3 Historikk og nå-situasjonen i Norge
3.1 Innledning – søkelyset rettes mot kraftledninger og helseskader
På 1960- og 70-tallet ble en rekke – hovedsakelig russiske – undersøkelser over helsetilstanden hos arbeidere i høyspenningsanlegg kjent bl.a. i Norge. Det ble rapportert om fysiologiske forstyrrelser i nerve-, sirkulasjons- og fordøyelsessystem, samt en rekke subjektive plager som svimmelhet, tretthet, hodepine, søvnforstyrrelser og nedsatt kjønnsdrift. Det ble av flere grunner fokusert på om de sterke elektriske feltene i anleggene kunne være årsaken. Disse resultatene ble imidlertid etterhvert tilbakevist ved nyere og bedre kontrollerte undersøkelser. De relativt svake magnetfeltene fra slike anlegg ble ikke vurdert som noen helserisiko.
I 1979 ble det offentliggjort en forskningsrapport fra Denver, Colorado i USA, som viste at barn som vokste opp nær kraftledninger syntes å ha en større forekomst av kreft enn andre barn. Det vises til nærmere omtale i vedlegg 2. Etter at denne rapporten ble publisert og kjent, har mange vært opptatt av at det muligens kan være helsefare knyttet til å bo i nærheten av kraftledninger – eller mer generelt – å oppholde seg i kraftige elektromagnetiske felt.
I årene etter 1979 har det også i Norge pågått en god del arbeid på området lavfrekvente elektriske og magnetiske felt i et samarbeid mellom Statens institutt for strålehygiene, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen og Norsk Hydro. Bl.a. ble det i 1982 utarbeidet flere rapporter om utbredelsen av elektriske felt fra kraftledninger og om biologiske og helsemessige virkninger.
I årene 1983-85 var det ingen organisert aktivitet på dette området, heller ingen forskningsaktivitet.
I 1986 ble arbeidet tatt opp igjen etter felles initiativ av Statens institutt for strålehygiene og Statkraft. I perioden 1986-92 ble det utarbeidet 3 nye rapporter – en rapport om kreft, en om fosterutvikling og en om magnetfelt i smelte- og elektrolyseverk. Det vises ellers til omtalen i avsnitt 3.2 nedenfor.
Originalforskning på biologiske og medisinske virkninger av elektriske og magnetiske felt er av forholdsvis ny dato i Norge, men er bygget kraftig opp det siste ti-året. Denne forskningen, som også dekker tilgrensende områder, involverer nå en rekke miljøer på universitetsnivå eller tilsvarende. Epidemiologiske studier har vært utført, og pågår til dels fortsatt ved Kreftregisteret, Yrkesmedisinsk avdeling ved Telemark sentralsykehus og ved Institutt for arbeidsmedisin ved Universitetet i Bergen. Fysiske, biologiske og kliniske studier knyttet til art og omfang av og tiltak mot elektromagnetiske felt i industrien og rundt elektriske installasjoner, biomedisinske virkningsmekanismer og helseeffekter, er gjennomført og pågår stadig ved eller i samarbeid med en rekke av våre forskningsinstitusjoner. Også kraftproduserende og kraftkrevende industri deltar her aktivt i selve forskningen og bidrar økonomisk.
Det norske forskningsopplegget Biologiske og medisinske virkninger av elektriske og magnetiske felt i Norge er i dag organisert som et prosjekt i det brukerstyrte EFFEN-programmet. Samarbeidspartnere i EFFEN (Effektivt energisystem) er Norges Forskningsråd, energiforsyningen, utstyrsindustrien og Norges Vassdrags- og energiverk. Prosjektet styres av et eget forskningsstyre. Det vises eller til omtalen i avsnitt 3.2 nedenfor.
Kunnskapsstatus i dag er at man gjennom en rekke undersøkelser både i Norge og i mange andre land, har noen indikasjoner på at det er en sammenheng mellom elektromagnetiske felt og kreftrisiko. Det er uklart hvilke virkningsmekanismer som foreligger dersom det overhodet eksisterer et slikt årsaks-/virkningsforhold. I mange land har forskningsmiljøer og myndigheter vurdert behovet for å sette inn ulike tiltak – fra mer generelle varsomhetsstrategier til konkrete tiltak for å redusere eksponering fra slike felt. Det råder fortsatt stor usikkerhet om innføring av grenseverdier er veien å gå.
Denne usikkerheten resulterte i at Helsedirektoratet (fra 1. januar 1994 Statens helsetilsyn) i en konkret sak formulerte en varsomhetsstrategi i et brev av 3. oktober 1990 vedr. flytting av en 420 kV-ledning i Oslo. Helsedirektoratet uttalte:
«Da det er tvil om det kan oppstå helseskade som følge av magnetiske felt som oppstår i nærheten av kraftlinjer, og da det foreligger indisier på at slike helseskader har oppstått, bør nye kraftlinjer inntil sikrere viten om disse forholdene foreligger, ikke legges i nærheten av boligområder. Det vil si at uttalelser i plansammenheng har latt tvilen tilgodese helsesiden. Vi har imidlertid ikke ansett at faren er så dokumentert at det har gitt grunnlag for å fjerne eksisterende kraftlinjer.»
Statens strålevern (Strålevernet) benytter samme resonnement i sin varsomhetsstrategi og har uttalt bl.a:
«I påvente av klarere vitenskapelige data vil Statens strålevern anbefale at man utviser varsomhet og tar hensyn til både den vitenskapelige usikkerhet og den engstelse som har bredt seg blant publikum på grunn av de vitenskapelige funnene. En slik varsomhet innebærer at man ved anlegging av nye boligfelt, barnehager og kraftledninger m.v. søker å unngå at det opptrer unødig høye verdier av elektriske og magnetiske felt på steder hvor barn stadig oppholder seg. Dette kan f.eks. gjøres ved inntil videre å benytte en bredere byggeforbudssone ved planlegging av nye boliger, barnehager og lekeplasser i nærheten av kraftledninger enn det forskriftene for elektriske forsyningsanlegg krever. Det er imidlertid fortsatt grunn til å avvente kommende forskningsresultater og en samlet vurdering av disse i forhold til tidligere forskning før man eventuelt iverksetter større kostnadskrevende tiltak i forhold til eksisterende anlegg og bygninger.» (Uttalelse av mars 1993 om utkast til nye byggeforskrifter).
I tillegg til engasjementet i USA og her i Norge, har elektromagnetiske felt og helsefare opptatt de fleste vestlige land – ikke minst våre naboland Danmark, Finland og Sverige. Dette vil bli nærmere omtalt i kapittel 4 nedenfor.
Etter at den amerikanske forskningsrapporten som er nevnt i innledningen til dette kapitlet ( Electrical wiring configuration and childhood cancer av Wertheimer og Leeper fra Denver, Colorado i USA), ble publisert i 1979 har det som nevnt ovenfor pågått en god del arbeid også i Norge på området lavfrekvente elektriske og magnetiske felt og helseeffekter. En har vært opptatt av helseeffekter knyttet til eksponering av felt fra kraftledninger, eksponering i yrkesliv og i folks egne hjem. Det har vært vurdert biologiske såvel som yrkeshygieniske aspekter, samt at en har vært opptatt av risikoen for kreft og andre helseskader og risikoen for spontanaborter og medfødte misdannelser hos fostre. I tillegg har en vært opptatt av hvordan arbeid ved dataskjerm har påvirket arbeidstakere, og hvordan eksponering for elektromagnetiske felt for arbeidstakere i elektriske yrker virker inn på helsen. I den senere tid har man også begynt å beskjeftige seg med hva som skjer med personer i gruppen el-overfølsomme eller el-allergikere, og om eksponering fra elektromagnetiske felt kan ha noen innvirking på hyppigheten av depresjoner og selvmord. I f.eks. den svenske rapporten Elektriska och magnetiska fält och hälsoeffekter vies problemstillingen allmän ohälsa stor oppmerksomhet i tillegg til de mer tradisjonelle problemstillingene om kreftrisiko og risiko for helseskader knyttet til svangerskap og fødsel.
Embetsgruppen vil i dette kapitlet først gi en kortfattet oversikt over tidligere norsk forsknings- og utredningsarbeid (3.2.1) og informasjonsvirksomhet (3.2.3) på dette feltet. Den siste delen av kapitlet vil referere til enkelte nyere norske kraftledningssaker, og myndighetenes behandling av dem (3.3).
3.2 Oversikt over tidligere utredning og forskning i Norge
3.2.1 Forsknings- og utredningsarbeid ved Statens strålevern, EFFEN m.v.
Arbeidet med lavfrekvente elektriske og magnetiske felt ble ivaretatt i årene 1979-1982 gjennom et ekstraordinært tilskudd til Statens institutt for strålehygiene ( SIS ) (fra 1993 Statens strålevern). Arbeidet ble finansiert i fellesskap av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (herunder Statskraftverkene) og Norsk Hydro. Det ble i denne perioden utarbeidet 5 rapporter i SIS-serien. Disse var 1982:5 om utbredelsen av elektriske felt fra kraftledninger, 1981:6 og 1982:7 om biologiske og helsemessige virkninger og 1981:7 og 1982:6 som var hhv et kort sammendrag og en tabellarisk oversikt.
I årene 1983 til 1985 var det ved SIS ingen organisert aktivitet på området, og det var heller ingen forskningsaktivitet andre steder i landet.
I 1986 ble arbeidet tatt opp igjen etter et felles initiativ av SIS og Statkraft. En ansatte midlertidig en forsker på prosjekt knyttet til SIS. I en periode fra 1989 var ytterligere en person engasjert. I løpet av perioden 1986-1992 ble det utarbeidet 3 nye rapporter i SIS-serien. Disse var 1988:2 om kreft, 1989:6 om fosterutvikling og 1992:1 om magnetfelt i smelte- og elektrolyseverk.
Det ble i 1994 utgitt en rapport (nå i serien StrålevernRapport) om statiske og lavfrekvente elektriske og magnetiske felt i forhold til biologiske effekter og yrkeshygienisk betydning (Strålevernrapport 1994:1, forsker dr. philos. Georg Thommesen og forsker cand. med. Tore Tynes). Ellers har Tore Tynes på oppdrag fra Arbeidstilsynet utarbeidet en rapport om arbeid i elektriske og magnetiske felt, og hva Arbeidstilsynet bør gjøre.
I april 1995 publiserte som nevnt i kapittel 2 cand. scient Terje Bremer Mærli en undersøkelse om befolkningens risikoopplevelse av elektromagnetiske felt. Videre vil cand. med. Tore Tynes i løpet av året avslutte et forskningsprosjekt om kopling av kreftdata og kraftledningseksposisjon. Et nordisk tverrvitenskapelig samarbeid om økt kunnskap om årsak til el-overfølsomhet i regi av SINTEF er under planlegging.
Som nevnt foran er forskning på biologiske og medisinske virkninger av elektriske og magnetiske felt i Norge siden 1993 organisert som et prosjekt under EFFEN-programmet i Norges Forskningsråd. Utgangspunktet var at denne forskningen tidligere ble administrert av Statens strålevern (tidl. Statens Institutt for Strålehygiene). I 1992 ble området overført til EFFEN med virkning fra 1993. Finansieringen av denne forskningen er nå en integrert del av Norges Forskningsråds bevilgning til EFFEN. EFFEN-programmet skal avsluttes i 1996. I følge Forskningsstyret for elektromagnetiske felt skal denne forskningen bidra til bedre kunnskap om elektromagnetiske felt og helsevirkninger for å skaffe et bedre grunnlag for de beslutninger både bransje og forvaltning skal fatte. I hovedsak har de delprosjekter som har fått støtte den senere tid vært innenfor:
Epidemiologiske undersøkelser
Grunnleggende forskning på fysikk og på biologiske virkninger av elektromagnetiske felt
Undersøkelser av hypoteser for virkningsmekanismer
Informasjonsstrategier
Det tas nå også sikte på å sette i gang en større epidemiologisk undersøkelse Elektromagnetiske felt og virkninger på avkommet som har som formål å studere forekomst av medfødte misdannelser og kreft blant barn av fedre i forskjellige elektriske yrker samt barn av foreldre bosatt i boliger med høyt magnetfelt. Prosjektet er et samarbeid mellom Statens Strålevern, Kreftregisteret, Medisinsk fødselsregister og Statens arbeidsmiljøinstitutt.
Det er i dag lite som tyder på at man står overfor et snarlig gjennombrudd i den type forskning og utredning som det er vist til ovenfor. Dette gjelder både i Norge og internasjonalt. Så langt er det påvist en svak mulig sammenheng mellom noen former for kreft og opphold nær kraftledninger. Konklusjonene er imidlertid langt fra sikre, og det er heller ingen klar oppfatning av hva som er virkningsmekanismene. Embetsgruppen viser ellers til omtale av en rekke forskningsresultater i kapittel 5, i vedlegg til dette kapitlet og til forslag om videre forskning i kapittel 8.
3.2.2 Sakkyndige uttalelser i skjønnssaker
Konklusjonen i de sakkyndiges uttalelse til skjønn avhjemlet 24. mai 1991 av Eidsivating lagmannsrett kan stå som typisk for konklusjonene på samtlige kraftledningsskjønn som er avholdt hittil. Uttalelsen ble undertegnet i februar 1991 av samtlige sakkyndige, docent Kjell Hansson Mild (Umeå), professor Sverre O. Lie (Rikshospitalet), lege Tore Tynes (Kreftregisteret) og forsker Georg Thommesen (Statens institutt for strålehygiene) og sier:
«Det er stadig usikkert om elektriske eller magnetiske felt av den type og størrelsesorden som omgir kraftledninger har noen helsemessig langtidseffekt. Visse epidemiologiske undersøkelser tyder på en overhyppighet av kreft hos barn i boliger nær kraftledninger. Man kan heller ikke se helt bort fra en viss påvirkning på fruktbarhet og fosterutvikling. De sammenhenger som er påvist hittil er med få unntak av rent statistisk art og gir ikke bevis for noen årsakssammenheng mellom eksponering og helseskade.
Mistanke om slike langtidseffekter knyttes særlig til magnetfelt hvor disse overstiger det man normalt finner i boliger i de fleste industrialiserte land (ca. 0,2 μT). Disse magnetfeltene er så svake at det idag ikke finnes noe holdbart fysisk eller fysiologisk grunnlag for å anta at de skulle ha noen biologiske effekter i det hele tatt. På denne bakgrunn blir konklusjonen at det pr. dags dato ikke er tilstrekkelig vitenskapelige data til å kunne gi svar på spørsmålet om en eventuell sammenheng mellom kreftforekomst og eksponering for lavfrekvente elektriske og/eller magnetiske felt. Når det gjelder bolig ved kraftledninger og kreftrisiko har man heller ikke tilstrekkelige data til å kunne gi svar på problemstillingen eller å tallfeste en eventuell helserisiko.
Det kan ikke sies noe bestemt om når det blir mulig å fastslå hva som er de reelle helsemessige virkninger av ekstremt lavfrekvente felt, og dermed fastsette vitenskapelig begrunnede eksponeringsgrenser. Det er i denne forbindelse ikke gitt at en eventuell helserisiko øker med feltenes intensitet eller eksponeringens styrke og varighet.»
Det er i skjønnssakene ikke gitt erstatning for antatt økt helsefare. Rettens argumentasjon har fulgt følgende prinsipp: Feltene rundt en kraftledning kjenner ingen eiendomsgrenser. Eventuell ulempe pga feltene er derfor ikke en særulempe for de saksøkte i skjønnet, men er en alminnelig ulempe som påføres alle i samme område, uansett om de er part i skjønnssaken eller ikke. Ettersom framføring av en kraftledning er et samfunnsnyttig tiltak, er det forbundet med en høy tålegrense for eventuelle ulemper.
3.2.3 Informasjonsvirksomhet
Departementer og underliggende fagorganer
Sosial- og helsedepartementet
Sosial- og helsedepartementet så vel som underliggende fagorganer, mottar stadig henvendelser som knytter seg til elektromagnetiske felt og mulige helseskader, særlig knyttet til barns opphold i nærheten av kraftledninger, transformatorer m.v. og i tilknytning til planer for nye boligfelt. Både foreldregrupper, beboerforeninger, naturvernorganisasjoner og kommuner kan være avsendere. Departementet får også tilsendt materiale og henvendelser fra enkeltpersoner og grupper som er plaget av el-overfølsomhet. Departementet har i tillegg til å besvare disse henvendelsene enkeltvis søkt å gi generell informasjon ved bla. å distribuere den type materiale som er nevnt nedenfor:
Den norske ekspertutredningen Har lavfrekvente elektriske og magnetiske felt noen helsemessig betydning?
Den svenske rapporten Elektriska och magnetiska fält och hälsoeffekter
Svensk brosjyre om magnetfelt og helserisiko av mai 1994.
I tillegg har Sosial- og helsedepartementet i sitt tildelingsbrev til Statens helsetilsyn for budsjettåret 1995 (brev av 25. januar 1995) understreket at fylkeslegene er en naturlig aktør i informasjons- og opplysningsvirksomhet når det gjelder elektromagnetiske felt og helse.
Statens strålevern
Statens strålevern er den etaten som har hatt hovedtyngden av informasjonsvirksomheten på området. Denne virksomheten ble trappet betydelig opp fra 1986.
De større norske fagrapportene som er nevnt tidligere i dette kapitlet er blitt spredt i betydelige antall. Strålevernet har også gitt en helsemessig konsekvensutredning i en større utbyggingssak.
Informasjonen er ellers gitt løpende i form av en stor mengde korrespondanse vedrørende både konkrete utbyggingssaker og generelle spørsmål fra publikum. En vesentlig del av informasjonen har vært gitt i form av opplysningsnotater som er sendt ut på forespørsel. Disse opplysningsnotatene bygger i stor utstrekning på de uttalelser som representanter for Strålevernet har gitt som sakkyndige i konkrete skjønnssaker av den typen som er nevnt ovenfor.
Representanter for Strålevernet har vært mye brukt som foredragsholdere om elektromagnetiske felt og har holdt et betydelig antall forelesninger over ulike aspekter både i faglige fora og i møter med publikum generelt.
Statens helsetilsyn
Som embetsgruppen har vist til i avsnitt 3.1 ovenfor, har Statens helsetilsyn gitt enkelte prinsipputtalelser om å utvise varsomhet når det gjelder nærhet mellom større kraftledninger og der barn bor og oppholder seg. Helsetilsynet har også besvart en rekke henvendelser om el-overfølsomhet.
Kommunal- og arbeidsdepartementet
Elektrisitetstilsynet (Produkt- og elektrisitetstilsynet)
Elektrisitetstilsynet har siden begynnelsen av 1980-årene, særlig ved telefonhenvendelser, men også skriftlig, besvart en rekke henvendelser om helsefare i forbindelse med felter fra kraftledninger. Henvendelsene har kommet fra privatpersoner, borettslag, elektrisitetsverk og massemedia.
Elektrisitetstilsynet har også tidligere sendt ut mange eksemplarer av brosjyren Med kraftledningen som nabo – Kraftledningens elektriske virkninger på nærmiljøet som er utgitt av Elforsyningens Informasjonstjeneste og Statkraft. Brosjyren inneholder opplysninger om ansvarsforhold, informasjon om elektriske felt og magnetiske felt, om helserisiko m.v.
Miljøverndepartementet
Departementet har drevet omfattende veilednings- og informasjonsarbeid angående kraftledninger i arealplanleggingen. I de senere årene har omfanget av dette arbeidet økt. Særlig har kommunene som planmyndighet og energiverkene som netteiere og utbyggere hatt behov for informasjon og veiledning. Arbeidet har både vært av generell karakter og konkret knyttet til enkeltsaker.
Nærings- og energidepartementet
Norges vassdrags- og energiverk (NVE)
I forbindelse med konsesjonssaker har NVE besvart en rekke spørsmål om elektriske og magnetiske felt og sendt ut tilgjengelig skriftlig informasjon. NVE har utredet mulige tiltak på dette området, og bl.a. utarbeidet rapporten Jordkabel som alternativ til luftledning (NVE-publikasjon 16/93). I tilknytning til denne rapporten er det også utarbeidet en egen informasjonsbrosjyre: Kan jordkabler erstatte luftledninger?. Brosjyren orienterer om kostnader og tekniske forhold ved kabling av kraftoverføringer.
Statnett
Statnett (og tidligere Statskraftverkene) har i en årrekke støttet den forskning som pågår i Norge på dette området. Foretaket driver også aktiv informasjonsutveksling med de øvrige nordiske land for å holde seg orientert på området.
Videre driver Statnett, i samarbeid med e-verksbransjen for øvrig, aktiv informasjon om kraftledningenes innvirkning på helse og miljø. Delvis gjøres dette ved at de som ber om det, får tilsendt brosjyrer om temaet, der det legges vekt på å gi en nøktern redegjørelse for den faktiske kunnskap som finnes om temaet. Brosjyren Er kraftledninger helsefarlige som Statnett SF utga i august 1995 er et eksempel på dette. I tillegg har det vært lagt stor vekt på å gi direkte, personlig informasjon til de som har henvendt seg til Statnett med spørsmål om kraftledningenes eventuelle virkning på folks helse.
Slike spørsmål mottas jevnlig fra beboere nær både eksisterende og nye kraftledninger. Som et tredje element i informasjonsvirksomheten har Statnett også foretatt beregninger og målinger av styrken på de elektroniske og magnetiske feltene hos folk som bor nær kraftledninger, og som har vært opptatt av dette.
Annen informasjonsvirksomhet
Energiforsyningen
Energiforsyningens informasjonstjeneste utga i 1993 informasjonsbrosjyren Kraft og helse – om kraftledningers virkning på nærmiljøet. Brosjyren gir bl.a. svar på en rekke vanlige spørsmål om kraftlinjer og kreft.
De senere år har dessuten enkelte lokale energiverk (som Vest-Agder Energiverk og Bergenshalvøens kommunale kraftselskap) utgitt informasjonsbrosjyrer beregnet på sine egne kundegrupper.
3.3 Noen konkrete saker
3.3.1 300 kV kraftledning Fana-Kollsnes
Bergenshalvøens kommunale kraftselskap (BKK) søkte 30. april 1993 om konsesjon for bygging og drift av en 300 kV kraftledning fra Fana i Bergen kommune, via Fjell kommune, til Kollsnes i Øygarden kommune, samt nødvendig transformering på Lille Sotra og Kollsnes, og nødvendige elektriske installasjoner i Fana innføringsstasjon.
300 kV-ledningen Fana-Kollsnes inngår som hovedledning i en tosidig forbindelse som skal forsyne gassterminalen på Kollsnes med kraft. En 132 kV-ledning over Askøy skal fungere som reserveinnmating. Terminalen skal behandle gass fra Troll-feltet og krever store mengder elektrisk kraft. Feltet skal starte sine gassleveranser 1. oktober 1996. Anlegg og strømforsyning må derfor være ferdigstilt 1. april 1996.
BKK fikk ved Norges vassdrags- og energiverks vedtak av 28. juli 1993 ekspropriasjonstillatelse for bygging og drift av en 53 km lang 300 kV luftledning fra Fana til Kollsnes, samt nødvendige tillatelser knyttet til bygging og drift av Kollsnes og Lille Sotra transformatorstasjoner og Fana innføringsstasjon.
En rekke instanser og enkeltpersoner påklaget NVE's vedtak. Innsigelsene fra fylkeskommunen og de berørte kommuner gikk i det vesentlige på hensynet til helse, miljø, landskap og arealbruk, og at man av disse hensyn ønsket ledningen lagt som jord- eller sjøkabel. De fleste enkeltpersoner og borettslag viste til de samme argumenter, mest fokusert på mulige helseeffekter av de elektriske og magnetiske feltene rundt kraftledningene. Det ble vist til føre-var-prinsippet, og at en praktisering av dette prinsippet ville måtte medføre at det ble valgt en kabelløsning.
Nærings- og energidepartementet avgjorde klagesaken ved vedtak av 28. januar 1994. NVE's vedtak av 28. juli 1993 ble opprettholdt med unntak av en 14,4 km lang strekning i Øygarden. For denne strekningen ble det besluttet at ledningen skulle legges i kabel av hensyn til det unike kulturlandskapet, fordi en framføring av luftledning i et så spesielt område ville virke svært negativt på miljø, naturkvaliteter og friluftsinteresser. Det ble også lagt vekt på at ledningen ellers ville legge beslag på betydelige deler av kommunens areal, herunder det areal som er best egnet til utbygging.
Når det gjelder spørsmålet om mulige helsevirkninger uttaler departementet i vedtaket av 28. januar 1994 følgende:
«Spørsmålet om mulige helsevirkninger av elektriske og magnetiske felt fra kraftledninger reises ofte i forbindelse med konsesjonsbehandling av kraftledningssaker. Dette spørsmålet er da også tatt opp av de fleste klagerne i denne saken.
Nærings- og energidepartementet legger til grunn at Statens strålevern, som det sentrale fagorgan på området, har konkludert med at det pr. idag ikke er tilstrekkelig godtgjort noen direkte sammenheng mellom eventuelle helseproblemer og elektriske og magnetiske felt. Strålingslovgivningen kan derfor ikke brukes som hjemmel for kablingskrav. Med de foreliggende kunnskaper kan det konkluderes at dersom det finnes helseeffekter fra kraftledninger, må de være små. De feltstyrker man finner i forbindelse med kraftledninger er forøvrig i samme størrelsesorden som de som skyldes elektriske installasjoner i hjemmene, slik som elektrisk komfyr, varmekabler o.l.
Departementet viser til at faselederne i en jordkabel ligger langt tettere sammen enn i et uisolert luftspenn. Dette medfører at magnetfeltet et stykke fra kablene reduseres betydelig. På den annen side finnes det kraftigere magnetfelt rett over kablene og noen meter ut til sidene. Estetisk er kabling en fordel med unntak av muffehusene ved overgang til luftledning.
Flere av klagerne har anført at føre var-prinsippet ikke er lagt til grunn hva angår mulige helseskader. Statens strålevern og det tidligere Helsedirektoratet har uttalt at nye kraftledninger ikke bør legges i nærheten av boligområder og barnehager m.v. Dette er en generell anbefaling i påvente av sikrere kunnskap, og den er heller ikke konkretisert i grenseverdier. En slik varsomhet innebærer ifølge Statens strålevern at man søker å unngå unødig høye verdier av elektriske og magnetiske felt på steder hvor barn stadig oppholder seg.
Spørsmålet om elektriske felt ble reist tidlig i saksbehandlingen, og det er foretatt flere utredninger på dette området, bl.a. en konsekvensutredning av Statens strålevern. Nærings- og energidepartementet har også tatt opp saken med Sosial- og helsedepartementet. På denne bakgrunn ser departementet det slik at saken er forsvarlig behandlet av konsesjonsmyndighetene.
Av utredningene fremgår det at problemstillingen knyttet til elektriske og magnetiske felt i all hovedsak er knyttet til den eksisterende traseen i Bergen mellom Fana og Breivik, hvor dagens master skal benyttes for en oppgradering av eksisterende doble 132 kV forbindelse til 300 kV. Langs den nye traseen fra Lille Sotra er det kun et fåtall boliger som berøres av nærføring.»
Nærings- og energidepartementet konkluderte etter dette slik:
«Nærings- og energidepartementet kan ikke se at det av helsemessige årsaker er grunnlag for kabling av noen del av den vedtatte trase.
Feltstyrken vil være størst i området ved Høyvikåsen/Storaholtet. Feltstyrken vil kunne reduseres betydelig ved en alternativ mastetype i forbindelse med den ombygging som skal finne sted fra dobbel 132 kV til 300 kV.
Ved å dele opp de planlagte tre faser slik at en får fire, der de ytre faser har halv strømstyrke, reduseres de magnetiske felt betydelig. Feltstyrken kommer ned mot omlag hva som gjelder for den eksisterende doble 132 kV ledning. På denne måten ivaretas i så fall den varsomhetsstrategi som det er redegjort for ovenfor.
Nærings- og energidepartementet vil på denne bakgrunn anmode BKK om å søke om alternativ mastetype i området Høyvikåsen/Storaholtet, ...»
Fylkesmannen i Hordaland henvendte seg til Sosial- og helsedepartementet i sakens anledning i brev av 4. januar 1994. Henvendelsen gjaldt BKK's klage over Bergen kommunes hovedutvalg for helse og sosiale tjenester sitt vedtak hvor Hovedutvalget finner ikke å kunne tillate at BKK gis konsesjon for et 300 kV luftlinjenett i eksisterende trase. Videre krevde Hovedutvalget at utbygger rettet planene slik at det ble etablert en sikkerhetssone på 65 meter mellom kraftlinjen og nærmeste bebyggelse. Hovedutvalgets vedtak ble truffet med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven § 4a-2. Sosial- og helsedepartementet pekte i sitt svar av 7. mars 1994 bl.a. på at det må eksistere en helsefare av et visst omfang før det kan gis et direkte pålegg om å rette planene. Departementet vil også påpeke at det ut fra alminnelige forvaltningsmessige prinsipper må være en viss forholdsmessighet mellom følgene av pålegget og den helsemessige gevinst som kan oppnås ved det. Departementet viste ellers til de synspunkter som Statens strålevern har gitt uttrykk for, jf. bl.a. sitatet fra Nærings- og energidepartementet over, og mente at det ikke foreligger en slik påviselig helseskade ut fra den kunnskap vi har i dag.
3.3.2 Stortingsbehandling av Dok.nr. 8:2 om kabling el.l. av kraftlinjen Fana-Kollsnes
Parallellt med konsesjonsbehandlingen av Fana-Kollsnes-saken fremmet stortingsrepresentant Kjellbjørg Lunde i Dok.nr. 8:2 (1993-94) følgende forslag :
«I. Stortinget ber Regjeringa vedta bindande minimumsgrenser for avstand mellom kraftliner og bustader/andre lokale der barn oppheld seg. Grensene må byggjast på ein varsomhetsstrategi når det gjeld mogelege helseverknader av stråling frå kraftliner.
II. Stortinget ber Regjeringa vedta at dei delane av den planlagte kraftlina Fana-Kollsnes som ligg nær bustader eller andre lokale der barn oppheld seg, blir flytta eller gravd ned i tråd med den varsomhetsstrategien som er formulert.
III. Stortinget ber Regjeringa vedta at det skal leggjast kabel på deler av strekninga Fana-Kollsnes, for å ta vare på det sårbare landskapet i Fjell og Øygarden.»
Forslagsstilleren viste til den mulige sammenhengen mellom kreft – ikke minst hos barn – og kraftlinjer som har vært diskutert den siste tiden. I følge føre var-prinsippet eller varsomhetsstrategien, skal en la tvilen komme miljø og helse til gode. Hun mente det er et klart behov for regler om hvordan en skal vurdere denne type saker ut fra mulig helsefare på grunn av magnetfeltene.
I Innst.S. nr. 96 (1993-94) viste Energi- og miljøkomiteen til at Statens strålevern har konkludert med at det ikke er tilstrekkelig godtgjort noen direkte sammenheng mellom eventuelle helseproblemer og elektriske og magnetiske felter, og at kabling ikke medfører at de magnetiske feltene blir borte, men vil påføre forbrukerne betydelige merkostnader. Komiteen viste videre til at Statens strålevern og det tidligere Helsedirektoratet har uttalt at nye kraftledninger ikke bør legges i nærheten av boligområder og barnehager, som en generell anbefaling, i påvente av sikrere kunnskap, uten at dette er konkretisert i grenseverdier. Det ble videre vist til det arbeidet som er igangsatt på embetsplan og i en ekspertgruppe med å utrede mulig helsefare knyttet til elektriske og magnetiske felt.
Komiteen mente likevel at de estetiske og miljømessige sidene må tillegges vekt ved siden av den økonomiske side. Komiteen viste til at usikkerheten knyttet til mulig helsefare ved opphold nær høyspentlinjer kan reduseres ved tekniske tilpasninger som reduserer feltene fra luftspenn, og i enkelte tilfeller gjennom bruk av kabling.
Komiteen ga ellers uttrykk for at så lenge de helsemessige spørsmål knyttet til opphold nær kraftledninger sannsynligvis ikke lar seg avklare de nærmeste år, vil det være riktig å arbeide videre med en varsomhetsstrategi som kan fjerne noe av den usikkerhet som berørte parter i dag føler.
Komiteens flertall rådet etter dette Stortinget til å avvise forslagene. Komiteens forslag ble vedtatt med 66 mot 37 stemmer under Stortingsbehandlingen 24.3.94.
3.3.3 Stortingsbehandling av Dok.nr. 8:6 om mer miljøvennlige retningslinjer for fremføring av høyspentforbindelser gjennom/ved tettbebyggelse og i estetisk sårbart landskap med betydelig allmenn ferdsel.
Stortingsrepresentantene Gunnar Fatland, Eva R. Finstad og Oddvard Nilsen fremmet under klagebehandlingen av Fana-Kollsnes-saken følgende forslag i Dok.nr. 8:6 (1993-94):
«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at miljø-, helsemessige og estetiske hensyn må få økt vekt ved etablering av nye høyspentanlegg.»
Forslagsstillerne viste til at framføring av luftspenn for hovedlinjenettet alltid har vært konfliktfylt. Imidlertid har økt miljøbevissthet, usikkerhet omkring strålingsfare langs linjetraseene med mulige helsemessige konsekvenser, samt økt estetisk bevissthet klart skjerpet interessekonfliktene ved framføring av høyspentnett. Det vises til at alternative framføringsløsninger vil være jord- og sjøkabler, eventuelt kombinasjoner mellom kabling og luftspenn. Kabelalternativene reiser spørsmål av teknisk og kostnadsmessig karakter.
Energi- og miljøkomiteen viste i Innst.S. nr. 97 (1993-94) til at forvaltningen foretar en avveining mellom hensynet til leveringskvalitet og kostnader sett opp mot hensynet til miljø, landskap og nærføring. Når det gjelder mulige helsevirkninger av elektriske og magnetiske felt vises til merknadene til Dok nr. 8:2 i Innst. S. nr. 96 (1993-94). Det kan stilles spørsmål ved om det er en sammenheng mellom det å bo/oppholde seg i nærheten av høyspentlinjer og helsefare, men så langt er det ikke påvist noen sammenheng. Komiteen har merket seg at Helsedirektoratet har uttrykt en varsomhetsstrategi og ser det som viktig at denne følges opp. Det må tas økonomiske betraktninger med i spørsmålet om hvorvidt kabling skal foretas.
Komiteen viser i sin innstilling til de premisser som ligger til grunn for forslaget, og konstaterer at det ikke har framkommet opplysninger som rokker ved de miljø- og estetiske begrunnelser som forslaget bygger på. Forslaget om økt kabling tar sikte på å skape en bedre balanse mellom allmenne oppfatninger om krav til miljø, bomiljø og estetikk i dagens samfunn, og hensynet til økonomi og tekniske spørsmål. I praksis må disse avveininger foretas i hver enkelt tilfelle, men slik at verdien av miljø og estetikk økes i forhold til den verdi slike faktorer historisk har hatt i konsesjonssaker. Komiteen ser det som en fordel at konsesjonsmyndighetene får et signal som legitimerer en noe strengere praksis til fordel for miljø og estetikk, samtidig som kraftsektorens planforutsetninger blir klarere i samme retning, slik at konflikter knyttet til framtidige høyspentprosjekter kan reduseres innenfor forsvarlige kostnadsmessige rammer.
Komiteen rådet enstemmig Stortinget til å gi sin tilslutning til forslaget. Komiteens forslag som ble behandlet samme dag som forslaget i Dok. nr. 8:2, ble enstemmig vedtatt.
3.3.4 Generelt om praksis i enkelte kommuner
Som det går fram av omtalen ovenfor mottar både departementene og underliggende fagorganer en rekke henvendelser fra ulike interesserte og berørte parter med spørsmål som knytter seg til elektromagnetiske felt og helserisiko. De fleste sakene knytter seg til etablering/utvidelse av høyspentanlegg eller boligbygging nær høyspentanlegg.
Embetsgruppen viser til de uttalelsene som er referert tidligere i dette kapitlet fra Statens helsetilsyn og Statens strålevern.
Sosial- og helsedepartementet har i en konkret sak om en reguleringsplan i en kommune gitt en kort oppsummering av tilrådinger fra myndighetene og uttalt bl.a. følgende:
«Det finnes idag ingen norske offentlige retningslinjer, pålegg eller anbefalinger som knytter seg til å redusere eller unngå mulige helseeffekter av eksponering fra felt fra kraftledninger/høyspentanlegg. Det er ut fra foreliggende kunnskap ikke godtgjort at det er en klar sammenheng mellom helseskader – dette gjelder særlig leukemi hos barn, men også andre kreftformer – og magnetfelteksponering. Det er ut fra dette heller ikke innført offisielle grenseverdier i noe annet land.»
Sosial- og helsedepartementet viser videre til det pågående utredningsarbeidet og til de uttalelser fra Helsetilsynet og Strålevernet som er referert i kapittel 3 i denne rapporten og konkluderer slik:
«Enkelte kommuner har av eget initiativ tatt hensyn til eventuelle helseskader knyttet til nærhet til kraftledninger. Bærum kommune har f.eks. innført en midlertidig byggeforbudssone på 60 m fra senterleder i forbindelse med utbygging av et boligfelt inn mot en 300 kV ledning og begrunnet dette i mulig helsefare. Nittedal kommune har en tilsvarende sak til behandling. I dette tilfellet gjelder det en bebyggelsesplan for et boligfelt som ligger i nærheten av to eksisterende kraftledninger på hhv 300 og 420 kV. Både kommunen og utbygger har i denne saken tatt hensyn til den usikkerheten som knytter seg til helseskader knyttet til magnetfelteksponering og nærhet til kraftledninger og bestemt seg for en avstand på 65 m.
Som det går fram av disse eksemplene dreier det seg i alle de konkrete sakene om store kraftledninger på 300 kV eller mer......»
(brev til Ås kommune av 9. januar 1995)