4 Har lavfrekvente elektriske og magnetiske felt noen helsemessig betydning?

4.1 Sammendrag, konklusjoner

Det kongelige sosial- og helsedepartement oppnevnte i september 1993 et faglig utvalg til å vurdere mulig helsefare knyttet til lavfrekvente elektriske og magnetiske felt.

I rapporten blir det innledningsvis redegjort for oppnevning av utvalget, mandat, hvordan utvalget valgte å arbeide ut fra mandatet, og for disposisjonen av rapporten.

Utvalget har innhentet opplysninger om forvaltningsmessig praksis i Norge og andre land og tidligere tilsvarende rapporter. Disse rapportene vedrører mest felt med frekvensene 50 eller 60 Hz som svarer til nettfrekvensen i Europa og USA/Canada. Det skilles skarpt mellom akutte effekter og effekter av langvarig eksponering for svakere felt. Akutte effekter med påvirkning av nerveaktivitet og risiko for ufrivillige muskelkontraksjoner skyldes sterke felt som bare forekommer i noen få yrker. Det har vært meget vanskeligere å klarlegge om, og i hvilken grad, langvarig eksponering for svake felt påvirker vår helse.

Internasjonalt blir det arbeidet med forslag om å innføre grenseverdier som alle tar utgangspunkt i å unngå akutte effekter. Utvalget mener at relativt få personer i Norge blir utsatt for felt over de foreslåtte grenseverdiene, og dette er en type eksponering som ved omtanke ofte kan unngås på de få arbeidsplassene dette gjelder. Det er ikke innført grenseverdier for langvarig eksponering for svake felt i noe land, men i Norge har både Helsedirektoratet og Statens strålevern formulert en varsomhetsstrategi når det gjelder slike felt.

Utvalget har gitt en oversikt over fysiske definisjoner og en forklaring av statiske og tidsvariable elektriske og magnetiske felt. Utvalget har ut fra mandatet vurdert statiske og lavfrekvente elektriske og magnetiske felt med frekvenser under 300.000 Hz og feltstyrker over det som ethvert menneske i et moderne samfunn utsettes for. Utvalget beskriver eksponeringen i Norge for slike felt og viser hvorfor det er vanskelig å etablere gode mål for eksponering og forstå de biologiske virkningene.

For lesere med liten erfaring i forskning har utvalget beskrevet metoder for å vurdere helsefare i vid forstand. Epidemiologisk forskning omfatter innsamling og bearbeiding av informasjon fra store grupper av befolkningen om sykdom og forhold som kan bidra til utvikling av sykdom. Gode epidemiologiske undersøkelser er avgjørende for å vurdere risikoen for helsefare ved å bli utsatt for forskjellige former for lavfrekvente elektromagnetiske felt. Dyreforsøk er også nødvendige i en rekke sammenhenger, bl.a. i reproduksjonsforskning, og er avgjørende for å klarlegge svar på eksponering av forskjellig art og styrke. Endelig er studier av celler i kultur av særlig betydning for å studere og klarlegge mekanismene bak biologisk effekt av eksponering for forskjellige typer av elektromagnetiske felt.

Utvalget har gått gjennom en stor mengde vitenskapelige artikler vedrørende biologisk og helsemessig betydning av elektromagnetiske felt. Spesielt kan nevnes at det foreligger en rekke epidemiologiske studier av forekomst av kreft blant befolkningsgrupper som er eksponert for uvanlige elektromagnetiske felt. Kreftformene som spesielt trekkes frem er leukemi og kreft i sentralnervesystemet, men også brystkreft. Befolkningsgruppene har vært barn og voksne som bor nær kraftledninger, og voksne i såkalte elektriske yrker. Det er også gjennomført studier rettet mot såkalt el-allergi, og mot spørsmål om abort og fosterskader. Det foreligger også noen undersøkelser om hvorvidt magnetfelt kan øke risikoen for depresjon og selvmord.

I en lang rekke eksperimentelle studier på mennesker, dyr og cellekulturer er biologisk effekt av elektriske eller magnetiske felt studert. Mange av disse har utvalget også gått gjennom.

Utvalget har redegjort for hypoteser om hvordan elektromagnetiske felt kan tenkes å gi en biologisk effekt.

Vurderinger

Utvalgets vurdering av helsefaren ut fra litteraturstudiene og konklusjoner som kan trekkes på grunn av dette, er omtalt i kapittel 8 og 9. Utvalget har her særlig vurdert risikoen for utvikling av forskjellige former for kreft siden dette har vært så fremtredende i den offentlige debatt.

Epidemiologiske undersøkelser taler for at leukemi forekommer oftere blant barn som vokser opp nær kraftledninger enn hos andre barn. Tilsvarende undersøkelser tyder ikke på at bosted nær kraftledninger har noe å si for krefthyppighet hos voksne. Det er ikke entydige resultat fra epidemiologiske undersøkelser av folk som eksponeres for elektromagnetiske felt i yrket. Det finnes indikasjoner på at feltene er assosiert med en noe hyppigere forekomst av hjernekreft, leukemi og brystkreft, men her er usikkerheten svært stor.

Eksperimentelle studier har ikke gitt grunnlag for direkte konklusjoner om helseeffekter hos mennesker, men det er f.eks. vist at magnetfelt av den typen folk utsettes for i boliger og arbeidsliv, kan gi en biologisk effekt. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende siden vi foreløpig ikke forstår fullt ut hvordan effektene oppstår. I noen av studiene kan vi ikke se bort fra at effekter på celler og dyr muligens kan forklares på annen måte enn ved elektriske eller magnetiske felt, men vi må også godta at flere eksperimentelle studier tyder på at magnetfelt kan ha en biologisk virkning som vi foreløpig ikke kan forklare i detalj.

Det har ikke vært mulig ut fra epidemiologiske studier å bestemme årsaken til økt fore­komst av leukemi hos barn som vokser opp nær kraftledninger. Mange faktorer kan spille inn. Likevel mener utvalget at studiene synes å peke mest i retning av magnetfelt. De epidemiologiske studiene tyder samlet på en relativ risiko på i underkant av 2,0. Det vil si at disse barna synes å ha en dobling i risiko for å få leukemi sammenliknet med andre barn. Siden leukemi er en sjelden sykdom, er imidlertid en dobling av risiko fortsatt en liten risiko. Utvalget har derfor drøftet inngående hva som menes med en slik risiko og finner at den må vurderes på to ulike måter samtidig:

Vi har omlag 30-40 nye tilfeller av leukemi pr. år i Norge blant barn i aldersgruppen 0-14 år. Ut fra de epidemiologiske undersøkelsene som er offentliggjort, har utvalget beregnet at vi kan vente 0,3-0,4 ekstra nye leukemitilfeller i Norge pr. år pga. bolig nær kraftledninger. Utvalget finner at en slik beregning av kollektiv risiko viser at dette ikke representerer noe omfattende helseproblem sett i et samfunnsmessig perspektiv.

Beregning av kollektiv risiko kan likevel skjule forhold av mer etisk og individuell betydning. Dette skjer i tilfeller der svært få personer i landet blir utsatt for en økt risiko. I slike tilfelle vil samletall for hele landet ikke gi uttrykk for den individuelle risiko for hvert enkelt barn. Når de samme epidemiologiske undersøkelsene tyder på at barn som vokser opp nær kraftledninger synes å ha en dobling i risiko for å få leukemi, innebærer det at de har en tilleggsrisiko for å få leukemi på omtrent samme nivå som risikoen for å dø eller bli svært alvorlig skadet i trafikken. Denne måten å forstå risikoen på må vi også forholde oss til.

Etter en samlet vurdering tyder omfattende epidemiologiske studier av spontanabort og medfødte misdannelser ikke på at eksponering for elektromagnetiske felt øker risikoen for dette.

Det er ingen tvil om at sterke elektriske såvel som magnetiske felt fremkaller reaksjoner i kroppen som gjør det mulig å føle at feltene er til stede. Muligheten for at noen individer er overfølsomme overfor elektromagnetiske felt har vært mye diskutert. Kontrollerte forsøk har med få unntak ikke gitt støtte til at dette er et omfattende problem, men det er behov for videre arbeid basert på studier i situasjoner med presis eksponering og registrering av svar på denne uten at personene selv kan vite om de er eksponert eller ikke.

En mulig sammenheng mellom depresjon og selvmord og eksponering for elektomagnetiske felt har vært forsøkt belyst i epidemiologiske undersøkelser, særlig i England. Hver enkelt av de omtalte undersøkelsene har åpenbare svakheter, men flere studier peker i retning av en sammenheng. Derfor ser utvalget et behov for videre arbeid for å klarlegge om det er en slik sammenheng og hvor stor risikoen eventuelt er.

Selv om mange spørsmål fortsatt er uavklart, mener utvalget at indikasjonene likevel er tilstrekkelig sterke når det gjelder helseeffekt av lavfrekvente elektromagnetiske felt, til at vi med ulike tilnærmingsmåter bør forsøke å redusere unødvendig eksponering. Utvalget trekker denne konklusjonen selv om vi ikke er sikre på at hverken elektriske eller magnetiske felt virkelig er årsak til den observerte økning i forekomst av leukemi eller andre kreftsykdommer. Usikkerheten og det relativt begrensede omfanget av problemet tilsier at det ikke er forsvarlig å sette i gang svært kostnadskrevende tiltak.

Utvalget mener at en varsomhetsstrategi som følges opp med konkrete tiltak kan føre til at eksponeringsnivået i løpet av noen få tiår kan reduseres betraktelig for utsatte grupper med relativt enkle midler og uten store kostnader. Her trengs oppfinnsomhet og omtanke fra kraftselskapene, arkitekter, installatører, industriledere og produsenter av elektrisk utstyr sammen med innspill fra myndighetene for å få utviklingen i gang. Det er interessant å se at relativt enkle lokale regler som f.eks. MPR II kravet for lavstråle dataskjerm som er innført i Sverige, kan redusere langtidseksponeringen for elektromagnetiske felt i betydelig grad selv uten kostnadskrevende tiltak.

Oslo, 4. mai 1994

• Morten Harboe

• Frøydis Langmark

• Rolv Terje Lie

• Odd Lingjærde

• Bente Moen

• Randi Nygaard

• Georg Thommesen

• Tore Tynes

• Arnt Inge Vistnes

4.2 Innledning

4.2.1 Oppnevning av utvalg, og utvalgets mandat

Det kongelige sosial- og helsedepartement oppnevnte i september 1993 en arbeidsgruppe til å vurdere helsefare knyttet til lavfrekvente elektromagnetiske felt. Utvalget fikk følgende sammensetning:

• Professor, dr.med. Morten Harboe, Institutt for generell og revmatologisk immunologi, Universitetet i Oslo, leder.

• Instituttoverlege Frøydis Langmark, Kreft­registeret.

• Forsker, dr.philos. Rolv Terje Lie, Medi­sinsk fødselsregister, Universitetet i Bergen.

• Professor, dr.med. Odd Lingjærde, Gaustad sykehus, Oslo.

• Forskningsleder, dr.med. Bente Moen, Institutt for arbeidsmedisin, Universitetet i Bergen.

• Overlege, dr.med. Randi Nygaard, Den Norske Kreftforening v/ Barneklinikken, Regionsykehuset i Trondheim.

• Forsker, dr.philos. Georg Thommesen, Statens strålevern.

• Førsteamanuensis, dr.philos. Arnt Inge Vistnes, Avd.for biofysikk, Fysisk institutt, Universitetet i Oslo.

Etter 1.mars 1994:

• Stipendiat, cand.med. Tore Tynes, Kreftregisteret.

• Utvalgets sekretær var Arnt Inge Vistnes.

Arbeidsgruppen fikk følgende mandat:

«Det oppnevnes et faglig utvalg som skal vurdere mulig helsefare knyttet til lavfrekvente elektriske og magnetiske felt.

Utvalget skal gi en oversikt over dagens kunnskap vedrørende den helsemessige betydning av eksponering for lavfrekvente, hovedsaklig nettfrekvente elektriske og magnetiske felt, yrkesmessig såvel som i boligmiljø, herunder evaluere relevante forskningsarbeider.

Dersom foreliggende forskningsresultater gir grunnlag for å trekke konklusjoner med rimelig grad av sikkerhet, bør arbeidet munne ut i et svar på følgende spørsmål:

Er det sannsynlig at elektriske og/eller magnetiske felt i det aktuelle frekvensområdet og de feltstyrker som man kan bli utsatt for i dagligliv og yrkesliv, har vesentlige helseskadelige effekter?

Gruppens arbeid forutsettes å være avsluttet innen 1. mars 1994.»

Fristen ble siden utsatt til 1. mai 1994.

4.2.2 Hvordan utvalget valgte å arbeide

Arbeidsgruppen nedsatt av Sosial- og helsedepartementet valgte å betegne seg selv som et utvalg. I hele denne rapporten vil derfor betegnelsen utvalget være synonymt med arbeidsgruppen gitt ovenfor.

Utvalgets arbeid startet med et forberedende møte mellom Harboe og Thommesen 21. september 1993. Første møte for hele utvalget var 12. oktober 1993. Siden dette har utvalget i alt hatt ni møter.

Departementet utpekte Arnt Inge Vistnes som sekretær for den faglige del av utvalgets virksomhet. Formannen har tatt seg av møteinnkallinger og videreformidling av reiseregninger, timekort m.m. Denne praktiske sekretærfunksjonen med hensyn på økonomiske og andre forhold ønsket utvalget å ha mest mulig uavhengig av Statens strålevern, for å markere utvalgets uavhengighet av denne institusjonen.

Det ble tidlig holdt møte med Statens strålevern for å klargjøre Thommesens stilling i utvalget. Det ble da gjort helt klart at i utvalgets arbeid er Thommesen ikke å betrakte som en representant for Strålevernet, men som en person som gjennom sitt arbeid ved Strålevernet har opparbeidet kunnskap om fagfeltet. Alle personene i utvalget har gjort sine faglige vurderinger uavhengig av de institusjonene de arbeider ved.

Utvalget satte seg inn i forvaltningsmessig praksis i Norge og andre land når det gjelder lavfrekvente elektromagnetiske felt.

Utvalgets faglige arbeid startet med å gjøre seg kjent med eksponering for lavfrekvente elektriske og magnetiske felt som forekommer i hjem og yrke i landet vårt. Det var også nødvendig å berøre fysikken bak lavfrekvente elektromagnetiske felt for å få en forståelse av kompleksiteten i fagfeltet, fordi dette har direkte følger for vurdering av tidligere forsk­ningsresultater. Ut fra mandatet har utvalget valgt å vurdere helsevirkninger som følge av eksponering for elektriske og magnetiske felt i frekvensintervallet 0 (statisk) til 300 kHz.

Arbeidet med å gå gjennom forskningsrapporter og -artikler som omhandler biologisk respons (i vid forstand) på statiske eller lavfrekvente elektriske eller magnetiske felt, ble fordelt mellom utvalgets medlemmer. Enkelte deler av litteraturen er dekket av én person, andre av to eller flere. Samlet har utvalget vurdert et stort antall artikler. Det er publisert mange tusen arbeider innen dette forskningsfeltet. I tillegg til å gjennomgå mange enkeltarbeider, har derfor utvalget delvis måttet støtte seg til faglige oversiktsartikler.

Utvalget valgte å holde sitt arbeid med rapporten fortrolig for andre enn departementet. Utvalgetsmedlemmene har likevel hele tiden hatt frihet til å uttale seg om sitt eget syn på helseeffekter i relasjon til elektromagnetiske felt. Uttalelser på utvalgets vegne gjøres bare av lederen. Utvalgets rapport sendes Sosial- og helsedepartementet, og det er departementet som bestemmer hvorvidt den skal offentliggjøres eller ikke.

4.2.3 Leserveiledning

Utvalget har valgt å gi en relativt omfattende rapport fordi vi mener at emnet som behandles er mangfoldig og komplisert. For at lesere lettest mulig skal kunne finne fram til de emnene de er mest interessert i, gir vi her en kort veiledning.

Kapittel 1 gir et meget forkortet sammendrag med konklusjoner som kan leses for seg, men det anbefales sterkt at også kapittel 8 og 9 leses for å få en bedre forståelse av formuleringene som er valgt i kapittel 1.

Sammensetning av utvalget og hvordan dette valgte å arbeide er gitt i kapittel 2.

Forvaltningsmessig praksis, spørsmål om grenseverdier og diverse tiltak for å redusere eksponering for elektromagnetiske felt er gitt i kapittel 3.

Kapittel 4 er ment å forklare på enkelt vis hva vi mener med elektriske og magnetiske felt, 1 og forsøker å rydde av veien de mest vanlige misforståelsene på området. I samme kapittel er det også vist hvilke felt vi utsettes for i bomiljø og arbeid, og det påpekes hvor lett vi kan bli lurt av slike enkle oversikter.

Generell innføring i epidemiologiske og eksperimentelle metoder på celle og dyrenivå er gitt i kapittel 5.

En gjennomgang av resultater fra helserelaterte og biologiske studier er gitt i kapittel 6, mens utvalgets vurderinger av disse studiene er gitt i kapittel 8.

Kapittel 7 gjengir hypoteser for hvordan felt kan tenkes å gi en biologisk effekt.

I kapittel 9 trekkes enkelte konklusjoner ut fra materialet gitt i kapitlene 2- 8. En kortversjon av disse igjen er det som er gitt i kapittel 1.

Rapporten har to vedlegg. I det første gjengis ett sett grenseverdier for lavfrekvente og statiske elektromagnetiske felt, nemlig de som er foreslått av International Radiation Protection Association. I vedlegg 2 er det gitt diverse tabeller med resultater fra epidemiologiske arbeider som omhandler kreft og elektromagnetiske felt.

Sist er det gitt to litteraturlister. Den første er en kort liste med oversiktsartikler for generell innføring i emner vi behandler. Til slutt kommer en liste som omfatter alle arbeidene vi har referert til i rapporten.

4.3 Historikk og forvaltning

4.3.1 Generell historisk utvikling

Allerede de gamle grekere.... heter det, og slik begynner vår historie også. Før Homers tid utvant grekerne Fe₃ O₄ i Magnesia i Lilleasia. Stenene ble kalt magnetitt etter stedet de ble funnet, og magnetitt ble tillagt medisinske egenskaper. Siden den tid har magneter blitt tillagt en viss helseeffekt. Legen William Gilbert fore­skrev magnetfelt terapi for dronning Elizabeth I på 1600 tallet, og toppidrettsutøvere forsøkte magnetfelt terapi her i landet i 1980 årene.

Anton Mesmer, en lege fra Østerike, reiste til Paris på 1770 tallet og gjorde seg berømt på å gni kroppen til pasienter med magneter for å kurere forskjellige plager. Dette pågikk helt til det franske vitenskapsakademi nedsatte en kommisjon (med blant andre Benjamin Frank­lin) for å granske Mesmer. Kommisjonen fant at Mesmer drev med fusk og fanteri, og magnetterapi har siden da hatt en litt negativ klang i enkelte vitenskapelige kretser.

Galvani og Volta oppdaget imidlertid at muskler i avkuttede froskelår trakk seg sammen når nerver som førte til muskelen ble utsatt for en elektrisk påvirkning. Dette er et fenomen som siden er blitt vel etablert, slik at det ikke er noe tvil om at elektriske spenninger og elektriske strømmer har en innvirkning på kroppen.

Noen mener i dag at bare elektriske felt (og strømmer) kan ha en biologisk effekt mens magnetfelt i seg selv ikke kan ha noen virkning. Et tidsvariabelt magnetfelt kan likevel ha en effekt idet et slikt felt fører til at det blir indusert (dannet) elektrisk spenning og strøm i kroppen. Disse sekundære elektriske fenomenene kan så ha effekt. Andre mener at også magnetfelt i seg selv kan ha en biologisk effekt. Meningene er delte.

I løpet av de siste tiår er det to vidt forskjellige tradisjoner som har levet side om side og som begge hevder å kunne si noe om helseeffekt fra statiske eller lavfrekvente elektriske og magnetiske felt. Den ene tradisjonen hevder at feltene kan ha en positiv virkning på kroppen, mens den andre hevder at feltene virker ødeleggende og kan føre til sykdommer som f.eks. kreft, og noen mener begge deler.

Tanken om at feltene kan ha en positiv virkning stammer bl.a. fra en oppdagelse om at sår som gror gjerne har spesielle elektriske egenskaper. Ved å manipulere omgivelsene til vekstsonen elektrisk, kunne en bedre sårtilhelingen. Dersom en sendte en svak elektrisk strøm gjennom bruddsonen på et benbrudd som hadde vanskelig for å gro (såkalte non-unions på engelsk), kunne en få benbruddet til å gro ras­kere enn ellers. Samme effekt ble oppnådd dersom benbruddet ble utsatt for et tidsvariabelt relativt kraftig magnetfelt, som kunne indusere svake elektriske strømmer over benbruddet uten at det var nødvendig å implantere noe elektrode inn i benet. Dette er en moderne variant av magnetfelt-terapi.

Det er gjennomført kontrollerte forsøk for å studere effektiviteten av magnetfelt-terapien, og selv om meningene fortsatt er delte, er magnetfelt-terapi i forbindelse med heling av beinbrudd relativt godt dokumentert. Samtidig har magnetfelt-terapi eksistert som alternativ medisin og hevdes i den sammenheng å kunne virke gunstig på mange forskjellige tilstander, uten at dette er ordentlig dokumentert. Denne siste form for bruk av magnetfelt-terapi gjør at koblingen mellom magnetfelt og helse fort­satt er i vanry i store deler av det vitenskapelige samfunn.

Tradisjonen med å knytte helsefare til lavfrekvente elektromagnetiske felt er langt nyere enn tradisjonen med å se på gunstige virkninger av feltene. Tanken om at feltene kunne virke skadelig på kroppen har først og fremst sitt opphav i en observasjon Wertheimer og Leper gjorde i 1979, nemlig at barn som vokste opp nær små kraftledninger i Denver i Colorado, syntes å ha en større frekvens av kreft enn andre barn. Siden er det gjennomført en rekke studier for å kartlegge hvorvidt elektromagnetiske felt representerer en helserisiko, og kapittel 6 i rapporten beskriver disse arbeidene.

I forskningen er det først og fremst kreftfare som er blitt studert. I tillegg har det vært tale om skader på foster eller forstyrrelser i fosterutvikling, inkludert fare for abort. Videre er det rapportert endringer i døgnrytme som følge av eksponering for elektriske eller magnetiske felt. Og endelig dreier det seg om mer diffuse plager, så som svekket hukommelse, hodepine, øyensvie, prikninger i huden, uopplagthet m.m., men også om depresjon og selvmord.

I tillegg til de epidemiologiske studiene er det utført en rekke eksperimentelle studier, på celler, planter, fugl, fisk og dyr, for å undersøke om statiske eller lavfrekvente elektriske felt kan gi noen biologisk effekt. Disse blir omtalt i kapittel 7.

For å kartlegge hvilken type eksponering folk blir utsatt for i hjem og yrke, er det foretatt en mengde målinger av felt. Folk har båret med seg instrumenter f.eks. i 24 timer, eller det er foretatt målinger på bestemte steder for å se hvilke felt f.eks. dataskjermer omgir seg med. Den elektriske og magnetiske hverdag er således etter hvert blitt ganske godt kjent. En kort oppsummering for norske forhold er gitt i kapittel 4.

Siden forskningen ikke har gitt entydige resultat, har det vært vanskelig å innføre regulering og påbud for å begrense eksponering for lavfrekvente felt. Steile konflikter mellom f.eks. beboere og utbyggere av kraftlinjer har funnet sted både i inn og utland. La oss se hvordan myndighetene takler denne typen problemer.

4.3.2 Forvaltningsmessig praksis i Norge

Statens strålevern har i mange år interessert seg for spørsmålet om helsefare i forbindelse med lavfrekvente elektriske og magnetiske felt. Utgangspunktet var en generell formulering i Røntgenlovens paragraf 6 som er tolket til også å omfatte lavfrekvente elektromagnetiske felt. Strålevernets oppgaver ifølge Røntgenloven er å gi pålegg om å begrense helsefarlig stråling, men også å fremskaffe kunnskap om stråling og effekter.

Siden 1979 har flere personer ved Statens strålevern (tidl. Statens institutt for strålehygiene) primært arbeidet med problemstillinger rundt lavfrekvente elektriske og magnetiske felt. Magne Waskaas var ansatt i perioden 1979-82, og i 1986 tok Georg Thommesen over. En ingeniør var knyttet til virksomheten i 1989-92. Inntil 1994 var deres stillinger betalt av midler fra kraftforsyningen, og det ble reist spørsmål om deres uavhengighet. Dette forhold er rettet opp fra og med 1994 idet lønnsmidlene nå forutsettes dekket direkte over statsbudsjettet.

Strålevernet har siden 1979 gjort en betydelig innsats ved å følge med i litteraturen og utarbeide rapporter (nå kalt StrålevernRapport) for å informere om pågående forskning i inn og utland. Strålevernet har også løpende vurdert hvorvidt lavfrekvente felt representerer noen helsefare. Hittil har deres syn vært at selv om det kan påvises biologiske effekter av slike felt, er det ikke tilstrekkelig bevist at feltene kan føre til helsefare. Strålevernet har derfor hittil ikke funnet det riktig å gå ut med noen grenseverdier eller andre former for pålegg vedrørende eksponering for statiske eller lavfrekvente elektriske eller magnetiske felt.

Strålevernet har holdt seg orientert med hensyn til grenseverdier i andre land, og mener at det ikke synes å være aktuelt for Norge å innføre grenseverdier før f.eks. forslag til grenseverdier blir vedtatt av International Radiation Protection Association (IRPA). IRPA's forslag til grenseverdier er forøvrig basert på å unngå akutte effekter av sterke elektriske og magnetiske felt, og ikke på eventuelle andre effekter (f.eks. kreft) som følge av langvarig eksponering for svake elektromagnetiske felt. Detaljer om disse grenseverdiene er gitt i undervedlegg 1.

I mangel på restriktive retningslinjer/anbefalinger/pålegg fra Strålevernet, har andre instanser innført sine egne. I forbindelse med flytting av en bestemt 420 kV ledning nær et boligfelt i Oslo formulerte Helsedirektoratet sin varsomhets-strategi i et brev til Oslo kommune, datert 3. oktober 1990. Denne varsomhets-strategien lyder:

«Da det er tvil om det kan oppstå helseskade som følge av magnetiske felt som oppstår i nærheten av kraftlinjer, og da det foreligger indisier på at slike helseskader har oppstått, bør nye kraftlinjer inntil sikrere viten om disse forholdene foreligger, ikke legges i nærheten av boligområder, dvs. at uttalelser i plansammenheng har latt tvilen tilgodese helsesiden. Vi har imidlertid ikke ansett at faren er så dokumentert at det har gitt grunnlag for å fjerne eksisterende kraftlinjer.»

Senere har Statens strålevern uttrykt samme prinsipp på en litt annen måte og har uttalt bl.a.:

«I påvente av klarere vitenskapelige data vil Statens strålevern anbefale at man utviser varsomhet og tar hensyn til både den vitenskapelige usikkerhet og den engstelse som har bredt seg blant publikum på grunn av de vitenskapelige funnene. En slik varsomhet innebærer at man ved anlegging av nye boligfelt, barnehager og kraftledninger m.v. søker å unngå at det opptrer unødig høye verdier av elektriske og magnetiske felt på steder hvor barn stadig oppholder seg. Dette kan f.eks. gjøres ved inntil videre å benytte en bredere byggeforbuds-sone ved planlegging av nye boliger, barnehager og lekeplasser i nærheten av kraftledninger enn det forskriftene for elektriske forsyningsanlegg krever. Det er imidlertid fortsatt grunn til å avvente kommende forsknings-resultater og en samlet vurdering av disse i forhold til tidligere forskning før man eventuelt iverksetter større kostnadskrevende tiltak i forhold til eksisterende anlegg og bygninger.»

I Norge eksisterer det en byggeforbuds-sone ved kraftledninger, regulert i Forskrifter for elektriske forsyningsanlegg (NVE 1988). Forskriftene krever at vannrett avstand fra ytterste faseleder til bolighus m.m. skal være minst 6-7 meter avhengig av spenningen på linjen. For store kraftledninger tilsvarer dette en 16-20 meters sone på hver side fra senterleder (avhengig av ulike detaljer). Denne sonen har imidlertid ikke noe med helsefare å gjøre. Sonen ble innført ut fra krav til teknisk sikkerhet og brannfare samt tilgjengelighet ved reparasjon og vedlikehold.

Senere har f.eks. Bærum kommune innført en foreløpig byggeforbuds-sone på 60 m fra senterleder i forbindelse med utbygging av et boligfelt inn mot en 300 kV ledning, og begrunnet dette i mulig helsefare.

Hittil har helseaspektet bare unntaksvis blitt berørt ved konsesjonssøknader i forbindelse med utbygging av kraftledninger. Så langt utvalget har forstått er dette nå under endring, idet NVE i fremtiden vil kreve at det foreligger beregninger av elektriske og magnetiske felt for boligområder nær nye kraftledninger, og at utbyggeren skal ha vurdert hvordan feltene kan reduseres.

Statens strålevern har ikke utformet noen restriksjoner for arbeid med dataskjerm. Heller ikke Arbeidstilsynet (1990) mener det er grunn til å fraråde gravide å arbeide foran skjermen. Likevel sier de: På tross av dette er en del kvinner redde for å arbeide foran skjerm i svangerskapet. I slike tilfeller bør arbeidsgiver legge forholdene til rette for å redusere usikkerhet og frykt; ved å tilby informasjon, eventuelt å tilby den gravide en omplassering til annet arbeid under svangerskapet. Begrunnelsen for dette utsagnet er ikke knyttet til helsefare (arbeidsmiljølovens §8), men til fysisk og psykisk tilretteleggelse av arbeidet (§12).

Det foreligger i Norge ikke noen offisiell anbefaling (f.eks. for statsansatte) om å bruke såkalte lavstråle dataskjermer, eller om at nybygg skal planlegges slik at elektriske og magnetiske felt fra faste installasjoner skal være under en viss grense. Det foreligger såvidt vi vet heller ingen anbefaling for elektromontører el.l. om å redusere elektriske og magnetiske felt der dette lett lar seg gjennomføre. Det finnes ingen etablerte norske retningslinjer for hvordan elektriske eller magnetiske felt nær elektriske apparater, dataterminaler, varmekabler m.m. skal måles for å forsøke å påvirke industrien i retning av å produsere varer med reduserte felt.

Det kan nevnes at det i lengre tid har versert en del misforståelser med hensyn på hva som er grenseverdier basert på helsefare, og hvilke byggeforbuds-soner som er tilstrekkelig for å unngå helsefare. Dette er spørsmål som blir tatt opp i detalj senere i rapporten.

4.3.3 Forvaltningsmessig praksis i andre land

4.3.3.1 Rapporter om helsefare

I flere vestlige industrialiserte land har spesielt nedsatte komiteer vurdert helsefare ved statiske og lavfrekvente elektriske og magnetiske felt. I tillegg har spesielle institusjoner, gjerne med en status liknende Statens strålevern i Norge, utarbeidet rapporter om helsefare enten på eget initiativ eller bestilt fra sentrale myndigheter. I tillegg finnes det en del rapporter som er utarbeidet av internasjonale organer. Nedenfor er det listet opp noen av de mest relevante rapportene utvalget kjenner til:

Danmark: Sundhedsministeriets Expertgruppe vedr. Ikke-Ioniserende Stråling (SEIIS) avga to rapporter i mai/juni 1993. Titlene var hhv: Rapport om risiko for kræft hos børn med bopæl eksponeret for 50 Hz magnetfelter fra højspændingsanlæg og Risiko for kræft ved udsettelse for ekstreme lavfrekvente magnetfelter i arbeijdet.

Sverige: Det er besluttet å nedsette en faggruppe under Socialstyrelsen som skal vurdere helserisiko forbundet med eksponering for lavfrekvente felt. Videre er det nedsatt en kriteriegruppe under Arbetarskyddsstyrelsen for vurdering av helsefare ved yrkeseksponering for lavfrekvente felt. Disse har foreløpig ikke kommet med noen rapport. Elsäkerhetsverket, som har det forvaltnings-messige ansvaret for tiltak mot eksponering for feltene fra kraftledninger, har utgitt flere rapporter. Statens Strålskyddsinstitut (SSI) har generelt forvaltningsansvar for ikke-ioniserende stråling, og har blant annet utgitt SSI-informasjon 93-01 som omhandler lavfrekvente felt.

Finland: Finska strålsäkerhetssentralen har sitert et utkast til anbefaling med tittel Hälsoskador i anslutning till magnetfälten och hur dessa kan undvikas, utgitt april 1993.

Storbritannia: En styringsgruppe med formann sir Richard Doll utarbeidet i 1992 en rapport utgitt av National Radiological Protection Board (NRPB) med tittel Electromagnetic Fields and the Risk of Cancer. Rapporten bygger på flere interne NRPB utredninger.

Irland: Department of Energy (DoE) har fått utarbeidet en rapport i 1992 som gir en bred oversikt over forskning, publikums holdninger og autoriteters respons på dette.

Nederland: En komite under det nederlandske helsedirektorat utarbeidet rapport Gezondheitsraad 1992/7 med tittel: Extreem laagfrequente elektromagnetische velden en gezondheit.

Frankrike: Académie Nationale de Médicine utarbeidet i 1993 på oppdrag fra ministeriet for industri og handel en rapport med tittel: Rapport sur les Champs Electromagnétiques de Très Basses Fréquence et la Santé.

USA: Office of Technology Assessment (OTA) under Congress of the United States utarbeidet i 1989 rapporten Biological Effects of Power Frequency Electric and Magnetic Fields. Environmental Protection Agency (EPA) kom i 1990 med to utkast til en rapport med tittel Evaluation of the Potential Carcinogenicity of Electromagnetic Fields. Rapporten ble gjenstand for en offentlig høring i januar 1991, og en revidert rapport ventes i 1994.

Oak Ridge Associated Universities (ORAU) har i 1993 utgitt rapporten Health Effects of Low-Frequency Electric and Magnetic Fields. American Conference of Governmental Industrial Hygienists (ACGIH) utgir årlig tabeller over anbefalte yrkshygieniske grenseverdier for diverse former for eksponering. De har blant annet gitt anbefalte grenseverdier for statiske og lavfrekvente elektriske og magnetiske felt.

U.S.Department of Transportation har utarbeidet i alt åtte rapporter som på forskjellig vis behandler helseaspekter ved elektriske tog (bl.a. Maglev). Deres samlerapport An over­view of Biological Effects and Mechanisms Relevant to EMF Exposures from Mass Transit and Electric Rail Systems kom i august 1993.

Internasjonalt:

World Health Organization (WHO) har laget to rapporter Environmental Health Criteria 35: Extremely Low Frequency (ELF) Fields (1984), og Environmental Health Criteria 69: Magnetic Fields (1987). En ny rapport fra WHO: Environmental Health Criteria 137: Electromagnetic fields (300Hz to 300 GHz) (1993) behandler bare en del av det vi mener med lavfrekvente felt.

Vurdering:

Det vil gå for langt å gjengi konklusjonene i alle disse rapportene, men det finnes visse felles trekk.

De fleste rapportene er mest interessert i felt med frekvensene 50 eller 60 Hz, som svarer til nettfrekvensen i henholdsvis Europa og USA/Canada. Det skilles skarpt mellom såkalte akutte effekter og effekter fra langvarig eksponering for svakere felt. De akutte effektene skyldes først og fremst at feltene fører til induserte strømmer i kroppen. For riktig kraftige elektriske og magnetiske felt vil induserte strømmer overskride naturlige strømtettheter i kroppen, og det kan oppstå ikke-fysiologiske signaler i nerver, eller muskler kan kontraheres slik at kramper i verste fall kan oppstå. Så sterke felt forekommer bare i et fåtall yrker. Folk flest utsettes for langt svakere felt, og de nevnte akutte effektene vil bare unntaksvis fore­komme i vanlige bomiljø.

I de nevnte rapportene blir de akutte effektene stort sett akseptert som reelle og udiskutable, og praktisk talt alle forslag til anbefalte grenseverdier tar utgangspunkt i å unngå akutte effekter.

Usikkerheten er langt større når det gjelder langvarig eksponering for svake felt. De fleste rapportene sier at de forskningsresultatene som foreligger ikke har påvist noen sikker sammenheng mellom lavfrekvente elektromagnetiske felt og helseeffekt (f.eks. kreft), men at en slik effekt ikke kan utelukkes. Konklusjonen av denne erkjennelsen varierer litt fra rapport til rapport.

Enkelte mener at det ikke er grunn til å innføre grenseverdier eller tiltak for å redusere langvarig eksponering for svake felt. Et ek­sempel på en slik konklusjon finner vi i Oak Ridge rapporten nevnt ovenfor, som sier:

«This review indicates that there is no convincing evidence in the published literature to support the contention that exposures to extremely low-frequency electric and magnetic fields (ELF-EMF) generated by sources such as household appliances, video display termi-nals, and local power lines are demonstrable health hazards. ......... Given this lack of conclusive evidence, any assessment of health risk associated with fields emitted by these sources would be speculative and seemingly unjusti­fied.»

Andre mener at det ikke er tilstrekkelig kunnskap til å innføre grenseverdier basert på f.eks. fare for kreft, men at forskningen likevel gir grunnlag for at det bør innføres forsiktige, ikke kostbare tiltak for å redusere eksponering. Et eksempel på en slik uttalelse finner vi i Statens strålskyddsinstitut’s informasjon i93-01 der det heter:

«SSI anser att det finns forskningsresultat som stöder hypotesen om samband mellan vissa cancerformer och exponering för sådana lågfrekventa magnetfält som finns intill kraft-ledningar, elektrisk utrustning och liknande. Fortfarande talar många faktorer mot sådana samband. Kunskapen börjar ändå närma sig det stadium där det kan vara rimligt att tillämpa den och omsätta den i skyddsåtgärder. ......... Åtgärder som till rimlig kostnad minskar exponeringen för människor som stadigvarande vistas i förhöjda elektromagnetiska fält är befogade. Det kan t.ex. innebära att man

• vid dragning av nya kraftledningar och nyinstallationer av utrustningar som kan medföra höga exponeringar för elektromagnetiske fält bör söka lösningar som ger låga exponeringar om dessa inte innebär stora olägenheter eller kostnader

• minskar exponeringar som mer än tiotals gånger överstiger normalvärden för elektromagnetiska fält när detta kan ske till rimliga kostnader

• avvaktar med kostsamma ombyggnader av befintliga installationer om exponeringarna högst uppgår till några tiotals gånger vad som är normalvärden.»

Disse ønskene om å føre en forsiktighetsstrategi har fått praktiske følger. Stockholm energi har besluttet å bygge om alle sine innebygde transformatorer i løpet av omtrent en tiårs periode. Deres mål er å komme ned i mindre enn 0,5 μT (50Hz) i rom nær eksisterende transformatorer dersom rommet brukes som bolig eller fast arbeidsplass. Ved nyanlegg av transformatorer søkes en frittliggende løsning, og målet er da at magnetfeltet i lokaler där människor stadigvarande vistas nær transformatoren ikke skal overskride 0,2 μT (Internt policy notat av 1993-10-11). Det presiseres at 0,2 og 0,5 μT ikke skal betraktes som helsemessige grenseverdier.

I Danmark får forsiktighetsstrategien kanskje en annen uttrykksform. Der har elektrisitetsverkene sentralt nylig foreslått en ordning med oppkjøp eller utbetaling av erstatning for boliger som kommer nær nye kraftledningstraseer. Ifølge deres forslag vil eiere av boliger mindre enn 50 meter fra fremtidige kraftledninger få tilbud om å selge boligen for full takst. For boliger mellom 50 og 200 meter fra kraftledningen, vil elektrisitetsverkene betale en erstatning som varierer lineært fra full takst ved 50 meter til ingen erstatning ved 200 meter. Det er interessant at elektrisitetsverkene mener at disse oppkjøpene og erstatningene ikke vil representere mer enn 2-4% i meromkostninger ved de nye kraftledningene i Danmark. Det er ennå for tidlig å si om forslaget blir vedtatt eller ikke (Jørgen Knudsen, NVE, Danmark, personlig meddelelse mars 1994).

4.3.3.2 Grenseverdier

Som nevnt kan svært kraftige elektriske eller magnetiske felt medføre akutte effekter, så som generering av nervesignaler eller muskelkontraksjoner. Det er ikke opplagt at slike effekter alltid er helseskadelige, og ved magnetfelt-terapi benyttes faktisk iblant felt som fører til akutte effekter. Likevel er det stor enighet om at folk i bomiljø og arbeidsliv bør skjermes fra så høye felt. Det er derfor utarbeidet flere forslag til grenseverdier for å unngå akutte effekter. Her vil vi nevne følgende:

International Radiation Protection Associ­ation (IRPA) utga i 1989/90 midlertidige retningslinjer for eksponeringsgrenser for 50/60 Hz elektriske og magnetiske felt. IRPA arbeider også med forslag til grenser for statiske magnetfelt. En ny kommisjon, International Commision on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP) er opprettet med nær tilknytning til IRPA, og har inntil videre gått god for IRPA’s forslag til retningslinjer. IRPA’s forslag til grenseverdier er gitt i undervedlegg 1.

Comité Européen de Normalisation Electrotechnique (CENELEC) har kommet med fore­løpige forslag til grenseverdier.

EU-kommisjonen har utarbeidet et forslag til direktiv på minimums-krav til helse og sikkerhet blant annet for elektromagnetiske felt.

Det er relativt liten variasjon i grenseverdier selv om de er foreslått av ulike organisasjoner. For elektriske felt i 50 Hz området er forslagene gjerne ca. 10 kV/m, og dette er en verdi vi i Norge stort sett bare finner like under 420 kV linjer og noen få steder i industrien. De fore­slåtte grenseverdiene for magnetiske felt i 50 Hz området er gjerne ca. 500 μT, og det er om lag hundre ganger større enn de feltene vi finner like utenfor byggeforbuds-sonen til store kraftledninger (detaljer gitt i undervedlegg 1.)

Selv om det er foreslått grenseverdier har hittil ingen land vedtatt grenseverdier for eksponering for elektriske og magnetiske felt.

Flere steder har man imidlertid innført lokale grenseverdier. Staten New York og Florida har f.eks. fastsatt grenseverdier ved bygging av nye kraftledninger. I Florida er grensene for elektrisk felt 2 kV/m og for magnetisk fluks­tetthet 15-20 μT ved byggegrensen. I City of Irvine i California har de vedtatt en grense på 0,4 μT i byggegrensen ved nye boligfelt og barnehager (Iflg. Statens energiverk, Stockholm, rapport 1986-04-07 og Grandolfo og Vecchia 1989).

Det er grunn til å tro at sentrale ansvarlige myndigheter er svært forsiktige med å foreslå grenseverdier som kan få store økonomiske følger. Det er likevel å håpe at økonomien ikke influerer for mye på vurderinger om hvorvidt det er tale om helsefare eller ikke. Derimot er økonomien selvfølgelig en svært viktig faktor når det skal foretas prioriteringer av ulike helsefremmende oppgaver i samfunnet.

4.3.3.3 Alternativ til grenseverdier basert på helsefare

I Sverige er det foreløpig ikke innført grenseverdier basert på helsefare, men det er innført en helt annen type grenseverdier som har hatt en enorm betydning i verdensmålestokk. Vi tenker da på innføringen av MPR II kravet for lavstråle dataskjerm. Det er interessant å merke seg tankegangen som ligger bak innføringen av MPR II kravene. Ut fra en konstatering fra målinger at enkelte skjermer omgav seg med langt mindre felt enn andre, trakk svenskene (Swedac) konklusjonen at dersom det er teknisk mulig for enkelte fabrikanter å lage skjermer med relativt svake felt, så må det være mulig for andre. Det ble så utarbeidet et sett med grenseverdier som tilsvarte feltene fra skjermene med lavest felt, og det ble laget detaljerte forskrifter for hvordan målinger av felt skulle foregå. Dersom en skjerm holdt seg innenfor grenseverdiene, kunne produsenten reklamere med at den tilfredsstilte MPR II kravene for lavstråleskjermer. Ved hjelp av dette tilsynelatende positive pressmidlet, oppnådde svenskene i løpet av få år at praktisk talt alle skjermer på verdensbasis var av lavstråletypen. Omleggingen kostet svært lite. De valgte grenseverdiene var ikke fremkommet ut fra studier om helsefare, men mulig helsefare ved dataskjermer var generelt sett drivkraften for at mange ønsket å arbeide ved en lavstråleskjerm framfor en med høyere felt.

På liknende måte har man i Sverige langt på vei oppnådd å fjerne innebygde transformatorer i nybygg. Igjen har dette skjedd ved enkle midler idet det er bestemt at elektriske og magnetiske felt fra faste installasjoner i nye statsbygg skal holde seg under bestemte grenseverdier. Grenseverdiene er offisielt ikke basert på helsefare, men på ønske om å unngå forskjellig type elektromagnetisk støy. Det er velkjent at dersom f.eks. magnetfelt er over ca. 1 μT, vil bildet på en dataskjerm bli så forvrengt eller forstyrret at det er vanskelig å bruke skjermen for langvarig arbeid. For å unngå denne form for problemer, og for å unngå krav fra eventuelle leietakere i statens bygg, ble grenseverdi­ene utarbeidet. Effekten er klar: at også andre byggherrer enn staten velger å bruke samme praksis, og en velkjent kilde til magnetfelteksponering vil langsomt men sikkert forsvinne fra svenske bygg.

4.4 Elektriske og magnetiske felt

Utvalgets mandat var å vurdere helseeffekter av elektriske og magnetiske felt, og det er derfor nødvendig å definere hva vi mener med disse uttrykkene. Vi har konstatert at selv sentrale personer som uttaler seg innen utvalgets interessefelt, ikke alltid har forstått fysikken bak uttrykkene elektriske og magnetiske felt og begrensingene som ligger i dem. Vi vil derfor gå litt inn i fysikken for å legge et grunnlag for faglige vurderinger. Vi vil også gi en kort oversikt over de mest aktuelle eksponeringssituasjonene i Norge idag, og ut fra dette begrunne hvilke typer eksponering utvalget har konsentrert seg om.

4.4.1 Fysiske definisjoner og forklaring av felt

4.4.1.1 Elektriske felt

All materie er bygd opp av forskjellige partikler, hvorav elektroner og protoner har elektrisk ladning. Mellom elektroner og protoner virker elektriske krefter, og disse kreftene er klart de kraftigste naturkreftene vi kjenner som kan virke på avstander større enn et atom. Dersom vi har en gjenstand som av en eller annen grunn har færre elektroner enn protoner, vil gjenstanden være positivt ladd. Kommer vi selv i nærheten av denne gjenstanden, vil det bli merkbare elektriske krefter mellom de positive ladningene i gjenstanden og ladete partikler i vår egen kropp. Dette fører til at enkelte positive ioner i kroppen vil bli forsøkt skjøvet vekk fra gjenstanden, mens negative ioner vil bli trukket mot.

Dersom vi kjenner til hvordan ladningen fordeler seg romlig i ulike gjenstander, kan vi beregne krefter og finne ut hvordan f.eks. ioner i kroppen vil bevege seg. Det er likevel sjelden at vi virkelig kjenner ladningsfordelingen i en gjenstand, f.eks. i en dataskjerm. Vi innfører derfor en størrelse kalt elektrisk felt som vi tenker oss finnes overalt i rommet i og også utenfor gjenstanden. Hensikten med denne størrelsen er å kunne fortelle hva slags krefter som vil virke på en ladet partikkel dersom den kommer inn i feltet, uten at vi behøver kjenne ladningsfordelingen som skaper feltet. Vi gjør altså følgende forenkling:

I stedet for beskrivelsen:

Kraft på en ladet partikkel på et bestemt sted (på grunn av ladningsfordeling i f.eks. en dataskjerm like ved) = summen av krefter mellom denne ladde partikkelen og samtlige ladninger (ikke balanserte) i dataskjermen.

.... bruker vi beskrivelsen:

Kraft = Elektrisk felt (som skyldes dataskjermen) målt på den ladde partikkelens plass multiplisert med partikkelens ladning.

Dersom vi da kjenner det elektriske feltet

i et punkt f.eks. foran en dataskjerm, og vi plasserer en partikkel (ion, liten gjenstand e.l.) med ladning q i dette punktet, vil partikkelen bli utsatt for en kraft

lik:

Vi har her brukt vektortegn (pilene) for å minne om at krefter både er karakterisert ved en størrelse og en retning. Dersom ladningen q er positiv, vil kraften ha samme retning som det elektriske feltet, og dersom q er negativ, vil kraft og felt ha motsatt retning. Elektrisk felt oppgis i enheten volt pr. meter (V/m).

Innføring av begrepet elektrisk felt representerer en svært nyttig forenkling, og vi kan bruke den siste beskrivelsen til å måle elektrisk felt. Dersom vi på en eller annet måte kan måle kraften som virker på en ladning i et punkt, og kjenner ladningens størrelse, kan vi bruke formelen ovenfor til å finne det elektriske feltet i dette punktet.

Begrepet elektrisk felt er meget nyttig, men det har sine svake sider som kan føre til en del feilaktige slutninger. Dette har ofte sammenheng med at oppmerksomheten blir skjøvet fra den egentlige årsaken (ladningsfordelingen i en eller flere gjenstander) til en mer eller mindre kunstig matematisk størrelse som er knyttet til rommet ofte utenfor gjenstandene selv. Dette fører ofte til at mange oppfatter måleresultater for elektriske felt som en mye mer konstant og veldefinert størrelse enn det egentlig er grunnlag for.

Målinger av elektrisk felt nær en gjenstand har generelt sett begrenset verdi for å beregne hva som skjer når kroppen kommer nær gjenstanden. Dette kommer for det første av at det ikke bare er ladningene i f.eks. en kabel som påvirker ladninger i kroppen vår når vi kommer nær kabelen, men ladningene i kroppen vil i sin tur også modifisere ladningene i kabelen. Resultatet avhenger også av hvor godt ladninger kan utveksles med omgivelsene, det vil si hvor godt vi er koblet til elektrisk jord. Totalt sett kan vi da si at ladningsfordelingen (og dermed også det elektriske feltet) f.eks. i og rundt en kabel som brukes til induksjons-lodding, i høy grad vil bli påvirket av kroppen når den kommer nær kabelen. Det trengs avansert beregning på store datamaskiner for å følge dette samspillet i detalj. En enkel måling nær kabelen vil ofte gi et skinn av nøyaktighet ved beskrivelsen av situasjonen som overhodet ikke har dekning i virkelighetens verden.

Når det gjelder måling av elektriske felt, finnes det i prinsippet to kategorier måleinstrumenter. Den ene typen kan ikke utveksle ladninger med omgivelsene, og den andre typen gjør dette i høy grad, idet måleinstrumentet er jordet. Resultatet av målinger med disse to kategorier av instrumenter kan bli svært forskjellig. Måler vi f.eks. det 50 Hz elektriske feltet 2 cm over en vannseng, kan vi avlese om lag 2000 V/m dersom vi bruker en jordet probe (Guy probe), og måleresultatet avhenger svært av avstanden mellom vannsengen og proben. Målinger med en totalt isolert probe ( ikke perturberende probe) viser om lag 60 V/m, og her er måle-resultatet svært lite avhengig av avstanden. Ikke alle som forsker på lavfrekvente elektriske og magnetiske felt vet at måleresultatene kan være så kraftig avhengig av type måleinstrument. Dette gjør at det iblant er vanskelig å vite hva slags målinger som ligger bak publiserte verdier. Forøvrig er det også iblant uklart hvilken av de to typer målinger som er mest biologisk relevant.

Mange som måler elektriske felt forteller ikke hvilken kategori måleinstrument som er brukt, eller de bruker instrumentet på en kritikkverdig måte. Det er nemlig mange detaljer en må passe på for å gjøre en god måling av elektriske felt.

Vi vil her konkludere med at tabeller over elektrisk felt ofte er av begrenset verdi. Dette skyldes ofte at det er uklarheter i hvordan målingene er foretatt. I rapporten (4.3) har vi forsøkt å gi flere detaljer enn vanlig i et forsøk på å rette på dette, men også denne oversikten har mange svake punkt med hensyn til de gitte elektriske felt. Tabellene har også begrenset verdi fordi de heller ikke forteller hvor kraftig kobling det er mellom kilden til feltene og til kroppen vår.

Et unntak fra denne generelle skepsisen til tabeller over elektriske felt er standardiserte måleserier som f.eks. bare går på felt foran dataterminaler (MPR II normen o.l.), eller andre standardiserte målinger av felt under en kraftledning. I slike standardiserte opplegg kan ulike skjermer sammenliknes, eller ulike typer oppheng o.l. for en kraftledning sammenliknes, men målte felt foran dataterminaler kan da ikke direkte sammenliknes med målte felt fra kraftledningen.

4.4.1.2 Magnetiske felt

Elektrisk felt er en størrelse som brukes som et substitutt for opplysning om ladningsforde-linger i rommet. Er det ikke noe netto ladning noe sted (ut over den atomære målestokk), er det heller ikke noe elektrisk felt i samme målestokk. På samme måte er magnetisk felt en størrelse som brukes som et substitutt for opplysninger om hvordan elektriske ladninger beveger seg i rommet. Er det ingen bevegelse av elektriske ladninger, er det heller ikke noe magnetfelt.

Magnetfelt kan vi få på to ulike måter: 1) Elektrisk ladning kan bevege seg som f.eks. elektroner gjennom en ledning (dvs. at det går elektrisk strøm gjennom ledningen). Det er dette som er vanlig f.eks. i kraftledninger, eller: 2) Elektrisk ladning kan være i bevegelse i form av elektroner som spinner rundt sin egen akse, eller går i baner i atomet eller molekylet. Denne form for bevegelse ligger oftest bak magnetfelt fra permanente magneter. Magnetfeltene er da statiske.

Dersom det inn i et magnetfelt

kommer en partikkel med elektrisk ladning q og med hastighet

, vil partikkelen bli påvirket av en kraft

lik:

Det vil si at en ladet partikkel bare blir påvirket av magnetiske krefter dersom den er i bevegelse. En ladning i ro vil ikke bli påvirket av et statisk magnetisk felt.

Dersom magnetfeltet forandrer seg i tid, vil vi likevel få krefter på ladninger, selv om de ligger i ro. Vi snakker da om at vi får indusert elektriske spenninger(som i sin tur kan gi opphav til elektriske strømmer).

Magnetiske felt blir mye mindre forstyrret av en menneskekropp enn elektriske felt (gjelder statiske og lavfrekvente felt). Det betyr at dersom magnetfelt måles et sted, vil feltet meget nær ha samme verdi på dette stedet uavhengig av om vi plasserer kroppen her eller ikke.

Magnetisk feltstyrke måles i enheten ampere pr. meter (A/m). Magnetisk flukstetthet måles i tesla (T), eller i praksis oftest i milliontedelen av denne; mikrotesla (μT). Vi skal ikke gå inn på forskjellen mellom feltstyrke og flukstetthet, men nøye oss med å konstatere at for ikke-magnetiske eller ikke-magnetiserbare materialer er det et fast konstant forhold mellom magnetisk feltstyrke og magnetisk flukstetthet (0,8 A/m tilsvarer 1 μT). Enkelte forskere fore­trekker å oppgi magnetfelt i A/m, men flere gir feltet i μT (eller milligauss, mG, som er lik 0,1 μT). Ofte sier vi at styrken på et magnetisk felt er så og så mange μT, mens vi egentlig mener magnetisk flukstetthet. I denne rapporten mener vi flukstetthet så sant vi bruker enheten μT. 2

4.4.1.3 Statiske og tidsvariable felt

Vi skiller sterkt mellom statiske og tidsvariable felt, fordi disse har to vidt forskjellige mulige måter de kan virke i kroppen. Tidsvariable felt kan føre til induserte strømmer, mens statiske felt ikke gjør dette (med mindre personen forflytter seg eller roterer raskt i det statiske feltet). Av denne grunn bør en være svært tilbakeholden med å sammenlikne feltstyrker eller flukstettheter for statiske felt med de tilsvarende verdier for tidsvariable felt!

Ved tidsvariable felt vil feltet som navnet sier, variere med tiden (se figur 4.1). Ofte er denne variasjonen harmonisk (sinus-formet), og den kan da entydig bestemmes med en styrke (oftest gitt som effektivverdi), retning og en frekvens. Er frekvensen 50 hertz (Hz) vil det si at feltet svinger 50 ganger pr. sekund, dvs at feltet gjennomløper en hel syklus av endringer i løpet av periodetiden 1/50 sekund.

Iblant er feltvariasjonen periodisk, men ikke harmonisk (se figur 4.1). I så fall må såvel styrke som form for tidsvariasjonen oppgis (trekant, sagtann, firkant o.l.). Alternativt kan styrken på feltet oppgis for både grunn-frekvens og tilstrekkelig mange harmoniske (heltall multiplisert med grunnfrekvensen). Felt nær en stor kraftledning er ofte temmelig rent harmonisk, mens f.eks. felt fra en data-maskin gjerne er sagtannformet og inneholder mange frekvenskomponenter (såkalte harmoniske) i tillegg til grunnfrekvensen.

Det er godt tenkelig at to såvidt forskjellige tidsforløp for felt som de vi ser i figur 4.1, vil ha temmelig ulik biologisk virkning. Dette kan altså gjelde selv om de i en tabell ser likedan ut med hensyn til frekvens (grunnfrekvens) og flukstetthet. Dette har blant annet sammenheng med at indusert strøm i kroppen (innen visse grenser) er proporsjonal med hvor raskt magnetfeltet varierer i tid, noe vi kan kalle induksjonsraten (dB/dt). Et linjefrekvent (VLF, se nedenfor) felt fra en dataskjerm har en induksjonsrate på i størrelsesorden 1000 ganger induksjonsraten for et rent 50 Hz felt fra en kraftledning av samme flukstetthet. Det betyr at effekten av et 0,01 μT VLF magnetfelt fra en dataskjerm kan sammenliknes med et 10 μT felt fra en kraftledning. Denne sammnenlikningen kan imidlertid være svært misvisende dersom en eventuell biologisk effekt skyldes noe annet enn induserte strømmer i kroppen.

Når vi skal beskrive lavfrekvente elektriske eller magnetiske felt, er det altså nødvendig både å angi størrelse og frekvens og tidsvaria­sjonens form. Vi klassifiserer da gjerne feltene etter deres frekvens. Statiske felt tilsvarer frekvens lik null. Forøvrig har utvalget valgt (i mangel på entydig internasjonal praksis) å klassifisere frekvenser som Extremely Low Frequency (ELF) dersom frekvensen ligger i området 1-3000 Hz, eller Very Low Frequency (VLF) dersom frekvensen ligger i området 3-300 kHz. Frekvenser over VLF området er klart utenfor mandatets uttrykk lavfrekvente felt.

Som det går fram av oversikten som følger, vil eksponering i praksis relativt lett kunne karakteriseres som statisk felt, ELF felt eller VLF felt, men enkelte kilder har komponenter i flere av disse båndene.

4.4.1.4 Typiske misforståelser; felt og stråling

Det er vanlig å bruke betegnelsen elektromagnetiske felt som en kortform for det mer omfattende uttrykket elektriske og magnetiske felt. Mange får da assosiasjoner til elektromagnetiske bølger og karakteristiske egenskaper ved disse. En slik sammenblanding er feil, av flere grunner. For elektromagnetiske bølger gjelder det at et elektrisk felt står vinkelrett på det magnetiske felt, og begge står vinkelrett på den retningen som bølgen beveger seg i. Videre er det et fast forholdstall mellom størrelsen på det elektriske feltet og det magnetiske. Kjenner vi derfor det elektriske feltet i en elektromagnetisk bølge, kan vi lett beregne det magnetiske (i alle fall for bølger i det tomme rom). Disse forhold gjelder ikke for lavfrekvente felt.

En elektromagnetisk bølge er videre karakterisert ved at det foregår en utsendelse av energi fra en kilde, og at energien generelt ikke vender tilbake til kilden: det utstråles energi. Når vi snakker om elektromagnetiske bølger i det synlige lys området, eller UV, eller røntgen m.m. er det hensiktsmessig å si at utstrålingen skjer som kvanter med energi hν, der h er Plancks konstant og ν er frekvensen på bølgene. Vi skiller da mellom ioniserende stråling og ikke-ioniserende stråling, alt etter hvorvidt hvert enkelt kvant har nok energi til å ionisere atomer eller molekyler (ionisering: å rive løs et elektron fra et atom eller molekyl. Ioniseringer kan føre til skade på molekyler, f.eks. arvestoffet DNA). Skillet går da i UV-området. Synlig lys er ikke-ioniserende, mens den mest energirike UV strålingen, røntgenstråler osv. er ioniserende.

For lavfrekvente elektromagnetiske felt skjer det praktisk talt ikke noe utstråling av kvanter i det hele tatt. Graden av utstråling fra en antenne er nemlig i vår sammenheng proporsjonal med ( l/λ)² , der l er antennens lengde og λ en beregnet bølgelengde. Ved f.eks. 50 Hz er λ lik 6 000 000 m. De aller fleste strukturer som produserer lavfrekvente felt er svært små i forhold til denne beregnede bølgelengden. For alle praktiske formål kan vi derfor si at det ikke skjer utstråling av lavfrekvente kvanter eller energi fra kraftledninger, barbermaskiner o.l. En varmekabel stråler varme, men ikke lavfrekvente elektriske eller magnetiske felt.

Selv om det ikke skjer utstråling av kvanter og energi, er de lavfrekvente elektriske og magnetiske felt nær en kraftledning eller varmekabel der det går elektrisk strøm virkelige nok. Ved en kraftledning eller varmekabel er det imidlertid slik at feltene bygger seg opp i omgivelsene i én del av 50 Hz syklusen, men så trekker kraftledningen eller kablene tilbake de samme feltene i andre deler av syklusen. Energi bygges opp og trekkes siden tilbake fra omgivelsene, men det skjer praktisk talt ingen stråling av energi som forlater kraftledningen forså aldri å komme tilbake mer.

Elektromagnetiske bølger som har løsrevet seg fra kilden, kommer først og fremst til sin rett når de betraktes mer enn en bølgelengde fra kilden. Vi snakker da om såkalte fjernfelt. Elektromagnetiske felt som ikke klarer å løsrive seg kilden, er mest relevante når vi betrakter dem i en avstand mindre enn en beregnet bølgelengde fra kilden. Vi omtaler disse som såkalte nærfelt. Fjernfelt og nærfelt følger tilsynelatende hver sine lover. Lavfrekvente elektromagnetiske felt er alle av typen nærfelt.

Hva slags konsekvenser får dette for vårt bilde av feltene nær en kraftledning, barbermaskin o.l.? Jo, vi må gi opp alle tanker knyttet til bølger og kvanter. Argumentasjon om at kvantene har liten energi blir meningsløs. Videre må vi godta at elektrisk felt og magnetisk felt er temmelig uavhengige størrelser. Vi kan oppleve situasjoner der det elektriske feltet er stort, mens det magnetiske feltet er meget svakt. Dette gjelder f.eks. nær bakken ved en spenningsatt høyspentledning der det ikke går noe strøm. På den andre siden kan vi oppleve magnetfelt selv om det elektriske feltet er praktisk talt borte. Dette finner vi f.eks. rett over en jordkabel der det går strøm.

Hvilke følger får denne fysikken for oss? For det første betyr det at i enhver eksponerings-situasjon må vi faktisk kjenne både elektrisk felt og magnetisk felt. Det er ikke nok bare å kjenne den ene typen. I mange undersøkelser over eksponering i ulike yrker og i epidemio-logiske undersøkelser er interessen konsentrert om f.eks. magnetfelt, mens det i yrket også kan finnes betydelige eksponeringer av elektriske felt. Siden det ikke er noen enkel sammenheng mellom elektrisk og magnetisk felt, og siden vi ikke vet sikkert hvorvidt det er elektriske eller magnetiske felt som har biologisk virkning (evt. ingen av dem), kan dette f.eks. tenkes å føre til feilklassifiseringer av relevant dose, og dermed feiltolking av resultater.

Vi har sett at det ikke skjer utstråling av energirike kvanter fra f.eks. en kraftledning, og at vi derfor ikke direkte kan få skader på linje med de vi kjenner fra radioaktivitet og røntgenstråling. Noen trekker da den slutning at skader ikke kan oppstå. Det er ikke bare lekfolk som havner i denne misforståelsen. Som det vil gå fram siden i rapporten kan lavfrekvente felt føre til elektriske strømmer i kroppen som er direkte skadelige dersom feltene er sterke nok. Spørsmålet er derfor ikke om felt kan gi skader, men heller om hvilke styrker som må til.

4.4.2 Felt fra kraftledninger, linjekonfigura­sjoner

Felt fra kraftledninger er såvidt sentrale når det gjelder mulig helsefare av lavfrekvente felt, at vi vil vie disse ekstra oppmerksomhet. Kraftledninger kan gå i luftspenn eller som jord- eller sjøkabel. Ved luftspenn kan de tre strømførende ledningene henges i samme høyde over bakken (horisontaloppheng), eller over hver­andre (vertikaloppheng) eller i en trekantform (trekantoppheng). Mest vanlig i Norge er horisontaloppheng. Denne typen oppheng gir sterkere felt enn f.eks. trekantoppheng. Det eksperimenteres i dag med nye typer oppheng som gir svakere felt enn disse tre. To vertikale sett med tre ledninger (faser) i hver, kan gi vesentlig svakere felt enn ett vertikalt sett, forutsatt at det brukes såkalt motsatt fasrekkefølge i de to settene og at belastningen i begge settene er like stor. Figur 4.2 viser i korte trekk magnetfelt i ulik avstand fra senterleder for noen få valgte oppheng.

Kraftledninger er karakterisert ved spenning og belastning (strømstyrke). Spenninger kan f.eks. være 6 kV, 22 kV, 132 kV, 300 kV eller 420 kV. Jo høyere spenning, desto større avstand (såkalt faseavstand) må det være mellom de tre ledningene.

Strømmen i ledningene varierer svært med belastningen, fra godt under 100 A til over 1000 A. Generelt sett går det mest strøm i de store overføringslinjene, det vil si de med størst spenning (det finnes unntak!).

De elektriske feltene nær bakken ved en kraftledning er proporsjonale med spenningen på ledningene. Både elektriske og magnetiske felt nær kraftledningen er proporsjonale med faseavstanden. Magnetfeltet er i tillegg proporsjonalt med strømmen i ledningen. Samlet sett fører dette til at felt fra store kraftledninger vanligvis er sterkere enn fra de mindre (ved en gitt avstand fra senter for kraftledningen).

I Norge tenker vi ofte på de store overføringslinjene (hovednettet) når det er snakk om helsefare og kraftledninger, og i de nordiske epidemiologiske undersøkelsene har en tatt utgangspunkt i nettopp de store overføringslinjene.

I de opprinnelige studiene fra USA (Wertheimer og Leeper, 1979) var imidlertid utgangspunktet i like stor grad mindre fordelingslinjer langs enkelte gater inne i byene. De betraktet tykkelse og antall ledninger, og skilte mellom hovednett, fordelingsnett og lavspent fordeling. Ut fra et sett regler karakteriserte de enhver bolig som eksponert for High Current Configuration (HCC) eller for Low Current Configuration (LCC).

En bolig ble plassert i HCC gruppen dersom noen del av den var

• nærmere enn 40 m fra én tykk 13 kV ledning eller seks eller flere tynne 13 kV ledninger,

• nærmere enn 20 m fra tre til fem tynne 13 kV ledninger eller hovednettet (50-230 kV), eller

• nærmere enn 15 meter fra en 240 V lavspentledning (med visse tilleggskrav) (Karijord, internt notat nov.1992)

Siden ble også kategorien Very High Current Configuration (VHCC) innført for boliger som var nærmere enn 15 m fra en tykk 13 kV ledning eller seks eller flere tynne 13 kV ledninger.

Det er enighet om at personer i VHCC og HCC gruppen i gjennomsnitt blir eksponert for høyere magnetfelt enn personer i LCC gruppen. Gjennomsnittlig felt for boliger i VHCC er siden vist å være ca. 0,3 μT, og for HCC ca. 0,2 μT, og enda lavere for LCC. Likevel er klassifiseringen meget grov og etter manges mening ikke god nok for å kunne trekke sikre konklusjoner om eksponering.

4.4.3 Eksponering i hjem og arbeid

4.4.3.1 Alminnelig eksponering i bomiljø

Den viktigste eksponeringen for elektriske og magnetiske felt samtidig i bomiljø kommer fra kraftforsyningsinstallasjoner og fra luftledninger (også fra jernbanen). Eksponering for bare magnetiske felt skyldes ofte jordkabler og transformatoranlegg (ikke minst fra transformatorer som er montert i kjellere på større bygg), varmekabler og elektrisk drevne gjenstander og husholdningapparater. Eksponeringsnivået i bomiljø er lavere enn for en del eksponering i arbeid, men til gjengjeld er eksponeringen i bomiljø fordelt på alle mennesker, uansett kjønn, alder, helsestatus, yrke og livsstil. Spesielt kan vi si at alle barn kommer inn i denne eksponeringskategorien. Eksponeringen i bomiljø er til dels permanent over tid, og skjer gjerne til andre tider av døgnet enn ved eksponering i arbeid. For eksempel er eksponering mens vi sover mest bestemt av eksponering i bomiljøet.

Eksponeringen kan beskrives med følgende frekvenser og feltstyrker:

Statiske felt:

• Jordmagnetfeltet (ca. 50 μT, men kan lett variere mellom 20 og 100 μT på grunn av lokale forstyrrelser).

• Det luftelektriske feltet (ca. 100 V/m, stiger til over 1000 V/m bl.a. i tordenvær). Dette feltet varierer sakte med tiden (minutter, timer) og kalles derfor kvasistatisk.

• Elektriske felt på grunn av tilfeldig og ukontrollerbar statisk elektrisk oppladning på grunn av gnidningselektrisitet. Kan føre til at kroppen lades opp til spenninger på flere tusen volt (vi får ofte støt når vi tar på ting dersom oppladningen er over ca. 3000 V). Også denne type felt er kvasistatisk.

Tidsvariable elektriske felt:

• Felt fra kraftledninger utendørs og i en viss grad innendørs i hus tett inntil kraftledninger.

• Felt fra varmetepper, vannsenger m.m. Felt fra elektriske ledninger og ujordete gjenstander.

  • Frekvensområder: 50 Hz (16 2/3 Hz i nærheten av jernbanen).

    • Feltstyrker: inntil 10 kV/m (=10000 V/m) utendørs nær kraftledninger. Normalt mindre enn 100 V/m i vanlige boliger.

Tidsvariable magnetfelt:

• Felt fra kraftledninger, varmekabler, motorer og diverse andre elektrisk drevne gjenstander. Felt fra jernbane.

  • Frekvensområder: 16 2/3 og 33 1/3 Hz (jernbane), 50 Hz (og i begrenset grad overharmoniske av 50 Hz inntil ca. 1 kHz).

    • Flukstettheter: 0,01 – 20 μT, normalverdi i norske hjem langt fra kraftledninger og uten varmekabler er ca. 0,01-0,05 μT.

4.4.3.2 Eksponering i arbeid

Eksponering i arbeidslivet er mangeartet, men kan i hovedsak deles i seks hovedkategorier etter arbeidsplassens art:

• felt i kraftleverende virksomhet og smelteverk

• felt i elektrolyseverk

• felt i forbindelse med sveising og induksjonslodding, bruk av induksjonsovner

• felt fra jernbane

• felt fra dataskjermer og kontormaskiner

• felt brukt i medisinsk diagnostikk og behandling

Forøvrig finnes diverse arbeidssituasjoner som kan sammenlignes med de ovenstående hva eksponeringens art og styrke angår.

Kraftleverende virksomhet (kraftproduksjon og distribusjon) og smelteverk (hovedsaklig legeringsverk):

Her produseres eller benyttes det vekselstrøm med store strømstyrker og til dels høye spenninger. Arbeidstakere i disse virksomhetene kan bli utsatt for elektriske og magnetiske felt som ligger opp mot nivåer som kan gi påvis-bare akutte biologiske effekter ved at nerve-signaler genereres. Elektrisitetsarbeidere generelt har likevel en mer beskjeden eksponering enn hva folk flest forventer, og eksponeringene i løpet av arbeidsdagen er ofte ikke høyere enn den folk får som bor nær store kraftledninger (Mäkinen et al. 1991). Eksponeringen i smelteverk er nok noe høyere (Thommesen og Bjølseth, 1992).

Statiske felt:

• Som i boligmiljø.

Tidsvariable elektriske felt:

• Felt fra kraftledninger.

  • Frekvensområder: 50 Hz.

    • Feltstyrker: opptil 100 kV/m(?) ved arbeid tett inntil spenningssatte anlegg.

Tidsvariable magnetfelt:

• Felt fra kraftforsyningsanlegg, ledninger, transformatorer, motorer og smelteovner.

  • Frekvensområder: 50 Hz og overharmoniske av 50 Hz inntil ca. 1 kHz.

    • Flukstettheter: inntil ca. 20.000 μT, men middelverdi flere tierpotenser lavere.

Elektrolyseverk:

Disse benytter likestrøm med høye strømstyrker for fremstilling av rene grunnstoffer, f.eks. aluminium, sink, magnesium, klor, hydrogen og oksygen. Arbeidstakere i elektrolyseverk er først og fremst eksponert for sterke statiske magnetfelt, av størrelsesorden 100 ganger jordmagnet-feltet, men er også i noen grad eksponert for lavfrekvente felt. De lavfrekvente feltene skyldes at likestrømmen er laget ved likeretting av vekselstrøm, og at ikke alle restene etter vekselstrømmen fjernes (det finnes en rippel av vekselstrøm på toppen av likestrømmen).

Statiske elektriske felt:

• Som i boligmiljø.

Statiske magnetfelt:

• Flukstettheter inntil 60.000 μT. Middelverdi over en arbeidsdag mer typisk 1000-10.000 μT.

Tidsvariable elektriske felt:

• Felt fra kraftforsyningsledninger.

  • Frekvens: 50 Hz.

    • Feltstyrke mellom likeretterne (men dette er ingen normal arbeidsplass) som for kraftforsyningsarbeidere. Ellers lave verdier.

Tidsvariable magnetfelt:

• Felt fra kraftforsyningsenhetene, d.v.s. høyspente og lavspente ledninger, transformatorer og likerettere, samt rippel på likestrømmen.

  • Frekvensområder: 50 Hz og overharmoniske opptil ca. 1 kHz.

    • Flukstettheter: inntil ca. 30 μT, middelverdi anslås til ca. noen få μT.

Elektrosveising:

Elektrosveising har store likhetstrekk med de to ovenstående arbeidssituasjonene. Sveising med sveiselikeretter (mest vanlig) kan nærmest sammenlignes med en kombinasjon av smelteverksarbeid og elektrolysearbeid. Spenningen er lav, slik at det ikke forekommer noe elektrisk felt av betydning, derimot finnes ganske sterke magnetfelt, både statiske og tidsvariable. I noe mindre utstrekning, og hovedsaklig på mindre sporadiske arbeider, benyttes vekselstrøms-sveising.

Statiske magnetfelt:

• Flukstetthet: som regel under 10.000 μT, men kun deler av kroppen blir utsatt for så store felt.

Tidsvariable magnetfelt:

• Frekvensområder: 50 Hz og overharmonis­ke inntil ca. 1 kHz.

  • Flukstettheter: Likestrømssveising (pga. rippel): inntil 500 μT. Vi kjenner ikke til måling av magnetfelt ved vekselstrøms-sveising, men de antas å være av samme størrelsesorden som statiske magnetfelt ved likestrømssveising. I begge tilfeller er bare deler av kroppen utsatt for så store felt.

    Det bør forøvrig nevnes her at de åpenbart største akutte strålehygieniske problemene i forbindelse med sveising skyldes UV fra lysbuen.

Induksjonsoppvarming m.m.:

Denne teknikken brukes i høyst ulike situasjoner, bl.a. ved produksjon av transformatorer, motorer og generatorer. Relativt få personer (på landsbasis) er eksponert. Her nevnes:

• Induksjonsovner i smelte- og elektrolyseverk.

  • Frekvens: 50 – 3000 Hz.

    • Magnetisk flukstetthet: inntil 30.000 μT, middelverdi for eksponering av arbeidere er betydelig lavere.

• Induksjonslodding. Flere forskjellige typer anlegg brukes. Data gjelder et norsk produkt (ELFA). Arbeidstakerne har gjerne matekabelen inn mot kroppen under bruk.

  • Frekvens: 15 kHz (10-20 kHz).

    • Magnetisk flukstetthet: inntil 100 μT (lokalt), omkring 5 μT gjennomsnittlig over hele kroppen.

    • Elektrisk felt: 600 V/m 10 cm fra kabel målt med jordet probe (Guy), 200 V/m 30 cm fra.

• Motstandslodding. Stor 50 Hz strøm sendes gjennom gjenstander for oppvarming ved lodding. Arbeidstakerne har gjerne matekabelen inn mot kroppen under bruk.

  • Frekvens: 50 Hz.

    • Magnetisk flukstetthet: 1000-10.000 μT (lokalt), omkring 20-50 μT gjennomsnittlig over hele kroppen.

• Induksjonskomfyrer til husholdningsbruk er nettopp kommet på markedet. Deres egenskaper er ennå ikke kartlagt, og ­NEMKOs godkjenning forutsetter at også Statens strålevern gir sin godkjennelse.

Jernbane:

Arbeidstakere i Norges Statsbaner (NSB) blir på de elektrifiserte delene av jernbanenettet eksponert for elektriske og magnetiske felt fra kjøreledning og skinner, samt elektriske motorer og installasjoner. NSB bruker hovedsaklig en frekvens på 16 2/3 Hz, slik at feltene oftest har denne frekvensen. Inne i lokaltogsettene er imidlertid magnetisk flukstetthet ved 16 2/3 og 33 1/3 Hz omtrent likestore. Eksponeringen varierer en god del med type arbeid, og det er naturlig å skille mellom lokførere, vognpersonell og linjearbeidere. For linjearbeidere er eksponering for magnetfelt sterkt avhengig av hvorvidt all strøm går gjennom skinnene (og kjøreledning) eller om såkalt separat returleder er benyttet.

Statiske elektriske og magnetiske felt:

• Som i boligmiljø.

Tidsvariable elektriske felt:

• Frekvensområder: Vesentlig 16 2/3 Hz.

  • Feltstyrke: Typisk omkring 1 kV/m. Gjelder bare i friluft, dvs. vesentlig linjearbeidere.

Tidsvariable magnetfelt:

• Frekvensområder: Vesentlig 16 2/3 Hz og 33 1/3 Hz (magnetfelt).

  • Flukstettheter: Svært varierende i tid. I gjennomsnitt om lag 0,5-1 μT i vogn (lokaltog, spor med separat returleder). For linjearbeiderne om lag 2 μT ved separat returleder og 5-40 μT uten separat returleder (målt 1 m over skinnene). Linjearbeidere utsettes for toppverdier på flere hundre μT lokalt.

Dataskjermer:

En dataskjerm gir i prinsippet fra seg røntgen- og UV stråling, men strålingen er idag så bagatellmessig at den knapt lar seg måle. Arbeid ved dataskjermer innebærer imidlertid eksponering for flere typer av lavfrekvente elektriske og magnetiske felt. Det er de elektriske og magnetiske feltene som på folkemunne feilaktig går under betegnelsen stråling fra dataskjermer. De elektriske feltene kan reduseres betraktelig bl.a. ved hjelp av skjermfiltre. Felt som er oppgitt var typiske felt målt ved 20 arbeidsplasser i Trondheim våren 1993 (Oftedal et al. 1993). Feltene er fra vanlige arbeidsomgivelser, og altså ikke fra et skjermet laboratorium. Feltene ventes å bli ytterligere redusert med tiden på grunn av Sveriges vellykkede aktive politikk med å oppfordre industrien til å produsere lavstråleskjermer (bl.a. gjennom den såkalte MPR II klassifiseringen).

Merk: alle målinger er for en avstand lik normal kropp-skjerm avstand for vedkommende arbeidstaker (50-70 cm). Feltene nær skjermen er vesentlig høyere.

Statiske elektriske felt:

• Skyldes oppladning av skjermen p.g.a. feltet inni røret og oppladning av operatøren.

  • Feltstyrke: Dataskjermens bidrag: ca. 1-10 kV/m for ikke-lavstråleskjerm. Langt lavere for lavstråleskjerm.

Statiske magnetfelt:

• Som i boligmiljø.

Tidsvariable felt:

• Det finnes både elektriske og magnetiske felt som begge forekommer i to frekvens­områder, et bildefrekvent (innenfor ELF området) og et linjefrekvent (innenfor VLF området), begge med overharmoniske svingninger.

  • Frekvensområder: 50 – 800 Hz (bildefrekvent) og 15 – 400 kHz (linjefrekvent).

    • Elektriske vekselfelt:

      Feltstyrker: Bildefrekvent: inntil 10 V/m, typisk 4 V/m. Dette er ca. 50 % høyere enn vanlig bakgrunnsnivå. (Målinger med jordet probe ga om lag fire ganger så store verdier, men mindre forskjell mellom felt foran skjerm og vanlig bakgrunn.) Linjefrekvent: inntil 10 V/m, typisk 1-2 V/m (målt med jordet probe). Disse verdiene er det mangedobbelte av normalt bakgrunnsnivå.

    • Magnetiske vekselfelt:

      Flukstettheter: Bildefrekvent: inntil ca. 0,4 μT, typisk 0,1 μT, hvilket er omtrent det dobbelte av bakgrunnsnivå uten skjermen på.

      Linjefrekvent: inntil ca. 0,05 μT, typisk 0,01 μT, hvilket er det mangedobbelte av normalt bakgrunnsnivå.

Skrivemaskin, kopimaskin, laserskriver o.l.:

En elektrisk skrivemaskin, kopimaskin, laserskriver eller annen elektrisk kontormaskin omgir seg med relativt beskjedne magnetfelt. Tett inn til maskinene kan det måles relativt sterke felt (typisk opp til 10 μT) når maskinen er mest aktiv (skriving, kopiering, oppvarming og utskrift, men feltene faller ofte kraftig når utstyret står i klar-tilstand (stand-by). Feltene avtar kraftig med avstanden til gjenstanden. Verdi­ene vil variere med type maskin og fabrikat.

• Frekvenser: 50 Hz og overharmoniske

  • Flukstettheter: Den delen av kroppen som kommer tettest inn til maskinene ved bruk: ca. 0,5-2,0 μT og ved brystkasse/hode typisk mindre enn 0,3 μT (for laserskriver i klar posisjon typisk mindre enn 0,05 μT).

Medisinsk diagnostikk og behandling:

I medisinen brukes magnettomografer (MRI) med et kraftig statisk magnetfelt sammen med radiofrekvente felt. Pasienten utsettes for statisk felt på 0,5 – 2 T (2.000.000 μT), og personalet sporadisk for felt opp i vel tiende-parten av dette. Typisk verdi for personalet (opphold i kontrollrom) er vesentlig lavere: ca. 1000-3000 μT. Pacemakerpasienter har ikke adgang innenfor en avmerket sone der feltet er mer enn 500 μT.

Ved fysioterapi brukes vanligvis ikke apparater som virker gjennom elektriske og magnetiske felt slik vi har definert dem foran. Deri­mot sendes det ofte strøm direkte gjennom kroppen via elektroder festet mot huden. Strømmene kan være betydelige og kan til en viss grad sammenliknes med de som gir akutte effekter ved eksponering for kraftige elektriske eller magnetiske felt.

I alternativ medisin brukes magnetterapi med litt forskjellige feltstyrker, frekvenser og kurveformer. Feltene kan komme opp i flere tusen μT, og er så sterke at de klart utløser nervesignaler.

4.4.3.3 Utfyllende detaljer

Oversikten over feltstyrker og flukstettheter som vi har gitt ovenfor kan bli sterkt misvisende dersom den leses ukritisk. Det er flere forhold som kan føre til dette, og vi skal nå nevne noen av disse. Eksponering for de mest ekstreme feltene skjer relativt sjeldent, og da gjerne bare på deler av kroppen så som hender eller føtter. For å minne om disse forhold har vi laget figur 4.3 og 4.4 med en samleoversikt over magnetfelt eksponering i Norge i dag. Det er benyttet tre forskjellige kategorier eksponering, alt etter dens varighet og lokalitet. La oss drøfte disse forhold i litt mer detalj.

Eksponeringstid.

I tabeller over felt nær enkelte kilder sies det som oftest lite om eksponeringstiden. Folk flest oppholder seg som regel kort tid i de sterkeste feltene. Dersom en eventuell helseeffekt er avhengig av en dose som er tidsavhengig, vil derfor kort oppholdstid innebære langt lavere dose enn det som det maksimale feltstyrkenivå indikerer. Vi vet ikke hvordan vi skal definere en dose ved felteksponering, men ulike modeller er framsatt. Disse blir diskutert videre i kapittel 7.3 av rapporten.

Figur 4.5 viser eksempler på hvordan eksponering for 50 Hz magnetfelt kan variere i tid. Registreringene gjelder et barn som bor langt fra en kraftledning (øverst) og for et barn som bor tett ved (ca. 19 m fra senterleder på en 300 kV ledning). Merk forskjell i gjennomsnittsnivå, og når på døgnet eksponeringen er forskjellig. Merk ellers at barn, selv om de ferdes i omgivelser med mange kilder så som komfyrer, hårfønere, barbermaskiner osv., ikke i nevneverdig grad blir påvirket av feltene fra disse kildene.

I en undersøkelse blant 65 barn, 7-12 år, som bodde i avstand fra ca. 20 til 300 meter fra en 300 kV kraftledning i Norge (Ramberg et al. 1994), ble det funnet en klar sammenheng mellom boavstand og eksponering for magnetfelt. Tabell 4.4.1 viser prosentandel av tiden (av 24 timer) barna ble eksponert for ulike magnetfeltnivå. Barn som bodde nærmere enn 50 meter fra senterleder ble eksponert for mellom 0,4 og 1,6 μT i 75 % av tiden, og mindre enn 0,1 μT bare i 9,4 % av tiden. For barn som bodde mer enn 150 m fra senterleder var prosentandelen av tiden hhv 7,2 og 83. Tiden barna ble eksponert for mer enn 1,6 μT var tilsynelatende ikke avhengig av boavstand, men denne tiden var avhengig av hvilken skole barna gikk på. Barna gikk nemlig på en av to skoler, den ene lå tett ved (25 m) samme kraftledning som undersøkelsen var sentrert om, mens den andre skolen lå mer enn 300 m unna kraftledningen.

Undersøkelsen til Ramberg og medarbeidere viste at for barn i aldersgruppen 7 til 12 år var eksponering til magnetfelt klart korrelert til avstand mellom kraftledning og hjem. Korrelasjonen var spesielt god når de betraktet gjennomsnittsfeltet for tiden barnet var hjemme. Men selv for gjennomsnittsfeltet over 24 timer, inkludert tiden barnet gikk på skole og drev med fritidsaktiviteter, var korrelasjonen mellom felt og boavstand meget klar. Dette viser igjen at for barn spiller felt fra elektriske apparater i hjemmet (varmekabler ikke inkludert) en liten rolle sammenliknet med boavstand til kraftlinjer når det gjelder eksponering for 50 Hz magnetfelt.

For voksne vil vi vente at eksponering fra andre kilder enn kraftledningen vil bli merkbart viktigere enn for barn.

Vedvarende felt eller raskt varierende felt.

Felt fra enkelte kilder er temmelig stabile i tid, mens de fra andre kilder varierer relativt raskt. Vi tenker ikke da på tidsvariasjon innenfor periodetiden på feltet (20 ms ved 50 Hz), men på tider i størrelsesorden sekunder og oppover. Felt fra kraftledninger og fra jernbanen viser store forskjeller i så måte. Figur 4.6 viser en times forløp for felt nær en 420 kV kraftledning og en jernbane uten separat returleder (strømmen går i skinnene). Selv om felt for beboere nær disse kildene kan ha samme μT-verdi, er eksponeringen så vidt forskjellig at det ikke er opplagt at de vil føre til samme biologiske effekt. Feltene har i tillegg forskjellig frekvens, hvilket gjør sammenlikninger enda vanskeligere.

Avstandsavhengighet.

De fleste felt er inhomogene, og feltstyrkene er omvendt proporsjonale med avstanden i 0. – 4. potens avhengig av kildens konstruksjon og hvor vi befinner oss i forhold til kilden. De angitte eksponeringsnivåene er for det meste maksimalverdier for nærmeste kroppsdel i forhold til kilden. I de tilfellene vi kommer tett inn til en kilde (tett i forhold til kroppens størrelse) er eksponeringen midlet over hele kroppen vesentlig lavere enn maksimalverdien. Det er imidlertid ikke klart hvorvidt det er biologisk viktig å konsentrere seg om maksimalverdien eller en middelverdi. Uansett blir det problemer når vi f. eks. skal oppgi magnetfelt fra en barbermaskin når feltet faktisk varierer mer enn med en faktor 1000 over kroppen. Hvilken verdi skal da oppgis? Hvor riktig er det da å bare oppgi maksimalverdien slik som vi ofte gjør?

Figur 4.7 viser eksempler på hvordan magnetisk flukstetthet varierer med avstanden for enkelte typiske kilder.

Strømmer i kroppen.

For elektriske felt er de geometriske forholdene mellom kilden og personen og graden av jording av meget stor betydning for hvor store strømmer feltet fører til i kroppen.

Elektriske felt kan også forårsake gnistutladninger, som muligens kan være et like stort problem som feltet eller den strøm som feltet induserer (ved tidsvariable felt). Slike forhold går ikke fram av oversikten foran.

I vurdering av mulig virkning av elektriske og magnetiske felt på kroppen, har argumentasjonen tradisjonelt ofte vært omtrent som så: Dersom induserte strømmer i kroppen (pga felt­ene) skal kunne tenkes å ha noen effekt, må de være større enn de strømmene som allerede finnes i kroppen pga vanlig aktivitet i nerver, muskler m.m. Vi snakker da egentlig om strømtettheter, dvs. strøm delt på tverrsnitt. Dette argumentet må imidlertid ikke oppfattes som noe absolutt. De induserte strømmene og de naturlig fore­kommende (såkalte endogene) strømmene adskiller seg nemlig i visse henseende. Induserte strømmer har omtrent samme retning og de forekommer samtidig for store deler av kroppen, og feltene varer gjerne ved i relativt lang tid. Kroppens egne strømmer er mye mer lokale og kaotiske og uten en vedvarende periodisitet. Der er derfor fullt mulig å tenke seg at induserte strømmer med strømtetthet lavere enn det som forekommer i kroppen naturlig, kan ha en biologisk effekt.

4.4.4 Utvalgets tolkning av sitt mandat mhp. eksponering

Utvalget fikk i mandat å vurdere helsefare fra lavfrekvente elektriske og magnetiske felt. Tidligere er det gjennomført tilsvarende vurderinger for radiofrekvente felt, dvs. av felt med frekvens høyere enn 1 MHz (Helsedirektoratets utredningsserie 1-87). Disse felt er utenfor utvalgets mandat, og derfor ikke vurdert på nytt her. Det er idag mest interesse for felt fra 50 Hz anlegg, men med basis i oversikten foran over aktuelle eksponeringer i Norge i dag, mener utvalget at en bredere eksponering både i bomiljø og i arbeid må vurderes. Utvalget var litt i tvil, men valgte å vurdere statiske felt i tillegg til de lavfrekvente feltene. Dette har sammenheng med at det finnes situasjoner der det er kunstig å skille skarpt mellom statis­ke og lavfrekvente felt.

Utvalget har følgelig valgt å vurdere helsefare ved eksponering i forbindelse med:

• Bolig og arbeid i nær tilknytning til kraftforsyningsanlegg og jernbane.

• Eksponering fra diverse elektriske installasjoner i boliger, skoler, barnehager o.l.

• Arbeid med dataskjermer og andre elektriske kontormaskiner.

• Arbeid i kraftproduserende og kraftkrevende virksomhet og elektriske yrker.

I fysiske termer har utvalget avgrenset seg til følgende eksponeringer:

• Statiske og lavfrekvente (frekvenser mindre enn 300.000 Hz) elektriske og magnetis­ke felt, med feltstyrker over det som ethvert menneske i et moderne samfunn utsettes for.

Utvalget mener her å ha dekket de mest aktuelle eksponeringsforhold for elektromagnetis­ke felt i boligmiljø og arbeidsliv i Norge. En samlet oversikt over eksponeringsnivå for statiske og lavfrekvente magnetiske felt er vist i figur 4.3 og 4.4 hhv.

I utvalgets arbeid er det ikke vurdert helsefare som følge av direkte strømgjennomgang, for eksempel ved at personer tar på metallgjenstander nær kraftledninger, selv om oppladningen av gjenstandene (tak, takrenner, stiger m.m.) skyldes feltene fra kraftledningen.

4.5 Metoder for å vurdere ­helsefare i vid forstand

Mennesker har til alle tider blitt påvirket av forskjellige faktorer som virker skadelig eller styrkende på deres helse. Radioaktive stoffer ble i sin tid regnet som helsebringende, og folk drakk radioaktivt vann og oppsøkte spesielle radioaktive grotter for å få bedre helse. I dag vet vi at radioaktivitet i både moderate og store mengder er skadelig. Det tar ofte lang tid å bestemme hvilke følger forskjellige faktorer har på vår helse. I dette kapitlet skal vi se på enkelte metoder som blir brukt, og kort nevne hvilke styrker og svakheter metodene har.

Epidemiologiske studier er statistiske undersøkelser av helse og sykdom i store befolkningsgrupper. Denne type studier kan fange opp kompliserte årsaksforhold på en bedre måte enn mer spesialiserte studier på dyr eller i cellekulturer. Når det f.eks. nylig er vist at lungekreft forekommer spesielt ofte blant folk som røyker og samtidig utsettes for radon, er dette en opplysning som vanskelig kunne oppnås med andre metoder.

Dyrestudier har sin styrke når vi aner at en spesiell type påvirkning kan ha alvorlige helseeffekter blant mennesker, men det er uetisk å teste mennesker direkte. I dyrestudier har vi en komplett organisme med reguleringsmekanismer som ikke kan gjenskapes i cellekulturer. Det er imidlertid ofte vanskelig å trekke direkte slutninger fra dyrestudier til mennes­kelige forhold.

Cellekulturer brukes for å teste hvordan forskjellige faktorer påvirker forholdene i enkeltceller, så som arvestoff, membraner, enzymaktivitet m.m. Av etiske grunner gjøres cellestudier i størst mulig utstrekning i stedet for f.eks. dyrestudier. Problemet med å trekke slutninger fra cellekulturer til menneskelig helse er imidlertid betydelig.

Vi skal nå se litt mer i detalj hva metodene består i. Dette kan være viktig for å forstå de reservasjoner vi kommer med senere i rapporten.

4.5.1 Epidemiologi

Epidemiologisk forskning går ut på å samle inn og bearbeide informasjon fra store grupper av befolkningen om sykdom og forhold som kan bidra til utvikling av sykdom. Slik informasjon kan gi holdepunkter for at det finnes en generell sammenheng mellom bestemte faktorer og risiko for sykdom.

Epidemiologiske studier kan grovt sett deles i to typer: kohorte-studier og pasient-kontroll-studier. De førstnevnte kjennetegnes ved at man følger et befolkningsutvalg for å se hvem som utvikler sykdom, for eksempel om det fore­kommer oftere hos personer som har røkt sigaretter. Pasient-kontroll-studier kjennetegnes ved at personer som har utviklet en bestemt sykdom sammenlignes med friske for å avklare om en bestemt påvirkning har vært mer vanlig blant de syke. Det å ha vært utsatt for en bestemt påvirkning (f.eks. sigarettrøyk eller magnetfelt) kalles for en eksponering.

Betydningen av en spesiell eksponering for sykdomsrisiko måles vanligvis ved forholdet mellom risikoen hos eksponerte og ikke-eksponerte personer. Dette forholdet betegnes relativ risiko (RR). Dersom relativ risiko er 1,0 er sykdomsrisiko ikke avhengig av den aktuelle eksponeringen. Dersom relativ risiko er 2,0 er sykdomsrisikoen dobbelt så høy for eksponerte personer. Beregning av relativ risiko er naturligvis alltid belemret med en viss usikkerhet pga. tilfeldigheter. Derfor oppgis vanligvis den beregnede relative risikoen sammen med 95-prosents sikkerhetsmarginer, hvilket vil si at den sanne verdi med 95 % sikkerhet ligger innenfor disse marginer. Et slikt garantiområde kaller vi et konfidensintervall. Dersom man kan gi en rimelig grad av garanti for at en sammenheng man har påvist ikke skyldes tilfeldigheter, sier man at sammenhengen er statistisk signifikant. I pasient-kontroll-studier kan ikke relativ risiko beregnes direkte. I stedet beregner man såkalt odds-ratio som et anslag for relativ risiko.

Det er ikke bare tilfeldigheter som kan forstyrre resultatet av en epidemiologisk studie. Dersom de som var eksponert for en bestemt faktor (for ek­sempel kaffedrikking) var helt sammenlignbare med dem som ikke var eksponert, i alt bortsett fra den aktuelle eksponeringen, ville en forskjell i risiko helt og holdent kunne tilskrives den bestemte eksponeringen. Men de som er eksponert for en bestemt faktor (som kaffedrikking), er imidlertid oftere også eksponert for andre skadelige faktorer (for eksempel røyking). En tilsynelatende effekt av for eksempel kaffedrikking på sykdomsrisiko kan derfor skyldes andre forhold. Dette kalles for effektforveksling (eng.: confounding). I epidemiologiske studier prøver man på forskjellige måter å redusere mulighetene for slik effektforveksling.

Det kan tenkes at de syke i større grad husker at de har vært eksponert eller også at man er flinkere til å registrere sykdom blant dem som har vært eksponert. Alle slike skjevheter vil kunne bidra til en systematisk fordreining av sammenhengen mellom eksponering og sykdomsrisiko (eng.: bias). En nøye drøfting av alle slike problemer for å avdekke mulige alternative forklaringer hører med i en epidemiologisk studie av sammenheng mellom en type eksponering og sykdomsrisiko.

Disse forholdene som er nevnt over, vil kunne bidra til at falske sammenhenger blir observert. Et annet problem er at personer som undersøkelsen regner som ikke-eksponerte i virkeligheten er eksponerte og omvendt. Slik misklassifisering vil kunne føre til at en virkelig sammenheng mellom eksponering og sykdomsrisiko ikke oppdages i studien, eller at sammenhengen synes svakere enn den i virkeligheten er. Dette kan skje når man bruker grove eller indirekte mål for eksponering og for sykdom. Eksempelvis er både bostedsadresse og yrkestittel bare indirekte mål for grad av eksponering for mangetiske felt. Da må man alltid både være redd for at de sammenhengene man observerer er falske samtidig som reelle sammenhenger kan være vanskelige å oppdage.

Så langt har vi diskutert epidemiologiske studier helt generelt. La oss nå se på hvordan de ulike faktorene slår ut når vi studerer spørs­mål relevante for utvalgets arbeid: helsefare ved eksponering for elektromagnetiske felt.

Elektriske og magnetiske felt finnes i mange former på forskjellige steder i våre omgivelser. Dette er omfattende diskutert i kapittel 4. De epidemiologiske studiene tar gjerne utgangspunkt i eksponering hjemme eller i en arbeids-situasjon.

De fleste studiene som tar utgangspunkt i yrke, er kohorte-studier der forekomsten av sykdom, f.eks. kreft, er registrert for ulike yrkesgrupper og sammenholdt med forventet kreftforekomst i totalbefolkningen. Måling av felt er sjelden gjennomført i forbindelse med disse studiene; antagelsen har vært at magnetiske felt er kraftigere enn det vi utsettes for i dagliglivet. Dette er sannsynligvis korrekt, men kvaliteten og tiltroen til studiene ville blitt vesentlig bedre dersom eksponeringsdata (felt-type, styrke og varighet m.m.) virkelig ble bestemt for både eksponert gruppe og gruppen denne ble sammenliknet med.

Ved f.eks. studier av krefthyppighet blant folk som bor nær kraftledninger, er det mange måter å lage en eksponerings-klassifisering på. Alternative eksponeringsmål kan f.eks. være elektriske felt eller magnetiske felt. Videre kan vi bruke f.eks. gjennomsnittsverdier av feltet eller kraftigste verdi som forekommer. Valgfriheten for eksponeringsmål er meget stor, og dette emnet vil bli behandlet videre i kapittel 7.3.

I de fleste epidemiologiske undersøkelsene som hittil er gjennomført, er det valgt bare ett eksponeringsmål, nemlig gennomsnittlig magnetfelt. Flere andre faktorer varierer mer eller mindre på samme måte som gjennomsnittlig magnetfeltet, slik at faren for effektforveksling er stor.

Når magnetfelt velges som eksponeringsmål, hvordan skal det så kvantitativt bestemmes i praksis? En måte å gradere eksponeringen på er å bruke avstand til feltkilden. Dersom dette gjøres ukritisk, vil graderingen bli svært dårlig idet magnetfeltet avhenger av mange faktorer i tillegg til bare avstanden. Avstand til kraftledning vil heller ikke fange opp felt fra lokale elektriske installasjoner inne i huset.

Noen av de epidemiologiske studiene har brukt et litt mer avansert avstandsmål og klassifisert boliger i to-tre forskjellige koder (linjekonfigurasjoner, wire-code, se kapittel 4.2). I disse kodene er det tatt hensyn til forhold som oppheng, ledningstykkelse, avstand fra transformatorer m.m. som mål på antatt strømstyrke etc. Hensikten med slik klassifisering er å lage et historisk dose-surrogat for magnetfelt.

En annen måte å gradere magnetfelteksponeringen er å foreta en måling i hver enkel bolig. Direkte måling av feltene gjøres da i form av punktmålinger, 24 timers stasjonære målinger (måleinstrumentet står stille ett sted), eller ved dosimetrimålinger (registrering med personbårne målere og dataloggere). Alle metodene har sine styrker og svakheter, men felles for dem alle er at det er vanskelig å trekke slutninger for magnetfelteksponering for mange år siden når utgangspunktet er målinger foretatt i nåtid.

Tre nyere nordiske undersøkelser av risiko for barnekreft benytter beregnet feltbelastning. En svensk pasient-kontroll studie (Feych­ting og Ahlbom 1993) benytter historiske strømdata, og beregner årsgjennomsnitt for siste år før diagnosetidspunktet. En dansk pasient-kontroll studie (Olsen et al. 1993) benytter antatt typisk gjennomsnittlig strømbelastning for de ulike typer installasjoner (kraftledninger), for hele eksponeringsperioden før diagnosen. En finsk kohorte studie (Verkasalo et al. 1993) benytter også antatt typisk verdi for ulike ledninger og beregner årsgjennomsnitt for utvalgte boliger.

Dersom ikke annet sies, tar de epidemiologiske undersøkelsene utgangspunkt i såkalte nettfrekvente felt. Det er felt som svinger med en frekvens på 50 Hz (Europa) eller 60 Hz (USA/Canada).

4.5.2 Dyre- og cellestudier

Et stort problem i forbindelse med epidemio-logiske studier av helseeffekter ved eksponering for lavfrekvente felt, er at vi ikke er sikre på hvorvidt det er elektriske eller magnetiske felt som er viktige, hvorvidt lang eksponering for svake felt har samme effekt som kort eksponering for sterke felt m.m. For å avklare denne type spørsmål kan vi ta eksperimentelle studier til hjelp.

Man kan eksperimentere på ulike organisasjonsnivåer, med hele organismer (planter, dyr eller mennesker) og med enkeltceller (f.eks. i en cellekultur). Virkninger på integrerte funksjoner i hele organismer eller organsystemer (som adferd, fosterskader, blodsirkulasjon) lar seg best studere på hele dyr. Basale virkninger på celle-nivå eller organelle-nivå, som mutasjoner, genregulering, enzymaktiviteter, hormon/reseptor-vekselvirkninger og membran-egenskaper, lar seg lettest studere på enkeltceller eller cellekulturer. Noen funksjoner kan best undersøkes ved en kombinasjon av studier både på organisme- og celle-nivå, f.eks. immunologiske responser og utvikling av kreft.

Ved eksperimentelle studier på dyr blir f.eks. rotter eller mus som er spesielt utsatt for kreft, utsatt for eksponering for magnetfelt. Samtidig følges omtrent like mange dyr som ikke blir utsatt for magnetfelt. Ut fra forskjell i krefthyppighet hos eksponerte sammenliknet med ikke eksponerte dyr etter en viss tid, kan en da uttale seg om hvorvidt eksponeringen hadde noen innvirkning på krefthyppighet eller ikke.

Eksperimenter av denne typen kan som nevnt klargjøre hvilke betigelser som er påkrevet og hvilke egenskaper ved eksponeringen som er av betydning for at den skal frembringe en viss effekt. Ved kontrollert å variere eksponeringen kan vi studere hvordan tilstanden utvikler seg med eksponeringens styrke og karakter. Derved kan vi bli i stand til å definere et mål på eksponeringens effektive styrke i form av et dose-begrep og eventuelt finne en dose/respons-sammenheng.

Ved dyreforsøk der en vurderer en effekt mer eller mindre subjektivt, f.eks. hvorvidt det er en fosterskade eller ikke, er det meget viktig at de som foretar vurderingene ikke kjenner til hvorvidt dyret er eksponert eller ikke mens vurderingen foretas. Vi sier at observasjonen foretas blindt. Iblant inneholder ikke rapporter opplysninger om hvorvidt observasjoner er foretatt blindt eller ikke. I så fall vil arbeidet ikke bli tillagt like stor vekt som i de tilfeller vurderingene er utført blindt.

For en rekke formål er cellebiologiske forsøk mer velegnet enn dyreforsøk. De er billigere, det er ingen etiske problemer ved bruk av cellekulturer, og de representerer enklere systemer enn intakte dyr. Man kan studere den enkelte prosess eller virkningsmekanisme uavhengig av andre påvirkninger. I det intakte dyr finner vi en serie kontrollmekanismer, som er fjernet når cellene dyrkes i en cellekultur. Cellestudier er dermed egnet til å klarlegge om en gitt påvirkning, som f.eks. lavfrekvente felt, har en biologisk virkning, hva slags virkning, og i tilfelle hvilke fysiske, kjemiske og biologis­ke mekanismer det skyldes. Det kan gi en snarvei til å forstå hvordan en påvirkning kan frembringe en bestemt tilstand, og bidra til å avklare et fruktbart dose-begrep.

Ved studier av cellekulturer dyrkes spesielle celler, gjerne kreftceller, i plast- eller glass-skåler. For å få cellene til å dele seg og trives, holdes de i en næringsløsning som inneholder svært mange stoffer (tatt f.eks. fra kalveserum). Skålene plasseres i varmeskap (inkubatorer) med en viss luftsammensetning for at surhetsgraden i næringsløsningen ikke skal forandre seg. Arbeidet krever stor renslighet for at ikke cellekulturene skal bli infisert av bakterier o.l.

I vår sammenheng kan cellekulturene bli utsatt for magnetfelt, og cellene kan analyseres med hensyn til vekst, transport av stoffer gjennom cellemembranen, aktivitet til enzymer m.m.

Det er et problem at varmeskapene som cellekulturene vokser i, gjerne har betydelige magnetfelt, og at feltene varierer mye fra skap til skap, selv om de er av samme fabrikat og merke. I en del tidlige studier der feltene ikke ble målt i hvert enkelt varmeskap, kan dette bakgrunnsfeltet ha virket inn på resultatene.

Det er store forskjeller på hva slags stimuli ulike celletyper reagerer på. Dersom en celletype ikke reagerer på f.eks. magnetfelt, er det derfor ingen garanti for at ikke andre celletyper vil gjøre dette. Et liknende problem har vi også når det gjelder dyrestudier. Disse problemene er faktisk mer fundamentale enn de kan virke som, idet de reflekterer noe vi bare sakte har lært oss å forstå. Det er nemlig en meget stor grad av spesialisering mellom kroppens ulike celler, selv for celler som tilsynelatende har samme form og ligger i samme slags vev. Videre er det store individuelle forskjeller fra et menneske til et annet, slik at enkelte kan reagere kraftig på én bestemt stimulering mens andre ikke reagerer. Fysikere og ingeniører som er mest vant til å betrakte den døde materien omkring oss, er ikke vant til å forholde seg til denne biologiske variasjonen.

Eksperimentelle studier med celler eller dyr bygger som regel på et mindre materiale, dvs. færre forsøksobjekter enn en epidemiologisk studie. Til gjengjeld velger man selv sine betingelser, og har derfor bedre kontroll med disse. Mindre materiale medfører at dersom man skal oppnå statistisk sikre (signifikante) resultater, må den effekten man studerer være mer tydelig enn i et epidemiologisk materiale. For å oppnå dette benyttes ofte en vesentlig sterkere eksponering enn den man har i de epidemiologiske studiene, idet en antar at effekten vil øke med styrken på eksponeringen. Dette er ikke nødvendigvis tilfelle, og resultater av eksperimentene kan derfor bli villedende.

Selv under kontrollerte betingelser kan det være betingelser en ikke har full kontroll over. Når en lager magnetfelt, følger det gjerne med økt temperatur, vibrasjoner, lyd og elektrisk felt på kjøpet. Det er derfor en reell fare for kunstige resultater pga. egenskaper ved apparaturen eller metodikken som brukes. Slike kunstige resultater av ikke-biologisk natur kalles artefakter, og de er en parallell til epidemiologiens forvekslingsfaktorer.

Det er viktig å kjenne til at det er mange vanskeligheter i eksperimentelle studier. Det er derfor ikke så rart at resultatene blir forskjellige selv om et forsøk gjøres identisk i to forskjellige laboratorier. Problemet er bare å vite hvor stor vekt vi skal tillegge de ulike resultatene i en slik situasjon. Dette er et dilemma som utvalget har blitt konfrontert med mange ganger i sitt arbeid.

Når det gjelder sykdommer hos mennesker, som f.eks. kreft er derfor, i siste instans, observasjoner på mennesker helt avgjørende for å vise i hvilken grad det er økt risiko for utvikling av kreft ved forskjellige ytre påvirkninger. I denne forbindelse vil det særlig si epidemiologiske undersøkelser, forutsatt at det er mulig å relatere sykdomsfrekvens til de fysiske parametre som har vist seg relevante utfra de eksperimentelle resultatene.

4.6 Biologiske og helsemessige ­effekter

4.6.1 Kreft og kromosomskader

Kreftsykdom kjennetegnes ved ondartet cellevekst i solide svulster (tumores) eller ondartet vekst av blodceller. Krefttypene klassifiseres vanligvis etter hvilket organ svulstcellene opprinnelig stammer fra, f.eks. lungekreft, brystkreft eller blodkreft (leukemi). Årsakene til kreft er ofte ukjent, men vi kjenner i dag en rekke forskjellige påvirkninger som kan bidra til utvikling av kreft. Det finnes eksempler på at påvirkning som fører til kreft i celler fra ett organ (én type celler) ikke trenger gjøre det i andre organ. Dersom en type eksponering særlig belaster ett organ, kan det føre til en bestemt sammenheng mellom slik eksponering og kreft i dette organet. Det er tilfelle med lungekreft og sigarettrøking og også med innånding av asbeststøv eller radongass. Vi har i dag ikke sikre holdepunkter for at elektriske og magnetiske felt vil belaste enkelte organ mer enn andre. Studiene av elektriske og magnetiske felt og risiko for kreft spenner derfor over mange forskjellige kreftformer. De hyppigst studerte er imidlertid leukemier (blodkreft) og kreft i sentralnervesystemet (hjernesvulst). Vi har derfor valgt å behandle disse to kreftformene hver for seg.

Akutt lymfatisk leukemi kan iblant være vanskelig å skille diagnostisk fra non-Hodgkin lymfom (en type lymfekreft). Ideelt sett burde man derfor i studiene vurdert disse to diagnostiske gruppene sammen.

I forbindelse med kreftutvikling snakker man om latenstid. Man regner med at det kan ta tid, kanskje mange år, fra eksponering for et ytre agens til kreft oppstår. Dessuten tar det ytterligere tid fra kreft oppstår i en celle til sykdommen manifisterer seg klinisk. Det kreves store undersøkelser og lang oppfølgingstid for at epidemiologiske studier skal kunne gi pålitelig informasjon.

Barn kan tenkes å være mer mottagelige enn voksne for eventuelle skadevirkninger av elektriske og magnetiske felt, og det foreligger en rekke undersøkelser som spesielt tar for seg kreftrisiko hos barn. De fleste av disse undersøkelsene tar for seg risiko knyttet til det å bo i nærheten av høyspentledninger.

På den annen side er det først og fremst voksne som er utsatt for kraftige elektriske og magnetiske felt, særlig i forbindelse med bestemte yrker. Det er derfor også utført mange undersøkelser av kreft hos folk i såkalte elektriske yrker.

Kreftrisiko er til en viss grad genetisk (arvelig) betinget. Dersom elektriske eller magnetiske felt kan forårsake genetiske skader, kan det også tenkes at risiko for kreft kan overføres fra foreldre til barn, og det foreligger noen studier av kreftrisiko for barn av fedre som hadde yrker med høy eksponering for elektriske og magnetiske felt.

Vi vil i det følgende beskrive de vitenskapelige undersøkelsene i sammenheng med tanke på risiko for å utvikle bestemte kreftformer. For en mer detaljert oversikt over de aktuelle vitenskapelige studiene og tilgjengelig litteratur på dette området anbefales en relativt ny britisk rapport (NRPB 1992).

4.6.1.1 Leukemi

Epidemiologiske studier på barn

En undersøkelse av Wertheimer og Leeper i 1979 var den første som antydet en sammenheng mellom leukemi hos barn og elektriske eller magnetiske felt fra kraftledninger og elektriske anlegg i boliger. De fant en relativ risiko på 2,98 for høyt eksponerte individer vurdert ut fra strømkonfigurasjon, men studien var beheftet med store metodologiske svakheter.

I årene etter Wertheimer og Leepers undersøkelse i Colorado ble flere studier gjennomført for å teste deres hypotese. En oversikt over de viktigste publiserte studiene av barnekreft er gitt i tabell 1 i undervedlegg 2. Alle de første sju pasient-kontroll studiene var svært forskjellige mhp. metodikk og mål for eksponering. Direkte måling av magnetfelt ble kun gjort i tre studier; andre beregnet eksponering ut fra strømkonfigurasjon. Studiene fokuserte særlig på magnetisk felt og leukemi hos barn. NRPB-rapporten (1992) gir en analyse og oppsummering av resultatene (tabell 4.6.1). Her finner man også en beregning av den gjennomsnittlige risiko for leukemi basert på alle studiene fra før 1992 med unntak av den første, som genererte hypotesen. Samlet sett fant man da en liten overrisiko for leukemi, men overraskende nok var det bare når boliger ble karakterisert ved den såkalte strømkonfigurasjon at resultatet ble statistisk signifikant med en anslått relativ risiko på 1,39.

Senere er det kommet til tre nordiske studier (Feychting og Ahlbom 1993, Olsen et al. 1993, Verkasalo et al.1993). De to førstnevnte er pasient-kontroll studier, den siste en kohorte studie. Tabell 4.6.2 viser anslagene for relativ risiko for leukemi og lymfom fra disse studiene. Samlet sett er det en signifikant overrisiko for barneleukemi i disse tre studiene (RR=2,1), men det er særlig den svenske studien (Feychting og Ahlbom 1993) som bidrar til dette resultatet. I et leserbrev til The Lancet (Ahlbom et al. 1993b) konkluderer forfatterne med at resultatet støtter hypotesen om at eksponering for magnetfelt kan spille en rolle for utviklingen av barneleukemi, selv om den finske og danske studien enkeltvis ikke gir støtte til dette.

Det er ikke publisert studier av risiko for leukemi hos barn av fedre som har vært utsatt for sterke lavfrekvente elektriske eller magnetiske felt. I to studer av leukemi fant man ingen sammenheng mellom leukemi hos barn og foreldres eksponering for radar eller mikrobølger, men en sammenheng med kjemisk eksponering i yrket (Lowengart et al. 1987, Buckley et al. 1989).

Epidemiologiske studier på voksne

Flere studier har undersøkt om kreftrisiko hos voksne er knyttet til kilder for elektriske eller magnetiske felt i nærheten av bolig og elektriske installasjoner i hjemmet (se tabell 1 i undervedlegg 2). Etter Wertheimer og Leepers undersøkelse i 1982 er det ikke funnet økt forekomst av leukemi. Coleman og medarbeidere (1989) fant en svakt økt forekomst av leukemi blant voksne med bolig nær elektriske installasjoner (kraftledninger), men resultatet var ikke statistisk signifikant. Eksponering for elektriske og magnetiske felt fra andre kilder er også studert, men ingen har vist signifikant sammenheng mellom eksponering og fore­komst av kreft. En pasient-kontroll-studie (Preston-Martin et al. 1988) så på relasjonen mellom myelogen leukemi og bruk av elektrisk varmeteppe, men fant ingen sammenheng.

Det er imidlertid i yrkessammenheng at voksne utsettes for de kraftigste feltene. Første rapport om økt forekomst av leukemi i elektriske yrker kom i 1982 (Milham 1982). Flere senere studier har vist tilsvarende resultater, men ofte med lavere beregnet risiko, og noen studier har ikke vist økt forekomst i det hele tatt (se tabell 2a og b i undervedlegg 2). En samlet vurdering av hittil publiserte studier av kreft i elektriske yrker viser imidlertid en svakt økt forekomst av leukemi. I de hittil publiserte studiene er det ikke vist noen overrisiko for død av leukemi blant sveisere som antas å ha en betydelig magnetfelteksponering, men det er ikke foretatt målinger eller beregning av felt i disse undersøkelsene.

De første studiene som tydet på en sammenheng mellom magnetfelteksponering og leukemi hos voksne, viste økt risiko for akutt myelogen leukemi. Flere nyere studier har vist økt forekomst av kronisk lymfatisk leukemi. Andre studier har vist økt forekomst av begge formene. Analyse gjort for ulike leukemityper viser altså ikke entydige funn. De senere studiene er ikke bare basert på yrkestitler, idet man også har foretatt dosimeter-målinger eller beregninger av magnetfelt.

En nyere svensk studie av forskjellige grupper arbeidstakere (Floderus et al. 1993a) viste en sammenheng mellom leukemi og målte magnetfelt (dosimetri – én arbeidsdag). Spesielt ble assosiasjonen vist for kronisk lymfatisk leukemi. Dette er den første studien som har vist en sammenheng mellom målte magnetfelt på arbeidsplassen og leukemi. Studien gir således støtte til at magnetfelt kan være en risikofaktor av betydning for utvikling av leukemi hos voksne. En annen svensk studie (Floderus et al. 1993b) fant en økt forekomst spesielt av kronisk lymfatisk leukemi blant lokførere og konduktører; her ble ikke måling av felt foretatt.

En norsk studie blant ansatte ved jernbanen (banearbeidere utsatt for 16 2/3 Hz felt, 16 kV spenning) benyttet beregnede historiske dose-estimater av magnetfelt. Resultatene viste ingen sammenheng med magnetfelt-eksponering, heller ikke med arbeid ved elektrisk jernbane sammenliknet med ikke-elektrisk jernbane (Tynes et al. 1993).

Sahl og medarbeidere (1993) fant heller ingen sammenheng mellom arbeid i elektriske yrker (eller målte magnetfelt) og død av leukemi eller lymfom blant ansatte i kraftforsyning i Sør-California, men det viste seg at eksponeringen av disse arbeidstakerne ikke var spesielt høy sammenliknet med den folk flest blir utsatt for (Sahl et al. 1994)..

En annen norsk studie (Tynes et al. 1992) har sett på kreftrisiko i elektriske yrker basert på yrkesopplysninger i folketellingene 1960 og 1970. For arbeidstakere med mer enn 10 års yrkesaktivitet ble det vist en 40 % økning i leukemirisiko (RR=1,4), men en vurdering av risiko for non-Hodgkin lymfom og leukemi samlet, viste ingen økning.

En annen studie blant ansatte i åtte store norske kraftselskap viste heller ingen sammenheng mellom beregnet magnetfelt og leukemi (Tynes et al. 1994). Studien omfatter få personer og bare et lite antall tilfeller inngår i analysen.

En stor fransk-kanadisk studie av ansatte i el-forsyning (Theriault et al. 1994) fant holdepunkt for økt forekomst av akutt non-lymfatisk leukemi (særlig akutt myelogen leukemi) blant ansatte med magnetfelteksponering, men de fant ingen dose-respons trend for økende magnetfelteksponering.

Flere rapporter har vist overrisiko for leukemi blant ansatte i aluminiumverk (Andersen et al. 1982, Mur et al. 1987). Rockette og Arena (1981) fant en dobbel risiko for leukemi spesielt blant ansatte i elektrolyseavdelinger ( pre­bake-verk). De har senere bekreftet disse funnene (ref. av Microwave News 1993). Milham publiserte i 1985 data som viste økt dødelighet av akutt leukemi blant ansatte ved aluminiumverk generelt, men ikke økt forekomst av alle leukemiformer samlet. Elektrolysearbeidere i aluminiumverk er regelmessig eksponert for statiske magnetfelt opptil ca. 10 mT (10.000 μT), og i kortere perioder opptil 50 mT (Thommesen og Bjølseth 1992). De hittil publiserte data har imidlertid ikke hatt tilgjengelige eksponeringsdata for elektriske og magnetiske felt som kunne gi grunnlag for å avklare hvilken type eksponering som var av betydning.

4.6.1.2 Kreft i sentralnervesystemet

I Norge er det gjennomsnittlig ca. 35 barn som får diagnosen hjernesvulst hvert år. Dette er også en relativt sjelden kreftform, selv om den utgjør 30-40 % av all kreft blant barn.

Av de første studiene som så på sammenhengen mellom elektromagnetiske felt og barnekreft, var det tre (Fulton et al. 1980, London et al. 1991 og Coleman et al. 1989) som bare så på leukemi, mens fire studerte alle typer barnekreft (Wertheimer og Leeper 1979, Tomenius 1986, Savitz et al. 1988 og Myers et al. 1990). Samlet sett kunne disse studiene, i henhold til NRPB, bare gi svak støtte til hypotesen om en mulig assosiasjon mellom magnetfelt og barnekreft generelt, men denne støtten var mindre svak for hjernesvulst enn for leukemi når man så på sykdommene separat.

Tre nordiske studier er tilkommet senere (Feycting og Ahlbo 1993, Olsen et al. 1993, og Verkasalo et al. 1993). I motsetning til hva tilfelle er for leukemi, tyder disse nordiske studiene samlet sett ikke på noen overrisiko for hjernesvulst hos barn som har bodd i nærheten av høyspentledninger (tabell 4.6.3). Den finske kohortstudien, som riktignok beregner relativ risiko til 2,3, er likevel å regne som negativ. Dette skyldes ikke minst at tre av de fem hjernesvulstene blant de eksponerte ble funnet hos en og samme pasient; et barn med sykdommen neurofibromatose som i seg selv kan manifestere seg med flere hjernesvulster.

Tre studier har rapportert forhøyet risiko for kreft i sentralnervesystemet hos barna til fedre som hadde yrker med antatt eksponering for elektriske og magnetiske felt, basert på yrkes-tittel og næringsgruppe ved barnets fødsel (Wilkins og Koutras 1988, Nasca et al. 1988, Johnson og Spitz 1989). Tre andre studier har sett på neuroblastom (tumor som utgår fra celler i det sympatiske nervesystemet). To av disse studiene har rapportert høyere forekomst hos barn med fedre som hadde yrker hvor de kunne ha vært utsatt for kraftige elektriske og magnetiske felt (Spitz og Johnson 1985, Wilkins og Hundley 1990), mens en studie rapporterte ingen sammenheng (Bunin et al. 1990).

I undersøkelser som sammenligner forskjellige typer yrkeseksponering for fedre, ser kjemisk eksponering og stråling fra radioaktive kilder ut til å ha større betydning for barns risiko for kreft i sentralnervesystemet og neuroblastom enn elektromagnetiske felt (Nasca 1988, Wilkins og Sinks 1990). Generelt vil eksponering for elektriske og magnetiske felt i yrket ofte falle sammen med forskjellige typer kjemisk eksponering og av og til sammen med stråling fra radioaktive kilder. Ingen av de fore­liggende studiene av mulig sammenheng mellom elektriske og magnetiske felt i foreldres yrke og kreft hos barn tar tilstrekkelig hensyn til mulig effekt av kreftfremkallende kjemikalier og stråling fra radioaktive kilder. Den moderat forhøyede risiko som er rapportert for kreft i sentralnervesystemet og neuroblastom hos barn i neste generasjon, kan derfor ha andre og biologisk sett mer rimelige forklaringer enn at foreldrene har vært utsatt for elektriske og magnetiske felt.

Når det gjelder risiko for hjernesvulst hos voksne, har det vært gjort en hel rekke studier, særlig basert på yrkeseksponering (se tabell 3a og b i undervedlegg 2). Hjernesvulst blant sveisere er blitt undersøkt i fem studier. Dersom man ser disse under ett viser de en overrisiko på ca. 25 % for denne kreftformen. Studiene gir holdepunkter for en sammenheng med sveiseyrket, idet to av de publiserte studiene har vist en sammenheng mellom lang eksponeringstid i det aktuelle yrket og forekomst av hjernesvulst. Årsakene kan likevel være flere, da sveisere utsettes for mange kjemiske komponenter i tillegg til elektromagnetiske felt. I 1985 (Lin og medarbeidere) kom den første rapporten som viste signifikant økt forekomst av hjernesvulst i elektriske yrker. Flere senere studier har vist tilsvarende resultater, men ofte med lavere risikoestimater, og noen studier har ikke vist økt forekomst i det hele tatt. Når det gjelder hjernesvulst er det tegn på en overrisiko, spesielt for gliomer.

Sahl og medarbeidere (1993) fant ingen konsistent sammenheng blant ansatte i kraftforsyning i Sør-California mellom målte magnetfelt på den ene siden og død av hjernesvulst eller kreft generelt på den andre siden, men grad av eksponering var ikke spesielt høy.

En norsk studie blant ansatte ved jernbanen (banearbeidere, 16 2/3 Hz felt, 16 kV spenning) benyttet beregnede historiske dose-estimater av magnetfelt. Resultatene viste ingen sammenheng mellom hjernesvulst og magnetfelt-eksponering, og heller ikke sammenheng mellom hjernesvulst og arbeid ved elektrisk jernbane (Tynes et al. 1993). En studie blant ansatte i åtte store norske kraftselskap viste heller ingen sammenheng mellom beregnet magnetfelt og hjernesvulst (Tynes et al. 1994).

Økt mortalitet av hjernesvulst blant aluminiumsarbeidere er rapportert i to studier (Mur et al. 1987, Spinelli et al. 1991).

4.6.1.3 Andre former for kreft

En studie av kreft hos voksne i Denver-området (Wertheimer & Leeper 1982) konkluderte med en økt risiko for kreft i sin alminnelighet ved bestemte strømkonfigurasjoner i hjemmet. Andre forskere har imidlertid ikke etter dette funnet noen sammenheng mellom kreft totalt og bolig-eksponering for elektriske og magnetis­ke felt. McDowall (1986) gjorde en voksenkreftstudie der lungekreft hos kvinner var den eneste kreftformen som viste en sammenheng med nærhet til elektriske installasjoner.

Malignt melanom (en type hudkreft, føflekk-kreft) og brystkreft er andre kreftformer som har vist en økt forekomst i elektriske yrker i enkelte studier. Blant annet er det vist overrisiko for melanom i svensk telekommunikasjons-industri, men ingen tendens ble funnet når eksponeringstid i yrket ble lagt inn i analysen (Olin et al. 1985). Den høyeste risiko ble funnet i avdelinger som utførte lodding. En senere kanadisk studie viste også overrisiko for melanom i telekommunikasjons-industrien (De Guire et al. 1988).

Bare én epidemiologisk studie har så langt vist økt risiko for brystkreft blant kvinner med forhøyet eksponering for lavfrekvente felt (studien brukte yrkestitler i elektriske yrker), men flere studier har vist en overrisiko for mannlig brystkreft i elektriske yrker (Tynes og Andersen 1990, Matanoski et al. 1991, Demers et al. 1991). En studie som ikke viste sammenheng er også presentert (Rosenbaum et al. 1990). Det må bemerkes at brystkreft blant menn er en svært sjelden kreftform.

Få yrke-kreftstudier er gjort blant arbeidstakere utsatt for statiske magnetfelt i arbeidet. Studier publisert i 1985 og 1990 av Barregård og medarbeidere, viste at ansatte ved en svensk kloralkali-fabrikk ikke hadde økt total fore­komst av kreft. Statisk magnetfeltnivå her lå i området 4-29 mT. Strømstyrken i prosessen var 100 kiloampere (kA).

4.6.1.4 Dyrestudier

I forsøk på å undersøke nærmere sammenhengen mellom kreft og elektromagnetiske felt som er funnet ved epidemiologiske studier, er det gjennomført en rekke eksperimenter på dyr og cellekulturer. Forsøk på hele dyr regnes som mer relevante enn forsøk på cellekulturer. Dette kommer av at kreftceller i en ellers intakt organisme er underlagt kroppens egne regulerings-mekanismer, som enten kan dempe utviklingen av kreften eller eventuelt kan ha blitt satt mer eller mindre ut av funksjon. Tilsvarende regulering forekommer ikke i cellekulturer.

I dyreforsøkene bruker en dyr som enten er blitt utsatt for kreftfremkallende stoffer, har fått implantert kreftceller fra andre dyr, eller dyrestammer som spontant utvikler visse kreftformer. Det er benyttet statiske magnetfelt opptil 800 mT eller tidsvariable magnetfelt opptil 6 mT. Det store flertall av disse studiene viser ingen klar endring eller en mer eller mindre gunstig effekt, som f.eks. langsommere utvikling av kreften eller lengre overlevelse (ref. av Thommesen 1988 og av Thommesen og Tynes 1994).

Det finnes noen unntak. I to studier hvor rotter ble eksponert for hhv. et 60 Hz elektrisk felt på 40 kV/m (Leung et al. 1986) og magnetfelt (både statisk og 50 Hz) på 20 μT (Beniashvili et al. 1991) ble det påvist økt kreftutvikling. I en forsøksserie ble mus eksponert for et 60-Hz magnetfelt på 25.000 μT over flere generasjoner. Dette førte til økt spontan fore­komst av malignt lymfom (Mikhail og Fam 1991). I en av studiene (Rannug et al. 1993) hvor kontinuerlig eksponering med 50-Hz magnetfelt (50 eller 500 μT) ikke påvirket en kjemisk indusert hudkreft, fant man senere økt promosjon når den samme eksponeringen ble gitt intermitterende (K.H. Mild, pers. meddel.). McLean, Stuchly og medarbeidere (ref. av Stuchly 1993) fant at eksponering med et 60-Hz magnetfelt på 2.000 μT ga utvikling av svulster hos flere individer og flere svulster pr. individ hos mus med kjemisk indusert hudkreft.

4.6.1.5 Cellestudier

Kreft er ikke en enkelt sykdom, men en gruppe av sykdommer, som hovedsaklig har det til felles at enkelte av kroppens egne celler deler seg ukontrollert, trenger inn i annet vev og eventuelt sprer seg (metastaserer) til andre deler av kroppen. Første steget i utvikling av kreft antar man er en forandring i en celles kromosom-apparat, som inneholder arvestoffet (DNA). Man har derfor gjort en rekke undersøkelser om hvorvidt lavfrekvente elektriske og magnetiske felt, i likhet med ioniserende stråling og en rekke kjemiske stoffer, kan skade DNA. Slike forsøk gjennomføres gjerne med cellekulturer.

Selv etter en rekke forsøk er det fortsatt usikkert hvorvidt statiske eller lavfrekvente felt alene kan påvirke DNA, men man kan ikke se bort fra at slike felt kan forsterke virkningen av enkelte andre påvirkninger, av f.eks. kjemisk art, og dermed indirekte øke faren for kreftutvikling.

Deling av normale celler kan initieres ved at en vekstfaktor binder seg til en reseptor på celleoverflaten og setter i gang en kjede av reaksjoner som i siste omgang gir celledeling. Slik celledeling er imidlertid strengt kontrollert, og vil normalt stoppe opp av seg selv når tettheten av celler når et visst nivå. Denne kontrollen er hemmet i kreftceller, fordi forandringen i cellens arvestoff medfører at cellen får evne til å unndra seg de normale vekstregulerende mekanismene. Dermed er det ikke gitt at cellen vokser og deler seg spontant. Man antar også at mange kreftceller først viser sin evne til ukontrollert vekst etter at de også er blitt utsatt for en stimulerende faktor, som man kaller en kreft-promotor.

Eksperimenter med cellekulturer har vist at påtrykte eller induserte elektriske felt og strømmer under visse omstendigheter påvirker nivået av intracellulære signalstoffer og enzymer, som til dels har en funksjon i forbindelse med cellevekst. Det er av den grunn gjort en rekke undersøkelser av hvordan kreftceller i kultur eventuelt blir påvirket av statiske og lavfrekvente felt. Flertallet av disse undersøkelsene viser at eksponeringen enten ikke har hatt noen effekt eller har hemmet veksten av kreftcellene.

Genaktivering med pulsede og sinusvariable felt har særlig vært studert i spyttkjertel-kromosomer fra fluer og i kulturer av humane kreftceller (Goodman og Shirley-Henderson 1991). Man har funnet tegn (såvel morfologiske som histokjemiske) på at ulike signalkarakteristikker kan indusere endringer i genproduktene. Endringene er celle-spesifikke, og resultatene er derfor ikke direkte overførbare til andre typer vev.

De genene som blir aktivert er de som normalt er aktive i vedkommende type celler. Ulike signaler gir kvalitativt identisk mønster, men kvantitativt ulik økning av genproduktene. Det er uklart om dette er spesifikke reaksjoner på magnetiske pulser eller de induserte elektriske felt, eller om det er mer eller mindre uspesifikk cellulære stress-reaksjoner på slike påvirkninger.

Kromosombrudd i blodceller

Nordenson og medarbeidere (1988) publiserte samlede resultater av studier blant ansatte som hadde sitt arbeid i utendørsanlegg ved 400-kV anlegg. De fant mer kromosomforandringer i lymfocyttkulturer fra blodprøver fra eksponerte arbeidere enn i prøver fra kontrollpersoner. Lymfocytter som ble eksponert for gnistutladninger in vitro viste tilsvarende kromosombrudd (Nordenson et al. 1984).

Eksponering for sterke elektriske felt (opptil 240 kV/m) kan øke forekomsten av kromosombrudd fremkalt av ioniserende stråling (McCormack og Swenberg 1985). Eksponering av mus for et 60-Hz elektrisk felt på 50 kV/m eller av vevskulturer for 100 kV/m har ikke forårsaket kromosom-forandringer (ref. av Thommesen 1988).

Forsøk med celler fra fostervann fra menneske, eksponert i 3 døgn for 30 μT ved 50 Hz, viste en økning av andelen celler med kromosom-forandringer (Nordenson et al. 1989), mens det ikke ble påvist noe økning da forsøket ble gjentatt av en annen forskergruppe (Hamnerius et al., upublisert, pers. medd.).

Skyberg og medarbeidere (1993) fant en viss tendens til flere kromosombrudd hos arbeidere som var eksponert for sterke elektriske felt, men forskjellene var ikke signifikante (få personer), og det var ikke tatt hensyn til andre årsaksforhold som f.eks. røyking.

4.6.2 Abort og fosterskader

Reproduksjonshelse omfatter svært forskjellige forhold fra fertilitetsproblematikk til helseforhold hos det nyfødte barn. De forholdene som oftest blir studert er spontan abort, dødfødsel eller død i perioden like etter fødselen samt medfødte misdannelser. Et barns videre utvikling kan også tenkes å bli forstyrret av forhold både før og under svangerskapet.

Reproduktive helseproblemer kan oppstå på flere forskjellige måter og på forskjellige tidspunkt i utviklingen frem mot et nyfødt barn. Forutsatt at man oppnår å bli gravid er en normal fosterutvikling avhengig av at arvematerialet i de sammensmeltende egg og sædceller ikke er skadet. Slike skader kan oppstå hos far eller mor før befruktningen skjer. Etter en vellykket sammensmelting av egg og sædcelle, er det avgjørende for en vellykket start på svangerskapet at moren er mottagelig for at det befruktede egget skal feste seg i livmoren. Selve fosterutviklingen har en kritisk fase frem mot 12. uke. I denne perioden dannes og utvikles de forskjellige organene, og de fleste kjente medfødte misdannelser skriver seg fra feil i denne utviklingsfasen. I de tilfellene hvor en medfødt misdannelse kan være forårsaket av en ytre miljøpåvirkning, vil denne påvirkningen som regel ha skjedd i denne tidlige perioden.

En stor andel av de fostrene som aborteres spontant mellom 8. og 12. svangerskapsuke har tegn til misdannelser eller kromosomfeil (Warburton 1987). Spontanabort er et relativt vanlig svangerskapsutfall, og nyere studier har vist at dersom man også regner med de tidlige abortene som kvinnene selv ikke er klar over, ender hele 30% av alle påbegynte svangerskap med spontanabort (Wilcox et al. 1988). Vel 2% av alle nyfødte har en eller annen form for misdannelse. De forskjellige typer misdannelser er hver for seg nokså sjeldne.

Kjente risikofaktorer

I 1978 rapporterte kvinnene som bodde i det forurensede området Love Canal i USA økt forekomst av spontanabort. Flere lignende lokale opphopninger har blitt rapportert siden, og mange forestiller seg at risikoen for spontan­abort er særlig følsom for miljøforurensing i sin alminnelighet. I virkeligheten er svært få risikofaktorer for spontanabort blitt avdekket gjennom epidemiologiske studier. Røyking er en godt dokumentert risikofaktor, og det samme gjelder bruk av alkohol i større mengder. Et stort problem ved de fleste studier av spontan­abort er imidlertid at de baserer seg på hva kvinnene selv husker og ikke på en systematisk registrering av spontanaborter. Det er ingen ting som tyder på at hyppigheten av spontan­abort har økt over tid. Et moderne levesett skulle derfor ikke i seg selv innebære noen øket risiko.

Det finnes flere kjente risikofaktorer for medfødte misdannelser. Medikamentet thalidomid forårsaket på 1960-tallet en epidemi av misdannelser av blant annet armer og ben før det ble fjernet fra markedet. Valproat, isotretinoin og phenytoin er medikamenter som fort­satt er i bruk, og som ved bruk tidlig i svangerskapet øker risikoen for forskjellige medfødte misdannelser. Stort forbruk av alkohol og tobakk under svangerskapet har sikre skadevirkninger på fosterets utvikling. Det er også kjent at røntgenundersøkelser under svangerskapet kan føre til medfødte misdannelser. Lavere doser av stråling fra radioaktive kilder, for eksempel den strålingen den norske befolkningen ble utsatt for etter Tsjernobylulykken, har ikke gitt målbar økning i risiko for medfødte misdannelser.

Studier av risiko for spontanabort

Den problemstillingen som har fått størst oppmerksomhet i reproduksjons-epidemiologiske studier relatert til elektriske og magnetiske felt, er hvorvidt kvinner som arbeider ved dataterminal har forhøyet risiko for spontan­abort. Feltene fra slike terminaler har en annen karakter enn felt fra andre elektriske installasjoner, og derfor kan de tenkes å ha spesielle effekter. En stor amerikansk studie som ble publisert i et fremtredende medisinsk tidsskrift viste ingen tendens til sammenheng mellom hvor lenge en kvinne sitter foran dataterminal og hennes risiko for spontanabort (Schnorr et al. 1991). En samlet analyse av samtlige rapporter som var blitt publisert til og med 1991 viste heller ikke noen tendens til sammenheng mellom spontanabort og bruk av dataterminal (Parazzini et al. 1993). Denne samlede analysen utelukker med stor grad av sikkerhet at bruk av dataterminal kan tenkes å øke risikoen for spontanabort mer enn 20%.

En nyere finsk studie har for første gang målt hvor sterke elektriske og magnetiske felt forskjellige dataterminaler avgir og sett på om feltets styrke betyr noe for abortrisiko (Lindbohm et al. 1992). Studien baserer seg på 191 tilfeller av spontanabort blant kvinner som hadde kontoryrker og som var registrert i medisinske registre. Disse kvinnene ble sammenlignet med kvinner som hadde fødsler i samme periode. I denne studien finner man en tendens til høyere forekomst av spontanabort hos kvinner som benyttet dataterminaler med kraftige magnetfelt sammenlignet med kvinner som benyttet dataterminaler med svake magnetfelt. De høyeste feltstyrkene ble målt til over 0,9 μT i lavfrekvensområdet. Det var imidlertid ikke noen forskjell i abortrisiko for kvinner som brukte dataterminaler og andre kvinner.

Elektriske og magnetiske felt knyttet til andre vanlige elektriske installasjoner har også vært studert i forbindelse med spontanabortrisiko. En amerikansk forskergruppe fant en tendens til flere aborter i høst og vintermånedene hos kvinner som benytter elektrisk oppvarmede vannsenger, elektriske varmetepper eller bodde i hus med varmekabler (Wertheimer og Leeper 1986, Wertheimer og Leeper 1989). En nyere finsk studie målte feltstyrken i huset til vel 100 kvinner som hadde fått påvist et tidlig avbrutt svangerskap ved hjelp av urinprøveundersøkelser (Juutilainen et al. 1993). Når disse feltnivåene ble sammenlignet med nivåene for 100 andre kvinner fant man sterke magnetiske felt noe oftere hos de kvinnene som hadde fått registrert tidlige aborter.

Studier av risiko for medfødte misdannelser

Grunnlaget for å frykte en sammenheng mellom elektriske og magnetiske felt og risiko for medfødte misdannelser er ikke stort, og de fleste studiene som finnes viser ingen sammenheng. Det finnes et par nordiske studier som antyder en mulig sammenheng for de spesielle feltene fra dataterminaler (Ericson og Källén 1986a, Ericson og Källén 1986b, Tikkanen et al. 1987). Forfatterne tolker imidlertid selv resultatene med stor forsiktighet: den statistiske usikkerheten var stor, de alternative forklaringene var mange, og bestemte typer misdannelser pekte seg ikke ut. De tilgjengelige studiene av dataterminaler gir samlet sett ingen grunn til å tro at det er noen sammenheng med risiko for misdannelser når de samles i en felles statistisk analyse (Parazzini et al. 1993).

Det foreligger to studier av elektrisk oppvarmede senger og risiko for medfødte misdannelser. Den ene studien så på bruk av varmetepper og risiko for neuralrørsmisdannelser (Milunsky et al. 1992) og den andre på bruk av elektriske varmetepper eller vannsenger og risiko for misdannelsene hareskår og ryggmargsbrokk (Dlugosz et al. 1992). Ingen tendens til sammenheng ble funnet i noen av disse studiene. En kritiker til den siste studien mener at mange misdannede fostre kan ha blitt abortert hos kvinner som bruker elektrisk oppvarmede senger og at dette forklarer en tendens til færre misdannede barn hos mødre som brukte elektrisk oppvarming i denne studien (Jannson 1993).

En fransk studie av høyspentledninger og misdannelser fant ingen sammenheng bortsett fra en mulig lavere forekomst av skjelett- og hjertemisdannelser i nærheten av høyspentledninger (Robert 1993). Denne forfatteren nevner også at en slik nedsatt risiko teoretisk sett kan forklares ved en forhøyet abortrisiko for misdannede barn i nærheten av høyspentledninger.

Studier av tegn på genetiske skader i neste generasjon

Skader på arvematerialet som skjer hos mor eller far før unnfangelse kan tenkes å føre til et spektrum av forskjellige effekter for et svangerskap. Slike skader kan teoretisk sett være mer alvorlige for guttefostre enn for jente­fostre, og andelen guttebarn (kjønnsratio) kan derfor falle. Videre kan kromosomtallet endres og sjansen for enkelte medfødte misdannelser kan øke. Disse effektene ble undersøkt i en studie av barn av fedre som jobbet med høyspent-installasjoner (Nordström 1983). Forfatterne konkluderte med at kjønnsratioen var endret. En samlet forhøyet risiko for misdannelser ble funnet, men ingen bestemte typer misdannelser bidro til denne økningen. Dette funnet står dessuten i kontrast til studiene som ble diskutert i forrige avsnitt. Når det gjelder kjønnsratio finnes motstridende observasjoner for barn av fedre som er utsatt for svært kraftige felt i forbindelse med arbeidssituasjonen (Roberg et al. 1976, Knave et al. 1979).

Dyrestudier

Det er utført en rekke studier på dyr for å undersøke spontanaborter og misdannelser i forbindelse med eksponering for elektriske og magnetiske felt.

Nakagawa (1979) undersøkte mus som var unnfanget og oppdrettet i et statisk magnetfelt på 80 mT og fant bl.a. en reduksjon av veksten. Ved 30 mT var effekten noe svakere. Shibib og medarbeidere (1987) eksponerte nyfødte rotter for et statisk magnetfelt på 0,5 mT under fosterutviklingen og fant svakere myelinisering av nerveceller. De fant imidlertid også samme effekt når jordmagnetfeltet (50 μT) var fjernet. Forsøkene viser altså ingen tydelig dose/effekt-sammenheng, og ingen nedre terskelverdi, og er derfor vanskelige å ta stilling til.

Effekter på fosterutviklingen er funnet hos mus ved eksponering for pulsede magnetfelt (Tribukait et al. 1986, Frölén et al. 1993). Resultatene tyder på at de første døgnene etter befruktningen, altså i perioden før fosteret er implantert i livmor-slimhinnen er den følsomste perioden for denne effekten. Tribukait og medarbeidere fant en økt forekomst av misdannelser, mens Frölén og medarbeidere ikke fant noen økning. De fant derimot et økt antall implantasjoner samtidig med et økt antall resorpsjoner ( aborter), slik at det totale antallet levende fostre var det samme i de eksponerte gruppene som i de ueksponerte.

Huuskonen og medarbeidere (1993) eksponerte rottefostre for ulike tidsvariable magnetfelt kontinuerlig fra befruktningen og i 20 døgn. De fant ingen økning av større misdannelser, men en viss tendens til flere mindre sjelett-anomalier (så som et ekstra ribben). I likhet med Frölén og medarbeidere (1993) fant de et noe høyere antall implantasjoner, men ikke i den gruppen som var eksponert for pulsede felt (som hos Frölén og medarbeidere).

Det er også funnet forstyrrelse av foster-utviklingen i hønse-egg. Flere forskergrupper har eksponert egg for lavfrekvente felt helt ned til ca. 1 μT, med både pulsede og sinus-variable felt, og funnet unormal utvikling særlig i hodedelen av fosteret. Andre grupper har ikke klart å bekrefte funnene. For å prøve å avklare disse uoverenstemmelsene, ble det gjennomført parallelle studier ved seks ulike laboratorier, som tidligere hadde utført denne typen studier. Man benyttet da en felles forsøksprotokoll for å se på effekten på kyllingefostre av 1 μT magnetfeltpulser ved 100 Hz (Berman et al. 1990). Resultatene var fortsatt motstridende idet noen laboratorier fant økning i misdannelser, andre ikke.

4.6.3 Depresjon, selvmord og hodepine

4.6.3.1 Depresjon og selvmord

En mulig sammenheng mellom depresjon/selvmord og eksponering for elektromagnetiske felt har vært forsøkt belyst i flere epidemiologiske undersøkelser.

Reichmanis og medarbeidere (1979) tok utgangspunkt i samtlige registrerte selvmord i et geografisk avgrenset område i England, og be­regnet elektriske og magnetiske felt i boligen der de hadde bodd, ut fra avstand fra kraftledninger. Dette ble sammenlignet med tilsvarende beregnede felt for et likt antall tilfeldig uttrukne boliger i de samme områdene. Ved forskjellige statistiske beregninger fant de at fordelingen av selvmordere i relasjon til de beregnede felt var forskjellig fra kontrollene. Men dette statistiske funnet kunne ikke tolkes slik at selvmordsgruppen i gjennomsnitt var eksponert for høyere (eller lavere) feltstyrke enn kontrollene. I en senere undersøkelse på samme selvmords- og kontrollmaterialet ble det imidlertid funnet at det for selvmordsgruppen var høyere målbart magnetfelt ved deres bosted enn for kontrollgruppen (målt utenfor døren til leiligheten/boligen) (Perry et al. 1981). En svakhet ved disse to undersøkelsene var at man ikke kunne utelukke at personer som begikk selvmord hadde hatt en tendens til å velge annen type bolig/leilighet enn de som bodde i kontroll-leilighetene (og som ikke er nærmere karakterisert).

I en annen undersøkelse tok Perry og Pearl (1988) utgangspunkt i pasienter utskrevet fra lokale sykehus med psykiatrisk sykdomsdiagnose og som bodde i leilighet i boligblokk med vertikal hovedstrømledning nær yttervegg. Leilighetene kunne derfor klassifiseres som nær og fjernt fra hovedledningen, med tilsvarende forskjell i elektromagnetiske felt (bekreftet med direkte måling). Det viste seg at personer som hadde vært innlagt for depresjon (uten nærmere karakteristikk) hyppigere enn ventet bodde i leilighet nær hoved-strømledning. Eiendommelig nok viste det seg at personer med personlighetsdefekt, angst, agitasjon eller konfusjon (igjen uten nærmere karakteristikk) hyppigere enn ventet bodde fjernt fra hovedstrømledningen. Innleggelse for overdose (antas å være uttrykk for selvmordsforsøk) viste ingen relasjon til leilighetsplassering. En svakhet ved denne undersøkelsen er at man ikke visste nøyaktig hvor mange personer som faktisk bodde i de to typer leilighet – den statistiske analysen er basert på at det var et likt antall. Det ble senere foretatt en ny undersøkelse med et større antall depressive pasienter, rekruttert på samme måte, men uten den begrensing at de skulle bo i blokk med asymmetrisk plassering av hovedstrømledning. Man målte nå direkte magnetfeltstyrke utenfor de aktuelle boliger, og sammenlignet med boligen til et tilfeldig utvalg av kontrollpersoner i det samme området. Det ble funnet at feltsyrken i gjennomsnitt var moderat, men statistisk signifikant høyere ved boligen til de depressive enn til kontrollene (det gjaldt der­imot ikke for en parallell gruppe som hadde hatt hjerteinfarkt) (Perry et al. 1989).

I en annen engelsk undersøkelse ble det sendt spørreskjema om bl.a. helsetilstand til en gruppe personer bosatt nær kraftledning, og til en kontrollgruppe som bodde langt unna (Dowson et al. 1988). Igjen ble det funnet høyere frekvens av depresjon, og av hodepine, hos dem som bodde nær kraftledning, men uten at det er angitt detaljer om type depresjon etc. En svakhet ved undersøkelsen er at bare 60 % av de spurte svarte på spørreskjemaet.

En tilsvarende undersøkelse fra USA fore­gikk ved hjelp av strukturerte telefonintervjuer, med benyttelse av aksepterte og validerte diagnoseskjema for depresjoner og hodepine (Poole et al. 1993). Ialt 382 personer ble intervjuet, utvalgt dels tilfeldig, dels pga. bosted nær kraftledning, dels pga. deltagelse i under-skriftkampanje eller møte i anledning planer om ny kraftledning. Resultatet ble analysert på forskjellig måte, men hovedfunnet var i alle tilfelle at det var en positiv sammenheng mellom depressive symptomer og bosted nær kraftledning – også etter at det var korrigert for f.eks. holdning til opphold nær kraftledning. Det var svakere holdepunkter for sammenheng når det gjaldt hodepine. Det ble ellers konkludert med at magnetfelt-styrken var viktigere enn styrken på det elektriske felt. En svakhet ved denne undersøkelsen er at det ble brukt et meget grovt mål på felteksponering, men det kan ikke forklare det positive funn – det kunne snarere ha bidratt til å redusere eller tilsløre en sammenheng.

Samme metodikk er senere benyttet i en nyere, mindre undersøkelse fra USA (McMahan et al. 1994). Her intervjuet man 76 kvinner som bodde nær kraftledning (med gjennomsnittlig målt magnetfelt 0,49 μT ved deres leilighet), og 76 kvinner som bodde lenger unna (målt magnetfelt 0,07 μT). Det kunne ikke påvises noen sikker forekjell i forekomsten av depressive symptomer. Svakheten ved denne undersøkelsen er særlig det lave antall som er intervjuet.

4.6.3.2 Hodepine og andre helseeffekter

I flere av de undersøkelsene som er omtalt under avsnittet om depresjon og selvmord, har man også undersøkt mulig sammenheng mellom hodepine og bostedets elektromagnetiske felt. Også her er det funnet en tendens til sammenheng (Dowson et al. 1988, Poole et al. 1993). En svakhet med disse undersøkelsene er at man ikke har skjelnet mellom forskjellige former for hodepine, f.eks. migrene og stress-hodepine.

Haysom og medarbeidere (1990) har senere utvidet studien som er omtalt av Dowson og medarbeidere, med spørreskjema til personer som bodde i ulik avstand fra kraftledning; det ble her brukt spørreskjema som kunne skjelne mellom migrene og annen form for hodepine. Svar innkom fra 692 personer, som var 65% av dem som fikk spørreskjema. Personene ble inndelt etter boavstand fra kraftledning i 4 grupper: 0-50 m, 50-100 m, 100-500 m, og >500 m. For menn, men ikke for kvinner, ble det funnet statistisk signifikant sammenheng mellom frekvens av hodepine generelt og boavstand fra kraftledning – men høyest frekvens ble funnet i gruppen 50-100 m, og ikke 0-50 m. Når man så spesielt på migrene, var frekvensen igjen høyest i 50-100 m sonen, men nå statistisk signifikant bare for kvinner, mens menn viste nesten statistisk signifikant tendens i samme retning. Forfatterne sier at dette synes å være den første vitenskaplige studie som viser at meget svake elektromagnetiske felt har en liten, men målbar effekt på helsen i en befolkningsgruppe. Det er ikke diskutert om andre miljøfaktorer kan ha betydning, som f.eks. støy.

Fra Sovjetunionen er det hevdet at arbeidere som er eksponert for elektriske felt kan fremby en rekke symptomer fra nervesystemet, som hodepine, tretthet, irritabilitet, nedsatt yteevne og søvnforstyrrelser (ref. av Wilson 1988). Analoge undersøkelser fra USA har imidlertid ikke kunnet bekrefte dette.

Broadbent og medarbeidere (1985) fant heller ingen sammenheng mellom eksponering for magnetfelt under arbeid med elektrisitetsforsyning i England og rapporterte plager i form av bl.a. hodepine, angst og depresjon. Baroncelli og medarbeidere (1986) fant ingen sammenheng mellom eksponering for elektromagnetiske felt under arbeid på jernbane og resultater fra psykologiske tester, reaksjonstid, hjertekardiogram og en rekke forskjellige blodprøver. Gamberale og medarbeidere gjorde en tilsvarende studie i 1989, uten å finne sammenheng mellom eksponering for magnetfelt og psykologiske tester, EEG og forskjellige hormonnivåer i blod. Disse studiene har imidlertid metodologiske svakheter.

4.6.3.3 Annen påvirkning på adferd hos ­mennesker

Det er foretatt enkelte eksperimentelle undersøkelser av hvordan elektromagnetiske felt virker på menneskers adferd og psykiske funksjoner.

Gruner (1977) hevder å ha funnet at statiske magnetfelt har avslappende virkning på psykiatriske pasienter. I det tilgjengelige abstraktet er det imidlertid ikke opplyst noe om kontrollbetingelser. Grünner (1989) har beskrevet effekter på hodepinepasienter eksponert for statiske magnetfelt på inntil 9,6 mT. Han har funnet økt hudmotstand, endring i EEG-mønsteret, nedsatt smertefølelse (analgesi) og lindring av hodepinen i større eller mindre grad.

Stollery (1986, 1987) gjorde forsøk med 76 friske unge menn, som ble utsatt for 50 Hz strøm svarende til vertikalt felt på 36 kV/m, i perioder på 5,5 timer vekslende med blind-strøm, over to dager. Det kunne ikke finnes noen forskjell mellom dem som var utsatt for strøm og blind gruppen første dag mht. stemning, verbal resonnering, våkenhet eller konsentrasjonsevne. Andre dag var det imidlertid visse forskjeller. Man fant da en moderat økt latenstid for tester med komplekse resonnementer.

Lyskov og medarbeidere (1993) undersøkte virkningen av kortvarig eksponering for magnetfelt på atferd og bioelektriske prosesser i hjernen hos 14 friske forsøkspersoner. De fant at intermitterende (deres vekselfeltet ble slått av/på hvert sekund) 45-Hz magnetfelt ved 1,26 mT hadde målbare virkninger på hjernens elektriske aktivitet, men ikke på utførelsen av visse psykomotoriske tester.

4.6.4 Døgnrytme

Søvn, spisevaner, kroppstemperatur, oksygenforbruk og nivået av ulike hormoner viser døgn­variasjoner hos mennesker og dyr. Særlig biorytmen til hormonet melatonin har vært i fokus i relasjon til eksponering for lavfrekvente felt.

Det mest konsistente funnet er at ELF magnetiske og elektriske felt påvirker både produksjonen og døgnrytmen for hormonet melatonin i hjernevedhenget (epifysen, eller corpus pineale) (oversikt: Wilson et al.1989, Reiter 1993). Melatonin blir normalt bare produsert om natten, og antas å ha en viktig funksjon bl.a. ved å delta i reguleringen av en rekke andre hormoner. Melatoninproduksjonen står under kontroll av hjernens biologiske klokke, som igjen påvirkes av lys via øynene. Lys hemmer produksjonen av melatonin, som derved kan formidle signal om endringer i årstidene.

En interessant studie er gjort av Wever (1973): Forsøkspersoner oppholdt seg da i lang tid under forhold der det ikke fantes tidsmarkører. Under slike forhold vil kroppens naturlige rytme få fritt spillerom, og personene vil innstille seg på et døgn på 25-26 timer. Eksponering for et elektrisk felt på 2,5 V/m ved en frekvens på 10 Hz viste seg å kunne endre denne naturlige døgnrytmen. Eksperimentene viste også at når personer lever uten ytre tidsmarkører vil ulike døgnrytmer (f.eks. rytmen når vi sover/er våkne og rytmen i temperatursvingninger) komme i utakt med hverandre etter ca. 30 dager. Dersom det samme elektriske feltet nevnt ovenfor ble gitt som en tidsmarkør (f.eks. ved faste tider hvert døgn), kunne de ulike rytmene likevel holdes sammen. Det er mulig at effekten formidles via påvirkning av sekresjonen av melatonin.

I en serie undersøkelser har man sett på hvorvidt lavfrekvente felt fra varmetepper påvirker melatonin-produksjonen hos mennesker (ref. av Wilson et al. 1990). Utskillelsen av melatonin ble sammenlignet hos personer som brukte varmetepper av ulike typer og varmetepper drevet med h.h.v. vekselstrøm (60 Hz) og likestrøm. De fant at blant kvinner som benyttet varmetepper med vekselstrøm, var det en tendens, særlig hos enkelte, til minsket melatoninutskillelse. Dataene tyder på at det ikke var magnetfeltets størrelse, men hvor ofte elementet koblet seg inn og ut som var vesentlig. De fant også at melatoninutskillelsen økte til over det normale i dagene etter at bruken av varmeteppet hadde opphørt.

Graham og medarbeidere (1990) eksponerte frivillige personer for 20 μT magnetfelt i løpet av natten. Feltet var statisk, men ble slått av/på hvert 15. sekund, og natten ble delt opp i timelange perioder med vekselvis denne type eksponering og ingen eksponering. Forsøket ble gjennomført dobbelt blindt. Det viste seg da at personer som vanligvis har liten produksjon av melatonin, fikk redusert produksjonen under magnetfelteksponeringen. Ingen effekt ble funnet på personer med stor produksjon.

Det er antatt at melatonin har en hemmende virkning på utvikling av kreft. Eksponering om natten kan da være av spesiell interesse. Wertheimer og en rekke forskere (Wertheimer et al. 1993) diskuterer dette i forbindelse med elektriske varmetepper i en studie hvor brystkreft synes å opptre oftere blant kvinner som bruker elektrisk varmeteppe hele natten.

Dyrestudier

Virkningen av elektromagnetiske felt på biokjemiske, fysiologiske og adferdsmessige funksjoner har vært belyst også i en rekke dyreeksperimentelle studier.

Det er i flere dyrestudier funnet at elektromagnetiske felt reduserer den nattlige dannelsen av melatonin, og forsinker tidspunktet for toppkonsentrasjonen. Melatonin-dannelsen hevdes også å bli påvirket ved forstyrrelser i det geomagnetiske felt. Det er noe usikkert hvordan elektromagnetiske felt utøver sin virkning på epifysen, men én mulighet er at det skjer via en påvirkning av netthinnen.

Ikke alle dyreforsøk viser imidlertid den beskrevne virkning av elektromagnetiske felt. I ett forsøk lot man en gruppe lam av hunkjønn vokse opp rett under en høyspentledning, mens en kontrollgruppe vokste opp vel 200 m unna ledningen. Det ble ikke funnet noen forskjell i melatonin-sekresjonen mellom de to gruppene, og heller ikke i inntreden av kjønnsmodning (Lee et al. 1993).

Det er også beskrevet en rekke andre virkninger av elektromagnetiske felt på hjernens elektriske aktivitet (se Wilson 1988), og hjernens biokjemi (se Reiter 1993), f.eks. i omsetningen av viktige signalsubstanser (transmittere) som serotonin og dopamin. Forandringene (som oftest er funnet hos rotter) har ligget innenfor fysiologiske grenser, og har ikke vært ledsaget av sikre forandringer i adferd.

Noen forsøk på aper viste imidlertid at eksponering for elektriske felt på 60 kV/m, 60 Hz i 12 timer pr. dag i seks uker hadde virkninger som kunne tydes som uttrykk for sosialt stress, uten at det kunne sies noe om hvorvidt dette var skadelig (Easley et al. 1991, 1992). Tolkningen av slike dyreforsøk er spesielt vanskelig. De fleste pattedyr har pels og ikke minst værhår, og er derfor svært følsomme for elektriske felt, særlig tidsvariable elektriske felt, som lett vil sette værhårene i vibrasjon. Det er tvilsomt i hvilken grad slike studier er relevante i forhold til eksponering av mennesker.

Nettfrekvente magnetfelt (50-60 Hz) mellom 27 og 3000 μT har i enkelte forsøksserier gitt adferdsendring hos gnagere, spesielt med hensyn til læringsevne. I to av fem undersøkelser har man ikke funnet noen endring av adferd ved eksponering mellom 1600 og 3000 μT. I de tre øvrige studiene fant man hhv. økt aktivitet (Rudolph et al. 1985) og langsommere læring (Saltzinger et al. 1990, Thomas et al. 1986).

I rotteforsøk er også vist adferdsmessige virkninger av svake magnetfelt: Hundre rotter ble først lært en betinget fluktreaksjon, og man studerte så forløpet av utslukningen av denne reaksjonen hos rotter som ble utsatt for et svakt magnetisk felt (100 μT, 10 Hz) sammenlignet med kontroller uten slik påvirkning. Utslukningen gikk signifikant langsommere hos de rottene som ble eksponert for magnetfelt (Jentsch et al. 1993).

Elektromagnetiske felt kan også fremkalle forandringer i sekresjonen av andre hormoner enn melatonin, f.eks. av testosteron, kortiko­steron og veksthormon. Noen av disse forandringene kan gjenspeile stressreaksjoner (Reiter 1993), men det er også mulig at noen forandringer kan være sekundære til endringer i melatonin-sekresjonen. Deres helsemessige betydning er ukjent.

I andre studier har lavfrekvente felt ikke gitt noen effekt på stresshormon (kortikosteron hos gnagere, kortisol hos primater) (ref. av Saunders et al. 1991).

Adferdsstudier på dyr i statiske magnetfelt er hovedsaklig utført i felt over 200 mT med mus og rotter. Et forsøk der rotter ble eksponert for et statisk magnetfelt på 600 mT 16 timer pr. dag i 4 dager etter i 4 uker å ha lært spesielle gjøremål, viste at slike felt kunne hemme nylig innlærte ferdigheter, men ikke ferdigheter av høyere vanemessig karakter (Nakagawa og Matsuda 1988). Et annet forsøk viste at rottene var i stand til å oppdage en magnetfelt-gradient på ca. 100 mT/m (Weiss et al. 1990). Laforge og medarbeidere (1986) fant en reduksjon i vekst­raten hos mus som var eksponert for statiske magnetfelt fra 0,9 til 270 mT. Reduksjonen var omtrent lineær med den magnetiske fluks­tettheten. Variasjonen i vekstrate økte tilsvarende. Forfatterne tolker dataene som utslag av stress.

En rekke forsøk har vist at både statiske og lavfrekvente magnetfelt kan påvirke bindingen mellom enkelte av endorfin-reseptorene og deres stimuli hos mus, og dermed svekke kroppens innebygde smerte-regulerende system (Ossenkopp og Kavaliers 1989, Teskey et al. 1988).

4.6.5 Akutte effekter og sansing

Spesialiserte sanser for jordens magnetfelt

Jordens magnetfelt er statisk og har en styrke på omlag 50 μT. Enkelte bruskfisk (bl.a. hai), visse bakterier, og antakelig også bier og duer, kan benytte seg av jordmagnetfeltet på ulikt vis.

I såkalte magneto-taktiske bakterier finnes små perlebånd med små korn av magnetitt. Disse perlebåndene tvinger bakterierne til å opptre som kompassnåler og bevege seg i samme retning som jordens magnetfelt. Dette hjelper bakteriene til å overleve (unngå oksygen). Det er også kjent at enkelte andre organismer, f.eks. bier og trekkfugl, kan sanse og orientere seg i forhold til jordens magnetfelt. Mekanismene for disse effektene er ennå ikke klarlagt, men i den grad de er utforsket, synes det som om de til en viss grad involverer deler av synsbanene. Funn av magnetitt i enkelte slike høyere organismer har ledet til antagelser om at denne magnetitten kan ha noe å gjøre med at også noen av disse organismene tilsynelatende har evne til å navigere i forhold til jordens magnetfelt. Noen slik årsakssammenheng er imidlertid ennå ikke fastslått.

Et mer utforsket eksempel på magnetisk navigasjon er det man finner hos bruskfisk (Kalmijn 1982). Denne evnen tilskrives den elektriske spenningen som induseres på tvers av kroppen når fisken beveger seg i forhold til jordmagnetfeltet. Disse fiskene har spesiali-serte sanseorganer for å sanse denne spenningsforskjellen. Det fysiologiske grunnlaget for den høye følsomheten i denne sansen er ennå ikke fullstendig avklart, men det er på det rene at den er basert på spesialiserte elektroreseptive organer (Lorenzinske ampuller). Disse organene er modifiserte sidelinjeorganer som ikke finnes hos landlevende dyr. Lignende elektro-følsomme organer er imidlertid nylig funnet på snuten til de mest primitive pattedyr­ene, nebbdyret og maurpinnsvinet.

Sansing av felt hos mennesker

Tidsvariable elektriske felt kan få hår til å vibrere. Ca. 10 % av voksne mennesker kan oppfatte nettfrekvente felt (50-60 Hz) som er svakere enn 10-15 kV/m. Enkelte mennesker kan fornemme felt helt ned til 2 kV/m. Feltstyrker opptil 3 kV/m er ikke uvanlige tett ved en større høyspentledning. Magnetiske felt oppfattes ikke på denne måten.

Sterke tidsvariable magnetiske felt kan forårsake synsinntrykk som likner lysglimt. Dette kalles magnetofosfener. De antas å skyldes induserte strømmer i øyets netthinne. Terskelen for magnetofosfener varierer individuelt, men ligger hos enkelte personer ned mot 2 mT ved en frekvens på ca. 20 Hz. Ved høyere og lavere frekvenser er terskelen høyere. Ved 50 Hz ligger terskelen for dette fenomenet på ca. 5 mT hos særlig følsomme personer. Dette er høyere nivåer enn i de aller fleste yrkessituasjoner.

Ved sterke tidsvariable magnetfelt er det også mulig å generere hørselsfornemmelser (magnetofoni).

Elektrofosfener, dvs. lysglimt pga. påvirkning fra et tidsvariabelt elektrisk felt er også beskrevet. Terskelen for dette fenomenet ved nettfrekvens antas å ligge på ca. 1 V/m i øyevevet (Carstensen et al. 1985). For å skape så stort felt inne i kroppen, må en bruke elektroder direkte mot huden og sende strøm gjennom disse. Det er derfor ikke et fenomen vi kan generere ved noen av de lavfrekvente elektriske felt personer utsettes for i bomiljø eller i arbeid. Tilsvarende er det også beskrevet elektrofoni, dvs. elektrisk fremkalte hørselsfornemmelser, men igjen bare ved direkte elektrisk stimulering av det indre øret (Gordon Flottorp, dr.-avh.).

Det at tidsvariable felt kan utløse lysglimt er bare et spesielt uttrykk for at slike felt induserer såpass sterke elektriske strømmer i kroppen at de kan generere nervesignaler og muskelsammentrekninger. Ved særlig sterke felt kan derfor en person føle/kjenne feltene ved de rykninger vi fornemmer når muskler trekker seg sammen i korte øyeblikk. Det er også rapportert at kveg på beite under de kraftigste høyspentledningene kan få muskelkramper. Dette skyldes først og fremst det kraftige elektriske feltet, kombinert med jordstrømmer og kvegets størrelse og form. Noe liknende er såvidt vi vet aldri rapportert for mennesker.

Ved en transformatorfabrikk i Østlandsområdet fortalte arbeiderne at i spesielle situasjoner med ekstrem eksponering for 50Hz magnetiske felt, rullet øynene i hodet på dem. Arbeiderne ble ved testing av transformatorene eksponert for et magnetfelt i størrelsesorden 10 mT ved 50 eller 60 Hz, og feltet var nær like sterkt over hele kroppen. Et av utvalgsmedlemmene har selv arbeidet i dette feltet og følt synsforstyrrelser under eksponeringen og følelse av forvirrethet idet vedkommende forlot det sterke feltet. Det hører med til historien at det skulle bare noen få og rimelige endringer til for at dette transformatorarbeidet kunne ha foregått uten en så ekstrem eksponering av arbeidstakerne.

4.6.6 Hudplager og el-allergi

I de senere år har det vært økende oppmerksomhet omkring helseproblemer hos kontorarbeidere – det har vært brukt uttrykk som sick building syndrome, office illness, og el-overfølsomhet eller el-allergi. Oftest har dette vært satt i forbindelse med arbeid foran dataskjerm. Noen få synes etterhvert å utvikle en mer generell overfølsomhet for en rekke kilder for lavfrekvente elektriske og magnetiske felt, som TV-apparater, lysrør og vanlige glødelamper m.m.

Uttrykket el-allergi er forøvrig delvis misvisende, da det brukes om plager som enkelte personer får i forbindelse med arbeid ved dataskjerm, men som ikke nødvendigvis svarer til det vi ellers betegnes som allergi. Dessuten – som beskrevet tidligere i denne rapporten – er eksponeringen for elektromagnetiske felt ved arbeid ved dataskjerm kompleks, og elektrisitet ( el) er bare én faktor blant mange.

De symptomene som knyttes til fenomenet el-allergi beskrives noe forskjellig, men de vanligste er hudsymptomer (kløe, utslett, stikninger i ansiktet), tørre øyne, symptomer fra nervesystemet (hodepine, konsentrasjonssvikt, hukommelsessvikt, svimmelhet, angst, depresjon) og symptomer fra muskulatur (mauring i musklene, tretthet, influensalignende plager). Hudsymptomene ble første gang beskrevet i en norsk studie (Nilsen 1982). De øvrige symptomene har siden særlig vært beskrevet i svensk litteratur (Knave et al. 1985, Lidén og Wahlberg 1985, Bergqvist 1987, Berg et al. 1993, Nilsson 1993, Lidén 1993).

El-allergi har vært gjenstand for spesiell oppmerksomhet i Sverige, hvor det også er fore­tatt omfattende undersøkelser, dels av kontorarbeidere generelt, dels spesielt av personer som mener å lide av el-overfølsomhet.

Sandstrøm og medarbeidere (1992) foretok en spørreskjemaundersøkelse av ca. 5000 svenske kontorarbeidere, spesielt med tanke på hudsymptomer hos dem som arbeidet foran dataskjermer. Klimatiske, kjemiske, psykososiale og fysiske faktorer på arbeidsplassen ble også kartlagt. Det ble funnet at skjermeksponering var assosiert med hudsymptomer, men det var også en rekke andre faktorer som var av betydning, som arbeidsbelastning, arbeidets status, rengjøringsfrekvens, lysforhold, bakgrunnsnivået for det elektriske feltet og relativt høyt magnetfelt fra skjermene. I en annen undersøkelse blant 536 kontorarbeidere ble det derimot ikke funnet noen overhyppighet av hudsymptomer hos dem som arbeidet foran dataskjerm (Wahlberg et al. 1992).

For nærmere å belyse sammenhengen mellom elektromagnetiske felt i tilslutning til skjermarbeid og el-overfølsomhet, er det fore­tatt dobbelt blindt eksponeringsforsøk, der personer med slike symptomer har vært utsatt for tilsvarende felt, avvekslende med perioder uten felt-påvirkning. Slike studier går gjerne under betegnelsen provokasjons-studier. I en slik undersøkelse kunne forsøkspersonene ikke skjelne mellom de to eksperimentelle påvirkninger, som begge ga forværrelse av symptomene (Hamnerius et al. 1992). Dette kan tyde på at betingede reflekser spiller en rolle for vedvarende symptomer ved slike tilstander. I en annen undersøkelse ble det testet om personer med el-overfølsomhet var i stand til å føle om de var utsatt for elektromagnetiske felt av relevant styrke eller ikke. To av seks personer rapporterte riktig så ofte at det neppe kunne være tilfeldig (hvilket imidlertid ikke beviser noen skadeeffekt) (Franzen et al. 1992).

Hamnerius og medarbeidere (1994) har gjennomført en ny dobbel blind provokasjons-studie. De fant da at forsøkspersonenes rapportering av felt til en viss grad fulgte virkelig eksponering, men sammenhengen var bare statistisk signifikant på ca. 6 % nivå (mens vi ofte krever minst 5 %).

Det har også vært foretatt andre forsøk med personer som hevder å være overfølsomme for denne typen felt (Swanbeck og Bleeker 1989, Wennberg et al. 1990). Resultatene fra disse forsøkene viste ingen klar sammenheng mellom hva forsøkspersonene rapporterte at de kjente og den reelle eksponeringen for elektriske og magnetiske felt.

I en norsk studie (Oftedal et al. 1993) ble hudreaksjonen registrert hos 20 personer som mente å ha plager ved dataskjermarbeid. Personene var i vanlig arbeid, men i en seks ukers periode vekslet de mellom å bruke et aktivt, et ikke-aktivt, eller ikke noe skjermfilter etter et bestemt mønster. Skjermfilteret reduserte effektivt det statiske og det ELF elektriske feltet mens det VLF elektriske feltet ble mindre redusert (bekreftet ved målinger). Undersøkelsen ble gjennomført dobbelt blindt. De fleste hud­reaksjonene ble mildere i den tiden forsøkspersonene var utsatt for lavest elektrisk felt, men for bare ett symptom var endringen statistisk signifikant. På grunn av uforutsette problmer med filtrene må en forvente at resultatene fra denne studien ble mindre markante enn de muligens kunne vært, forutsatt at elektriske felt faktisk virker inn på hudreaksjoner.

Det er i flere arbeider påpekt at plager som oppleves ved el-allergi kan ha andre årsaker enn de elektromagnetiske feltene i seg selv. En av årsakene til hudplager kan f.eks. være at støv blir trukket inn i huden under påvirkning av det statiske elektriske feltet og kan forårsake irritasjon (Cormier-Parry et al. 1988). Andre forhold som påvirker miljøet innendørs, så som temperatur, luftfuktighet, gulvbelegg, tepper og rengjøring kan også virke inn.

Belysning kan ha betydning for utvikling av hodepine, og det samme kan være tilfelle med ugunstig arbeidsstilling. Psykologiske faktorer kan også spille inn (Lidén og Wahlberg 1985).

Mulighetene for multifaktorielle årsaksforhold til de nevnte plagene er fint oppsummert i en studie av Walsh og medarbeidere (1991) og av Bergquist (1993). Denne teorien støttes også av utførte provokasjonsstudier der man har registrert om forsøkspersoner får plager mens de utsettes for felt. De har vist at dersom arbeidstakerne oppholder seg ved en skjermterminal, rapporterer de symptomer uavhengig av om de utsettes for elektromagnetiske felt eller ei (Swanbeck og Blecker 1989, Wennberg et al. 1990, Nilsson et al. 1992).

Det har vært diskutert om elektromagnetis­ke felt kan mobilisere metallet i tannfyllinger. Dette er ikke bekreftet. En studie har under­søkt om metallet i tannfyllinger hos dykkere blir mobilisert under dykk med samtidig eksponering for elektromagnetiske felt (Örtendal og Högstedt 1989). Resultatene er usikre.

4.6.7 Skjelett, nerver, muskler og hjerte

Terapiforsøk med pulsede magnetfelt

Det har lenge vært kjent at man kan påvirke veksten av ulike vev ved å utsette vevet for elektrisk strøm. Senere har man også funnet at strømpulser indusert ved hjelp av tidsvariable magnetfelt kan ha tilsvarende virkning. Pulsede magnetfelt brukes derfor i forsøk på å fremskynde tilheling av både brudd og andre skader. Teknikken brukes i noen grad, særlig i USA, som supplement til konvensjonell terapi med immobilisering og evt. nagling i både humanmedisin og veterinærmedisin (Bassett 1989).

En stor mengde dyreforsøk har vært initiert på grunnlag av slike kliniske erfaringer, og noen av forsøkene har gitt lovende resultater.

Sharrard (1992) har rapportert fra dobbelt-blinde kliniske forsøk med behandling av langsomt-helende bruddskader (non-unions). Resultatene viste at stimulering med pulsede magnetfelt fra strømspoler i tillegg til konservativ behandling med gipsing og eventuelt nagling bedret tilhelingen i ca. 50 % av tilfellene, mens man så en tilsvarende bedring i ca. 20 % av tilfellene hvor magnetspolene ikke hadde vært strømsatt og derfor ikke var virksomme.

Bruce og medarbeidere (1987) mener i forsøk på kanin å ha vist at også et statisk magnetfelt på ca. 24 mT kan påskynde tilhelingen av bruddskader. Effekten synes imidlertid å være marginal.

Foruten behandling av bruddskader, gjøres det også forsøk på å bedre tilhelingen av flere andre typer sår, f.eks. tilheling av hudsår (Ieran et al. 1990). Man gjør også forsøk med å fore­bygge benskjørhet. Det benyttes en rekke forskjellige mønstere av pulsformer og frekvenser. Det hevdes at denne terapiformen er like spesifikk som kjemoterapi (Bassett 1989), uten at det hittil har vært publisert noen klar dokumentasjon på at de ulike eksponeringene har noen spesifikke effekter.

Pulsede magnetfelt kan også ha en gunstig effekt på regenerasjon av skadde nerver (Kanje et al. 1993). Hittil har det ikke lykkes å fastslå hvilke eksponeringsregimer (pulsformer, frekvenser, feltstyrker) som eventuelt har størst effekt (Barker og Lunt 1983, Barker 1992).

Magnet-terapi eller magnetfelt-terapi med både statiske og tidsvariable felt benyttes også innenfor alternativ medisin mot en lang rekke plager, men på et vesentlig svakere vitenskapelig grunnlag, og med filosofiske røtter tilbake til bl.a. Paracelsus (1490-1541).

Virkninger på nervesystem og muskler

Russiske studier (f.eks. Asanova 1966) har antydet at personer som arbeider i elektromagnetiske felt får plager fra muskler og nervesystem. Disse studiene er publisert på russisk, noe som gjør det vanskelig å vurdere dem, ikke bare på grunn av språkproblemer, men også på grunn av ulik publiseringspraksis i Russland sammenliknet med de vestlige land.

I Norge er det beskrevet arbeidstakere med plager fra muskel-skjelettsystemet som antydes relatert til arbeid i elektromagnetisk felt (Faye-Lund 1984). En studie av en spesiell nevrologisk sykdom ( motor neuron disease) viser en overhyppighet av personer i elektriske yrker (Gunnarsson et al. 1992). Det er dog usikkert om dette har sammenheng med elektromagnetiske felt eller med kjemiske stoffer som man utsettes for under slikt arbeid.

EEG-målinger (måling av hjernens elektriske aktivitet) på katt, kanin og rotte så vel som på mennesker som er eksponert for statiske magnetfelt ned til 20 mT, har vist endringer i hjerneaktiviteten. Statiske magnetfelt helt ned i 23 mT har forårsaket funksjonsforandringer i nerveceller hos enkelte hvirvelløse dyr, men slike effekter er ikke funnet ved eksponering under 1 T hos hvirveldyr. På muskelceller har man dels funnet minsket spontanaktivitet i motoriske endeplater ved 123 mT (Rosen 1993), dels økt eksitabilitet og økt EMG (en muskels elektriske aktivitet) over 0,5 T og dels økt trettbarhet ved 1 T. Det har ikke vært publisert virkninger av statiske magnetfelt under 120 mT direkte på nerve- eller muskelceller hos hvirveldyr. På integrerte deler av nervesystemet, derimot, er det funnet effekter av langt svakere magnetfelt.

Studier har vært gjort på personer som har gjennomgått MRI-undersøkelser (magnettomografi, en undersøkelsesmetode som anvender en kombinasjon av statiske og radiofrekvente magnetfelt). MRI innebærer en kortvarig, meget høy eksponering for statiske magnetfelt. Blant annet er hjernestamme-respons på lyd undersøkt hos personer utsatt for feltstyrker opp til 2 T (Hotz et al. 1992). Her fant man ingen effekt av statiske felt. Nervelednings-hastigheten i perifere nerver har vært undersøkt hos forsøkspersoner utsatt for statis­ke felt på 1 T (Hong 1987). Under eksponering ble det påvist en endring i eksitabiliteten, men 3 minutter etter avsluttet eksponering fant man ikke lenger noen forandring.

Graham og medarbeidere (Graham et al. 1990, Cook et al. 1992) har funnet endringer i EEG ved eksponering for 60 Hz elektrisk felt på 9 kV/m i kombinasjon med magnetfelt 20 μT (av/på et statisk felt hvert 15. sekund). Endringene var størst når eksponeringen ble satt på eller slått av.

Pulsede magnetfelt på opptil ca. 1 T har vært brukt i nervestimulatorer for sentrale og perifere nerver (Hess et al. 1987). F.eks. kan epileptiske sentre aktiveres med magnetiske pulser på ca. 1 T (Hufnagel et al. 1990). Man kan også fremkalle forandringer i synsstimulert elektrisk hjerneaktivitet hos forsøkspersoner ved samtidig å eksponere dem for et 50 Hz magnetfelt på 60 mT (Silny 1984). Disse effektene er midlertidige, men virkningene har en varighet som strekker seg ut over eksponeringstidsrommet.

Virkninger på hjertefrekvens og blodtrykk

Når det autonome nervesystemet blir påvirket av bevisste og ubevisste sanseinntrykk og den mentale tilstand generelt, viser det seg ofte ved endringer i hjertefrekvens og blodtrykk. Det har derfor vært av interesse å se om eksponering for elektromagnetiske felt slår ut på nettopp hjertefrekvens og blodtrykk.

Som nevnt tidligere kan elektriske felt iblant føles på grunn av hårvibrasjoner. Dette kan gi stressreaksjoner og dermed tenkes å påvirke hjertefrekvens og blodtrykk. En rekke dyreforsøk har da også vist slike reaksjoner. Magnetfelt sanses ikke i samme grad. Dersom eksponering for magnetfelt, statiske eller tidsvariable gir forandringer i hjertefrekvens og blodtrykk, er det mer sannsynlig at vi står overfor direkte fysiologiske virkninger.

Det er publisert få studier av fysiologiske effekter på hjerte-kar-systemet hos dyr eksponert for statiske magnetfelt. Hos forsøksdyr i magnetfelt over 20 mT er det funnet senket hjertefrekvens (Beischer og Knepton 1964, Stamenovic og Majic 1975, Lazetic og Nikin 1988).

Eksponering for ekstremt sterke statiske magnetfelt (av størrelsesorden 1 T) gir tilsynelatende en endring i EKG i form av en økning av T-takken. Endringen er direkte proporsjonal med styrken på magnetfeltet (Tenforde et al. 1983). Dette fenomenet skyldes at det induseres et elektrisk felt i blodstrømmen gjennom aorta under hjertets ejeksjonsfase. Fenomenet opphører så snart personen trer ut av det sterke feltet.

Lavt blodtrykk og ødemer er rapportert hos arbeidere eksponert for statiske magnetfelt over 35 mT (tidlige russiske rapporter ref. av Waskaas 1981, 1982). En gruppe (Graham et al. 1990) fant moderat nedsatt hjertefrekvens ved eksponering for nettfrekvente 9 kV/m elektrisk felt i kombinasjon med 20 μT magnetfelt (av/på hvert 15. sekund). Som for EEG-registreringen nevnt foran, var endringene størst når eksponeringen ble satt på eller slått av. Senere studier fra samme gruppe (Graham et al. 1993) fant at forandringene i hjertefrekvens også skjedde ved eksponering for 20 μT magnetfelt alene, men at forandringene var individuelle.

Hos mennesker er det også funnet en nedsatt elastisitetsmodul (dvs. en øket tøyelighet) i arteriene med økende magnetfelt inntil 15 mT (Volobuyev et al. 1987).

Ekstreme feltstyrker av lavfrekvente magnetfelt (eks. 50 Hz, 2,4 T) kan indusere så kraftige strømmer i hjertet at de forstyrrer, og evt. blokkerer hjertets impulsledning for en kortere tid, selv etter at eksponeringen er opphørt (Silny 1985). Svakere lavfrekvente magnetfelt har i to tilfeller gitt tegn på nedsatt karmotstand. Eksponeringen lå da på hhv. 0,3 og 38 mT (Chitaya & Nadareishvili 1989, Buyavykh et al. 1987).

Påvirkning av pacemakere

De mest følsomme pacemakere kan påvirkes av nettfrekvente felt av størrelsesorden 2 kV/m og 10 μT (Matthes og Bernhardt 1986). IRPA/INIRC (1989) viser til at ingen forstyrrelse av pacemakere er rapportert ved elektrisk felt <2,5 kV/m, og at de selv i verst tenkelig fall ikke kan forstyrres av magnetfelt under 15 μT. WHO (1987) regner ikke med forstyrrelse av pacemakere ved magnetfelt under 100 μT (50 Hz).

Statiske felt kan også påvirke pacemakere. Et statisk magnetfelt over 10 mT kan stille om pacemakeren til fast frekvens, og således forårsake at den gir hjertet impulser som ikke er synkronisert med hjertets egen aktivitet (ref. av Simon 1992). Det kan i verste fall føre til ventrikkelflimmer (hjerterytme-forstyrrelse).

Dette tilsier at opphold i f.eks. elektrolysehaller eller smelteverk med sterke magnetfelt ikke er å anbefale for pacemakerbrukere, men at ferdsel nær kraftledninger neppe er noe problem for disse pasientene.

4.6.8 Andre effekter

Immunologi, generelt

Immunsystemet består av forskjellige typer celler som finnes spredt i nesten hele kroppen, men vi omtaler dem sammen som immunsystemet fordi de har én felles funksjon: å forsvare oss mot fremmed materiale som kommer inn i kroppen, først og fremst mot infeksjon. Cellene finnes i benmargen, milten, i lymfeknuter og ofte spredt uten å danne noen karakteristis­ke strukturer. En stor del av cellene finnes i og nær slimhinnen i tarmkanalen hvor kroppens vev kommer i særlig intim kontakt med fremmed materiale og bakterier og derfor er særlig sårbart.

Immunsystemet er av livsviktig betydning i forsvaret mot infeksjon. Dette er dramatisk illustrert de senere år i forbindelse med HIV-in­feksjon og AIDS, der man ser en immunsvikt.

Det finnes også en rekke andre alvorlige og veldefinerte former for immunsvikt. Disse sykdommene er som oftest arvelig bestemt og gir sterkt nedsatt motstandskraft med mange, gjentatte alvorlige infeksjoner.

Uten kjente arvelige eller andre disponerende faktorer kan immunsystemets reaksjonsevne sannsynligvis bli noe redusert i perioder. Dette er ofte vanskelig å påvise med sikkerhet og krever inngående undersøkelser, men kan sannsynligvis ligge bak perioder med økt sykelighet og gjentatte plagsomme, men ikke alvorlige infeksjoner.

Spørsmålet om immunsystemets rolle i forbindelse med utvikling av kreft har vært studert intenst i mange år. Siden immunsystemet forsvarer oss mot fremmed materiale som mot mikroorganismer ved infeksjon, og forkaster fremmede celler som er overført ved transplantasjon, har mange hevdet at immunsystemet også står for en kontinuerlig overvåkning for å hindre utvikling av ondartede svulster. Det er usikkert hvor viktig dette er hos mennesker.

Hos forsøksdyr kan spesielle virus fremkalle ondartede svulster, kreft. I slike systemer kan det uten tvil vises at immunreaksjoner beskytter mot utvikling av svulster, men ofte blir immunsystemet overmannet, og svulsten kan da vokse, spre seg, og føre til døden. Om, eller i hvilken grad tilsvarende gjelder hos mennesker er ikke klarlagt. Etter transplantasjon for behandling av livstruende sykdom må pasientene få spesielle medikamenter for å hemme immunsystemet og hindre at transplantatet blir forkastet. Vi må altså fremkalle en viss immunsvikt for at f.eks. den overførte nyren skal kunne fortsette å fungere normalt. Slike pasienter har en viss økt tendens til å utvikle spesielle ondartede sykdommer, f.eks. lymfomer. Flere av disse medikamentene har også andre virkninger enn å dempe immunreaksjoner, bl.a. en tendens til å skade arvestoffet, DNA. Det er sannsynlig at dette mer enn immunsvikten fører til økt risiko for utvikling av kreft.

Ytre fysiske faktorer kan uten tvil påvirke immunsystemet. Dette gjelder f.eks. ioniserende stråling hvor vi ser en klar dose-respons­effekt i cellestudier, i studier av intakte forsøks­dyr, og hos mennesker bl.a. ved reaktoruhell. Mange celletyper i immunsystemet er karakterisert ved hyppig celledeling, og immunsystemet er derfor særlig sårbart for ioniserende stråler som ved økende doser gir økende immunsvikt. I langtidsstudier gir slik stråling også økt risiko for spesielle kreftformer.

Immunologi og elektromagnetiske felt

En rekke tidligere rapporter har hevdet at immunsystemet påvirkes av såvel statiske som lavfrekvente felt. I hovedsak har det dreiet seg om eksponering for sterke nettfrekvente (50 Hz) elektriske felt. Disse resultatene er ikke blitt bekreftet av senere eksperimenter. Resultatene er i høy grad motstridende. Ingen konsistente og reproduserbare effekter på immunresponsen hos dyr er funnet ved eksponeringsnivåer under 100 kV/m og 100 mT.

Et fåtall studier har undersøkt virkninger av statiske magnetfelt på cellekulturer. Mincheva og medarbeidere (1985) fant nedsatt dannelse av antistoff ved 120 mT. Peteiro-Cartelle og Cabezas-Cerato (1989) undersøkte 10 forsøksoppsett der humane lymfocytter ble eksponert for henholdsvis 45 mT ved 20 °C i 3 timer og 125 mT magnetfelt med påfølgende dyrkning med phytohemagglutinin (PHA). Resultatene viste nedsatt celledeling i et av eksperimentene og økt celledeling i et annet, de 8 andre viste ingen effekt. Eldre undersøkelser (ref. av Simon 1992) viser ingen konsistente resultater.

Eksponering av lymfocytter for lavfrekvente magnetfelt har også vist motstridende resultater, f.eks. med både økt og nedsatt immunologisk respons. Nedsatt funksjon i T-lymfocytter har vært vist ved 60 Hz elektrisk felt over 100 mV/m (direkte stimulert in vitro, hvilket tilsvarer et ytre uforstyrret felt i størrelsesorden 100 kV/m) (Lyle et al. 1988). Om en slik virkning kan være av betydning for kreftutvikling vet man ikke, men den aktuelle feltstyrken gjør det lite sannsynlig at det er noe praktisk problem.

Hvordan felt kan tenkes å virke på kreft

Det er kommet flere artikler som vurderer tilgjengelig litteratur med hensyn på hvordan elektromagnetiske felt kan tenkes å påvirke kreft. Det skilles mellom initiering, promosjon og progresjon av kreft som tre separate faser i kreftutvikling. I disse arbeidene pekes det på at det bare finnes få og svake indikasjoner på at felt kan initiere kreft, f.eks. ved direkte virkning på arvestoffet. Dersom feltene har noe å si for utvikling av kreft, må de derfor virke gjennom promosjon eller progresjon mener forfatterne (Murphy et al. 1993, McCann et al. 1993, Cridland 1993).

Uttrykk av gener

Med moderne genteknologi følger det en rekke teknikker som kan gi meget presis informasjon om reguleringsprosesser i en celle. I vår sammenheng er man særlig interessert i hvorvidt elektromagnetiske felt kan endre på hvilke gener som uttrykkes. Med uttrykk av gener mener vi hvilke deler av arvestoffet som brukes aktivt for å styrke produksjonen av nye prote­iner i cellen.

Weisbrot og medarbeidere (1993) har undersøkt effekt av lavfrekvente elektriske og magnetiske felt på genuttrykk i gjærceller. Det ble funnet en effekt ved 15 min eksponering for 0,8 μT 60 Hz felt, men dersom eksponeringen var på kontinuerlig, avtok effekten. Uttrykk av det såkalte SSA1 genet (varmesjokk respons gen) økte både ved påvirkning av magnetfelt og ved raskt økt temperatur. Reaksjonen likner derfor en typisk stressrespons.

Weisbrot og medarbeidere (1993b) har videre vist økt genuttrykk i 17 definerte regioner av kromosomer i spyttkjertler hos bananfluer etter ulike eksponeringer for elektromagnet­iske felt.

Virkninger på cellemembranen

Enhver celle er omgitt av en cellemembran, og den er særdeles viktig for cellens funksjon og dermed også hele kroppens ve og vel. Det er derfor av spesiell interesse også å studere hvorvidt membranen kan påvirkes av elektriske eller magnetiske felt.

I enkelte forsøksserier har man funnet økt membran-permeabilitet ( lekkasje) under eksponering for statiske magnetfelt. Særlig synes dette å forekomme i forbindelse med forhøyet temperatur slik at cellemembranen ligger på grensen til en fysisk forandring som kan sammenlignes med smelting, ofte ca. 4-5 grader over cellens normale arbeidstemperatur. De eksperimentelle dataene antyder at nedre terskel for denne effekten under slike spesielle forhold kan ligge på ca. 10 mT (Liburdy et al. 1986).

Eksperimenter på isolerte preparater fra kyllinghjerne mener å ha påvist endret transport av calcium-ioner spesielt ved frekvensen 16 Hz, ikke ved høyere eller lavere frekvenser (Bawin og Adey 1976). For denne effekten hevdes det at det lokale statiske magnetiske feltets retning og styrke på forsøksstedet (ofte jordmagnetfeltet) kan være av betydning for resultatet (Blackman et al. 1985).

Tilsvarende er det i enkelte andre preparater funnet økt mobilitet og permeabilitet gjennom cellemembraner for calcium-ioner (Ca⁺⁺ ) og enkelte andre ioner under en kombinasjon av statisk og et tidsvariabelt magnetfelt. Sammenheng mellom frekvens på det tidsvariable feltet og styrken på det statiske feltet, følger samme uttrykk som det som gjelder for bevegelsen til partikler i en såkalt syklotron. Effekten er derfor kalt syklotron-resonnans effekten.

Effekten har særlig vært studert på hvite blodceller og visse encellede organismer (Lib­off 1985, Liboff et al. 1987, McLeod et al. 1987). Tilsvarende effekt er også funnet under studier av bindingen mellom Ca-ioner og deres spesifike intracellulære bindingsproteiner (Lednev 1991).

Under eksperimenter med magnetisk resonans-tomografi (MR) er det funnet økt lekkasje gjenom blod-hjerne-barriæren (Garber et al. 1989, Salford et al. 1989). MR-teknikken benytter statiske magnetfelt av størrelsesorden 1 T (sammen med radiofrekvente felt).

Molekylene som danner en cellemembran har liten mulighet for å bevege seg på tvers av membranen, men bevegelse langs med membranen er langt lettere. Det er vist at eletriske felt kan få proteiner i membranen til å forskyve seg ( in situ elektroforese), men hvorvidt dette har noen biologisk betydning er foreløpig uvisst. McConnell og medarbeidere (Lee et al. 1994) har vist at elektrisk felt også kan påvirke lipid-sammensetning og -organisering langs­med membranen.

Endring i enzymaktivitet

Endring av aktiviteten til spesielle enzymer er funnet etter eksponering for både sterke statis­ke magnetfelt og tidsvariable elektriske felt.

Gorczynska og medarbeidere (1986 og 1991) har ved studier av rotter funnet endringer i aktiviteten til flere enzymer på inntil ±50 % etter langtids-eksponering for statiske magnetfelt ned til 8 mT.

Byus og medarbeidere (1987) har funnet en liten, men signifikant økning i aktiviteten til enzymet ornitin-dekarboksylase (ODC) i flere kulturer av kreftceller under direkte stimulering med et 60 Hz elektrisk felt. For én celletype (leverkreftceller) fant de denne effekten ned til 10 mV/m, men uten noen entydig sammenheng mellom effekt og eksponering for høyere feltstyrker. ODC er et vesentlig enzym i forbindelse med celle-vekst.

Pulsede felt har i flere preparater vist seg å påvirke effekten av den normale stimuleringen av membranbundne PTH-reseptorer (som stimuleres av det ben-nedbrytende parathyro­idea hormon) (Luben 1991). Effekten ser ut til å skyldes en forstyrrelse av signaloverføringen gjennom membranen og blir til sist formidlet av et annet intracellulært signalmolekyl, cyklisk adenosin monofosfat (cAMP) (Murray og Farndale 1985, Farndale og Murray 1986). Denne virkningen av pulsede magnetfelt har særlig vært studert på ben- og bindevevs-celler. Den kan være en av flere mulige forklaringer på de positive kliniske erfaringene med eksponering av spesielle typer bruddskader for pulsede magnetfelt (se kapittel 6.7).

4.7 Mulige virkningsmekanismer

I forrige kapittel refererte vi til en rekke studier der elektriske eller magnetiske felt av og til syntes å ha en biologisk effekt. Bildet var mangfoldig og broket, og det er ikke lett å se felles trekk. Dersom vi forstod de underliggende mekanismene for hvordan feltene kan gi en virkning, ville det bli lettere å systematisere kunnskapen vi sitter inne med og å foreslå nye studier. Foreløpig vet vi relativt lite om hvordan elektromagnetiske felt fører til biologiske effekter. Hensikten med dette kapitlet er å omtale hvilke virkningsmekanismer vi allerede kjenner, hvilke mulige kandidater vi i tillegg har ut fra velkjent teori, og hvilke spekulasjoner som gjøres innen dette fagfeltet idag.

Det er klart at økende kunnskap om virkningsmekanismer vil føre til sikrere vurderinger av hvilke observerte effekter som er relevante for folks helse. Likevel må ønsket om å forstå en effekt ikke bli så sterk at en nekter å godta effekten før en skjønner den. Begge disse momentene bør vi ha i minne når vi vurderer biologiske virkninger av elektromagnetiske felt.

4.7.1 Generelle virkningsmekanismer

Statiske felt

Statiske elektriske felt trenger ikke inn i en elektrisk ledende gjenstand, som f.eks. en menneskekropp. De fører til at ladninger trekkes ut til huden, og i enkelte tilfeller får vi også en generell oppladning av kroppen. Ladningene i huden og det elektriske feltet vi startet ut med, tiltrekker seg partikler i luften. På denne måten kan kroppen vår bli en slags støvsuger som fanger opp bakterier, virus og allergifremkallende stoffer fra luften, på samme måte som vi kjenner til at en fjernsynskjerm samler opp støv fra luften i hjemmene våre. Denne effekten vet vi finner sted i virkeligheten, men hvor viktig den er i praksis for infeksjoner og allergi er ikke klarlagt.

Statiske elektriske felt påvirker også ionebalansen i luften. Enkelte hevder at dette kan ha noe helsemessig virkning i tillegg til endring i støvavsetningen, men holdepunktene for dette er svake.

Dersom kroppen lades opp til omkring 3000 V eller mer, kan vi merke ubehagelige støt. Støt av denne typen oppstår gjerne etter oppladning via gnidningselektrisitet som nevnt i kapittel 4. I så fall er støtene vanligvis relativt svake, og vi antar at de ikke har noen skadelig virkning. I andre sammenhenger, f.eks. i såkalte elektriske yrker, kan støtene bli kraftigere (også ved kontakt med 50 Hz kilder). Nordensson og medarbeidere (1988) og Skyberg og medarbeidere (1993) holder muligheten åpen for at slike kraftige støt kan føre til kromosomskader i blodceller som passerer gjennom stedet der gnisten til kroppen går.

Statiske magnetfelt trenger praktisk talt uhindret inn i kroppen, og har derfor en helt annen grad av mulighet for påvirkning enn et statisk elektrisk felt. På den annen side er virkningen av magnetfelt på ulike partikler i kroppen ganske svak slik at det er vanskelig å oppnå effekter som er kraftigere enn de fluktasjonene som til enhver tid foregår i kroppen.

Et kraftig statisk magnetfelt kan føre til at positive og negative ioner i blod som beveger seg, blir skjøvet til hver sin side. Det påstås at endringer i EKG som observeres når pasienter undersøkes i en magnet-tomograf, skyldes denne effekten. Effekten opphører så snart pasienten er ute av det kraftige statiske magnetfeltet.

Statisk magnetfelt kan også virke gjennom induksjon på tilsvarende måte som et tidsvariabelt magnetfelt (se nedenfor). Dette skjer når vi roterer kroppen i et statisk magnetfelt, og når vi beveger oss sidelengs fra et sted til et annet hvis det statiske magnetfeltet ikke er like sterkt begge steder. De induserte elektriske spenningene avhenger av hvor meget og hvor fort den magnetiske fluksen gjennom gjenstanden endres. For folk i elektrolysehaller der det statiske magnetfeltet er kraftig (1000-10.000 μT), kan induserte elektriske spenninger idet en snur seg komme opp i samme verdi som ved eksponering til 10-100 μT ved 50 Hz. Sidelengs bevegelse vil normalt gi enda mindre bidrag. Når en tar hensyn til at en snur seg relativt sjeldent gjennom en arbeidsdag, vil middelverdien for induserte spenninger for folk i en elektrolyse-hall tilsvare verdier på mindre enn 1 μT ved 50 Hz.

Statiske magnetfelt har imidlertid en mulighet for å orientere magnetiske partikler i kroppen. Som nevnt i kapittel 6 finnes magnetittkorn i magnetotaktiske bakterier, i bier, duer og mennesker. Jordens magnetfelt på om lag 50 μT greier å rette inn slike korn når omtrent 10 korn kobles til en kjede. Omtrent 500 μT ville kunne rette inn ett slikt korn alene. Anslag over den styrken på magnetfeltet som må til for å overkomme termiske fluktasjoner i cellene må ikke tas for bokstavlig, idet regnestykket avhenger av en rekke detaljer vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om. Dersom de magnetiske partiklene er koblet til enzymer, eller molekyler (porer) i membraner, har vi en mulig virkningsmekanisme for hvordan statiske magnetfelt kan gi en biologisk effekt. Det samme ville gjelde tidsvariable magnetfelt så sant disse har en frekvens innen visse grenser. Foreløpig vet vi ikke om naturen har utnyttet denne muligheten eller ikke.

Statiske magnetfelt kan videre påvirke naturens aller minste magneter, nemlig enkelt­elektroner når de opptrer i såkalte radikaler (oftest svært kortlivet) og atomkjerner med et magnetisk moment, så som hydrogenkjernen. Feltet klarer da bare å få til en svak polarisering av disse elektronene eller kjernene. Det er imidlertid vist teoretisk at selv denne svake effekten av statiske magnetfelt kan tenkes å påvirke radikal-par reaksjoner (McLauchlan 1992). Her ligger muligheter for å forklare hvordan magnetfelt kan endre aktiviteten til hormon-reseptorer og enzymer. Foreløpig er det høyst uklart hvor viktig denne mulige virkningsmekanismen er i praksis. Det kan nevnes at radikal-par reaksjoner også kan tenkes å bli påvirket av 50 Hz magnetfelt, idet 50 Hz vil fortone seg som et nærmest statisk felt i den korte tiden hver enkelt reaksjon finner sted.

Tidsvariable felt

Alle tidsvariable elektriske og magnetiske felt induserer elektriske spenninger i levende vev. Spenningene fører til elektriske strømmer i vevet. Blir strømmene store nok (strømtettheten stor nok, se kapittel 4), vil det føre til at nervesignaler blir utløst eller at muskelceller aktiveres. Dette er vel dokumentert, og er en av de sikreste virkningene av elektromagnetiske felt vi kjenner for biologisk effekt. Det er dette som ligger bak de såkalte akutte effekter av feltene.

Induserte strømmer kan også føre til oppvarming av vev. Ved økende frekvens, som f.eks. ved 15 kHz i forbindelse med induksjonslodding, vil vi anta at dette kan være et minst like stort problem som direkte eksitering av nervevev og muskelvev. Dette kommer av at nerver og muskler reagerer best på forstyrrelser grovt sett innen 10-1000 Hz. Ved lave frekvenser, så som 16 2/3 Hz og 50 Hz, vil oppvarmingseffekten som følge av induserte strømmer vanligvis være neglisjerbar sammenliknet med eksitering av nerver og muskler.

Ved svake elektriske og magnetiske felt vil induserte strømmer ikke komme opp i verdier som overskrider de verdiene som finnes i kroppen fra før (se kapittel 4). For så svake felt er det foreløpig uvisst om virkningsmekanismer via induserte strømmer betyr noe i praksis. Siden induserte strømmer er viktig i diskusjon av enkeltarbeider, skal vi behandle dette emnet i litt mer detalj i neste avsnitt.

4.7.2 Spesielle hypoteser

4.7.2.1 Induserte strømmer

Som nevnt i kapittel 4 vil tidsvariable elektriske felt føre til at det går en strøm gjnnom kroppen. Strømstyrken er avhengig av feltstyrke, frekvens og ledningsevne i kroppen. Feltstyrken avhenger på sin side blant annet av grad av jording og hvordan kroppen forstyrrer feltet. Står vi under en kraftledning, kan det elektriske feltet være omkring 20 ganger så sterkt i hoderegionen som feltet ville vært dersom personen ikke stod der. Dette kaller vi en spisseffekt, idet elektriske felt nær en spiss i et ledende legeme vil være større enn rundt en mer avrundet flate. Spisseffekten brukes i lynavledere.

Som nevnt tidligere, vil et ytre statisk elektrisk felt ikke kunne gjenfinnes inne i en menneske-kropp. Lavfrekvente elektriske felt har derimot mulighet til å trenge inn. Feltet inne i kroppen blir likevel svært mye mindre enn det ytre feltet idet dempingsfaktoren er om lag 10^-8 ved 50 Hz (Polk 1986). Feltet trenger lettere inn etter som frekvensen øker.

Tar vi hensyn til de nevnte effekter, vil vi eksempelvis under en kraftledning med frekvens 50 Hz og et ytre vertikalt elektrisk felt på 10 kV/m, få et elektrisk felt inne i kroppen på en jordet person på ca. 10 mV/m og en total strømstyrke på ca. 100 μA. Midlere strømtetthet gjennom ulike kroppstverrsnitt lar seg beregne til ca. 1 – 5 mA/m² (Kaune og Phillips 1980).

Tidsvariable magnetfelt induserer elektriske spenninger og dermed strømmer på tvers av feltretningen i alle elektrisk ledende legemer. Spenningen rundt omkretsen av en flate på tvers av magnetfeltets retning er proporsjonal med arealet av flaten og tidsvariasjonen til magnetfeltets flukstetthet (dB/dt). For sinus­variable felt er størrelsen av denne tidsvaria­sjonen lik 2πfB, dvs. proporsjonal med både flukstettheten og frekvensen.

Ved lave frekvenser skal det derfor (i likhet med elektriske felt) forholdsvis sterke magnetfelt til for å indusere strømmer som er akutt helsefarlige. Eksempelvis må det til et magnetfelt på om lag 2,4 T ved 50 Hz (brukt bare en periode på 0,02s) for å blokkere den elektriske impulsledningen i et hjerte (Silny 1985). Dette gir en spenningspuls i hjertets overflate av stør­relsesorden 3-4 V.

Personer som oppholder seg rett under en kraftledning blir typisk utsatt for 50 Hz magnetfelt på om lag 5 μT. Dette vil føre til induserte strømmer i kroppen med strømtetthet på ca. 0,01 mA/m² (Polk 1986). Vi ser altså at under en kraftledning vil induserte strømmer i kroppen på grunn av elektrisk felt være vesentlig mye større enn induserte strømmer som følge av magnetfeltene.

Naturlig elektrisk aktivitet i celler og vev

Mange vesentlige prosesser i levende celler er ledsaget av elektriske fenomener. Over de fleste cellemembraner, som er omlag 7 nm (syv milliontedels millimeter) tykke, ligger det normalt en selvprodusert elektrisk spenning på ca. 70 mV. Cellenes liv og en vesentlig del av kommunikasjonen mellom cellene er avhengig av denne spenningsforskjellen over membranen. Elektriske og magnetiske felt fra omgivelsene, som kan påvirke strukturer i cellemembranene eller forårsake elektriske spenninger og strømmer i kroppen, kan derfor tenkes på ulike måter å påvirke cellenes funksjon.

Siden spenningen over en cellemembran er ca. 70 mV og tykkelsen bare 70 nm, er det et svært kraftig statisk elektrisk felt på ca. 10 000 kV/m over membranen. Det er likevel misvisende å betrakte dette sterke feltet som noen form for sperre eller terskel i forhold til hvilke påtrykte felt som kan gi biologiske effekter. Det skyldes først og fremst at stømmer langs membranen vil kunne føre til betydelige spenningsforskjeller langs membranen til f.eks. en nervecelle. I tillegg er enkelte celler så lett eksiterbare at selv små elektriske forandringer er av betydning for cellens aktivitet. Det finnes celler i øyets netthinne som lett lar seg irritere av elektriske endringer. Dette er bakgrunnen for at magnetofosfener er relativt enkle å generere.

Ellers er generelt nerveceller og muskelceller de cellene i kroppen som er mest elektrisk påvirkelige.

Naturlig magnetisk aktivitet i celler og vev

Ledning av impulser gjennom nerver og mus­kelaktivitet m.m. er knyttet til elektriskefenomener, og de elektriske strømmene vil i sin tur forårsake magnetiske felt. Disse naturlig fore­kommende magnetfeltene kan beregnes omtrentlig utfra strømstyrken gjennom cellenes ioneporer. Strømmene ligger i området 1 pA – 1 μA avhengig av hvor stor struktur man betrakter (ref. av Woodbury 1965). Utfra dette kan de lavfrekvente naturlig forekommende magnetfeltene anslås til å ligge i området opptil noen tidels μT i avstander av samme størrelsesorden som utstrekningen av en synapse (0,1 – 1 μm), og opptil et titalls μT i en avstand lik minsteavstanden mellom cellemembraner eller ioneporer (3 – 8 nm). Utenpå en menneskekropp vil disse magnetfeltene være sterkt dempet ­først og fremst pga. avstanden til kildene. Disse feltene inneholder frekvenskomponenter stort sett mellom 1 og 3000 Hz.

Det er mulig å avlese hva slags elektrisk og magnetisk aktivitet det er inne i kroppen ved å plassere måleprober utenpå denne. Mest kjent er bruk av elektro-encephalogram (EEG), magnet-encephalogram (MEG), elektro-kardiogram (EKG), eller elektro-myogram (EMG). Registrering av disse elektriske og magnetiske signalene brukes i medisinen og i biologisk forsk­ning som hjelpemidler til å diagnostisere sykdommer og til å forstå de aktuelle organenes funksjon. Gjennom sin egen aktivitet produserer altså kroppen selv en bakgrunnsstøy av elektriske strømmer med tilhørende elektriske og magnetiske felt. Den forårsaker strømtettheter i kroppen på mellom ca. 1 og 100 mA/m² . Da det er forholdsvis små områder som er elektrisk aktive ad gangen, regnes den gjennomsnittlige strømtettheten å ligge i størrelsesorden 1 mA/m² som tilsvarer en midlere elektrisk feltstyrke på ca. 5 mV/m (Bernhardt 1988). Lokalt kan både spenningsfelt og strøm­styrker være vesentlig større. I selve de strukturene hvor strømmene dannes (synapser med ioneporer) kan strømtettheten gå opp i 10 A/m² .

Tradisjonelt har man regnet med at biologisk respons på lavfrekvente felt har en terskelverdi, som skyldes at de for å ha noen virkning må overskride den kaotiske støyen av naturlig forekommende spenninger og strømmer som finnes i kroppen fra før. Dette samsvarer med at det innenfor frekvens-området opptil noen få kHz er vist at det kan oppstå enkelte biologiske effekter av felt som induserer strømtettheter i kroppen over ca. 10 mA/m² , plagsomme effekter kan opptre over ca. 100 mA/m² og antagelig helsefarlige effekter over ca. 1 A/m² . Det er ikke funnet akutte biologiske effekter ved strømtettheter under 1 mA/m (IRPA/INIRC 1989).

4.7.2.2 Samvirke eller kaos

Vi vet at sterke elektriske og magnetiske felt gir akutte effekter som skyldes induserte strømmer i kroppen. Det har derfor vært nærliggende å anta at induserte strømmer også spiller rolle for langtidseffekter ved eksponering for svakere felt. Dette er selvfølgelig ikke nødvendigvis riktig, men hypotesen kan likevel være interessant å forfølge i litt mer detalj.

Vi vet at ved så svake felt som finnes nær en kraftledning, vil induserte strømmer i kroppen være mindre enn de naturlig forekommende elektriske strømmene i kroppen. Men er denne sammenlikningen helt relevant? Problemet er at kroppens naturlige strømmer varierer temmelig uregelmessig i tid og rom. Induserte strømmer har en helt annen synkronisering over tid og rom. Det er derfor utviklet hypoteser som dels tar utgangspunkt i matematiske modeller, dels i eksperimenter som viser at lavfrekvente felt under spesielle betingelser kan gi biologiske effekter selv ved eksponeringsnivåer som ligger under de terskelverdiene som nivået av kroppens eget bakgrunnsnivå antyder. Effektene det er snakk om omfatter endret ionetransport over cellemembraner, modifisering av biokjemiske prosesser involvert i syntese av proteiner i cellene, og endringer i hormoners biorytmer. Slike forklaringsmodeller omfatter bl.a.:

• samordning av molekyler på celleoverflaten som skaper områder av samtidig elektrokjemisk aktivering (Adey 1981, 1993);

• resonansforhold som gjør at visse frekvenser og feltnivåer er mer effektive enn andre (Liboff 1985, Lednev 1991, Male og Edmonds 1990 ref. av Male 1992).

Muligheten for at vedvarende eksponering av polariserte koherente felt kan overstyre en kaotisk støy er utledet matematisk av Weaver og Astumian (1990). Hvorvidt slike effekter er virksomme i reelle situasjoner hvor levende organismer blir eksponert for lavfrekvente felt, er fortsatt et spørsmål som må avklares gjennom nøye kontrollerte eksperimenter.

4.7.2.3 Kalsium

For snart et tiår siden ble det publisert arbeider som påstod at permeabilitet for kalsium ioner over cellemembraner endret seg ved eksponering til magnetfelt, men bare for spesielle frekvenser (Liboff 1985). Frekvensene tilsvarte merkelig nok de vi kan regne ut dersom vi bruker den såkalte cyklotron resonans formel i fysikken, som beskriver ladde partiklers bane i vakuum og et konstant magnetfelt. Effekten er derfor kalt cyklotron resonans effekten (Lib­off 1985, Lednev 1991, Male og Edmonds 1990 ref. av Male 1992).

Fenomenet viser visse særegenheter, så som effekt bare ved 1., 3., 5. og 15. harmoniske av cyklotron-resonans frekvensen (men ingen av de mellomliggende), og en pukkel på respons­kurven mhp. styrken av det tidsvariable magnetfeltet. Effekten har vært vanskelig å reprodusere i ulike laboratorier. Effekten viser seg eksempelvis ikke ved bruk av membraner med kunstig innpodede Ca-porer (Galt et al. 1993b). Det finnes også teoretiske arbeider som avviser en slik effekt (Halle 1988, Galt et al. 1993a). Som ledd i en forklaringsmodell har Liboff fore­slått at (naturlige) Ca-porer har en helix-struktur med 15 vindinger.

Fordi Ca-ioner er viktige som intracellulære signalmolekyler kan det ikke utelukkes at en slik effekt under visse forhold kan ha biologisk eller til og med helsemessig betydning. Dersom effekten eksisterer i intakte flercellede organismer, skulle vi vente å finne den igjen f.eks. i form av påvirkning av de hvite blodcellenes evne til å bekjempe infeksjoner, men foreløpig er det stor usikkerhet om hvor reelle disse resonansforholdene egentlig er.

4.7.2.4 Magnetitt

Naturlig forekommende magnetiske korn laget av magnetitt finnes innleiret i en del celler. I prinsippet vil slike magnetitt-aggregater opptre som kompassnåler. Dette er velkjent i de såkalte magnetotaktiske bakteriene nevnt tidligere. Spørsmålet er bare om magnetittkorn som finnes i mennesker, har noen betydning. Hos oss spekuleres det på om magnetitten kan være koblet til bestemte strukturer, f.eks. ionekanaler i cellemembranen, slik at et påtrykket magnetisk felt kan tenkes å påvirke cellens metabolisme og funksjon. For å utvikle tilstrekkelige krefter til å utøve en slik virkning, kreves det imidlertid forholdsvis sterke påtrykte magnetfelt, ved 50-60 Hz ca. 3 ganger jordens magnetfelt (Kirschvink og Kobayashi-Kirschvink 1992). I forhold til daglige eksponeringssituasjoner er dette derfor neppe noen virksom mekanisme, men man kan kanskje ikke se bort fra den i tilfeller hvor man finner klare fysiologiske effekter av feltstyrker som dem man har i kraftkrevende industri.

4.7.2.5 Radikalpar hypotesen

Det er ikke publisert noen klar eksperimentell evidens for at lavfrekvente felt kan initiere kreft ved å indusere forandringer i cellens DNA-struktur. Tvert om taler flere forhold imot at en slik virkning skulle være mulig. En gruppe kjemiske forbindelser er imidlertid spesiell interessant her, nemlig frie radikaler, som er spesielt reaktive forbindelser og derfor usta­bile, og som synes å spille en stor rolle i forbindelse med kjemisk carcinogenese. McLaughlan (1992) har påpekt at både statiske og tidsvariable felt vil kunne påvirke radikal-reaksjoner, selv ved feltstyrker som ikke induserer strømmer som overstiger den termiske elektriske støyen (ref. av Adey 1993). Via en slik mekanisme er det derfor en teoretisk mulighet for at lavfrekvente felt indirekte kan initiere kreft. I så fall skulle man også forvente at antioksidanter som ascorbin-syre (C-vitamin) og selen ville hemme prosessen.

Endring i reaksjonsrate for radikalpar reaksjoner kan tenkes å virke inn på en rekke enzymreaksjoner. Av dette er det mulig å tenke seg at det kan skje endringer i genaktivering og enzymaktiviteter som følge av påvirkning fra lavfrekvente felt. I så fall er det igjen mulig at disse feltene kan fremme (promovere) en latent kreft. Noen av de aktiverte genene er såkalte oncogener ( kreftgener) (Goodman & Shirley-Henderson 1991) med genprodukter som stimulerer cellevekst. Dersom dette skjer i en kreftcelle, er det tenkelig at eksponeringen kan øke sannsynligheten for at cellen begynner å vokse og dele seg.

Elektriske vekselfelt (altså også induserte strømmer) kan påvirke ODC-aktiviteten. ODC er et enzym som bidrar i syntesen av såkalte polyaminer, en rekke stoffer som binder seg til DNA og er med på å regulere avlesningen av informasjonen i genene, og dermed bl.a. celle­vekst. Kjente kreft-promotorer øker aktiviteten av ODC. Økt aktivitet av enzymet ODC kan derfor indikere at en kreftpromosjon er i gang (Byus et al. 1987). Det finnes imidlertid også stoffer som stimulerer ODC-aktiviteten, men ikke er kjent som kreft-promotorer. Økning av ODC-aktiviteten er derfor ikke noen entydig indikasjon på kreftfremkallende evne. Det er forøvrig også nylig (fra de samme forskerne) fremkommet resultater som viser hemming av ODC-aktiviteten under lignende eksponering som ovenfor. Terskelen for påvirkning av ODC-aktiviteten er funnet til 10 mV/m (ved 60 Hz). Dette tilsvarer et ytre uforstyrret elektrisk felt på ca. 10 kV/m for et jordet voksent menneske eller en magnetisk flukstetthet på flere hundre μT, eller enda høyere feltstyrker for barn. Noen umiddelbar forklaring på økt forekomst av kreft hos barn nær kraftledninger gir derfor ikke denne mekanismen.

4.7.2.6 Melatonin

Som nevnt tidligere later det til at den nattlige økningen av melatonin-produksjonen kan hemmes av eksponering for tidsvariable magnetfelt. Som mulige angrepspunkter for magnetfelt-variasjoner er foreslått bl.a. øynene (Leask 1977, Olcese et al. 1988) og pinealorganet selv (Demaine og Semm 1985, Rudolph et al. 1988, Lerchl et al. 1991). Syntesen kontrolleres særlig av enzymet NAT (N-acetyl-transferase) som påvirkes av en gren av det sympatiske nervesystem. Begge steder ligger det mulige angrepspunkter for tidsvariable magnetfelt, fordi både reguleringen av NAT og aktiveringsmekanismen i synscellene i øyets netthinne har flere likhetspunkter med den PTH-avhengige reguleringen i bindevevceller.

I dyreforsøk har melatonin vist seg å kunne hemme utviklingen av brystkreft og til dels også føflekk-svulster (maligne melanomer) (ref. av Blask 1990). Det er også påpekt at melatonin er en antioksydant (som f.eks. selen og C-vitamin), og at denne egenskapen muligens er årsaken til hormonets krefthemmende evne. Det har derfor vært foreslått at lavfrekvente felt gjennom å hemme melatonin-produksjonen indirekte kan påskynde en kreftutvikling (Stevens 1987a). Det mangler imidlertid data som forteller om hvorvidt melatonin påvirker kreft hos mennesker.

4.7.3 Problemer med å definere dose

Som det går fram av kapittel 4 er eksponering for statiske og lavfrekvente elektriske felt svært komplisert, f.eks. sammenliknet med eksponering som forekommer ved røyking, asbest og radon. Vi har mange forskjellige frekvenser, elektriske og magnetiske felt og kombinasjonen av begge. Iblant blir bare en hånd kraftig eksponert, iblant hele kroppen. Feltene kan føre til akutte effeker, men vanligvis ikke. Feltene har en retning, og de elektriske feltene påvirkes av kroppen selv, bl.a. om den jordet eller ikke. Feltene kan stå på i lange perioder, eller vare bare brøkdeler av et sekund hver gang de forekommer.

I et slikt mylder av eksponeringer er det svært vanskelig å finne ut hvilke parametre som er viktige og hvilke ikke. Siden effektene er relativt svake, og mylderet av eksponerings-parametre så stort, blir oppgaven spesielt uhåndterlig. Hva gjør en så i en slik situasjon?

Ved ioniserende stråling bruker strålevernet den antakelse at skadelig effekt er proporsjonal med hvor mye ståling kroppen har tatt imot. De regner da med at mye stråling i kort tid vil gi tilsvarende skade som lite stråling i lang tid. Vi sier at de opererer med en integrert dose (oppsamlet dose). Det diskuteres kraftig hvor riktig denne antakelsen er, men i mangel på en bedre modell er det denne såkalte lineære dose-respons sammenhengen som brukes ved utforming av tiltak i strålevernet. Modellen kan i alle fall vises å holde for moderat store stråledoser, men spørsmålet er først og fremst om den også kan brukes ved lave stråledoser.

Når det gjelder lavfrekvente felt er det enkelte eksperimenter som tyder på at en effekt øker med styrken på feltet eller ved at feltet varer over lang tid. Likevel er det såpass mange eksperimenter som ikke faller inn i et slikt møn­ster at det ikke er mulig å få en generell aksept på at vi kan bruke lineær dose-respons for f.eks. magnetfelt eksponering. Dette er problematisk selv om vi bare begrenser oss til f.eks. 50 Hz magnetfelt helkroppseksponering. I kapittel 8 kommer vi tilbake til dette problemet.

Det er mange måter en kan tenke seg å lage et eksponeringsmål på, eller en dose. Den enkleste måten er å anta en lineær dose-respons sammenheng, og at vi kan bruke integrert dose. Ved epidemiologiske undersøkelser er dette ofte benyttet. I fall denne antakelsen er riktig, vil langvarig eksponering for svake magnetfelt kunne gi samme dose som kortvarig eksponering av sterke felt.

Ved diskusjoner om hvordan magnetfelt-eksponering helst bør angis, er det ellers følgende spørsmål som går igjen:

• Er det magnetfelt eller induserte strømmer som er av betydning?

• Er det frekvenser som er spesielt virksomme?

• Er det en nedre grenseverdi for hvilke felt som kan gi noen helsefare, og i så fall hvor stor er denne?

• Skal bare eksponering over en viss verdi telle?

• Har det noen betydning om feltet stadig varierer i tid, eller om det er temmelig konstant i tid?

• Er eksponering om dag og natt likeverdige?

• Er det forskjell på eksponering av barn sammenliknet med eksponering av voksne?

Det er hittil ingen gode svar på disse spørsmålene, men resultatene fra de epidemiologiske studiene gir i det minste noen holdepunkter for eksponeringer som muligens kan bety noe for vår helse. Vi kommer tilbake til denne form for vurdering i de to neste kapitlene.

4.8 Utvalgets vurderinger

4.8.1 Helsefare vurdert ut fra litteraturstudier

Som det går frem av kapittel 6, er det stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad relativt svake lavfrekvente elektromagnetiske felt kan føre til helseeffekter. Resultater fra de studiene som er gjort peker i litt ulik retning, og resultatene omhandler gjerne såvidt forskjellige systemer at de er vanskelige å sammenholde. Dette har påvirket utvalgets arbeid og vurderinger. I det følgende vil våre vurderinger bli presentert etter omtrent samme inndeling som brukt i kapittel 6.

4.8.1.1 Kreft

Leukemi blant barn

Leukemi rammer omtrent 4 av 100 000 barn årlig i vestlige industriland. I Norge betyr det at 30-40 barn får leukemi hvert år. Til sammenlikning kan det nevnes at det er totalt omkring 100-120 barn (alder 0-14 år) som får kreft hvert år her i landet.

Man vet lite om årsakene til leukemi. Det er ingenting som tyder på at det økte forbruket av elektrisitet i industriland har vært ledsaget av en parallell økning i den totale forekomst av barneleukemi (Olsen et al. 1993). Barneleukemi er imidlertid i utgangspunktet en sjelden sykdom, og det er relativt få barn som er bosatt nær kraftledninger. Derfor kan man ikke utelukke at feltene øker risikoen for leukemi ved å vise til at nasjonal forekomst av leukemi blant barn ikke har økt.

De nordiske barnekreftstudiene benytter relativt komplette kreftregistre og gode befolkningsregistre med unike personidentifikasjonssystemer. Dette gjør det lettere å finne representative kontroller og det reduserer risikoen for frafall fra undersøkelsene. Den svenske studien (Feychting og Ahlbom 1993) er sannsynligvis den beste hittil. Den har pålitelige eksponeringsdata, men en svakhet er at det er få leukemitilfeller totalt som er med i studien. Den beregnede økte risiko for barneleukemi baserer seg på syv leukemitilfeller i tiden 1960-1985 (mot forventet 2,6) i bolig med magnetfelt over 0,2 μT.

De metodologiske svakhetene som studiene før 1992 led under, medfører at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner fra disse (tabell 6.1). Kontroll-personene var ofte ikke helt sammenlignbare med pasientene (ikke-representative kontroller). Dette kan ha ført til at den relative risiko er underestimert, det vil si at den relative risiko kan være høyere enn resultatet av studiene tilsier. I tillegg hadde studiene ofte stort frafall, dvs. at det ikke var mulig å følge opp undersøkelsespersonene (NRPB 1992). Man skal ellers merke seg at den høyeste risiko ble funnet når man brukte strømkonfigurasjon ved bolig som eksponeringsmål. Dette kunne tyde på at strømkonfigurasjon var et bedre mål på historisk eksponering for magnetfelt enn de andre målene (avstand og målte magnetfelt). De senere nordiske studiene, spesielt den svenske, ser ut til å bekrefte nettopp dette.

I Norden mener vi at de som bor nær kraftledninger ikke har levevaner som avviker mye fra andre, verken når det gjelder kostold, røykevaner eller arbeidsmiljø. Når de nordiske studiene viser en økning i leukemirisiko i nærheten av kraftledninger, peker dette derfor i retning av at det virkelig er eksponeringen knyttet til kraftledninger som øker risikoen.

Muligheten for at det finnes forvekslingsfaktorer kan ikke utelukkes, men man kjenner ikke til andre ytre faktorer som fører til leukemi hos barn, med unntak av ioniserende stråling.

I forbindelse med de tidlige amerikanske studiene ble det hevdet at kraftledningene der ofte gikk langs trafikkerte veier. Det ble derfor hevdet at forurensinger fra trafikken kunne være en mulig forklaring på økt forekomst av leukemi. I Feychting og Ahlboms undersøkelse (1993) ble det funnet at trafikkforurensing ikke samvarierte like godt som gjennomsnittsnivå for magnetfelt med økt forekomst av leukemi. Det er heller ikke vist at leukemi forekommer hyppigere i områder med stor trafikkforurensing enn i renere områder. Totalt sett mener utvalget derfor at trafikkforurensing ikke synes å kunne forklare den økte forekomsten av leukemi blant barn som vokser opp nær kraftledninger.

Relativ risiko (RR) varierer mellom 0,3 og 3,0 i barneleukemistudiene. Doll's samleanalyse av studiene før 1993 viste en RR på 1,4 (NRPB 1992), og Ahlbom's samleanalyse (Ahlbom et al. 1993) av de tre nordiske studiene i 1993 ga en RR på 2,1. Ut fra disse tallene vil utvalget anta at den relative risiko kan ligge i underkant av 2.

Leukemi blant voksne

En samlet vurdering av tilgjengelige data antyder en økning av risikoen for leukemi i elektriske yrker. I disse studiene er mulighetene for alternative forklaringer store. Sammenholdt med noe sparsomme epidemiologiske data som foreligger, er det i dag ikke mulig å peke på den faktor som skulle forklare en eventuell økt kreftrisiko i elektriske yrker. Andre påvirkninger i disse yrkene kan være av like stor betydning, så som løsemidler, oljer med innhold av polyklorerte bifenyler (PCB), tjære­stoffer, ugressmidler m.m. Det er altså en rekke faktorer sammen med elektromagnetiske felt som er mulige årsaker til økt forekomst av leukemi blant voksne.

Et problem er den manglende konsistensen når det gjelder hvilke leukemiformer det er vist økt forekomst av. Noen har vist økning av akutt myelogen leukemi, andre av kronisk lymfatisk leukemi. Ofte er økt forekomst av leukemi fulgt av samtidig redusert forekomst av lymfom. Dette kan skyldes ulike diagnostiske prosedyrer. Det er eksempler på at en vurdering av disse kreftformene sett under ett, ikke viser økt fore­komst.

Nyere leukemistudier blant yrkesutsatte har hatt bedre eksponeringsdata enn de tidligere. Noen har foretatt målinger av magnetfelt ved hjelp av personbårne dosimetre, andre har gjort beregninger basert på stasjonære korttids eller langtidsmålinger og beskrivelser av hvordan de enkelte yrkeskategorier jobber. De nyere studiene har i liten utstrekning gitt støtte til antagelsene om at magnetfelt har effekt. Flere studier har ikke vist slik assosiasjon. Unntak er en svensk og en fransk-canadisk studie som har vist en assosiasjon mellom målte magnetfelt (dosimeter) og forekomsten av henholdsvis kronisk lymfatisk leukemi og akutt non-lymfatisk leukemi.

Kreft i sentralnervesystemet

Det finnes bare én nyere studie som har vist statistisk signifikant risikoøkning for hjernesvulst hos barn med kort målt avstand til høyspentledning. Avstandsmålet var imidlertid heller usikkert (Tomenius 1986). Likevel er det en del konsistens i data også når det gjelder kreft i sentralnervesystemet og bosted nær kraftledning. Fram til 1992 ble økning i hjernesvulst blant barn som vokser opp nær kraftledninger, regnet som minst like veletablert som økning i leukemi. Den nye svenske undersøkelsen (Feychting og Ahlbom 1993) viste imidlertid ingen sammenheng mellom risiko for hjernesvulst og beregnet magnetfelt. Av denne grunn er kreft i sentralnervesystemet hos barn for tiden mindre vektlagt enn leukemi.

Det finnes studier som antyder en økt risiko for hjernesvulst hos barn av fedre som hadde høy yrkeseksponering. Voksenkreftstudiene gir ikke noen støtte til at magnetfelt i bomiljøet er en risikofaktor for hjernesvulst, men det er gjennomført for få gode studier til at man kan trekke sikre konklusjoner. De publiserte epidemiologiske yrkes-data kan tyde på økt fore­komst av hjernesvulst for arbeidstakere i elektriske yrker, men disse yrkesgruppene kan også være utsatt for andre skadelige forhold.

Andre former for kreft

Få studier har vist sammenheng mellom andre former for kreft og eksponering for elektriske og magnetis­ke felt. Det er først og fremst brystkreft som er av interesse i denne sammenheng. Noen få epidemiologiske studier antyder at det kan være en sammenheng mellom brystkreft og lavfrekvente felt. Usikkerheten er imidlertid stor, og flere studier trengs for å kunne trekke rimelig sikre konklusjoner.

Dyre- og cellestudier

Som det går frem av kapittel 6.1, er det gjennomført en rekke studier på dyr og celler for å studere om og hvordan elektriske og magnetiske felt kan påvirke utvikling av kreft. Resultatene fra disse studiene spriker imidlertid mye. Flertallet av studiene viser ingen statistisk signifikant effekt av felt på de parametrene som er studert. Noen resultater tolkes dit at feltene synes å virke hemmende på utvikling av kreft, og andre resultater indikerer at feltene virker stimulerende. I tillegg står vi ovenfor det generelle problem å trekke slutninger fra dyre og cellestudier til menneket.

Følgen er at dyre og cellestudier hittil har bidratt lite til å avklare hvorvidt elektriske og magnetiske felt virkelig kan fremme utvikling av kreft hos mennesker.

Kommentarer til sammenlikning av ulike eksponeringsforhold

Det er klart at de mest ekstreme eksponeringer for elektromagnetiske felt forekommer i industrien. På den annen side er det ikke alltid samsvar mellom våre forestillinger om arbeid og eksponering og de virkelige forhold. I kapittel 4 ble det gjort et forsøk på å beskrive den eksponering som forekommer i hjem og arbeid. Tallene der er gitt med mange forbehold. Når alt kommer til alt, er det ofte de mest ekstreme felt som gis i slike oversikter, gjerne felt som arbeidstakerne utsettes for få dager i året og som attpåtil er såpass lokale at kun deler av kroppen blir utsatt for denne eksponeringen. Vi har forsøkt å gi denne tilleggsinformasjonen ved å skille mellom tre ulike eksponeringsforhold, slik det er gjort i figur 4.3 og 4.4 (skiller mellom eksponering over hele kroppen eller bare deler av den, eksponering mange timer hvert døgn eller bare korte perioder).

Dette har følger for hvordan vi oppfatter resultater fra epidemiologiske studer av kreft f.eks. for arbeidere i såkalte elektriske yrker. En større undersøkelse er nettopp publisert med opplysninger om hvilke eksponeringer arbeidere i kraftselskap (eng.: electric utility work) utsettes for (Sahl et al. 1994). Studien ble gjennomført i Los Angeles, USA. Den gruppen arbeidstakere som var mest eksponert ( electricians) hadde en middelverdi på 2,1 μT og medianverdi på 0,37 μT i løpet av arbeidsdagen. Dette er lavere gjennomsnitts-eksponering enn for folk som bor tett ved store kraftledninger i Norge, til tross for at dette var den mest eksponerte yrkesgruppen blant de elektriske yrker som inngikk i studien til Sahl og medarbeidere.

Eksponeringen i en rekke andre yrker er helt klart høyere enn det Sahl fant blant elektrisitetsarbeiderne i California. Likevel er nivået for eksponering ofte lite kartlagt f.eks. blant smelteverkarbeidere i Norge. Punkt-målinger kan være gjennomført, men bruk av personbårne måleinstrumenter ville gitt et mer korrekt bilde i de fleste situasjoner. I de tilfeller at eksponeringen er svært lokal, f.eks. for sveisere, er det imidlertid vanskelig å få et godt eksponeringsmål nesten uansett hvilken fremgangsmåte som velges. Når en i tillegg ikke kjenner dose-respons sammenhengen, er ofte utgangspunktet svært mangelfullt når epidemiologiske undersøkelser av yrkesrelatert kreft gjennomføres. Det er derfor forståelig at resultatene hittil spriker en god del.

4.8.1.2 Abort og fosterskader

Epidemiologiske studier

Når det gjelder risiko for spontan­abort har det særlig knyttet seg bekymring for de spesielle feltene som dannes omkring dataterminaler. En stor amerikansk studie som ble publisert i et fremtredende medisinsk tidsskrift i 1989 viste ingen tendens til sammenheng mellom bruk av dataterminal og risiko for spontan­abort (Schnorr et al. 1989). Dette ble av mange tolket som en endelig avkreftelse av en mulig sammenheng. En samlet analyse av rapporter fra før 1991 viser heller ingen tendens til sammenheng (Parazzini et al. 1993) og denne statistiske analysen viser også at det er svært lite sannsynlig at en eventuelt øket risiko for spontan­abort ved bruk av dataterminal er større enn 20%. Ingen av disse tidligere studiene har imidlertid målt magnetisk feltstyrke. Dette ble gjort i en nyere finsk studie (Lindbohm et al. 1992). Her finner man en tendens til sammenheng mellom magnetisk feltstyrke og risiko for spontanabort blant de som brukte dataterminal. Det var imidlertid ikke forskjell i risiko mellom de som brukte og de som ikke brukte dataterminal. Dette resultatet er litt vanskelig å tolke. Studien har vakt en del oppmerksomhet i forsker-kretser, og en rekke svakheter er blitt påpekt både når det gjelder bestemmelse av eksponeringsnivå (dose) og utvalg av arbeidstakere som er inkludert i studien. Funnene fra studien bør derfor bekreftes i andre uavhengige studier før en sammenheng mellom abortrisiko og styrke på magnetfelt fra skjermterminaler er sannsynliggjort.

De studiene som har vært gjort av elektriske og magnetiske felt knyttet til andre vanlige elektriske installasjoner og risiko for spont­anabort gir heller ikke grunnlag for noen sikre konklusjoner, og grunnlaget for å tenke seg en sammenheng er svakt. Den sesong-variasjonen i abortforekomst hos kvinner som benytter elektrisk oppvarmede senger som ble funnet av en gruppe amerikanske forskere (Wertheimer og Leeper 1986, Wertheimer og Leeper 1989) kan ha mange alternative forklaringer og trenger ikke skyldes elektriske eller magnetiske felt. Den finske studien som fant noe sterkere magnetiske felt i hjemmene til kvinner hvor man hadde registrert tidlige aborter (Juutilainen et al. 1993) har også svakheter. Sammenhengen var bare såvidt statistisk signifikant. Studien er foretatt på kvinner som opprinnelig meldte seg som frivillige til en annen studie. Felles for dem var at de ønsket å bli gravide. Den typen tidlige svangerskapsavbrudd som ble studert er ikke uvanlige og skjer i nærmere en tredjedel av alle påbegynte svangerskap. Pasient-kontroll design benyttes vanligvis i forbindelse med sjeldnere sykdommer, og virker noe søkt i denne situasjonen. Fremtidige studier bør imidlertid følge opp denne studiens forsøk på å måle feltstyrke samt registrere spontanabort på en objektiv måte.

Den lange serien av studier av spontanabort og forskjellige kilder til elektriske og magnetis­ke felt, spesielt dataterminaler, som ikke har funnet noen tendens til sammenheng indikerer at en sammenheng er lite sannsynlig. Noen nyere finske studier antyder imidlertid en sammenheng, men disse studiene har svakheter. Det er derfor et behov for nye, større studier av abortrisiko og magnetiske felt der både utfallene (spontanabort) og eksponeringsdose (magnetisk feltstyrke) registreres mer presist dersom disse spørsmålene skal bli avklart.

Grunnlaget for å frykte en sammenheng mellom elektriske og magnetiske felt og risiko for medfødte misdannelser er ikke stort, og de fleste studiene som finnes viser ingen sammenheng. De fleste studiene dreier seg om bruk av dataterminaler, men dersom man ser disse studiene samlet er det ingen tendens til sammenheng (Parazzini et al.1993). Studier av elektrisk oppvarmede senger og risiko for medfødte misdannelser viser heller ingen tegn til sammenheng (Milunsky et al.1992; Dlugosz et al.1992). En enkeltstående fransk studie har sett på nærhet til høyspentledninger og risiko for medfødte misdannelser (Robert 1993). Man fant ikke noen sammenheng bortsett fra en mulig lavere forekomst av skjelett- og hjertemisdannelser i nærheten av høyspent-ledningene. Denne forfatteren nevner at en slik nedsatt risiko teoretisk sett kan forklares ved en forhøyet abortrisiko for misdannede barn i nærheten av høyspentledninger. Samlet sett gir det foreliggende epidemiologiske materialet svært liten grunn til å frykte at elektriske og magnetiske felt gir forhøyet risiko for medfødte misdannelser.

Det finnes ikke tilgjengelig epidemiologiske studier av mødre som arbeider under sterke elektriske og magnetiske felt, for eksempel i elektrolysehaller, og deres risiko for å få barn med misdannelser. Antall kvinner i slike yrker har antagelig vært for lavt til at studier av slike sjeldne tilstander har latt seg gjøre.

Indikasjonene på at eksponering for elektriske eller magnetiske felt fører til genetiske skader i neste generasjon er relativt svake. Studier av barn av fedre med såkalte elektriske yrker har vært brukt for å finne indrekte tegn på slike effekter. Både når det gjelder kjønnsratio og forekomst av medfødte misdannelser tyder studiene samlet sett ikke på noen sammenheng. Det finnes studier som antyder at kromosomskader kan oppstå hos fedre som har yrker med høy eksponering, men andre forhold som kan gi genetisk skade (for eksempel røking) er ikke blitt tatt tilstrekkelig hensyn til i disse studiene. Dette gjelder også for studiene av risiko for kreft i neste generasjon.

Dyrestudier

Eksperimenter på mus, rotter og hønseegg viser iblant indikasjon på at lavfrekvente felt kan påvirke fosterutvikling, bl.a. gi misdannelser. Antall studier av denne typen er imidlertid ikke stort, og det har vist seg vanskelig å oppnå samme resultat i flere uavhengige laboratorier. Et av problemene er å få identiske dyrestammer.

Resultatene fra dyrestudiene kan vanskelig brukes til støtte (eller det motsatte) for at lavfrekvente felt kan medføre aborter eller fosterskader hos mennesker.

4.8.1.3 Adferd

Depresjon og selvmord

Når man skal foreta en samlet vurdering av de omtalte epidemiologiske undersøkelsene på dette området, må det understrekes at hver enkelt av dem har åpenbare svakheter. Dette gjelder diagnostikk, utvalg av kontrollgruppe, og mål på styrke av elektriske og magnetiske felt. Det er også vanskelig helt å utelukke at bevisstheten om å bo nær kraftledning kan ha innvirket dels på stemningsleiet, dels på måten å svare på i enkelte undersøkelser (men ikke alle). Hver enkelt undersøkelse sett isolert har derfor begrenset beviskraft.

Ser man alle undersøkelsene under ett, er det likevel en tendens i resultatene. Av de syv refererte undersøkelsene (fra fire forskjellige forskningsgrupper) peker fem i samme retning, nemlig av at det å bo i hus eller leilighet med relativt høy magnetfeltstyrke (i forhold til vanlig gjennomsnittseksponering i boliger) er assosiert med økt risiko for depresjon og selvmord. Det er nødvendig med bedre epidemiologiske undersøkelser for med større sikkerhet å si om det er noen slik sammenheng.

Det er interessant at det finnes enkelte eksperimentelle studier som muligens kan koples til en eventuell økt risiko for depresjon og selvmord ved eksponering for elektromagnetiske felt. De eksperimentelle studiene indikerer at feltene kan påvirke hjernens omsetning av de viktige signalsubstansene melatonin, dopamin og serotonin. Hos endel pasienter med alvorlig depresjon, av den typen som regnes inn under manisk-depressiv lidelse, er det påvist lavt innhold av visse stoffer i spinalvæsken som kan tyde på lav omsetning av de viktige transmitterne serotonin og dopamin. Spesielt er det en sammenheng mellom lav omsetning av serotonin og risiko for alvorlig selvmordsforsøk. (Dette gjelder forøvrig ikke bare ved manisk-depressiv lidelse, men også i forbindelse med lidelser som schizofreni og alvorlig personlighetsforstyrrelse). Lav omsetning av serotonin viser også en sammenheng med karaktertrekk som aggressivitet og impulsivitet.

Når det gjelder melatonin, er det også noen som har funnet nedsatt dannelse av dette hormonet ved visse depresjoner, men disse funnene er vanskelig å tolke, siden vi vet relativt lite om melatoninets funksjon hos mennesket.

Slike virkninger av elektromagnetiske felt på hjernens stoffskifte, spesielt virkningen på serotonin, kan altså gi en teoretisk forklaring på en mulig sammenheng mellom elektromagnetiske felt (kanskje særlig magnetfelt) og en økt risiko for depressive reaksjoner og selvmordsatferd. Det må imidlertid understrekes at dette foreløpig dreier seg om hypoteser. Det gjenstår f.eks. å vise at de feltstyrker som er relevante i forbindelse med økt depresjonsrisiko, kan fremkalle tilsvarende forandringer i hjernens stoffskifte hos menneske som i dyreforsøk.

Døgnrytme, hormoner

De publiserte arbeider som omtaler døgnrytme og påvirkning av hormoner så som melatonin, finner utvalget meget interessante. Foreløpig er resultatene svært sentrert rundt Reiter’s gruppe i Texas, slik at det ville være en fordel at flere uavhengige laboratorier kunne stadfeste noen av funnene som foreligger.

Dersom det virkelig uomtvistelig kan påvises at moderate eksponeringer for elektriske eller magnetiske lavfrekvente felt faktisk påvirker døgnrytmen i melatoninproduksjonen hos mennesket, vil det ha implikasjoner på flere plan. Vi har allerede nevnt påvirkning av hormoner og signalsubstanser kan virke inn på sinnstilstand (depresjon). I tillegg kommer mulighetene for at melatonin kan virke inn på utvikling av enkelte kreftformer. Dersom eksponering av felt virkelig påvirker døgnrytme, kan det hende at eksponering visse tider på døgnet er viktigere enn andre tider. Dette er en mulighet som en bør ta hensyn til når ulike eksponeringsforhold angis og vurderes mot hverandre.

4.8.1.4 Sansing, hudproblemer, el-allergi

Ut fra eksisterende forskning er det ingen tvil om at særlig sterke lavfrekvente felt, såvel elektriske som magnetiske, medfører reaksjoner i kroppen som gjør det mulig å føle at feltene er til stede. Grensen for hvilke felt som må til for å kunne føle dem, er individuelle, men de mest følsomme kan helt sikkert føle et 50 Hz magnetisk felt på noen få mT og et 50 Hz elektrisk felt på noen få kV/m (elektrisk felt føles da gjerne fordi feltet får hår til å vibrere).

Felt nær en dataskjerm er svært mye mindre enn disse verdiene. Enkelte personer mener likevel at de kan føle feltene fra dataskjermen og at huden ragerer på feltene.

Undersøkelsene av hudreaksjoner i nærvær av felt fra en dataskjerm har ikke slått fast at følsomme personer virkelig påvirkes av feltene fra dataskjermer. De fleste undersøkelsene har ikke kunnet påvise noen statistisk signifikant endring av hudrespons med elektrisk eller magnetisk felt fra dataskjerm. Dette gjelder såvel studier av personer i vanlig arbeids-omgivelser som spesielle provokasjons-studier. Noen få provokasjonsstudier viser imidlertid høy, nesten statistisk signifikant forekomst av symptomer fra hud blant eksponerte sammenlignet med ikke-eksponerte. Disse studiene gjør at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner.

Flere undersøkelser tyder på at selv om elektriske eller magnetiske felt muligens virker inn på hudproblemer, så er det andre faktorer som kan være minst like viktige. Trivsel på arbeidsplassen, arbeidstid nær dataskjerm, elektriske felt i rommet forøvrig og belysningsforhold kan muligens alle spille en rolle for hudreaksjonen eventuelt i tillegg til feltene fra skjermen. Det er ikke mulig idag å tallfeste hvor viktig de ulike faktorene er.

Hudproblemer i forbindelse med arbeid ved dataskjerm kan forventes å gå ned de nærmeste årene dersom reaksjonene skyldes statiske eller lavfrekvente elektriske eller magnetiske felt. Dette skyldes at flere og flere dataskjermer blir av den såkalte lavstråletypen og at feltene da er redusert i forhold til tidligere skjermer.

Når det gjelder el-allergi eller el-overføl-somhet generelt, er tilgjengelige forsknings-resultater foreløpig så sparsomme at utvalgets konklusjon må bli temmelig vag. En rekke individuelle beretninger som foreligger kan være interessante nok som eventuell inspirasjonskilde for forskning, men beretningene har ikke tilstrekkelig beviskraft vitenskapelig sett. Dette kommer av at beretningene ikke baserer seg på dobbelt blind forsøk, og derfor lett kan være utslag av den såkalte placebo-effekten i en eller annen form, eller av psykosomatiske forhold.

I noen få tilfeller er det gjort forsøk på å stadfeste el-overfølsomhet gjennom godt gjennomførte eksperimenter, men resultatene har med få unntak vært negative. Det er følgelig et faktum at:

1. El-overfølsomhets-reaksjoner forekommer relativt reproduserbart når pasienten kjenner til hvorvidt feltene er til stede eller ikke.

2. Reaksjonene følger stort sett ikke feltene i kontrollerte dobbelt blind forsøk.

Av dette trekker utvalget den slutning at reaksjonene i all vesentlighet synes å måtte klassifiseres som psykosomatiske reaksjoner. Det betyr ikke at utvalget utelukker at el-overfølsomhet i en del tilfeller kan ha opphav i elektromagnetiske felt, men det er ikke vitenskapelig dokumentert. På den annen side indikerer forskningsresultatene at pasientens forventninger og vedkommendes oppmerksomhet på plagene synes å forverre situasjonen, dersom den først har begynt.

Spørsmålene som knytter seg til overfølsomhet for elektromagnetiske felt har av enkelte blitt knyttet sammen med overfølsomhet for amalgam (kvikksølvholdig tannfyllingsmateriale). Enkelte hevder at elektromagnetiske felt kan føre til økt frigjøring av kvikksølv fra slike plomber. Dette er forhold som ikke er vitenskapelig dokumentert pr. i dag.

4.8.1.5 Akutte effekter

Folk flest utsettes ikke for elektriske og magnetiske felt som er sterke nok til å framkalle akutte effekter. I industrien derimot finnes det enkelte arbeidssituasjoner som kan medføre slike virkninger. Som eksempel kan nevnes at elektriske utladninger som følge av sterke elektriske felt kan medføre forbrenninger og eventuelle kromosomskader i enkeltceller. Et annet eksempel er at sterke nok magnetiske felt fører til at nervesignaler utløses, med påvirkning av muskler og med muligheter for observering av magnetofosfener.

De mest ekstreme eksponeringene finner vi kanskje i smelteverk, elektrolyseverk, ved sveising, ved induksjonslodding, og ved testing av høyspenningsutstyr. Eksponeringen nærmer seg imidlertid et nivå som gir akutte effekter bare i spesielle og sjeldne arbeids-situasjoner. I vanlige daglige arbeidsrutiner forekommer vanligvis ikke dette. Unntak fra denne generelle regelen måtte i tilfelle være tilfeller der eksponeringen er svært lokal (f.eks. ved induksjonslodding). Kun detaljerte studier vil kunne avgjøre hvorvidt akutte effekter inntreffer eller ikke i slike situasjoner.

Enkelte av de ekstreme eksponeringene er vanskelige å unngå, andre langt enklere. Likevel er det ikke alltid at bedriften eller flertallet av arbeidstakerne er særlig opptatt av feltene, og i praksis blir derfor ofte lite gjort med eksponeringen selv om den med enkle midler kunne vært redusert betydelig.

De foreslåtte grenseverdier (se f.eks. undervedlegg 1) tar sikte på å unngå akutte effekter. Idag er det i disse forslagene lagt inn detaljer om eksponeringstid og hvilke deler av kroppen som eksponeres. Likevel har forslagene til grenseverdier begrenset verdi fordi de delvis bygger på hypotetiske forutsetninger. Det er nemlig ikke sikkert hvor skadelig det er at felt kan utløse nervesignaler og muskelkontraksjoner, og hvorvidt denne skaden blir større og større jo lengre eksponeringen varer. Det er heller ikke kartlagt i hvor stor grad skaden avhenger av hvilken del av kroppen som er eksponert. Forslagene til grenseverdier kan derfor på leng­re sikt vise seg å ikke være strenge nok eller ikke differensiere tilstrekkelig.

Konsekvensene ved å innføre grenseverdier i Norge på linje med forslagene fra IRPA (se vedlegg 1), vil antakelig bli små. Få eksponeres for høyere felt enn grenseverdiene som nå er foreslått. Grenseverdier vil likevel kunne virke motiverende for å eliminere ekstreme eksponeringer. Konsekvenser ved innføring av grenseverdier må utredes i større detalj enn det utvalget har gjort, dersom en skulle ønske å vurdere denne muligheten nærmere.

4.8.1.6 Andre effekter

Benheling, regenerering av nerver

Det er relativt godt dokumentert at eksponering for relativt kraftige magnetfelt kan føre til endret vekst, f.eks. i benvev og ved regenerering av nerver. Begge disse forhold kan ansees som positive effekter for kroppen. Magnetfelteksponering (vanligvis pulsede felt) er da også med hell blitt benyttet i klinikken for å påskynde benbrudd som har vanskelig for å gro. Kan det da hende at magnetfelt generelt sett har en mer positiv enn en negativ helseeffekt?

Vi har ikke noe svar på dette spørsmålet, men kan bare henvise til at i visse sammenhenger, f.eks. barn nær kraftledninger, er økt fore­komst av sykdom assosiert med økte felt. Det er forøvrig ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom økt forekomst av kreft og heling av beinbrudd. I begge tilfeller forekommer nemlig endring i vekst av celler; i det ene tilfelle økt vekst av kreftceller, i det andre tilfelle av benceller.

Kalsium (Ca⁺⁺ )

Det er svært interessant at lavfrekvente magnetfelt av moderat styrke synes å kunne påvirke kalsium-reguleringen i celler. Kalsium er nemlig en viktig signalsubstans i flere av cellenes aktiviteter. Det er imidlertid vanskelig å forutsi hva endringer i kalsiumregulering på cellenivå vil føre til av helseeffekter i en hel organisme.

Forsøk på dyr og celler som viser at magnetfelt kan virke inn på kalsium-permeabilitet o.l. har fremfor alt to viktige implikasjoner. For det første kan disse forsøkene kanskje hjelpe oss å forstå hvordan og hvilke magnetfelt som kan føre til reaksjoner i kroppen. For det andre minner eksperimentene oss om at magnetfelt synes å kunne gi effekter selv i tilfeller der induserte elektriske strømmer er mindre enn de som vanligvis finnes i kroppen. Det at flere laboratorier nå hevder å ha relativ god reproduserbarhet i sine kalsium-eksperimenter, tolker vi som en støtte til at moderate magnetfelt faktisk har biologiske virkninger, selv om vi ikke skjønner hvordan dette skjer.

Magnetitt, radikalpar

Eksperimentelle studier og teoretiske betraktninger angående magnetitt og radikalpar, er i øyeblikket umulig å koble direkte til helsefare for mennesker. Arbeidene er likevel interessante idet de har potensiale til å forklare hvordan magnetfelt kan virke i kroppen på annet vis enn via indusering av elektriske strømmer.

Immunologi, transkripsjon av gener

Forsøk hittil kan ikke sies å ha vist at elektriske eller magnetiske felt fører til endringer i immunrespons eller endring i transkripsjon av gener. Enkelte eksperimenter kan tydes i denne retning, men andre eksperimenter viser ingen effekt. Fremtidig forskning i denne retning, bl.a. ved bruk av genteknologi, har store potensialer. Blant annet vil de kunne gi interessante opplysninger om hvorvidt elektromagnetiske felt kan føre til en slik forstyrrelse i avlesning av arvematerialet at enkelte celler kan utvikle seg til kreftceller.

Hjerte, hjerne

En rekke studier tyder på at sterke magnetfelt (over 10 mT), såvel statiske som lavfrekvente, kan ha virkning på hjerteaktivitet, blodsirkulasjon og hjerneaktivitet. Dette faller sammen med akutte effekter beskrevet tidligere, i det minste for lavfrekvente felt.

4.8.2 Estimat av risiko

Det er velkjent at statistiske metoder kan brukes på en misvisende måte for å skape et bestemt inntrykk. I det følgende vil vi vise hvordan et bestemt tallmateriale kan gi opphav til to svært forskjellige fremstillinger.

Utvalget har vurdert det slik at det først og fremst er for leukemi blant barn det er mulig å gi et mål for økt risiko i forbindelse med oppvekst nær kraftledninger, og dermed også eksponering for elektromagnetiske felt. Vi har derfor tatt utgangspunkt i ulik risiko blant barn for å få et bredest mulig bilde av hva den økte risikoen egentlig innebærer.

Analysen tar utgangspunkt i Statistisk Årbok 1993 med tall som viser Norges befolkning fordelt på aldersgrupper, tabeller over dødsårsak m.m., informasjon fra Trygg Trafikk og Statistisk Sentralbyrå over antall barn skadet i trafikken, samt informasjon fra Kreftregisteret over fordeling av kreft blant barn. For det meste er tallene basert på oppgaver for året 1991.

4.8.2.1 Kollektiv risiko

Den første måten å presentere risiko på er å angi antall tilfeller av død og skade som fore­kommer i landet sett under ett. Dette er gjort i tabell 8.1 for barn i aldersgruppen 0-14 år, inkludert det året de er 14.

Det bør bemerkes at i denne oversikten er det ikke tatt med dødsfall som skyldes medfødte misdannelser, tilstander med begynnelse i perinatal perioden, og plutselig død (krybbedød), som alle er sterkt knyttet til første leveår. Nesten 70% (387 av 561 i 1991) av alle dødsfall blant barn i Norge faller inn i disse tre kategoriene. I 1991 ble det født vel 60 000 barn her i landet.

Det er om lag 30-40 nye leukemitilfeller i Norge pr. år blant barn i aldersgruppen 0-14 år. Dersom om lag 1 % av alle barn her i landet bor nær en kraftledning, og dersom relativ risiko for leukemi blant disse barna er dobbelt så stor som for andre barn, vil vi forvente 0,3-0,4 ekstra nye leukemitilfeller blant barn i Norge pr. år pga kraftledningene. Det er dette tallet som er ført opp i tabell 4.8.1.

Dette er et viktig tall fordi det forteller hvorfor det er vanskelig å gjennomføre epidemio-logiske undersøkelser med stor nok statistisk styrke til å få stadfestet eller avkreftet sammenhengen mellom leukemi og kraftledninger. Legg merke til at det er to grunner til at tallet er lavt. For det første er risikoen for å få leukemi liten, og for det andre bor få barn nær kraftledninger.

4.8.2.2 Individuell risiko

I forrige avsnitt anga vi den kollektive risiko i form av antall tilfeller pr. år. Dette er et viktig mål ved samfunnsøkonomiske analyser av prioritering av tiltak. En oversikt av den typen som er gitt i tabell 4.8.1, kan likevel skjule forhold av mer etisk og individuell betydning. Dette skjer i tilfeller der svært få personer i landet blir utsatt for en økt risiko. I slike tilfelle vil samletall for hele landet ikke gjenspeile den risikoen disse få personene virkelig løper. Ta et eksempel: Anta at vi har fire personer i landet som håndterer høyaktivt radioaktivt avfall og at prosedyrene som brukes er kritikkverdige. Anta at det skjer et uhell og at disse fire personene blir eksponert for relativt store stråledoser. Anta at strålingen fører til at to av disse får en eller annen form for kreft. Disse to ekstra dødsfallene vil ikke gi noen merkbar økning i det totale antall krefttilfeller i Norge pr. år, og er derfor samfunnsøkonomisk en bagatell. Likevel medførte lagringsprosedyrene en høy risiko for nettopp disse fire arbeidstakerne. Er det da etisk forsvarlig at få enkeltpersoner løper en høy risiko selv om det samfunnsøkonomisk ikke spiller nevneverdig rolle at deres risiko er høy?

Med dette eksemplet ønsker vi å vise at kollektiv risiko i form av antall tilfeller hvert år, og individuell risiko som gjenspeiler enkeltindividers reelle risiko, forteller om to ulike sider av ett og samme saksforhold. Det er utvalgets oppfatning at begge disse betraktningsmåtene må vurderes når beslutninger og prioriteringer skal foretas av politikere.

Når vi skal angi individuell risiko, er det mest aktuelt å bruke sannsynlighet for at en skade eller død skal oppstå. De fleste sannsynlighetene det her er tale om er som regel små. For å få passe store tall i våre oversikter, angis derfor gjerne sannsynligheten i form av forventet antall tilfeller av skade eller død dersom det hadde vært 100.000 personer som løp samme risiko som den vi betrakter.

I oversikten som følger er begrepet risiko derfor definert som forekomst pr. 100.000. For dødsfall som skyldes kreft blir utregningen som følger: Det var 19 dødsfall i 1991 blant barn i aldersgruppen 0-14 år, og det var 813.920 barn i denne aldersgruppen i 1991. Følgelig vil risiko pr. år for å dø av kreft være 2,3 pr. 100.000. I dette anslaget er det antatt at risiko for kreft er like stor for alle barn i landet.

På likende måte er de øvrige tallene fremkommet, og her er fortsatt risiko for skade i trafikk, drukning m.m. regnet som den samme for alle barn i landet. I to tilfeller er det identifisert spesielle grupper barn som antas å ha en høyere risiko enn barn flest. Det gjelder leukemi blant barn til mødre som røyker i svangerskapet, og barn som vokser opp nær kraftledning. I disse tilfellene tar vi utgangspunkt i risiko for andre barn, og mulitipliserer med relativ risiko slik den er beregnet på grunnlag av epidemiologiske studier. For leukemi blant barn til mødre som røyker er analysen litt mer komplisert siden dette gjelder en betydelig del av det totale antall leukemier pr. år.

La oss nå se hvordan de individuelle risikomålene kommer ut:

Tabell 4.8.1 og 4.8.2 forteller at barn i Norge har et temmelig trygt liv. Det forekommer ulykker i hjem og i trafikken, og barn får sykdommer som i noen tilfeller fører til død. Selv om vi selvfølgelig må forsøke å øke sikkerheten til barna ytterligere, kan det være nyttig å være klar over at sikkerheten i vårt land nå er svært god i forhold til hva den var for noen tiår siden, og i forhold til store deler av verden i dag.

Betrakter vi de ulike faktorene som er angitt i tabell 4.8.2, ser vi at anslått individuell risiko for leukemi for et barn som vokser opp nær kraftledninger er litt mer enn halvparten av risiko for alvorlig skade i trafikken. Faren for leukemi blant barn som vokser opp nær kraftledniger er likevel større enn risiko for død eller meget alvorlig skade i trafikken. Videre er faren for leukemi blant barn som vokser opp nær kraftledninger større enn fare for død på grunn av ulykker i hjemmet og fare for død etter drukning.

Analysen er basert på en relativ risiko på om lag 2,0. Tallene og konklusjonene vil selvfølgelig endre seg etter hvert som nye anslag for den relative risiko foreligger.

Det ville kanskje være mer informativt å betrakte tilleggsrisiko (utover den som finnes i normalbefolkningen) i stedet for total risiko for leukemi for barn nær kraftledninger. Tilleggsrisikoen ville da vært om lag 4 (pr. 100.000 pr. år) i stedet for 8 som nå står i tabellen. Selv med denne endringen vil sammenlikning med andre risikofaktorer komme ut omtrent som den som allerede er gitt.

Sammenstillinger av typen gitt i tabell 4.8.2 kan utføres også på mange andre måter, og tallene vil variere fra år til år. Tallene må derfor ikke tas for bokstavelig. Hensikten er først og fremst å vise at barn som vokser opp nær kraftledning har en økt risiko for leukemi som ikke kommer fram når vi kun betrakter kollektiv risiko. Tilleggsrisikoen er på omtrent samme nivå som andre kjente risiki i vårt samfunn, og kan derfor ikke bagatelliseres.

4.8.3 Synspunkter på videre forskning

Som det går fram av rapporten, drives det idag omfattende og svært variert forskning for å kartlegge bedre hvilke effekter statiske og lavfrevkvente elektriske og magnetiske felt har på biologisk vev. Utvalget har vanskelig for å uttale seg om omfanget av denne forskningen i forhold til problemets størrelse, men i Norge gis det støtte til flere grupper som driver aktiv forskning på dette området.

I Norden foregår det forskning innen det aktuelle fagfelt i alle land muligens unntatt Island. Sverige har utvilsom størst aktivitet, og deres virksomhet spenner over et meget vidt spekter. Det er etablert en Nordisk møteserie for å bedre på kommunikasjon mellom de ulike forskningsmiljøene her. Møter har til nå vært arrangert i Oslo, Aalborg og Umeå.

Iblant fremkommer sterke synspunkter på hvilke typer forskning som bør prioriteres. Noen mener f.eks. at videre epidemiologisk forsk­ning er uforholdsmessig ressurskrevende i forhold til den informasjon en kan få på denne måten.

I vårt arbeid har utvalget blitt overbevist om at det er mangfoldet i forskningen som på lang sikt vil sikre en grundigere vurdering av omfanget av problemet, hvilke situasjoner som medfører høyest risiko for helseeffekter, og forståelse av hva som skjer på organisme-, celle- og molekyl-nivå. Vi kan derfor ikke se noen grunn til å styre forskningen inn til mer eller mindre cellestudier, mer eller mindre epidemiologi, mer eller mindre teoretiske beregninger. Kravet som må stilles til forskningen i den nåværende situasjonen må først og fremst være kvalitet på alle nivåer.

I videre forskning er cellestudier kanskje de som gir mest presis informasjon, men samtidig en informasjon som ikke nødvendigvis er relevant for en hel organisme. Cellestudier kan likevel være nyttige idet slike systemer gir en relativ reproduserbar effekt, og forsøkene tar relativ kort tid. Det vil derfor være mulig å eksperimentere for å finne hvordan effekter avhenger av type eksponering, dvs. for å finne en såkalt dose-respons. Resultatene vil da forventes å gi indikasjoner på hvilke virkningsmekanismer som gjelder.

En rekke problemstillinger kan likevel ikke løses med cellekulturer. Dette gjelder forhold som reproduksjonsforskning, så som risiko for misdannelser m.m. I slike tilfeller er det ikke til å unngå at flercellede organismer dvs. intakte dyr må benyttes. Forsøkene krever presis eksponering, og resultatene kan forventes å si noe om dose-respons.

I dyrestudier er det viktig å ha gode modeller. Dyr med forskjellig genetisk bakgrunn kan ha ulike måter å respondere på. I forsøkene er det mulig å bevisst variere mellom ulik genetisk bakgrunn. Resultatene vil da kunne gi en pekepinn om hvor store forskjeller det kan være i respons for f.eks. magnetfelt fra ett individ til et annet. Forskning de siste årene har gitt økt oppmerksomhet på betydningen og omfanget av variasjon i individuell respons. Kanskje er det slik at enkelte personer reagerer lettere på elektromagnetiske felt enn andre.

I studier av dyr vil det også være mulig å undersøke hvorvidt elektromagnetiske felt kan virke som en tilleggsfaktor for utløsning av sykdom. F.eks. kan en studere hvorvidt reparasjon av skader etter ioniserende stråling blir påvirket av lavfrekvente elektromagnetiske felt. Det er en selvfølge at forskeren må være åpen for såvel positive som negative effekter.

I studier av mennesker vil det fortsatt være behov for undersøkelser av små grupper, f.eks. individer som selv mener de har el-allergi. Presise mål for eksponering er viktig, men like viktig er krav om at forsøkene gjennomføres blindt. Undersøkelsene må ha en ordentlig statistisk analyse, og individene kan gjerne være sin egen kontroll gjennom forsøkssitua­sjonen. Både rendyrkede forsøk med mennesker i et laboratorium og undersøkelser der mennesket er i mer vante omgivelser må gjennomføres.

Epidemiologiske undersøkelser kan gi opplysninger som vanskelig kan fanges opp fra modellsystemer. I de siste år har det blitt uttrykt sterkt ønske om bedre eksponeringsdata sammenliknet med hva som var vanlig i tidligere studier. Dette ønsket blir mer og mer tilfredsstilt, men i enkelte situajoner er det umulig å gi noe godt mål så lenge vi ikke kjenner virkningsmekanismer og dose-respons forløp. Det ville være interessant om slike studier kan gjennomføres på en slik måte at to eller flere ulike modeller for dose-respons kan testes mot hverandre.

4.8.4 Helsefare og tiltak, noen refleksjoner

Av utvalgets vurderinger går det fram at det fortsatt er mye uklart om helsefare ved eksponering for statiske og lavfrekvente elektromagnetiske felt. Studier tyder på en økt risiko for leukemi hos barn som vokser opp nær en kraftledning. Enkelte studier peker også i retning av økt forekomst av visse kreftformer for voksne i elektriske yrker. Av en rekke mulige forklaringer på disse fenomenene, peker studiene mest i retning av magnetfelt.

I denne situasjonen der utvalget finner det umulig å gi et helt klart svar, har vi derfor sett det nødvendig å nevne noen mulige tiltak for å konkretisere den grad av oppmerksomhet utvalget mener vår vurdering av helsefare tilsier.

Utvalget finner at usikkerheten angående helsefaren knyttet til elektromagnetiske felt er for stor til at krav om svært kostnadskrevende tiltak kan forsvares. Som eksempel på kostnadskrevende tiltak kan nevnes en generell, storskala omlegging av kraftledninger til jordkabler.

På den annen side mener utvalget at dokumentasjonen er tilstrekkelig for at varsomhetsstrategien uttrykt i Helsedirektoratets brev til Oslo kommune 3.okt.1990 bør få reelt innhold når det gjelder nyanlegg, spesielt i de tilfeller der det er tale om beskjedne merkostnader med å velge løsninger som gir reduserte felt.

Når det gjelder nyanlegg for kraftledninger er utspillet fra danskenes elektrisitetsverk (se 3.3.1) et eksempel på mulig lavkost-tiltak for å redusere eksponering.

Når det gjelder eksponering for andre kilder for felt, vil vi trekke fram ett eksempel, elektriske varmekabler i gulv. Det finnes i dag to ulike typer varmekabler på markedet, såkalt enleder og såkalt toleder varmekabler. Magnetfelt nær gulv med enleder varmekabler kan komme opp i minst samme verdi som magnetfelt i boliger som ligger helt inn til byggeforbudsgrensen nær store kraftledninger. Magnetfeltene nær gulv med toleder varmekabler er generelt sett vesentlig lavere (se figur 4.7).

I dag brukes gjerne enleder varmekabler i de tilfeller store gulv skal varmes opp. Typisk anvendelse er barnehager. Små barn oppholder seg ofte nær gulvet, og eksponeringen av disse kan bli betydelig.

Det er fullt mulig å bruke toleder varmekabler også i store gulv. Det må da legges flere sett kabler i ulike deler av rommet, og kablene må kobles sammen i en ekstra koblingsboks. Med enleder kabler kunne en klart seg med bare én kabel. Løsningen med toleder kabler vil derfor bli noe dyrere enn ved enledere. For materialer og arbeidstid vil meromkostningene med elektrikerarbeidet for legging av varmekabler bli maksimalt 20-30% høyere enn ved enledere (iflg. samtale med elektroinstallatører). Totalt sett vil dette representere en merutgift ved bygging av en barnehage på maksimum 5%.

Det en ville få igjen for denne beskjedne ekstra investeringen ved bygging av barnehagen, ville kanskje bli at de små barna fikk en gjennomsnittlig magnetfelteksponering i barnehagen på mindre enn 0,1 μT over vinterhalvåret. Ved å velge den løsningen som er mest vanlig i dag, ville de samme barna ha en om lag 20 ganger sterkere gjennomsnittlig eksponering (ca. 2 μT, tallene vil variere med en rekke detaljer).

I slike og liknende tilfeller vurderer utvalget at mulig helsefare er tilstrekkelig dokumentert til at varsomhetsstrategien med fordel kunne bli anvendt. Det må likevel presiseres at det ikke finnes noen direkte studier som viser helsefare for barn som oppholder seg i magnetfelt fra enleder varmekabler. Det er derfor ikke grunn til unødig bekymring over eksisterende installasjoner av denne typen. Det er mer en generell usikkerhet om magnetfelts betydning som gjør at vi kunne ønske at den generelle eksponeringen av befolkningen ble redusert der dette lett lar seg gjennomføre.

Det er forøvrig interessant å merke seg at det er mange veier å gå for å redusere eksponering for felt i praksis (jmf. kapittel 3). En mulighet er at myndighetene kommer med lovgivning som fører til endringer i praksis. En annen mulighet er at utbyggere av kraftledninger og elektroinstallatører på eget initiativ velger og utvikler nye løsninger etter som bevisstheten om felt blir større. Informasjon er svært viktig, og tiltak på dette området kan bety en god del. Videre kan karakterisering av elektrisk utstyr etter hvor sterke felt det omgir seg med virke heldig på tilsvarende måte som det ble gjort for dataskjermer i den såkalte MPR II normen i Sverige ( avsnitt 3.3.3). Et slikt prinsipp kunne gjennomføres også for barbermaskiner, hårfønere, mikrobølgeovner, komfyrer osv. Folk flest ville da ha bedre mulighet for selv å velge produkter som gir lavere felt.

Utvalget mener at det i dagliglivet er mange muligheter for å redusere eksponering for felt, spesielt ved nyanlegg og nyanskaffelser. Ved å se til at det oppstår aktivitet på flest mulig av de nevnte innsatsområdene, er vi viss på at selv en moderat innsats fra myndighetenes side på sikt kunne medføre betydelig lavere eksponering av befolkningen. Hvor stor helsegevinst dette faktisk vil føre til er usikkert, men utvalget mener at mulighetene for helsefare er tilstrekkelige til at det nå må være naturlig å påse at utviklingen går i retning av lavere felt i tiden som kommer.

4.9 Noen konklusjoner

Epidemiologiske studier

Utvalget finner at epidemiologiske studier anvendt på flere ulike forhold, viser en samvaria­sjon mellom eksponering for elektriske og magnetiske felt og økt forekomst av kreft. Med betydelig mindre grad av sikkerhet finner vi at dette også er vist for depresjon, mens assosia­sjon mellom felt og abort eller misdannelser synes svak.

Den kanskje sterkeste indikasjonen på en assosiasjon mellom felt og økt forekomst av kreft finner vi for leukemi hos barn. Dette betyr ikke at det er påvist noen sikker årsaks-sammenheng mellom f.eks. magnetfelt og kreft. Årsakene til leukemi hos barn er ukjente. De aktuelle funn blant barn som vokser opp nær kraftledning kan ha ukjente årsaker som det ikke har vært mulig å kontrollere for i de statistiske analysene. Dersom lavfrekvente magnetfelt likevel medvirker til økt forekomst av kreft, antar vi ut fra hittil kjente biologiske mekanismer at magnetfeltet ikke kan initiere (igangsette) en kreftutvikling i motsetning til påvirkninger fra spesielle kjemiske forbindelser og ioniserende stråling fra f.eks. radioaktive kilder. Andre forutsetninger synes nødvendige for igangsettelsen av kreft, men magnetfelt vil likevel kunne ha effekt på den videre utviklingen av kreft ved å virke som en promotor.

De ulike epidemiologiske studiene viser iblant statistisk signifikant økning i én kreftform, og iblant ikke. Dette kan tolkes dithen at det er en motsetning mellom de ulike funn. Iblant er det virkelig en slik motsetning, men oftest er tilfellet det at f.eks. to studier peker i samme retning, men et av resultatene er statistisk signifikant og det andre ikke.

I figur 9.1 er det vist hvordan resultatene kommer ut for de viktigste studiene av leukemi hos barn som har vokst opp nær kraftledninger. Vi ser her at resultatene varierer fra studie til studie, men at det likevel er en klar konsistens i dataene når studiene vurderes under ett. Utvalget finner i denne situasjonen at det er rimelig godt dokumentert at det er høyere fore­komst av leukemi hos barn som vokser opp nær kraftledninger. Vi har også ut fra foreliggende litteratur anslått relativ risiko for leukemi i dette tilfellet vil være i underkant av 2,0. Det vil si at barn som vokser opp nær en kraftledning, har nær dobbelt så stor risiko for å få leukemi som andre barn.

Figur 9.2 viser tilsvarende resultater for all kreft hos barn. Her er det også rimelig konsistente data, men ikke like klare som for leukemi. En liknende oversikt for voksne som bor nær kraftledninger, viser at det for denne befolkningsgruppen ikke er grunn til å anta økt fore­komst av noen kreftformer.

En rekke epidemiologiske undersøkelser tyder på overhyppighet av visse sykdommer og plager i bestemte yrker der arbeidstakerne blir eksponert for spesielle elektriske eller magnetiske felt. Dersom disse resultatene forsøkes samlet i en figur liknende 9.1, finner vi enda mindre konsistens i dataene enn i figur 9.2. Dette betyr at utvalget er mer usikker på assosiasjon mellom felt og disse sykdommene enn mellom felt og leukemi blant barn nær kraftledninger Siden likevel enkelte studier peker på en økning i leukemi i enkelte yrker, kan vi ikke se bort fra at en assosiasjon mellom eksponering for levfrekvente felt og enkelte kreftformer muligens kan påvises også for voksne.

Eksperimentelle studier på dyr og celler gir ikke noen klar støtte til antakelsen om at eksponering for elektriske og magnetiske felt, statiske eller lavfrekvente, fører til økt forekomst av kreft. Eksperimentene kan likevel heller ikke brukes som støtte for det motsatte syn.

Det er generelt sett vanskelig å trekke slutninger om eventuelle helseeffekter hos mennesket ut fra eksperimentelle studier på dyr og celler. Resultatene fra eksperimentelle studier omhandler da også svært forskjellige aspekter av biologi, fra misdannelser hos kyllingfostre til endring i avlesing av arvestoffet DNA. Mange resultater er bare vist i ett laboratorium, og resultatene varierer ofte fra et laboratorium til et annet. Likevel synes det som det i de siste årene er rapportert om enkelte reaksjoner som er rimelig reproduserbare og som kan påvises i flere uavhengige laboratorier. Dette gjelder f.eks. forsøk med eksponering av celler for magnetfelt og måling av deres respons med endring av kalsiumkonsentrasjonen inne i cellene. Dersom dette inntrykket vil holde seg og forsterkes i de kommende år, vil slike eksperimentelle studier indirekte gi en støtte til at lavfrekvente (eller statiske) felt virkelig har en biologisk effekt og dermed også en mulig helseeffekt. Vi mener dette er viktig idet vi hittil ikke kjenner noen detaljert virkningsmeka­nisme for hvordan felt av den styrke vi her omtaler, kan ha noen biologisk effekt. I en slik situasjon er det viktig å kunne vise til uomtvistelige resultater, selv om de ikke kan forklares ut fra dagens viten.

Ulike eksponeringssituasjoner

Utvalget har forsøkt å peke på hvilke kilder som finnes i dagens samfunn for lavfrekvente elektriske og magnetiske felt, og har pekt på at eksponering enkelte steder i industrien er langt høyere enn for folk flest.

Til tross for en meget høy eksponering i enkelte yrker, er det ikke påvist mer markant økt forekomst av enkelte kreftformer for arbeidstakerne som utsettes for de kraftige feltene, enn når det gjelder leukemi hos barn som vokser opp nær kraftledninger med moderate felt. Dette kan ha sammenheng med at barn er mer utsatt for påvirkninger av felt siden de er i vekst, men det kan i tillegg også ha sammenheng med at eksponering på ulike tider av døg­net kan virke forskjellig.

Utvalget fant å måtte vurdere både statiske og lavfrekvente elektriske og magnetiske felt siden det iblant er en glidende overgang mellom statiske og lavfrekvente felt. Utvalget har likevel konsentrert seg mest om 50 Hz elektriske og magnetiske felt. Generelt sett gir litteraturen støtte til at lavfrekvente felt gir klart større effekt enn statiske felt av samme styrke. Dette er ikke nødvendigvis riktig for alle effekter.

Årsakssammenheng mellom magnetfelt og kreft?

Sammenhengen mellom leukemi hos barn og bolig nær kraftledninger kan ha flere årsaker. Lavfrekvente magnetfelt og lavfrekvente elektriske felt er mulige årsaker, men andre faktorer kan også spille inn. Idag gjøres det undersøkelser om hvorvidt det skjer en kondensering av luftforurensinger på grunn av feltene nær kraftledninger (Statnett, Universitetet i Bergen, NTH). Det undersøkes også om kosmisk stråling kan fokuseres av feltene nær kraftledninger (Statens strålevern, Universitetet i Oslo). Det er lite trolig at disse alternative effektene kan forklare økt kreftfore­komst, men eksemplene viser at det fortsatt er stor usikkerhet om årsaksforhold mellom det å bo nær kraftledning og økt kreftforekomst hos barn.

Studiene tyder som vi har sett på at det er en assosiasjon mellom det å bo i nærheten av en kraftledning og øket forekomst av barneleukemi. Selv om den statistiske usikkerheten er stor for risikomålene hver for seg, peker de konsistent i samme retning. Om kreftrisikoen er knyttet til egenskaper ved krafledningen som sådan, eller til andre faktorer som spesielt rammer boliger med slik beliggenhet, er fortsatt noe uvisst. Vi har sett at luftforurensing neppe spiller noen rolle ut fra undersøkelser som er gjort på nettopp dette. Andre faktorer, så som mødrenes røykevaner og sosiale faktorer, er mindre trolige etter at de skandinaviske studiene viste samme resultater som de amerikanske.

Dersom årsaken ligger i selve kraftledningen, er det imidlertid også flere alternative faktorer som kan spille inn. Elektriske felt fra kraftledningen dempes imidlertid i betydelig grad av vegger og tak i boligen, og elektriske felt forventes å ha en vesentlig dårligere samvariasjon med amerikanernes tidligere eksponeringsmål ( ledningskonfigurasjon) enn magnetfelt.

På bakgrunn av en samlet vurdering av mulige årsaker til økt forekomst av leukemi blant barn som vokser opp nær kraftledninger, mener derfor utvalget at studiene synes å peke mest i retning av magnetfelt. Denne oppfatningen kan endre seg med videre forskning.

Hvilken type eksponering er viktig?

I et mylder av ulike eksponeringssituasjoner og ulike forskningsresultat, kan det være interessant å vurdere om enkelte typer eksponeringer synes mer helsefarlig enn andre.

Sammenlikninger av ulike typer eksponering kan gjøres på flere ulike måter, f.eks. mellom:

• elektrisk felt vs. magnetisk felt

• statisk felt vs. tidsvariabelt felt

• langvarig eksponering vs. eksponering bare i korte perioder

• felt som varer ved vs. felt som stadig endrer styrke

• eksponering på dagtid vs. kveld eller natt

• bare deler av kroppen betydelig eksponert vs. hele kroppen

Utvalget har funnet at resultater fra epidemiologiske og eksperimentelle studier ikke gir gode svar på noen av disse spørsmålene. Noen resultater peker i en retning, andre i den motsatte, men eksperimentene omhandler ofte såvidt forskjellige biologiske effekter at det ikke nødvendigvis er noe motsetningsforhold mellom resultatene.

Eksponering nær en kraftledning er likevel av spesiell interesse idet oppvekst nær kraftledning synes å gi rimelig konsistente data når det gjelder leukemi hos barn. Som gjort rede for tidligere er det mange forhold som kan være spesielle nær kraftledninger, men likevel synes 50 Hz magnetfelt å være den mest interessante faktoren. Disse feltene, slik de opptrer i boliger nær kraftledninger, kan karakteriseres ved:

• tidsvariable felt (50 eller 60 Hz)

• mellom 0,2 og 5 μT

• magnetfeltene varierer lite i tid (i sekund og minutt målestokk)

• feltet er praktisk talt det samme over hele kroppen

• eksponering finner sted også om kvelden og natten

• dersom personen som bor nær kraftledningen går på daghjem, skole eller arbeid langt fra en kraftledning, vil døgnet kunne deles inn i markante perioder med klart ulik eksponering

• eksponering foregår dag etter dag, år etter år.

Siden det er en reell mulighet for at det virkelig er magnetfelt som er årsak til den observerte økning i leukemi blant barn som bor nær kraftledninger, kan vi i det minste si at vi må være spesielt oppmerksomme på nettopp denne kombinasjonen gitt ovenfor. Kanskje er det langvarig eksponering som er av betydning, og kanskje er det eksponering om kveld og natt (relatert til melatonin-hypotesen)? Her er det rom for spekulasjoner som kanskje kan testes i videre forskning.

Utvalget mener at det i øyeblikket ikke finnes tilsvarende beskrivelse av andre former for magnetfelt-eksponering som i like sikker grad er assosiert med økt forekomst av kreft. For eksempel gir ikke epidemiologiske studier fram til dags dato like konsistente funn av økt kreftforekomst i forbindelse med kortvarige kraftigere feltpåvirkninger i løpet av dagtid.

Eksperimentelle studier kan indikere at eksponering med en viss varighet, men som brått veksler mellom en lav og en høy verdi kan være minst like virksomme i modell-systemene som en mer konstant eksponring. Hvorvidt dette også vil gjelde for f.eks. utvikling av kreft hos mennesker, er foreløpig et åpent spørsmål.

Grense ved 0,2 μT?

Iblant hevdes det at magnetfelt over 0,2 μT kan føre til kreft, og at boliger bør ligge slik at gjennomsnittlig magnetfelt i boligen på grunn av kraftledningen, ikke bør overskride denne verdien. Dette er på én måte et rimelig argument siden det er denne eller en nærliggende verdi som ofte er brukt som skille mellom eksponerte og ikke-eksponerte i de epidemiologiske undersøkelsene.

Likevel må vi se på 0,2 μT som en relativt vilkårlig verdi. Den er ikke basert på nøye studier gjennomført med det for øye å gi en grenseverdi. Det er derfor ikke riktig å si at 0,2 μT er en grenseverdi for økt kreftrisiko.

Det mest korrekte må være å si at barn som vokser opp så nær kraftledningene at magnetfeltet er over 0,2-0,3 μT, synes å ha en høyere fore­komst av leukemi enn andre barn. I en slik formulering ligger det ingen bastant påstand om at magnetfelt er årsak, men formuleringen har likevel visse klare implikasjoner.

Dersom en søker å overføre tallene 0,2-0,3 μT til andre situasjoner enn kraftledninger, er det et langt vanskeligere problem.

Risikoomfang

Det finnes indikasjoner på at økt forekomst av enkelte sykdommer og plager er assosiert til eksponering for elektriske og magnetiske felt, men utvalget har funnet det vanskelig å angi hvor stort helseproblem dette egentlig er. Bare ved én sykdom, leukemi hos barn, har vi kunnet forsøke å tallfeste hva resultatene antas å si for norske forhold.

Dersom vi betrakter kollektiv risiko finner vi at mindre enn ett leukemitilfelle hvert annet år i Norge forventes å skyldes oppvekst nær kraftledning. Dette er et meget lavt tall, og det kommer av at risiko for leukemi hos barn generelt er liten samtidig med at det er få barn i Norge som bor langs kraftledninger.

Ved å betrakte individuell risiko får vi et annerledes bilde, det som er knyttet til risiko for enkeltindivider. I en slik fremstilling fant vi under visse forutsetninger at et barn som vokser opp nær en kraftledning har en tilleggsrisiko for å å få leukemi som er omtrent av samme størrelse som f.eks. risiko for død eller svært alvorlig skade etter trafikkulykker.

Disse resultatene forteller at en eventuell helsefare som følge av eksponering for elektriske eller magnetiske felt ikke kan karakteriseres som svært alvorlig, neppe heller som alvorlig. På den annen side kan heller ikke dette helseproblemet lenger karakteriseres som uvesentlig. Dersom rent samfunnsøkonomiske overveielser legges til grunn basert på vurderinger av kollektiv risiko, vil riktignok kraftledningene ha lite krav på oppmerksomhet. Dersom etiske overveielser derimot legges til grunn basert på individuell risiko, vil problemet med barn nær kraftledninger ha krav på omtrent samme oppmerksomhet som hjemmeulykker og nær samme oppmerksomhet som alvorlige ulykker i trafikken.

Varsomhetsstrategi

Utvalget er ikke sikre på at det er lavfrekvente magnetfelt som er årsak til f.eks. økt forekomst av leukemi hos barn som vokser opp nær kraftledninger. Det er derfor en mulighet for at tiltak for å fjerne magnetfelt ikke vil ha noen som helst verdi. Utvalget finner likevel at magnetfelt er den faktoren som idag sterkest peker seg ut som en mulig årsak. En generell reduksjon i folks, og kanskje spesielt barns eksponering for f.eks. 50 Hz magnetfelt, har derfor et potensiale i seg til å forebygge helseskader. Mest aktuelt vil det være å søke å redusere magnetfelt med verdier (vesentlig) høyere enn 0,2 μT, til verdier så lave som de folk flest utsettes for (0,05-0,1 μT).

Med dagens viten mener derfor utvalget at det er grunn til å vise varsomhet når det gjelder planlegging av menneskers ferdsel og virke i relasjon til elektriske installasjoner og prosjektering av nye anlegg. På den annen side er det neppe grunnlag for store og kostnadskrevende tiltak på eksisterende anlegg.

Utvalget har pekt på at det finnes mange veier å gå for å få til en generell reduksjon av folks eksponering for elektriske og magnetiske felt, uten at det behøver å koste så mye. Det har vist til at tiltak er gjennomført på høyst ulike nivå i andre land, men at faktisk ingen land hittil har innført generelle offentlige grenseverdier på dette området.

4A

Forslag til eksponeringsgrenser foreslått av IRPA (International Radiation Protection Association) for 50 Hz elektriske og magnetiske felt

Alle verdier er gitt som såkalte effektivverdier (mest vanlig måte å angi vekselfelt). Elektriske felt er å forstå som uforstyrret felt.

Grensene er basert på å unngå akutte effekter pga. induserte strømmer. IRPA tar ikke stilling til muligheten for eventuelle langtidseffekter av eksponering for svakere felt.

Forslag til eksponeringsgrenser foreslått av IRPA for statisk magnetiske felt

4B