2 Eksponeringskriterier benyttet i studier av kreft hos barn nær kraftledninger – utarbeidet av Statens strålevern for embetsgruppen

Ekspertutvalgets rapport og Folkehelsas, LAMYKs og STAMIs vurderinger leder til den konklusjon at det i h.h.t. IARCs kriterier er begrensede holdepunkter for at bosted nær kraftledninger er en leukemifremkallende bosituasjon for barn. Folkehelsa har redegjort for hva som ligger i begrepet begrensede holdepunkter. Det er ikke funnet tilsvarende holdepunkter for at den økte leukemirisikoen skyldes eksponering for noen bestemt fysisk eller kjemisk faktor. Forklarende virkningsmekanismer og dose-begrep er foreløpig rent hypotetiske. Konklusjonen bygger på summen av epidemiologiske studier alene.

Undersøkelsene av kreft hos barn i boliger nær kraftledninger har i stor utstrekning fokusert på magnetfeltene fra kraftledningene, og til dels også benyttet størrelsen av disse som epidemiologiske klassifikasjonskriterier i tillegg til ulike avstandsmål. På denne bakgrunn har Embetsgruppen bedt Statens strålevern om å gå gjennom den epidemiologiske litteraturen for å klargjøre hvorvidt det finnes noen klar parameter eller noe direkte eller indirekte kriterium som kan benyttes som indikator eller grenseverdi for økt leukemirisiko hos barn.

Undersøkelser som har benyttet Wertheimer og Leepers (W&Ls) wire configuration code, evt. med modifikasjoner

Wertheimer og Leeper (1979) (Denver, Col., USA) innførte en klassifisering av kraftledninger ( wire code) som surrogat for langtids-eksponering for feltene fra disse. De benyttet opprinnelig 2 klasser: LCC (low current configuration og HCC (high current configuration). Denne koden har dannet grunnlaget for klassifiseringen i flere senere undersøkelser (W&L 1982, Savitz et al. 1988, London et al. 1991).

Wertheimer og Leeper (1979) plasserte boliger i gruppen HCC dersom de lå:

1. nærmere enn 40 m fra en grov 13 kV-ledning eller 6 eller fler tynne 13 kV-ledninger.

2. nærmere enn 20 m fra 3-5 tynne 13 kV ledninger eller hovednettet (50-230 kV).

3. nærmere enn 15 m fra en 240 V lavspentledning etter nedtransformering, men før første avgrening (unntatt ledninger som forsyner mindre enn 2 husstander).

Alle andre tilhører LCC. Alle distanser er målt fra ytterfase til nærmeste punkt på huset.

De fant signifikant høyere dødelighet enn forventet av både leukemi og enkelte andre kreftformer på HCC-adresser. Undersøkelsen er blitt kritisert fordi boligene ikke ble klassifisert blindt, d.v.s. at forskerne var kjent med hvilke hus som var bebodd av pasienter da boligene ble klassifisert.

Senere innførte Wertheimer og Leeper (1982) en finere oppdeling beskrevet slik:

VHCC (very high current configuration) omfatter boliger som ligger nærmere enn 15 m fra HCC av type 1 og 2 eller mindre enn 7,5 m fra tynne 13 kV-ledninger

OHCC (ordinary high current configuration) omfatter resten av HCC

OLCC (ordinary low current configuration) omfatter de øvrige unntatt: End-poles som omfatter boliger som ligger ved kraftforsyningens endepunkt (og altså ikke passeres av strømførende ledninger).

Fulton og medarbeidere (1980) (Rhode Island, USA) hevder å bygge på W&L (1979), men deler materialet etter kvartil-verdiene av en formel som bygger på kraftledningstype, antall liner og avstand til hus. De fant ingen overhyppighet av leukemi hos barn i noen av klassene. Det er ikke mulig utfra de publiserte dataene å anslå faktiske avstander eller felt-verdier.

Savitz og medarbeidere (1988) (Denver, Col., USA) benyttet, foruten øyeblikksmålinger av magnetfelt, en 5-delt variant av W&Ls (1982) findelte kode:

VHCC som tilsvarer W&Ls VHCC

OHCC som tilsvarer W&Ls OHCC

OLCC som tilsvarer W&Ls OLCC

VLCC som omfatter boliger i større avstand enn 40 m til noen av de nevnte ledningskategoriene (iflg. Kaune 1993).

Buried som ikke er klart definert, men som antyder at boligen er tilkoblet via nedgravde kabler.

HCC omfatter VHCC + OHCC. LCC omfatter de øvrige.

De fant signifikant overhyppighet av hjernesvulst men ikke av leukemi i boliger med HCC, og ingen signifikante resultater for VHCC, men dette kan skyldes for små tall. De fant ikke-signifikant tendens til økte kreftrisiki over 0,2 μT. De fant ingen korrelasjon mellom kreftforekomst og elektriske felt, men undersøkelsen av dette er begrenset til feltstyrker opptil 14 V/m og dekker bare en mindre del av materialet.

London og medarbeidere 1991 (Los Angeles, Cal., USA) benyttet W&Ls findelte kode, men innførte ytterligere en kategori:

Mixed, som ikke er definert i publikasjonen, men som utfra magnetfeltmålingene stort sett ligger mellom OHCC og OLCC.

De fant signifikant overhyppighet av leukemi bare i kategorien VHCC (tilsvarende en maksimalavstand på 15 m), og ingen signifikant korrelasjon med 24-timers gjennomsnitt av målte magnetfelt. De fant heller ingen signifikant forskjell i målte elektriske felt hos pasientene sammenlignet med kontrollene.

Undersøkelser som har benyttet andre eksposisjonsmål

Tomenius (1986) (Sverige) har benyttet to mål for eksposisjon: avstander inntil 50, 100 og 150 m fra en 200 kV kraftledning og inntil 50 og 100 m fra 6-200 kV-ledninger og andre kilder, samt magnetfelt over 0,3 μT (målt foran ytterdøren i ettertid). Undersøkelsen viser inkonsistente resultater. Signifikant økte relative risiki ble bare funnet ved magnetfelt under 0,3 μT nærmere enn 150 m fra 200-kV-ledningen eller ved magnetfelt over 0,3 μT andre steder. Overhyppigheten kan hovedsaklig tilskrives hjernesvulster. Undersøkelsen viste ingen økt risiko for leukemi, snarere en motsatt tendens. Tomenius' undersøkelsesområde (sydlige Stockholm) inngår også i Feychting og Ahlboms (se nedenfor). I likhet med Wertheimer og Leepers (1979) undersøkelse er heller ikke denne utført dobbel-blindt. D.v.s. at Tomenius hadde kjennskap til hvilke boliger som var bebodd av kreftpasienter da eksponerings-klassifiseringen ble foretatt ( Socialstyrelsen 1995).

Coleman og medarbeidere (1989) (England) sammenlignet forekomsten av barnekreft i avstander opptil 100 m (0-24 m, 25-49 m, 50-99 m vs. 100 m eller mer) fra koblings- og transformator-stasjoner eller kraftledninger (132 kV og høyere). De fant ingen signifikante overhyppigheter og heller ingen tendens til økt forekomst med minsket avstand.

Lin og Lu (1989) (Taiwan) fant ingen signifikant overhyppighet av noen kreftform hos barn med bolig i avstand opptil 50 m fra høyspentledninger (22 kV og derover). Undersøkelsen er hittil bare referert i form av kongress-abstracts. Fra en videreføring av denne undersøkelsen har imidlertid Lin og Lee (1994) rapportert en signifikant overhyppighet av leukemi i ulike aldersgrupper av barn i 3 av 5 områder hvor en kraftledning (69-345 kV) passerer over tomten til minst en grunnskole i distriktet. Ingen andre avstandsmål eller eksponeringsparametre er angitt.

Myers og medarbeidere (1990) (England) sammenlignet forekomsten av barnekreft i avstander opptil 100 m (intervaller à 10 m) fra kraftledninger (alle spenninger fra 400 kV til 240 V) med forekomsten i mer enn 100 m avstand, samt med beregnede magnetfelt fra kraftledninger. De fant ingen signifikante overhyppigheter og heller ingen tendens til økt forekomst med minsket avstand eller økt magnetfelt. Materialet viser forøvrig bare en pasient (mot forventet minst to av totalt 374) eksponert over 0,1 μT, og er derfor avskåret fra å vise noe signifikant resultat.

Lowenthal og medarbeidere (1991) (Tasmania, Australia) fant bare ett tilfelle av leukemi, mot forventet 0,5, i avstand mindre enn 50 m fra høyspentledninger (spenning ikke spesifisert), og derfor ingen signifikant overhyppighet.

Feychting og Ahlbom (1992) (Sverige) har analysert forekomsten av kreft hos barn (og voksne) i forhold til flere ulike mål for eksponering fra høyspentledninger (220 og 400 kV). Det eksponeringsmålet de hovedsaklig har benyttet er et årsgjennomsnitt av historisk beregnet magnetfelt forut for diagnosen, men de har også foretatt analyser i forhold til målte magnetfelt og avstand til ledningen. Som kriteriegrenser har de i sin opprinnelige rapport benyttet h.h.v. 0,1, 0,15, 0,2, 0,25 og 0,3 μT og 50 m og 100 m. De fant praktisk talt samme korrelasjon til økt forekomst av barneleukemi ved bruk av et beregnet magnetfelt på 0,2 μT og en avstand på 50 m. Både for beregnede magnetfelt og for avstand er overhyppigheten knyttet til eneboliger, ikke til blokkleiligheter. De fant ingen signifikant sammenheng når de sammenlignet kreftforekomst med målte magnetfelt, men derimot stort sett en ikke-signifikant lavere risiko for leukemi og for kreft sammenlagt hos barn eksponert over 0,2 μT.

Det finnes imidlertid fortsatt data fra denne undersøkelsen som ennå ikke er publisert, og som kan være av betydning for en samlet vurdering av resultatene ( Feychting 1994). Utslagsgivende for overhyppigheten av leukemi er 5 pasienter eksponert over 0,5 μT (beregnet felt fra kraftledningen). På den annen side er det også opplyst i ettertid ( Hedström 1994) at undersøkelsen ikke inkluderer noen pasient med eksponering over 1 μT (fra kraftledningen).

En nyere undersøkelse utført for Socialstyrelsen (1994) bekrefter at ca. 5% av svenske boliger som ikke ligger i nærheten av noen kraftledning har et magnetfelt over 0,2 μT. Dette kan komme av bl.a. at magnetfeltene i svenske boliger varierer meget med forekomsten av vagabonderende strømmer i vannledningsnettet, noe som skyldes det svenske koblingssystemet for lavspentnettet. (Dette koblingssystemet benyttes i liten grad i Norge.) Hvordan den høye forekomsten av magnetfelt over 0,2 μT uavhengig av kraftledninger ville slå ut i en eventuell justert beregning av leukemi-risikoen er vanskelig å kvantifisere, særlig p.g.a. de lave pasienttallene.

Olsen og medarbeidere (1993) (Danmark) benyttet også beregnede magnetfelt men begrenset sine beregninger til boliger som lå nærmere kraftforsyningsanlegg enn visse avstander. De fant signifikant overhyppighet av alle tre dominerende kreftformer sammenlagt (leukemi, hjernetumor, lymfom) hos barn eksponert for beregnede magnetfelt over 0,4 μT. Dette resultatet beror særlig på at to pasienter med hjernetumor og to med leukemi, men ingen kontroll-personer, var eksponert over 1 μT. Dessuten fantes to pasienter (en med leukemi og en med lymfom) eksponert for h.h.v. 0,5 og 0,75 μT. Avstandene som sådan ble ikke relatert til kreftforekomst.

Verkasalo og medarbeidere (1993) (Finland) benyttet heller ikke avstandsmål, men dels beregnede historiske gjennomsnittsverdier av magnetfelt, dels beregnet kumulativ eksponering (magnetfelt x tid). De fant ingen signifikant overhyppighet av noen kreftform ved noen av beregningsmåtene.

Petridou og medarbeidere (1993) (Hellas) har relatert leukemiforekomst hos barn til avstander fra kraftledninger på mindre enn 5 m og mindre enn 50 m, men uten å finne noen signifikant korrelasjon.

Fajardo-Gutiérrez og medarbeidere (1993) (Mexico) har relatert leukemiforekomst hos barn til forekomst av elektrisitetsforsyningsanlegg i nærheten og til følgende avstander:

• mindre enn 20 m fra transformator

• mindre enn 20 m fra fordelingsledning

• mindre enn 200 m fra koblingsstasjon

• mindre enn 200 m fra overføringsledning (-master)

Økt forekomst av leukemi var signifikant korrelert med forekomst av høyspentkabel og overføringsledning i nærmiljøet, men ikke med de angitte avstandene til disse.

Undersøkelser over barnekreft i forhold til andre kilder til magnetfelt

En undersøkelse utført av Savitz og medarbeidere (1990) (Denver, Colorado, USA) viste økt forekomst, marginalt signifikant, av hjernekreft hos barn særlig i alderen 0-4 år født av mødre som hadde benyttet elektrisk varmeteppe under svangerskapet, særlig under første trimester. Samme undersøkelse fant forøvrig økt forekomst av hjernekreft assosiert med LCC (herunder jordkabler), men ikke med HCC.

London og medarbeidere (1991) fant signifikant korrelasjon mellom forekomst av leukemi og bruk av h.h.v. sort-hvit TV og elektrisk hårtørrer.

Målinger av felt fra disse gjenstandene er ikke gjengitt. Det er uklart om disse observasjonen forteller noe om forskjell i reell eksponering for magnetiske eller elektriske felt.

Wertheimer og medarbeidere (1995) har publisert en undersøkelse over forekomst av kreft hos barn i forhold til indikasjoner på vagabonderende strømmer i vannledninger, som kan gi forhøyede magnetfeltverdier i huset, som f.eks. i svenske boliger. De fant en signifikant økt forekomst av kreft (uspesifisert) knyttet til hjem med elektrisk ledende vannledninger. Resultatene gir støtte til at magnetfelt kan være en mulig risikofaktor, men utelukker ikke andre forklaringer som f.eks. at vagabonderende strømmer kan føre til økt innhold av kreftfremkallende tungmetaller i drikkevannet, som også tidligere har vært foreslått av Kavet (1991).

Diskusjon

Det sterkeste vitenskapelige grunnlaget for å anta en økt risiko for leukemi hos barn som bor nær kraftledninger er den overveiende positive tendensen til statistisk sammenheng (i ca. 12 av 14 undersøkelser hittil; ca. 12 fordi en rekke del-resultater kan føre til tolkning i begge retninger). Ingen av de enkelte undersøkelsene gir alene tilstrekkelig støtte for å hevde en slik sammenheng. Den dominerende forklaringsmodellen er at overhyppigheten skyldes en eller annen foreløpig uavklart faktor som er spesifikt knyttet til nærvær av en kraftledning, som f.eks. et aspekt av elektriske eller magnetiske felt.

De siterte undersøkelsene har inkludert ulike antatte eksponeringskilder i klassifiseringen. Noen har inkludert lavspentnettet, noen har inkludert jordkabler, og noen har tatt med avstander til transformatorer. Noen har holdt seg til høyspente luftledninger alene, men med ulike spenninger og ledningskonfigurasjoner. I den grad jordkabler er klassifisert, inngår de i klassene for lav eksponering (LCC). Lavspentledninger inngår som kilde til høy eksponering (HCC) i Wertheimer og Leepers opprinnelige kode, men ikke i Kaune og Savitz' modifiserte kode. Kort avstand til transformatorer er klassifisert som høy eksponering. Det finnes ingen undersøkelse på kreft hos barn som har undersøkt spesifikt hvorvidt nærhet til lavspentledninger, jordkabler eller transformatorer er assosiert med noen unormal risiko.

Sammenligning mellom avstand og magnetfelt

Ingen av de publiserte undersøkelsene som har benyttet flere ulike mål for nærhet til kraftledninger viser noen klart høyere korrelasjon med barneleukemi når magnetfelt er benyttet som eksposisjonsmål enn når ulike avstandsmål er benyttet. Undersøkelsene viser dårligere korrelasjon mellom sykdom og korttidsmålinger (inntil ett døgn) av magnetfelt enn mellom sykdom og current configuration eller avstand.

En klar sammenheng mellom magnetfelt og avstand vil imidlertid bare kunne forventes dersom man betrakter en ensartet type ledninger med forholdsvis lik gjennomsnittsbelastning. Sammenhengen er svakere når ulike ledninger sammenlignes.

Feychting og Ahlboms originalrapport inneholder, som den eneste av de nevnte undersøkelsene, bl.a. grafer over beregnede historiske magnetfelt mot avstander. Disse viser en viss overensstemmelse for h.h.v. avstander over 50 m (som tilsvarer magnetfelt under 0,7 μT) eller beregnede magnetfelt over 1 μT (som tilsvarer avstander under ca. 30 m). Grafen over målte magnetfelt mot avstander viser derimot vesentlig dårligere sammenheng, bl.a. med magnetfelt opptil 0,8 μT i avstander på 150-200 m, hvilket høyst sannsynlig har lite med kraftledningene å gjøre. Ingen av grafene viser noen entydig sammenheng mellom magnetfelt og avstand dersom man begrenser sammenligningen til de boliger som danner grunnlaget for de signifikante resultatene, nemlig de med magnetfelt under 1 μT og avstander under 50 m.

De har imidlertid senere vist at om man analyserer forekomsten av leukemi i deres materiale m.h.p. avstand justert for magnetfelt og omvendt, er leukemiforekomsten noe bedre korrelert til magnetfeltene enn avstanden, men de begrensningene i materialet som denne beregningen innebærer gjør at korrelasjonene ikke er statistisk signifikante ( Feychting og Ahlbom 1995).

Sammenligning mellom wire code og magnetfelt

Kaune og medarbeidere (1987) har sammenlignet W&Ls findelte kode med 24-timers gjennomsnitt av 60-Hz-magnetfeltet i boliger. Det viser at i alle kategorier fantes boliger med ca. 0,1 μT. Bare i gruppen VLCC fantes det ingen hus over 0,3 μT. Høyeste verdi ble funnet i et OLCC-hus med ca. 0,5-0,6 μT. Gjennomsnittet av alle hus i hver kategori (vist grafisk, ikke tallfestet) viser en signifikant tendens til større magnetfelt med høyere wire code-klassifisering.

Barnes og medarbeidere (1989) har gitt den hittil mest fullstendige og nøyaktige beskrivelsen av Wertheimer & Leepers wire code:

Kaune og Savitz (1994) har senere laget en modifisert kode, som passer noe bedre overens med middelverdiene av magnetfelt målt i soverom (nærmere enn 46 m). Standardavviket er likevel av størrelsesorden 0,1 μT. Savitz og Kaune (1993) har re-analysert dataene fra Savitz og medarbeidere (1988) m.h.p. den reviderte koden. De fant da signifikante overhyppigheter av leukemi og hjernesvulst samt kreft sammenlagt hos barn i boliger betegnet som HWC (high wire code), som innebærer at boligen ligger nærmere enn 20 m fra ytterfase av ledninger av klasse 1 og 2 (se ovenfor), men ikke ved avstand 20-46 m (MWC, medium wire code), sammenlignet med LWC (low wire code).

London og medarbeidere (1991) har også sammenlignet sin bruk av wire code med målte magnetfelt. Ved 24-timers gjennomsnittsmålinger fant de mindre forskjell i magnetfelt mellom de ulike kategoriene enn Barnes og medarbeidere (1989). Under målinger ved lavt strømforbruk i de samme kategorier fant de magnetfeltverdier på omkring 1/3 av dem som Barnes og medarbeidere fant. Spredningen (standardavviket) i målingene er imidlertid ikke publisert. Det lar seg derfor ikke avgjøre om forskjellene er statistisk signifikante.

Sammenligning mellom ulike undersøkelser

To av undersøkelsene utført av Savitz og medarbeidere (1988 og 1990) i Denver (Colorado) står på ett punkt i direkte motstrid til hverandre. I 1988-arbeidet fant de økt forekomst av hjernekreft ved HCC sammenlignet med LCC. I 1990-arbeidet fant de det motsatte. De to svenske undersøkelsene ( Tomenius 1986 og Feychting & Ahlbom 1992) er også motstridende. Tomenius fant økt forekomst av hjernekreft, men ikke av leukemi. Feychting og Ahlbom fant det motsatte, spesielt når man begrenser sammenligningen til samme område (Stockholm).

Aldrich og medarbeidere (1992) har foretatt en meta-analyse av publiserte epidemiologiske undersøkelser inntil 1992 bl.a. på kreft i boliger nær kraftledninger. Analysen viser en tendens til nedgang i relativ risiko med tiden. Stort sett finner de en lavere relativ risiko utfra en utregning av et veiet gjennomsnitt (hvor tallmessig store undersøkelser teller mer enn små) enn når de bare beregner en geometrisk middelverdi av alle relative risiki (som om de var likeverdige). Dette kunne tyde på at jo større, og derfor antagelig påliteligere, materiale man har analysert, jo svakere sammenheng finner man mellom den definerte eksponeringssituasjonen og kreft. Dette mønsteret ble imidlertid brutt i 1992 ved publiseringen av Feychting og Ahlboms resultater.

Som også Ekspertutvalget antyder (vedlegg 4, s. 138) kan det imidlertid være ulike metodologiske grunner til å se bort fra flere av de tidligere undersøkelsene. Det gjelder spesielt Wertheimer & Leeper 1979, Fulton et al. 1980, Tomenius 1986, Myers et al. 1990, Lin & Lu 1989 samt Lowenthal et al. 1991. Også Petridou et al. 1993 og Fajardo-Gutiérrez et al. 1993 og Lin og Lee 1994 har utilstrekkelige opplysninger m.h.p. den problemstillingen vi har tatt opp her.

Dersom man ser bort fra disse, og dersom man lar Savitz og Kaunes re-analyse (1993), representere Savitz og medarbeideres undersøkelse fra 1988, står Feychting og Ahlboms undersøkelse (1992) alene igjen med signifikant overhyppighet av barneleukemi i avstander på 20-50 m mellom ytterfase og nærmeste punkt på bolighus. De øvrige undersøkelsene viser i høyden ikke-signifikante tendenser i samme retning. Feychting og Ahlbom er også de eneste som har funnet signifikant positiv korrelasjon mellom barneleukemi og noen konkret avstand til 200-400 kV overføringsledninger.

Det er ikke angitt hvorvidt avstanden i Feychting og Ahlboms undersøkelse er regnet fra midtfase eller ytterfase til nærmeste punkt på boligen eller midt i. Tilsammen kan differansen utgjøre opptil ca. 20 m. Undersøkelsen dekker bare boliger i forhold til overføringsledninger i Barnes' klasse 1. Dersom avstandsangivelsen tolkes som avstand fra midtfase til nærmeste punkt på boligen, samsvarer derfor Feychting og Ahlboms avstand inntil 50 m med Wertheimer og Leepers HCC (VHCC+OHCC) eller Savitz og Kaunes HWC+MWC. Dette utelukker ikke at det også kan finnes boliger som kan klassifiseres som HCC (VHCC eller OHCC) utenfor 50-meter-sonen utfra beliggenhet i forhold til fordelingsledninger.

Ahlbom og medarbeidere (1993) har foretatt en samlet analyse av dataene fra de tre siste nordiske undersøkelsene (Feychting & Ahlbom, Olsen et al. og Verkasalo et al.). Denne analysen, som også er siteret i Ekspertutvalgets rapport viser en lavere relativ risiko for barneleukemi enn Feyching og Ahlboms resultater alene, men fortsatt en signifikant overhyppighet. Den viser ingen signifikant overhyppighet for andre kreftformer.

Sammenlignes de utslagsgivende resultatene i Feychting og Ahlboms og Olsen og medarbeideres undersøkelser i forhold til beregnede magnetfelt med de avstandskriteriene som ga signifikant positive resultater i Savitz og medarbeideres (1988) og London og medarbeideres undersøkelser, kan det se ut som at overhyppighet av leukemi først og fremst er knyttet til avstander mindre enn ca. 30 m fra sentrum eller ca. 20 m fra ytterfase av større overføringsledninger, men dette er å trekke fragmenter av resultatene svært langt.

Hvorvidt slike analyser kan tillegges vekt er diskutabelt, bl.a. fordi tallene er basert på både ulike klassifikasjons-kriterier for eksponering og ulike kriterier for utvalg av pasienter og kontrollpersoner i de benyttede undersøkelsene.

Samvarierende faktorer (forvekslingsfaktorer, confounding factors)

Enkelte faktorer kan tenkes både å være kreftfremkallende og samvariere med naboskap til kraftledninger. Dette gjelder både forekomst av ulike typer forurensning som røyking og bruk av ugressmidler og plantevernmidler, og demografiske forhold som alderssammensetning, sosio-økonomiske forhold, kosthold, etnisk opprinnelse, flytting o.s.v. I noen få undersøkelser er det vist signifikant korrelasjon mellom barneleukemi og enkelte slike faktorer. En rekke mulige forvekslingsfaktorer er påpekt og drøftet i en omfattende artikkel av Jauchem (1993).

Alder, kjønn, etnisk opprinnelse, bostedsdistrikt og sosio-økonomiske forhold er i de største undersøkelsene forsøkt tatt hånd om gjennom utvalget av friske kontrollpersoner, d.v.s. ved bruk av mer eller mindre matchede kontroller. I noen grad er det også foretatt analyser hvor det i ettertid er korrigert for slike variable. Metoden har imidlertid sine begrensninger, idet utstrakt matching vil føre til et mindre tallmateriale, og dermed en statistisk sett svekket undersøkelse. Fullstendig matching m.h.p. alle demografiske faktorer har derfor ikke latt seg gjennomføre.

Ingen av undersøkelsene hittil har kunnet tilskrive eventuelt økt forekomt av barnekreft nær kraftledninger til demografiske forhold. Eksempelvis viser Feychting og Ahlboms materiale ingen signifikant overhyppighet av noen kreftform hverken hos barn som hadde flyttet forut for diagnosen eller hos barn i eneboliger dersom alle eksponeringsnivåer (d.v.s. hele tallmaterialet) analyseres under ett.

Savitz og Feingold (1989) viste at barneleukemi var vel så godt korrelert med trafikktetthet og dermed indirekte med bilforurensning som med nærhet til kraftledninger. I den grad de epidemiologiske undersøkelsene har korrigert for trafikkforurensning, har denne faktoren imidlertid ikke gitt noen forklaring på overhyppigheten av barneleukemi knyttet til kraftledninger ( Wertheimer & Leeper 1979, Savitz et al. 1988, Feychting & Ahlbom 1992).

London og medarbeidere (1991) fant en signifikant sammenheng mellom barneleukemi og innendørs bruk av insektbekjempningsmidler. De foretok også en analyse hvor det ble korrigert for flere slike faktorer samtidig. Analysen svekket korrelasjonen med wire code, så den ikke lenger var signifikant, men økte svakt den ikke-signifikante tendensen til en sammenheng med magnetfelt-verdiene. Disse analysene gir likevel ikke grunnlag for å peke ut magnetfelt spesielt fremfor andre mulige kreftfremkallende agens som også kan tenkes å finnes konsentrert nær kraftledninger.

Røyking er i en rekke undersøkelser blitt assosiert med økt risiko for leukemi hos voksne (ref. av Siegel 1993). John og medarbeidere (1991) fant signifikant økt risiko for leukemi hos barn av mødre som hadde røkt under svangerskapet. Det kan i utgangspunktet virke tvilsomt om mødre som bor nær kraftledninger røyker mer enn andre, men McDowall (1986) fant en signifikant overdødelighet av lungekreft hos kvinner som bodde nær kraftoverførings-installasjoner, hvilket kan være en pekepinn. Både Peters og medarbeidere (1994) og Sarasua og Savitz (1994) fant sammenheng mellom høyt inntak av matsorter som hamburgere og hot-dogs og økt risiko for leukemi hos barn. Kavet (1991) har på teoretisk grunnlag foreslått at magnetfelt fra kraftledninger kan indusere vagabonderende strømmer i vannledningsnettet, som igjen kan føre til økt innhold av tungmetaller i drikkevannet, særlig kobber, og at dette i tilfelle kan forårsake økt risiko for kreft. Slike faktorer er ikke blitt kontrollert for i undersøkelsene av barnekreft nær kraftledninger.

Elektriske felt som risiko-indikator

Av de refererte undersøkelsene har bare to sett på elektriske feltstyrker. Ingen av disse fant korrelasjon mellom eksponering for elektriske felt og kreft. Elektriske felt synes forøvrig, i den grad de overhodet er vurdert, å ha blitt utelukket utfra teoretiske overveielser. Det er derfor ikke vitenskapelig grunnlag for å benytte elektriske felt fra kraftledninger som indikator for kreftrisiko hos barn.

Magnetfelt som risiko-indikator

Det finnes en rekke kilder til 50 Hz magnetfelt i de fleste boliger, men ikke noe bio-medisinsk meningsfylt dosebegrep å relatere magnetfeltene til. Det er heller ikke funnet noen konsistent signifikant sammenheng mellom målte magnetfelt og kreftrisiko nær kraftledninger i en eneste av de 14 publiserte undersøkelsene over kreft hos barn. Tomenius (1986) fant riktignok signifikant overhyppighet av hjernetumor ved målt magnetfeltverdier over 0,3 μT, men bare i boliger fjernt fra kraftledninger. Samme undersøkelse viser tendens til negativ sammenheng for leukemi.

Beregnede års-gjennomsnittlige magnetfelt fra ledningene har vært benyttet som klassifikasjonskriterier i tre undersøkelser hittil. To av dem viser signifikante sammenhenger. Laveste beregnede magnetfelt-verdi som er blitt signifikant positivt korrelert med økt forekomst av leukemi hos barn er 0,2 μT (Feychting & Ahlbom 1992), men dette resultatet beror på fem pasienter som hadde vært eksponert mellom 0,5 og 1 μT (beregnede årsgjennomsnitt). Olsen og medarbeidere (1993) fant signifikant sammenheng mellom samlet kreft og beregnet gjennomsnittlig magnetfelteksponering over 0,4 μT, men i realiteten basert på seks pasienter eksponert over 0,5 μT.

Litteraturen viser ellers ingen signifikant økning av kreft hos barn som er eksponert for magnetfelt fra kraftledninger. Det er heller intet vitenskapelig grunnlag for å betrakte de beregnede magnetfeltene fra kraftledninger som unike i forhold til reelle 50 Hz magnetfelt fra andre kilder, utover at de kan gi et mål for et rent hypotetisk dosebegrep.

Avstand som risiko-indikator

Ulike avstandsmål har vært benyttet som klassifikasjonskriterier i 12 av de 14 undersøkelsene, dels direkte avstand, dels varierende avstand avhengig av ledningstype i form av eksposisjonsklasser som surrogat for langtidseksponering for magnetfelt. De største avstandene som er blitt signifikant positivt korrelert med økt forekomst av barneleukemi er:

• inntil 50 m fra overføringsledninger (115-400 kV),

• inntil 20 m fra fordelingsledninger (13,2 kV) eller

• inntil 15 m fra lavspentledninger.

I de fleste undersøkelsene er disse kriteriene slått sammen i større klasser. Det er ikke mulig i ettertid å utlede hvorvidt økningen i leukemiforekomst er relatert til alle eller bare til noen av disse ledningstypene. Avstandskriteriene i de ulike undersøkelsene er i realiteten dels så forskjellige, dels så sammenblandet, at ingen bestemt avstand peker seg entydig ut.

Konklusjon

Årsakene til leukemi hos barn er stort sett ukjente. De eneste nogenlunde sikre risikofaktorer er arvelige kromosomforandringer og eksponering for ioniserende stråling. En mengde andre faktorer mistenkes imidlertid for å kunne øke risikoen. Få av disse er blitt særlig grundig undersøkt.

Den litteraturen som er referert her dekker samtlige hittil publiserte epidemiologiske undersøkelser over kreft hos barn bosatt nær kraftledninger. Samlet sett viser litteraturen en økt forekomst av leukemi hos barn bosatt nær kraftledninger. Det er ikke identifisert noen bestemt faktor som forklarer denne tendensen. Hensikten med denne gjennomgangen har vært å se på hvorvidt det finnes vitenskapelig grunnlag for likevel å benytte en bestemt faktor som indikator eller grenseverdi for økt leukemi-risiko hos barn nær kraftledninger. I realiteten står valget eventuelt mellom elektromagnetiske felt og avstand til kraftledningen.

Litteraturen gir samlet sett intet grunnlag for å angi noe bestemt nivå av hverken elektriske eller magnetiske felt som indikator for økt risiko. 0,2-0,3 μT, som i flere undersøkelser er benyttet som epidemiologiske klassifikasjonskriterier, er stort sett vilkårlig valgt for å ligge over det man finner som bakgrunnsnivå i de fleste boliger. Målte magnetfelt viser ingen konsistent korrelasjon til kreftrisiko. Det er derfor ikke vitenskapelig grunnlag for å benytte noe bestemt magnetfelt-nivå som noe helserelatert kriterium for regulering av avstanden mellom bebyggelse og kraftledninger.

Dersom man likevel skulle benytte beregnede magnetfelt fra kraftledninger som rent administrative reguleringskriterier er det erfaringsvis stor fare for at kriteriene blir mistolket som hygieniske grenseverdier.

Utover det faktum at det ikke i noen undersøkelse er påvist økt risiko utenfor en vilkårlig valgt avstand på 50 m, er det ingen bestemt avstand som peker seg entydig ut som risiko-indikator for leukemi eller noen annen kreftform hos barn. Likevel er begrepet nærhet til kraftledninger et avstandsbegrep, om enn diffust. Dette taler for å vurdere et administrativt risiko-kriterium basert på avstand, evt. tilpasset karakteristika for ulike ledningstyper. Kraftledninger i denne sammenheng dekker f.eks. ikke jordkabler. Jordkabler er ikke bedømt som kilde til høy eksponering i noen av de foreliggende undersøkelsene.

Inntil nærmere kunnskap om årsaksforholdene foreligger, fører uklare forskningsresultater og upresise eksponeringsdata til at det ikke er mulig å fastlegge vitenskapelig baserte reguleringskriterier. Forvaltningsmessig håndterbarhet taler for at dersom man overhodet skal innføre restriksjoner basert på antagelsen om en økt risiko for leukemi eller evt. andre kreftformer hos barn bosatt nær kraftledninger, bør restriksjonene baseres på et avstandsbegrep.