1 Den samlede inntektsutviklingen

1.1 Inntektsutviklingen for ­Norge

• Økning i disponibel realinntekt for Norge på over 3 prosent i 1993 – positive bidrag fra produksjonsvekst og rente- og stønadsbalansen.

Bruttonasjonalproduktet gir uttrykk for den samlede verdiskaping i landet, utført av innenlandske produsenter i næringsvirksomhet og offentlig forvaltning. Etter fradrag for kapitalslit, som er den beregnede verdireduksjonen av produksjonskapitalen i landet som følge av slitasje og elde, framkommer nettonasjonalproduktet som netto verdiskaping eller nettoinntekt opptjent i Norge.

Uten økonomisk samkvem med andre land ville nettonasjonalproduktet også vært landets disponible inntekt. Som deltaker i det internasjonale økonomiske samkvem kan imidlertid Norge ha netto finansinntekter av fordringer på utlandet, og vi kan motta netto inntektsoverføringer. Nasjonalinntekten er den samlede inntekt som tilfaller nordmenn, og framkommer ved å legge netto renter, aksjeutbytte og annen faktorinntekt fra utlandet til nettonasjonalproduktet. Ved i tillegg å legge netto stønader fra utlandet til nasjonalinntekten, får en fram disponibel inntekt for Norge. Disponibel inntekt viser hva Norge har til disposisjon til privat og offentlig konsum og til sparing. For et land er sparing det samme som summen av netto realinvestering (økning av produksjonskapitalen) og netto finansinvestering (økning av netto fordringer på utlandet).

Tabell 1a viser at disponibel inntekt for Norge økte fra 535,7 milliarder kroner i 1990 til 556,9 milliarder kroner i 1991, eller med 4 prosent. For 1992 viser foreløpige nasjonalregnskapstall en økning i Norges disponible inntekt på rundt 1,3 prosent fra året før, mens inntektsveksten fra 1992 til 1993 er anslått til 4,5 prosent.

Tallene i tabell 1a er ikke korrigert for prisendringer. Ved å deflatere tallene med nasjonalregnskapets prisindeks for netto innenlandsk bruk av varer og tjenester, kommer en fram til begrepet disponibel realinntekt for Norge.

Tabell 1b viser den årlige veksten i disponibel realinntekt for Norge for årene 1984-1993. Etter svak og tildels negativ vekst gjennom andre halvdel av 1980-årene, økte den disponible realinntekten med nær 3 prosent i 1990. Foreløpige nasjonalregnskapstall for 1991 viser at veksttakten dette året ble redusert til under 1/2 prosent, mens det er anslått en nedgang på 1,3 prosent i 1992. For 1993 peker foreløpige oppgaver i retning av en økning i disponibel realinntekt for landet på nær 3 1/2 prosent.

Veksten i disponibel realinntekt for Norge kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet ( terms of trade). Vekstbidragene er vist i tabell 1b, der bidraget fra produksjonsveksten er oppdelt videre på oljevirksomhet og øvrige næringer. Oljevirksomhet er definert som summen av næringene utvinning og rørtransport av olje og gass.

Bidraget fra produksjonsveksten var avtakende i andre halvdel av 1980-årene, fra en topp i 1985 på 6,4 prosentpoeng. Vekst i oljevirksomheten bidro gjenomgående positivt i denne perioden, mens produksjonen i øvrige næringer viste svikt og ga negative bidrag til veksten i disponibel realinntekt i 1988 og 1989. Denne tendensen ble brutt i 1990, med positive vekstbidrag både fra olje- og gassproduksjonen (0,4 prosentpoeng) og fra aktiviteten i øvrige næringer (1,5 prosentpoeng). For 1991 er det anslått et vekstbidrag fra oljevirksomheten på i underkant av 2 prosentpoeng, og et svakt negativt bidrag fra produksjonsveksten i andre sektorer sett under ett. Foreløpige regnskapstall viser at produksjonsveksten i fastlandsøkonomien tok seg opp i 1992, og ga et bidrag til veksten i Norges disponible realinntekt på nær 2 prosentpoeng. Samtidig fortsatte veksten i olje- og gassproduksjonen, slik at det samlede vekstbidraget fra produksjonsvirksomhet i 1992 kom opp i 4 prosentpoeng. Petroleumsproduksjonen økte også i 1993, men veksttakten var klart svakere enn året før. Produksjonsveksten i øvrige næringer er imidlertid anslått på linje med året før, og foreløpige anslag for 1993 viser dermed et vekstbidrag fra produksjonsvirksomhet under ett på 2,1 prosent.

Kilde: 

Bytteforholdet overfor utlandet beregnes som forholdet mellom gjennomsnittlig eksportpris og gjennomsnittlig importpris. Hvis prisene på norsk eksport over en periode stiger mindre enn prisene på de varer og tjenester Norge importerer, betyr dette at landet kan importere mindre for hver enhet eksportvare enn tidligere. En slik forverring i bytteforholdet trekker isolert sett disponibel realinntekt ned.

Kilde: 

Figurene 1.1a- c viser utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet for varer og tjenester i alt, for varer i alt, for tjenester, og for såkalte tradisjonelle varer. Forskjellen mellom varer i alt og tradisjonelle varer ( ikke-tradisjonelle varer) utgjøres av varene råolje og naturgass, skip, boreplattformer og direkte import og eksport til oljevirksomheten.

1. Råolje og naturgass, skip, boreplattformer og direkte eksport og import til oljevirksomheten.

Kilde: 

Bytteforholdet overfor utlandet bedret seg markert i 1989, i hovedsak som følge av oppgang i fraktratene. I 1990 økte disponibel realinntekt med ytterligere 0,9 prosentpoeng som følge av forbedret bytteforhold. Denne utviklingen skyldtes i særlig grad økte priser på råolje og naturgass i forhold til året før. For 1991 viser derimot foreløpige anslag en forverring av bytteforholdet med utlandet, med et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på rundt 1 prosentpoeng. Bakgrunnen for dette er først og fremst lavere gjennomsnittlige eksportpriser på olje og gass i forhold til 1990, men også flere tradisjonelle eksportvarer viste en negativ prisutvikling gjennom 1991. Eksportprisene på viktige norske eksportprodukter fortsatte å falle i 1992, og bidro til et negativt bidrag til veksten i disponibel realintekt fra endret bytteforhold på over 4 prosentpoeng. Foreløpige anslag tyder på moderate endringer i både eksportpriser og importpriser fra 1992 til 1993, og totalt sett er det anslått en svak bedring av bytteforholdet for fjoråret.

Som en følge av redusert utenlandsgjeld og dermed reduserte renteutgifter, ga endringen i rente- og stønadsbalansen et svakt positivt bidrag til veksten i disponibel realinntekt i 1990. En fortsatt reduksjon i utenlandsgjelden trakk renteutgiftene ytterligere ned i 1991, men dette ble oppveid av ekstraordinært store utbetalinger av aksjeutbytte fra oljeselskaper til utenlandske eiere. Alt i alt er det anslått en svak forverring av rente- og stønadsbalansen i 1991. Utbetalingene av aksjeutbytte til utlandet økte ytterligere i 1992, til over 13 milliarder kroner regnet netto, mot rundt 6,5 milliarder kroner i 1991. Denne økningen må ses i lys av skattereformen og endringer i regnskapslovgivingen fom. regnskapsåret 1992, som har åpnet for høyere utbytteutdeling enn tidligere. En nærmere orientering om denne omleggingen er gitt i avsnitt 1.4 nedenfor.

Ifølge beregningene ga utviklingen i rente- og stønadsbalansen samlet et negativt vekstbidrag på 1 prosentpoeng til veksten i disponibel realinntekt fra 1991 til 1992. I 1993 peker derimot foreløpige anslag mot et nesten like stort positivt vekstbidrag. Bakgrunnen for forbedringen av rente- og stønadsbalansen fra 1992 til 1993 er nedgang i rentebetalingene til utlandet, både som en følge av rentenedgang og redusert utenlandsgjeld.

1.2 Faktorinntekt, lønn og driftsresultat

I nasjonalregnskapet blir det for landet som helhet og for hver næring beregnet en faktorinntekt som gir uttrykk for den inntekten som tilfaller arbeidskraft og kapital. Faktorinntekten beregnes som nettonasjonalprodukt (nettoproduktet for hver næring) fratrukket netto indirekte skatter. Faktorinntekten deles i lønnskostnader og driftsresultat. Lønnskostnadene omfatter lønn (inklusive andre sosiale utgifter) til lønnsmottakere samt arbeidsgiveravgift til folketrygden og andre trygdeordninger. Driftsresultatet utgjør den beregnede inntekt av produksjonsfaktorene kapital og eiernes egen arbeidsinnsats. Som en følge av at tall for driftsresultat beregnes som restposter, må en regne med tildels store feilmarginer i disse anslagene.

På det nåværende tidspunkt foreligger ikke nye anslag for disse inntektskomponentene for 1993. Nedenfor (tabell 1c og 1d) er det tatt med nasjonalregnskapstall fram til og med 1992. I rapport nr. 2 1993 fra Det tekniske beregningsutvalget (NOU 1993:26) er inntektsutviklingen i Norge belyst nærmere ved å presentere inntektstall, lønnskostnader og driftsresultat, etter en funksjonell sektorinndeling. Dette innebærer at inntektene er gruppert på næring eller offentlige forvaltningssektorer etter hvor de er opptjent. På grunn av at det ikke foreligger ny tallinformasjon, er det i denne rapporten ikke tatt med tall for den funksjonelle inntekstfordelingen. For en oversikt over den historiske utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen vises til rapport nr. 2 for 1993.

Etter sterk vekst på 1970- og 1980-tallet har lønnskostnadene de siste årene økt moderat. Dette reflekterer både en svak utvikling i sysselsettingen de siste årene og redusert vekst i lønn pr. årsverk. Fra 1989 til 1990 økte de totale lønnskostnadene med 4,1 prosent, mens veksten fra 1990 til 1991 var om lag like sterk ifølge de siste nasjonalregnskapstallene. I 1992 er den nominelle veksten i lønnskostnadene i hele økonomien foreløpig anslått til 3,5 prosent.

Etter et kraftig fall i driftsresultatet fra 1985 til 1986, utløst av oljeprisfallet, fortsatte nedgangen i 1987 og 1988, men med minsket styrke. I 1989 snudde denne tendensen og driftsresultatet økte med rundt 34 prosent fra 1988. Den sterke veksten i driftsresultatet for økonomien som helhet fortsatte i 1990, med en registrert økning på 17,8 prosent. En vesentlig del av inntektsveksten i disse to årene skriver seg fra oljevirksomheten. Etter 1990 har svak og tildels negativ prisutvikling på viktige norske eksportprodukter gitt svakere utvikling i driftsresultatet. I 1991 er det anslått en økning i disse inntektene på vel 4 prosent, mens foreløpige nasjonalregnskapstall viser en nedgang i driftsresultatet på noe over 2 prosent fra 1991 til 1992.

1.3 Den institusjonelle inntektsfordelingen

I et eget avsnitt i tidligere rapporter fra Beregningsutvalget ( kapittel 1.3 i NOU 1993:26) er det også presentert beregninger av inntektsutviklingen i Norge etter såkalt institusjonell sektorinndeling. Dette betyr at disponibel inntekt for Norge er gruppert etter hvem inntektene tilfaller. Blant institusjonelle sektorer skiller en vanligvis mellom: Offentlig forvaltning, finansinstitusjoner, ikke-personlige foretak, husholdningene og utlandet. Denne delen av nasjonalregnskapet omtales som inntektsregnskapet og er fortsatt under oppbygging i Statistisk sentralbyrå. På det nåværende tidspunkt foreligger det heller ikke her ny informasjon i forhold til inntektstall presentert i rapport nr. 2 1993 fra Det tekniske beregningsutvalg (NOU 1993:26). Foreløpig inntektstall for 1993 vil bli beregnet av Statistisk sentralbyrå i mai 1994. Disse vil bli inkludert i Det tekniske beregningsutvalgs rapport nr. 2 for 1994. På grunn av arbeidet med hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet er det imidlertid på det nåværende tidspunkt usikkert om det vil bli utarbeidet et fullstendig inntektsregnskap.

En nærmere presentasjon og analyse av inntekstutviklingen for en av de institusjonelle sektorene i inntektsregnskapet – husholdningssektoren – er imidlertid gitt i neste kapittel. På samme måte som i fjorårets rapporter er inntektstallene fra nasjonalregnskapet supplert med beregninger av utviklingen av disponibel realinntekt for utvalgte typehushold, samt beregninger basert på inntektsstatistikken.

1.4 Aksjeselskapenes avset­ninger til aksjeutbytte i 1990–92

Skatte- og regnskapsreformen i 1992 førte til store endringer i rammebetingelsene for aksjeselskapenes valg av overskuddsdisponering, f.eks. som utbytte eller tilbakeholdt overskudd. Gjennom innføringen av en felles, flat skattesats på kapitalinntekter for personlige skattytere og selskaper, godtgjørelsesmetoden for beskatning av aksjeutbytte og RISK-metoden for beskatning av aksjegevinster er det nye skattesystemet i stor grad nøytralt i sin behandling av ulike former for overskuddsdisponering. I Ot.prp. nr. 35 (1990-91) om skattereformen 1992, er det redegjort for at de tidligere skattereglene gav incitamenter til å dele ut en viss andel av årets utbytte.

Som følge av innføringen av utsatt skatt i regnskapene og overgangsreglene for enkelte tidligere skattekreditter økte selskapenes frie egenkapital betydelig ved årsskiftet 1991-92. Store deler av det som tidligere var ført som akkumulerte betinget skattefrie avsetninger i selskapenes balanse ble omgjort til fri egenkapital. Dermed økte selskapenes muligheter til å dele ut utbytter.

Nedenfor gis en foreløpig oversikt over utviklingen i selskapenes utbyttepolitikk i perioden 1990-92. Tallene som gis gjelder utbytter som er avsatt i selskapenes regnskaper, og en har ikke oversikt over i hvilken grad disse utbyttene faktisk utbetales (året etter). I vurderingene av endringer i utbyttepolitikken er bl.a. følgende forhold sentrale:

• Overgangsreglene for skattereformen medførte at det skattemessig var lite fordelaktig å utdele utbytte til personlige aksjonærer i 1992, altså fra utbytte avsatt i 1991. Det kan tilsi at mange selskaper valgte å forskyve utbytteavsetningene fra 1991 til 1992.

I vurderingen av betydningen av endringene i selskapenes rammevilkår for utbyttepolitikken og dermed for aksjonærenes løpende kapitalinntekter, er følgende forhold sentrale:

• Overskudd som holdes tilbake i selskapet fremfor å deles ut bidrar også til å øke aksjonærenes kapitalinntekter, gjennom en økning i påløpte aksjegevinster. Realiserte gevinster som kun reflekterer tilbakeholdt og skattlagt overskudd i selskapene blir ikke skattlagt, jf. de såkalte RISK-reglene.

• Tall for avsetninger til utbytte er bruttotall, hvilket bl.a. innebærer at utbytteutdelinger innen konserner regnes med. Andre aksjeselskaper, utenlandske aksjonærer, stat og kommuner mottar en betydelig del av de samlede aksjeutbyttene, og tilflyter dermed ikke norske personlige aksjonærer (direkte).

• Utdeling av aksjeutbytte er ikke ensbetydende med at selskapenes egenkapital svekkes med et samlet beløp lik utbytteutdelingene. I enkelte tilfeller vil aksjonærene skyte inn (deler av) kapitalen i selskapene som ny aksjekapital. Skytes utbyttet inn i det utdelende selskapet er det i realiteten tale om omposteringer av selskapets egenkapital. En har ikke oversikt over i hvilken grad aksjonærer som mottar utbytte faktisk skyter kapitalen inn i selskapssektoren igjen.

• En eventuell økning i den synlige inntektsoverføringen fra selskap til aksjonær i form av aksjeutbytter er ikke nødvendigvis et tegn på at avkastningen av aksjeinvesteringer for personlige skattytere var lavere tidligere. Det fantes, som bl.a. Aarbakkegruppen påpekte, i det tidligere skattesystemet muligheter for å få avkastningen ut av aksjeselskapene uten å måtte betale høy skatt.

Tabell 1e viser driftsresultat, resultat før skattekostnad (resultat før årsoppgjørsdisposjoner i 1991) og avsetninger til utbytte for selskapene som er registrert på Oslo Børs. Det skilles mellom industri- og skipsaksjeselskaper, og tall er også skilt ut for den undergruppen av selskaper i begge gruppene som hadde positivt resultat før skattekostnad/resultat før årsoppgjørsdisposisjoner i begge år.

En ser at avsetninger til utbytte økte betydelig (med mellom 18,5 og 92,2 prosent) i alle gruppene. For børsselskapene under ett økte utbyttene fra litt under 2 mrd. kroner til nesten 2,4 mrd. kroner fra 1991 til 1992. For industriselskapene sett under ett økte resultat for skattekostnad/resultat før årsoppgjørsdisposisjoner med vel 40 prosent fra 1991 til 1992, mens avsatt utbytte økte med 18,5 prosent. For de av industriselskapene som hadde positivt resultat før skattekostnad i begge årene var tilsvarende tall hhv. 7,5 prosent og 46,0 prosent. For skipsaksjeselskapene under ett ser en at avsatt utbytte økte betydelig, til tross for at samlet resultat før skattekostnad gikk ned fra 2,7 mrd. kroner til -1,7 mrd. kroner. Det er altså ikke en klar sammenheng mellom endring i driftsresultat og resultat før skattekostnad på den ene siden og avsetninger til utbytte på den andre. En bør imidlertid være forsiktig med å trekke for sterke konklusjoner basert på tallene i tabell 1e, siden de bare gjelder to inntektsår og fordi de kan påvirkes betydelig av spesielle forhold i enkelte selskaper. Det siste gjelder særlig for skipsaksjeselskapene, siden denne gruppen bare utgjør 35 selskaper. Den betydelige økningen i skipsaksjeselskapenes avsetninger til utbytte, til tross for at både driftsresultat og resultat før skattekostnad gikk betydelig ned, må bl.a. ses i sammenheng med den vesentlige økningen i selskapenes frie egenkapital som følge av regnskapsreformen og overgangsreglene i skattereformen.

Kredittvurderingsselskapet DB Soliditet registrerer regnskapene for alle selskaper som sender opplysninger til Brønnøysundregistrene, og kan derfor gi informasjon om regnskaps- og balansetall for et betydelig antall selskaper. Disse tallene skulle i utgangspunktet gi bedre informasjon om eventuelle endringer i utbyttepolitikken i selskapssektoren som sådan enn tallene fra Oslo Børs.

Tabell 1f viser driftsresultat, resultat før skattekostnad (resultat før årsoppgjørsdisposjoner i 1990 og 1991) og avsetninger til utbytte for de 69 639 bedriftene som er registrert av DB Soliditet, og som leverte regnskap til Brønnøysundregistrene i alle årene 1990, 1991 og 1992. Tallene gjelder hhv. bedrifter i alle sektorer utenom olje-, bank-, finans- og forsikringsbransjen, og bedrifter i industrien. I tillegg gis tall for de 22 537 bedriftene som hadde positivt resultat før skattekostnad/resultat før årsoppgjørsdisposisjoner i alle de tre årene.

En ser at samlet resultat før skattekostnad/resultat før årsoppgjørsdisposisjoner har blitt betydelig redusert fra 1990 til 1992, mens driftsresultatet har holdt seg relativt uendret. Underlagsmaterialet viser at det har vært en betydelig økning i netto finanskostnader i denne perioden, samt at netto ekstraordinære inntekter har gått ned fra om lag 6 mrd. kroner i 1990 til -2 mrd. kroner i 1992. Samlet økte avsetninger til utbytte med vel 13 prosent fra 1990 til 1991, og med vel 72 prosent fra 1991 til 1992. Samlede avsetninger til utbytte for de selskapene som inngår i tabell 1f var nesten 10 mrd. kroner i 1992.

Det er altså heller ikke i tabell 1f noen positiv sammenheng i makro mellom utviklingen i driftsresultat og resultat før skattekostnad på den ene siden og avsetninger til utbytte på den andre. For industriselskapene økte utbyttet prosentvis mer fra 1990 til 1991 enn fra 1991 til 1992. Det kan tyde på at skatte- og regnskapsreformen betydde lite for disse selskapenes utbyttepolitikk på kort sikt.