4 Forvaltning av dyrevelferd

Ansvaret for dyrenes velferd ligger alltid hos dyreeieren og den som holder dyr. Den som håndterer viltlevende dyr, har ansvar for at dyrenes velferd blir ivaretatt i den tiden de håndterer eller påvirker dyrene.

Det er lang tradisjon for godt samarbeid mellom forvaltningen, kunnskapsinstitusjonene, næringene og praktiserende dyrehelsepersonell på dyrevelferdsområdet. Dette omfatter forebyggende arbeid, overvåkning, forskning og beredskapsarbeid. Samarbeidsmodellen har gitt gode resultater for både dyrene, produsentene og samfunnet generelt.

Forvaltning av dyrevelferd handler om hvordan myndighetene best kan fremme god dyrevelferd og respekt for dyr.

Mattilsynet har forvaltningsansvaret for dyrevelferd og kontrollerer at virksomheter og personer overholder dyrevelferdsloven. Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet gir forvaltningsstøtte og utfører risikovurderinger for Mattilsynet, og har en fri og uavhengig stilling i alle faglige spørsmål. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) utfører uavhengige vitenskapelige risikovurderinger på dyrevelferdsområdet.

4.1 Mattilsynet

Mattilsynet skal blant annet fremme god dyrehelse, god dyrevelferd og respekt for dyr. Hovedoppgavene er å utvikle regelverk, veilede og føre tilsyn og kontroll med etterlevelsen av regelverket.

Mattilsynet utarbeider forslag til, forvalter og veileder om regelverk, fører risikobasert tilsyn, overvåker tilstand, formidler informasjon og kunnskap, samt gir uavhengige, faglige råd til sine eierdepartementer1. Mattilsynet har også viktige beredskapsoppgaver, og prioriterer håndtering av hendelser som kan true folkehelsen, mattryggheten, drikkevannsforsyningen, samt plante- og dyrehelse.

Kilde: Årsrapport for Mattilsynet 2023.

Regelverksutvikling

Mattilsynet utvikler utkast til regelverk som skal ivareta dyrevelferden i Norge. Dette skjer på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. Lov om dyrevelferd er rammeverket for hvordan mennesker skal behandle tamme og viltlevende dyr.

Veiledning, tilsyn og kontroll

Mattilsynet gir generell veiledning om regelverk og saksbehandling i dyrevelferdssaker. Dette gjøres blant annet gjennom utarbeidelse av skriftlige veiledere i hvordan regelverket skal etterleves, forklarer hvordan regelverket tolkes og hvordan regelverket håndheves. Mattilsynet skal også veilede om hvordan de håndterer saker, og hvilke rettigheter og plikter dyreholder har.

Mattilsynet fører tilsyn med alle typer dyrehold. Dersom Mattilsynet avdekker at regelverket ikke følges, skal de reagere og bruke virkemidlene de har til rådighet for å få den ansvarlige til å etterleve regelverket. Det er flere reaksjonsformer som kan benyttes, men det skal ikke reageres strengere enn det som er nødvendig for at regelverket skal blir fulgt.

Mattilsynet utarbeider årlig en rapport om tilsyn med dyrevelferd. Rapporten omtaler tilsyn med landdyr i dyrehold, under transport og i slakterier, velferden hos oppdrettsfisk og bruken av forsøksdyr i Norge. Rapporten viser hva Mattilsynets inspektører fant på tilsyn, og hvilke virkemidler som ble brukt for å bedre velferden for dyrene i de tilfellene det ble avdekket brudd på regelverket for dyrevelferd.

I 2023 ble det ført tilsyn i totalt 3 201 dyrehold.2 Av disse ble det gjennomført særskilt tilsyn med dyrevelferden i 1 975 av dem. Mattilsynet har som mål at flest mulig av tilsynene med dyrevelferd skal skje uten varsling. Dette er i tråd med kravene i EUs kontrollforordning.

Kilde: Rapport. Mattilsynets arbeid med dyrevelferd 2023.

I 2023 var 68 prosent av tilsynene med dyrehold uvarslet. For kjæledyr var nesten ni av ti tilsyn uvarslet. De fleste tilsyn med kjæledyr blir utløst av en bekymringsmelding, og her er det spesielt viktig for Mattilsynet å se dyreholdet slik det er. For produksjonsdyr varierer andelen uvarslede tilsyn, og den ligger til dels mye lavere enn for kjæledyr. En forklaring kan være at inspektørene også fører tilsyn med dyrevelferden selv om formålet med besøket primært er rutinemessig uttak av prøver i et overvåkningsprogram for smittsom sykdom.

Uanmeldt inspeksjon på oppdrettsanlegg har tidligere vært utfordrende fordi det som regel krever båttransport, og Mattilsynet ikke har egne båter. I de senere år har Mattilsynet hatt bistand fra Kystvakten for båttransport og runder med uanmeldte inspeksjoner. Mattilsynet har nå inngått avtale med Kystvakten om videre samarbeid om slike inspeksjoner.

4.1.1 Dyrevernnemndene

Det er et krav i dyrevelferdsloven at Mattilsynet skal oppnevne dyrevernnemnder for å ivareta lekmannsskjønnet i dyrevelferdsarbeidet. Dyrevernnemndene skal brukes i alvorlige dyrevelferdssaker. Mattilsynet har vurdert lekmannsskjønn som «vurderinger gjort på bakgrunn av holdninger som er representative for ansvarlige personer med praktiske erfaringer fra dyrehold».

I 2020 ble det bestemt at dyrevernnemndene ikke lenger skal utføre selvstendige inspeksjoner eller fatte vedtak. Dette er for å sikre at lekmannsskjønnet brukes sammen med den forvaltningskompetansen som inspektørene i Mattilsynet besitter, slik lovens intensjon er.

Dyrevernnemndene består av lekfolk med interesse for og kunnskap om dyrehold. Hver nemnd har minst tre medlemmer, og blir utnevnt for fire år av gangen. Kommunene kan foreslå medlemmer i nemnda, det samme kan dyrevernorganisasjoner og lokale organisasjoner for husdyrnæringene og for sports-, hobby- og selskapsdyr. Mattilsynets regionkontor utnevner dyrevernnemndene i sin respektive region. Nemnda er en del av Mattilsynet, men medlemmene er ikke ansatt i Mattilsynet.

4.2 Mattilsynets forvaltning av dyrevelferd

Mattilsynet bruker flere metoder for å føre tilsyn med dyrevelferd. Den mest vanlige er inspeksjoner i dyreholdene. Mattilsynet har rett til adgang til alle steder der det holdes dyr, eller der det foregår aktiviteter der dyr er i bruk. Saksbehandling av søknader om tillatelser, godkjenninger og dispensasjoner fra krav i regelverket er også en viktig del av tilsynsarbeidet. I tillegg gjennomfører Mattilsynet spesifikke tilsynskampanjer.

Forvaltningsloven har fire minstekrav til fremgangsmåten ved gjennomføring av kontroll og undersøkelser. Kontrollforordningen3 stiller krav til hvordan kontrollene skal foregå. Forordningen er gjennomført i norsk rett i forskrift om offentlig kontroll på matområdet.4 Mattilsynet har i tillegg detaljerte retningslinjer og veiledere for hvordan kontrollene skal foregå.

Kontrollforordningen forplikter Mattilsynet til å gjennomføre risikobaserte kontroller og fastsetter blant annet at Mattilsynet som hovedregel skal gjennomføre uanmeldte inspeksjoner.

Risikoanalyse er et viktig verktøy i Mattilsynets arbeid. Den består av tre elementer; risikovurdering, risikohåndtering og risikokommunikasjon. For å sikre åpenhet, uavhengighet og etterrettelighet, legges det i risikoanalysen stor vekt på å skille prosessene og de ansvarlige aktørene for henholdsvis risikovurdering og risikohåndtering fra hverandre.

Ved kontroll og håndheving av regelverket kan Mattilsynet ta i bruk virkemidler som skal bidra til at regelverket og Mattilsynets enkeltvedtak blir fulgt, se omtale av Mattilsynets virkemidler i kap. 5.

4.2.1 Tilsyn og kontroll

Mattilsynet praktiserer risikobasert tilsyn. Når Mattilsynet vurderer aktuelle årsaker til å kontrollere konkrete dyrehold, vurderes derfor hvor sannsynlig det er å finne regelverksbrudd i dyreholdet og hvor alvorlige regelverksbruddene sannsynligvis er. Det betyr at de dyreholdene som Mattilsynet vurderer har størst risiko for brudd på regelverket, får tilsyn oftere enn dyrehold med liten risiko. Alle Mattilsynets tilsyn med dyr vil ha et element av dyrevelferd i seg, selv om Mattilsynet i utgangspunktet er der av andre grunner, fordi det også vil kunne avdekke dyrevelferdsproblemer.

Dyrevelferdsloven og hjemlene for virkemidler er felles for hold av landdyr og akvatiske dyr. I praksis skiller likevel kontrollen med velferd for oppdrettsfisk seg på mange måter fra kontrollen med velferd for landdyr. Forskjellene henger sammen med at akvakulturanlegg eies og drives av store og kommersielle selskaper og konsern, mens gårdsbruk gjerne er enkeltpersonforetak. I tillegg er anlegg i sjø noe mindre tilgjengelige enn landanlegg og annet dyrehold på land. Fisk er også mindre tilgjengelig for inspeksjon fordi den lever i vann.

Videre har det betydning at fiskeoppdrettere og andre aktører i akvakulturnæringen er pålagt å utføre systematisk internkontroll5, rapportere inn ulike driftsopplysninger6 og lusetall7, og at de skal varsle Mattilsynet om forhold som har fått alvorlige velferdsmessige konsekvenser for fisken.8 Hold av fisk i akvakulturanlegg skal dessuten, i motsetning til hold av landdyr, være godkjent av Mattilsynet.9 Kontroll av velferd for oppdrettsfisk er tettere knyttet til kontroll av forekomst og tiltak mot smittsomme sykdommer og parasitter, enn kontroll av velferd i dyrehold på land.

Mange saker om offentlige kontroll med dyrevelferd starter med at Mattilsynet mottar én eller flere bekymringsmeldinger om et dyrehold. Ifølge dyrevelferdsloven § 5 har alle plikt til å varsle om mishandling og alvorlig vanstell av dyr. Varslingsplikten kan oppfylles ved å sende skriftlig bekymringsmelding til Mattilsynet via Mattilsynets nettsider.10 Bekymringsmeldinger gir Mattilsynet informasjon som kan være av stor betydning for å fange opp lovbrudd.

Noen saker kan avsluttes etter at bekymringsmeldingene og/eller varslene er fulgt opp med kontroll. Når Mattilsynet påviser mindre alvorlige brudd på dyrevelferdsregelverket, kan inspektøren nøye seg med å veilede dyreholderen om hva regelverket sier. I andre saker kan det etter en risikovurdering vise seg å være nødvendig med ytterligere oppfølging.

Enkelte dyrehold må følges opp tett på grunn av høy risiko for gjentakende og grove regelverksbrudd over tid. Mattilsynet har utviklet en prosedyre for mer effektiv behandling av saker for slike kronisk dårlige dyrehold. Målet er å oppnå at forholdene for dyrene bedres raskt og varig, eller at dyreholdet avvikles. I mange av disse tilfellene ender det med at dyreholderen får forbud mot å ha dyr (aktivitetsforbud).

Fysisk inspeksjon i dyreholdet er vanligvis nødvendig for at Mattilsynet skal kunne observere og vurdere dyrene, levemiljøet og synlige tegn på hvordan dyrene stelles. Under inspeksjonene kan inspektørene i tillegg til å observere, be dyreholderen svare på spørsmål og utlevere opplysninger eller dokumentasjon, som kan gi et bedre grunnlag for vurderingen av om regelverket følges.

Ved avslutningen av en inspeksjon får dyreholder en tilsynskvittering med beskrivelser av de faktiske forholdene Mattilsynet har observert på stedet. I tillegg til observasjoner og opplysninger fra inspeksjonen kan Mattilsynet innhente opplysninger fra andre kilder for å opplyse saken. Alle som har relevante opplysninger har, ifølge dyrevelferdsloven § 19, plikt til å gi Mattilsynet opplysninger som er nødvendige for den offentlige kontrollen. Plikten kan være begrenset av taushetsplikt og regler om personvern, men Mattilsynet har en omfattende hjemmel til å innhente opplysninger i saker om dyrevelferd. Observasjonene fra inspeksjon og eventuelle supplerende opplysninger oppsummeres i en tilsynsrapport, der Mattilsynet også følger opp eventuelle brudd på regelverket med aktuelle virkemidler.

Mattilsynet skal ifølge akvakulturdriftsforskriften varsles umiddelbart ved forhold som har medført alvorlige velferdsmessige konsekvenser for oppdrettsfisk. Kravene til varslingsplikt er utdypet i Mattilsynets veileder. Varslene gir blant annet grunnlag for vurdering av behovet for tilsyn ved det enkelte oppdrettsanlegg, og vurdering av status for dyrevelferd i ulike anlegg innenfor et geografisk område eller innenfor et selskap.

4.2.1.1 Kjøttkontroll / tilsyn på slakteri

Håndtering og avliving av dyr på slakteri kan være risikoutsatte områder. Dyrenes tilstand på slakteriet kan også si noe om hvordan de har hatt det hos dyreholderen de kommer fra. Mattilsynet er til stede i slakterier for landdyr mens det pågår slakting, og fører kontinuerlig tilsyn med dyrevelferden.11 Kjøttkontrollen innebærer at hvert enkelt dyr blir kontrollert. Mattilsynet vurderer tilstanden til dyrene og følger opp med dyreholderen om nødvendig.

På slakterier for oppdrettsfisk er Mattilsynet ikke til stede i samme grad, men Mattilsynet skal godkjenne slakteriene og gjennomfører risikobaserte tilsyn. Kontrollen av fisken som slaktes er det den ansvarlige for slakteriet som har ansvar for, jf. forskrift om slakterier og tilvirkingsanlegg for akvakulturdyr. Mattilsynet skal varsles umiddelbart ved forhold som har medført vesentlige velferdsmessige konsekvenser for fisken.

4.2.1.2 Grensekontroll

Mattilsynet fører ved grensekontroll tilsyn med om reglene for innførsel etter dyrehelseregelverket er oppfylt. I tillegg kan kontrollen bidra til å sikre velferd for dyr som innføres til Norge fra utlandet. Tolletaten utfører kontroll av dyret og lovpålagte dokumenter ved grensepassering med dyr.

4.2.1.3 Stevneveterinær

Mattilsynets stevneveterinærer kontrollerer dyrevelferd i forbindelse med travløp og galoppløp. Dette er en offentlig oppgave, som er forskriftsfestet.12 Stevneveterinærene må være til stede under konkurransene, og skal blant annet sørge for at hver hest blir kontrollert før start. Hestene skal være friske og ikke halte. Stevneveterinærene får bistand fra arrangørenes dyrevelferdskontrollører, som har egne oppgaver i forbindelse med arrangementet.

4.2.2 Tilsynskampanjer

Mattilsynet gjennomfører tilsynskampanjer for å følge opp og kartlegge tilstanden i visse typer dyrehold og aktiviteter med dyr. Tilsynskampanjer kan være lokale eller landsomfattende og planlegges vanligvis som følge av et område med økt risiko, eller for å øke kunnskap om status på området. De foreløpig siste tilsynskampanjene har omhandlet velferd for gris og slakterier for oppdrettsfisk. Tilsynskampanjer etter annet regelverk Mattilsynet fører tilsyn med kan også gi informasjon som er relevant for vurderinger av velferd.

4.2.3 Kontroll av dyrehold uten fysisk inspeksjon

Selv om inspeksjon ofte er nødvendig for å kontrollere dyrehold, kan visse forhold avklares på telefon eller e-post uten at Mattilsynet må oppsøke dyreholdet. Dersom dyrene er vanskelig tilgjengelige, kan det være hensiktsmessig å bruke drone.

Digitale løsninger, som blant annet kamerateknologi, vil være viktige verktøy for kontroll av dyrevelferd. I akvakulturnæringen er det allerede tilgjengelig teknologi som kan måle en rekke velferdsindikatorer, som blant annet automatisk lusetelling og kameraovervåkning i merdene. Også for landdyr utvikles det ny teknologi som kan overvåke forholdene for dyrene, inkludert velferdsindikatorer. Nytten av kameraovervåkning for dyrevelferden på slakterier må vurderes opp mot kostnader, begrensinger og ressursbruk. Per i dag begrenser personopplysningsloven adgangen til kameraovervåkning på en arbeidsplass.

Endring av tilsynsmetodikk fra fysiske inspeksjoner til bruk av datateknologi krever utvikling, ny kunnskap og endrede systemer. Selv om dette ikke kan erstatte alt fysisk tilsyn og prøvetakning, er det sannsynlig at digitale metoder videreutvikles. Dette kan gjøre det nødvendig å endre regelverk, tilsynsmetodikk, og kompetanse hos tilsynet. Det vil fortsatt være behov for fysiske inspeksjoner av dyrehold for å kontrollere dyrevelferden.

4.2.4 Revisjon av virksomheters rutiner og systemer

Mattilsynet har opprettet et revisjonsteam som fra 2024 gjennomfører revisjoner på selskapsnivå i akvakulturnæringen, for å vurdere om de har tilfredsstillende oppfølging av fiskevelferd og fiskehelse i henhold til internkontrollforskriften. Revisjonsteamet har ansvar for revisjon av de ti største oppdrettskonsernene. Disse står for omtrent 70 prosent av den samlede produksjonen i næringen.

Landbruket er i liten grad eid av konsern, og dyreholdene i landbruket er ikke omfattet av en internkontrollforskrift. Det nærmeste er forskriftfestede krav om å følge dyrevelferdsprogrammer utarbeidet av næringen, og som godkjennes av Mattilsynet. I tillegg inneholder dyrevelferdsloven § 19 krav om å fremlegge opplysninger og dokumentasjon som er nødvendige for Mattilsynets kontroll med at regelverket følges. Noen særforskrifter har også mer detaljerte krav om dokumentasjon som skal finnes, eksempelvis dyreholdjournal.

4.2.5 Tillatelser og godkjenninger

På noen områder må Mattilsynet gi tillatelse eller godkjenning for at aktiviteter med dyr skal være lovlige. Dette gjelder for eksempel tillatelse til å etablere eller endre akvakulturanlegg, slakterier for fisk, bruk av dyr i forsøk, drive som dyretransportør og drift av hestesenter. Mattilsynet skal da vurdere på forhånd om dyrevelferden vil være i samsvar med regelverket. Mattilsynet kan også presisere kravene om dyrevelferd ved å stille nærmere vilkår i enkeltvedtak om å gi tillatelse eller godkjenning.

Tillatelser og godkjenninger kan trekkes tilbake eller endres av Mattilsynet dersom regelverket eller vilkår satt i tillatelsen brytes eller de faktiske forholdene i saken endres vesentlig. Det å trekke tilbake en godkjenning er et inngripende tiltak. Det er derfor viktig at dyrevelferdsregelverket oppstiller klare vilkår for å kunne gjøre dette.

4.3 Kunnskaps- og forvaltningsstøtte

4.3.1 Veterinærinstituttet

Veterinærinstituttet er et biomedisinsk forvaltnings- og forskningsinstitutt, og Norges ledende kunnskapsleverandør for nasjonal beredskap innen dyrehelse, fiskehelse, dyrevelferd og fôr- og mattrygghet. Den viktigste funksjonen til Veterinærinstituttet er beredskap og kompetanseutvikling for å avverge helsetrusler mot alle dyr og mennesker. Instituttet arbeider med forskning, forvaltningsstøtte, diagnostikk, overvåkning, risikovurdering, rådgivning, og oppdrag fra markedet.

Veterinærinstituttet bistår Mattilsynet i håndtering av hendelser, utarbeidelse av beredskapsplaner, varsler om overraskende funn med mer, og bidrar med kunnskap og kompetanse innen dyrevelferd. Instituttet driver både bredde- og dybdeforskning som spenner fra grunnforskning til innovasjon med anvendt forskning i fokus. Instituttet både leder og er samarbeidspartner i en rekke forskningsprosjekter nasjonalt og internasjonalt. Helse og velferd henger tett sammen, og instituttet produserer årlig statusrapporter på helse for landdyr og fisk, hvor velferd er inkludert.

4.3.2 Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet er et forvaltningsrettet forskningsinstitutt som har som hovedmål å være en ledende kunnskapsleverandør for forvaltningen nasjonalt og internasjonalt, for høsting, akvakultur, sjømat og marine økosystemer. Havforskningsinstituttet er sammen med Veterinærinstituttet forvaltningens viktigste rådgiver innen marin forvaltningsrettet forskning. De leverer data, forskning og kunnskap som grunnlag for god forvaltning og til bruk i nasjonal overvåkning og beredskap, samt for næringsliv og samfunnet ellers. Havforskningsinstituttet har ansvaret for å gi råd om fiskevelferd. En prioritert oppgave er å øke kunnskapen om velferd hos oppdrettsfisk, hvordan velferd kan måles på en hensiktsmessig måte og hvordan fiskens behov kan ivaretas. Dette inkluderer forskning på hvordan erstatning, reduksjon og forbedring av dyreforsøk (3R) kan fremmes. Fiskevelferd og fiskehelse henger tett sammen, og Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet samarbeider blant annet om å videreutvikle velferdsindikatorer for havbruk.

4.3.3 Vitenskapskomiteen for mat og miljø

Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) utfører uavhengige vitenskapelige risikovurderinger for Mattilsynet og Miljødirektoratet av forhold som har betydning for helsemessig trygg mat og for miljøet. Etatene bruker vurderingene til å utarbeide råd, gi tillatelser, utvikle regelverk og gi innspill til Landbruks- og matdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet. VKM dekker fagområdene i hele matkjeden, inkludert dyrevelferd. VKM gir et viktig kunnskapsbidrag om dyrevelferd til forvaltningen. Mattilsynet har bestilt en rekke risikovurderinger fra VKM. Fra 2017 ble oppdraget til VKM utvidet slik at de også tar oppdrag fra Miljødirektoratet om fremmede arter, biologisk mangfold, CITES (Konvensjonen om internasjonal handel med truede arter av vill fauna og flora), med mer. VKM arbeider tverrfaglig, og dyrevelferd inngår også i mange av risikovurderingene.

4.4 Andre myndighetsaktører

4.4.1 Landbruksdirektoratet

Landbruksdirektoratet har blant annet ansvar for å utbetale tilskudd til aktører i primærlandbruket. Et grunnvilkår for å være berettiget tilskudd, er at foretaket må drive vanlig jordbruksproduksjon. Alvorlige brudd på dyrevelferdsregelverket kan medføre at dette grunnvilkåret ikke er oppfylt.

Landbruksdirektoratet og Mattilsynet samarbeider om utveksling av informasjon i dyrevelferdssaker. Samarbeidet er formalisert i samarbeidsavtalen av 20. desember 2007 mellom Mattilsynet og Landbruksdirektoratet som legger til rette for at etatene samarbeider og utveksler informasjon.13 Formålet med rutinene er å sikre god informasjonsflyt mellom Mattilsynet og landbruksforvaltningen (det vil si landbrukskontoret i kommunen, landbruksavdelingen hos Statsforvalteren og/eller Landbruksdirektoratet) i saker der det foreligger brudd på regelverket for dyrevelferd. Rutinene gjelder informasjon om dyrehold med produksjonsdyr og om slakterier.

Landbruksdirektoratet gir årlig ut rapporten «Ressursregnskapet i reindriften». Rapporten bygger hovedsakelig på de opplysninger som framkommer i reineieres reindriftsmeldinger og søknader om erstatning for rovvilttap, samt opplysninger fra slakteri. I rapporten belyses forhold som beitegrunnlag, reintall, flokkstruktur, produksjon og tap for reindriften i hele landet. Dette gir informasjon om økologisk bærekraft, dyrevelferd og optimalisering av årlig produksjon.

4.4.2 Fiskeridirektoratet

Fiskeridirektoratet skal fremme lønnsom og verdiskapende næringsaktivitet gjennom bærekraftig og brukerrettet forvaltning av marine ressurser og marint miljø. Direktoratet har ansvaret for å føre tilsyn med at høsting av viltlevende ressurser i havet blir utført i tråd med fastsatte reguleringer (fiskerikontroll eller ressurskontroll). Tilsynet utføres i samarbeid med salgslagene og Kystvakten.

Fiskeridirektoratet forvalter blant annet høstingsforskriften14 om hvordan fisket i sjøen skal utøves. Forskriften regulerer maskevidde på redskap, fangstbegrensning, sorteringssystemer, rømmingsveier, røkting av redskap, minstemål på fisk, stengte områder og bifangstregler. Forskriften fremmer havressurslovens bestemmelse om at all høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser skal skje så skånsomt som mulig, og fremmer dyrevelferdslovens bestemmelser for forvaltning av dyrevelferd for viltlevende akvatiske dyr.

4.4.3 Miljødirektoratet

Miljødirektoratet har det løpende nasjonale ansvaret for jakt, fangst og felling i henhold til viltloven og naturmangfoldloven og for laks- og innlandsfisk i henhold til lakse- og innlandsfiskloven. Miljødirektoratet er delegert myndighet for en rekke forskrifter gitt med hjemmel i disse lovene. For jakt, fangst og felling kan utøvelsesforskriften, hjorteviltforskriften, viltforskriften og rovviltforskriften fremheves som sentrale for Miljødirektoratets virksomhet på området.

Miljødirektoratet har også et ansvar for annen løpende forvaltning av vilt, som innfanging, hold og utsetting av vilt etter viltforskriften, innførsel, utsetting og omsetting av fremmede viltarter etter forskrift om fremmede organismer og forvaltning etter CITES-forskriften.

Miljødirektoratet fremmer også dyrevelferdshensyn i forvaltningen av vilt og fisk etter lov og forskrifter som direktoratet er gitt myndighet for.

Regjeringen besluttet i mars 2023 å flytte direktoratsansvaret for forvaltningen av høstbare viltressurser fra Miljødirektoratet til Landbruksdirektoratet.

4.4.4 Statsforvalter og kommunal landbruksforvaltning

Statsforvalteren er statens representant i fylket og har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. Statsforvalteren har blant annet ansvar for erstatningsordninger i husdyrproduksjonen, tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak og erstatning for tap av husdyr og tamrein til rovvilt.

Kommunal landbruksforvaltning behandler søknader om tilskudd, gjennomfører stikkprøvekontroller ved gårdsbruk og veileder bønder. Statsforvalteren er koordinator og rådgiver overfor kommunene.

Statsforvalteren og kommunal landbruksforvaltning får informasjon fra Mattilsynet om vedtak ved alvorlige brudd på dyrevelferdsregelverket, for selv å kunne vurdere om grunnprinsipp for å være berettiget produksjonstilskudd er oppfylt.

4.5 Rådgivende organer

4.5.1 Rådet for dyreetikk

Rådet for dyreetikk er utnevnt av Landbruks- og matdepartementet i samråd med Nærings- og fiskeridepartementet. Rådet for dyreetikk er et uavhengig organ som skal vurdere prinsipielle etiske forhold rundt dyrehold, bruk av dyr og menneskers forhold til viltlevende dyr. Rådets syv medlemmer representerer dyrevernsorganisasjonene, fagetikken, næringene og forskning. Sekretariatet er lagt til Veterinærinstituttet. Rådet for dyreetikk publiserer lengre uttalelser, korte vurderinger og kronikker om ulike temaer knyttet til dyreetikk og -velferd. Rådet arrangerer hvert år en dyreetikkonferanse som er åpen for alle interesserte.

4.5.2 Det veterinærmedisinske rettsråd

Det veterinærmedisinske rettsråd er et offentlig organ oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet. Rettsrådets oppnevning, sammensetning og oppgaver er lovfestet i dyrehelsepersonelloven.15

Rettsrådet skal være rådgiver for veterinærmyndighetene i disiplinærsaker, saker om forsvarlig virksomhet og saker av veterinærmedisinsk art. Videre skal rådet stå til disposisjon for retten, påtalemyndigheten, offentlige forsvarere og oppnevnte sakkyndige i veterinærmedisinske spørsmål og dyrevern i forbindelse med sivile saker og straffesaker. Rådet kan også avgi uttalelser og foreta undersøkelser for forsikringsselskaper og andre i saker om forsikring av dyr, dyrehelsepersonells ansvar, handelstvister og andre saker av veterinærmedisinsk eller dyrevernmessig art.

4.5.3 Nasjonal komité for beskyttelse av forsøksdyr

Nasjonal komité for beskyttelse av forsøksdyr (Forsøksdyrkomitéen) er et rådgivende organ for beste praksis for både myndighetene og virksomhetene som driver med dyreforsøk. Videre skal komitéen holde kontakt med de andre nasjonale forsøksdyrkomitéene, og fremme en harmonisert implementering og utveksling av informasjon om erstatning, reduksjon og forbedring av dyreforsøk (3R – Replacement, Reduction, Refinement), dyrevelferd og etikk på området.

Komitéen består av åtte medlemmer med ulik bakgrunn innen både veterinærmedisin, biologi, forsøksdyrteknikk, 3R, dyrevelferd og etikk. Komitéen dekker forsøksdyrområdene for både landdyr og fisk. Mattilsynet har sekretariatsfunksjon for komitéen.

4.5.4 Norecopa

Norecopa er en selvstendig medlemsorganisasjon, med et styre som representerer de fire interessepartene rundt dyreforsøk; forvaltningen, akademia, industrien og dyrevernbevegelsen. Sekretariatet for Norecopa er lagt til Veterinærinstituttet. Organisasjonen ble opprettet i 2007 og mottar driftsmidler fra Landbruks- og matdepartementet i samråd med Nærings- og fiskeridepartementet.

Norecopas viktigste arbeidsoppgaver er å:

• Bidra til økt kunnskap om 3R i forbindelse med dyreforsøk.

• Fungere som et kompetansesenter i spørsmål som angår 3R.

• Tilstrebe å oppnå sine mål gjennom konsensus mellom interessepartene.

• Spre informasjon via aktuelle medier, møter og lignende aktiviteter.

• Opprettholde og vedlikeholde sin egen kunnskapsbase om 3R og gjøre den tilgjengelig for allmennheten.

4.5.5 Norsk Landbruksrådgiving

Norsk Landbruksrådgiving SA (NLR) er bindeledd mellom forskning og landbruket og innhenter, utvikler og samordner kunnskap som rådgiverne formidler til næringsutøvere i landbruket. NLR er et landsdekkende samvirkeforetak med 24 000 medlemmer og 370 medarbeidere. NLR har en viktig rolle når det gjelder rådgivning om HMS i landbruket, og bidrar til forebygging av alvorlig vanskjøtsel av dyr, samt krisebistand. For nærmere omtale av dette, se kap. 7.4.4.1 Alvorlig vanskjøtsel av dyr.

4.5.6 Kvalitetssystem i landbruket – KSL

KSL er bondens eget verktøy for internkontroll og kvalitetssikring. Gjennom KSL kan bonden enkelt sjekke at driften er i tråd med norske lover, forskrifter og krav fra næringen. KSL skal bidra til å sikre kvalitet og trygghet for bonde, industri og forbruker, eventuelt at driften er i tråd med lover, forskrifter og krav fra råvarekjøper.

KSL kalles ofte for KSL-standarden og den består av sjekklister og veiledere, som skal brukes i egenrevisjon på gården. Standarden er bygd opp med utgangspunkt i lover og forskrifter og er et nyttig verktøy for gårdens drift. Dyrevelferd har en egen sjekkliste for gårdsdrift med husdyr, med krav til ulike dyrehold. Stiftelsen Norsk Mat administrerer og utvikler KSL.

4.6 Forskning og utvikling

God dyrevelferd krever forskningsbasert kunnskap som grunnlag for rådgivning, kunnskapsstøtte og utvikling av regelverk. I tillegg til bevilgninger til forvaltningsinstituttene, finansieres forskning innenfor dyrevelferdsområdet primært fra Norges forskningsråd, Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering AS, Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter og FoU-midler over jordbruksavtalen.

4.6.1 Forskningsfinansiering

Forskningsrådet skal sikre at de offentlige forskningsmidlene går til prosjekter som har høy kvalitet og relevans. I Forskningsrådet er det porteføljen for mat og bioressurser som dekker forskningsområder tilknyttet norsk landbruk, fiskeri, havbruk og matindustri, herunder dyrehelse og dyrevelferd. I tillegg til å lyse ut midler til forskning på dyrevelferdsområdet nasjonalt, tilrettelegger også Forskningsrådet for norsk deltagelse i internasjonale utlysninger, partnerskap og nettverk.

Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering AS (FHF) er et statlig eid aksjeselskap der styret er oppnevnt av Nærings- og fiskeridepartementet. Selskapet finansieres av en lovpålagt FoU-avgift på eksport av sjømat. Formålet med FHF er å styrke næringens finansiering av forskning og utvikling for å legge til rette for økt verdiskaping, miljøtilpasning, omstilling og nyskapning i fiskeri- og havbruksnæringen. FHF har som en målsetting å bidra til å redusere dødelighet, forbedre fiskehelse og styrke biosikkerheten i norsk havbruksnæring. Ny kunnskap om fiskehelse- og velferd er det største satsingsområdet i FHF.

Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter (FFL) forvaltes av et styre oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet. Styret består av aktører fra hele verdikjeden for mat. FFL støtter forskning fra primærleddet til industri- og forbrukerleddet, inkludert mat og drikke, samt fôrkorn til husdyr. FFL har også et ansvar for å støtte forskningsinstituttet Nofima.

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen (JA) forvaltes av et styre bestående av en representant fra hver av de tre avtalepartene. I tillegg til å lyse ut midler til forsknings- og utredningsprosjekter, yter styret støtte til planteforedling i Graminor AS og til norsk-svensk samarbeid om hesteforskning.

4.6.2 Forskningsinstitusjoner

I tillegg til Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet, er blant annet NIBIO, NMBU, Nofima, Ruralis og Norsøk sentrale innen forskning på dyrevelferd.

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) arbeider med forskning, forvaltningsstøtte og oppdrag fra næring og forvaltning. Gjennom forskning og kunnskapsproduksjon bidrar instituttet til matsikkerhet, bærekraftig ressursforvaltning, innovasjon og verdiskaping innenfor verdikjeden for mat, skog og andre bionæringer. Blant sentrale fagområder er beitebruk, fôring, presisjonshusdyrbruk, atferd hos dyr og klimaforskning. NIBIO mottar kunnskapsutviklingsmidler og grunnbevilgning over Landbruks- og matdepartementets budsjett.

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er en sentral institusjon når det gjelder utdanning og forskning på dyrevelferdsområdet, og bidrar med forskning, utdanning og innovasjon innen produksjon og bruk av planter, husdyr og fisk. NMBU utdanner også veterinærer og dyrepleiere, og forsker på veterinærmedisin og relaterte biomedisinske fagområder.

Nofima driver forskning og utvikling innen akvakultur, fiskeri og mat. Instituttet har flere forskningsprosjekt som belyser velferd hos villfisk, herunder effekt av ulike kommersielle fiskeredskap på fysiologi og dødelighet, og derved fiskevelferd og videre kvalitet. Nofima har i en årrekke jobbet med helse- og velferdsutfordringer knyttet til driftsrutiner og teknologi i havbruk, ved å måle og overvåke helse- og velferdsindikatorer.

Institutt for rural- og regionalforskning (Ruralis) forsker blant annet på bygdeliv, ressursforvaltning og verdikjeden for mat og næringsutvikling. Instituttets samfunnsfaglige perspektiv gir viktige bidrag for å identifisere og utvikle tiltak for å heve dyrevelferden for produksjonsdyr. Ruralis mottar grunnbevilgning over Landbruks- og matdepartementets budsjett.

Norsøk (Norsk senter for økologisk landbruk) er en privat stiftelse som arbeider for å utvikle økologisk landbruk gjennom forskning, utvikling, formidling, rådgivning og informasjonsarbeid. Fagområdene er økologisk landbruk og miljø, bærekraft og fornybar energi.