5 Helsemessige effekter

5.1 Innledning

Dette kapittelet omtaler hvilke helseeffekter som kan tenkes å ha sammenheng med eksponering for lavfrekvente elektriske og magnetiske felt. Embetsgruppen har her tatt utgangspunkt i det norske ekspertutvalgets vurdering av mai 1994 og den svenske ekspertutredningen av januar 1995. Videre har embetsgruppen bygget på tilsvarende arbeid, offentlige anbefalinger og forslag til tiltak i en rekke andre land, jf omtalen av dette i kapittel 4 og i vedlegg 2.

Ekspertutvalgets rapport utgjør, som det er gjort rede for her, en av en rekke liknende rapporter utarbeidet i flere land. Det står betydelig ekspertise bak disse rapportene. Forvaltningen av lavfrekvente felt bør, i den grad det dreier seg om felles problematikk, harmoniseres med annen nordisk og internasjonal praksis. Embetsgruppen har derfor valgt å sammenholde ekspertutvalgets rapport med andre vurderinger som er gjengitt i kapittel 4 samt utredninger fra flere av de involverte departementenes underliggende fagetater og å basere seg på den felles essens fra dette.

Nedenfor vil ekspertutvalgets konklusjoner for de forskjellige typer helseskader bli gjennomgått. Deretter vil det bli gitt en beskrivelse av norsk praksis for klassifisering av andre miljøfaktorer, spesielt med hensyn til kjemikaliers kreftfremkallende egenskaper. Med dette utgangspunktet følger så embetsgruppens oppsummeringer og konklusjoner.

5.2 Helsemessige effekter – ekspertutvalgets konklusjoner

Ekspertutvalgets rapport inneholder en omfattende klargjøring av begrepene elektriske og magnetiske felt og fysiske interaksjoner mellom ulike tidsvariable felt og elektrisk ledende objekter. Rapporten tar i hovedsak for seg eksponering for svært lavfrekvente, d.v.s. nettfrekvente (50 Hz) magnetfelt og vier forholdsvis liten plass til andre eksponeringssituasjoner. Dette skyldes at eksponeringen for 50 Hz magnetfelt er den som berører det største antall mennesker over lengst tid. En rekke mistenkte negative helseeffekter er omtalt og belyst med referanse til et stort utvalg av forskningslitteratur. Mest sentralt står spørsmålet om risiko for kreft, særlig hos barn som bor i nærheten av kraftledninger. Rapporten gjengir beregninger av risikoestimater for kreft hos barn. I den forbindelse er det også foretatt beregninger av økningen i den individuelle risiko for den antatte risikogruppen sammenlignet med andre helserisiki.

I ekspertutvalgets mandat ble det stilt følgende spørsmål:

«Er det sannsynlig at elektriske og/eller magnetiske felt i det aktuelle frekvensområdet og de feltstyrker som man kan bli utsatt for i dagligliv og yrkesliv, har vesentlige helseskadelige effekter?»

I rapportens sammendrag gjengis utvalgets vurderinger av dette spørsmålet slik:

«Epidemiologiske undersøkelser taler for at leukemi forekommer oftere blant barn som vokser opp nær kraftledninger enn hos andre barn. Tilsvarende undersøkelser tyder ikke på at bosted nær kraftledninger har noe å si for krefthyppighet hos voksne. Det er ikke entydige resultat fra epidemiologiske undersøkelser av folk som eksponeres for elektromagnetiske felt i yrket. Det finnes indikasjoner på at feltene er assosiert med en noe hyppigere forekomst av hjernekreft, leukemi og brystkreft, men her er usikkerheten svært stor.

Eksperimentelle studier har ikke gitt grunnlag for direkte konklusjoner om helseeffekter hos mennesker, men det er f.eks. vist at magnetfelt av den typen folk utsettes for i boliger og arbeidsliv kan gi biologisk effekt. -

Det har ikke vært mulig ut fra epidemiologiske studier å bestemme årsaken til økt forekomst av leukemi hos barn som vokser opp nær kraftledninger. Mange faktorer kan spille inn. Likevel mener utvalget at studiene synes å peke mest i retning av magnetfelt. –» (vedlegg 4, kapittel 1, side 90)

Utvalget viser i innledningen til kapittel 8Utvalgets vurderinger til usikkerheten i evalueringen p.g.a. mangelen på konsistens i forsk­ningsresultatene:

«Som det går frem av kapittel 6, er det stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad relativt svake lavfrekvente elektromagnetiske felt kan føre til helseeffekter. Resultatene fra de studiene som er gjort peker i ulik retning, og resultatene omhandler gjerne såvidt forskjellige systemer at de er vanskelige å sammenholde.» (vedlegg 4, kapittel 8, side 138)

Leukemi hos barn

Leukemi hos barn er den diagnosen som mest konsistent er blitt assosiert med kraftledninger i de epidemiologiske studiene. Ekspertutvalget konkluderer med at de epidemiologiske studiene tyder på en ca. fordoblet risiko for leukemi hos barn som bor nær kraftledninger. Om årsakssammenhengen sier ekspertutvalget bl.a.:

«Sammenhengen mellom leukemi hos barn og bolig nær kraftledninger kan ha flere årsaker. Lavfrekvente magnetfelt og lavfrekvente elektriske felt er mulige årsaker, men andre faktorer kan også spille inn. –

- Om kreftrisikoen er knyttet til egenskaper ved kraftledningen som sådan, eller om andre faktorer som spesielt rammer boliger med slik beliggenhet, er fortsatt noe uvisst. -

- På bakgrunn av en samlet vurdering av mulige årsaker til økt forekomst av leukemi blant barn som vokser opp nær kraftledninger, mener derfor utvalget at studiene synes å peke mest i retning av magnetfelt. Denne oppfatningen kan endre seg med videre forskning.» ( kapittel 9, side 150)

Ekspertutvalget påpeker videre at nærhet til kraftledninger kan samsvare med visse nivåer av magnetfelt, nemlig over 0,2 μT. Magnetfeltverdier i dette området har vært benyttet av de epidemiologiske undersøkelsene for å definere et skille mellom eksponerte og ueksponerte boliger, og er en relativt vilkårlig verdi. Ekspertutvalget skriver videre:

«- Det er derfor ikke riktig å si at 0,2 μT er en grenseverdi for økt kreftrisiko.

Det mest korrekte må være å si at barn som vokser opp så nær kraftledningene at magnetfeltet er over 0,2-0,3 μT, synes å ha en høyere forekomst av leukemi enn andre barn. I en slik formulering ligger ingen bastant påstand om at magnetfelt er årsak, men formuleringen har likevel visse klare implikasjoner.

Dersom en søker å overføre tallene 0,2-0,3 μT til andre situasjoner enn kraftledninger, er det et langt vanskeligere problem.» ( kapittel 9, side 151)

Ekspertutvalget har gått inn på den individuelle risiko for den antatte risikogruppen, særlig i tabell 4.8.2 med tilhørende kommentarer. Tabellen sammenligner økningen i risiko for leukemi hos barn som bor nær kraftledninger med den landsgjennomsnittlige risikoen for død eller alvorlig skade i trafikken. Ekspertutvalget sier om dette:

«Betrakter vi de ulike faktorene som er angitt i tabell 8.2, ser vi at anslått individuell risiko for leukemi for et barn som vokser opp nær kraftledninger er litt mer enn halvparten av risiko for alvorlig skade i trafikken. Faren for leukemi blant barn som vokser opp nær kraftledninger er likevel større enn risiko for død eller meget alvorlig skade i trafikken. Videre er faren for leukemi blant barn som vokser opp nær kraftledninger større enn fare for død på grunn av ulykker i hjemmet og fare for død etter drukning.» ( kapittel 8, side 145)

Kreft hos voksne

Ekspertutvalget har ikke funnet vitenskapelige holdepunkter for økt krefthyppighet hos voksne som bor nær kraftledninger. Om yrkes­eksponerte sies det i sammendraget:

«Det er ikke entydige resultat fra epidemiologiske undersøkelser av folk som eksponeres for elektromagnetiske felt i yrket. Det finnes indikasjoner på at feltene er assosiert med en noe hyppigere forekomst av hjernekreft, leukemi og brystkreft, men her er usikkerheten svært stor.» ( kapittel 1, side 90)

Abort og fosterskader

Magnetfelt har stått i fokus som en aktuell eksponeringsfaktor i forbindelse med mistanke om økt forekomst av abort og fosterskader i yrkeslivet. I hovedsak dreier det seg om slike mistanker i forbindelse med arbeid foran dataskjerm. Ekspertutvalget sier om dette i sammendraget:

«Etter en samlet vurdering tyder omfattende epidemiologiske studier av spontanabort og medfødte misdannelser ikke på at eksponering for elektromagnetiske felt øker risikoen for dette.» ( kapittel 1, side 90)

Utvalget påpeker imidlertid ( 8.1.2) et behov for videre forskning på området.

Depresjon og selvmord

Ekspertutvalget finner at flere studier peker i retning av en viss sammenheng mellom depresjon og/eller selvmord og eksponering for elektromagnetiske felt, men påpeker (vedlegg 4, side 141) at hver enkelt av disse undersøkelsene har åpenbare svakheter. Ekspertutvalget ser også her et behov for videre forskning.

El-overfølsomhet

Også når det gjelder dette symptomkomplekset er forskningen svak. Ekspertutvalget trekker den konklusjonen (vedlegg 4, side 142) at reaksjonene i all vesentlighet synes å måtte klassifiseres som psykosomatiske, men utelukker ikke at symptomkomplekset i enkelte tilfeller kan ha opphav i elektromagnetiske felt.

5.3 Generelt om karakterisering av stoffer og andre faktorer som kan føre til helseskader

Når forskningen indikerer at gitte faktorer i våre omgivelser kan ha negative helsemessige effekter, er det fortsatt lang vei igjen før man kan ta stilling til eventuelle tiltak. Problemstillingen er felles for en rekke områder, fra nytelsesmidler og næringsmidler til ulike stoffer og forhold i menneskers omgivelser.

For å få en ekspertvurdering av dette komplekse området, har embetsgruppen bedt Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa), Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og Laboratorium for miljø og yrkesbetinget kreft ved Radiumhospitalet (LAMYK) om en utredning om hvilke retningslinjer man vanligvis følger når det gjelder vurdering av helsefare knyttet til kjemiske stoffer i dagligliv og yrke. Disse vurderingene som er gjengitt i avsnittene 5.3.1 og 5.3.2 står for disse institusjonenes regning, men embetsgruppen har lagt dem til grunn for sine senere konklusjoner og anbefalinger sammen med øvrige ekspertvurderinger.

5.3.1 Kreftfremkallende kjemikalier

For kjemiske stoffer og stoffblandinger er det etablert rutiner for å vurdere muligheten for helsefare i befolkningen, og når det gjelder elektromagnetiske felt kan man i noen grad benytte erfaringer fra disse områdene. Nedenfor følger en kort omtale av prinsippene som benyttes for vurdering av kjemikaliers helseskadende egenskaper. Spesielt vil grunnlaget for kreftfremkallende evne bli omtalt, siden kreft er et sentralt spørsmål også når det gjelder elektromagnetiske felt. De fleste land følger langt på vei vurderingene til WHOs internasjonale organisasjon for kreftforskning (IARC), og det vil bli gitt en kort beskrivelse av hvordan IARC evaluerer forskningsdata om kreft. (IARC har til nå ikke gjennomført noen vurdering av mulig kreftfare knyttet til eksponering for elektromagnetiske felter, men et møte om dette vil bli avholdt i oktober 1995.) Det vises ellers til omtalen av IARC i kapittel 4 foran.

På grunnlag av foreliggende data om kjemikalier og andre påvirkninger foretar de enkelte lands myndigheter en vurdering av risiko knyttet til dem. Norske regler ligner mye på dem man anvender i EØS-systemet (Rådsforordning (EØF) nr. 793/93 av 23. mars 1993 om vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer). Prosessen kan formelt deles opp i 4 trinn:

Først vurderes det om den angjeldende faktor har et helseskadende potensiale ved at faktorens effekter påvises ved epidemiologiske eller eksperimentelle studier ( skadeidentifisering). Dernest klarlegges sammenhengen mellom påvirkningsgrad og skadegrad ( dose-responsvurdering). Så kartlegges den aktuelle eksponering ut fra størrelse, varighet og hyppighet av eksponeringen, og hvem som er eksponert ( eksponeringsvurdering). Til slutt angis sannsynligheten for helseskade ved en gitt eksponering i en gitt befolkning ved å sammenholde effekt- og eksponeringsinformasjon ( risikokarakterisering). En risiko kan karakteriseres i absolutte tall for et helseutfall pr. tidsenhet eller i relative tall pr. tidsenhet. Risikoen bør også angi usikkerhetene i vurderingene.

Når det gjelder trinn 1 i denne prosessen, har norske helse-, miljøvern- og arbeidsmiljømyndigheter etablert kriterier for bedømmelse av kreftfremkallende virkning. Vurderingene byg­ger på resultater fra epidemiologiske studier, dyreforsøk og såkalte korttidstester (se nedenfor), og ut fra slike data trekkes det en konklusjon om hvorvidt et stoff skal klassifiseres som kreftfremkallende eller ikke. Kriteriene er kortfattet gjengitt nedenfor:

Klassifisering av kreftfremkallende stoffer i Norge

Kriterier for klassifisering som sikkert kreftfremkallende:

1. Kreftfremkallende effekt i epidemiologiske undersøkelser, eller

2. Sikker kreftfremkallende effekt i:

3. - 2 pattedyrarter, eller

4. - en pattedyrart i gjentatt forsøk, eller

5. Sikker kreftfremkallende effekt i en art, støttet av effekt i korttidsundersøkelser

(Minst ett av kriteriene 1, 2 ,3 må være oppfylt.)

Liknende kriterier benyttes i en rekke andre land.

Epidemiologiske studier utgjør et hovedgrunnlag ved klassifisering av et kjemisk stoff som kreftfremkallende, og et sikkert svar i en slik undersøkelse vil alltid bli tillagt stor vekt. Et generelt problem med epidemiologiske studier er at de oftest ikke kan gi sikre svar på årsaken til økt sykelighet blant en gruppe individer, de kan vanligvis bare angi sammenhenger. Et annet problem er at de er lite sensitive. Med dette menes at svake økninger i sykelighet ikke vil kunne avsløres, med mindre det er tale om store epidemiologiske undersøkelser som omfatter et stort antall individer. Dersom det er vanskelig å bestemme hvem som er eksponert, og hvem som ikke er det, kan en økt sykelighet forsvinne i tallmaterialet. Et ytterligere problem med epidemiologiske studier er at slike undersøkelser bare registerer økt sykelighet som allerede er oppstått. I mange tilfeller er det aktuelt å studere mulige helsevirkninger av miljøfaktorer før de er oppstått, f.eks. ved vurdering av nye og uprøvde kjemikalier. I slike tilfeller er epidemiologi selvsagt uegnet.

Det er derfor vanlig at man må støtte seg til eksperimenter med forsøksdyr, vanligvis mus og rotter. Eksperimenter for å avsløre kreft i forsøksdyr er omfattende og kostbare, og det tar som regel minst 3-4 år fra forsøket starter til resultatene foreligger. Dersom et stoff fører til økt forekomst av kreft i ett dyreforsøk, vil man vanligvis kreve at det bekreftes, ved et gjentatt forsøk i samme eller annen dyreart, eller ved at funnene støttes av korttidsstudier (effekter på celler i laboratoriekultur, eller på organer/celler isolert fra dyr som er behandlet). Korttidsstudier vil også ofte gi verdifull kunnskap om virkningsmekanisme, og dette utgjør et meget viktig grunnlag for å trekke konklusjoner om årsak/virkning i epidemiologiske undersøkelser.

Organisasjonen IARCs viktigste rolle i dette arbeidet er å vurdere og gradere alle data som foreligger om et stoffs mulige kreftfremkallende evne. Dette er ofte et svært omfattende og komplisert arbeid, siden epidemiologiske undersøkelser og eksperimentelle studier skal vurderes både med hensyn til kvalitet og utsagnskraft. Når det gjelder data som foreligger om mennesker, sammenfatter og klassifiserer IARC dem i 4 forskjellige kategorier, etter hvor sterke holdepunktene er for en kreftfremkallende virkning:

1. Det er tilstrekkelige holdepunkter for kreftfremkallende virkning. Med dette menes at man kan slutte med rimelig grad av sikkerhet at påvirkningen virkelig er årsaken til kreft.

2. Det er begrensede holdepunkter for kreftfremkallende virkning. Med dette menes at man har funnet samvariasjon mellom en påvirkning og kreft, og en årsakssammenheng vurderes som sannsynlig; imidlertid kan man ikke utelukke at tilfeldigheter eller andre ukjente faktorer kan ha hatt betydning for resultatet.

3. Det er usikre holdepunkter for kreftfremkallende virkning. Med dette menes at de studiene som foreligger har mangler (vedr. kvalitet, konsistens eller statistisk signifikans) som gjør at man ikke kan slutte at det foreligger noen årsakssammenheng.

4. Det er ikke holdepunkter for en kreftfremkallende virkning. Med dette menes at flere gode studier viser entydig at noen signifikant kreftfremkallende virkning ikke er til stede (denne kategorien er alltid knyttet til definerte kreftformer, og til den form for eksponering som er blitt studert).

Studier som har undersøkt kreft i forsøksdyr blir sammenfattet og klassifisert av IARC på liknende måte.

Alle foreliggende data (epidemiologiske studier, dyreeksperimenter, kjennskap til kjemiske egenskaper etc.) utgjør grunnlaget for ­IARCs totalvurdering av hvorvidt et stoff, en stoffblanding eller en eksponering som mennesker utsettes for, kan forventes å føre til kreft. Totalvurderingen medfører en klassifisering i en av flere forskjellige grupper:

• Gruppe 1 (Sikkert kreftfremkallende for mennesker)

• Gruppe 2 (2a: Sannsynligvis kreftfremkallende for mennesker, og 2b: Muligens kreftfremkallende for mennesker)

• Gruppe 3 (Ingen holdepunkter for kreftfremkallende virkning)

• Gruppe 4 (Sannsynligvis ikke kreftfremkallende for mennesker)

Det er strengt vitenskapelige vurderinger som er beskrevet her. IARC presiserer selv at andre elementer (sosioøkonomiske forhold og nasjonale prioriteringer) vil være avgjørende for hvilke reguleringstiltak en nasjon eller en organisasjon velger å gjennomføre.

Norske myndigheters vurdering av stoffers kreftfremkallende evne vil bare unntaksvis avvike fra IARCs.

De øvrige trinn i klassifiseringsprosessen avhenger bl.a. av kunnskap om hvordan et stoff virker. Det finnes forskjellige typer mekanismer for hvordan et stoff kan føre til kreft, og hvilken mekanisme som er mest aktuell å kunne ha betydning for beregning av den totale helserisikoen. Dette er illustrert nedenfor:

Mekanismer for kreft fra kjemikalier

Vurdering av helserisiko

Sannsynlig ikke-terskel mekanisme

• Genskadende stoffer

• Enhver eksponering medfører en viss grad av risiko

• >Lineær sammenheng mellom dose og respons i lavdose-området

• Definert lav risiko kan angis å være tolererbar

Sannsynlig terskel mekanisme

• Mange ikke-genskadende stoffer

• Måldose-konsentrasjon må over et visst nivå før effekten utløses

• Et nulleffektnivå kan ofte angis

• Nulleffektnivået divideres med en usikkerhetsfaktor for å komme frem til akseptable eksponeringsnivåer

Mange kreftfremkallende stoffer er gentoksiske (dvs. virker på arvestoffet DNA). Disse virker sannsynligvis ved først å gi skader i DNA som kan bli til mutasjoner (dvs. permanente endringer i DNA) i kritiske gener for kreftutvikling. For slike faktorer antar man at det ikke er en dose-terskel for effekt, idet enhver eksponering fører med seg en viss risikoøkning. Selv ved lave doser antar man at det er en lineær sammenheng mellom dose og respons. I slike tilfeller vil antallet helseskader totalt i befolkningen være det samme i følgende to tenkte situasjoner: 1) En liten gruppe er eksponert for et aktuelt stoff; eller 2) f.eks. 100 ganger så mange mennesker er utsatt for 1% av den samme eksponeringen.

For de gentoksiske kreftfremkallende ­faktorer kan altså risikofrie eksponeringer i ­prinsippet ikke angis, men man kan vurdere et visst, lavt risikonivå som tolererbart. WHO har benyttet et livstids risikonivå på 1:100.000 (1  ^. 10^-5 ) som tolererbart for kreftfremkallende enkeltstoffer i drikkevann, jf nedenfor:

Risikonivå ved eksponering for drikkevannsforurensninger

WHOs retningslinjer:

Hva som anses som tolererbar risiko for andre gentoksiske enkeltfaktorer kan være høyere. F.eks. anbefaler den internasjonale strålevernkommisjon (ICRP) 1 mSv som øvre grense for strålebelastning pr. år for normalbefolkningen. Denne dosen antas å gi en tilleggsrisiko for kreft på omkring 8 ^.10^-5 . Dette gjelder imidlertid for ioniserende stråling, som ikke er sammenlignbar med lavfrekvente elektromagnetiske felt.

En prinsipielt forskjellig virkningsmekanisme gjelder for ikke-gentoksiske stoffer. Slike faktorer utløser kreft indirekte ved at de stimulerer framvekst av celler med permanent initierte DNA-skader (spontant indusert eller indusert av andre gentoksiske faktorer). Man antar at de indirekte virkende kreftfremkallende faktorer har doseterskel for sine virkninger, det vil si at dosen må overstige et visst nivå før den kreftfremkallende responsen utløses.

Dersom eksponering for et ikke-gentoksisk stoff forekommer ved tilstrekkelig lave doser, kan de resulterende helseskadene totalt sett være lik null når det foreligger en terskeleffekt; dette gjelder selv om antallet mennesker som er eksponert er stort. Problemet blir da å bestemme det eksponeringsnivået som kan anses som sikkert, dvs. tolererbart. For ikke-gentoksiske kreftfremkallende faktorer som framviser en doseterskel vil man gå frem på følgende måte i risikovurderingssammenheng: Først bestemmes et såkalt nulleffektnivå, det vil si den høyeste dose som ikke har gitt noen respons i epidemiologiske eller langtids eksperimentelle studier. Dernest divideres nulleffektnivået med en usikkerhetsfaktor (bl.a. for å ivareta forskjeller mellom dyr og mennesker). På dette grunnlaget kan man komme frem til et risiko­fritt eksponeringsnivå, eller et nivå som anses som tolererbart.

5.3.2 Toksikologisk klassifisering av elektromagnetiske felt

IARCs kriterier for toksikologisk klassifisering gjelder for kjemisk eksponering. Som omtalt foran har IARC til nå ikke gjennomført noen vurdering av mulig kreftfare knyttet til eksponering for elektromagnetiske felt. Vurderingen nedenfor er foretatt av Folkehelsa, LAMYK og STAMI i samråd med Strålevernet og i henhold til de kriterier som gjelder for kjemiske stoffer. Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til om de samme kriterier kan anvendes for klassifisering av lavfrekvente elektromagnetiske felt, hvor ikke bare styrke, men også frekvens, retning og andre forhold kommer inn.

Folkehelsa, LAMYK, STAMI og Strålevernet legger vekt på at det ikke er publisert dyreeksperimentelle studier som gir holdepunkter for at elektromagnetiske felter kan føre til kreft, og de foreliggende humandata får dermed en særlig betydning. De epidemiologiske studiene gir imidlertid ikke et entydig svar. Flere av studiene har metodologiske svakheter. Det største problemet for slik klassifisering gjelder tallfesting av eksponeringen for elektromagnetiske felt for de berørte personene i det aktuelle tidsrom (d.v.s. mange år). I mangel av direkte målinger av elektromagnetiske felt er det benyttet beregnede verdier; alternativt er eksponering definert som en avstand til kraftledninger, eller til strømførende ledninger av forskjellige kategorier (s.k. wiring code), jf vedlegg 2. Data tyder på at avstand kan være et sikrere mål på eksponering enn beregnede og målte verdier.

Dersom man tar utgangspunkt i samme terminologi og kriterier som er beskrevet for kreftfremkallende stoffer og påvirkninger i avsnitt 5.3.1, og benytter dette på det forskningsmaterialet som foreligger, får man følgende konklusjoner:

1. Skadeidentifisering:

   Det er usikre holdepunkter for at lavfrekvente magnetiske felt – i den størrelse som forekommer nær kraftledninger – er kreftfremkallende for mennesker.

   Det er begrensede holdepunkter for at det å bo nær kraftlinjer er kreftfremkallende for mennesker, idet det i flere studier er funnet økt hyppighet av leukemi hos barn.

   Det er ikke holdepunkter for at lavfrekvente magnetiske felt fører til kreft i forsøksdyr.

   Det foreligger ikke resultater fra korttidstester eller in vitro(laboratorie)-eksperimenter som underbygger de epidemiologiske studiene, eller som gjør det mulig å trekke konklusjoner med hensyn til virkningsmekanisme(r) for lavfrekvente magnetiske felt, evt. nærhet til kraftlinjer.

2. Dose-respons-vurdering:

   Epidemiologiske undersøkelser antyder en overhyppighet av barneleukemi (Relativ risiko [RR]=2), for bosted nær kraftlinjer. Det foreligger indikasjoner på at tilleggs-risiko for leukemi avtar med økende avstand til kraftlinjer, men data for dette er usikre. En dose-respons-sammenheng kan dermed ikke angis nærmere.

   Forutsetter man at økt leukemirisiko virkelig er knyttet til lavfrekvente elektromagnestiske felter, er det stor mangel på kunnskap om hvilke egenskaper ved feltene (frekvens, maksimalverdi versus gjennomsnitt, døgnvariasjon etc.) som har betydning for helseskade. Dosimetrien (dvs. bestemmelse av styrken på eksponeringen) er dermed usikker, og det er ikke kjent om eventuelle helseeffekter bare inntrer når feltene overstiger visse terskler.

3. Eksponeringsvurdering:

   Slik det kreftfremkallende stoffet eller situasjonen er definert her, utgjøres eksponeringen strengt tatt av avstand til kraftledning. Dette er en størrelse som er relativt lett å bestemme, for en bestemt kraftledning. De berørte gruppene kan derfor defineres godt, forutsatt at man har gode bostedsregistre og gode data for plassering av kraftledninger.

   Dersom eksponeringen knyttes til styrken på de lavfrekvente elektromagnetiske felter i seg selv, eller til en nærmere spesifisert egenskap ved dem, er den eksponerte gruppen svært vanskelig å definere. Selv i undersøkelser der det elektromagnetiske feltet måles med bærbare, integrerende dosimetre, kan det være vanskelig å angi relevant eksponering. Man har ikke tilstrekkelig kjennskap til den eller de fysiske parametrene som har størst betydning.

4. Risikokarakterisering:

   Den manglende dose-respons-sammenhengen fører til at det er beheftet med store usikkerheter å kvantifisere antall helseskader som nærhet til kraftlinjer kan føre til. Ekspertutvalget anslår at bosted nær kraftledninger kan føre til en fordobling av risikoen for leukemi blant barn, og at ca. 1% av norske barn i alderen 0-14 år bor nær kraftledninger slik at de er utsatt for denne tilleggsrisikoen. På dette grunnlaget kan man beregne risiki for både den eksponerte gruppen og for hele befolkningen (kollektiv risiko).

   Risiko for den eksponerte gruppen.

   Den gjennomsnittlige risikoen for barneleukemi er ca. 4 pr. 100.000 (4 ^.10^-5 ) pr. år. En fordobling betyr derfor en tilleggsrisiko på 4 ^. 10^-5 pr år. Den samlede livstidsrisikoen må summeres over 15 år, hvilket gir en økt livstids-tilleggsrisiko ved å bo nær kraftledninger lik 60 ^.10^-5 .

   Dette er høyere enn WHOs retningslinjer for tolererbar livstidsrisiko som gjelder f.eks. enkeltstoffer i drikkevann. Risikonivået kan dermed tilsi at tiltak bør vurderes.

   Kollektiv risiko.

   Man må anta at antall barneleukemier pr. år fordobles bare blant den del av befolkningen som bor nær kraftledninger. Dette er ifølge ekspertutvalget ca. 1% av befolkningen, eller ca. 8000 barn. I denne gruppen vil man da forvente ca. 0,3 ekstra tilfeller pr. år. Regnet i forhold til alle barn i befolkningen (800 000) betyr dette en økt risiko tilsvarende ca. 0,04 ^.10^-5 pr. år, mens livstids-tilleggsrisikoen (15 år) blir lik 0,6  ^. 10^-5 .

   Dette er lavere enn WHOs retningslinjer for tolererbar livstidsrisiko (se foran), og tilsier dermed at tiltak på kollektiv basis ikke behøver å vurderes.

   Når det gjelder andre kreftformer enn leukemi blant barn, er det ikke holdepunkter for at lavfrekvente magnetfelt (i eller utenfor yrke) fører til noen økning.

Det framgår av denne vurderingen at økt forekomst av leukemi blant barn kan knyttes til bosted nær kraftledninger, mens det er svakere holdepunkter for at lavfrekvente magnetiske felt virkelig er årsaken. Dette illustrerer at de epidemiologiske studiene er usikre, og at andre risikofaktorer kan ha spilt en rolle. I de få epidemiologiske studiene som har funnet slike faktorer, har man ikke registrert at de har påvirket resultatet. Leukemi kan forårsakes av enkelte kjemikalier og av ioniserende stråling, og leukemi opptrer betydelig hyppigere blant personer som har enkelte arvelige (sjeldne) sykdommer.

Embetsgruppen tar utgangspunkt i at Folkehelsa, LAMYK, STAMI og Strålevernet presiserer ut fra ovenstående redegjørelse at det ikke eksisterer noen sikker (årsaks)sammenheng mellom økt leukemiforekomst blant barn og eksponering for lavfrekvente magnetiske felt fra kraftledninger. Dette bekreftes av andre ekspertvurderinger jf f.eks. den norske og den svenske.

Sammenlignet med flere andre miljøfaktorer som kan føre til kreft (ioniserende stråling, sol-lys, eksponering for en rekke kreftfremkallende kjemikalier) er grunnlaget for å bestemme et dosemål og å angi en risiko meget mangelfullt.

Det kan være illustrerende å se disse anslagene i forhold til andre helserisiki. For en rekke miljøfaktorer har man god kunnskap om skadeomfanget, f.eks. i form av antall dødsfall pr år. Tabellen nedenfor viser tall for aktiv røyking, passiv røyking, radon og asbest:

Omgivelsesfaktorer kan medføre lav risiko og likevel være gjenstand for tiltak. Samtidig vil vurdering av en risiko opp mot kostnadene med å redusere den i de fleste tilfeller være et godt utgangspunkt for prioritering av samfunnsmidler.

5.4 Embetsgruppens vurdering

Det spørsmålet som ble stilt i ekspertutvalgets mandat er klarest besvart i vedlegg 4, kapittel 1 (side 89-90) i ekspertutvalgets rapport og gjengitt i avsnitt 5.2 ovenfor.

Ekspertutvalget konkluderer med at epidemiologiske undersøkelser taler for at det kan være en økt forekomst av leukemi blant barn som vokser opp nær kraftledninger. Ekspertutvalget peker dessuten på indikasjoner på hyppigere forekomst av hjernekreft, leukemi og brystkreft hos personer som blir eksponert for elektromagnetiske felt i yrket. Ekspertutvalget har etter en samlet vurdering ikke funnet at eksponering for elektromagnetiske felt øker forekomsten av misdannelser eller spontanabort. Ekspertutvalget nevner også overfølsomhet overfor elektromagnetiske felt samt depresjoner og selvmord som områder en bør skaffe mer kunnskap om. Samtidig påviser ekspertutvalget en betydelig usikkerhet. Usikkerheten ligger dels i at den eventuelle risikoøkningen er så liten og berører såvidt små grupper at den er vanskelig å kvantifisere med noen statistisk sikkerhet, selv i landsomfattende undersøkelser. Ekspertutvalget viser også til usikkerhet m.h.t. årsakssammenheng. Verken epidemiologiske eller eksperimentelle data har kunnet dokumentere noen virkningsmekanisme som kan forklare eller forutsi langtidseffekter. Dette innebærer også at det ikke er mulig å påvise hvilke typer felt eller hvilke egenskaper ved feltet som skulle kunne gi økt risiko. Man vet derfor heller ikke om det er noen form for tidsintegrert eksponering eller høye enkelteksposisjoner som i tilfelle skulle være skadelige. Det finnes altså ikke grunnlag for å definere et medisinsk meningsfylt dosebegrep som grunnlag for å beregne en risiko for helseskade.

Ekspertutvalget har påpekt at magnetfelt av den typen folk utsettes for i boliger og arbeidsliv muligens kan gi biologisk effekt. Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at en påvirkning godt kan ha en objektiv biologisk virkning uten at dette slår ut i en helseeffekt. En sammenligning: Synsprosessen er en biologisk virkning av lysstråling, men uten noen direkte negative helsemessige konsekvenser.

Ekspertutvalgets konklusjoner sammenfaller i det alt vesentlige med konklusjonene i rapporter fra liknende utvalg i andre land, som f.eks. Danmark, Sverige og Storbritannia. En felles konklusjon som kan trekkes ut fra disse ulike utredningene er:

Verken epidemiologiske eller eksperimentelle data gir grunnlag for å klassifisere lavfrekvente elektromagnetiske felt som kreftfremkallende. Det er heller ikke funnet sikre vitenskapelige holdepunkter for at andre sykdommer, skader eller plager kan være forårsaket av elektromagnetiske felt av en art og styrke som man kan bli eksponert for i dagliglivet eller i de fleste yrker. Epidemiologiske undersøkelser taler for at leukemi fore­kommer oftere blant barn som bor nær kraftledninger enn hos andre barn, men de foreliggende data er ikke tilstrekkelige til å avgjøre en årsakssammenheng. Avgjørende spørsmål om eventuelle biologiske virkningsmekanismer, dosedefinisjon og dose-effektrelasjon er ubesvarte.

Forskningen har ledet til en rekke hypoteser om skadelige påvirkninger fra lavfrekvente elektromagnetiske felt. Dersom man skal klassifisere slike felt, som f.eks. i h.h.t. IARCs kriterier, er det av betydning hvorvidt man kjenner en virkningsmekanisme. Gjør man ikke det, kan man likevel klassifisere en faktor som sykdomsfremkallende dersom de epidemiologiske indikasjonene er sterke nok. I forvaltningsmessig sammenheng er det også en fordel å kjenne en eventuell virkningsmekanisme, for å kunne rette tiltak mot den eller de faktorer som er av størst betydning. I mangel av noen plausibel virkningsmekanisme kan man benytte et nøytralt samlebegrep som tar hensyn til flere mistenkte faktorer.

Helse er et vidt begrep og ikke nødvendigvis begrenset bare til å bety fravær av sykdom. Verdens helseorganisasjon (WHO) gir en treleddet definisjon, hvor helse både har kroppslige, psykiske og sosiale dimensjoner. Det mest studerte i forbindelse med elektromagnetiske felt er kreftutvikling, særlig fordi dette er en klart definert sykdomsgruppe, samt at det i de fleste land foreligger kreftregistrering. Mangel på epidemiologiske registre gjør forskning på f.eks. psykiske lidelser og funksjonelle plager mye vanskeligere. I et utvidet helsebegrep inngår faktorer som f.eks. velvære og harmoni, som i det hele tatt neppe lar seg registrere rimelig objektivt.

Helseproblemer kan være like reelle om man ikke kan identifisere noen fysisk eller psykisk årsak. Ekspertutvalgets rapport viser at en rekke helseproblemer kan se ut som om de er knyttet til installasjoner som er omgitt av elektriske og/eller magnetiske felt, selv om det ikke har vært mulig å påvise noen årsakssammenheng mellom disse helseproblemene og eksponering for elektromagnetiske felt. Faktorer som ubehag p.g.a. elektriske utladninger, irritasjon over støy og tekniske forstyrrelser, estetiske forhold, samt bekymring for en ikke kvantifiserbar helsefare, kan være forhold som det bør tas hensyn til ved en total vurdering av helserisiko.

De viktigste typer helseproblemer som har vært vurdert er omtalt nærmere nedenfor.

5.4.1 Sykdomsrisiko i boligsituasjon

5.4.1.1 Kreft hos personer i boliger nær kraftledninger

Embetsgruppens vurdering så vel som ekspertutvalgets rapport og andre utredninger har tatt utgangspunkt i publiserte data. Embetsgruppen er kjent med at det pågår en norsk epidemiologisk undersøkelse om forekomst av kreft hos barn og voksne nær kraftledninger, men pr. idag foreligger det ingen resultater.

Det er ikke påvist noen generell økning i forekomst av kreft i boliger nær kraftledninger, verken hos barn eller voksne. Ekspertutvalget har imidlertid påpekt en overhyppighet av leukemi hos barn som bor nær kraftledninger. Dersom en slik risiko er tilstede, peker et gjennomsnitt av epidemiologiske resultater mot omtrent en fordobling av den ellers eksisterende risikoen for leukemi hos barn (0-14 år). På dette grunnlaget har Folkehelsa, LAMYK og STAMI funnet at det kriteriemessig er begrensede holdepunkter for at det å bo nær kraftledninger er kreftfremkallende for barn.

Med uttrykket begrensede holdepunkter menes, som nevnt i avsnitt 5.3.1 at en årsakssammenheng mellom en påvirkning, d.v.s. nærhet til kraftledninger og kreft kan være sannsynlig, men at man ikke kan utelukke at tilfeldigheter eller andre ukjente faktorer kan ha hatt betydning for resultatet. En annen sak er at det kan diskuteres om det overhodet er grunnlag for å karakterisere en situasjon som den å bo nær en kraftledning som kreftfremkallende i mangel av kjennskap til den egentlige årsaken.

Data som Kreftregisteret har framskaffet bekrefter at relativt få barn bor nær en kraftledning. Enda viktigere er det at leukemi blant barn er en svært sjelden sykdom. I et samfunns­medisinsk perspektiv, er derfor selv en dobling av leukemirisikoen hos barn nær kraftledninger et beskjedent problem. For den utsatte gruppen vil imidlertid en slik risikoøkning være mer påtagelig. Ekspertutvalgets angivelse av individuelle helserisiki hos barn, er derfor et verdifullt bidrag til diskusjonen om helserisiko for avgrensede befolkningsgrupper.

Sammenligningen mellom den antatte leukemiforekomsten hos barn som bor nær kraftledninger og risiko for død eller skade ved f.eks. trafikkulykker som beskrevet i tabell 4.8.2 i ekspertutvalgets rapport, halter imidlertid noe. Dels er det ikke påvist noen statistisk sikker overhyppighet av kreft totalt sett hos barn som bor nær kraftledninger. Dels vil den individuelle risiko for ulykker som f.eks. trafikkskade åpenbart også variere sterkt med bosted. Det er derfor ikke gitt at barn som bor nær kraftledninger er utsatt for noen økt helserisiko, totalt sett i forhold til andre barn.

Hva årsaken til økt forekomst av barneleukemi angår, påpeker ekspertutvalget at de epidemiologiske forskningsresultatene peker mot eksponering for magnetfelt fra ledningene, og at barn som bor nær innpå de største ledningene er mer permanent eksponert for forhøyede magnetfelt enn andre.

Det er etter embetsgruppens vurdering likevel ikke tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for å knytte det kreftfremkallende potensiale ved å bo nær kraftledninger opp mot de magnetiske feltene som omgir ledningene.

Verken ekspertutvalget, Folkehelsa, LAMYK eller STAMI har funnet tilstrekkelige holdepunkter for å karakterisere lavfrekvente elektriske eller magnetiske felt som kreftfremkallende. De viser forøvrig til at IARC ikke ennå har vurdert hvorvidt elektromagnetiske felt kan karakteriseres som kreftfremkallende.

Den svenske ekspertgruppens rapport legger i sitt kapittel 3 vekt på at ikke-representativt kontrollmateriale, stort bortfall av materiale, upresis definisjon av eksponering og mangelfullt kontrollerte forvekslingsfaktorer kan føre til både falsk negative og falsk positive resultater. Som særlige forvirringsfaktorer nevnes ( kapittel 3, side 78 – 81) sosiale forhold som kobling til røyking og annet misbruk og virusinfeksjoner.

Som motargument mot en sammenheng mellom kraftledninger og leukemirisiko har det vært anført at leukemihyppigheten ikke har økt i samfunnet i tilsvarende grad som forbruket av elektrisk energi. Dette er tillagt stor vekt både i den svenske ekspertgruppens rapport og i forvaltningen av elektromagnetiske felt i Danmark, jf omtalen i kapittel 4 ovenfor. Det norske ekspertutvalget viser i den sammenheng i sin rapport (avsnitt 4.3.3 og kapittel 9, side 82) til at det er et relativt lite antall barn som bor nær store kraftledninger. Man kan derfor ikke forvente at en fordoblet risiko hos barn nær kraftledninger vil gi noen signifikant økning av leukemiraten i samfunnet totalt, selv om elektrisitetsbruken har økt påtagelig. Dette argumentet forutsetter imidlertid at magnetfelt fra en kraftledning har en vesentlig sterkere eller annerledes virkning på den menneskelige organisme enn feltene fra en mengde andre elektriske installasjoner vi omgir oss med. En slik sammenligning kompliseres ytterligere av at leukemiforekomsten kan tenkes å være påvirket av en rekke ulike faktorer, som ikke nødvendigvis endres i samme retning over tid.

Elektriske felt viser, så langt det har vært undersøkt, heller ingen sammenheng med overhyppighet av kreft. I enkelte situasjoner kan imidlertid elektriske felt forårsake direkte ubehag i form av elektriske utladninger. I det eneste tilfelle i Norge hvor en barnehage er blitt stengt på grunn av sin beliggenhet i forhold til en kraftledning, var dette fenomenet en vesentlig årsak. Dette forholdet alene kan være et motiv for å minske risikoen for eksponering fra høye elektriske felt fra kraftledninger.

Embetsgruppen har bedt Strålevernet om å gjennomgå forskningsresultatene med sikte på å identifisere eventuelle feltnivåer eller avstander som kan indikere grenser for økt risiko. Strålevernets utredning foreligger som vedlegg 2. Strålevernet har ikke funnet vitenskapelig grunnlag for å identifisere noe bestemt nivå av elektriske eller magnetiske felt ved kraftledninger som indikator for økt risiko for leukemi eller andre kreftformer hos barn eller å benytte beregnede gjennomsnitt av magnetfelt som mål for nærhet til kraftledninger. Strålevernet har heller ikke funnet grunnlag for å identifisere noen bestemt avstand fra kraftledninger som risikogrense i forhold til kreft hos barn. Embetsgruppen vil nedenfor sitere Strålevernets konklusjon:

«Årsakene til leukemi hos barn er stort sett ukjente. De eneste noenlunde sikre risikofaktorer er arvelige kromosomforandringer og eksponering for ioniserende stråling. En mengde andre faktorer mistenkes imidlertid for å kunne øke risikoen. Få av disse er blitt særlig grundig undersøkt.

Den litteraturen som er referert her dekker samtlige hittil publiserte epidemiologiske undersøkelser over kreft hos barn bosatt nær kraftledninger. Samlet sett viser litteraturen en økt forekomst av leukemi hos barn bosatt nær kraftledninger. Det er ikke identifisert noen bestemt faktor som forklarer denne tendensen. Hensikten med denne gjennomgangen har vært å se på hvorvidt det finnes vitenskapelig grunnlag for likevel å benytte en bestemt faktor som indikator eller grenseverdi for økt leukemi-risiko hos barn nær kraftledninger. I realiteten står valget eventuelt mellom elektromagnetiske felt og avstand til kraftledningen.

Litteraturen gir samlet sett intet grunnlag for å angi noe bestemt nivå av hverken elek­triske eller magnetiske felt som indikator for økt risiko. 0,2-0,3 μT som i flere undersøkelser er benyttet som epidiemiologiske klassifikasjonskriterier, er stort sett vilkårlig valgt for å ligge over det man finner som bakgrunnsnivå i de fleste boliger. Målte magnetfelt viser ingen konsistent korrelasjon til kreftrisiko. Det er derfor ikke vitenskapelig grunnlag for å benytte noe bestemt magnetfelt-nivå som noe helserelatert kriterium for regulering av avstanden mellom bebyggelse og kraftledninger.

Dersom man likevel skulle benytte beregnede magnetfelt fra kraftledninger som rent administrative reguleringskriterier er det erfaringsvis stor fare for at kriteriene blir mistolket som hygieniske grenseverdier.

Utover det faktum at det ikke i noen undersøkelse er påvist økt risiko utenfor en vilkårlig valgt avstand på 50 m, er det ingen bestemt avstand som peker seg entydig ut som risiko-indikator for leukemi eller noen andre kreftformer hos barn. Likevel er begrepet nærhet til kraftledninger et avstandsbegrep – om enn diffust. Dette taler for å vurdere et administrativt risiko-kriterium basert på avstand, evt. tilpasset karakteristika for ulike ledningstyper. Kraftledninger i denne sammenheng dekker f.eks. ikke jordkabler. Jordkabler er ikke bedømt som kilde til høy eksponering i noen av de foreliggende undersøkelsene.

Inntil nærmere kunnskap om årsaksforholdene foreligger, fører uklare forskningsresultater og upresise eksponeringsdata til at det ikke er mulig å fastlegge vitenskapelig baserte reguleringskriterier. Forvaltningsmessig håndterbarhet taler for at dersom man overhodet skal innføre restriksjoner basert på antagelsen om en økt risiko for leukemi eller evt. andre kreftformer hos barn bosatt nær kraftledninger, bør restriksjonene baseres på et avstandsbegrep.» (vedlegg 2 side 84 – 85)

Embetsgruppens konklusjon er ut fra denne vurderingen, samt de vurderinger som det er redegjort for ovenfor, at det ikke finnes grunnlag for å klassifisere eksponering for lavfrekvente magnetiske eller elektriske felt som kreftfremkallende. Det er heller ikke påvist noen årsakssammenheng mellom de magnetiske feltene fra kraftledninger og økt forekomst av leukemi hos barn.

Forvaltningsmessig sett, i lys av et utvidet helsebegrep som omtalt ovenfor, mener embetsgruppen at det likevel kan være hensiktsmessig å klassifisere visse områder nær kraftledninger som mer risikofylte enn andre. En slik klassifisering bør i så fall ta utgangspunkt i avstand, som tar hensyn til flere mulige årsaksfaktorer.

5.4.1.2 Depresjon og selvmord

Depresjoner og/eller selvmord er et stort og komplisert problemområde. En rekke faktorer spiller inn. Mange årsaker er så åpenbart av personlig karakter at det kan gi grunnlag for å sette inn spesifike individuelle tiltak. Hvorvidt eksponering for elektromagnetiske felt i tillegg er noen faktor av betydning i en slik sammenheng, gir det foreliggende forskningsmaterialet ikke noe svar på.

5.4.2 Helseskader i yrkessituasjon

I yrkeslivet er det mange forhold som kan være opphav til sykdom, og som derved kan føre til misvisende resultater i epidemiologiske studier. I de fleste undersøkelsene av elek­triske yrker har man ikke kunnet beregne eksponeringen for elektromagnetiske felt i detalj. I stedet har man sett på risikoen i forskjellige yrker i forhold til totalbefolkningen. Selv om det i noen studier er funnet økt sykdomsforekomst innen de aktuelle yrkesgruppene, har man mangelfull innsikt om selve sykdomsårsaken. Man har derfor ikke tilstrekkelig grunnlag til å trekke noen slutning om at det er feltene som er årsak. Man kan ikke utelukke at det er helt andre eksponeringsfaktorer i arbeidssituasjonen som er av betydning. Dette er velkjente problemer ved denne type undersøkelser.

5.4.2.1 Kreft i elektriske yrker

Ekspertutvalget viser til en tendens til overhyppighet av visse kreftformer i såkalte elekt­riske yrker. Noen epidemiologiske undersøkelser har vist en overhyppighet av kreft blant arbeidstakere som i arbeidet er utsatt for elekt­riske og magnetiske felt, i andre undersøkelser er det ikke funnet noen overrisiko.

Det er få undersøkelser som har analysert sykdomsforekomst i forhold til reell beregnet eller målt eksposisjon for statiske eller lavfrekvente felt. De resultatene som foreligger hittil fra denne typen undersøkelser viser ikke noe konsistent bilde. Noen entydig konklusjon på dette punktet er heller ikke gitt i ekspertutvalgets rapport.

Et moment som taler for en årsakssammenheng mellom sterke elektromagnetiske felt i enkelte yrker og kreftforekomst, er økt forekomst av synlige kromosomskader i blodprøver (ekspertutvalgets rapport, side 120). Eksperimentelle undersøkelser tyder på at slike kromosomskader kan komme av sterke strømstøt, som f.eks. gnistutladninger. På den annen side er det også vist økt forekomst av slike kromosomskader hos kreftpasienter. Økt forekomst av synlige kromosomskader er derfor en viss indikator for økt kreftrisiko i elektriske yrker.

5.4.2.2 Abort og fosterskader

Samlet sett er det ikke påvist noen entydig sammenheng mellom fosterskader, evt. abort, og arbeid ved dataskjermer. Det er også meget beskjedne magnetiske feltstyrker rundt en dataarbeidsplass. En del andre arbeidsplasser har imidlertid svært høye felt og omfattes allerede idag av eksisterende forslag til retningslinjer, f.eks. fra IRPA (jf kapittel 4). Eksempler er smelteverk, elektrolysehaller, sveising, induksjonslodding og magnet-tomografer i helsevesenet. På mange av disse arbeidsplassene er imidlertid kvinneandelen lav, med unntak av MRI-personell i helsevesenet.

Forekomst av fosterskader i slike yrker har riktignok ikke vært undersøkt m.h.p. eksponering av gravide kvinner, antagelig p.g.a. den lave kvinneandelen i kraftkrevende industri, men eksperimentelle data antyder mulighet for fosterskader ved høy eksponering for elektromagnetiske felt. Man vet imidlertid ikke om det er noen form for tidsintegrert dose, høye enkeltdoser eller hvilken type felt som i tilfelle skulle være skadelige.

Magnetfelt blir lite påvirket av omgivelsene. Høyst sannsynlig vil også et foster bli eksponert dersom moren blir det. Foruten å bli påvirket direkte kan fosteret teoretisk sett også bli påvirket av bl.a. hormonforandringer hos moren via placenta gjennom hele svangerskapet. Det kan ikke identifiseres noen bestemt periode i svangerskapet hvor man kan se bort fra muligheten for fosterskader forårsaket av eksponering for lavfrekvente magnetfelt. På den ene side indikerer visse eksperimentelle undersøkelser av fosterutvikling, under eksponering for lavfrekvente felt, at tiden før og under implantasjonen er en følsom periode for skader indusert av denne typen eksponering. På den annen side finnes det argumenter for at eksponering for magnetfelt er mer betenkelig senere i svangerskapet enn tidligere.

Embetsgruppen finner det lite konsistent å vurdere tiltak i forhold til kreft hos barn i boliger nær kraftledninger, uten samtidig å vurdere tiltak for gravide i elektriske yrker, hvor i hvert fall eksponeringen for magnetfelt kan være vesentlig sterkere. I dette spørsmålet mener embetsgruppen at et foster prinsippielt må betraktes på lik linje med et barn.

På en del av de høyest eksponerte arbeidsplassene, vil det samtidig ofte være flere faktorer som tilsier at arbeidet ikke bør anbefales for gravide, f.eks. fysisk tungt arbeid, forurenset arbeidsatmosfære og høy temperatur. Dette er eksempelvis tilfelle i smelteverk.

5.4.3 Andre helseskader

En rekke sykdommer og helseplager er blitt assosiert med eksponering for elektromagnetiske felt. I de fleste tilfeller dreier det seg om usystematiske observasjoner som ikke er blitt undersøkt på en vitenskapelig forsvarlig måte. I noen tilfeller er forholdet undersøkt, som f.eks. hva angår hodepine, uten at det er framkommet data som viser at det har noe med elektromagnetiske felt å gjøre. De senere år er en viss oppmerksomhet blitt rettet mot symptomkomplekset el-overfølsomhet. Denne typen lidelse er også viet spesiell oppmerksomhet i den svenske ekspertgruppens rapport.

El-overfølsomhet er en betegnelse på et kompleks av helseplager som rapporteres fra et stigende antall mennesker. I sin vanligste form er det en subjektiv plage i forbindelse med arbeid ved dataskjermer. Det dreier seg mest om hudproblemer, som kløe og rødflammethet. Enkelte klager også over hodepine, tretthet, svimmelhet og andre nerverelaterte symptomer i forbindelse med arbeid ved dataskjermer. Noen få synes etterhvert å utvikle en overfølsomhet også for andre kilder til lavfrekvente elektriske og magnetiske felt, som f.eks. TV-apparater, lysrør og vanlige glødelamper m.m. Sammen med hudplager, kalles dette overfølsomhet for elektrisitet (i mangel av mer dekkende uttrykk).

Dersom omfanget skulle nå liknende høyder i Norge som i Sverige, vil det, uansett årsak, opptre som et ikke ubetydelig helseproblem. For enkelte av de personene det gjelder fører problemet til en sterkt redusert livskvalitet. Det har dannet seg interessegrupper av personer med denne typen helseplager i Sverige og Norge. I Sverige regner man med mellom 2.000 og 20.000 personer med denne typen problemer. I Norge er det ikke kjent noe antall. Som arbeidsmiljøproblem er el-overfølsomhet som regel knyttet til arbeidsplasser ved dataskjermer, men etter hvert også i forhold til andre kilder i arbeidsmiljøet.

Det foreligger ingen god biomedisinsk begrunnelse for noen sammenheng med eksposisjon for elektromagnetiske felt. I kontrollerte forsøk hittil har man ikke funnet personer som er i stand til å reagere på elektriske og magnetiske felt som de ikke vet om på forhånd. Forsk­ningsresultatene tyder derfor på andre årsaksfaktorer, uten at disse ennå er avklart. Det er uklart om tilstanden er rubriserbar som allergi, selv om den ofte betegnes slik, men bedre forklaring finnes heller ikke. Selv om det kan ligge rent fysiske forhold til grunn for denne typen plager, antas den gjerne å høre inn under funksjonelle lidelser. På den annen side oppfatter majoriteten av de eloverfølsomme personene selv tilstanden som rent somatisk. Man kan ikke se bort fra at den tilstanden som idag sammenfattes under betegnelsen el-overfølsomhet i virkeligheten kan omfatte en rekke forskjellige plager, med ulik årsak eller kombinasjoner av årsaker, forskjellig fra en person til en annen. Hvorvidt det finnes noen fellesfaktor, kan bare framtidig forskning vise.

Utfra dagens kunnskap er det ikke grunnlag for å foreslå kollektive tiltak overfor el-overfølsomhet. Usikker diagnose og årsakssammenheng gjør det vanskelig å foreskrive effektive forebyggende tiltak, særlig på kollektiv basis. Det synes derfor klart at denne gruppen er best tjent med individuell oppfølging og tiltak rettet mot de årsaker som er disponerende og utløsende for den enkelte persons plager. Den svenske ekspertgruppen viser forøvrig til enkelte forsøk med behandlings-/terapiopp­legg. Forskning for å avklare hvilke fysiske påvirkningsfaktorer som eventuelt kan forårsake denne typen plager kan gi betydelig gevinst i form av forbedret arbeidsmiljø, kanskje også for personer som pr. idag ikke er bevisst plaget av problemet. Også forskning for å finne ut om det er spesielle egenskaper (fysiologiske og psykologiske) ved el-overfølsomme som skiller seg fra andre uten slike plager, vil kunne gi bedre grunnlag for forebygging, diagnose og behandling.

5.5 Oppsummering

Samlet viser forskning og utredninger hittil få holdepunkter for at eksponering for elektromagnetiske felt av den art og styrke som man kan bli utsatt for til daglig eller i de fleste yrker, er forbundet med helsefare. Det er lave – om noen – sykdomsrisiki som er påvist. Avgjørende spørsmål om eventuell virkningsmekanisme, definisjon av dose og forholdet mellom dose og helseeffekt står ubesvart.

Kollektive tiltak

Likevel er det ett problemområde som peker seg ut, og hvor det kan være grunnlag for å vurdere kollektive tiltak:

Leukemi hos barn som bor nær kraftledninger

Dersom en slik helseeffekt er tilstede, har den ikke et tallmessig omfang som tilsier å karakterisere den som vesentlig i et samfunnsmedisinsk perspektiv. Derimot kan den representere en såpass stor økning i den individuelle helserisiko for barn som bor nær kraftledninger at det kan gi grunnlag for å vurdere kollektive tiltak.

Epidemiologiske data gir begrensede holdepunkter for å karakterisere nærhet til kraftledninger som kreftfremkallende for barn etter visse kriterier. Embetsgruppen mener at det ikke er vitenskapelig grunnlag for noe bestemt kriterium (avstand eller feltstyrke) som mål for en slik risiko. Det vises ellers til kapittel 8 hvor embetsgruppen foreslår tiltak for å unngå nærføring av kraftledninger til boliger, barnehager m.v.

Embetsgruppen mener ellers at faktorer som ubehag p.g.a. elektriske utladninger, støy, tekniske forstyrrelser, estetiske forhold, samt bekymring for en ennå ikke avklart helsefare bør tillegges vekt. Mange av disse faktorene kan etter embetsgruppen vurdering, fjernes eller reduseres ved hjelp av relativt enkle, tekniske tiltak. I den forbindelse er det viktig at man velger utgangspunkt for eventuelle tiltak på en slik måte at man unngår mistolkning og ukritisk overføring til situasjoner med helt andre problemstillinger.

Individuelle tiltak

En rekke rapporter har påvist en liten, men signifikant overhyppighet av en del kreftformer i elektriske yrker. Begrepet elektriske yrker er imidlertid uklart. En rekke potensielt sykdomsfremkallende faktorer i arbeidsmiljøet kan fortjene større oppmerksomhet enn elektromagnetiske felt. Fosterskader kan være et større problem enn spørsmålet om kreft. Problemstillingen krever imidlertid klarere forskningsresultater, og eventuelle tiltak må ses i forhold til de muligheter som foreligger på den enkelte arbeidsplass. Forøvrig praktiseres allerede internasjonale retningslinjer for maksimal eksponering for både elektriske og magnetiske felt i yrkeslivet. Embetsgruppen har likevel vurdert tiltak på dette området og kommer tilbake til dette i kapittel 8.

Helseproblemer som eventuelle depresjoner i eksponerte boliger eller el-overfølsomhet kan best håndteres ved individuelt rettede tiltak. På bakgrunn av dagens viten er det trolig lite å oppnå for personer som har denne type helseproblemer ved en uspesifik reduksjon av magnetfeltnivåene i samfunnet. Det er grunn til å anta at man vil kunne oppnå en dypere forståelse av disse problemene med økt forsk­ningsinnsats. Embetsgruppen viser ellers til den svenske ekspertutredningen, jf omtalen foran i dette kapitlet og til forslag til tiltak i kapittel 8 nedenfor.