3 Lønnsutviklingen i senere år

3.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere

• Gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle fra 1992 til 1993 er anslått til 2 3/4 prosent.

  Forarbeidergrupperer årslønnsveksten anslått til 2 1/2 prosent for industriarbeidere, 1 1/2 prosent for arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet, 2 prosent i landtransport og 2 1/4 prosent i hotell og restaurantvirksomhet.

  Forfunksjonærgrupperer årslønnsveksten beregnet til 3,7 prosent for funksjonærer i NHO-bedrifter. I forretnings- og sparebanker og forretningsmessig tjenesteyting er anslaget henholdsvis 3,6 og 3,9 prosent. I forsikringsvirksomhet antas årslønnsveksten å ha vært 2 1/2 prosent og i varehandelen 2 3/4 prosent.

  I detoffentligeer lønnsveksten fra 1992 til 1993 foreløpig anslått til 2 1/2 prosent i staten og 2 1/4 prosent i kommunene.

  Lønnsveksten for enkelte grupper er påvirket av endringer i aldersstrukturen.

  I følge tall fra nasjonalregnskapet økte lønn pr. normalårsverk med 2,6 prosent for fastlands-Norge fra 1992 til 1993. Etter konkurransetype var lønnsveksten i utekonkurrerende næringer 2,2 prosent, i hjemmekonkurrerende næringer 3,3 prosent og i skjermet sektor inklusive offentlig forvaltning 2,6 prosent.

  Overhenget til 1994 for alle grupper sett under ett, er anslått til vel 1 prosent eller av om lag samme størrelsesorden som overhenget til 1993. I staten er overhenget til 1994 anslått til 3/4 prosent og i kommunene til 1 1/4 prosent. For funksjonærer i NHO-bedrifter er anslaget 1,5 prosent, for forretningsmessig tjenesteyting 1,7 prosent og for forretnings- og sparebanker 1,4 prosent. For arbeidere i NHO-bedrifter er anslaget 1 prosent.

I likhet med tidligere legger Beregningsutvalget i dette kapitlet fram en del statistikk og beregninger som er ment å gi et hovedinntrykk av lønnsutviklingen fra 1992 til 1993 og dessuten anslag på lønnsoverhenget til 1994 for ulike grupper.

Beregningene bygger i hovedsak på prinsipper og forutsetninger som utvalget har lagt til grunn i de siste rapportene. Utvalget understreker at en med dette ikke har tatt standpunkt til eventuelle andre prinsipper som partene måtte ønske å legge til grunn under forhandlinger.

Grunnlaget for beregning av årslønn 1

For de fleste grupper av lønnstakere innhentes det nå lønnsstatistikk. Det kan være noe ulik dekningsgrad for de enkelte næringene, og til dels brukes forskjellige lønnsbegrep. I lønnsstatistikken er også tatt med lønnstakere som ikke omfattes av tariffoppgjørene. Videre innhentes statistikken på forskjellige tidspunkter. For lønnsutviklingen for arbeidere i NHO-bedrifter gis det oppgaver for hvert kvartal. Dessuten beregnes årsgjennomsnitt. Andre grupper har stort sett ett tellingstidspunkt i året, for de fleste 1. september eller 1. oktober. Disse ulike forholdene bør en være oppmerksom på ved sammenlikning mellom lønnstakergruppene. Videre kan variasjoner i lønnsutviklingen mellom grupper bl.a ha sammenheng med lavlønnsprofil ved tariffoppgjørene og med endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken (f. eks alder, utdanning og endringer i andelen menn/kvinner).

Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid.

Beregningene av årslønnsvekst er ført fram til 1993 og gjengis i tabell 3a. De bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. I tabell 3a presenteres også beregnet gjennomsnittlig årslønn i kroner for hver gruppe i 1992.

For de lønnstakergruppene hvor det ikke foreligger lønnsstatistikk for 1993, er lønnsveksten fra 1992 til 1993 anslått på grunnlag av overhenget til 1993, oppgaver over tarifftillegg i 1993 og anslag på lønnsglidningen i 1993. For noen grupper (bank og forsikring) har en opplysninger om lokale tillegg til bestemte datoer i 1993. For funksjonærene i NHO-bedrifter foreligger det opplysninger om tidspunkter for lønnsreguleringer i løpet av 1993.

For de grupper hvor det foreligger lønnsstatistikk for 1993, er lønnsvekst som skyldes endringer i aldersstrukturen lagt til 1. juli 1993. Denne form for glidning er dermed lagt til samme dato som i de foregående år. Ved å legge denne lønnsveksten til 1. juli hvert år, forutsetter en at lønnsøkingen for de fleste grupper i hovedsak kommer jevnt over året. For 1993 er det foreløpig bare beregnet virkning av endringer i aldersstrukturen for funksjonærer i NHO-bedrifter, ansatte i forretnings- og sparebanker og ansatte i forretningsmessig tjenesteyting.

Tabell 3a bygger som hovedregel på statistikk for heltidsansatte. Bare for arbeidere i LO/NHO-området er deltidsansatte inkludert. I enkelte av de andre områdene tabellen dekker, står imidlertid deltidsansatte for en stor del av årsverkene. I kommunal- og fylkeskommunal virksomhet (ekskl. skolesektoren) antas det at om lag 1/3 av årsverkene blir utført av ansatte på deltid og i varehandelen om lag 1/5.

Dersom lønnsutviklingen for deltidsansatte i et område avviker fra utviklingen for heltidsansatte, vil lønnsveksten for heltidsansatte og deltidsansatte sett under ett, være en annen enn tabellen viser. Med lavere lønnsnivå regnet pr. timeverk for deltidsansatte enn for heltidsansatte, som er det normale, vil en øking i andelen av årsverkene utført av deltidsansatte trekke lønnsveksten ned for et område. På den annen side har lavlønnstillegg ved lønnsoppgjørene som regel kommet en stor del av de deltidsansatte til gode. Når det gjelder lønnsutviklingen for deltidsansatte, vises det til vedlegg III i rapport nr. 2/1993 (NOU 1993:26). Vedlegget vil bli oppdatert med 1993-tall i rapport nr. 2 i år.

Tabell 3a er videre basert på oppgaver for time- eller månedsfortjeneste eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Dette innebærer at lønnstillegg som kan ha bakgrunn i spesielle forhold i en bransje – eksempelvis skifttillegg og ulempetillegg – er med i tallene.

Metoder for beregning av årslønn

Utgangspunktet for beregningene er gjennomsnittlig årslønn og årslønnsutvikling for lønnstakere som har utført et fullt normalt årsverk. Ved beregningen forutsettes det at det gis en godtgjørelse for ferie- og sjukefravær som er lik lønnen for arbeidet tid av tilsvarende lengde som fraværet. Et fullt normalt årsverk svarer imidlertid ikke til det samme antall arbeidstimer for alle lønnstakergrupper.

Metoden for beregning av årslønn og årslønnsvekst i tabell 3a, er annerledes for arbeidere i NHO-bedrifter enn for de andre gruppene i tabellen. Hovedårsaken til ulik metode er at for arbeidere registrerer en timefortjenesten for alle kvartaler, mens en for de fleste grupper av månedslønte bare registrerer månedsfortjenesten en gang i året.

For arbeidere i NHO-bedrifter beregnes årslønn og årslønnsvekst ved å legge til grunn gjennomsnittlig timefortjeneste eksklusiv overtidsbetaling omregnet til 37,5 t/uke (40 t/uke før 1987) multiplisert med 1950 timer i året (2080 timer før 1987). Beregningen tar utgangspunkt i gjennomsnittlig avtalefestet normalarbeidstid pr. uke etter NHO's oppgaver over dagtidarbeidere, 2-skiftarbeidere o.s.v.

For månedslønte i tabell 3a beregnes årslønn for et bestemt år ved å ta utgangspunkt i lønnsstatistikken for vedkommende år, f.eks i september. En kan dermed anslå økingen i månedsfortjenesten siden september året før. For funksjonærer i NHO-bedrifter og i forretningsmessig tjenesteyting fordeles total lønnsøking på bestemte tidspunkter i løpet av året. For andre grupper deles økingen i tariffmessig lønnsøking og lønnsglidning. Tariffmessig lønnsøking anslås på grunnlag av tariffavtaler og kan fordeles på bestemte tidspunkter i 12-måneders perioden. Lønnsglidningen, som beregnes som en restpost, blir fordelt på ett eller flere tidspunkter for de ulike gruppene. Beregningsmåten fører til at fordelingen av veksten på de enkelte år er usikker.

Endringer i aldersstrukturen

Lønnsutviklingen for en gruppe kan være påvirket av flere forhold. Utvalget har sett nærmere på hvordan endringer i aldersstrukturen har påvirket lønnsutviklingen.

Ved nærmere analyse av lønnsstatistikken for noen grupper, har det vist seg at en del av lønnsveksten siden 1987 skyldtes endringer i aldersstrukturen. I en del områder i privat virksomhet har andelen av yngre arbeidstakerne blitt redusert. Yngre arbeidstakere har vanligvis lavere lønn enn gjennomsnittet og denne endringen i sysselsettingen trekker lønnsveksten opp. Dette er den motsatte utviklingen av hva som vanligvis har vært tilfelle i tidligere år. En har ikke beregnet slike virkninger i årene før 1987.

Uvalget har antatt at endringene i aldersstrukturen i tidligere år i hovedsak har kommet av oppsigelser/-innskrenkninger. I den siste tiden skyldes endringene trolig i større grad liten nyrekruttering/stagnasjon i sysselsettingen i mange områder. Lønnsøking som følge av endringer i aldersstrukturen antas som nevnt å fordele seg noenlunde jevnt over året, og denne formen for lønnsøking er derfor lagt til midt i året (1. juli).

De lønnsmessige virkninger av endringer i aldersstrukturen har variert, men for enkelte grupper har den utgjort en forholdsvis stor andel av lønnsveksten de siste årene. F.eks varierte de lønnsmessige virkninger i 1992 fra 0,4 prosentpoeng av total lønnsvekst for kvinner i varehandelen til 1,3 prosentpoeng både for menn og kvinner i forretnings- og sparebanker.

Oppstillingen nedenfor viser hvor mye endringer i aldersstrukturen har påvirket lønnsutviklingen fra tellingstidspunktet i 1992 til tellingstidspunktet i 1993 for en del grupper det på nåværende tidspunkt foreligger lønnsstatistikk for. (Alle tall i prosentpoeng).

I utvalgets neste rapport vil en forsøke å få med tall for virkningen av endringer i aldersstrukturen for noen flere grupper.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Tabell 3a viser at lønnsutviklingen de siste årene har variert endel mellom de ulike gruppene. Funksjonærer i forretningsmessig tjenesteyting og i NHO-bedrifter, ansatte i forretnings- og sparebanker og i varehandelen har hatt den sterkeste prosentvise lønnsveksten sett under ett i den perioden tabellen dekker. I forretningsmessig tjenesteyting har også ledende funksjonærer hatt en lønnsutvikling i overkant av gjennomsnittet i perioden 1983-92. For ansatte i varehandel må den forholdsvis sterke prosentvise lønnsveksten ses i sammenheng med at det ofte har vært gitt like kronetillegg i oppgjørene.

Den laveste gjennomsnittlige lønnsveksten har en hatt blant enkelte arbeidergrupper i privat sektor og for statsansatte. Som påpekt foran, bør det utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved betraktning av utviklingen i ett enkelt år.

Et veiet gjennomsnitt av anslagene i tabell 3a, gir en samlet årslønnsvekst på om lag 2 3/4 prosent fra 1992 til 1993.

Tabell 3a viser også gjennomsnittlig lønnsnivå for alle innen hver gruppe og for noen grupper også for lønnstakere i ledende stillinger.

I tabell 3b har en samlet gruppene i tabell 3a i tre grupperinger. Tabellen viser gjennomsnittlig lønnsutvikling for:

• arbeidere og funksjonærer i industrien

• arbeidere og funksjonærer i annen privat næringsvirksomhet

• ansatte i offentlig forvaltning

Næringene/gruppene i annen næringsvirksomhet er klassifiserte som skjermet virksomhet. Industrien omfatter både skjermet og konkurranseutsatt virksomhet, men er i hovedsak konkurranseutsatt.

Tabell 3b viser at arbeidere og funksjonærer under ett i annen privat næringsvirksomhet har hatt noe sterkere lønnsutvikling enn industrien under ett i perioden 1985-93, mens ansatte i offentlig forvaltning har hatt den svakeste lønnsutvikling i denne perioden.

Innenfor gruppene har arbeidere i annen privat næringsvirksomhet hatt den svakeste lønnsutviklingen og funksjonærene i den samme gruppen den sterkeste.

Fra 1992 til 1993 tyder de foreløpige anslagene på at det er funksjonærene i industrien som har hatt den høyeste lønnsutviklingen. Arbeidere i annen privat næringsvirksomhet synes å ha hatt den laveste. Dette skyldes hovedsakelig forholdsvis lav lønnsvekst blant arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet.

3.2 Lønnsutviklingen i følge ­nasjonalregnskapet og ­anslag basert på innbetalt arbeidsgiveravgift

Nasjonalregnskapet

Tabell 3c viser lønnsøkning pr. sysselsatt normalårsverk basert på definisjoner og beregningsopplegg fra nasjonalregnskapet. I en sammenligning med tabell 3a bør det understrekes at lønnsbegrepet er noe forskjellig i de to tabellene. Lønnsbegrepet i tabell 3a er årslønn, mens lønnsbegrepet i tabell 3c er utbetalt lønn målt i forhold til antall sysselsatte normalårsverk. Årslønn er i tabell 3a definert som lønn for en heltidsansatt person som jobber normalarbeidstid, avbrutt av ferie, men eksklusive overtid, effekter av arbeidskonflikter og tilfeldige variasjoner på årets lengde. Lønn pr. normalårsverk i nasjonalregnskapet er derimot medregnet overtidsbetaling, fratrukket lønnstrekk ved eventuelle arbeidskonflikter og korreksjoner for ferielønnstillegg. For nærmere orientering om lønns- og sysselsettingsbegreper i nasjonalregnskapet vises til en artikkel om dette emnet i Økonomiske analyser 7/1989 utgitt av SSB.

I tabell 3c er lønnsveksten fra 1992 til 1993, med svært foreløpige beregninger og datagrunnlag, anslått til 2,8 prosent samlet for alle næringer. For fastlands-Norge , der utenriks sjøfart og oljevirksomheten er holdt utenom, er lønnsveksten anslått til 2,7 prosent.

Fordelt på konkurransetype er lønnsveksten fra 1992 til 1993 beregnet til 2,6 for skjermede næringer medregnet offentlig forvaltning, 2,2 for utekonkurrerende næringer og 3,3 for hjemmekonkurrerende næringer.

Lønnsveksten i næringsvirksomhet er anslått til 3,0 prosent, mot 2,4 prosent i offentlig forvaltning. Her er lønnsveksten i statlig forvaltning foreløpig beregnet til 2,4 prosent og kommuneforvaltningen til 2,3 prosent. I kommuneforvaltningen utgjorde overhenget inn i 1993 omlag halvparten av lønnsveksten. Lønnsveksten for industri i alt, som inkluderer både timelønte arbeidere og månedslønte funksjonærer, er foreløpig beregnet til 2,8 prosent fra 1992 til 1993.

Lønnsveksten for bygge- og anleggssektoren, som omfatter både privat og offentlig virksomhet, er foreløpig anslått til 1,8 prosent. For offentlig bygge- og anleggsvirksomhet er det lagt til grunn at lønnsveksten følger offentlig virksomhet forøvrig.

I utenriks sjøfart er lønnsveksten anslått til hele 6,8 prosent. Dette skyldes i noen grad stigende dollarkurs (en antar at utlendinger på norske skip lønnes i dollar).

Anslag basert på innbetalt arbeidsgiveravgift

Arbeidsgiveravgiften til folketrygden kan sammen med anslag for utviklingen i utførte timeverk gi en indikasjon på lønnsutviklingen pr. timeverk i privat sektor og i kommunene. Det foreligger nå statistikk over innbetalt arbeidsgiveravgift fram til og med november ifjor. Innbetalingene gjelder lønnsutbetalinger i perioden januar-oktober. I beregningene av veksten i samlet lønnssum har en forsøkt å korrigere for virkningene av at satsen for arbeidsgiveravgift ble redusert med 2,4 prosentpoeng fra 1. januar 1993 i de sonene som betaler arbeidsgiveravgift. Oppgavene kan da indikere en vekst i samlet lønnssum fra januar-oktober 1992 til januar-oktober 1993 på om lag 5 1/4 prosent i privat sektor og kommunene. Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) for de tre første kvartalene i 1993 tyder på små endringer i antallet sysselsatte personer i alt sammenlignet med den tilsvarende perioden i 1992. Undersøkelsen indikerer imidlertid en viss økning i antall utførte timeverk for lønnstakere. AKU-tallene omfatter også lønnstakere i staten. Om en legger til grunn at timeverksutviklingen for lønnstakere i staten har vært på linje med utviklingen for lønnstakere i de øvrige sektorene, og tar en hensyn til en oppgang i antall utførte timeverk i tråd med AKU-tallene, indikerer oppgavene for innbetalt arbeidsgiveravgift en lønnsvekst pr. timeverk som er om lag 4 1/4 prosent fra januar-oktober 1992 til tilsvarende periode i 1993 i privat sektor og kommunene. Det må understrekes at det er stor usikkerhet knyttet til vurderingen av lønnsutviklingen på grunnlag av arbeidsgiveravgiften, og usikkerheten kan bl.a. knyttes til den anslåtte utviklingen i sysselsettingen.

3.3 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

Lønnsutviklingen for arbeidere og funksjonærer og lønnskostnader i NHO-bedrifter.

• For voksne arbeidere i industri, bygge- og anleggsvirksomhet, transportvirksomhet og oljevirksomhet anslås veksten i årslønn fra 1992 til 1993 til 2 3/4 prosent, mot 3 prosent året før.

Anslaget baserer seg på NHOs kvartalsstatistikk for arbeidere. Tall for 1993 er basert på statistikk for de 3 første kvartaler og at økningen fra 3. til 4. kvartal 1993 blir den samme som fra 3. til 4. kvartal i 1992. Timefortjenestene er eksklusive overtidstillegg, omregnet til 37.5 t/uke. (For omregning til 37.5 t/uke, se vedlegg II).

Den prosentvise årslønnsveksten de siste årene kan dekomponeres slik:

Lønnsveksten er beregnet eksklusive økte kostnader til Sluttvederlagsordningen og AFP-pensjonsordning fra 1.oktober 1992. Endringer i disse ordningene bidro ikke til økte timefortjenester, men økte gjennomsnittskostnaden for bedriftene med anslagsvis 0,1 prosentpoeng i 1992 og 0,3 prosentpoeng i 1993. For øvrig har sykefraværet gått ned, slik at bedriftenes kostnader til sykefravær fordelt på alle arbeidede timer i gjennomsnitt er blitt redusert omlag tilsvarende økningen i ordningene overfor for perioden 1991 til 1993. (Se for øvrig avsnittet om lønnskostnader for industriarbeidere).

Tabell 3d viser utviklingen i timefortjenesten eksklusiv overtidstillegg fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere (menn + kvinner). Som tabell 3d viser, økte lønnsveksten etter lønnsreguleringslovens opphør 1.april 1990 fra 3,9 prosent i 1.kvartal 1990 til topp på 6,3 prosent i 1.kvartal 1991, hvoretter den har falt til omlag 2 1/2 prosent etter lønnsoppgjøret 1.april 1993, i forhold til tilsvarende kvartaler året før. Dette betyr en klart lavere lønnsglidning utover i 1993, fordi de tariffmessige lønnstilleggene pr. 1. april 1993 var 0,3 prosentpoeng høyere enn tilsvarende i 1992.

Tariffmessig lønnsøkning er lavlønnstillegg, garantitillegg, tillegg på minstelønnssatser etc. som følge av sentrale og forbundsvise forhandlinger. Utenom lavlønnstillegg og garantitillegg er de fleste tarifftilleggene gitt fra 1. april. De gjennomsnittlige generelle tilleggene pr. 1 april inklusive den direkte effekten på skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til:

Lønnsglidningen er en restpost. Lønnsglidning blir således et statistisk begrep hvor ikke bare lønnstillegg som følge av forhandlinger på de enkelte bedriftene spiller inn, men hvor også fortjenesteøkning p.g.a. økt akkord, forskyvninger i timeverkene mellom bransjer med ulikt lønnsnivå, endret omfang av skiftarbeid osv. har betydning. Bransjer med lokal lønnsfastsettelse utgjorde pr. 1.april 1993 ca. 65 prosent av antall arbeidede timer for arbeiderne i LO/NHO- området.

Diversetillegg omfatter økt bruk av skift og andre lønnselementer som er knyttet til arbeidets art. Lønnsveksten er de siste årene tildels betydelig påvirket av økningen i diversetillegg. Holdes diversetilleggene utenfor er lønnsveksten fra 1992 til 1993 ca. 0,6 prosentpoeng lavere enn de tall som ligger til grunn for årslønnsveksten på 2 3/4 prosent.

Endringer i timeverksfordelingen mellom bransjene betyr forholdsvis flere arbeidede timer i bransjer med høyere diversetillegg enn gjennomsnittet, noe som forklarer om lag halvparten av diversetilleggenes bidrag til årslønnsveksten. Årsaken til dette forhold er særlig knyttet til høyere aktivitet for norske industriarbeidere offshore, hvor offshoretillegget er langt høyere enn tilsvarende skifttillegg i landbaserte virksomheter.

På grunnlag av statistikk for tre kvartaler og anslag for 4.kvartal 1993, anslår Beregningsutvalget lønnsoverhenget inn i 1993 til noe i underkant av 1 prosent.

• For INDUSTRIARBEIDERE eksklusiv offshorevirksomhet anslås veksten i årslønn fra 1992 til 1993 til knapt 2 1/2 prosent, mot 3 prosent året før.

Lønnsveksten for de tre første kvartaler i 1993, i forhold til de samme kvartaler i 1992, viser en avtakende tendens, til tross for et noe høyere gjennomsnittlig tarifftillegg pr. 1.april 1993 enn pr. 1. april 1992. Lønnsglidningen i forhold til samme kvartal året før er redusert med over 0,5 prosentpoeng i forhold til for et år siden.

I 1990 lå lønnsveksten for industriarbeidere ca. 1 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for alle arbeidere. I 1993 ligger lønnsveksten for industriarbeidere lavere.

Lønnsutviklingen i 3. kvartal 1993 i forhold til samme kvartal året før er 2,3 prosent, mens tilsvarende utvikling i begynnelsen av 1990 var 6,7 prosent.

Nedgangen skyldes i første rekke lavere sentrale lønnstillegg, men også en halvering av lønnsglidningen i forhold til i 1990 og begynnelsen av 1991.

Med samme lønnsvekst fra 3. til 4.kvartal 1993 som mellom de tilsvarende kvartaler året før, vil lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 1994 bli 0,9 prosent, noe lavere enn overhenget inn i 1993.

• I BYGGE- OG ANLEGGSVIRKSOMHETEN anslås veksten i årslønn fra 1992 til 1993 til 1 1/2 prosent, mot 0,9 prosent året før.

Lønnsveksten i både byggevirksomhet og anleggsvirksomhet avtok kraftig i løpet av 1992, med omlag null lønnsvekst i 4.kvartal 1992 i forhold til 4.kvartal året før. Ettersom omfanget av timer i anleggsvirksomhet med langt høyere timefortjenester økte, mens omfanget av timer i byggevirksomhet gikk ned, viste bygge- og anleggsvirksomhet under ett likevel en vekst på 2 1/2 prosent fra 1991 til 1992. Mens 1.kvartal i 1993 igjen viste tendenser til økt lønnsvekst, har utviklingen gjennom året igjen vært fallende både innenfor byggevirksomhet og anleggvirksomhet. For de tre første kvartaler av 1993 er det ikke nevneverdige strukturelle sysselsettingsendringer. Lønnsveksten i 3.kvartal 1993 i forhold til 3.kvartal 1992 viser en vekst på 0,6 prosent for bygge- og anleggsvirksomhet under ett, mens årslønnsveksten fra 1992 til 1993, under forutsetning av samme økning fra 3. til 4.kvartal 1993 som mellom tilsvarende kvartaler i 1992 anslås til 1 1/2 prosent, hvorav byggevirksomhet anslås til 1 – 1 1/2 prosent.

• For LANDTRANSPORT som blant annet omfatter rutebilselskaper, grossistbedrifter, spedisjonsfirmaer, oljeselskaper m.v. anslås en økning i årslønn fra 1992 til 1993 på 2 prosent, mot 2,1 prosent året før.

Stor stabilitet preger lønnsutviklingen i bransjen og tarifftilleggene utgjør nesten hele lønnsveksten.

• I OLJEVIRKSOMHETEN, OFFSHORE ialt, som omfatter offshorearbeidere i operatørselskaper og oljeboringsbedrifter, samt offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggsvirksomhet anslås en økning i årslønn fra 1992 til 1993 på i overkant av gjennomsnittet for arbeidere for øvrig, mens den lå klart i underkant året før.

Det er betydelig økning i antall arbeidede timer i bransjen for 3.kvartal 1993. I 3.kvartal 1993 er det registrert en økning i antall offshoretimer på mellom 20 og 25 prosent i forhold til 3.kvartal 1992. Gjennomsnittstallene for lønnsveksten gjenspeiler i liten grad tarifftilleggene som er blitt gitt, men reflekterer i langt større grad forskjeller i sysselsettingsstrukturen i 1993 i forhold til i 1992.

De generelle tilleggene gis vanligvis fra 1.juli. Kollektivt ansiennitetsopprykk bidrar imidlertid til at lønningene innenfor denne sektoren øker noe hver 1. januar. Oppgjørsformene med stadig endrede reguleringstidspunkter og lønnseffekter som følge av store endringer i antall arbeidstakere, fører til at lønnsveksten for enkelte år ikke er helt sammenlignbar med andre områder. Lønnsveksten for gruppen må derfor betraktes over noe lengre tid.

Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

• For FUNKSJONÆRENE i NHO-bedrifter (industri,bergverk, transportvirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, oljevirksomhet og hotell- og restaurantvirksomhet) økte årslønnen fra 1992 til 1993 med 3,7 prosent, mot 4,3 prosent året før.

Beregningene over årslønnsveksten baserer seg på statistikk pr. 1.september, opplysninger fra bedriftene om normale lønnsreguleringstidspunkter og beregning av eventuelle alderseffekter. Den registrerte gjennomsnittlige månedslønnen økte med 3,7 prosent fra 1.september 1992 til 1.september 1993, basert på statistikk for bedrifter som er med i statistikken i begge årene, mot 3,6 prosent året før.

Noe av lønnsveksten skyldes at aldersgrupper med noe høyere lønnsnivå utgjør en relativ større del av funksjonærmassen i 1993, basert på beregninger for de bedrifter som er med på begge tellingstidspunktene. Lønnsvekst som følge av endringer i aldersstrukturen eller andre tillegg som er påløpt i tellingsperiodene, er antatt kommet som følge av omorganiseringer i bedriftene og har dermed pågått jevnt i hele tellingsperioden. Med samme aldersfordeling pr. 1. september 1993 som pr. 1 september 1992, ville lønnsveksten isolert sett blitt 0,4 prosentpoeng lavere.

Endringer av bransjestrukturen mot flere sysselsatte ansatt i bransjer hvor lønnsnivået ligger over gjennomsnittet for funksjonærene under ett, kan også forklare noe av lønnsveksten. Dersom man hadde hatt samme fordeling av antall arbeidstakere mellom bransjene, i tillegg til samme aldersfordeling innenfor bransjene pr. 1. september 1993 som pr. 1. september 1992, ville lønnsveksten vært 0,8 prosent lavere eller 2,9 prosent fra 1.september 1992 til 1.september 1993.

Lønnsoverhenget inn i 1994 er beregnet til 1,5 prosent, det samme som ifjor.

For funksjonærene i industri var lønnsveksten fra 1.september 1992 til 1.september 1993 3,4 prosent, d.v.s. noe lavere vekst enn for alle bransjer under ett. Industrifunksjonærene hadde også ifjor noe lavere lønnsvekst enn for alle funksjonærene under ett. Årslønnsveksten er beregnet til 3,5 prosent fra 1992 til 1993, mot 3,8 prosent året før. Lønnsoverhenget inn i 1994 er beregnet til 1,4 prosent.

For ledende funksjonærer (i alle bransjer) var lønnsøkningen fra 1.september 1992 til 1.september 1993 3,3 prosent, mot 3,6 prosent i tilsvarende periode ifjor. Årslønnsveksten for denne gruppen er beregnet til 3,6 prosent fra 1992 til 1993, mot 4,3 prosent året før. Lønnsoverhenget inn i 1994 er beregnet til 1,4 prosent.

Lønnskostnader i NHO-bedrifter.

Regjeringens næringslivspakke som ble vedtatt høsten 1992, førte blant annet til en nedgang i arbeidsgiveravgiftene med 2,4 prosentpoeng av avgiftsgrunnlaget fra 1.januar 1993. Dette førte til at de gjennomsnittlige obligatoriske indirekte personalkostnadene i prosent av lønn for arbeidet tid gikk ned, og lønnskostnadene pr. arbeidet time økte langt svakere enn den direkte timefortjenesten fra 1992 til 1993. I tillegg var det færre bevegelige helligdager som falt på ukens 5 første dager i 1993 i forhold til i årene før.

Selv med økte kostnader som følge av endringen i AFP-ordningen og økte satser i Sluttvederlagsordningen, som trådte i kraft fra 1.oktober 1992, anslår utvalget en nedgang i de indirekte personalkostnadene i prosent av lønn for arbeidet tid på ca. 3 prosentpoeng fra 1992 til 1993.

Tabell 3e viser utviklingen fra 1985 til 1993 for de obligatoriske indirekte personalkostnadene. Lønn under sykdom bygger blant annet på NHOs kvartalsvise fraværsstatistikk for arbeidere, fravær betalt av bedriftene. Disse kostnadene har bidratt til en betydelig reduksjon av lønnskostnadene for industriarbeidere fra 1988. Fraværsstatistikk for de tre første kvartaler av 1993 tyder på at bedriftenes indirekte personalkostnader går ned ytterligere 0,2 prosentpoeng fra 1992 til 1993. Ellers finnes ikke særlig statistisk materiale for ulike elementer for 1993. Anslagene vil således senere kunne bli revidert, når mer informasjon etterhvert foreligger.

Endringer i regelverket for yrkesskadeforsikring er ikke tatt med i beregningene i tabell 3e. Fra 1991 ble kostnader som var relatert til yrkesskadeforsikring obligatorisk. Norges Forsikringsforbund har tidligere overfor utvalget antydet en økning i premiebetalingene på i overkant av 800 mill. kroner fra 1990 til 1991. Dette gir 0,27 prosent høyere lønnskostnadsvekst for alle grupper under ett, unntatt i statssektoren. En bransjevis vurdering i NHO-området i 1990/91 av veiledende premiesatser som ble brukt i de fem største forsikringsselskaper, kombinert med opplysninger omkring avtaler med forsikringsselskapene som klart var avvikende fra veiledende priser, viste at prosentsatsene sannsynlig ville ligget på i allefall det doble i forhold til næringslivet for øvrig og langt høyere for industriarbeidere. Det er ikke gjennomført undersøkelser i bedriftene. Tall for 1992 og 1993 tyder på at det har vært en liten økning i premiesatsene fra 1991.

I tillegg til de indirekte personalkostnader som er med i tabell 3e, vil bedriftene ha kostnader ved bedriftsvise ordninger. Det kan drøftes i hvor stor grad slike ordninger skal tas med i de indirekte personalkostnadene eller bør betraktes som driftskostnader forøvrig. I tabelloppstillingene nedenfor har vi fulgt internasjonale standarder for de obligatoriske personalkostnader i Norge. De bedriftsvise og mere frivillige ordningene er ikke med i oppstillingene.

Lønnsutviklingen i andre områder i privat virksomhet

På nåværende tidspunkt foreligger det lønnsstatistikk for 1993 for :

• arbeidere i NHO-bedrifter (3 kvartaler)

• funksjonærer i NHO-bedrifter

• ansatte i forretnings- og sparebanker

• ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet (april 1993)

• ansatte i forretningsmessig tjenesteyting

I hoteller og restauranter steg den gjennomsnittlige timefortjenesten for fastlønte (heltid og deltid) etter NHO's lønnsstatistikk med 2,3 prosent for menn og kvinner under ett fra april 1992 til april 1993.

For heltidsansatt prosentlønnet serveringspersonale steg den gjennomsnittlige timefortjenesten med 3,4 prosent for voksne menn og kvinner under ett fra perioden 1. november 1991 – 30. april 1992 til 1. november 1992 – 30. april 1993, mens dagsfortjenesten i den samme perioden økte med 3,7 prosent.

For alle unntatt prosentlønnet serveringspersonale som får hoveddelen av sin inntekt fastsatt ut fra omsetning, ble det fra 1. april 1993 gitt et generelt tillegg på kr 1,- pr. time. Videre ble det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 1993 på 59 øre.

Utvalget anslår årslønnsveksten fra 1992 til 1993 til om lag 2 1/4 prosent for fastlønte og prosentlønte under ett (heltid og deltid). Den gjennomsnittlige årslønnsveksten er påvirket av at antall prosentlønte har gått ned i forhold til fastlønte fordi timefortjenesten for prosentlønte er høyere enn for fastlønte. Årslønnsveksten har vært om lag 2 3/4 prosent for fastlønte og om lag 3 3/4 prosent for prosentlønte.

I forretnings- og sparebanker steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 3,9 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1992 til 1. september 1993.

I oppgjøret våren 1993 ble det gitt et sentralt lønnstillegg på 1,7 prosent i forretnings- og sparebanker. I følge opplysninger fra Bankenes Arbeidsgiverforening ble det gitt lokale tillegg på 0,5 prosent 1. januar og 0,8 prosent 1. juli 1993.

Utvalget har beregnet at overhenget til 1993, beregnet til 1,1 prosent, lønnstilleggene fra 1. januar, 1. mai og 1. juli 1993 og lønnsøking som skyldes endringer i aldersstrukturen, vil gi en årslønnsvekst på 3,6 prosent fra 1992 til 1993.

I forsikringsvirksomhet steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 2,2 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1991 til 1. september 1992. Lønnsstatistikk for 1993 foreligger ikke ennå.

Fra 1. mai 1993 ble det gitt et generelt tillegg på 1,65 prosent. I følge opplysninger fra Forsikringsselskapenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 0,6 prosent 1. januar 1993.

Overhenget til 1993, beregnet til 0,6 prosent og de kjente tillegg i 1993, gir en lønnsvekst på om lag 2 1/2 prosent fra 1992 til 1993. I tillegg kommer eventuell annen lønnsglidning enn den som kommer 1. januar.

I varehandel steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte med 3,3 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1991 til 1. september 1992. Lønnsstatistikken fra og med 1990 er omlagt slik at lønnsveksten er for ansatte i bedrifter med 5 eller flere ansatte mot 3 ansatte i tidligere år. Lønnsstatistikk for 1993 foreligger ikke ennå.

Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ble våren 1993 enige om et generelt tillegg fra 1. april på gjennomsnittlig kr 1,- pr. time, se vedlegg I for nærmere omtale av oppgjøret.

For avtaleområdet har partene anslått årslønnsveksten fra 1992 til 1993 til om lag 2 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. For varehandelen under ett antar utvalget at årslønnsveksten inklusiv lønnsglidning vil bli om lag 2 3/4 prosent.

For noen grupper er lønnsspredningen stor både mellom menn og kvinner og mellom ulike stillingsgrupper. Det gjennomsnittlige lønnsnivået som er gjengitt i tabell 3a, kan derfor være lite representativt for store grupper innen vedkommende næring. Varehandelen er den største gruppen innen privat virksomhet, målt ved sysselsettingen, av de gruppene som er med i tabell 3a. I utvalgets rapport 2/1993 (NOU 1993:26), tabell 3g, vises lønnsutvikling og lønnsnivå for noen stillingsgrupper innen varehandelen for å vise spredningen rundt det gjennomsnittlige lønnsnivået som er brukt i tabell 3a. Det vises til denne rapporten. Tabellen vil bli oppdatert med 1993-tall i rapport 2/1994.

Forretningsmessig tjenesteyting omfatter ansatte i virksomheter som driver med regnskapsføring, revisjon, databehandling, arkitektvirksomhet og byggeteknisk konsulentvirksomhet. Dessuten er også ansatte innen teknisk virksomhet og annonse- og reklamevirksomhet med. Felles for de fleste bedriftene i denne statistikken er at de ansatte ikke får sine lønninger regulert gjennom landsomfattende tariffavtaler. Fra 1. september 1992 til 1. september 1993 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 4,0 prosent for menn og kvinner under ett. Utvalget har beregnet årslønnsveksten fra 1992 til 1993 til 3,9 prosent.

I innenriks sjøfart steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for voksne sjømenn i ferge og lokalfart (utgjør om lag 70 prosent av de ansatte) med 16,8 prosent fra november 1991 til november 1992. Den gjennomsnittlige økningen i hyren var 14,0 prosent i det samme tidsrommet. Den sterke lønnsveksten skyldes først og fremst kompensasjon ved omlegging av sjømannsfradraget. Lønnsstatistikk for 1993 foreligger ikke ennå.

Om lag 30 prosent av sjøfolkene i innriks sjøfart er tilknyttet kystfart. For denne gruppen har det vært en stigning i månedsfortjenesten fra november 1991 til november 1992 på 3,3 prosent. Denne gruppa har fortsatt sjømannsfradrag.

I oppgjøret våren 1993 ble det fra 1. april gitt et generelt tillegg på 100 øre pr. time. Styrmenn fikk i tillegg 54 øre.

Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I lønnsforhandlingene for 2. avtaleår våren 1993 ble Staten og hovedsammenslutningene og Norsk Lærerlag enige om følgende:

• med virkning fra 1. mai 1993 gis det et generelt tillegg på kr 2 100 pr. år på samtlige trinn på hovedlønnstabellen. Dette utgjør om lag 1 prosent gjennomsnittlig lønnsvekst. Særlige lønnstillegg m.v og godtgjørelse for ekstraverv som ikke reguleres på annen måte, øker med samme prosentsats. For arbeidstakere som utfører akkordarbeid, øker akkordfortjenesten med en andel på 2/3 av generelle tillegg.

• med virkning fra 1. mai 1993 føres det sentrale forhandlinger om endring av lønnsplasseringer for stillinger og stillingsgrupper innenfor en økonomisk ramme på 0,7 prosent av lønnsmassen i det statlige tariffområdet.

• med virkning fra 1. mai 1993 ble det avsatt 0,35 prosent til lokale forhandlinger. Tidligere tildelte midler (resirkulerte midler) er definert til å utgjøre 0,05 prosent. I tillegg vil det være mulig for hvert forhandlingssted å skyte inn egne midler.

Videre ble det som et stimuleringstiltak til økt antall lærlinger i staten, avsatt 25 millioner kroner.

For arbeidstakere i statsforvaltningen viser en prognose som omfatter ca 160 000 årsverk (ca 97 prosent av samtlige) at gjennomsnittlig månedsfortjeneste økte med 2,8 prosent fra 1. oktober 1992 til 1. oktober 1993. Resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. mai 1993 er ikke med i tallene.

På grunnlag av prognosen kan den samlede lønnsøking for statstilsatte fra 1992 til 1993 anslås til om lag 2 1/2 prosent. Dette tallet inkluderer avsetningen til lokale forhandlinger 1. mai 1993 på 0,4 prosent. Den registrerte lønnsglidningen er lagt inn med 1/4 1. januar og 3/4 1. mai 1993.

Ettersom virkningen av de lokale forhandlingene pr. 1. mai 1993 (med adgang for forhandlingsstedene til å skyte inn egne budsjettmidler) ikke er med i statistikken pr. 1. oktober 1993, er det på nåværende tidspunkt endel usikkerhet knyttet til lønnsglidningsanslaget.

Skoleverket 2

For arbeidstakere i skoleverket viser lønnsstatistikken at gjennomsnittlig månedsfortjeneste for heltidsansatte gikk ned med 0,2 prosent fra 1. oktober 1991 til 1. oktober 1992. Det foreligger ikke lønnsstatistikk for 1993 ennå.

Kommunene

Ifølge lønnsstatistikk fra Kommunenes Sentralforbund steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte kommunale arbeidstakere inklusive ansatte i helsevesen og sosial omsorg, men eksklusiv skoleverket og ansatte som er timelønte med 2,8 prosent fra 1. oktober 1991 til 1. oktober 1992. Den gjennomsnittlige regulativlønnen steg også med 2,8 prosent i det samme tidsrommet. Ansatte i Oslo og Bærum er ikke med i disse lønnsveksttallene. Lønnsutviklingen inkluderer ikke resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. mai 1992 på 0,45 prosent fordi disse forhandlingene først ble gjennomført rundt årskiftet 1992/93.

I oppgjøret våren 1993 ble det med virkning fra 1. mai 1993 enighet om et kronetillegg på lønnsregulativet på kr 2 100 pr. år. Dette utgjør 1,15 prosent pr. 1. mai eller 0,77 prosent på årsbasis. I tillegg ble det avsatt 1,1 prosent pr. 1. oktober eller 0,28 prosent på årsbasis til endringer i lønnsrammesystemet/stillingsregulativet.

Årslønnsveksten fra 1992 til 1993 kan foreløpig anslås til om lag 2 1/4 prosent og overhenget til 1994 til om lag 1 1/4 prosent.

3.4 Lønnsoverhenget

Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året.

Dersom alle lønnsoppgjør foregikk samtidig og ved begynnelsen av året og lønnsnivået ikke endret seg gjennom året, ville lønnsoverhenget pr. definisjon være null og slike beregninger dermed overflødige. Tarifftillegg og lønnsøkinger ellers blir imidlertid gitt på ulike tidspunkter for ulike inntektsgrupper og spredt utover hele året. Beregninger av overheng og årslønnsvekst er derfor nødvendig hvis det skal være mulig å sammenlikne lønnsutviklingen for ulike lønnstakergrupper ved tariffoppgjør.

Størrelsen av overhenget vil ofte være et tolkingsspørsmål. Det kan også variere betydelig mellom områdene. Dette kan ha sammenheng med ulik lønnsvekst forrige år, men kan også ha sammenheng med at lønnstilleggene kom til ulike tider gjennom året.

Nå gis det ikke statistikk pr. 31. desember eller 1. januar for noen grupper. Overhenget må derfor anslås. For arbeidere i NHO-bedrifter brukes gjerne forholdet mellom lønnsnivået i 4. kvartal og årsgjennomsnittet. For andre grupper må det dels gjøres grove anslag. Størrelsen av overhenget vil avhenge av hvordan lønnsveksten skjer over året. Lønnstillegg som gis sent i året fører til større overheng til neste år enn tilsvarende tillegg som gis tidlig i året.

For de fleste gruppene har vi god oversikt over tidspunktene for tarifftillegg. Vi vet imidlertid mindre om når annen lønnsutvikling skjer. For grupper med en gitt lønnsstigning i en periode vil det beregnede overheng være avhengig av hva som forutsettes om forløpet av lønnsutviklingen gjennom perioden.

I oppstillingen nedenfor vises anslått overheng til 1993 og 1994 for en del områder.

I staten og i forretnings- og sparebanker ser overhenget til 1994 ut til å bli noe høyere enn til 1993. For de andre gruppene i oppstillingen kan overhenget til 1994 anslås til å bli om lag av samme størrelsesorden som overhenget til 1993.

Samlet overheng til 1994 for gruppene i oppstillingen, kan beregnes til vel 1 prosent. Samlet overheng til 1993 for de samme guppene var 1,0 prosent og til 1992 2,0 prosent.

3.5 Avtalefestet pensjon (AFP)

Ved lønnsoppgjøret i 1988 ble det innført en ordning med avtalefestet førtidspensjon (AFP) etter avtale mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) (daværende Norsk Arbeidsgiverforening). Lignende avtaler ble samtidig inngått mellom partene i stat og kommune. Ordningene trådte i kraft fra 1. januar 1989.

Pensjonsalderen i AFP var 66 år ved starten, ble redusert til 65 år pr 1. januar 1990 og videre til 64 år fra 1. oktober 1993.

Omfang

AFP-ordningen er begrenset til pensjonsordninger som er opprettet ved avtaler mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere.

I privat sektor er slike avtaler i dag opprettet mellom NHO og LO og mellom NHO og Yrkes­organisasjonenes Sentralforbund (YS). Avtalene omfatter alle arbeidstakere i bedrifter i LO/NHO-området, i bedrifter utenfor NHO der LO er arbeidstakerpart (f eks varehandel), og i NHO-bedrifter som har AFP-ordningen i sitt avtaleverk med andre organisasjoner, som YS.

For å kunne få AFP-pensjon må en være yrkesaktiv

• med lønn som overstiger grunnbeløpet i folketrygden, også året før uttak av pensjon

• med minst ti år med opptjening av pensjonspoeng i folketrygden etter fylte 50 år. I de beste ti årene etter poengopptjeningen startet i 1967, må pensjonsgivende inntekt minst utgjøre 2 G.

Personkretsen er følgelig sterkere avgrenset enn folketrygdens uførepensjonsordning, som ikke har krav om et aktuelt arbeidsforhold, tidligere yrkesaktivitet eller inntekt.

Pensjonsnivå

Ytelsene i AFP i privat sektor består av to deler:

• den alderspensjon folketrygden ville gi ved 67 års alder.

• et skattefritt beløp på kr 950 pr måned eller kr 11 400 pr år.

Folketrygdens alderspensjon og dermed også hoveddelen av AFP, er basert på tidligere inntektsopptjening. Med full opptjening gir AFP-pensjon en inntektsdekning etter skatt (i forhold til situasjonen som lønnstaker) på

• om lag 95 prosent ved årslønn rundt kr 100 000

• om lag 80 prosent ved årslønn rundt kr 150 000

• om lag 70 prosent ved årslønn rundt kr 200 000

• om lag 65 prosent ved årslønn rundt kr 250 000

Alle AFP-pensjonister er minst garantert folketrygdens minstepensjon (kr 59 868 pr 31.12.1993) med tillegg av månedsbeløpet på kr 950.

I staten er det ulike regler for 65-/66-åringer og 64-åringer.

Pensjonen for 65- og 66-åringer beregnes etter reglene i loven om Statens Pensjonskasse. Den vil gjennomgående utgjøre 66 prosent av lønn før skatt med en viss avtrapping for høyere inntekter. Dersom pensjonen ville bli høyere etter ordningen for LO/NHO, utbetales differansen i tillegg. Dekningsgraden etter skatt for denne gruppen pensjonister vil være lik eller høyere enn i privat sektor.

64-åringer får samme ytelse som LO/NHO-ordningen gir. Dette gir noe lavere pensjon for høyere inntekter enn det reglene i pensjonsloven ville gitt.

AFP-pensjonistene har ikke rett til særfradrag for alder, slik som alderspensjonister. De kommer imidlertid under den særlige skattebegrensningsregelen for alders- og uførepensjonister. Pensjonister som kommer inn under denne regelen får samme beregnet skatt uavhengig av om de er ordinære alderspensjonister eller AFP-pensjonister. Ordningen sikrer at enslige pensjonister uten andre inntekter, fradrag eller formue, kan ha opptil kr 75 500 i pensjon uten å betale skatt. Enslige pensjonister uten annen inntekt enn pensjon vil normalt bli beskattet etter skattereduksjonsreglen ved inntekt opp til om lag kr 120 000.

Finansiering

AFP i privat sektor er for størstedelen finansiert av partene, men med et statlig tilskudd som t o m 1994 tilsvarer noe rundt 1/3 av utgiftene.

Arbeidsgiverne som er omfattet av ordningen, betaler en kvartalsvis premie til trygdekontoret beregnet på grunnlag av total lønnssum. Da ordningen ble opprettet var avgiften på 0,12 prosent av lønnssummen, men ved tariffoppgjøret i 1992 ble den hevet til 0,27 prosent. Avgiften har, som planlagt, hittil gitt inntekter som er større enn utgiftene. Dette har bidratt til en fondsoppbygging som skal sikre forpliktelser ved en eventuell avvikling av ordningen.

Arbeidsgiveren som arbeidstakeren er ansatt hos når vedkommende tar ut pensjon, betaler en egenandel på 10 prosent av den årlige pensjonen.

Staten gir et løpende tilskudd for 65- og 66-åringer som tilsvarer 40 prosent av den beregnede pensjonsutbetaling eksklusiv det skattefrie tillegget. I forbindelse med inntektsoppgjøret i 1993 bevilget staten et engangsbeløp på 50 mill kroner som tilskudd til ordningens fond.

Bruken av AFP

AFP-området i privat sektor omfatter i størrelsesorden 400 000 årsverk. I offentlig sektor kan omfanget tilsvarende anslås til 500 000 årsverk. Siden etableringen av den nye pensjonsmuligheten i 1989 har bruken av ordningen vært økende. Det må dels tilskrives at aldersgrensen gradvis er senket, men også at det tar noe tid før slike ordninger blir innarbeidet.

Kostnadene ved AFP

Tabell 3g viser utviklingen i statstilskuddet til og pensjonsutbetalingene i LO/NHO-ordningen.

De årlige kostnadene har økt som følge av utbyggingen av ordningen og at den er blitt bedre innarbeidet. Kostnadene er lavere enn det som ble anslått ved starten i 1988 da det årlige statstilskuddet ble beregnet til 250 mill kroner for 65- og 66-års klassen.

Det vil imidlertid ta tid før en slik ny ordning blir alment oppfattet som en rell pensjonsmulighet. Anslag på kostnadene ved en fullt ut etablert ordning vil derfor være usikre.