5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

5.1 Om konkurranseevne­begrepet

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å opprettholde en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor utenlandsk konkurranse.

Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over noen tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien samtidig som en har en full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.

I omtalen nedenfor vil Beregningsutvalget i hovedsak se på utviklingen i industriens konkurranseevne. Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på sitt produktmarked, og med andre norske næringer på markedene for innsatsfaktorene arbeidskraft, kapital og råvarer. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for en enkelt næring og for Norge som helhet.

For Norge vil utviklingen i oljesektoren ha særlig stor betydning for utenriksøkonomien og dermed for landets samlede konkurranseevne. I 1994 ventes driftsregnskapet overfor utlandet å vise overskudd for sjette år på rad. Overskuddene i disse årene kan bl.a. henføres til en sterk økning i oljeproduksjonen. Også lav innenlands etterspørsel bidrar til overskudd på driftsregnskapet overfor utlandet. Økt produksjon i eksport- og importkonkurrerende næringer vil sikre at utenriksøkonomien blir mer robust overfor svingninger i oljeprisen.

Blant de eksport- og importkonkurrerende næringene er industrien den viktigste enkeltnæring, og en forbedring av industriens evne til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Industriens konkurranseevne avhenger av flere faktorer. Enkelte av faktorene avhenger først og fremst av forhold i den enkelte bedrift, og vil i mindre grad påvirkes av endringer i de økonomiske rammevilkårene for bedriften. Dette gjelder i stor grad for produktivitet i vid forstand, dvs. bedriftenes evne til å utnytte arbeidskraft, kapital og energi på en effektiv måte i produksjonsvirksomheten og til å ta i bruk ny teknologi. Et annet eksempel er markedsføring. Endrede rammebetingelser for bedriftene, som den nylig gjennomførte skattereformen, kan imidlertid bidra til en mer effektiv bruk av både arbeidskraft og kapital.

Lønnskostnadene, både direkte og indirekte via innenlandske underleveranser, er for de fleste bedrifter den dominerende kostnadskomponeneten. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader og kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Det samme vil være tilfellet for offentlige avgifter og subsidier.

For viktige deler av norsk industri er energikostnadene, særlig knyttet til elektrisk kraft, av særlig betydning for konkurranseevnen. Også endringer i prisforholdet mellom ulike energibærere kan få betydning for konkurransesituasjonen for norsk industri. Slike endringer kan finne sted i løpet av forholdsvis kort tid. Bruken av olje som energikilde er relativt mindre i enkelte næringer i Norge enn i andre land. Derfor vil lave oljepriser på kort sikt isolert sett bidra til å svekke den relative konkurransesituasjonen for enkelte norske bedrifter.

Også kapitalkostnadene har betydning for konkurranseevnen. For den enkelte bedrift vil forholdet mellom realrenten i lånemarkedet etter skatt og den marginale realavkastningen av kapital si noe om muligheten til å gjennomføre nye, lønnsomme investeringer. På kort sikt vil den nominelle renten korrigert for valutakursendringer kunne avvike betydelig fra ett land til et annet.

Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i det konkurranseevnemålet som benyttes i denne rapporten. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO₂ -avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å fremskaffe sammenliknbare tall mellom land.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv, særlig i de skjermede næringene. Disse næringene leverer vareinnsats, energiinnsats og investeringsvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan skje, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Industrien konkurrerer med øvrige næringer om kapital og arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapital. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.

Beregningsutvalgets materiale skal først og fremst benyttes foran de store lønnsoppgjørene, og utvalget har i denne rapporten, som tidligere, bare gjengitt tall for lønnskostnadsutviklingen i norsk industri sammenliknet med utviklingen i industrien i andre land.

Foruten timelønnskostnadene vil også andre forhold være av betydning for hvordan kostnadene ved bruk av arbeidskraft utvikler seg i norsk næringsliv sammenliknet med andre land. Utviklingen i valutakursene vil bl.a. være av betydning. Utviklingen i valutakursene er nærmere omtalt i vedlegg III. Industriens konkurranseevne vil, som nevnt ovenfor, avhenge av en rekke faktorer. Mange av faktorene er vanskelige å måle. I tillegg kan begrepet konkurranseevne defineres både i forhold til en enkelt bedrift, en næring og for landet under ett. Det vil derfor være umulig å konstruere en enkelt indikator som på en fullstendig måte kan gi et mål på konkurranseevnen. I de følgende avsnittene beskrives derfor utviklingen i noen sentrale indikatorer som kan bidra til å forklare norsk industris evne til å konkurrere internasjonalt.

En bestemt utvikling i timelønnskostnadene målt i felles valuta kan motvirkes av utviklingen i arbeidsproduktiviteten, dvs. produksjon pr. timeverk. Lønnskostnadene pr. produsert enhet i norsk industri sammenliknet med tilsvarende tall for andre land vil derfor, med de forbehold som er nevnt ovenfor, kunne brukes som en indikator for utviklingen i industriens konkurranseevne. Beregningsutvalget har gjengitt tall for utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet (LPE) i norsk industri og hos våre viktigste handelspartnere i avsnitt 5.2.

Beregningsutvalget mener tallene for utvikling i lønnskostnader pr. produsert enhet sammenliknet med tilsvarende tall for andre land som legges fram for å belyse utviklingen i norsk industris konkurranseevne, har krav på betydelig interesse. Momentene som er nevnt ovenfor, understreker imidlertid hvor komplisert saksforholdet er. Dette er drøftet mer utfyllende i Beregningsutvalgets rapport nr. 1 1986 (NOU 1986:14).

I ettertid kan en et stykke på veg avlese industriens konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter ute og hjemme, og i industriens andeler av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og kapitalbeholdning. Utviklingen i markedsandeler for import- og eksportkonkurrerende produkter er omtalt i avsnitt 5.3.

I tillegg til en analyse av utviklingen i kostnader og produktivitet bør en mer fullstendig analyse av industriens kostnadsmessige konkurranseevne også omfatte en analyse av selve nivået på kostnadene og produktiviteten. I avsnitt 5.4 omtales lønnskostnadsnivåene i norsk industri og i andre land.

5.2 Lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien

• Industriens kostnadsmessige konkurranseevne ble forbedret med vel 4 prosent fra 1992 til 1993 ifølge foreløpige tall. Om lag tre fjerdedeler av forbedringen skyldtes svekkelsen av den norske kronen målt ved industriens effektive valutakurs.

Tabell 5a viser utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet i norsk industri (LPE) sammenliknet med våre viktigste handelspartnere i perioden 1985-93. Tabellen gir også et inntrykk av bidraget fra de ulike faktorene lønnskostnader i nasjonal valuta, produktivitet og valutakurser, dvs. hvordan utviklingen i relativ LPE (RLPE) i ettertid framkommer som resultat av utviklingen i disse tre faktorene. Det må imidlertid understrekes at disse komponentene ikke utvikler seg uavhengig av hverandre over en så lang periode og at tallene derfor ikke gir uttrykk for en enkel årsaks- og virkningssammenheng. Etter en svekkelse på 1980-tallet fram til 1988, har RLPE blitt forbedret hvert år etter 1988. Revisjoner i tallene for 1992 har bidratt til at den tidligere svekkelsen av RLPE dette året, jf. tabell 5a i Beregningsutvalgets rapport nr. 2 1993 (NOU 1993:26), er snudd til en moderat bedring.

Hos våre viktigste handelspartnere økte timelønnskostnadene med 3 1/4 prosent fra 1992 til 1993 ifølge foreløpige anslag. Dette innebar en nedgang på vel 1 prosentpoeng fra året før og veksten var klart lavere enn gjennomsnittet på 1980-tallet. Arbeidsproduktiviteten ble anslått å øke med 2 1/2 prosent i fjor, som er noe svakere enn gjennomsnittet på 1980-tallet. Samlet ga dette en LPE-vekst på 3/4 prosent fra 1992 til 1993 hos våre handelspartnere.

I norsk industri kan, ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall, veksten i timelønnskostnadene anslås til 1 prosent fra 1992 til 1993, som er vel 2 prosentpoeng lavere enn hos våre handelspartnere, og også betydelig lavere enn i de foregående årene, jf. tabell 5a. Den lave veksten henger sammen med nedsettelsen av satsen for arbeidsgiveravgift fra 1. januar 1993, noe som isolert sett ble antatt å bidra til en reduksjon i lønnskostnadene på 2 prosentpoeng. På den andre siden bidro økte innbetalinger til sluttvederlagsordningen og AFP-fondet fra 1. oktober 1992 isolert sett til en økning av de gjennomsnittlige lønnskostnadene i 1993.

Antall sysselsatte personer i industrien lå i de tre første kvartalene i år om lag på samme nivå som i samme periode i 1992 ifølge Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse (AKU). På grunn av endringer i referanseukene er AKUs tall for utførte timeverk ikke sammenliknbare over denne perioden. Kvartalsvise nasjonalregnskapstall viser en vekst i industriens bruttoprodukt på 1,1 prosent fra de tre første kvartalene i 1992 til samme periode i år. Produksjonsindeksen for industrien, som viser utviklingen i bruttoproduksjonsverdien, viser en vekst på 1,6 prosent de første elleve månedene i 1993 sammenliknet med samme periode i 1992. Samlet innebærer utviklingen i sysselsetting og produksjon en økning i arbeidsproduktiviteten i norsk industri på om lag 1 1/2 prosent fra 1992 til 1993. Lønnskostnadene pr. produsert enhet i norsk industri kan dermed anslås å ha gått ned med 1/2 prosent fra 1992 til 1993.

Kronekursen – målt ved industriens effektive valutakurs, jf. vedlegg III – økte i verdi med knappe 3,2 prosent som gjennomsnitt fra 1992 til 1993.

Alt i alt kan den kostnadsmessige konkurranseevnen for norsk industri – målt ved relative lønnskostnader pr. produsert enhet – ha blitt forbedret med vel 4 prosent fra 1992 til 1993. Om lag tre fjerdedeler av denne forbedringen skyldes depresieringen av den norske kronen.

De internasjonale anslagene for 1994 som er benyttet i denne rapporten bygger i hovedsak på anslag fra OECDs Economic Outlook 52 fra 20. desember 1993. Anslagene for lønnskostnadsvekst og arbeidsproduktivitet hos våre viktigste handelspartnere i 1994 innebærer bare små endringer i forhold til anslagene for 1993. Lønnskostnadsveksten er anslått til 3 prosent i 1994, dvs. en fortsatt nedgang. Utviklingen i lønnskostnadsveksten internasjonalt de senere årene må bl.a. ses i sammenheng med den lavere prisstigningen de siste årene, jf. avsnitt 6.1. Arbeidsproduktiviteten hos handelspartnerne anslås å øke med 2 3/4 prosent fra 1993 til 1994, som er noe mer enn året før. Til tross for økende vekst i produktiviteten de siste tre årene, ligger produktivitetsanslaget for 1994 fortsatt klart under gjennomsnittet på åtti-tallet, jf. tabell 5a. Samlet gir dette en LPE-vekst på 1/2 prosent fra 1993 til 1994, dvs. 1/4 prosentpoeng under veksttakten året før.

Anslag for produksjons- og sysselsettingsutvikling fra 1993 til 1994 kan tyde på en vekst i arbeidsproduktivitet i norsk industri på 2 – 2 1/2 prosent. Kronekursen i desember 1993 var vel 1,5 prosent svakere enn gjennomsnittet for året som helhet. Dersom en som en teknisk forutsetning holder nivået for alle bilaterale kurser som inngår i beregningen av industriens effektive valutakurs uendret fra desember 1993 og ut 1994, vil kronen svekkes ytterligere fra 1993 til 1994, med 1 1/2 prosent Svekket krone bidrar isolert sett til styrket konkurranseevne.

Med de forutsetningene utvalget ellers har lagt til grunn, og med en lønnsvekst i industrien i området 1 1/2 – 3 1/2 prosent vil den kostnadsmessige konkurranseevnen i norsk industri kunne bedres med i størrelsesorden 2 3/4 – 3/4 prosent fra 1993 til 1994.

Beregningsutvalget finner grunn til å understreke at beregninger av utviklingen i RLPE er svært usikre. Usikkerheten gjelder både anslagene for lønnskostnader og produktivitet for Norge og våre viktigste handelspartnere, samt kursutviklingen for norske kroner. Tallene må derfor tolkes med stor varsomhet.

Utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen, er gjengitt i tabell 5b. Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer at et veid gjennomsnitt ikke nødvendigvis vi gi et korrekt uttrykk for den endring i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står overfor.

Etter den betydelige valutauroen høsten 1992 og beslutningen om å gjøre den norske kronen flytende fom. 10. desember 1992, svekket kronekursen seg med om lag 5 prosent overfor ECU, men har siden vært gjennomgående stabil. Heller ikke opphevelsen av svingningsmarginene innenfor det europeiske valutasamarbeidet fra 2. august 1993 bidro til å endre situasjonen for den norske kronen. I gjennomsnitt falt, som nevnt overfor, verdien av norske kroner med 3,2 prosent målt ved industriens effektive valutakurs i 1993. Det bidro til en betydelig del av forbedringen i den kostnadsmessige konkurranseevnen i norsk industri. Utviklingen i de bilaterale valutakursene gjennom det siste året har imidlertid også gitt betydelige utslag i kostnadsforholdene mellom enkeltland. Overfor viktige handelspartnere, bl.a. Sverige og Finland, er norsk industris kostnadsmessige konkurranseevne klart svekket.

5.3 Markedsandeler

• Det var bare mindre endringer i markedsandelene for norsk industri fra 1992 til 1993. Både på eksportmarkedene og hjemmemarkedene var det om lag uendrede markedsandeler fra året før.

I omtalen av utviklingen i industriens konkurranseevne i avsnittene foran, har Beregningsutvalget konsentrert seg om forhold som særlig antas å påvirke industriens konkurranseevne.

I ettertid kan industriens konkurranseevne et stykke på veg avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan dels gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv, dels om evnen til å konkurrere med andre norske næringer om arbeidskraft og kapital.

Det kan imidlertid ta noe tid før endringer i konkurranseevnen fører til evt. endrede markedsandeler. I tillegg vil forskjeller i selve kostnads nivået ha betydning for sammenhengen mellom endringer i konkurranseevnen og endringer i markedsandelene. Utviklingen i markedsandelene må dessuten ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet.

Kilde: 

Endringene i norsk industris eksportmarkedsandeler kan belyses ved å sammenlikne eksportveksten av industrivarer (skip og oljeplattformer er ikke inkludert) med veksten i vareimporten hos våre handelspartnere. Importtallene er aggregert med vekter som gjenspeiler landenes betydning for norsk eksport.

Industrien tapte markedsandeler på eksportmarkedene på hele åtti-tallet sett under ett, og særlig i perioden 1983 til 1986. Et visst omslag fra slutten av 1986 hadde hovedsakelig sammenheng med konjunkturomslaget i utlandet, men også devalueringen av norske kroner våren 1986 spilte trolig inn. Fra slutten av 1990 har industrien tapt markedsandeler igjen, men utviklingen gjennom 1993 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall, tyder på at nedgangen nå kan ha stoppet opp.

For varer fra utekonkurrerende industri ble virkningen av det internasjonale konjunkturoppsvinget fra slutten av 1986 forsterket av lagerbevegelser mellom de norske produsentene og deres utenlandske kunder. Denne industrien er sterkt kapital- og energiintensiv, og utviklingen i energipriser og rentekostnader har generelt større betydning enn utviklingen i lønnskostnader. Devalueringen betydde derfor mer for denne industriens konkurranseevne enn virkningene av den sterke lønnsveksten og også arbeidstidsforkortelsen. Fra slutten av 1990 har denne industrien tapt markedsandeler, men gjennom 1992 stoppet denne utviklingen opp og norske eksportører av utekonkurrerende industrivarer har siden midten av 1992 økt sin markedsandel noe. Markedsandelene for verkstedprodukter ble klart redusert fra midten av 1989 til begynnelsen av 1993. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall snudde denne utviklingen i fjor og gjennom 1993 økte denne industrien sin markedsandel igjen. Tallene kan erfaringsmessig bli betydelig revidert.

Tabell 5c viser utviklingen i norske produsenters markedsandeler på hjemmemarkedet fra 1984 til 3. kvartal 1993. Markedsandelene er beregnet ved forholdet mellom norske produsenters leveranser av de enkelte varer på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen av varer som delvis dekkes ved import.

Norske produsenters gjennomsnittlige markedsandel for tradisjonelle industrivarer avtok med 2,5 prosent årlig fra 1983 til 1986. Dette er dermed med på å forklare importveksten for tradisjonelle varer over samme periode. Spesielt store tap av markedsandeler hadde produsenter av tekstil- og bekledningsvarer, kjemiske råvarer og metaller. Fra 1986 til 1989 opprettholdt bedriftene markedsandelene på hjemmemarkedet, for så igjen å tape betydelige markedsandeler både i 1990 og 1991. Fra 1991 og tom. 3. kvartal 1993 har det bare vært mindre endringer i markedsandelene for tradisjonelle industrivarer på hjemmemarkedet ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene.

Ser en perioden 1984-92 under ett, har produsenter av metaller om lag halvert sin markedsandel på hjemmemarkedet, mens produsentene av tekstil- og bekledningsvarer og kjemiske råvarer har fått redusert sine hjemmemarkedsandeler med vel en tredjedel. Det er bare produksjonen av skip og oljeplattformer som har økt sine hjemmemarkedsandeler over perioden.

5.4 Lønnskostnader i industrien i Norge og andre land

• Et veiet gjennomsnitt av lønnskostnader pr. arbeidet time for industriarbeidere viser at lønnskostnader for norske industriarbeidere lå ca. 11 prosent over våre handelspartnere for året 1993, mot nesten 18 prosent i 1992.

I tillegg til en analyse av utviklingen i kostnader og produktivitet som er presentert foran, bør en mer fullstendig analyse av industriens konkurranseevne også omfatte en analyse av nivået på kostnader og produktivitet. Selv om en nøyer seg med å se på lønnskostnader og produktivitet er det imidlertid svært vanskelig å fremskaffe internasjonale sammenliknbare tall på dette området.

For lønnskostnadsnivået har det i mange år vært foretatt internasjonale sammenlikninger for direkte og totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere.

Funksjonærene har stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Om lag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri utgjøres nå av funksjonærer. Det vil imidlertid fortsatt ta endel tid før sammenlignbare lønnstall for funksjonærene i industrien og sysselsettingsfordelingen mellom funksjonærer og arbeidere av tilfredstillende kvalitet vil foreligge.

Beregningsutvalget har i tidligere rapporter gått ut fra at inntektsfordeling mellom funksjonærer og arbeidere i Norge er jevnere enn i andre land. Utvalget har i denne rapporten vist til beregninger utført i Statistisk sentralbyrå for å illustrere hvilken betydning det kan ha for de relative lønnstallene i industrien ved at funksjonærene tas med i sammenligningen. Tallene er basert på en rekke usikre forutsetninger og forskjellene gir derfor bare en indikasjon på hvordan de relative lønnskostnadsnivåene blir påvirket når både arbeidere og funksjonærer tas med i sammenligningen.

For produktivitetsnivåer har det bare sporadisk vært foretatt internasjonale sammenligninger og det er ennå ikke etablert standarder for hvordan slike sammenligninger skal gjøres.

På flere hold arbeides det med å komme videre i arbeidet med å bringe frem internasjonalt sammenlignbar statistikk for lønnskostnader og produktivitet. Beregningsutvalget vil videreformidle slike undersøkelser så snart de kan sies å ha oppnådd tilstrekkelig data- og metodemessig kvalitet.

Industriarbeidere: Lønnskostnader pr. time i forhold til gjennomsnittet av våre handelspartnere i industrien.

I rapport nr. 2 ifjor (NOU 1993:26) ble det presentert sammenligninger av totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere i Norge og i en rekke andre industraliserte land frem mot 1992 i norske kroner. Det var også tatt med virkninger av valutakursendringene som skjedde i slutten av 1992 og begynnelsen av 1993. Disse tallene bygget i hovedsak på innsamlet data i BLS(Bureau of Labor Statistics) i USA. Tallgrunnlaget gir et meget godt sammenligningsgrunnlag for industriarbeidere.

Ettersom sammenlignbare 1993-tall fra BLS ikke foreligger før senere i 1994, har Beregningsutvalget valgt å fremskrive lønnstallene for 1993 på grunnlag av i hovedsak OECDs anslag over lønnskostnadsøkningen pr. ansatt innenfor privat sektor. Lønnskostnadsnivåene for 1993 vil i prinsippet kunne avvike endel fra tallene fra før 1993 med hensyn til innhold, men Beregningsutvalget mener at de relative lønnskostnadstallene for 1993 vil gi en tilnærmet indikasjon av lønnsforskjellene landene imellom.

De totale lønnskostnadene består av fortjeneste pr. arbeidet time og indirekte personalkostnader. De indirekte personalkostnadene som ved måling av totale lønnskostnader kommer i tillegg til lønn pr. arbeidet time, omfatter lønn for helge- og feriedager, lønn under sykdom, velferdspermisjoner, arbeidsgiveravgifter og andre sosiale kostnader som knytter seg til bruken av arbeidskraft i overensstemmelse med ILOs standard for klassifisering av de indirekte personalkostnadene.

Figur 5.2 og tabell 5d viser at norske lønnskostnader pr. time for industriarbeidere regnet i felles valuta, lå ca. 11 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i 1993, mot nesten 18 prosent året før. I 1988, da de norske lønnskostnadene for industriarbeidere lå på sitt høyeste i forhold til handelspartnerne, lå lønnskostnadene ca. 28 prosent høyere i Norge.

I 1980 hadde Sverige, Tyskland-vest, Belgia og Nederland høyere lønnskostnader enn Norge, mens i 1985 var det bare USA og Canada som hadde høyere lønnskostnader enn Norge av landene i tabellen. Devalueringen av den norske krone i mai 1986 hindret ikke at fall i dollarkursen bidro til et betydelig fall i lønnskostnadene pr. time regnet i norske kroner i USA og Canada i forhold til i Norge, slik at disse land igjen fikk lavere lønnskostnader enn Norge.

De fleste landene og Japan hadde derimot i 1986 en sterkere relativ lønnskostnadsvekst enn Norge målt i norske kroner.

Kilde: 

Dette var en klar følge av devalueringen av den norske krone og endringer i relative valutakurser. På grunn av den sterke lønnsveksten i Norge i 1986 og 1987, blant annet på grunn av lønnskompensasjonen for arbeidstidsforkortelsen i 1986/87, økte lønnskostnadene i Norge mer enn i de fleste land i disse årene.

I årene fra 1988 til 1991 gikk lønnskostnadene for norske industriarbeidere opp mindre enn i de andre nordiske landene og de fleste mellom-europeiske landene målt i norske kroner, mens lønnskostnadene økte sterkere enn i USA, Canada og Japan.

Fra og med 1992 har det relative lønnskostnadsnivået i forhold til de aller fleste av våre handelspartnere blitt redusert tildels kraftig. Dette skyldes ikke minst reduserte arbeidsgiveravgifter, spesielt fra 1.januar 1993, som i tillegg til at store valutakursendringer det siste året har gitt lavere lønnskostnader i Norge, målt i felles valuta. Tyskland-vest, Sveits og Belgia lå klart høyere enn Norge i 1993, mens andre mellom-europeiske land som Nederland og Østerrike lå omlag på linje med Norge.

I 1991 og 1992 lå gjennomsnittlig lønnskostnader for industriarbeidere i Sverige klart over Norge, mens Finland i 1990 og 1991 lå tett opp mot det norske nivået. Sverige og Finland har i motsetning til de fleste andre land i tabellen i perioden frem til 1993 bedret sitt kostnadsnivå i forhold til Norge betydelig og lønnskostnadene lå i 1993 for Sverige på 92 prosent av det norske, en forbedring på 13 prosentpoeng fra året før, mens Finland lå på 74 prosent fra året før, en forbedring på 21 prosentpoeng på 2 år.

Lønnsnivå for ansatte i industrien når funksjonærene er med i sammenligningen.

Tallene som er presentert foran omfatter industriarbeidere. Lønnsnivået for funksjonærer er ikke trukket inn. Som tidligere omtalt, er det grunn til å tro at inntektsfordelingen mellom arbeidere og funksjonærer er jevnere i Norge enn i de fleste andre land og at det totale lønnskostnadsbildet for Norge derfor er noe gunstigere enn tabell 5d viser.

I Beregningsutvalgets rapport nr.2,1993 (NOU: 1993:23) er det gjengitt beregninger av Statistisk sentralbyrå som indikerer at forskjellen mellom lønnskostnadene i Norge og handelspartnerne reduseres med 6 til 10 prosentpoeng i 1992 når også funksjonærene er med i sammenligningen. Gjøres tilsvarende beregninger for 1993 vil de totale lønnskostnader ligge 1 til 5 prosent høyere enn hos våre handelspartnere, mot 11 prosent når bare industriarbeidere er med i sammenligningen. Det må imidlertid understrekes at disse beregningene er beheftet med stor usikkerhet og at de er følsomme overfor selv mindre endringer i forutsetningene.