8 Er konsentrasjonen i Norge stor og har den økt?

Kapitlene 4- 7 er en beskrivelse av dagens situasjon i mediemarkedet. For å få fram rammevilkårene best mulig har utvalget valgt å beskrive struktur, eierskap, eksisterende regelverk i inn- og utland, aktører, tilbud og medievaner. I dette kapitlet foretas en oppsummering og en vurdering av utviklingen av eierkonsentrasjonen og utviklingen av tilbud. Utvalget begrenser disse vurderingene til tiden etter 1980.

8.1 De enkelte mediebransjer

Trykte medier

Tilbudet av aviser, ukepresse og bøker har vært stabilt i denne perioden. Løssalgsavisene har økt sin andel noe. Nr. 1-avisene har styrket posisjonen, mens nr. 2-avisene har tapt mark­edsandeler. Flere nr. 2-aviser er gått inn slik at den lokale konkurransen mellom avisene er blitt mindre i enkelte områder. Det totale avisopplaget har økt og antall aviser er omtrent det samme. Det norske folk har vært og er blant de største aviskonsumentene i verden. Disse utviklingstrekkene ser ut til å fortsette.

De tre største eiergruppene eier over halvparten av avisopplaget og deres andel har økt betydelig i denne perioden. I internasjonal sammenheng er den norske eierkonsentrasjonen på avisområdet høy. Det totale avisopp­laget i Norge øker, og løssalgsavisene øker mest. Schibsteds andel er stabil, hovedsakelig fordi VG vokser. Orkla øker sin andel, hovedsakelig fordi de kjøper seg inn i nye aviser. A-pressen taper andel, hovedsakelig fordi deres aviser samlet har hatt et svakt synkende opplag. Slik sett har man i denne perioden beveget seg fra en situasjon med to store eiergrupper til tre. Inntil Orkla i desember 1994 kjøpte 1,4 prosent av aksjene i Schibsted, hadde ingen av de tre aktørene eierinteresser hos hverandre. De tre store har også mindre eierandeler i andre aviser. Schibsted, A-pressen og Orkla har pr. i dag eierinteresser i totalt 56 av 84 registrerte dagsaviser (minst fire utgaver pr. uke). De har eier­andeler i aviser som til sammen utgjør over 80 prosent av det totale avisopplaget.

Ukepressen er den mediegruppen hvor eierkonsentrasjonen er sterkest og har økt de siste årene. De to største eierne, Egmont/Orkla og Aller kontrollerer nærmere 80 prosent av ukebladmarkedet, regnet i opplag. Mens ukepressen tidligere i stor grad var norskeid, har de store skandinaviske ukepresseforlagene overtatt stadig flere norsk ukeblad.

Innen forlagsbransjen har det vært en rekke fusjoner og økt konsentrasjon. De store forlagene har kjøpt opp mindre. Samtidig har mange bokhandlere slått seg sammen i kjeder. Også innen forlagsbransjen har store skandinaviske selskaper etablert seg i Norge. Det viktigste er Bonniers overtakelse av Cappelen i 1987. De to store norskeide forlagene Aschehoug og Gyldendal har et utbredt samarbeid gjennom med­eierskap i andre forlag. Til sammen har Aschehoug, Gyldendal og Cappelen/Bonnier 73 prosent av bokomsetningen målt i kroner.

Det har i perioden altså skjedd en økt konsentrasjon innenfor alle grupper trykte medier. Samtidig har antall aviser som gis ut vært forholdsvis konstant. Bokomsetningen målt i antall kroner har økt. Antall nyutgivelser har variert fra år til år, men har holdt seg temmelig konstant over en tiårsperiode. Ukepressen karakteriseres ved at de store familiebladene taper terreng, mens spesialblader som retter seg inn mot nisjer i markedet styrker sin posisjon. Unntaket er Se og Hør som er den eneste nyskapningen som henvender seg til et bredt publikum og som er blitt Nordens største ukeblad regnet i opplag. Det kvantitative tilbudet på trykte medier er ikke blitt mindre mangfoldig.

Kringkasting

På kringkastingsområdet har det i den samme perioden både blitt flere eiere og flere tilbud. Kringkastingsmonopolet er avskaffet og erstattet med konkurranse. Nye eiere står bak etableringen av de bakkebaserte, riksdekkende TV2 og P4, satellitt- og kabeldistribuerte fjernsynskanaler, lokalfjernsyn og nærradio. Aller-gruppen har eierinteresser i flere nær­radioer. For øvrig har aktørene i liten grad eierinteresser i flere virksomheter innen norsk kringkasting. Noen av de nye eierne var fra før engasjert i medievirksomhet, som Schibsted, Egmont, Kinnevik, SBS og Aller.

Avskaffelsen av kringkastingsmonopolet og den teknologiske utviklingen har ført til en kraftig økning både i antall eiere og i tilbud.

Film og kino

Det er betydelig statsstøtte til norsk film­produksjon. Antallet norskproduserte filmer varierer fra år til år, men har vært relativt stabilt perioden sett under ett.

Private byråer står for filmimport og distribusjon. De fleste er utenlandsk eid.

Det har vært en nedgang i det totale antall kinoteatre i perioden, men antallet kommunale kinoer har økt. I 1993 fant over 90 prosent av kinobesøket sted i de kommunale kinoer. Etter en nedgang har kinobesøket i Norge økt de siste to årene, og er blant de høyeste i Europa.

Nye elektroniske medier

En del av strukturendringene innen mediesektoren er knyttet til aktører innen nye elektroniske medier. Dette gjelder selskaper som i dag er engasjert innen telekommunikasjon, både på distribusjon og på hardware, samt de internasjonale selskaper som i dag er programleverandører til de store distribusjonsnettene. Det er her verdt å merke seg at Telenor (tidligere Televerket) ser ut til å være den norske aktør som klarest posisjonerer seg for å møte den nye medieutviklingen. Utenlandske aktører forventes å satse på det norske markedet når det er modent. Eksempelvis satser Kinnevik-selskapene på utviklingen av Home Shopping-konsepter i flere europeiske land, samt på dekodingskort, som vil kunne posisjonere dem i forhold til framtidige transaksjonstjenester.

Det er for tidlig å si hvordan disse nye aktørene vil påvirke strukturen på mediesektoren, både med hensyn til eierforhold, mangfold og kvalitet.

Utvalget vil peke på at den teknologiske utviklingen innenfor denne delen av mediesektoren er viktig å følge nøye, med hensyn til eierkonsentrasjon, redaktøransvar og opphavsrett.

8.2 Geografisk eierkonsentrasjon

Graden av geografisk eierkonsentrasjon varierer fra bransje til bransje, og i forhold til om en avgrenser lokalt eller regionalt. Utvalget har innenfor arbeidets tidsramme ikke kunnet utføre en total kartlegging av eierforholdene i alle mediebedrifter i alle mediebransjer.

De data som utvalget har skaffet til veie gir likevel noen indikasjoner på geografisk eierkonsentrasjon. Tabell 8-1 gir en antydning av hvordan konsentrasjonen fordeler seg i et geografisk perspektiv.

De fleste mediegruppene dekker mesteparten av landet. Region- og lokalavisene og nær­kringkasting skiller seg ut med store regionale variasjoner. De aller fleste mediegruppene har dominerende aktører, hvor de to eller tre største aktørene har mer enn halvparten av publikums­markedet. Mange av de dominerende aktørene har engasjementer i flere mediegrupper.

I de øvrige mediene utenom aviser og nær­kringskasting kan det ikke sies å være stor geografisk variasjon i eierkonsentrasjonen, bortsett fra det faktum at mange av de store aktørene har sine seter i hovedstadsområdet. Ingen av aktørene er totalt dominerende innenfor alle mediegrupper.

Dagspressen

Spørsmålet om geografisk konsentrasjon er en aktuell problemstilling, særlig i dagspressen. De tre store aviseierne har vel 50 prosent av det nasjonale avismarkedet, men andelen varierer fra 77 prosent i Østfold, til 17 prosent i Vest-Agder. De tre store har sin styrke i forskjellige fylker. Schibsted dominerer i hovedstadsområdet med en markedsandel av solgte aviser på 64 prosent i Oslo og 49 prosent i Akershus. I de andre fylkene varierer Schibsteds markedsandel mellom 27 prosent (i Østfold og Buskerud) og 11 prosent (i Hordaland og Nord-Trøndelag). A-pressen står sterkest i Hedmark (39 prosent) og i Finnmark (45 prosent), og har markedsandeler som varierer mellom 1 prosent (i Vest-Agder) til 35 prosent (i Troms). Orkla er størst i Vestfold (44 prosent) og står også sterkt i Møre og Romsdal, Telemark, Buskerud og Østfold. Også eiere utenfor de tre store konsernene dominerer i noen grad i enkelte geografiske områder. I Sør-Trøndelag har således Adresseavisen og dens datterselskaper en andel på 50 prosent av det solgte avisopplaget.

Selv om enkelte eiere/eiergrupper dominerer i enkelte deler av landet, er det bare i Oslo at en eier har over 50 prosent av markedet, og i alle fylker finnes det alternativer til de avisene som eies av den dominerende eieren.

Nærkringkasting

Aller-gruppen er den største aktøren innenfor nærradiobransjen, med eierinteresser i nærradioer i byene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. Innen lokalfjernsyn er det en stor spredning i eierskap og det er ingen dominerende eieraktør. Norsk Lokal-TV (A-pressen og Aller) og TVNorge (SBS) viser imidlertid interesse for å inngå samarbeid med lokalfjernsynsselskaper.

8.3 Krysseierskap

Alle former for krysseierskap finnes, med ulik grad av både horisontal og vertikal integrasjon.

Krysseierskap mellom mediegrupper

De fleste dominerende aktørene har flere eierinteresser i mer enn en mediegruppe.

Svenske Bonnier er den største multimedieaktøren i Norden, med eierinteresser i de fleste mediegrupper, unntatt fjernsyn. I Norge har de størst engasjement innen forlag, ukepresse og film- og videodistribusjon. Det svenske Kinnevik er den største private aktør innen kringkast­ing i Norden. I Norge har aktøren eierinteresser i radio (P4). I tillegg eier de TV3 som har sendinger rettet mot Norge. Den danske Allergruppen har sitt hovedengasjement innen ukepresse og magasiner, men i Norge er de også en stor eier i nærradiobransjen. Den danske Egmontgruppen har også eierinteresser i de fleste mediebransjer i Norge, først og fremst innen ukepresse, forlag, fjernsyn og film- og videobransjen.

De største eierne i dagspressen, Schibsted, A-pressen og Orkla, har alle et omfattende krysseierskap. Schibsted har eierinteresser innen en rekke mediebransjer (aviser, forlag, fjernsyn, film og i tilknyttede bransjer som for eksempel produksjon og distribusjon). A-pressen har konsentrert sine interesser til aviser og virksomheter knyttet til avisdrift. De har også engasjert seg innen lokalfjernsyn, sammen med Norsk Aller gjennom selskapet Norsk Lokal-TV. Et eksempel på krysseierskap og tett samarbeid på tvers av mediegrupper er Trøndelag Avis og Kringkasting AS (TAK). A-pressen har 48,88 prosent av eierandelene i TAK. Dette selskapet utgir Avisa Trondheim (tidligere Arbeider-Avisa) og eier lokalfjernsyn (for tiden uten drift). Dette selskapet er samlokalisert med og har et nært samarbeid med Radio Trondheim, hvor Aller-gruppen har 30 prosent av eierandelene. Orkla har store eierinteresser både innen gruppene avis og ukepresse.

Krysseierskap mellom media og andre næringssektorer

Orklas hovedvirksomhet er knyttet til annet næringsliv (industri, finans mv). Orkla har samlet sin medievirksomhet i Orkla Media og har engasjementer innen aviser, ukepresse og direkte markedsføring. Orkla Media har også eierinteresser i 7 aviser og 2 ukeblad i Polen. Orkla har eierinteresser i telekommunikasjon gjennom NetCom.

Det svenske industrikonsernet Kinnevik er den største aksjonæren i radiokanalen P4, har engasjement i norsk telekommunikasjon via NetCom og eier Nordic Satellite Distribution (NSD) sammen med det danske televerket og Telenor. NSD skal distribuere fjernsynssendinger via satellitt.

Det kan være vanskelig å gi et fullstendig bilde av krysseierskap mellom mediegrupper og virksomheter innen områder som har nær tilknytning til media, som for eksempel distribusjon og reklame. Dette skyldes at det er varierende i hvilken grad distribusjon og reklame er integrert i medievirksomheten eller om det er tjenester som kjøpes utenfor. Et eksempel kan belyse dette. I Oslo-området driver Aftenposten distribusjon for sine og andre abonnementsaviser. Aftenposten har dermed distribusjonen integrert i sin virksomhet, med tilbud til andre om å kjøpe distribusjon.

Alle de største medieaktører må sies å ha et visst krysseierskap gjennom eierskap av aktører innen reklame. Orkla kontrollerer en stor del av direktereklamemarkedet i Norge. I tillegg er Orkla en stor merkevareannonsør gjennom sine industribedrifter. Schibsted er gjennom et filmselskap involvert i reklamefilmproduksjon. A-pressen har eierinteresser i to lokale reklamebyråer.

I tillegg har Aller-gruppen andeler i selskaper som driver med telemarketing og salg av radioreklame. Kinnevik er involvert i Home Shopping (TV Shop) og i kinoreklame (Oslo Kinoreklame). Telenor driver aktiv katalogvirksomhet gjennom Telenor Media AS. Egmont er involvert i direktereklame gjennom Mailbus Marketing AS.

I ukepressen og bokbransjen er det et omfattende krysseierskap mellom forlag og distribusjon. De største ukepresseforlagene eier sammen Bladcentralen som kun distribuerer eiernes ukeblad. Bladcentralen har kun en konkurrent – Narvesen-Distribusjon. I bokbransjen er det to store distribusjonsselskaper som begge er eid av forlag. Forlagssentralen er eid av Aschehoug og Gyldendal, mens Sentraldistribusjon er eid av Cappelen/Bonnier.

Innen privat kringkasting og distribusjon er det pr. i dag ikke noe omfattende krysseierskap. Når NSD blir operativ vil Kinnevik ha krysseierskap mellom fjernsynsselskap med sendinger rettet mot Norge og satellittdistribusjon.

Krysseierskap mellom dominerende medieaktører

Før Orkla kjøpte seg inn i Schibsted med 1,4 prosent av aksjene, fantes ikke krysseierskap mellom de dominerende aktørene innen dags­pressen. Orkla har også 5,4 prosent av aksjene i Gyldendal og 2,6 prosent av aksjene i Carl Allers Etabl. For øvrig er det ikke påvist krysseierskap mellom andre dominerende aktører i den norske mediesektoren.

Spredning av aksjer

Aksjene kan sitte spredt i et selskap, som for eksempel i Orkla, eller de kan være sterkt konsentrert som for eksempel hos Kinnevik ved Jan Hugo Stenbeck og familieselskapet Bonnier. Schibsted har også vært et familieeid selskap med aksjene fordelt på få hender, men er nå blitt børsnotert og åpnet for at flere eiere kan komme inn, også utenlandske. A-pressen har lagt planer for spredning av eierskapet.

Børsnoterte selskaper har aksjene spredt på mange aksjonærer. I følge børsforskriftens § 2-3 skal børsnoterte aksjer i prinsippet være fritt omsettelige. Gyldendal er et eksempel på at aksjene er blitt konsentrert selv om selskapet er børsnotert. Gyldendal ble børsnotert i 1983 med det siktemål å spre aksjene på flere eiere og å skaffe selskapet kapital. I 1986 hadde selskapet seks aksjonærer som eide mer enn 15.000 aksjer hver og hadde til sammen 37,2 prosent av aksjekapitalen. I 1993 var dette endret til 18 aksjonærer som til sammen hadde over 78 prosent av aksjekapitalen. Antall aksjonærer er redusert med 31 prosent etter 1985.

Konklusjon

Ut fra de data som er gjennomgått konkluderer utvalget med at krysseierskap i media er omfattende og det er en klar tendens til at det øker. Det er imidlertid store variasjoner i bildet, avhengig av hva slags type krysseierskap det er snakk om:

• Krysseierskap mellom mediebedrifter fore­kommer i alle mediegrupper. Flere av de dominerende aktørene har flere eierinteresser i samme mediegruppe.

• De aller fleste dominerende aktørene har eierinteresser i mer enn en mediegruppe.

• Industrikonsernene Orkla og Kinnevik skiller seg ut ved å ha omfattende krysseierskap mellom media og annet næringsliv. I ukepressen og bokbransjen er det omfattende krysseierskap mellom forlag og distribusjon. Innen privat fjernsyn er det krysseierskap mellom fjernsynsselskap og distribusjon.

• Orkla har eierinteresser i Schibsted, Gyldendal og Aller. For øvrig er det ikke krysseierskap mellom dominerende aktører i norske medier.

8.4 Utenlandsk eierskap

Aviser

Alle de store eiergruppene er norske. Schibsted hadde ved utgangen av 1994 en utenlandsk eierandel på om lag 20 prosent. Blant noen av eierne i Schibsted pågår det en diskusjon om å selge en aksjepost til en strategisk utenlandsk investor. Flere selskaper, blant annet Schibsted, har fjernet tidligere vedtektsbestemmelser som begrenset hvor stor andel av aksje­kapitalen som kunne være på utenlandske hender. Av de største avisene er det kun Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad som har utenlandske eierandeler av en viss størrelse.

Ukepresse

I denne bransjen er det et stort utenlandsk innslag på eiersiden, først og fremst representert ved Aller, Egmont, Bonnier og Readers Digest. Disse har til sammen innflytelse på 93 prosent av markedet, inkludert Hjemmet/Mortensen hvor Orkla Media og Egmont eier halvparten hver.

Bokforlag

Det utenlandske innslaget i bokbransjen er det i hovedsak Bonnier og Egmont som står for. Gjennom sine eierinteresser har de alene innflytelse på 29 prosent av bokomsetningen. Dess­uten er det flere utenlandske aktører som eier mindre forlag.

Radio

I den private radioen er det et stort utenlandsk innslag. Kinnevik er dominerende eier i P4, mens Aller-gruppen gjennom Norsk Radioutvikling har innflytelse blant nærradioene.

Fjernsyn

Alle de tre private riksdekkende kanalene som er rettet mot det norske markedet har utenlandske eierinteresser. Egmont er nest største aksjonær i TV2, SBS eier TVNorge gjennom Broadcast Norge og Kinnevik eier TV3. Når det gjelder lokalfjernsyn er situasjonen for tiden noe ustabil. De enkelte kanalene er for det aller meste hos lokale eiere, men både Norsk Lokal-TV og TVNorge har inngått samarbeid med lokalfjernsynsselskapene. Norsk Lokal-TV er eid av A-pressen og Aller-gruppen.

Film og kino

160 av 173 filmer som passerte filmsensuren i 1994 var utenlandsk produsert. 58 prosent av filmene var produsert i USA. Den ikke-amerikanske andelen av filmrepertoaret i Norge er større enn i de fleste europeiske land. 11 distribusjonsselskaper fikk filmer sensurert. Tre av disse hadde utenlandske eiere. Ingen kinoer har pr. i dag utenlandske eiere.

Video

De største distributørene er eid av internasjonale selskaper.

Kabelnett

Det er tildelt om lag 500 konsesjoner for drift av kabelnett. Det er tre store aktører på markedet. Telenor er den største aktøren, mens de to andre er eid av finske Sanoma og det amerikanske selskapet TCI.

8.5 Oppsummering

Økt konsentrasjon

Med forbehold om sterke variasjoner innenfor de ulike typer konsentrasjonsformer som er beskrevet i dette kapitlet, kan utvalget konkludere med at konsentrasjonen i eierskap er relativt stor og økende. Ulike former for krysseierskap øker. Innen avisbransjen er alle de store eiergruppene norske. Det utenlandske eierskapet er størst innen ukepressen, hvor ­Aller, Egmont, Bonnier og Readers Digest til sammen har innflytelse på 93 prosent av markedet. Innen bokforlag, radio, fjernsyn, film og video finnes store innslag av utenlandske eiere.

Norsk regulering

I dag finnes ingen direkte regulering av eierforholdene i norsk dagspresse, fagpresse, ukepresse eller bokforlag. Lov om kringkasting av 4.12. 1992 setter gjennom konsesjonsvilkår restriksjoner på eierskap i norske kringkastingsselskap. På grunn av begrenset frekvenskapasitet finnes konsesjonsplikt for privat kringkasting. Lov om film og videogram fra 1987 regulerer konsesjonsordninger for omsetning og visning av film og videogram i næring. For flere av mediegruppene finnes omfattende stimuleringstiltak.

Regulering i andre land

Det er vanskelig å sammenligne ulike typer reguleringer og effekten av dem fra land til land, både på grunn av ulike lovtradisjoner og ulike kulturer. Grovt kan man likevel oppsummere at de fleste europeiske land har bestemmelser om eierrestriksjoner både for radio, fjernsyn og krysseierskap. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland har også bestemmelser som direkte regulerer eierskap i dags­pressen. Et flertall av de europeiske land setter også begrensninger for utenlandske oppkjøp. Reglene om begrensning for utenlandsk eierskap innen EØS skal avvikles. Innen de fleste europeiske land er det ulike vurderinger av effekten av reguleringer. I EU er spørsmålet på dagsorden, uten at det pr. i dag finnes noen entydig vurdering. I de fleste land er mange reguleringstiltak av så ny dato at de er vanskelig å evaluere. Det er derfor ikke enkelt å vurdere effekten av eventuelle norske tiltak ut fra erfaringene i andre land. Det man kan konstatere er at flere land har hatt en konsentrasjon som har skapt tendenser til at eiere styrer innholdet i media på en uheldig måte. Bekymringen over dette har ført til innføring av reguleringstiltak.

Stabilt tilbud

Gjennomgangen av data viser at det kvantitative tilbudet på mediesektoren har vært stabilt, og innenfor gitte mediegrupper som for eksempel kringkasting økt betraktelig. Det kvantitative mangfoldet sier i seg selv ikke noe direkte om økt mangfold i ytringer eller om endringer i forholdet til ytringsfriheten, men indirekte sier det noe om variasjon gjennom at det kvantitative gir muligheter for mangfold (jf. kapittel 3.4).

I det neste kapitlet vil utvalget vurdere de norske tradisjonene for ytringsfrihet og pressefrihet og gjennom det, så langt det er mulig, si noe om det kvalitative aspektet av et ytringsmangfold.