4 Praksis og strategier i andre land

4.1 Innledning

Embetsgruppen vil i dette kapitlet gi en oppsummering om praksis og strategier når det gjelder lavfrekvente elektriske og magnetiske felt og helseeffekter i en rekke andre land, samt gi en kort oversikt over internasjonale organers arbeid og anbefalinger.

Som det bl.a. går fram av ekspertutvalgets rapport, pågår det i vestlige industriland mye arbeid på dette feltet. I mange land har myndighetene nedsatt spesielle komiteer for å vurdere spørsmål knyttet til helsefare ved statiske og lavfrekvente elektriske felt. I tillegg har en rekke institusjoner, gjerne med samme status og formål som Statens strålevern i Norge, utarbeidet rapporter om helsefare enten på eget initiativ eller bestilt fra sentrale myndigheter. Det er også utarbeidet en del rapporter av internasjonale organer m.v. Videre er flere universitets- og andre forskningsmiljøer opptatt av disse problemstillingene og har igangsatt forskning innenfor en rekke fagdisipliner. Vi viser bl.a. til litteraturoversiktene i ekspertutvalgets rapport, i StrålevernRapport 1994:1 Statistiske og lavfrekvente elektriske og magnetiske felt. Biologiske effekter og yrkeshygienisk betydning, og i vedlegg 2 og 3 til embetsgruppens rapport.

Siden embetsgruppens mandat er å legge fram forslag til en norsk forvaltningsstrategi på dette feltet, har det vært av spesiell interesse å innhente kunnskap om og erfaringer med hva som skjer i Sverige og Danmark. Dette vil derfor bli omtalt relativt utførlig nedenfor.

4.2 Danmark

I Danmark er det følgende helsemyndigheter som forvalter dette feltet:

• Sundhedsministeriet

• Sundhedsstyrelsen

• Sundhedsministeriets Expertgruppe vedr. Ikke-Ioniserende Stråling (SEIIS)

Sundhedsministeriets Expertgruppe vedr. Ikke-Ioniserende Stråling (SEIIS) har avgitt to rapporter (SEIIS Rapport No. 1 og No. 2) med tittel h.h.v.: Rapport om risiko for kræft hos børn med bopæl eksponeret for 50 Hz magnetfelter fra højspændingsanlæg og Risiko for kræft ved udsettelse for ekstreme lavfrekvente magnetfelter i arbejdet. Rapportene ble utgitt i h.h.v. mai og juni 1993, og dekker således forsk­ning opptil disse tidspunktene.

SEIIS Rapport No. 1 gjennomgår lavfrekvente felts fysiske egenskaper, hvilke kilder som er aktuelle, en sammenfattende omtale av biologiske effekter av slike felt belyst ved eksperimentelle undersøkelser, og epidemiologisk forskning som faller inn under rapportens tittel. De sentrale (to siste) avsnittene i konklusjonen lyder:

«Ekspertgruppen finder, at hverken de tidligere eller de seneste videnskabelige undersøgelser giver tilstrækkelig dokumentation til at måtte betegne 50 Hz magnetfelter i boliger tæt ved elektricitetsforsyningens højspændingsanlæg som kræftfremkaldende hos børn. De nævnte undersøgelser giver dog heller ikke grundlag for en afvisning af en sådan antagelse.

Gruppen finder derfor ikke videnskabeligt grundlag for fastsættelse af normer for magnetfelteksponering fra højspændingsanlæg. Nye forskningsresultater må fremover følges nøje.»

På bakgrunn av SEIIS Rapport No. 1 har Sundhedsstyrelsen foretatt en vurdering og kommet med en anbefaling gjengitt i Sundheds­ministeriets pressemelding av 27. august 1993:

«Sundhedsstyrelsen har i sin fornyede sundhedsfaglige vurdering af spørgsmålet lagt vekt på flere faktorer, heriblandt den i en dansk og en svensk undersøgelse fundne, statistiske sammenhæng, men manglende påvisning af en årsagsforbindelse mellem de beregnede magnetfelter og tilfælde af kræft hos børn. Desuden anser Sundhedsstyrelsen den mulig øgede risiko (ét ekstra tilfælde hvert 6. år) for å være meget lille, når den sættes i forhold til andre årsager til alvorlig sygdom og dødsfald blandt børn. Sundhedsstyrelsen har bemærket, at der ikke er videnskabeligt grundlag for fastsættelse af grænseværdier for magnetfelteksponering fra elektricitetsforsyningens højspændingsanlæg. På denne baggrund finder Sundhedsstyrelsen ingen grund til at forandre regler for de eksisterende højspændingsanlæg.

For så vidt angår fremtidige anlæg er det Sundhedsstyrelsens vurdering, at man bør tilstrebe at undgå linieføring af vekselstrømshøjspændingsledninger tæt på bebyggelser, såfremt man ønsker at opnå den under alle omstændigheder mest holdbare løsning.»

Pressemeldingen viser til at boligministeren, energiministeren, miljøministeren, socialministeren og sundhedsministeren sier seg enig i Sundhedsstyrelsens vurdering.

SEIIS Rapport No. 2 vurderer undersøkelser av yrkesrelatert kreftforekomst i forhold til eksponering for lavfrekvente magnetfelt i arbeidsmiljøet. Et kapittel tar for seg eksponeringen som sådan, et kapittel omhandler kreftforekomst i relasjon til yrkeseksponering, et kapittel er spesielt viet til kreftrisiko hos sveisere og et kapittel oppsummerer kort resultater av undersøkelser av kreft hos barn av yrkeseksponerte foreldre. Sammenfatningen av konklusjonskapitlet oppsummerer i de to siste avsnitt:

«Arbejdsgruppen finder, at mistanken om en sammenhæng mellem magnetfelteksponering og forøget risiko for leukæmi er styrket, i særdeleshed på baggrund af den svenske undersøgelse [d.v.s. Floderus et al. 1992]. Man har dog også noteret, at der ikke for de nyeste undersøgelser er overensstemmelse. Det er i denne forbindelse bemærkelsesverdigt, at der i en række undersøgelser af svejsere, som er højt eksponerede, ikke ses overhyppighed af leukæmi. Om manglende præcisering af eksponeringerne kan forklare dette, er uklart.

Arbejdsgruppen finder, at de seneste undersøgelser, der er refereret her, ikke har forøget mistanken om en eventuel sammenhæng mellem arbejdsmessig eksponering for lavfrekvente elektromagnetiske felter og en forøget forekomst af hjernecancer.»

I Danmark foreslo ellers elektristetsverkene sentralt i fjor en ordning med oppkjøp eller utbetaling av erstatning for boliger som kommer nær nye kraftledningstraseer. Iflg. dette forslaget ville eiere av boliger i en avstand mindre enn 50 meter fra framtidige kraftledninger, få tilbud om å selge boligen for full takst. For boliger mellom 50 og 200 meter fra kraftledningen, ville elektrisitetsverkene betale en erstatning som varierer lineært fra full takst ved 50 meter til ingen erstatning ved 200 meter. Så langt embetsgruppen kjenner til den videre behandlingen av dette forslaget, er det lite som tyder på at det blir godkjent av sentrale myndigheter. Det vises ellers til omtale av dette i kapittel 7.

I august 1993 tok den danske miljøvernministeren initiativ til å nedsette en arbeidsgruppe til å klarlegge prinsipper for valget mellom luftledninger og kabling av høyspentannlegg. Energiministeren, boligministeren og lederen av Danske Elværkers Forening ble samtidig orientert om miljøvernministerens initiativ. Arbeidsgruppen fikk som mandat å utarbeide et notat om fornying av gamle og bygging av nye høyspentanlegg hvor ulike sider ved valg mellom luftledninger og kabling ble belyst. Notatet skulle danne grunnlag for fastlegging av prinsipper for valg mellom luftledninger og jordkabler, og for hvordan prinsippene kunne gjennomføres. Arbeidet må ses i lys av økende konflikter ved høyspentanlegg og ønske om å unngå luftledninger i tettbebygde strøk og det åpne landskap. Arbeidsgruppen som la fram sitt notat (Principper for etablering og sanering af højspændingsanlæg) i februar 1995 har bl.a. foreslått:

• en reduksjon av høyspenningsnett over 100 kV

• 400 kV-linjer kan vanligvis bygges som luftledninger med unntak av korte strekk ved innføring til byer eller der nasjonale naturinteresser blir berørt

• 150/132 kV-linjer kan bygges som luftledninger når det skjer uten vesentlige konsekvenser for tettsteder og vesentlige naturinteresser. Eksisterende linjer med slike konsekvenser bør fjernes eller legges i kabel

• nye linjer under 100 kV skal kables

• eksisterende 60/50 kV-luftlinjer skal kables når de er uheldige for tettsteder og vesentlige naturinteresser

• ved større saneringsarbeider behandles eksisterende linjer som nyanlegg.

Det er verdt å merke seg at begrunnelsen for disse forslagene er gitt i hensyn til miljø og estetikk, og at en vurdering av de helsemessige sidene ikke har vært inne i bildet. Arbeidsgruppens prinsipper og anbefalinger er godkjent av boligministeren og miljø- og energiministeren i februar 1995. De kommunale organisasjonene og energiselskapene i Danmark har tiltrådt arbeidsgruppens prinsipper og anbefalinger.

4.3 Sverige

I Sverige er det flere offentlige instanser som er knyttet til forvaltningen av elektromagnetiske felt og eventuell helseskade:

• Socialstyrelsen

• Arbetarskyddsstyrelsen

• Elsäkerhetsverket

• Statens energiverk

• Statens Strålskyddsinstitut (SSI)

Socialstyrelsen/Socialdepartementet

På bakgrunn av de svenske epidemiologiske undersøkelsene i 1992 nedsatte Socialstyrelsen i november 1993 en bredt sammensatt ekspertgruppe med mandat til å vurdere hvorvidt det finnes en helserisiko forbundet med eksponering for lavfrekvente felt. De helserisiki ekspertgruppen fikk i oppdrag å vurdere var kreft, reproduksjonsskader og allmenn uhelse, herunder el-overfølsomhet. Ekspertgruppen avga i januar 1995 rapporten Elektriska och magnetiske fält och hälsoeffekter (SoS-rapport 1995:1). Rapporten ble oversendt til Socialdepartementet 17. januar 1995.

Konklusjonene i denne rapporten støtter i stor grad opp under de vurderinger og konklusjoner som det norske ekspertutvalget har lagt til grunn.

Den svenske ekspertgruppen har kommet til at det ikke finnes noen overbevisende støtte for at det er en sammenheng mellom eksponering for elektromagnetiske felt og helseeffekter som kreft og f.eks. spontanabort, lav fødselsvekt m.v. Det er heller ikke mulig ut fra vitenskapelige studier til nå å påvise at det er en sammenheng mellom elektromagnetiske felt og f.eks. hudforandringer eller andre symptomer som er knyttet til el-overfølsomhet.

Ekspertgruppen uttaler videre at den verken kan bekrefte eller avkrefte en årsakssammenheng mellom elektromagnetiske felt og leukemirisiko. Dersom en slik risiko er til stede, er den under alle omstendigheter så liten at den maksimalt ville være årsak til et fåtall tilfeller pr. år på landsbasis. Ekspertgruppen uttaler at dette stemmer overens med det faktum at til tross for en meget sterk økning i bruk av elektrisk kraft og dermed øket eksponering for elektromagnetiske felt, har antall tilfeller av barneleukemi ikke øket.

Den svenske ekspertgruppen har hatt en egen undergruppe som har vurdert el-overfølsomhet eller allmenn uhelse og gjennom denne vurderingen, omhandlet dette problemkomplekset atskillig mer utførlig enn den norske ekspertgruppen har hatt anledning til. Allmenn uhelse brukes i denne rapporten som et samlebegrep for el-overfølsom, el-allergisk og dataskjermsyk. Det konkluderes her med at symptombildet og rapporterte behandlingseffekter best kan forstås ut fra en psykologisk forklaringsmodell som verken benekter at symptomene er der eller påstår at de er simulerte. Et slikt forklaringsperspektiv utelukker heller ikke at elektrisk utstyr kan ha direkte effekter på menneskekroppen.

Ekspertgruppen uttaler bl.a. når det gjelder tiltak i forhold til allmenn uhelse:

«Det finns inget vätenskapeligt underlag för at hävda ett samband mellom elkänsligas symptom och elektromagetiska fält. Rutinmässiga mätningar av fälten kan därfor inte anses motiverade. Om i speciella fall mätningar göres bör de ske i samråd med erfaren expertis, till exempel från yrkes- och/eller miljömedicinsk klinik.

När det gäller miljörelaterade faktorer bör företagshälsovården kopplas in för at genomföra en undersökning av arbetsplatsen i sin helhet och tänkbara skadefaktorer och stressmoment av olika slag.

Av vad som hittils framkommit och de erfarenheter som finns från olika interventions- och preventionsprogram, finns stora möjligheter att hjälpa dessa patienter genom en kombination av individriktade och miljöorienterade insatser. I vissa fall kan det handla om relativt enkla åtgärder på arbetsplatsen. De åtgarder som i olika beprovade handlingsprogram synes ha haft gynnsam effekt är bl a:

• Sänk temperaturen i arbetslokalen

• Se över ventilation och luftkvalitet

• Se över städrutinerna

• Se över arbetssituationen ur stressynpunkt

• Minska bildskärmsarbetet

• Se över belysningssystemet

• Justera eller byt flimrande bildsskärm

I andre fall kan det gälla en mera genomgripande livsomställning med fokusering på levnadsvanor, kost, rökning, och stresshandtering.» (s. 197)

Embetsgruppen er kjent med at den svenske ekspertgruppen i sin vurdering av problemkomplekset el-overfølsomhet, har møtt sterk motstand fra bl.a. lokalforeningene for el- og bildskärmskadade i Sverige (brev fra Lokalforeningen för el- og bildsskärmskadade i Örebro län til Socialstyrelsen av 17. februar 1995). Embetsgruppen vil understreke at embetsgruppens mandat har tatt utgangspunkt i og lagt hovedvekten på en vurdering av mulig sammenheng mellom risikoen for kreft og eksponering for lavfrekvente elektromagnetiske felt. Verken embetsgruppen eller ekspertgruppen har derfor hatt som mandat eller vært sammensatt ut fra å kunne gi noen ekspertvurderinger av el-overfølsomhet. Det vises ellers til kapittel 8 hvor embetsgruppen foreslår at det nedsettes en bredt sammensatt arbeidsgruppe under ledelse av Statens helsetilsyn til å utrede dette nærmere.

Arbetarskyddsstyrelsen har nedsatt en kriteriegruppe for vurdering av helsefare ved yrkeseksponering for lavfrekvente felt, med bl.a. en representant fra SSI. Kriteriegruppen er ikke ferdig med sitt arbeid, men Arbetarskyddsstyrelsen har rent foreløpig uttalt at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelige holdepunkter for å innføre yrkeshygieniske grenseverdier for lavfrekvente felt i Sverige.

Elsäkerhetsverket (tidl. under NUTEK (Närings- och teknikutvecklingsverket) og Statens energiverk) har i motsetning til Produkt- og elektrisitetstilsynet i Norge fått seg tillagt ansvaret for forvaltingsmessige tiltak mot eksponering for feltene fra kraftledninger. Etaten har siden 1973 hatt i arbeid en permanent komité for overvåkning av forskningsaktiviteten vedr. helserisiko forbundet med eksponering for lavfrekvente felt. Komiteen har utgitt rapporter i 1986, 1987, 1988 og 1990 og avventer den videre utvikling.

I forbindelse med en konsesjonssøknad om å erstatte en eksisterende 220 kV-ledning med en 400 kV-ledning gikk denne etaten (som den gang het Byrån för elmaterielsäkerhet) i 1990 ut med en anbefaling, hvor det bl. a. sies:

«I avvaktan på svaret om några risker föreligger eller ej finns med den anledning av den oro en hel del människor känner skäl att tillämpa en försiktighetsstrategi. Elverket har tidigare framhållit att man i avvaktan på ytterligare forskningsresultat ej skal förlägga koncentrerade barnaktiviteter t ex skolor, daghem, lekplatser mycket nära kraftledningar. Avståndet bör vara så stort at magnetfältet från kraftledningen avtaget till 0,2 – 0,3 μT.

När det gäller bostadsbebyggelse finns även en möjlighet att de två närmaste åren inta en viss försiktighetsstrategi. I områden i närheten av kraftledningar kan de längre bort liggande delarna bebyggas först och senare om nämnda forskningsresultat avvisat ett samband bygga delarna tätt intill kraftledningen. Vad gäller bostäder finner statens energiverk det ej motiverat att inta samma grad av försiktighetsstrategi som vid koncentrerade barnaktiviteter.»

Denne anbefalingen er senere blitt adoptert som en generell retningslinje av en rekke svenske kommuner.

Etter utgivelsen av de svenske epidemiologiske undersøkelsene i 1992 har Elsäkerhetsverket også nedsatt en egen gruppe som foretar en økonomisk konsekvensutredning, gitt at det finnes en slik helserisiko som epidemiologien antyder. Også i denne gruppen deltar en representant fra SSI. Gruppen har arbeidet parallelt med Socialstyrelsens faggruppe.

Statens Strålskyddsinstitut (SSI) har det generelle forvaltningsansvar for ikke-ioniserende stråling, herunder også lavfrekvente felt, men har ikke ansvaret for tiltak i forhold til feltene fra kraftledninger (jf nedenfor). SSI har likevel utgitt en oppsummering av kunnskapen om helseeffekter av elektriske og magnetiske felt fra 50 Hz kraftforsyning i to varianter: som SSI-information i 93-01 og som side 3 og 4 i det interne tidsskriftet Strålskyddsnytt 1/93. Først­nevnte er strukturert som en rekke korte spørsmål og fyldige svar. Sistnevnte viser til at mange forskningsresultater støtter hypotesen om en sammenheng mellom visse kreftformer og eksponering for lavfrekvente felt. Den peker også på at hver enkelt studie hver for seg har svakheter, og at det knytter seg en del spørsmålstegn til hypotesen, men anser likevel at antydningene om en sammenheng mellom elektromagnetiske felt og kreft er blitt styrket de senere år. Artikkelen i Strålskyddsnytt inneholder videre en sammenfatning av begrunnelsen for forvaltningsmessige tiltak eller mangel på sådanne. Som prioriteringsgrunner anføres:

• risiko for akutte dødsfall og annen alvorlig akutt skade

• risiko for senskader hos store befolkningsgrupper

• tilknytning til forhold i samfunnet som berører store samfunnsmessige verdier (som f. eks. risiki fra dataskjermer)

• risiko for senskader hos særlig utsatte individer.

Disse momentene vurderes deretter m.h.p. eksponering av almenheten, d.v.s. hovedsaklig eksponering i boligmiljø, og eksponering av yrkesaktive, men SSI understreker at bedømmelsen er usikker både m.h.t. risiki og kostnader. Evalueringen kommer ut med følgende konklusjoner (forkortet):

• Risiko for akutte dødsfall finnes ikke.

• Antallet dødsfall i Sverige pr. år som kan forebygges – – dreier seg om et par titall.

• Samfunnets kostnader for beskyttelse eller produksjonsforstyrrelser dreier seg om hundretalls millioner kroner.

• Antallet voksne personer som får sin kreftrisiko ikke ubetydelig øket vil kunne være stort. Flere titusentalls mennesker bor eller har bodd nærmere en kraftledning enn 50 m. Selv om det ikke finnes noen indikasjon på økt kreftrisiko hos voksne kan en slik risiko ikke utelukkes, men den gjennomsnittlige økningen i risiko for å dø av kreft kommer likevel neppe over 1 prosent (i tillegg til den normale gjennomsnittlige risikoen for å dø av kreft på ca. 20 %). Selv om leukemirisikoen hos barn skulle være noen ganger forøket ved å bo nær en kraftledning, er det ingen påviselig samlet overrisiko for kreft hos barn under slike forhold, og risikoen for å dø av kreft i ungdomsårene på grunn av slik eksponering bedømmes ikke å kunne øke med så meget som 1 prosentenhet.

• Kostnadene ved å forebygge ett for tidlig kreftdødsfall blir trolig høy, for eksisterende kraftledningers vedkommende kanskje mer enn et titalls millioner kroner, for yrkeseksponerings vedkommende fordi de elektromagnetiske feltene er en naturlig del av arbeidsmiljøet, og store forandringer ville være nødvendige for å minske eksponeringen i noen betydelig grad.

• Særlige omstendigheter gjør risikoen vanskelig å håndtere.

SSI anser det som motivert å gjennomføre tiltak som med en rimelig kostnad minsker eksponeringen for mennesker som til stadighet oppholder seg i forhøyede elektromagnetiske felt. Sammenfatningsvis uttrykkes det slik:

«SSI anser att det finns forskningsresultat som stöder hypotesen om samband mellan vissa cancerformer och exponering för sådana lågfrekventa magnetfält som finns intill kraftledningar, elektrisk utrustning och liknande. Fortfarande talar många faktorer mot sådana samband. Kunskapen börjar ändå närma sig det stadium där det kan vara rimligt att tillämpa den och omsätta den i skyddsåtgärder.

Sådana åtgärder har lägre prioritet än åtgärder på de starkast motiverade andra områden som SSI hanterar, till exempel radon, solstrålning, olycksberedskap för kärnkraft eller strålning från medicinska röntgenundersökningar. De kan ha liknande prioritet som åtgärder på andra områden som tandröntgen, veterinärröntgen eller allmän industriell användning av radioaktiva strålkällor. Åtgärder som till rimlig kostnad minskar exponeringen för människor som stadigvarande vistas i förhöjda elektromagnetiska fält är befogade. Det kan till exempel innebära att man

• vid dragning av nya kraftledningar och nyinstallationer av utrustning som kan medföra höga exponeringar för elektromagnetiska fält bör söka efter lösningar som ger låga exponeringar om dessa inte innebär stora olägenheter eller kostnader

• minskar exponeringar som mer än tiotals gånger överskrider normalvärden för elektromagnetiska fält när detta kan ske till rimliga kostnader

• avvaktar med kostsamma ombyggnader av befintliga installationer om exponeringar högst uppgår till några tiotals gånger vad som är normalvärden.»

4.4 Finland

Finska strålsäkerhetssentralen har i et brev til Magnetfältgruppen vid Finska Elverksföreningen sitert et utkast til en anbefaling med tittelen Hälsoskador i anslutning till magnetfälten och hur dessa kan undvikas, utgitt 7. april 1993. Anbefalingen setter en rekke tiltaksnivåer. Relevant for boligmiljø er at det anbefales å unngå bygging av bolighus og leiligheter hvor den magnetiske flukstettheten overstiger 5 μT. Under 1 μT anbefales ikke begrensende tiltak.

Forøvrig samsvarer anbefalingen med forslaget fra IRPA/INIRC (se nedenfor). I den biologiske motiveringen for anbefalingene heter det bl.a. (i svensk versjon):

• «Trots att antalet epidemiologiska cancerundersökningar är stort erbjuder de inte en pålitlig bas för antagandet om ett samband mellan magnetfält och de ovannämnde cancerformer (leukemi, hjernesvulst, lymfom). Det finns många faktorer som minskar de enskilda undersökningarnas beviskraft.

• Med beaktande på helheten ger det faktum, att antalet undersökningar är stort och att de resultat som ger en positiv korrelation är fler än de som ger negativ korrelation stöd för cancermistankarna. Väldigt stor vikt kan man ändå inte lägga vid det här, därför att helhetsbilden kan förvrängas av nogon vilseledande faktor som kan ha haft inverkan på alla undersökningarna. Dessutom är det möjligt att positiva forskningsresultat helt enkelt publiceras mer än negativa.

• Risken för missfall vid användning av dataskärm och andra eventuella olägenheter för fostret har undersökts i över tio epidemiologiska undersökningar. Merparten av dem visar inget samband mellan missfall och magnetfält. Som helhet betraktat finns det ingenting som talar för, att de magnetfält som finns i levnadsmiljøn skulle skada foster.

• Det faktum att vi för närvarande inte känner en enda vetenskapligt hållbar biologisk-fysikalisk verkningsmekanism, som får magnetfält att påverka cellen på en nivå där människor i allmenhet är utsatta för magnetfält, gör att betydelsen av de epidemiologiska magnetfältsundersökningar minskar betydligt. Inte heller djurförsök stöder de epidemiologiska rönen.»

Det må understrekes at dette bare er anbefalinger og ikke vedtatte retningslinjer.

4.5 Storbritannia

National Radiological Protection Board (NRPB) har i serien Documents of the NRPB utgitt rapporten Electromagnetic Fields and the Risk of Cancer. (Vol. 3 No 1 1992). Rapporten går også under navnet Doll-rapporten etter formannen i styringsgruppen, sir Richard Doll (Cancer Studies Unit, Imperial Cancer Res. Fund, Oxford). Andre medlemmer av gruppen kommer fra Medical Res. Council, Cambridge, Medical Res. Council, Southampton, Kings College, London og NRPB selv.

Rapporten er en samlerapport som bl.a. bygger på fire interne NRPB-utredninger, hvorav tre utgjør serien Biological Effects of Exposure to Non-ionising Electromagnetic Fields and Radiation. Disse tre delutredningene tar for seg ulike deler av spekteret, nemlig:

• Kowalczuk et al.: I. Static electric and magnetic fields (NRPB-R238).

• Sienkiewicz et al.: II. Extremely low ­frequency electric and magnetic fields (NRPB-R239).

• Saunders et al.: III. Radiofrequency and microwave radiation (NRPB-R240). Dess­uten Dennis et al.: Human health and exposure to electromagnetic radiation (NRPB-R241).

Som tittelen angir tar rapporten bare for seg kreftproblematikken, men den dekker hele spekteret av ikke-ioniserende stråling opp til infrarødt. Rapportens konklusjon går over 2,5 sider og er delt i 12 punkter hvorav de to siste (og oppsummerende) punktene lyder:

«In summary, the epidemiological findings that have been reviewed provide no firm evidence of the existence of a carcinogenic hazard from exposure of paternal gonads, the fetus, children, or adults to the extremely low frequency electromagnetic fields that might be associated with residence near major sources of electricity supply, the use of electrical suppliances, or work in the electrical, electronic, and telecommunication industries. Much of the evidence that has been cited is inconsistent, or derives from studies that have been inadequately controlled, and some is likely to have been distorted by bias against the reporting or publishing of negative results. The only finding that is at all notable is the consistency with which the least weak evidence relates to a small risk of brain tumors. This consistency is, however, less impressive than might appear as brain tumors in childhood and adult life are different in origin, arising from different types of cell.

In the absence of any unambiguous experimental evidence to suggest that exposure to these electromagnetic fields is likely to be carcinogenic, in the broadest sense of the term, the findings to date can be regarded only as sufficient to justify formulating a hypothesis for testing by further investigation.»

Senere har NRPB utgitt Cridland (1993): Electromagnetic Fields and Cancer. A review of relevant cellular studies (NRPB-R256). Denne konkluderer med:

«The experimental evidence discussed above indicates that EM fields are unlikely to produce adverse genetic effects, and so are unlikely to have a direct effect on initiation. There is some evidence, however, to suggest that EM field exposure may produce more subtle changes in cell behaviour, including increased cell division. – – – It must be emphasised, however, that the available evidence is frequently of poor quality and, in any case, falls short of indicating a definite effect of EM fields on carcinogenesis.»

Senere er det i tillegg utgitt en sammendragsrapport som uttrykker NRPBs syn på grenseverdier for eksponering for statiske og tidsvariable felt (Documents of the NRPB Vol 4 No 5 1993). For statiske felt er grensene satt til h.h.v. 25 kV/m og 200 mT (helkroppseksponering, 24 t/d). I det nettfrekvente området er grensene satt utfra kravet om at indusert strøm ikke skal overstige 10 mA/m² i hode, hals og torso. Grenseverdiene er deretter satt til h.h.v. 600 kV/m dividert med frekvensen og 80 mT (1 millitesla er 1000 ganger sterkere enn 1 μT) dividert med frekvensen (d.v.s. for 50 Hz: 12 kV/m og 1,6 mT) hvilket ligger klart over internasjonale forslag basert på samme kriterium. Det er grunn til å anta at disse forslagene er innspill til CENELECs og EUs arbeid på området. Rapporten omtaler også undersøkelser publisert etter 1992, nemlig Feychting & Ahlbom 1993 og Olsen et al. 1993, og sier om disse:

«-. They do not establish that exposure to electromagnetic fields is a cause of cancer, although they provide weak evidence to suggest that the possibility exists. The risk, if any, however, would be very small. – »

4.6 Irland

Departement of Energy (DoE) har latt gjøre en bred oversikt over såvel forskning som publikums holdninger og ulike autoriteters responser på dette, oppdatert pr. juli 1992. Rapporten siterer i adskilte kapitler både epidemiologiske og eksperimentelle undersøkelser og dekker også eksponering for radiofrekvente felt. Rapporten gir i enkelte avsnitt i hvert av disse kapitlene korte sammenfattende konklusjoner på omtalene av de siterte forskningsarbeidene. Rapporten omtaler hvordan ulike autoritative eksperter har uttalt seg og implementert denne kunnskapen, men gir selv ingen konklusjoner i retning av grenseverdier.

4.7 Nederland

Gezondheitsraad sin rapport 1992/7 heter Extreem laagfrequente elektromagnetische velden en gezondheit. Den er forfattet av en egen komité for ELF elektromagnetiske felt (ELF EMF) under det nederlandske helsedirektorat, underlagt ministeren for bebyggelse, fysisk planlegging og miljø. Rapporten ble laget som svar på tre konkrete spørsmål fra ministeren. Komitéen oppsummerer sine konklusjoner og anbefalinger slik:

1. Det er for tiden utilstrekkelige vitenskapelige bevis for at kronisk eksponering for ELF EMF med lav feltstyrke slik man finner i daglig og yrkesrelatert miljø resulterer i skadelige helseeffekter. Slik eksponering innvirker verken på initiering eller på utvikling av kreft, resulterer heller ikke i for tidlig avslutning av svangerskap eller skadelig innflytelse på fosterutvikling.

2. Eksponering for ELF EMF med feltstyrker som er betraktelig høyere enn de som forekommer i det daglige miljø, men som kan være til stede på visse industriarbeidsplasser, kan resultere i akutte helseeffekter. Komitéen anbefaler derfor at det utvikles normer for maksimal eksponering for ELF EMF. Disse normene kunne baseres på de foreløpige retningslinjene til INIRC/IRPA.

3. Det er ingen tvingende grunn til å bestemme i detalj hvilke ELF EMF feltstyrker Nederlands befolkning er utsatt for.

4. Den videre utvikling vedrørende effekter av eksponering for ELF EMF bør følges. Komitéen anbefaler en reevaluering om fem år.

4.8 Frankrike

Académie Nationale de Médecine har på oppdrag av det franske ministeriet for industri og handel utgitt: Rapport sur les Champs Electromagnétiques des Très Basses Fréquence et la Santé (Bulletin de l'Académie Nationale de Médecine 177(6):1031-1040). Rapporten konkluderer (i engelsk versjon, ref. av EMF Health & Safety Rep. Nov./Dec. 1993) med at det ikke er funnet sikre bevis for skadelige effekter på fruktbarhet eller fosterutvikling eller utvikling av kreft, selv om det er en viss uforklart assosiasjon med barneleukemi.

I en fransk miljølov som ble endelig vedtatt av nasjonalforsamlingen i januar 1995, er det påbud om nedgraving av kraftledninger med spenning opp til 63 kV i tettbygde strøk fra år 2000. I områder med sterke naturinteresser som nasjonalparker, naturreservater og andre fredete objekter og områder, gjelder påbudet umiddelbart. Med denne nye loven ønsker man først og fremst å fjerne de mange linjene som virker skjemmende på landskapet.

4.9 USA

Office of Technology Assessment (OTA) under Congress of the United States har som svar på et krav fra underkomitéen for vann- og energiressurser utgitt rapporten: Biological Effects of Power Frequency Electric and Magnetic Fields. Rapporten er trykket i mai 1989. Den konkluderer med at de vitenskapelige data ennå ikke tillater konklusjoner angående spørsmål om mulig helserisiko til å gi vitenskapelig baserte råd om hvordan man skal minske eller unngå mulige risiki.

Environmental Protection Agency (EPA) sin rapport om effekt av elektromagnetisk stråling på organismen ( Evaluation of the Potential Carcinogenicity of Electromagnetic Fields EPA/600/6-90/005B) foreligger i trykket form i hittil to utkast, datert h.h.v. juni 1990 og oktober 1990. Rapporten beskjeftiger seg bare med spørsmålet om hvorvidt lavfrekvente og radiofrekvente elektriske og magnetiske felt har noen kreftfremkallende effekt, og tar ikke opp andre mistenkte virkninger av slike felt utover de tilfeller hvor enkelte eksperimenter også berører andre mulige konsekvenser. Den konkluderer med å identifisere 60 Hz magnetfelt fra kraftlinjer og eventuelle andre kilder som en mulig, men ikke bevist årsak til kreft hos mennesker. Man finner det imidlertid vanskelig å gjøre kvantitative risikoestimater.

Rapporten har fått sterk kritikk, og en ny rapport er under utarbeidelse. I mellomtiden har EPA publisert et perspektivdokument (EPA/600/9-91/016F; Electric and Magnetic Fields: An EPA Perspective on Research Needs and Priorities for Improving Health Risk Assessment) som identifiserer forskningsbehovet med sikte på å redusere usikkerheten i risikovurderingen av elektromagnetiske felt.

Oak Ridge Associated Universities (ORAU) har for CIRRPC (den føderale komiteen for tverr-etatlig strålingsforskning og politisk koordinering) utgitt rapporten: Health Effects of Low-Frequency Electric and Magnetic Fields. Den oppsummerende konklusjon i sammendraget sier bl.a. at det ikke er grunnlag for å fastslå noen helserisiko forbundet med feltene fra slike kilder som elektriske husholdningsartikler, dataskjermer eller kraftledninger.

American Conference of Governmental Industrial Hygienists (ACGIH) utgir årlig tabeller over anbefalte yrkeshygieniske grenseverdier for eksponering for ulike agens, heriblant også for statiske og lavfrekvente elektriske og magnetiske felt.

Som utgangspunkt for å evaluere virkningen av eksponering for lavfrekvente felt (1 – 30.000 Hz) baserer ACGIH seg på induserte strømmer i kroppen og på kroppens overflate, altså det samme grunnlag som er benyttet av internasjonale organer (se nedenfor), men kommer frem til noe høyere grenseverdier enn disse. ACGIH foreslår ingen differensiering av disse grenseverdiene m.h.p. eksponeringstid for lavfrekvente felt, bare ved eksponering for statiske magnetfelt.

ACGIH (1993-1994, side 67) hevder at for lavfrekvente felt er litteraturen som antyder sammenheng mellom eksponering og utvikling av kreft spekulativ, og påpeker at det verken er etablert noen etiologisk rolle eller noen risikoanalyse for denne typen påvirkning.

4.10 Oppsummering av andre lands politikk og nasjonale anbefalinger

Blant de mange autoritetene som er sitert ovenfor er det bare en som har fastsatt selvstendige anbefalte grenseverdier, nemlig ACGIH. Grenseverdiene refererer til yrkeseksponering og er atskillig høyere enn de vi snakker om når det gjelder elektromagnetiske felt fra kraftledninger. De ulike nasjonale strålevernautoritetene har ikke funnet grunnlag for grenseverdier som har noen mening i forhold til eksponering fra kraftledninger, men enkelte har anbefalt en forsiktighetsstrategi. Gjennomgående presiseres den store usikkerheten og uklarheten ikke bare m.h.t. hvorvidt felt av den størrelsesorden som kraftledninger er omgitt av er helseskadelige, men også at det ikke foreligger noe klart dosebegrep som en eventuell forvaltning kan forholde seg til. Lengst går uttalelsene fra Finska strålsäkerhetssentralen og Statens Strålskyddsinstitut i Sverige. Det finske forslaget til anbefaling går ut på å unngå bygging av bolighus og leiligheter hvor den magnetiske flukstettheten overstiger 5 μT. Under 1 μT blir det ikke foreslått noen begrensende tiltak. Forøvrig samsvarer forslaget med forslaget fra IRPA/INIRC. Den svenske anbefalingen er mindre spesifik på grenseverdier. Det er i høyden grunn til å tolke den som at det ikke er grunnlag for kostnadskrevende tiltak, medmindre det dreier seg om felt som overstiger noen få mikrotesla. Tiltak mot eksponering over dette omtrentlige nivået anbefales bare dersom det ikke medfører store ulemper og kostnader.

4.11 Internasjonale organer

World Health Organization (WHO) har utgitt to kriteriedokumenter om ekstremt lavfrekvente felt:

• Environmental Health Criteria 35: Extremely Low Frequency (ELF) Fields, utgitt 1984.

• Environmental Health Criteria 69: Magnetic Fields, utgitt 1987.

Førstnevnte dekker bare elektriske felt inklusive magnetisk induserte elektriske felt. Sistnevnte dekker såvel ekstremt lavfrekvente som statiske magnetfelt. Disse kriteriedokumentene ble utarbeidet i samarbeid med IRPA/INIRC og danner grunnlaget for IRPAs forslag til grenseverdier (se nedenfor).

International Radiation Protection Association (IRPA) med sin undergruppe International Non-Ionizing Radiation Committee (INIRC) er en strålevernforening og har således ingen forvaltningsmessig myndighet. IRPA/INIRC har i denne sammenheng samarbeidet med WHO.

IRPA/INIRC utga i 1989 (publisert i 1990) midlertidige retningslinjer for eksponeringsgrenser for 50/60-Hz elektriske og magnetiske felt, gjengitt i tabell 4.1. Disse grensene tar primært sikte på å unngå akutte effekter p.g.a. induserte strømmer. Det tas i den forbindelse utgangspunkt i at slike helseffekter allerede er funnet eller kan forutsies ved induserte strømmer som så vidt overstiger det typiske nivå for normale endogene strømmer i kroppen (opptil 10 mA/m² ).

Ved fastsettelsen av grenser for publikums­eksponering er det benyttet de samme kriterier som for yrkeseksponering, men med en ytterligere sikkerhetsfaktor utfra det faktum at publikum omfatter personer i alle aldersklasser og alle helsetilstander, samt at dette er grenser som primært gjelder for livstidseksponering døgnet rundt. IRPA/INIRC tar ikke stilling til muligheten for eventuelle langtidseffekter av eksponering for svakere felt. En ny kommisjon, International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP) har overtatt ansvaret etter INIRC. ICNIRP har inntil videre gått god for IRPA/INIRC's forslag til retningslinjer.

International Agency for Research on Cancer (IARC) er tilknyttet WHO. Vi viser ellers til avsnitt 5.3.1 hvor viktige deler av omtalen under er gjentatt.

Alle foreliggende data (epidemiologiske studier, dyreeksperimenter, kjennskap til kjemiske egenskaper etc.) utgjør grunnlaget for IARCs totalvurdering av hvorvidt et stoff, en stoffblanding eller en eksponering som mennesker utsettes for, kan forventes å føre til kreft.

Totalvurderingen medfører en klassifisering i en av flere forskjellige grupper:

• Gruppe 1 (Sikkert kreftfremkallende for mennesker)

• Gruppe 2 (2a: Sannsynligvis kreftfremkallende for mennesker, og 2b: Muligens kreftfremkallende for mennesker)

• Gruppe 3 (ingen holdepunkter for kreftfremkallende virkning)

• Gruppe 4 (Sannsynligvis ikke kreftfremkallende for mennesker)

Klassifiseringen skjer på strengt vitenskapelige kriterier. IARC presiserer selv at andre elementer (sosioøkonomiske forhold og nasjonale prioriteringer) vil være avgjørende for hvilke administrative og forvaltningsmessige tiltak en nasjon eller en organisasjon velger å gjennomføre. Når det gjelder klassifisering av kreftfremkallende agens følger de fleste land langt på vei IARCs vurderinger. Norske myndigheters vurdering av stoffers kreftfremkallende evne vil bare unntaksvis avvike fra IARCs. Det vises ellers til omtale av dette i kapittel 5 nedenfor.

IARC har til nå ikke gjennomført noen vurdering av mulig kreftfare knyttet til eksponering for elektromagnetiske felter, men et møte om dette vil bli avholdt i oktober 1995.

Comité Européen de Normalisation Electrotechnique (CENELEC) er den felleseuropeiske standardiseringskomité for elektrotekniske spørsmål, hvor Norge er medlem gjennom Norsk Elektroteknisk Komité (NEK). CENELEC's forslag til grenseverdier bygger på de samme grunnforutsetninger som IRPA's, nemlig indusert strømstyrke, men har utvidet frekvensområdet slik at forslaget dekker hele området under 100 kHz. CENELEC tillater en noe høyere eksponering enn IRPA. CENELEC's standard er ikke bindende i utgangspunktet. Eventuell implementering av CENELEC's standard som hygieniske grenseverdier vil i tilfelle måtte skje ved nasjonale lovvedtak.

EU-kommisjonen har fått utarbeidet forslag til direktiv på minimumskrav til helse og sikkerhet vedrørende eksponering av arbeidere for risiki forårsaket av fysiske agens. Herunder har kommisjonen i form av fire vedlegg tatt konkret stilling til h.h.v. støy, mekaniske vibrasjoner, optisk stråling samt felt og bølger. Utfra visse terskelverdier, basert på de samme forutsetninger som er benyttet av h.h.v. IRPA og CENELEC, er det beregnet hvilke tiltaksgrenser som skal gjelde m.h.p. den elektriske og den magnetiske feltkomponenten. EU-kommisjonen foreslår ikke tidsdifferensierte grenser. EU-kommisjonens forslag er imidlertid fort­satt under diskusjon og forhandlinger. Siste forslag, av 8. juli 1994, er vesentlig strengere enn både CENELECs og IRPAs forslag, og innebærer grenseverdier på halvparten av EUs eget tidligere forslag.

4.12 Oppsummering av internasjonale anbefalinger

Samtlige internasjonale – og overnasjonale – organer som overhodet har tatt stilling til spørs­målet, baserer sine forslag til tiltak overfor lavfrekvente elektriske og magnetiske felt, herunder grenseverdier, på det samme grunnlag:

• Eksponeringen bør ikke overstige verdier som fører til større induserte strømmer i kroppen enn dem som kroppens egne livsytringer forårsaker.

• De tar ingen stilling til hvorvidt det forekommer langtidseffekter ved eksponering for svakere felt.

Dette medfører grenseverdier som ligger langt over hva man kan bli utsatt for fra elektriske installasjoner i tilknytning til vanlige bolighus og kontorbygg, eller ved ferdsel nær kraftforsyningsinstallasjoner. Grenseverdiene er i praksis bare relevante for ulike former for kraftkrevende industri. Det er ikke utgitt hygienisk begrunnede forslag til tiltak overfor kilder som elektriske husholdningsartikler og -installasjoner, dataskjermer eller kraftforsyningsanlegg. Det internasjonale organ for klassifisering av kreftfremkallende agens (IARC) har ennå ikke tatt stilling til hvorvidt lavfrekvente felt kan karakteriseres som kreftfremkallende.

Tabellen nedenfor gir uttrykk for de grenseverdier det her er snakk om. Som det går fram av eksponeringsgrensene foreslått av IRPA i tabell 4.1 , er det svært store forskjeller mellom disse grenseverdiene og de verdier som har vært knyttet til eksponering fra felt fra kraftledninger m.v. i forhold til kreft hos barn og voksne i en boligsituasjon.

Alle verdier gjelder effektiv-verdier, målt som uforstyrrede felt.

Grensene er basert på å unngå akutte effekter p.g.a. induserte strømmer. IRPA tar ikke stilling til muligheten for eventuelle langtidseffekter av eksponering for svakere felt.