0 Sammendrag

0.1 Kapittel 1. Den samlede ­inntektsutvikling

• Den samlede inntektsutvikling: Klar økning i disponibel realinntekt for Norge i 1993.

Anslag utarbeidet for Beregningsutvalget viser en vekst i disponibel realinntekt for Norge i 1993 på 3,4 prosent, som er den største økningen siden 1985. Det viktigste vekstbidraget kom fra produksjonsutviklingen i fastlands-Norge, men også petroleumsproduksjonen, bytteforholdet overfor utlandet og rente- og stønadsbalansen ga positive bidrag. Svak eller negativ vekst i disponibel realinntekt har ellers preget tiden etter oljeprisfallet i 1986, med unntak av i 1990 hvor disponibel realinntekt økte med nær 3 prosent.

Prosentvis endring fra året før

Kilde: 

Produksjonsveksten i petroleumsvirksomheten har i de siste 10 årene gitt et forholdsvis jevnt positivt bidrag til veksten i disponibel realinntekt for landet. Bidragene fra produksjonsutviklingen i øvrige næringer og fra endret bytteforhold har vært mer ustabilt, og har i den siste femårsperioden i gjennomsnitt bidratt svakt negativt.

0.2 Kapittel 2. Nærmere om ­inntektsutviklingen for husholdningene

• Vekst i disponibel realinntekt for husholdningene

Disponibel realinntekt for husholdningssektoren har økt i de seks siste årene. Veksten var særlig sterk i 1992 – over 4 prosent. Beregningsutvalgets anslag viser en vekst i husholdningenes disponible realinntekt på 1,7 prosent i 1993. Regnet pr. person var veksten 1,0 prosent.

Veksten i husholdningenes disponible inntekter har de siste årene vært sterkere enn for de øvrige institusjonelle sektorene. Husholdningssektoren mottok i 1992 hele 68 prosent av landets totale disponible inntekt, en oppgang på nær 4 prosentpoeng fra året før.

Prosentvis endring fra året før

Kilde: 

Stønadene til husholdningene har gitt det klart største bidraget til veksten i disponibel realinntekt i de siste årene. Både i 1992 og 1993 ga imidlertid også utviklingen i husholdningenes netto renteutgifter klare positive bidrag. For 1993 er bidraget fra lavere netto renteutgifter anslått til 1,2 prosentpoeng. Gjennom 1980-årene bidro utviklingen i husholdningenes renteutgifter stort sett negativt til veksten i disponibel realinntekt. En sterk finansiell konsolidering i husholdningssektoren har imidlertid bidratt til å snu denne utviklingen.

I perioden 1988-1990 trakk veksten i samlet lønnssum husholdningenes disponible realinntekt ned. Dette har sammenheng med redusert sysselsetting i denne perioden. I 1991 var bidraget fra lønn svakt positivt, mens reallønnsveksten i 1992 førte til et klart positivt vekstbidrag. I Beregningsutvalgets inntektsanslag for 1993 er bidraget fra økt reallønn nær null.

Driftsresultatets bidrag til husholdningenes disponible realinntekt har variert betydelig de ti siste årene. I 1993 har en anslått et positivt bidrag på 0,8 prosentpoeng, som er på linje med bidraget fra økte stønader. For direkte skatter og trygdepremier er det for 1993 beregnet et klart negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt, etter at skatter stort sett bidro positivt i de fire foregående årene.

Utviklingen i reallønn før og etter skatt i perioden 1986-93.

Realverdien av nominelle lønnstillegg påvirkes av flere forhold, bl.a. utviklingen i skatter og priser. For å belyse virkninger av skatter og priser, har utvalget tradisjonelt beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger.

Siden 1986 har det vært foretatt store endringer i skattereglene. Skattereformen har gitt lavere marginale skattesatser og utvidelse av skattegrunnlagene. Fra 1992 er det innført en felles flat skatt på kapitalinntekter, som bl.a. gjør verdien av rentefradraget uavhengig av størrelsen på inntekten. Eksemplene under viser i hovedsak virkningene av endringer i skattesatser og beløpsgrenser, mens utvidelser i skattegrunnlaget i liten grad er fanget opp. Lønnstakere som har hatt andre inntekter enn lønn og/eller har benyttet seg av spareordninger m.v., kan således ha hatt en annen utvikling i reallønn etter skatt enn det beregningene viser.

Figurene S.3. og S.4. viser utviklingen i reallønn før og etter skatt for to utvalgte husholdningstyper. I eksemplene har en beregningsteknisk lagt til grunn at lønnsinntektene har økt i samme takt som den gjennomsnittlige årslønnen, og som deflator har en benyttet konsumprisindeksen. Det er videre lagt til grunn at fradragene endres i takt med årslønnen.

Reallønnen før skatt ble redusert i hvert år i perioden fra 1986 til 1989, men økte igjen i alle år fra 1989 til 1992. I perioden fra 1986 til 1993 sett under ett økte den gjennomsnittlige reallønnen med i alt 3,1 prosent.

Kilde: 

Figur S.3. viser utviklingen i reallønn før og etter skatt for en enslig lønnstaker i klasse 1 med lønnsinntekt på 185 000 kroner (i 1992) både med og uten fradrag. For en slik lønnstaker uten rentefradrag bidro skattereglene til mindre nedgang i reallønnen etter skatt enn i reallønnen før skatt i perioden 1986-1988. Etter 1989 har denne inntektstakeren hatt større vekst i reallønnen etter skatt enn i reallønnen før skatt, og fra 1986 til 1993 sett under ett økte reallønnen etter skatt med 10,5 prosent. I eksemplet der det er lagt til grunn at inntektstakeren har hatt fradrag, ble utviklingen i reallønn etter skatt i hovedsak noe svakere, men skattereglene bidro likevel til at reallønnen etter skatt falt mindre eller økte mer enn reallønnen før skatt i de fleste av årene i perioden 1986-1993.

Kilde: 

Figur S.4. viser utviklingen for et ektepar med 2 barn hvor den ene ektefellen i 1992 hadde en lønnsinntekt på 200 000 kroner og den andre 150 000 kroner. Figuren viser utviklingen for familien både med og uten fradrag. For en familie uten fradrag har endringene i skattereglene isolert sett bidratt til at reallønnen etter skatt i hovedsak har utviklet seg gunstigere enn reallønnen før skatt i alle årene fra 1986 til 1993. Reallønnen etter skatt for denne familien økte i perioden med i alt 11,0 prosent. Et vesentlig bidrag til denne utviklingen henger sammen med økt barnetrygd, som her er regnet som en negativ skatt. I eksemplet der denne familien hadde et fradrag som i 1992 tilsvarte 50 000 kroner, har reallønnen etter skatt utviklet seg noe svakere enn om familien ikke hadde rentefradrag. Reallønnen etter skatt økte i dette tilfellet med 8,1 prosent fra 1986 til 1992.

Det skjedde særlig store endringer i skattereglene fra 1991 til 1992. I utvalgets første rapport i fjor (NOU 1993:7) har utvalget beregnet endringer i reallønn etter skatt på et representativt utvalg selvangivelser. Disse beregningene indikerte en økning i reallønn etter skatt for brede grupper av lønnstakere på mellom 2 1/2 og 4 1/2 prosent fra 1991 til 1992.

0.3 Kapittel 3. Lønnsutviklingen i senere år.

I perioden 1988-93 har det gjennomsnittlige lønnsnivå for ansatte i hotell- og restaurantnæringen, varehandel og for funksjonærer i NHO-bedrifter økt mest blant de grupper det er beregnet årslønnsvekst for i kapittel 3. Den laveste lønnsutviklingen finner en blant arbeidere i bygg- og anlegg, se figur S.5. For de fleste grupper har det vært avtakende lønnsvekst gjennom perioden 1988-93 og den gjennomsnittlige lønnsveksten har vært klart lavere enn i foregående 5-års periode 1983-88.

Kilde: 

Endringer i aldersstrukturen trekker lønnsveksten opp

For noen grupper er det beregnet at endel av lønnsveksten siden 1987 har kommet ved endringer i alderssammensetningen blant de ansatte. Gjennom hovedsakelig oppsigelser/-innskrenkninger i de første årene og manglende nyrekruttering i den siste tida, har andelen yngre arbeidstakere blitt redusert. Yngre arbeidstakere har vanligvis lavere lønn enn gjennomsnittet og denne endringen i sysselsettingen trekker gjennomsnittlig lønnsvekst opp. I forretnings- og sparebanker og i forretningsmessig tjenesteyting har denne effekten hatt stor betydning for den beregnede lønnsveksten de siste årene.

Lønnsveksten fra 1992 til 1993

Gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle grupper fra 1992 til 1993 er anslått til 2 3/4 prosent mot 3,6 prosent året før.

Lønnsveksten varierer endel mellom de ulike grupper. Funksjonærer i forretningsmessig tjenesteyting, NHO-bedrifter og i forretnings- og sparebanker har hatt den sterkeste lønnsveksten med henholdsvis 3,9, 3,7 og 3,6 prosent. Den laveste lønnveksten fra 1992 til 1993 har det vært blant arbeidere i bygg- og anleggsnæringen med 1 1/2 prosent. I staten og i kommunene er lønnsveksten foreløpig anslått til henholdsvis 2 1/2 og 2 1/4 prosent. For arbeidere i NHO-bedrifter er anslaget 2 3/4 prosent.

0.4 Kapittel 4. Prisutvikling og konsumprisindeksen

Prisstigningstakten, regnet i forhold til samme måned året før, økte noe i begynnelsen av 1993 som følge av momsøkningen og økte importpriser på grunn av kursnedgangen for den norske kronen. Etter dette holdt den seg rundt 2,5 prosent fram til mai måned. Prisstigningstakten har siden hatt en avtakende tendens og var i desember 1,8 prosent.

Forskjellen i prisstigningen mellom Norge og våre handelspartnere økte betydelig gjennom 1986 og i begynnelsen av 1987. Etter det ble forskjellen gradvis redusert, og etter mars 1989 har stigningstakten i Norge ligget under stigningstakten hos våre handelspartnere.

Konsumprisveksten var 2,3 prosent fra 1992 til 1993. Dette er samme vekst som forrige året og laveste siden 1960. Konsumprisveksten har gradvis gått ned de siste årene. Konsumprisveksten var 4,6 prosent i 1989, 4,1 prosent i 1990 og 3,4 prosent i 1991.

En oppsplitting av konsumprisindeksen på de forskjellige konsumgruppene viser at fra 1992 til 1993 har gruppen Matvarer hatt en prisnedgang på 1,1 prosent. Dette er eneste konsumgruppen hvor det har vært prisnedgang siste året. Konsumgruppene Drikkevarer og tobakk og Helsepleie har hatt en nesten dobbelt så stor prisstigning som totalindeksen fra 1988 og fram til i dag. Prisstigningen for Matvarer har vært under det halve av stigningen til totalindeksen.

En oppslitting av konsumprisindeksen på de forskjellige leveringssektorene, viser at både Jordbruksvarer og Fiskevarer har hatt under halvparten så stor prisstigning som totalindeksen fra 1988 og fram til i dag. Husleie er den leveringssektoren som har hatt den sterkeste prisstigningen med over 50 prosent høyere prisstigning enn totalindeksen.

0.5 Kapittel 5. Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

Industriens kostnadsmessige konkurranseevne (RLPE) ble svekket gjennom store deler av 1980-tallet, men denne utviklingen snudde i 1988, jf. figur S.6. Etter 1988 har industriens kostnadsmessige konkurranseevne styrket seg hvert år, bl.a. som følge av inntektsreguleringslovene fra februar 1988 til april 1990. I perioden fra 1988 til 1992 under ett var forbedringen i industriens kostnadsmessige konkurranseevne på vel 8 prosent. Lavere vekst i lønnskostnadene pr. timeverk i norsk industri enn hos handelspartnerne bidro til en styrking av konkurranseevnen på i alt 5 1/2 prosent disse årene. Produktivitetsutviklingen og også endringer i valutakursen har variert endel fra år til år de siste årene. Over perioden 1988-93 har den norske kronen blitt svekket med i alt knapt 4 prosent. Foreløpige anslag for de ulike komponentene som bidrar til å forklare utviklingen i RLPE viser en konkurranseevneforbedring på vel 4 prosent fra 1992 til 1993. Hele tre fjerdedeler av denne forbedringen skyldes svekkelsen av den norske kronen dette året.

Kilde: 

Slik disse måles, tapte industrien markedsandeler på våre viktigste eksportmarkeder på hele 1980-tallet sett under ett, og særlig i perioden 1983 til 1986. Et visst omsalg fra 1986 hadde hovedsakelig sammenheng med konjunkturomslaget i utlandet og dessuten devalueringen av den norske kronen våren 1986. Fra slutten av 1990 har industrien tapt markedsandeler på eksportmarkedene igjen, men utviklingen gjennom 1993 kan tyde på at nedgangen nå kan ha stoppet opp. Det var bare mindre endringer i markedsandelene fra 1992 til 1993.

Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer i alt har falt gjennom store deler av 1980-tallet og fram til 1991. Fallet var særlig betydelig i perioden 1983-86, noe som bidrar til å forklare den kraftige importveksten i denne perioden. Etter en viss utflating fram til 1989, falt hjemmemarkedsandelene særlig i 1991. I de to siste årene har det bare vært mindre endringer i markedsandelene for importkonkurrerende industri.

I 1993 lå lønnskostnadene pr. time for industriarbeidere i Norge om lag 11 prosent over gjennomsnittet for våre handelspartnere. Dette innebar en nedgang i nivået fra 1992 på om lag 7 prosentpoeng. Det har imidlertid vært store variasjoner i det relative lønnskostnadsnivået overfor enkeltland. Mens de relative lønnskostnadene er betydelig bedret overfor de mellomeuropeiske landene, har lønnskostnadene i Sverige og Finland blitt tildels kraftig redusert i forhold til for norske industriarbeidere i 1993, målt i felles valuta.

0.6 Kapittel 6.3. Anslag på konsumprisutviklingen i 1994.

Med bakgrunn i de beregninger og forutsetninger som er gjort regner utvalget med en gjennomsnittlig økning i konsumprisindeksen på om lag 1½ prosent fra 1993 til 1994.

Utvalget har vurdert utsiktene for konsumprisindeksen på grunnlag av den senere tids utvikling, en prognose utarbeidet av Prisdirektoratet (Konkurransetilsynet) og modellberegninger m v.

Materialet utarbeidet av Prisdirektoratet indikerer at prisstigningen målt over 12 måneder vil reduseres gjennom årets fire første måneder, og er anslått til 1,3 prosent i mai 1994.

I modellberegningene er det lagt til grunn bestemte, men usikre, forutsetninger om bl. a. utviklingen i importpriser og råoljepriser, samt tatt hensyn til effekter på prisutviklingen av det statlige avgifts- og subsidieopplegget. Videre har utvalget som en teknisk forutsetning lagt til grunn en konstant kronekurs gjennom 1994, som innebærer en depresiering av kronen fra 1993 til 1994 på 1½ prosent målt ved industriens effektive valutakurs.

Modellberegningene gav en gjennomsnittlig konsumprisvekst fra 1993 til 1994 på 1,4 prosent.

Prisvirkningene av 1 prosentpoeng endret årslønnsvekst fra 1993 til 1994 anslås i modellen isolert sett å være vel 0,1 prosent fra 1993 til 1994. Virkningene på konsumprisene av ulik lønnsvekst i 1994 vil imidlertid ikke være uttømt det først året, slik at prisnivået i 1995 som følge av dette endres med 0,2 prosent. Etter noen år vil prisnivået som følge av å endre lønnsnivået med 1,0 prosent, isolert sett endres med 0,4 prosent.