1 Lønnsoppgjørene i 1992 og 1993
1.1 Lønnsoppgjørene i 1992
I 1992 var det etter vanlig mønster igjen hovedoppgjør for de fleste lønnstakere.
Fra Regjeringens side ble det gitt uttrykk for at gjennomføringen av inntektsoppgjørene var organisasjonenes ansvar. Regjeringen var imidlertid innstilt på å drøfte eventuelle spørsmål organisasjonene måtte ta opp.
Oppgjørene i privat sektor
Representantskapet i LO behandlet kravene foran lønnsoppgjøret 11. februar. Hovedpunktene i vedtaket var:
økning i kjøpekraften som særlig må komme de laveste og midlere lønte tilgode.
lokale forhandlinger på vanlig måte etter de bestemmelser og kriterier som er fastlagt i de enkelte overenskomster.
forbedring i ordning med avtalefestet pensjon (AFP).
fleksibel arbeidstid for småbarnsforeldre.
Videre gikk Representantskapet inn for et samordnet oppgjør, men innenfor rammer som ga adgang til forbrundsvise tilpasninger i overenskomstene.
I NHO's hovedstyremøte 20. februar 1992 ble følgende lagt til grunn for tariffoppgjøret:
det er ikke rom for sentrale tillegg ved årets oppgjør når målet er å bedre konkurranseevnen i forhold til våre viktigste konkurransepartnere.
eventuelle lokale lønnstillegg må begrenses til bedrifter med god lønnsomhet og dokumentert konkurransekraft.
bedrifter med særlig svak økonomi bør redusere sine lønnskostnader.
Den 25. mars overleverte LO sine tallfestede krav i oppgjøret, mens NHO's krav ble framlagt 27. mars. Det ble forhandlet fram til 30. mars. Partene besluttet da å ta pause i de sentrale forhandlingene fram til 7. april. I mellomtiden foregikk det forbundsvise tilpasningsforhandlinger. Rammen for disse forhandlingene ble satt til 30 øre i timen.
Den 10. april ble det brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 21. april møtte partene til mekling.
Den 27. april satte Riksmeklingsmannen fram et forslag til løsning som ble anbefalt av partene. Meklingsforslaget ble godkjent ved uravstemming 22. mai.
Det ble enighet om følgende tillegg:
I overenskomstområder som har lokal forhandlingsrett og hvor årslønnen er under kr 157000, gis det et tillegg på 60 øre i timen. I alle øvrige overenskomstområder med lokal forhandlingsrett, gis det ikke sentrale tillegg.
I overenskomstområder uten lokal forhandlingsrett hvor årslønnen er under kr 185 000, gis det et tillegg på 120 øre i timen. I alle øvrige overenskomstområder uten lokal forhandlingsrett, gis det ikke sentrale tillegg.
Det ble regnet med at ca 20 prosent av alle arbeidstakere i hele LO/NHO-området fikk sentrale lønnstillegg ved dette oppgjøret. De sentrale tilleggene slo gjennomsnittlig ut med 23 øre i timen fra 1. april for hele området. Medregnet tillegget til bransjenes tilpasninger på 30 øre i timen, ga dette et bidrag til årslønnsveksten fra 1991 til 1992 på 0,4 prosent.
Om lavlønnsgarantiordningen heter det:
«LO og NHO anbefaler at utbetalingstidspunktet for de tradisjonelle lavlønnsgarantiordninger flyttes fra 1. oktober til den enkelte overenskomsts utløpstidspunkt. Med sikte på at flytting kan skje fra og med tariffoppgjøret i 1993, hvis overenskomstpartene er enige om det, gjennomføres i god tid før våroppgjøret nødvendig forberedende arbeid. Som et ledd i eventuelt flytting av virkningstidspunktet endres også beregningsgrunnlaget fra 2. til 4. kvartal.»
Det ble beregnet at garantitillegget 1. oktober 1992 ville bidra til årslønnsveksten med 0,1 prosent.
I avtalen heter det (i likhet med i tidligere avtaler) at på bakgrunn av bedriftenes økonomiske situasjon kan partene forbundsvist eller lokalt avtale at tilleggene helt eller delvis kan utbetales fra et annet tidspunkt e.l.
Om lokale forhandlinger sies det i avtalen (også det som i tidligere avtaler) at de skal føres på basis av de enkelte overenskomstområder, og slik at tillegg skal gis på grunnlag av den enkelte bedrifts økonomiske virkelighet, dvs. bedriftenes økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne. Forhandlinger om eventuell lokal lønnsfastsettelse kunne først påbegynnes etter at meklingsforslaget var vedtatt, dvs. 22. mai.
Fra 1. oktober 1992 ble ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) endret. Det vises til avsnitt 3.5.
Partene viste ellers til Statsministerens brev av 9. april 1992 om tiltak som gjelder barnefamiliene. I brevet heter det:
«Regjeringen viser til kravene Landsorganisasjonen i Norge har reist i årets tarifforhandlinger.
Regjeringen legger i sitt arbeid, i samsvar med langtidsprogrammet, stor vekt på barnefamilienes situasjon og barnas oppvekstvilkår. Bl.a. er barnehageutbyggingen trappet markert opp, barnetrygden og spesielt småbarnstillegget har fått en betydelig reell økning og den lønnede fødselspermisjonen økte fra 1. april 1992 til 42 uker med 80 prosent lønnskompensasjon.
Situasjonen i norsk økonomi og de store underskuddene på statsbudsjettet, gjør at det er et begrenset handlingsrom i budsjettpolitikken. Regjeringen må derfor foreta en streng prioritering der mulige sosiale reformer må veies opp mot hverandre og mot andre viktige tiltak.
Dersom det blir anbefalt et forhandlingsresultat som sikter mot en bedret konkurranseevne og dermed økt sysselsetting, er Regjeringen likevel innstilt på å foreslå viktige reformer for barnefamiliene. På en slik bakgrunn vil Regjeringen i den kommende stortingsmelding om likestilling og i budsjettet for 1993 foreslå overfor Stortinget en videre utvidelse av fødselspermisjonen allerede fra 1. april 1993. En vil foreslå at den samlede permisjonstida økes til 52 uker med 80 prosent lønnskompensasjon, alternativt 42 uker med 100 prosent kompensasjon. Av hensyn til fedrenes mulighet for aktivt å ta del i omsorgen av barnet, bør 4 uker av denne permisjonstida forbeholdes disse. Utvidelse av fødselspermisjonen skal også gjelde forholdsvis ved adopsjon.
Videre tilsier forebyggende medisinske hensyn for moren og det ufødte barnet at svangerskapspermisjon – morens lønte permisjonsrett før fødsel – utvides fra to til tre uker.
Regjeringen har merket seg LO's krav om fleksibel arbeidstid for småbarnsforeldre. Videre at LO's mål ved dette tariffoppgjøret er å få til en avtale om rett til å ta ut deler av fødselspermisjonen – permisjon etter fødsel – i form av kortere daglig/ukentlig arbeidstid for å lette situasjonen for yrkesaktive småbarnsforeldre.
Regjeringen er enig med LO i at denne gruppen er hardt presset både økonomisk og på tid, og vil positivt bidra til å bedre situasjonen for denne gruppe.
Regjeringen er innstilt på, sammen med arbeidslivets parter, å foreta et utredningsarbeid om disse spørsmål. Økonomiske konsekvenser og praktiske sider ved ulike ordninger, herunder et mer fleksibelt uttak av fødselspermisjon, må gjennomgås og vurderes.
Arbeidet skal ha en fremdriftsplan som sikrer at en kan ta standpunkt til eventuelle uttak av fødselspermisjon i form av kortere daglig/ukentlig arbeidstid før ny utvidelse av fødselspermisjon i 1993. Disse spørsmål vil også bli omtalt i meldingen til Stortinget.»
Mellom NHO og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), var det ingen sentrale forhandlinger. Forhandlingene ble i stedet ført mellom de enkelte landsforeningene på arbeidsgiversiden og forbundene på arbeidstakersiden. Endel av disse forhandlingene gikk til mekling.
Norsk Rutebilarbeiderforbund satte iverk en begrenset streik fra 27. april. Streiken ble avsluttet 29. mai, da partene ble enige om å løse oppgjøret ved frivillig voldgift i Rikslønnsnemnda.
Mellom NHO og Norsk Styrmannsforening ble det etter en kort streik enighet om Riksmeklingsmannens forslag til avtale.
I oppgjøret mellom NHO og Det norske maskinistforbund gikk maskinistene til streik fra 27. april. Etter en kort streik vedtok de å sende ut Riksmeklingsmannens forslag til avtale til uravstemming uten anbefaling. Forslaget ble forkastet og maskinistene gikk ut i ny streik (ferger, kystfart m.v.) Streiken ble avsluttet etter kort tid da det ble klart at regjeringen ville foreslå tvungen lønnsnemnd.
I varehandelen ble Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon enige om et generelt tillegg på kr 195 i måneden, som tilsvarer 120 øre i timen. I tillegg ble det foretatt visse tekniske endringer i overenskomsten innen en ramme på 30 øre pr. time. Dessuten ble det enighet om et nytt lønnssystem som skal være et alternativ til det eksisterende.
I foretnings- og sparebanker ble partene enige om at det ikke skal gis sentrale tillegg.
I forsikringsvirksomhet ble det gitt et tillegg på 0,8 prosent fra 1. mai.
Offentlig sektor
I staten ble det den 26. mai etter mekling enighet mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet og tjenestemennenes hovedsammenslutning og Norsk Lærerlag om en ny to-årig avtale. Avtalen har følgende hovedpunkter:
0,1 prosent til lokale forhandlinger pr. 1. oktober 1992. Pengene tas av innsparte midler og regnes ikke med i lønnsrammen.
pr. 1. januar 1993 ble det gitt en sentral justeringspott på 0,2 prosent og en lokal justeringspott på 0,1 prosent.
Om avtalefestet pensjon (AFP) sies det at partene i statssektoren vil vurdere behovet for ytterligere utredninger vedrørende en pensjonsordning for 64-åringer i staten fra 1. oktober 1993. De nærmere vilkår for en ordning forutsettes avklart ved mellomoppgjøret 1993 når man har sett utformingen av LO/NHO-opplegget.
I kommuene la Riksmeklingsmannen fram et forslag til avtale 27. mai 1992. Akademikergruppene i kommunene (AF-K) og YS-Seksjon kommune (YS-K) med unntak av Norsk Hjelpepleierforbund (NHF) godkjente forslaget som ble lagt fram av Riksmeklingsmannen. LO's forhandlingssammenslutning i kommunesektoren (LOK) gikk ut i streik og konflikten endte med tvungen lønnsnemnd. Det samme gjorde konflikten mellom KS og NHF. Forslaget YS (unntatt NHF) og AF godkjente innebar følgende:
stigeendringer og ett lønnstrinns opprykk for direkte plasserte stillinger utgjorde 1,95 prosent pr. 1. mai.
til lokale forhandlinger pr. 1. mai ble det avsatt 0,45 prosent. I tillegg var det avsatt 0,3 prosent til lokale forhandlinger pr. 1. januar 1992.
For de to gruppene som var i konflikt avga Rikslønnsnemnda kjennelse i oktober 1992. I konflikten mellom KS og NHF betydde kjennelsen at hjelpepleierene fikk et lønnstillegg utover det som fulgte av Riksmeklingsmannens forslag av 27. mai 1992 for kommunesektoren. Tilleggene ble gjort gjeldende fra 4. juli 1992. Virkningstidspunktet for lokale forhandlinger ble satt til 1. mai. Årslønnsveksten fra 1991 til 1992 for hjelpepleierene ble etter dette om lag 4 1/2 prosent.
I konflikten mellom KS og LOK innebar kjennelsen at det i hovedtrekk ble gitt samme lønnstillegg som AF og YS (unntatt NHF) oppnådde ved forhandlingene våren 1992. (Riksmeklingsmannens forslag av 27. mai 1992). Virkningstidspunktet for LOKs medlemmer ble imidlertid forskjøvet fra 1. mai til 16. juni.
1.2 Lønnsoppgjørene i 1993
På de fleste tariffområder ble det i 1992 inngått toårige avtaler med bestemmelser som ga adgang til forhandlinger om eventuelle lønnsreguleringer ved vanlig revisjonstidspunkt i 1993.
I tilknytning til møtene i Kontaktutvalget, ble det fra Regjeringens side bl.a påpekt at ansvaret for gjennomføringen av inntektsoppgjørene først og fremst lå hos partene i arbeidslivet. Videre ble det bl.a. vist til at ansvarsfordelingen i Sysselsettingsutvalgets solidaritets-alternativ består konkret i at partene i arbeidslivet påtar seg oppgaven med å sikre tilstrekkelig lav lønnsvekst i årene framover, mens myndighetene på sin side setter i verk sysselsettingsskapene tiltak over budsjettet. Regjeringen regnet med at partene var innstilt på å gjennomføre en linje med lave nominelle tillegg.
Oppgjørene i privat sektor
Representantskapet i LO behandlet kravene foran oppgjørene 9. februar 1993. Hovedpunktet i vedtaket var opprettholdelse av kjøpekraften for de lavtlønte. Sekretariatet i LO fikk fullmakt til å utforme de endelige kravene ved oppgjøret.
Hovedstyret i NHO la bl.a. følgende prinsipper til grunn for inntektsoppgjøret:
tiltakspakken og fallet i kroneverdi må ikke bli spist opp av lønnsøkninger, men må i sin helhet bli benyttet til å styrke bedriftene.
de lokale lønnsforhandlinger/-vurderinger bør være avsluttet innen 1. juli 1993 for alle grupper ansatte.
nedsettelse av pensjonsalderen til 64 år i AFP-ordningen innebærer ingen generell nedsettelse av pensjonsalderen, og forutsetter myndighetenes medvirkning når det gjelder finansiering.
Forhandlingene mellom LO/NHO startet 23. mars. Den 29. mars ble det brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 15. april la Riksmeklingsmannen fram et forslag til løsning som ble anbefalt av partene. Forslaget innebar følgende tillegg fra 1. april 1993:
arbeidstakere uten lokal forhandlingsrett gis et lønnstillegg på kr 1,- pr time.
arbeidstakere med lokal forhandlingsrett gis et lønnstillegg på kr 0,60 pr time.
De sentrale tilleggene slo gjennomsnittlig ut med 72 øre pr time eller 0,8 prosent pr 1. april.
På vanlig måte skal det gis garantitillegg fra 1. oktober 1993. I avtalen heter det at på bakgrunn av bedriftenes økonomiske situasjon kan partene lokalt avtale at de sentralt avtalte tilleggene helt eller delvis skal bortfalle eller utsettes til et senere tidspunkt.
Om lokale forhandlinger sies det i avtalen at de skal føres på grunnlag av den enkelte bedrifts økonomiske virkelighet, dvs bedriftenes økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.
Aldersgrensen i AFP-ordningen på 65 år sto fast i 1992, men det var prinsipiell enighet mellom partene om nedsettelse til 64 år fra 1. oktober 1993.
I løpet av forhandlingene var det løpende kontakt mellom partene og Regjeringen og mellom Riksmeklingsmannen og Regjeringen. Et sentralt punkt i disse kontaktene var spørsmålet om utvidelse av AFP. For å bidra til å løse en fastlåst meklingssituasjon gikk Regjeringen med på å foreslå for Stortinget enkelte statlige bidrag. I brev av 14. april fra Finansministeren til Riksmeklingsmannen heter det bl.a.:
«Dersom det blir anbefalt et forhandlingsresultat som sikrer et moderat inntektsoppgjør og styrker grunnlaget for økt sysselsetting, er Regjeringen innstilt på å foreslå for Stortinget en begrenset utvidelse av statlig medfinansiering av AFP gjennom en engangsbevilgning på 50 mill. kroner til AFP-ordningens fond og de nødvendige lovendringer. Et slikt tilskudd vil styrke AFP-ordningens økonomi, noe som vil bidra til å gjøre bedriftenes kostnader lavere enn hva som ellers ville ha vært tilfellet. Statens bidrag til de løpende pensjoner begrenses oppad til 40 prosent av pensjonsutbetalinger til 65- og 66-åringer som i dag.
Stortinget vedtok i fjor skattefrihet for sluttvederlag knyttet til AFP-ordningen, basert på den aktuelle aldersgrensen på 65 år. Ordlyden i lovbestemmelsen er riktignok mer generelt formet. Regjeringen er innstilt på at dette skattefritaket også skal omfatte en utvidelse av AFP-ordningen i form av senkning av aldersgrensen til 64 år. Dette vil i tilfelle bli forelagt Stortinget.
Regjeringen er også innstilt på å foreslå at skattebegrensningsregelen for pensjonister med lav inntekt også skal omfatte AFP-pensjonister på 64 år.»
I avtalen viser partene også til et brev av 14. april 1993 fra Statsministeren til Riksmeklingsmannen hvor det heter at Regjeringen er innstilt på å nedsette et offentlig utvalg for å vurdere spørsmål knyttet til overgangen fra yrkesaktivitet til pensjon. Dette utvalg er nå oppnevnt med frist for arbeidet til 15. januar 1994.
Mellom NHO og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), ble det også brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 15. aril ble det også her oppnådd enighet om avtale som ga de samme generelle tilleggene som i LO/NHO-oppgjøret.
I varehandelen ble Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon enige om tillegg fra 1. april med en ramme på kr 1,-pr time. For arbeidstakere med lønnsnivå under om lag 133 000 i året ble det gitt tillegg på inntil kr 2,- pr time. For arbeidstakere med lønnsnivå over om lag kr 133 000 ble tillegget kr 0,60 pr time.
I forretnings- og sparebankene kom partene fram til en avtale som innebar et generelt tillegg på 1,7 prosent fra 1. mai. Avtalen innebar også at enkelte grupper som i dag faller utenom de normerte stillingsrammer over en periode vil nå lønnstrinn 17 i bankregulativet. Det antas at dette vil omfatte om lag 5 prosent av de bankansatte.
I forsikringvirksomheten ble partene enige om et generelt tillegg fra 1. mai på 1,65 prosent.
Oppgjørene i offentlig sektor
I staten ble det den 30. april enighet mellom Administrasjonsdepartementet og tjenestemennenes hovedsammenslutninger og Norsk Lærerlag om følgende tillegg:
fra 1. mai gis det et generelt tillegg på hovedlønnsregulativet på kr 2 100 pr år.
Med virkning fra 1. mai skal det gjennomføres sentrale og lokale forhandlinger med rammer på henholdvis 0,7 og 0,35 prosent.
Nedsettelse av aldersgrensen til 64 år i AFP-ordningen var også et sentralt spørsmål i statsoppgjøret. Det vises til avsnitt 3.5.
I kommunene ble det 1. mai enighet om et generelt tillegg på kr 2 100 pr år på alle lønnstrinn. Med virkning fra 1. oktober skjedde det endringer i lønnsrammesystemet/ stillingsregulativet. Dette innebar at enkelte grupper fikk et opprykk på fra 1-3 lønnstrinn. Rammen pr 1. oktober ble satt til 1,1 prosent eller 0,28 prosent på årsbasis.
I kommuneoppgjøret ble også partene enige om en AFP-ordning for 64-åringer tilsvarende ordningen i LO/NHO-oppgjøret.