6 Økonomiske og administrative konsekvenser av rådets forslag

6.1 Innledning

De økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget kan deles i to: Direkte utgifter i tilknytning til erstatningsutbetalinger, og dernest økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til rådets forslag om at erstatningssakene primært skal søkes løst gjennom administrativ behandling.

6.2 Økonomiske konsekvenser ved endring av erstatningsreglene

Det er først og fremst endring av erstatningsvilkårene ved uberettiget forfølgning overfor en siktet som har vært varetektsfengslet som vil innebære økonomiske konsekvenser. Rådet foreslår at kravet i strpl. § 444 første ledd første punktum om at siktede må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen, skal utgå. Det blir dermed flere enn i dag som i utgangspunktet vil ha krav på å få dekket sitt økonomiske tap. Rådets forslag bygger videre på at disse ordinært skal kunne kreve en minimumserstatning pr. dag i varetektsfengsel, etter en sats fastsatt av Kongen. Rådet har foreslått at satsen settes til ca. kr. 250 pr. dag.

Hvordan disse endringene vil slå ut i praksis, er svært vanskelig å beregne. Det foreligger ingen statistikk over antall fengslede som blir frifunnet eller får sin sak henlagt. Rådet har forsøkt å innhente opplysninger som kunne danne grunnlag for et overslag over hvor store meromkostninger de omtalte forslag vil medføre, ved å henvende seg til de fire største politikamre - Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim - for å få undersøkt saksutfallet for de personer som ble varetektsfengslet i januar 1995. Fengslingene begjært av disse politikamre antas å utgjøre minst 50 % av fengslingene i perioden, jfr. bl.a. NOU 1980: 28 Varetektsfengsling - særlig vedlegg 1.

Politikamrene er tilskrevet og bedt om å opplyse om antall personer som ble førstegangsfengslet i januar 1995, og hvor mange av disse som er frifunnet eller har fått sin sak henlagt. Det er disse personer som etter lovutkastet i utgangspunktet vil ha krav på erstatning. Politikamrene ble bedt om å opplyse følgende:

1. Hvor mange ble fremstilt for førstegangsfengsling i januar 1995? Personer fengslet før januar 1995 men som ble forlenget i denne måneden skal følgelig ikke regnes med. (Heller ikke personer som fengsles i ren sikringssak skal regnes med.)

2. For hvor mange av de fengslede som nevnt i punkt 1 er saken henlagt eller endt med frifinnelse? (Dersom den fengslede er frifunnet for det forhold som begrunnet fengslingen skal han likevel ikke regnes med dersom han for andre forhold idømmes en straff som overstiger den utholdte varetekt.)

3. Hvor lang er den totale varetektstid for de fengslede som nevnt i punkt 2 - dvs. de som har fått sin sak henlagt eller er frifunnet?

4. Dersom det er noen som ble fengslet for første gang i januar 1995, men fortsatt ikke har fått sin sak avgjort, bes det opplyst om antallet og den totale varetektstid for disse.

Det har imidlertid vist seg vanskelig å få eksakte opplysninger fra politikamrene, da det ikke føres noen statistikker som er lagt opp med tanke på de opplysninger som Straffelovrådet har behov for. Som illustrasjon kan det vises til brev fra Bergen politikammer av 19. april 1996 som ikke har kunnet fremskaffe de forespurte opplysninger:

«Politikammeret har desverre ikke statistikk e.l. som viser hverken bruken av varetekt, eller hva som konkret videre skjer ved bruk av varetekt. Dette har vært et generellt savn, i mange relasjoner. Jeg henviser til at det fra departementet nettopp er tatt et initiativ til å få innført registrerings- og rapporteringsrutiner på dette feltet, nettopp for derigjennom å få bedre oversikt over bruken av varetekt, og hva dette konkret medfører i den enkelte sak. Jeg går ut fra de er kjent med rapport av 21.3.95 fra den departementale arbeidsgrupppen («Varetektsgruppen»).

Det er desverre ikke mulig for politikammeret i dag å gå tilbake til januar 1995, og lett finne frem de opplysninger som det anmodes om. Som nevnt har politikammeret ingen registrering eller annen statistikkmessig oversikt over dette. Det eneste som finnes, vil være i den enkelte, konkrete straffesak, og det vil være en svært omfattende og nærmest umulig oppgave å forsøke å gå tilbake i tid, for å finne ut av dette. I så fall ville man måtte ta for seg samtlige vaktjournaler, dag for dag i den aktuelle måned, og derigjennom få frem en liste over de personer som er blitt pågrepet. Deretter ville man måtte finne frem dokumentene i hver enkelt sak, person for person, gå gjennom disse for å se om pågripelsene er fulgt opp med begjæring om varetekt, og - i så fall - notere videre i sak for sak, de momenter som det fra Deres side spørres etter. Ved politikammeret pågripes det erfaringsmessig mellom 200 og 300 personer hver måned. De fleste av disse løslates, vanligvis formiddagen etter pågripelsen etter at avhør m.v. er gjennomført. Kun et mindre antall følges opp med begjæring om varetektsfengsling.

Hvis politikammeret skulle forsøke å finne frem til de opplysningene som ønskes knyttet opp mot januar måned 1995, vil dette måtte medføre en svært omfattende journalgjennomgang, som nødvendigvis ville måtte båndlegge betydelige ressurser over relativt lang tid. Under enhver omstendighet ser jeg derfor for meg at politikammeret ikke tidsmessig vil kunne ha gjennomført dette før betydelig senere enn den tidsramme (mai/juni), som De selv har skissert for avslutning av Straffelovrådets arbeid med dette spørsmålet.»

Fra de andre politikamrene har rådet fått inn opplysninger, men det kan være noe usikkert om tallene er fullstendige. I brev fra Oslo politikammer datert 23. april 1996 heter det således:

«De følgende svar og oppstillinger er avgitt på grunnlag av data innhentet fra STRASAK og SSP. Det vil si at vi har ikke vært konkret inne i de enkelte sakene og hentet opplysninger derifra. Alle som har arbeidet litt med disse databasene vet at det kan være flere feilkilder og feilføringer som gjør at tallene ikke er helt korrekte.»

For Oslo politikammer er det ytterligere en feilkilde i forhold til vurderingen av de økonomiske konsekvenser, idet 20 av 91 fengslede i januar 1995 ikke hadde fått sin sak avgjort. Disse personer hadde da sittet totalt 1174 døgn i varetekt, og utfallet av disse sakene vil derfor kunne ha stor betydning for overslaget.

Straffelovrådet har tatt opp problemene med å foreta en pålitelig vurdering av de økonomiske konsekvenser med Justisdepartementet, som i brev av 29. april 1996 uttaler:

«Departementet finner det mest hensiktsmessig at Straffelovrådet avslutter sitt arbeid med erstatning i anledning strafforfølgning innenfor det budsjett og den tidsramme som foreligger. Departementet vil eventuelt vurdere behovet for ytterligere undersøkelser av de økonomiske konsekvenser når utredningen foreligger.»

Til tross for den usikkerhet som knytter seg til opplysningene fra de nevnte politikamre, kan det settes opp følgende oversikt: 1¹¹⁸

Dersom alle de fengslede ved sakene som endte med frifinnelse eller henleggelse har krav på erstatning etter minstesatsen på kr. 250,-, vil erstatningsutbetalingen utgjøre kr. 148.500,- for januar måned 1995. Er fordelingen mellom frifunne/henlagte saker lik over hele landet, ville de totale kostnadene tilsi ca. kr. 300.000,- for januar 1995. På årsbasis for hele Norge vil i så fall kostnadene beløpe seg til ca. kr. 3,6 mill. I tillegg kommer erstatning til dem som er siktet uten at det er anvendt varetekt og oppreisningsbeløp. Men på den andre siden må man ta hensyn til at erstatning til en del siktede vil bli redusert eller bortfalle pga. medvirkning.

Man kunne muligens fått en bedre oversikt over de økonomiske virkninger av rådets forslag dersom man hadde hatt opplysninger over hvor store beløp som utbetales etter dagens regler. Justisdepartementet har i brev av 5. juni 1996 opplyst at det ikke foreligger noen slik oversikt. Det er derfor ikke mulig å fastslå hvor store merutgiftene blir i forhold til gjeldende rett.

Til sammenligning kan opplyses at det i Danmark fant sted en økning i utbetalingene ved omlegging av reglene i 1978 fra Dkr. 142.000,- i 1977, til Dkr. 650.000,- i 1979. 2¹¹⁹ I årene 1980-1986 ble det utbetalt knapt 16 mill. Dkr., dvs. 2 1/4 mill. Dkr. pr. år. 3¹²⁰ Antall saker har imidlertid steget hele tiden siden omleggingen fant sted i 1978, fra 96 saker i 1981 til 317 i 1988. 4¹²¹ Disse opplysninger kan også være veiledende for norske forhold. Rådet bemerker dog at de foreslåtte regler ikke går så langt som de danske.

6.3 Økonomiske og administrative konsekvenser ved administrativ behandling

Rådets forslag om administrativ behandling av erstatningskravene tar sikte på å redusere antall saker som bringes inn for retten. Dette vil selvsagt redusere arbeidsbelastningen for domstolene. Dertil kommer at forslaget om at de som har vært fengslet uten å bli domfelt som utgangspunkt har krav på erstatning. Også dette må antas å lede til at færre saker bringes inn for retten. Det er imidlertid vanskelig å tallfeste hvor stor arbeidsbesparelsen for domstolen antas å bli.

Når påtalemyndigheten etter forslaget skal treffe avgjørelsen, vil nok dette medføre at arbeidsbelastningen knyttet til den enkelte sak blir noe større enn om den bare skulle forberedes for (muntlig eller skriftlig) prosedyre i retten. Rådet antar likevel at denne økning ikke vil bli vesentlig sammenlignet med rettstilstanden i dag. Også etter gjeldende regler må kravet uansett vurderes av påtalemyndigheten i tilknytning til den rettslige behandlingen. Fordelen med rådets forslag er at «forberedelsen» nå kan lede til en avgjørelse som siktede aksepterer, og i så fall sparer man arbeidet med å prosedere sakene skriftlig eller muntlig for domstolene. I de tilfeller hvor påtalemyndighetens avgjørelse ikke aksepteres, vil saken i stor utstrekning dermed også være ferdig forberedt for rettslig behandling.

Rådets forslag innebærer at flere vil få rett til erstatning. Det må derfor legges til grunn at påtalemyndigheten må ta standpunkt til, og avgjøre vesentlig flere krav enn de etter dagens regler må forberede for rettslig behandling. Det er neppe tvilsomt at dette vil innebære en følbar arbeidsøkning for påtalemyndigheten som helhet, selv om en tar i betraktning at flertallet av sakene blir enklere å avgjøre som følge av mer objektiviserte regler.

Forslaget inneholder også regler som sikrer siktede rett til forsvarer. Ved den administrative behandling skal siktede få dekket utgifter til forsvarer dersom kravet fører frem. Rådet antar at dette ikke vil påføre staten nevneverdige merutgifter. De som har vært fengslet, vil ha krav på forsvarer, og i de fleste saker vil det for forsvareren neppe være mye arbeid forbundet med å fremsette krav om erstatning. Ved frifinnelser vil fremsetting av krav om erstatning være en naturlig del av etterarbeidet som allerede blir honorert under stykkprissatsen. At siktede skal ha forsvarer under muntlig forhandling, vil heller ikke medføre merutgifter sammenlignet med gjeldende regler, med mindre antall saker øker vesentlig.

Rådet antar på denne bakgrunn at omleggingen til administrativ behandling totalt sett neppe vil innebære økte kostnader for det offentlige.