medikamentell behandling kan gjøres i presenning med lav risiko for fisken, men lovpålagte begrensninger gjør at medikamentell behandling ofte må gjennomføres i brønnbåt. Håndtering, inkludert trenging, lasting og lossing ved behandling i brønnbåt øker risikoen for skader og er dermed ikke et like skånsomt alternativ sammenliknet med merdbehandling.

Alle legemidler til fisk skal forskrives av veterinær eller fiskehelsebiolog. Medikamentfri behandling skal også forskrives av fiskehelsepersonell.

Fra 2020 har flere oppdrettere startet en «nødslaktepraksis», der slaktebåt ligger i beredskap ved merdkanten for utslakting av syk eller svimende fisk ved lusebehandling. En slik praksis kan øke risikovilligheten ved avlusing og skjule den reelle dødeligheten.

6.3.11.4 Laksefisk

Produksjon av stamfisk innebærer en høyere biologisk risiko enn vanlig lakseproduksjon. Ifølge Fiskehelserapporten 2023 er de viktigste årsakene til økt dødelighet og nedsatt velferd for stamfisk mekanisk skade ved avlusing, tidlig kjønnsmodning og sykdom. Årsaken er blant annet en lengre produksjonssyklus og kjønnsmodning. Avliving som avbøtende tiltak ved lus vil få alvorlige konsekvenser for drift. Seleksjonsarbeidet krever flere håndteringer og sorteringer i produksjonsløpet, og bidrar til økt stress hos fisken. Dersom kjønnsmodning skjer i sjø får fisken problemer med saltbalansen og svekket helsetilstand. Dette kan gi opphav til sekundære infeksjoner og utvikling av sår. Kjønnsmodne hanner kan utvise territoriell atferd og bli aggressive.

Ifølge Fiskehelserapporten 2023 er de viktigste velferdsutfordringene i settefiskfasen relatert til nedsatt vannkvalitet og produksjonsforhold. Driftsforholdene i ferskvannsfasen har betydning for laksens videre liv og tilvekst i sjøfasen. Flere sykdommer kan også relateres til overgangen fra ferskvann til saltvann.

Dagens intensive produksjon av atlantisk laks påvirker utvikling av organer og organfunksjoner. Kombinasjonen av avvikende organfunksjon og sykdom gjør at fisk tåler håndtering dårligere enn ellers.

Sår er et økende problem hos oppdrettslaks. Sår kan oppstå som en direkte følge av infeksjon med sårbakterier, eller i forbindelse med annen sykdom eller skader. Håndtering er den viktigste årsaken til hudskader, men den siste tiden har også manetskader økt i omfang.

Regnbueørret oppdrettes på samme måte som laks, og har i all hovedsak mange av de samme velferds- og sykdomsproblemene som laks. Artsspesifikk kunnskap om atferd, miljøpreferanser, tålegrenser med mer er mindre kjent for andre arter laksefisk enn for laks. Det er også manglende kunnskap om hvilke sykdommer og helseutfordringer som er viktigst for brunørret og røye.

6.3.11.5 Rensefisk

Under Mattilsynets rensefiskkampanje ble 78 fiskere kontrollert og 147 avvik avdekket. For villfanget leppefisk er det velferdsutfordringer knyttet til fangst, lagring, transport og smitterisiko. Under tilsynskampanjen ble oppdrettere spurt om hvor ofte de erfarte dårlig kvalitet fra leverandør, skade etter transport eller feil størrelse som årsak til dødelighet. 74 prosent oppga at dårlig kvalitet og skade etter transport av og til er årsak til dødelighet etter utsett av villfanget leppefisk.

Havforskningsinstituttet vurderer risikoen for redusert velferd hos leppefisk i merd i sjø som høy. De viktigste velferdsutfordringene for rensefisk i merd er ifølge Veterinærinstituttets fiskehelserapport 2023, ulike forhold ved lokaliteten som medikamentfri avlusing, håndtering og suboptimalt stell, i tillegg til høy forekomst av sykdom. Ved oppdrett av berggylt gir deformiteter nedsatt velferd og tap av funksjon som lusespiser.

Det er et problem at regelverket som forbyr utsett av fisk i anlegg med klinisk sykdom, ikke følges (Fiskehelserapporten fra 2020 og 2021). Resultatet er høy risiko for at rensefisk smittes og blir syk kort tid etter utsett.

Det er store forskjeller mellom rensefiskens naturlige leveområde og oppdrettsmiljøet i merdene. De fleste rensefiskene er dårlige svømmere, og strømsterke lokaliteter er en utfordring. Rognkjeks er en kaldtvannsart som tåler dårlig sommertemperaturer i Sør-Norge, og leppefisk er inaktive om vinteren.

Det er krav til utsortering av rensefisk i forkant av operasjoner som krever håndtering av laksefisken, som for eksempel avlusing. Utsortering er problematisk både teknisk og biologisk, og kan i seg selv utgjøre en belastning for fisken.

Selv om enkeltanlegg kan ha god nytte av rensefisk, tyder studier fra Havforskningsinstituttet på at rensefisk har begrenset nytteverdi for næringen som helhet. Det er forskjeller i effektivitet mellom artene, og rognkjeks blir for eksempel i løpet av få måneder for stor til å fungere som effektiv lusespiser. Det korte «effektvinduet» medfører at det er behov for ny, mindre fisk etter relativt kort tid.

Rensefiskkampanjen avdekket mangler ved hold og bruk av rensefisk. Funn i etterkant tyder på et behov for økt oppfølging fra forvaltningen og mer kunnskap angående hold av rensefisk. Vaksinering av oppdrettet rensefisk, skjul i merdene, eget fôr og fôringsstrategi er tiltak som brukes for å bedre velferden. Likevel viser Fiskehelserapporten for 2023 at det er store velferdsutfordringer, og at det er få målbare forbedringer i holdet. Riksrevisjonen peker i sin rapport «Myndighetenes arbeid med fiskehelse og fiskevelferd i havbruksnæringen», Dokument 3:12 (2022–2023), på at Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet og Rådet for dyreetikk har uttalt at dagens praksis med bruk av rensefisk ikke er dyrevelferdsmessig forsvarlig.

6.3.11.6 Fôr

For arter som klekker små larver, som torsk, kveite og berggylt, er det av ulike årsaker vanskelig å få til korrekt fôr og fôringsmetode. De tidlige livsstadiene av disse artene får derfor ikke alle næringsstoffene de trenger for best mulig utvikling. Dette er noe av grunnen til at det er forekomst av deformiteter i oppdrettsyngel av torsk, kveite og berggylt.

Fôringsmetode og fôrmengde påvirker fiskevelferden, blant annet gjennom å påvirke fiskens atferd. Eksempelvis kan bruk av en mindre gunstig fôringsmetode, eller for liten fôrmengde føre til konkurranse om maten. Aggressiv atferd fører igjen til at fisk blir skadet, og finner, gjellelokk og øyne er ofte utsatt. Fôres det for mye, kan vannkvaliteten påvirkes negativt.

Endringer i fôrsammensetning på grunn av endringer i råvarepriser eller miljøhensyn/bærekraft, kan gi bieffekter på helse og velferd. Det er viktig å overvåke hvordan dette kan påvirke fiskens velferd. Å kartlegge behov for fôrsammensetning til de forskjellige fiskeartene er arbeidskrevende, og kunnskapen om dette er derfor mangelfull for nyere arter i oppdrett.

6.3.11.7 Transport og bruk av servicefartøyer

Transport er belastende for fisk, spesielt under utfordrende værforhold og lange transporter. I tillegg er håndtering i forbindelse med transport (trenging og pumping) risikofylte operasjoner, som kan skade og stresse fisken.

Det er viktig at transportenhet med tilhørende utstyr er tilpasset arten som skal transporteres for å unngå skader. Dersom transportenhetene ikke har god kontroll på biosikkerhet, kan de spre smittestoff og dermed bidra til sykdomsutbrudd og nedsatt fiskevelferd.

Dødelighet og dårlig velferd er knyttet til håndtering, operasjoner og avlusinger som gjøres i servicefartøyer eller andre mobile anlegg. Dagens regelverk retter seg i liten grad mot disse aktørene, siden regelverket ble laget på en tid hvor bruken av servicefartøyer ikke var like omfattende.

6.3.11.8 Slakting

Slaktet fisk sorteres på kvalitet, der slakteriet har bestemt kategoristandardene, fra superior til produksjonsfisk. Kvalitet på fisk henger tett sammen med velferd. Slaktedata innmeldt til Mattilsynet viser at andelen av laks og regnbueørret som får en lavere slaktekategori, er økende, fra ca. 5 prosent i 2018 til ca. 15 prosent i 2023. Tallene viser at enkeltpartier kan ha opp til 38 prosent med lav slaktekvalitet. På lokalitetsnivå er det variasjon i andel fisk som nedklassifiseres, noe som tilsier at forbedringer er mulig.

Erfaringer fra tilsyn viser at metoder og utstyr for bedøving og avliving av fisk ikke alltid er godt nok dokumentert for den enkelte art, og at utstyret i mange tilfeller brukes feil. Metodene for bedøvelse og avliving er smertefulle om fisken ikke bedøves momentant. Om fisken ikke bedøves eller avlives korrekt, er det fare for at den våkner opp og i verste fall sløyes levende. Det er derfor behov for god dokumentasjon på at metodene som brukes er egnet til effektiv bedøving og avliving. I tillegg er det behov for gode rutiner for å sikre at bedøvelse og avliving fungerer som det skal, og effektive back-up systemer ved kritiske kontrollpunkt dersom enkeltfisk ikke er bedøvet og avlivet korrekt.

Utstyret som brukes for bedøving og avliving, er teknisk avansert og må innstilles og brukes rett for at det skal virke som det skal. Om utstyret overbelastes og det kommer inn mer fisk per tidsenhet enn utstyret er dimensjonert for, vil fisken ikke bli bedøvet og avlivet korrekt. Utstyr må også være tilpasset og innstilt på den aktuelle størrelsen på fisken, hvis ikke vil for eksempel ikke slagbolt for bedøvelse og kniv for avliving treffe som de skal. Kontinuerlig etterkontroll er viktig for å sikre at all fisk bedøves og avlives forsvarlig.

Kravet til kompetanse om velferd for tilvirkingsanlegg definerer ikke hva som er nødvendig kompetanse på et slakteri, eller hva som er tilstrekkelig personell med kompetanse. Det er rom for tolkning, og det kan skape ulik praksis og mangel på kompetanse på slakteriene.

6.3.11.9 Marine fiskearter

De viktigste helseproblemene for oppdrettstorsk er rapportert å være tarmslyng, mage/tarm-betennelse, sirkulasjonsforstyrrelser og gjelleproblemer. Tarmslyng er en produksjonslidelse som fører til at tarmen skades, og fisken dør. Problemet øker med økende størrelse. En oversikt og forståelse av årsaksforholdene til tarmproblemene mangler, men det er diskutert om fôr er en del av problemet (Fiskehelserapporten, 2023).

Skjelettdeformiteter utvikles på yngelstadiet, men kan til dels forebygges med riktig ernæring. Tall fra Nasjonalt avlsprogram for torsk sier at total andel deformasjoner var over 12 prosent i 2016-generasjonen og av dette var ca. 8 prosent skjelettdeformiteter.

Kjønnsmoden hunnfisk av torsk kan få problemer med å slippe eggene. Denne tilstanden er dødelig. Lavere innslag av kjønnsmodning i dagens oppdrett har ført til at dette problemet er mindre i dag enn for 15 år siden, men det forekommer fortsatt.

Ulike bakteriesykdommer som blant annet gir sår og parasitter på hud og gjeller er også problemer for velferden til oppdrettstorsk.

Torsk har lukket svømmeblære og ved håndteringsoperasjoner utgjør dette en velferdsutfordring ved at svømmeblæren blir overfylt og eventuelt sprenges. Driftsrutiner må forebygge slike hendelser.

Deformiteter på grunn av ugunstige miljøforhold under utviklingen og feil ernæring er et mulig velferdsproblem hos kveite. Finneslitasje, gjellehelse og øyeskader er de viktigste utfordringene i produksjonsfasen. Hos kveite er det sett ulike bakterieinfeksjoner, samt avmagring og dødelighet ved gjellesykdom, i tillegg finnes det virusinfeksjoner der noen er meldepliktig. Det rapporteres om at parasitter som Trichodina spp. er et tilbakevendende problem ved høy tetthet og høy temperatur, samt at dårlig solskjerming kan gi solbrenthet.

Larver fra førstegangsgytere av flekksteinbit synes å ha flere deformiteter ved klekking og lavere overlevelse enn larver fra eldre fisk. Utover dette mangler det kunnskap om hva som er de viktigste velferdsutfordringene for denne arten i oppdrett. Kunnskap om hva som er de viktigste velferdsutfordringene mangler også for piggvar.

6.3.11.10 Hummer og annen tifotkreps

I Norge har vi flere forskningsmiljøer som forsker på tifotkreps, som for eksempel hummer, krabbe og reker, og da spesielt velferden til dyrene ved transport, mellomlagring og avliving. Det er likevel fortsatt mye vi ikke vet om disse artene. I dag forekommer det en del uheldig avliving både i butikk, restaurant eller som foretas av privatpersoner. Klørne til hummeren blir ofte bundet. Tifotkreps har evnen til å regenerere tap av ulike kroppsdeler som gangbein, klør og/eller antenner. De har også evnen til å selvamputere disse. Det anbefales ikke å holde hummer etter de store klørne på grunn av dette. Tifotkreps reagerer tydelig på smertefulle stimuli. Å bedøve og avlive tifotkreps på en forsvarlig måte krever god kunnskap.

Rett vannkvalitet og bruk av skjellsand er viktig for velferd for hummer i oppdrett. Skjellsand kan tilsettes en kort periode etter at hummerlarvene bunnslår for å stimulere utvikling av differensierte klør. Hummeryngel vil like etter skallskifte spise av det gamle skallet, mest sannsynlig for å få i seg mineraler og annen næring som er viktig komponenter i oppbygging av det nye skallet. Skallrester må likevel fjernes etter noen dager på grunn av økt risiko for bakterievekst. Kunstig skjul kan benyttes, spesielt i kar. Det må likevel bemerkes at siden hummer tenderer til å skjule/lagre mat eller skallrester, kan også bruk av skjul medføre redusert vannkvalitet og økt dødelighet.

6.4 Sports-, hobby- og selskapsdyr

6.4.1 Generelt om sports-, hobby- og selskapsdyr

Sports-, hobby- og selskapsdyr er dyr som ikke holdes for næringsrettet produksjon, men der motivasjonen for dyreholdet er eierens interesser. Kjæledyr og familiedyr er også vanlig brukte betegnelser på disse dyreholdene, men i denne meldingen brukes samlebegrepet «sports, hobby- og selskapsdyr». Det er et stort mangfold av sports-, hobby- og selskapsdyr i Norge, og antallet dyrehold er langt høyere enn for produksjonsdyr. Noen dyr nyttes som terapidyr (dyreassisterte intervensjoner) eller som psykososial støtte i hverdagen.

Sammenliknet med produksjonsdyr er hold av sports-, hobby- og selskapsdyr mer variert og mindre regulert, både når det gjelder levemiljø og krav til kompetanse, tilsyn og stell. Med unntak av hest finnes det ikke særskilte forskrifter for hold av de fleste typer sports-, hobby- og selskapsdyr. Fordi det per i dag ikke er noen registreringsplikt for privat hold av sports-, hobby- selskapsdyr, er det for de fleste av disse dyreartene ikke mulig å angi eksakte tall.

Dyrevelferdslovens krav til kompetanse gjelder også for den som holder eller utfører aktiviteter med sports-, hobby- og selskapsdyr, men kravet er i liten grad spesifisert i særforskrifter.

Den viktigste informasjonskilden for å avdekke dårlig dyrevelferd i disse dyreholdene er bekymringsmeldinger som sendes til Mattilsynet. I 2023 fattet Mattilsynet vedtak om avliving i 25 kjæledyrhold, 2 hestehold og 34 dyrehold med andre produksjonsdyr.73

6.4.2 Hest

Antall hester i Norge har omtrent tredoblet seg de siste 20 årene. Den store økningen i hestetallet har skjedd gjennom innførsel fra utlandet, og særlig innen ridesporten og hobbyhesteholdet. Per 1. oktober 2023 var det registrert 86 255 hester i Nasjonalt Hesteregister, men det antas at det finnes minst 120 000 hester i Norge.

6.4.2.1 Biologi

Hester er flokkdyr og bruker under naturlige forhold inntil 20 timer av døgnet til å spise mens de hele tiden er i bevegelse. Hesten er gresseter med et kraftig tannsett, liten magesekk og komplisert tarmsystem. Hester er entåede hovdyr med stor fysisk kapasitet når det gjelder fart og utholdenhet. De har behov for bevegelse, og flukt er deres viktigste forsvar. Hester kan hvile og slumre stående, men må ligge flatt ut i et par timer i døgnet for å få dyp søvn. Føll trenger mer søvn.

Både hingst og hoppe blir kjønnsmodne 1,5-2 år gamle. Hopper kan få ett føll i året. Hvis hesten får være frisk og skadefri, kan den bli minst 30 år gammel.

6.4.2.2 Betydning og omfang

Hester brukes blant annet som høytytende prestasjonsdyr innen trav, galopp og ridning, innen turisme, til terapiformål og i ulike former for sosialomsorg. Et stort antall hester brukes i rideskoler, som det er ca. 210 av. En del hester brukes til avl. Svært mange er rene hobbyhester. Det oppdrettes ikke hester for kjøttproduksjon i Norge.

I 2023 ble det født ca. 2 030 føll i Norge, noe som er på samme nivå som for 20 år siden.

Det er fire nasjonale hesteraser i Norge: dølahest, fjordhest, kaldblodstraver og nordlandshest/lyngshest. De største rasene i Norge er kaldblodstraver, varmblodstraver og islandshest.74 Alle disse tre rasene er allsidige hobbyhester.

Det er registrert 4 974 travhester i aktiv trening under Det Norske Travselskap per 1. oktober 2024.

6.4.2.3 Driftsformer

Det vide spennet av bruksområder innebærer også store variasjoner i driftsopplegg og kompetanse hos dem som holder og bruker hest. Større anlegg for privathester blir stadig mer vanlig. Kombinasjon av rideskole og privathester på samme anlegg er vanlig. For trav- og galopphester er det vanlig at en profesjonell trener med trenerlisens har det daglige ansvaret for stallen og hestene som er der i trening. På rideskoler og andre hestesentre har lederen av virksomheten ansvaret for stell og bruk av alle hestene.

Ulike ordninger kan medføre uklarhet om hvem som har ansvaret for å oppfylle regelverket om hestevelferd.

Ifølge forskrift om velferd for hest krever drift av hestesenter, treningsstall og hestepensjonat, og omsetning av flere enn seks hester i året, tillatelse fra Mattilsynet.

Profesjonell omsetning av hest kan blant annet skje fra en salgsstall, som kommisjonssalg og på auksjoner. Ofte skjer omsetningen som en del av annen hesterelatert virksomhet. Det har over tid skjedd en endring i hvordan hester omsettes, og hvem omsetningstillatelsen gjelder for kan være vanskelig å avgrense.

Hester oppstalles på boks, på spiltau eller i løsdrift, eller går i utegang med enkle leskur. Hesten må ha plass til å stå i normal stilling, reise og legge seg uhindret og ligge flatt ut. Ved gruppehold må man også ta hensyn til at hesten trenger et sosialt rom, og konkurranse om ressursene må unngås. All innredning må være utformet slik at hestene ikke kan skade seg.

Oppstalling i enkeltbokser er det vanligste. Vanlig størrelse er ca. 3x3,5 m. Spiltau krever ned mot 40 prosent mindre bredde per hest enn bokser. Hestene står da oppbundet, og bevegelsesfriheten er begrenset. Minstekrav til fri utegang skal kompensere for dette. I Norge er spiltau tillatt. Spiltau er forbudt eller fases ut i andre land det er naturlig å sammenligne oss med, herunder Sverige (nybygg fra 2019) og Danmark. Løsdrift brukes mest til unghester og islandshest, mens utegang brukes mest til hobbyhester og hardføre raser. Løsdrift og utegang gir hestene gode muligheter for sosial omgang og naturlig atferd, men utegang kan ha utfordringer med opptråkket underlag, konkurranse om ressurser og dårlige leskjul.

Hester som får adgang til fri bevegelse og naturlig atferd, blir mindre stresset, utvikler sjelden stereotypier og blir mentalt og fysisk bedre rustet til å tåle trening. Det gjelder særlig for føll og unghester. Det er tillatt å holde hester alene, men de aller fleste trenger selskap med andre hester for å trives. Flere land har forbud mot å holde hester alene (herunder Sverige og Danmark).

Forskriftens minstekrav til mosjon er trening og/eller fri bevegelse minst to timer i døgnet for hester oppstallet på boks. Hester på spiltau skal ha minst to timer fri mosjon i tillegg til eventuell trening.

Inneklima med gode luft-, lys- og temperaturforhold er viktig for hestenes velferd og helse. Godt renhold av staller og uteområder er nødvendig for å hindre smittepress og parasittbelastning.

Riktig fôring er viktig for hestens helse og velferd. Fôret skal både dekke behovet for næring og energi, ivareta normal fordøyelse og gi adgang til naturlig atferd. For lite grovfôr, høy andel kraftfôr og for lange perioder uten fôr gir økt risiko for magesår, tarmproblemer og negativ atferd. Overfôring og fedme er ikke uvanlig hos hobbyhester.

Hester drikker ca. 5-10 prosent av kroppsvekten daglig og bør ha kontinuerlig tilgang på vann.

Trening og bruk av hest

Hestenes aktivitet må skje i tråd med dyrevelferdslovens § 3 om behandling av dyr og § 26 om trening, fremvisning, underholdning og konkurranser og forskrift om velferd for hest og hund i konkurranser.75

Forsvarlig utdanning, trening og bruk av hest krever kompetanse, og riktig kompetanse hos trenere, ryttere og kusker er den viktigste forutsetningen for dyrevelferdsmessig forsvarlig bruk av hester. Tvang og straff gir dårlig hestevelferd.

For ridehester er standard utstyr sal og hodelag med bitt. Kjørehester har seletøy og vogn istedenfor sal. Neserem er vanlig og brukes for at bittet skal ligge stabilt og hesten ikke skal gape. Stramme neseremmer er negativt for hestevelferden. Det brukes også annet utstyr for å utdanne og kontrollere hestene, og for å fremme gode prestasjoner. Sporer og pisk er tillatt i mange hestesportsgrener, men ikke til straff eller driving. Det Norske Travselskap (DNT) og Norsk Galopp (NG) har forbud mot pisk i løp, også mot sporer. Tillatte hodelag, bitt og annet utstyr er regulert i konkurransereglementene. Tvangsmidler, som for eksempel nesebrems, brukes i spesielle situasjoner, som ved veterinærbehandling.

I NRYFs rapport «Hestevelferd i ryttersporten» fra 2016 fokuseres det på satsing på kompetanse hos alle som er involvert i trening og bruk av hest som det viktigste tiltaket for god hestevelferd. Det internasjonale ryttersportsforbundet FEI har gjort en omfattende kartlegging av velferdsutfordringer for konkurransehester, som også peker på kompetanse som en grunnleggende forutsetning for god hestevelferd.76 Funnene skal blant annet føre til kunnskapsbaserte oppdateringer av konkurransereglementene. Rytterforbundene i Sverige, Danmark, Finland og Norge samarbeider om innspill og oppfølging.

Konkurranser, doping og belastninger

I hestesporten omfatter doping bruk av stoffer og metoder som kan påvirke hestens fysiske eller mentale tilstand, eller maskere helseproblemer. I Norge opereres det med både forbudte stoffer og metoder og karenstid etter lovlig behandling. Hestesportsorganisasjonene har regler om prøvetakning og for håndtering av dopingsaker. Forbudet mot doping er viktig både for dyrevelferd og for troverdigheten i hestesporten.

Hovstell og skoing

God hovhelse er avgjørende for hestens bruk og velferd. Ifølge forskrift om velferd for hest skal hester ha hovpleie etter behov. Spesialbeskjæring eller sykebeslag for å behandle feilstillinger eller skader krever særlig kompetanse og samarbeid med veterinær.

Det er ingen formelle kompetansekrav til hovslagere og hovslager er ikke en beskyttet tittel. Mange hesteeiere skor egne hester selv.

Det tilbys hovslagerutdanning ved noen videregående skoler med naturbruk. Norsk Hestesenter og Norges Hovslagerforening samarbeider om utvikling av en yrkesrettet, fleksibel utdanning i hovslagerfaget.

6.4.2.4 Fysisk helse

Dyrehelse på hest er generelt god. Det er avlet fram gode bruksdyr over lang tid. De vanligste helseproblemene hos hest er lidelser i bevegelsesapparatet, luftveiene og mage/tarm. Disse er i hovedsak knyttet til bruk og belastning, oppstalling og fôring.

Forebyggende helsetiltak omfatter rutinemessig vaksinasjon mot hestehoste (Equine influenza) og stivkrampe (Tetanus), parasittbehandling, tannstell og hovstell.

Halthet er den viktigste årsaken til veterinærbehandling av hest. Kroniske leddforandringer kan skyldes både uheldig anatomi og gjentatte belastninger under trening og konkurranser. Fornuftig trening, godt hovstell og egnet underlag virker forebyggende.

Hestens luftveier er følsomme for støv og skadelige gasser. Støvfritt fôr og strø, godt renholdt, mye uteliv og god ventilasjon i stallen er viktig for å forebygge kroniske luftveislidelser.

Kolikk er vanlig hos hest og er en samlebetegnelse på smerter i buken, som oftest kommer fra mage-tarm-systemet. Dårlig fôr og brå fôroverganger kan gi alvorlige fordøyelsesforstyrrelser. Anatomien til hestens tarmsystem gjør den utsatt for tarmslyng og andre akutte og alvorlige tilstander, som raskt fører til død uten kirurgisk inngrep.

Magesår er en vanlig tilstand hos hester i hard trening og kan skyldes stress, for lite grovfôr, mye karbohydratrikt kraftfôr og lang avstand mellom måltidene.

Status for meldepliktige smittsomme sykdommer hos hest er god, trass i det store omfanget av import og annen reisevirksomhet med hest på tvers av landegrensene.

Herpesinfeksjon (EHV-1) er en nasjonal liste 3-sykdom (jf. boks 6.3). I 2021 var det et større utbrudd i Europa. Det er av og til tilfeller i Norge. Det finnes en vaksine som gir kortvarig beskyttelse mot luftveislidelsen og abortformen. Vaksinasjon av drektige hopper er mest aktuelt.

Kverke er en nasjonal liste 2-sykdom (jf. boks 6.3). Siden 2013 har kverke vært påvist i 1-5 hestehold i året. I 2019 var det et utbrudd som omfattet 19 hestehold. Behandling med antibiotika har som regel god effekt. En vaksine mot kverke ble tillatt å bruke fra våren 2022,

I 2018 var det et langvarig utbrudd av Salmonella-infeksjon på hest, og 26 hestehold ble pålagt restriksjoner. Det ble også påvist smitte i et hestehold i 2023.

Det finnes hesteklinikker som tilbyr avansert diagnostikk og behandling, og mange dyktige hesteveterinærer i ambulant praksis. Veterinærdekningen er likevel lav mange steder i landet, og veterinærer uten spesialkompetanse kvier seg ofte for å behandle hest. Mangelfull behandling og lange transporter til veterinær kan utsette hester for lidelse.

6.4.2.5 Inngrep

Rutinemessig kastrering aksepteres både av hensynet til sikkerheten for folk og dyr, og for hingstens velferd. Med moderne legemidler og metoder er inngrepet langt mindre belastende for hesten enn før.

Chip-merking har vært påbudt siden 2010 og må utføres av veterinær. Chipmerking er lite smertefullt og gir sammen med hestepasset sikker identifisering av hesten.

Det er ikke uvanlig å fjerne såkalte ulvetenner hos hest (kinntenner).

6.4.2.6 Avl

De tre rasene kaldblodstraver, varmblodstraver og islandshest utgjorde til sammen halvparten av nye føll i 2022. Resten var spredt på 14 ulike raser og typer. Ulike raser til sportsbruk innføres i stor grad fra Danmark, Sverige og andre europeiske land.

Hesteavlsorganisasjonene må være godkjent av Mattilsynet og utarbeider avlsplaner for sine raser. Noen raser har så små populasjoner at det er risiko for skadelig innavl.

Det finnes flere kjente arvelige lidelser hos hest. Noen kan det testes for slik at man unngår å pare to bærere av skjulte (recessive) arvelige egenskaper.

Avl på hest foregår i stor grad ved inseminering. Det gir bedre biosikkerhet, mindre transport av hoppe og føll, og mindre skaderisiko for både hingst, hoppe og folk enn naturlig bedekning. Utvalget av avlshingster fra både inn- og utland blir dessuten større. Naturlig bedekning er likevel standard for engelsk fullblods og vanlig for blant annet de nasjonale rasene.

6.4.2.7 Transport

Mange hester blir regelmessig transportert blant annet til stevner, i både inn- og utland. Ved lange reiser kan luftveisinfeksjoner og forstoppelse være aktuelle problemer hos hest. Det skyldes blant annet for dårlig ventilasjon og at hestene drikker for lite under transport.

Transport av hest har siden 2012 vært regulert av to forskrifter: forskrift om næringsmessig transport av dyr og forskrift om ikke-næringsmessig transport av dyr. Begge forskriftene har som nasjonalt krav at alle transportmidler til hest skal være godkjent og fremstilles for kontroll hvert tredje år, uansett reisetid og formål med transporten. Kravet skal veie opp for den begrensede muligheten myndighetene har for kontroll mens transporten foregår.

6.4.2.8 Slakting og avliving

Siden 2013 har slakting og avliving av hest vært regulert av forskrift om avliving av dyr. Forskriften implementerer EU-forordning nr. 1099/2009 om beskyttelse av dyr på tidspunktet for slakting eller avliving. Forskriften har noen norske tilleggsbestemmelser og krever blant annet at hest skal slaktes samme dag som de kommer til slakteriet.

Omfanget av slakt av hest er lite, og få norske slakterier er tilrettelagt for slakt av hest. I 2022 ble bare 38 hesteslakt godkjent til menneskemat, mot 2 240 i 2002. Det sterke fallet skyldes sannsynligvis strengere krav til sporbarhet og dokumentasjon av legemiddelbruk. Mange erklærer hesten sin som «ikke til slakt» i hestepasset. De aller fleste hester blir avlivet av veterinær hjemme på stallen eller på klinikk på grunn av sykdom, skade eller høy alder.

6.4.2.9 Regel- og rammeverk

EU-forordningene om dyrevelferd ved transport og avliving av dyr omfatter også hest. I EU-regelverket behandles hest primært som et produksjonsdyr. EU-regelverket om avl omhandler ikke dyrevelferd.

EU har ingen holdregler for hester som ikke holdes for matproduksjon. EUs Animal Welfare Platform godkjente i 2019 «Guide to good animal welfare practice for the keeping, care, training and use of horses».

Hold av hest har siden 2005 vært regulert gjennom forskrift om velferd for hest. Formålet med forskriften er å legge forholdene til rette for god helse og trivsel hos hest og sikre at det tas hensyn til hestens naturlige behov. Forskriften inneholder bestemmelser om blant annet kompetanse, oppstalling, tilsyn og stell, mosjon og krav til melding og tillatelser.

Forskrift om velferd for hest og hund i konkurranser (konkurransedyrforskriften) kom i 2021 og skal fremme god velferd og respekt for hester (og hunder) som trenes til og brukes i konkurranser. Forskriften har som formål å bidra til at dyrene ikke utsettes for fare for unødvendige belastninger.

Forskriften legger et tydelig ansvar for reglement og kontroll på sporten selv, i tråd med dyrevelferdsloven § 26. Sportsorganisasjonene skal ha og håndheve et eget reglement om bruk av legemidler og behandling, dyrevelferd under konkurranser, dyrevelferdskontrollører og stevneveterinærer.

I 2022 kom det regelverk om identifikasjon og registrering av hester i landdyrsporbarhetsforskriften. Forskriften fastsetter blant annet krav til identifikasjon og registrering av hestedyr og har utfyllende nasjonale bestemmelser om chipmerking og registrering av hester i Nasjonalt hesteregister.

6.4.2.10 Dyrevelferdsmessige utfordringer i dagens hestehold

Velferden for hest i Norge er i all hovedsak god, men det kan være utfordringer knyttet til både hold, trening og bruk av hest. Varierende kompetanse hos hesteholdere og andre aktører som for eksempel ridelærere, travtrenere og galopptrenere kan utgjøre en risiko for dårlig hestevelferd. Stort prestasjonspress og bruk av visse typer utstyr på konkurransehester kan medføre dyrevelferdsmessige utfordringer.

Muligheten til fri mosjon og å utøve naturlig atferd sammen med andre hester er ofte begrenset. Oppstalling på spiltau, lite utegang og atskillelse fra artsfrender er negativt for hestevelferden.

For tidlig avvenning av føll er uheldig for føllets fysiologiske behov.

Krybbebiting, luftsluking, boksvandring og aggresjon er eksempler på kjente stereotypiske atferder hos hest. Tradisjonelt har håndteringen vært rettet mot symptomene og ikke årsakene. For eksempel har en stram rem rundt halsen og fjerning av visse halsmuskler blitt brukt som tiltak mot luftsluking. Slike metoder fjerner ikke hestens motivasjon for atferden, men kan isteden påføre den mer stress. Stereotypiene må heller forebygges ved å gi hesten et egnet miljø helt fra føllalder.

Under håndtering og bruk kan stress vise seg blant annet som aggresjon, frykt, motstand mot bittet, halepisking og ulydighet.

En velferdsutfordring er at noen hester kan bli gående for lenge med kroniske lidelser før de blir avlivet.

6.4.3 Hund

Anslått antall hunder i Norge har økt fra 414 000 hunder i 2001 til ca. 585 000 hunder i 2023, i henhold til tall fra DyreID.77 Siden forrige stortingsmelding har tilgjengelig kunnskap om hunders naturlige atferd og behov økt. I tillegg har hunden fått flere bruksområder i samfunnet.

6.4.3.1 Om dagens dyrehold

Av de 585 000 hundene som inngår i DyreIDs estimat, lever de fleste som familiehunder. DyreID anslår at 18 prosent av landets husstander har hund.

Foruten blandingshunder var border collie, golden retriever og labrador retriever blant de mest populære hundetypene i Norge i 2023. Typiske kamphundtyper forbudt å holde, og det er ikke lov å arrangere eller delta i hundekamper eller kamper mellom hunder og andre dyr. Det er heller ikke lov å holde ulver eller krysninger mellom hund og ulv.

6.4.3.2 Biologi

Hunden regnes som den første arten som ble holdt som husdyr. Hunden har felles opphav med ulven og har mange likhetstrekk med ulver når det gjelder sosial atferd og biologiske egenskaper. Hunder har stor variasjon i størrelse, utseende og egenskaper.

Hunder er altetere, men med et tannsett som er bedre tilpasset kjøttbasert enn plantebasert mat. De har svært god hørsel, luktesans og syn. Hunder sover normalt mange timer i døgnet, men kan også være i aktivitet store deler av dagen. Hunder kommuniserer både med luktstoffer, lyder og kroppsspråk, og i samspillet med mennesker har de evnen til å lære seg å tolke både kommandoer, gester og sinnsstemninger.

Forventet levealder er 11-13 år, men varierer med rasen.

6.4.3.3 Bruksområder

Både fysisk aktivitet med hunden og god sosial relasjon mellom hund og eier er positivt for folkehelsen.

Hundetyper som er avlet frem for bestemte formål, har som oftest gode forutsetninger for å bli trent opp til å utføre aktuelle oppgaver. Mange konkurrerer med bruk av hunden i aktiviteter som lydighetstrening, agility, jaktprøver, utstillinger eller hundekjøring. Hunder brukes også til andre samfunnsnyttige formål, for eksempel i regi av politi, toll og treningsorganisasjoner. Det er også bruksområder innenfor helse.

Noen av aktivitetene hunder brukes til, krever mye både av dyret og dyreholderen. Det kreves kompetanse hos hundeføreren til å avdekke utmattelse eller eventuelle skader på hundene. Prestasjonsfremmende stoffer og medikamenter som kan kamuflere skader og dermed påføre dyrene unødige belastninger («doping»), er ikke tillatt brukt i trening til eller i konkurranser.

Det finnes flere organisasjoner som organiserer hundeholdere og tilbyr ulike kurs og aktiviteter.

6.4.3.4 Hold og oppstalling

De fleste hunder holdes innendørs sammen med eieren og får i tillegg være med på turer og aktiviteter utendørs.

I større hundehold med trekkhunder, er det vanlig at hundene holdes utendørs i hundegårder eller står bundet til et hundehus.

6.4.3.5 Fysisk helse

Det er i dag bedre oversikt over hunders helse enn for 20 år siden. Forsikringsselskaper har etablert egen statistikk, og DyreID i samarbeid med veterinærer og Den Norske Veterinærforening (DNV) har etablert diagnoseplattformen Pyramidion som erstatter det tidligere diagnoseregisteret som har vært i bruk i klinikkene i Norge siden 1994.

Alvorlige, smittsomme sykdommer påvises sjelden hos hund i Norge. De fleste valper grunnvaksineres, og hunder som skal på reise utenfor Norge må vaksineres mot rabies (unntak fra Sverige) og behandles mot revens dvergbendelorm før retur til Norge.

Ulovlig innførsel av hunder medfører en risiko for innførsel av rabies og andre alvorlige sykdommer eller parasitter vi ikke har i landet fra før, disse kan smitte videre både til andre hunder og i noen tilfeller til mennesker.

6.4.3.6 Inngrep

Dyrevelferdslovens §9 har et generelt forbud mot operative inngrep og fjerning av kroppsdeler uten forsvarlig medisinsk grunn som sykdom eller skade. Kastrering er likevel tillatt når det er nødvendig ut fra dyrevelferdsmessige eller andre særskilte grunner.

Det er vanlig å merke hunder med en mikrochip som injiseres under huden. Dette er et lite inngrep som gir minimalt ubehag.

6.4.3.7 Avl

Det har blitt avlet frem forskjellige hundetyper med stor variasjon i egenskaper som størrelse, form, pelslag og mentalitet.

Hundehold og -avl er for de aller fleste en hobby. I tillegg til et ukjent antall blandingshunder, finnes det over 200 forskjellige hunderaser i Norge i dag.78 De senere år har det også blitt populært å krysse enkelte raser for å få såkalte designerhunder. Eksempler på dette er såkalte «doodler» og australsk cobberdog.

Rasestandardene blir utformet i rasens hjemland, og beskriver primært krav til hundens eksteriør og atferd/temperament. Endringer i disse kan bare skje gjennom internasjonalt samarbeid og påvirkning.

I Norge har vi syv nasjonale hunderaser: To typer elghund, tre harehundtyper, lundehund og buhund. Norge har i henhold til Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) et ansvar for bevaring av disse rasene.

Det finnes en rekke frivillige organisasjoner som organiserer avl på de enkelte hunderasene. I Norge har raseklubbene organisert under NKK, etablert egne avlsmål i form av rasespesifikke avlsstrategier.

Siden forrige stortingsmelding har oppmerksomheten på helse- og velferdsproblemer hos hund som skyldes uforsvarlig avl økt.

Dyrevelferdslovens §25 angir overordnede prinsipper for hva som skal vektlegges ved avl av dyr. § 25 har også hjemmel for forskrifter om avl. Så langt er det ikke gitt slike forskrifter.

De fleste hundeoppdrett er hobbybaserte, men stor etterspørsel etter visse raser har resultert i fremvekst av kommersielle aktører. Denne typen hold og oppdrett av hunder øker risikoen for uansvarlig avl og dårlige oppstallingsforhold. En del av disse oppdretterne holder til i andre land. Hundevalper fra denne type oppdrett smugles inn ulovlig, ofte under dårlige forhold, for så å selges med falske papirer fra agenter som bor i Norge og hevder å ha oppdrettet dyrene her.

I EU er det stor oppmerksomhet rundt temaet avl samt ulovlig handel med og ulovlig import av hunder fra tredjeland. Europakommisjonen la 7. desember 2023 frem et utkast til forordning som skal regulere dyrevelferd ved avl av hund og katt, forbud mot kupering, samt sporbarhet for hund og katt.

6.4.3.8 Transport

Når hunder transporteres, er det som oftest i bil. Aktsomhetskravene som gjelder forsvarlig sikring av last og løse gjenstander i bil79, omfatter også dyr. Hunden må derfor sikres, med sele eller plassering i bur. En løs hund kan forårsake store skader på personer i bilen, eller selv bli skadet, ved en eventuell kollisjon.

Trekkhunder transporteres ofte over lange avstander når de skal delta i konkurranser.

Flyselskapene har egne regler for å ta med dyr.

6.4.3.9 Avliving

Avliving av dyr er regulert i dyrevelferdsloven § 10. Avliving av hund reguleres i underliggende forskrift. Det kreves ikke kvalifisert grunn for å få egne dyr avlivet. Det vanligste er at hunder avlives av veterinær, med en overdose bedøvende middel. Det er også tillatt for andre å avlive hund med skudd mot dyrets hjerne, forutsatt at det gjøres av kompetent person.

6.4.3.10 Regelverk

Dyrevelferdsloven med underliggende regelverk regulerer hold av hund.

Dyrevelferdsloven §8 regulerer metoder, utstyr og tekniske løsninger skal være egnet til å ivareta hensynet til dyrenes velferd. Strømhalsbånd er bare lov å bruke i forbindelse med nødvendig aversjonstrening mot jaging av beitedyr, tamrein og klauvvilt. Slik trening kan bare utføres av personer som har bestått utdanning i aversjonsdressur. Bruken er regulert i egen forskrift.

Europakommisjonen har fremmet et forslag til rettsakt som omhandler dyrevelferd og sporbarhet for hund og katt.

I tillegg stiller matloven og tilhørende forskrifter krav knyttet til dyrehelse.

Lov om forsvarlig hundehold (hundeloven) skal ivareta samfunnssikkerhet og beskyttelse av mennesker og dyr. Loven ble endret og trådte i kraft 1. januar 2023. Loven stiller krav til hundeholders aktsomhet og kompetanse.

Mattilsynet anbefaler at alle hunder ID-merkes hos veterinær. DyreID anslår at rundt 95 prosent av alle valper ID-merkes i dag. Europakommisjonen har tatt til orde for obligatorisk ID-merking av hunder.

6.4.3.11 Velferdsutfordringer i dagens dyrehold

Innavl kan disponere hundene for arvelige lidelser, helse- og atferdsproblemer. Avl på ekstreme eksteriøre trekk har også medført dårlig dyrevelferd for mange hunder.

Manglende kompetanse hos hundeeiere og andre aktører har betydning for hundens velferd, helse, trivsel og levemiljø.

Atferdsrelaterte problemer kan oppstå dersom hunden ikke får nok positiv sosial kontakt med eieren eller får for lite mosjon eller blir understimulert mentalt. Endret oppførsel kan også skyldes smerter, sykdom eller arvelige faktorer.

Enkelte typer hold og aktiviteter med hund medfører høyere risiko for dårlig dyrevelferd uten at det stilles konkrete forskriftskrav som reduserer slik risiko. Dette gjelder blant annet større hundehold og utendørs hundehold, som for eksempel trekkhunder, samt enkelte nye bruksområder, for eksempel dyreassisterte intervensjoner.

Bruk av tvangsmidler som pigghalsbånd og omsetning av strømhalsbånd er ikke forskriftsregulert. Begge typer halsbånd er egnet til å påføre hunden belastning eller smerte.

6.4.4 Katt

Katten er et av våre vanligste selskapsdyr. Katter holdes primært som hobby- og selskapsdyr eller som nyttedyr for å holde smågnagere unna hus og driftsbygninger. Mange er såkalte huskatter uten kjent avstamning, men det finnes også et stort antall forskjellige raser med varierende utseende og egenskaper når det gjelder hårlag, pelsfarge, kroppsfasong og gemytt.

6.4.4.1 Biologi

Katten har en mer uavhengig og selvstendig natur enn hund, men kan knytte sterke bånd både til mennesker og til andre dyr. Katten er fra naturens side opprinnelig et kvelds- eller nattaktivt dyr som sover store deler av døgnet. Den er kjøtteter, med sterkt jaktinstinkt, god kroppskontroll og smidighet.

Mange katter lever til de blir 12-15 år gamle, enkelte til de er over 30 år. Katten kan få flere kull på 3-6 unger i året. Det er vanlig at kattungene holdes sammen med moren i om lag tre måneder før de eventuelt skifter hjem.

6.4.4.2 Betydning og utbredelse

Det finnes ingen fullstendig oversikt over antall katter i Norge i dag, men DyreID oppgir i «Kjæledyrrapporten 2023» at TNS Kantar estimerer tallet til om lag 620 000 katter. Rapporten angir at om lag 805 000 husstander i Norge har hund eller katt eller begge deler.80 En risikovurdering fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) publisert november 202381, anslår at det finnes totalt mellom 690 000 og 870 000 katter i Norge og at mellom 50 000 og 100 000 av disse er hjemløse.

Sammenlignet med andre dyr, som for eksempel hund eller husdyr på beite, har katten tradisjonelt hatt lavere rang og status i samfunnet vårt. Det er fremdeles en utbredt oppfatning at katter klarer seg selv med minimalt tilsyn og stell. Selv om katt er et mer selvstendig dyr enn mange andre typer selskapsdyr, trenger den likevel jevnlig tilsyn og omsorg og riktig fôring. I dag er det vanligere enn før at katteeiere ID-merker, kastrerer, forsikrer og tar med katten til veterinær for å få utført nødvendig behandling.

6.4.4.3 Hold av katt

En stor andel av kattene i Norge oppholder seg mye utendørs uten begrensninger i hvor de kan gå. For å unngå uønskede kattunger er det anbefalt, å få katten kastrert eller sterilisert. Kastrering fører også til redusert fare for slåssing, illeluktende markering og at katten vandrer langt av gårde i paringssesongen.

6.4.4.4 Inngrep

Kirurgisk kastrering av katt er tillatt i Norge, for å ivareta dyrevelferden både til enkeltindividet og til populasjonen som helhet.

Identitetsmerking av katt gjøres på samme måte som av hund, med en microchip som injiseres under huden. Merking som gir sikker identifisering, er også nødvendig ved reiser over landegrenser og er et nyttig verktøy ved utstillinger og avlsarbeid. Det er per i dag ikke noe krav om merking av katter som ikke skal reise utenlands, men ifølge Kjæledyrrapporten 2023 blir over 80 prosent av alle nye kattunger ID-merket og registrert i DyreID.82

6.4.4.5 Fysisk helse

Med unntak av salmonella er det sjelden at alvorlige, smittsomme sykdommer påvises hos katt i Norge. Det er anbefalt at katter får en grunnvaksinering som kattunge og deretter revaksineres årlig. De sykdommene det er vanlig å vaksinere mot er katteinfluensa og kattepest. Hvis katten skal være med på reise utenlands må den være vaksinert mot rabies. Med økt reiseaktivitet og endret klima, øker faren for at parasitter og sykdommer vi ikke tidligere har sett, opptrer i Norge. Noen katteraser kan være ekstra disponert for spesifikke lidelser i for eksempel nyrer eller hjerte.

6.4.4.6 Avl

Det som kalles alminnelig huskatt, er i stor grad et resultat av tilfeldig paring. Huskatter har større genetisk variasjon enn de fleste rasekattene.

Det internasjonale rasekattforbundet Fédération Internationale Féline (FIFe) har godkjent 48 katteraser i tillegg til korthåret og langhåret huskatt. Norske Rasekatters Riksforbund (NRR) er sentralorganisasjon for regionale katteklubber rundt om i Norge. For utvelgelse av avlsdyr av rasekatter, arrangeres det på samme måte som for hund utstillinger der det gis premiering for ønskede egenskaper.

Innen raseavlen finnes også eksempler på avl som har gitt uønskede konsekvenser for avkommet. Det inkluderer avl på ekstreme eksteriørtrekk der disse trekkene medfører ulike utfordringer for velferd og fysisk helse.

6.4.4.7 Avliving

Generelle regler for avliving av eide dyr, er nedfelt i dyrevelferdsloven. Avliving av katt er i tillegg regulert gjennom en egen forskrift.83 Katter tas som regel med til dyrlegen når de skal avlives, men det er også gitt anledning til å avlive egne katter etter nærmere angitt metode dersom man er kompetent til det.

6.4.4.8 Regelverk

Kattehold reguleres gjennom de generelle bestemmelsene i dyrevelferdsloven, med tilhørende forskrifter.84 I tillegg gjelder eget regelverk for å ivareta dyrehelsemessige forhold (dyrehelseforskriftene og kjæledyrforskriften).

ID-merking

Spørsmålet om å forskriftsfeste krav om ID-merking av katt har vært diskutert ved flere anledninger. I St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd ble innføring av offentlig krav om ID-merking av katt foreslått som et tiltak for å sikre bedre kontroll med kattepopulasjonen. Ved senere behandling av spørsmålet er det konkludert med at tiltaket er for lite målrettet, at det er for vanskelig å føre tilsyn med etterlevelse av kravet og at kostnadene forbundet med dette ikke står i forhold til nytteverdien.

I desember 2023 fremmet EU et forslag om å innføre en forordning med blant annet krav om at alle katter som selges eller gis bort, skal være merket. Dersom forslaget vedtas, vil det bety at også Norge må innføre krav om obligatorisk merking av alle katter før de selges eller gis bort. Det ble ikke foreslått krav om merking av alle katter.

6.4.4.9 Velferdsutfordringer i dagens kattehold

Det kan være en utfordring at noen katteeiere har en oppfatning om at katter er dyr som klarer seg selv. Katten er ikke tilpasset et kaldt klima, og kan ikke være ute over lengre tid når det er svært kaldt. En del katter holdes også permanent innendørs. Dette krever mer aktivisering av katten. Uansvarlig avl er også en velferdsutfordring. Det er derfor viktig med god kompetanse hos dyreholderne.

Hjemløse katter kan være et dyrevelferdsproblem. Det finnes både hjemløse enkeltdyr og kolonier med hjemløse katter. Alle slike katter har vært, eller er avkom av, eide katter.

Enkelte steder har privatpersoner eller organisasjoner på eget initiativ påtatt seg å fôre hjemløse katter. Det finnes flere organisasjoner som driver omplassering av innfangede, hjemløse katter. Katter som er egnet for omplassering får nødvendig helsehjelp og blir kastrert og ID-merket før omplassering. Slike omplasseringsvirksomheter må følge bestemmelsene i forskrift om omsetning og midlertidig hold av dyr.

Alle katter har i prinsippet en eier, og eieren har plikt til å gi dyret godt tilsyn og stell. Det er en kjent utfordring med katteeiere som bevisst fraskriver seg ansvaret for dyret sitt.

Dyrevelferdsloven § 14 setter forbud mot å hensette dyr i hjelpeløs tilstand. Å bevisst dumpe kattunger så de må klare seg selv eller dø, er derfor i strid med dette forbudet. Også å etterlate en voksen katt uten tilsyn og stell i en lengre periode eller for alltid, vil rammes av dette forbudet.

Store kattehold

Det er ingen registreringsplikt for store kattehold i dag.

Felles for store katteholder det må forventes høyere grad av kunnskap og rutiner hos eiere enn i husholdninger med bare en eller to voksne katter. Med flere individer i katteholdet, øker risikoen for svikt i forebyggende helsestell, formeringskontroll, sosialisering og annen oppfølging av den enkelte katt.

Enkelte eiere har så mange dyr at de ikke klarer å ta vare på dem, såkalte dyresamlere eller «hoarders». Dyreholderen mangler i slike saker som oftest også selvinnsikt og evne til å se at dyreholdet er mangelfullt. Dyrene som lever under slike forhold er ofte både sky, syke og avmagrede. Når Mattilsynet kommer på tilsyn slike steder, er det ikke uvanlig at de fleste dyrene må avlives.

Flere frivillige organisasjoner og enkeltpersoner ønsker å ta imot hjemløse katter og katter til omplassering. Slik omplasseringsvirksomhet må følge bestemmelsene i forskrift om omsetning og midlertidig hold av dyr.

Oppstalling og omplassering av hjemløse katter kan være en krevende fordi mange av dyrene lider av helseproblemer hvorav noen kan være smittsomme eller ikke være mulig å behandle. Katter som har levd uten kontakt med mennesker, må sosialiseres for å kunne ha et godt liv som selskapsdyr, og dette er ikke alltid mulig å oppnå. Oppstalling og håndtering av hjemløse katter stiller store krav til fasiliteter, innredning og stell, men også til kompetanse og gode rutiner både blant de ansvarlige og dem som steller kattene.

6.4.5 Kanin

Dyrebeskyttelsen angir at kanin er det tredje vanligste kjæledyret i Norge.

Kaninen er en planteeter som tilhører harefamilien. Kaniner er ikke tilpasset kaldt klima og klarer seg ikke i vill tilstand over tid i Norge, med unntak av et fåtall kolonier i sørlige deler av landet. Kaninen er et aktivt og nysgjerrig dyr som er territorialt, men også sosialt. Den har stor formeringsevne og kan få flere kull i året. I viltlevende tilstand lever den i grupper og kolonier og er et viktig byttedyr for flere typer rovdyr. Den har også vært jaktet på av mennesker, og holdes i dag for kjøttproduksjon i en del land. Mattilsynet har laget veiledere for kaninhold som ligger på nettsiden mattilsynet.no.

6.4.5.1 Betydning, bruksområder og hold

De fleste kaniner i norske hjem holdes som selskaps- og hobbydyr. Noen har også kaniner for kjøttproduksjon, eventuelt i kombinasjon med ull- eller skinnproduksjon. Som hobbydyr brukes kaniner både til avl, utstillinger og i konkurranser. Kaniner brukes også som forsøksdyr.

Det har vært vanlig å holde kaniner i små bur med lite innredning, ofte alene. Siden forrige stortingsmelding har tilgjengelig kunnskap om kaniners velferdsbehov økt, noe som har resultert i at flere kaniner kastreres og holdes i par i eller grupper, med større plass og mer variert miljø.

I noen dyrehold der kanin holdes som hobby- eller produksjonsdyr, holdes voksne dyr fremdeles enkeltvis i små bur.

6.4.5.2 Fysisk helse og inngrep

Det føres ingen samlet oversikt over helsetilstanden til kaniner. Kaniner er byttedyr og skjuler derfor gjerne tegn på sykdom eller smerte. Dette, sammen med manglende kompetanse hos dyreeier, gjør at sykdom hos kaniner ofte ikke blir oppdaget. Noen av de vanligste grunnene til at kaniner tas med til veterinær, er problemer med tennene eller fordøyelsen. Kaniner kan også rammes av andre sykdommer og plager som infeksjoner, parasitter og potesår.

Det er sjelden at alvorlige, smittsomme sykdommer påvises hos kaniner i Norge.

Når kaniner holdes sammen, kan ukastrerte dyr slåss og plage hverandre. Dette gjelder spesielt hannkaniner, men problemer kan oppstå også mellom hunnkaniner og mellom kaniner som har vokst opp sammen. Det er derfor relativt vanlig at kaniner som holdes i par eller grupper og som selskapsdyr kastreres. Dette forhindrer også uønsket formering.

Det har vært vanlig at eiere som driver med utstilling av kaniner øremerker dyrene selv med tatoveringstang.

6.4.5.3 Avl

Det finnes mange forskjellige kaninraser med tilhørende variasjoner når det gjelder størrelse og utseende. Noen raser er vanlige som produksjonsdyr, mens andre holdes som selskaps- eller hobbydyr. Noen driver avl og oppdrett for utstillingsformål. Som for hund og katt har overdreven avl på noen egenskaper, som størrelse, kort nese eller store hengeører, resultert i helse- og velferdsproblemer for noen raser.85

Norges Kaninavlsforbund samarbeider med Norsk Genressurssenter om bevaring av den eneste norske kaninrasen, Trønder.

6.4.5.4 Avliving

Selskapsdyr som ikke dør i dyreholdet, blir som regel tatt med til veterinær for avliving, mens hobbydyr gjerne avlives av eieren. Slakting av kanin til forbruk i privat husholdning omfattes av de generelle reglene i dyrevelferdsloven.

6.4.5.5 Regelverk

Kaninhold reguleres gjennom de generelle bestemmelsene i dyrevelferdsloven med tilhørende forskrifter.86 For produksjonsformål gjelder de generelle kravene i produksjonsdyrforskriften. I tillegg gjelder eget regelverk for å ivareta dyrehelsemessige forhold (dyrehelseforskriftene og kjæledyrforskriften). Disse blir ikke nærmere omtalt her. Mattilsynet har utarbeidet en egen veileder om hold av kanin.

6.4.5.6 Velferdsmessige utfordringer

Velferdsproblemer hos kaniner skyldes i mange tilfeller mangel på kompetanse hos dyreholderne om riktig levemiljø, fôring, stell og håndtering.

For liten plass, manglende sosial kontakt med andre kaniner, mangel på gjemmested eller gnagemuligheter kan gi frustrasjon, kjedsomhet og kronisk stress fordi kaninen ikke kan utfolde seg slik den har behov for. Kaniner som holdes ute i kaldt vintervær, lider av kulde og noen ganger mangel på frostfritt vann. Tennene til kaninen vokser hele livet. Dette er en tilpasning til en diett som består av fiberrik plantekost. I dyrehold trenger kaninen mye fiberrikt fôr som gress og høy.

Kaniner er ofte kjæledyr for barn, og kan oppleve frykt og stress ved uvøren håndtering og fastholdning.

Frivillige organisasjoner ser et økende problem med hjemløse kaniner som er blitt dumpet av eieren. Disse dyrene står i stor fare for å lide blant annet på grunn av sult og kulde. Det kan også bli et problem med flere hjemløse dyr på grunn av kaninens store formeringsevne.

6.4.6 Små pattedyr

Flere arter av små pattedyr holdes som selskaps- og hobbydyr. Hvilke arter det er tillatt å holde av dyrevelferdshensyn, reguleres gjennom forskrift om forbud mot å innføre, omsette og holde eksotiske dyr. Innførsel av dyrearter er også regulert av hensyn til naturmangfoldet. Foruten kanin (omtales under eget kapittel), er det tillatt å innføre og holde marsvin, hamster, rotte, mus, ørkenrotte, chinchilla, degus og ilder.87

De fleste artene det er snakk om her tilhører ordenen gnagere, men det er til dels store forskjeller når det gjelder andre biologiske egenskaper. Mens de aller fleste hamsterartene er solitære dyr med lite behov for sosial kontakt med andre, er både marsvin, rotter, ørkenrotte, chinchilla og degus sosiale dyr som lever sammen i grupper i vill tilstand. Hamstere og marsvin er planteetere, de fleste rotte- og museartene er altetere, mens ilderen er et rovdyr.

Hvilket levemiljø som tilbys og dyrenes evne til å tilpasse seg dette, har stor betydning for om de trives i fangenskap. Dette er aktive dyr som trenger bevegelse og aktivisering for å trives. Det kan være vanskelig å avdekke tegn på mistrivsel eller sykdom.

6.4.6.1 Betydning, hold og stell

Norges Zoohandleres Bransjeforening anslår at det holdes om lag 173 000 individer til sammen av kaniner og gnagere i Norge i dag.88

I tillegg til å holdes som selskapsdyr, er mus og rotter blant de artene det er vanligst å bruke som forsøksdyr.

Det er vanlig å holde små pattedyr i bur mesteparten av tiden. Bur er vanligvis laget av metall med plastbunn og innredes med etasjeskiller, klatreinnretninger, sovehus og gravemuligheter, avhengig av dyreart.

Til tross for at de fleste artene er utpreget sosiale dyr, er det ikke uvanlig at de holdes alene.

6.4.6.2 Fysisk helse og inngrep

Levetiden for små pattedyr varierer fra to til ti år og eldre med godt stell. Som andre arter kan de være utsatt for forskjellige lidelser som infeksjonssykdommer, parasitter og følger av feil ved fôringen. Øvrige vanlige problemer er luftveisplager, diaré, forstoppelse, tannproblemer, hudlidelser og svulster.

Små pattedyr som holdes som selskaps- og hobbydyr har generelt lav økonomisk verdi. Det kan dermed være høyere terskel for å ta med slike dyr til veterinæren enn for eksempel en hund. Det finnes ingen systematisk registrering av sykdomsforekomst hos disse dyrene.

Dyrevelferdsloven har et generelt forbud mot operative inngrep og fjerning av kroppsdeler på dyr uten forsvarlig medisinsk grunn som sykdom eller skade. Kastrering er likevel tillatt når det er nødvendig av dyrevelferdshensyn.

6.4.6.3 Avl, transport og avliving

Avlen er ofte tilfeldig. Transport av dyrene foregår gjerne i dyrets vanlige oppholdsbur eller i mindre reisebur. Avliving reguleres bare gjennom de relevante bestemmelsene i dyrevelferdsloven. Det finnes ingen oversikt over hvor mange av de små pattedyrene som dør i dyreholdet sammenlignet med dyr som tas til veterinær for avliving.

6.4.6.4 Regelverk

Det finnes per i dag ikke særforskrifter for hold av små pattedyr.

Som for annet dyrehold, må de generelle bestemmelsene i dyrevelferdsloven oppfylles. Videre er det forskrift om omsetning og midlertidig hold av dyr, forskrift om dyrevelferd ved fremvisning av dyr og forskrift om bruk av bruk av dyr i forsøk som er relevante for små pattedyr. I tillegg gjelder eget regelverk for å ivareta dyrehelsemessige forhold (dyrehelseforskriftene og kjæledyrforskriften).

6.4.6.5 Velferdsmessige utfordringer

Kompetansen om helse og sykdom hos små pattedyr varierer blant eierne.

Hvis dyrene ikke får stor nok plass og et artstilpasset, variert levemiljø, gir dette redusert velferd. De fleste små pattedyrene har behov for å utforske omgivelsene og bevege seg fritt på vesentlig større plass enn et tradisjonelt bur kan tilby. Feil fôring eller uvøren håndtering kan også resultere i dårlig velferd for små pattedyr.

Dyr av sosiale arter som holdes alene, fratas muligheten til å dekke viktige atferdsbehov.

Tegn på sykdom og mistrivsel kan være vanskelig å oppdage hos disse dyrene. Dette, sammen med lav økonomisk verdi, gjør at de sjelden tas med til veterinær.

Ofte er det barn som helt eller delvis får ansvar for stellet, noe som gjør disse dyrene mer utsatt for stressende håndtering, og feil eller mangelfullt stell. Etter dyrevelferdsloven skal ikke foresatte la barn under 16 år ha et selvstendig ansvar for dyr.

6.4.7 Herptiler

Reptiler (krypdyr) og amfibier kalles med en fellesbetegnelse for herptiler. Eksempler på reptiler er slanger, skilpadder, øgler og krokodiller, mens amfibier er dyr som salamandere, frosker og padder. Herptiler er virveldyr og omfatter et stort spekter av arter med varierende og ofte svært spesifikke krav til levemiljø og ernæring. De er vekselvarme dyr som avpasser aktivitetsnivå og bevegelseshastighet etter temperaturen. Noen arter kan leve i svært mange år.

Enkelte herptiler er knyttet til vann, men de aller fleste artene lever på land. Herptiler legger egg, og enkelte arter har yngelpleie.

Inntil 2017 var det forbudt å importere, omsette og holde herptiler i Norge. Det samme gjaldt eksotiske pattedyr. Det var unntak for dyr som det var gitt fremvisningstillatelse for. Det ble også gitt dispensasjon for privat hold av skilpadde på grunn av allergi mot pelskledte kjæledyr.

Det er fremdeles restriksjoner på hold av eksotiske dyr, men i 2017 ble det tillatt å holde 19 forskjellige arter av reptiler angitt i en egen liste i gjeldende forskrift.

På den såkalte positivlisten finnes ni slangearter, syv øglearter og tre skilpaddearter. Et av motivene for å tillate enkelte arter reptiler, var å begrense ulovlig innførsel og hold av slike dyr. Det er gitt dispensasjon for fremvisning av amfibier i enkelte dyreparker, men ingen tillatelser til privat hold. Amfibier blir derfor ikke nærmere omtalt i denne meldingen.

De fleste reptiler som holdes, er hobbydyr. Å tilstrebe et naturliknende levemiljø og observere dyrene i det, er for mange målet med reptilholdet.

6.4.7.1 Betydning, hold og stell

Foruten de 19 reptilartene som i dag er tillatt å holde som hobbydyr, er det også et ukjent antall individer og arter som antas blir holdt ulovlig i Norge. Norges Zoohandleres Bransjeforening anslår at det finnes om lag 120 000 reptilindivider som holdes som hobbydyr i Norge i dag.89

Reptiler krever et tilpasset levemiljø (habitat) og eieren må derfor ha god kunnskap om den aktuelle arten. Reptiler holdes innendørs i terrarier som utstyres for å etterligne artens naturlige levemiljø.

Det er forbudt å fôre reptiler med levende byttedyr, men forbudet gjelder ikke insekter, larver og melormer som er det vanligste fôret til små reptiler. For slanger som normalt spiser større, levende byttedyr, må dyrene det fôres med være avlivet på forhånd. Slike fôrdyr er gjerne oppdrettet i EU.

6.4.7.2 Fysisk helse

Reptiler er følsomme for sykdommer som følge av feil temperatur, luftfuktighet og fôring, men det finnes ingen oversikt over sykdommer og lidelser hos denne dyregruppen.

Reptiler kan utgjøre en smittefare for mennesker uten selv å vise tegn til sykdom90, blant annet er de ofte bærere av salmonellabakterier. Også fryst reptilfôr kan inneholde smittestoffer. Håndtering og fôring av dyrene må derfor skje med forsiktighet så man forebygger spredning av smitte. Virksomheter som omsetter fôr i Norge har ansvar for å sikre trygt fôr, og det er krav om fravær av salmonella i fôret.

6.4.7.3 Avl og oppdrett

Det er bare tillatt å holde reptiler som er født i fangenskap og av foreldredyr som er født i fangenskap.91 Det er kjent at det forekommer ulovlig innfanging og omsetning av reptiler internasjonalt, men det er ukjent i hvilken grad.

For reptiler som holdes og avles i fangenskap, foregår det en domestiseringprosess over tid. For eksempel har man gjennom bevisst selektering fått en redusert fluktreaksjon hos noen arter. Dette disponerer for bedre velferd når dyrene holdes som hobbydyr.

6.4.7.4 Avliving

Avliving av reptiler reguleres i dyrevelferdsloven. Det finnes ingen oversikt over hvor mange reptiler som dør i dyreholdet sammenlignet med dyr som tas til veterinær for avliving.

6.4.7.5 Regelverk

Den forrige forskriften om eksotiske dyr ble opphevet i 2017 og erstattet av en forskrift som viderefører forbudet mot hold av eksotiske pattedyr, reptiler og amfibier, men gjør unntak for 19 nærmere angitte arter reptiler.

Det generelle forbudet mot hold av eksotiske dyr er begrunnet med at slike dyr kan ha vansker med å tilpasse seg å bli holdt i Norge. Hjemmelen for forbudet er dyrevelferdsloven § 22, der tilpasningsdyktighet er fastsatt som et vilkår for å kunne holde dyr i fangenskap. Hold av norske, viltlevende reptiler og amfibier er forbudt uten særskilt tillatelse fra Miljødirektoratet.

Hold av reptiler reguleres gjennom de generelle bestemmelsene i dyrevelferdsloven og forskrift om forbud mot å innføre, omsette og holde eksotiske dyr. Videre har forskrift om omsetning og midlertidig hold av dyr (omtalt over) og forskrift om bruk av dyr i forsøk bestemmelser som er relevante i de aktuelle situasjonene. I tillegg gjelder eget regelverk for å ivareta dyrehelsemessige forhold (dyrehelseforskriftene og kjæledyrforskriften). Innførsel av dyrearter er også regulert av hensyn til naturmangfoldet, og reguleres av forskrift om fremmede organismer.

6.4.7.6 Velferdsmessige utfordringer

Det finnes ingen oversikt over sykdomsforekomst eller atferdsproblemer hos reptiler. Tegn på sykdom og mistrivsel kan være vanskelig å oppdage hos disse dyrene. Som for de fleste dyr som holdes i private hjem, kan det være et problem med varierende kompetanse hos dyreholdere. Mangler i levemiljøet, for eksempel for høy eller lav temperatur eller luftfuktighet i terrariet, er sannsynligvis en hovedårsak til velferdsproblemer. De færreste reptiler liker å bli håndtert, og feil eller overdreven håndtering er derfor også en kilde til stress og dårlig velferd.

6.4.8 Fugler som hobby- og selskapsdyr

Fugler som hobby- og selskapsdyr omfatter et stort antall forskjellige arter som holdes privat.

Fugler selges gjennom dyrebutikker, via nett eller direkte fra private oppdrettere. Blant eierne er det mange som har fugl for selskapets skyld, mens andre driver med hold og oppdrett som en hobby.

Det er stor variasjon mellom forskjellige kategorier av fugler som holdes. Mange arter kommer opprinnelig fra tropisk eller temperert klima. Mange av dem er utpreget sosiale, og en del fugletyper lever lenge.

Fuglene kommuniserer blant annet med lyder. De fleste artene lever av frø, nøtter, frukt, bær, grønnsaker og blader, og noen spiser også insekter og mark.

6.4.8.1 Betydning, hold og stell

Det er uvisst hvor mange husstander i Norge som holder fugler som hobby- eller selskapsdyr, og hvor mange fugler som holdes. Norges Zoohandleres Bransjeforening anslår at det finnes om lag 195 000 individer av tropefugler fordelt på 400 arter, holdt som selskaps- og hobbydyr i Norge i dag.92 I tillegg holdes et ukjent antall andre fuglearter som duer, hønsefugler, ender og påfugl. Det er ikke uvanlig at personer som holder fugl for hobbyformål har mange individer, og gjerne også flere forskjellige arter.

Mange eksotiske fugler holdes innendørs i bur eller volierer, noen med tilgang til utendørs oppholdssted om sommeren. Tradisjonelt har bur for selskapsfugler vært for små til at fuglene kan fly inne i dem, og fugler har ofte vært holdt alene. I takt med at kunnskapen om fuglenes velferdsbehov har blitt oppdatert og gjort tilgjengelig, har det blitt mer vanlig å tilby fuglene større plass og selskap.

Hobbyfugler som prydhøns, ender og påfugler holdes som regel utendørs, gjerne inngjerdet og med et eget hus der fuglene kan søke ly. Brevduer holdes i utendørs dueslag og har vanligvis tilgang til å fly fritt.

6.4.8.2 Fysisk helse og inngrep

Sykdommer kan skyldes for eksempel feilernæring, forgiftninger, infeksjoner eller sår som trenger behandling. Hobbydyrehold med for eksempel utegående høns, kan være utsatt for parasitter og smittsomme sykdommer. Det finnes ingen systematisk registrering av sykdomsforekomst hos fugler i private dyrehold.

Dyrevelferdsloven angir et generelt forbud mot operative inngrep og fjerning av kroppsdeler på dyr uten forsvarlig medisinsk grunn som sykdom eller skade. Vingeklipping eller vingestekking, hvor det ytterste vingeleddet amputeres for å hindre fuglen i å fly, er derfor ikke tillatt.

6.4.8.3 Avl, oppdrett og transport

Omsetning og hold av eksotiske fugler i Norge er bare tillatt dersom dyret er født i fangenskap. Likevel er det grunn til å tro at det internasjonalt forekommer illegal innfanging av ville fugler som havner på markedet som hobby- og selskapsdyr. Dette skjer også med fugler som er beskyttet av CITES-regelverket (Konvensjon om internasjonal handel med truede arter av vill fauna og flora). Privat innførsel av egg og levende fugler øker faren for innslipp av smittsomme bakterier, virus og parasitter som ikke finnes i Norge fra før, og som kan smitte videre både til andre hobbyfugler og til kommersielt fjørfehold.

Oppdrett av eksotiske fugler drives både tilfeldig og i mindre skala hos fugleeiere, og planlagt og i større skala hos oppdrettere.

Det er ikke dokumentert hvilke velferdsmessige konsekvenser de ulike avls- og oppdrettsmetoder har.

Fugler i privat eie transporteres i sitt vanlige bur eller i mindre transportbur.

6.4.8.4 Avliving

Avliving reguleres gjennom relevante bestemmelsene i dyrevelferdsloven. Det finnes ingen oversikt over hvor mange av disse fuglene som dør i dyreholdet sammenlignet med antall dyr som tas med til veterinær for avliving.

6.4.8.5 Regel- og rammeverk

Hold av fugler som hobby- og selskapsdyr reguleres gjennom de generelle bestemmelsene i dyrevelferdsloven. Videre har forskrift om omsetning og midlertidig hold av dyr, forskrift om dyrevelferd ved fremvisning av dyr og forskrift om bruk av dyr i forsøk bestemmelser som er relevante i de aktuelle situasjonene. I tillegg gjelder eget regelverk for å ivareta dyrehelsemessige forhold (dyrehelseforskriftene og kjæledyrforskriften). Disse blir ikke nærmere omtalt her.

Dyrevelferdsregelverket (forskrifter) som setter rammer for hvilke eksotiske dyr som kan holdes i private hjem, gjelder ikke for fugler. Begrensninger for hvilke fuglearter som er tillatt å holde, følger kun av naturmangfoldloven (CITES-forskriften).

6.4.8.6 Velferdsutfordringer for fugler som holdes som hobby- eller selskapsdyr

Det er begrenset kunnskap om velferden til fugler som holdes som selskaps- og hobbydyr i Norge. Det er mangelfullt med dokumentasjon om mange temaer knyttet til privat hold og avl av fugler fra et dyrevelferdsperspektiv. Dette gjelder blant annet dyrenes plassbehov og egnethet for hold, sosiale behov og interaksjon med andre individer, bruk av hekkebur, valg av avlsdyr og håndtering av unger.

Sammenliknet med privat hold av pattedyr og reptiler er hold av fugler mindre regulert. Noen av artene må betraktes som krevende å holde. For eksempel har noen papegøyer stort behov for sosial kontakt og kognitiv stimuli, og de lever svært lenge. Når viktige velferdsbehov, som for eksempel papegøyers behov for en partner eller undulaters behov for plass til å fly ikke ivaretas, disponerer dette fuglene for dårlig velferd.

6.4.9 Akvariefisk

Ifølge Norges Zoohandleres forening holdes det lovlig ca. 2 000 fiskearter i Norge, og omtrent 8 millioner individer av akvariefisk.93 Privatpersoner har ulik motivasjon for å anskaffe seg akvarie-fisk, som fascinasjon over fiskenes biologi og det å skulle få et lite økosystem til å fungere, alternativ til hobbydyr ved allergi mot dyr med pels eller fjør, eller til dekorative formål.

Fisk holdes utendørs i dam eller innendørs i akvarier i private hjem, på offentlige steder eller som visningsdyr i dyrehager. I tillegg selges akvariefisk i dyrebutikker og er visningsdyr i disse butikkene frem til salg.

Fisk som egner seg til akvariedyr er for det meste små, hardføre tropiske arter. Mange av artene kan leve godt sammen med hverandre i beplantet selskapsakvarium, og noen bør holdes i et spesialakvarium som er bedre tilpasset arten. Det er dyreholderens ansvar å skaffe seg tilstrekkelig kunnskap om fiskens miljøbehov og hvordan et akvarium skal driftes. De fleste dødsfall hos akvariefisk skyldes dårlig vannkvalitet.

6.4.9.1 Velferdsutfordringer

Hold i små akvarier eller gullfiskboller øker risikoen for ustabilt og uheldig levemiljø. For noen arter er det vanskelig å oppnå god dyrevelferd i et akvarium, selv der dyreholder har den nødvendige kompetansen. Generelt vil mangel på kompetanse hos dyreholder lett kunne føre til redusert velferd for mange akvariefisk, uavhengig av art. Overfôring, hold av arter som slåss, jager eller spiser andre fisk, uegnet innredning av akvariet inkludert bunnsubstrat og manglende eller ukorrekt avliving av syk og skadet fisk er eksempler på faktorer som reduserer velferden til dyrene. God vannkvalitet er viktig for å forebygge sykdom og andre problemer.

Tradisjonelt har omsetning av akvariefisk foregått gjennom dyrebutikker, men i dag er det økende salg av akvariefisk gjennom internett. Informasjon til kjøper om den aktuelle fiskeartens behov kan forebygge velferdsproblemer hos fisken. Dyrebutikker er omfattet av forskriftskrav om å gi slik informasjon. Det er imidlertid vanskeligere å sørge for at kjøper får den rette informasjonen ved nettsalg.

Det finnes ingen oversikt over dødelighet hos akvariefisk, men den er antakelig høy i mange dyrehold på grunn av mangel på kompetanse. Akvariefisk bør avlives med slag mot hodet etterfulgt av nakkeknekk hos større fisk. Antakeligvis avlives akvariefisk også på mange andre måter.

6.4.9.2 Regelverk

Hold av akvariefisk reguleres gjennom de generelle bestemmelsene i dyrevelferdsloven. Forskrift om omsetning og midlertidig hold av dyr, forskrift om dyrevelferd ved fremvisning av dyr og forskrift om bruk av dyr i forsøk, har bestemmelser som er relevante i de aktuelle situasjonene. Disse blir ikke nærmere omtalt her.

Mattilsynet har utarbeidet egen veiledning om hold av akvariefisk på sine nettsider.

6.5 Forsøksdyr

6.5.1 Betydning og omfang

Et forsøksdyr er et dyr som blir brukt eller er ment å bli brukt i forsøk, eller blir oppdrettet spesielt for at deres organer eller vev kan bli brukt til vitenskapelige formål. Norge bruker et høyt antall forsøksdyr i europeisk sammenheng og fisk utgjør den absolutt største delen av det totale antallet (se tabell 6.3).

Et grunnprinsipp i dyreforsøk er at en metode først skal testes med hensyn til egnethet. Testingen skal gjennomføres i liten skala og bygge på tilgjengelig kunnskap. Resultatene må sannsynliggjøre at metoden er egnet før oppskalerte forsøk kan gjennomføres. Storskala forsøk vil nødvendigvis medføre bruk av mange forsøksdyr. Et storskala forsøk innen fiskeoppdrett kan inkludere mellom 200 000 til 1,5 millioner fisk. Noen få forsøk med mange fisk har derfor stor innvirkning på statistikken.

6.5.2 Formål med bruk av forsøksdyr

Dyr brukes i forsøk med svært ulike formål. Forsøk med dyr kan være grunnforskning og anvendt forskning, for eksempel innen diagnostikk eller behandling av sykdommer hos mennesker, dyr eller planter, forbedring av dyrevelferd og å bevare dyrearter og natur. Grovt sett er det to kategorier: dyr som brukes som modelldyr for forskning på sykdom hos mennesker, og dyr som brukes i forsøk for å skaffe kunnskap om den spesifikke arten det forskes på. I den siste kategorien er det vanlig å skille på forskning som angår produksjonsdyr og forsøk som angår viltlevende dyr. Gris er i en særstilling da de brukes både som modelldyr for sykdom hos mennesker og i forsøk som angår gris i produksjon.

6.5.2.1 Forsøksdyr som modelldyr

De tradisjonelle laboratoriedyreartene (mus, rotter, hamster, marsvin og kanin) brukes i første rekke som modelldyr for forskning på sykdom hos mennesker. Mange av forskningsprosjektene som er godkjent med bruk av disse dyreartene er grunnforskning. Det er utstrakt bruk av genteknologi i forsøk, både for å undersøke geners funksjon og effekt, og for å utvikle så gode sykdomsmodeller som mulig. Prosjektenes langsiktige mål er som regel å utvikle eller forbedre diagnostikk og behandling av alvorlig sykdom hos mennesker. Sebrafisk blir brukt som modelldyr i humanmedisin og erstatter ofte bruk av mus i denne forbindelse. Formålet er som regel grunnforskning.

Særlige utfordringer for forsøksdyrforvaltningen når det gjelder disse forsøkene er blant annet kost-nyttevurderinger av grunnforskningsprosjekter, der nytteverdien av forsøkene kan ligge langt frem i tid. Vurderinger av reproduserbarhet av resultatene og overføringsverdien kan også være vanskelige. Det er videre etiske problemstillinger knyttet til utvikling og produksjon av genmodifiserte dyr. Genmodifiseringen kan ha utilsiktede, negative effekter på dyrenes velferd. Genmodifiseringen kan innebære omfattende avl og produksjon av overskuddsdyr med «feil» genotype, eller den krever invasive prosedyrer som kan være belastende for forsøksdyrene.

6.5.2.2 Forsøksdyr i artsspesifikk forskning

Nytteverdien av forsøk som er artsspesifikke kan være mer umiddelbar og lettere å vurdere sammenlignet med forsøk med tradisjonelle laboratoriedyr. Samtidig er både dyrene selv og oppstalling og hold av disse dyrene mindre standardisert enn for de typiske modelldyrene. Dette gjør det vanskeligere å sammenlikne resultater fra forsøk og vanskeliggjør overføringen av funn i forskningen til effekter i dyrehold. En svakhet med forsøksfisk i dag er lav grad av standardisering av oppstalling og hold, for eksempel hvilke type kar og miljø fisken har gått i før de kommer i forsøk. Dette fører til mer «støy» i data og vanskeliggjør sammenligning mellom ulike forsøk.

6.5.2.3 Forsøk med produksjonsdyr

Langsiktige mål for forsøk med produksjonsdyr på land er som oftest forbedringer av produksjonsforhold, fôring, diagnostikk og behandling av dyresykdommer. Forsøk med alternative fôrkilder til drøvtyggere omfatter i tillegg undersøkelser av utslipp av drivhusgasser.

Hovedandelen av forsøksfisk brukes til å dokumentere vaksiner, legemidler og nye tekniske løsninger som skal anvendes til fisk. Det anvendes også mye forsøksfisk for å få frem generell kunnskap om fiskens biologi, atferd, fysiologi og helse. Årsaken til dette er at man ofte mangler gode modellsystemer som kan gi kunnskap uten bruk av levende fisk.

Forsøk med oppdrettsfisk utføres både som laboratorieforsøk og som feltforsøk. Uttesting av nyvinninger under kommersielle forhold i havbruk medfører bruk av mange fisk. Dette kan for eksempel være storskalaforsøk for å dokumentere effekt og sikkerhet for laks ved bruk av medikamentfrie avlusingsmetoder. Forsøk i mindre skala, og gjerne under mer kontrollerte forhold, vil medføre bruk av færre fisk. Det er likevel viktig at utstyr og metoder ikke blir tatt i bruk uten at velferdskonsekvenser er dokumentert og funnet egnet. En systematisk uttesting før kommersielt bruk ville medført at flere fisk ble registrert som forsøksdyr, men kan sannsynligvis føre til bedre dyrevelferd for oppdrettsfisk generelt.

6.5.2.4 Forsøk med viltlevende dyr

Feltforsøk med ville dyr utføres med ulike målsettinger. Det dreier seg for eksempel om overvåkning av bestander med tanke på generell forvaltning, og innsamling av data for overvåkning av bestander og dyrearter som er spesielt sårbare som følge av klimaendringer, eller aktuelle og planlagte inngrep som vil påvirke miljø og habitat. En del av prosjektene er store samarbeidsprosjekter hvor flere land er involvert.

Særlige utfordringer for forsøksdyrforvaltningen når det gjelder disse forsøkene er blant annet at prosjektene ofte strekker seg over mange år, og det kan være vanskelig å vurdere den konkrete nytteverdien av forsøkene. Manipulering av ville dyr er risikabelt, og man har som regel svært begrensede muligheter for oppfølging av dyrenes helse og velferd etter at de er blitt håndtert. I tillegg vil enhver menneskelig kontakt og håndtering kunne påvirke dyrene negativt. Datainnsamling krever også ofte instrumentering som kan gi ulike negative effekter eller utsette dyrene for en konkret risiko. En spesiell problemstilling er at det er vanskelig å få tydelige svar på eventuelle negative effekter av manipulering og instrumentering på grunn av høy naturlig dødelighet for mange viltlevende arter.

Også for viltlevende fisk bidrar feltforsøk til det høye antallet forsøksdyr. Dette kan for eksempel være massemerking av sild og makrell for å lage bestandsestimat for fastsetting av fangstkvoter, eller merking av vill laksefisk for å kartlegge vandringsruter. Selv om det ofte blir brukt modeller for å estimere ville fiskebestander, er det også behov for reelle data fra levende fisk. Merke-og -gjenfangstforsøk av pelagiske fiskearter som sild og makrell gir data som reduserer den totale usikkerheten i bestandsestimatet. Dette gir en sikrere rådgivning som øker sannsynligheten for at vi kan høste bærekraftig. I tillegg kan den naturlige atferden til mange fiskearter bare studeres ved å merke viltlevende individer. Rådgivningen av disse artene er av stor internasjonal viktighet. Fiskeriet utgjør store verdier for mange land, og det er viktig å sikre et langsiktig bærekraftig uttak.

Forsøk med viltlevende sjøpattedyr går som oftest ut på å merke dyrene med utstyr som satellittsendere, for å kartlegge vandringsmønster og habitatbruk. Det tas også biologiske prøver av sjøpattedyr for forskning på biologi, økologi og helse. For arter som kan fanges inn (sel, isbjørn og mindre tannhvalarter) tas det ut prøver (hud, spekk, muskel, blod eller tenner) samtidig med merkingen. Uttak av biologiske prøver fra stor hval begrenser seg til biopsi av hud, spekk og muskel fra avstand ved hjelp av biopsipiler og eventuell prøvetaking fra blåsten.

6.5.3 Belastningsgrad i dyreforsøk

Belastningen et forsøksdyr blir utsatt for blir kategorisert med stigende grad av smerte: lett belastende, moderat belastende, betydelig belastende, og terminale forsøk.

• Lett belastende: forsøk som medfører at dyrene sannsynligvis vil oppleve kortvarig mild smerte, frykt eller annen belastning, skal klassifiseres som «lett belastende». Det samme gjelder forsøk uten noen vesentlig svekkelse av dyrenes velvære eller allmenntilstand.

• Moderat belastende: forsøk som medfører at dyrene sannsynligvis vil oppleve kortvarig moderat smerte, frykt eller annen belastning, eller langvarig mild smerte, frykt eller annen belastning, skal klassifiseres som «moderat belastende». Det samme gjelder forsøk som sannsynligvis vil forårsake moderat svekkelse av dyrenes velvære eller allmenntilstand.

• Betydelig belastende: forsøk som medfører at dyrene sannsynligvis vil oppleve alvorlig smerte, frykt eller annen belastning, eller langvarig moderat smerte, skal klassifiseres som «betydelig belastende». Det samme gjelder forsøk som sannsynligvis vil forårsake alvorlig svekkelse av dyrenes velvære eller allmenntilstand.

• Terminale: forsøk hvor dyrene blir lagt i narkose og får påført så store skader at det ikke er forsvarlig å la dem våkne opp igjen.

De fleste forsøksdyr blir utsatt for lett til moderat belastning. I 2022 utgjorde lett belastende forsøk 71 prosent av alle forsøk på dyr, unntatt fisk, og 36 prosent av alle forsøk på fisk. Moderat belastende forsøk utgjorde 23 prosent av alle forsøk på dyr, unntatt fisk, og 58 prosent av alle forsøk på fisk. For de typiske modelldyrene (gnagere og sebrafisk) utgjorde terminale forsøk en langt større andel av alle forsøk (18 prosent) sammenliknet med andre dyr (se tabell 6.4). I 2023 ble flere dyr utsatt for lett belastning (63 prosent) enn moderat belastning (34 prosent). I 2022 og 2021 var det motsatt, det vil si flere dyr ble utsatt for moderat (57 og 56 prosent) enn lett (38 og 40 prosent) belastning. Reduksjonen i andelen moderat belastning skyldes at det ble benyttet færre laks i forsøk for å fjerne lakselus fra laks i 2023 enn i 2022 og 2021. De fleste laks i slike forsøk er rapportert som moderat belastet.

6.5.4 Velferdsmessige utfordringer

Det er en grunnleggende etisk utfordring at dyr i forskning lovlig kan påføres påkjenninger og belastninger som det ikke er tillatt å påføre andre dyr. Det finnes flere typer alternativer til dyreforsøk, for eksempel cellemodeller, kunnskapsbaserte datamodeller og bruk av modelldyr med sensorer. Det er likevel noen typer undersøkelser og studier som krever bruk av forsøksdyr, for eksempel innen atferdsforsøk og forsøk for å finne preferanse- og tålegrenser.

Tilgjengeliggjøring av data og erfaringer er et viktig prinsipp for å unngå dobbeltarbeid og å gjøre samme feil flere ganger. Ved å jobbe mer med hvordan ny kunnskap og erfaringer blir tilgjengelig for andre, kan man redusere behovet for forsøksdyr. Forsøksresultater bør publiseres i en slik detaljgrad at man unngår å gjøre feil om igjen og at kunnskapen fra dyreforsøk, også negative resultater, kan benyttes av flere for å redusere dyrs lidelser. En felles nasjonal plattform for uformell publisering av dyreforsøk vil kunne fremme deling av erfaringer og resultater.

Det kan være utfordrende å evaluere belastningsgraden for fisk i forsøk, da det er stor variasjon i naturlig atferd og tålegrenser mellom artene. Det bør derfor, så langt det lar seg gjøre, arbeides med å få på plass en felles forståelse og enighet rundt når forsøk bør avsluttes for å unngå at forsøksdyrene opplever unødig belastning, stress eller smerte (humane endepunkt) som er tilpasset art og typen forsøk.

Det er under utvikling og kvalitetskontroll av vaksiner at belastningen for forsøksfisk er størst. Årsaken til dette er at fisken blir smittet med sykdomsfremkallende mikroorganismer som forårsaker alvorlig sykdom og død. Dødelighet er også angitt som et mulig utfall i forsøk og det er derfor vanskelig å redusere belastningsgraden. I tillegg til vaksineutvikling og kvalitetskontroll medfører forsøk for å teste sykdomsresistens hos laks at antall forsøksfisk som utsettes for en betydelig belastning øker. Utvikling av mindre belastende metoder for kvalitetskontroll av vaksiner vil kunne redusere antallet forsøksdyr i betydelig belastende forsøk.

Generelt er det blitt vanligere å benytte registrering av ytre skader som del av velferdsdokumentasjon og i beskrivelse av humane endepunkt i forsøk med fisk. Den nasjonale statistikken over helse- og velferdsproblemer hos fisk i forsøk har dermed et klart potensial for forbedring. Slik statistikk kan bidra til standardisert kunnskapsdeling fra forsøk, bedre forsøksoppsett og til å prioritere utvikling av alternative metoder til dyreforsøk. I forhold til den sterkt økende bruken av fisk som forsøksdyr har fagfeltet lenge vært underprioritert.

Ved bruk av viltlevende dyr som forsøksdyr er det viktig å være klar over og ta høyde for de totale belastningene dyrene utsettes for. Belastning i forbindelse med innfanging, fiksering eller immobilisering kommer i tillegg til belastninger knyttet til montering av utstyr, prøveuttak og mulige negative effekter av å leve med påmontert utstyr for sporing og logging. Merking av sjøpattedyr kan i seg selv representere en risiko for nedsatt helse og velferd. Sjøpattedyr beveger seg i vann, og utvendige merker kan endre dyrets strømlinjeform og bidra til økt vannmotstand, noe som kan ha effekt på atferd og kostnad ved bevegelse. Den tekniske utviklingen bidrar til stadig mer avanserte instrumenter til bruk på viltlevende dyr. Utviklingen har blant annet gjort det mulig å lage sendere til sel med redusert vannmotstand. Samtidig med utviklingen av nye design og merkemetoder, er det viktig at informasjon deles slik at disse kan brukes av andre for å redusere belastningen hos forsøksdyrene.

6.6 Dyr til fremvisning

Dyr til fremvisning er en samlebetegnelse for dyr som vises frem i dyreparker og sirkus94, samt dyr som vises frem midlertidig.

Midlertidig fremvisning av dyr omfatter arrangementer der dyr vises frem for et publikum en enkelt gang eller sporadisk utenfor sine vante omgivelser, men hvor dette ikke er det daglige formålet med dyreholdet. Utstillinger, messer, stevner, oppvisninger, konkurranser, markeder og julekrybber er eksempler der dyr vises frem midlertidig.

Det er begrenset kunnskap om velferden for dyr i norske dyreparker og sirkus, eller som vises frem sporadisk. Det er også begrenset kunnskap om det er noen gjennomgående utfordringer med holdet. Mattilsynet har de siste årene fått bedre oversikt over dyrehold i slike virksomheter gjennom tilsyn på bakgrunn av bekymringsmeldinger.

6.6.1 Dyr i dyreparker

For å kunne vise frem dyr i dyreparker, må det først meldes fra til Mattilsynet. Hvis man vil vise frem andre dyrearter enn dem som er listet opp i fremvisningsforskriften, må det først søkes om dette til Mattilsynet.

Mattilsynet har per høsten 2023 registrert 30 unike virksomheter som har akvarium, 26 med dyrehage og 72 med besøksgårder.

Dyreparker bidrar blant annet med å spre kunnskap om og øke interessen for dyr ved å formidle informasjon om de aktuelle artene, deres levesett, egenskaper og naturlige behov. Det er viktig for dyrevelferden at både arealer, innredning og aktivisering er tilpasset dyrenes behov.

Eksempler på velferdsfremmende tiltak er å eksponere dyrene for artstilpassede stimuli, samt at de gis mulighet til å trekke seg unna publikum.

I akvarier kan dyrene ha mindre mulighet til å trekke seg unna publikum. Dette gjelder spesielt i berøringsbasseng. Sjøpattedyr holdes ofte i små basseng med lite miljøstimuli, mens landlevende dyr i dyrehager har betydelig bedre plass i tilrettelagt naturhabitat og god anledning til å skjerme seg fra publikum.

For å unngå innavl blant eksotiske dyr, samarbeides det internasjonalt mellom dyrehager og -parker som har de samme artene. Det er ikke forbudt å avlive friske dyr i dyreparker, men det må skje på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Det føres ingen særskilt offentlig oversikt over helsetilstanden til dyr i dyreparker, men dyreparker som er godkjent som et avgrenset anlegg i henhold til dyrehelseregelverket (AHL), har strenge regelverkskrav om journalføring av dyrs helse. Dyr som holdes i dyreparker skal ikke komme i kontakt med produksjonsdyr på grunn av fare for smitte.

6.6.2 Dyr i sirkus

Dyr i sirkusforestillinger har lange tradisjoner og er en viktig del av sirkuskulturen. For 20 år siden var det ganske vanlig at dette også inkluderte eksotiske dyr. I Norge ble det gitt dispensasjon fra det generelle fremvisningsforbudet etter søknad fra sirkusene for arter som ble holdt som husdyr i opprinnelseslandet. Spesielt elefanten var et populært sirkusdyr.

Siden forrige dyrevelferdsmelding i 2003 har regelverket for fremvisning av dyr blitt innskjerpet.

I dag er det bare to sirkus i Norge, og ingen av disse har elefanter med på programmet. Artene som ble vist frem på norske sirkus i 2023 var hund, hest, ponni og esel. I 2024 var også papegøyer med i fremvisningen.

6.6.3 Andre typer fremvisning av dyr

Dyr vises også frem for publikum i en begrenset periode utenfor sine faste omgivelser, for eksempel på et sted de er flyttet til i forbindelse med utstillinger, stevner, konkurranser, messer eller markeder. Slik midlertidig fremvisning skal meldes til Mattilsynet på forhånd.

Tilstelninger der fremvisning ikke er hovedformålet, som for eksempel hundeutstillinger og andre arrangementer knyttet til avlsarbeid, regnes likevel ikke som midlertidig fremvisning. Heller ikke i situasjoner der hovedformålet er undervisning, konkurranser eller prestasjonsprøver. Også omsetning av dyr fra dyrebutikker med mer er unntatt fra fremvisningsforskriften ettersom denne aktiviteten er underlagt egen særforskrift.95

I akvakultur finnes det etablert tillatelser til visningsformål som skal bidra til å styrke kunnskapen om akvakultur hos publikum. Slike anlegg skal tilrettelegge for publikum og vil kunne innebære at publikum kan observere fisk i merdene.

6.6.4 Regel- og rammeverk

Fremvisning av dyr reguleres gjennom dyrevelferdsloven § 26 om trening, fremvisning, underholdning og konkurranse og forskrift om dyrevelferd ved fremvisning av dyr. Forskriften omfatter hold og bruk av dyr i dyreparker og sirkus, samt ved midlertidig fremvisning. For fremvisning av vilt i dyreparker gjelder egne regler i viltforskriften.

I 2017 ble det innført krav om tillatelse fra Mattilsynet for å vise frem dyr i sirkus før hver sesong. Dette gjelder alle dyrearter, og tillatelse gis normalt bare for domestiserte arter (arter som er tilpasset et liv blant mennesker).

Fremvisning av dyr i sine vante omgivelser, som for eksempel ved «Åpen Gård», er ikke omfattet av fremvisningsforskriften. Kravene i dyrevelferdsloven § 26 gjelder derimot også ved slik fremvisning. Dyrevelferdsloven § 26 gjelder også bruk av dyr i film, på fjernsyn eller i andre medier, der dyr ikke eksponeres direkte for et publikum. Dette regnes ikke som fremvisning, men som bruk av dyr i underholdning.

6.7 Viltlevende dyr

6.7.1 Viltlevende landdyr

Ifølge FNs klimapanel og FNs naturpanel er de største utfordringene for ville dyr i dag og i årene fremover klimaendringer, endret arealbruk og tap og fragmentering av leveområder, utnyttelse av organismer, forurensning og spredning av fremmede, skadelige arter til nye områder.

Det er fastsatt bestemmelser om dyrevelferd både i og med hjemmel i viltloven og naturmangfoldloven. Bestemmelser om dyrevelferd som er fastsatt i eller med hjemmel i andre lover, skal tolkes i lys av dyrevelferdsloven, og dyrevelferdsloven skal legges til grunn dersom den er strengere i favør av dyrene enn bestemmelsene i andre lover. De generelle reglene i dyrevelferdsloven er avgjørende for hvordan viltlevende dyr skal behandles og i hvilken grad de skal beskyttes mot fare for smerte, stress, frykt og andre belastninger.

Forvaltningen av viltlevende vilt i Norge er regulert gjennom lov om jakt og fangst av vilt (viltloven). I tillegg inneholder naturmangfoldloven overordnete rammer og prinsipper for viltforvaltningen.

6.7.1.1 Internasjonale forpliktelser og trender

Mens nasjonale og internasjonale rammeverk for dyrevelferd tar utgangpunkt i det enkelte dyret, dreier konvensjoner og regelverk for viltlevende dyr seg om å ta vare på sårbare dyrearter- eller bestander. To sentrale internasjonale avtaler er CITES-konvensjonen og Bernkonvensjonen.

Konvensjon om internasjonal handel med truede arter av vill fauna og flora (CITES)

CITES ble ratifisert av Norge 1976 og trådte i kraft samme år. CITES, konvensjon, har som formål å beskytte truede dyre- og plantearter mot utryddelse som følge av internasjonal handel. Det kreves spesielle tillatelser for internasjonal handel og transport av alle arter omfattet av konvensjonens liste I og II. Omkring 6 000 dyrearter og 33 000 plantearter er omfattet av CITES-konvensjonen.

Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen)

Bernkonvensjonen ble ratifisert av Norge i 1986 og trådte i kraft samme år. Konvensjonens formål er å ta vare på ville planter og dyr og deres naturlige leveområder med særlig vekt på vern av truede arter, samt å fremme regionalt samarbeid om slikt vern. Bernkonvensjonen er et viktig premiss for nasjonalt regelverk innenfor konvensjonens rammer, blant andre naturmangfoldloven og viltloven.

6.7.1.2 Vilthelse

Helseovervåkingsprogrammet for vilt

Helseovervåkingsprogrammet for vilt, som ble etablert i 1998, har søkelys på hare, elg, hjort, rådyr, villrein og moskus. God helse er viktig for velferden til viltlevende dyr. Helseovervåking i viltbestandene og sykdomsdiagnostikk er også viktig av hensyn til dyrehelse og folkehelse, og som indikator på miljøendringer.

Helsetilstanden hos Norges bestander av hjortevilt, moskus og hare varierer, og det er mange faktorer som kan påvirke den negativt. I 2022 utgjorde skrantesyke og fotråte hos villrein to store helseutfordringer. Blant rådyr har kronisk diaré med ukjent årsak bredt seg over store deler av utbredelsesområdet, mens en hos elg de siste årene har sett høy dødelighet og dårlig tilvekst hos kalver. Dårlig helse kan være én av flere bakenforliggende årsaker til bestandsnedgang hos hare, hjort, rådyr og elg, men myndighetene har ingen fullstendig oversikt over hvor store de reelle og varige problemene er, hva slags faktorer som ligger bak og hvordan samspillet mellom mange ulike faktorer påvirker bestandene.

De siste årene er opplevelsen at det har vært sett mer sykdom hos viltlevende dyr i Norge enn tidligere. Det er imidlertid vanskelig å sikkert fastslå om det foreligger en reell økning i forekomsten av sykdom, eller om dette delvis er forårsaket av økt oppmerksomhet, bedre diagnostikk og bedre kommunikasjon. Samtidig er det slik at mange faktorer som påvirker forekomsten av sykdom har utviklet seg i feil retning. Det virker sannsynlig at blant annet klimaendringer, stedvis tette viltbestander, økt kontakt mellom tamdyr, mennesker og vilt, og økt kontakt over landegrensene kan øke risikoen for sykdom hos norsk vilt.

Utbruddene av fotråte hos villrein på Hardangervidda og i Rondane har også hatt betydning for forvaltningen av disse bestandene. I flere villreinområder ser en også fallende kalveproduksjon og kondisjon som kan være assosiert med sykdom. Den kroniske diaréen hos rådyr og problemene hos elg kan være resultat av samspill mellom mange faktorer. Økt forekomst av smittestoffer kan for eksempel virke sammen med direkte effekter av klima- og arealendringer. De store utbruddene av fugleinfluensa gir stor grunn til bekymring for fremtiden til flere sjøfuglarter, blant annet den truede krykkja.

Skrantesyke

Skrantesyke (Chronic Wasting Disease, CWD) er en svært alvorlig prionsykdom som angriper hjernen. Den ble påvist på villrein i Nordfjella villreinområde i 2016 og på Hardangervidda i 2020. I 2021 ble det vedtatt en strategi med mål om å begrense smitte og om mulig utrydde klassisk skrantesyke. Det finnes ingen behandling eller vaksine mot sykdommen. Dyr som blir smittet kan gå i mange måneder før de viser symptomer, og dyrene vil alltid dø etter å ha gjennomgått store lidelser. Det finnes to ulike «typer» skrantesyke; atypisk, som antas å være spontan, og klassisk skrantesyke, som er smittsom mellom levende dyr. Foreløpig er den klassiske varianten funnet kun hos villrein.

Hele villreinstammen i Nordfjella sone 1 ble sanert i løpet av 2018 og det ble funnet totalt 19 skrantesyke-positive villrein. Det utgjorde i underkant av én prosent av totalt antall villrein i denne stammen. Det er også satt i verk kraftfulle tiltak på Hardangervidda med mål om å begrense og mulig utrydde sykdommen. Videre er det satt i verk tiltak for reduksjon av andre hjorteviltarter innenfor villreinområder med påvist skrantesyke og i kommunene som grenser til disse. Det er også satt opp gjerder for å unngå at villrein og tamrein trekker inn i Nordfjella sone 1, samt reguleringer knyttet til husdyr på beite, bruk av salt til husdyr og salting og fôring av vilt.

Det er brukt mye ressurser på overvåkningstiltak og prøvetaking siden det første funnet. Det er fortsatt usikkerhet om smittestatus for skrantesyke i norske bestander av ville og tamme hjortedyr. I Europa er klassisk skrantesyke kun påvist i Norge.

Villsvinhelse- og overvåkning

I Norge defineres villsvin som en fremmed art og regnes for å utgjøre en høy økologisk risiko. Arten har et høyt invasjonspotensial og har flere negative effekter på miljø, og er bærer av sykdommer og parasitter som ikke er vanlige i Norge. Villsvin har vært fraværende i Norge i flere hundre år. Villsvinstammen i Sverige har økt sterkt i antall de siste 20-30 årene og villsvin har vandret over grensen til Norge. Det er i dag ynglende villsvingrupper langs grensen fra Østfold i sør til Innlandet i nord. Den norske villsvinbestanden antas på usikkert grunnlag til å være på mellom 1 000 til 2 000 dyr.

Villsvinbestanden i Europa har økt sterkt i antall og utbredelse de siste 30 årene. I 2014 ble de første tilfellene av afrikansk svinepest i EU diagnostisert. Dette er en sykdom med høy dødelighet, som rammer svinedyr, både tamsvin og villsvin. Sykdommen fører til store tap for svinenæringen på grunn av de omfattende bekjempelsestiltakene. Afrikansk svinepest bekjempes effektivt i svinehold, men sykdommen har i løpet av ti år spredt seg i villsvinbestanden i ca. 20 land i Europa. Høsten 2023 ble sykdommen for første gang påvist på villsvin i Norden, i Sverige.

En handlingsplan er utarbeidet av Miljødirektoratet og Mattilsynet på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet med mål om «minst mulig villsvin i Norge, spredt utover et minst mulig område».96 Handlingsplanen gjelder for 2020-2024, og beskriver tiltak for å redusere antall villsvin, samt et helseovervåkningsprogram for villsvin. Regjeringen endret høsten 2023 målet for handlingsplanen til at villsvin skal utryddes i Norge. Direktoratene har utarbeidet et tillegg til handlingsplanen med forslag til tiltak og virkemidler i lys av nytt mål.

Helsetilstanden hos villsvin i Norge er god. Det er ikke funnet alvorlige smittsomme dyresykdommer eller trikiner. Ca. tre prosent av villsvinene som det er tatt prøver av har vært positive for salmonella.

6.7.1.3 Viltpåkjørsler

Viltpåkjørsler medfører betydelige dyrelidelser og i tillegg økonomiske og materielle kostnader, personskader og dødsfall. Et stort antall vilt blir hvert år påkjørt i trafikken, og antall viltpåkjørsler har økt kraftig de siste tiårene. Årsakene er blant annet økt tetthet i hjorteviltbestandene, men også, økt trafikkintensitet, høyere hastigheter og utbygging av vei- og jernbanenettet.

Ifølge Hjorteviltregisteret ble det i jaktåret 2023-2024 registrert totalt 15 519 hjortevilt påkjørt av motorkjøretøy eller tog, fordelt på henholdsvis 10 664 rådyr, 3 149 elg og 1 645 hjort. Av disse ble 14 522 påkjørt av motorkjøretøy og 997 ble påkjørt av tog. Av totalt påkjørte hjortevilt, ble 4 729 påvist døde på stedet, 5 301 ble avlivet på stedet, ved påfølgende ettersøk eller funnet døde etter ettersøk. 3 669 ettersøk ble avsluttet uten å finne igjen det påkjørte hjorteviltet. Det foreligger ikke statistikk over hvordan påkjørslene fordeler seg på veinettet til ulike veieiere. Også andre viltarter, samt husdyr og kjæledyr blir påkjørt.

Forebygging er viktig for å unngå at dyr blir påkjørt, skadet eller drept i utgangspunktet, men når det skjer påkjørsler må det være en forsvarlig oppfølging og håndtering av skadde dyr for å unngå unødvendig dyrelidelser. Flere departementer og underliggende etater har sektoransvar på dette området.

Samferdselsdepartementet har et overordnet ansvar for trafikksikkerheten på vei og bane, herunder ansvaret for å unngå at dyr blir påkjørt og drept. Det er veieier som skal sørge for gjennomføring av tiltak slik at hjortevilt ikke blir påkjørt og drept. Det betyr at det er fylkeskommunene og kommunene som er ansvarlige for sine respektive veier, mens Statens vegvesen og Nye veier er ansvarlig for tiltak på riksveinettet. På jernbanen er det Bane NOR som skal arbeide med å forebygge dyrepåkjørsler. Samferdselsdepartementet sine underliggende virksomheter har allerede i dag store kostnader knyttet til hjortevilt som blir påkjørt, herunder noen utgifter til ettersøk av skadet vilt.

For å møte utfordringene med dyrepåkjørsler er det etablert enkelte lokale samarbeidsarenaer som har deltakelse fra blant annet Statsforvalter, Mattilsynet, fylkeskommuner, kommuner og virksomheter under Samferdselsdepartementet. Samarbeidet bidrar til koordinering av forebyggende tiltak for å unngå dyrepåkjørsler, og erfaringsutveksling om effektiv håndtering av ettersøk etter skadde dyr. Det er politiet som normalt mottar henvendelser om dyrepåkjørsler. Det er en kjent utfordring at det forekommer dyrepåkjørsler som ikke blir rapportert, noe som kan innebære store dyrelidelser og at påkjørte dyr aldri blir funnet.

På alle nye riksveier settes det opp viltgjerder som suppleres med under- og overganger der det ligger til rette for det. Det er derfor langt færre dyrepåkjørsler og nesten ingen påkjørsler av elg på nye riksveier. Langs eksisterende riksveier er det gjort en rekke tiltak for å unngå påkjørsler. Statens vegvesen har gjennomført flere prosjekter de siste årene for å redusere antall viltpåkjørsler. Gjennom flere år har det blitt utført fôring, fjerning av vegetasjon langs vei for å bedre sikten for bilfører, skilting og lyssignal og kryssing i plan på egnede steder.

Det er ikke straffbart å kjøre på dyr i trafikken, men det er straffbart å ikke melde fra dersom skade har skjedd. Vegtrafikkloven § 12 sier at «enhver som med eller uten skyld er innblandet i trafikkuhell, skal straks stanse og hjelpe personer og dyr som er kommet til skade, og ellers delta i de tiltak som uhellet gir grunn til. Denne plikten har, om det er nødvendig, også andre som er i nærheten eller som kommer til stedet.»

Kommunen har et ansvar for håndtering av skadet hjortevilt (elg, hjort, villrein og rådyr), herunder ettersøk og avliving.97 Dette arbeidet finansieres blant annet av fellingsavgifter for elg og hjort gjennom det kommunale viltfondet. Mange kommuner har store utgifter til håndtering av fallvilt i forbindelse med påkjørsler og for flere kommuner er utgiftene langt høyere enn tilgjengelige viltfondsmidler. En rekke kommuner har gitt innspill til Landbruks- og matdepartementet om behov for annen finansiering enn fellingsavgifter til dekning av kostnader knyttet til ettersøk og håndtering av påkjørt hjortevilt.

For store rovdyr og kongeørn er det Statsforvalter som har ansvar for oppfølging og avliving. Kommuner eller Statsforvalter har ikke noen formell rolle eller klar oppgave i å følge opp og håndtere syke eller skadde dyr av andre arter.

Erfaringer fra politi og flere kommuner underbygger et forbedringspotensial i hvordan dyrepåkjørsler håndteres, fra en hendelse inntreffer og varsles til hendelsen med et eventuelt skadd dyr er løst.

6.7.1.4 Regelverk om jakt, fangst og felling

Dyrevelferdsloven er sektorovergripende og gjelder også viltlevende dyr. De generelle reglene i loven er avgjørende for hvordan viltlevende dyr skal behandles og i hvilken grad de skal beskyttes mot fare for smerte, stress, frykt og andre belastninger. Jakt, fangst og felling er også regulert i viltloven med tilhørende forskrifter. Naturmangfoldloven er sektorovergripende og gir overordnede prinsipper for artsforvaltning, herunder for høsting og annet uttak av viltlevende dyr.

Dyr har ifølge dyrevelferdsloven § 3 «egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker». Det betyr at det skal tas hensyn til viltlevende dyr i saker der dyrenes interesser kommer i konflikt med hensynet til husdyr eller andre hensyn. Begrepet «egenverdi» gir ikke dyr rett til å leve, men det skal tas hensyn til at dyr har egeninteresse i å leve. At viltlevende dyr skal behandles godt innebærer at de i størst mulig grad skal få være i fred for mennesker. Dersom de fanges inn skal de håndteres skånsomt. At viltlevende dyr skal beskyttes mot fare for unødig belastning betyr at mennesker skal utvise forsiktighet og være føre var når de påvirker velferden for viltlevende dyr. De ansvarlige for aktiviteten skal aktivt hindre at fare for unødig belastning oppstår og realiseres.

Hjelpeplikt

Dyrevelferdsloven § 4 om hjelpeplikt er sentral for viltlevende dyr. Det gjelder særlig når dyrene blir påkjørt, og når dyrene befinner seg i en hjelpeløs tilstand, for eksempel elg som forviller seg inn i tettbygde og trafikkerte strøk. Den som kjører på viltlevende dyr eller på annen måte påtreffer dyr i nød, skal så langt mulig hjelpe dyret. Dersom dyret er storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal eieren eller politiet varsles umiddelbart. For storvilt vil hjelpeplikten i hovedsak innebære varsling til politi og der avlivingen skjer i kommunal regi. Utfyllende bestemmelser om hjelpeplikten for ville dyr følger av forskrift om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i oppdrett, forskning og dyrepark (viltforskriften).

Avliving

Dyrevelferdsloven § 12 sier at «avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte» og har relevans i forbindelse med utøvelse av jakt og fangst. I forarbeidene i Ot.prp. nr. 15 (2008–2009), følger det at «avveining av hva som er dyrevelferdsmessig forsvarlig avliving vil være forskjellig ved avliving i eller fra dyrehold og avliving i forbindelse med jakt og fangst». Nærmere regler om avliving under jakt og fangst, herunder blant annet krav til våpen og ammunisjon, er gitt i viltloven og i forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst, fastsatt med hjemmel i viltloven.

Dyrevelferdsloven § 20 sier at jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. I dette ligger det at dyret ikke skal påføres unødvendige påkjenninger og belastninger, jf. § 3. Av viltloven § 19 går det frem at jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom. Høyesterett har i Rt. 2003 slått fast at viltloven § 19 også omfatter tilfeller der viltet utsettes for fare for unødige lidelser.

Naturmangfoldloven har en bestemmelse om at unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås ved enhver aktivitet.

6.7.1.5 Jakt og felling

Jakt og felling kan ha dyrevelferdsmessige utfordringer først og fremst for det viltet som er gjenstand for jakt og felling, men i enkelte tilfeller også for andre arter og beitedyr i naturen, og for hund som benyttes i jakta.

Viltloven bygger på det såkalte fredningsprinsippet. Det innebærer at viltet som utgangspunkt er fredet, og at det bare er arter som det spesifikt er fastsatt jakttid for, som er jaktbare. Fredningsprinsippet følger av naturmangfoldlovens forvaltningsprinsipp. Prinsippet om hekke- og yngletidsfredning er også grunnleggende i viltforvaltningen. Prinsippet er sentralt for ivaretakelse av ville dyrs velferd i forbindelse med utøvelse av jakt, fangst og felling. Regler for annet uttak av vilt enn jakt og fangst, herunder avliving av smågnagere og krypdyr og felling i form av lisensfelling og skadefelling, går fram av naturmangfoldloven, med tilhørende forskrifter. Viltloven inneholder en adgang til å fravike regler om blant annet utøvelse av jakt og fangst ved enkelte former for lisensfelling og skadefelling.

Bestemmelsen i viltloven § 19 må ses i sammenheng med de øvrige reglene i kapittel VI om utøvelse av jakt og fangst, og nærmere regler i forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst. Noen sentrale elementer i viltlovens bestemmelser som er relevante for ivaretakelse av dyrevelferdshensyn ved utøvelse av jakt, fangst og felling, er blant annet regler om tillatte våpen, krav til fangst og fangstinnretninger, bruk av hund, krav til obligatorisk jegerprøve, krav til årlig skyteprøve og tilgang på godkjent ettersøkshund ved jakt på enkelte viltarter med videre.

Skadeskyting

Den mest åpenbare utfordringen knyttet til jakt og felling er skadeskyting. Bedre jakt-rapporten viste at for hjort, elg og villrein var 7-10 prosent av førsteskuddene enten et bom- eller skadeskudd.98 Det ble også pekt på at det trolig er mindre enn én prosent av disse dyrene som lever videre med skade etter oppfølgingsskudd og gjennomført ettersøk. En sammenstilling av studier viste en skadeskytingsandel av hjortevilt i intervallet 5-12 prosent, men hvor definisjonen av skadeskyting varierer.99 I den samme rapporten ble det estimert skadeskytingsandel ved felling av bjørn på ni prosent og 19 prosent på gaupe. Miljødirektoratet100 har i rapport fra 2023 sammenstilt skuddplassundersøkelser og funnet skadeskytingsandel på 17-24 prosent ved lisensfelling av ulv, 12-14 prosent for jerv og 11-25 prosent ved kvotejakt på gaupe.

Skadeskyting av småvilt er mindre undersøkt enn for storvilt. En undersøkelse av forekomst av hagl i 43 harer som ble skutt med rifle på Sørøya vinteren 2010 viste en skadeskytingsandel på minimum 16 prosent.101 En dansk sammenstilling av ulike undersøkelser av felt småvilt viste at mellom 3–36 prosent av individene hadde hagl i kroppen.

Jeger har en generell og selvstendig plikt etter dyrevelferdslovens bestemmelser og viltloven § 19 til så langt som mulig prøve å unngå å påføre viltet lidelser, og etter påskyting gjøre det en kan for å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke, og i tilfelle avlive et påskutt dyr snarest mulig. For jakt på storviltartene elg, hjort og rådyr er jeger pålagt å ha tilgang til en godkjent ettersøkshund, jf. utøvelsesforskriften § 23. Det følger videre av viltloven § 34 at den som på lovlig grunn sårer storvilt, har rett til å forfølge og tilegne seg dyret også på grunn der en annen enn jegeren har jaktretten. Videre følger det nærmere regler om ettersøksplikt, forfølgingsrett og avliving av såret storvilt av utøvelsesforskriften § 27, og i rovviltforskriften § 17 når det gjelder regler for ettersøk av såret og skadet rovvilt.

Bruk av hund under jakt og felling

Bruk av hund til jakt på både storvilt og småvilt har lange tradisjoner i Norge, noe som også gjenspeiles i det langsiktige avlsarbeidet som bedrives for jakthunderaser.

Utover reglene i hundeloven og dyrevelferdsloven som er relevante for hund, følger bestemmelser for bruk av hund under jakt av viltloven og utøvelsesforskriften. Bruk av hund under jakt er som utgangspunkt tillatt. Unntaket er at bruk av løs, på drevet halsende hund, er forbudt unntatt for jakt på hare, rødrev og gaupe. Løs, på drevet halsende hund, er tillatt brukt under felling av gaupe og ved jakt på rådyr og hjort.

Jaktformer der hunden brukes i bånd og står direkte under hundeførers kontroll har ingen eller begrensede dyrevelferdsmessige utfordringer for vilt.

Jaktformer der hunden arbeider løs er en utbredt tradisjon i Norge, Sverige og Finland. Formålet med hundens arbeid som løs under jakt er i hovedsak å finne, stille eller drive vilt slik at jeger kan komme til skudd, eller at hunden apporterer felt småvilt. Fra et jegerperspektiv og av hensyn til hundens utfoldelse av naturlig atferd og jaktinstinkter, er bruk av hund på jakt overveiende positivt. For viltet, må det legges til grunn at bruk av løs hund til jakt og trening medfører varierende grad av belastninger på individer av vilt som hunden brukes på. Effekter av hvordan løs jakthund påvirker viltets fysiologi og atferd er for de fleste viltarter lite undersøkt med vitenskapelige metoder (et unntak er brunbjørn, der det er gjort forskning på fysiologiske reaksjoner hos radiomerkede bjørner ved bruk av jakthund).

Det er hundeeiers ansvar å påse at bruken av løs jakthund ikke påfører viltet unødig lidelser og at velferden og sikkerheten til jakthunden blir ivaretatt. En riktig trent jakthund er en ressurs for jegeren for effektiv jakt og til ettersøk av såret vilt. Ettersøksekvipasjer som er godkjent for oppdrag for det offentlige er også en betydelig ressurs for samfunnet i håndteringen av trafikkpåkjørsler av vilt.

6.7.1.6 Fangst

Fangst er en viktig høstingsform for en del viltarter, selv om det meste av vilt i dag høstes med skytevåpen. Fangst er effektivt fordi fellene er operative hele døgnet og mange av de artene det drives fangst på er nattaktive. Riktig bruk av feller er minst like humant som bruk av skytevåpen fordi funksjonen til drepende feller medfører umiddelbar død. Ved bruk av feller for levende fangst er avlivingen med skytevåpen sikker, samt at eventuell feilfanget art kan slippes fri ved tilsyn. Også feller for levende fangst kan ha dyrevelferdsmessige utfordringer, for eksempel der viltet kan oppleve stress og der feil bruk av felletyper eller fellematerialer utilsiktet kan bidra til at viltet blir skadet. Det er viktig med tilstrekkelig tilsyn, særlig av fangstinnretninger for levende fangst av vilt, slik at viltet som er fanget blir tatt hånd om raskt og eventuelt sluppet ut dersom utilsiktet art eller annet tilsier at dyret ikke skal avlives.

Fangst er regulert i viltloven § 24 som sier at «bruk av fangstredskaper er forbudt med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Bruk av fangstredskaper er forbudt mot annet vilt enn smågnagere og krypdyr, om ikke annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.»

Nærmere regler for blant annet hvilke arter som det kan drives fangst på, lovlige felletyper, plassering av feller og krav om tilsyn med videre går frem av utøvelsesforskriften.

6.7.1.7 Hold av vilt i fangenskap

Av viltloven § 7 går det frem:

«Ingen skal holde vilt i fangenskap med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

Kongen kan gi forskrift om adgang til å holde vilt i fangenskap, og om oppdrett, farming og utsetting av vilt i innhegnet område. I forskriften kan det settes krav om tillatelse og særskilte håndhevingsregler for å stanse ulovlig virksomhet.»

Av forarbeidene går det frem at forbudet er nært knyttet til dyrevelferdshensyn102. Videre går det frem enkelte legitime formål for hold av vilt i fangenskap, og at det kan gis nærmere regler om dette i forskrift.

Nærmere regler om innfanging og hold av vilt til ulike formål går frem av forskrift om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i oppdrett, forskning og dyrepark (viltforskriften). Forskriften sier at vilt bare kan fanges inn fra naturen når dette følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Videre at slik innfanging ikke gir fritak fra kravene i forskrift om bruk av dyr i forsøk. Det følger også av forskriften at Miljødirektoratet kan gi tillatelse til innfanging av vilt til forskning, undervisning, museumsvirksomhet, overføring til annet område eller andre særlige formål. Nærmere regler for innfanging av vilt der formålet er viltoppdrett, dyrepark eller ivaretakelse av vilt for rehabilitering følger også av bestemmelsene i forskriften. Det er et generelt forbud mot hold av vilt der formålet er jakt i innhegnet område, fremvisning i sirkus, falkonering, og hold som kjæledyr eller hobbydyr (med noen unntak, som mus, rotte, hamster med flere). I viltforskriften er det også gitt enkelte unntak fra forbud mot hold av vilt, nærmere bestemt viltoppdrett, fremvisning i dyrepark, samt hold for andre særlige formål. Per 2023 er det ikke stort omfang av viltoppdrett av andre arter enn hjort og dåhjort. Reglene for fremvisning av vilt i dyrepark og til andre særlige formål praktiseres restriktivt.

6.7.2 Viltlevende akvatiske dyr

6.7.2.1 Fiskerier

Fisk og skalldyr blir utsatt for stressfaktorer under fiske og fangst, og blir sjelden bedøvet før slakt. I forarbeidene til dyrevelferdsloven ble det lagt til grunn at de fangst- og avlivingsmetodene som da var i alminnelig bruk, ikke ville være i strid med loven, men at ny kunnskap kunne endre på dette. Det er lite forskning på dyrevelferd i fiskerinæringen, men dagens kunnskap viser at bedre dyrevelferdsmessig praksis i fiskeriene ikke bare vil være mer etisk, men også vil kunne føre til forbedringer i bærekraft og produktkvalitet.

6.7.2.2 Fiske og fangst

Fiskeri er et samspill mellom fisker, fangstredskap, dyrenes atferd og fysiologi, og miljøet rundt. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin internasjonale standard for fiskeredskap anerkjenner 58 forskjellige redskapstyper i elleve kategorier. Hver av dem er blitt utviklet for å fange spesifikke arter eller grupper av arter i forskjellige habitater. Moderne fangstredskap brukes ved et bredt spekter av dybder, temperaturer og værforhold.

Den samlede virkningen av fangsten på dyret er en effekt av hver enkelt stressfaktors alvorlighetsgrad og varighet, og i hvilken grad de kan kontrolleres og forutses av dyret det gjelder (figur 6.3).

Fra fangst til etterfølgende slipping, rømming eller slakt. «Henting» refererer til det stadiet av fangstprosessen der fiskeutstyret og fangsten hentes fra fiskedypet og bringes om bord i fartøyet. «Håndtering» refererer til prosessen der fangsten fjernes fra redskapet og inngår i kontroll- og sorteringsprosesser om bord på fartøyet.

Kilde: Tilpasset fra: Breen, M., Anders, N., Humborstad, OB., Nilsson, J., Tenningen, M., Vold, A. (2020). Catch Welfare in Commercial Fisheries. In: Kristiansen, T., Fernö, A., Pavlidis, M., van de Vis, H. (eds) The Welfare of Fish. Animal Welfare, vol 20. Springer, Cham.

Type og omfang av stressfaktorer som dyrene utsettes for avhenger blant annet av fangstmetoden og når i prosessen de fanges. Trålfanget fisk blir «jaget» av trålen til de ender opp i trålposen. Her kan de bli utmattet, kvalt og skadet av trålposen og andre fangede dyr. I garn fanges dyr passivt ved å vikle seg inn i maskene, og risiko for fysisk skade, utmattelse og kvelning øker jo lenger de står fanget. Ved bruk av not blir fiskestimer omringet av store nøter, og under haling blir fangsten gradvis trengt inntil fysisk kontakt med not og annen fisk blir uunngåelig. Den store biomassen kan raskt bruke opp tilgjengelig oksygen. Dyr som tas opp fra store dyp kan få barotraumer, temperatursjokk og osmoregulatoriske utfordringer. Kvelning, temperatursjokk, eksponering for UV-lys og fysiske skader kan inntreffe under håndtering av fangsten på dekk. Det faktiske antall dyr som påvirkes av fangstoperasjoner kan være større enn selve fangsten som blir landet. Fisk kan unnvike redskapen eller rømme etter å ha vært i kontakt med redskapen.

Rømt fangst og slipping av fangst

Det er en generell ilandføringsplikt for all fisk, herunder skalldyr, jf. havressursloven. Plikten gjelder uavhengig av om dyrene er levedyktige eller ikke, og uavhengig av om fangsten er lovlig eller ikke. Høstingsforskriften åpner imidlertid for unntak fra dette utkastforbudet. Forbudet mot utkast har ført til flere reguleringstiltak som er ment å redusere bifangst og fangst av undermåls individer. For eksempel er fiskere forpliktet til å skifte fiskeområde dersom fangsten deres overskrider foreskrevne bifangstgrenser. Flere tiltak er innført i Norge for å gjøre redskapene mer selektive.

Selektivt fiskeri er en grunnleggende faktor i bærekraftig fiskeriforvaltning. Selektive redskaper retter seg mot og fangster spesielle arter og størrelsesgrupper, og lar uønskede størrelser og arter unnslippe. Seleksjonen bør skje så tidlig som mulig og på det dypet dyret fanges for å minimere potensialet for dårlig dyrevelferd. Arts- og størrelsesbasert seleksjon kan bidra til å fremme dyrevelferden ved å slippe ut dyr på dypet, før de blir utsatt for stressfaktorer knyttet til dekompresjon og emersjon. Forskning har imidlertid vist at enkelte sårbare arter og ungdyr har en høy dødelighet etter rømming fra fiskeredskaper, derfor bør fordelene ved selektive fiskestrategier ikke antas uten vitenskapelig bevis for at de fungerer som tenkt.

Det er rimelig å anta at de dyrevelferdsmessige konsekvensene fra å rømme eller unnslippe fra fangstredskap vil være redskapsspesifikke. Rømming fra garn innebærer fysisk anstrengelse for å trenge gjennom maskene eller vikle seg ut av dem; begge handlinger kan føre til skader. Rømming gjennom selektive rister kan gi avskrapning av fiskeskjell. Skader i munnparti og svelg kan forventes hos krokfanget fisk som klarer å komme løs. Kunnskapen om dødelighet og dyrevelferdsmessige virkninger av rømming fra fiskeredskap er mangelfull.

Landet fangst

Norske fiskere landet en samlet fangst på over 20 milliarder individer i 2023. Måten dyr slaktes på om bord på fiskefartøy varierer. Det kan være forskjellig praksis basert på art og størrelser, og mellom fartøy og fiskere. Trål- og snurrevadfangst blir landet på dekk eller lastet i spesielle kummer. For dyr som fortsatt lever ved ombordtaking og blir prosessert like etter, vil døden være resultat av bløgging eller hodekapping. Noen fiskefartøy pumper fangsten fra noten og inn i tanker med avkjølt sjøvann. De fleste dyr som fangstes med pelagisk trål dør før dette tidspunkt. Fisk som fanges med not er normalt i live og bevisste når de kommer inn i tankene. Makrell mister vitalitet i løpet av mindre enn 30 minutter (med kuldesjokk som sannsynlig dødsårsak), mens sild kan overleve i flere timer. Der dyr kan fjernes individuelt fra utstyret er det bedre potensial for dyrevelferdsmessig avliving.

Det er vist at stress før og under slakting reduserer kvaliteten på fiskekjøttet. Dyrevelferdsmessig forsvarlig slaktepraksis vil derfor bidra til forbedret kvalitet, bærekraft og lønnsomhet. Flere selskaper markedsfører nå elektrobedøvelsessystemer til bruk i både oppdrett og fiskeri. I Norge har nå mer enn 100 fiskefartøy, primært trålere, elektrobedøvelsessystemer installert. Den primære motivasjonen for å bruke disse systemene er for å forbedre prosesseringseffektiviteten ved å immobilisere dyrene slik at de enklere kan håndteres og bløgges. Det er ikke påvist at disse systemene reduserer stress eller forbedrer produktkvalitet. Det er behov for mer forskning for å optimalisere og dokumentere elektrobedøvelse for de mer enn 270 arter som fanges i norske fiskerier.

Spøkelsesfiske

Spøkelsesfiske skjer når dyr fanges i tapte fiskeredskap, teiner, ruser og garn. Dyr som ikke klarer å rømme, vil dø. Dette vil deretter lokke flere dyr til å gå i fellen og forlenger den effektive fiskeperioden til redskapet. På grunn av vanskeligheter med å kvantifisere grader av dødelighet og tap av utstyr, er det ingen pålitelige estimater for det totale antall dyr som påvirkes av spøkelsesfiske i Norge.

Spøkelsesfiske kan fortsette i flere år inntil redskapen er så forringet at det ikke lenger har fangstpotensial. I løpet av denne tiden kan antall dyr som fanges være omfattende. Spøkelsesfiske regnes derfor som en alvorlig dyrevelferdsbekymring, særlig siden hvert enkelt dyr sannsynligvis lider lenge før døden inntreffer. Stress påført ved forlenget fangenskap og skader fra oppholdet og flukten kan ha betydelige og langsiktige negative konsekvenser for dyr som klarer å rømme.

For å bidra til bedre dyrevelferd, kvalitet og mindre forsøpling i havet, er det krav om tilsyn (røkting) av faststående fiskeredskap. Røkting skal skje minimum en gang per uke, med mindre annet er bestemt. For eksempel skal snøkrabbeteiner røktes en gang hver tredje uke, mens garn skal røktes hver eller annenhver dag. Det er krav om at en forsøker å gjenfinne tapt utstyr og rapportere i tilfelle det ikke blir gjenfunnet. Et årlig oppryddingstokt som gjennomføres av Fiskeridirektoratet gjenfinner 70–80 prosent av rapporterte tap. I alle norske teinefiskerier er det innført krav om rømmingshull som er sydd igjen med nedbrytbar bomullstråd.

Fritidsfiske

Folk fisker for matauke og rekreasjon i elver, innsjøer og havet. Fritidsfisket skjer både fra land og i båt, og det benyttes stang, garn, teiner og andre redskaper. Holdningene til fisk og dyrevelferd varierer, og det er behov for informasjon og veiledning om hvordan dyrevelferdsloven skal oppfylles. Fisk skal dras inn effektivt og håndteres skånsomt. Skadet fisk skal avlives, selv om det ikke er meningen å bruke den til mat.

Fang-og-slipp av fisk er etisk betenkelig fordi fiskeren påfører fisken smerte og stress utelukkende for opplevelsens skyld. Dette betyr ikke at all fang-og-slipp er i strid med dyrevelferdsloven, men når formålet med fisket ikke er å skaffe mat, skal det mindre til for at belastningen må regnes som unødig enn ved ordinært fiske.

Fangstbasert akvakultur og levendelagring av fisk

Fangstbasert akvakultur er villfanget fisk som skal holdes levende i sjø i mer enn tolv uker, fôres før den slaktes og krever egen tillatelse. Det er tildelt seks tillatelser til fangstbasert akvakultur. Det settes krav til forsvarlig drift som inkluderer krav om å ha rutinemessig veterinærinspeksjon.

Mellomlagring eller levendelagring av fisk er villfisk som høstes og oppbevares levende i merd i inntil tolv uker. Veterinærinspeksjon kreves hvis det er betydelig dødelighet eller utbrudd av sykdom. I 2023 var det åtte fartøy som høstet torsk for levendelagring. Fem anlegg kjøpte levendelagret fisk og det ble fisket 1 867 tonn torsk.

I fisket etter torsk for levendelagring, er snurrevad den foretrukne metoden. Korte hal er anbefalt for å minimere fangststørrelse og risiko for utmattelse og skade for dyrene. Fiskedyp, slepevarighet og fangstmengde er vist å påvirke overlevelsesrater og skader på torsk og hyse fanget i trål. Forsøk med liner og teiner har vist høy risiko for torsk med oppblåst svømmeblære og påfølgende dødelighet.

Inntil videre stilles det ikke direkte krav om bedøvelse før avliving til slakting av mellomlagret villfisk. Fisken skal vernes mot unngåelig smerte, lidelse og frykt ved avliving og aktiviteter i forbindelse med avlivingen. Det følger av EØS-regelverket at levendelagret fisk og fisk fra fangstbasert akvakultur, skal bedøves før avliving på samme måte som fisk fra tradisjonell akvakultur. Det norske regelverket bør derfor endres slik at slakt av levendelagret fisk har samme krav til bedøvelse og avliving som oppdrettsfisk.

Velferdsbehov under denne typen drift er lite studert.

6.7.2.3 Sjøpattedyr

Sjøpattedyr i norske farvann, inkludert Svalbard, omfatter bardehvaler, tannhvaler, seler, hvalross, oter og isbjørn.

Engasjementet rundt hvalrossen Freya våren og sommeren 2022, viste at nordmenn blir veldig opptatt av velferden til sjøpattedyr, særlig når de kommer på besøk til oss. Hvalrossen ble likevel avlivet, fordi folk forstyrret dyret på en måte som etter hvert ble en sikkerhetsrisiko for de skuelystne. Dyrevelferdsmessig forsvarlig avliving av sjøpattedyr under jakt og fangst er regulert i lover og forskrifter.

Globalt står sjøpattedyrene overfor en rekke menneskeskapte trusler som påvirker velferden deres.

Bifangst av sjøpattedyr i fiskerier

En av de største truslene mot sjøpattedyr i norske farvann er bifangst i fiskerier. Mesteparten av verdens bifangst av hval og sel skjer i garnfiskerier. Det er antatt at det på verdensbasis dør hundretusener av sjøpattedyr hvert år som følge av bifangst. Trusselen fra spøkelsesfiske er enda mindre kjent.

Årlig estimert bifangst av nise i kommersielle fiskegarn i Norge er ca. 3 000 niser. Tallene inkluderer ikke bifangst i andre redskaper, bifangst i fiskegarn satt av havgående fiskebåter eller bifangst i fritidsfiske. I tillegg er det grunn til å tro at en ukjent andel bifangst ikke registreres fordi dyr som sitter løst i garnene faller ut når garnene hales ut av vannet, og flyter bort eller synker, uten at fiskerne legger merke til det. De siste estimatene for årlig bifangst av steinkobbe og havert er henholdsvis 458 og 212 dyr, men disse estimatene er også beheftet med de usikkerhetene som er beskrevet over.

Siden 2012 har observerte og rapporterte hendelser med større hval viklet inn i fiskeredskap økt. Det er estimert at 78 knølhval og 100 spekkhoggere har blitt fanget i snurpenot de siste ti årene. De fleste hvalene ble frigjort levende, men slik innvikling i fiskeredskaper har en estimert dødelighet på ca. fem prosent.

Bifangst har dyrevelferdsmessige konsekvenser. Funn hos sel og hval som har dødd av å ha blitt fanget under vann, vitner i noen grad om fysisk kamp. Lungeforandringene ligner de man finner hos landpattedyr som har dødd av kvelning. Stor hval vil ofte være sterkere enn tyngden av redskapen, og vil dermed ofte klare å vende tilbake til overflaten for å puste. Det kan bli en langvarig kamp. Studier av nordkaper, som er en stor bardehval, viklet i fiskeredskap har vist at de dør etter gjennomsnittlig seks måneder.

Den eneste måten å unngå interaksjoner mellom sjøpattedyr og fiskeredskaper er å ikke fiske. Det er mulig å forby fisking i bestemte områder i deler av året, og dette kan ha gode effekter på lokalt nivå, men det kan også medføre at fiskeinnsatsen ikke reduseres, men forflyttes til et annet område. I noen redskaper som trål eller ruser, kan bifangst av sjøpattedyr reduseres ved å montere egne innretninger for å holde sjøpattedyr ute.

Det mest virkningsfulle tiltaket for å redusere bifangst av sjøpattedyr er bruk av akustiske alarmer (pingere). Pingere monteres med jevne mellomrom på fiskegarn og sender ut små lyder. Resultater fra studier tilsier at bruken kan redusere bifangsten av nise med så mye som 70-100 prosent. Ulempen med pingere er at de pålegger fiskerne utgifter ved anskaffelse og vedlikehold.

Klimaendringer

Klimaendringer vil kunne påvirke velferden til sjøpattedyr. Økt vanntemperatur og redusert isdekke innebærer at sjøpattedyrenes tradisjonelle byttedyr endrer sammensetning og fordeling i økosystemene. Når byttedyrene flytter på seg, vil sjøpattedyrene naturlig følge etter. Dette innebærer økt konkurranse om maten for de hvalene som oppholder seg i samme områder. Fravær av is vil også kunne bidra til økt predasjon fra spekkhoggere. Med fortsatt temperaturøkning og isreduksjon er det sannsynlig at økt skipstrafikk og annen menneskelig aktivitet vil kunne virke forstyrrende på dyrene.

Reduksjon av isdekket vil være dramatisk for selarter som er avhengige av drivis i deler av livssyklusen. Særlig sårbare er artene som føder ungene på is. Delvis eller totalt tap av is i deres tradisjonelle yngleområder vil kunne medføre massiv ungedødelighet, flytting til nye områder og redusert bestandsstørrelse. Selarter som kan fanges på havis er isbjørnenes viktigste byttedyr, og mindre is i artens utbredelsesområde i Arktis er derfor utfordrende. På Svalbard er det allerede observert at det fødes færre unger i varme enn i kalde år, og at flere påfølgende år med lite havis fører til lav overlevelse, særlig blant unge dyr. Selv om det har vist seg at isbjørn i noen grad kan kompensere tap av tilgang til sine viktigste byttedyr med andre alternativer, er det usannsynlig at arten kan opprettholde dagens utbredelse og bestandsnivå hvis fravær av sel i dietten vedvarer.

Marint søppel

Marint søppel består av plast, metall, glass, gummi, papir og objekter som emballasjebokser, flasker og fiskegarn, hvor 60-80 prosent er plast. Som mange andre dyrearter som lever i havet lider også sjøpattedyr som følge av marint søppel, og funn av hval som har sultet i hjel på grunn av plast i magen har medført engasjement for å rydde strandsonen for plast. Fiskeridirektoratets handlingsplan mot marin forsøpling legger føringer for det nasjonale arbeidet med reduksjon av marin forsøpling fra yrkesfiske, fritidsfiske og havbruksnæringen for 2021-2026.

Plastforurensning har stor oppmerksomhet også internasjonalt. Det forhandles om en global rettslig bindende avtale mot plastforurensning, som skal omfatte alle kilder, også fiskeutstyr. Norge er pådriver for en ambisiøs avtale. Norge deltar videre aktivt i arbeidet mot tapt, forlatt eller dumpet fiskeutstyr under FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) og gjennom Global Ghost Gear Initiative.

Undervannsstøy

Sjøpattedyr, særlig hvaler, er avhengig av lyd for alle vitale funksjoner, som det å finne mat, unngå trusler og predatorer, parring, gruppekoordinering, orientering og navigering. Årsaken til at sjøpattedyrene bruker lyd er at lyd beveger seg veldig fort og langt under vann. Noen lavfrekvente lyder kan reise tusenvis av kilometer gjennom havet.

Hovedkildene til menneskeskapt undervannsstøy er kommersiell skipsfart, seismikkskyting, militære sonarer og mindre båter. I tillegg kommer menneskelige aktiviteter som påling og andre konstruksjoner, oljeboring, eksplosjoner, isbryting, undervannskommunikasjon med mer. Påvirkningene fra menneskeskapt støy kan variere avhengig av art, alder, kjønn, sammenheng, og type støy. Noen dokumenterte påvirkninger på sjøpattedyr er strandinger eller dødelighet til havs, hørselsskader, forflytting fra støyrike områder over tid, høyere energetiske kostnader, stressresponser, endring i vokalisering som kan forstyrre reproduktiv atferd og fôropptak, nedsatt fôropptak, endringer i migrasjonsatferd, auditiv maskering og indirekte effekter på byttedyr.

Innenfor skipsfarten har FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) begynt å adressere støy fra skip, og det blir utviklet frivillige retningslinjer. Støy har inntil nå ikke vært tatt i betraktning ved design av skip og skipsmotorer. Innenfor seismikkområdet er teknologiske alternativer til luftkanoner som vil kunne ha mindre påvirkningskraft på marint liv, under utvikling. Mens forskningen på støypåvirkning fortsetter, vil forebyggende tiltak mot undervannsstøy være viktig. Miljødirektoratet har laget en rapport om behovet for reguleringer av seismikk for å ivareta hensynet til sjøpattedyr. Rapporten konkluderer det med at det bør innføres krav om bruk av sjøpattedyrobservatører ombord på seismikkfartøyene, og at det i tillegg til visuell observasjon også må tas i bruk sensorteknologi. Når det gjelder militær sonar, er det ifølge Forsvarets Forskningsinstitutt kommet en ny versjon av Sonate, som er et beslutningsstøtteverktøy for planlegging av sonarøvelser, med fokus på marint liv.

Hvalsafari

Hvalsafari i Norge startet først på 80-tallet, og har i de senere år hatt en rask vekst. I hovedsak er hvalsafari båtbasert, noe som kan ha direkte påvirkning på hvalens atferd. Ettersom industrien har vokst, har fartøyene blitt større og raskere. Svært mange båter på ett sted kan være uheldig for dyrene. Kollisjon mellom båt og hval kan være dødelig for hvalen, eller føre til skade og lidelser hos dyrene. Støy produsert av hvalsafaribåtene kan maskere viktig lydkommunikasjon dyrene imellom, og føre til økt respirasjonsfrekvens og atferdsendringer. Gjentagende forstyrrelser av naturlig atferd over tid og kronisk lydeksponering kan føre til forhøyede stressnivåer hos hvalene. I de siste tiårene har kommersielle «svøm-med-hval»-programmer økt og blitt et populært segment innenfor hvalsafariturisme.

I 2019 fastsatte Nærings- og fiskeridepartementet en ny forskrift om utøvelse av hvalsafari. Denne slår fast at det er forbudt å utøve hvalsafari på en måte som bidrar til at hvalene forstyrres i sitt naturlige habitat. Utover dette skal de mer detaljerte frivillige retningslinjene, som operatørene selv har utviklet, tjene som nasjonale retningslinjer.

Hval- og selfangst

Norsk kommersiell fangst av sjøpattedyr omfatter artene vågehval og grønlandssel. Det har siden 2007 vært forbud mot fangst av klappmyss på grunn av nedgang i bestanden.

Norske hvalfangere beskatter hovedsakelig den nordøstatlantiske bestanden av vågehval i Nordsjøen, langs norskekysten, i Barentshavet og ved Svalbard. I tillegg er det en begrenset fangst i den økonomiske sonen rundt Jan Mayen. Det siste bestandsestimatet i våre farvann er på 149 722 dyr. Bestandsestimatene blir diskutert og godkjent av den Internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) sin Vitenskapskomité, som også skisserer hvordan nye bestandsestimat kan brukes til å beregne ny grunnkvote for en seksårsperiode. Basert på dette fastsetter norske myndigheter en årlig kvote. I 2023 var kvoten på 1 000 dyr. Det deltok ni fartøy i fangsten, og det ble fanget 507 vågehval.

Hvalen avlives med moderne sprenggranat festet til harpun, som sikrer en rask og forsvarlig avliving. Forskning har vist at avliving av vågehval i Norge er raskere og sikrere enn all annen avliving av storvilt på land. Bare fartøy med særskilt lisens kan utøve hvalfangst. Skyttere må årlig avlegge skyteprøve. De må også delta på obligatorisk kurs hos Fiskeridirektoratet der tema som holdninger til dyrevelferd og riktig avliving, er en viktig del av kurset.

Den norske fangsten av grønlandssel foregår i dag hovedsakelig i Vesterisen og noe i Østisen. Basert på de siste seltellingene i Vesterisen (2018) er bestanden anslått å være på 426 800 dyr. I Østisen er bestanden anslått til å være 1 590 000 dyr. I 2022 var kvoten i Vesterisen på 11 548 dyr, mens den i Østisen var på 21 172 dyr – av denne kunne norske fangere ta 7 000 dyr. De siste fem årene har opptil tre fartøy deltatt i fangsten i Vesterisen, mens kun ett fartøy har fangstet i Østisen i tre av de fem årene. Fangsttallene for grønlandssel i Vesterisen var 1 421 dyr i 2022. Sist det var fangst i Østisen var i 2021, da ble det tatt 5 084 dyr.

Det er kun tillatt å fangste avvente selunger og voksne dyr (ett år eller eldre). Voksne dyr skal skytes, mens selunger kan avlives både ved skyting eller ved bruk av hakapik eller slagkrok. I dag blir nesten alle avvente selunger skutt. For å begrense lidelse ved eventuelt dårlig treff skal den skutte selen, både voksne og selunger, så snart som mulig slås i hodet med hakapik og deretter avbløs på isen. Det er forbudt å skyte sel som oppholder seg i vannet på grunn av faren for skadeskyting. Ved bruk av hakapik eller slagkrok som eneste våpen, skal dyret først slås i hodeskallen med redskapets butte ende, deretter med den spisse enden og avbløs.

Den som skal delta i utøvelse av selfangst, må hvert år gjennomgå teoretisk og praktisk opplæring i regi av Fiskeridirektoratet. Skyttere må før hver fangstsesong avlegge godkjent skyteprøve for storviltjegere, og den som skal avlive sel må på forhånd ha bestått særskilt praktisk prøve i bruk av hakapik og slagkrok. Alle selfangstfartøy er pålagt å ha inspektør om bord. Nylig ble den første vitenskapelige studien av dyrevelferden under den norske selfangsten i Vesterisen publisert. Studien sammenlignet effektiviteten av to ulike tillatte kuletyper under fangst av grønlandsselunger og fant at 84 prosent av dyrene døde momentant. Tid til død for de dyrene som ikke døde momentant var om lag ett minutt.

Forvaltningen av steinkobbe og havert skal sikre levedyktige bestander innenfor naturlige utbredelsesområder langs norskekysten. Basert på landsdekkende tellinger foreligger det data for bestandsstørrelse hvert femte år for begge artene. Disse danner grunnlag for Fiskeridirektoratets fastsetting av årlige jaktkvoter. For å kunne delta i jakt på sel må skriftlig søknad sendes til fylkeskommunen i det området jakten skal drives. Kystsel avlives ved skudd til hjerne eller øvre nakke. Det skal brukes rifle og ekspanderende kule. Til forskjell fra fangst av ishavssel er det tillatt å skyte kystsel som oppholder seg i vannet, noe som kan vanskeliggjøre rask avliving etter eventuell skadeskyting.

Redningsaksjoner og avliving av sjøpattedyr

I Norge har vi etablert beredskap for frigjøring av stor hval som har viklet seg inn i fiskeredskap ute på havet, ved hendelser med hval i oppdrettsmerd, hval innestengt i poller eller viker, samt avliving av levede strandet hval (og sel). Å frigjøre stor hval til havs fra garn og tauverk, er både vanskelig og farlig. Mindre hval og sel som er skadet er ofte allerede døde når de oppdages. Siden 2017 har redningsaksjoner av stor hval vært gjennomført av Fiskeridirektoratets Sjøtjeneste og Kystvakten, som en del av den Internasjonale Hvalfangstkommisjonens globale nettverk. De siste årene er det registrert et økende antall tilfeller hvor hval har gått inn i oppdrettsmerder og blitt innesperret. Disse hvalene er vanligvis friske dyr på næringssøk.

Fiskeridirektoratet er ansvarlig myndighet for dyrevelferden for sjøpattedyr, og har publisert veileder for «dyrevelferdsmessig forsvarlig håndtering av levende strandet hval, hval i oppdrettsmerder og hval viklet inn i fiskeredskaper i sjøen»103. Fiskeridirektoratet har også laget en handlingsplan for hendelser med hval.

Som for annet vilt, kan det vær behov for å avlive sjøpattedyr som er syke, skadet eller hjelpeløse av andre grunner, herunder dyr som det ikke er mulig å redde fra tauverk og redskap. Når store hvaler observeres på grunt vann eller på stranden, bør en legge til grunn at de er syke eller svekket på annen måte. På grunn av dyrets tyngde vil forsøk på sleping ut på dypere vann påføre dyrene sår og skader. Av dyrevelferdsmessige grunner skal dyret derfor ikke slepes ut, men enten få dø på stranden eller avlives. Veterinærer ved Havforskningsinstituttet har løpende rådgivning tilknyttet avliving av sjøpattedyr og øvrig dyrevelferdsmessig beredskap.

6.7.2.4 Vill laksefisk

Ville dyr blir ikke behandlet mot sykdom slik som produksjonsdyrene gjør. Lakselus er derfor et større problem for vill laksefisk enn den er for oppdrettsfisk. I et område med høy oppdrettsintensitet kan også smittepresset for villfisken være høyt, selv om hvert enkelt anlegg har lite lus. Gjennom trafikklyssystemet for kapasitetsjustering i oppdrettsnæringen har Stortinget fastslått at akseptabel påvirkning av lakselus på vill laksefisk er inntil ti prosent sannsynlig risiko for dødelighet. Påvirkningen er uakseptabel dersom det er over 30 prosent sannsynlig risiko for dødelighet. Ved uakseptabel påvirkning kan regjeringen bestemme at produksjonskapasiteten i et område tas ned. Dette betyr at dødeligheten hos villfisk som følge av lakselus i mange produksjonsområder langt overskrider dødeligheten hos oppdrettsfisken.

Høye konsentrasjoner av lakselus utgjør også en alvorlig velferdsutfordring for den ville laksefisken som ikke dør. Dette er en særlig utfordring for sjøørret og sjørøye som oppholder seg i fjordsystemet under hele sitt sjøopphold. Sjøørret og sjørøye har en mulighet for å avluse seg selv gjennom såkalt prematur tilbakevandring, der fisken vandrer tilbake til ferskvann. Dette medfører imidlertid at fisken må avbryte sjøoppholdet og får redusert vekst og evne til å reprodusere seg. Flere oppdrettere har tatt i bruk ferskvann som behandlingsmetode mot lakselus. Mattilsynet og Veterinærinstituttet er bekymret for at lakselus vil utvikle toleranse for ferskvann, slik den har utviklet resistens mot medikamenter. Dersom dette skjer, vil lakselusproblemet følge villfisken opp i elvene.

I tillegg til lakselus utgjør andre sykdommer og parasitter fra lakseoppdrett en trussel og velferdsutfordring for vill laksefisk. Dette er imidlertid vanskeligere å kvantifisere sammenliknet med lakselusen. Det finnes også lite kunnskap om hvordan eksponering for økt smittepress fra oppdrettsfisk påvirker smittestatus, helse og prestasjon hos villaks.

Hensiktsmessig regulering av oppdrettsnæringens påvirkning, herunder på vill laksefisk, vil behandles i den kommende havbruksmeldingen, som legges frem i 2025.

6.7.3 Hensyn til dyrevelferd ved produksjon av energi

For å bygge et vannkraftanlegg kreves konsesjon etter vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven. Konsesjon kan bare gis om fordelene er større enn ulempene for allmenne og private interesser. Virkningene for artene i utbyggingsområdet er en sentral del av vurderingen. I konsesjoner til vannkraftutbygging fastsetter konsesjonsmyndigheten vilkår om avbøtende tiltak for å begrense de negative påvirkningene på arter. Hensynet til fisk er sentralt i vassdragssaker. Vilkårene som fastsettes har som mål å bidra til å bevare hensynet til fiskebestander. Vilkårene og de avbøtende tiltakene er basert på miljøundersøkelser og konsekvensutredninger. Slike vilkår inkluderer blant annet krav til minstevannføring og biotopjusterende tiltak. Vilkårene og de avbøtende tiltakene følges opp av vassdragsmyndighetene gjennom overvåkning og rapportering.

For å bygge et energianlegg (kraftledninger, vindkraftverk og solkraftverk) kreves konsesjon etter energiloven. Konsesjonen gis utfra en avveining av fordeler og ulemper, hvor konsekvenser for berørte dyrearter er en del av vurderingsgrunnlaget. De omsøkte prosjektene tilpasses viktige naturverdier og det pålegges avbøtende tiltak for å redusere de negative virkningene.

Konsesjonsprosessene er åpne demokratiske prosesser der både allmenheten og offentligheten høres. Mattilsynet skal som tilsynsmyndighet etter dyrevelferdsloven, involveres tidlig i aktuelle prosesser etter vassdragslovgivningen.