4 Fødselspengeordningen og fedrenes omsorgsrolle i et likestilt samfunn

4.1 INNLEDNING

I dette kapitlet vil vi presentere utviklingstrekk over tid med hensyn til fødselspengeordningen og farens uttak av fødselspenger. Hensikten med fremstillingen er å belyse hvordan fødselspengeordningen har virket i forhold til ønsket om at fedre i større grad skal delta i omsorgen for barn.

Vi vil for det første se på hva som er hovedhensynene bak fødselsepengeordningen. For det andre vil vi se på i hvilken grad fedre har gjort bruk av sine rettigheter. Vi vil i denne sammenheng ta utgangspunkt i tilgjengelig statistikk. Videre vil vi se på hva som er de mest sannsynlige årsaker til at fedres uttak har vært så lavt. De årsakene som vanligvis blir anført er holdningsmessige hindringer og økonomiske hindringer. Det vil i denne sammenheng bli redegjort for forskningsresultater med hensyn til fedres bruk av fødselspermisjoner, og det vil bli redegjort for inntektsforskjeller mellom kvinner og menn.

Endelig vil det bli redegjort for likestillingsmessige konsekvenser av dagens regelverk og konsekvensene for arbeidslivet dersom fedre i større grad deltar i omsorgen for barn.

4.2 MÅL FOR FØDSELSPENGEORDNINGEN

Begrunnelsen for fødselspengeordningen har vært at kvinner ikke skal tape yrkesmessig på å føde barn. Videre er rettighetene et resultat av den biologiske funksjonen knyttet til fødsler. Fødselspengeordningen har opprinnelig vært begrunnet i morens behov for fravær fra arbeidet før og etter fødselen av helsemessige årsaker.

Fødselspengeytelsen er ment å dekke opp det inntektsbortfall som oppstår når en omsorgsperson må ta fri fra arbeidet for å utføre omsorg for barn. Tradisjonelt sett har denne omsorgspersonen vært en kvinne.

Som en konsekvens av de senere års utvidelser av stønadsperioden har begrunnelsen gått mer i retning av at fødselspengeordningen betraktes som en betalt permisjon for å muliggjøre samvær med barnet. En selvstendig rett for faren må vurderes ut fra en slik sammenheng.

Måten det norske fødselspengesystemet er lagt opp på innebærer at fødselspengemottakerne for alle praktiske formål mottar overføringer. Det er med andre ord en skattefinansiert, selektiv og kriteriebasert kontantstønad til en definert gruppe. I motsetning til mange andre selektive støtteordninger er fødselsepengeordningen verken behovsprøvd eller avkortet mot inntekt.

Inngangskriteriet og incitamentstrukturen er en viktig egenskap ved dagens fødselspengeordning. For å få rett til fødselspenger må kvinnen ha vært yrkesaktiv i minst seks av de siste ti måneder før fødselen. Dette innebærer at det er viktig for dagens kvinner å etablere seg på arbeidsmarkedet før første barnefødsel og å være i et arbeidsforhold mellom fødslene. Et slikt incitament er i tråd med Regjeringens arbeidslinjestrategi som innebærer at virkemidler og velferdsordninger skal utformes slik at de, både enkeltvis og samlet, vil bidra til at flest mulig kommer i inntektsgivende arbeid.

Dersom samtlige kvinner innrettet seg etter dette mønsteret, ville ikke farens avledede rett til fødselspenger representere noe praktisk problem. I dag faller årlig ca 12 700 fedre utenfor fødselspengeordningen fordi kvinnen ikke oppfyller inngangskriteriet etter loven.

I tillegg er det ca 20 500 fedre som bare får rett til reduserte fødselspenger fordi moren har arbeidet deltid før fødselen.

Farens rolle i omsorgen har kommet stadig mer til syne, og det har vært sterke politiske oppfordringer rettet mot fedre for at de skal ta i bruk sine rettigheter.

I Regjeringens Langtidsprogram for 1990-93 (St.meld. nr. 4 (1988-89)) fremgår det (s. 32):

«For å bedre familiens muligheter til å gi de aller yngste nærhet og omsorg, går Regjeringen inn for at den lønnede foreldrepermisjonen etter hvert utvides til ett år.

Det beste er at foreldrene selv kan ta omsorgsansvaret i hjemmet det første året. For å styrke farens plass i barnets liv, er det viktig at han allerede det første leveåret deltar i barneomsorgen. En del av foreldrepermisjonen bør derfor forbeholdes faren.»

I Langtidsprogrammet for 1994-97 (St.meld. nr. 4 (1994-97) uttaler Regjeringen (s. 36):

«Det er Regjeringens mål å bidra til at foreldrene er likestilte medlemmer av familien, og at familiene får mest mulig likeverdige muligheter til å ivareta omsorg og oppdragelse.»

Det fremgår videre (s. 288):

«Det er viktig at barne- og familiepolitikken ses i sammenheng med likestillingspolitikken. Kvinner og menn har et felles ansvar for å løse oppgavene i familien. Kvinner har i stor grad gått inn på menns tradisjonelle områder som deltakere i yrkesliv og andre aktiviteter utenfor hjemmet. Selv om menn i større grad enn tidligere utfører hjemmearbeid og omsorgsoppgaver, er det fortsatt et mål at slike oppgaver fordeles jevnere. Det er Regjeringens mål å bidra til at foreldrene får mest mulig likeverdige muligheter til å ivareta omsorg og oppdragelse, og dermed blir mer likestilte medlemmer av familien.»

På denne bakgrunn kan det være vanskelig å forsvare at en del fedre som ønsker å ta del i omsorgen, ikke har tilgang på denne muligheten fordi de ikke har selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger. I en tid da uttrykket «foreldrepermisjon» er innarbeidet i dagligtalen, bærer lovteksten fortsatt preg av en sterk «morsbinding». At fedres rett til fødselspenger er betinget av morens opptjening, medfører at en rekke fedre som er motiverte for å ta seg av sitt nyfødte barn, ikke har økonomisk mulighet til det.

4.3 FEDRES UTTAK AV FØDSELSPENGER OVER TID

Til tross for at fedrene siden 1978 har hatt mulighet til å ta ut deler av fødselspengeperioden, er det i praksis få fedre som har benyttet seg av retten.

Det fremgår av Rikstrygdeverkets statistikk for 1991 at fedrene i bare 2 prosent av fødselspengetilfellene tok ut en del av fødselspengene. Ifølge statistikken for 1993 tok fedrene ut fødselspenger i 4 prosent av tilfellene. Tallene for 1994 viser at fedrene tok ut fødselspenger i ca 38 prosent av tilfellene. Foreløpige tall for 1995 viser en ytterligere økning i fødselspengeutbetalingen til fedre.

Som det fremgår av oppstillingen har fedrekvoten, som ble innført 1. april 1993, gitt merkbare utslag på statistikken for 1994. Ettersom et naturlig forløp for de fleste familier er at fedrene tar ut sine fire uker på slutten av stønadsperioden, gjorde fedrekvoten først utslag på statistikken for 1994. Antallet fedre som tok ut fødselspenger var i 1993 1 567. I 1994 var det tilsvarende tallet 15 361. Mens fedres uttak av fødselspenger i 1993 utgjorde 0,15 % av den totale fødselspengeutbetalingen (dvs 6 mill kroner), viser tallet for 1994 et uttak på 4,7 % av den totale fødselspengeutbetalingen (dvs 230 mill kroner). Den kraftige økningen i utbetalingene for 1994 sammenliknet med 1993, er en klar indikasjon på at fedre gjør bruk av fedrekvoten.

Det skal i denne sammenheng bemerkes at Rikstrygdeverkets statistikk frem til 1994 ikke inkluderte arbeidstakere i staten. Dette skyldes at statsetater tidligere praktiserte en sentral summarisk oppgjørsordning for fødselspenger. Oppgjøret mellom Rikstrygdeverket og Finansdepartementet ble på grunnlag av en felles fordelingsnøkkel bakt inn i den enkelte etats budsjettramme. Ordningen ble med virkning fra 1. januar 1994 endret slik at statsetater på linje med kommunale- og private virksomheter innkrever fødselspenger for den enkelte arbeidstaker ved et direkte oppgjør fra trygdeetaten.

Ettersom statistikken for 1993 ikke inkluderer statlig tilsatte fedre, blir tallene ikke helt sammenliknbare. Forskjellen mellom fedres uttak i 1993 og 1994 ville ha vært noe mindre dersom tallene for 1993 hadde inkludert de statlige tilsatte. Antallet fødselspengetilfeller blant statlige tilsatte var i 1993 ca. 4 000.

Rikstrygdeverkets statistikk for 1994 viser at 2 246 fedre tok ut fødselspenger utover fedrekvoteperioden på 4 uker. Dette tilsvarer ca 5,5 % av fødselspengetilfellene. Gjennomsnittlig varighet for fedrenes uttak var i disse tilfellene ca 13 uker.

Statistikken viser videre at det for 1994 er registrert 1 837 innvilgede dispensasjoner fra fedrekvoten i forhold til avsluttede fødselspengetilfeller. En gjennomgåelse av et utvalg ikke-innvilgede dispensasjonssøknader, viser at de fleste fedrene søkte om unntak fra fedrekvoten fordi de mente at de ikke kunne være borte fra arbeidet. De påberopte seg at det var nødvendig med personlig fremmøte, at fravær ville føre til tap i provisjon, at fravær var praktisk umulig, at det ikke var mulig å skaffe vikar osv. Andre av dem som søkte dispensasjon, var selvstendig næringsdrivende, som påberopte seg et stort økonomisk tap.

Som det fremgår av statistikken, har det vært en positiv utvikling når det gjelder fedres uttak av fødselspenger. Et viktig signal er det også at fedre velger å ta permisjon utover de fire ukene som er pålagt.

For å få klarhet i grunnene til at et stort antall fedre fortsatt ikke utnytter sine muligheter til å ta ut fødselspenger, burde en ideelt sett finne ut hva som kjennetegner de fedre som i dag tar ut permisjon. Eksempelvis kunne en se på om det er en sammenheng mellom fedres uttak og morens stillingsprosent i opptjeningsperioden, om det er en sammenheng mellom fedres uttak og fedres arbeidssted osv. Først når en har en formening om dette, er det grunnlag for å si om farens avledede opptjeningsrett spiller inn. Det er foreløpig ikke gjennomført forskning med tanke på å belyse årsakene til at fedre ikke tar ut fedrekvoten.

Tallene viser at innføringen av fedrekvoten har gitt resultater. Fokuseringen på fedres rolle i omsorgen har imidlertid også synliggjort at en del fedre faller utenfor regelverket.

På bakgrunn av dette har spørsmålet om selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for fedre fått bred oppmerksomhet i den senere tid. Samtidig har debatten på mange måter vært relativt overfladisk. Det har i liten grad blitt fokusert på hvilke konkrete problemer en slik reform skal avhjelpe.

Det er grunn til å tro at begrensningene i dagens regelverk spiller en rolle, men det er ikke realistisk å tro at innføring av selvstendige rettigheter etter loven vil føre til at samtlige fedre tar ut fødselspenger. Uavhengig av de lovfestede rettighetene, vil holdninger spille inn. Statistikk fra Danmark og Sverige viser at fedre, til tross for en selvstendig opptjeningsrett, har et lavere permisjonsuttak enn kvinner.

Imidlertid kan innføring av en selvstendig opptjeningsrett for fedre også vurderes på et prinsipielt grunnlag. Som følge av at fedre oppfordres til å ta ut en del av fødselspengeperioden, kan det anføres at de bør være sikret de samme rettigheter etter loven som mødre.

Når det gjelder fedres bruk av retten til to ukers omsorgspermisjon i forbindelse med fødselen, viser tidligere undersøkelser at åtte av ti fedre benytter denne retten. Ca. halvparten av disse mottar lønn fra arbeidsgiver i henhold til tariffavtale, mens resten tar ubetalt permisjon. Det er også svært vanlig at fedre som ikke får lønn under omsorgspermisjon, tar ut ferie i forbindelse med fødselen.

4.4 ÅRSAKER TIL AT FEDRE IKKE TAR UT FØDSELSPENGER

De årsaker som vanligvis blir anført som forklaring på at fedre i så liten grad tar ut fødselspenger, er holdningsmessige hindringer og økonomiske hindringer.

Også Mannsrolleutvalget har i sin sluttrapport NOU 1991: 3, anført både holdningsmessige hindringer og økonomiske hindringer som sannsynlige årsaker til at fedre tar ut permisjon i et såvidt lite omfang. Utvalget uttalte at det på det økonomiske området måtte tilrettelegges slik at ingen av foreldrene «taper» på å ta permisjon.

4.4.1 Holdningsmessige hindringer

En forutsetning for at fedre i større grad skal ta ut fødselspermisjon, er at det skapes en aksept i arbeidsmiljøet og blant ledelsen og kolleger for at også menn har omsorgsansvar og rettigheter i forbindelse med en fødsel.

Det er grunn til å anta at mange fedre fremdeles mangler motivasjon til å gjøre bruk av sine rettigheter som følge av at de møter liten forståelse hos arbeidsgivere og arbeidskolleger. Arbeidskolleger vil eksempelvis kunne påberope seg økt arbeidsbelastning som følge av permisjonsuttaket. Forskning har vist at det er mindre vanlig at det settes inn vikar når en far er ute i fødselspermisjon enn når en kvinne er i permisjon. En årsak til at fedre unnlater å ta ut sine rettigheter kan også være redsel for å avvike fra det vanlige mønsteret på arbeidsplassen.

I tillegg til dette vil morens holdning spille inn. Fedre bestemmer ikke alene om de skal ta ut permisjon. Ofte er det snakk om forhandlinger mellom mor og far. Enkelte kvinner ser på fødselspermisjonen som en rettighet for dem og er lite mottakelige for å dele permisjonen med barnets far. På tross av økende likestilling vil de biologiske forskjeller mellom kvinner og menn fortsatt spille inn. Det har i den senere tid vært en økt fokusering på den helsemessige gevinst det har for barnet at det ammes. Fra helsemyndighetenes side er det i økende grad lagt vekt på at det er helsefremmende for barn å få morsmelk i minst 9 måneder og helst frem til de fyller ett år.

Innføringen av fedrekvoten synes å ha hatt en holdningsskapende effekt. Den legger et press på faren, samtidig med at den er et signal til arbeidsplassene om at fedre i en periode er nødt til å prioritere barneomsorg. Fedrekvoten kan i tillegg ha en holdningsskapende effekt overfor kvinner, i det de blir tvunget til å avse noe av permisjonstiden til faren.

Det er nylig gjennomført et nordisk forskningsprosjekt med tittelen «Når mænd får børn». Konklusjonene er som følger:

En del av fedres permisjonsuttak kan ikke leses ut av offisielle statistikker. Mange fedre finner sine egne løsninger ved for eksempel å avspasere opparbeidet fritid i forbindelse med fødselen. Det finnes dermed et «uoffisielt» permisjonsuttak.

Når det gjelder hva som kjennetegner de fedrene som tar ut permisjon, er det fem faktorer som peker seg ut:

• gjennomsnittlig alder er ca. 30 - 35 år

• de er stort sett flergangsfedre

• de er offentlig ansatte

• de har middels lang/lang utdanning

• moren har også middels lang/lang utdanning og en utfordrende jobb

Tendensen er altså at flere offentlig- enn privat ansatte tar ut permisjon, at flere «eldre» enn yngre utnytter sine rettigheter og at fedre med høyere utdanning tar mer permisjon enn fedre med lav eller ingen utdanning. I tillegg later morens utdanningsnivå til å spille en rolle.

Det fremgår videre at arbeidsplassens kultur spiller inn. Kvinnedominerte arbeidsplasser viser generelt stor forståelse når en far tar omsorgspermisjon. Imidlertid er arbeidets organisering vel så avgjørende. Karrierekultur og konkurransementalitet kan gjøre det vanskelig for fedre å gjøre bruk av sine rettigheter.

I det svenske Riksförsäkringsverkets rapport «Vilka pappor kom hem?» (Statistisk rapport Is - R 1993:3), har man sett på fedres uttak av permisjon i årene 1989 og 1990.

56 % av de barna som ble født i 1989 opplevde at bare mor tok ut permisjon. 43 % av barna opplevde at begge de biologiske foreldrene tok ut permisjon. Moren tok ut 92 % og faren tok ut 8 % av dagene.

Rapporten viser et skille i uttaket mellom gifte fedre og fedre som var samboere med barnets mor. Andelen samboerfedre som tok ut permisjon var høyere enn andelen gifte fedre. Selve uttaket var imidlertid større blant gifte enn blant samboende fedre.

Andre faktorer som påvirket fedrenes uttak, viste seg å være utdanning, yrke og statsborgerskap. Fedrene tok mer permisjon, desto høyere utdanning de hadde. Utdanning innenfor estetisk-humanistiske fag førte til høyt uttak. Fedre som arbeidet i offentlig sektor tok ut mer enn fedre i næringslivet. Fedre som arbeidet innenfor kvinnedominerte yrker, tok ut mer permisjon enn fedre i tradisjonelle mannsyrker. Lavest uttak fant man blant fedre som arbeidet innenfor politiet og i brannvesenet. Fedre med statsborgerskap fra land utenfor norden, tok ut mindre permisjon enn andre fedre.

Artikkelen «Fedres arbeidsvilkår og omsorgspermisjonen» (Berit Brandth og Elin Kvande, 1992) tar for seg fire forklaringstyper for menns underforbruk av omsorgspermisjoner.

Forklaringstypene er:

• betydningen av sosial støtte på arbeidsplassen

• krav i arbeidslivet

• yrkesstatus

• partners yrkesstatus/arbeidsforhold.

Når det gjelder betydningen av sosial støtte på arbeidsplassen, har mye av forskningen fokusert på forestillingene om hvilke problemer større satsing på barneomsorg, inkludert permisjonsbruk, vil ha for fedres arbeidstilknytning og karriereutvikling. Fedre er bekymret for at både arbeidsgiver og arbeidskamerater vil oppfatte dem som mindre interessert i jobb og karriere hvis de oppviser stort engasjement i forhold til familien.

Analysen viste at for den gruppen fedre som tok ut permisjon, var parets yrkesstatus den viktigste forklaringsfaktoren. Retten til å dele permisjonen ble primært benyttet av høystatuspar. Det mest avgjørende var ikke farens posisjon, men morens stilling på arbeidsmarkedet. Inntektsforskjellene mellom mor og far var mindre i de familier der far tok permisjon. En kan på denne bakgrunn anta at jo høyere utdanning og jo høyere inntekt mor har, desto større er sannsynligheten for at far tar permisjon. Likestilling mellom mor og far på arbeidsmarkedet ser ut til å føre til større likestilling i fordelingen av omsorgsoppgaver i familien.

4.4.2 Økonomiske hindringer

Økonomi er ofte blitt anført som en medvirkende årsak til at så få menn utnytter sine rettigheter.

Refusjonen fra folketrygden er både når det gjelder sykepenger og fødselspenger begrenset oppad til 6 G, noe som innebærer at en del menn som har en årsinntekt på mer enn kr 235 380,-, vil tape på å ta ut fødselspermisjon.

Ettersom menn forholdsmessig har høyere inntekt enn kvinner, vil menn oftere tape på å ta ut sine trygderettigheter.

Økonomisk sett er småbarnsfasen kritisk for mange, og familiebudsjettet har lite rom for bortfall eller reduksjon av faste inntekter. For at en ofte på forhånd presset familieøkonomi skal rammes minst mulig, blir det mest lønnsomt at moren tar ut hele eller størstedelen av permisjonstiden.

Ifølge Rikstrygdeverkets statistikk over fødselspengegrunnlaget for henholdsvis kvinner og menn, var det i 1994 bare 0,7 prosent av kvinnene som hadde et fødselspengegrunnlag på mer enn 6 G, mens det tilsvarende tallet for menn var 19,5 prosent. Tabellen er gjengitt som vedlegg 7.

I et vedlegg til St. prp. nr. 1 Tillegg nr. 2 av statsbudsjettet medregnet folketrygden 1995, «Om fordelingen av eiendom, formue, inntekt og lønnet og ulønnet arbeid mellom kvinner og menn i Norge», blir det blant annet gjort rede for forskjeller i inntekt.

Det fremgår at menns gjennomsnittlige bruttoinntekt i 1992 utgjorde kr 197 200, mens kvinners bruttoinntekt utgjorde kr 112 100. Kvinners bruttoinntekt utgjør 57 prosent av menns bruttoinntekt. Forskjeller i gjennomsnittlig bruttoinntekt må sees i lys av at en stor andel kvinner arbeider deltid. I 1992 arbeidet 47,1 prosent av de sysselsatte kvinnene deltid, mot bare 9,8 prosent av mennene. Tabellen er gjengitt som vedlegg 8 til utredningen.

Tallene viser at gjennomsnittlig bruttoinntekt både for kvinner og menn ligger under inntektsgrensen for refusjon av fødselspenger fra trygden. Imidlertid vil relativt flere menn enn kvinner lide et inntektstap i forbindelse med permisjonsuttak fordi de har en bruttoinntekt på mer en seks ganger folketrygdens grunnbeløp.

Vedlegg 9 viser kvinner og menn fordelt etter bruttoinntektens størrelse for 1993.

Utvalget antar at 6 G-grensen særlig vil ramme familier med forsinket yrkesdeltakelse på grunn av studier. For denne gruppen er fars bruttoinntekt ofte over 6 G, og som følge av ekstra utgifter på grunn av sen etablering og studielån, vil store deler av inntekten være bundet opp. I en situasjon med familieforøkelse vil disse ha liten økonomisk evne til å velge bort deler av fars inntekt.

Det kan likevel være grunn til å stille spørsmål ved om fokuseringen på 6 G grensen kan være noe overdrevet. Forskning viser at permisjonsuttaket normalt er høyt blant høystatuspar. Dette kan tyde på at inntektsreduksjonen i seg selv ikke er avgjørende. Familiene vil dessuten være forberedt på en inntektsnedgang, og de vil dermed ha mulighet til å tilpasse seg situasjonen. En økonomisk tilpasning vil imidlertid lettest kunne gjennomføres i forhold til fedrekvoten. Dersom faren ønsker å ta permisjon utover fire uker, vil inntektsreduksjonen kunne bli merkbar.

I tillegg til begrensningen som følger av 6 G-grensen, vil en del fedre etter gjeldende regelverk lide økonomisk tap som følge av at moren arbeidet deltid før fødselen. Farens avledede rett innebærer at hans fødselspenger reduseres tilsvarende morens stillingsandel i opptjeningstiden. Konsekvensen er at en far i denne situasjonen bare vil ha krav på reduserte fødselspenger, selv om han tar full omsorg for barnet.

4.5 LIKESTILLINGSMESSIGE KONSEKVENSER

Likestillingsombudet har gjennom årene mottatt en rekke klager over det forhold at faren har en avledet rett til fødselspenger. I de fleste sakene dreier det seg om tilfeller der kvinnen er student og ønsker å gå tilbake i studiene samtidig med at faren tar omsorg for barnet. Som følge av at faren ikke har rett til fødselspenger, har kvinnen i disse tilfellene enten måttet velge å avbryte en pågående utdanning, eller hun har måttet utsette sine eksamener. Alternativt har hun måttet gå tilbake i studier kort tid etter fødselen med den følge at ingen av foreldrene har kunne være hjemme for å ta seg av barnet.

Fedre argumenterer med at de etter gjeldende regelverk ikke har reell mulighet til å være hjemme og delta i omsorgsarbeidet på lik linje med kvinner, og at dette fører til at det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret opprettholdes. Fedrene mister muligheter til å supplere mødrenes manglende rettigheter ved hjelp av egne opptjente rettigheter.

Likestillingsombudet har vurdert spørsmålet om hvorvidt farens avledede rett til fødselspenger etter folketrygdloven kan sies å være i strid med likestillingsloven § 3. Generalklausulen i likestillingsloven § 3 lyder:

«Forskjellsbehandling av kvinner og menn er ikke tillatt.

Med forskjellsbehandling menes handlinger som stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn. Som forskjellsbehandling regnes videre en handling som faktisk virker slik at det ene kjønn på urimelig måte stilles dårligere enn det annet.

Ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling mellom kjønnene er ikke i strid med første ledd. Det samme gjelder kvinners særlige rettigheter ut fra den eksisterende ulike situasjon mellom kvinner og menn.»

Lovens formål er at den skal fremme likestilling mellom kjønnene, og loven tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling. Offentlige myndigheter skal etter formålsbestemmelsen legge forholdene til rette for likestilling mellom kjønnene på samtlige samfunnsområder.

I lovens forarbeider er det imidlertid lagt vekt på at det er adgang til å opprettholde forskjellsbehandling av kvinner og menn på områder der det kan knyttes til kvinners og menns ulike biologiske funksjon. Likestillingsombudet har uttalt at «på tross av økende likestilling vil kvinners og menns ulike biologiske funksjon i forbindelse med barnefødsler aldri bli utvisket».

Det helsemessige grunnlaget for særbehandling av kvinner er imidlertid særlig til stede i de første månedene. Det er derfor mer uklart hvor grensen går når det gjelder delingen av permisjonen etterhvert som barnet blir større. Fra helsemyndighetene er det i økende grad lagt vekt på at det er helsefremmende for barn at de ammes i minst 9 måneder og helst inntil de fyller ett år.

Likestillingsombudet har i en klagesak fra 1994 konkludert som følger:

«Likestillingsombudet finner på grunnlag av dette støtte for at moren har en særskilt biologisk funksjon knyttet til barnefødsler som tilsier at någjeldende forskjellsbehandling fortsatt strengt tatt er lovlig etter likestillingsloven § 3 tredje ledd. Som nevnt innledningsvis finner jeg det likevel uheldig at denne ulikheten opprettholdes, og jeg har som det vil framgå sterkt gått inn for en endring.

Det er likevel etter min oppfatning altså ikke i strid med likestillingsloven § 3 tredje ledd at kvinner og menn ulikebehandles med hensyn til muligheter for å opparbeide egne fødselspenger. Jeg mener likevel at offentlige myndigheter må arbeide videre med sikte på å gi menn bedre rettigheter på dette felt. Jeg kommer selv til å fortsette arbeidet med å påvirke rette vedkommende, som er Barne- og familiedepartementet i denne saken.»

Det skal bemerkes at spørsmålet om hvorvidt folketrygdloven § 3 A-1 kan sies å være i strid med likestillingsloven § 3, foreløpig ikke har vært prøvet for domstolene.

Det er blitt hevdet at stadig bedre rettigheter i forbindelse med fødsel og omsorg for barn, kan slå tilbake på kvinnen. Så lenge det er kvinnen som tar ut permisjon i småbarnsperioden, er det en fare for at arbeidsgivere vil fortsette å betrakte kvinner som mindre attraktiv arbeidskraft.

Hvis en klarer å oppnå en større likedeling mellom kvinner og menn, vil eventuelle belastninger på arbeidsmarkedsposisjonen blir mer likelig fordelt mellom kvinner og menn.

Etterhvert som arbeidsgiverne blir konfrontert med at både menn og kvinner har ønsker og ansvar for familien og at familieforpliktelsene i perioder går utover yteevnen i arbeidslivet, vil de måtte se annerledes på forholdet mellom familieliv og arbeidsliv.

En bedring av menns mulighet til å ta fødselspermisjon kan gi følgende likestillingsmessige gevinster:

• styrking av farsrollen for den enkelte mann

• avlasting for kvinner når det gjelder barneomsorg

• mer likelig fordeling av yrkesavbruddene mellom kvinner og menn.

4.6 KONSEKVENSER FOR ARBEIDSLIVET

Arbeidsgivere flest må antas å være interessert i en mest mulig stabil arbeidskraft. Gruppen småbarnsforeldre kan bli oppfattet som mindre attraktiv fordi den ikke oppfyller «normalarbeidskontrakten». Konsekvenser av stadig bedre ordninger for småbarnsforeldre/potensielle småbarnsforeldre kan bli at de som gruppe ikke prefereres i forbindelse med ansettelser.

Småbarnsperioden er for mange menn sammenfallende med den perioden de gjør karriere i arbeidslivet. Menn i aldersgruppen 25-40 år er ofte en attraktiv gruppe på arbeidsmarkedet. En større deltakelse i barneomsorgen blant menn, vil i en periode måtte skje på bekostning av ambisjonene i arbeidslivet. Dersom det blir vanlig blant småbarnsfedre å utnytte permisjonsrettighetene, vil det imidlertid kunne utvikles en akseptert kultur. Arbeidslivet vil måtte innstille seg på at både kvinner og menn i en viss periode av livsløpet er foreldre som må være til stede for barna. Normen må bli at både kvinner og menn er familiemennesker.

Utvalget vil understreke at det er grunn til å tro at det i deler av arbeidslivet er en overdreven problemfokusering på organisasjonens «tap» ved at en arbeidstaker ønsker å kombinere sitt arbeid med å ta sine omsorgsforpliktelser alvorlig. I mange tilfeller er dette mer gamle fordommer enn realiteter. Omsorgsfravær defineres som et utidig problem for organisasjonen, mens andre typer fravær og beskrankninger på personellsiden som reiser, kurs, møter, studiepermisjoner, oppsigelser og nyansettelser, betraktes som utfordringer som kan takles profesjonelt.

For det første står et vitalt nærings- og arbeidsliv overfor kontinuerlige utfordringer med hensyn til å tilpasse seg endrede rammebetingelser. Å legge til rette for at arbeidsstokken kan ta seg av barna sine kan neppe være det største organisasjonsmessige problem for en bedrift i vår tid. Selv for nøkkelpersonell vil det med litt fantasi og velvilje, som oftest være mulig å takle fysisk fravær fra arbeidsplassen.

For det andre vil en signalisert velvilje fra ledelsens side, og praktisk tilrettelegging fra organisasjonens side, kunne virke kostnadsbesparende for bedriften ved at den beholder arbeidstakeren lenger. Personer i alderen 25-40 år skifter ofte jobb, og opplæringskostnadene forbundet med rekruttering av nye arbeidstakere kan være betydelige. En erfaren medarbeider som kommer tilbake fra fødselspermisjon vil ofte være operativ fra første dag. Å gjøre arbeidstakerne trygge på at det lar seg gjøre å kombinere barneomsorg med et ofte krevende arbeid, vil derfor kunne være et konkurransefortrinn for en organisasjon snarere enn det motsatte.

De gjeldende rettigheter i forbindelse med fødsel innebærer at foreldre har krav på permisjon i 42 uker med full lønnskompensasjon eller 52 uker med 80 prosent av full lønnskompensasjon. I tillegg kommer retten til ulønnet permisjon etter arbeidsmiljøloven. Som regel er det morens arbeidsgiver som får belastningen med å skaffe vikar m m. Dersom fedre i større grad utnytter sine muligheter, vil belastningen fordeles på flere arbeidsgivere. «Ulempen» fordeles med andre ord på flere, samtidig med at den enkelte arbeidsgiver belastes over en kortere periode. På den annen side vil det at fedre i større grad tar ut permisjon nødvendigvis medføre visse konsekvenser for arbeidsgiverne i form av praktiske problemer knyttet til lengre fravær, vikariater, vedlikehold av kompetanse etc. Dersom fedrene har avtalefestet rett til full lønnskompensasjon under permisjonen, kan utbetalingen av differansen mellom vedkommendes fulle lønn og det beløpet som blir refundert fra trygden, medføre en merutgift for bedriften. Ettersom menn gjennomsnittlig har høyere inntekt enn kvinner, vil det kunne være fordyrende for bedriften at fedre tar ut permisjon.

4.7 OPPSUMMERING

Vi har i dette kapitlet søkt å belyse hensynene bak gjeldende fødselspengeordning.

Videre har vi sett på hvordan ordningen har virket i forhold til ønsket om at fedre i større grad skal ta del i omsorgen for barn. Vi har sett på utviklingen over tid med hensyn til fedres permisjonsuttak, og vi har sett på mulige årsaker til at fedre i så liten grad tar ut fødselspenger.

Til tross for at fedre i sytten år har hatt mulighet til å ta ut fødselspenger, er det i praksis få fedre som har benyttet seg av retten. Rikstrygdeverkets statistikk viser at fedre i 1991 tok ut fødselspenger i 2 prosent av tilfellene. Det tilsvarende tallet for 1993 var 4 prosent. Fedrekvoten ble innført med virkning fra 1. april 1993, men har først gitt utslag på statistikken for 1994. Det har vært en betydelig økning i fedrenes fødselspengeuttak som følge av fedrekvoten. Ifølge tallene for 1994 har fedrene tatt ut fødselspenger i 38 prosent av tilfellene. Statistikken viser 2 246 avsluttede fødselspengetilfeller for menn med varighet utover fedrekvoteperioden. Gjennomsnittsvarigheten for disse tilfellene er ca. 13 uker.

Mannsrolleutvalget anførte i sin sluttrapport (NOU 1991: 3) at både økonomi og holdninger kan hindre fedre i å ta ut permisjon.

Datamateriale som ble benyttet av Levekårsutredningen (NOU 1993: 17) viser at menns gjennomsnittlige bruttoinntekt i 1992 utgjorde kr 197 200, mens det tilsvarende tallet for kvinner var 112 100. Tallene viser at menn gjennomsnittlig har en betydelig høyere bruttoinntekt enn kvinner. Dette skyldes ikke minst at ca 47,1 prosent av alle sysselsatte kvinner arbeider deltid, mot bare 9,8 prosent av mennene. Tallene viser imidlertid også at den gjennomsnittlige bruttoinntekt for både kvinner og menn ligger under inntektsgrensen for refusjon fra trygden. Imidlertid vil relativt flere menn enn kvinner lide et inntektstap i forbindelse med uttak av fødselspenger.

Det foreligger flere forskningsrapporter som tar opp holdningsmessige hindringer for fedres uttak av fødselspermisjon. Resultatene viser at mors stilling på arbeidsmarkedet er av betydning for om far tar permisjon. Videre spiller forhold som sosial støtte på arbeidsplassen og yrkesstatus inn.

Statistikken viser at innføringen av fedrekvoten har gitt resultater. Fokuseringen på fedres rolle i omsorgen har imidlertid også synliggjort at en del fedre faller utenfor regelverket. At fedres rett til fødselspenger er betinget av morens opptjening, medfører at en rekke fedre som er motiverte for å ta seg av sitt nyfødte barn, ikke har økonomisk mulighet til det.

Etter utvalgets oppfatning er menn mer tilbakeholdne med å ta fødselspermisjon enn det som kan begrunnes med biologiske forskjeller.

Det er grunn til å tro at fedres tilbakeholdenhet til dels skyldes begrensninger i gjeldende regelverk, samt manglende økonomisk kompensasjon og at flere fedre vil gjøre bruk av sine rettigheter dersom de får en selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger.