6 Offentlig regulering og støtte

Dette kapitlet gir en gjennomgang av offentlige rammevilkår for mediesektoren. Med rammevilkår menes lovreguleringer og stimuleringstiltak i ulike former.

Først presenteres generelle reguleringsordninger som også gjelder for medievirksomheter. Deretter beskrives reguleringer og stimuleringstiltak rettet mot de enkelte mediebransjer.

6.1 Regulering av næringslivet generelt

Generelle regler for eierkontroll i norske foretak finner man i konkurranseloven av 1993, den alminnelige konsesjonslov av 1974 samt lov om erverv av næringsvirksomhet av 1994. Den nye lov om erverv av næringsvirksomhet erstattet de diskriminerende bestemmelser i industrikonsesjonslovens kapitler III og V med virkning fra 1.1.1995.

Konkurranselovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse. Konkurransemyndighetene fører tilsyn med konkurransen i de ulike markedene, og kan om nødvendig gripe inn mot konkurranseskadelig atferd og bedriftserverv. Forholdene innen mediesektoren har med enkelte unntak ikke vært slik at konkurranseloven har vært anvendt. Et unntak er prisregulering i forlagsbransjen. Videre har loven blitt vurdert i forbindelse med eierkonsentrasjon i regionavisene, ved at det daværende Prisdirektoratet så nærmere på hvilke konkurransebegrensende virkninger bedriftserverv i avismarkedet kunne ha. I et brev til Administrasjonsdepartementet 26.11.93 skriver Prisdirektoratet:

«På bakgrunn av ovenstående finner direktoratet at eierstrukturen i avismarkedet sannsynligvis må bli vesentlig mer konsentrert enn i dag, før det vil være grunnlag for å vurdere å anvende konkurranselovens fusjonsbestemmelse for å sikre konkurransen i markedet.»

Konsesjonsloven av 1974 er ikke-diskriminerende og gjelder for så vel nordmenn som utlendinger. Konsesjonslovens formål er å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og brukerforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Loven krever konsesjon for oppkjøp av over 20 % av aksjene i et selskap eller ved erverv av 1 andel i et ansvarlig selskap, dersom målselskapet eier konsesjonspliktig eiendom eller har leiekontrakter over en viss varighet i Norge.

Som nevnt ovenfor ble de diskriminerende bestemmelsene i industrikonsesjonsloven opphevet fra 1.1. 1995. Aktuelle saker som har vært avgjort i henhold til industrikonsesjonsloven i 1993 var blant annet sammenslåingen av Ernst G Mortensen Forlag AS (eiet av Orkla Media) og AS Hjemmet (Egmont AS, Danmark) samt meddelelse av konsesjon til Broadcast Norge AS for erverv av aksjer i TVNorge. I forbindelse med konsesjon ble det gjerne satt vilkår som skulle sikre sysselsetting og virksomhet i selskapene. Saker innenfor mediesektoren ble vanligvis avgjort etter høring til Kulturdepartementet.

Lov om erverv av næringsvirksomhet regulerer eierskifter i norske foretak, og gjelder for norske og utenlandske erververe (også utenfor EØS-området). De foretak som har over 50 ansatte, eller en omsetning siste år på over 50 mill kroner eller oppfyller visse andre kriterier, vil falle inn under lovens anvendelsesområde. Ved erverv av eierandeler i et norsk foretak i et slikt antall at erververen blir innehaver av mer enn en tredel eller minst en halvdel, eller minst to tredeler av samtlige eierandeler eller av stemmeberettigede eierandeler, skal erververen melde dette til Nærings- og energidepartementet. Dersom NOE ikke gir skriftlig melding innen 30 dager om at ervervet tas under nærmere prøving anses ervervet som godkjent.

Oppkjøp i en rekke medieforetak vil bli meldepliktig etter den nye loven. NOE gis anledning til å foreta en nærmere prøving av ervervet dersom departementet har grunn til å anta at ervervet kan ha vesentlige negative virkninger for foretaket, bransjen eller samfunnet for øvrig, jf. lovens § 13. Med mindre allmenne hensyn taler i mot, skal ervervet godkjennes. Det fremgår av Ot.prp. nr. 88 (1993-94) side 47 at det vil bli innhentet uttalelse hos fagdepartementet ved erverv som i betydelig grad berører sektorer der andre departementer har et særlig fagansvar. Dagens praksis, med høring til Kulturdepartementet når mediebedrifter er involvert må således antas å bli videreført.

6.2 Aviser

6.2.1 Reguleringer

Dagspressen har ingen ordninger eller tiltak som direkte regulerer eierforholdene.

6.2.2 Stimuleringstiltak

• Fritak for merverdiavgift på abonnements- og løssalgsinntekter. For 1993 er dette beregnet til om lag 890 mill kroner. Av dette utgjorde løssalgsavisene VG og Dagbladets andel 38 prosent, det vil si vel 340 mill kroner.

• Produksjonstilskudd som i statsbudsjettet for 1995 er vedtatt til 202,7 mill kroner. Tilskuddet ytes til alle aviser som kommer ut minst to ganger i uken og har et opplag mellom 2.000 og 6.000 eksemplarer. Aviser med mellom 2.000 og 80.000 i opplag får også tilskudd hvis de er nr. 2-aviser på sitt utgiversted. Lokalaviser med minst 48 utgaver i året og et opplag på minst 1.000, får også tilskudd. Egne forskrifter angir blant annet krav om at avisen skal inneholde overveiende allment nyhets- og aktualitetsstoff og at den skal ha en ansvarlig redaktør med status som svarer til bestemmelsene i Redaktørplakaten. Det ytes støtte til visse publikasjoner som ikke oppfyller ordinære krav til produksjonstilskudd.

• Tilskudd til pressekontorer på kr 9,9 mill kroner i 1995 (statsbudsjettet).

• Distribusjonsstøtte til aviser i Finnmark på 1,4 mill kroner i 1995 (statsbudsjettet).

• Støtte til samiske aviser på 5,8 mill kroner i 1995 (statsbudsjettet).

• Statens lånekasse for aviser som kan bidra til å lette avisenes behov for å finansiere investeringer. Lånerammen for 1994 var 20 mill kroner.

• Statlig annonsepolitikk som innebærer at statlige etater må benytte alle aviser på et utgiversted når de skal annonsere i dags­pressen. Den samlede annonseringen fra staten er vanskelig å beregne fordi en betydelig del blir utgiftsført den enkelte etat. Den felles statlige stillingsannonsering i 8 dagsaviser som kommer ut i Oslo, utgjorde 18 mill kroner i 1994, men dette er bare en mindre del av den totale statlige annonseringen.

• Støtte til anvendt medieforskning og etterutdanning på kr 17,6 mill kroner i 1995 inkludert prosjekt knyttet til film og kringkasting (statsbudsjettet).

Den direkte økonomiske støtten til avisutgivelse vil i 1995 utgjøre 219,8 mill kroner. Støtten utgjør i gjennomsnitt mellom 2 og 3 prosent av omsetningsverdien til dagspressen. Hovedtyngden av denne støtten tilfaller nr. 2-avisene. I tillegg har alle aviser fritak for merverdiavgift, som alene kan utgjøre nærmere 8 prosent av omsetningen.

Ingen av disse økonomiske støttetiltakene er direkte koblet til eierskap, bortsett fra noen punkter i forskriftene for tildeling av produksjonstilskudd. Et av kravene for at en avisbedrift skal få utbetalt tilskudd, er at den ikke betalte ut aksjeutbytte året i forveien. Det er også visse begrensninger knyttet til bruk av felles redaksjonelt stoff i avisene.

6.3 Annen presse

Det er ingen særreguleringer av eierforhold, verken i ukepresse eller fagpresse.

Tidsskrifter som hovedsakelig omsettes til faste abonnenter eller hovedsakelig deles ut til foreningsmedlemmer og tidsskrifter med overveiende politisk, litterært eller religiøst innhold, er fritatt for merverdiavgift. Ukeblader betaler full merverdiavgift.

Foruten dette fritaket for merverdiavgift for tidsskrifter yter Kulturrådet en viss økonomisk støtte til kulturelle tidsskrifter.

6.4 Bokbransjen

6.4.1 Reguleringer

Det er ingen særreguleringer av eierforhold i forlagsbransjen.

6.4.2 Stimuleringstiltak

• Unntak fra konkurransereglene – fastpris for bøker.

  Fastprisordningen for bøker har unntak fra konkurransereglene. Bransjeavtalen mellom Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening inneholder regler om fast bokpris i utgiveråret og de to følgende årene. Formålet med avtalen er å sikre en effektiv bokutgivelse med bredde både i emne og kvalitet. Avtalen skal sikre et desentralisert bokhandlernett slik at tilgjengelighet og valgfrihet for forbrukeren ivaretas gjennom regler for skaffeplikt i alle bokhandlere, lagerplikt hos de største og lik pris på bøkene i hele landet. Avtalen er godkjent ved dispensasjon fra konkurranseloven, foreløpig ut 1995.

• Fritak for merverdiavgift ved siste salgsledd.

• Folkebibliotekene.

  Folkebibliotekene i Norge er viktige for å stimulere lesingen. Bibliotekene har gjennom år kjøpt mange av bøkene som blir produserte her til lands, ikke minst gjelder det bøker som ofte går i små opplag. Bibliotekene virker derfor stimulerende for bokbransjen selv om bevilgningene til bibliotekene ligger lavere Norge enn i nabolandene. En mindre del av salgsinntektene i bransjen kommer nå fra bibliotekkjøp enn bare for få år siden.

  Ulike offentlige tilskuddsordninger

  Kulturdepartementet formidler støtte til bokbransjen i hovedsak gjennom Norsk kulturråd:

• Støtte til utgivelse av norsk skjønnlitteratur i utlandet gjennom NORLA. For å stimulere salg av forfatterrettigheter til utlandet ble NORLA (Kontoret for norsk litteratur i utlandet) etablert i 1972, med nåværende form i 1987. NORLA arrangerer besøk i utlandet av forfattere og seminarer for oversettere, gir tilskudd til oversettelser og prøveoversettelser, er medutgiver av magasinet Norwegian Literature og er med på bokmesser i utlandet. NORLA hadde i 1994 et statstilskudd på kr 2.003.000.

• Norsk forfattersenter (etablert i 1968).

  Senteret har som formål å skape kontakt mellom forfattere og publikum gjennom opplesing, foredrag, undervisning og annen utadrettet virksomhet. Sentret hadde i 1994 et statstilskudd på kr 4.985.000.

• Norsk barnebokinstitutt (etablert i 1979).

  Instituttet er et informasjons- og dokumentasjonssenter for barne- og ungdomslitteratur og et spesialbibliotek. Instituttet hadde i 1994 et tilskudd fra staten på kr 2.198.000.

• Stipendordninger o.l. for opphavsrettshavere (1994).

  • Reise- og studiestipend kr 1.799.000,-

  • Arbeidsstipend kr 3.670.000,-

  • Garantiinntekter kr 6.400.000,-

• Bibliotekvederlagsordning.

  I motsetning til bibliotekvederlagene i Sverige og Danmark som går til opphavsrettshavere, får foreningene til de norske opphavsrettshavere en kompensasjon som går inn til et fond til forfatterstipend. I 1993 var kompensasjonen på kr 39.464.086.

• Støtte til nynorsk forlagsvirksomhet.

  Det Norske Samlaget får årlig tilskudd for å utvikle bøker på områder hvor nynorske utgivelser står svakt. I 1995 vil tilskuddet være omlag 4,1 mill kroner.

• Innkjøpsordninger administrert av Norsk kulturråd.

  For blant annet å sikre den norske skjønn­litteraturen muligheter til å overleve ble Norsk kulturfond opprettet i 1964. Fondet skulle finansiere innkjøp av nye norske skjønn­litterære bøker til fordeling blant folkebibliotekene. Til å administrere dette ble Norsk kulturråd opprettet. Siden 1966 har det vært en egen innkjøpsordning for barne- og ungdomslitteratur, i dag med innkjøp av 1.550 eksemplar. Fra 1989 blir det også kjøpt inn ca. 50 oversatte bøker med 500 eksemplar av hver bok.

  Stortingets vedtak om å opprette en ordning med offentlig innkjøp av samtidslitteratur hadde følgende siktemål:

  • Ved å garantere forlagene et minstesalg på 1.000 eksemplarer ville selv antatt vanskelig salgbar litteratur kunne utgis.

  • Ved å øke forfatternes royalty fra normalt 15 prosent til henholdsvis 20 prosent for prosa og dramatikk og 22,5 prosent for lyrikk og barne- og ungdomsbøker, ville ordningen kunne sikre nyrekruttering til forfatteryrket og bedre forfatterens økonomiske grunnlag.

  • Ved å tilby bøkene til norske folkebibliotek ville publikum få anledning til å gjøre seg kjent med samtidslitteraturen.

  • Ved å øke bøkenes opplagstall ville prisen pr. eksemplar i utsalg gå ned.

  Disse målsettingene gjelder også i dag.

  I 1993 ble i alt 360 titler kjøpt inn og om lag 63 mill kroner brukt på ordningene. Bøkene som blir innkjøpt under de to ordningene for ny norsk skjønnlitteratur kvalitetsvurderes av egne utvalg under Norsk kulturråd. Innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur er selektiv, slik at budsjett­ene og andre forhold styrker utgivelsene av bøkene.

  Innkjøpsordningene for ny norsk skjønnlitteratur og for oversatt skjønnlitteratur utgjør hovedtyngden av Norsk kulturråds innsats for litteraturen. I tillegg kan rådet yte støtte til utgivelser av kunstnerisk illustrerte barnebøker, nyutgivelser av norske klassikere, nynorsk litteratur, tegneserier og kulturtidsskrift. I begrenset grad er det mulig å søke Kulturrådet om støtte til utgivelse av faglitteratur, men dette må da gjelde bøker om et av rådets ansvarsområder: Musikk, bildekunst/ kunsthåndverk/ fotografi, kulturvern, barne- og ungdomskultur, kultur og reiseliv eller det visuelle miljø. Norsk Kulturråd fordelte i 1993 ca. 6 mill kroner til andre litteraturformål.

Kirke-, undervisning- og forskningsdepartementet gir tilskudd direkte eller gjennom underliggende organ som Nasjonalt læremiddelsenter, Norges forskningsråd, universiteter og høyskoler, over ulike poster til utvikling og utgivelse av lærebøker og forskningslitteratur som til basisutgaver og parallellutgaver for den videregående utdanningen og til lærebøker for høyere utdanning.

• Undervisningssystem for forfattere og bokhandlere.

  Distriktshøgskolen i Bø i Telemark har bokhandlerstudium, tre år, og forfatterstudium, ett år. Dessuten er det offentlig støtte til Bokhandlerskolen og til forfatterkurs som for eksempel ved Forfatterakademiet i Bergen.

6.5 Kringkasting

6.5.1 Reguleringstiltak

Lov om kringkasting av 4 desember 1992 nr. 127 inneholder bestemmelser som tar sikte på å sette restriksjoner på eierskap i norske kringkastingsselskaper. Loven avløste den tidligere kringkastingsloven, nærkringkastingsloven, kabelsendingsloven og lov om reklame i kringkastingen.

Loven gir hjemmel til å sette vilkår om eierbegrensning.

Kulturdepartementet sendte 20. mai 1994 på høring et utkast til forskrift til kringkastingsloven på høring, som skal angi hvilke vilkår som skal settes. Det fremkommer av utkastets § 1-7 Eierforhold, at departementet foreslår at

ingen gruppering eller enkeltperson kan inneha mer enn 1/3 av aksjene i norsk kringkastingsselskap eller inneha mer enn 1/3 av stemmene i selskapet.

Videre fremkommer det at

inntil 1/3 av aksjene kan innehas av utenlandske selskaper eller enkeltpersoner.

For nærkringkasting er det fastsatt at aviser, privatpersoner, kabelselskap, kommuner og kommunale organ ikke kan ha egen konsesjon og at disse høyst kan ha 49 % av aksjene i selskapet. Dette regelverket begrenser derfor anledningen til krysseierskap i slike medieforetak. Et annet krav er at konsesjonæren og minst 2/3 av andelseierne må ha sete i konsesjonsområdet. Ved overføring av mer enn 10 prosent av eierandelene i nærkringkastingsvirksomhet skal det skje en rapportering til Statens medieforvaltning.

Sendinger via satellitt fra utlandet reguleres ikke av ovennevnte regelverk.

Med den begrensede frekvenskapasitet for jordbundne sendinger er konsesjonsordning for privat kringkasting nødvendig. Den medvirker derfor til å begrense antall selskaper, både riksdekkende og lokale. For den reklamebaserte kringkastingen vil det være en fordel jo færre det er til å dele et begrenset reklamemarked. Kulturdepartementet drøfter dette i mediemeldingen og stiller spørsmålet om antallet satellittkonsesjoner bør begrenses. TV2 og P4 har fått enerett på å drive reklamefinansiert allmennkringkasting basert på en kombinasjon av bakkesendere og satellitt. Dette må sies å ha en stor økonomisk betydning for disse selskapene. Men i forbindelse med konsesjonstildelingen til disse to selskapene ble det også stilt strenge krav til økonomisk soliditet. Departementet gir i St.meld. nr. 32 (1992-93) uttrykk for at det også ønsker å stille tilsvarende økonomiske krav ved tildeling av konsesjoner til satellitt- og nærkringkastingsselskap. I dag har de kommersielle nærradio­ene i gjennomsnitt om lag 37.000 innbyggere pr. radio (Mediaprosjektet 1994a). Fra reklamebasert nærradiohold blir det i blant hevdet at det bare er plass til en radio pr. 50.000 innbyggere, mens andre sier 100.000, om en slik radio skal overleve. Disse radioene er avhengige av reklameinntekter for å klare seg økonomisk, og reklameinntektene er igjen avhengige av befolkningsgrunnlaget i området.

Regelverket for sending av reklame må sies å ha direkte innvirkning på inntektsmulighetene for den reklamebaserte kringkastingen. Et eksempel kan være den diskusjon som har vært rundt TV3 som sender via satellitt fra England og følger engelsk regelverk. De engelske reg­lene er mer liberale enn de norske; eksempelvis tillater de blant annet reklameavbrudd i programmene, de tillater lengre reklametid og de tillater reklame rettet mot barn. Ut fra dette vil selskaper som sender fra Norge ha en konkurranseulempe.

I følge EF-domstolens avgjørelse i sak C23/93 (jf. kapittel 7.4.2) kan det være mulighet for å stille krav til slike aktørers sendinger med sikte på at sendingene følger norske bestemmelser. På bakgrunn av at nevnte sak relaterte seg til forhold forut for den nåværende regulering av radio- og fjernsynsvirksomhet på fellesskapsnivå, er det usikkert hvilken betydning dommen vil få. Utvalget er kjent med at Kulturdepartementet vurderer dommens rekkevidde.

6.5.2 Stimuleringstiltak

• Audiovisuelt produksjonsfond ble opprettet 1. juli 1994. Fra dette fondet kan det gis tilskudd til kino- og fjernsynsfilm, støtte til nærkringkasting (særlig til økonomisk svake aktører med ikke-kommersiell profil) mv. Se under film, kino og videogram for en nærmere beskrivelse av fondet.

• Merverdiavgift: Formålet, eierskapet og omsetningsnivået avgjør om kringkastingsvirksomheten er avgiftspliktig eller ikke. Dette betyr at privat kringkasting, som for eksempel TV2, er avgiftspliktig. Ideelle virksomheter innen kringkasting kan få unntak fra plikten. NRK er unntatt fra merverdiavgiftsloven. Det medfører at lisensinntektene er avgiftsfrie, og at NRK ikke får fradrag for inngående avgift på utgifter som er knyttet til deres primærproduksjon. NRK må betale avgift på eksternt salg.

6.6 Film, kino og videogram

6.6.1 Reguleringer

Lov om film og videogram fra 1987 regulerer blant annet ordningen med kommunal konsesjon for omsetning og visning av film og videogram i næring. Loven er også grunnlaget for omsetningsavgift på framvisning, salg og leie av film og videogram i næring. Avgiften, som er på 2,5 prosent, går til Norsk kino- og filmfond. Loven angir også rammene for virksomheten til Statens filmtilsyn.

Når det gjelder produksjon av langfilmer er det ingen former for reguleringer som formelt påvirker hvem som får produsere. Statlig støtte til filmproduksjoner skjer på grunnlag av kunstneriske kvalitetskriterier.

Alle filmer som skal vises fram i nærings­øyemed må på forhånd være kontrollert av Statens filmtilsyn. I praksis vil dette gjelde kinoforestillinger. Hvis filmtilsynet mener at filmen strider mot lov om film og videogram, det vil si er usømmelig, forrående eller moralsk nedbrytende, kan den ikke framvises.

For filmer eller videogram som blir solgt eller utleid direkte til forbruker er det ingen absolutt regel om forhåndsgodkjenning, men filmtilsynet kan kreve å få vurdert videogrammene før disse blir merket og registrert i et eget videogramregister.

De som selger og leier ut film og videogram som næring må som hovedregel ha kommunal konsesjon. Etter unntak kan visse videoer, for eksempel hobby- og turismevideoer, omsettes i forretninger uten kommunal konsesjon. Det kreves også konsesjon for etablering av kinodrift. Som regel er det kommunene selv som står for kinodriften.

De kommunale konsesjonsvilkårene stiller ikke noe krav til et redaktøransvar i forbindelse med kinodrift, men kinosjefen eller daglig leder står for oppsettet av et kinoprogram. Imidlertid har svært mange kommunale kinoer en formålsparagraf der det understrekes at kinoprogrammet skal være mangfoldig, at det skal ta vare på kvalitetsfilm, at det skal være et tilbud til ulike aldersgrupper osv. Kravet om forhåndssensur av filmer vil regulere filmenes innhold i forhold til hva som er lovlig å vise. Imidlertid blir det ikke stilt noe krav til sammensetningen av et kinoprogram.

Ved tildeling av konsesjoner til salg og utleie av videogram blir det i mange kommuner stilt krav om at det skal være en bredde i utvalget.

6.6.2 Stimuleringstiltak

• Audiovisuelt produksjonsfond: Fondet ble opprettet 1. juli 1994 og finansieres med bevilgninger over statsbudsjettet, indirekte fra NRK, og gjennom tilskudd fra TV2 A/S. Opprettelsen av fondet må ses i sammenheng med omleggingen av særavgiften på mottakermateriell, at produksjonsfondet for kino- og fjernsynsfilm, Nærradiofondet og Nærfjernsynsfondet ble lagt ned og at avgiften på reklame i nærkringkasting ble opphevet. Tilskuddet fra TV2 A/S skal bestemmes fra år til år etter forhandlinger med Kulturdepartementet. I 1995 vil det statlige tilskuddet være 48 mill kroner. TV2 A/S' bidrag for 1995 er 10 mill kroner.

  Fondet har som mål å øke den nasjonale audiovisuelle produksjonen og skal hovedsakelig støtte større dramatiske samproduksjoner som passer for framvisning både på kino og i fjernsyn. For at det skal kunne tildeles støtte må det foreligge avtale med et av fjernsynsselskapene som deltar i finans­ieringen av fondet.

  En del av midlene i Audiovisuelt produksjonsfond skal benyttes til nærkringkastingsformål, for eksempel opplærings- og utviklingstiltak og tilskudd til økonomisk svake nærkringkastingsstasjoner med ikke-kommersiell profil.

• Det norske filminstitutt: Filminstituttet har ansvaret for den statlige tildelingen av produksjonsstøtte og billettstøtte til norsk spillefilmproduksjon beregnet på kinovisning. Filminstituttet får en årlig overførbar tildeling fra staten. I 1994 var statlig produksjons- og billettstøtte totalt om lag 95 mill kroner. Av dette disponerte Norsk Film 28,2 mill kroner. Det resterende disponerte Filminstituttet til billettstøtte (om lag 30 mill kroner) og produksjonsstøtte. Norske filmer med norsk produsent har krav på billettstøtte dersom filmen vises som selvstendig forestilling på norske kinoer. Billettstøtten utgjør 55 prosent av brutto billettinntekter (100 prosent til filmer som er særskilt godkjent til barn). Billettstøtten løper inntil godkjent egenkapital og generalomkostninger (det vil si en av Filminstituttet fastsatt forrentning på investert egenkapital) er nedbetalt gjennom filmleie og billettstøtte.

• Manuskriptstøtte for langfilm: Statens Studiesenter for Film kan bidra faglig og økonomisk til manuskripter. Studiesenteret vil få tildelt 1,6 mill kroner i 1995.

• Norsk Film AS: Norsk Film A/S har som hovedoppgave å produsere film og drive studio for filmproduksjon. Staten eier 77,6 prosent av aksjene i selskapet. Norsk Film AS får over statsbudsjettet et driftstilskudd på om lag 20 mill kroner. I tillegg får Norsk Film en egen andel av produksjonstilskuddet til spillefilmproduksjon. Norsk Film gir støtte til manuskriptutvikling og produserer egenutviklede filmprosjekter. Norsk Film har en særlig oppgave i å ta vare på de unge talentene. Norsk Film deltar også i co-produksjoner i inn- og utland.

• Nordisk Film og TV fond: Fondet skal fremme produksjon og spredning av audiovisuelle verk produsert i Norden. Fondet er et resultat av en avtale mellom Nordisk Ministerråd, de statlige filminstituttene i Norden og de nasjonale fjernsynsselskapene (DR og TV2 i Danmark, YLE i Finland, RUV og Stöd 2 i Island, NRK i Norge og SVT i Sverige). Fondet hadde fram til 1. januar 1995 en forsøksperiode på fem år, hvor det disponerte om lag 60 mill kroner årlig. Det er besluttet at fondet skal fortsette i samme form for en ny periode på fire år.

  Alle typer film kan få støtte, ikke bare langfilm beregnet for kino. Verk av fiksjonskarakter og produksjoner som retter seg mot barn og ungdom anses for å være viktig. Fondet skal kunne gi støtte til barne- og ungdomsfilm i form av språkversjonering til de ulike nordiske språkene. Fondets støtte vil aldri overstige 25 prosent av totalbudsjettet for langfilmer og fjernsynsserier, og aldri mer en tredel av budsjettet for kort- og dokumentarfilmer. Minst 10 prosent av finansieringen må komme fra en nordisk samprodusent, med visse unntak.

• Eurimages: Eurimages er opprettet av Europarådet og støtter co-produksjoner i Europa. Co-produksjonene må være mellom minst tre av Eurimages' medlemsland. Støtten gis i form av lån som tilbakebetales over net receipts til den enkelte co-produsent til en rate som utgjør 50 prosent av Eurimages' andel i finansieringen av filmen etter fradrag for godkjente distribusjonsgarantier og forhåndssalg. Finansiell bistand fra Eurimages kan ikke overstige 20 prosent av de totale kostnadene ved produksjonen.

• MEDIA95: Programmet er initiert av EU og er en viktig del av deres mediepolitikk. Programmet gir ikke direkte støtte til produksjon av film eller fjernsynsprogrammer. Støtte fra de ulike prosjektene kan gis til før- og etterproduksjon og distribusjon, samt utdanningsrettede tiltak. Det er et hovedprinsipp at minst tre land skal være involvert i et bestemt prosjekt for at støtte kan gis. MEDIA95 kan dekke opp til 50 prosent av kostnadene til et gitt prosjekt. Små land med begrenset audiovisuell kapasitet eller liten språklig utbredelse skal prioriteres i følge retningslinjene for programmet. Programmet henvender seg særlig til uavhengige produsenter. I Norge er det særlig Script-fondet som har tiltrukket seg oppmerksomheten. Gjennom EØS-avtalen har Norge full adgang til MEDIA95-programmet.

• Fritak for merverdiavgift: Produksjon av film som ikke er reklamefilm er i utgangspunktet unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Det innebærer at det heller ikke skal føres fradrag for inngående merverdiavgift. Imidlertid kan avgiftsplikt oppstå når næringsdrivende leies inn for å utføre visse oppdrag i filmproduksjonen. I en filmproduksjon kan det derfor være en kombinasjon av unntak og avgiftsplikt.

  Omsetning ved kinoer og andre offentlige filmfremvisninger er unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Likeledes er all omsetning knyttet til rettigheter til annen kinomatografisk film enn reklamefilm unntatt fra avgiftsplikt.

  Salg av videokassetter er merverdiavgiftspliktig, mens utleie ikke er det.

• Mange kinoer får kommunale overføringer. I 1993 fikk de om lag 40 mill kroner totalt sett. Bransjen som helhet hadde et underskudd på vel 8 mill kroner. Imidlertid hadde de store kinoene et overskudd på over 32 mill kroner. Differansen utgjør de kommunale overføringene. I tillegg blir det gitt kommunal driftsstøtte til ikke-kommunale kinoer.

En oppsummering av dette kapitlet er lagt til kapittel 8.