Til Det kongelige justis- og politidepartement

Justisdepartementet ga ved brev av 16. juni 1995 Straffelovrådet i oppdrag å vurdere endringer av bestemmelsene om erstatning i straffeprosesslovens kapittel 31. Rådet skulle i første rekke vurdere vilkårene for erstatning.

I utredningen foreslås det at kravet om at den siktede må sannsynliggjøre sin uskyld for å få erstatning, bortfaller. I steden for foreslås det at varetektsfengslede i utgangspunktet skal ha krav på erstatning når han frifinnes eller saken henlegges. For siktede som ikke har vært fengslet skal spørsmålet om erstatning avgjøres ut fra en skjønnsmessig vurdering. Videre foreslås det at krav om erstatning fortrinnsvis avgjøres administrativt av påtalemyndigheten.

Utredningen er enstemmig med enkelte unntak. Heidi Ysen har en særuttalelse om når det bør kunne tilkjennes erstatning til personer som ikke har vært fengslet. Videre foreslår Ysen at adgangen til å tilkjenne oppreisning utvides ved at kravet om «særlige grunner» i strpl. § 446 bortfaller. Ysen foreslår også at siktede skal ha et ubetinget krav på forsvarer på det offentliges bekostning ved behandling av erstatningskravet.

Henry John Mæland og Heidi Ysen foreslår å utvide Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse ved videre kjæremål, slik at Kjæremålsutvalget (og Høyesterett) kan realitetsprøve krav om erstatning på lik linje med ordinære sivile erstatningssaker.

Bergen/Oslo, 18. september 1996