2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

Husholdningssektoren omfatter alle personer hjemmehørende i Norge. Den omfatter også selvstendig næringsdrivende som driver ikke-finansiell aktivitet i egen regi, og som ikke er inkludert i foretakssektoren. Husholdningssektoren er den klart største av de institusjonelle hovedsektorene i nasjonalregnskapet målt ved disponibel inntekt. I perioden 1980-1990 tilfalt mellom 57 og 64 prosent av Norges disponible inntekt husholdningene. Som vist i forrige kapittel, var denne andelen i 1992 helt oppe i 68 prosent.

Med disponibel inntekt for en husholdning menes den inntekten som står til disposisjon for privat konsum (forbruk) eller sparing. Dette betyr at en må trekke utgifter som ikke er knyttet til konsum eller sparing, fra bruttoinntekten, for å komme fram til den disponible inntekten. Slike utgifter vil først og fremst være direkte skatter, men kan også omfatte finansielle utgifter som renteutgifter, avhengig av hvor omfattende inntektene er definert. For å komme fram til disponibel realinntekt må en videre korrigere for prisutviklingen på de varer og tjenester som inntekten brukes til, dvs. konsumprisutviklingen. Utviklingen i disponibel realinntekt for en husholdning blir dermed i hovedsak bestemt av fire forhold; inntektsutviklingen, skatteendringer, utviklingen i renteutgifter og prisutviklingen.

• En husholdning kan ha inntekt fra flere kilder, f.eks. lønnsinntekt, inntekter fra næringsvirksomhet (driftsresultat), renter av bankinnskudd eller andre finansinvesteringer, og inntekter fra pensjoner og andre trygdeordninger. En lønnstaker­hushold­ning har lønn som hovedinntekt, mens næringsinntekter og trygder er hovedinntekter for husholdningsgruppene selvstendig næringsdrivende og trygdede. Det er grunn til å merke seg at varige konsumgoder utenom bolig ifølge nasjonalregnskapskonvensjoner regnes som konsumert i det år de anskaffes. Beregnet avkastning på konsumkapital (utenom bolig) inngår derfor ikke som inntekt i inntektsregnskapet. Husholdningene er derimot eiere av produksjonssektoren for boligtjenester i regnskapet, og mottar følgelig den beregnede avkastningen på boligkapitalen i denne sektoren som en del av sin inntekt.

• Skatten for ulike husholdninger kan variere selv om inntektene i utgangspunktet er like. Ulike inntektsarter kan etter skattereglene bli behandlet forskjellig. Skattene vil også være avhengig av hvordan husholdningen innretter seg. F.eks. vil skattene avhenge av om inntekten i husholdningen er opptjent av en eller flere personer og fordelingen av inntekten dem imellom. Videre vil ulike former for finansinvesteringer, f.eks. BSU, aksjeplasseringer og pensjonsforsikringer påvirke skatteberegningene. Hvis finansinvesteringene, investeringer i bolig eller privat konsum (forbruk) blir finansiert ved låneopptak, vil adgangen til fradrag for gjeldsrenter påvirke skatten. Det samme gjelder for investeringer i næringsvirksomhet hvor dessuten avskrivings- og avsetningsregler vil påvirke beskatningen av næringsinntekten.

• Om renteutgifter skal komme til fradrag ved beregning av disponibel inntekt for en husholdning, bør prinsipielt sees i sammenheng med hvor omfattende inntektsbegrepet er definert. Hvis næringsinntekt (driftsresultat), som er en kombinasjon av kapitalavkastning på produksjonskapital og arbeidsinnsats som selvstendig næringsdrivende, finansinntekter og beregnet avkastning av konsumkapital (egen bolig, varige konsumgoder) inngår i inntektsbegrepet, bør alle renteutgifter naturlig komme til fradrag ved beregning av disponibel inntekt. Avgrensingsproblemer oppstår når låneopptak og dermed renteutgifter har gitt opphav til inntekter som ikke regnes med ved beregning av disponibel inntekt. I nasjonalregnskapet regnes som nevnt avkastning av boligkapitalen som en del av husholdningenes inntekter, mens andre varige konsumgoder betraktes som konsumert når de er kjøpt. Husholdningenes totale netto renteutgifter trekkes fra i beregningen av disponibel inntekt i nasjonalregnskapet. I prinsippet burde en her ha skilt ut andelen av renteutgiftene som er brukt til å finansiere konsumkapital utenom bolig, men datamaterialet gir ikke grunnlag for en slik oppsplitting.

• Beregninger av disponibel realinntekt krever en omregning til faste priser, dvs. at en må dividere den løpende inntekten med en prisindeks. Valget av prisindeks er ikke entydig. Det vanlige er å deflatere husholdningenes inntekter med en felles prisindeks – enten konsumprisindeksen eller deflatoren for totalt privat konsum i nasjonalregnskapet. I de beregningene presentert nedenfor som er basert på tall fra nasjonalregnskapet, benyttes den sistnevnte prisindeksen.

Det bør understrekes at disponibel realinntekt ikke gir direkte uttrykk for levekår. Ett problem i denne forbindelse er knyttet til bruk av en felles prisindeks som nevnt ovenfor. I så fall får en ikke tatt hensyn til at husholdninger kan ha ulik forbrukssammensetning og at prisene på ulike varer og tjenester varierer for ulike husholdningsgrupper. Videre bør det påpekes at offentlig konsum ikke er med i beregningene, selv om denne posten er et viktig bidrag til levekårene. Direkte skatter kommer til fradrag i disponibel inntekt, og endringer i indirekte skatter tas hensyn til gjennom virkninger på prisene. Motytelsene, bortsett fra kontantytelser i form av stønader og pensjoner o.l., faller derimot utenfor.

Det bør også nevnes at enkelte inntektskomponenter som inntektsføres i nasjonalregnskapet, ikke utbetales til husholdningene i det aktuelle året. Et eksempel på dette er såkalte fremmede renter, som er avkastningen på husholdningenes forsikringskrav.

Omvurdering av aktiva, f.eks. ikke realiserte aksje-gevinster/tap, endringer i verdien av boligkapitalen o.l., inngår ikke i begrepet disponibel inntekt slik det er presisert ovenfor. Slike omvurderinger av aktiva vil påvirke forbruksmuligheten over tid, men hører begrepsmessig hjemme i et kapitalregnskap for husholdningene. Slike beregninger er under arbeid i Statistisk sentralbyrå i forbindelse med den pågående hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet.

Nedenfor gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt slik de fremkommer i nasjonalregnskapet. I neste avsnitt (2.2) presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for ulike grupper av husholdninger, der en fokuserer spesielt på betydningen av skattesystemet og omfanget av gjeldsrenter. Det bør understrekes at begrepet disponibel realinntekt i de sistnevnte beregningene avviker fra de konvensjoner som benyttes i nasjonalregnskapet. For det første opereres det i enkelte tabeller med andre inntektsbegreper, blant annet ved at (netto) renteutgifter ikke er trukket ut. Det opereres da med begrepet inntekt etter skatt. For det andre er realstørrelser i avsnitt 2.2 beregnet ved å deflatere nominelle inntektsbeløp med konsumprisindeksen.

2.1 Disponibel realinntekt for husholdninger ifølge inntektsregnskapet

• Husholdningenes disponible realinntekt økte med 1,7 prosent i 1993.

• Betydelig vekstbidrag fra lavere netto renteutgifter.

Tabell 2a viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster for årene 1984-1993. I forhold til konvensjonene i nasjonalregnskapet er arbeidsgiveravgift trukket ut både på inntektssiden (lønn) og utgiftssiden (direkte skatter og trygdepremier). Beregningene viser en betydelig vekst i disponibel realinntekt for husholdningene de fire siste årene, etter nær nullvekst gjennom de tre forutgående årene sett under ett. Mens veksten i husholdningenes disponible realinntekt i 1990 og 1991 er anslått til henholdsvis 2,7 og 1,6 prosent, viser foreløpige anslag en vekst på over 4 prosent i 1992. I 1993 ble veksttakten for disponibel realinntekt for husholdningssektoren betydelig redusert, til 1,7 prosent ifølge foreløpige anslag.

I tabell 2b er den nominelle veksten i husholdningenes inntekts- og utgiftskomponenter i perioden 1984-1993 deflatert med nasjonalregnskapets prisindeks for privat konsum. Tabellen viser hvordan de ulike komponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekt i denne perioden.

I tillegg til lønn er driftsresultat og stønader viktige inntektskomponenter for husholdningene. Sistnevnte har fått økt betydning de siste årene; som andel av disponibel inntekt har stønadene økt fra rundt 31,4 prosent i 1983 til om lag 40 prosent i 1992, jf. figur 2.1.

Kilde: 

På grunn av sterk sysselsettingsvekst midt på 1980-tallet ga veksten i lønningene det største bidraget til økt realinntekt i disse årene. I perioden 1988-1990 trakk derimot bidraget fra lønnsveksten husholdningenes disponible realinntekt ned. I 1991 var bidraget nær null, mens sterkere lønns- enn prisvekst ga et klart positivt vekstbidrag i 1992 ifølge foreløpige regnskapstall. Tilnærmet uendret sysselsetting og moderat lønnsvekst innebærer et svakt bidrag fra lønn til veksten i disponibel realinntekt fra 1992 til 1993.

Driftsresultatet er hovedinntektskilden til selvstendig næringsdrivende. Tabell 2b viser at bidraget fra driftsresultatet til økningen i disponibel realinntekt var beskjedent, tildels negativt de fleste årene frem til og med 1989. I 1990 økte imidlertid driftsresultatet betydelig. Etter negativt bidrag i 1991, viser beregninger et svakt positivt vekstbidrag fra driftsresultat i 1992. I 1993 peker foreløpige regnskapstall mot et klart sterkere bidrag fra økt driftsresultat til veksten i disponibel realinntekt, i størrelsesorden 0,8 prosentpoeng.

Stønadene, som er den viktigste inntektskilden til pensjonister og trygdede, har gjennom hele perioden gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. Dette skyldes for en stor del en jevn økning i antall eldre og utbetalte pensjoner, som er den største stønadsposten. Økningen i vekstbidraget fra og med 1988 har også sammenheng med økt arbeidsledighet og dermed økte trygdeutbetalinger. (Økningen i dagpengeutbetalingene utgjorde nær 25 prosent av den totale stønadsveksten i perioden 1988-1990). Fra 1988 fram til 1993 utgjorde veksten i stønadene det klart viktigste bidraget til økningen i husholdningenes disponible realinntekter. I 1991 var stønadsveksten absolutt sett alene sterkere enn økningen i disponibel realinntekt. For 1992 viser foreløpige beregninger et fortsatt betydelig bidrag fra stønader til veksten i disponibel realinntekt. Økte utbetalinger til ledighetstrygd og attføring sto for rundt tredjeparten av denne økningen. Stønadsveksten avtok i 1993, men ga også dette året et betydelig vekstbidrag til husholdningenes disponible realinntekt ifølge foreløpige oppgaver.

I årene 1984-1988 ga utviklingen i skatter og trygdepremier et negativt bidrag til realinntektsveksten, dvs. at realverdien av husholdningenes skatteinnbetalinger steg i disse årene. Det er verdt å merke seg at med realinntektsvekst vil bidragene fra direkte skatter være negative selv med uendrete gjennomsnittlige skattesatser. I de neste to årene ga imidlertid utviklingen i skatteinnbetalingene positive vekstbidrag, ved at den nominelle veksten i direkte skatter og trydepremier var lavere enn konsumprisveksten. Etter et svakt negativt vekstbidrag i 1991, førte lettelser i den direkte beskatningen i 1992 til et anslått bidrag på 2,5 milliarder 1991-kroner til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I 1993 er det anslått om lag uendrete gjennomsnittsskatter for husholdningene i alt, og med positiv realinntektsvekst fås dermed et negativt bidrag fra skatter.

Som vist i tabell 2b, bidro utviklingen i realverdien av netto renteutgifter stort sett negativt til veksten i husholdningenes disponible realinntekt gjennom 1980-årene. I de siste årene har denne utviklingen snudd, idet husholdningenes netto renteutgifter har bidratt positivt til veksten i disponibel realinntekt. Denne utviklingen har sammenheng med den sterke finansielle konsolideringen blant husholdningene, med betydelig gjeldsnedbetaling eller økning av fordringer. Siden husholdningene er i netto fordringsposisjon, trekker nedgangen i det generelle rentenivået isolert sett i retning av lavere netto renteinntekter. Denne effekten motvirkes imidlertid av en fortsatt økning i netto fordringer. Reduserte gjennomsnittlige rentemarginer de siste par årene har også bidratt positivt. Nedgangen i innskuddsrentene ble spesielt i 1993 bremset av at husholdningenes renteinntekter i henhold til nasjonalregnskapets konvensjoner omfatter såkalte fremmede renter, som er beregnet avkastning på forsikringskrav. Disse rentene faller klart langsommere enn rentene på ordinære innskudd, fordi en stor del av forsikringsselskapenes fordringer er plassert i obligasjoner med faste (kupong-)renter. I 1992 er vekstbidraget fra lavere netto renteutgifter anslått til hele 4,5 milliarder 1991-kroner, tilsvarende 1,3 prosentpoeng. Foreløpige beregninger peker mot et nesten like sterkt vekstbidrag fra netto renteinntekter i 1993.

1. Det bør bemerkes at Norges Banks beregninger avviker fra Statistisk sentralbyrås, som en følge av ulike metoder og forskjeller i datamaterialet. Veksten i renteinntekter og -utgifter i figurene 2.2a og 2.2b vil derfor ikke samsvare helt med de tilsvarende tallene i tabell 2a og 2b. Forholdet mellom de ulike bidragene vil allikevel være omtrent de samme.

Kilde: 

Veksten i renteinntektene og renteutgiftene kan splittes på henholdsvis endring i fordringer/gjeld og endring i gjennomsnittlige rentesatser. Beregninger av denne typen, foretatt av Norges Bank, er vist i figur 2.2a og 2.2b.

Figuren viser at gjeldsveksten var betydelig sterkere enn fordringsveksten i perioden 1986-1988. Denne utviklingen stoppet opp i 1989, hvor husholdningenes renteutgifter ifølge Norges Banks beregninger var om lag uendret fra året før. En mer moderat gjeldsøkning ble oppveid av lavere rentesatser. Det samme bildet gjorde seg gjeldende for 1990 og 1991, med avtakende bidrag fra de ulike komponentene. For 1992 viser Norges Banks beregninger en nedgang i husholdningenes renteutgifter på vel 5 prosent fra året før, med bidrag både fra avtakende renter og redusert bruttogjeld. I 1993 viser disse beregningene en kraftig nedgang (rundt 14 prosent) i renteutgiftene, først og fremst som følge av lavere renter.

1. Det bør bemerkes at Norges Banks beregninger avviker fra Statistisk sentralbyrås, som en følge av ulike metoder og forskjeller i datamaterialet. Veksten i renteinntekter og -utgifter i figur 2.2a og 2.2b vil derfor ikke samsvare helt med de tilsvarende tallene i tabell 2a og 2b. Forholdet mellom de ulike bidragene vil allikevel være omtrent de samme.

Kilde: 

Etter flere år med tildels sterk vekst i husholdningenes renteinntekter, falt disse med rundt 4 prosent i 1989 ifølge Norges Banks anslag, etter klart negativt bidrag fra renteutviklingen. For perioden 1990-1992 var det igjen vekst i renteinntektene. En fortsatt tendens til lavere rentesatser motvirket ikke fullt ut økningen i husholdningenes fordringer. Det sterke rentefallet fra 1992 til 1993 førte imidlertid til klar nedgang i renteinntektene. Vekst i husholdningenes bruttofordringer trakk isolert sett renteinntektene opp, men alt i alt falt renteinntektene med nesten 17 prosent fra 1992 til 1993 ifølge disse beregningene.

Husholdningssektoren oppdelt i lønnstakere, selvstendig næringsdrivende og trygdede.

I inntektsregnskapet i nasjonalregnskapet er husholdningene delt inn i grupper etter hvor hovedinntekten kommer fra. Selvstendig næringsdrivende har egen næringsdrift som hovedinntektskilde, lønnstakere har vanlig lønnsarbeid som hovedinntektskilde, mens trygdede, pensjonister o.a. har pensjoner, ulike trygder eller annet som hovedinntekt. I denne siste gruppen kommer også studenter og militære. Det er betydelig usikkerhet ved en slik oppdeling, og inntektstallene for undergruppene er av klart dårligere kvalitet enn inntektstallene for husholdningssektoren under ett.

Ved avslutningen av denne rapporten, foreligger det ingen ny informasjon om inntektsutviklingen for disse undergruppene i forhold til det tallmaterialet som er presentert tidligere i rapporter fra Beregningsutvalget. I rapport nr. 2 for 1993 (NOU 1993:26) ble det presentert inntektstall for lønnstakere, selvstendig næringsdrivende og trygdede fram til og med 1992. I tabell 2c nedenfor presenteres veksten i disponibel realinntekt for de tre hovedgruppene av husholdninger i denne perioden.

Som vist i tabellen, var det betydelige forskjeller i inntektsutviklingen for de tre gruppene i 1980-årene. Mens den gjennomsnittlige årlige veksten i disponibel realinntekt for lønnstakere i perioden 1983-1989 var 1,4 prosent, om lag det samme som gjennomsnittet for alle husholdninger (1,3 prosent), var veksten 5,3 prosent for trygdede og -5,2 prosent for selvstendige. Den sterke veksten i disponibel realinntekt for trygdede og pensjonister reflekterer den tidligere nevnte veksten i antallet trygdede og tilhørende stønadsutbetalinger. I tillegg skiller denne gruppen seg fra øvrige husholdningskategorier ved at den har hatt et betydelig positivt bidrag fra netto renteinntekter. Hovedårsaken til at gruppen selvstendig næringsdrivende hadde en reell inntektsreduksjon i denne perioden er at realverdien av driftsresultatet, som står for om lag 2/3 av deres inntekter, utviklet seg svakt og tildels negativt i de fleste av årene. I tillegg hadde selvstendige en betydelig økning i renteutgiftene mot slutten av perioden, noe som har sammenheng med en generelt større gjeld for selvstendige enn for de to andre husholdningsgruppene.

Bildet for selvstendige snudde i 1990, da disponibel realinntekt for denne gruppen økte med nær 12 prosent. Bakgrunnen for dette er den sterke veksten i driftsresultatet i næringsvirksomhet dette året. Etter nullvekst i 1991 peker foreløpige beregninger mot en ny betydelig inntektsvekst for gruppen selvstendige i 1992. For lønnstakergruppen er veksten i disponibel realinntekt både i 1991 og 1992 anslått til å være på linje med veksten for husholdninger under ett. Økningen i trygdedes disponible realinntekt har fortsatt, men har i de siste årene ligget lavere enn gjennomsnittet fra 1980-tallet, rundt eller i underkant av 3 prosent.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Nedenfor er det derfor gitt tall for husholdningenes gjennomsnittsinntekt og realinntektsutvikling pr. person.

Disponibel inntekt i husholdningssektoren regnet pr. person kan anslås til nær 84 000 kr i 1991. Med omtrent 2,4 personer i gjennomsnitt pr. husholdning (Folke- og boligtellingen 1990) blir gjennomsnittlig disponibel husholdningsinntekt om lag 201 000 kr ifølge inntektsregnskapet. For 1992 peker foreløpige anslag mot en gjennomsnittlig inntekt pr. person på rundt 89 000 kr, og en inntekt pr. husholdning på 214 600 kr.

Tabell 2d viser årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet pr. person i perioden 1984-1993. Veksten i 1992 er anslått til hele 3,8 prosent, mens foreløpige anslag for 1993 peker mot en vekst i disponibel realinntekt pr. person på 1,0 prosent. Til sammenligning var den gjennomsnittlige årlige veksten fra 1984 til 1989 0,9 prosent.

2.2 Beregnede endringer i inntekter for utvalgte husholdninger

Inntektsskattereglene for 1993 og 1994 er i all hovedsak en videreføring av skattereglene for 1992. For lønnstakere som har hatt en lønnsvekst om lag på linje med justeringen av inntektsgrensene i skattesystemet har skattereglene i liten grad påvirket utviklingen i disponibel realinntekt siden 1992. Lønnstakere som har hatt en lønnsvekst på 2,7 prosent, som tilsvarer anslått gjennomsnittlig årslønnsvekst, har isolert sett fått om lag uendret reallønn etter skatt fra 1992 til 1993.

Under lønnsoppgjør, jordbruksoppgjør og pensjonsregulering forhandles det bare om utviklingen i én inntektsart og ikke om den totale inntektsutviklingen for ulike husholdningsgrupper. Selv om sammenhengene kan være noe kompliserte, vil skatter og endringer i priser også bidra til at realverdien av det inntektstillegget som inntektstakeren mottar blir mindre enn det nominelle inntektstillegget det forhandles om. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker realinntekt etter skatt. Inntektsbegrepet er for dette formålet definert snevrere (reallønn etter skatt) enn i omtalen foran som bygger på nasjonalregnskapets definisjon.

For mange lønnstakerhusholdninger har utviklingen i inntekt som er disponibel til konsum etter 1992 i større grad vært påvirket av endringer i rentenivået enn av endringer i skattereglene, jf. også omtale i avsnitt 2.1.

Kort om endringer i skatteregler i årene 1991–1994

Tabell 2e viser skattesatser og beløpsgrenser m.v. i skattereglene for 1991, 1992, 1993 og 1994. En ser av tabellen at maksimal skatt på nettoinntekt/alminnelig inntekt er redusert fra 40,5 prosent i 1991 til 28 prosent i 1992, 1993 og 1994. Maksimal skatt på brutto lønnsinntekt er økt fra 17,3 prosent i 1991 til 20,8 prosent i 1992 og til 21,5 prosent i 1993 og 1994. Samlet maksimal marginalskatt på lønn er dermed redusert fra 57,8 prosent i 1991 til 48,8 prosent i 1992, mens den er 49,5 prosent i 1993 og i 1994. For en lønnstaker med årslønn om lag som for gjennomsnittet for voksne industriarbeidere ble marginalskatten på lønn redusert fra 48,3 prosent i 1991 til 35,8 prosent i de tre etterfølgende årene.

Et hovedtrekk ved endringene i skattereglene de siste årene og særlig i 1992, har vært at skattegrunnlaget er utvidet og skattesatsene er redusert. Fjorårets rapport (NOU 1993:7) inneholdt en lengre omtale av anslått virkning av skattereformen for endring i disponibel inntekt fra 1991 til 1992. Beregningene var foretatt på grunnlag av selvangivelsesmateriale for inntektsåret 1990. Når selvangivelsesmateriale for 1992 foreligger, vil Det tekniske beregningsutvalg gjennomgå virkningene av skattereformen på disponibel inntekt for lønnstakerne på nytt.

Fra 1992 ble det vedtatt en rekke endringer i skattegrunnlagene. Noe av det viktigste for lønnstakere er:

• kraftig økning i minstefradraget,

• fribeløpet for renteinntekter m.v. ble fjernet,

• sparing med skattefradrag (SMS) og livsforsikring med skattefradrag (LMS) ble fjernet,

• det ble innført en boligspareordning med skattefradrag for ungdom (BSU),

• stipulert privatkjøring med firmabil ble økt fra 8 000 km til 10 000 km.

• renter på overskytende forskudd er ikke lenger skattepliktige og renter på restskatt er ikke lenger fradragsberettiget. Det særskilte fribeløpet for renteinntekter av overskytende forskudd og det særlige fribeløpet for beregning av renter på restskatt ble fjernet.

I tillegg ble det vedtatt en rekke andre endringer i bedrifts- og kapitalbeskatningen.

Ved salderingen av budsjettet for 1993 ble det vedtatt å gjeninnføre en ordning med aksjesparing med skattefradrag (AMS) med virkning fra 1992. Maksimalt årlig sparebeløp under AMS-ordningen ble satt til 5 000 kroner i klasse 1 og 10 000 kroner i klasse 2. Innenfor disse beløpsgrensene er skattefradraget satt til 15 prosent av årlig sparebeløp.

Skatteopplegget for 1993 var i store trekk en videreføring av reglene for 1992. Den øverste satsen i toppskatten ble imidlertid økt i forbindelse med salderingen av Statsbudsjettet for 1993, fra 13,0 prosent i 1992 til 13,7 prosent i 1993. Satsene for den generelle barnetrygden ble holdt nominelt uendret fra 1992 til 1993. Den ekstra barnetrygden til barn under 3 år ble imidlertid økt med 660 kroner til 5 040 kroner pr. barn i 1993.

Skattereglene for 1994 er også i all hovedsak en videreføring av skattesystemet for 1992. Standard bunnfradrag og progresjonsgrenser er økt med om lag 2 prosent fra 1993 til 1994, mens inntektsskattesatsene er holdt uendret fra 1993 til 1994. I forbindelse med salderingen av budsjettet ble de generelle barnetrygdsatsene økt med om lag 2 prosent fra 1993 til 1994. Videre er det vedtatt at formuesskatten, eventuelt avgifter, skal økes med 700 mill. kroner i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1994. Skattebegrensningsregelen (65-prosentregelen) er endret fra inntektsåret 1993 slik at formuesskatten ikke kan nedsettes til mindre enn 0,6 prosent av den formuen som overstiger 1 mill. kroner.

Nærmere om beregningen av utviklingen i reallønn etter skatt fra 1991 til 1993 for utvalgte lønnstakerhusholdninger

De beregninger som Det tekniske beregningsutvalget har foretatt i dette avsnittet bygger på følgende forutsetninger:

• Inntektstakeren mottar bare én inntektsart (lønn).

• Det er bare tatt hensyn til skatteregler som berører alle eller nesten alle innenfor et tariffområde. En har således i disse beregningene ikke tatt hensyn til de mange endringene i fradragsregler og innstramming i spareordninger m.v. som ble gjennomført i forbindelse med skattereformen 1992. En bredere drøfting av virkningene av skattereformen på lønnstakernes disponible inntekter er som nevnt nærmere omtalt i fjorårets rapport (NOU 1993:7).

Ved beregning av endring i reallønn etter skatt har en illustrasjonsmessig også foretatt beregninger for utvalgte husholdninger med fradrag utover minstefradraget, for eksempel i form av gjeldsrenter. Det er rent beregningsmessig lagt til grunn at gjeldsrentene over tid øker i takt med lønnen, dvs. at fradragene utgjør en fast andel av lønnsinntekten.

• En har ikke tatt hensyn til de store individuelle og varierende mulighetene til å tilpasse seg endringer i skattesystemet. Det kan være grunn til å tro at det kan ha skjedd særlig store endringer i tilpasning som følge av skatteomleggingen fra 1991 til 1992.

• Skatteomleggingen fra 1991 til 1992 var bl.a. preget av endringer i skattegrunnlagene. Beregningene av endringer i lønnsinntekt etter skatt fra 1991 til 1992, der en bare tar hensyn til skatteregler som berører alle eller nesten alle innenfor et tariffområde, kan derfor ha mindre utsagnskraft enn tidligere.

• Barnetrygd regnes som negativ skatt. Andre overføringer fra offentlige budsjetter er det ikke tatt hensyn til.

• Det er brukt samme prisindeks for alle husholdningstyper ved omregning til reallønn.

Det er en selvfølge at beregninger basert på så enkle forutsetninger må brukes med forsiktighet. Beregningsutvalget mener likevel av flere grunner at denne type beregninger kan ha interesse:

• Resultatene indikerer i hvilken retning endringer i sentrale skatteregler isolert sett trekker.

• Over kortere perioder, med små strukturelle endringer i sammensetning av inntekter og husholdninger, kan en trekke noe mer generelle konklusjoner om inntektsutviklingen for de ulike husholdningstypene enn det de sterkt forenklende forutsetningene skulle tilsi. Beregningsmåten tilsier likevel at det ikke legges vekt på mindre avvik mellom gruppene.

• Siden det forhandles om bare én inntektsart, kan virkningen for en lønnstaker av at en kun endrer denne inntektsarten være av særlig interesse.

Beregningsutvalget har i tabell 2f foretatt beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for følgende grupper:

• Lønnstakere med en lønnsinntekt i 1992 på henholdsvis 185 000 kroner og 350 000 kroner. Lønnen før skatt forutsettes å ha utviklet seg som gjennomsnittlig årslønn. For lønnstakere er beregningene utført for henholdsvis enslige lønnstakere, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn og for ektepar der begge ektefeller arbeider og som har to barn. Det er beregningsmessig forutsatt at barna er mellom 3 og 12 år.

Den nominelle lønnsinntekten etter skatt beregnes ved at en trekker inntektsskatter og avgifter til folketrygden fra lønnsinntekten, samtidig som en for barnefamilier tar hensyn til forsørgerfradraget i skatt og barnetrygden. Lønnsinntekt etter skatt beregnet på denne måten gir uttrykk for hva lønnstakeren har til disposisjon av lønnsinntekten (og eventuelt barnetrygden) til betaling av gjeldsrenter og til kjøp av varer og tjenester etter at samlede skatter er betalt. En kommer deretter fram til reallønn etter skatt ved å deflatere den nominelle lønnsinntekten etter skatt med konsumprisindeksen.

Utvalget har i beregningene i tabell 2f lagt til grunn en lønnsvekst på 3,6 prosent fra 1991 til 1992 og 2,7 prosent fra 1992 til 1993. Dette tilsvarer gjennomsnittlig årslønnsvekst i perioden. Konsumprisindeksen økte med 2,3 prosent både fra 1991 til 1992 og fra 1992 til 1993.

Tabell 2f kan illustrere at reallønnen etter skatt grovt sett var om lag uendret fra 1992 til 1993 med de forutsetninger som her er lagt til grunn. En ser av tabellen at beregnet økning i reallønn etter skatt er 0,3 – 0,4 prosent for enslige lønnstakere med 185 000 kroner i lønn og uten barn. Det henger sammen med at lønnsveksten som er lagt til grunn er høyere enn prisveksten og høyere enn den prosentvise justeringen av bunnfradrag m.v. fra 1992 til 1993. I tilsvarende eksempel med barn oppveies dette imidlertid av at barnetrygden var nominelt uendret fra 1992 til 1993. I eksemplene med 350 000 kroner i lønn oppveies reallønnsveksten bl.a. av at den øverste satsen for toppskatten ble økt med 0,7 prosentpoeng fra 1992 til 1993.

I tabell 2f er det som nevnt beregningsmessig lagt til grunn at fradragene vokser i takt med lønnen. Legger en til grunn at rentefradraget er blitt redusert fra 1992 til 1993 vil reallønnen etter skatt også isolert sett reduseres som følge av at skatten isolert sett øker når fradragene reduseres. Imidlertid vil disponibel realinntekt (her definert som lønnsinntekt fratrukket skatt og netto kapitalutgifter deflatert med konsumprisindeksen) øke som følge av et rentefall for husholdninger med gjeld. Begrepet disponibel realinntekt, slik det er brukt her, er mer i tråd med nasjonalregskapets definisjon ved at netto renteutgifter blir fratrukket inntekt etter skatt, jf. også avsnitt 2.1.

I første del av kapittel 2 ble det gjengitt tall for utviklingen i husholdningenes renteinntekter og renteutgifter, jf. figur 2.2a og 2.2b. Det gikk her blant annet fram at husholdningenes renteutgifter har blitt redusert i perioden 1988 til 1993, særlig som følge av at rentenivået er redusert i løpet av 1993.

Tar en utgangspunkt i en enslig lønnstaker med 185 000 kroner i lønnsinntekt og gjeldsrenter på 20 000 kroner i 1992 1 , legger til grunn at renteutgiftene ble redusert med 14,2 prosent fra 1992 til 1993, samt at reallønnsveksten fra 1992 til 1993 var 0,4 prosent, så økte disponibel realinntekt med 2,4 prosent fra 1992 til 1993. En samlet reduksjon i renteutgiftene på 14,2 prosent tilsvarer om lag Norges Banks anslag for samlet nedgang i husholdningenes renteutgifter fra 1992 til 1993. Denne reduksjonen skyldes i hovedsak redusert rentenivå (12,4 prosentpoeng), men også i noen grad redusert gjeld (1,8 prosentpoeng). Hvis en legger dette til grunn for beregningen over, kan anslagsvis 2,1 prosentpoeng av økningen i disponibel realinntekt henføres til redusert rentenivå. Til sammenligning økte reallønnen etter skatt med bare (0,3) prosent for tilsvarende lønnstakerhusholdning, når fradraget forutsettes å vokse i takt med den nominelle lønnen, jf. tabell 2f. Virkningene av rentefallet de siste årene avhenger naturlig nok av den enkelte husholdnings gjelds- og fordringsposisjon, jf. vedlegg IV.

Beregnede virkninger av endringer i skattereglene fra 1993 til 1994 for utviklingen i lønn etter skatt fra 1993 til 1994

Fra 1993 til 1994 er inntektsskattesatsene holdt uendret, mens standard bunnfradrag og progresjonsgrenser er økt med om lag 2 prosent. Dette skatteopplegget innebærer isolert sett uendret gjennomsnittsskatt ved en lønnsvekst om lag på linje med justeringen av beløpsgrensene (2 prosent). Blant annet som følge av at forsørgerfradraget i skatt er holdt nominelt uendret fra 1993 til 1994 kan veksten i lønn etter skatt isolert sett bli noe lavere (0,1) prosent for lønnstakere med barn enn for lønnstakere uten barn.

Siden alminnelig inntekt skattlegges med én sats på 28 prosent i 1993 og 1994, vil størrelsen på fradragene isolert sett ha liten betydning for utviklingen i lønn etter skatt fra 1993 til 1994. Hvis utviklingen i lønnstakernes netto fradrag avviker fra veksten i lønnen vil det imidlertid påvirke veksten i lønn etter skatt.

Isolert virkning av endret lønnsvekst i 1994

Tabell 2g illustrerer hvordan lønn etter skatt i 1994 isolert sett påvirkes av at lønnsveksten blir 1 prosentpoeng lavere eller høyere enn 2 prosent. For alle husholdningene endres lønn etter skatt prosentvis mindre enn lønningene. Skattesystemet betyr noe mer for virkningene av alternative lønnsendringer på lønn etter skatt for høye lønnsinntekter og for barnefamiliene. Det skyldes at marginalskatten særlig for disse gruppene er høyere enn gjennomsnittsskatten og at barnetrygd og forsørgerfradrag er fastlagt i nominelle kronebeløp. Et annet karakteristisk trekk er at endringen i lønn etter skatt er den samme i de fleste eksemplene med lønnstakere med samme inntektsnivå, men med ulike fradrag.

Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1991 til 1993

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnbeløp, særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 1/2 for ektepar), særtillegg og kompensasjonstillegg (fram til 1.5.92). Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden ble endret 1. mai 1992 og 1. mai 1993. Pensjonsreguleringene fra 1. mai 1992 hadde i følge St.prp. nr. 86 (1992-1993) en ramme på om lag 2 170 mill. kroner på årsbasis i 1992. Hadde rammen kun blitt brukt til å øke grunnbeløpet ville veksten i grunnbeløpet blitt 3,6 prosent. I denne rammen inngikk:

• Grunnbeløpet ble økt med 1 000 kroner til 36 500 kroner.

• Bevilgningene til den nåværende botilskuddsordningen ble økt med 80 mill. kroner i 1992. Det er i tillegg bevilget 80 mill. kroner til innføring av et såkalt skråtak i botilskuddsordningen for 1993. Innføring av skråtak førte til at pensjonister med samlede inntekter opp til minstepensjon pluss 30 prosent kunne være berettiget til botilskudd. Tidligere var det bare pensjonister med inntekter opp til minstepensjon pluss 10 prosent som kunne være berettiget til botilskudd fra denne ordningen.

• Sluttpoengtallet for unge uføre født før 1.1.45 ble økt fra 2,5 til 3,0.

• Aldersgrensen for å få garantert tilleggspensjon (ut fra sluttpoengtallet) ble økt fra 22 til 24 år.

Fra 1. mai 1993 ble grunnbeløpet i folketrygden økt med 800 kroner til 37 300 kroner. Etter forslag fra Regjeringen ble særtillegget for minstepensjonistektepar økt til det dobbelte av særtilleggssatsen for enslige fra og med 1. januar 1994, dvs. fra 109,6 prosent til 121,0 prosent. Forslaget ble vedtatt. Dette vil isolert sett øke den samlede minstepensjonen for ektepar fra 96 816 kroner til 101 088 kroner, når en ellers legger grunnbeløpet på 37 300 kroner til grunn.

Pensjonister har rett til særfradrag for alder, uførhet m.v. ved skatteligningen. En særskilt skattereduksjonsregel sikret at pensjonister uten netto formue og med nettoinntekt under 55 900 kroner for enslige og 87 900 kroner for ektepar i 1991 ikke skulle betale inntektsskatt. Skattereduksjonsregelen ble opprettholdt etter skattereformen. I 1992 var de skattefrie nettoinntektene hhv. 59 000 kroner for enslige og 92 100 kroner for ektepar. Tilsvarende grenser for 1993 var henholdsvis 60 400 kroner for enslige og 96 100 kroner for ektepar. Disponibel inntekt for minstepensjonister uten andre inntekter blir dermed lik minstepensjonen. Skattereduksjonsregelen sikrer at også pensjonister med inntekt noe utover minstepensjonen ikke betaler skatt.

Minstepensjonen var i 1992 58 048 kroner for enslige og 93 888 kroner for ektepar. I 1993 var minstepensjonen 59 440 kroner for enslige og 96 128 kroner for ektepar. Tabell 2h nedenfor viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue. Ved omregning til realinntekter er det lagt til grunn en konsumprisvekst på 2,3 prosent både fra 1991 til 1992 og fra 1992 til 1993.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin inntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Fra 1991 til 1992 økte grunnbeløpet med 3,2 prosent. Økningen i konsumprisene fra 1991 til 1992 var 2,3 prosent. På grunn av at kompensasjonstillegget ble fjernet fra 1. mai 1992 økte tilleggspensjonene prosentvis noe mindre enn grunnbeløpet. Realinntekten før skatt økte med om lag 1/2 prosent for pensjonister med lave tilleggspensjoner og opp mot 1 prosent for dem med høyere pensjoner. Økningen i bevilgningen til botilskudd kommer også pensjonister med inntekter noe utover minstepensjonen til gode, og kan ha bidratt til at utviklingen i realinntekt ble noe høyere.

Det er flere årsaker til at gjennomsnittlig pensjonsinntekt for pensjonister under ett reelt sett har økt de siste årene. Foruten økninger i grunnbeløpet, mottar en stadig større del av pensjonistene tilleggspensjon. Gjennomsnittlig tilleggspensjon øker dermed etter hvert som nye pensjonistkull kommer til, selv om ikke pensjonen for den enkelte pensjonist øker. For pensjonister med minstepensjon har også endringer i særtillegget påvirket utviklingen.

Kommentarene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

For den disponible realinntekten kan resultatet variere noe, avhengig av pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold. For pensjonister med renteinntekter og/eller renteutgifter vil endringer i rentenivå påvirke pensjonistenes disponible inntekter. For en enslig pensjonist med pensjonsinntekt og netto renteinntekter om lag som for gjennomsnittet, kan fallet i rentenivået m.v. rent skjønnsmessig anslås til å kunne gi et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på i størrelse 1 prosentpoeng fra 1992 til 1993. Det er da rent beregningsteknisk lagt til grunn at netto renteinntekter endres i takt med Norges Banks anslag fra 1992 til 1993.